Trykk her for å komme til neste side

Transkript

1 Dokumentet er organisert med bokmerke for at det skal være enklere for deg å finne frem. Dersom du ikke automatisk får opp bokmerkene, trykk på dette symbolet i menyen til venstre: Trykk her for å komme til neste side

2 Du er historisk DU ER HISTORISK FORORD 1

3 Tid, sted og tenkemåter former deg Kroppen din er historisk fordi du er født inn i tida på et bestemt tidspunkt i utviklingen av jorda og mennesket. Du er en del av den store historien. Hvis du var født omkring år 7000 f.kr., ville du som 18-åring være omkring 150 cm høy. Som 30-åring ville du være en eldre kvinne eller en eldre mann. Du ville få 10 eller kanskje 15 barn, men ikke alle ville komme til å leve opp. Du ville bruke det meste av tida på å samle planter, bær og smådyr til mat. Når tennene dine var slitt ned av den harde kosten, ville du mest trolig dø av mangel på næring. Av 30 barn som ble født, var nok bare 10 i live som 18-åringer. Du er historisk fordi du er født og lever på et bestemt sted. Du er som et punkt i den lokale historien, i historien til ett eller flere lokalsamfunn som du hører til i, eller som du tidligere har vært en del av. Du er historisk fordi tankene og handlingene dine er preget av den historiske situasjonen du lever i. Språket du snakker, er skapt historisk, men det er tilpasset og utviklet i din egen tid. Tankene dine er preget av de underliggende tenkemåtene i tida du lever i, stedet du lever på, og erfaringene du har gjort gjennom livet ditt. Dersom du levde i mellomalderen, ville du trolig være analfabet og gudfryktig katolikk, og du ville mene, som de fleste rundt deg, at sykdommene dine kom av vonde ånder eller var Guds straff. De forestillingene vi har om galskap og fornuft i dag, i vårt samfunn, oppstod i opplysningstida på 1700-tallet. Før den tid ble ikke folk oppfattet som gale, og en så derfor ingen grunn til å sperre folk inne eller plassere dem i egne sykehus. Du har historiebevissthet Du har mange forestillinger om fortida. Forestillingene bygger på dine egne erfaringer, på oppfatninger du har fått fra andre, og på kunnskaper du har fått fra bøker, fjernsyn, Internett, museer og historieundervisning. Du har for eksempel oppfatninger om hvordan det var å leve i vikingtida eller «under krigen». Disse indre bildene er en del av din historiebevissthet. Men historiebevissthet er ikke bare en individuell sak. Samfunnene som menneskene lever i, er skapt historisk. Også et samfunn har historiebevissthet, fordi menneskene som lever der, har visse felles forestillinger om fortida. Alle samfunn har forestillinger om sin egen historie. Slike forestillinger kan være overlevert gjennom myter, sagn og sagaer. Ofte er de påvirket av den politiske, faglige og kunstneriske eliten i samfunnet, men også av det som til hver tid er et «salgbart» eller populært bilde av historien. I Norge har det for eksempel lenge vært populært å knytte historien om landet tett til vikingtida, til en tid da Norge var et stort og selvstendig rike. Når vi sier at samfunn eller grupper har historiebevissthet, er det fordi menneskene som utgjør disse samfunnene og gruppene, oppfatter fortida med en stor grad av likhet. Det gjelder for eksempel grupper som krigsfanger, husmødre, bønder og arbeidsløse. Historiebevissthet hos en gruppe eller i et samfunn kan også oppstå fordi medlemmene opplever at de har en egenartet historisk identitet som de knytter det meste av sine erfaringer og sin historieforståelse til de har for eksempel en identitet som samer, sørlendinger, tatere, pakistanere, svensker, kvener, jøder, kristne eller muslimer. Historiefaget dreier seg om hvordan slike historiske identiteter oppstår, og om hvordan vi alle skaffer oss historisk kunnskap. Men framfor alt dreier historiefaget seg om din egen utvikling. Hvor unik er utviklingen din, og hvordan er den unik? Det må du spørre deg selv om. Minnene og forestillingene dine og refleksjonen din over det du husker og ser for deg, vil hjelpe DU ER HISTORISK FORORD 3

4 deg i arbeidet. Du vil kunne se sammenhenger mellom den store historien, den lokale historien og din egen historie. Historien din handler om fortida. Men den handler også om nåtida og om hva du vil gjøre, og hvordan du vil leve, i framtida. Det skal historiefaget hjelpe deg med å få innsikt i. All historie er skapt av naturen og av menneskelige handlinger og valg. Historiefaget dreier seg derfor også om hvilke muligheter menneskene og du blant dem har til å påvirke framtida. Du former din egen historieforståelse gjennom erfaringer du gjør, og historieforståelsen din er hele tida i utvikling. Du har andre erfaringer nå enn da du begynte å lese denne teksten. Du kan ha blitt klokere. Du kan ha tenkt en del nye tanker som får deg til å se på noe på en annen måte enn før. Det er dette som er historiefaget: Å hjelpe deg til å utvide din egen erfaring og forståelse av deg selv og av verden, og til å vinne innsikt i hvordan du og den verden du lever i, er historisk og blir skapt av valg som menneskene gjør. Du har valg Menneskene har valg. Men forestillingen om at vi har valg, har ikke alltid vært der også den er historisk betinget. På 1600-tallet var det kongen som bestemte hvordan en fikk lov til å kle seg. Folk kunne bli straffet for å gå finere kledd enn de hadde lov til. Dersom du levde på 1700-tallet, ville foreldrene dine bestemme hvem du skulle gifte deg med. I overklassen på 1800-tallet gjorde en ung kvinne nærmest skandale om hun snakket med en mann som hun ikke var presentert for. I dag tror du kanskje at du selv styrer klesvaner, vennskap, kjærlighetsforhold og omgangsvaner? Men hva tror du det er som har formet disse sidene ved livet ditt? Og hvorfor likner valgene dine på det som mange andre velger? Frihet er en rett du må bruke. Til enkelte tider tenker mange at valg er noe de selv ikke har. Til andre tider er det mange som mener at de har valg. Men tenkemåten har også variert fra sted til sted, fra miljø til miljø og mellom samfunnsgrupper, og den har variert mellom kjønn og mellom de ulike aldersfasene i menneskelivet. Frihet er å se hva du har å velge mellom, og hva dine mulige valg innebærer for deg og andre. Slik kan du bli subjektet i ditt eget liv. Du former din egen historie gjennom de valgene du gjør. DU ER HISTORISK FORORD 4

5 KAPITTEL 1 Hvordan arbeider vi med historien? Elevene skal kunne forklare hvorfor historikere og andre deler tidsløp inn i perioder, og diskutere hvilke kriterier som ligger til grunn for dette Historikere prøver å finne ut hva som har skjedd tidligere, og hvorfor det har skjedd. De prøver å finne ut hvordan samfunn likner på hverandre, og hvordan de er forskjellige. I dette arbeidet må historikere bestemme seg for hvilke perspektiver som skal velges, hvilke geografiske områder de skal studere, og hvordan de skal dele inn historien i tidsperioder. Vi vil presentere vår måte å dele historien inn i epoker på. HVORDAN ARBEIDER VI MED HISTORIEN? KAPITTEL 1 5

6 Mikrohistorie og makrohistorie Amerikanske skogindianere sier at dersom menneskene skal lære seg selv å kjenne, må de studere naturen. Ved å observere hvordan plantene og dyrene lever, kan vi få innsikt i livets store mysterier. Indianerne sammenlikner musas hektiske liv langs bakken med ørnens glideflukt over landskapet. En mus kjenner de nære ting, den kjenner kvistene og konglene, meitemarken og blomstene. Den har kunnskaper om detaljene på mikronivå, men den har ikke overblikk over skogen. Det har derimot ørnen. Den kjenner grensene for skogen og kildene til elva. Den har oversikten på makronivå. Ifølge de amerikanske skogindianerne kan ingen bli et helt menneske uten å ha tatt opp i seg både «museperspektivet» og «ørneperspektivet» på livet. Historikerens hovedoppgave er å beskrive hvordan fortida var, og å forklare hvorfor ting skjedde. Når historikere løfter blikket og prøver å få øye på de lange linjene og de avgjørende vendepunktene i historien, studerer de menneskenes utvikling fra et «ørneperspektiv». Vi sier at de studerer makrohistorie. I dette perspektivet ser de alle klodens folkeslag til alle tider og prøver å beskrive hva som gjør at samfunn er like og forskjellige. Når historikere derimot studerer mikrohistorie, tar de utgangspunkt i historisk materiale, i håndfaste ting som vi kan se, ta og føle på. Det kan være pollen, skjeletter, kirker, tekster som mennesker har skrevet, eller mobiltelefoner. Indianerne mener altså at både «museperspektivet» og «ørneperspektivet» trengs for at vi kan bli hele mennesker. På tilsvarende vis trenger historikere å studere historien både fra et makroperspektiv og et mikroperspektiv. De to perspektivene må hele tida samordnes så de ikke motsier hverandre. Geografiske avgrensninger Når historikere arbeider, må de bestemme hvilke geografiske rom og hvilke tidsspenn de skal bruke. Denne boka begynner med hele verden som ramme. Men etter hvert blir søkelyset rettet mot mindre og mindre enheter. Ja, det går ikke lenge før navngitte enkeltmennesker begynner å opptre. Da er vi nede ved fagets aller minste enhet. Tenk deg at leseren av denne læreboka er en jente som er elev ved en videregående skole i Halden. Hvis hun ikke visste noe annet om historiefaget enn at det handlet om fortida, kunne hun vente seg mange slags avgrensninger i det geografiske rom. Hun ville nok ikke regne med at boka skulle handle om henne selv, eller om hennes egen familie og slekt, men kanskje at den kunne handle om Halden, eller om Østfold, eller om Østlandet, eller om Norge, eller om Norden, eller om Europa, eller om hele verden. På samme måte kan vi alle slå ulike sirkler om oss. I historiefaget blir noen av sirklene mye brukt, andre nesten ikke. Person, slekt og hjemsted har blitt gradvis mer populære og går under betegnelsen lokalhistorie. Men klart mest brukt er den sirkelen som tilsvarer nasjonen. Slik er det i alle stater over hele verden, og det går igjen også mellom disse permene. Ganske snart dukker Norge opp, først som et avsnitt av et kapittel, men senere med særskilte kapitler. Nasjonshistorien har stått sentralt fordi både eldre og nyere stater har brukt ideen om en felles fortid til å bygge opp en nasjonal identitet i befolkningen. I dag er mange mer skeptiske til en slik bruk av historien. Selv om denne læreboka bruker mye plass på nasjonalt norsk stoff, vil du likevel, hvis du leser grundigere, oppdage at forfatterne også forsøker både å gå ned på det lokalhistoriske nivået og å løfte blikket til hele verden. HVORDAN ARBEIDER VI MED HISTORIEN? KAPITTEL 1 6

7 Avgrensningene i rom er valgt slik at boka rommer både det mikrohistoriske og det makrohistoriske perspektivet. Inndeling i tidsperioder For å gjøre historien forståelig fra et makroperspektiv deler historikere også tida inn i perioder vi sier at de periodiserer. Hvordan periodene ser ut, vil alltid avhenge av hva en skal studere. Det kan være geografiske områder som byer, sivilisasjoner og nasjoner, eller det kan være fagområder som kunst og teknologi eller det kan være hele verdenshistorien i «ørneperspektiv». I denne boka har vi valgt å dele hele menneskehetens historie inn i tre epoker: slektskapssamfunn, tributtsamfunn og kapitalistiske samfunn. Slektskapssamfunnene har dominert det meste av verdenshistorien, da menneskene livnærte seg av sanking, jakt, fiske og etter hvert også av et enkelt jordbruk. Tributtsamfunn oppstod for omkring 5500 år siden. Herskere klarte da å samle mange små slektskapssamfunn til sentraliserte riker, som Egypt, Mesopotamia og Kina. Tributtsamfunnene baserte seg på at bøndene betalte tributt til herskeren, slik at han kunne holde seg med en hær og andre hjelpere som holdt riket samlet. Med tributt mener vi alle former for pålagte overføringer av arbeid, varer eller penger. Kapitalistiske samfunn fikk sitt første gjennombrudd i Vest-Europa for omkring 500 år siden. I slike samfunn var det mer akseptert at noen mennesker levde av å tjene penger på handel og industri. Siden den gang har kapitalister gradvis økt sin innflytelse i verden. Vi har valgt denne periodeinndelingen fordi den omfatter alle samfunn som har eksistert, og fordi vi mener det er en inndeling som fanger opp de viktigste endringene som har skjedd i verdenshistorien. Ved å plassere Norges historie inn i en slik ramme kan vi også se hvordan det norske samfunnet liknet på, eventuelt var forskjellig fra, andre samfunn i verden før år Repetisjonsspørsmål 1 Hva er makrohistorie? 2 Hva er mikrohistorie? 3 Gi eksempler på hvordan geografi kan avgrense historien. 4 Hva innebærer periodisering, og hvorfor driver historikere med periodisering? HVORDAN ARBEIDER VI MED HISTORIEN? KAPITTEL 1 7

8 KAPITTEL 2 Jordbruk Elevene skal kunne Forklare hvordan naturressurser og teknologisk utvikling har vært med på å forme tidlige samfunn Overgangen fra sanker- og jegersamfunn til jordbrukssamfunn for år siden er ett av de store vendepunktene i verdenshistorien. Vi skal først studere hvilke driftsformer som fulgte med jordbruket (svibrukere, husdyrnomader og plogbønder), og deretter skal vi drøfte hvilke konsekvenser innføringen av jordbruket fikk for menneskene, og hvorfor Europa, Asia og Nord- Afrika fikk et forsprang på de andre kontinentene under jordbruksrevolusjonen. Til slutt i kapittelet skal vi se at jordbruket kom til Norge ca år f.kr. JORDBRUK KAPITTEL 2 8

9 Dyrking av planter og temming av dyr Hva er det viktigste som har skjedd i verdenshistorien? Er det oppfinnelsen av maskiner som kunne arbeide dag og natt? Er det trykkekunsten, fordi bøker og lærdom da ble tilgjengelig for folk flest? Er det bruken av vaksiner, som har økt levealderen for millioner av mennesker? Er kvinnefrigjøringen i det 20. århundret den viktigste samfunnsomveltningen gjennom alle tider, eller var det viktigere at det første mennesket vandret rundt på månen i 1969? Her skal vi prøve å overbevise deg om at overgangen fra sanker- og jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet må regnes som ett av de store skillene i historien kanskje det aller største. Hva er jordbruk? Med jordbruket innførte menneskene en ny levemåte. I stedet for å sanke planter og jakte på dyr begynte de å dyrke planter og temme dyr. Ved at de valgte ut for eksempel de fineste og Fra Midtøsten til Australia sterkeste hestene og de beste kornaksene ble dyrearter og planteslag forandret. Vi kan anta at forandringene kom gjennom målrettet krysning og avl. Dermed fikk menneskene kulturplanter og husdyr som var ganske annerledes enn de opprinnelige, ville plantene og dyrene. Mekanismen som virket, var den samme som i artenes naturlige evolusjon, men gjennom temming og krysning var det de nyttigste som fikk forplante seg, ikke de sterkeste. For tusenvis av år siden kjente nok menneskene til hva de kunne oppnå ved å drive jordbruk. Likevel valgte de å fortsette som sankere og jegere, trolig fordi de opplevde det som et bedre liv, og fordi det var mindre arbeidskrevende. De fleste ville velge den metoden å overleve på som innebar minst arbeid, og det er ingen tvil om at arbeidsmengden økte dramatisk ved innføringen av jordbruket. En måtte rydde land, spre såkorn utover åkeren, høste inn avlingen, lage leirkrukker til å oppbevare kornet i og passe på husdyrene. Hvorfor valgte menneskene likevel jordbruket, til tross for alt merarbeidet? Svaret er enkelt: De var tvunget til det f.kr. Sankere i Midtøsten høster ville kornsorter med steinsigd f.kr. Hunden er temmet f.kr. De første jordbrukssamfunnene oppstår i området Den fruktbare halvmåne f.kr. De første sporene etter risdyrking i Kina og Sør-Asia f.kr. Villkveg blir temmet til husdyr i Midtøsten. Jordbruket til Europa f.kr. Jordbruket når Skandinavia f.kr. Mais blir dyrket i Mellom-Amerika e.kr. Jordbruket når Australia. Hvorfor jordbruk? For år siden skjedde det store klimaendringer i verden. Det ble varmere. Konsekvensen var i første omgang at iskappen som hadde dekket store deler av den nordlige halvkule, smeltet. Der isen hadde ligget, dannet det seg et landskap av stepper og tundra, som ble et eldorado for jegere. JORDBRUK KAPITTEL 2 9

10 Da disse områdene begynte å vokse til med skog og busker, mistet de store dyrene som jegerne hadde drevet jakt på, næringsgrunnlaget sitt. Mammut, ullneshorn og huleløve var noen av dyrene som ikke klarte å tilpasse seg klimaendringene. Menneskene medvirket også til at storvilt ble utryddet eller redusert i antall. Da befolkningen fortsatte å øke, mens tallet på dyr gikk ned, svarte menneskene med å intensivere jakten. Dermed ble enda flere dyr utryddet, eller bestandene gikk enda mer ned. Jegerne måtte derfor finne nye måter å livnære seg på. I første omgang satset de mer på sanking, men da det ikke var nok, ble jordbruk løsningen, selv om arbeidsmengden for den enkelte altså økte. Overgangen til jordbruk kom først i det området som kalles Den fruktbare halvmåne, fra Middelhavet i vest til Persiabukta i øst. Kineserne og folkeslag i Mellom-Amerika begynte å dyrke jorda senere, uten å ha fått ideen fra andre. Noen mener at det også har forekommet selvstendige jordbruksrevolusjoner i Sørøst-Asia, Afrika og Nord-Amerika. I Europa spredte jordbruket seg nord for Alpene for omkring 6000 år siden. Til Australia kom ikke husdyr og foredlede planter før engelskmennene erobret dette kontinentet for bare 200 år siden. Tilpasning over lang tid Innføringen av jordbruket var ingen revolusjon i den forstand at det skjedde en plutselig samfunnsomveltning. Over lang tid begynte folk å innrette seg annerledes for å overleve. De begynte å temme dyr og planter for mer enn år siden. Jordbruket begynte som svibruk, deretter kom husdyrnomadene. For ca år siden ble jordbruket gradvis mer spesialisert, og de første plogbøndene trer fram i historien. Først da ble jordbruket effektivt nok til å kunne brødfø store stater og sivilisasjoner. Svibrukere Svibruk eller bråtebruk er jordbruk uten trekkdyr, ploger eller vanningssystemer. Bønder som driver slikt jordbruk, kaller vi svibrukere. Svibruket foregikk ved at en gruppe mennesker slo seg ned i et egnet område og ryddet én eller flere jordflekker. Først svidde de av skog og buskas. Deretter ble asken rørt sammen med jorda med en hakke eller gravestokk. Slik ble asken utnyttet som gjødsel, og det ble sådd frø i asken. Etter noen år var jorda utpint, og gruppa ryddet ny grunn i nærheten. Den første jordflekken ble liggende brakk, det vil si udyrket, i noen år, slik at jorda ble fruktbar på nytt. På den måten etablerte bøndene et rotasjonssystem der de hadde flere åkrer å dyrke. Hvor mange avlinger de kunne høste før jorda var utpint, kunne variere, og det varierte også hvor lenge jorda måtte ligge brakk før den var dyrkbar igjen. Det var avhengig av forhold som temperatur, nedbør og jordsmonn. Svibruk ble drevet i østre Finland og av finner i Norge fram til 1800-tallet, fordi det gav gode avlinger i områder med mye skog. I våre dager fins svibruk i deler av Afrika, i Amazonas-området, i Sørøst-Asia og i Melanesia, som ligger i Stillehavet. Husdyrnomader Husdyrhold var en viktig del av jordbruksrevolusjonen. Villkveg, villhest, villgeit og villsau forekom i store flokker på det eurasiatiske kontinentet. Disse dyrene var lette å temme. Nord i Norge utviklet den samiske befolkningen en livsform basert på temming av villreinen. Tamdyrene gjorde det mulig for folk å klare seg i områder som ikke var egnet for plantedyrking, enten fordi terrenget var for bratt eller jordsmonnet for skrint, eller fordi klimaet var for JORDBRUK KAPITTEL 2 10

11 tørt eller for kaldt. Tilgangen på vann og gode beitemarker varierte fra årstid til årstid. Derfor måtte de som levde av dyrene, stadig være på flyttefot. Men det var ikke bare terreng og klima som varierte. Også dyrene var forskjellige. Ku og hest måtte ha vann hver dag, noe som satte grenser for hvor de kunne leve. Sau, geit og kamel kunne leve i tørre områder, fordi de var bedre vant til å utnytte væsker fra planter. Dessuten hadde de bedre evne til å lagre vann i kroppsfettet. Folk som lever av å utnytte tamme dyr, kaller vi husdyrnomader (nome er gresk og betyr beitemark). Av dyrene fikk nomadene ull, skinn, melk, kjøtt, blod og ost. Disse produktene kunne de utnytte og spise selv, eller de kunne bruke dem som bytte- og handelsvarer i kontakten med bønder som bodde i nærheten. Vi regner med at husdyrnomadene arbeidet mindre enn bønder som slet med jorda. Plogbønder Det er vanlig å skille mellom ekstensivt og intensivt jordbruk. Svibruk er en ekstensiv driftsform, det vil si en driftsform med liten innsats av arbeid, gjødsel og teknologi. Men for år siden hadde befolkningen økt så mye at bøndene i noen områder av verden ble tvunget over i en mer intensiv driftsform, der de tok i bruk dyr og gjødsel for å få større avlinger. Kveg, okser og hester kunne trekke plogen. Møkk ble spredt utover åkrene, jorda ble tilført viktige næringsstoffer og avkastningene økte. Bøndene arbeidet dessuten hardere. De skulle rydde land, så og høste, slik svibrukerne gjorde, men i tillegg skulle de nå vedlikeholde plogen og stelle trekkdyrene. Ikke minst tok bearbeidingen og ettersynet av selve jorda mye tid. Bøndene måtte kontrollere vanntilførselen, grave og vedlikeholde grøfter og diker og beskytte avlingene mot dyr og mennesker. Brakkperiodene, som var så viktige for svibrukerne, ble forkortet eller fjernet helt. I områder med rikt jordsmonn, høye temperaturer og rikelig tilgang på vann kunne bonden høste to ganger i året. Resultatet av denne utviklingen på lang sikt var større avlinger fra samme jordstykke. Bare 11 % av jordoverflaten egner seg til intensivt jordbruk, men i områder der de økologiske betingelsene ligger godt til rette, kunne et intensivt jordbruk allerede for år siden opprettholde en befolkningstetthet som kunne være ganger høyere enn ved svibruk. Da jordbruket slo gjennom for fullt, må vi regne med at bøndene eksperimenterte med en rekke planter. Det fins blomsterbærende planter. Allerede for 4000 år siden hadde menneskene valgt ut de artene som også er de mest populære i dag. De viktigste 15 var fire gressorter: hvete, ris, mais, sukker seks belgplanter: linse, ert, vikke, bønne, soyabønne, peanøtt fem stivelsesvekster: potet, søtpotet, yamsrot, maniok, banan Jordbrukets revolusjonerende konsekvenser Vi åpnet dette kapittelet med å spørre hva som er det viktigste som har skjedd i verdenshistorien, og vi antydet at jordbruksrevolusjonen ville være et godt svar. Vi tenker da først og fremst på de dramatiske konsekvensene av overgangen til jordbruk på lang sikt. Her skal vi se på seks slike konsekvenser. Flere mennesker Vi har tidligere i kapittelet sagt at befolkningsvekst var en årsak til at jordbruket slo gjennom. Men befolkningsvekst er også en konsekvens av jordbruket. Det er ikke lett å tallfeste hvor mange mennesker som JORDBRUK KAPITTEL 2 11

12 levde på jorda for år siden, men de fleste mener det var mellom fem og ti millioner. Da den industrielle revolusjonen kom for et par århundrer siden, hadde det totale folketallet i verden økt til tusen millioner. Men denne befolkningsveksten hadde ikke fulgt en jevnt stigende kurve. I perioder stoppet veksten i folketallet opp, og når epidemier rammet eller klimaet ble kaldere, kunne det gå ned. Men i det lange løp økte tallet på mennesker i verden dramatisk i perioden fra 8000 f.kr. til 1850 e.kr. Hvorfor var det slik? Økt produktivitet i jordbruket førte til at det kunne bo flere mennesker på et gitt stykke jord. Sankere og jegere trengte store arealer for å overleve, men i et bondesamfunn kunne en familie klare seg med en liten åkerlapp og kanskje noen husdyr. Den økte produksjonen i jordbrukssamfunnet var derfor en forutsetning for befolkningsveksten. Vi skal også trekke fram en annen forklaring. I sanker- og jegersamfunnet var det vanskelig å ha mange små barn, fordi en hele tida var på vandring. Mange jordbrukere ble derimot fastboende, og da ble det lettere å ha store barneflokker. Sankere og jegere fødte gjerne et barn hvert fjerde eller femte år. Blant jordbrukere var det ikke uvanlig at en kvinne fødte et barn per år. Mange av barna døde av underernæring og sykdom, men likevel økte tallet på mennesker dramatisk. Yrkesdeling Med mer intensiv drift i jordbruket ble behovet for spesialisering og arbeidsdeling større. Plogjordbruk betydde mer arbeid og mer varierte arbeidsoppgaver. En skulle rydde skog, en skulle så, luke og vanne. Avlingen skulle vernes mot ville dyr, og det skulle høstes, males og lagres. Til alle disse oppgavene trengtes nye redskaper av mange slag sigder til innhøstingen, steiner til å male kornet med og beholdere til å lagre avlingene i. En konsekvens av alle de nye arbeidsoppgavene var at det vokste fram nye yrker, spesielt innen håndverk. Smeder og pottemakere forsynte omliggende bonde- og nomadesamfunn med redskaper, keramikk og pyntegjenstander. Håndverkerne hadde behov for råvarer, som ofte måtte hentes langveis fra, og de tunge varene måtte fraktes, enten på kamel og esel eller i båt på elver og langs kyster. På den måten ble det behov for de første handelsfolkene. Eiendom Sankerne produserte ikke verdier som kunne oppbevares, men for husdyrnomader og plogbønder var det annerledes. Nomadenes dyreflokker var en ressurs som lot seg oppbevare, og som kunne økes dersom en stelte godt og klokt med dyrene. Plogbøndenes intensive jordbruk var produktivt nok til at det kunne gi overskudd, og overskuddet kunne spares. Både for nomader og plogbønder var det derfor viktig å eie noe dyr eller korn. I slektskapssamfunnet har vi sett at det var viktig å dele på ressursene. Men det var farlig å overdrive utvekslingen av mat. Bare en tåpelig bonde spiste opp eller delte ut alt han produserte. Såkorn og husdyr gav trygghet for framtida. Forutsetningen var altså at en var eier. Vi regner med at forestillingen om privat eiendomsrett oppstod i jordbrukssamfunnet. Fruktbarhetskultus Religionen i jegersamfunnet skulle sikre god jakt, og i jordbrukssamfunnet skulle religionen sørge for at jorda var fruktbar. Det ble oppfattet som et under at et frø vokste opp og utviklet seg til en frodig plante. Jorda ble oppfattet som hellig, og det ble livsviktig å ha et harmonisk forhold til kreftene i naturen. Bøndene hadde innsikt i den skjøre balansen mellom fruktbar- JORDBRUK KAPITTEL 2 12

13 het og katastrofe. Håpet om store avlinger var der alltid. Samtidig visste alle bønder at avlingene kunne svikte. For lite regn, for kaldt vær om sommeren eller for mange gresshopper kunne være nok til at sultkatastrofen rammet. Var det mulig å påvirke den lunefulle naturen? Kunne menneskene påvirke gudene slik at jorda gav mest mulig tilbake? Dyrkingen av gudene skulle garantere at skiftene i naturen ikke stoppet opp, at vinter vekslet med vår, sommer og høst, at lys fulgte etter mørke, at kulde og varme, regn og tørke vekslet. Årsrytmen i naturen er syklisk, det vil si at den går i rundgang og menneskelivet og historiens gang ble oppfattet på samme måte. Menneske og natur inngikk i en evig sirkel. Denne måten å forstå historien på var annerledes enn den vi senere møter i religioner som jødedom, kristendom og islam. Der ble historien mer oppfattet som en linje historien hadde en begynnelse og en slutt, en skapelse og en dommedag. Sykdom og immunitet En konsekvens av jordbruksrevolusjonen var at det ble farligere å leve. Bakterier og virus er avhengige av organismer som lever tett sammen, om de skal kunne formere seg. Bønder og gjetere levde ofte under samme tak som husdyrene, og dermed ble sykdommer overført fra dyr til mennesker. Vi kjenner flere eksempler på at det har skjedd. Vannbøffelen har smittet oss med spedalskhet, og fra kveget kom opprinnelsen til meslinger, tuberkulose og difteri. Det vanlige var likevel at sykdom smittet fra menneske til menneske. Opp til 90 % i et lokalsamfunn kunne dø når en epidemi rammet. De som overlevde og fødte barn, var de som hadde sterkest helse og best immunitet (vern mot smitte). Slik ble arveanleggene til de mest motstandsdyktige ført videre. Neste gang epidemien brøt ut, døde kanskje 70 %, neste gang 50 %, så 30 %, så 10 %. Til slutt var sykdommen blitt endemisk, det vil si at den eksisterte nærmest permanent i et område uten at mange døde. Flertallet av menneskene i verden bodde i det som i dag er Europa og Asia. Oppbyggingen av immunitet skjedde derfor i større grad i Asia og Europa enn på det amerikanske kontinentet. Det er en grunn til at da europeerne erobret Amerika på og 1600-tallet, kom den største befolkningskatastrofen vi kjenner til i verdenshistorien. Millioner av indianere bukket under for «europeiske» sykdommer, som meslinger og kopper. Artene endres og utryddes jordsmonnet forringes Innføringen av jordbruket førte til gjennomgripende og varige forandringer i naturen. Kornaksene på hvete, bygg og havre vokste, sammenliknet med de ville utgavene. En maiskolbe er i dag sju ganger lengre enn sin ville forgjenger, og rød paprika er fem hundre ganger større i foredlet enn i vill utgave. Tamdyrene ble derimot mindre enn de ville dyrene. Endringen var resultatet av en målrettet avlspraksis. Menneskene ønsket dyr som ikke var for sterke og for ville, fordi de da var lettere å håndtere. Det viktigste unntaket fra denne regelen var hesten tamhester var større enn villhester. Menneskene forskjellsbehandlet dessuten artene i naturen. Flere av de ville dyrene, som ursau og urokse, ble utryddet. Menneskene valgte seg også ut de mest produktive og velsmakende plantene og stelte godt med dem. De ryddet bort konkurrerende arter og sørget for at de privilegerte fikk lys og vann. Uberørt og vill natur måtte vike plass for åker og eng. Disse forandringene førte med seg store inngrep i landskapet. Skogen forsvant mange steder, og plantesorter forsvant eller JORDBRUK KAPITTEL 2 13

