Carintiakompendium. Siste skanse. Høst 2003

Transkript

1 Carintiakompendium Siste skanse Noen dør i livets vår Høst 2003

2 Tekst c Trond Magne Solberg, May Britt Arnesen, May-Lill Sande, Otto Skrove Bagge og Eskil Saatvedt, med stor takk til alle som har spilt i Carintia. Også tilgjengelig i HTML og PDF-format på

3 Historie Who controls the past controls the future; who controls the present controls the past. George Orwell, Nineteen-Eighty-Four Vi skriver nå år 146. Tidsregningen i Carintia teller fra år 1 da landet ble samlet til en nasjon av Kong Alkuin I som red ut fra Geneland og la under seg Gordavia og Etrivia. I år 5 stod Slaget ved Skutz, Gordavias hovedstad, som fikk de siste grevene til å underlegge seg deg det carintiske styret og blir regnet som hendelsen som samlet hele Carintia. I tiden frem til år 140 var landet i fluktuering og opplevde flere ganger krig, likevel blir det sett på som en rolig periode sammenlignet med dagens opprivende hendelser. Borgerkrigen I år 140 brøt det ut borgerkrig i Carintia. Grev Miloch av Iztoc Trbovlje erklærte fritt Gordavia, og mente å innsette seg selv som konge. Han beleiret den gordaviske hovedstaden Skutz, men måtte trekke seg tilbake for store styrker fra Emya Rim, men ikke uten først å ha forvoldt den gordaviske visekongens død. Grev Borstiltsin og Grev Vergatchov, Milochs allierte, erobret søndre Gordavia. Grev Slagovitch, kongens feltmarskalk, førte flere felttog innover mot Milochs og Vergatchovs kjerneområder, hvor han utviste særdeles grusomhet. Miloch, på sin side, okkuperte flere len i nordre Etrivia, og er i tillegg bare et slektsledd fra å rettmessig arve den gordaviske visekongetittelen. Drageridderne gjorde lite av seg i krigshandlingene. Emya Rim, på den annen side, gjorde seg meget bemerket, særlig etter at Kong Alkuin tillot dem å fordrive alle sigøynere fra Etrivia og Geneland. Som et svar på dette gav Miloch, Vergatchov og Borstiltsin fritt leide for alle sigøynere. Etter et halvt år med krigshandlinger kom det til to måneders fred, hvor de krigende kunne samle krefter, men lederne brukte munnlæret kraftig mot hverandre. Patriarken i Chios beskyldte Miloch for å ha mant spøkelser til katedralen, og andre hekserier. Grev Miloch beskyldte Kongen for overdrevne ødeleggelser og grusomhet (blant annet salting av områdene rundt Orff, Voida, Kashk og Grapha), og Patriarken for å forhandle med hedenske kasmenistanere. Dette kunne selvfølgelig ikke vare, og snart klasket de sammen igjen. Påstandene om kasmenistanske leiestyrker på carintisk side ble bekreftet. Grev Miloch, på sin side, 2

4 førte horder av barbarer fra nord inn i Etrivia, hvor det ser ut som de akter å slå seg ned. Det totale kaos rådet, helt frem til slaget ved Grapfs, hvor det på ny ble inngått fred, hovedsakelig fordi Lombedoc plutselig invaderte Etrivia. På under to måneder tok Lombedoc halve Etrivia, og motstanden synes alt for svak til å redde riket. Nå har det vært nesten seks år med nærmest stillstand ved fronten mellom gordaviske frihetskjempere og carintiske monarkister. I borgerkrigen har det bare vært ett fremstøt siden Lombedokkerne kom over grensen, og da tok Grev Miloch byen Skutz. Det er nå over fem år siden. Den Lombedokkiske Krigen For nesten seks år siden veltet store lombedokkiske styrker inn over den etriviske grensen, og fullstendig overrumplet de carintiske styrkene. Grenseområdene ble tatt på under en dag, og siden marsjerte de frem og tok store områder på under to måneder. I løpet av den tiden hadde carinterne fått anledning til å sende styrker som var opptatt med borgerkrigen og å vokte de andre grensene, mot den lombedokkiske hæren. Det kom til et stort slag ved Machon, og Grev Slagovitch ledet de carintiske styrkene. Det var store styrker på begge sider, og mange av de fineste ridderne fra begge land deltok i slaget. Den carintiske siden så ut til å tape og etter et tre dager langt blodbad måtte Grev Slagovitch trekke seg inn i selve byen. Han ville hindre lombedokkiske hender å styre en til av landets større havner, og beleiringen varte i tre måneder før han måtte innse at slaget var tapt. Denne tiden vart preget av sult og død for alle i byen, det var et trist skue som møtte seierherrene når de tok sin nyeste erobring i beskuelse. Beleiringen av Machon og slaget som førte opp til den, krevde mange resurser fra begge partene og nesten seks måneder med stillstand fulgte etter Grev Slagovitch gav opp. Ingen av de militære lederne kom seg ut av byen før den lombedokkiske overtagelsen, og etter Grev Slagovitch trengte de gjenværende carintiske styrkene en ny leder. Denne jobben falt på den genelandske visekongen, Euripides Diapaphilos, og han gjorde en flott jobb. Også den nåværende kongen, Luis René I, ledet flere slag med stort hell. Sammen med Visekongens fremste hærfører, Ridder Aristofanes, blir disse nå sett på som landets fremste riddere. Drageridderne har gjort en stor innsats i krigen og hadde det ikke vært for dem ville nok hele Etrivia vært under den lombedokkiske Kronen nå. Både Kongen, den genelandske Visekongen og hans hærfører er Drageriddere. Etter flere måneders hvile for å gjenvinne styrke, brakte de to sidene sammen gjentatte ganger uten at noen av dem vant mye grunn. De siste årene var det ukentlige slag, men få meter med jord skiftet eier. Folk ble lei krigen, og ingen hadde råd til å sulte seg gjennom nok en vinter. Koner ville ha sine menn hjem, og hele nasjonen så etter en løsning. Opprøret For omtrent to år siden begynte det å versere rykter om en bondehær på marsj gjennom den sentrale delen av Carintia hvor alle tre landene grenser mot hverandre. Ingen tok dette særlig alvorlig siden Emya Rim ordenen mest sannsynlig ville slå det ned ganske raskt. 3

