Carintiakompendium Vårlaiv Jakaens budbringer. Til deg, du Heid og bleike Myr med Bukkeblad, der Hegre stig og Heilo flyr, eg gjev mitt Kvad.

Transkript

1 Carintiakompendium Vårlaiv 2005 Jakaens budbringer Til deg, du Heid og bleike Myr med Bukkeblad, der Hegre stig og Heilo flyr, eg gjev mitt Kvad. Til deg, du visne Lyng um Haug, der Draumar sviv, eg gjev min Song um Dimd og Draug og dulde Liv. -Haugtussa, Arne Garborg

2 Kompendiet er ment å leses modulært og de fleste trenger bare å kunne innholdet på ti-tolv sider. Historie og fremmedfolk er anbefalt for alle, og deretter sidene fra rollens landsdel eller folkegruppe. Så vil det være to til fire sider som angår yrket og posisjonen til rollen. Det siste er blant annet ment som inspirasjon til å utøve eller spille rundt yrke og fagkunnskaper, og kan kanskje være et springbrett for å finne mer informasjon om feltet. Spillere kan kanskje ha moro av å lese innfelte bokser og margnotater i andre kapitler. For mer om Slaget ved Attica, se invitasjonen til Vårt Elskede Carintia. For å finne ut mer om religionen i Carintia, se kompendiet om Chioisme. For mer om verden som omgir Carintia, Hildreheimen, eller mer om i spille i verden, se KART OVER CARINTIAS TRE DELSTATER ETRIVIA, GORDAVIA OG GENELAND. Skrevet av May-Lill Sande og Trond Solberg-Mortensen med stor takk til alle som har spilt i Carintia. Kart skapt av Eskil Mjelva Saatvedt og illustrasjoner av folkeslag tegnet av Therese Garmanslund Eide.

3 Innhold Historie Utlendinger Etriver Gordaver Genelender Sigøyner Bonde Laugsarbeider Sjømann Handelsmann Soldat Ridder Adel Lensherre Geistlig KART OVER HILDREHEIMEN. 2

4 HISTORIE enelands første hersker var Kong Demefanes, som brakte den sanne tro til landet omtrent 350 år før Carintia ble samlet. Han holdt hoff ved Ga s bredder og grunnla hovedstaden Chios. Han satt også i verk byggingen av den kjente Patraskatedralen i Genelands hovedstad. Dette hoffet er husket for sin renhet, og i seks ledd hersket kongene ved Gudenes nåde og velbehag, frem til Sardophilio den Vise, hvis hoff aldri senere har blitt overgått hva angår kloke menn. Dette var de store tenkere og filosofers tid, og til Sardophilios hoff valfartet lærde fra alle verdens hjørner. Det påståes at dette var en medvirkende grunn til at hans sønn Parnofanes ble så forstumpet. Han ledet nasjonen inn på veier som førte til stagnasjon og siden oppløsning av kongemakten. Etter dette fulgte en tid hvor ingen greve lød kongens lov. Borgerkrig herjet landet og hver mann så seg selv som konge i sitt eget len. Ut av denne natten som varte i over hundre år kom Kong Lyxander den Store og gjenopprettet Kronens verdighet. I sytten år førte han krig mot grevene, før hans ubeseirede hær av pikenerer og borgere knuste de siste opprørerne i Slaget ved Gaos. Kun et år senere døde den tapre heltekongen av forgiftning under et felttog sør for elven Partha. Dronning Theodora II den Rettferdige fullførte sin ektemanns gjerning og fikk alle landets grever til å sverge troskap til sin sønn Alkuin I Erobreren og styrte i hans sted til hun døde, dagen etter den unge kongens fjortenårsdag. To år sørget kongen før Patras viser seg for ham i en drøm og befalte ham å legge under seg et rike verdig hans stolte slekt. Den unge helten samlet så rundt seg en umåtelig hær, større enn man noen gang har sett i landet. Etter fem års krig beseiret han både Kong Clothar av Etrivia og Kong Vladovech av Gordavia i Slaget ved Skutz og Carintia ble samlet til ett rike. Siden fulgte en lang strid med Lombedoc, som mente Etrivia tilhørte dem. I år 40 etter Slaget ved Skutz innledet så Kong Hasdrubal III av Furitago en tre år lang krig mot Kong Philip II den Halte av Carintia som endte i hva furitagerne ennå kaller Katastrofen ved Chios. Begge lands flåter gikk til grunne i en storm som satt overraskende inn under slaget. Under denne krigen flyttet hoffet til Purano, Etrivias hovedstad. Siden fulgte en lang periode med fred på alle fronter, for fredelig har man hevdet i ettertid. Etrivia taptes nemlig til Lombedoc som en følge av en meget risikabel og feilslått ekteskapspolitikk for perioden fra år 73 til 92. Landet var på randen av opprør, men på denne tiden dukket en ny fiende opp, de fryktede kasmenistanske horder, som trengte helt opp til Ga før de ble stoppet av Grev Barivech av Drageordenen i år 92. Ikke før år 98 klarte Kong Theodobert I Befrieren å jage kasmenistanerne over Partha. Siden har man stadig hatt sammenstøt med disse barbarene ved dragens hode, og særlig utmerket er da Slaget ved Rinsarvollen. De har stadig presset seg inn mot Carintias grenser for de flykter fra Lombedocs ekspansjoner nordøstover, men både Drageridderne og de gordaviske grevene, særlig grevene Slagovitch, Miloch og Borstiltsin, har meget effektivt sperret fjellpassene for en hver aggresjon fra den kanten. Så begynte borgerkrigen... GYLDEN STORHETSTID. Over hele Geneland er det ruiner av gamle bygninger og strukturer. Der er store blokker med fint utskåret sten, og bønder har i hundrer av år brukt disse restene til å bygge sine hus, låver og staller. Den siste tiden har det blitt populært for de rike og fine å bruke disse stenene i sine hus og hager. Dette har ført til en ny og større plyndring av gamle bosteder. CAERBEROS DEN STORE. Ridder Caerberos den Store var hærføreren til den unge Kong Alkuin I Erobreren under hele hans felttog for å samle Carintia til et rike. Gjetord og historier går fremdeles om hans gjerninger og hans fremme av chioismen og den genelandske kultur skal etter sigende ha resultert i både Etrivia, Gordavia og Lombedoc sin omvendelse. 3

5 DEN GORDAVISKE KRIGEN I år 140 brøt det ut borgerkrig i Carintia. Grev Miloch av Iztoc Trbovlje erklærte Fritt Gordavia, og mente å innsette seg selv som Konge av Gordavia. Han beleiret den gordaviske hovedstaden, Skutz, men måtte trekke seg tilbake for store styrker fra Emya Rim, men ikke uten først å ha forvoldt den gordaviske visekongens død. Grev Borstiltsin og Grev Vergatchov, Milochs allierte, erobret søndre Gordavia. Grev Slagovitch, kongens feltmarskalk, førte flere felttog innover mot Milochs og Vergatchovs kjerneområder, hvor han utviste særdeles grusomhet. Miloch, på sin side, okkuperte flere len i nordre Etrivia, og er i tillegg bare et slektsledd fra å rettmessig arve den gordaviske visekongetittelen. Drageridderne gjorde lite av seg i krigshandlingene. Emya Rim, på den annen side, gjorde seg meget bemerket, særlig etter at Kong Theodobert tillot dem å fordrive alle sigøynere fra Etrivia og Geneland. Som et svar på dette gav Miloch, Vergatchov og Borstiltsin fritt leide for alle sigøynere. Etter et halvt år med krigshandlinger kom det til to måneders fred, hvor de krigende kunne samle krefter, men lederne brukte munnlæret kraftig mot hverandre. Patriarken i Chios beskyldte Miloch for å ha mant spøkelser til katedralen, og andre hekserier. Grev Miloch beskyldte Kongen for overdrevne ødeleggelser og grusomhet (blant annet salting av områdene rundt Orff, Voida, Kashk og Grapha), og Patriarken for å forhandle med hedenske kasmenistanere. Dette kunne selvfølgelig ikke vare, og snart klasket de sammen igjen. Påstandene om kasmenistanske leiestyrker på carintisk side ble bekreftet. Grev Miloch, på sin side, førte horder av barbarer fra nord inn i Etrivia, hvor det ser ut som de akter å slå seg ned. Det totale kaos rådet, helt frem til slaget ved Grapfs, hvor det på ny ble inngått fred, hovedsakelig fordi Lombedoc plutselig invaderte Etrivia. Nå har det vært syv år med nærmest stillstand ved fronten mellom gordaviske frihetskjempere og carintiske monarkister. I borgerkrigen har det bare vært ett fremstøt siden lombedokkerne kom over grensen, og da tok Grev Miloch den gordaviske hovedstaden Skutz. Det er nå fem år siden. Rykter har gått om at hovedstaden i Gordavia, Skutz, er falt i ruiner. Det er nå sikkert at byen er så og si totalt ødelagt, men det er mer uenigheter om årsaken. En populær teori utenfor Gordavia er at dette var straffen for opprør mot Kongen, mens andre teorier er mer søkte og bygger på opprørernes antatte hekseri og magi bruk. For omtrent et år siden ble Grev Miloch dømt for hekseri, etter sin død, og hans sønn kom til en ordning med kirken slik at familien fikk beholde noen av sine eiendommer. Grev Miloch den Yngre har giftet seg med Viseprinsesse Ninoska av Gordavia og de to har erklært seg Visekonge og Visedronning av landet. Samtidig har Vergatchov erklært seg Visekonge og kaller en av byene under hans kontroll for hovedstad i landet. Han har tatt rollen med å forsvare landet fra ytre fiender alvorlig, som i alle fall fra utsiden gir hans krav på tronen mer legitimitet. DEN LOMBEDOKKISKE KRIGEN For nesten seks år siden veltet store lombedokkiske styrker inn over den etriviske grensen, og tok de carintiske styrkene på sengen. Grenseområdene ble tatt på under en dag, og siden marsjerte de frem og tok halve Etrivia på under to måneder. Frem til dagen Heulette ble angrepet var de to nasjonene betraktet som allierte og kulturelt nært beslektet. Angrepet på byen var gjort uten hensyn til vanlige holdte æreskodekser for krig, slag og siviliserte riddere, og den ledende lombedokkiske hærføreren, Mathias Kreupp, har fått det meste av skylden for dette. Etter de to første månedene hadde carinterne fått anledning til å sende styrker som var opptatt med borgerkrigen og å vokte de andre grensene, mot den lombedokkiske RIDDERE. I Carintia finnes det tre ridderordner som generelt dominerer den militære styrken i landet. Drageridderne går gjerne i rødt, har sitt hovedsete i Borgapasset og beskytter rikets ytre grenser. Emya Rim, med tilnavnet Svartkappene, er ledet av riddere, men har også store mengder soldater. De kler seg gjerne i svart og har som oppgaver å være livgarde for alle kongelige, ta seg av landets indre sikkerhet og kreve inn skatter og tiender. Caerbrosridderne er underlagt kirken og består av omtrent like deler lombedokkere og carintere. De beskytter alle de høyeste geistlige og kjemper for alle religiøse store saker. Hekser blir først og fremst jaget av Emya Rim, men Caerberos sin innsats på området er ikke ubetydelig. CROISSANTER. Da Heulette ble overfalt en grusom morgen av svikeren Hærfører Mathias Kreupp, fikk en del av de carintiske soldatene forberedt seg i en liten time da bakerne i byen oppdaget de kommende troppene. Under den første okkupasjonstiden var croissanter et viktig symbol for motstands bevegelsen, da halvmånen kommer fra Svikerens våpenskjold og bakverket hedrer bakernes innsats. 4

