Grimen Åsa Larsson & Ingela Korsell Illustrert av Henrik Jonsson Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal
Kapittel 1 Den enøyde Viggo løper mellom trærne i mørket. Det er noe i skogen. Et vesen med klør som kniver. De har sett sporene og vet at det er i nærheten. Redselen vrir seg som en orm i magen. Storebroren Alrik løper rett bak ham. Hvor er Estrid og Magnar? Viggo kaster et blikk bakover. De har sakket etter. De er eldre. Løper ikke like fort. Det har blitt en luke mellom dem. Men nå ser de huset hvor broren til Magnar og Estrid bor. Åh, bare det er noen der som kan slippe dem inn. Endelig framme. Magnar støtter seg på knærne og snapper etter pusten. Estrid dundrer på døra, men ingen åpner. Viggo ser seg rundt. Fullt av gamle ting overalt. Rustne kjøleskap, biler uten hjul, metallskrot som gamle skjeletter i det høye gresset og store, svarte bildekk stablet oppå hverandre. Et forferdelig rot. Viggo blir så nysgjerrig at han nesten glemmer å være redd. Han fingrer med en merkelig ting som ser ut som
om den skal brukes til noe, men det er umulig å si akkurat hva. Det er enda et hus litt lenger borte, og utenfor står det en traktor. Viggo tenker at hvis han klarer å klatre opp på hjulet, kan han sikkert komme seg opp på traktortaket også. Og derfra kan man hoppe bort på hustaket. Kanskje. Men da må man være god til å klatre og hoppe. Og det er Viggo. Dritgod, faktisk. Han bestemmer seg for å prøve, og småløper bort til det andre huset. Det bor ingen der, sier Estrid. Jeg skal bare kikke litt, sier Viggo og går rundt traktoren. Plutselig ser han noe i øyekroken. Hva var det han nettopp gikk forbi? Han snur seg brått. Det står noen i skyggen innimellom en stabel med takstein og en rusten plog. En med mørk hette. Ansiktet er helt umenneskelig! Det har ingen øyne! Bare to tomme hull. Skikkelsen strekker en knoklete hånd mot Viggo, og gir fra seg en hes hvisling. Viggo prøver å skrike. Men det kommer ikke en lyd. Han får ikke puste. Den øyeløse tar et skritt mot ham. Da slipper lammelsen taket. Og Viggo skriker hysterisk. Han skriker og skriker. Estrid, Magnar og Alrik kommer stormende bort. Estrid skriker også, ikke av redsel, men av sinne. Henry, roper hun. Hva er det du gjør? Hun river hetta av mannen. Viggo blir stille. Nå ser han at det er en mann på Estrids og Magnars alder. Ett av øynene er virkelig et tomt hull. Men det andre er et
helt vanlig øye, bare at mannen har klint noe svart rundt det. Da han lukket det vanlige øyet, så det ut som om han var helt øyeløs. Får jeg presentere Henry, broren vår, sier Magnar. Folk kaller ham Hei-Henry fordi Hei, hei, sier Henry. fordi du alltid sier «hei, hei», fortsetter Magnar og legger hånda på skulderen til broren. Sett inn øyet, Henry! kommanderer Estrid. Henry stryker seg over det skallete hodet og ser skamfull ut. Han stikker hånda i lomma og tar opp et porselensøye som han setter inn i den tomme øyehulen. Viggo stirrer på ham. Hei, hei, sier Henry igjen. Unnskyld. Det var ikke meningen å skremme deg. Eller, det var det kanskje. Men jeg tenkte meg ikke om. Det burde du prøve en gang, sier Estrid spisst. Å tenke deg om. Jævla tulling! roper Viggo plutselig. Jævla teite dust! Viggo, da sier Magnar beroligende, men Viggo lar seg ikke roe ned. Syntes du dette var morsomt! roper Viggo. Liker du å skremme barn? Over dem lyder en skingrende stemme. Jaaa! Skremme barn! Morsomt! Oppe på taket høres løpende skritt. Det lyder som om store rotter løper på taksteinene. Hva er det der? utbryter Alrik. Imper! gisper Magnar.