5 Alle vet at Emya Rim ordenen er de eneste som kan bevare freden på landsbygda, og beskytte vanlige folk mot magi og oppvigleri. De har frem til nå gjort en strålende innsats, og alle bygder ønsker dem hjertelig velkommen. Overraskelsen var stor da de ikke slo ned dette opprøret, spesielt nå når alle resurser trengest mot en ytre fare. De stakkars bøndene som følger opprørslederne blir lurt med løfter om mat, land og fred. Alle vet hvor vanskelig det er å overleve i disse områdene, og krigen har blødd landet tomt for mat, menn og krefter. De gjenværende har ikke noe, og mange ser med stor bekymring på den kommende vinteren. Likevel, om bøndene bare hadde vært villige til å jobbe hardere, og være tro mot sin konge, ville dette ordnet seg. De er lettlurte ofre, men likevel forrædere. Lederen for opprøret er Hans Galvin, og de aller fleste som ikke bor i det berørte områdene, mener han bør henrettes for forræderi. Landet er truet av mange ytre og indre fiender, det ser ikke ut som om det på noe vis er mulig å overleve dem alle med hele landet intakt, og så kommer etriverne selv og stikker en kniv i kongens rygg. Hans Galvin er en karismatisk leder, som reiser rundt i bygdene i grenseområdene mellom Etrivia, Gordavia og Geneland. Der rekrutterer han menn og kvinner som ikke lenger ser noe håp i den tilværelsen de nå har. Det har samlet seg en ganske stor gruppe rundt ham nå, og Emya Rims forsøk på å stoppe hans taler og fremmarsj, har ikke hatt noe resultat. Barbariske horder På høsten i år 145 stormet de kasmenistanske horder over Carintias grense i sør, til alles store fortvilelse og frykt. De to Genelandske grensebyene i sør, Goten og Partha, skal i følge ryktene ha falt for de ridende barbarene rimelig raskt. Etter dette har Visekonge Euripides Diapahilos av Geneland og hans hærførere reist sør til Geneland sammen med det meste av de troppene han har brukt til å forsvare Etrivia mot Lombedoc. Det har også vært mange nye utskrivinger av menn, hester, mat og håndtverkere. Spesielt er det Geneland som nå er tungt beskattet. På våren i år 146 rykket de kasmenistanske troppene ytterligere frem, det kunne se ut som om det først var da deres hovedstyrker ankom. Deler av Geneland er nå under okkupasjon og rapportene fra disse områdene er urovekkende. Ingen ser frem til en ny vår under en økende kasmenistansk trussel. I hele Carintia er det nå utskrevet menn, hester mat og våpen og skattene er store. Mange synes det er vanskelig å gi opp så mye for mennesker som de ikke kjenner og heller ikke klarer å føle noe felleskap med. Likevel ser mange at muligheten for at kasmenistanerne når dem er reell, og biter tennene sammen for å klare seg. Alle ser de store hærførerne som sine beskyttere, og de blir ofte møtt med stor ære og plasseres av mange over sin stand. Spesielt anerkjent som fremstående forsvarere er Visekong Euripides Diapaphilos, Ridder Aristofanes (som ledet frigjøringen av Goten), Kong Luis René I, Hærfører Armand og Grev Slagovitch. Det er også satt store forventninger til Hærfører Joachime og General Andreas, Hertug av Partha som er ved å slå seg sammen med forsvarerne. Tidslinje År 1: Kongeriket Carintia grunnlegges av kong Alkuin I, som red ut fra Geneland for å legge under seg Gordavia og Etrivia. 4

6 År 5: Alkuin I seirer i slaget ved Skutz, dreper kongen av Gordavia, og jager herskeren av Etrivia. Carintia er samlet til ett rike. År 40: Kong Hasdrubal III av Furitago går til krig mot Carintia. År 43: Krig med Furitago avsluttes med sjøslaget ved Chios; hovedstaden flyttes fra Chios i Geneland, til Purano i Etrivia. År 72: Carintia mister Etrivia til Lombedoc etter et par uheldige giftemål. År 93: Den etriviske revolusjon ; Etrivia føres tilbake til Carintia. Store deler av hoffet blir befolket av etrivere, på bekostning av genelenderne. Hovedstaden blir igjen Purano. År 94: Kasmenistanerne angriper, og klarer i løpet av de påfølgende årene å rykke helt opp til elven Ga. År 98: Det sprer seg pest blant kasmenistanerne, og de blir nødt til å trekke seg tilbake. År 123: Drageridderne får i oppgave å vokte rikets grenser. Ordenen Emya Rim over tar som kongens personlige livgarde. År 138: Drageridderens død i grevskapet Matour i det nordvestre Etrivia. Det sprer seg pest i Etriva. Øyfolkets samling hos Øyfolket. År 140: Heksesteinen i lenet Le Querve, nær grensen mot Lombedoc. Grev Miloch erklærer fritt Gordavia; det bryter ut borgerkrig i Carintia. Lombedoc invaderer Etrivia. År 141: Jegerfolkets Konge hos Jegerfolket. Grå Vår i lenet Synn i nord-gordavia. Det Gråtende Hjerte i nord-kaldoc. Midlertidig fred mellom Gordaviske utbrytere og den carintiske krone. År 142 Skuts inntatt av Miloch og Vergatchov. År 143: Haremet i Kasmenistan. År 144: Bjørgestølen i Bystatene. År 145: Stor Ståhei for Ingenting i Geneland. Kasmenistan angriper Geneland. Luis René I blir innsatt som Konge av Carintia etter sin fars død. Hovedstaden i Gordavia, Skutz, faller i ruiner av ubekreftede årsaker. År 146 Noen kommer, noen går... i Etrivia. Habibi Kaldoc i Carintia. Stjerner lyser hvite i østlige Geneland. Den siste skanse i Geneland. Fred mellom Lombedoc og Carintia i et felles forsøk på å drive de barbariske horder fra det hellige land; Geneland. Til tross for sine store indre konflikter og forskjeller står mange av de vestlige land sammen i sine ønsker om å fordrive kasmenistanerne fra Geneland. 5

7 Geografi Men of sense often learn from their enemies. It is from their foes, not their friends, that cities learn the lesson of building high walls and ships of war... Aristophanes (450 BC BC) trivia består av frodige marker og sletter delt av livgivende elver, og er således et meget fruktbart land. Lenger sør, i Geneland, er jorden mindre fruktbar og mer steinholdig. Dette har lagt grobunn for en deling mellom de to statene i hva som blir dyrket. De er derfor avhengige av hverandre, og handelsforbindelsene mellom landene er tette. Gordavia består mye av fjell med ulendte og karrige åkerlapper, men de har rikelig med nedbør og dyrker således sin egen mat. Husdyrholdet begrenser seg til mindre flokker og arter som trives i fjellene. Geiter og sauer utgjør en stor del av husdyrene i Gordavia. Det er også her man er mest avhengig av jakt og sanking. Befolkningsmønstrene i de tre statene som utgjør Carintia er markert forskjellig, og dette kommer nok av tradisjoner, natur og historie. Carintia er avgrenset i nord og øst av dragefjellene, i vest av elven Etrivia, og i sør av havet. Utlendinger De fleste utlendinger er i Carinternes øyne greie, så lenge de holder seg i sine egne land. Det hederlige unntaket er handelsmenn, men også disse vil man skal reise videre når handelen er unnagjort. Det er selvfølgelig varierende hvor mye en vet om de forskjellige folkegruppene i verden, men dette er noen av dem. Lombedokkere Er nesten som Etrivere, i det minste de som bor nærmest. Lenger nordvest begynner selv dette folket å oppføre seg merkelig, og spesielt lengst nord i landet hvor det stort sett bare bor barbarer som enda ikke helt har forstått dette med sivilisasjon. Men hovedsakelig er lombedokkerne nesten som carintere, bortsett fra at den jevne bonde der er fattigere og adelen enda rikere enn i Carintia. Matvaner og klær er også meget likt de etriviske, men en del av dem liker mer farger i tøyet, og de liker også litt mer krydder i maten, om de har råd. Lombedokkerne er chioister og tror på de samme tolv gudene som carinterne. Landet er styrt av en meget eneveldig konge, og all makten ligger nært opptil tronen. Den nåværende kongen heter Alexandre, og har vist stor handlekraft, både innenriks og utenriks. Han har også utropt seg selv til keiser over De Vestlige Riker en stund etter 6