6 hæren. Det kom til et stort slag ved Machon, og Grev Slagovitch ledet de carintiske styrkene. Det var store styrker på begge sider, og mange av de fineste ridderne fra begge land deltok i slaget. Den carintiske siden så ut til å tape og etter et tre dager langt blodbad måtte Grev Slagovitch trekke seg inn i selve byen. Han ville hindre lombedokkiske hender å styre en til av landets større havner, og beleiringen varte i tre måneder før han måtte innse at slaget var tapt. Denne tiden vart preget av sult og død for alle i byen, det var et trist skue som møtte seierherrene når de tok sin nyeste erobring i beskuelse. Beleiringen av Machon og slaget som førte opp til den, krevde mange resurser fra begge partene og nesten seks måneder med stillstand fulgte etter Grev Slagovitch sin overgivelse. Ingen av de militære lederne kom seg ut av byen før den lombedokkiske overtagelsen, og etter Grev Slagovitch trengte de gjenværende carintiske styrkene en ny leder. Denne jobben falt på den gang Visekonge Euripides Diapaphilos av Geneland og han gjorde en flott jobb. Også den daværende Arveprinsen av Carintia, Luis René, ledet flere slag med stort hell. Drageridderne har gjort en stor innsats i krigen og hadde det ikke vært for dem ville nok hele Etrivia vært under den lombedokkiske Kronen nå. Både Luis René, Euripides og deres fremste menn er Drageriddere. Etter flere måneders hvile for å gjenvinne styrke, brakte de to sidene sammen gjentatte ganger uten at noen av dem vant mye grunn. De siste årene var det ukentlige slag, men få meter med jord skiftet eier. Folk ble lei krigen, og ingen hadde råd til å sulte seg gjennom nok en vinter. Koner ville ha sine menn hjem, og begge nasjoner så etter en løsning. Når barbarene så banket på døren gav dette lederne en gylden mulighet til å inngå fred uten å tape ansikt, så ikke lenge etter den Kasmenistanske krigen startet inngikk de to landene fred, og ble etter kort tid allierte mot kasmenistanerne. OPPRØRET Hans Galvin er en karismatisk leder, som reiser rundt i bygdene ved grensene mellom Etrivia, Gordavia og Geneland. Der rekrutterer han menn og kvinner som ikke lenger ser noe håp i den tilværelsen de nå har. Det har samlet seg en ganske stor gruppe rundt ham nå, og Emya Rims forsøk på å stoppe hans taler og fremmarsj, har ikke hatt noe resultat. Det har versert snakk om at han marsjerer mot flere av de største byene. DEN KASMENISTANSKE KRIGEN På høsten i år 145 stormet de kasmenistanske horder over Carintias grense i sør, til alles store fortvilelse og frykt. De to genelandske grensebyene i sør, Goten og Partha, skal i følge ryktene ha falt for de ridende barbarene rimelig raskt. Etter dette reiste den daværende Visekonge Euripides Diapahilos og hans hærførere sør til Geneland sammen med det meste av de troppene som var brukt til å forsvare Etrivia mot Lombedoc. Det har også vært mange nye utskrivinger av menn, hester, mat og håndtverkere. Spesielt er det Geneland som nå er tungt beskattet. På våren i år 146 rykket de kasmenistanske troppene ytterligere frem, og det kunne se ut som om det først var da deres hovedstyrker ankom. Fremover høsten tok de stadig mer land, og utpå vinteren kom det til et stort slag ved den lille landsbyen Attica. Kasmenistanerne hadde da rasert halve Geneland og Kong Luis René ledet selv de carintiske troppene til kamp. Før slaget ble mange genelendere evakuerte og for det meste tatt vare på av kirken. Sammen med carinterne stod store lombedokkiske styrker og flere gordaviske utbrytere sendt sine menn for å hjelpe i kampen mot barbarene. Grev Slagovitch, Grev KEISEREN AV LOMBEDOC. For omtrent tre år siden ble det kjent at Kong Alexandre av Lombedoc hadde kronet seg til Keiser av De Vestlige Riker, som inkluderer Carintia i sin helhet. Dette er selvsagt en stor fornærmelse mot den carintiske Krone. KART OVER ETRIVIA. Stillingen ved den lombedokkiske fronten da Kasmenistan angrep. BERØMTE TRUBADURER. Det har vært mengder av berømte trubadurer (eller skalder som gordaverne sier), men den som alle husker best er Grime den Grove. Det er ikke alle som mener hans vers passer seg i blandet selskap, men om man først har hørt hans diktning er det uvanlig å glemme det. 5

