HØRINGSUTTALELSE ALMINNELIGE KONTRAKTSVILKÅR FOR AVTALE MELLOM KUNST I OFFENTLIGE ROM OG KUNSTNER.

KORO Kunst i offentlige rom, Postboks 6994 St. Olavs plass, 0130 Oslo. post@koro.no Oslo, 27. Februar 2009 Deres ref.07/00323-14/sb HØRINGSUTTALELSE ALMINNELIGE KONTRAKTSVILKÅR FOR AVTALE MELLOM KUNST I OFFENTLIGE ROM OG KUNSTNER. Vi viser til KOROs utkast til kontraktsvilkår, datert 10. Desember 2008. Norske Billedkunstnere merker seg at det omhandlede høringsutkast ikke betegnes som standardkontrakt eller kontrakt om utførelse av kunstnerisk utsmykking mellom Kunst i offentlige rom og kunstner, men som alminnelige kontraktsvilkår for avtale mellom partene. Vi er usikre på hvilken betydning en slik endring av betegnelsen er ment å skulle innebære. Dersom det innebærer at KORO i større grad enn hva som har vært tilfelle til nå, tenker seg muligheten av å spesialtilpasse de avtaler som inngås med kunstnerne, ved for eksempel å velge å anvende enkelte bestemmelser i noen tilfeller og utelate dem i andre, vil dette selvsagt kunne få betydning for helheten i vurderingen av forslagene. På bakgrunn av at det innledningsvis i høringsbrevet eksplisitt uttales at høringsutkastet er resultat av arbeid med revisjon av kunstnerkontrakten, legges fra vår side til grunn at vilkårene fra pkt. 1 til og med pkt. 17, utgjør et samlet forslag til ny kontrakt. Vi har merket oss KOROs mål om å skape en kontrakt som er kompatibel med relevante byggstandarder og som i betryggende grad også skal sikre og ivareta kunstnerens interesse og ta hensyn til de forskjellige aktørers rolle. Vi er imidlertid svært usikre på om man ved det tilsendte forslag i alle henseender kan sies å ha lykkes i forsøket på å nå disse mange og ulike mål. En vesentlig årsak til denne vår usikkerhet, er nok at følgebrevet ikke i tilfredsstillende grad innlemmer høringsinstansene i de faktiske forhold og de rettslige begrunnelser, som foranlediger forslagene til de enkelte bestemmelser. Vi ser ikke bort i fra at en rekke av de problemer vi påpeker i forbindelse med forslagene, kunne ha vært unngått dersom følgebrevet hadde vært utfyllende mht. 1

de faktiske behov en ny virkelighet på dette felt krever, og hvilke vurderinger som ligger til grunn for de valg som gjøres. Vi vil anta at KORO har lyktes langt bedre i sitt ønske om å skape en kontrakt som er kompatibel med relevante byggstandarder, enn vi mener man har lyktes med å sikre og ivareta kunstnerens interesser. Kunstnerens behov for klarhet i rettigheter og forpliktelser Det første behov kunstnere som påtar seg oppdrag av denne art har, er å forstå hvilke rettigheter og forpliktelser de ved underskrivelse av avtalen, påtar seg. Høringsutkastet fremstår i sin nåværende form, ikke som egnet til å ivareta kunstnernes interesser i så henseende. Den første og mest i øyenfallende grunn til dette, er å finne i det forhold at vilkårene, slik det også uttrykkes i følgebrevets 3. avsnitt er inspirert av Standard Norges entreprisestandarder, særlig NS 8406. Generelt er det åpenbart at kunstnere som er aktuelle til å påta seg oppdrag for KORO, ikke har tilstrekkelig, - om noen kjennskap til NS 8406. I Pkt. 5 i forslaget er det endog vist direkte til enkeltbestemmelse i denne, uten at bestemmelsens ordlyd er gjengitt, men åpenbart forutsettes kjent av kontraktspartene. Også for høringsinstanser som Norske Billedkunstnere er både ordlyd, omfang og fortolkningspraksis knyttet til de ulike Norske Standarder, ukjent. Vi beklager derfor sterkt at ikke standarden(ene) er vedlagt og behørig omtalt i utkastet. I det minste burde det ha vært gitt en grundig innføring i den bestemmelse det konkret vises til som gjeldende under pkt.5. Det kan vel muligvis utledes av pkt.1, annet ledd, at NS 8406 kun kommer til anvendelse der det er uttrykkelig henvist til standarden. Vi synes imidlertid ikke at dette er åpenbart, og ser ikke bort i fra at man ved en fortolkning av høringsforslagets bestemmelser i tilfelle tvist, lett vil kunne tillegge standarden(ene) vekt. Uansett hvor mange utsmykkingsoppdrag en kunstner har hatt, vil vedkommende aldri i sitt daglige virke være så nært knyttet opp mot byggvirksomhet og byggledelse, som andre entreprenører som har dette som sitt daglige virke, er. Dette forhold forutsetter at det finnes et velfungerende og kunnskapsrikt KORO, som inntar en form for hjelpende mellomposisjon mellom byggledelse og kunstner. Den lite tilgjengelige form de enkelte bestemmelser har fått, er allikevel ikke begrenset til bestemmelser som omfatter den entrepriserettslige del. Det er vår 2