8 Kart over Lombedoc inkludert Lombedokkisk Etrivia. han erobret store deler av Etrivia. Det er ikke rapportert om at dette er godkjent av kirken. Furitagere Gode sjømenn og handelsfolk, meget høflige, selv ned til den laveste roer. De har nemlig særdeles strenge straffer for de som ikke vet å føre seg. Et meget rikt folkeslag, om ikke gatene der er brolagt med gull er det bare fordi det er for mykt. Det fortelles om en furitagisk prins som dro gjennom Goten for en del år tilbake, og etter hans besøk sank prisen på gull i over ti år, fordi han hadde delt ut så rikelig av det. Rang er meget viktig for Furitagere, og alle vet å innse sin plass. Slaver og adel er like oppsatt på at alle skal oppføre seg som det behører ens stasjon i livet. Også Furitago er et kongedømme, selv om de velger å kalle ham Kamfir eller noe slikt. Som med alt annet misforstår de en del, og selv om de er chioister, praktiseres det en del vranglære i hele landet. Kasmenistanere Lever i telt alle sammen, unntatt kongen deres, som bor i et kjempepalass av marmor, gull og sølv, pyntet med rubiner og smaragder og vinduer av diamant. Alle i Kasmenistan er kongen skyldige livet, og han kan drepe hvem han vil helt uten videre, og det skjer ofte. Kasmenistanerne har nesten ingen byer, de fleste rir fra sted til sted i ørkenen som dekker hele landet deres. De tilber onde ånder som slår dem med pest og ulykker hvis de ikke ofrer nyfødte jentebarn til dem, noe de gjør med stor glede. 7

9 Det ser ut som om de fleste av dem går kledd i skinn og lær, og alle bærer krummete sverd. Det er heller ikke mange som har møtt kasmenistanske kvinner. Det er et tørt, ufruktbart og ungt rike med et massivt areale. De har nå angrepet det sørlige Geneland og mange frykter at deres mål er å skattlegge større deler av Carintia. Kaledeere Kaledeerne holder til i den store ørkenen sør for Geneland. Gudene har sannelig ikke vært særlig nådige med dem, for selv om landet deres er stort, så er det goldt, livløst og brennende varmt det er et under at det i det hele tatt er mulig for mennesker å overleve der. De er kjent for å være dyktige handelsfolk karavanene deres besøker selv de mest fjerntliggende stedene i verden, og bringer eksotiske varer som silke, krydder, porselen, røkelse og mye annet spennede. Kaledeerne er ofte svært uanstendig kledt, og ikke minst uanstendige i sin oppførsel. De er dessuten hedninger og gjør bruk av allslags forbudt magi. Prestinnene og magikerne deres er berømte over hele verden for sine mystiske krefter, og man gjør klokt i å være forsiktig når de er i nærheten... Utover dette likner kaledeerne en god del på furitagerne, og de av dem som kommer i kontakt med carintere er som regel høflige og fredelige. De siste årene har kaledeernes land vært okkupert av kasmenistanerne, og de er ikke på langt nær så greie å ha som naboer. Karasnodárere Dette er de folkeslagene som bor i dragefjellene syd for Gordavia. Det er mange forskjellige kulturer og det virker som om det er knappe ti hoder i hver folkegruppe. Noen av gruppene regner seg for Genelendere, noen for Gordavere og atter andre for Kasmenistanere. De fleste lever likevel ikke under styret av noen av disse statene, og har særegenheter i sine kulturer som gjør at de må betegnes som egne folkegrupper. Det fortelles om mange rare folk fra Dragefjellene, og blant annet påsto en fyr å ha møtt en hel folkegruppe hvor alle hadde samme navn. Det er også skogfolk som holder til i en av dalene der oppe, men ingen har funnet denne dalen, i alle fall ikke noen som har kommet tilbake... Mange av de som bor nærmest lavlandet er dog helt vanlige folk og ikke mer forskjellig enn at det kan tolereres, så lenge de ikke kommer på ens egen trapp, selvsagt. Jegerfolk Nord for fjellene finnes bare ville barbarer som ikke kjenner annen mat en kjøtt og blod fra ville dyr, de har ingen lover uten den sterkestes rett, og kongene sine ofrer de til avgudene sine etter at de har styrt et år. De som bor nærmest fjellene har dog lært noe gjennom handel med gordavere og lombedokkere. 8

10 Andre I isødet nord for Jegerfolket ryktes det at noen ville mennesker bor. Mange har spekulert på om dette kan være tilfelle, men de fleste har konkludert med at klimaet ville tatt knekken på dem. Mange historiefortellere liker likevel å fortelle om de stakkars barbarene som aldri har sett annet enn snø og is. I historiene heter de Isfolk. Bystatene ligger langt i vest og bare noen meget få fra den kjente verden har noen gang vært der. Menneskene derfra ser annerledes ut, og går i de underligste klær. Det meste man vet om dem, kommer fra kaledeiske og furitagiske handelskaravaner. De har store rikdommer og selger løvtynne stoffer av den fineste kvalitet som ingen vet hvordan man kan fremstille. De har også rare krydder og det fineste porselen. Mange underlige historier verserer om Bystatene, men hva man skal sette sin lit til er ikke lett å si. Handelskaravaner forteller også om Kadilia, men de vet enda mindre om kadilere enn om folk fra bystatene. Det eneste de fleste er sikker på, er at de ikke kan være kommet særlig langt i utviklingen ettersom kvinnene går tullet inn i usammensydde tøystykker. Kart over verden opptegnet av furitageren Abu Musa al-ash ari. 9