7 Vergatchov, Mathias Kreupp, Kong Luis René, fiender fra de to foregående krigene, kjempet nå side om side. Furitago tilbød også sin hjelp og fraktet carintiske tropper for handelsrettigheter etter krigen. Det er nå kjent at de også fraktet tropper for Kasmenistan og tok betaling i plyndret carintisk gods. En stor kasmenistansk styrke ble landsatt ved munningen av Pargo rett før Slaget ved Attica av furitagiske handelsskip. Deres betaling var septeret fra katedralen i Partha by. Til tross for dette mindre tilbakeslaget, vant den carintiske side en overlegen seier ved Attica. Kongen selv måtte bøte med livet, og utpå våren ble arverekkefølgen endelig avklart. Visedronning Helen Antoinette av Geneland ble kronet til Dronning av Carintia og hennes mann, Visekonge Euripides Diapaphilos fikk tittelen Konge av Carintia. Spesielt har Drageridderne sin innsats ved Attica blitt navngjeten. I løpet av de ni månedene som er gått siden Slaget ved Attica, har Carintia og hennes allierte tatt tilbake størstedelen av Geneland, og Kasmenistan sitter nå på et hertugdømme, Partha. Det finnes enda isolerte tropper med kasmenistanere i andre deler av landet og mye av området de tidligere okkuperte er enda ubeboelig selv om hæren i løpet av vinteren har ryddet betydelige mengder av gårdene og landsbyene. Sjef for denne oppgaven har vært Drageridder Letos og han har fått betydelig hjelp av alle de tre fremste ridderordnene, Drageridderne, Caerberos og Emya Rim. Ordo Fratrum Majorum, en nonne og munkeorden med tilnavnet Phylakos Krigere, har også gjort mye for oppryddingen av landet. Phylakos Krigere var frem til Slaget ved Attica sett som en politisk betydelig makt pga. sine eiendommer og enorme religiøse innflytelse. Denne skjebnesvangre dagen trådte de også frem som en betydelig militær makt da de kom ridende ut av skogen i store antall og viste seg meget kompetente med både bue, sverd og lanse. I tiden etter slaget har det selvsagt vært mange spekulasjoner rundt denne plutselige avsløringen, men ingen svar er gitt fra ordenen selv. De fleste er likevel takknemlig for deres hjelp, både i slagene og med opprydningen av landet. Vinteren har vært umåtelig hard og allmuen har sultet og lidd. Etter gårdene ble evakuerte har det vært stor fare for spredning av epidemier blant folk, korn og buskap siden det ikke har vært lokalbefolkning til å begrave de døde. Vintermånedene brakte sprengkulde og uvanlige mengder snø til Geneland og både kasmenistanerne og carinterne har frosset til døde i stor skala. Spesielt de kasmenistanske hestene har minsket i antall. Dødstallene har vært meget høye, men Lombedoc har innført rasjonering på korn og sendt mye til sine trosfeller i sør. I dag, nå når vi alle møtes i en liten leir nord for slagmarken, har Slaget ved Arcadia stått og Carintia og hennes allierte har vært seiersrike. Troppene ble ledet av Grevinne Alynor av Emya Rim og innsatsen fra alle ordner og grupper har vært formidabel. Troppene holder dermed det største passet mot Partha og veien for felttoget mot sør er ryddet og klar. Nå forberedes den videre innsatsen med stor iver og seieren skal i kveld feires med glød og innlevelse. De mest fremstående av Carintias riddere og hærførere er på vei til en litt tilbaketrukket leir hvor Grevinne Alynor har invitert dem til et møte av ledere for de allierte hærstyrkene. I Chios er det denne samme dag fremstående gjester fra alle siviliserte land. Den tidligere Dronningmoren, Leatrix, gifter seg denne selvsamme, seiersrike dag med Keiser Alexandre av Lombedoc. Dette krever selvsagt at alle de fremste kongelige og adelige er tilstede og bringer sin glans og sine lykkeønskninger for anledningen. SLAGET VED ATTICA. Fronten ved slaget gikk langs elven Pargo. KONGSGÅRDEN. Kongsgården i Purano har hett Tarascon, men nå når hovedstaden er flyttet til Chios, heter kongsgården Carpathos. HERTUGDØMMET PARTHA. Det aller meste av Carintia som ligger sør for Dragefjellene tilhører hertugdømmet Partha, som nå er under kasmenistansk okkupasjon. 6

8 TIDSLINJE ÅR 1: Kongeriket Carintia grunnlegges av Kong Alkuin I, som red ut fra Geneland for å legge under seg Gordavia og Etrivia. ÅR 5: Alkuin I seirer i Slaget ved Skutz, dreper Kongen av Gordavia, og jager herskeren av Etrivia. Carintia er samlet til ett rike. ÅR 40: Kong Hasdrubal III av Furitago går til krig mot Carintia. ÅR 43: Krig med Furitago avsluttes med sjøslaget ved Chios; hovedstaden flyttes fra Chios i Geneland, til Purano i Etrivia. ÅR 72: Carintia mister Etrivia til Lombedoc etter et par uheldige giftemål. Hovedstaden flyttes igjen til Chios. ÅR 93: Den etriviske revolusjon ; Etrivia føres tilbake til Carintia. Store deler av hoffet blir befolket av etrivere, på bekostning av genelenderne. Hovedstaden blir igjen Purano. ÅR 94: Kasmenistanerne angriper, og klarer i løpet av de påfølgende årene å rykke helt opp til elven Ga. ÅR 98: Det sprer seg pest blant kasmenistanerne, og de blir nødt til å trekke seg tilbake. ÅR 123: Drageridderne får i oppgave å vokte rikets grenser. Ordenen Emya Rim over tar som kongens personlige livgarde. ÅR 138: DRAGERIDDERENS DØD i grevskapet Matour i det nordvestre Etrivia. Det sprer seg pest i Etriva. ØYFOLKETS SAMLING hos Øyfolket. ÅR 140: HEKSESTEINEN i lenet Le Querve, nær grensen mot Lombedoc. Grev Miloch erklærer Fritt Gordavia ; det bryter ut borgerkrig i Carintia. Lombedoc invaderer Etrivia. ÅR 141: JEGERFOLKETS KONGE hos Jegerfolket. GRÅ VÅR i lenet Synn i nord-gordavia. DET GRÅTENDE HJERTE i nord-kaldoc. Midlertidig fred mellom gordaviske utbrytere og den carintiske Krone. ÅR 142: Skuts inntatt av Miloch og Vergatchov. ÅR 143: HAREMET i Kasmenistan. ÅR 144: BJØRGESTØLEN i Bystatene. ÅR 145: STOR STÅHEI FOR INGENTING i Geneland. Kasmenistan angriper Geneland. Luis René I blir innsatt som Konge av Carintia etter sin fars død. Hovedstaden i Gordavia, Skutz, faller i ruiner av ubekreftede årsaker.

9 ÅR 146: NOEN KOMMER, NOEN GÅR... i Etrivia. HABIBI KALDOC i Carintia. STJERNER LYSER HVITE i østlige Geneland. DEN SISTE SKANSE i Geneland. Fred mellom Lombedoc og Carintia i et felles forsøk på å drive de barbariske horder fra det hellige land; Geneland. Til tross for sine store indre konflikter og forskjeller står mange av de vestlige land sammen i sine ønsker om å fordrive kasmenistanerne fra Geneland. Stor felles seier over Kasmenistan i Slaget ved Attica. Kong Luis Renè den Heltmodige dør i slaget og Dronning Helen Antoinette og Kong Euripides krones. Chios gjøres til hovedstad. ÅR 147: Kasmenistanerne kastes ut av Geneland nord for Dragefjellene, men de holder enda et len, Partha. VÅRT ELSKEDE CARINTIA i Geneland. KART OVER GENELAND.

10 UTLENDINGER e fleste utlendinger er i carinternes øyne greie, så lenge de holder seg i sine egne land. Det hederlige unntaket er handelsmenn, men også disse vil man skal reise videre når handelen er unnagjort. Det er selvfølgelig varierende hvor mye en vet om de forskjellige folkegruppene i verden, men dette er noen av dem. LOMBEDOKKERE er nesten som etrivere, i det minste de som bor nærmest. Lenger nordvest begynner selv dette folket å oppføre seg merkelig, og spesielt lengst nord i landet hvor det stort sett bare bor barbarer som enda ikke helt har forstått dette med sivilisasjon. Men hovedsakelig er lombedokkerne nesten som carintere, bortsett fra at den jevne bonde der er fattigere og adelen enda rikere enn i Carintia. Lombedokkerne er chioister og tror på de samme tolv gudene som carinterne. De holder også Patriarken i Chios som sitt religiøse overhode. Fra år 140 til år 146 var det krig mellom Carintia og Lombedoc. KALEDEERE holder til i den store ørkenen sør for Geneland. Gudene har sannelig ikke vært særlig nådige med dem, for selv om landet deres er stort, så er det goldt, livløst og brennende varmt det er et under at det i det hele tatt er mulig for mennesker å overleve der. Kaledeerne er ofte svært uanstendig kledd, og ikke minst uanstendige i sin oppførsel. De er dessuten hedninger og gjør bruk av allslags forbudt magi. Utover dette likner kaledeerne en god del på furitagerne, og de av dem som kommer i kontakt med carintere er som regel høflige og fredelige. De siste årene har kaledeernes land vært okkupert av kasmenistanerne, og de er ikke på langt nær så greie å ha som naboer. KASMENISTANERE lever i telt alle sammen, unntatt kongen deres, som bor i et kjempepalass av marmor, gull og sølv, pyntet med rubiner og smaragder og vinduer av diamant. Alle i Kasmenistan er kongen skyldige livet, og han kan drepe hvem han vil helt uten videre, og det skjer ofte. Kasmenistanerne har nesten ingen byer, de fleste rir fra sted til sted i ørkenen som dekker hele landet deres. De tilber onde ånder som slår dem med pest og ulykker hvis de ikke ofrer nyfødte jentebarn til dem, noe de gjør med stor glede. Det ser ut som om de fleste av dem går kledd i skinn og lær, og alle bærer krummede sverd. Det er heller ikke mange som har møtt kasmenistanske kvinner. FURITAGERE er gode sjømenn og handelsfolk, meget høflige, selv ned til den laveste roer. De har nemlig særdeles strenge straffer for dem som ikke vet å føre seg. Et meget FREMMEDFOLK. De fleste utlendinger kan være vanskelig å identifisere. Det er lett å ta feil av de forskjellige nationene og delstatene innad i Carintia. KEISER ALEXANDRE. Keiseren av Lombedoc har erklært seg som Keiser av de vestlige riker, som inkluderer Carintia i sin helhet. Denne fornærmelsen har ikke gått upåaktet henn, og de fleste fremtredende mennesker i Carintia synes ikke der er akseptabelt å invitere lombedokkere i det fine selskap. KALEDEISK SKJØNNHET. Det er velkjent at kaledeiske kvinner er meget vakre og meget lettkledde, og mang en carinter ser med stor glede på at de vakreste kaledeiske kvinnene går nakne. De flotteste komplimenetet en kaledeisk kvinne kan få er at hun er flott nok til å ta av seg klærene. FURITAGISK GULL. Det fortelles om en furitagisk prins som dro gjennom Goten for en del år tilbake, og etter hans besøk sank prisen på gull i over ti år, fordi han hadde delt ut så rikelig av det. 9