klare oppfatning at utførende kunstnere heller ikke vil ha noen forutsetninger for å kunne forstå de bestemmelser som skal regulere de opphavsrettslige spørsmål. Vi er overbevist om at de sikkert både gode og velbegrunnede intensjoner KORO måtte ha på dette felt, med fordel kan formidles gjennom avtalen på et langt mindre omfattende vis og i en langt enklere og mer forståelig språkdrakt, enn hva tilfellet er i forslaget. Ikke minst på dette felt, antar vi at både BONO og Norske Billedkunstnere, som har nær kjennskap til kunstnerne og rettighetsforholdene på dette felt, kan bidra med sikte på å oppnå en vesentlig forenkling. Forholdet mellom forprosjekt / oppdrag Gjeldende standardkontrakt inngås mellom KORO og kunstner, etter at vedkommende kunstner har blitt tildelt oppdraget i henhold til nærmere spesifikasjon. Forut for dette kan det ha vært utlyst såkalt åpen eller lukket konkurranse eller en enkelt kunstner kan ha vært oppfordret til å fremlegge forslag til løsning av en kunstnerisk oppgave knyttet til bygget. I noen tilfeller vil ikke noen av de innleverte forslag komme til utførelse, selv om de for eksempel vinner en utlyst konkurranse og mottar honorar/vederlag. Tradisjonelt er det på dette forberedende stadiet, hvor utsmykkingsutvalget vurderer ulike løsninger og innhenter skisser, beskrivelser etc., at det kan sies å pågå et forprosjekt. Det foreliggende forslag til pkt.7, synes imidlertid å legge en annen forståelse av hva som er et forprosjekt til grunn. Den uklarhet som her synes å foreligge, bør etter vårt skjønn gjøres til gjenstand for særskilt drøfting. Se ellers merknader til pkt.7 nedenfor. Merknader til de enkelte bestemmelser: Pkt.1: Av følgebrevet fremgår at kontrakten i følge pkt. 1 har til formål å regulere kunstverk som integreres/plassbygges eller inkorporeres i et offentlig bygg eller anlegg. Vi kan ikke gjenfinne dette uttalte formål i bestemmelsen i pkt. 1, og legger derfor til grunn at det har vært foretatt endringer i forslaget til bestemmelsen, uten at dette er oppfanget i følgebrevets innledende merknader. Pkt.2: Ved integrert kunst, hvor det kunstneriske arbeid i stor grad er forutsatt tilpasset både naturgitte forutsetninger, arkitektoniske løsninger, byggkonstruksjon og 3

lignende bør det alltid medfølge utførlig dokumentasjon om dette, og ikke alene en spesifikasjon av det kunstneriske arbeidet. Det foreslås at slik nødvendig informasjon inngår som et særskilt vedlegg A) til kontrakten, og at øvrige vedlegg følgelig forrykkes tilsvarende. Pkt.3: Bestemmelsen fremstår som svært uklar mht. ansvarsforholdene, og forholdet til kommunikasjon med utførende kunstner. Representasjonsfullmakt Mens den avtale som til nå har vært benyttet tillegger konsulenten en ansvarsrolle som fondets representant vis a vis kunstner, ser det foreliggende forslag ut til å svekke denne representasjonen betydelig og muligens fullstendig, ved at det eksplisitt fremgår av siste setning i pkt. 3.1.2.at konsulent har ikke generell fullmakt til å forplikte KORO. Til dette kan anføres at konsulenten aldri kan sies å ha hatt generell fullmakt til å representere KORO, men det tør hevdes at konsulenten har innehatt en slik fullmakt innenfor sitt ansvarsområde. I og med at det ikke uttrykkes positivt at konsulenten også etter den nye avtalen skal inneha en slik fullmakt, vil det lett skapes usikkerhet mht. om hva man har tenkt. Det at konsulenten ikke er ment å skulle ha generell fullmakt til å binde KORO, kan vi ellers ikke se behovet for å uttrykke da det burde være relativt åpenbart. Det fremstår derfor etter forslaget som om så ikke lenger er ment å skulle være tilfelle, men at slik fullmakt tenkes uttrykkelig kun tillagt prosjektansvarlig, jfr. pkt. 3.1. Prosjektansvarliges rolle vis a vis kunstner er meget utydelig, da relasjonen mellom denne og kunstner ikke berøres i bestemmelsen. Da all kommunikasjon mellom kunstner og KORO, etter forslaget skal finne sted med konsulenten som eneste mellommann, uten at denne har noen fullmakter på vegne av KORO, er vi redd det kan oppstå grobunn for stor uttrygghet og tilsvarende behov for skriftlighet på et hvert plan i prosessen. Vi antar at dette ikke har vært en tilsiktet situasjon, og foreslår at bestemmelsen i sin helhet revurderes. Vi er også redd for at den foreslåtte ordlyd kan medføre en svekkelse av konsulentens legitimitet så vel innad i prosessen som utad vis a vis kunstner, noe vi mener vil være svært uheldig og gi motsatte signaler av dem man faktisk har sett behov for og ønsket de senere år, hvor profesjonalisering av rollen har vært tilstrebet. 4