11 Etrivia t folkeslag som tidligere følte seg mer beslektet med sydøstlige Lombedoc, men har i den senere tid innsett sin plass i Carintia, over alle andre. Etriverne bor i den mest fruktbare delen av landet, og selger mat til alle sine naboer. De har et meget skarpt skille mellom rike og fattige, så til tross for at bøndene har stor avkastning på sine avlinger, lever de meget enkelt. Både lokale lensherrer, kongen og kirken skal ha sine skatter, og de tar en overmåte høy andel av en bondes inntekter. I tillegg tar dommere og prester store avgifter for sine tjenester. Det er også skatter på å transportere varer til markeder, og å få dem veid. Samfunnets elite har store rikdommer, og lever i en helt annen verden enn dem de skal regjere over. De bor i flotte steinborger, har mange tjenere, spiser godt og omgir seg med mengder av kunstskatter. Også kirkens menn lever på denne måten i mange tilfeller. De har rike kirker, og kan ikke selv belemres med verdslige oppgaver, så de har tjenere til å ta seg av daglige gjøremål. For en etrivisk bonde vil det være omtrent umulig å klatre sosialt sett. Bare de som er født inn i en kondisjonert familie, vil kunne lede andre, politisk og religiøst. De som har råd til det, foretrekker å kle seg i lange kjortler med store ermer og rikelige folder, gjerne i fint furitagisk tøy. Store hatter gikk av moten for en tid siden, men enkelte tradisjonalister insisterer fortsatt på å gå med dem. De som ikke kan kjøpe seg fine materialer fra Furitago, går gjerne i praktiske arbeidsklær. Kvinnene har skaut og forklær til å beskytte hår og stakk. De har kraftige kjoler og vester utenpå gode bluser og underskjørt. Mennene går i ordinære bukser og skjorter. De fleste har en ullkappe som de får i ungdommen, og har resten av livet. Vintrene er kalde, og ingen kan jobbe utendørs uten disse praktiske plaggene. De gir også god beskyttelse mot regn, og det er en av Etrivias største rikdommer; det regner ofte, mye og kraftig. Fargene på en bondes klær er ofte jordnære og lett å hente fra naturen for den lokale veversken. Det finnes også en del yrkesspesifikke plagg, slik som en smeds skinnforkle. I matveien heller etriverne mot stilfylt enkelhet, og mengder med vin, som de vanner ut. Det anses som skammelig å drikke ren vin. Krydder brukes stort sett til å vise at man har råd til det, og tilsettes med største forsiktighet. Bøndene lever for en stor del av sine egne produkter, slik som smør, brød, ost, litt grønnsaker og kjøtt om høsten, og ellers syltede bær og frukter, og sopp og nøtter. Visekongen av Etrivia er, som det har vært i mange generasjoner, en mannlig slektning av Kongen av Carintia. I de tilfellene hvor kongen har en voksen sønn, er det han som får tittelen. Om det er flere voksne sønner, er det den nest eldste som blir Visekonge. Den eldste er Kronprins, og vil overta tittelen som Konge av Carintia. Den nåværende Kongen har ingen sønner, og han har innsatt sin onkel som Visekonge av Etrivia. Siden det ikke er nødvendig å ha noen som tar seg spesielt av Etrivia interesser ved hoffet, er visekongetittelen ikke noe mer enn nettopp det; en tittel. Visekongen nå heter François, og ble innsatt samtidig med at den tidligere kronprins Luis René overtok som regent for sin far, Thedobert II. Luis René ble kronet til konge etter sin fars død. 10

12 Gordavia Det er farlig å ha rett når staten tar feil. - Voltaire ordaverne er solide fjellfolk som foretrekker praktiske ting fremfor pynt, noe som gjerne kommer til uttrykk i klesstilen. De går helst med tettsittende, enkle drakter og solid fottøy, ofte med skinn og pels. De bruker gjerne fargerike broderinger og mønstre på både sjal og skjerf. Kostholdet er basert på grovt brød, vilt, bær, solide mengder øl og alt man kan gjøre med sau. Enkelte gordaviske delikatesser anses av andre for å være så ille at mann ikke ville forgifte en ulv med dem en gang. Dette folkeslaget har ingenting til overs for etrivernes prippenhet. Det er færre byer i Gordavia enn resten av Carintia, og mange er bønder, jegere og gjetere. Gårdene er ofte isolerte og karrige med skrinn jord og liten mulighet for kontakt med andre i hverdagen. De mest isolerte fjellskrentene slipper ofte å betale skatt siden ingen tar seg bryet med å dra dit for noen skarve mynter, men det verserer historier om lensherrer som plutselig har dukket opp og krevd skatter for de siste ti årene. Den jevne gordaver betraktes ofte som traust og plutselige forandringer ligger ikke for dem. De holder sine forfedre og deres skikker høyt i hevd. Lojalitet, frihet og ære er begrep som settes høyt blant dette folket. En gordaver som føler sin ære krenket er et farlig vesen, han gjør kanskje ikke noe der og da, men kan bære nag i lang tid. Da den carintiske kronen hadde etablert seg som overhode for alle de tre landene i staten, forsøkte kongen å innføre en viss liket for alle i sitt rike. Han ville også ha mer kontroll over ressursene i landet, og begynte med å knytte til seg lojale lensherrer. I Etrivia og Geneland gikk dette smertefritt, og allerede eksisterende strukturer i samfunnet kunne brukes. I Gordavia hadde bøndene generelt sett vært frie og det var lite adel å snakke om. Høyadelen hadde sine egne gårder på linje med alle andre (selv om de var meget større) og tiende gikk bare til konge og geistlighet. Lensherrer ble en nytt begrep for dem. Den carintiske ordningen innebar for gordaverne at et ekstra samfunnslag ble innført mellom dem og kongen, og disse skulle enten eie jorden eller drive inn sine egne skatter av dem. Det tok lang tid å få ordningen innført, og det ble, av lojalitetshensyn fra kronens side, nesten utelukkende valgt etrivere som lensherrer og jorden til bøndene ble rekvirert uten vederlag. Når folk nå har gjort opprør mot etriverne synes mange at det var på tide. De fikk sine forfedres land røvet av fremmede makter og først nå er det noen som gjør noe med det. I frigjøringshærene kjemper både adel og bønder, kvinner og menn. I de carintiske lovene har ikke kvinner like rettigheter som menn, og dette var også noe 11

