Klas Pontus Arnoldson sett fra Norge

1 KLAS PONTUS ARNOLDSON: DEN HEMMELIGE AGENTEN SOM BLE FREDSPRISVINNER Innledning på seminar, Universitetet i Göteborg, 28. august 2013, Jonsered Herrgård Tema: Är världsfred möjligt? Ivar Libæk: Klas Pontus Arnoldson sett fra Norge Klas Pontus Arnoldson er en av mine absolutte favoritter i Nobels fredspris historie. Han delte utmerkelsen for 1908 med vennen og meningsfellen Fredrik Bajer fra Danmark. Jeg vil ta opp følgende emneområder: 1 Arnoldson og Norge før 1905 2 Arnoldson og Norge i 1905 3 Arnoldsons forhold til Den Norske Nobelkomite 4 Vurdering og utsyn Før jeg begynner på mine fire punkter vil jeg sitere en kilde. Det er et innlegg i den norske avisen Verdens Gang fra 1902 av den unge historikeren og fredsvennen Halvdan Koht. Det ble skrevet året før Arnoldson ble nominert første gang, tre før han ble funnet verdig til å bli satt på den såkalte «kortlisten» og seks år før han ble fredspristaker. Koht var på denne tiden universitetsstipendiat, men skulle senere bli konsulent for Nobelkomiteen, medlem av den, professor og Norges utenriksminister. Han skrev: «Vi akter ikke her å omtale Arnoldsons fredsarbeid, hans 30-årige virksomhet som taler, journalist og redaktør og forfatter, som også har nådd utenfor Norden, hans grunnleggelse av den svenske fredsforening, hans nøytralitetsmosjon i riksdagen og hans andel i tilblivelsen av den norske voldgiftsadresse i 1890. Alt dette stiller ham i første rekke blant fredssakens forkjempere. Men hovedsaken for oss er ikke der. Det viktigste er hans fredsgjerning mod Norge i 1895 og i unionsstriden i det hele. Han fortjener av Norge den høyeste belønning, vi rår over, og vi håper, at en eller annen norsk tingmann i god tid innen 1. februar bringer ham i forslag for Nobel-utvalget. Dermed oppfyller vi en æresforpliktelse, Norge har en gammel gjeld å betale til sin trofaste ven, den uforferdede fredsmann K.P.Arnoldson.» 1 1 VG 14.1.1902. Gjengitt i Den Norske Nobelkomite Redegjørelse 1905: 21 Teksten til redegjørelsen for Arnoldson i 1905 skrev Koht selv. Koht var da ansatt som Nobelkomiteens konsulent og skrev redegjørelser for

2 Dette sitatet rommer det meste av Arnoldsons fredsaktive liv før fredsprisen i 1908. Og det var Halvdan Koht som skrev den første redegjørelsen om K.P.Arnoldson etter at han var nominert i 1903. Den var ikke mindre entusiastisk. 2 Men først i 1908 var det mulig å tildele en svensk mann fredsprisen. Vi finner svarene i fortiden. Derfor går jeg over til emneområde 1: Arnoldson og Norge før 1905 Det er to årstall jeg vil feste meg ved. Det er 1890 og 1895. Først om 1890. Høsten 1888 la Arnoldson ut på sin store agitasjonsreise i Norge, og emnene var nøytralitet og voldgift. Han talte i 18 norske byer, og i Bergen holdt han hele 14 forelesninger. Det foredraget han holdt i Skien, blir satt i sammenheng med Stortingets vedtak av 5. mars 1890 om voldgift. Det hadde seg nemlig slik at stortingsmann Paul Koht (Halvdans far) ble inspirert av Arnoldsons tale, og han tok opp voldgiftsspørsmålet i Stortingets Venstreforening. Den satte ned en komite som med utgangspunkt i Arnoldsons forslag lagde et utkast til tekst. Den ble vedtatt av Stortinget i 1890 i form av en adresse til unionskongen Oscar 2. der man anmodet om «avgjørelse gjennom voldgift av tvister, som måtte oppstå mellom Norge og disse makter». 3 Slik grep Arnoldson inn i norsk politikk, og mange mener at Stortingets beslutning i 1890 kan ha påvirket Alfred Nobel da han skrev sitt testamente. Så til 1895. Dette året var forholdet svært spent mellom unionspartnerne Sverige og Norge. Nordmennene ønsket likestilling i unionen, først og fremt eget konsulatvesen, men aller helst egen utenriksminister. Den svenske regjeringen mente at norsk konsulatvesen på sikt kunne føre til unionsoppløsning. Derfor krevde den revisjon av unionsforholdet, og ledende svenske politikere talte åpent om krig. Dermed gav Stortinget etter og godtok en unionsrevisjon. Men det fantes svensker som talte Norges sak. Den fremste var K.P.Arnoldson. I august sa han på et folkemøte i Stockholm at Norge burde ha full selvstendighet, og i september kom flygebladet «Fred med Norge». Tittelen ble visstnok et slagord for fredsvennene i Sverige. Etter min mening er det verdt å merke seg at det var høsten 1895 Alfred Nobel la siste hånd på sitt berømte testamente. Det er datert 27. november 1895. Arnoldson og Norge i 1905 Også i det året unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst, talte Arnoldson fredens og Norges sak. Han var syk på den tiden, men sendte likevel ut oppropet «Til Sveriges präss» hvor det het: «Må vi svenskar låta Norges folk vara i fred». Etter det endelige bruddet 7. juni var ropene om krig høye i enkelte kretser i Sverige, men Arnoldson svarte med fredsskriftet «Unionens sista dagar» som også talte Norges sak. 4 komiteen om enkelte kandidater verdige til å stå på den såkalte «kortlisten». Teksten er normalisert til moderne norsk av meg. Den Norske Nobelkomite heretter forkortet NNK og Det Norske Nobelinstitutt NNI i notene. 2 Se note 1. 3 NNK Redegjørelse 1905: 17. Se også Halvdan Koht: Freds-tanken i Noregs-sogo: 100f. (Oslo 1906) og Minne frå unge år: 53 (Oslo 1968). I sitatet betyr disse makter stater Norge eventuelt kunne komme i tvist med. 4 NNI bibliotek: K.P.Arnoldson: Unionens sista dagar Tre bref Krisens början När riksdagens beslut väntades Ett enigt Sverge. Utg.: G. Walfrid Wilhelmson, Stockholm 1905.