Det er ikke vanskelig å tenke seg tilfeller hvor kunstner kan bli usikker på om de meldinger/uttalelser konsulenten formidler underveis, er tilstrekkelig forankret hos prosjektleder, som faktisk er den eneste som innehar fullmakt til å binde KORO. Se dog pkt. 3.1.3 Kunstutvalg. Dersom forslaget om å frata konsulenten fullmakt til å representere KORO vis a vis kunstner er tilsiktet og velges opprettholdt, forutsettes at det inntas et tillegg i pkt. 3.1.2.som sikrer at nødvendig informasjon fra konsulent f.eks. mht. endringer som får betydning for kunstner eller oppdraget, skriftlig meddeles kunstner, slik at ikke kunstner pålegges bevisbyrden dersom det skulle oppstå uenighet om hvorvidt slik informasjon har tilflytt ham. Konsulentens og dennes ansvarsfelt Som tilfellet alltid har vært, betegnes konsulenten som kunstnerisk konsulent. KORO har nå gjennom en årrekke arbeidet for en profesjonalisering av konsulentrollen, blant annet ved etablering av konsulentkurs og opparbeiding av konsulentarkiv som i følge KOROS egne hjemmesider skal sikre oppdragsgivere tilgang til kunstfaglig kompetanse og bidra til kompetanseheving og profesjonalisering av konsulentrollen. Tilsvarende har konsulentopplæring dessuten vært initiert ved kunstakademiene, nettopp fordi man har sett behovet for en kvalitetssikring av konsulentene. Som ledd i arbeidet med å styrke den faglige posisjon og spisse den faglige oppgaven konsulenten bør ha, vil vi foreslå at betegnelsen kunstnerisk konsulent endres til kunstkonsulent. Det er kunsten som skal ha det faglige og profesjonsmessige fokus for den som påtar seg oppdrag av denne art, mens det vel strengt tatt ikke er konsulenten som skal være kunstnerisk. Vi tror også at det utad vil gi en større faglig tyngde og henvise tydeligere til den faglige bakgrunn konsulenten faktisk har, og må ha. Mange av de prosjekter som gjennomføres gjennom KORO, er prestisjerettet og man leter også ofte internasjonalt etter kunst som signaliserer noe spesielt faglig, og vi vil anta at en endret betegnelse også i så måte vil kunne være tydeligere med hensyn til hva man faktisk er ute etter. Vi mener også at det vil være heldig at både den faglighet og den myndighet og det ansvar konsulenten er ment å skulle ha, gjenspeiles under pkt. 3.1.2. i kontrakten. Slik forslaget nå lyder, er det vår oppfatning at konsulenten vis a vis kunstner mer fremstår som en som formidler kontakt mellom KORO/prosjektansvarlig, enn en fagperson med særlig myndighet. Slik vi kjenner det faktiske forhold, påtar konsulenten seg ved engasjement med KORO en langt tydeligere rolle som 5

ansvarsperson både hva gjelder de faglige valg og hva gjelder det overordnede ansvar for at kunstprosjektet gjennomføres etter de gitte forutsetninger, fremdriftsplan og vedtatt budsjett. Vi mener at behovet for at konsulentene fortsatt skal ha en slik tydelig myndighet og definert ansvar, er særdeles viktig og foreslår følgende ordlyd: Kunstkonsulenten er KOROS oppnevnte fagperson for oppfølging av så vel kunstfaglige som praktiske spørsmål og oppgaver vedrørende valg og gjennomføring av kunstprosjektet. Konsulenten kommuniserer og avklarer alle relevante spørsmål mellom KORO som prosjektansvarlig og utførende kunstner. Pkt. 3.1.3: Det antas å være en feilskrift når det står at kunstutvalget består av representanter fra arkitekt, byggherre og bruker. Det antas å måtte stå kunstutvalget består av kunstkonsulent og representanter fra arkitekt, byggherre og bruker. Det er uklart hva som er utvalgets ansvarsområde og mandat vis a vis prosjektansvarlig. Utvalget bør om mulig knyttes nærmere opp mot en konkretisering av ressursdelen, ved at det for eksempel uttrykkes klart at kunstutvalget har ansvar for å bidra til tilrettelegging av kunstnerens arbeid på et hvert trinn i prosessen. Pkt. 4: Kravene som stilles til kunstner med hensyn til dokumentasjon knyttet til rammetillatelse, brukstillatelse og ferdigattest, teknisk løsning og standard osv. kan synes svært omfattende og antas å innebære en stor belastning for kunstner. Ikke bare for dem som aldri har arbeidet på dette felt tidligere, men også for dem som har erfaring fra tidligere oppdrag for KORO. Vi har særlig den siste tid erfart at kunstnere har vært svært usikre på hvilke forhold de er ansvarlige for i så måte, noe som vi ser en viss fare for at kan tyde på at KORO i større grad enn tidligere, vegrer seg for å påta seg oppgaven med å undersøke og formidle til kunstner hvilke tillatelser som må innhentes og hvilke plikter denne faktisk har i forhold til oppdraget. Vi skal imidlertid ikke påstå at så er tilfellet, men ser i et hvert fall farene for at så vil bli tilfellet i fremtiden. Det er KORO som besitter lang og omfattende erfaring på dette felt, og som har mulighet til å bygge opp systemer og kunnskapsbaser som kan sikre at rette instanser kontaktes og nødvendige sikkerhetsrutiner følges. Det bør fremgå av kontrakten at KORO har det overordnede ansvar for at nødvendige tillatelser er i 6