13 nytt for Gordaverne. I de gamle lovene for landet, som deler av opprørerne vil ha gjeninnført, har kvinner nesten full likestilling. Visekongen av Gordavia døde like etter borgerkrigen brøt ut, og hans datter som er eneste arving var sporløst forsvunnet i flere år. Som neste i arverekken står en av opprørslederne, Grev Miloch. Borstiltsin, en annen av de store opprørslederne, kommer like nedenfor på listen. Den siste tiden har det kommet mange forvirrende rapporter fra Gordavia. Grev Miloch er død og dømt for hekseri. Han er i alle fall med sikkerhet anklaget for hekseri og kirken er på utkikk etter ham. Hovedstaden, Skutz, er nærmest jevnet med jorden og alle beboerne har forlatt området. Hva som hendte er mer uklart. De mest pålitelige kildene ser ut til å være enige om at himmelen åpnet seg opp og svære skyer som kunne ta solid form, strekte seg ned fra oven og jevnet bygninger, veier, broer og forsvarsverk med jorden. Branner oppstod, store mengder mennesker døde og panikken spredte seg blandt de som overlevde det første angrepet. Det som så skjedde strides de lærde om. Mange sier at de døde angrep de overlevende, andre sier det var opprørstropper fra andre deler av Gordavia som angrep, andre påstår de var sigøynere. Uansett hvem soldatene var, slettet de ut store deler av befolkningen på meget kort tid for så å trekke seg tilbake eller forsvinne. Dagen var blitt til natt og alle som klarte seg løp til kroppene deres gav opp. De var de aller færreste som fikk med seg noe av eiendeler eller mat. Dette må ha hendt for omtrent et år siden. Skutz har siden den gang blitt brukt som et eksempel på hva som hender med folk som leker med hekseri. Miloch, som døde kort tid før den gordaviske hovedstadens ødeleggelse, blir beskyldt for å ha fremkalt gudenes vrede med sitt hekseri. I mellomtiden har selve ruinene av byen blitt til et ettertraktet mål for skattejegere og våghalser fra alle deler av Carintia. Det har foregått en storslått plyndring og alle verdier som overlevde den skjebnesvangre dagen, antas nå å være borte. Borstiltsin, som har frigjort en annen del av Gordavia, har nå forsøkt å etablere sin største by, Yaroslav, som hovedstad. Det er nå Gordavias største by, men den ligger ikke like sentralt plassert i forhold til handelsveier med resten av Carintia som Skutz tidligere gjorde og Kong Luis Rene har ikke vært villig til å anerkjenne at Gordavia nå har en annen hovedstad. På den andre siden av maktkampen i Gordavia står Grev Miloch den Yngre, sønn av den avlidde heksen. Etter å ha giftet seg med den nylig tilbakekomne Viseprinsessen av Gordavia, har de nå utropt seg selv som Visekonge og Visedronning av Gordavia, men dette er ikke anerkjent av hverken Kirke, Konge eller adel. De har likevel en del støtte fra noe av den gordaviske adelen og en veldig begrenset del av kirken. En av grev Miloch den Eldre sine tidligste alierte var Vergatchov, og kirken ser nå ut til å støtte ham. De har utropt en av hans nære venner til Kardinal av Nord-Gordavia. De har også beslaglagt deler av Miloch sine eiendommer siden han ble dømt som heks, og dette er også i Vergatchov-vennlige hender nå. Det er for tiden en stor flyktningstrøm sørover fra Gordavia og en del av dem har blitt med i Hans Galvins opprør mot den carintiske krone. De fleste har tatt imot et tilbud fra Visekonge Euripides Diapaphilos av Geneland; om de avtjener en viss tid i hans hær, vil de få jord i Syd-Geneland som betaling. De siste rapportene forteller om Visedronning Ninoska som reiser rundt i Gordavia og taler til folket for å få deres støtte. 12

14 Geneland Quickly, bring me a beaker of wine, so that I may wet my mind and say something clever. Aristophanes (450 BC BC) eneland er betraktet som sivilisasjonens vugge, og har en historie lengre enn noe annet land, og det vet de. Genelenderene foretrekker å iføre seg løse og ledige klær, helst i sterke farver og gjerne flere lag. Sterke farver går stort sett igjen i alle samfunnslag og situasjoner. En ganske stor del av befolkningen kaller seg bønder fordi de eier en gård på landet, og man må kunne kalle seg bonde for å passe inn i de fineste kretser. Ofte ser man portretter av genelandsk adel og overklasse på åkeren med en sigd eller plog. Den gangen de portretterte for bildet, var antageligvis eneste gang de har vært nær slike redskaper, og det er bare i navn de er bønder. I virkeligheten er det innleid arbeidskraft og fjerne slektninger som driver disse overklassegårdene. Det er ikke særlig høy status for disse innleide arbeiderne, men de har trygge og gode liv. Det er sjeldent noen sulter eller lider nød på disse gårdene. Det finnes også en del bønder i mer tradisjonell forstand. De vanligste jordbruksproduktene er oliven, olivenolje, druer, vin og stoffer. Det dyrkes også en del krydder. De fleste gårdene holder seg selv med matforråd. Det drives lite jakt og sanking i Geneland, selv om det for rike folk er en sport å jakte. Genelandsk matkunst er noe for seg selv, med utrolig mange råvarer og krydder som blandes med den største omhu. Geneland er også vinens opphavsland, og nylig har man begynt å eksperimentere med aqua vitae tilsatt krydderurter til mer enn medisinsk bruk. Sivilisasjonen fremsto ved at genelenderne brukte åndskraft, og det ligger i deres væremåte at ting skal tenkes igjennom, og den mest egnede løsning skal finnes. Handel er også en naturlig del av genelandsk tankegang, i den utstrekning at genelandske kremmere er blitt et begrep blant de fleste folkeslag. Visekongen av Geneland heter Euripides Diapaphilos og er betraktet som en fin ridder, god kriger, glimrende hærfører og en dyktig diplomat. Han er populær blant folket, og etter mange år i Etrivia og Gordavia som hærfører for kongens tropper, har han nå dratt hjem for å beskytte landet sitt mot Kasmenistanerne. Han har også nylig giftet seg, til glede for et bekymret folk som synes det var på høy tid for en mann i 40-årene. En arving ventes nå med spenning. De sørlige delene av landet er nå delvis okkupert og delvis frigjort etter en kort kasmenistansk okkupasjon. Hele landet samler nå tropper og resurser for å bekjempe trusselen. De får hjelp fra Gordavia, Etrivia, Lombedoc og Furitago. Kirken har erklært krigen mot de kasmenistanske hordene for hellig. 13