11 rikt folkeslag, om ikke gatene der er brolagt med gull er det bare fordi det er for mykt. Rang er meget viktig for furitagere, og alle vet å innse sin plass. Slaver og adel er like oppsatt på at alle skal oppføre seg som det behører ens stasjon i livet. Også Furitago er et kongedømme, selv om de velger å kalle ham Kamfir eller noe slikt. Som med alt annet misforstår de en del, og selv om de er chioister, praktiseres det en del vranglære i hele landet. De har også sin egen Patriark. De praktiserer også slaveri, som er en forbrytelse i Carintia. J EGERFOLKET bor nord for fjellene og der er ville barbarer som ikke kjenner annen mat en kjøtt og blod fra ville dyr. De har ingen lover uten den sterkestes rett, og kongene ofrer de til avgudene sine etter at de har styrt et år. Barbarene som bor nærmest fjellene har dog lært noe gjennom handel med gordavere og lombedokkere. K ARASNODÀR er et område i Dragefjellene (som omkranser Carintia i øst og nord) og der lever en del mindre folkeslag som i et samlebegrep kalles karasnodàrer. Noen grupper minner om genelendere, andre om gordavere og igjen andre minner om kasmenistanere. Det er ikke mye man vet om dem, men deler av dem har hjulpet Carintia i krigen mot Kasmenistan det siste året. K ADILIA blir også fortalt om av handelsreisende, men man vet enda mindre om kadilere enn om folk fra Bystatene. Det eneste de fleste er sikker på, er at de ikke kan være kommet særlig langt i utviklingen ettersom kvinnene går tullet inn i usammensydde tøystykker. Kadilerne er ikke som andre mennesker og har dyrehoder og noen ganger også store horn. I SFOKET bor i isødet nord for Jegerfolket, eller så ryktes det. Mange har spekulert på om dette kan være tilfelle, men de fleste har konkludert med at klimaet ville tatt knekken på dem. Mange skalder liker likevel å fortelle om de stakkars barbarene som aldri har sett annet enn snø og is. I historiene heter de Isfolket. B YSTATENE ligger langt i vest og bare noen meget få fra den kjente verden har noen gang vært der. Menneskene derfra ser annerledes ut, og går i de underligste klær. Det meste man vet om dem, kommer fra kaledeiske og furitagiske handelskaravaner og det bekrefter at folkene har ansiktene på magen og dekker hodene i stoffer. De har store rikdommer og selger løvtynne stoffer av den fineste kvalitet som ingen vet hvordan man kan fremstille. De har også rare krydder og det fineste porselen. Mange underlige historier verserer om Bystatene, men hva man skal sette sin lit til er ikke lett å si. F URITAGERE. J EGERFOLK. 10 L EIESOLDATER. ryktene vil ha det til at både Miloch og Vergatchov har benyttet seg av leiesoldater av jegerfolket i borgerkrigen. T ROLLDOM. Magi er forbudt i alle de chioistiske landene, offisielt sett. Man hører fra forskjellige kilder at Furitago ved noen anledninger ikke er like streng på dette området som Carintia og Lombedoc. En av de viktige kjennetegnene på at de andre nationene og folkene man kjenner til er barbarer, er deres toleranse for magi og trolldom. Kaledeere, kasmenistanere, jegerfolk, kadilere og folk fra bystatene benytter seg alle av magi, og spesielt Kadilia er beryktet for sine trolldomskunster. K ADILERE.

12 ETRIVER trivia sin hovedstad er Purano og andre viktige byer er Domiens, Machon, Locette og Heulette. Etriverne bor i den mest fruktbare delen av landet, og selger mat til alle sine naboer. De har et meget skarpt skille mellom rike og fattige, så til tross for at bøndene har stor avkastning på sine avlinger, lever de meget enkelt. Både lokale lensherrer, kongen og kirke skal ha sine skatter, og de tar en overmåte høy andel av en bondes inntekter. I tillegg tar dommere og prester store avgifter for sine tjenester. Det er også skatter på å transportere varer til markeder, og å få dem veid. Samfunnets elite har store rikdommer, og lever i en helt annen verden enn dem de skal regjere over. De bor i flotte steinborger, har mange tjenere, spiser godt og omgir seg med mengder av kunstskatter. Også kirkens menn lever på denne måten i mange tilfeller. De har rike kirker, og kan ikke selv belemres med verdslige oppgaver, så de har tjenere til å ta seg av daglige gjøremål. For en etrivisk bonde vil det være omtrent umulig å klatre sosialt sett. Bare de som er født inn i en kondisjonert familie, vil kunne lede andre, politisk og religiøst. De som har råd til det, foretrekker å kle seg i lange kjortler med store ermer og rikelige folder, gjerne i fint furitagisk tøy. De som ikke kan kjøpe seg fine materialer fra Furitago, går gjerne i praktiske arbeidsklær. Kvinnene har skaut og forklær til å beskytte hår og stakk. De har kraftige kjoler og vester utenpå gode bluser og underskjørt. Mennene går i ordinære bukser og skjorter. De fleste har en ullkappe som de får i ungdommen, og bruker resten av livet. Vintrene er kalde, og ingen kan jobbe utendørs uten disse praktiske plaggene. De gir også god beskyttelse mot regn, og det er en av Etrivias største rikdommer; det regner ofte, mye og kraftig. Fargene på en bondes klær er ofte jordnære og lett å hente fra naturen for den lokale veversken. Det finnes også en del yrkesspesifikke plagg, slik som en smeds skinnforkle. Etrivia ble angrepet av Lombedoc for syv år siden, og krigen herjet frem til Kasmenistan angrep for omtrent to år siden. Ikke lenge etter kom det til en fredsavtale mellom Keiser Alexandre av Lombedoc og Kong Luis Renè av Carintia. I den gjorde Carintia avkall på de områdene av Etrivia som Lombedoc nå kontrollerte, og Lombedoc måtte gjøre de samme avkallene. Den carintiske landadelen i de områdene som nå ble lombedokkiske hadde ikke lenger land som de kunne legge krav på eller hente inntekter fra. Dette har skapt sterk misnøye blant dem det gjelder, men for den jevne bonde spiller det svært liten rolle hvem som henter tiender og skatter. Det var også avtalt å bytte krigsfanger i fredsavtalen. Hærenes herjinger og krigsskattene etter ti år med konflikter på mange fronter gjør at Etrivia har gitt sterk grobunn for Hans Galvin sitt opprør, så vel som annen oppviglersk aktivitet. Det er også en sterk fremvekst av røverbander, pirater og tyver. Visekonge Françoise ble innsatt for over tyve år siden, og var hele den tiden ikke særlig mer enn en frontfigur. Han lot sin bor, Kong Theodobert, og senere sin nevø, Kong Luis Renè, styre mens Visekongen så det mye mer som sin oppgave å nyte de finere ting i livet. Det har vært flere skandaler rundt ham og det har vært pinlig for Kongen å dekke over de heller friske historiene. Når hovedstaden ble flyttet til Chios, og Visekonge Françoise sin niese overtok tronen sammen med sin mann, ble flere av hertugene sammen med Visekongen mindre villig til å hjelpe med krigsinnsatsen i Geneland. Etrivia har hatt store problemer med MACHON. Festningen i Machon var av en helt ny bygningsstil som arkitektene og byggherrene mente ville la seg forsvare av bare noen få menn. Det verserte tall ned i omtrent tredve forsvarere mot flere hundre angripere. Under den lombedokkiske beleiringen av byen fikk man bevist at dette stemte og byen ble derfor for en stor del sultet ut. Forsvaret blir etter sigende så lett på grunn av festningsmurene sine vinkler. SMUGLING. Etrivia har gjennom hele tiden siden det lombedokkiske angrepet hatt en front eller grense som har sperret vante handelsruter og reiseveier. Dette har gitt grobunn til en utstrakt smugling. Under krigen måtte de vågale smuglerne forsere fronten for å frakte varer og mennesker. I etterkant har flere av disse blitt hedret for sin krigsinnsats, men noen er også utstøtt som krigsprofitører. Nå, etter krigen, er det en grense som forseres, og målet er som oftest å unngå skatt og toll på varer. 11