orden. f. eks. ved at bestemmelsen jamføres med kunstutvalgets ansvarsområde, pkt. 3.1.3. over. KORO betegner selv planlegging, gjennomføring og kvalitetssikring av kunstprosjekter som kjernen i sin virksomhet. Vi mener at dette også må reflekteres i relasjonen til utførende kunstner. Vi har forståelse for at KORO ikke til en hver tid kan besitte all kompetanse og påta seg alle byggtekniske sikringsoppgaver og at KORO følgelig har behov for å sikre seg mot å komme i slikt ansvar. Vi er allikevel av den oppfatning at ingen er tjent med at alt ansvar alene skyves videre over på kunstner. En kunstner som faktisk tar innover seg alt det ansvar vedkommende ved en kontrakt som dette påtar seg, vil i større og krevende saker, nødvendigvis selv bli henvist til å sikre seg ved å engasjere slik byggfaglig kompetanse med ansvarsrett. I erkjennelsen av hvor vesentlig del slik kompetanse kan være i enkelte av de mer omfattende og kompliserte sakene, vil vi mene at det vil være mest hensiktsmessig for både bruker, KORO og kunstnerne at det for eksempel søkes etablert en form for statlig garantiordning hvor KORO kan søke om midler til innhenting av særlig kompetanse, i tilfeller hvor KORO ser at dette er et behov. Se også pkt.5. Pkt. 5: Bestemmelsen om at kunstner plikter å kvalitetssikre montasjestedet for kunsten før leveransene til byggeplass, samt å følge instrukser som gjelder byggeplassen gitt av byggherren, dennes representant, byggleder eller HMS ansvarlig, er uklar med hensyn til omfang, og plasserer dessuten et ansvar for kommunikasjon fra byggledelse på kunstneren, som denne forutsetningsvis må motta fra mellomledd som prosjektansvarlig, konsulent eller kunstutvalg. Det forhold at det i følgebrevet til høringsutkastet henvises til at bestemmelsen er inntatt i kontrakten med bakgrunn i samarbeidsavtale mellom KORO og Statsbygg, anser vi ytterlige å forsterke at det er et ansvar KORO har påtatt seg og som KORO også bør stå ansvarlig for at oppfylles. Det foreslås at det fremgår klart av bestemmelsen at kunstner har et slikt ansvar sammen med kunstutvalget, hvor den samlede kompetanse i slikt henseende må forutsettes å ligge. I et hvert tilfelle, må det fremgå at kunstner har tilsvarende krav på at pålegg/instrukser er meddelt ham skriftlig, som han selv er forpliktet til å reagere skriftlig i henhold til samme bestemmelses andre ledd. Henvisningen til NS 8406 pkt 19, er uheldig, da kunstner sjelden vil være kjent med verken ordlyd, fortolkning eller praksis vedrørende bestemmelsen, uten særlig 7

innsikt i entrepriserett. Det forhold at bestemmelsen heller ikke er særskilt kommentert i følgebrevet til høringsutkastet, bortsett fra at det i klammer fremkommer at erstatningsplikt kan utløses, forsterker inntrykket av at KOROs ansvar gjennom samarbeidsavtalen videreføres til kunstner alene, uten at denne fullt ut vil kjenne innholdet av bestemmelsen. Dette tror vi er uheldig for kunstner, og også kan være egnet til å skape en usikkerhet i forholdet mellom KORO og kunstnere som blir engasjert i utsmykkingsoppdrag, som vil kunne være uheldig. Pkt. 6: Også angjeldende bestemmelse som omhandler forsikring, er endret i forhold til gjeldende standardavtale, uten at bestemmelsen er særskilt kommentert i høringsbrevet. Det er ikke redegjort for hvorvidt den nye ordlyd tilsikter noen realitetsendring i forhold til tidligere bestemmelse, samtidig som den foreslåtte ordlyd synes egnet til å skape usikkerhet for kunstner om hva som konkret menes. Bakgrunnen for endringen antas også på dette felt å være begrunnet i entrepriserettslige standarder og KOROs avtale med Statsbygg. Av gjeldende avtalebestemmelse om forsikring, fremgår klart omfanget og varigheten av den forsikringsforpliktelse kunstner har, ved ordlyden: Kunstneren skal holde kunstverket(ene)fullverdiforsikret med hensyn til brann, skade og tyveri inntil arbeidet er ferdig, levert og montert, jfr. Pkt.4. En fullverdiforsikring er en skadeforsikring hvor forsikringstageren til enhver tid er sikret gjenanskaffelse av en tilsvarende formuesgjenstand i tilfelle brann eller annen ødeleggelse. Ved fullverdiforsikring vil erstatningssummen beregnes til hva det vil koste å gjenopprette tilsvarende. Erstatningen er altså ikke begrenset av en fastsatt sum. Av den foreslåtte bestemmelse i pkt. 6 fremgår at forsikringen skal være en førsterisikoforsikring, hvor KORO skal være medforsikret. Så vidt vi har forstått adskiller en førsterisikoforsikring seg fra en fullverdiforsikring, ved at erstatningsbeløpet er begrenset oppad til de forhåndsavtalte summer og at forsikringssummen fastsettes av forsikringstakeren selv. Forslaget er, i motsetning til gjeldende bestemmelse, egnet til å skape stor usikkerhet både med hensyn til omfanget av hva det skal forsikres mot og til hvilken sum og hvor langt forsikringsforpliktelsen strekker seg i tid. Mens det til bestemmelsens annet ledd, som omhandler plikt til å tegne en ansvarsforsikring, er knyttet et minimumskrav til forsikringssummens størrelse på 150 G (altså pr. i dag kr.10.538.400), fremgår intet om størrelsen av førsterisikoforsikringen som pliktes tegnet etter bestemmelsens første ledd. 8

