OMVELTNING I SYNET PA KIRKE OG MISJON? AV EIVIND BERGGRAV Kristne mennesker er tilbwyelige ti1 8 vare si opptatt av de kriser som avisene forteller om, at de ikke har tanke ti1 overs for de kriser som langsomt oppstir og som kan bli farlige innenfor deres eget livsomride. Det var i denne siste henseende omtrent som i bli vekket opp, da vi hwrte de framlegg som misjonsfolk og representanter for de yngre kirker, d.v.s. misjonskirkene, gjorde pi det siste motet i Kirkenes Verdensrid. Vi ble mildt sagt forferdet over enkelte ting. Ti1 en viss grad var vi likevel forberedt: nemlig forsividt angir den voldsomme nasjonalistiske oppvikning blant de fargede folk, og den krise for misjonen i disse land, som er blitt skapt. Sted etter sted opplever vi at de innfwdte fraber seg det utenlandske lederskap. Dette skjer ogsi der hvor landets politiske forhold ellers ikke hadde behwvd 8 fremkalle denslags reaksjoner. Dette visste vi. Men det var hardt i hwre at selve ordet misjon holdt pi 8 bli uglesett derute, fordi det mart sagt overalt blir tart som liketydende med utenlandsk vesen. Vi spurte om ikke uttrykkene kunne bli mildnet noe. Ti1 dette svarte de fargedes representanter at ordene kunne nok bli mildnet, men det som var sagt, det var sannheten. ssi fir dere selv avgjwre hvordan dere wnsker 5 presentere det for deres hjemlige kretser.. Det var ikke bare om dette at der ble sagt skarpsksrne ord. Det ble ogs8 sagt at vire misjoner svzrt ofte hadde forswmt 8 gi de unge kirker der Ute selve misjons-ilden, hadde mislyktes i i gi dem overbevisningen om deres egen plikt ti1 8 drive misjon, verve nye folk for Kristus. Den opprinnelige sats i det forelagte dokument gikk ut pi at de unge kirker holdt pi % bli selvforneyde og stillestiende (statiske istedenfor dynamiske) og at vi var de skyldige i dette. Skyldige var vi, ble det sagt, fordi vi tross alle vire sterke misjonsbevegelser i den gamle kristenhet, likevel stort sett hadde latt 13-Nmk 7ldrrhrift for Miion IY.
folk fi inntrykk av at misjon var en saroppgave, og at man ogsi kunne vzre en kristen uten akkurat i vxre en misjonsvenn. Stort ettertrykk ble lagt p i den anklage mot kirkene, at de hadde overlatt misjonsoppgavene ti1 sxrskilte organisasjoner, som var noe separat i forhold ti1 kirken. Til og med hvis kirken er interessert, sa de, lar den uhindret det syn f i lov i ride at misjonen er en spesialinteresse. Kirken er ikke gitt helhjertet inn for den overbevisning at en kirke i det hele tatt er umulig, ja, at der ingen kirke er, hvis den ikke har misjon som helhetens selvfwlgelige plikt og oppgave. I det hele ble vire kirker anklaget for i vzre introverte, d.7.s. selvopptatte, fylt av i holde sitt eget giende. De kristnes fellesskap i menigheter og organisasjoner, ble det sagt, har sin egen indre oppbyggelse ti1 mil, og de lever ikke i det store kristne verdensperspektiv, og i den forpliktelse pi Kristus som dette gir. Noe forsvar fra kirkenes side ble ikke levert. Det ville jo heller ikke vzrt si lett. Det eneste vi med sannhet kunne bemerke, var at misjonsinnsatsen fra de gamle kirkers side faktisk har vxrt bide stor og trofast, og at de resultater som foreligger i dag i fjerne verdensdeler, uten tvil skyldes misjonsvennenes iver og utholdenhet. Dette ble da ogsi anerkjent av alle. Tilbake ble allikevel en sir fornemmelse av at vi var eskyldigew. Dette ble forsterket da de fargede sa at vi hadde fwrt altfor meget av vestens sivilisasjon og kultur og av vestens livsformer inn i de nye misjonsmenighetene. Vi hadde tatt det som noe selvsagt at alt skulle vzre pb vir man&. Derved var vi blitt irsak ti1 at de innfwdte kristne kom ti1 B bli unwdig isolert i forhold ti1 sitt eget folk, og vi.hadde p i den mten stengt deres misjonsmuligheter i deres omgivelser. Tanken gikk ikke i retning av at bruddet med hedenskapet skulle ha vzrt mindre sterkt. Kritikken gjaldt at vi ved 3 innfwre vestlige fasonger p i selve kirkelivet, hadde blitt irsak ti1 at de innfndte ikke fikk utfolde kristentroen i den form som Guds ind ellers ville kunnet lede dem ti1 ifwlge deres eiendommeligheter og muligheter. Vi hadde brakt konfeksjonssydd kristendom, modellen var hentet fra vire egne hjemland. Kirke og menighet i misjonslandene var derfor blitt unwdig fremmedartede i selve sin fremtoning i miljwet. Og aller verst: de sa at ganske visst bar dere brakt oss Kristus og evangeliet,