13 gjenoppbyggingen etter krigen som raste så lenge, og fredsavtalen med Lombedoc var heller ikke populær. Emya Rim dro til Purano og stilte Visekongen sammen med to hertuger for rette. Anklagene var forræderi, svik av sine plikter for landet og undergraving av Kronen. De ble alle funnet skyldig og halshugd på torget. Ingen flere etriviske lensherrer har sviktet i sine plikter overfor krigen. Det er ikke kronet noen ny visekonge av Etrivia. HEULETTE ligger ved munningen av elven Etrivia, som tradisjonelt har utgjort den carintiske grensen til Lombedoc. For fem år siden, da de lombedokkiske styrkene angrep, var militærforlegningene i Heulette hjem for store deler av av den carintiske militærstyrken. Likevel var forsvaret av den vestlige grensen svakere enn vanlig, siden deler av troppene var sendt for å delta i borgerkrigen i Gordavia. Det første angrepet kom uten forvarsel tidlig en morgen mens byen var kledd i skodde, og Etriverne led store tap på materiell og mannskap. For dem som var der, vil det si at mange døde, og store deler av flåten og festningen ble lagt i aske og grus. Den lombedokkiske siden led også store tap, og innen middagstid den første dagen, var der berg av falne soldater fra begge sider og vannet i havnen randt rødt. En time senere godtok forsvarssjefen for byen, Kommandant Daniel Carte, kravene for overgivelse. En del av innbyggerne i byen ser på seg selv som lombedokkiske i utgangspunktet, og den angripende hæren ble av disse sett på som en frigjøringsstyrke. Andre igjen synes ikke det er særlig forskjell på hvor skattene deres går, og for dem har grensen mellom de to landene bare vært en linje på et kart. Mange synes likevel at landet nå er okkupert. Både kultur, handel, språk og sosiale skillelinjer i Heulette har vært likt påvirket av begge de to landene. Den store militære kontingenten i området har brakt med seg en del innbyggere fra andre deler av Carintia, som ikke har en slik frigjort holdning til lombedokkere. Byen har vært under lombedokkisk styre i seks år nå, og gjenoppbygningen har kommet et godt stykke på vei. Den makudske byggestilen er for en stor del beholdt, og hverdagslivet er for de fleste falt tilbake til sin vanlige rutine. PURANO var hovedstaden til hele Carintia frem til kroningen for omtrent seks måneder siden da Chios ble hovedstad. Purano ligger ved elvebanken til Skutzelven, og er et knutepunkt for varetransport fra de store etriviske slettene og, via elven, fra Skutz-området i nord. Mange uforedlede varer blir ført ut av Gordavia denne veien. Purano er også det religiøse senteret for Etrivia, og det er mange store templer i byen. Chios er det religiøse senteret for hele Carintia, og alle andre som tilhører den samme troen, til tross for dette er det ikke ubetydelig makt i hendene til Puranos presteskap. Patras tempel er uomtvistelig det mektigste, og arkitekturen gjør at det blir betraktet av mange som en av verdens fineste bygninger. For øyeblikket er det mye mindre trafikk inn i Purano enn vanlig. Det kommer lite forsyninger vestfra siden Lombedoc er i besittelse av mesteparten av kysten og store deler av den Etriviske sletten. Noen av forsyningene som vanligvis kommer til havner i de okkuperte områdene, blir nå ført opp Skutz-elven til Purano. Det kommer også mye mindre varer enn vanlig fra nord, siden Skutz ikke lenger er befolket og gordaverne har tatt tilbake kontrollen over deler av sine egne landområder. Matvarer ble tidligere sendt i store lass fra de etriviske lensherrene i Gordavia, og de endte opp i Purano. Disse varene må man nå betale for, og midt under en tung krigføring er ikke det lett for etriverne. Mange ønsker å dra fra byen, men få tør. Det er invasjon i vest og sør og borgerkrig i nord. En del arbeidere har nok dratt for å bli med i opprørshæren, men dette er ikke noe for familier, barn og gamle. Store deler av befolkningen føler seg beleiret på alle sider, og det har vokst frem en sterk nasjonalistisk følelse. Etrivia for etrivere... MAKUDSK ARKITEKTUR. Den makudske byggestilen er kjennetegnet av slanke søyler og spisse buer. Dette er den dominerende stilen i Heulette, og viser seg ellers ikke så mye i Carintia, men er fremtredende i østlige Lombedoc. ØSTRE OLDEN. Delene av Etrivia som nå er innlemmet i Lombedoc heter Østre Olden og dette var navnet på hele Etrivia i årene 72 til 93 da Etrivia ble tapt til Lombedoc pga. en noe uheldig ekteskapspolitikk. FORBANNEDE LEN. I nordlige Etrivia går det rykter om flere forbannede len som har evig vinter og ingen grøde, men det er nok bare et tilfelle overdrevne rykter med grobunn i krigsherjinger blandet med uår. 12

14 GORDAVER ordaverne er solide fjellfolk som foretrekker praktiske ting fremfor pynt, noe som gjerne kommer til uttrykk i klesstilen. De går helst med tettsittende, enkle drakter og solid fottøy, ofte med skinn og pels. De bruker gjerne fargerike broderinger og mønstre på både sjal og skjerf. Kostholdet er basert på grovt brød, vilt, bær, solide mengder øl og alt man kan gjøre med sau. Enkelte gordaviske delikatesser anses av andre for å være så ille at man ikke ville forgifte en ulv med dem en gang. Dette folkeslaget har ingenting til overs for etrivernes prippenhet. Det er færre byer i Gordavia enn resten av Carintia, og mange er bønder, jegere og gjetere. Gårdene er ofte isolerte og karrige med skrinn jord og liten mulighet for kontakt med andre i hverdagen. De mest isolerte fjellskrentene slipper ofte å betale skatt siden ingen tar seg bryet med å dra dit for noen skarve mynter, men det verserer historier om lensherrer som plutselig har dukket opp og krevd skatter for de siste ti årene. Den jevne gordaver betraktes ofte som traust og plutselige forandringer ligger ikke for dem. De holder sine forfedre og deres skikker høyt i hevd. Lojalitet, frihet og ære er begrep som settes høyt blant dette folket. En gordaver som føler sin ære krenket er et farlig vesen; han gjør kanskje ikke noe der og da, men kan bære nag i lang tid. Da den carintiske Kronen hadde etablert seg som overhode for alle de tre landene i staten, forsøkte kongen å innføre en viss liket for alle i sitt rike. Han ville også ha mer kontroll over ressursene i landet, og begynte med å knytte til seg lojale lensherrer. I Etrivia og Geneland gikk dette smertefritt, og allerede eksisterende strukturer i samfunnet kunne brukes. I Gordavia hadde bøndene generelt sett vært frie og det var lite adel å snakke om. Høyadelen hadde sine egne gårder på linje med alle andre (selv om de var meget større) og tiende gikk bare til konge og geistlighet. Lensherrer ble en nytt begrep for dem. Den carintiske ordningen innebar for gordaverne at et ekstra samfunnslag ble innført mellom dem og kongen, og disse skulle enten eie jorden eller drive inn sine egne skatter av dem. Det tok lang tid å få ordningen innført, og det ble, av lojalitetshensyn fra Kronens side, nesten utelukkende valgt etrivere som lensherrer og jorden til bøndene ble rekvirert uten vederlag. Når folk nå har gjort opprør mot etriverne synes mange at det var på tide. De fikk sine forfedres land røvet av fremmede makter og først nå er det noen som gjør noe med det. I frigjøringshærene kjemper både adel og bønder, kvinner og menn. I de carintiske lovene har ikke kvinner like rettigheter som menn, og dette var også noe nytt for gordaverne. I de gamle lovene for landet, som deler av opprørerne vil ha gjeninnført, har kvinner nesten full likestilling. Visekongen av Gordavia døde like etter borgerkrigen brøt ut, og hans datter som er eneste arving var sporløst forsvunnet i flere år. Som neste i arverekken stod en av opprørslederne, Grev Miloch. Borstiltsin, en annen av de store opprørslederne, kom like nedenfor på listen. Den siste tiden har det kommet mange forvirrende rapporter fra Gordavia. Grev Miloch er død og dømt for hekseri. Hans sønn, Grev Miloch den Yngre har giftet seg med Viseprinsesse Ninoska, datter av den forrige Visekongen, som nå er kommet til rette. De har tatt titlene Visekonge og Visedronning av Gordavia. Områdene deres er i nord og vest. I øst er det Grev Vergatchov som har kontrollen og han har også tatt tittelen Visekonge av Gordavia. Hovedstaden, Skutz, er nærmest jevnet med jorden og alle beboerne har forlatt området. Hva som hendte er mer uklart. De mest pålitelige kildene ser ut til å være enige om at himmelen åpnet seg opp og svære skyer som kunne ta solid form, strekte HAGGIS. 1 sauemage, vasket og vrengt 2 dl havregrøt 1 dl nyretalg lever, lunger og hjerte av ett lam 2 1/2 kopper kraft eller buljong 1 stor hakket løk 1/2 ts salt 1/2 ts pepper 1/2 ts kajennepepper Kok kjøttet og stek løken til den blir gylden. Mos løk og kjøtt sammen. Stek havregrøten lett. Bland alle ingrediensene sammen og fyll dem i magen. Press det godt sammen slik at all luften blir fjernet. Sy magen godt sammen. Stikk haggisen med en gaffel på flere steder for å hindre at den sprekker. Putt haggisen i vann og kok i 4-5 timer. Dette er omtrent 12 porsjoner. FØRSTERETTEN. En av de mer avskyelige praksisene til etriviske lensherrer i Gordavia er den forhatte førsteretten. Lensherren får da første natt med med alle nygifte bruder på sitt land. 13