14 fikk redusert areal å vokse på. Det som i dag er naturlandskap, er derfor i stor grad et kulturlandskap. Eurasias fordeler I sanker- og jegersamfunnet var det liten forskjell mellom menneskene i levestandard. Det spilte ingen rolle hvor på kloden en bodde alle brukte omtrent samme teknologi og var like fattige ut fra våre målestokker. Da jordbruket vokste fram, oppstod det derimot større forskjeller i materiell levestandard. De menneskene som først drog nytte av jordbruket, bodde i Eurasia, det vil si i Europa, Nord-Afrika og Asia. De områdene i verden som ble liggende etter på det økonomiske og teknologiske området, var Australia, Afrika sør for Sahara og Amerika. Vi skal peke på to årsaker til at det eurasiatiske kontinentet fikk jordbruket først og rykket fra. Mange planter og dyr som lot seg temme Eurasia var det største kontinentet, med et større biologisk mangfold og flere ressurser enn resten av verden. Eurasia hadde flertallet av de plantene og dyrene som menneskene tok i bruk. Gresstyper som hvete, bygg og ris hadde stor utbredelse og var lette å dyrke. De smakte godt, var næringsrike og gav stor avkastning hvert år. Mais, som ble den viktigste planten i det amerikanske jordbruket, hadde ikke de samme egenskapene. Mais i vill tilstand kan umulig ha virket særlig attraktiv for sankere og jegere. Planten var liten og unnselig, og det tok flere tusen år å avle fram produktive maisplanter. Eurasias fordeler blir enda tydeligere om vi ser på temmingen av store husdyr. For år siden fantes det 148 pattedyrarter i verden som veide over 50 kilo. Tabellen under viser hvordan de fordelte seg på kontinentene, og hvor mange som ble temmet. Forskere tror at alle de store pattedyrene ble forsøkt temmet, men at ikke alle forsøk lyktes. Bare 14 av de 148 dyreartene egnet seg som husdyr. 13 av disse 14 holdt til på det eurasiatiske kontinentet. Biologene kan fortelle at det er seks viktige kriterier når en skal forstå hvilke dyr som passer som husdyr: De som bare spiser kjøtt, er uaktuelle. Dyrene må vokse fort. Dyrene må kunne formere seg i fangenskap. Dyrene må ikke være for farlige. Dyrene må ikke være for nervøse, slik som gasell og rådyr. Dyrene bør være flokkdyr med en hierarkisk sosial struktur, slik at mennesket kan overta posisjonen som det ledende dyret i flokken. Fem husdyr har vært spesielt viktige til nå i verdenshistorien. Det er geit, sau, gris, ku og hest. Disse fem store har spredt seg over hele kloden, mens husdyr som rein, lama, kamel og vannbøffel stort sett har holdt seg til de områdene der de opprinnelig levde i vill tilstand. Både geit, sau, gris og ku fantes i Midtøsten. Det gav området store fordeler sammenliknet med for eksempel Mellom-Amerika, som hadde hund og kalkun. Øst vest-aksen Eurasia hadde også to andre geografiske fordeler. For det første var det et stort og sammenhengende kontinent, der det var plass til mange kulturer, som kunne ha kontakt med hverandre uten å møte for store barrierer i landskapet. For det andre vendte Eurasia øst vest, ikke nord sør. Øst vest-aksen gav en fordel, fordi mennesker, dyr og planter lett kunne spre seg gjennom klimatiske og økologiske soner som liknet på hverandre. Langs nord sør-aksen var de økologiske nisjene derimot mer forskjellige. Planter, dyr og men- JORDBRUK KAPITTEL 2 14

15 nesker kunne derfor vanskelig spre seg fram og tilbake mellom Nord- og Sør-Amerika i tidligere tider en plante fra Canada som kunne trives i Chile, ville dø i regnskogen i Brasil. Likedan var det i Afrika: Et dyr fra Nord-Afrika som godt kunne leve i Sør-Afrika, ville ikke klare seg i det sentrale Afrika på grunn av et annet klima og andre sykdommer. Vi kan sammenfatte med å si at bare en liten prosent av alle ville planter og dyr var avlsdyktige, og de fleste og viktigste av dem var å finne på det eurasiatiske kontinentet. Jordbruket begynte her, og det tok flere tusen år før de andre kontinentene fulgte etter. Europeerne og asiatene fikk med andre ord et forsprang på folkeslagene i Australia, Afrika sør for Sahara og Amerika. Jordbruket gav matoverskudd, og matoverskuddet la grunnlaget for en høy befolkningstetthet % av folketallet på jorda har i de siste årtusenene levd på det eurasiatiske kontinentet, og slik er det den dag i dag. Det har fått store konsekvenser for verdens utvikling. Eurasia ble et bedre sted for læring og utvikling av nye ideer enn de andre kontinentene, fordi flertallet av menneskene på jorda bodde der, og fordi det var så lett å ferdes langs øst vest-aksen. Det var her menneskene senere utviklet geværer, skrivekunst og havgående skip. Det var her de først utviklet skriftspråk, mynter og verdensreligioner. Det skjedde i de første sivilisasjonene, som vi skal studere i neste kapittel. 5 Hvorfor førte jordbruket til større sosiale forskjeller mellom folk? Repetisjonsspørsmål 1 Hvorfor gikk menneskene over fra å være jegere og sankere til å drive jordbruk? 2 Hva er karakteristiske trekk ved de tre formene for jordbruk som læreboka beskriver? 3 Hvilke konsekvenser fikk innføringen av jordbruket? 4 Hvorfor var jordbruket en fordel for Eurasia? JORDBRUK KAPITTEL 2 15

16 KAPITTEL 3 Sivilisasjoner Elevene skal kunne forklare hvordan naturressurser og teknologisk utvikling har vært med på å forme tidlige samfunn Vi skal se hvordan de første sivilisasjonene i verden oppstod i perioden fra 3500 f.kr. til 500 f.kr., først i Asia og Nord-Afrika, senere på det amerikanske kontinentet. Alle var grunnlagt på et produktivt jordbruk, og de fleste brukte elvevann for å få kornet til å vokse. Vi skal undersøke nærmere hvordan de første sivilisasjonene oppstod, hva de hadde felles og hvordan de brøt sammen. SIVILISASJONER KAPITTEL 3 16

17 3000 år med sivilisasjonsbygging tale i penger. De viktigste forutsetningene for at et tributtsamfunn 3500 f.kr. Tidligste bydannelser i Mesopotamia. De første tributtsamfunnene. kunne oppstå, var derfor et 3100 f.kr f.kr. Hieroglyfene blir utviklet. Egypt forent til ett kongerike. fruktbart jordbruk som gav store avlinger, og ledig arbeidskapasitet hos de menneskene som arbeidet med 2700 f.kr. De første pyramidene blir bygd i Egypt f.kr. Indus-sivilisasjonen i dagens Pakistan. jorda. Å betale tributt var noe f.kr f.kr f.kr f.kr f.kr. 100 f.kr f.kr. Europas første sivilisasjon på Kreta. Mais blir dyrket i Mellom-Amerika. Shang-sivilisasjonen i Kina. Egypt når sin største utstrekning. Olmec-sivilisasjonen i Mexico. Egypt får stadig mindre makt. mer enn å betale skatt, slik vi gjør i vårt samfunn. Tributten var tegn på en underordning under herskeren som er ukjent i moderne demokratier. Over 95 % av alle mennesker som levde i tributtsamfunnenes tidsalder, var bønder. På mange måter levde de slik Ca. 550 ca. 480 f.kr. Konfutse og Buddha. de alltid hadde gjort. Gjensidigheten Tributtsamfunn Et tributtsamfunn oppstod når en sterk leder klarte å samle mange små slektskapssamfunn til ett sentralt rike. Ved hjelp av en hær og et byråkrati av skatteinnkrevere, skrivere og rådgivere klarte herskeren å kontrollere et større geografisk område. Herskere har opp gjennom historien hatt titler som konge, keiser, sultan eller tsar. Kongen og de som arbeidet for ham, levde av tributt fra det store flertallet i jordbrukssamfunnet, det vil si fra bondefamiliene. Tributt var en skatt som bonden kunne betale på tre måter enten ved å gi fra seg en del av avlingen (naturalia), ved å arbeide på jorda til herskeren eller ved å be- og de personlige relasjonene som hadde preget slektskapssamfunnet, var fortsatt viktige. Men én ny praksis kom til å prege livet: Folk ble pålagt å betale tributt til en hersker som de ikke kjente, og som bodde langt borte. Herskerens viktigste oppgave var å opprettholde og øke sin makt. Hæren ble brukt til å erobre nytt land, til å slå ned opprør og til å tvinge bøndene til å følge herskerens vilje. I enkelte tilfeller kunne han også bruke sin makt og sine ressurser til å hjelpe folk i en krisesituasjon. Folket forventet for eksempel nødhjelp av kongen når avlingene slo feil. Herskeren bodde gjerne i et slott og omgav seg med et SIVILISASJONER KAPITTEL 3 17

18 hoff som levde et liv i luksus, med overdådige måltider, dyre smykker og praktfulle klær. I tillegg bygde herskere templer og andre gudshus som var med på å øke deres anseelse enda mer. Avstanden var enorm, både i rikdom og prestisje, fra de fattige bøndene til samarbeidende konger, prester og krigere. Tributtsamfunnet var den dominerende samfunnstypen i verden i flere tusen år, fra de første sivilisasjonene oppstod i Egypt og Mesopotamia for 5500 år siden og helt fram til gjennombruddet for kapitalismen i perioden De første sivilisasjonene En ny fase i verdenshistorien begynte i perioden f.kr. Da oppstod de første sivilisasjonene. Begrepet sivilisasjon stammer fra det latinske civitas, som refererer til det å være borger i en by. En sivilisasjon bestod av mange små, tett befolkede samfunn som var knyttet sammen til en større enhet gjennom tributtinnkreving, statsadministrasjon, arbeidsdeling og i noen tilfeller felles trosoppfatninger. I en sivilisasjon fantes det byer der elitegruppene i samfunnet bodde, og alle sivilisasjoner hadde en hær. Dessuten fantes det monumentale byggverk som templer og palasser, og mennesker som arbeidet med kunst, religion og oppfinnelser. Det vanlige var også at et skriftsystem var tatt i bruk. Vi vet mye mer om hvordan samfunnet var organisert i sivilisasjonene, og om hva menneskene der tenkte, enn vi vet om tidligere samfunn, fordi sivilisasjonene hadde skrift. I denne perioden oppstod det et skille mellom byborgerne og resten av befolkningen. De «siviliserte» byborgerne så på seg selv som teknologisk og kulturelt overlegne, og de utviklet fort nedlatende holdninger til omliggende sankere, jegere, svibrukere og husdyrnomader, som de oppfattet som «barbarer». De første sivilisasjonene oppstod i fruktbare elvedaler i Asia. Først ute var Mesopotamia (i dagens Irak) og Egypt, for om lag 5500 år siden. Senere fulgte Indusdalen og Kina. De første sivilisasjonene i Sør-Amerika vokste fram et par tusen år senere, mens den første sivilisasjonen i Europa oppstod på Kreta. Hvorfor oppstod sivilisasjoner? Ikke alle steder egnet seg like godt for sivilisasjonsdannelser. I ørkener, på stepper og tundraer og i polarområdene kunne det godt bo mennesker, men jordbruket var ikke fruktbart og produktivt nok til å opprettholde en stat. Når vi ser på hvor de første sivilisasjonene oppstod, ser vi at Mesopotamia, Egypt, Indusdalen og Kina har et viktig fellestrekk: Alle disse områdene hadde store elver, og vannet kunne føres ut på markene. De hadde også et fruktbart jordsmonn, et varmt klima, tilgang på produktive planter som hvete, bygg og ris, og etter hvert husdyr som trakk plogen og produserte gjødsel. Kunstig vanning var særlig viktig for bedringen av produktiviteten. Denne dyrkingsmåten gav store avlinger og la dermed grunnlaget for høy befolkningstetthet. Våtrisjordbruket i elvedalene i Asia gav grunnlag for ca personer per kvadratkilometer, mens svibruket utenfor de fruktbare elvedalene ikke gav grunnlag for mer enn ca personer per kvadratkilometer. Nilen i Egypt er det mest kjente eksempelet på sammenhengen mellom elvevann og sivilisasjonsdannelse. Hvert år steg elva i sommermånedene, og når vannet trakk seg tilbake i september oktober, lå et næringsrikt slam igjen på jordene. Det var derfor ikke nødvendig å gjødsle jorda eller å la den ligge brakk i perioder, og jordsmonnet ble ikke utarmet slik som i de fleste andre jordbrukssamfunn. Markene i Nildalen ble tilført naturgjødsel på denne måten i nesten 5000 år, men i dag har SIVILISASJONER KAPITTEL 3 18

19 systemet brutt sammen. Vannet fra Nilen er der fremdeles, men det livgivende slammet fra Afrikas indre blir stoppet av Aswan-demningen, som ble bygd på 1900-tallet. Dermed har dagens egyptiske bønder blitt avhengige av dyr kunstgjødsel for å fornye jordsmonnet. Navnet Mesopotamia betyr «landet mellom elvene». Her oppstod verdens første sivilisasjon for mer enn 5000 år siden, og elvevannet var også her en nødvendig forutsetning. Men folket i Mesopotamia var ikke så heldig som folket i Egypt. Det var ingen årlig oversvømmelse som gjødslet jordene med fruktbart slam. Løsningen i Mesopotamia var å lede elvevannet i kanaler ut på markene. I ca år, fra 3500 til 2500 f.kr., var dette området en blomstrende hage med et matoverskudd som holdt liv i de største byene i tida (Ur, Uruk, Lagash og Nippur). Uruk hadde nærmere innbyggere så tidlig som f.kr. Noen historikere har hevdet at det var behovet for å samordne og organisere vanningsanleggene som var drivkraften i sivilisasjonsdannelsen, og et slikt syn virker logisk. Men det var ingen automatisk sammenheng mellom elver og stater. Verdenshistorien har mange eksempler på områder med store elver der det ikke har skjedd statsdannelser, og det vokste etter hvert opp viktige sivilisasjonssentra som ikke hadde noen elv i nærheten. Historikere har blant annet sammenliknet de fire elvesivilisasjonene med de sivilisasjonene som først ble etablert i Andesfjellene, på Kreta og i dagens Mexico. Disse sivilisasjonene hadde ikke store elver. Likevel var de avhengige av et produktivt jordbruk for å kunne skaffe mat til herskeren og hans støttespillere. Det var mulig også uten en stor elv. Dersom jordsmonnet, temperaturen og tilgangen på vann var god, var det fullt mulig å produsere nok mat til å kunne opprette en sivilisasjon. Enkelte mener derfor at fellestrekket for alle de tidlige sivilisasjonene var høy befolkningstetthet, ikke elver. Det er da naturlig å tenke seg at der jorda blir en knapphetsfaktor, oppstår det lett konflikter, og der det er konflikter, åpner det seg en mulighet for den sterkeste til å gjøre seg til hersker over de andre. Tributtsamfunn, stat og sivilisasjon I faglitteratur om politisk organisering er det et virvar av begreper. I denne boka har du allerede møtt ord som tributtsamfunn, sivilisasjon og stat. I tillegg er det vanlig å bruke betegnelser som komplekse samfunn og høykulturer. Disse ordene betyr det samme som sivilisasjon. Tributtsamfunn og stat er de videste begrepene. Det som kjennetegner en stat, er at en tvangsmakt har opprettet kontroll over et geografisk område. De første sivilisasjonene som oppstod omkring 3500 f.kr., var både tributtsamfunn og stater. Sjefen for tvangsmakten kaller vi en hersker. Herskeren allierte seg med militære ledere, religiøse ledere og andre statsansatte, og han overlevde ved hjelp av tributt fra undersåttene. Videre var det vanlig at herskeren allierte seg med stormenn eller adelsfolk ute i regionene, som kunne hjelpe til med å holde oppe ro og orden. En sivilisasjon eller høykultur hadde noe i tillegg til hersker, hær og tributt. Sivilisasjonene hadde skriftsystemer. Derfor kan vi si at alle sivilisasjoner var tributtsamfunn eller stater, men at ikke alle tributtsamfunn var sivilisasjoner. Den store makten I det følgende skal vi lete etter fellestrekk ved de store sivilisasjonene som dominerte verden fra 3500 f.kr. til 500 f.kr. SIVILISASJONER KAPITTEL 3 19

20 Geografisk kommer vi til å oppholde oss mest i Asia, Nord-Afrika, Europa og Sør- og Mellom-Amerika. Årsaken er at sivilisasjonsprosessen var kommet lenger i disse områdene enn i Nord- Amerika, Afrika sør for Sahara og Australia. Herskeren og støttespillerne De første sivilisasjonene samlet makten på noen få hender. Den likeverdigheten som hadde preget slektskapssamfunnene, forsvant. Matprodusentene, det vil si bøndene, kom i andre rekke. Den store makten, det vil si staten med herskeren i spissen, hadde ansvaret for å samkjøre samfunnsmaskineriet. Herskeren skulle stoppe angrep utenfra, erobre nytt land, holde oppe ro og orden, bygge veier, samordne fordelingen av vann og sende ut nødhjelp når katastrofer som tørke og oversvømmelse rammet riket. Skulle en slik samordning være mulig over store geografiske områder, var herskeren helt avhengig av å ha stor autoritet. Det var først og fremst våpnene som gav denne autoriteten. Men det var også helt nødvendig å ha et godt forhold til adelsfolk, til de militære og til presteskapet. Både herskerne og disse støttespillerne hadde felles interesse av at samarbeidsforholdet var godt. Derfor gav de hverandre gaver og hadde sosial omgang. Det ble også skapt forbindelser gjennom ekteskap, der herskere og stormenn lot sine barn gifte seg med hverandre. De personlige relasjonene som hadde vært så viktige i slektskapssamfunnet, forsvant altså ikke i tributtsamfunnet. En konge trengte en rekke spesialister for å drive en sivilisasjon. Han måtte ha soldater, byråkrater, bygningsarbeidere, håndverkere og skrivere. Kongen ønsket også å markere sin overhøyhet. Derfor trengte han kunstnere som kunne innrede palassene med møbler, bilder og skulpturer, og som kunne underholde med poesi og musikk. Hvordan klarte så kongene å skaffe ressurser til å holde liv i alle spesialistene? Det skjedde ved tributtinnkreving fra bøndene, gjennom slavehold eller gjennom krigsbytte. Utsuger eller velgjører? De store geografiske avstandene og mangelen på effektive kommunikasjonsmidler gjorde det vanskelig å kreve inn tributt i sivilisasjonene. Og de som skulle stå for innkrevingen, var upopulære. Derfor var tributtinnkreverne ofte bevæpnet, eller de kom i følge med militære. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på vold og brutalitet. Mennesker ble skåret opp, kokt, flådd, korsfestet og halshogd som straff for lovbrudd og opprør. Slikt skjedde i full offentlighet, og hensikten var klar: Folk skulle skremmes til å bli lydige. Det vanligste var at bøndene betalte tributten i naturalia, men de kunne også tvinges til å arbeide for kongen. På den tida av året da jorda hvilte og bøndene gikk ledige, arbeidet de ofte på de mange byggeprosjektene til herskeren. De kunne bygge veier, forsvarsverk eller gravkamre. I Mesopotamia var det vanlig at bøndene arbeidet på jorda åtte måneder i året og bygde templer i fire måneder. Å betale tributt ved hjelp av penger ble ikke vanlig før mye senere i historien. For folk flest ble nok herskerne og deres allierte skatteinnkrevere og militære oppfattet som utsugere og tyranner. De tvang som oftest bøndene til å gi fra seg mer korn og arbeidskraft enn de ønsket. I de fleste samfunn fantes det likevel forestillinger om at kongen hadde plikt til å styre moralsk og rettferdig. Han skulle vedlikeholde pakten med gudeverdenen, han skulle beskytte presteskapet, han skulle være et forbilde for folket, han skulle forsvare landet, og han skulle sørge for hjelp og støtte til mennesker som trengte det. Dersom landet hadde en god og rettferdig konge, ville regnet falle og kornet modne SIVILISASJONER KAPITTEL 3 20

21 i rett tid. I teorien skulle herskeren også ha et kornlager som kunne brødfø befolkningen når avlingene slo feil. Men det var ikke alltid samsvar mellom liv og lære. Kongene og støttespillerne deres i de store sivilisasjonene styrte på overflaten. Det vil si at de ikke hadde nok ressurser til å gripe aktivt inn når vanlige mennesker hadde det vanskelig. Da måtte andre overta. Noen ganger fantes det et sikkerhetsnett som fanget opp folk som hadde problemer. Det kunne være familien eller en religiøs gruppe som utgjorde et slikt sikkerhetsnett. De som falt helt utenfor, endte ofte som omstreifere, tiggere, kriminelle og prostituerte. Byer Sivilisasjoner hadde vanligvis byer med mer enn 2000 innbyggere. Byene sydet av liv og energi. Tilbudet av varer var større enn på landsbygda, rikdommen var mer synlig, og flere veier stod åpne for driftige folk. Når mange bodde tett sammen og hadde kontakt med fjerne strøk, blomstret kulturen. Nye ideer og ny teknologi hadde best vekstvilkår der mange mennesker møttes. Byene virket derfor som magneter på initiativrike og ambisiøse mennesker. Men byene var også rene dødsmaskiner. De ble ofte rammet av krig og ødeleggelser, branner og sykdommer. Det var derfor et risikabelt foretak å flytte til en by. Byene lå gjerne nær kysten eller langs elver eller kanaler, der forholdene lå godt til rette for handel og kommunikasjon. Her bodde handelsfolk og håndverkere, leger, kunstnere, prester, tyver og tiggere. Men først og fremst var byene sete for kongen, presteskapet og byråkratiet. Kongen valgte gjerne ut den største byen som hovedstad for riket sitt, og der lot han bygge kornlagre, templer, festningsverk og palasser. Skrift Sivilisasjoner hadde mer kompliserte trossystemer og verdisystemer enn slektskapssamfunn. De hadde mer å forklare, lære og forstå. Et felles kjennetegn ved sivilisasjonsdannelse er derfor at det utviklet seg filosofiske og religiøse retninger, vitenskap og astronomi. Astronomene konstruerte kalendere, slik at de bedre kunne kartlegge hvordan naturen vekslet mellom høst, vinter, vår og sommer. Den som hadde orden på årsrytmen, kunne lettere planlegge arbeidet i jordbruket. Mesopotamiske astronomer var de første som delte året inn i 12 måneder og døgnets timer i bolker på 60 minutter, der hvert minutt var 60 sekunder. Vi kjenner til religionen, filosofien og vitenskapen i de første sivilisasjonene fordi menneskene der skrev ned sine tanker og funn. Den mesopotamiske kileskriften og de egyptiske hieroglyfene var de to første skriftsystemene i verden. De ble tatt i bruk omkring 3100 f.kr. Historikere har derfor hatt skriftlige kilder fra de siste 5000 årene av menneskehetens historie. I første omgang ble skrift brukt til bokholderi, til å holde orden på hva som kom inn av tributt, og hva som gikk ut. Kongene ansatte egne skrivere som skulle ta seg av dette arbeidet. Men skrift kan også brukes til andre formål, som å formidle ideer og tanker om guder, mennesker og natur, eller til å beskrive fjerne land og folkeslag. Skriften åpnet derfor opp en ny verden for mange mennesker i tidligere tider. I slektskapssamfunn holdt en kontakt med andre mennesker ved å snakke med hverandre, men med skriftspråket ble det mulig å kommunisere også uten å snakke sammen. Skrift var ikke like utbredt over hele verden. Folkene i Australia og Afrika sør for Sahara brukte ikke skrift før de ble opplært av handelsfolk og kolonister fra nord. Heller ikke på SIVILISASJONER KAPITTEL 3 21

22 det amerikanske kontinentet var skrift så utbredt som i Eurasia. Senere sivilisasjoner, som mayaene ( ) og aztekerne (ca ) hadde et skriftsystem, men det var lite utviklet og lite utbredt. Inkaene i Peru (1400-tallet) hadde ikke skrift. Fra fruktbarhetsdyrking til bærbare religioner De første sivilisasjonene i Egypt, Mesopotamia, Amerika og rundt elva Indus var kjennetegnet av fruktbarhetsdyrking eller fruktbarhetskultus. Disse religionene var polyteistiske, det vil si at de hadde mange guder. Det var viktig for menneskene å påvirke de mange gudene gjennom ofringer, slik at jordbruket skulle gi tilbake nok mat til at slekten kunne overleve. I de første sivilisasjonene var det gjerne et eget presteskap som overvåket at kulten foregikk på riktig måte. Herskerne var enten selv guddommelige, eller de var utstyrt med en særlig beskyttelse fra gudene. Når et samfunn vant over naboriket i krig, var det fordi gudene i dette samfunnet var sterkere enn naboenes guder. Det høyeste religiøse godet var derfor å ha de mektigste gudene på sin side. Mye av denne tankegangen endret seg gradvis i det siste tusenåret før vår tidsregning. Perioden fra 1000 f.kr. til 500 f.kr. var preget av skepsis til de menneskeliknende gudene som ble dyrket i jordbrukssamfunnet. Noen mente at en burde henvende seg til en høyere og allmektig gud, andre tvilte på at det fantes noe guddommelig i det hele tatt. Profetene som står bak mange av bøkene i Det gamle testamentet, stod sammen i sin forakt for fruktbarhetskultusen. De utviklet en monoteistisk tro, det vil si en tro på én gud. Denne guden var Jahve, som var den eneste sanne gud for alle mennesker. Jødedommen angrep religionene i jordbrukssamfunnet. Ingen av jødedommens ti bud dreier seg om ritualer og ofringer i forbindelse med fruktbarhetskultus. Mange religioner og filosofier oppstod i Asia i århundrene rundt 500 f.kr. Jødedommen, konfutsianismen og buddhismen er de mest kjente. De nye verdensreligionene la større vekt på moralsk oppførsel hos medlemmene. Reglene for god oppførsel ble skrevet ned og kunne fraktes med handelsfolk og misjonærer. Vi kan derfor kalle dem bærbare religioner. Det guddommelige hadde tidligere vært knyttet til steder, slekter og riker. Nå ble både guddommene, filosofiene og moralen universell. Det ble derfor mulig for alle å tilhøre en verdensreligion uansett hvor de bodde. Men de tradisjonelle gudene forsvant likevel ikke. Folk flest fortsatte gjerne å kombinere de nye filosofiene og religionene med dyrking av de gudene som de hadde overtatt fra forfedrene. Sivilisasjonssammenbrudd fra hage til ørken Det kunne være mange grunner til at en sivilisasjon gikk under. Vanligvis var det en kombinasjon av indre og ytre årsaker. Den vanligste indre årsaken var at statsadministrasjonen fikk større utgifter enn inntekter. Denne utviklingen førte til utbytting, interne rivaliseringer og til og med intern krigføring. I noen tilfeller spilte også økologiske forhold inn. De vanligste ytre årsakene var sykdommer eller invasjoner. Vi skal ta for oss Mesopotamia som eksempel, for å vise hvordan økologiske forhold kunne spille inn. Dersom du flyr over Nildalen og området rundt utløpene av Eufrat og Tigris i dag, vil du se enorme kontraster. Nildalen ligger der fortsatt som en blomstrende oase, mens den sørlige delen av dagens Irak nærmest er ørken. Forklaringen ligger langt tilbake i historien. Mens vannet og slammet fornyet det egyptiske jordbruket i 5000 år, opplevde Mesopotamia en SIVILISASJONER KAPITTEL 3 22

23 miljøkatastrofe for 4500 år siden. Det var vanningskanalene som var årsak til krisen. Selv i ferskvann er det litt salt. Når elvevannet ble ført ut i det tørre landskapet under en brennhet sol, fordampet vannet før det ble filtrert ned i jorda. Dermed ble saltet liggende igjen i de øverste jordlagene. Jorda ble saltbitter, og kornet ville ikke trives. I tillegg førte kunstig vanning til at grunnvannstanden økte. Grunnvannet var saltholdig, og når det ble ført opp nærmere overflaten, var det med på å forsterke problemene. Hvete, som var den mest populære kornsorten, var spesielt sårbar for høyt saltinnhold. Mesopotamierne gikk derfor over til å dyrke bygg, som tålte høyere saltkonsentrasjoner. Men også byggproduksjonen ble etter hvert vanskelig på grunn av saltbitter jord. Til slutt var ikke jorda fruktbar nok lenger til å dekke befolkningens behov. Senteret for mesopotamisk sivilisasjon flyttet derfor nordover. Sivilisasjoner og moderne samfunn I dag kan vi mange steder i verden se ruiner og levninger etter tidlige sivilisasjoner. Det er all grunn til å bli imponert når vi besøker pyramidene i Egypt eller Den kinesiske mur. Slike avanserte byggverk viser at tidlige sivilisasjoner hadde teknisk innsikt, sans for skjønnhet og evne til å mobilisere store menneskemasser. Likevel skal vi være klar over at disse samfunnene var av et helt annet slag enn vårt vestlige moderne industrisamfunn. La oss peke på noen av de viktigste forskjellene: 1 Store forskjeller mellom rik og fattig: Elitene i de store sivilisasjonene utgjorde kanskje 2 % av befolkningen. De var enormt rike og kontrollerte over halvparten av de økonomiske ressursene. Det var en kolossal avstand ned til bøndene, som aldri klarte å heve levestandarden sin opp til et nivå der de kunne begynne å etterspørre handelsvarer. Skulle de være så heldige å øke produksjonen, skjedde ett av to: Enten tok staten fra dem mer, eller så overlevde flere av barna, og da ble det flere munner å mette. Noen merkbar rikdomsøkning for folk flest har ikke vært vanlig før de siste 200 årene etter den industrielle revolusjon. 2 Konservatisme: Vårt samfunn er innrettet på forandring, på investeringer i handel og produksjon, på nyheter, ferske oppfinnelser og utvikling. Vi ser framover. De tidlige sivilisasjonene var innrettet på stabilitet. De var konservative på den måten at de først og fremst stolte på det velprøvde og gamle. Menneskene så seg tilbake i historien. Egypt og Kina er eksempler på riker som bestod gjennom flere tusen år med en stor grad av stabilitet. 3 Forakt for fysisk arbeid: I sivilisasjonene var det bønder og slaver som arbeidet. Elitene skydde fysisk arbeid det som gav prestisje i deres verden, var krigføring, jakt, religionsutøvelse, kunst og filosofi. Det praktiske og produktive arbeidet fikk liten oppmerksomhet. Dermed er vi over i det fjerde og siste momentet: teknologien. 4 Produktive oppfinnelser hadde lav prestisje. Herskerne i sivilisasjonene var lite opptatt av at de fattige skulle få bedre levekår. De var først og fremst opptatt av å forsvare landet mot Tre former for teknologi Symbolsk pyramider, templer, slott, katedraler, kunstverk, smykker Militær våpen, rustninger, festninger, murer Produktiv verktøy (til jordbruk, håndverk, gruvedrift), vanningsanlegg, transportmidler, maskiner SIVILISASJONER KAPITTEL 3 23