Det er vanskelig å forstå hvorfor en førsterisikoforsikring vil kunne være å foretrekke fremfor en fullverdiforsikring. Det forhold at det av høringsbrevet heller ikke medfølger noen begrunnelse for endringen, vanskeliggjør også denne høringsinstans` vurderinger av konsekvensene av endringene. Uten nærmere kjennskap til prisnivået på ulike forsikringer er det også vanskelig å fastslå hvorvidt en slik forsikring og plikten til medforsikring også av KORO, vil innebære høyere kostnader og / eller større grad av ansvar og usikkerhet for utførende kunstner, enn dagens bestemmelse om fullverdiforsikring gjør. Etter ordlyden alene, kan det etterlates et inntrykk av at balansen i forholdet mellom KORO og kunstner i betydelig grad vil endres i retning av at kunstners ansvar utvides, mens KOROs anliggende i sterkere grad enn tidligere er å sikre seg mot mulige krav fra byggledelsen. Norske Billedkunstnere legger til grunn at så ikke har vært intensjonen, men ser behovet for å påpeke at endringene, - uten mer utfyllende begrunnelser, er egnet til å skape en slik usikkerhet med hensyn til fremtidig praksis. Det er ikke vanskelig å se at det i mange tilfeller kan være behov for tegning av en ansvarsforsikring i forbindelse med utsmykkingsoppdrag. Plikten til tegning av ansvarsforsikring som fremgår av pkt. 6, annet ledd, vil dog antas å kunne medføre relativt store kostnader. Disse vil vel i likhet med utgifter til forsikringer i henhold til bestemmelsens første ledd, måtte påregnes å inngå i budsjettet for oppdraget og således ikke direkte berøre kunstnerens økonomi. Det er allikevel noe vanskelig å se at det skal være behov for så vidt høy ansvarsforsikring, knyttet til ethvert oppdrag. Kravet skyldes vel de generelle krav som knytter seg til Norsk standard og vi stiller spørsmål ved om ikke det vil være mer naturlig at KORO til enhver tid påtar seg ansvaret for å besørge at de nødvendige ansvarsforsikringer er på plass. Pkt. 7: I forslaget til pkt. 2, legges til grunn at det normalt skal utarbeides et forprosjekt, jfr. Ordlyden; Er ikke annet avtalt.. Ordlyden i Pkt. 7.1. synes å trekke noe i motsatt retning ved at det står; Dersom det er avtalt at Kunstutvalget skal godkjenne. Skal denne bestemmelsen over hode opprettholdes som ledd i standardkontrakten, vil vi se det som en nødvendig forutsetning at det innledningsvis under pkt. 2 i de enkelte tilfeller, eksplisitt krysses av for om det skal utarbeides forprosjekt eller ei. 9

Utformingen av bestemmelsen i Pkt. 7.1, hvor det ikke knyttes noen forbindelse mellom avtalt beskrivelse / spesifikasjon av oppdraget, jfr. Pkt. 2A, og kunstutvalgets standpunkt etter pkt. 7.1. annet ledd, kan etter vår oppfatning medføre større usikkerhet om når endelig avtale om utsmykkingsoppdrag er kommet i stand, enn hva som er tilfellet i dag. Dersom forslagets pkt. 2 jfr. Over, korrekt er å oppfatte slik at det normalt skal utarbeides forprosjekt, etter at kunstner har fått oppdraget, fremstår det som svært uheldig at Kunstutvalget synes nærmest etter fritt skjønn og uten referanse til hvilket oppdrag vedkommende kunstner faktisk har fått seg tildelt, å kunne unnlate å godkjenne forprosjektet med de umiddelbare følger dette vil få for kunstner, jfr. Forslagets Pkt. 7.3. Det er vår oppfattning at det i hele utsmykkingsfondets / KOROs historie har vært slik at utgangspunktet for et utsmykkingsoppdrag har vært at den som enten vinner en åpen eller lukket konkurranse, eller er anmodet om et oppdrag eller får dette tildelt, inngår en avtale om utførelsen av oppdraget som beskrevet i spesifikasjonene i avtaleformularet. Ved godkjenning av endelige skisser/prosjektbeskrivelse har kunstner fått utbetalt den andre tredjedel av sitt honorar, og neste etappe i utsmykkingsoppdraget har tatt til. Det normale forløp har alltid vært at skissene godkjennes, gjerne etter bearbeidelser og endringer, før påbegynnelsen av verket skjer. Vurderingene av skisser/prosjektbeskrivelse har vært knyttet opp mot de beskrivelser av oppdraget som har dannet grunnlag for at vedkommende er tildelt dette. Med andre ord har normalt kunstner fått oppdraget før innlevering av skisser og lignende, og det har eventuelt representert et irregulært handlingsforløp, dersom oppdraget har blitt terminert etter inngåelse av standardkontrakten. Det bør under enhver omstendighet fremgå klart av avtalen at kunstutvalgets meddelelse av sitt standpunkt mht. godkjennelse etter pkt.7.1. siste ledd, skal skje skriftlig og at avgjørelsen må knyttes opp mot spesifikasjonen i oppdraget, jfr. Pkt.2, vedlegg A. Det er dog vår mening at et eventuelt forprosjekt bør være adskilt og reguleres i egen avtale, slik at standardkontrakten forbeholdes de tilfeller hvor kunstner har fått tildelt oppdraget. Pkt. 9: Det fremgår av følgebrevet at bestemmelsen er utformet etter mønster av NS 8406, også her uten at bestemmelsene vedlegges/kommenteres, jfr. Innledende merknader. 10

De eneste kommentarer følgebrevet har til bestemmelsen, knytter seg til den rett kunstner etter bestemmelsen vil ha til å få justert vederlaget dersom vedkommende pålegges endringer i forhold til det opprinnelig avtalte og retten til vederlagsjustering i tilfelle forsinkelser som skyldes forhold KORO har ansvaret for. Ved gjennomgang av bestemmelsens enkelte ledd, er det imidlertid kunstnerens plikter som fremstår som øyenfallende også her, da KOROs selvstendige plikter ikke er uttrykkelig regulert, men kun ligger implisitt i kunstnerens forpliktelser til å varsle skriftlig og uten ugrunnet opphold, dersom vedkommende mener seg berettiget til justert vederlag. Vi synes denne oppbyggingen av reglene er uheldig, og kan svekke den gode relasjon som gjennom mange år har eksistert mellom KORO og kunstnerne. Se også merknader til pkt. 15. Mislighold. Pkt. 9.1: Bestemmelsen omhandler i sin helhet kunstners plikt til å inngi skriftlig varsel, uten ugrunnet opphold, dersom ulike forhold inntrer. Vi savner at det statueres tilsvarende plikt for KORO til å varsle kunstner skriftlig, og uten ugrunnet opphold, dersom forhold som ikke skyldes kunstner fører til forsinkelser, endringer eller lignende. Det er ikke sjelden at det forekommer forhold som omhandlet i Pkt.9.1. andre ledd, som får store konsekvenser for kunstneren og hans arbeid og det bør klart uttrykkes allerede i pkt.9.1. første ledd at KORO er forpliktet til å varsle om slike forhold på samme måte som kunstner har en slik forpliktelse. For eksempel kan annet ledd lyde: KORO plikter uten ugrunnet opphold å gi kunstner skriftlig varsel, dersom forhold som skyldes byggherre eller byggherres medhjelpere, kunstutvalget, lov eller forskriftsendringer, mangler ved det fysiske arbeidsgrunnlag, endringspålegg eller lignende kan hindre kunstnerens rettidige leveranse, eller påføre ham merkostnader. Kunstner må innen ugrunnet opphold etter mottakelse av opplysningene, skriftlig varsle KORO dersom han vil kreve fristforlengelse eller justering av vederlaget. Pkt. 9.2: Bestemmelsen i pkt. 9.2.1 fastsetter at konsulenten ved skriftlig endringsordre kan pålegge kunstneren endringer innenfor rammen av dette punkt. Det er for oss svært uklart hva dette innebærer, og vi kan ikke se at neste setning hvor det uttales at endringen må stå i sammenheng med det kontrakten omfatter, og ikke 11