3 Striden med Norge gjorde Arnoldson forhatt i enkelte kretser i Sverige. I 1907 gikk det rykter om at Den Norske Nobelkomite ville gi Arnoldson fredsprisen. Da skrev Helsingborg Dagblad: Vi förmoda att norska kommitten litet känner til hr. Arnoldson, ty vi vilja i det längsta icke tro att norrmännen med ekonomiska fördelar vilja understödja en svensk man, hvars verksamhet står på gränsen af forsterlandsförräderi, och icke kan jamföres med en Passys, Gobats eller Cremers 5 ideella sträfvanden. Dessa män bespotta icke sitt eget land». Arnoldson gikk til rettssak mot avisen og tapte. Men i Norge kjente ledende menn Arnoldson, de satte ham høyt, og året etter fikk han fredsprisen. 6 Arnoldsons forhold til Den Norske Nobelkomite I en artikkel jeg skrev i 2004, 7 hevder jeg at Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland, som i 20 år var formann i Den Norske Nobelkomite, før 1905 brukte komiteen som et slags hemmelig norsk «utenriksdepartement». Og her spilte Arnoldson en rolle som hemmelig informant eller agent om man vil. Det foregikk slik. Arnoldson kjente personlig medlemmene av Den Norske Nobelkomite som var valgt inn før 1905. De var alle regjeringsmedlemmer eller stortingsrepresentanter. I tillegg kom dikteren og kulturhøvdingen, Norges mest kjente mann i utlandet, Bjørnstjerne Bjørnson (vinner av Nobels litteraturpris i 1903). 8 Denne komiteen engasjerte Arnoldson til å skrive såkalte kvartalsrapporter om fredssakens stilling i verden. Rapportene sirkulerte blant Nobelkomiteens medlemmer slik at de kunne holde seg oppdatert. Rapportene skulle gjøre dem i stand til å fatte solide vedtak når fredsprisvinner skulle kåres. 9 For dette arbeidet fikk Arnoldson 3000.- kroner i året, en stor sum. For eksempel fikk nobelkomiteens sekretær og leder av instituttet samme årslønn! Siden rapportøren var svenske og norgesvenn, skjulte Nobelkomiteen utbetalingene til Arnoldson under en post kalt «Stipendier og understøttelser.» 10 Den høytflyvende og noe naive Bjørnson bemerket i brev til Løvland i februar 1904 at han ikke fant noe i årsberetningen om utbetalingen til Arnoldson, men godtok likevel at detaljopplysninger ble gjemt vekk. En årsberetning var jo en «vid kappe 5 Fredsprisvinnere 1901, 1902 og 1903: Frédéric Passy, Frankrike, Charles Albert Gobat, Sveits og William Randal Cremer, Storbritannia. 6 Mye stoff om Arnoldson samt injuriesaken i NNKs arkiv: Prisforslag 30/08 eske 19. Taler dikt og kommentarer ligger sammen med svenske riksdagsmenns forslag. 7 Ivar Libæk: «Nobels fredspris og unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 Nobelkomiteen, Nobelinstituttet og fredsprisvinnere». Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie Vol.4-No.1 Oslo, 2004 8 I 1903 var det formann Jørgen Løvland, nestformann John Lund, medlemmer Carl Berner, Hans Jacob Horst og Bjørnstjerne Bjørnson. 9 NNI Innkomne skriv Eske 1-8. Arnoldsons rapporter ligger etter journalnummer. 10 NNI Protokoll Regnskap Instituttet 1903-29: 14. Stortingsforhandlinger dokument 58.