24 ytre og indre fiender og av å bli dyrket og beundret som et bindeledd mellom guder og mennesker. De var derfor på jakt etter oppfinnelser som kunne brukes i krig, til forsvar og angrep (militær teknologi), og som kunne bidra til at de ble oppfattet som mektige og hellige (symbolsk teknologi). Faraoenes pyramider i Egypt, religiøse templer, kongeslott, kunstverk, smykker og praktkledninger er produkter av symbolsk teknologi. Nye redskaper og maskiner som ble funnet opp, kunne øke produksjonen av mat og varer og angikk derfor alle. Forbedringer i den produktive teknologien skjedde ute på åkrene, inne i stallene, nede i gruvesjaktene, inne i håndverkerens arbeidsrom og, senere i historien, i fabrikkene. Herskerne i tributtsamfunnene var bare opptatt av denne formen for teknologi dersom oppfinnelsen kunne øke tributtinntektene. Det var ingen av herskernes barn som hadde ambisjoner om å bli bonde eller håndverker. Men den produktive teknologien var grunnlaget for den industrielle revolusjon, den viktigste enkelthendelsen som forklarer hvorfor vi i dag er så mye rikere enn menneskene i de gamle sivilisasjonene. En liten historie til slutt kan illustrere hvor grunnleggende annerledes synet på teknologi var i perioden før den industrielle revolusjon enn det er i dag: På 100-tallet f.kr. fantes det i Alexandria i Egypt noe som liknet en dampmaskin. Den ble brukt som døråpner i et tempel, slik at det ble skapt en illusjon av at det var gudene som åpnet døra. Denne oppfinnelsen kunne ha fått stor betydning både praktisk og økonomisk. Men slik gikk det ikke, fordi maskinen hadde en symbolsk funksjon den skulle sette prestene og herskerne i et godt lys. Her er vi ved et kjernepunkt i teknologihistorien: En oppfinnelse får sjelden verdenshistorisk betydning før den angår mange mennesker. Oppfinnelser i de tidlige sivilisasjonene hadde først og fremst militære og symbolske funksjoner. Repetisjonsspørsmål 1 Hvor oppstod de første elvekulturene? 2 Hva var årsakene til at elvekulturene vokste fram? 3 Forklar begrepene tributtsamfunn og sivilisasjon. Hvorfor passer begrepene på elvekulturene? 4 Hva skiller et tributtsamfunn fra et slektskapssamfunn? 5 Hvilke forutsetninger må være til stede for at det skal kunne danne seg en sivilisasjon? 6 Hva menes med begrepet «den store makten»? 7 Hva er forskjellene mellom en fruktbarhetskultus og en bærbar religion? 8 Hva var årsakene til at sivilisasjonene gikk under? 9 Hvorfor var forskjellene mellom fattige og rike så store i sivilisasjonene? SIVILISASJONER KAPITTEL 3 24

25 KAPITTEL 4 Antikkens Hellas Elevene skal kunne sammenlikne to eller flere antikke samfunn og diskutere antikkens betydning for moderne politikk, arkitektur og annen kunst I kapitlene til nå har vi hatt et globalt perspektiv. Nå skal vi fokusere på Europa. I perioden fra 800 f.kr. til 500 e.kr. oppstod to sivilisasjoner rundt Middelhavet, som begge er viktige for vår identitet som europeere. De to sivilisasjonene var Hellas og Romerriket. Vi skal innom så forskjellige temaer som slaveri, olympiske leker, gladiatorkamper, filosofi og seksualitet. Men vi skal først og fremst se nærmere på grunnleggende spørsmål som angår den politiske utviklingen: Hvorfor utviklet grekerne, og spesielt Athen, et demokratisk styresett? ANTKKENS HELLAS KAPITTEL 4 25

26 bestemme (det greske demos Fra de greske bystatene til Aleksander den stores rike betyr folk). Dersom noen fra de store sivilisasjonene vi studerte Ca. 800 f.kr f.kr f.kr. De greske bystatene oppstår. Grekerne etablerer byer og kolonier rundt Svartehavet og Middelhavet Athen blir et demokrati, og Roma oppretter en republikk. i forrige kapittel, hadde besøkt Hellas for 2500 år siden, ville de sannsynligvis ha blitt svært overrasket over metoden med å trekke lodd. Den f.kr. Perserkrigene. vanlige styreformen i Egypt og Ca f.kr. Gresk storhetstid. Mesopotamia var guddommelige f.kr. Den peloponnesiske krig mellom Sparta og Athen. kongedømmer, der kongen og støttespillerne hans hadde 338 f.kr. Filip av Makedonia underlegger seg de greske bynærmest uinnskrenket makt. 323 f.kr. Aleksander den stores rike når sin største utstrekning. Kongene og prestene hadde innsikt i det guddommelige og Politikk i den greske verden Noen mener at det norske demokratiet er i krise. Det kan for kunne derfor befale hva folk skulle mene og gjøre. I Athen fikk diskusjoner og dialog sterkere gjennomslag. eksempel være vanskelig å få folk til å stille som kandidater til by- og kommunestyrer. En samfunnsforsker som i 2001 ble intervjuet om den manglende rekrutteringen til lokalpolitikken, sa omtrent følgende: «Skal demokratiet i Norge sikres, bør folk tvinges inn i lokalpolitikken. Det er ikke verre enn at vi tar for oss telefonkatalogen og trekker lodd om hvem som skal sitte i kommunestyret. Dette er en klassisk utvelgelsesmetode fra det gamle Athen.» Begrunnelsen for å komme med et så vilt og radikalt forslag var et forskningsfunn han hadde gjort: Det var først etter at de folkevalgte hadde begynt i kommunestyret, at de ble interessert i politikk. Framgangsmåten med å trekke lodd om hvem som skulle sitte i viktige politiske posisjoner, oppstod altså i Athen. Det Bystaten Før vi begynner å drøfte utviklingen av demokratiet, skal vi introdusere begrepet bystat, eller polis på gresk. Bystater var vanlige i hele den greske kulturen. En bystat var en liten og selvstendig sammenslutning av mennesker, der noen bodde i selve bykjernen, mens andre var bønder på de omliggende åkrene. De som hadde status som borgere i en polis, eide som oftest jord utenfor bykjernen. Tradisjonen med å betale tributt var ikke vanlig, og ideelt sett skulle bøndene selv bære kostnadene når de deltok i krig. Midtpunktet for handelslivet og det politiske og religiøse livet var bystatens sentrum, agora, som best kan sammenliknes med et torg. Det er usikkert når grekerne begynte å etablere bystater, var en del av det direkte demokratiet, der folket selv skulle ANTKKENS HELLAS KAPITTEL 4 26

27 men allerede på tallet f.kr. var denne samfunnsordningen godt rotfestet. Det var hundrevis av små bystater, som hver hadde noen få tusen innbyggere. Filosofen Aristoteles ( f.kr.) mente at denne måten å organisere samfunnet på var naturgitt. Han gikk så langt som til å hevde at «polis hører til naturens orden, og at mennesket av natur er et polis-vesen». Bystater som lå like i nærheten av hverandre, kunne ha forskjellige styreformer. Noen var kongedømmer, andre var aristokratier, det vil si at en overklasse av rike jordeiere styrte. Noen var oligarkier, der styret lå hos en klasse av mektige borgere som var misfornøyde med aristokratiet, og i et tyranni var det en enehersker som styrte for en periode. Men grekerne kjente også demokratiet. Athen var en bystat som hadde vært både kongedømme og tyranni før demokratiet vokste fram. Folkeforsamling, rådsforsamling og embetsmenn Vi skal begynne vår drøfting av demokratiet i Athen med å beskrive hvordan de politiske organene var bygd opp da byen stod på toppen av sin makt, på 400-tallet f.kr. Som i mange antikke bystater, både før og etter Athens storhetstid, var det politiske systemet delt i tre i folkeforsamlingen, rådsforsamlingen og embetsmennene. Folkeforsamlingen var åpen for alle frie menn over 20 år med status som borgere. I denne forsamlingen tok athenerne beslutninger om krig og fred, her vedtok de lover, valgte embetsmenn og pekte ut dommere. Den som ville være med på å påvirke avgjørelsene, måtte stille opp i egen person. Den andre grunnpilaren i det politiske systemet i Athen var rådsforsamlingen. Denne forsamlingen hadde 500 medlemmer og skulle forberede sakene før de ble lagt fram for folkeforsamlingen. Medlemmene av rådsforsamlingen ble valgt ved loddtrekning. Slik hadde vanlige folk en mulighet til å påvirke utformingen av praktisk politikk en ordning som var spesiell for Athen. Rådsmedlemmene satt bare i ett år, og de kunne ikke gjenvelges. Også de andre bystatene hadde rådsforsamlinger, men ikke et så radikalt system som Athen. Embetsmennene kan sammenliknes med våre statsråder, ved at de hadde ansvaret for et fagområde. Men i motsetning til våre statsråder ble de valgt direkte av folkeforsamlingen og skulle styre samfunnet på grunnlag av vedtakene der. De hadde ansvaret for ulike funksjoner én var borgermester, én var religiøs leder, én ledet hæren, osv. Etter 487 f.kr. ble de fleste av embetsmennene i Athen utpekt blant borgerne gjennom loddtrekning. Den viktigste embetsmannen var strategen, som hadde ansvaret for å administrere militærvesenet og utenrikspolitikken. En strateg kunne gjenvelges mange ganger og fikk altså ikke embetet sitt ved loddtrekning. Det vanlige var at en borger satt som embetsmann i bare ett år. Grunnen var et ønske om å hindre at for mye makt ble samlet hos én person. Athenerne hadde for øvrig en original måte å kvitte seg med maktsyke politikere på: Dersom 6000 mann skrev navnet til en person som ble ansett som en fare for byens sikkerhet, på et potteskår, var denne personen utvist fra bystaten i ti år. Denne tradisjonen ble kalt ostrakisme (av det greske ordet ostrakon, som betyr potteskår). Etter ti år kunne den forviste komme tilbake til hus og hjem. Grekerne hadde et verdisystem som sa at det var viktig å delta i politikken. «Hjemmesitterne», de som valgte å la være å bruke sine politiske rettigheter, ble kalt idiotés, et ord som betydde «en som har nok med seg selv». Menn som ikke deltok i den åpne dialogen i samfunnet, og som bare holdt seg sammen med sine nærmeste, ble etter denne tankegangen manipulert av ANTKKENS HELLAS KAPITTEL 4 27

28 andre. Selv om det fantes felles demokratiske tradisjoner i den greske verden, var det athenerne som gikk lengst i å trekke de lavere sosiale lagene med i politikken. Loddtrekningen er et eksempel, et annet er at det ble innført diettpenger i de mest tidkrevende posisjonene. Denne «lønna» gikk til medlemmene av rådsforsamlingen og til embetsmenn som hadde fått posisjonen sin ved loddtrekning. Det politiske systemet i Athen kan framstå som nifst demokratisk for de involverte. En person som til daglig rodde båter i krigsflåten, kunne nærmest over natten trekkes ut til å sitte i rådsforsamlingen. Hvordan kunne et så radikalt demokratisk system oppstå? Vi skal prøve å svare på spørsmålet på to måter. Først skal vi beskrive noen generelle trekk ved det greske samfunnet som var viktige forutsetninger for demokratiet. Så skal vi prøve å finne fram til det som var spesielt for Athen, og som kan forklare hvorfor athenerne gikk lenger i demokratisk utvikling enn de andre greske bystatene. Tre forutsetninger for utviklingen av det greske demokratiet Det første vi skal merke oss, er at grekerne i perioden mellom 800 og 500 f.kr. innførte et alfabet som var lett å lære. Skriftsystemene i de tidlige sivilisasjonene bestod av et komplisert bildespråk med mange tegn. Skriverne hadde dessuten en egeninteresse i at skriften skulle være vanskelig å lære, og bruken av skrift var en del av undertrykkelsesmekanismen i samfunnet. Alfabeter, der skrifttegnene gjengav lydene i språket, utviklet seg i Midtøsten, og grekerne lærte å bruke alfabeter fra disse kulturene i øst, og særlig fra fønikerne. Grekerne videreutviklet skriften til også å inneholde vokaler. Mange greske borgere lærte å lese og skrive og hadde dermed tilgang på kunnskaper som var viktige for den som ønsket å vinne fram i de politiske diskusjonene i folkeforsamlingen. En god økonomi var også en viktig forutsetning for den demokratiske utviklingen i Athen. Selv om borgerne i prinsippet skulle dyrke sin egen jord, kunne velstående borgere ofte vie sin tid til politiske og kulturelle aktiviteter. Overskuddet de trengte, kom fra handel og slaveri. Jordsmonnet på det greske fastlandet var mange steder lite fruktbart, og bøndene var fattige. Mange flyttet derfor på 700- og 600-tallet f.kr. ut til øyene i Egeerhavet, til kysten av Lilleasia, til store deler av middelhavskysten og opp til svartehavsområdet der jorda var mer fruktbar. Overskuddslagre av korn ble ført med skip tilbake til bystatene i Hellas. Athen grunnla ikke kolonier ute, men deltok likevel aktivt i handelen. I Athen var det hovedsakelig sølvet fra gruvene på Attika som finansierte kornimporten. Arbeidet i gruvene ble utført av slaver. Handelen og gruvedriften la grunnlaget for et økonomisk oppsving i den greske verden generelt, og i Athen spesielt. Den tredje og siste forutsetningen for demokratiutviklingen er knyttet til krigføring. I de tidligste bystatene var det rike aristokrater som sloss mot fienden, én mot én, i tunge og dyre rustninger. Men på tallet f.kr. oppstod en ny og mer effektiv måte å krige på, der hoplitter (fotsoldater) kjempet i falankser (skulder ved skulder i flere rekker etter hverandre). Hjelm, brystpanser og skjold beskyttet dem mot fienden, mens angrepsvåpnene var spyd og sverd. Falanksene trengte mange krigere, og siden den aristokratiske overklassen var fåtallig, ble det stadig mer nødvendig å rekruttere «vanlige folk» til de militære styrkene. Tradis- ANTKKENS HELLAS KAPITTEL 4 28

29 jonen i Hellas var at alle som deltok i krigen, skulle ha status som borger. Derfor ble flere bønder gjort til borgere på denne måten, og de kjempet side om side med krigsaristokratene som deres likeverdige. Hærene kom etter hvert til å bestå av ubetalte bondesoldater som sørget for sin egen krigsutrustning, og som vendte hjem til gårdene sine når krigen var over. Lese- og skriveferdighet, økonomisk overskudd fra handel og slavehold og hoplitt-taktikken var altså forhold i det greske samfunnet som peker fram mot demokratisering. Men hvordan skal vi forklare at athenerne gikk lengst i å involvere de lavere klassene i politikken? Det radikale athenske demokratiet Midt på 400-tallet f.kr. oppnådde Athen en særstilling i den greske verden. En viktig bakgrunn var at de greske bystatene var truet av Perserriket på 400-tallet. To ganger prøvde perserne å erobre det greske fastlandet, i 490 og i f.kr. Begge gangene mislyktes de. Krigene mot perserne bidrog til å sveise de greske bystatene sammen, og Athen, som var den største og rikeste bystaten, var den ledende i forsøkene på å drive perserne bort. Athenerne stilte seg i spissen for et forbund av 140 bystater (det attiske eller deliske sjøforbundet) og tok hovedansvaret for de militære styrkene, særlig for krigsflåten. De mindre bystatene betalte tributt som skulle dekke athenernes kostnader. Perikles (ca f.kr.) var drivkraften bak den nye politikken overfor de andre bystatene. Han ble valgt til strateg år etter år. Hans hovedmål var å bygge et imperium i Hellas med Athen som sentrum. Krigsflåten var det viktigste redskapet i arbeidet hans for å nå målet. Til krigsflåten var det behov for store mengder roere, som ble rekruttert blant fattige athenere uten borgerrettigheter. Siden det som nevnt bare var menn med borgerstatus som kunne delta i krig, måtte de få borgerstatus. Og som borgere fikk de også politiske rettigheter og politisk makt. På dette tidspunktet, midt på 400-tallet f.kr., var det athenske demokratiet på sitt mest radikale. Tidligere hadde det vært et krav at alle som kunne velges til embetsmenn, måtte ha en viss formue. Dette kravet ble nå fjernet. Det ble dessuten innført en ordning med diettgodtgjørelse, slik at fattige roere i politiske verv skulle ha mulighet til å greie seg økonomisk. Perikles ville bygge et imperium i den greske verden. Det radikale demokratiet i denne fasen kan derfor oppfattes som noe han innførte for å vinne støtte blant de fattigste borgerne for den imperialistiske politikken. Etter at det ble sluttet endelig fred med perserne i 449 f.kr., tvang Athen forbundsfellene til å fortsette å betale tributt. Pengene som kom inn, ble ikke bare brukt til å bygge den sterkeste flåtestyrken i hele middelhavsområdet, men også til å finansiere mye av en byggevirksomhet som vi kan se rester av den dag i dag. Parthenon-tempelet på Akropolis, som ble bygd i perioden f.kr., er det beste eksempelet. Rikdommene i Athen gjorde det også mulig for mange å bruke tid på kunst, utdanning og filosofi. Hvor demokratisk var styreformen i Athen? Det athenske demokratiet var radikalt, men det var også begrenset. Bare frie menn med athensk borgerrett fikk delta i politikken, og athenerne var forsiktige med å gi nye grupper borgerskap. Vi regner med at den athenske staten hadde mer enn innbyggere. Av disse var slaver, og var «fremmede» (metoikere). De frie athenerne utgjorde ANTKKENS HELLAS KAPITTEL 4 29

30 personer, og av disse var voksne menn. Det var altså rundt regnet hver åttende innbygger, eller % av folketallet, som hadde rett til å være med og bestemme. Og bare % av disse igjen møtte jevnlig i folkeforsamlingen. Athen og Sparta Den viktigste konkurrenten til Athen var bystaten Sparta, som lå på Peloponnes-halvøya. Allerede på 700-tallet f.kr. erobret Sparta naboområdene i Messenia. De ufrie bøndene i Sparta og Messenia ble kalt heloter. De ble tvunget til å arbeide på jorda nærmest som slaver, mens de rike stakk av med hele overskuddet. Sparta kan derfor kalles et tributtsamfunn. Sparta var en gresk bystat med både folkeforsamling og et råd av eldre som kom med forslag til lover. Det som skilte denne bystaten ut fra de øvrige, var fokuseringen på det militære. Smågutter flyttet hjemmefra og ble innkvartert i militærbrakker allerede som sjuåringer. All militær trening foregikk barbeint, guttene sov på harde benker, og kosten bestod av tykk grøt. De vokste opp i en kultur preget av styrke og disiplin. Det er ikke rart at de fikk rykte på seg som de tøffeste soldatene. I perioden fra 600 f.kr. til 371 f.kr. hadde Sparta jevnt over den sterkeste hæren i Hellas. Men prisen var høy. Det spartanske samfunnet ble preget av ensretting og sensur. Menneskene i Sparta hadde lite tid til å drive med kunst og filosofi. Sparta kjempet sammen med Athen under perserkrigene. Men etter at perserkrigene var over, midt på 400-tallet f.kr., blusset de gamle konfliktene mellom bystatene opp igjen. Athen allierte seg med øyene i Egeerhavet, og hovedfienden Sparta bygde opp et sterkt forbund av bystater på Peloponnes. I perioden f.kr. utkjempet Athen og Sparta en rekke ødeleggende kriger. Sparta vant til slutt. Den lange krigen hadde imidlertid svekket de greske bystatene, og de ble et lett bytte for erobrere fra nord. Fellestrekk i den greske verden Den greske verden var splittet i en rekke bystater som stadig lå i krig med hverandre. Men det var også fellestrekk ved den greske kulturen. La oss se på grekernes religiøse forestillinger og kjønnsroller. Religion og filosofi Blant jordbruksbefolkningen levde fruktbarhetskultusen videre, som i alle jordbrukssamfunn på denne tida. Grekerne hadde en egen gud, Demeter, som skulle sørge for fruktbarhet. Demeter er én av gudene i et univers av guder der Zevs (himmelguden), Poseidon (havguden), Athene (beskytter av vitenskap, kunst og håndverk) og Afrodite (kjærlighetsgudinnen) er blant de viktigste. Grekerne kjente disse gudene fra mytologiske diktverk som ble skrevet av Homer og Hesiod i perioden f.kr., og som var et felleseie for alle grekere. Uansett hvor på rangstigen en befant seg, kunne alle henvende seg til gudene med bønn og offer. Det var ikke nødvendig med prester som mellommenn. Noen av gudene kunne gi råd gjennom orakler. Oraklet i Delfi var det mest kjente. Grekerne hadde ingen hellig skrift som Bibelen eller Koranen. De hadde ikke et eget yrke for prester som tolket den rette lære. Grekerne var derfor tolerante på det religiøse området. Fra 600-tallet f.kr. kjenner vi til personer som kritiserte mytene. Resultatet var at filosofien, som la vekt på fornuftstenkning, fikk større innpass. De første filosofene var de såkalte naturfilosofene på kysten av Lilleasia, og det lille vi har bevart av det de skrev, gir oss det første eksempelet på noe som kan kalles en filosofisk diskusjon i europeisk historie. De tok opp ANTKKENS HELLAS KAPITTEL 4 30

31 spørsmålet om hva som var det uforanderlige i naturen, det som kunne forklare alt annet. Thales fra Milét (ca f.kr.) mente for eksempel at svaret var vann. De tre mest kjente greske filosofene var Sokrates (ca f.kr.), Platon ( f.kr.) og Aristoteles ( f.kr.). Sokrates var ikke opptatt av naturfilosofi. Det var menneskene og deres liv som interesserte ham. Han har først og fremst blitt kjent som den filosofen som fikk elevene sine til å tenke seg om. Selv skrev han ingenting, og vi kjenner filosofien hans i hovedsak gjennom hans elev Platon. I perioden fra 385 til 380 f.kr. skrev Platon Staten, der målet var å beskrive det perfekte samfunn. Det var ikke et demokrati, men et samfunn der de klokeste innbyggerne skulle herske. Den flinkeste skulle velges som en slags filosofkonge. Aristoteles var den mest mangfoldige av filosofene. Han var opptatt av både naturen, mennesket og samfunnet, og han var den som oppsummerte all kunnskap som hadde samlet seg opp i de foregående århundrene. Aristoteles var på en helt annen måte enn Sokrates og Platon opptatt av naturvitenskapelige undersøkelser. Mange betrakter ham som grunnleggeren av biologien som fag. Han beskrev mer enn 500 dyrearter og delte dyrene inn i grupper. Han mente for eksempel at hvalen ikke var en fisk, siden den puster med lunger og føder levende unger. De filosofiske diskusjonene førte til at kritisk og selvstendig tenkning fikk stort gjennomslag. I mange andre samfunn i verden ville enten herskerne eller de religiøse lederne ha satt en stopper for slik virksomhet. Men det skjedde i liten grad i Hellas. Det var ytterst sjelden noen ble anklaget for kjetterske tanker. Selv om Sokrates ble dømt til døden for å ha krenket gudene og villedet ungdommen, var det unntaket som bekrefter regelen. Men til tross for at fornuftstenkningen slo gjennom, forsvant ikke mytene og gudene. Velskolerte mennesker kunne godt hevde at de stammet direkte fra en gud, og at de derfor hadde ekstra krav på respekt. Kjønnsforskjeller og seksualitet Det greske samfunnet var ekstremt mannsdominert. Hjemmet var ofte delt i to, én del der kvinnene kunne lage mat, passe barn og sy klær, og én mannsdel der de gifte kvinnene ikke skulle oppholde seg. Kvinnene hadde som sin viktigste oppgave å føde og oppdra barn helst gutter. Kvinnene kunne delta ved religiøse festivaler, men ellers skulle de i størst mulig grad holde seg unna det offentlige livet. En jente ble vanligvis giftet bort allerede som åring, ofte med en mann som var dobbelt så gammel. Hun gjennomgikk mange graviditeter, fikk dårligere mat enn mennene og døde ofte i 35-årsalderen. En 15-årig gutt kunne regne med å leve til han var 45 år. Prostitusjon var utbredt. De fleste prostituerte hadde slavebakgrunn. Men det fantes også mer kultiverte selskapsdamer, som ikke bare tilbød seksuelle tjenester, men som i tillegg framførte musikk og dikt og deltok i intellektuelle diskusjoner. De deltok også i antikkens symposier, det vil si drikkegilder, der mennene dyrket sine vennskap og politiske allianser. Aspasia var den mest omdiskuterte kvinnen i Athen på 400-tallet f.kr. På den ene siden ble hun beskyldt for å være prostituert og anklaget for å «forsømme gudsdyrkelsen». På den andre siden ble hun beundret for sine intellektuelle evner og talegaver. Hun var en venn av Sokrates, og hun var både rådgiver og elskerinne for Perikles. Med sin selvsikre framtoning stod hun i kontrast til flertallet av kvinnene i Athen, som holdt seg borte fra det offentlige livet. ANTKKENS HELLAS KAPITTEL 4 31

32 Repetisjonsspørsmål 1 Hva var en bystat, og hva kjennetegner en slik stat? 2 Hva var årsakene til framveksten av demokratiet i Athen? 3 Hva kjennetegnet det greske demokratiet? 4 Hvem hadde makt i Athen? 5 Nevn noen greske filosofer og hva de stod for. 6 Hvordan var situasjonen for kvinnene i antikkens Hellas? ANTKKENS HELLAS KAPITTEL 4 32

33 KAPITTEL 5 Romerriket Elevene skal kunne samanlikne to eller fleire antikke samfunn og diskutere kva antikken har hatt å seie for moderne politikk, arkitektur og annan kunst Romerne bodde i utgangspunktet i en bystat, slik som grekerne, og de bygde videre på den kulturelle arven fra antikkens Hellas. I dette kapittelet skal vi se at de i motsetning til grekerne bygde et imperium som dekket alle landområdene rundt Middelhavet. En viktig problemstilling blir derfor: Hvordan greide romerne å etablere et stort og stabilt rike som dekket det meste av Europa, Nord-Afrika og Midtøsten? Vi skal også innom temaer som gladiatorkamper, slaveri og kristendommens gjennombrudd. ROMERRIKET KAPITTEL 5 33

34 Romerriket fra begynnelse til slutt f.kr. Romerriket blir styrt som republikk f.kr. Punerkrigene mellom Roma og Kartago. 44 f.kr. Cæsar blir myrdet. Borgerkrig bryter ut. 27 f.kr. 476 e.kr. Det romerske keiserdømmet. 27 f.kr. 14 e.kr. Augustus keiser i Roma e.kr. Romerriket når sin største utstrekning under keiser Trajan. 212 e.kr. Alle frie menn i riket får romersk statsborgerskap e.kr. Borgerkrig, invasjoner og økonomisk krise bringer riket på kanten av sammenbrudd. 395 e.kr. Romerriket delt i to, Vestromerriket og Østromerriket. 476 e.kr. Den siste vestromerske keiseren blir styrtet av germanske tropper e.kr. Araberne erobrer mange av de østromerske områdene i Midtøsten og 1453 Tyrkerne erobrer den østromerske hovedstaden, Konstantinopel. greske bystatene å gjøre seg til enehersker over et større område. De fleste var små og fattige, og bystatene slet hverandre ofte ut gjennom interne stridigheter. De hadde nok med å forsvare seg selv mot omliggende bystater eller angripende persere og makedonere. Krigene mellom Athen og Sparta krevde så store ressurser at det var uaktuelt å ekspandere utenfor den greske verden. Med romerne var det altså annerledes. De var på en helt annen måte enn grekerne offensive militært. De mobiliserte store hærer som utvidet grensene for riket i over 500 år. Det store spørsmålet blir derfor: Hvordan greide Roma å bygge et imperium? Hvorfor ble Roma et imperium? Byen Roma ble grunnlagt på tallet f.kr. langs elva Tiberen, omgitt av de mektige etruskerne i nord og greske bystater i sør. Det var en betydningsløs småby som ikke skilte seg ut fra de omliggende byene. Men år senere hadde romerne erobret områdene fra Persiabukta i øst til Portugal i vest og fra Egypt i sør til Skottland i nord. På 100-tallet e.kr. styrte Roma et imperium med 60 millioner innbyggere. Kontrasten til Hellas er slående. Selv om grekerne etablerte kolonier rundt hele Middelhavet, klarte ingen av de Romerne erobrer Italia Geografisk lå Roma sentralt langs elva Tiberen. Dette området liknet lite på naturen i Hellas, der landskapet på fastlandet var delt opp av en rekke ufruktbare høydedrag som gikk på kryss og tvers, og der mange av bystatene lå på øyer. I Roma var det få naturlige barrierer rundt byen; den lå midt i et «veikryss». Plasseringen var gunstig for handel og kommunikasjon, men førte også med seg stor fare for å bli angrepet, samtidig som muligheten til selv å angripe omliggende områder var stor. Perioden fra 509 til 264 f.kr. bar preg av gradvis ROMERRIKET KAPITTEL 5 34