være av en vesentlig annen art enn det opprinnelig avtalte arbeid er mer klargjørende. Pkt. 9.3: Bestemmelsen antas å ha sin opprinnelse i behovet for å sikre seg at endringer som er nødvendige av hensyn til byggeprosessen og fremdriften på stedet, ikke forhindres eller forsinkes grunnet uløst konflikt. En slik begrunnelse er forståelig. Det er imidlertid problematisk når rammene for hva en endringsordre kan gå ut på, er så vidt uklare som de er i bestemmelsen i pkt. 9.2. Også her mener vi at det må trekkes noen grenser. Pkt. 10: Av følgebrevet kan man få inntrykk av at pkt.10, kun kommer til anvendelse i de tilfeller vederlaget skal justeres i henhold til pkt. 9, da kunstnerens vederlag fremgår av vedlegg c) til kontrakten. Vi legger til grunn at det ikke er slik dette er ment. Pkt. 10 omhandler spørsmålet om hva som skal omfattes av kontraktssummen ( som vil fremgå av vedlegg c til kontrakten) og følgelig hvilke utgifter som kunstner normalt må stå ansvarlig for under denne. Utgangspunktet er etter forslaget at alle kostnader som påløper ved kontraktsarbeidet, skal dekkes av kunstner og inngå i kontraktssummen. Det fremgår av bestemmelsens siste ledd at det forutsettes særskilt avtale dersom det skal gjøres unntak for dette. Som eksempel vises bl.a. til montering eller grunnarbeid. Prinsipielt er det vår oppfatning at kostnader til grunnarbeid ikke bør belastes kunstner i kontraktssummen, og vi foreslår at utgangspunktet med hensyn til slike kostnader er at det faller utenfor kontraktssummen, med mindre det er inngått særskilt avtale om det motsatte. Pkt.11: Henvisningen til pkt.6 i pkt.11.1, fremstår som uforståelig, da Pkt. 6 omhandler forsikring. 12

Pkt. 12.4: Bestemmelsen gjenspeiler regler fra Norsk Standard. Virkning a) av overtakelsen, gjenspeiler ikke kontraktens øvrige bestemmelser. Det er ikke foreslått at dagmulkt inngår som misligholdsbeføyelse ved forsinkelse, jfr.pkt. 15.1. Bestemmelsen må følgelig fjernes. Under enhver omstendighet bør b) risikoovergang stå som virkning a). Pkt. 13: Norske Billedkunstnere mener dette punkt også bør omhandle regler om statens vedlikeholdsplikt. KORO har forvaltningsansvar for all kunst i statlige prosjekter levert fra KORO. KORO vektlegger selv at kunst i offentlige rom over tid utsettes for betydelige påkjenninger og at det er stort behov for økt kompetanse innen forvaltning med hensyn til dokumentasjon, bevaring og vedlikehold, og at god forvaltning også dreier seg om varslingsrutiner til rette instans fra institusjoner hvor kunsten befinner seg, når flytting og/eller omstruktureringer av virksomheten er under planlegging. Det ansvar KORO på dette vis, og gjennom utgivelse av egen brosjyre om forvaltning av kunst i offentlige rom, klart erkjenner å ha, bør etter vårt skjønn også tydelig gjenspeiles i avtalen med utførende kunstner. Bestemmelsen bør lyde: Vedlikeholdsplikt, brukeravtale og skilting 13.1 vedlikeholdsplikt KORO påtar seg ved overtakelse en plikt til å vedlikeholde Kontraktsarbeidet i henhold til spesifiseringer gitt av kunstner. Tilsvarende påtar statens seg en plikt til å varsle Kunstner om eventuell skade som kan krenke kunstners og/eller kunstverkets vern etter åndsvekloven. 13.2 brukeravtale Som foreslått. 13.3.Skilting KORO plikter å sørge for skilting av verket. 13