4 som kan gjemme mange ting», skrev dikteren. 11 Og dermed forble Arnoldsons rapporter en hemmelighet. Og Arnoldson la rapportene stort an om lag 15 A-5 sider hvert kvartal. I året 1905 gikk han grundig inn på verdens konflikter, og også de svensk-norske. I rapporten for 2. kvartal, datert 30. juni, heter det blant annet: Givetvis skall alt förnuftigt folk i Sverige, som känner sitt ansvar, fortfarande få fullt opp at göra för att skingra vrånsintheten hos nationen, resultatet af hårdnackade prässorgans menliga innflytelser.( )Genom energiska bearbetningar gå såväl landsortstidningarna som riksdagsmännen mer och mer öfver till fredsvännerna. Det var særlig hovedstadspressen Arnoldson anklaget for å være krigshissere. Arnoldson fortsatte å skrive kvartalsrapporter fram til han fikk fredsprisen i 1908. Da var hans pengesorger slukket, og Norge hadde «oppfylt sin æresforpliktelse», som Koht skrev i 1902. Vurdering og utsyn Det er vanskelig å måle verdien av Arnoldsons bidrag for å skape fred mellom Norge og Sverige. Hans innsats i 1890, 1895 og 1905 har jeg løftet fram. Eliten i samtidens Norge verdsatte ham, og Arnoldson stod uredd i kampen. Ulikt kollegaen Fredrik Bajer som holdt seg passiv i unionsstriden, gikk Arnoldson tilbake på deres felles gamle drøm om et «Nordens Fristats-Samfund». Isteden så Arnoldson fremover i oppropet «Unionens sista dagar» høsten 1905: Tanken om Europas Förenta Stater tore småningom ega större livskraft än den nordiska enhetstanken. Og han fikk på en måte rett. EU er en realitet, men uten Norge. Arnoldsons Nobelforedrag hadde tittelen «Världsomröstning». Folk verden over skulle stemme for fred etter et mønster foreslått av fredsprisvinneren selv. Verdens fredsforeninger skulle stå for organiseringen. 12 Tanken var vakker, men mange fant den urealistisk og gjorde narr av den selv om svenske sosialdemokrater fant fremtidshåp i Arnoldsons ideer. 13 Og i Norge skrev Nobelkomiteens sekretær, Christian Lous Lange, dette til Halvdan Koht, Arnoldsons fremste støttespiller i Norge, etter seremonien i Kristiania 10. desember 1908: Arnoldson ( )var en tiltalende mand, som det er morsomt å ha truffet. ( ) Han har svært 11 NNI Protokoll Innkomne skriv nr.43 Bjørnson til Løvland 1.2.1904. Eske 4 1904. 12 Arnoldson utarbeidet forslaget etter at Nobelforedraget var holdt. Folk skulle slutte seg til følgende: I, the undersigned, desire peace on earth. I want all armed forces to be abolished. I want a joint police force to be created, to which each nation should contribute according to the size of its population. I want that force to be subject to an International Supreme Court. I want all states to be in duty bound to refer any kind of international controversy to this court, and subject themselves to the judgments of the court. 13 Den svenske avisen Bergslagen 14.12.1908: Man kan ej låte bli skratta. Social-Demokraten 19.12.1908: Men då man talar med hr. Arnoldson, ryckes man ovilkorligen med av hans brinnande tro på rättfärdighetens slutliga seger ( ).

5 megen iver går det ikke nettop i snak en hel del af det? Han har så vanskelig for å slutte en samtale. 14 Kanskje hadde kritikerne rett i 1908, men Arnoldsom hadde sannelig gjort en stor innsats i kampen for fred i Norden og i verden. Etter min mening måtte han ha lov til å drømme om fred i fremtiden. Det gjør vi i 2013. «Är världsfred møjligt» er temaet for denne konferansen. Sett fra et norsk synspunkt er jeg ikke i tvil om at K.P. Arnoldson ville ha svart ja. Han ville ha fortsatt samtalen som nobelsekretær Lange mente han hadde så vanskelig for å avslutte! K.P.Arnoldson var den første fredsprisvinner som holdt Nobelforedrag i Kristiania på Alfred Nobels dødsdag 10. desember. La meg avslutte med de vakre linjene som innleder foredraget: Guld låg tryggt på vägarna. Det frestade ingen til synd. Människorna voro goda, deras sedar och lagar milda och visa. Så mäles det i gammal nordisk saga; så och i många andra folks sagor. Det var et lyckolif hela jorden rundt. I förkonstling och strid gick dette paradis förlorat. Dock lefver hoppet, et hopp att finna det igjen. 14 UB i Oslo, Håndskriftsamlingen MS. Fol. 2521, 386. Lange til Koht 23.12.1908.