35 ekspansjon gjennom en rekke småkriger. Det begynte med at romerne måtte beskytte seg mot angrep fra sultne og krigerske husdyrnomader fra fjellområdene rundt Roma. Etter hvert ble krigføring en del av hverdagen, og romerne gjennomførte årlige krigstokter mot nabofolk. Den viktigste suksessfaktoren for romerne i denne perioden var evnen til å føre en splitt-og-hersk-taktikk og til å bygge allianser. Det var nemlig ikke slik at romerske soldater erobret hele den italiske halvøya, og dermed var alle blitt romere. I 264 f.kr. levde bare en tredel av Italias innbyggere på romersk jord. Romerne bygde skritt for skritt opp et system der de graderte hvor sterkt tilknyttet Roma de ulike områdene var. Den italiske halvøya ble et politisk lappeteppe av områder med ulik status: områder som ble innlemmet i den romerske staten, og der borgerne fikk full romersk borgerrett områder som ble innlemmet i den romerske staten, og der borgerne fikk romersk borgerrett, men ikke stemmerett selvstendige stater som var allierte med Roma områder som var annekterte og lagt til romersk statsjord Fram til år 264 f.kr. hadde romerne inngått avtaler med 150 små stater på den italiske halvøya. Avtalene var forskjellige, men felles for alle var at ingen kunne inngå avtaler med andre enn romerne. Slik forhindret de at konkurrerende allianser fikk vokse fram. Romerne passet på at taperne ikke ble behandlet for hardt. I de fleste tilfeller fikk de lov til å styre seg selv, og de slapp å betale tributt. Gradvis bedret forholdene seg, og i år 88 f.kr. hadde alle Romas allierte på den italiske halvøya oppnådd fulle borgerrettigheter. Men romerne stilte også krav til sine allierte. Områdene som var erobret, ble tvunget til å stille krigere til disposisjon for romerne. Slik kunne det rekrutteres stadig nye soldater. Som takk for hjelpen fikk de erobrede områdene være med på å dele noe av gevinsten ved at stadig nye områder ble erobret. Soldater ble gjerne lønnet med jord. Ved at soldater som ble overvunnet, i neste omgang fikk borgerrett, anledning til å dele krigsbytte og til å bli jordeiere i de siste erobrede områdene, klarte romerne å snu sine tidligere fiender til å bli trofaste allierte. Det var altså en stor forskjell mellom Athen og Roma i måten å bygge en sterk stat på. Athenerne utvidet ikke bystaten etter hvert som imperiet vokste. De prøvde å styre et stadig større område med grunnlag i samme antall athenere som tidligere. Romerne, derimot, inkluderte de underlagte områdene i Italia som allierte og etter hvert som en del av selve bystaten. Dermed vokste grunnlaget for militær makt i takt med at imperiet ble større. Den romerske republikken Da romerne slo den siste etruskiske kongen omkring år 509 f.kr., innførte de en republikk, det vil si en stat uten konge. Akkurat som grekerne hadde de et politisk styringssystem som omfattet folkeforsamling, embetsmenn og et råd av eldre. Folkeforsamlingen i Roma ble kalt kenturieforsamlingen og hadde mange av de samme funksjonene som folkeforsamlingen i Athen. Den godkjente lover, utnevnte embetsmenn og avgjorde spørsmål om krig og fred. Men den romerske folkeforsamlingen fikk aldri så mye makt som den athenske. Den romerske republikken ble stort sett styrt av en liten gruppe rike familier. Tidlig i republikkens tid ble Roma styrt av en gruppe slekter, patrisiatet. Denne gruppa var den som tradisjonelt hadde mest religiøs og politisk makt i Roma. Allerede på 400-tallet f.kr. kom patrisierne i konflikt med plebeierne, en gruppe fattige ROMERRIKET KAPITTEL 5 35

36 borgere som følte seg overkjørt av de rike og mektige. De fant seg ikke i å være uten politisk makt og uten adgang til embeter, og de hadde ett maktmiddel: De kunne true med militærstreik, for staten var avhengig av at de stilte opp som soldater. Dermed klarte de å kjempe seg til viktige juridiske og politiske rettigheter. De fikk sin egen forsamling med lovgivende myndighet, og sine egne embetsmenn, folketribunene, som tok seg av rettighetene deres. Men om plebeierne fikk en sterkere stilling, betydde det ikke at den fattigste delen av befolkningen fikk mer makt. Det som skjedde, var at de rikeste plebeierne ble trukket med i den styrende eliten. Ved at plebeierne fikk rettigheter som hadde vært forbeholdt patrisiatet, ble eliten blant dem innlemmet i en ny styrende elite, nobiliteten. Slik klarte patrisiatet det kunststykket å beholde makten ved å gi fra seg og dele makt. Nobilitetens viktigste politiske organ var senatet. Det var her de viktigste beslutningene ble tatt, ikke i folkeforsamlingen. Republikken ble ledet av to likestilte, årlig valgte konsuler. De ledet forhandlingene i senatet og var hærførere. Årsaken til at de var to, og at de bare satt i ett år, var ønsket om å hindre at noen fikk absolutt makt. Fra 367 f.kr. skulle den ene konsulen være plebeier, og fra 342 kunne begge være det. I år 264 f.kr. kontrollerte Roma hele Italia sør for Po-sletta, enten gjennom allianser eller gjennom direkte styre av erobrede områder. Det var i seg selv en imponerende prestasjon. Men Roma var fortsatt en «primitiv» stat i den forstand at jordbruket var enkelt, handelen liten, det var ingen profesjonell hær og bare en svakt utbygd statsadministrasjon. Romernes ekspansjon utenfor Italia På 400- og 300-tallet f.kr. førte de årlige slagene til at krigføring ble en del av kulturen. Romas eksistens ble i stadig større grad basert på militære ekspedisjoner og stadig ekspansjon. Det utviklet seg etter hvert et militaristisk «machosamfunn» der militærtjenesten ble det sentrale arbeidet for unge menn. I disse århundrene vokste det fram et verdisystem som forherliget krigsinnsats og verdsatte dyder som mot, handlekraft og evne til krigslist. Dersom noen ønsket å gjøre politisk karriere, gikk veien om suksess på slagmarken. I 264 f.kr. kontrollerte romerne den italiske halvøya. Neste skritt var å nedkjempe øyene rundt, det vil si Sicilia, Korsika og Sardinia. Deretter stod Nord-Afrika og Spania for tur. Her hersket kartagerne, og romerne møtte en likeverdig motstander. I perioden f.kr. var det tre kriger mellom Roma og Kartago, av romerne kalt punerkrigene. En puner var det romerske navnet på fønikerne fra Syria, som tidligere hadde kolonisert Afrikas nordkyst og grunnlagt Kartago. Under den andre punerkrigen førte den kartagiske hærføreren Hannibal sine tropper opp gjennom Spania, gjennom det sørlige Frankrike, over Alpene og ned i Nord-Italia, der han angrep romerne med bare fotsoldater og 6000 ryttere. De fleste av de elefantene han hadde med seg, døde underveis. Til tross for stor strategisk kløkt og tre store seire over romerne klarte Hannibal aldri å innta hovedstaden. Til slutt ble han kalt tilbake til hjembyen Kartago. I 146 f.kr. ble Kartago brent av romerne, som nå kontrollerte det meste av middelhavsregionen. Punerkrigene hadde vært ressurskrevende. Da romerne til slutt vant, kunne de kanalisere krigsinnsatsen mot det østlige Middelhavet, mot Frankrike og etter hvert mot England. De franske gallerne ble lagt under Romerriket i perioden f.kr., og noen år senere skjedde det samme med Egypt. Etter at Middelhavet var blitt et romersk hav, fortsatte ROMERRIKET KAPITTEL 5 36

37 den romerske ekspansjonen enda i noen generasjoner, men i et langt forsiktigere tempo. I årene mellom 43 og 75 e.kr. tok romerne det som i dag er Storbritannia. Riket nådde sin største utstrekning under keiser Trajan (98 117), da romerne en kort periode kontrollerte dagens Irak helt ned til Persiabukta. Tributtinntekter og politiske spill Under erobringen av Italia slapp de erobrede områdene å betale tributt, og de ble etter hvert integrert i den romerske republikken. Ekspansjonen rundt Middelhavet var organisert på en annen måte. Her ble det opprettet en rekke provinser, der Roma hadde tilnærmet full kontroll. En provins var virkeområdet til en romersk embetsmann. Embetsmannen hadde ansvaret for å opprettholde ro og orden og for å kreve inn tributt. I perioden fra 200 f.kr. til år 1 kom store deler av Romas inntekter fra provinsene, og resultatet var stor velstandsøkning blant de rike. Slaver, penger, mat og drikke gikk i en strøm fra provinsene og inn til sentrum av riket. Det var to hovedkilder til denne velstanden: krigsbytte og tributt. Inntektene fra provinsene ble en viktig drivkraft for erobringer av stadig nye områder. Da romerne slo grekerne i slaget ved Epirus i år 167 f.kr., tok de krigsfanger, som ble gjort til slaver. Slavene ble blant annet brukt som arbeidskraft på enorme gods som de rike etablerte rundt om i riket. Tributten finansierte store byggeprosjekter som templer, palasser og badeanstalter, veier, broer og akvedukter (vannledninger). I år 1 var det 1000 badeanstalter i Roma, og akveduktene fraktet 1000 liter vann per person per dag. De store inntektene gjorde at folk som hadde borgerrettigheter, slapp å betale tributt under republikken, det vil si i perioden fram til 31 f.kr. Det politiske spillet blant elitene i Romerriket økte også behovet for stadig ekspansjon. Ambisiøse politikere trengte store økonomiske ressurser for å nå fram i konkurransen om politiske posisjoner. For å forstå hvorfor det var slik, må vi gå veien om en sentral ordning i det romerske samfunnet, nemlig forholdet mellom patron og klient. Ordet klient betyr avhengig person. Opprinnelig ble ordet brukt om bønder som av nød måtte gi seg inn under en godseier. Godseieren ble da patron, det vil si far eller beskytter. Patronen hadde deretter plikt til å ta seg av klienten. Dette systemet gikk langt tilbake i tid. En patron i denne perioden kjøpte politisk støtte ved å dele ut gaver, penger, jord, hus og rentefrie lån. Klientene, som ofte var plebeiere, kunne som gjenytelse tilby sin stemme i folkeforsamlingen. Slik kunne rikdom omsettes i politisk makt og politiske rettigheter i mat og andre goder. Selve grunnlaget for at dette systemet skulle fungere, var at patronene hadde økonomiske ressurser, og det fikk de i stor grad som krigsbytte og som tributt fra provinsene. Brød og sirkus Tributtinntektene ble også brukt til å hindre opprør blant de mange misfornøyde og fattige i Romerriket. Tusenvis av fattige bønder og dimitterte soldater strømmet til byene og særlig til Roma. Historikere mener at det periodevis har vært personer i Roma som ikke greide å tjene til livets opphold. Det gjaldt å tilby disse menneskene et liv som hindret opptøyer. Løsningen for politikere og stormenn var å tilby de fattigste «brød og sirkus». I Roma var det vanlig med utdeling av korn og brød. Slik kunne en avlede misnøye og hindre sosial uro. Den andre strategien var å tilby underholdning av ulike slag, som teaterforestillinger, hesteløp og gladiatorkamper. Gladiatorene kjempet på liv og død mot andre gladiatorer mens ROMERRIKET KAPITTEL 5 37

38 tilskuere så på. Slåsskjempene var gjerne forbrytere, krigsfanger eller slaver som ble trent opp i spesielle skoler. Etter hvert ble det bygd egne amfiteatre der kampene foregikk. Colosseum i Roma var det mest kjente. Det hadde plass til tilskuere. Denne brutale formen for folkeforlystelse foregikk i hele Romerriket. I det som i dag er Tunisia, var det over 20 slike amfiteatre. Noen ganger ble kriminelle sendt inn på arenaen uten våpen å forsvare seg med, bare for å bli revet i stykker av ville dyr, eller det ble arrangert kamper mellom dyr. Kildene påstår at 5000 dyr skal ha blitt drept på én dag da Colosseum ble åpnet i år 80 e.kr. Slik underholdning var svært populær i Romerriket, og den romerske historikeren Tacitus (ca e.kr.) skrev at «det er vanskelig å finne mennesker som snakker om noe annet i hjemmene». Underholdningen var så populær at det kunne være rift om plassene, og ofte kunne det være nødvendig å ha gode kontakter for å slippe inn. Slaveriet Både i Hellas og Romerriket var det vanlig med slaver. Slavene kunne kjøpes og selges og hadde sjelden rettigheter. Men tilværelsen deres kunne arte seg svært ulikt. De som arbeidet i gruvene, hadde det verst og døde etter få år. I Nord-Afrika var det for eksempel et steinbrudd der slavene aldri slapp ut. De ble heist ned i bruddet og kom aldri opp igjen i live. De fleste slavene arbeidet likevel i jordbruket. Store gods ble ofte drevet av slaver, som arbeidet med jorda og passet dyrene. Godseieren Claudius Tridorus eide for eksempel 4111 slaver som passet buskapen 7200 kyr og sauer. En tredje gruppe av slaver arbeidet i byene som kokker, tjenere, barnepiker, bokholdere og lærere. De kunne leve et godt liv, med utsikter til å få frihet og fulle borgerrettigheter. Flere historikere har vært inne på at slaveholdet hemmet den teknologiske utviklingen. Slaver er lite motivert for å forbedre produksjonen, siden de selv har lite å tjene på slike framskritt. Overklassen, som satte målestokken for hva som var verdifullt i samfunnet, var på sin side lite engasjert i de mer jordnære sidene av produksjonen, det vil si i hvordan slavene arbeidet så lenge de arbeidet. Resultatet av slaveholdet var derfor at det manglet motivasjon for tekniske forbedringer. Slik forklarer enkelte historikere at muskelkraft var nærmest enerådende som energikilde gjennom hele antikken, og at en industriell revolusjon ikke skjedde, til tross for at prinsippene bak dampmaskinen var kjente. Fra republikk til keiserdømme Indre strid Fra 509 f.kr. til 31 f.kr. var Romerriket en republikk. Det siste århundret i republikken var preget av blodig indre strid og rå maktkamp. Soldatene, som ikke hadde jord og arbeid å komme tilbake til etter krigene, var først og fremst knyttet til generalene sine. En seierrik general kunne belønne sine soldater rikelig og fikk tilsvarende stor lojalitet fra dem. Gaius Julius Caesar var en slik vellykket general. Cæsar erobret hele Gallia, som omfattet dagens Frankrike og Belgia. Inntektene av felttoget var enorme, og soldatene fikk sin del av utbyttet. Medgangen i Gallia gjorde at Cæsar våget å utfordre de ledende politikerne i Roma. Hæren hans viste seg å være den sterkeste, og han gjorde seg til enehersker over Romerriket. Cæsars store personlige maktambisjoner ble fort en trussel mot andre i aristokratiet. Problemet hans var at det politiske systemet i Roma var innrettet slik at det skulle være en maktbalanse mellom folkeforsamling, senat og embetsmenn. Syste- ROMERRIKET KAPITTEL 5 38

39 met hadde ikke rom for en eneveldig diktator. Cæsar ble drept 15. mars i år 44 f.kr. Augustus og Pax Romana I den interne striden etter Cæsars død var det adoptivsønnen hans, Oktavian (senere kalt Augustus), som gikk av med seieren. Han skjønte at han var avhengig av støtte fra aristokratiet, og han sørget derfor for å gjenreise deler av det republikanske systemet som hadde brutt sammen i det siste århundret før vår tidsregning. Augustus kalte seg princeps, som betyr den første blant likemenn. Slik signaliserte han en forsonende holdning til senatet, som nå fikk tilbake noe av sin gamle rolle. Men i realiteten ble stadig mer makt samlet hos Augustus, og det er vanlig å mene at keisertida ble innledet med ham. Han fikk kontroll over hæren, og han hadde vetorett dersom han var uenig i vedtakene i folkeforsamlingen og senatet. Likevel greide han å bli godtatt både av senatet og av de store folkemassene. Augustus regjerte i 45 år, og styret hans var innledningen til storhetstida i Romerriket, Pax Romana (den romerske freden), som varte i 200 år. I denne perioden styrte romerne over det største riket i verden på den tida. Det var en tid med fred, stabilitet og livlig handel mellom de ulike regionene i Romerriket. Byen Roma, som hadde 1 million innbyggere, tok i denne perioden over etter Alexandria som den viktigste byen rundt Middelhavet. Nye akvedukter ble bygd for å sikre vannforsyningen, og mange av de marmorbygningene vi kan se i Roma i dag, stammer fra denne perioden. Da Augustus døde, hadde romerne godtatt at en sterk keiser kunne være like bra som to konsuler. På vei mot undergangen På slutten av 100-tallet e.kr. begynte motgangen for romerne. Historikere har diskutert om Romerriket brøt sammen på grunn av ytre press eller på grunn av indre problemer i riket selv. Eller for å si det på en annen måte: Ble Romerriket spist utenfra, eller råtnet det innenfra? Vi skal se at det som skjedde, var en kombinasjon. To av truslene kom utenfra. Allerede i år 9 tapte romerne et slag mot germanerne i Teutoburgerskogen nord for elva Rhinen. De germanske stammene hadde slått seg sammen til en slagkraftig hær, og på tre dager utslettet germanerne den mann store romerske hæren fullstendig. Dette slaget var et varsel om det som skulle komme. På 160-tallet e.kr. begynte germanske riker å angripe romerne i nord rundt elva Donau. Press fra «barbarene» i nord skulle bli en permanent trussel de neste 300 årene. Den andre trusselen som kom utenfra, var sykdommer. På 160-tallet brøt det ut epidemier i riket, som fortsatte å ramme Romerriket i de neste århundrene. Når germanerne og sykdommer kunne bli en trussel mot romerne, hadde det selvsagt sammenheng med svakheter i selve Romerriket, altså med interne forhold. Velstanden i Romerriket var basert på at riket stadig la under seg nye områder. Da det ikke lenger var mulig, måtte det brukes stadig større ressurser på å forsvare en grense som egentlig var blitt for lang til å kunne forsvares. I denne perioden ble noe av tyngdepunktet i Romerriket forflyttet fra byen Roma og ut i provinsene. På 200-tallet ble det vanlig med senatorer i Roma som kom fra Nord-Afrika, og keiserne var ikke lenger nødvendigvis født i Italia, men kunne komme fra utkantene av riket. De sterkeste hærførerne ute i regionene kjempet seg imellom om kontrollen over maktens sentrum, Roma. I løpet av 49 år ( ) hadde Romerriket 23 keisere. De urolige tidene førte til at hæren og byråkratiet økte voldsomt. I denne situasjonen klarte ikke de sentrale myn- ROMERRIKET KAPITTEL 5 39

40 dighetene i Roma å holde kontrollen over yttergrensene av riket. Hvordan skulle disse krisesymptomene møtes? For det første måtte det satses mer på tributtinnkreving enn tidligere. Fram til 200-tallet hadde borgerne hatt skattefritak, og tributten kom fra de erobrede provinsene. Nå måtte også borgerne begynne å betale tributt. For det andre ble mer makt forsøkt samlet hos keiseren og de militære. I disse siste par hundre årene før fallet i 476 var de sentrale delene av Romerriket et klassisk tributtsamfunn, med tunge skatter og med en eneveldig keiser som i perioder ble dyrket som en gud. Men bare noen få keisere greide å utøve denne makten. I virkeligheten var statsmakten i oppløsning. For det tredje kan vi tolke innføringen av kristendommen som offisiell religion, fra 391, som et forsøk på å skape samhold i et kriserammet rike. I de vestlige delene av riket var ingen av disse tiltakene nok. Epidemier tok livet av store menneskemasser, tributten ruinerte store deler av befolkningen, og presset fra de germanske kongene ble etter hvert for stort. I 476 avsatte germanerne den siste vestromerske keiseren. Kristendommen Etter at Jesus ble henrettet av romerne omkring år 30, ble kristendommen en misjonsbevegelse som spredte seg i hele middelhavsområdet. I Romerrikets storhetsperiode var mellom 5 og 10 % av befolkningen i riket kristne. Keiserne var i mange tilfeller religiøst tolerante. Romerne godtok en rekke religioner som forkynte alt fra vegetarianisme til pasifisme. Det som først og fremst gjorde at de kristne virket provoserende på romerne, var den ubøyelige monoteismen deres, det vil si troen på én gud, og i tillegg at de nektet å delta i keiserdyrkelsen, som var et viktig politisk fundament i Romerriket. Saken ble ikke bedre av at kristendommen var særlig populær blant kvinner og slaver, og at de kristne møttes i hemmelighet. De ble derfor mistenkeliggjort og periodevis forfulgt av den romerske statsmakten. Den negative holdningen som de romerske styresmaktene hadde til kristendommen, snudde på 300-tallet. Konstantin den store, som var keiser fra 306 til 337, var den første som valgte å alliere seg med kirken. I 391 ble kristendommen offisiell statsreligion i Romerriket. Det er vanskelig å si hva det var med kristendommen som gjorde at de romerske keiserne valgte nettopp denne religionen som alliansepartner. Noen har pekt på at keiserens drøm om et verdensrike passet godt sammen med universalismen i kristendommen, det vil si tanken om at denne religionen skulle gjelde alle folkeslag. Andre har pekt på at kristendommen stilte krav om disiplin og lydighet, og at dette kravet gjorde den ettertraktet for eneveldige keisere som hadde behov for lojale undersåtter. Kristendommen ble etter hvert utbredt over hele Europa. Etter at Romerriket ble delt, spredte den seg videre gjennom den katolske kirken i Vest-Europa og den ortodokse kirken i Øst- Europa. Andre retninger av kristendommen spredte seg østover mot India og sørover mot Egypt og Etiopia. Øst vest øst Den europeiske kulturen i antikken hadde først sitt sentrum i øst. Kreta var den første sivilisasjonen i europeisk historie, og Athen og Alexandria var de viktigste byene rundt Middelhavet i perioden f.kr. I de to første århundrene av vår tidsregning hadde det europeiske sentrum flyttet vestover til Roma, men det ble bare en parentes. I 395 ble Romerriket delt i to, i Vestromerriket og Østromerriket. Sentrum i riket flyttet seg da østover igjen, til Bysants. Det var et tegn i tida at keiser ROMERRIKET KAPITTEL 5 40

41 Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket til Bysants som senere het Konstantinopel og i dag Istanbul i 330. Østromerriket opplevde sin storhetstid på 500-tallet under keiser Justinian ( ), som prøvde å gjenerobre det tidligere Vestromerriket. Styreformen i det østromerske riket hadde en sterk kopling mellom religion og politikk. Keiseren var også overhode for kirken, som vi i dag kaller den ortodokse kirken. Keiserne utnevnte og avsatte biskoper slik de selv ville. Vi skal se i neste kapittel at forholdet mellom keiser eller konge og lederne i kirken utviklet seg annerledes i Vest-Europa. Mens Vestromerriket gikk under på 400-tallet, bestod den østlige og rikeste delen helt fram til Repetisjonsspørsmål 1 Hva menes med at Romerriket var imperialistisk? 2 Hva var årsakene til den romerske imperialismen? 3 Hvordan ble den romerske republikken styrt? 4 Hva menes med begrepene patron og klient, og hvilken betydning hadde forholdet mellom patron og klient for politikken? 5 Hvorfor gikk den romerske republikken til grunne? 6 Hvordan ble Roma styrt under keiserdømmet? 7 Hva er forskjellen mellom styreformen i keiserdømmet og i republikken? 8 Hvorfor var romerne imot kristendommen? 9 Hvorfor ble den kristne troen etter hvert innført som romersk statsreligion? 10 Hva var årsakene til Romerrikets fall? ROMERRIKET KAPITTEL 5 41

42 KAPITTEL 6 Middelalderen i Europa Elevene skal kunne presentere et emne fra middelalderen ved å vise hvordan utviklingen er preget av brudd eller kontinuitet på et eller flere områder Middelalderen, som dekker perioden fra omkring 500 til omkring 1500, var en fascinerende periode i Europas historie, med klostre, riddere, blomstrende byer, korstog og hundrevis av høyreiste katedraler. Men det var også en periode med store folkeforflyttinger, utbytting av bønder, religiøs fanatisme og store epidemier som drepte millioner av mennesker. I dette kapittelet skal vi spesielt følge utviklingen i Vest-Europa. Vi skal konsentrere oss om denne regionen fordi det var her den moderne verden, med vitenskap, kapitalisme og industri, utviklet seg i senere århundrer. MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 42

43 Tankeeksperimentet kan sette oss på sporet av en grunnleggende Middelalderens Europa i 1000 år forskjell mellom europeisk og kinesisk Ca De germanske folkevandringene. Frankerriket når sin største utstrekning under Karl den store. Vikinger plyndrer klosteret Lindisfarne i Nordøst-England. Karl den store blir kronet til keiser av paven i Roma. Vikinger, arabere og madjarer angriper Vest-Europa. Reformbevegelse i kirken. Otto I blir kronet av paven til første tysk-romerske keiser. Høymiddelalderen. Økonomisk vekst. Det første universitetet i Europa blir opprettet i Bologna i Italia. historie: Mens Kina har vært preget av stabilitet, har Europa vært preget av ustabilitet. Ustabiliteten var først og fremst tydelig på det politiske området. Kina ble styrt av en keiser og statsapparatet hans, men i Europa møter vi fem aktører som gjør krav på politisk makt. Det er adelen, keiseren, kongene, de kirkelige lederne med paven i spissen og byborgerne. To ganger i middelalderen ble det gjort forsøk på å stable på beina tallet Korstogene. et keiserdømme etter romersk mønster Kong Johan av England undertegner Magna Carta. Svartedauden i Europa. Hundreårskrigen mellom England og Frankrike. Først ute var Karl den store i Frankrike rundt år 800. Senere prøvde Otto 1. å gjøre det samme i Tyskland midt på 900-tallet. Begge bygde opp sine riker med støtte av Det ustabile Europa Tenk deg en europeer og en kineser som levde i år 1, og som gjenoppstod i år 800. For kineseren ville ikke gjensynet med hjemlandet være noe sjokk. Hun eller han ville møte mennesker med den samme etniske bakgrunnen, med det samme språket og med de samme religiøse forestillingene. For europeeren ville det derimot bli et forvirrende møte. En romer fra det første århundret ville bli konfrontert med nye folkeslag, nye språk og en ny religion. De gamle formene var borte. Europa var i ferd med å bli støpt på nytt. adelen, og begge allierte seg med pavekirken i Roma, som også var en viktig politisk aktør i middelalderen. Vi skal imidlertid se at disse to, pave og keiser, ikke lyktes i å styre det vestlige Europa på lengre sikt. Etter hvert møtte de konkurranse fra lokale konger og fra byborgere. Hovedinntrykket av middelalderen er derfor at det var en periode preget av kaos og ustabilitet. Mot slutten er det kongene og byborgerne som framstår som de sterkeste i Vest-Europa. Vi skal dele middelalderen inn i tre perioder: Tidlig middelalder (før år 1000), høymiddelalder ( ) og MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 43

44 senmiddelalder ( ). Årsaken til denne inndelingen er for det første at det skjedde store endringer i Vest-Europa rundt år Før tusenårsskiftet var samfunnene i den ytterste utkanten av det eurasiatiske kontinentet på defensiven. Folketallet var lite, byene var små, handelen liten og de sentrale områdene i dagens Tyskland, England og Frankrike ble stadig truet og herset med av andre angripende folkegrupper. Etter år 1000 kom Vest-Europa på offensiven, og i perioden fra år 1000 og framover mot vår egen tid blir europeerne stadig mer selvsikre, oppfinnsomme og pågående. Den viktigste parentesen i denne lange oppgangsperioden er senmiddelalderen, da pesten drepte neste halvparten av befolkningen i Europa. Tidlig middelalder folkevandringer og føydalisme Føydalisme Vi skal i det følgende beskrive en føydal samfunnsmodell. Det er viktig å være klar over at det er en modell. Det vil si at beskrivelsen er en forenkling. I virkeligheten var det en del forskjeller mellom føydalsamfunn i ulike deler av Europa til ulike tider, men i modellen har vi valgt ut visse trekk ved den føydalismen som oppstod og utviklet seg som et statsbyggende system på slutten av 700-tallet i dagens Frankrike. Det var ikke lett å bygge en statsmakt i Europa på den tida. Pengeøkonomien hadde sluttet å fungere etter at Vestromerriket brøt sammen. Avstandene var store, befolkningen var liten og bodde spredt, og transportmidlene var dårlige. En konge hadde små ressurser til å finansiere en hær med egne midler. For å skaffe seg tilgang på soldater lånte den rikeste og mektigste ut jord til menn som kunne hjelpe ham i krig. Jordstykket som ble lånt ut, ble kalt len. På latin het det feudum, som har gitt opphav til ordet føydalisme. De som lånte jord på denne måten, ble kalt vasaller eller godsherrer. Godsherrene utgjorde en spesialisert krigerkaste som vi kaller adelen. Vasallen skulle først og fremst gi kongen militær hjelp i en krigssituasjon. Når kongen lånte ut jord til godsherrene, avla godsherrene en troskapsed. Det var en personlig kontrakt, der herren (den overordnede) lovte å beskytte vasallen (den underordnede). I kontrakten lå det gjerne en forpliktelse hos herren til å ta vare på vasallens kone og barn dersom vasallen døde. Vasallen hadde selv ansvaret for å utstyre seg med hest, rustning, lanse og skjold. I tillegg hadde han plikt til å ta vare på godset og menneskene der. En stor godsherre kunne også selv dele ut len til kirken. Klostre og kirker fikk dermed beskyttelse, samtidig som de måtte drive lenet sitt slik at de kunne stille med soldater i krig. Det var store forskjeller innad i adelen. Kronvasallene, som hadde fått store len direkte fra kongen, var eliten innenfor eliten. En kronvasall hadde så stort gods at han måtte dele det opp i flere mindre gods til undervasaller. Mange godsherrer var derfor både herre og vasall samtidig. Bunnsjiktet i adelen var ridderne, personer som ikke disponerte mer jord enn at de akkurat hadde nok til å holde seg med hest og våpen. Også innenfor kirken var det store forskjeller. Øverst tronet paven og biskopene, mens landsbyprester og munker var de som hadde lavest rang. Nederst i samfunnet stod bøndene. De utgjorde mer enn 90 % av befolkningen, og de kunne ikke blande seg med de andre gruppene. Den som var født bonde, forble bonde. Bøndene var vanligvis bundet til godsherren gjennom en kontrakt der de aksepterte ham som sin herre, sin senior, mot at han lovte å beskytte dem. I en del områder var bøndene livegne. Det vil si at de MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 44