Pkt. 14: Hele pkt.14 bør etter vårt skjønn vurderes betydelig omarbeidet. Både forslaget og det knappe avsnittet i følgebrevet, fremstår som lite informativt med hensyn til hva som er tanken bak de ulike forslag. Etter vårt skjønn er det vanskelig å vurdere for eksempel hva som er inntatt i forslaget på grunn av samarbeidsavtalen mellom KORO og Statsbygg, hva som skyldes at det brukes andre formater enn tidligere, hva som skyldes endringer i åndsverkloven, hva man sikter til med hensynet til utenlandske kunstnere som ikke er fortrolige med norsk opphavsrett osv. Som nevnt tidligere, er det for kunstnere som påtar seg oppdrag for KORO, selvsagt svært viktig at de lett kan lese ut av den avtalen de inngår, både hvilke rettigheter de får ved oppdraget og hvilke begrensninger i ideelle og økonomiske rettigheter, som oppdraget innebærer. Det er også viktig for dem at disse forhold er regulert på en måte som gir dem stor grad av forutberegnelighet, og som i minst mulig grad gir opphav til fremtidige tvister mellom dem og KORO. Slik forslaget nå foreligger, ivaretar det etter vår mening ikke disse hensyn. Vi tror at de forhold som tilsier at KORO har behov for å forbeholde seg mulighet til enkelte særlige rettigheter, vil kunne bli ivaretatt ved et langt enklere og langt kortere sett av bestemmelser enn det foreslåtte. Vi har derfor valgt i relativt begrenset grad å gå i detaljer vedrørende forslaget på dette felt. Pkt. 14.1: Av følgebrevet fremgår at bestemmelser som skal sikre at kunstverk som skapes på oppdrag fra KORO skal være unika, er videreført i en noe annen form. Vi reagerer sterkt på at begrepet unika i dette tilfellet benyttes som synonymt med ett eksemplar, jfr. 14.1.annet ledd. Som KORO burde være vel kjent med, reflekterer dette ikke nasjonale og internasjonale regler på området. Det samsvarer heller ikke med definisjonen av unika, slik dette gjenspeiles i andre avtaler osv. Det er ytterst viktig at det presiseres at bestemmelsen i 14.1.annet ledd innebærer en begrensning i forhold til gjeldende unikadefinisjon på de ulike kunstfaglige områder, og vi mener også at det er sterkt tvilsomt om utgangspunktet i samtlige tilfeller skal være begrenset i tråd med forslaget. 14

Pkt. 14.2: Bestemmelsen fremstår som uklar, og i stedet for innledningen om at opphavsretten er underlagt de begrensninger som er fastsatt i avtalen, bør det i forhold til regulering i en kunstneravtale, helt klart fremkomme både hvor opphavsrettighetene er begrenset og i forhold til hvilke bestemmelser i åndsverkloven. I motsatt fall er det umulig for kunstnerne fullt ut å forstå hvilke rettigheter som konsumeres ved inngåelsen av avtalen, og foreta en reell vurdering av om de er villige til dette. I og med at kunstner etter avtalen i utgangspunktet ikke har rett til å fremstille flere enn det aktuelle ene eksemplaret av verket, legges det en klar begrensning på kunstnerens muligheter til videre økonomisk utnyttelse av verket. Dette innebærer selvsagt at den enkelte som påtar seg oppdrag av denne art, må foreta en reell vurdering av hvorvidt kontraktssummen knyttet til oppdraget, allikevel står i rimelig forhold til begrensningene i retten til eksemplarfremstilling. Som grunnlag for en slik vurdering synes bestemmelsens andre avsnitt, lite egnet. Vi leser bestemmelsen slik: Kunstner kan fritt fremstille ytterligere eksemplar av verket i de tilfeller hvor verket gjengis i bearbeidet skikkelse eller hvor fremstillingen av eksemplar skjer til kunstnerens personlige bruk eller til kunstnerens presentasjon av sine verk i en kunstnerisk sammenheng. For fremstilling av ytterligere eksemplar av verket, kreves skriftlig samtykke fra KORO. KORO kan nekte å gi slikt samtykke dersom eksemplaret er ment for salg, annet utsmykkingsoppdrag eller utleie, eller dersom det ellers finnes rimelig. KORO kan sette vilkår for offentlig visning/fremføring av eksemplar fremstilt i medhold av innvilget søknad om eksemplarfremstilling. Det kan allikevel ikke settes vilkår som er til hinder for at kunstneren kan la det ferdige kunstverk avbilde ved fotografi eller film, og utnytte slike avbildninger, så lenge avbildningen ikke fremstår som en regelrett kopi av det ferdige kunstverk. Som det skulle fremgå, leser vi bestemmelsen slik at kunstner står fritt, og ikke må søke KORO om tillatelse til egen fremstilling av eksemplar som omfattet av første ledd. 15

Etter annet ledd forstås bestemmelsen slik at kunstner kan søke om rett til å fremstille eksemplar som ikke fanges opp av i bestemmelsens første ledd, og at KORO må innvilge slik søknad, med mindre eksemplaret er ment for salg eller utleie eller KORO finner det rimelig å nekte. Slik forslaget foreligger, uten begrunnelser, drøftelser og kommentarer i følgebrevet, vil det for eksempel ikke eksistere noen holdepunkter for hva partene her tenker på som rimelig, og det er duket for uklarheter og tvister. Det er også svært vanskelig å forstå både hva som menes i siste setning, og hva som søkes oppnådd. Når det gjelder forslaget til 14.2, fjerde ledd, har vi ikke klart å forstå hva som søkes regulert. Pkt. 14.3.1: Med offentlig fremføring antar vi at det er åndsverklovens betydning av begrepet som legges til grunn. Vi forstår KOROs behov for å kunne erverve rett til offentlig fremføring i de tilfeller hvor verket kun kan gjengis ved bruk av tekninske hjelpemidler. Hva slags type utnyttelse som omfattes av fremføring vil imidlertid ikke være allment kjent, og bør forklares. Pkt. 14.3.3: Vi har forståelse for KOROs behov for å kunne gjengi verk i informasjonsmateriell og tror også dette vil være akseptabelt for de fleste kunstnerne. Henvisningen til at avtaleklausulen viker for avtale med BONO, er imidlertid svært uheldig. BONO representerer mange rettighetshavere til åndsverk på dette felt, men langt i fra alle. I de tilfeller BONO inngår avtale med KORO på vegne av sine medlemmer, gjør de dette i kraft av å ha fullmakt fra dem som har enerett til å fremstille eksemplar innen for det gitte området. Men også de kunstnere som ikke er medlemmer av BONO besitter nøyaktig de samme enerettigheter, og KORO plikter å forespørre hver enkelt av disse om tillatelse til bruk og eventuelt forhandle frem og utbetale vederlag. Slik bestemmelsen nå lyder, fremstår det som om KORO ved nærværende bestemmelse i avtalen søker å tilta seg retten til slik bruk fra alle aktuelle kunstnere som ikke er medlem i BONO, og som derved ikke allerede har sikret vederlag for bruken. Vi forutsetter at dette ikke har vært meningen. 16