15 seg ned fra oven og jevnet bygninger, veier, broer og forsvarsverk med jorden. Branner oppstod, store mengder mennesker døde og panikken spredte seg blant dem som overlevde det første angrepet. Det som så skjedde strides de lærde om. Mange sier at de døde angrep de overlevende, andre sier det var opprørstropper fra andre deler av Gordavia som angrep og andre igjen påstår de var sigøynere. Uansett hvem soldatene var, slettet de ut store deler av befolkningen på meget kort tid for så å trekke seg tilbake eller forsvinne. Dagen var blitt til natt og alle som klarte seg løp til kroppene deres gav opp. Det var de aller færreste som fikk med seg noe av eiendeler eller mat. Dette må ha hendt for omtrent et år siden. Skutz har siden den gang blitt brukt som et eksempel på hva som hender med folk som leker med hekseri. Miloch, som døde kort tid før den gordaviske hovedstadens ødeleggelse, blir beskyldt for å ha fremkalt gudenes vrede med sitt hekseri. Borstiltsin, som har frigjort en annen del av Gordavia, har nå forsøkt å etablere sin største by, Yaroslav, som hovedstad. Det er nå Gordavias største by, men den ligger ikke like sentralt plassert i forhold til handelsveier med resten av Carintia som Skutz tidligere gjorde og Dronning Helen Antoinette har ikke vært villig til å anerkjenne at Gordavia nå har en annen hovedstad. En av Grev Miloch den Eldre sine tidligste allierte var Grev Vergatchov, og kirken ser nå ut til å støtte ham. De har utropt en av hans nære venner til Kardinal av Nord- Gordavia. De har også beslaglagt deler av Miloch sine eiendommer siden han ble dømt som heks, og dette er også i Vergatchov-vennlige hender nå. Etrivere i Gordavia er nå dem som lider under det nye tyranniske styret av gordaviske bønder og gjetere. Noen rykter innbefatter til og med at adel og overklasse blir offentlig straffet og bøtelagt av disse oppkomlingene, men det er nok bare et tilfelle av at fem fjær blir til ti høns. Det sørlige Gordavia som er underlagt den carintiaske Kronen blir nå tappet for alle matvarer og verdier de etriviske lensherrene kan oppdrive. Det kommer ikke inn noe særlig varer fra nordlige Gordavia, og krigene har krevd store resurser. Mange av de små husmannsplassene er forlatt, men flere av disse små koiene huser nå bare kvinner og barn. Mange har rømt nordover eller sørover. KOSLOV SARANSK er en liten gruvelandsby langt oppe i den gordaviske delen av Dragefjellene. En av de største rikdommene til Gordavia er forekomstene av metaller og kull i fjellene, og mange steder er der slike små landsbyer med sine egne sosiale strukturer og ukjente arbeidsmetoder. Dette virker nok ganske fremmed for gordavere fra andre områder. Koslov Saransk er ganske typisk for gruvelandsbyene i store deler av Carintia. I Koslov Saransk ligger det blant annet et kobberverk med de vannrenner, dammer, sager og alt det andre som kreves. Det er funnet flere malmårer i området og tre mindre smeltehytter er anlagt lengre vekke fra Bergstaden, og de krever totalt åtte smelteovner. Det er også mange andre forekomster rundt landsbyenbyen. I hver gruve jobber det omtrent tredve mann på to skift og i alt omtrent hundre med dem som trekker taubanen, driver verkstedet og resten som kreves til driften. Før man går ned i de farefulle sjaktene, bytter man klær i Lomperommet. Det er en overveldende lukt i rommet, og om fremmede kommer inn dit vil de ofte besvime, eller rømme fra den påtrengende kvalmen. Klær som brukes i gruvene vaskes nemlig aldri og byttes først når de faller fra hverandre. I landsbyen ligger gårdene i tette rekker langs gatene og bygninger og høye plankegjerder danner sammenhengende vegger rundt gårdsrom av ulik størrelse. Mye av byens familieliv foregår i disse gårdsrommene. I de fleste Bergstadene har man utviklet en egen dialekt som identifiserer dem til resten av gordaverne. Det gir ikke særlig høy status å være gruvearbeider. BLODHEVN. Det er fra gammelt av vanlig med blodhevn i Gordavia, og noen av de mer isolerte stedene og av de mer tradisjonelle familiene blir dette fremdeles praktisert. SKATTEJAKT. Ruinene av Skutz blitt til et ettertraktet mål for skattejegere og våghalser fra alle deler av Carintia. Det har foregått en storslått plyndring og alle verdier som overlevde den skjebnesvangre dagen, antas nå å være borte. Det blir fortalt fra mange kilder at byen enda holder verdier for dem som våger seg inn i de mørke avkroker. HANS GALVIN. Det er for tiden en stor flyktningstrøm sørover fra Gordavia og en del av dem har blitt med i Hans Galvins opprør. De fleste har imidlertid tatt imot et tilbud fra Kong Euripides; om de avtjener en viss tid i hans hær, vil de få jord i Syd-Geneland som betaling. 14

16 GENELENDER ovedstaden i Geneland er Chios og andre viktige byer er Goten, Partha, Gaos og Geos. Chios er også hovedstaden i Carintia nå. Geneland er betraktet som sivilisasjonens vugge, og har en historie lengre enn noe annet land, og det vet de. Genelenderene foretrekker å iføre seg løse og ledige klær, helst i sterke farver og gjerne flere lag. Sterke farver går stort sett igjen i alle samfunnslag og situasjoner. En ganske stor del av befolkningen kaller seg bønder fordi de eier en gård på landet, og man må kunne kalle seg bonde for å passe inn i de fineste kretser. Ofte ser man portretter av genelandsk adel og overklasse på åkeren med en sigd eller plog. Den gangen de portretterte for bildet, var antageligvis eneste gang de har vært nær slike redskaper, og det er bare i navn de er bønder. I virkeligheten er det innleid arbeidskraft og fjerne slektninger som driver disse overklassegårdene. Det er ikke særlig høy status for disse innleide arbeiderne, men de har trygge og gode liv. Det er sjeldent noen sulter eller lider nød på disse gårdene. Det finnes også en del bønder i mer tradisjonell forstand. De vanligste jordbruksproduktene er oliven, olivenolje, druer, vin og stoffer. Det dyrkes også en del krydder. De fleste gårdene holder seg selv med matforråd. Det drives lite jakt og sanking i Geneland, selv om det er sport for rike folk å dra på jakt. Genelandsk matkunst er noe for seg selv, med utrolig mange råvarer og krydder som blandes med den største omhu. Geneland er også vinens opphavsland, og nylig har man begynt å eksperimentere med aqua vitae tilsatt krydderurter til mer enn medisinsk bruk. Sivilisasjonen fremsto ved at genelenderne brukte åndskraft, og det ligger i deres væremåte at ting skal tenkes igjennom, og den mest egnede løsning skal finnes. Handel er også en naturlig del av genelandsk tankegang, i den utstrekning at genelandske kremmere er blitt et begrep blant de fleste folkeslag. Visekongen av Geneland het tidligere Euripides Diapaphilos men han er nå Konge av Carintia. Det er ikke kronet noen ny Visekonge. Kongen er betraktet som en fin ridder, glimrende hærfører og dyktig diplomat. Han er populær blant folket, og etter mange år i Etrivia og Gordavia som hærfører, har han nå dratt hjem for å beskytte Geneland mot kasmenistanerne. Han har også nylig giftet seg, til glede for et bekymret folk som synes det var på høy tid for en mann i 40-årene. En arving ventes i disse dager. Hans kone er Dronning Helen Antoinette. Det sørligste hertugdømmet, Partha, er okkupert av Kasmenistan og det siste året har omtrent den sørlige halvdel av landet vært rasert av krig. Gårder og landsbyer sør for elven Pargo har vært evakuert og kirken har tatt hånd om mange av de midlertidig husløse. I Geneland finnes det også et Universitet som utdanner lærde filosofer, leger, historikere og flere andre tilsvarende yrker. CHIOS er Carintias mest majestetiske by. Den har storslagen arkitektur på hvert gatehjørne, og alle gudene har hovedsete for sitt presteskap i byen. Det er vel derfor man i forbindelse med andre religioner kaller troen på de tolv for chioisme. Alle gudene har gater og plasser oppkalt etter seg og det finnes templer, kapeller og friluftsaltere for alle behov. På samme måte som arkitekturen i byen er dominert av det religiøse liv, blir de fleste avgjørelser tatt av geistligheten. Ofte er det konflikter mellom de forskjellige presteskapene, men det er aldri tvil om at de mannlige Patrasprestene er mektigst i byen, og etter hva noen sier, mektigst i landet. Også folkelivet blir sterkt preget av religion. Det går stadige prosesjoner og opptog gjennom gatene til ære for en guds spesielle dag. Mange religiøse seremonier tar plass i friluft og alle innbyggerne er i stadig kontakt med et av presteskapene. Alle avgjørelser HELTER AV GENELAND. De tapreste og mest heltemodige mennesker i Geneland blir gjort til helter av landet. Dette er en tittel som gir en person rett til å ha laurbær i sitt våpenskjold og tittelen er slettes ikke forbeholdt overklasse og adel. IDRETTSLEKER. I Geneland er det vanlig at adel sponser idrettsleker med varierende priser til vinneren. Ved noen leker kan man vinne svimlende summer mens andre steder er det kanskje snakk om ære og berømmelse i like stor grad. Noen menn i landet reiser rundt til disse lekene og vinner jevnt over såpass stor andel av dem at de kan leve av disse reisene. FOLKEFEST. Det var for seks måneder siden en ukes lang folkefest da den nye Kongen og Dronningen ble kronet. Den carintiske hovedstaden ble flyttet til Chios samtidig og det var teater, idrettsleker og underholdning sponset av flere templer i byen hele uken gjennom. Den største begivenheten for de fleste vanlige borgere var idrettsleken sponset av Kongen og Dronningen. Prisen for vinneren var en svimlende sum som ville holde ham og hele hans familie for resten av livet. 15