45 hadde en status som lå mellom frie bønder og slaver. En livegen bonde var bundet til godsherren, ofte på livstid, og hadde ikke lov til å flytte. Han kunne ikke gifte seg uten at godsherren godkjente ekteskapet. Men livegne bønder var ikke helt uten rettigheter, slik slaver var; de ble regnet som frie mennesker og kunne ikke kjøpes og selges. Jorda på godset var delt i tre. Godsherrens jordstykke ble kalt domenejorda. Den var det godsherren selv som drev, men bøndene hadde plikt til å arbeide på domenejorda et visst antall dager i året. Den andre delen var bondegodset, som ble drevet av bøndene. Den tredje delen av godset var utmark. Det var de områdene som alle på godset kunne benytte. Bøndene hadde en rekke økonomiske forpliktelser overfor godsherren og kirken, som vi med en fellesbetegnelse kaller tributt. De utførte pliktarbeid på godsherrens jord, i gjennomsnitt tre dager i uka, og en del av de varene de produserte, skulle godsherren ha. Dersom de ønsket å bruke godsets mølle, bakerovn, avlsdyr eller vinpresse, hadde det en pris. Skulle de gifte seg, hadde det en pris. Kvinnene hadde i tillegg plikt til å hjelpe til med huslige sysler på godset. Og etter at godsherren hadde fått sitt, skulle det betales en kirkeskatt på 10 %, tienden, til landsbypresten. Utbyttet av bøndenes arbeid gjorde det mulig for godsherren å holde tjenestefolk, håndverkere og et væpnet følge. Det var dette væpnede følget som skulle hjelpe kongen i krig. Bøndene bar, som vi ser, hele det føydale systemet økonomisk gjennom tributten. Før år 1000 betalte de tributten ved å levere fra seg en del av sine egne avlinger i naturalia til godsherren, eller de arbeidet på godsherrens domenejord. Etter at penger kom i sirkulasjon igjen i høymiddelalderen, kunne tributten også betales i penger. Vi kan tenke oss det føydale samfunnssystemet som en pyramide. Systemet ble rettferdiggjort som en gudegitt arbeidsdeling: Noen skulle beskytte samfunnet, noen skulle be for menneskenes frelse og noen skulle arbeide. Riddere og ridderlighet Ridderne var soldatene i det føydale systemet. Krigsutstyret til en ridder bestod av en hest med sal og stigbøyle, rustning, sverd eller lanse og skjold. Med dette utstyret skulle han beskytte godsherren, Gud og sin utvalgte kvinne. Ifølge de etiske normene skulle han også forsvare de fattige og svake. Å være ridderlig betydde å være modig, lojal og høflig. En gutt i en adelsfamilie ble gjerne sendt til et nabogods for å få opplæring. Allerede som sjuåring drog han av gårde for å lære skikk og bruk, sjakk og fekting. Når han var i 14-årsalderen, fikk han tittelen riddersvenn. Som riddersvenn var han hjelper for en ferdig utdannet ridder han passet hesten, pusset rustningen og tok vare på våpnene. Han kunne også følge ridderen i krig. Som 21-åring var den unge mannen ferdig utdannet ridder. Da var det vanlig å reise sammen med en venn for å delta i lokale kriger og skaffe seg erfaring. De kunne også delta i turneringer, som var liksom-slag der to «ridderhærer» angrep hverandre, mens kjærester, fedre og mødre heiet på dem. Slike turneringer kunne være blodige affærer, og vinnerne satt ofte igjen med store gevinster. Etterpå var det fest, der det ble fortalt historier, framført dikt og sunget sanger om ridderlig heltemot og mandighet og om ridderens evigvarende kjærlighet til sin utvalgte kvinne. Livet på godset Vanligvis bodde det ikke mer enn familier på et gods. Det folk trengte for å overleve, produserte de på den dyrkbare MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 45

46 jorda som hørte til godset. I tillegg skaffet de seg føde ved å ha husdyr og drive med sanking og jakt i skogene og elvene rundt godset. Kosten var enkel og bestod av brød, grønnsaker, litt suppe og ost. Det eneste de trengte utenfra, var salt, jern og møllesteiner til å male kornet med. Bondefamiliene bodde i små hytter med et par rom. Golvet var hardtråkket jord. Om vinteren tok de husdyr inn i hytta for å få varme fra dem. De fikk liten hjelp av godsherrene eller prestene til å forbedre de barske livsvilkårene. I kirken ble de fortalt at Gud hadde bestemt hvilken plass hver enkelt hadde i samfunnet. Det var kirkens menn som formidlet hva gjennomsnittsbonden skulle tenke og gjøre. Forbedringer i jordbruksteknologien Føydalismen oppstod tidlig nord for Alpene. Her var jorda ofte leirete, våt, tung og vanskelig å vende. Men i perioden kom det i bruk ny teknologi som åpnet flere landområder i Nordvest-Europa for dyrking. Den viktigste oppfinnelsen var vendeplogen. Den var laget av jern, og den skar dypt ned i bakken og snudde den leirtunge jorda. Dessuten forbedret bøndene hesteskoen og seletøyet. Tidligere hadde de brukt okser som trekkdyr, men hesten var sterkere. De utviklet derfor et seletøy med bogtre som gjorde at hesten fikk puste selv når den trakk tunge lass. Hester overtok mange steder det tunge arbeidet med å pløye åkrene. Videre ble det innført et nytt rotasjonssystem, treskiftebruket. Tidligere hadde halvparten av åkrene ligget brakk hvert år (toskiftebruk). Med det nye systemet lå bare en tredel av jorda brakk. I tillegg til de tekniske nyvinningene ble klimaet mildere i denne perioden. Til sammen førte disse forandringene til at hver bonde produserte mer korn. Slik ble det mulig å brødfø en større befolkning som ikke selv arbeidet i jordbruket, men som kunne være prester, krigere, kunstnere, smeder, murere og bakere. Disse forbedringene i jordbruket peker fram mot det vi kaller høymiddelalderen, det vil si århundrene mellom 1000 og Disse tre århundrene var en nærmest sammenhengende oppgangsperiode i Vest-Europa. Det som kjennetegnet veksten, var at folketallet økte fra ca. 30 millioner i år 1000 til ca. 80 millioner i år 1300 produksjonen av mat og varer økte nye byer med livlig handelsaktivitet vokste fram praktfulle katedraler reiste seg mot himmelen skoler og universiteter ble etablert vesteuropeerne ekspanderte geografisk Høymiddelalderen vekst og ekspansjon Det mest påfallende trekket ved den politiske situasjonen i Europa rundt år 1000 var, som vi har sett, ustabilitet. Lokale vasaller hersket over et virvar av len og småriker. I høymiddelalderen skjedde en sentralisering av den politiske makten, slik at konger, keisere og paver klarte å styre over større områder. Men ingen klarte å ta kontrollen over hele Europa. Striden mellom keisere og paver Den europeiske sivilisasjonen var fremdeles ustabil ved utgangen av middelalderen. Den konflikten som tydeligst illustrerer de vekslende maktforholdene, er striden mellom kirkemakt og verdslig makt mellom pave og keiser. Denne maktkampen hadde dype røtter i kristenheten, og vi skal følge stridighetene til de topper seg i høymiddelalderen. Gelasius 1. var pave fra 492 til 496. Han mente at verden ble styrt av to autoriteter, av paven og presteskapet i MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 46

47 åndelige saker, og av konger og keisere i verdslige saker. Gelasius brukte et bilde: Gud hadde skapt to symbolske sverd. Det ene var religiøst og tilhørte paven, det andre var verdslig og tilhørte kongen eller keiseren. Gelasius så at det kunne oppstå spenninger mellom den åndelige og den verdslige lederen av samfunnet. Den løsningen han gikk inn for, var at paven burde bøye seg for kongen eller keiseren i verdslige saker, mens kongen eller keiseren burde bøye seg for paven i religiøse saker. Karl den store og Otto 1. De to viktigste herskerne i Europa i perioden var Karl den store og Otto 1. Begge lot være å provosere lederskapet i kirken; de allierte seg med paven og biskopene. Karl den store ble, som vi har sett, kronet til keiser av den viktigste personen i den kristne verden, av paven i Roma. Det viser at han ønsket å ha et nært og godt forhold til kirken. Det ønsket han både fordi han selv var troende, og fordi det skaffet ham støtte fra biskopene mot verdslige stormenn, som ikke alltid var villige til å innordne seg. Paven på sin side trengte Karl den stores militære slagkraft mot opprørere i Italia. Karl den store og paven klarte altså å skille det religiøse og det politiske, slik pave Gelasius 1. hadde gitt råd om. Begge brukte sine posisjoner som «åndens og verdens sverd» til gjensidig nytte. Det samme kan sies om forholdet mellom paven og den neste keiseren, Otto 1. Han var tysk konge og tok utfordringen med å bygge et «nytt romerrike» i Europa. Han gikk inn i et nært samarbeid med paven i Roma, og i 962 ble han, akkurat som Karl den store, kronet til keiser. Det ble opptakten til Det tysk-romerske riket, som eksisterte helt fram til Utover på 1000-tallet oppstod det imidlertid en stor konflikt mellom pavedømmet og keiserdømmet. For å forstå denne konflikten må vi se litt nærmere på tilstanden i kirken på 900-tallet. Reformer i kirken På 500-tallet hadde munken Benedikt av Nursia formulert et sett av regler for hvordan munkene skulle skikke seg. De måtte love livsvarig klosteropphold, seksuell avholdenhet, fattigdom og lydighet mot abbeden (lederen for klosteret). Reglene gjaldt også nonner, som hadde en abbedisse som overordnet. Men de geistlige oppførte seg ikke alltid slik klosterreglene og den kristne etikken foreskrev. På 900-tallet opplevde derfor mange kirkelig tilsatte en slags krisestemning. Det var hovedsakelig tre forhold som vakte bekymring. For det første hadde mange landsbyprester stiftet familie. For det andre var det blitt vanlig å bruke umoralske midler for å skaffe seg posisjoner i kirken en prest kunne for eksempel bestikke en biskop med penger for å få en spesiell stilling (såkalt simoni). For det tredje hadde keiseren rett til å utnevne biskoper, og denne retten ble særlig utnyttet av Otto 1. Han bygde i stor grad sin makt på samarbeidet med kirken, i det som har blitt kalt det ottonske system. Kirkens menn ble ansatt i keiserens administrasjon og fikk gods. Mange biskoper ble derfor mer opptatt av verdslige gjøremål enn av å være åndelige ledere for prestene sine. De kirkelige lederne gikk nå sammen og krevde endringer. Reformene i kirken begynte i klostrene på 900-tallet, og på 1000-tallet opplevde Vest-Europa en religiøs vekkelse der hundrevis av nye klostre ble bygd. I første omgang dreide reformbevegelsen seg om å innskjerpe de reglene som Benedikt av Nursia hadde foreskrevet på 500-tallet. Dernest sikret en seg at prestene og munkene kunne bønnene sine, og at de levde etter kirkens moralnormer. Det ble også viktigere for kirken å drive sosialt arbeid blant syke og fattige. De fleste sykehus i middel- MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 47

48 alderen ble drevet av kirken. Investiturstriden Den åndelige iveren spredte seg også til pavedømmet i Roma. Paven bestemte at prester ikke kunne gifte seg, og simoni ble forbudt ved lov. Da pave Gregor 7. ble valgt til pave i 1073, satte han i gang et prosjekt som skulle øke pavedømmets makt. Det store stridsspørsmålet var hvem som skulle ha rett til å utnevne biskoper: paven eller keiseren. Denne konflikten blir kalt investiturstriden. Gregor 7. var fast bestemt på at kirken burde stå fritt til å utnevne biskoper. Denne holdningen provoserte den tyske keiseren Henrik 4., som i likhet med Otto 1. bygde mye av sin makt på en allianse med biskopene. Henrik 4. fikk støtte fra biskopene sine, og han sendte et brev til pave Gregor, der han beskyldte ham for «ikke å være pave, men en falsk munk». Han krevde dessuten at Gregor skulle trekke seg som pave. Striden endte med at Gregor 7. lyste keiseren i bann, det vil si at han støtte ham ut av kirken. Henrik 4. mistet da støtte fra biskoper og andre adelige i Tyskland. For å redde sitt eget skinn valgte han å reise til den italienske byen Canossa, der Gregor var på besøk, for å be om tilgivelse. I tre dager stod han barfot og i enkle klær ute i snøen, før Gregor til slutt løste ham fra bannet. Investiturstriden fortsatte helt til Da ble keiser og pave enige om et kompromiss som sa at kirken hadde retten til å utnevne biskoper, men keiseren hadde vetorett. Å gå canossagang er den dag i dag et uttrykk for dyp ydmykelse. På 1200-tallet endret styrkeforholdet mellom keiser og pave seg, og hovedgrunnen var at den tyske keiseren mistet kontrollen med vasallene sine. Det tysk-romerske riket ble oppløst i en rekke småbyer, len og selvstendige bondesamfunn. Keisertittelen eksisterte nok fremdeles, men bare som en kraftløs overbygning. Det ble stadig tydeligere at kirken var den sterkeste parten. Aldri har pavedømmet hatt mer prestisje og makt enn under pave Innocens 3. ( ). Historikere har diskutert hva Innocens egentlig mente om den delingen av åndelig og verdslig makt som pave Gelasius 1. hadde gått inn for. De fleste er likevel enige om at få paver har hatt større politisk innflytelse i europeisk historie. Senere, på tallet, skal vi se at forholdet mellom åndelig og verdslig makt snudde på nytt. Da fikk pavedømmet en ny motstander, nemlig de nye, sterke kongedømmene i England og Frankrike. Kongemakten øker pavemakten minker Da det tysk-romerske keiserriket falt sammen på 1200-tallet, var det England og Frankrike som best klarte å bygge sterke stater i høymiddelalderen. Kongemakten i begge landene kom på kant med pavedømmet, spesielt i Frankrike. Den franske kongemakten hadde vært svak etter at riket til Karl den store gikk i oppløsning. På 900-tallet klarte de franske kongene sjelden å kontrollere mer enn sin egen domenejord, og de fikk dermed liten tilgang på tributt fra andre fyrster. Men etter år 1000 vokste den franske kongens makt gradvis igjen, og på 1200-tallet spilte han en sentral rolle i det politiske livet i Europa. Investiturstriden mellom den tysk-romerske keiseren og paven hadde gitt pavedømmet stor selvtillit. I praksis mente mange paver i høymiddelalderen at kirkens makt var den høyeste, og de var derfor lite innstilt på å følge Gelasius råd om å la kongene ha ansvaret i verdslige saker. Paven på begynnelsen av 1300-tallet mente at kongene burde lyde kirken i alle saker, både religiøse og verdslige. Problemet var bare at paven ikke hadde militære styrker som kunne følge opp den nye poli- MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 48

49 tikken. Da både den engelske og franske kongen ønsket å skattlegge de geistlige, protesterte paven, men til ingen nytte. En av den franske kongens ministrer skal ha uttalt at «min herres sverd er laget av jern, mens pavens sverd er laget av ord». Striden endte med et avgjørende prestisjetap for pavemakten. Den franske kongen fikk biskopene i Frankrike til å velge en fransk pave i 1305, som flyttet pavestolen fra Roma til Avignon i Sør-Frankrike. På slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet eksisterte det både to og tre paver samtidig. Først i 1417 klarte kirken i Roma å velge én pave for hele den romersk-katolske kirken. Byvekst Det var bare plass til tre sosiale grupper i føydalsamfunnet som utviklet seg i tidlig middelalder: adel, presteskap og bønder. Men etter år 1000 vokste det fram flere tusen byer i Europa. De fleste var små og hadde mellom 1000 og innbyggere. Byene ble tilholdssted for ledende administratorer, krigere og biskoper som var en del av føydalpyramiden. I tillegg ble byene sentrum for en rekke andre yrker, spesielt håndverkere og handelsfolk. Denne utviklingen førte til at det vokste fram en ny og viktig sosial gruppe i middelaldersamfunnet, som vi kaller byborgerne. Byluft gjør fri Byene var i en tidlig fase avhengige av støtte fra føydalherrene, men båndene ble gradvis svakere. Byborgerne ble mer og mer selvstendige og selvsikre, og de etablerte seg som et borgerskap, en egen samfunnsklasse ved siden av adelen, geistligheten og bøndene. Byene etablerte sine egne lover og skikker, som skilte seg ut fra omlandet rundt. Fattige bønder var selvsagt tiltrukket av de muligheter som byene gav. En bonde som var ufri i føydalsamfunnet, kunne i byen bli fri. I Tyskland oppstod slagordet «Stadtluft macht frei» byluft frigjør. I middelalderbyene fant både kjøpmenn, håndverkere og bønder et fristed der tiltakslyst og pågangsmot var mer sosialt akseptert enn på landsbygda. Men bylivet hadde også sine skyggesider. Byene var farlige steder, dødeligheten var høyere der enn på landsbygda. Folk bodde innestengt i trange og skitne hus. Avfall og avføring var yngleplass for sykdomsframkallende organismer. Kombinasjonen av høy befolkningstetthet, søppel og lort fikk bakterier og virus til å yngle. Byene trengte derfor stadig tilførsel av nye mennesker for å holde oppe innbyggertallet. To slags handel Handelsaktivitet var en viktig drivkraft i byveksten. I tidlig middelalder hadde det nok vært utveksling av varer som vin og salt, men stort sett foregikk varebyttet lokalt i slekten og i landsbyen. Etter år 1000 kom en endring i form av to handelsoppsving. Handelen med luksusvarer hadde de norditalienske byene som sentrum. Eksklusivt tøy, porselen og krydder fra Østen ble innført til europeiske konger, adelsmenn og geistlige som hadde råd til å betale. Slike varer hadde stor verdi og gav handelsfolk høy fortjeneste. De italienske handelsbyene var de største i Europa i høymiddelalderen, med et folketall på rundt Venezia og Genova dominerte middelhavshandelen på og 1300-tallet, og disse to byene hadde også betydelig militær makt rundt Middelhavet. Viktigere for Europas senere utvikling var handelen med forbruksvarer. Den angikk langt flere mennesker enn handelen med luksusvarer. Europa var et økologisk variert kontinent, der ulike regioner spesialiserte seg på produksjon av ulike varer. I Sør-Europa lå klimaet til rette for dyrking av vindruer og MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 49

50 oliven. På De britiske øyer lå forholdene vel til rette for sauehold. Britene eksporterte derfor ull. Fra Skandinavia kom viktige råvarer som tømmer og fisk, mens østeuropeerne bidrog med korn og pelsverk. Jern og salt var særlig etterspurte varer. Sentrum for denne handelen ble Nordvesteuropa. I Flandern i dagens Belgia spesialiserte folk seg på å produsere ullklær. Handelen langs Østersjøen ble kontrollert av de såkalte hansabyene. Norge ble for alvor trukket inn i dette handelsnettverket på og 1200-tallet, da tyske handelsfolk fraktet norsk tørrfisk til markedene i Vest-Europa. Organiseringen av denne handelen foregikk fra hanseatenes kontor på Bryggen i Bergen. Både handelen med luksusvarer og handelen med forbruksvarer førte til byvekst. I hele Nordvest-Europa oppstod det havnebyer langs kysten. I øst vokste det fram byer langs en handelsrute som gikk fra Østersjøen langs de russiske elvene til det bysantinske riket. Forbindelsen mellom nord og sør i Europa gikk ikke på havet rundt Spania og Portugal, men fulgte som oftest elvesystemene i Tyskland og Frankrike. De mest urbaniserte områdene i Europa var Nord-Italia og Flandern. Her bodde over 25 % av befolkningen i byer. Skoler, universiteter og katedraler Byveksten førte til en fornyet interesse for kunnskap. Tidlig på 1100-tallet ble det opprettet katedralskoler i byene. Her ble det undervist i fag som kristendom, latin, gresk, musikk og matematikk. Senere på 1100-tallet vokste det fram universiteter i mange europeiske byer, som Bologna, Paris og Oxford. Her kunne en studere teologi, jus og medisin. Studentene var ofte sønner av rike handelsfolk og håndverkere, som gjerne ville gjøre karriere i administrasjon eller kirkeliv. Det tok 5 7 år å ta en lavere universitetsgrad og opptil 12 år å ta en høyere grad. Latin var det vanlige undervisningsspråket, og rundt år 1300 var det europeiske universiteter. Kristendommen gjennomsyret all undervisning, litteratur og kunst gjennom hele middelalderen. Et synlig tegn på hvor sentralt kirken stod i samfunnet, var de kolossale katedralene som ble reist i store deler av Europa. I perioden ble det reist nesten 500 kirker og katedraler. Mange var kunstneriske mesterverk, men de var også teknisk svært avanserte, og det hendte de var så dristig bygd at konstruksjonene falt sammen. Det oppstod konkurranse mellom byene om å ha den største katedralen, og de høyeste strakte seg like høyt opp mot himmelen som en 30-etasjers skyskraper i dag. Vi må helt fram til konstruksjonen av Eiffeltårnet i 1889 for å finne like høye bygninger noe sted i verden. Det ble brukt mer stein til katedralbygging bare i Frankrike i perioden enn til alle templer og pyramider i hele Egypts historie. Vesteuropeerne ekspanderer Det økonomiske oppsvinget etter år 1000 gjorde at kjerneområdene i Vest-Europa igjen kom i angrepsposisjon. Ekspansjon og folkeflyttinger Først av alt foregikk det en intern ekspansjon i selve Europa. Hadde vi kunnet ta fly over Europa på en klar dag i år 1000, ville vi ha sett et «hav» av trær og myrer, med isolerte «øyer» der det bodde folk. Et par hundre år senere var skogen nesten borte. Nytt land var blitt ryddet, og Vest-Europa var i ferd med å bli overbefolket. Stadig flere bondefamilier fant det best å pakke eiendelene sine, krysse elva Elben og bosette seg lenger øst, i de sentrale delene av Europa. Adelen og kongene i disse områdene rekrutterte aktivt tyske bønder og håndverkere og gav dem MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 50

51 spesielle rettigheter. Slik fikk de sentraleuropeiske statene, som Polen, Tsjekkia og Ungarn, gjennom denne «germanske ekspansjonen» et stort innslag av tyskere i befolkningen. I Italia ble Sicilia og de sørlige områdene av fastlandet erobret tilbake fra araberne på slutten av 1000-tallet. Det var også i denne perioden at mektige kjøpmenn fra Venezia og Genova etablerte småstater i de østlige delene av Middelhavet. Korstogene Korstogene var enda et eksempel både på europeernes nye selvtillit og kristendommens sentrale stilling. I perioden sendte den kristne kirken i Vest-Europa ut sju store krigsekspedisjoner mot Det hellige land i Palestina. Hensikten var å spre kristendommen og ikke minst å verne de hellige stedene i Midtøsten mot det som ble oppfattet som vantro muslimer. Det var pavene som regisserte korstogene, og store deler av befolkningen svarte med begeistring. Spesielt i den tidlige fasen var den religiøse motivasjonen viktig. I 1095 oppfordret pave Urban 2. folk til å frigjøre det hellige Jerusalem fra muslimsk styre, og tusenvis av frivillige meldte seg. De ble ledet av arbeidsløse riddere som var rede til militære eventyr. Tre store armeer forlot Europa i 1096 og møttes i Konstantinopel året etter. Sommeren 1099 erobret de Jerusalem. Europeerne etablerte kolonier i Det hellige land på og 1200-tallet. Men midt på 1100-tallet begynte de kristne erobrerne å få problemer med å holde stillingen i de fremmede omgivelsene. I 1187 ble Jerusalem erobret tilbake av den egyptisk-syriske kong Saladin, og deretter var byen på arabiske hender helt til 1900-tallet. I fem store korstog prøvde de kristne å vinne Det hellige land på nytt, uten å komme noen vei. Den opprinnelige religiøse gløden i korstogene var i ferd med å dø ut, og de siste var mer handels- og plyndringstokter enn hellig krig. Blant de mest absurde utslagene av den religiøse iveren i denne perioden var barnekorstoget i Tusenvis av barn la ut på en reise som skulle føre dem til Jerusalem, i et håp om at de med Guds hjelp skulle ta tilbake Det hellige land. Barnekorstoget endte i tragedie. Mange døde av kulde og sult. Noen druknet i Middelhavet, andre ble solgt som slaver. Korstogene fikk store konsekvenser for det europeiske samfunnet. På 1200-tallet hadde de fleste mennesker i Europa hørt en preken som oppfordret til å befri Jerusalem, de kjente noen som hadde tatt imot utfordringen, eller de hadde hørt historier om felttogene og de fremmede forholdene i Palestina. På det politiske planet var korstogene med på å styrke pavene og kongene på 1200-tallet pavene fordi de motiverte folk, kongene fordi de sammen med ridderne ledet ekspedisjonene. Da korstogene senere mislyktes, var det med på å svekke pavedømmet og adelen. Mange riddere mistet både livet og rikdommene sine. Dersom vi prøver å se saken fra muslimenes side, er det klart at korstogene skapte mye bitterhet og hat i Midtøsten. Senmiddelalderen et samfunn i oppløsning Mye gikk galt på 1300-tallet. Etter tre århundrer med vekst og økende velstand nådde produksjonen et tak i senmiddelalderen. Bøndene klarte ikke å produsere nok mat til en stadig økende befolkning. Ny teknologi som kunne ha løst problemene, fantes ikke. I tillegg endret klimaet seg til det verre for bøndene. Tre år på rad ( ) regnet avlingene bort, og vintrene ble hardere. Dessuten hadde overbefolkning ført til at jorda var utpint mange steder. Svartedauden Krisen nådde høydepunktet da svartedauden rammet Europa i MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 51

52 I de fire neste årene døde 50 % av befolkningen i mange byer, og i Europa som helhet døde en tredel av befolkningen. De områdene som ble minst rammet av pesten, lå gjerne i utkantland som Polen, Litauen og Finland. Først omkring år 1500 var folketallet i Europa igjen blitt like høyt som det var før pesten slo til (mellom 70 og 90 millioner). En katastrofe av slike dimensjoner var nødt til å få store konsekvenser. Mange så på pesten som en Guds straffedom og søkte bot og omvendelse. Noen var flittige til å reparere og bygge gudshus. De såkalte flagellantene (piskerne) drog fra by til by for å synge botssalmer og piske hverandre til blods. Noen brukte kaoset som oppstod, til å berike seg selv. Kriminelle plyndret forlatte gårder, og i noen tilfeller ble de syke drept før tyvene stakk av gårde med juveler og andre verdisaker. Andre gav jødene skylden. Vi kjenner til mer enn 300 jødemassakrer i årene Situasjonen førte til en strøm av jødisk utvandring østover til land som Litauen og Polen. Bedre forhold for bøndene? Etter svartedaudens herjinger var det i lang tid mangel på arbeidskraft. Med færre bønder til å arbeide ble det også lavere tributtinntekter til godseierne. Adelen måtte derfor vise velvilje overfor bøndene ved å lette byrdene deres og tilby dem en friere juridisk stilling. Slik ble maktforholdene i samfunnet i senmiddelalderen endret. Bønder og livegne styrket sin stilling, mens adelen stod svakere. Vi vil likevel advare mot å skjønnmale bøndenes levekår i tida. Et eksempel fra Tyskland på 1400-tallet viser at bøndene fremdeles hadde store forpliktelser i tributtsamfunnet. På en 160 mål stor gård produserte en familie i gjennomsnitt 5100 kilo korn i året. Av denne avlingen måtte bonden holde av 1700 kilo til såkorn til neste år kilo gikk med som fôr til fire hester, og føydalherren krevde 1350 kilo i tributt. Bondefamilien hadde med andre ord 650 kilo korn igjen å leve av. Det tilsvarte et daglig forbruk på 1600 kalorier per person ikke mer enn det som internasjonale hjelpeorganisasjoner i dag deler ut i katastrofehjelp til mennesker som er helt uten mat. Familien måtte derfor dyrke grønnsaker og frukt i tillegg, og dessuten holde seg med husdyr. Mot en slik bakgrunn er det lett å forstå at bøndene både gjorde motstand mot tributtinnkrevingen og prøvde å gjemme unna deler av avlingen. Repetisjonsspørsmål 1 Hvilke perioder kan vi dele middelalderen inn i, og hva er grunnlaget for denne periodiseringen? 2 Hva er føydalisme? 3 Hvordan utviklet jordbruksteknologien seg i perioden ? 4 Hva var investiturstriden, og hva ble resultatet av denne striden? 5 Hva kjennetegnet byene i middelalderen? 6 Hva var bakgrunnen for korstogene, og hvilken betydning fikk de? 7 Hvilke konsekvenser fikk svartedauden? MIDDELALDEREN I EUROPA KAPITTEL 6 52

53 KAPITTEL 7 Vikingferder, kristning og rikssamling Elevene skal kunne gjøre rede for samfunnsforhold og statsutvikling i Norge fra ca. 700 til ca og diskutere mulig påvirkning fra andre kulturer, samfunn og stater gjøre rede for sentrale trekk ved samisk historie og diskutere samenes forhold til stater med samisk bosetning fram til omkring midten av 1800-tallet I Europa i middelalderen foregikk det en brytning mellom politisk sentralisering og desentralisering. Forsøkene på å samle den høyeste makten hos keiser eller pave slo feil. I stedet dannet det seg en mengde selvstendige mindre stater. Hvordan denne formen for statsbygging skjedde, får vi et godt eksempel på i vårt eget land. Omkring 800 e.kr. var Norge ennå en løs samling av høvdingdømmer, men i løpet av de neste 400 årene ble disse høvdingdømmene smeltet sammen til et kongerike og en stat. Det var en prosess som gikk i flere trinn og i en veksling mellom krigerske og fredelige perioder. Vikingferdene var en viktig drivkraft i første del av prosessen. Deretter fikk overgangen til kristendommen og framveksten av en fast organisert kirke mye å si for dannelsen av den norske staten. Vi skal følge den norske rikssamlingen og prøve å forstå hvorfor den tok så lang tid. VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 53

54 kningen ned til Gøtaelva, oppfattet Fra vikingangrep på Lindisfarne til slutten på borgerkrigene som deler av Norge. Som geografiske enheter Vikinger plyndrer klosteret på Lindisfarne. Tilnærmet tidspunkt for slaget i Hafrsfjord. Ladejarlene mister makten i Trøndelag og Nord-Norge. Olav Haraldsson (Olav den hellige) faller i slaget på Stiklestad. Ett rike, styrt av enekonger og samkonger. Borgerkrigene. Erkebispedømme blir opprettet i Nidaros. Magnus Erlingsson blir konge etter ny tronfølgelov. Sverre Sigurdsson slår Magnus i slaget ved Fimreite. tok de tre nordiske landene Danmark, Norge og Sverige form omtrent på samme tid, men bare gradvis ble grensedelingen mellom dem avklart. Danmark og Sverige formet seg rundt bosetningstyngdepunktene, som var de danske øyene og de mellomsvenske landskapene. I Norge var det minst tre slike tyngdepunkter Vika, Sørvestlandet og Trøndelag. I Norge 1217 Håkon Håkonsson, barnebarn av Sverre, blir konge. må vi se på kysten og samferdselen Landet og folket Skule Bårdssons opprør avslutter borgerkrigene. langs den når vi skal forstå hvordan landet bandt menneskene sammen. Slik Navnet Norge betyr Nordveien, og vi kjenner det fra omkring sett kan vi si at landet var med på å skape folket. 800 e.kr. Opprinnelig må det ha vært navnet på en kyststrekning og en ferdselsvei som kan ha begynt i Vika (områdene omkring Oslofjorden), og som kan ha strakt seg helt til Kvitsjøen i Nord-Russland. Etter hvert gikk navnet over til å stå for et landområde. Nordover fra Trøndelag var landet smalt og endte i Sør- Troms. Østenfor var det bare fjell og store, folketomme skoger som utgjorde en uklar grense mellom Norge og Sverige. Folk i Jemtland og Herjedalen ble regnet som norske. Fra Oslofjorden og sørover gikk de tre nordiske landene over i hverandre. Men med tid og stunder ble både Vika og Båhuslen, som er kyststre- Nordmennene Men det er folket mer enn landet vi er opptatt av når vi gransker historie. Mange tenker seg at nordmennene var et «folk», en egen etnisk gruppe med felles slektsrøtter, språk og kultur, som tok landet i eie og gjorde det til hjemsted. Men både arkeologer og historikere kaller denne oppfatningen for en myte, en seiglivet oppfatning uten bevis. Arkeologene har lært oss at siden de første menneskene kom til landet etter den siste istida, har bølger av innvandrere med ulikt opphav fulgt etter. Etter hvert kom også en del av samene på Nordkalot- VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 54