15 Sigøynere Those who flow through life as life flows, feel no wear... feel no tear... need no mending... no repair. - Laotzu ngen vet hvor dette folkeslaget egentlig kommer fra. De reiser rundt uten noe tilsynelatende mål og mening og lever stort sett av hestehandel og sine utmerkede bronsesmeder. Oftest kommer de i store familier, ledet av deres eldste, enten det er mann eller kvinne. Sigøynerne kler seg oftest i fargerike klær, og pynter seg gjerne med store smykker og ringer. De gir oftest inntrykk av å være et sørgløst og lykkelig folkeferd, og har mange gode sangere og musikere blant seg. Sigøynersk kokekunst baseres på hva man kan få tak i langs veiene og hva man kan få med seg fra de steder man har vært, og er således ganske variert. Det finnes vel ei heller en bondegård i hele Carintia hvor man ikke har beskyldt sigøynerne for å ha stjålet en høne (minst, om det ikke var femten?) Reisingen rundt har også gitt grobunn til mye mistenksomhet fra andre folkeslag, noe som kanskje ikke er så rart, hvem er en bedre tyv enn han som er vekk i morgen, og hvem er vel enklere å skylde på? Sigøynerne er og kjent som et lidenskapelig og impulsivt folkeferd, og flere grove fornærmelser har blitt besvart med et raskt knivblad, og mange unge bondepiker har sneket seg avgårde en sen nattestime med tidenes kjærlighet for så å finne neste morgen at han er borte. Det er i de senere år blitt forbudt å være sigøyner i Carintia, og Emya Rim jakter dem spesielt aktivt. I de frigjorte delene av Gordavia har de omreisende fått fritt leide, og det er færre av dem andre steder. Det ryktes også at sigøynere har kjempet med den gordaviske frigjøringshæren, men det er usikkert om dette er sant. Etter ødeleggelsen av Skutz har mange gordavere beskyldt sigøynerne for å drive hekseri som resulterte i den skjebnesvangre dagen med total ødeleggelse av hovedstaden. 14

16 Maktfaktorer Anyone who is capable of getting themselves into a position of power should on no account be allowed to do the job. Douglas Adams Kong Luis René I arintia styres for tiden av Kong Luis René I, som er ganske nylig innsatt. Han er ung, ugift og selvsagt landets mest ettertraktede ungkar. Han har ikke enda vunnet tilliten til hoff og folk, men det har hjulpet mye at han har selv vært hærfører i krigen mot Kasmenistan, og har vist seg både dyktig, modig og ærerik. Kirken har prist ham for å kjempe i denne hellige krigen. Han var som Kronprins også hærfører i kampene mot Lombedoc. Den Etriviske Revolusjon brakte store deler av adelen inn til det kongelige hoff, med unntak av noen få grever, som trengs i sine len siden de ligger ved grensen eller andre strategiske punkter. Mange gordavere motsatte seg sentraliseringen bare for å å være vrange, for det var forfedrene deres også. De fleste mektige i landet, bygger sin makt på hvor nært de står Kongen. I følge loven er han eneveldig og man trenger derfor hans navn til å utføre det meste av betydning. De forskjellige grupperingenes innflytelse ved hoffet vil derfor være et sentralt tema i dette avsnittet. Visekongene Frem til nylig har visekongen av Etrivia vært Luis René, som nå er kronet til Konge. Siden han ikke har noen sønner enda, har han utpekt sin onkel, François, som visekonge av Etrivia. Utenfor hoffet er den nye visekongen ukjent, og få vet noe om hans innflytelse og makt. Siden det tradisjonelt ikke har hvilt noen makt i hendene på den Etriviske Visekongen, blir ikke Visekonge François tillagt noen vekt blant vanlige folk. Visekongen av Gordavia døde ved begynnelsen av borgerkrigen, og hans datter var forsvunnet i mange år. Hun har kommet tilbake nå og giftet seg med Grev Miloch den Yngre. Sammen har de utropt seg til Visekonge og Visedronning av Gordavia, men situasjonen er veldig komplisert og det er vanskelig å si hvem som har kontrollen i Gordavia. Visekongen av Geneland er en handlekraftig mann som personlig har ledet mange av slagene mot de gordaviske opprørerne og mot Lombedoc. Han er en dyktig hærfører når det trengs, og en stor diplomat, om det er hva situasjonen krever. Han har 15

17 mye innflytelse ved hoffet, og mange genelendere mener han har gjort mye for å styrke deres posisjon i riket. Han heter Euripides Diapaphilos. Hans nye kone heter Helen Antoinette og det ligger nok noen spekulasjoner i hans valg av make, siden hun er meget høyt på arvelisten til den Carintiske krone. Siden en stor del av Etrivia er okkupert har mange snakket om å flytte hovedstaden til Cios i Geneland som er hovedsetet for chioismen. Mange snakker også om at det da ville passe med en genelandsk Konge for Carintia. Visekongen blir da sett på som det naturlige valget. Lensherrer Konstitusjonelt sett har en landeier rett til å kreve det han vil av sine leilendinger så lenge det ikke foreligger noen skriftlig avtale. Det ikke er vanlig at bønder kan lese i Etrivia og Gordavia og det finnes det sjeldent slike avtaler. Det er mer vanlig at bønder og arbeidere kan lese i Geneland, og avtaler mellom jordeiere og de som faktisk driver landet, foreligger ofte i skriftlig form. Disse kontraktene, og tradisjoner som dikterer at lensherrer også er ansvarlig for sine undersåtters velferd, gjør at man lettere finner nåde og gode levekår for den vanlige bonden og arbeideren i Geneland. Lensherrene krever også inn kongeskatten, og siden kongen er svært avhengig av å få fylt sitt skattkammer, gir dette dem en god del innflytelse som samlet gruppe. Det hersker store stridigheter mellom de forskjellige familiene som hersker over lenene i riket, og derfor har det aldri i nasjonens historie hendt at de har slått seg sammen til noen større enhet. Kongen trenger også lensherrene for tvangsutskrevne tropper i krigssituasjon, og han knytter ofte lensherrene i grensetraktene nært til seg for å sikre deres lojalitet. I disse stridene tider er det meget utsatte poster, men til gjengjeld får man ofte skattelette og andre belønninger. Lensherrene er også behjelpelig med å drive inn kirkeskattene, om det er nødvendig. Lensherrer har titler som gjenspeiler størrelsen på deres len, deres rikdommer og hvor nær de er i arverekkefølgen til tronen. Magistrater og Konstabler Kongens lov håndheves i distriktene av kongens utnevnte magistrater. I praksis er det lensherrene som utnevner magistratene. Magistratene for større regioner leier seg som oftest en konstabel eller to. Disse blir da politistyrken hans, og han selv sitter som dømmende makt. Alle magistratenes avgjørelser kan appelleres til lensherren på en bestemt dag i måneden hvor det er åpent for alle å søke audiens. I de fleste større saker blir magistratens dom appelert av pårørende eller den straffedømte selv. Magistrater er utdannet ved kirker eller universitetet, og på mindre steder må magistratene også ofte gjøre tjeneste som prester ved vielser, begravelser og lignende. I byene er det en borgermester som er lensherre i denne forstand, og han utnevner magistrater for de forskjellige bydelene, og leier inn nok konstabler eller soldater til å holde ro og orden, vokte byportene, kreve inn kaiavgifter og annet slikt. 16