17 i livet blir veiledet av en prest, og man betaler flittig sin tiende. Om man vil ha gudenes gunst er det også ofte lurt å huske på sin prest med en kake eller god middag innimellom. GOTEN ligger ved munningen av grenseelven mot Kaldoc, og store deler av Genelands import via sjø og land, kommer inn gjennom Goten. Byen har de mest eksotiske markedene i hele Carintia, og det yrer av folk fra alle kulturer og land. Også mye av Genelands eksport forlater landet via Goten. De største eksportartiklene er vin, dadler, fiken, oliven og olivenolje. Adel og fintfolk i fremmede land, og andre deler av Carintia, setter meget stor pris på genelandsk kunst, og mye av den blir skipet ut av Goten. Alle viktige handelshus har en avdeling i Goten og det meste av varer kjøper og selger de der i store auksjonshaller. Hver dag blir store partier solgt ved soloppgang og sendt videre til nye destinasjoner. Det som i generasjoner har vært landets fremste handelshus, Andropoppolus, har sitt hovedsete her. Med så store mengder fremmedfolk og utlendinger i byen til en hver tid, har det vokst frem egne kvarterer hvor en kan bo blant sine egne. Tradisjonelt sett har furitagerne hatt sine hus og lagre på nordsiden av havnen, kaledeerne har holdt seg oppover fjellsiden i vest, etriverne holder seg mest i sør og resten er dominert av genelenderne. Det finnes også en del mindre kvarterer innimellom. Havnen er alltid full av båter, og forlystelsene er mange for sjømenn med landlov. Mange av tavernaene ved kaiene har så dårlig rykte at ikke engang soldatene som patruljerer byen våger seg inn dit, og alt de gjør er å rydde opp de døde om morgenen. I tavernaene ved byporten er stallene fulle av hester, kameler og en og annen elefant. Eksotiske karavaner er hverdagskost for de innfødte, og nyankomne til byen finner alltid en grunn til å bli litt lenger. Kunst, idrett, filosofi, astrologi og illuminatorer gjør byen meget interessant for dem med midler eller rang. Det er nå flere år siden det var ro og orden i byen. Laug, handelshus, geistlige og Hertugens menn har alle mistet mye av sitt fotfeste og lovløshet har i perioder herjet. Hold tungen rett i munnen nå; først invaderte Kasmenistan, men måtte raskt trekke seg tilbake. Så kom det store carintiske forsterkninger for å forsvare byen. Så ble det igjen kamper i byen, og Kasmenistan vant. Ikke lenge etter tok Carintia igjen byen. Kasmenistan gav seg imidler tid ikke, og denne gangen satt de inn riktig store styrker. Men nå kom ikke bare carintiske styrker beboerne til unnsetning, men også store lombedokkiske og furitagiske tropper hjalp til å befri Goten. Det er nå vel seks måneder siden alle disse troppene kom til byen, og det ser ut som om begge de fremmede nasjonene ønsker kontroll. Det er kommet til stillstand mellom lombedokkerne og furitagerne, og det er i praksis den store kontingenten med Caerberosriddere som tar avgjørelser i Goten nå. Goten er nok byen i landet som har merket krigens herjinger sterkest, og det er umulig å gjenkjenne den en gang så vakre metropolen og handelssentralen. Alle kvartaler og gater har ødelagte bygninger og matmangelen og sulten er formidabel. Etter flere år med kasmenistansk plyndring av de omliggende gårdene som vanligvis forsyner goterne med mat og brensel, omtrent totalt stopp i handel og oppgaven å fø på alle soldatene som skal forsvare og befri byen er det ikke lenger hverken glede eller håp igjen innenfor bymurene. KVARTERENE I GOTEN. Med så sterk påvirkning utenfra, har også arkitekturen blitt varierende i de forskjellige kvarterene. Furitagerne bygger firkantede, hvitkalkede hus på to etasjer. Kaledeerne bor vanligvis i telt, og kvarteret hvor de holder til blir ofte kledd med deres tradisjonelle tepper. Til og med gater og smau mellom husene får tak av disse teppene. Det lombedokkiske kvarteret er ganske lite, og det var forlatt under den lombedokkiske krigen. Mange mener dette er de vakreste gatene i Carintia. Bygningene er av stein og mur med høye spir og forseggjorte utskjæringer. Det viker nesten som noe av steinen er gjennomsiktig når man ser utskjæringene i soloppgangen, og de løvtynne vinduene lar lyset spille vakkert også innendørs. 16

18 SIGØYNER ngen vet hvor dette folkeslaget egentlig kommer fra. De reiser rundt uten noe tilsynelatende mål og mening og lever stort sett av hestehandel og sine utmerkede tinn-og bronse-smeder. Oftest kommer de i store familier, ledet av deres eldste, enten det er mann eller kvinne. Sigøynerne kler seg oftest i fargerike klær, og pynter seg gjerne med store smykker og ringer. De gir oftest inntrykk av å være et sørgløst og lykkelig folkeferd, og har mange gode sangere og musikere blant seg. Sigøynersk kokekunst baseres på hva man kan få tak i langs veiene og hva man kan få med seg fra de steder man har vært, og er således ganske variert. Det finnes vel ei heller en bondegård i hele Carintia hvor man ikke har beskyldt sigøynerne for å ha stjålet en høne. (Minst, om det ikke var femten?) Reisingen har også gitt grobunn til mye mistenksomhet fra andre folkeslag, noe som kanskje ikke er så rart. Hvem er en bedre tyv enn han som er vekk i morgen, og hvem er vel enklere å skylde på? Sigøynerne er og kjent som et lidenskapelig og impulsivt folkeferd, og flere grove fornærmelser har blitt besvart med et raskt knivblad. Det er heller ikke fritt for at en og annen ung bondepike har sneket seg avgårde en sen nattestime med sitt livs kjærlighet for så å finne sengeleiet tomt neste morgen. Det er i de senere år blitt forbudt å være sigøyner i Carintia, og Emya Rim jakter dem spesielt aktivt. I de frigjorte delene av Gordavia har de omreisende fått fritt leide, og det er færre av dem andre steder. Det ryktes også at sigøynere har kjempet med den gordaviske frigjøringshæren, men det er usikkert om dette er sant. Sikkert er det i alle fall at over hele Gordavia finnes det nå flere store sigøynerleire, og Emya Rim ser med argus øyne på alle grenseområdene for å fakke sigøynere som prøver å vandre inn i det kongetro Carintia. Det har ikke vært vanlig at sigøynere har tatt opp våpen på noe organisert vis, men det er mange sikre rapporter om at de var med og kjempet på de gordaviske opprørernes side. Etter ødeleggelsen av Skutz har mange gordavere beskyldt sigøynerne for å drive hekseri som resulterte i den skjebnesvangre dagen med total ødeleggelse av hovedstaden. De resterende opplysningene her er det særs få utenfor Vandrerne som kjenner til, og man kan derfor bla videre. VANDRERNE FAMILIEN Det viktigste for Vandrerne er familien. Overhodet er den eldste, og hun eller han har siste ord i alle avgjørelser. Det er overhodet som bestemmer hvor familien reiser, hvordan goder og byrder fordeles og de håndhever Koden om den er brutt. Resten av familien står selvfølgelig fri til å stille spørsmål ved overhodets avgjørelser og komme med sine forslag til løsninger på alle problemer. Samholdet i en familie er sterkt og det verserer kanskje en historie eller to om unge Vandrere som har brutt løs fra sine egne, men dette er nok bare sladder uten noen base i virkeligheten. NASJON er betegnelsen på de fire gruppene Vandrerfamiliene kan tilhøre. Det er en løs organisering med et øverste råd hvor alle familieoverhoder kan møte, om de er i området. De tar opp saker som angår Vandrerne og Vandringen. De fire nasjonene heter Kalderash, Machavaya, Lovari og Churani. DE BOFASTE blir kalt gajikanè av Vandrerne og en bofast blir kalt en gadjè. Koden gjelder bare overfor andre Vandrere og alle gajikanè er fritt vilt. Man kan lure, snyte, stjele og plyndre slik man vil overfor gajikanè. Andre som reiser rundt, men ikke har Vandrerblod i årene, blir sett på som Vandrere TINNSMEDER. Mange sigøynere jobber som tinnsmeder og reiser rundt og selger sine produkter, som er bla. er smykker, vaser, kopper, fat og mye annet til kjøkken og spising, små skrin og annet til å oppbevare mindre eiendeler. Det er vanligst å bruke bretanniametall som består av opp til 95% tinn, men kan ha opp til 8% antimon eller bly og opp til 3% kobber. Dette blir støpt i former av leire eller såpestein. Sistnevnte er et meget farlig og støvet fra å skjære ut eller slipe til formene kan gi lungesott om man ikke jobber utendørs. Bretanniametallet blir også brukt til å skrive på. SKATTER. For lensherrer er det store problemet at de ikke får hentet inn kongeskatter av sigøynere, og de får heller ikke krevd dem for menn og utstyr til krigsinnsatsen. Dette gjør dem jo ikke til gode carintere, men det er jo ikke noe nytt. 17