55 ten innenfor det som ble forstått som Norge. De var enerådende i Nord-Troms og Finnmark, og i tillegg bodde de blandet med nordmenn på øyene og i fjordene fra Vesterålen sør til Salten. Lenge trodde de lærde at samene var etterkommerne av de aller første menneskene som hadde innvandret etter istida, og at de senere var blitt presset nordover av nykommere. Men den arkeologiske forskningen førte etter hvert til at denne teorien ble snudd på hodet: Samene var innvandret senere enn nordmennene, og de kom fra øst. I dag har pendelen svingt igjen, og mange mener nå at samene har lange røtter på Nordkalotten. Det som skjedde, var at de fra omkring 1000 f.kr. begynte å ta opp i seg en del kulturtrekk fra østlige naboer, for eksempel språket, samtidig som de utviklet en egen identitet i forhold til nabofolkene både i øst og i vest. Kan vi i stedet for avstamningen si at det var språket som kjennetegnet nordmennene? De eldste språklige uttrykkene er innskrifter som er risset inn i steiner, med skrifttegn som kalles runer. Slike steiner kjenner vi helt fra 200-tallet e.kr. Da hadde hele Norden et felles språk. Fra 600-tallet begynte dette språket å løse seg opp i tre greiner som kalles gammeldansk, gammelsvensk og gammelnorsk (norrønt). Ved inngangen til 800-tallet e.kr. var det gammelnorske språket trolig det tydeligste tegnet på norsk egenart. Men nordmennene skilte seg også ut på andre måter, for eksempel i religion og rettsvesen. Slik kunne menneskene i samtida peke ut nordmenn og skille dem ut fra svensker eller dansker. Men for folk flest var identiteten mer knyttet til hjemstedet og ætta enn til de større fellesskapene. Og slik skulle det fremdeles være i mange hundre år. Norge har altså aldri vært tilholdssted for et eget norsk folk med felles stamtavle. Det har til alle tider bodd flere etniske grupper i det norske samfunnet. Vi må heller oppfatte landet som en smeltedigel der ulike folk har blandet seg og funnet fram til et fellesskap. Det er med andre ord verken landet eller folket som gir oss den hele og fulle forklaringen på at det eksisterer «nordmenn» og et «Norge» i dag. Vi må videre til den politiske organiseringen. Et Norge av høvdingdømmer På gården Oseberg i Slagen i Vestfold ble det i 1904 gjort et oppsiktvekkende funn. Inne i en stor haug fant arkeologene et nesten fullstendig bevart skip fra 800-tallet. Det var graven til en høvdingkvinne. Med seg i døden hadde hun fått en trellkvinne og en omfattende samling av praktgjenstander, alt fra en utskåret vogn til verdifulle smykker. Hun var utstyrt som til en lang seilas inn i dødsriket. Men i skipet var det også lagt store mengder stein, som om det var meningen at seilasen likevel ikke skulle skje. Funnet forteller ikke bare om rikdom. Det viser at en kvinne kunne ha høy status. En del av gjenstandene til Oseberg-kvinnen tyder også på at hun hadde funksjoner i den hedenske gudsdyrkingen. Vi tror derfor at Oseberg-kvinnen må ha vært høvding, det vil si den øverste politiske og religiøse lederen for et større geografisk område. Det som først og fremst gav høvdingene makt, var rikdom. Rikdommen kunne ha forskjellig opphav. Høvdingene var jordeiere med svære gårder i sentrale jordbruksområder, og i tillegg med leieinntekter av annen jord som de eide i et større omland. Dessuten må heldige krigstog mot andre høvdinger ha gitt utbytte. Det ser videre ut til at det helt fra bronsealderen ble drevet en omfattende fjernhandel med luksusvarer i regi av høvdingene. I bytte for pelsverk, hvalrosstenner og andre sjeldne ting tok de glass, smykker og våpen fra sørlige land. Handelen foregikk på markedsplasser ved Oslofjorden eller i Danmark og Nord-Tyskland. VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 55

56 I kapittel 4 og 5 har vi sett at høvdingmakt kan oppfattes som et middel til å skaffe seg enda mer rikdom. Vi ser da for oss et utbyttingssamfunn, der en liten elite tok tributt fra vanlige folk, i form av ulike ressurser til forbruk. Men hvis vi derimot ser på politisk makt som noe positivt, kan vi undersøke hva vanlige folk i gamle dager ønsket seg av en leder, en høvding eller en overordnet myndighet. Hvilke behov hadde de som de måtte få hjelp til å få oppfylt? Trolig var det ingen som ventet å få hjelp til å overleve. Hver enkelt måtte ta ansvar for å arbeide og for å produsere det de trengte for å holde seg i live. Den hjelpen de trengte under oppveksten eller i alderdommen, eller når de ble rammet av sykdom og ulykker, måtte de få fra familie, slekt og nabolag. Men folk hadde også en del allmenne behov som vi kan sammenfatte i ordet trygghet. Det ser vi av de oppgavene som de norske høvdingene faktisk tok seg av fram mot 800-tallet. Høvdingen hadde nøkkelfunksjoner i den hedenske religionen. Han arrangerte og styrte blotene, det vil si de religiøse måltidsseremoniene. Han var den øverste konfliktløseren i sitt samfunn. Og sist, men ikke minst, var han den militære lederen som kalte ut sine tilhengere når farer utenfra oppstod. Høvdingen hadde med andre ord oppgaver som lå innenfor religion, rettshåndhevelse og forsvar. På alle disse områdene gjaldt oppgavene trygghet trygghet i forhold til gudene, trygghet i forhold til naboene og trygghet i forhold til de fremmede. De oppgavene som er nevnt over, forteller ikke noe om hvilke bånd som knyttet høvdingen og undersåttene sammen. I kapittel 3 leste du om gjensidighetsprinsippet i sankersamfunnene, der det var en stor grad av likeverd mellom folk. Å få og gi gaver står sentralt i dette prinsippet. I kapittel 7 leste du om hvordan gaver fungerte i Romerriket, som var et mer lagdelt samfunn. Når den svake parten (klienten) ikke kunne gjengjelde en raus gave, ble han stående i gjeld til sin velynder (patronen). Gjeldsbåndet kunne komme til uttrykk som takknemlighet, lojalitet og troskap. Gaver skaper altså bånd mellom mennesker. De blir knyttet sammen i et nettverk som makt kan utøves gjennom. Personen i midten av nettverket, giveren, er den politiske lederen. Båndene som gavene oppretter, blir gjerne kalt patronasje. Disse båndene er følelsesbaserte og positive og likner ikke det upersonlige eller negative forholdet som oppstår når makthaveren kjøper eller tvinger folk til å gjøre noe for seg. Maktutøvelse i tråd med patronasje-modellen er påvist overalt i verden. Patronen finner vi igjen i høvdingen i den eldste norske politiske historien. Høvdingen som ville bli konge Det er ikke tilfeldig at vi i dette kapittelet har stoppet opp akkurat på 800-tallet. Snorre Sturlason, som 400 år senere skrev Heimskringla, sagaen om de norske kongene, lar samlingen av Norge til ett rike begynne akkurat da. Han forteller at Harald Hårfagre arvet et høvdingdømme i Vestfold. Da han skulle gifte seg og fridde til den fagre Gyda, sa hun fra om at han ikke var god nok. Da bestemte han seg for å vinne hele Norge, og han erklærte at han ikke ville klippe håret før så var skjedd. Så gav han seg ut på et hærtog som førte ham først til Trøndelag og deretter til Vestlandet. I Hafrsfjord, like ved Stavanger, vant han over de siste motstanderne. Høvdingene var satt ut av spill, og Norge var omgjort til et kongerike under Harald. Det skulle ha skjedd i året 872. Men hvor pålitelig er det som Snorre forteller? Det har norske historikere lenge diskutert. Det fantes lite av skriftlige kilder i tida da Snorre skrev sin saga, og han måtte støtte seg til det som var muntlig overlevert fra generasjon til generasjon. VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 56

57 De viktigste kildene hans var skaldekvadene. Skaldene var knyttet til konger og andre stormenn, og deres oppgave var å tolke viktige hendelser og fastholde minnet om dem i form av dikt eller kvad. Kvadene var laget etter strenge og kompliserte regler og var derfor ikke så lette å forandre. Dessuten kunne ikke skaldene skamrose kongen eller høvdingen, for da kunne kvadet bli oppfattet som hån i stedet for ros. Vi kan altså regne med at det er en pålitelig kjerne i det Snorre skriver når han siterer skaldekvad. Men Heimskringla ble skrevet som en hyllest til kong Håkon Håkonsson, som regjerte på 1200-tallet, i Snorres egen samtid. Kongene i Harald Hårfagres ætt blir i boka framstilt som helter, og skurkene er maktgriske stormenn eller slue utenlandske fyrster. Vi må altså lese kritisk det Snorre skriver. Det vi i dag mener at vi vet om Harald Hårfagre, kan oppsummeres slik: Tidfestingen av slaget i Hafrsfjord til året 872 er usikker. Trolig har slaget stått en gang mellom 880 og 900 det er det nærmeste vi kan komme opprinnelsen til Norge som rike eller som stat. Men det er enda mer som er usikkert. Snorre forteller at Harald satte i gang rikssamlingen fra et høvdingdømme på Østlandet. Det virker tvilsomt, for etter slaget i Hafrsfjord styrte han et rike som omfattet Vestlandet og Agder. Det kan tyde på at det var Vestlandet, ikke Østlandet, som var utgangspunktet for rikssamlingen hans. Og hva slags «samling» kan det ha vært når den nye kongen bare ble sittende med en del av landet? Alt dette tyder på at vi ikke bør se rikssamlingen som en enkeltstående hendelse, men heller som opptakten til en prosess, en maktkamp gjennom 350 år, mellom kongen og de andre høvdingene. Da rikssamlingen begynte, omfattet Norge mange små og selvstendige høvdingdømmer. Vi må finne en forklaring på hvorfor det rundt 900 bygde seg opp tre maktsentra i landet, og hvorfor de senere smeltet sammen til ett. Vi kan ta utgangspunkt i befolkningsøkningen, som ser ut til å ha vært sammenhengende fra 700-tallet fram til rundt Veksten i folketallet utvidet høvdingenes ressursgrunnlag, både fordi det ble flere skattebetalere og soldater, og fordi den materielle produksjonen økte. Men det er vanskelig å bevise at en slik vekst uten videre måtte føre til større politiske enheter. Vi må lete etter flere årsaker. Da begynner vi med å se på vikingferdene, som også henger sammen med veksten i folketallet. Vikingferdene kan tolkes som geografisk mobilitet av flere slag som plyndringsferder, som handelsreiser og som utvandring og nybygging. Vikingferdene Vikingtida i norsk historie dekker tidsrommet fra slutten av 700-tallet til et stykke ut på 1000-tallet, altså rundt 250 år. Å fare i viking var for det første å dra på plyndringsferd til De britiske øyer eller til kontinentet. Det eldste kildebelegget for slike aktiviteter finner vi i en engelsk krønike, det vil si en historisk framstilling, som forteller at nordmenn i 793 herjet klosterøya Lindisfarne nord for Newcastle. Vikingtogene gikk ut fra hele Norden og i ulike retninger. Svenskene orienterte seg mot øst, særlig mot Baltikum og Russland, danskene drog til England og kontinentet, og nordmennene drog mest til Nord-England, Skottland og Irland. Men disse plyndringsferdene er bare det mest synlige trekket ved vikingtida. Det foregikk samtidig to andre former for kontakt. Den andre formen var en fredelig handel i de samme områdene og i det samme tidsrommet. Arkeologiske funn viser at kontakten mellom landene rundt Nordsjøen var like gammel som befolkningen i Norge. Det nye på 700-tallet kan ha vært at VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 57

58 handelen med luksusvarer økte. I en engelsk fortelling fra rundt 880 sier nordmannen Ottar at han fra bostedet sitt i Troms drev handel fra Nord-Russland helt ned til markeder i Kaupang (i Vestfold) og Hedeby (i Slesvig). Trolig var det kunnskapen om land og seilingsruter som lå til grunn når plyndring og nybygging kom i tillegg til handelen. For nybygging var den tredje siden ved vikingferdene. Utenom den norske bosetningen lengst nord på De britiske øyer slo nordmenn seg ned på Færøyene og Island. Island ble så utgangspunktet for kolonisering på Grønland og til og med Newfoundland. Denne nybyggingen foregikk først og fremst på 800-tallet. På Orknøyene begynte nybyggingen allerede rundt 800, på Færøyene trolig fra omkring 850 og på Island fra 870. Det er all grunn til å se denne utflyttingen i sammenheng med befolkningsøkningen i Norge. Samtidig er det vanskelig å påstå at det var for mye folk i et land der befolkningsøkningen skulle fortsette i flere hundre år etterpå. De som ble utsatt for angrep fra vikingene, så på dem som horder av villmenn som plyndret og drepte for fote. Men det er lite sannsynlig at vikingene kunne holde store deler av Europa i sitt grep i et par hundre år uten å ha helt spesielle forutsetninger for det. Høvdingkvinnen som ble gravlagt i Oseberghaugen, kan lære oss noe om disse forutsetningene. Gravfunnet viser at det var samlet stor rikdom hos de norske høvdingene. Denne rikdommen var en viktig forutsetning for at en kunne ruste ut ekspedisjoner. Mange av gjenstandene i graven vitner dessuten om handelskontakt med resten av Europa, og en slik kontakt gjør det sannsynlig at nordmennene kjente fremmede land av selvsyn. De hjemlige gjenstandene forteller om et framstående kunsthåndverk. Graven er uttrykk for rike og særpregede religiøse forestillinger. Vikingsamfunnet stod både materielt og åndelig på et høyt nivå i forhold til Europa ellers. Men det mest interessante i Oseberg-kvinnens grav er selvsagt skipet. På 800-tallet hadde nordmennene kjent til jernet i over tusen år, men bruken av jern til redskaper hadde økt kraftig i de siste århundrene før vikingferdene begynte. Gode redskaper måtte til om en skulle kunne bygge store treskip. Det er mulig at det typiske vikingskipet var ferdig utviklet da vikingferdene tok til, men mest sannsynlig var det ferdene som skapte behovet for å perfeksjonere en eldre skipstype. Kanskje kan vi da forklare vikingferdene slik: Forberedende årsaker (forutsetninger) var skip, handelsferder og kunnskap om fremmede land. Utløsende årsaker var befolkningsøkningen hjemme og den politiske svakheten i landene ute. Resultatet ble at plyndring og nybygging plutselig dukket opp ved siden av den eldre handelen. Rikdom gir makt På 800-tallet var det som i dag er Storbritannia og Irland, organisert i svake kongedømmer som ikke kunne gjøre nevneverdig motstand mot nordmennene. Kirker og klostre satt med rikdommer som var lette å ta. På skip med seil og årer kunne vikingene ta seg raskt fram, til og med opp langs større elver. De lærte også å slå seg sammen i store slagkraftige flokker under fast ledelse. Det norske aristokratiet må ha spilt en nøkkelrolle i plyndringsferdene, både ved å utruste skip og som skipsførere. De som drog ut, må ha ført enorme rikdommer hjem til landet. Ved å dele ut gaver knyttet de til seg lojale og trofaste tilhengere. Her ligger trolig den viktigste sammenhengen mellom vikingferdene og tendensene til maktkonsentrasjon hjemme. Særlig påfallende er det at kimen til det norske kongedømmet oppstod i det vestnorske riket til Harald Hårfagre, altså i den landsdelen som hadde lettest samkvem med de britiske og nordatlantiske VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 58

59 øyene. Når vi skal forstå den tidlige rikssamlingen i Norge, er det altså plyndringen som er den viktigste siden ved vikingferdene. Det ser ut til å være en sammenheng mellom vikingferdene og den første fasen av rikssamlingen. Det vestnorske riket formet seg først og skulle vise seg å ha den største styrken, da det tidlig på 1000-tallet tok oppgjøret med de to rivaliserende maktsentra i landet, det ene i nord og det andre i øst. Olav den helliges rike Det nordlige riket i Norge, som omfattet Nord-Norge og Trøndelag, ble styrt av ladejarlene, kalt så etter hovedsetet på Lade ved Trondheim. De ble utmanøvrert av Olav Haraldsson, og den siste døde i I øst, i Vika, var den danske innflytelsen på det sterkeste under Knut den mektige (konge ), som også styrte England. Han brukte ladejarlene og andre norske stormenn til å reise motstand mot Olav Haraldsson, og det endte med at Olav falt i slaget på Stiklestad i Knut tok da kontrollen i Norge og satte inn en ren lydkonge, det vil si en konge som var underordnet ham. Men lydkongedømmet stod ved lag bare i fem år. Da Knut døde i 1035, tok nordmennene Magnus, Olavs sønn, til konge. Dermed var Olavs samlingsverk fullført likevel. Denne første fasen av rikssamlingen er altså nøye knyttet til Olav Haraldsson. Hvordan hadde det seg at nettopp han vant fram? Han hadde vært på vikingferd og lagt seg opp stor rikdom før han begynte kongegjerningen i Norge. I tillegg var han kristen og prøvde med alle midler å få nordmennene til å gå over til den nye troen. Kravet om tilslutning både til kong Olav og til Kvitekrist var nok tungt å svelge for mange. Høvdingene var spesielt lite lystne på å gi opp hedendommen, siden de hadde viktige funksjoner som ledere av blotene. Men i den grad kristningen vant fram, fikk kongedømmet utvidet legitimitet eller rettsgrunnlag gjennom den nye troen. Kirken i Norge på 1000-tallet var løst og svakt organisert og hadde bruk for støtte fra kongen. Men kirken gav også noe til gjengjeld. Kort tid etter slaget på Stiklestad ble Olav utropt til helgen og ble kalt Olav den hellige. Stemningen i folket snudde helt. Norge hadde fått sin «evige konge», kirken hadde fått en venn og et forbilde for alle konger som skulle komme. Norge var samlet i Olavs ætt, både biologisk og ideologisk. På sett og vis var altså rikssamlingen ferdig i 1035, da Magnus Olavsson kom på tronen etter sin far, helgenkongen. De neste hundre årene fikk kongene aristokratiet med seg i samarbeid, og dette samarbeidet tok blant annet form av en ekspansiv utenrikspolitikk. Magnus blandet seg inn i danske stridigheter, og Harald Hardråde prøvde å ta England. Magnus Berrføtt vendte seg mot Skottland og Irland. Sigurd Jorsalfare gjorde en stor og prestisjefylt ferd til Miklagard (Konstantinopel) og til Palestina. Disse felttogene og ekspedisjonene ble en storstilt forlengelse av vikingferdene, som i realiteten hadde dødd ut tidlig på 1000-tallet. Hedendom og kristendom Den gamle hedenske religionen i Norge var polyteistisk, det vil si at folk trodde på flere guder. Gudene hadde kjønn, og det var en viss oppgavedeling mellom dem Odin og Tor var for eksempel krigsguder, Frøya var gudinne for fruktbarhet, Hel var dødsrikets gudinne. Gudeflokken var stor og ikke skarpt avgrenset. Nye guder kunne derfor innlemmes. Den viktigste gudsdyrkelsen skjedde i form av blot, der folk ofret dyr og deretter spiste dem i et måltid som forente menneskene og gudene. Et særskilt presteskap fantes ikke; det var høvdingene som hadde oppgaven som ledere ved blotene. VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 59

60 Kristendommen reduserte flokken av guder til den treenige Gud. Den nye troen skilte mellom rett og galt i livsførsel, og lønn og straff var aktuelt både i det jordiske livet og i livet etter døden. Trosskiftet var forberedt lenge, for vikingene hadde vært i kontakt med kristne samfunn i Vest-Europa og på De britiske øyer. Men det var et langt skritt fra å innlemme kristne elementer i den hedenske religionen til å gi helt opp den gamle troen, slik misjonærene krevde. Vi ser da også at kongene som stod i spissen for kristningen av landet, brukte hardhendte metoder og til og med vold for å overtale folk. Den nye troen var også i det ytre mye sterkere organisert enn den gamle religionen hadde vært. Den gjorde seg synlig gjennom bygninger som kirker og klostre og gjennom spesialiserte tjenere som biskoper og prester, munker og nonner. I tillegg ble kirken en økonomisk byrde for folk gjennom tienden, en skatt som utgjorde en tidel av bøndenes avlinger, og ved at 40 % av all jord i landet til sist havnet i kirkelig eie. Det viktigste i vår sammenheng er likevel måten kirken grep inn i folks hverdagsliv på. En høvdingslekt Etne i Sunnhordland er en rik jordbruksbygd, i alle fall etter vestnorske forhold. Her bodde en mektig høvdingslekt på og 1100-tallet. Trolig hadde slekten holdt til i bygda fra langt tilbake i historien. Den første vi kjenner navnet på, var Bjørn fra Studla (Stødle), som er nevnt i Heimskringla i styringstida til Olav Tryggvason ( ). Stødle er en av de største gårdene i den sentrale delen av Etne. Her hadde slekten hovedsete. Men i tillegg eide Bjørn en mengde gårder i Etne og nabobygdene. Disse gårdene ble leid ut til vanlige bønder og gav gode inntekter. Trolig hadde Bjørn også store skip som han brukte til å frakte verdifulle varer mellom Vestlandet og landene sør og vest for Nordsjøen. Pelsverk og tørrfisk ble utført, og hjem igjen ble det innført tekstiler, smykker, glass og våpen. En slik handel krevde så mye kapital at det bare var de aller rikeste som kunne drive den. Til gjengjeld kunne handelen gi stor fortjeneste. Videre har vi grunn til å tro at både Bjørn og mange av hans nærmeste forfedre hadde brukt skipene til plyndringsferder med væpnet mannskap hadde de seilt til De britiske øyer og overfalt kirker og klostre. Plyndringen kunne lett komme til å koste en del av deltakerne livet, men gav samtidig større utbytte enn selv den lønnsomme luksushandelen. Kan vi si at Bjørn fra Studla var en høvding som utøvde makt i samsvar med patronasje-modellen? Det som stemmer best med en slik modell, er vikingferdene. Bjørn hadde skip og kapital til å utruste et tokt. Han kunne invitere venner med seg, som så fikk del i utbyttet, og resten av rikdommene kunne han spandere på andre bekjente og folk han hadde under seg. Det som kanskje ikke stemmer så godt, er gårdene han eide, og inntektene som han tok inn fra de mange leilendingene sine. Bøndene på disse gårdene kunne se det slik at de måtte avstå deler av avlingen som leie til høvdingen, og at det var tale om en overføring fra fattig til rik. Bjørn kunne på sin side hevde at leien bare var en nødvendig ytelse til gjengjeld for noe som var mye viktigere, nemlig at den eiendomsløse fikk et sted å bo og leve. Slik Bjørn så det, var det altså tale om en gest fra den rike til den fattige. Patronasje-modellen bygger nok på at begge parter godtok stormannens tolkning av forholdet. Vi kan også spørre om de norske kongene under rikssamlingen var i stand til å bruke patronasje overfor høvdingene. På 800- og 900-tallet var det ikke bare Bjørn fra Studla og forfedrene hans som skaffet seg inntekter ved å fare i viking. Også VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 60

61 de andre høvdingene og kongene selv organiserte plyndringstokt til De britiske øyer og Vest-Europa. Det var de flinkeste plyndrerne som skaffet seg mest makt, og de flinkeste av dem alle var nettopp kongene, som skaffet seg overtaket på mindre framgangsrike høvdinger. Dette skulle høvdingene i Etne få merke. Sønnen til Bjørn het Erlend. Han blir i Heimskringla kalt lendmann, og han kalte seg opp etter gården Gjerde i hjembygda. Tittelen lendmann forteller at han hadde lovet troskap til kongen og fått bruksrett til en stor gård som kongen eide i Etne. Her ser vi at et patronasje-forhold er opprettet mellom høvdingen og kongen, slik det tidligere hadde eksistert mellom bonden og høvdingen. Erlend brøt senere troskapen ved å kjempe mot Olav den hellige på Stiklestad i Men ikke lenge etter var Etne-høvdingene kongens tilhengere igjen. Den siste og mest framtredende personen i høvdingslekten fra Etne var Erling Ormsson, som ble kalt Erling Skakke. I , lenge etter at plyndringstoktene til Vest-Europa hadde tatt slutt, organiserte han sammen med en høvding fra Orknøyene en ekspedisjon helt til Middelhavet og Palestina. Her skaffet han seg ikke bare erfaringer og prestisje, men også rikdommer som gjorde at han i årene etterpå kunne blande seg inn i maktkampene som da raste i Norge. Han giftet seg inn i selveste kongefamilien gjennom ekteskapet med Kristin, datter av Sigurd Jorsalfare. Sønnen Magnus ble senere konge. Det skjedde i den ufredstida vi kaller borgerkrigene. Borgerkrigene Det svake punktet i det norske kongedømmet på og 1100-tallet var at det ikke fantes regler for arverett, bortsett fra at kongeverdigheten skulle gå fra far til sønn i én og samme ætt. På de store tingene ble kongssønner tatt til konger alt etter hvor godt likt de var, eller ut fra hva de hadde å tilby, eller hvor mange krigere de hadde med seg. Landet kunne ha hele tre konger på samme tid, slik som under brødrene Olav, Øystein og Sigurd, sønnene til Magnus Berrføtt. Da Sigurd, den lengstlevende, døde i 1130, fikk denne svakheten i riket dramatiske følger. Den neste hundreårsbolken ble en borgerkrigstid. En første forklaring på borgerkrigene kan altså være at kongene fikk «for mange» sønner, og dermed ble listen over kongsemner større og større. Denne situasjonen undergravde samholdet, og samkongedømmet fungerte ikke lenger. Mer generell blir forklaringen om vi flytter blikket fra selve kongsemnene til de gruppene som tok dem til samlingsmerke. Da må vi se på underliggende motsetninger og konflikter i samfunnet. To grunnleggende samfunnsendringer kan bidra til å forklare borgerkrigene. Den ene er de økonomiske vanskene som satte inn da det var slutt på vikingferdene og den ekspansive utenrikspolitikken. Den andre er den nye rollen som kirken hadde begynt å få. Kirken blir sterk, aristokratiet blir svakere Gjennom hele 1000-tallet var den norske kirken en misjonskirke under styring av kongen, og formelt lå den under erkebispestolen i det fjerne Hamburg. På 1100-tallet ble kirken i Norge etter hvert en stor jordeier. Tienden, som ble innført under Sigurd Jorsalfare, tidlig på 1100-tallet, gav store inntekter, for det skulle betales en skatt tilsvarende en tidel av alt som ble produsert i jordbruk og fiske. I 1104 kom kirken under erkebiskopen i Lund, og til slutt, i 1152, ble Norge en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros (Trondheim). Den nye organiseringen førte til at kirken brukte sine egne organer til å velge biskoper og prester, og dermed mistet kongen noe av kontrollen. Kirken krevde også domsrett VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 61

62 over presteskapet og i saker som gjaldt kristenliv og moral, og dermed retten til de viktige bøteinntektene. Dessuten etablerte flere av de internasjonale klosterordenene seg i Norge rundt midten av 1100-tallet. Mellom disse var cistercienserne, som slo seg ned på Hovedøya utenfor Oslo og på Lyse sør for Bergen. Alt i alt ble kirken en sterk organisasjon, som ikke bare gjorde seg fri fra kongen, men som også ønsket å påvirke kongemakten. Mer utløsende for borgerkrigene var nok den krisen som det norske aristokratiet gikk inn i da vikingferdene tok slutt, og da det også var slutt med krigstog utenlands under ledelse av kongen. Gjennom hele rikssamlingsprosessen så langt hadde aristokratiet vært på defensiven i forhold til kongen, og de som hadde tatt opp striden mot ham, hadde mistet jord og eiendom. Da inntektene av egne ressurser, plyndringsferder og krig gikk ned, ble det norske aristokratiet mer økonomisk avhengig av kongen og statstjenesten. Borgerkrigene forteller med andre ord om et aristokrati i økonomiske vansker. Dette aristokratiet ble stadig mer innstilt på å blande seg inn i tronfølgen for å få fram kandidater som det selv kunne kontrollere og sikre seg økonomiske fordeler av. Birkebeinere mot baglere Etter en første periode med et mylder av kongsemner og av grupper bak dem vokste det fra 1160-årene fram to store leirer. De viser oss mer om hva borgerkrigene dreide seg om. Den ene stod under ledelse av Erling Skakke fra Etne. Han fikk mange stormenn med seg og gjorde i 1163 en avtale med kirken om en tronkandidat og en tronfølgelov. Kongsemnet var Magnus, sønn av Erling og kongsdatteren Kristin. Den lille gutten ble høytidelig kronet i en kirkelig seremoni. Under et samtidig riksmøte, det vil si et møte med stormennene i riket, ble det vedtatt en tronfølgelov som sa at kongeverdigheten skulle gå i arv fra far til eldste sønn født i lovlig ekteskap. Arvegangen skulle likevel ikke være automatisk, men avhengig av at kandidaten oppfylte de krav som kirken stilte til en rettferdig konge. Norge fikk dermed en tronfølgelov som var basert på arverett, men med en regel om godkjenning som kunne virke som et valg. Erling Skakke prøvde seg altså på en byttehandel med kirken. Kirken gav orden og legitimitet, men fikk til gjengjeld makt til å vrake tronarvinger som av kirken ble oppfattet som uskikket. Fram til han døde i 1179 fungerte Erling som riksstyrer på vegne av sønnen, kong Magnus. I den egenskapen rådet han også over rikskongens eiendommer. I hjembygda Etne kan vi enda en gang se hvordan patronasje-forholdet ble utbygd. For å stadfeste vennskapet med kirken grunnla Erling Halsnøy kloster. Til klosteret gav han kongsgården Gjerde, som Etne-høvdingene hadde disponert som lendmenn for kongen. I tillegg gav han også de fleste av sine egne gårder i bygda til klosteret, med unntak av Stødle, den gamle setegården i slekten. Han hadde vel tenkt at slekten fra nå av skulle nyte godt av den norske kongens eiendommer. Men slik kom det ikke til å gå. I årene etter 1163 var det bare mindre flokker som våget å gjøre motstand mot Magnus Erlingsson og den mektige alliansen mellom aristokrati og kirke. En slik flokk var birkebeinerne. I 1176 tok de til leder en prestelærd mann fra Færøyene, Sverre Sigurdsson. Selv påstod han at han var norsk kongssønn. Han tok opp striden mot Erling Skakke og Magnus Erlingsson. I slaget ved Fimreite i Sogn i 1184 mistet kong Magnus livet, og Sverre stod igjen som seierherre. Men borgerkrigene fortsatte. Magnus sak ble videreført av baglerne, en krigerflokk med basis på Østlandet. Sverre og birkebeinerne holdt kontrollen over Vestlandet og Trøndelag. VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 62