Tre små beist kommer til syne på taket. De er like store som katter og går på to bein akkurat som mennesker. Men de har god hjelp av de lange armene,
som rekker helt ned til føttene på dem. Lyden av klørne som risper og gnisser mot taksteinene når impene løper hit og dit, får huden til å nuppe seg på Alrik og Viggo. Impene har flate hoder og onde, svarte knappenålsøyne. Ingen ører. Ingen nese. Bare hull rett inn i skallen. Nå hyler de i munnen på hverandre. Middag dere blir! Dreper dere det gjør! Viggo ser seg skrekkslagen omkring. Er det vesenet i skogen de hyler om? Utelysene på husene rekker ikke langt. Månen lyser, men det er helt mørkt innimellom trærne. Ser impene noe som han ikke kan se? Eller kjenner de lukten av monsteret? Blod! hyler impene. Bloood! De glir på magen ned langs taket og legger seg i takrenna, blotter de skarpe tennene og krafser i lufta etter Viggo, som står nærmest veggen. Han hopper raskt unna. Hersens plageånder, murrer Magnar. Sånn som de bråker, så lokker de nok snart vesenet i skogen hit, sier Estrid lavt. Hva nå det måtte være for noe. Én og én kan de ta livet av en liten hund, sier Magnar. Men i flokk er de skikkelig farlige. Jeg ville ikke møte tre av dem alene. Ikke ubevæpnet. Men hva er det for noe? vil Hei-Henry vite. Imper, sier Magnar. Det er Han blir avbrutt av at noe går i knas bak Alrik. En av impene kaster en takstein etter ham. Det var bare så vidt den ikke traff. Se opp! roper Viggo, for nå river enda en imp løs en
takstein og kaster den. De samarbeider nå. En av impene sender takstein ned til de to andre, som sitter i takrenna og kaster. De hyler og ler og vifter fornøyd med de tynne halene. Men plutselig sier det SMAKK. En av impene suser gjennom lufta og lander på bakken. Det er Estrid som har fått tak i en brøytestikke. En sånn lang, oransje pinne som står langs veien om vinteren for å vise bilene hvor veikanten er. Er det noe Estrid kan, så er det å slåss med stokker. Det har Alrik og Viggo sett før. Brøytestikka svisjer i hendene på Estrid, den spinner som en helikopterpropell. BLAPP! sier det, og så treffer hun enda en imp før de andre rekker å blunke. To imper ligger livløse på bakken. Den tredje impen er utenfor rekkevidde for Estrid. Den klatrer lynfort opp på pipa, men nå er Alrik med på notene. Han tar to store biter av en knust takstein og kaster etter impen. Fulltreffer! Impen rutsjer ned på den andre siden av taket. Estrid løper rundt huset. De andre løper etter. Da de kommer rundt hjørnet, har Estrid akkurat trampet i hjel impen med de store arbeidsstøvlene sine. Viggo kjenner at noen prikker ham på skulderen. Da han snur seg, ser han rett inn i fjeset på en imp. Han skal til å rope, men så ser han at det bare er Hei- Henry som har tatt opp en av de døde impene og holder den i nakkeskinnet. Ha, ha! ler Hei-Henry. Er det kameraten din, eller? Det var like før den klorte deg! Da hadde du kanskje
mista det ene øyet, du også! Hei-Henry åpner munnen for å si noe mer, men Viggo gir ham en hard dytt i brystet. Alrik ser at Viggo har tårer i øynene. Så snur Viggo seg brått og løper av gårde. Nei! roper Alrik. Du må ikke det kan være farlig! Vent! Typisk Viggo bare å stikke av. Har han glemt vesenet i skogen? Det drepte nettopp en hjort. Det kan drepe en liten gutt på et sekund! Det er din skyld, freser han til Hei-Henry. Han stormer etter broren. Løper så fort han kan. Han tør ikke rope. Hvem vet hva som lurer bak de tykke stammene?
Kapittel 2 Geocaching Alrik løper hele veien hjem. Eller, det er egentlig ikke hjemme. De bor hos Anders og Laylah. Alrik og Viggo er fosterbarn. Men Laylah kaller dem ekstrabarn. «De er ekstrabarna mine!» sier hun. Det er et bedre ord. Alrik sparker av seg skoene i gangen og skynder seg opp på rommet deres i andre etasje. Viggo ligger i senga med klærne på. Han spiller Plants vs. Zombies på mobilen. Alrik setter seg på sengekanten sin og SMS-er til Magnar. Han skriver at de er hjemme. Etter en stund plinger det et svar. Det er fra Magnar, sier Alrik. Han sier at de også har kommet seg hjem og er i sikkerhet. Du kan melde tilbake at de kan dra til helvete, sier Viggo hardt. Alrik later som han ikke hører det. Magnar skriver at han skal hilse deg fra Henry. Viggo skyter erter på zombiene så de mister armer og hode.