18 Adelen kan bare dømmes av høyere adel. Høyadel og kongelige bringes inn for Kongen. Presteskapene Under chioismen finnes det minst femten presteskap, og de har varierende grad av makt. I byene er som oftest de fleste presteskapene representert, og der har Sardonas og Telos prestinner og prester en viss innflytelse, men det er ingen tvil om at de mannlige Patras-prestene er mektigst av alle presteskapene i alle byene i Carintia. På landet er det ikke ofte flere enn ett presteskap er representert, og da vil i de aller fleste tilfeller være mannlige Patrasprester. Patrasprestinnene har ikke noe særlig innflytelse og utgjør et helt annet presteskap. Hvis man bare omtaler en prest, uten å nevne noe mer spesifikt, vil man referere til en mannlig Patrasprest. Patriarken er alltid Patrasprest, og han har stor religiøs og politisk innflytelse i Carintia, Lombedoc og Furitago. Prestene er ofte involvert i mange deler av menneskers liv, og deres råd blir ofte fulgt av alle klasser og grupper. I Etrivia eier kirken omtrent 20% av jorden, og de som er leilendinger av kirken blir ofte drevet svært hard. De forskjellige overhodene for kirkegodsene blir gjerne flyttet rundt med jevne mellomrom, og de vil få mest mulig ut av jorden før de drar videre. Sitausjonen er omtrent den samme i Gordavia, men i Geneland holder gjerne prestene til hele livet på samme gods, og utbyttingen blir mindre. Handelshus Andropoppolus er det rikeste og viktigste handelshuset i Carintia, og de har avdelinger i alle de store byene i landet. Deres karavaner drar til de fjerneste strøk, og skipene ligger aldri lenge i havnen. Representanter for huset har nær kontakt med hoffet og deres meninger gjør man lurt i å lytte til. Handelshuset har sin base i Goten og ble plyndret av kasmenistanerne da de inntok byen. Dette har medført store tap av verdier og sentrale personer som atter har skapt en senkning i handelsusets verdi og innflytelse. Rumbaugh er Andropoppolus sin farligste konkurrent og av de fleste sett som det nest største handelshuset i Carintia. Som sine konkurrenter har også Rumbaugh makt til å få sin vilje gjennom overfor kongen på en del punkter. Dette huset har ikke som sine konkurrenter valgt så selge til begge sider, men støtter Kong Luis René I fullt ut. Dette handelshuset er basert i Purano. Mange av de andre store handelshusene i Etrivia, ligger nå i okkuperte områder, og handler ikke særlig fritt lengre. Andre ligger i det frie Gordavia. Resten av den Carintiske handelen er dominert av Andropoppolus, Rumbaugh eller utenlandske hus. De store lombedokkiske husene har etter at stridighetene tok til, trukket seg ut av landet, men har trådt støttende til i den hellige krigen, etter lett påtrykk fra patriarken. Andre viktige handelshus i Carintia, er de to furitagiske husene el-ihtisham og el-mutawassit. Den Furitagiske flåte er overlegen på de nordlige havene, og det er handelshusene som eier skipene. Også disse er nå på chioistenes side i kampene mot Kasmenistan. 17

19 Hærførere, Riddere og Soldater Vi skal forsvare vår nasjon, uansett kostnadene, vi skal slåss på strendene, vi skal slåss ved skips anløpene, vi skal slåss på markene og i gatene, vi skal slåss i fjellene; vi skal aldri gi opp. Grev Slagovitch, til troppene før slaget ved Machon. Hærførere som leder store tropper kan vinne ære og rikdommer for Kongen. I krigstid har disse spesielt stor innflytelse, og om de har gjort det bra, kan de ofte bli tildelt land og tittel. En del riddere tilhører ordner, og har da innflytelse via denne tilhørigheten. Noen få av de frie ridderne er beskyttere av bestemte personer eller steder. Det er for eksempel vanlig for kongelige kvinner å ha noen riddere som har sverget troskap til henne. Resten har innflytelse etter hvilke rykter de har oppnådd. De lever ofte et mer dekadent eller mindre ordnet liv og deltar ofte i turneringer og hofflivets gleder. Soldater er ærbare medlemmer av samfunnet, men som enkeltpersoner har de ikke noe særlig makt. Noen få gjør seg kanskje spesielt bemerket i et slag og blir adlet eller slått til ridder, men det tilhører sjeldenhetene. Drageridderne Drageridderne er den mektigste ridderordenen og var tidligere kongens personlige livvakt. De er nå satt til den viktige oppgaven å vokte rikets grenser. Rykter verserer angående grunnen til endringen i oppgaver. Noen vil ha det til at dette skyldes ondsinnede bakvaskelser ved hoffet, andre at fiendene over fjellene har vokst i makt og igjen andre hevder at de truet kongens liv. Den siste tiden har selvsagt forklaringen om økte ytre trusler fått en større troverdighet. Det er i det minste sikkert at disse ridderne er kremen av landets krigere. De er høyreiste folk, noble, lærde og høyt aktet og det fortelles historier om riddere som ene og alene har nedlagt tyvetalls fiendtlige soldater, drept ulveflokker med en liten kniv, og andre heltedåder. Ordenens leder, Tahat Vladitch, residerer i en liten borg øverst i Borga-passet, hvorfra han sender sine riddere alene eller i små grupper rundt i landet. I den siste tidens stridigheter mot Lombedoc har de vært uvurderlige. De har ledet slag, inspirert troppene og kjempet med ære og mot til siste slutt. I borgerkrigen om Gordavia har derimot ikke mange drageriddere deltatt. Mot Kasmenistan er de fremst i linjene. Fremstående medlemmer er Kong Luis René, Visekongen av Geneland og hans fremste hærfører Ridder Aristofanes. Emya Rim Emya Rim var tidligere kongens slottsgarde, men ble siden forsterket, forstørret, og forfremmet til personlig livgarde. I tillegg til å følge Kongen, brukes de også til å slå ned opprør, noe som har medført en viss respekt fra bønder. Størstedelen av ordenen består dog ikke av riddere, men tungt væpnede fotsoldater. Alle går med svarte kapper, og slik har de fått sitt tilnavn, Svartkappene. 18