Pkt. 14.3.4: Bestemmelsen er utformet på en uheldig måte, i det ordlyden tilsier en langt bredere utnyttelsesrett for KORO, enn hva som trolig er tilsiktet fra KOROs side. En generell adgang for KORO til å kunne lisensiere til tredjepart bruk av avbildningene i foredrag som ikke avholdes i kommersielt ervervsmessig øyemed, fremstår som lite tilfredsstillende for kunstneren, og vi kan ikke se behovet for en slik begrensning av eneretten. Pkt. 14.3.5: Vi ser heller ikke begrunnelsen for at KORO i utgangspunktet skal forbeholde seg en slik rett til utnyttelse i ervervsmessig øyemed, men ser ingen problemer ved at dette eventuelt kan søkes avtalt i det enkelte tilfellet. Vi har for øvrig de samme merknader til henvisningen til avtale med BONO, som over. Jfr. Pkt.14.3.3. Pkt.15 : Bestemmelsen gjenspeiler etter vårt skjønn den ulikevekt som er gjennomgående i store deler av avtaleforslaget, ved at den ene parts plikter (kunstnerens) vektlegges i uttrykt grad, mens den annen parts (KOROs) potensielle krav søkes sikret. Slik forslaget foreligger, er KORO pålagt få forpliktelser vis a vis kunstner som faktisk kan misligholdes. Vi ser det som helt selvsagt at kunstner er forpliktet til å levere i henhold til avtalte frister, og at unnlatelse av å gjøre det, skal få konsekvenser dersom forsinkelsen ikke er unnskyldelig på grunn av den annen parts forhold eller forhold som partene ikke kan rå over. Vi reagerer derimot på at KOROs eventuelle mislighold over hode ikke er omfattet av bestemmelsene i pkt. 15. Dette står i sterk motstrid til den balanse som bør eksistere i forholdet mellom partene og deres forpliktelser, og som bør være utgangspunktet for relasjonen mellom dem. Etter vårt skjønn bør for øvrig siste setning i pkt 15.1 utgå. Det bør klart fremgå av kontrakten (eller muligens vedlegg D) når frist for levering er. Dette er viktig for begge parter å ha en klar formening om fra starten, og er også et selvstendig utgangspunkt for å vurdere eventuelt mislighold også fra KOROs side. Dersom kunstnerens arbeid blir vesentlig forsinket, grunnet mislighold fra den annen part, 17

eller forhold ved bygget, kan dette selvsagt påføre ham vesentlige kostnader som den annen part må være ansvarlig for å erstatte. Vi har ellers ikke særskilte merknader til øvrige bestemmelser. Konklusjon: Norske Billedkunstnere har i utgangspunktet forståelse for at KORO kan oppleve det ansvar man er pålagt gjennom avtaler med Statsbygg og lignende som svært belastende for en relativt liten organisasjon, og ønsket om at kunstneren skal påta seg det fulle ansvar, er på denne bakgrunn forståelig. Vi er imidlertid overbevist om at ingen er tjent med at ansvaret skyves over på kunstner i den grad tilfellet er i dette forslag. Vi ser at det vil kunne få mange og utilsiktede konsekvenser, dersom man skulle velge å forfølge et slikt spor. Ikke minst tror vi at det vil ha en særdeles dårlig innvirkning på det tradisjonelt svært gode og trygge forholdet som har eksistert mellom KORO og kunstnerne, og som har ført til de mange og heldige prosjekter KORO har vært ansvarlige for. Vi tror også at det vil bidra til å forhindre at nye og mer uerfarne kunstnere, tør å påta seg oppdrag av denne art. Vi ser endog konturene av at KORO etter hvert vil kunne komme til å vegre seg mot å bistå kunstneren og gi råd, i bekymring over om slik bistand vil kunne dra KORO inn i ansvar i tilfelle tvist. Ved en eventuell slik utvikling, frykter vi at KORO og kunstner i stadig økende grad vil kunne komme til å betrakte hverandre som motparter i stedet for samarbeidende parter som er gjensidig avhengige av tillit, profesjonalitet og klarhet i rutiner og handlingsforløp for å oppnå optimale resultater. Vi har i utgangspunktet stor forståelse for KOROs behov for en ny og gjennomdrøftet avtale. Vi må allikevel konstatere at det forslag som foreligger, etter vår oppfatning påkaller stort behov for omarbeidinger for å kunne anbefales til bruk mellom KORO og kunstnere som påtar seg oppdrag av denne karakter. Vi ser imidlertid at en høringsrunde som den vi nå har hatt anledning til å delta i, bør kunne danne et positivt utgangspunkt for nødvendig, rask og effektiv oppfølging i form av et intensivert samarbeid mellom KOROs avtaleekspertise og kunstnerne representert ved så vel fagorganisasjonene, som forvaltningsorganisasjonen BONO. 18

Norske Billedkunstnere vil gjøre sitt ytterste for å bidra konstruktivt i en eventuell slik prosess. Med vennlig hilsen For Norske Billedkunstnere Ingeborg Stana (sign) leder 19