19 frem til de bryter Koden. Da er de igjen som gajikanè, og beskyttes ikke av Vandrerlovene. KODEN er et komplekst sett med uskrevne lover som alle Vandrere får inn med morsmelken. Dette er et forenklet forsøk på å gjengi dem i skriftlig form. Og Samosata sa: For hver gang menneskene glemmer de sanne Gudenes vei vil dansen begynne og verden vil gå under og verden vil bli skapt på ny. Menneskenes mål i dette er at for hver gang minske de frafallenes tall, så verden en gang kan bli et rent sted der vil bestå, og de der lever i den kan oppnå den ytterste innsikt og erkjennelsen av Gudenes godhet. Og blant dere vil noen Vandre, og de vil huske de sanne Guders navn, og de vil ikke falle fra og i den tiden da dansen begynner vil de fremdeles huske Gudenes navn og de vil ikke danse. Og slik vil verden igjen bli skapt og menneskene vil igjen kunne få de evne Gudene har å gi dem. Og slik begynte Vandringen. I alle hjørner og blant alle folk skal det finnes Vandrere og de skal for all tid huske Gudenes navn og de evner Gudene gav til menneskene slik at menneskene igjen kan lære om ild, skrift, magi, krig, fred, sult, metthet, sykdom og kurer og alt det andre Gudene kan gi. Familiene Vandrer dit nasjonsrådene bestemmer, og derfra er det overhodet som vet å sette familien på rett kurs. For at Vandrerne skal overholde sin del av Gudenes bud, må ingen Vandrer bli gajikanè, glemme en Gud eller dens gjerning eller gå imot familiens overhode. Straffen for slikt svik er varierende. Om et lite barn glemmer en av Gudene, kan straffen være å memorisere Koden og det den krever, og ikke få leke før leksen er lært. Om noen går imot overhode på mindre punkt kan også dette gi ganske mild straff. Om derimot de største og viktigste reglene blir brutt med viten og vilje, kan dette føre til meget harske straffer. De er meget individuelle fra familie til familie. GUDENE respekterer Vandrernes Kode og forventer ikke av noen av dem som følger veien skal holde gajikanès regler om bønn, skrifte, templer og tiender. Det er, på den annen side, forventet at gajikanè følger disse reglene. Sardona, Gudenes mor, er Vandrernes øverste beskytter og det er henne man ber til for beskyttelse og rettledning. GAJIKANÈ har en annen verden, med andre mål og andre lover. De ser ut til å ha samlemani og tar vare på alt av ting og tang de kommer over. Dette var rosen min mann gav meg da han fridde. Er hun redd for å glemme ham? Er hun redd for å glemme at hun er gift? Det ser ikke ut til at minner betyr noe for gajikanè uten at det kommer ting med dem. Beviser kanskje? Gajikanè er også meget fryktsomme. De er redde for konfrontasjoner, døden, livet, forandringer og hverandre. Derfor er også lovene deres en rekke med regler som er ment å hindre alt dette som de er redde for. Alt det gode i livet blir kvelt og lagt til stille ro uten sorg eller savn. Vandrerne gjenkjenner dette for hva det er, frykt, og ignorerer lovene som det seg hør og bør. Som takk for dette har gajikanè laget nye lover for å passe på sine nye redsler, og det er nå forbudt å være Vandrer i stordelen av Carintia, og mange andre steder er det også lover som forsøker å legge bånd på Vandrerne, men de vil aldri lykkes. Aldri. Det er mange som nå er villig til å ta opp våpen for sin reiserett i Carintia. De stakkarne kjenner ikke Koden, men det er til deres eget beste at vandrerne vandrer. OVERNATTING. Familien reiser sammen og de bor ofte i vogner som blir trekt av hester på veien, eller telt som man bærer selv eller pakker på et esel. Noen familier bor i løer og uthus på gajikanè sine gårder. Om man Vandrer på steder hvor det ikke er bebodd kan man ta en natt eller to under åpen himmel eller provisoriske hytter man setter opp om kvelden. ORDBOK. diaspora betyr vandring Beng er Vandrernes navn på Jakaen (den onde kraften i verden) Aresajipe er navnet man bruker på det gordaviske eksilet NASJONSSANGEN. Jeg gikk, jeg gikk på lange veier. Jeg møtte lykkelige Kalderashi. O Kalderashi, hvor kommer du fra, med telt på lykkelige veier? O Kalderash, o Kalderashi! En gang hadde jeg en stor familie, de Svarte Legioner myrdet dem. Kom med meg Kalderashi av hele verden For Kalderashi har veier åpnet. Nå er tiden kommet, reis deg Kalderash, vi vil nå høyt om vi handler nå. O Kalderash, o Kalderashi! 18

20 BONDE være bonde betyr at man driver en gård, gjerne sammen med sin familie og noen ansatte. På alle gårder finnes det mange yrker som har hver sine oppgaver; plogmenn, gjetere, barnepassere, fiskere, veversker, spinnere, snekkere, tømrere, smeder, budeier, kokker, vaskere og mye mer. Størrelsen på gården avgjør hvor mange slags oppgaver hver beboer på gården må fylle, men de fleste må i det minste ha kjennskap til et eller to yrker utenom det de selv utfører daglig. Det er også en del steder vanskelig å reise til annen beboelse slik at gården må forsyne seg selv med legetjenester. Gårdene varierer sterkt i størrelse over hele Carintia, men generelt kan man si at gårdene i Etrivia og Geneland er større enn i Gordavia. På de mindre gårdene bor det gjerne en storfamilie med mor, far, en håndfull barn eller to, bestemor og bestefar og kanskje en onkel eller tante. På de større gårdene finnes det små samfunn med kanskje 75 til 100 beboere. Arbeidsforhold og oppgaver er meget forskjellig for den enkelte etter størrelsen på gården, men det er for det meste de samme oppgaver som må utføres. Forskjellen ligger i hvor mange yrker hver person dekker. Her følger en kort beskrivelse av yrker man gjerne finner på en gård. PLOGMANNEN holder oksene eller hestene og pløyer jordene. Han eller hun står også for såing og høsting samt høyonn for å få inn fôr til dyrene. Plogmannen slår gresset, lar det tørke, hesjer det, lar det bli høy, tar det inn i silo eller låve og ser til at det holder seg friskt gjennom vinteren. Det siste er en meget vanskelig oppgave som ofte feiler. Prosessen innebærer god tørking av høyet og en viss behandling av det ferdige høyet med urter og avkok. Det er også en helt egen vitenskap å vite hvilke dyr som kan spise høyet avhengig av hvilke planter og blomster som har vokst sammen med gresset på markene. Et stort problem for bønder er feilslått høyonn eller syke og døende dyr gjennom vinteren på grunn av sykt eller feil høy. Meldugg på kornet som lagres om vinteren gjør folk besatt av Jakaen, og kan forhindres på samme måte som sykdommer på høyet. Pløyingen forgår helst med plog slik at det holder å gå over en åker en gang, men den skjærer seg gjerne ut av jorden slik at dyrene må stoppes og plogen må settes ned i sporet igjen. Noen plogmenn bruker derfor ard i stedet. Den blir lettere i sporet sitt, men da er det nødvendig å krysspløye hele åkeren. VEVERSKEN tar det ferdig spunnede garnet og lager stoff og tøyer av det. Det krever omtrent seks spinnere for å holde en veverske med garn, og på mange gårder er derfor veveren også syerske. Det vanligste materiale for klær i hele Carintia er ull, men det er også tilgang på bomull, silke og lin. Veversker på gårder holder seg ofte til ganske vanlige farger og mønstre men på de største gårdene kan veverskene rivalisere de best betalte håndverkerne i byene. Farging av garnet er en kunst og det er meget tidkrevende å samle inn alle urtene som trengs til de skarpeste farger. Det er derfor ganske vanlig for den jevne bonde å bruke de vanligste farger fra naturen; de jordnære fargene. ROTERING. Det er nå vanlig med tre jorder i rotasjon. Et jorde blir plantet om høsten med enten vinterhvete eller rug. Det neste blir plantet med erter, linser eller bønner om våren, mens det tredje ligger brakk. Dette blir rotert slik at hvert jorde blir liggende brakk hvert tredje år. Mange steder i nordlige Etrivia og Gordavia er det for kaldt til vinteravling. ÅRETS GANG. Året begynner ved våronna, fortsetter med slåttonna, jernonna og skurdonna og evt. moseonna. Lauving forgår hele denne perioden. Etter alle onnene begynner lammingen etterfulgt av slakte. Det er meget vanlig å holde seg til å fiske kun om vinteren om man også har en gård til å livnære seg. Spesielt i de kaldeste områdene, men også ellers, trenger man å samle store mengder ved hele året. FOLD. Hvete Rug - 5 Bygg Havre Bønner Erter