men dere har ogsi brakt oss den splittelse mellom de kristne konfesjoner som dere hadde med hjemmefra. Dere har uten i tenke ordentlig over det, villet gjare oss i 0sten ti1 en miniatyrutgave av deres forhold i Vesten, ti1 kopier av deres hjemlands kirker. Hva var si hensikten med at alt dette ble lagt opp for oss? Hensikten var en dobbelt. Den ferste var at vi skulle Izre oss ti1 8 respektere de unge kirker som vire jevnbyrdige. Den andre hensikten var meget mer vidtgiende: vi mi fi et nytt syn pi kirke og misjonsforpliktelse, bide hos oss selv og hos dem vi har kristnet der Ute. Med stor vekt sa formannen i Det internasjonale misjonsrid, dr. John Mackay, at kirke er misjon. Men han la ti1 at kirke er etter sitt Kristuskall totalt verdensomfattende. 100 O/o evangeliserende, et fullstendig fellesskap av alle disipler om Kristi sak, og derfor i virkeligheten.<ekumenisk*. Derfor, sa Mackay, kunne mellomkirkelig arbeid ikke vzre en hobby for noen fi. Dette arheid er innbefattet i menighetens kall ti1 i ni alle folk, akkurat som misjonsbefalingen sier det. Kirke er misjon, og misjon er ekumenikk (ordet er hentet fra Matteus 24,14: Riket skal forkynnes over hele jorderike - oikumene). Mackay mente, som ogsi den forberedende komith, at den nevnte dobbelte hensikt ikke kunne oppnis ved resolusjoner eller ved organisatoriske nydannelser. Men ogsi disse ting mente man ville bli nedvendige. Ferst og fremst ensket man at kristenfolket rundt om i landene mitte begynne i tenke pi den krisen vi faktisk stir midt oppe i, og som mart for alvor kan bli sterk. Dernest mente man at de store verdensorganisasjonene: Det internasjonale misjonsrid og Kirkenes Verdensrid, om ikke lenge mitte komme et stykke videre enn bare ti1 i ha kontakt med hverandre. Det ble i den forbindelse opplyst overraskende ting av noksi motstridende art: nemlig at i en del av de yngre kirker foretrakk man 5. vzre med i det ekumeniske arbeid, fremfor i vzre med i Misjonsridet, simpelthen fordi de fargede syntes at i det ekumeniske blir deres kirker anerkjent som jevnbyrdige, og dct hlir lagt vekt pi selvstendigheten, mens misjonen for dem har fitt preg av noe gammeldags med formynderi over dem som omvender seg og blir medlemmer av de nye kristne menigheter. Det stikk motsatte inntrykk
ble referert Era enkelte av de gamle kirker (og her kan vi trygt ta Norge med). Det ble sagt at i disse gamle kirker var misjonen anerkjent som det riktige og det ekt-kristelige, mens man ser pi de mellomkirkelige bevegelser (ekumenikken) som noe mistenkelig og kanskje farlig. Det er jo en noe usedvanlig situasjon! Innsatsen, mente bide Mackay og de andre, mitte bli gjort derved at Kirkenes Verdensrid i langt hayere grad enn hittil ble et evangeliserende organ. Forpliktelsen i si mite har ganske visst vxrt innsett i Verdensridet alt fra farst av, og der har vxrt opprettet en egen avdeling for evangelisasjon, men altsi allikevel bare en avdeling. Dette er ikke nok, hvis vi skal komme pi linje med Kristi eget krav ti1 sine kirker. Dette krav er intet mindre enn at kirken har fitt den apostoliske kallsoppgave ti1 alle folkeslag, kirken er Kristi eget instrument ti1 forkynnelse av evangeliet ti1 alle. Tendensen i dette stykke i de senere @ier har pekt i samme retning bide hos misjonen og hos kirkens ledere, ble det pivist. Misjonen har fra farste stund, kanskje i et noe fjernt syn, innsett at de mange skulle bli en hjord i det store kristne fellesskap, og kirkene har pi sin side, etter at de fant sammen i Verdensridet, vxrt klar over, at det hele ble bare noe konferanseaktig dadfadt hvis man ikke ogsi hadde den store Kristus-oppgave pi sitt program. Misjonen har altsi allerede vxrt ekumenisk, og kirkene har, like faktisk, anerkjent misjonsoppgaven. Det er dette som har gitt seg utslag i at de to store organisasjoner har valt en felleskomit6. Men dette er ikke nok, ble det ni sagt. Pi meg virket det altfor dristig da det ble antydet at fremtidsperspektivene likefrem peker p i en sammenslutning. Det var jo heller ikke meningen at noe slikt skulle forseres fram ni. Det mi fmst skje noe i selve grunnen. Men der er alltid noen som ser lengere enn oss andre. Og det var altsi ikke bare krisen og dens elementer vi fikk lagt opp, det ble ogsi gitt et utsyn, en ny kirke med avgjarende vekt pi misjonskallet, og en misjon modnet ti1 starre sans for fellesskap mellom alle misjonskirkene og med oss. Meget riktig ble det sagt at de enkelte menigheter mi vxre grostedet. (Men det gror langsomt pi denne marken.)
Pi den andre siden ble det hevdet at i dag har vi forfarste gang i historien den verdensomfattende kristne kirke. Den ekumeniske bevegelse er bare et naturlig symptom pi det som i virkeligheten er skjedd: at de kristne verden over har oppdaget at det vi lenge har kalt.den ene, alminnelige kristne kirkes er et faktum. Plik stir det forresten ogsi i Augustana.) Da mi dette komme ti1 i f i falger for hele virt arbeide og for det syn som behersker oss. Disse ting ble Iagt fram ti1 overveielse for oss og for alle' de kirker og de kristne kretser som vi representerte. Derfor mi det vzre riktig at disse tankene blir nevnt forelabig ogsi her i Norge. Men det var altsi meget langt fra at noen mente at misjonens tid var Ute. Tvertimot: Global kirke er global misjon!