63 Sosialt hadde birkebeinerne støtte i bondebefolkningen, mens baglerne hadde aristokratiet og kirken i ryggen. Til slutt kom Sverre i direkte konflikt med kirken. Han nektet å godta tronfølgeloven av 1163 og den sterke rollen kirken hadde sikret seg. Han ville tvert imot ha taket på kirken, slik kongene hadde hatt i det første århundret etter kristningen, og han framstilte seg som rett etterfølger etter Hellig-Olav. Men da han bad om å bli kirkelig kronet, svarte erkebiskopen nei. Striden ble anket helt inn for pave Innocens 3., men Sverre kom ingen vei. Før han døde i 1202, bad han sønnen Håkon om å komme til forsoning med kirken. Tidlig på 1200-tallet blusset borgerkrigene opp på nytt. I 1217 ble Sverres barnebarn, den 13 år gamle Håkon Håkonsson, hyllet som konge med allmenn oppslutning. Riksstyrer for den unge kongen ble Skule Bårdsson, som først slo ned motstandsgruppene og deretter selv gjorde opprør mot Håkon i Men han ble drept året etter, og 1240 markerer slutten på over hundre år med borgerkriger. Rikssamlingen i fugleperspektiv Rikssamlingen var ikke en hendelse i året 872, slik Snorre Sturlasons tolkning er, men en prosess gjennom flere hundre år. Hvorfor ble prosessen så langvarig? La oss se på hva vi har funnet. Utgangspunktet for rikssamlingsprosessen var rivalisering om makt i en snever elitegruppe av høvdinger. En av disse høvdingene svingte seg opp og prøvde å få overtaket på de andre. Det som fremmet rikssamlingen, var altså rikdommene som fløt inn gjennom vikingferdene. Innføringen av kristendommen virket i samme retning. Det som bremset rikssamlingsprosessen, var motstanden fra det gamle aristokratiet, det vil si fra høvdingene, og de uklare arvereglene. Ut av den langvarige sluttstriden kom en sterk og selvstendig kirke som trengte kongemakten som sikring for et fredelig og ordnet samfunn, og et knekket aristokrati som trengte kongemakten dersom medlemmene skulle kunne opprettholde status og velstand. Under hele prosessen lå befolkningsøkningen, som var et vilkår for at samfunnet skulle greie å bære den voksende eliten av konge, stormenn og kirke. Repetisjonsspørsmål 1 Hvor gammelt er det landet vi i dag kaller Norge? 2 Hvor kom de første menneskene fra som bosatte seg i Norge, og hvor bosatte de seg? 3 Hva var grunnlaget for høvdingenes makt? 4 Når og hvordan foregikk rikssamlingen i Norge? 5 Når foregikk vikingferdene? Hva var årsakene til vikingferdene, og hvor reiste vikingene? 6 Hva førte vikingferdene til, både for samfunnet i Norge og i de områdene vikingene reiste til? 7 Når og hvordan ble kristendommen innført i Norge? 8 Hvilke følger fikk innføringen av kristendommen? 9 Hvorfor kalles perioden i norsk historie for borgerkrigstida? 10 Hva var årsakene til borgerkrigene? VIKINGFERDER, KRISTNING OG RIKSSAMLING KAPITTEL 7 63

64 KAPITTEL 8 Samfunn og stat i Norge i middelalderen Elevene skal kunne gjøre rede for samfunnsforhold og statsutvikling i Norge fra ca. 700 til ca og diskutere mulig påvirkning fra andre kulturer, samfunn og stater gjøre rede for sentrale trekk ved samisk historie og diskutere samenes forhold til stater med samisk bosetning fram til omkring midten av 1800-tallet Midt på 1200-tallet var den norske staten fast etablert under Håkon Håkonsson. Foruten Fastlands-Norge omfattet den norske staten et øyrike i Nord-Atlanteren. Over en halv million mennesker bodde i disse områdene. De aller fleste var bønder. Byene var få og små, men begynte å bli viktige knutepunkter for handel, håndverk og administrasjon. Kongens fremste oppgaver var å opprettholde ro og orden og håndheve lov og rett. Han var også leder for forsvaret mot ytre fiender. Kongen samarbeidet med det kirkelige og verdslige aristokratiet. Hvem hadde egentlig makten i denne staten? Var det et personlig styre der kongen fordelte rettigheter og plikter mellom de ulike gruppene i samfunnet? Eller var kongen i virkeligheten bare en representant for aristokratiet, og medvirket han til å sikre fordelene til dette aristokratiet på bekostning av den store bondebefolkningen? Faller Norge inn under den europeiske føydale samfunnsformen? SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 64

65 lantiske øyene. Den norske kongen Rikssamlingen blir fullført prøvde å få kontroll over de landområdene der det bodde folk av norsk Håkon Håkonsson blir konge. Skule Bårdssons opprør avslutter borgerkrigene. Håkon Håkonssons tronfølgelov. avstamning. På De britiske øyer lyktes det ikke fullstendig. Verken i England eller Irland fikk den norske kongen noe å si. Håkon Håkonsson rådet riktignok over Man, Hebridene 1263 Magnus Lagabøte blir konge. (eller Suderøyene, som nordmennene 1260-årene Norgesveldet på det største. sa), Orknøyene og Shetland (som 1274 Landsloven. de kalte Hjaltland). Men også den skotske kongen vendte blikket mot 1276 Byloven. disse øyrikene. I det siste året Håkon 1277 Sættargjerda i Tønsberg avtale mellom konge og kirke. levde, i 1263, gjennomførte han et stort flåtetokt vestover til Orknøyene 1280 Eirik Magnusson blir konge. og vestkysten av Skottland. Ekspedisjonen viste at det var dyrt å fors Håkon 5. Magnusson blir konge Håkon 5. Magnusson dør uten mannlig arving.nord-afrika. vare norsk territorium så langt borte. I 1270 ble det derfor funnet en ordning Norgesveldet Under de fire kongene Håkon Håkonsson (konge ), Magnus Lagabøte (konge ), Eirik Magnusson (konge ) og Håkon 5. Magnusson (konge ) ble rikssamlingen fullført. Den norske staten framstod i sin endelige form, før utviklingen tok en ny retning på 1300-tallet. Rikssamlingsprosessen fra Harald Hårfagre til Håkon Håkonsson hadde to sider: For det første ble politisk makt samlet i kongens hender. For det andre ble det gradvis tydeligere hvilket geografisk område denne makten skulle gjelde for. Utover gjennom vikingtida (ca ) hadde mange nordmenn utvandret og bosatt seg på de britiske og de nordat- som gav Man og Hebridene over til Skottland, mot et løfte om at Orknøyene og Shetland skulle få være i fred. Islendingene hadde i lang tid styrt seg selv som et løst forbund av høvdingdømmer. Den norske kongen blandet seg nå inn i rivaliseringen mellom høvdingene, og i begynnelsen av 1260-årene godtok islendingene ham som overherre. De lovte å betale skatt, men skulle leve etter sine gamle lover. Kongens utsendinger til Grønland fikk samme tilslutning der. Også på Færøyene ble det norsk styre. Fastlands-Norge var litt annerledes enn det er i dag. I sør var landet større enn det er nå det omfattet de grisgrendte områdene Jemtland og Herjedalen og det tettbefolkede Båhuslen. Nordgrensen for den norske bosetningen hadde lenge SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 65

66 gått ved Malangen i Sør-Troms. Landet videre nordover og østover tilhørte samene. Fra Salten til Vesterålen var det en blandet norsk og samisk bosetning, gjerne slik at samene holdt til i fjordene og nordmennene langs kysten. Samene dominerte også høyfjellsområdene sør til Trøndelag. Men på 1200-tallet begynte den norske bosetningen å ekspandere. Rydningsmenn trengte seg inn i de samiske fjordbygdene i Nordland og Sør-Troms, og langs kysten av Nord-Troms og Finnmark grodde det opp en stripe av fiskevær med norske innbyggere. Bak dette nye trykket mot de samiske områdene kan vi se flere forhold: Befolkningsøkningen i høymiddelalderen, den økte etterspørselen etter fisk ute i Europa, og ikke minst rikssamlingen og kristningen. Flere kirker og en festning i Vardø markerte den norske kongens krav på overherredømme og religiøs omvendelse. Men makten var ikke større enn at den måtte deles med Sverige og den gryende russiske staten. Avtaler fra tidlig på 1300-tallet regulerte en felles skattlegging, og alle tre kunne ta for seg i det som i dag er Finnmark. Ettertida har omtalt den norske staten på slutten av 1200-tallet som Norgesveldet. Uttrykket forteller både om hvor stort området staten dekket, og om at de ytre delene av riket nå ble sterkere innordnet under den norske kongen. Presset mot nord Fram til rikssamlingsprosessen hadde det vært en skarp kontrast mellom det norske og det samiske samfunnet i Nord-Norge. Nordmennene holdt til langs kysten nord til Malangen, de livberget seg av jordbruk og fiske og var organisert i høvdingdømmer. Samene rådet i innlandet, levde vesentlig av jakt og fangst og hadde en egalitær samfunnsstruktur. Men mellom de to gruppene foregikk det et omfattende varebytte, med samisk pelsverk som den viktigste enkeltvaren. De nordnorske høvdingene hevdet enerett på denne handelen, som de var interessert i å opprettholde. Det var gjennom flere hundre år skapt økonomiske bånd mellom nordmenn og samer som begge parter så seg tjent med. Men dette skulle endre seg. Under rikssamlingen ble høvdingmakten brutt av kongemakten, og den nye rikskongen krevde nå retten til å handle med samene. Den geografiske avstanden gjorde at kongene skjøttet varebyttet dårligere enn de lokale høvdingene hadde gjort. Samene begynte derfor å handle mer med finner i sør og russere i øst. Den norske kongemakten begynte i stedet å tenke politisk når det gjaldt samene: De var et folk som skulle bli kongens undersåtter og kristnes. Samtidig medvirket befolkningsøkningen i Norge i høymiddelalderen til at nordmenn brøt inn over det som i mange hundre år hadde vært stabile grenser mellom norsk og samisk bosetning. Særlig i andre halvpart av 1200-tallet ble det bygd flere norske fiskevær langs det meste av finnmarkskysten. Kongens styringsmenn fulgte med, og kirker og festninger ble reist, foreløpig med Vardø som siste utpost. Fra disse støttepunktene kunne nå kongen sette i gang regelrett skattlegging av samene. Samtidig hadde den svenske kongemakten utvidet sitt herredømme nordover i Sverige og inn i Finland, og bystaten Novgorod i det vestre Russland hadde gjort det samme lenger øst og sikret seg kontroll opp til Kvitsjøen og Kola-halvøya. Også disse partene hevdet rett til å kreve tributt av samene. Det bygde seg opp til en konflikt om Nordkalotten, en konflikt som ble løst gjennom forhandlinger og traktater i 1320-årene. Sameland ble nå delt, slik at det meste av Troms og Finnmark skulle kunne skattlegges både av Norge, Sverige og Novgorod. Det meste av Kola skulle være felles for Norge og Novgorod, og et stykke av Nord-Finland felles for Sverige og SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 66

67 Novgorod. Vi vet ikke i detalj hvordan dette delte herredømmet kom til å fungere, bortsett fra at partene hadde en mengde innbyrdes sammenstøter utover i senmiddelalderen. De fleste hørte til bondesamfunnet Hvor mange mennesker som bodde i riket til Håkon Håkonsson, vet vi ikke nøyaktig. Det nyeste regnestykket sier at det bodde innbyggere innenfor grensene av det som i dag er Norge. I hele Håkon Håkonssons Norgesvelde kan det ha vært innbyggere. Denne befolkningen hadde vært i vekst helt siden 700-tallet. Vi har særlig gode belegg for veksten i folketallet på Østlandet. Her fins det nærmere 4000 gårder med navn som ender på -rud eller -rød. Navneforskerne mener at disse gårdene ble ryddet i vikingtida og i tidlig middelalder. Bruker vi denne kunnskapen om bosetningen til å regne folkemengden tilbake til ca. 800, ender vi på et folketall i underkant av Befolkningen var med andre ord blitt femdoblet på om lag 500 år. Bøndene var den aller største gruppa i samfunnet i hele tidsrommet fra vikingtida til Men de utgjorde slett ikke en ensartet gruppe. Størrelsen på brukene varierte og skapte forskjeller i inntekter og levekår. Disse forskjellene ble forsterket av status knyttet til eiendomsrett, som hadde særlig mye å si i middelalderen. Først fra rundt 1300 får vi kilder som gjør det mulig å lage overslag over eiendomsretten til jord i Norge. Da eide bønder bare en tredel av jorda i landet. Siden noen av dem også leide ut jord til andre bønder, kan vi løselig regne med at mindre enn en firedel av alle bønder i Norge var selveiere. Det store flertallet var altså leilendinger. Et bondepar Arne Gasse og Kristin het et ungt ektepar fra Ski sokn i Follo sørøst for Oslo. I flere år hadde de livberget seg som tjenestefolk mens de var på utkikk etter et gårdsbruk å leie. Men det var mange som ventet på et levebrød. Til slutt drog Arne og Kristin inn på skogen i allmenningen nord i Ski og begynte å rydde seg jord der. Allmenningen var et område som kongen hevdet at han eide, men som bøndene i Ski brukte til hogst og beiting. Egentlig var det ulovlig å legge beslag på noe av dette fellesområdet, men bøndene så gjennom fingrene med det, siden Arne og Kristin var to av deres egne. Med mye strev greide de unge å rydde åker og eng i den magre og steinete sandjorda på Greverud, som de kalte gården sin. Snart kom et annet par og slo seg til der som naboer. Men jo mer som var investert i jordvei og hus, desto vanskeligere var det å leve med at de ikke hadde papir på gården. En dag i året 1289 drog Arne derfor inn til Oslo og oppsøkte hertug Håkon Magnusson, som var en yngre bror av kong Eirik. Han fortalte hertugen om arbeidet sitt med å rydde seg jord, og bad om å få bygsle (leie) bruket. Og det fikk han. Hertugen satte opp et bygselbrev, det vil si en leieavtale, som gav Arne rett til å sitte med bruket så lenge han greide å betale leien. Arne og Kristin oppnådde bedre vilkår enn leilendinger flest, både når det gjaldt leie og leietid. Det kom naturligvis av de store investeringene de hadde gjort i gården. Et fattig brukerpar hadde gjort ufruktbar jord om til en inntektskilde for kongen. Når deres tid en gang var over, kunne kongen ta inn nye leilendinger og kreve full leie. Arbeidsdeling og kjønnsroller Når Arne og Kristin arbeidet på gården hjemme på Greverud, var begge to like viktige. Men når noe spesielt skulle gjøres, som å reise til Oslo for å få en leiekontrakt, var det Arne som fikk oppgaven. SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 67

68 Kvinnenes stilling i middelalderen kan vi lettest forstå om vi ser på ekteskap og arbeid. Helt fram til 1100-tallet var det foreldrene som bestemte hvem som skulle gifte seg med hvem. Men det var alltid guttens foreldre som søkte ektefelle til ham foreldrene til jenta ventet på at hun skulle få en frier. Det betydde at jentene mye oftere måtte godta en ektemake som de egentlig ikke brydde seg om. Men de hadde anledning til skilsmisse dersom de ikke holdt ut med mannen sin. Skilte kvinner hadde dessuten en viss økonomisk trygghet. Ved bryllupet fikk bruden med seg en medgift, en gave fra foreldrene, og brudgommen måtte gi en tilsvarende motgave. Disse to verdiene kunne kvinnen ta med seg i tilfelle skilsmisse. Opprinnelig kunne en kvinne ikke få arv fra foreldrene dersom hun hadde brødre. Men i den nye lovboka som kom i 1270-årene, ble det fastsatt at både døtre og sønner skulle arve. Sønner skulle likevel arve en dobbelt så stor part som døtre. På 1100-tallet fikk kirken gjennomslag for en ny ekteskapslovgivning. Den nye loven satte forbud mot ekteskap mellom slektninger og krevde samtykke fra de to som skulle gifte seg. Dermed ble det mye vanskeligere å arrangere ekteskap. Samtidig satte kirken forbud mot skilsmisse. Arbeidsdelingen på gården var bestemt på to måter: Kvinnen arbeidet inne og mannen ute. Kvinnen tok seg av de faste, regelmessige oppgavene, mens mannen utførte det mer sesongpregede arbeidet. Typisk kvinnearbeid var matlaging, tilvirking av klær, tilsyn med barn og gamle, stell av husdyr og framstilling av smør og ost. Mannen arbeidet ute på åkeren eller i skogen, eller han drev fiske og jakt. Men i de hektiske onnene om våren og høsten var også kvinnene med i arbeidet på åkeren og slåttemarka. I den hedenske religionen fantes det kvinnelige guder, og vi vet at Oseberg-kvinnen trolig hadde stått for religiøse seremonier. Den tidlige kristne kirken var til sammenlikning fullstendig mannsdominert. Men det kom en endring da klostrene ble opprettet, fra 1100-tallet og utover. I nonneklostrene fikk kvinnene adgang til både boklig lærdom og administrative oppgaver. Trellene Alle bønder var frie eller fribårne. Men det fantes også ufrie mennesker i samfunnet. I vikingtida og i tidlig middelalder hadde bøndene under seg en stor gruppe av treller eller slaver, som vi kanskje ville ha sagt i dag. Det som kjennetegnet en trell, var at han eller hun var en annen persons eiendom og kunne behandles helt vilkårlig av eieren. Det har vært en vanlig oppfatning at trellene ikke hadde havnet i ufrihet i sitt eget samfunn, men at de var fremmede kanskje kjøpt utenfra eller tatt som krigsbytte. Før rikssamlingen kan stridigheter mellom de norske høvdingdømmene ha gitt tilgang på treller på den måten. Men rekrutteringen må ha økt sterkt da vikingferdene kom i gang, og da var det treller med ikke-norsk bakgrunn som ble innført til landet. Da vikingferdene tok slutt utover på 1000-tallet, ble tilgangen på nye treller borte, samtidig som den eksisterende trellebefolkningen ble stadig mer fåtallig på grunn av frigiving eller frikjøp. På 1200-tallet var denne norske samfunnsgruppa blitt historie. Landsloven, den store lovboka som kom i 1274, nevner ikke trellene med et ord. Trellene var først og fremst arbeidskraft i jordbruket, og særlig på storgårdene. Men en jordeier kunne også se fordel i å sette en dyktig trell til å drive et gårdsbruk for seg, på linje med en vanlig leilending. Videre kunne bønder ha treller som arbeidskraft i husholdet, helst kvinner. Det var ikke uvanlig å gi trellene lønn, som de kunne spare opp til å kjøpe seg fri. Løysinger var navnet på frigitte eller frikjøpte treller. Status som frie menn SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 68

69 og kvinner fikk etterkommerne deres først etter en lovfestet ventetid på 2 4 generasjoner. Byfolk De norske byene vokste fram i takt med befolkningsøkningen og rikssamlingen. De avløste de eldre markedsplassene, der det på visse tider av året kom langveisfarende handelsfolk som byttet luksusvarer. På 1000-tallet hadde Borg (Sarpsborg), Oslo, Tønsberg, Bergen og Nidaros (Trondheim) fått fast bosetning, og den norske kongen hadde gitt dem status som byer. Først og fremst var det handelen som forklarte bydannelsen. I tillegg til luksusvarene begynte massevarer å prege omsetningen. Den viktigste eksportartikkelen var tørrfisk, som særlig gikk gjennom Bergen, landets største by. Etter hvert ble det også skipet ut trelast, særlig fra Østlandet. Den viktigste innførte varen var korn. På 1200-tallet var Norge blitt avhengig av å få en del av matkornet tilført fra utlandet. Byene ble også tilholdssted for ulike slags håndverkere. De laget klær, sko, prydgjenstander og redskaper som ble solgt ikke bare til innbyggerne i selve byen, men også til bondebefolkningen i distriktene omkring. Kongene og tjenestemennene deres ville helst bo i byene. Håkon Håkonsson reiste praktfulle steinbygninger på Holmen i Bergen og gjorde byen til sin hovedstad. Etter 1300 holdt Håkon 5. Magnusson til på festningen Akershus ved Oslo. Også kirkelederne slo seg til i byene. Nidaros ble erkebispesete i 1152, og det satt biskoper i Oslo, Hamar, Stavanger og Bergen. Mange klostre ble liggende i eller ved byene. Byloven av 1276 definerte faste grupper i bybefolkningen. «Husfaste menn» var de som rangerte høyest, ved at de var eiere eller leiere av bygårder, det vil si større bygninger der det ble drevet handel i stor målestokk. Denne gruppa fikk hånd om de viktigste oppgavene i det lokale selvstyret i byene. Under disse husfaste mennene kom en større og mer sammensatt gruppe av håndverkere, skippere og menn i andre yrker som krevde en viss fagkunnskap og kapital. Også mange kvinner drev egen næring, særlig som tilvirkere og selgere av matvarer. Nederst på rangstigen stod «resten», som var småkårs- og arbeidsfolk av alle slag. Trolig hørte over halvparten av bybefolkningen med til denne gruppa. Kongemakten Godt en halv million mennesker, av dem 95 % bønder og 5 % byfolk, var på 1200-tallet den norske kongens fremste «ressurs». Men hva slags forhold var det egentlig mellom konge og undersåtter? På 800-tallet tok høvdingene seg av oppgaver innenfor den hedenske religionen. De var ansvarlige for lov og rett, og de ledet forsvaret mot ytre fiender. Vi vet at den norske kongen hadde vært en høvding som hadde fått overtaket på de andre høvdingene og tatt dem inn i sin tjeneste. Vil det si at kongen fortsatte å ta seg av de samme funksjonene som høvdingene hadde hatt? Kongen og rettshåndhevelsen Høvdingene hadde fungert som konfliktløsere. Men den egentlige rettshåndhevelsen foregikk på bygdetinget, der alle voksne menn møtte. Over bygdetingene stod de fire lagtingene: Eidsivatinget for det indre Østlandet, Borgartinget for det ytre Østlandet, Gulatinget for Agder og Vestlandet og Frostatinget for Trøndelag og Nord-Norge. Akkurat som bygdetingene var lagtingene lenge allting, det vil si at alle voksne menn kunne delta der. Lagtingene var ikke bare de høyeste domstolene i landet, de kunne også gi lover. Dermed skapte de hver sitt lovverk. SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 69

70 Disse lovene, som er kalt landskapslovene, ble skrevet ned på 1000-tallet. Inn i landskapslovene ble så kristenretten satt på 1100-tallet. Kristenretten var lover som gjaldt kirken, kristenlivet og de ti bud. Høvdingene hadde egentlig ikke deltatt så mye i denne rettsordningen. Deres rolle var ikke å dømme, men å hjelpe folk med å iverksette dommene, for eksempel med å kreve inn bøter som lovbrytere ble dømt til å betale. Kongene begynte derimot sent, men sikkert å ete seg inn på den folkestyrte tingordningen. De overtok mer og mer av iverksettelsen av dommene, slo til seg bøtene og endret tingordningen fra allting til nemndeting, det vil si at allment frammøte ble erstattet av utpekte representanter. Til slutt krevde kongene også retten til å lage nye lover. Det toppet seg under Magnus Lagabøte (tilnavnet betyr «lovbøteren»), som skiftet ut landskapslovene med to lovbøker som dekket hele Norge, nemlig Landsloven av 1274 for landdistriktene og Byloven av 1276 for byene. Dette lovverket ble stående i fire hundre år. Rollen som lovgiver brukte kongen også til å sikre sin egen stilling. Tronfølgen hadde vært et problem for det norske riket helt fra 800-tallet. Dette problemet ble nå løst. Håkon Håkonsson ønsket å bli kronet med kirkelig velsignelse, men ville ikke gå med på en tronfølgeordning som den fra Han oppnådde å bli kronet sommeren 1247 av pavens sendemann uten å gi motytelser til kirken. Men i 1270-årene, under ettermannen Magnus Lagabøte, ble tronfølgeordningen endelig fastlagt i forhandlinger med kirken. Det ble nå slått fast at dersom ingen arvinger fantes, skulle den nye kongen velges etter reglene fra Dermed var problemene fra borgerkrigstida og tidligere tider ryddet av veien. Kongen og forsvaret Kongene tok tidlig på seg rollen som militære ledere. Allerede på 900-tallet skal Håkon den gode ha organisert leidangen, en sjøforsvarsordning som først omfattet Vestlandet, men som senere ble utvidet til hele riket. Kystbygdene ble delt inn i skipreider, og hver skipreide hadde plikt til å stille med ett skip og med tilhørende mannskap, våpen og proviant. Innlandsbygdene måtte betale skatt i stedet. Snart fant kongene på å la kystbygdene også betale leidangen som en skatt i fredstid. Det var den eneste faste skatten i Norge i middelalderen. Denne skatten var kongens motstykke til tienden, som kirken krevde inn. Kongene bygde også opp en militær styrke som var uavhengig av bøndene. Det var hirden, en gruppe elitesoldater som var knyttet til kongen med spesielle troskapsbånd. Men hirden var også noe mer. Alle som tjente kongen i styringen av staten, ble medlemmer av denne organisasjonen. I 1277 innførte kongen en ny, europeisk inspirert rangering av hirden. Lendmennene fikk nå tittelen baroner, og nivåene under ble delt i riddere og væpnere. Snart skulle hirdmedlemmene bli oppfattet som adelen i Norge. Vi ser med andre ord en klar sammenheng i hva slags oppgaver høvdingene og senere rikskongene tok seg av: religionsutøvelse, lov og orden og vern mot ytre fiender. Men både i rettsvesenet og i forsvaret hadde folket viktige roller fra gammelt av. Bare gradvis fikk kongene det avgjørende grepet om disse to grunnleggende samfunnsoppgavene. Kirken som statsmakt Kongene stilte seg i spissen for kristningen av landet. I misjonsfasen på 1000-tallet var kirken helt i kongenes hender og ble brukt som et redskap i rikssamlingen. Men på 1100-tallet fikk kirken en fastere organisasjon og rev seg løs fra kongens grep. SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 70

71 Ikke minst ble kirken økonomisk uavhengig gjennom store jordeiendommer og gjennom retten til å kreve bøndene for tiende. Rundt 2000 personer stod i direkte tjeneste for kirken. Lederne var erkebiskopen i Nidaros (Trondheim) og biskopene i Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar. Med i den samme gruppa hører de fremste prestene ved biskopskirkene og abbedene og abbedissene som styrte munke- og nonneklostrene. I alt omfattet denne kirkelige eliten et hundretall personer. Det nedre sjiktet var de vanlige sokneprestene som bodde rundt omkring i landet, og munkene og nonnene i klostrene. Da den norske staten fant sin endelige form på 1200-tallet, var det i samarbeid med kirken. Men på ett punkt oppstod det åpen konflikt mellom konge og kirke. Kirken krevde nemlig å få dømme og bøtelegge for brudd på kristenretten. Håkon Håkonsson ville ikke gi avkall på en så stor del av rettshåndhevelsen, og den mer føyelige Magnus Lagabøte valgte først å gå utenom problemet ved å holde kristenretten utenfor de to nye lovbøkene sine. Det kom til et kompromiss i 1277, en avtale mellom kongen og kirken som blir kalt sættargjerda i Tønsberg. Her oppnådde kirken domsrett i «åndelige» saker av en type som stort sett tilsvarte innholdet i de eldre kristenrettene, men som nå var nøyaktig presisert og avgrenset. Hva utrettet middelalderkirken? En del historikere og religionsforskere har hevdet at kristendommen aldri slo dypt inn i middelaldermenneskene, og at det først var med Hans Nielsen Hauge og hans lekmannsbevegelse, omkring 1800, at nordmennene ble virkelig kristnet. Den katolske kirken skulle etter et slikt syn ikke ha greid å få gjennomslag for sin forkynnelse. Som eksempel på hvor lite disiplinerende kristendommen virket, har det vært framhevet hvordan vold fortsatte å prege samfunnet etter trosskiftet, og hvordan umoral og forfall rådet i kirken selv. Andre forskere mener at kirken virkelig maktet å påvirke det livet folk førte. Folk flest fulgte de omfattende kravene om å gå til gudstjeneste på søndager og festdager gjennom kirkeåret. Kirken førte en vellykket kamp mot gamle skikker som blodhevn og utbæring av barn. Dersom den siste oppfatningen er den rette, blir det lettere å forstå at kirken og kongemakten utfylte hverandre og hadde gjensidig nytte av å samarbeide: Kirken påvirket menneskene til et fredelig og moralsk liv, og kongen satt med maktmidlene mot dem som krenket den kristne samfunnsordningen. Kongen kunne dessuten styrke sin egen autoritet ved å samarbeide med kirken. Seremonier som hylling og kroning understreket at kongens makt var gitt fra Gud og gjorde ham til arvtaker etter Olav den hellige. Kongene hadde interesse av å bruke geistlige i statstjenesten, siden mange av de geistlige var lese- og skrivekyndige og språkmektige. Erkebiskopen og biskopene fikk sete i kongens rådgivende organ, riksrådet, sammen med representanter for aristokratiet. Hva slags stat? Europa i middelalderen var preget av et samfunnssystem som kalles føydalismen. Systemet ordnet aristokratiet (adelen) i et strengt hierarki. Hver person i hierarkiet avla troskapsed til en person på nivået over. På toppen av pyramiden tronet en fyrste (konge eller keiser). Troskapen gikk oppover fra den undergitte, som ble kalt vasall, til herren. Til gjengjeld for troskap forpliktet herren seg til å beskytte vasallen. Enkelte av disse trekkene kan vi finne igjen på norsk grunn. Forholdet mellom kongen og stormennene hans i hirden fulgte det europeiske forbildet, særlig tydelig etter hirdloven av Men det fins også to viktige forskjeller: Pyra- SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 71