20 Under krigen har Emya Rim bemerket seg som særlig trofaste tjenere av Konge og Tro, og ofte utgjort kjernen i kongens styrker. Ordenens leder, Grev Alynor, er en utrettelig mann, som i tillegg til en slitsom krig mot Miloch, også har fått gjennomslag for sine ønsker om å fordrive sigøynerne fra Carintia, og har utført dette med stor suksess. De er nå sentrale i oppgaven med å holde indre ro og gi Kongen fritt spillerom til å føre krigen uten å se seg tilbake. Caerberos Caerberos er relativt ung orden under kontroll av Patriarken av Chios. De ble opprettet av Patriarken for å forsvare den sanne Tros navn innen riket. Ordenen har et nært samarbeid med Emya Rim, som de ofte tilkaller om det skulle være behov for væpnede menn. Deres overhode, kardinal Anaxios, har uttalt at det fremste middel mot vantro og kjettere er tanken, og hans undersåtter har ved flere anledninger vist seg meget skarpsindige når det gjelder å avsløre sine fiender. De er dog ikke helt fremmede for tanken på maktbruk, noe som ble ettertrykkelig fremvist under forhøret og henrettelsen av den fryktede heksemesteren Enrico Calippa, utført i full offentlighet på stortorvet i Purano. Åtte av mesterens hekser fulgte ham i døden. I den siste tidens uro har Caerberosorden sørget for at ingen hekser eller avgudsdykere har tatt nytte av kaoset i landet. Deres metoder er nok litt røffe men det er jo helt forståelig at man må ta litt hardt i for å finne undermennesker, magikere og dragedyrkere. De har også vært viktig for å bekjempe de ugudelige hordene fra sør, og gjennom deres bønn og sterke tro har ikke den kasmenistanske trolldom fått feste i Carintia. 19

21 Loven Any fool can make a rule, and any fool will mind it. Henry David Thoreau e fleste møter loven i form av magistrater, som dømmer i alle straffesaker. De vanligste sakene som kommer opp for domstolene i Carintia er drap, tyveri, ærekrenkelse, blasfemi, mangel på fremmøte i kirken eller mangel på pliktig skriftemål, å være sigøyner, arvetvister, legemsbeskadigelse, vandalisme og hekseri. Straffene for disse forbrytelsene varierer ofte fra magistrat til magistrat, men dette er standarden for hele landet. Drap straffes med henrettelse eller bøter og erstatning til eventuelle etterlatte etter avdødes og morderens stand. Tyveri straffes med håndsavhugning, bøter eller brennemerking, alt etter hvem som står tiltalt og hva som er stjålet. Brennmerking er ofte i praksis en dødstraff. Om noen har stjålet en manns siste kniv og/eller brød kan straffen være halshugging. Alle menn har rett til siste kniv og brød, og det er heller ikke mulig å fradømmes disse. Ærekrenkelse kan være alt fra skarpe ord til voldtekt. Straffen for slike forbrytelser er ofte bøter og erstatning til de skadelidende. Blasfemi er å misbruke gudenes navn eller ikke vise prester den respekt de fortjener, og straffes med alt fra bøter til brennemerking. Mangel på fremmøte i kirken eller mangel på pliktig skriftemål straffes med stive bøter. Å tilbe dragen er også staffbart, og de fleste dømmes til døden. Å være sigøyner i Carintia er straffbart og de som kommer for retten må bøte med livet. Legemsbeskadigelse, annen vold og vandalisme straffes ofte med eksemplariske straffer som står i stil med forbrytelsen. De som blir funnet skyldig i enhver utførelse av magi, blir henrettet ved bålbrenning eller noe annet dommeren finner passende. Alle som blir dømt etter hekserilovene gir alt sitt gods til Kirken. Arveretten i Carintia gir kvinner begrenset arverett til gårder og annen fast eiendom. Familiene er dog pliktig til å utstyre sine døtre med medgift. Om en gårdeier bare har døtre vil den eldste være odelsjente, men hun kan ikke overta driften uten ektemann eller en mannlig slektning som stiller seg ansvarlig. Sønner arver like deler etter sin far, men et enkelt gårdsbruk splittes likevel ikke opp. Den eldste sønnen arver gården, og de andre vil da få eventuelle andre verdier. Om det er snakk om større gods, vil de i noen tilfeller splittes opp, men det er ofte etter foreldrenes diskresjon. Eldste sønn arver titler, med unntak av kongelige og de fremste høyadelige som kan ha mange titler å fordele på sine barn. Retterganger foregår med magistrater og eventuelle konstabler som anklagere, magistrater som dommere, den anklagede og eventuelle vitner. Ugifte kvinner under 21 og 20

22 gifte kvinner av almuen må ha sin fars, brors eller ektemanns tilsagn på tilregnelighet før de kan avlegge vitnemål. To mannlige eller fire kvinnelige vitner kreves for å dømme en fri mann. Adelige vitner trengs det som oftest bare én av, men dette er etter magistratens diskresjon. Om en ikke er tilfreds med en magistrats dom, kan avgjørelsen appelleres til lensherren eller borgermesteren. De har en gang i måneden åpent hus hvor alle kan søke audiens, og eventuelt legge frem sine egne eller pårørendes saker. Ofte er dette for sent og forbryteren er gjerne henrettet før man har mulighet til å appelere. I saker hvor forbrytelsen er mot kirken er det prestene som har den dømmende makten, og det vil si saker om blasfemi, hekseri, mangel på fremmøte i kirken, seksuelt avvik (inkludert homofili), forsømmelse av skriftemål eller tilbedelse av Jakaen. Dette er meget generelle regler for praksis av den carintiske lov, og hver magistrat, lensherre og konstabel praktiserer sin makt på forskjellig vis. Ofte vil det være umulig å forutsi en dom basert på tidligere avgjørelser fra andre domstoler i landet. I noen byer er forskjellene så store at bokstavelig talt liv kan være avhengig av hvilke bydel forbrytelsen sokner til. I krigstid er det også vanlig å bli tiltalt for forræderi, som kan være alt fra å desertere til å spionere. Dette dømmer adel, eller for en soldat, øverstkommanderende. I særs alvorlige tilfeller kan Kongen dømme spioner. I krigstid vil man helst unngå dødstraff og mange forbrytere får muligheten til å bevise sin uskyld ved å tjene ved fronten. Dette gjelder ikke i noen tilfeller for desertører. Det er utelukkende Kongen som kan samle hærstyrker og kalle til krig. Ære og Død Dette er choistenes regler for krig slik de ble bestemt av det hellige Konsil av år 40: Rett til forhandling. Alle har lov til å forhandle før et slag. Partene møtes og diskuterer slagets premisser, eventuelle overgivelser og slikt. Man kan på denne måten unngå unødvendig tap av liv. Behandling av fanger. Fanger skal behandles med et minimum av respekt. Man skal gi dem brød og vann, ikke misbruke dem unødig eller gjøre narr av dem. Om de skal henrettes skal det foregå på en ordnet måte. Dueller. I krig gjør landets dueller foran personlige dueller, personlige dueller utkjempes dermed kun til første blod i krigstid. Ære. Kamp er bygget på ære. Man skal derfor oppføre seg høvisk også ovenfor sine motstandere. Ikke angripe dem i ryggen. Det syndes noe her, for eksempel var slaget om Heulette ikke varslet og lombedokkerne snek seg inn i byen. Hellig vold. Vold i seg selv er ikke ondskap, vold kan kun utføres som respons på tyranni, ondskap, angrep, invasjon, overtramp og grusomheter. Derfor skal all krig velsignes av kirken. 21