72 miden i Norge hadde bare to trinn, med kongen som herre og hirdmedlemmene som vasaller. I den europeiske føydalismen var det dessuten et gjennomgående trekk at vasallene fikk jord i bytte for troskapsløftet til herren. Slik var det i liten grad i Norge. Vi har hørt at omkring 1300 eide kongen bare 7 % av jorda i landet. I Norge var det ikke jord, men statstjeneste som gav kongetro personer økonomiske fordeler. At det var slik, kom til å prege hele samfunnet. Den europeiske føydalherren satt med jord i form av et gods. En del av jorda leide han ut til bønder, og en del brukte han selv i tilknytning til en borg eller et slott. Bøndene måtte betale leie for den jorda de brukte, og dessuten måtte de gjøre pliktarbeid på storgården til herren. Til gjengjeld gav herren bøndene vern mot fiender og opprettholdt lov og orden. Etter hvert fikk han hånd om alle offentlige funksjoner innenfor godset sitt. Det vil si at bondebefolkningen aldri var i kontakt med kongen eller hans embetsmenn. En slik samfunnsordning fantes ikke i Norge. Jordeiendommene var her så oppstykket og lå så spredt at det var nesten umulig å styre og utnytte bøndene så tett som lenger sør i Europa. Leilendingene betalte leie, som ble kalt landskyld, men de gjorde som regel ikke pliktarbeid. Og det var ikke jordherren, men en kongelig embetsmann som utførte statens oppgaver, for eksempel skatteinnkreving, håndtering av lov og rett og militær utkommandering. Føydalismen blir av og til framstilt som et utbyttingssystem der et lite mindretall av mennesker kunne gjøre seg rike på bekostning av en fattig bondebefolkning. I norsk sammenheng ligger det nærmere å understreke at kongen tok seg av funksjoner som var viktige for hele befolkningen. Kongen samarbeidet ikke bare med kirken og det verdslige aristokratiet, men også med bøndene. Samfunnet var gjennomvevd av patronasje, som innebar at ressurser også ble flyttet nedover på den sosiale rangstigen. Repetisjonsspørsmål 1 Hva var Norgesveldet, og hvilke landområder omfattet det? 2 Hvilke problemer opplevde samene i møtet med den norske staten i middelalderen? 3 Hvilke kilder har vi til kunnskap om folketallet i Norge i middelalderen? 4 På hvilke områder var forholdene ulike for kvinner og menn? 5 Hva var en trell? 6 Hvilke byer fantes i Norge i middelalderen, og hva var årsakene til framveksten av byene? 7 Hvilke oppgaver utførte kongen i middelalderen? 8 Hvordan fungerte tingordningen? 9 Hva var hirden? 10 Var kirken en støttespiller eller en motstander av kongemakten på og 1200-tallet? SAMFUNN OG STAT I NORGE I MIDDELALDEREN KAPITTEL 8 72

73 KAPITTEL 9 Pest og tap av norsk selvstendighet Elevene skal kunne gjøre rede for samfunnsforhold og statsutvikling i Norge fra ca. 700 til ca og diskutere mulig påvirkning fra andre kulturer, samfunn og stater gjøre rede for sentrale trekk ved samisk historie og diskutere samenes forhold til stater med samisk bosetning fram til omkring midten av 1800-tallet I europeisk historie står senmiddelalderen som en urolig tid der gammelt gikk til grunne og nytt var i emning. Alt som var bygd opp i Norge i de 500 årene fram til omkring 1300, ble tilsynelatende ødelagt igjen i de neste 200 årene. Senmiddelalderen blir hos oss oftest framstilt som en nedgangstid. Nedgangen hadde tre sider. Den ene var det svære befolkningstapet som kom i kjølvannet av pesten, av svartedauden. Den andre var at utlendinger gjorde seg sterkere gjeldende i landet. Den tredje var at Norge ble utslettet som selvstendig stat. Vi skal undersøke om det var en årsakssammenheng i det som skjedde om nedgangen i folketallet undergravde landets evne til å stå på egne bein. På veien gjennom denne undersøkelsen venter det oss en viktig oppdagelse: Det som var uheldig for staten og for de ledende samfunnsgruppene, kunne være positivt for folk flest! Var det ikke en nedgangstid likevel? PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 73

74 skjedde år for år. I boka blir ordet «drepsott» brukt, og Fram til Norge blir lydrike under Danmark det blir fortalt at sykdommen årene Konge felles med Sverige. Svartedauden. Hanseatene setter seg for alvor fast i norske byer. Konge felles med Danmark. Kalmarunionen mellom Danmark, Sverige og Norge. Kristian 1., første konge av familien Oldenburg. Avtale om evig union mellom Danmark og Norge. Det norske riksrådet avskaffet. Reformasjon. Norge lydrike under Danmark. hadde kommet nordover fra middelhavslandene. I Norge hadde den tatt livet av to tredeler av befolkningen. Vi har all grunn til å feste lit til det den ukjente islendingen skriver, for svært mange tilsvarende opplysninger fra andre land peker i samme retning. Som vi hørte i kapittel 8, var sykdommen en pest som kom til Europa fra Asia i Svartedauden Pesten viste seg først ved Svartehavet, flyttet seg så til middelhavsområdet og spredte seg derfra nordover. Da utbruddet En sensommerdag i 1349 kom et handelsskip fra England til Bergen. Det la til ved Bryggen, og lossingen av varene begynte med stilnet fem år senere, hadde bare Island og Finland gått fri. En det samme. Men plutselig brøt det ut sykdom blant mannskapet, og på kort tid var alle døde. Panikken spredte seg i byen da regner med at denne pesten halverte folketallet i Europa. Pest er en sykdom som eksisterer den dag i dag. Sykdommen hører normalt hjemme blant smågnagere, men un- folk fikk høre at sjøfolkene hadde fått blåsvarte byller over hele kroppen, og at de døde med blodig oppkast og ulidelige smerter. der spesielle forhold kan den springe over på mennesker. På Alle forstod at det måtte være tale om en ny og forferdelig sykdom. Men det var for sent å stanse sykdommen, for 1300-tallet rammet pesten først de svarte rottene, som nærmest var et slags «husdyr» overalt i Europa. Blodsugende lopper bar smitten med seg fra dyr til dyr, men når rottene døde, varene fra skipet var blitt spredt rundt i byen. Folk som hadde vært i kontakt med dem, fikk byllene, og de fleste av de syke forvillet loppene seg over på menneskene. De syke fikk store, døde etter et par døgn. I de neste ukene og månedene nøyde blåsvarte byller rundt lymfeknutene i hals, armhuler og lyske. ikke sykdommen seg med å herje i Bergen, som den gangen var På grunn av fargen ble sykdommen også kalt svartedauden. Norges største by. Den slo til over hele landet, og overalt døde Opptil 80 % av de syke døde. Byllepesten kunne dessuten slå folk i hopetall. over i lungepest, som smittet gjennom luftveiene. Da ble sykdommen nesten 100 % dødelig. Noen få år senere ble denne historien skrevet ned i en islandsk annal, det vil si en bok med opplysninger om hva som Pest er altså en egen sykdom og hadde fra langt tilbake PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 74

75 hatt tilhold i Asia. Under de store folkevandringene på 500-tallet hadde sykdommen greid spranget til Europa og herjet i denne verdensdelen i et par hundre år. Så var den blitt borte. Da mongolene på 1200-tallet skapte et rike som strakte seg fra Kina til Russland, økte handelen og samferdselen mellom Europa og Asia på nytt, og i 1347 slo altså pesten til igjen i vår verdensdel. Etter den første kraftige epidemien blusset sykdommen opp gang på gang. Det siste kjente utbruddet av pest i Norge kom i Det siste i Norden var i København og Skåne i 1711, og det siste i Vest-Europa herjet i Provence i Fra 1500-tallet og utover hadde sykdommen krevd gradvis færre liv, og det er mulig at det etter hvert bygde seg opp en immunitet i den europeiske befolkningen. Befolkningstapet Den islandske årbokskriveren hevdet at to tredeler av det norske folket døde i den første pestbølgen i Det var mer enn i Europa sett under ett. Kan påstanden kontrolleres? Vi vet at den første pestbølgen slo over hele landet. Ingenting tyder på at sykdommen gjorde forskjell på ung og gammel, kvinne og mann, høy og lav. Var det geografiske forskjeller i mortaliteten (dødsavgangen), må det helst ha vært slik at folk som bodde avsides, kunne slippe unna pesten. Men skal vi tro sagnet om Jostedalsrypa, en enslig jente som levde igjen i den avsidesliggende Jostedalen i Sogn, nådde pesten fram også til avkrokene. Vi kan med andre ord tenke oss Norge etter den første pestbølgen som et land der befolkningen var kraftig uttynnet, men ikke endret på annen måte. Prisene på jord i siste halvdel av 1300-tallet lå på bare % av det de hadde vært før epidemien. Leietakstene gikk ned til % av det de hadde vært før Korntienden til kirken var ved inngangen til 1400-tallet bare rundt 40 % av nivået tidlig på 1300-tallet. Alt i alt kan disse opplysningene passe godt med et folketall som var redusert til en tredel. Vi kan også bruke endringer i bosetningen når vi skal vurdere omfanget av befolkningstapet etter pesten. Tallet på gårder der det bodde folk, gikk ned til godt under det halve av tallet før pesten. Tallet på driftsenheter (gårdsbruk) kan ha gått enda mer ned. Folketallet i høymiddelalderen har vi regnet til godt over Dette tallet bygger på at det fantes vel gårdsbruk i landet. Et nytt overslag er det først mulig å gjøre rett etter Da var det rundt gårdsbruk, og folketallet kan ha vært rundt Det gir en nedgang til rundt en tredel. Selv om regnestykkene er usikre, bekrefter de at nedgangen var stor og folketapet langvarig. Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan denne nedgangen i folketallet foregikk fra 1349 til tidlig på 1500-tallet. Alt taler for at nedgangen var stor allerede på 1300-tallet. Deretter må folketallet ha stått stille i over 100 år. Vi tror at denne stagnasjonen artet seg som kortere perioder med vekst i folketallet, vekslende med nye epidemier som satte det tilbake igjen. Slik er i alle fall det mønsteret som er kjent fra andre land i Europa. Konklusjonen blir at folketapet var stort, og at det frem- PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 75

76 deles var fullt synlig i første del av 1500-tallet, 150 år senere. Virkninger for bondebefolkningen Vi kan lett tenke oss det uhyggelige ved et pestutbrudd. De døde måtte legges i store fellesgraver på kirkegårdene. Mange døde ble også bare liggende i husene, fordi folk var redde for å ta i dem og bli smittet. Så snart utbruddet var over, begynte letingen etter overlevende. Mange steder var det bare barn eller gamle som var igjen. På gårdene kunne husdyrene være døde på grunn av manglende stell, og avlingen på åkeren kunne ha gått tapt fordi det ikke fantes folk som kunne høste. I slike tilfeller kom det hungersnød i pestens fotefar. Så snart samfunnet hadde begynt å fungere igjen, satte andre og mer langsiktige forandringer inn. Under den lange vekstperioden tidligere i middelalderen hadde bosetningen hele tida spredt seg fra sentrum mot utkant innover i landet, oppover mot fjellet, fra den beste dyrkingsjorda til den skrinneste. Etter 1349 kom en omvendt utvikling. Nå søkte folk inn til de sentrale områdene, der det lå gode gårder ledige etter pesten. Der kunne de bygge opp på nytt de tette og trygge lokalsamfunnene som pesten hadde ødelagt. Neppe noen gang har Bygde-Norge opplevd en så stor mobilitet som i tiårene etter svartedauden. Vi kan bare ane hvor sterkt dette flyttemønsteret påvirket dialekter og lokale skikker og tradisjoner. Sannsynligvis skjedde det omlegginger i jordbruket parallelt med disse endringene i bosetningen. Korndyrkingen ble opprettholdt og kastet trolig mer av seg for gjennomsnittsbonden enn tidligere, fordi den dårligste jorda ble fraflyttet. Men bøndene kunne samtidig utnytte ødegårdene til slått og beite i stedet for å måtte dra til fjerne seterstøler. Sett under ett ble derfor åkerbruket mindre viktig enn før, sammenliknet med husdyrholdet. Kostholdet fikk da også et mindre innslag av korn og et større innslag av melk og kjøtt. En viktig næring som fisket opplevde en glanstid i senmiddelalderen. Til tross for befolkningstapet vokste etterspørselen etter fisk ute i Europa, der forbudet fra kirken mot å spise kjøtt på fredager og i fastetida før påske nå ble bedre etterlevd enn før. Det ble svært gunstig å bytte fisk mot korn. Derfor greide mange å livberge seg av fisket uten særlig støtte i jordbruket, i motsetning til det som var vanlig før og også senere. Skattelister fra rundt 1520 viser at folketallet i de typiske fiskeriområdene holdt seg oppe, og at fiskerne stod seg godt økonomisk. Vi kan med andre ord regne med at all næringsdrift var lettere etter svartedauden enn før, og at folk flest må ha klart seg bedre da folketallet gikk ned. Men den kanskje aller viktigste endringen i økonomien gjaldt landskylda, den leien som bøndene betalte når de ikke eide brukene sine selv. Før måtte leilendingene overby hverandre for å skaffe seg jord. Nå kunne de velge og vrake i all jorda som var blitt ledig, og leien kunne de prute nedover. Vi har hørt at landskylda på de brukene som var i drift, gikk ned til rundt en firedel av det en måtte betale før pesten. I høymiddelalderen betalte bøndene så mye som 20 % av nettoproduksjonen sin i leie. Nå kunne de betale bare om lag 5 %. En redusert adel Vi har ingen holdepunkter for å mene at pesten gikk hardere utover noen grupper enn andre. Vi må derfor gå ut fra at også adelen, den verdslige elitegruppa i det norske samfunnet, ble redusert på linje med bondebefolkningen. Adelen må med andre ord ha minket til en tredel av sin tidligere størrelse. Materielt sett skulle altså én adelsperson nå råde over det som tre hadde hatt før Men var det slik? Selvsagt PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 76

77 opprettholdt adelen eiendomsretten til all jorda si. Men det som skjedde, var for det første at en del jord ble liggende helt ubrukt, uten å gi inntekter. For det andre gikk leiesatsene ned til rundt en firedel for den jorda som fremdeles var i bruk La oss gå ut fra at to tredeler av brukene som tilhørte adelsgodsene, ble liggende ubrukte etter pesten. Vi vet at slike ødegårder ble brukt til slått og beite og kunne gi litt inntekter på den måten. Men ellers ble altså mengden av utleid gods redusert omtrent like mye som adelsgruppa selv. Det som ble det hardeste slaget for adelen, var dermed nedgangen i landskyldsatsene. Samlet sett tjente en gjennomsnittlig norsk adelsmann etter svartedauden bare en firedel av det han hadde tjent før. Krisen for den norske adelen i senmiddelalderen var altså todelt: Gruppa ble mindre, og den stod svakere økonomisk. Begge deler var med på å undergrave den posisjonen adelen som gruppe hadde i samfunnet. Jo mindre gruppa ble, desto vanskeligere var det å skaffe standsmessige ektemaker og sikre etterslekten. Med inntektene forsvant også den livsstilen og den sosiale rollen som skulle markere et skille i forhold til bondebefolkningen. En svakere kirke Hvordan kom kirken ut av folketapet? Den hadde oppgaver i forbindelse med både sykepleie og gravferd, og det må ha vært minst like stor dødsavgang blant dem som var knyttet til kirken, som i befolkningen ellers under pestutbruddene. Økonomisk ble kirken hardt rammet av folketapet. Tienden gikk ned til rundt 40 % av det tidligere nivået. Det utleide jordegodset som kirken eide, skrumpet til en tredel i takt med folketallet. Men i tillegg gikk leieinntektene av denne tredelen ned til en firedel av det de hadde vært før pesten. Samlet sett var kirkens inntekter trolig bare rundt 20 % av det de hadde vært før Kirken ble en taper på samme måte som adelen. Kirken kunne riktignok møte denne situasjonen lettere enn adelen, ved at tallet på prester og ordensfolk ble tilpasset de reduserte inntektene. En ble ikke prest, munk eller nonne etter fødsel, men etter kall og personlig avgjørelse. Derfor kunne tilpasningen for kirkens tjenere skje lettere og raskere enn for adelen. På den andre siden satt kirken med en stor og kostbar bygningsmasse i form av kirker og klostre. Å la disse bygningene forfalle på steder der det ikke lenger var befolkningsunderlag, var ingen lett avgjørelse å ta. Kirken hadde altså økonomiske plikter som var større enn inntektsgrunnlaget, og derfor ble kirken trolig like hardt rammet av svartedauden som den verdslige eliten. En fattigere stat Det vi har sagt om adelen og kirken, gjelder også selve staten. Statsinntektene i form av bøter og leidangsskatt må ha minket til en tredel, akkurat som folketallet, og jordegodset, som var det viktigste, kan etter 1349 ikke ha kastet mer av seg enn en tidel av det tidligere nivået. Svekkelsen av den norske staten viser seg tydeligst på grunnplanet, mellom bøndene. I hvert lokalsamfunn løste bøndene i større grad enn før sine egne tvistemål og sine felles oppgaver uten innblanding fra kongen eller hans representanter. Kongen kunne ikke lenger diktere skatter og andre ytelser fra bøndene, men måtte pent forhandle med dem om frivillige bidrag. Ble Norge hardere rammet enn nabolandene? Danske og svenske historikere har hatt vanskeligere for å måle folketapet etter pesten i landene sine enn de norske. I Vest-Europa under ett er det vanlig å regne med at folketallet ble halvert. Det kan derfor ikke utelukkes at nedgangen i Danmark og Sverige kan PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 77

78 ha vært mindre enn i Norge. Dessuten er det mulig at folketallet i Danmark og Sverige begynte å øke igjen tidligere enn i Norge, der oppgangen ikke kom før rundt Det kan derfor tenkes at de to nabolandene var blitt relativt sterkere enn Norge utover i senmiddelalderen. Det kunne få politiske følger. Utlendingene kommer! Vi regner med at det var omkring 300 adelsfamilier i Norge tidlig på 1300-tallet. De aller fremste hadde sete i riksrådet sammen med biskopene. Adelen var mer tallrik både i Danmark og i Sverige enn i Norge, og den danske og svenske adelen blir også regnet som økonomisk sterkere enn den norske. Det kan ha hatt mye å si for hvordan gruppa klarte seg. Barnløshet, kombinert med at kongene sluttet å adle nye folk, kan forklare at tallet på norske adelige gikk ned utover mot 1500-tallet. Samtidig var ekteskapsmarkedet så lite at mange fant seg adelige ektemaker utenfor landegrensene. Det var bakgrunnen for at stadig flere utlendinger dukket opp i den norske adelen og til og med kom inn i riksrådet. Vincents Lunge er et eksempel. Rundt 1500 var det blitt vanlig at danske adelige fikk embeter og inntekter i Norge og tok plassen fra landets egen adel. Utlendinger slo seg også ned i de norske byene. Helt siden 1200-tallet hadde tyske kjøpmenn kommet til Norge for å bytte til seg fisk mot korn. Mange av dem kom fra de store nordtyske havnebyene, som var organisert i et forbund som ble kalt Hansaen. Dette forbundet bygde opp et handelsnettverk over det meste av Nord-Europa. I 1350-årene, rett etter svartedauden, slo hanseatene seg fast til i Bergen og skapte sitt eget tyske samfunn på Bryggen. Til sist bodde et tusentall tyskere der. De var organisert i det såkalte Kontoret, og Mariakirken fungerte som soknekirke for dem. Hanseater bosatte seg også i Tønsberg og i Oslo. I senmiddelalderen skaffet hanseatene seg mer eller mindre monopol på den norske utenrikshandelen, fordi de kontrollerte tilførselen av matkorn, som Norge nå var blitt helt avhengig av. I stor grad styrte de seg selv uavhengig av norsk lov. Verken myndighetene i byen eller kongen våget å trosse dem. Inn i unionene Svartedauden og de senere pestepidemiene rammet et Norge som politisk var i sterk forandring. Den staten vi har lært å kjenne på slutten av 1200-tallet, var på vei ut. Da barnebarnet til Håkon Håkonsson, Håkon 5. Magnusson, døde i 1319, begynte en unionstid som varte helt til Ordet union kan vekke negative forestillinger om at en stat blir slått sammen med eller helt underlagt en annen. Men ordet kan bety alt fra en løs forbindelse i form av kongefellesskap, også kalt personalunion, til en sterk integrering i en annen stat. Håkon 5. Magnusson døde i 1319 uten sønner, og kronen gikk derfor i arv til dattersønnen Magnus Eriksson. Han var også svensk konge, og han bodde helst i det svenske riket sitt og lot det norske riksrådet ta seg av det meste av styret i Norge. Riksrådet var et rådgivende organ med representanter fra adel og kirke, som kongene tidligere hadde brukt som en slags regjering. Kongefellesskapet med Sverige gjorde kongemakten svakere. En innlysende grunn var at kongen var så mye fraværende. Viktigere var det at den norske ordningen med arvelig kongemakt ble satt under press. Både i Sverige og Danmark var skikken slik at når en konge falt fra, skulle den nye kongen velges. Det var riksrådet i landet som stod for valget. Magnus Eriksson var den første som brøt de norske reglene da han avgjorde at Norge skulle gå til hans nest eldste sønn. Det norske riksrådet protesterte ikke. Kanskje var riksrå- PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 78

79 det godt fornøyd med at den norsk-svenske unionen ble oppløst igjen. Håkon 6. Magnusson overtok i 1355 og giftet seg med den danske prinsesse Margrete. Nå stod Norge atter under sitt eget kongepar. Men Margrete viste seg å ha planer som omfattet alle de tre nordiske kongerikene. Da Håkon døde i 1380, ble deres sønn, Olav Håkonsson, automatisk konge i Norge i kraft av arveretten. Men Margrete oppnådde at han samtidig ble valgt til konge i Danmark. Her, i 1380, begynte dermed et kongefellesskap en union med Danmark, som skulle vare helt fram til Siden Olav var bare barnet, ordnet Margrete det slik at hun selv fikk hånd om styret av de to rikene. Men så gikk det ikke bedre enn at Olav døde i 1387 uten arvinger. Da var Norge i samme stilling som Danmark en ny konge måtte velges. Her greide Margrete sitt neste kunststykke, nemlig å overtale begge riksrådene til å la henne overta tronene og makten under tittelen «fuldmægtige frue og husbonde». Aldri tidligere hadde disse landene hatt et kvinnelig overhode. Men spørsmålet om en etterfølger var ikke løst. Da hentet Margrete fram slektningen Erik av Pommern. I 1397 fikk hun ham valgt til felles konge i Danmark, Sverige og Norge. De tre nordiske rikene var dermed samlet i Kalmarunionen. Men Margrete satt fremdeles med styringen fram til sin dødsdag i Ved de neste kongeskiftene måtte det norske riksrådet godta de kandidatene som de to andre nordiske riksrådene valgte. De norske arvereglene ble satt til side. I 1448 valgte det danske riksrådet den tyske småfyrsten Kristian 1. av Oldenburg til konge. Svenskene valgte en annen kandidat og brøt ut av unionen. Det norske riksrådet vinglet, men endte med å følge Danmark. Nå ble et viktig skritt tatt: I Bergenstraktaten av 1450 inngikk de to riksrådene en avtale om at Danmark og Norge skulle høre sammen «til evig tid» (det ble til 1814). Kongevalget skulle gjøres av de to riksrådene i fellesskap. Ellers skulle de to rikene være likestilte og selvstyrte. Riksrådsstaten Det viktigste kjennemerket ved en stat er at den er selvstendig eller suveren. I det arvekongedømmet som ble skapt under Håkon Håkonsson på 1200-tallet, lå suvereniteten hos kongen og gikk fra far til eldste sønn i kongsslekten. Hva skjedde med denne suvereniteten da landet kom i kongefellesskap med nabolandene? Vi har sett at det norske riksrådet flere ganger etter 1319 godtok at arvereglene ble satt til side. I 1450 avgjorde riksrådet at den norske kongen fra nå av skulle velges. Ordningen innebar at når en konge døde, gikk makten over til riksrådet, som så avgjorde hvem som i neste omgang skulle få makten. Den makten vi her snakker om, er nettopp suvereniteten. Så lenge det fantes et norsk riksråd som deltok i valget, må vi oppfatte det slik at Norge fremdeles var en suveren stat. Ved valget av konge kunne riksrådet stille vilkår, og dersom kongen brøt disse vilkårene, hadde riksrådet rett til å ta suvereniteten tilbake. Straks Kristian 1. var valgt til norsk konge i 1449, satte han og rådet opp et politisk dokument som ble kalt håndfesting. Håndfestingen inneholdt de vilkårene han forpliktet seg til å styre etter. Hver eneste konge fram til 1660 måtte sette navnet sitt under et slikt dokument. Håndfestingen var med andre ord en avtale som fungerte som en konstitusjon eller en grunnlov for hver enkelt konges styringstid. Fra likestilling til underordning Norge var altså i union med Sverige fra 1319 til 1355, deretter med Danmark fra 1380 og til slutt med begge rikene fra PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 79

80 Siden brøt svenskene ut av denne unionen flere ganger og for godt fra 1523, da Vasa-slekten kom på den svenske tronen. Forholdet mellom unionspartnerne Danmark og Norge var også på gli. Kongene Hans, Kristian 2. og Fredrik 1., som var etterfølgerne etter Kristian 1., ble ikke valgt i fellesmøter mellom de to riksrådene, slik forutsetningen var i Bergenstraktaten. Det danske riksrådet valgte først. Dermed hadde ikke det norske riksrådet annen utvei enn å velge den samme personen, dersom kongefellesskapet skulle holdes ved lag. Norge ble den svake parten i unionen, og den norske suvereniteten var nesten bare symbolsk. Disse kongeskiftene var riktignok ikke særlig omstridte, men annerledes ble det da Fredrik 1. døde i På det tidspunktet var reformasjonen i gang i Tyskland, under ledelse av teologen Martin Luther ( ). Reformasjonen var et opprør mot den romersk-katolske kirken og fikk mange sympatisører rundt omkring i Europa, også i Danmark. En av disse var Kristian, eldste sønn av Fredrik 1. Det danske riksrådet var splittet i kongevalget. Det brøt ut borgerkrig, og først i 1536 stod Kristian som seierherre. Han fikk satt biskopene i riksrådet i fengsel og opprettet en evangelisk-luthersk statskirke. De medlemmene som var igjen i riksrådet, valgte ham så til dansk konge under navnet Kristian 3. I Norge stod riksrådet under ledelse av erkebiskopen i Nidaros, Olav Engelbrektsson. Han forstod straks at hvis det norske riksrådet tok Kristian 3. til konge, ville det også i Norge være slutten for den katolske kirken. Han utsatte derfor kongevalget, forhandlet for å finne en katolsk kandidat og prøvde å utmanøvrere sine motstandere. I det norske riksrådet var adelsmannen Vincents Lunge den som gikk sterkest imot erkebiskopen. Han var født i Danmark, men hadde giftet seg inn i en av de rikeste norske adelsslektene og blitt en framtredende mann i sitt nye fedreland. Han ønsket å opprettholde forbindelsen med Danmark og gikk til og med inn for protestanten Kristian 3. som konge. Drakampen mellom de to endte med at erkebiskop Olav fikk tatt livet av den danskvennlige innflytteren. Men den drepte hadde mange likesinnede. Det Olav Engelbrektsson gjorde, kunne oppfattes som et opprør og et brudd på Bergenstraktaten av 1450, som knyttet de to rikene sammen i en «evig» union. Da Kristian 3. ble valgt til konge i Danmark i 1536, satte han opp en håndfesting med et avsnitt som siden har blitt hetende Norgesparagrafen. Der står det at fordi det norske riksrådet hadde gjort seg skyldig i opprør, skulle det avskaffes. Norge skulle for framtida bare regnes som «et ledemod», det vil si en del, av Danmark. Fra nå av var det altså det danske riksrådet som skulle velge konge for Norge. Vi kan si at suvereniteten ble flyttet til et organ utenfor Norge selv, og at Norge dermed opphørte som selvstendig stat. Slik ble det satt sluttstrek for den politiske utviklingen som hadde begynt med personalunionene fra Olav Engelbrektsson var den siste som prøvde å forsvare den norske selvstendigheten. Om han gjorde det for landet eller for sin kirke, er vanskelig å si. Men han hadde nesten ingen militærmakt å støtte seg til. I april 1537 måtte han gi opp kampen og rømme til Nederlandene, mens danske styrker tok kontrollen i Norge. Vinnerne var for det første den danske kongen. Han hadde sikret seg herredømmet i Norge, hadde overtatt kirkens eiendommer og fått det trosskiftet han personlig ønsket. Vinnere var også den danske adelen, som nå kunne regne med embeter og inntekter i nordriket i tillegg til Danmark. Var senmiddelalderen en nedgangstid? I 1567 skrev den lærde bergenseren Absalon Pederssøn Beyer PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 80

81 at Norge hadde mistet sin manndoms styrke og makt. Han sammenliknet landet med et menneske som var blitt så gammelt og skrøpelig at det knapt kunne bære vekten av sine egne klær. Et sørgelig bilde! Norske historikere i nyere tid har også brukt ord med negativ klang om senmiddelalderen: pest, folketap, avfolking, sammenbrudd, union, provins. Alle kan de sammenfattes i ordet nedgang. Svært mange som har skrevet om denne nedgangen, har vært opptatt av de samme tre sidene ved utviklingen som vi, nemlig folketapet, den stadig sterkere utenlandske innflytelsen og svekkelsen av Norge som stat. Men for en historiker er det ikke nok å undersøke hva som skjedde, slik vi har gjort til nå i kapittelet. En historiker er minst like interessert i hvorfor det skjedde. Kan vi få årsakene opp i dagen, gir de oss en følelse av å ha forstått hva som foregikk. Vi kan snakke om årsaker for hvert av de tre emnene. Nedgangen i folketallet kom av at sykdommen pest kom til Europa og ble værende her i flere hundre år. Denne årsaken kan oppfattes som en slags naturkatastrofe, som menneskene hadde liten kontroll over. Spør vi om årsakene til at utlendinger fikk mer å si i Norge i senmiddelalderen, kan svaret i første omgang ha noe å gjøre med styrkeforholdet mellom Norge og nabolandene. Innvandringen kan avspeile at Norge hadde færre innbyggere enn nabolandene. At hanseatene overtok utenrikshandelen, kan komme av at de var rikere og dyktigere enn de norske kjøpmennene. Språklige og kulturelle endringer kan ha skjedd fordi de utenlandske impulsene ble relativt sterkere. Ingen av disse faktorene må nødvendigvis oppfattes som onde. Vanskeligst er det å følge den politiske utviklingen. Tilsynelatende kom unionene i stand fordi Håkon 5. Magnusson ikke hadde en sønn. Slike tilfeldige forhold var viktige også senere. Men utviklingen ble i tillegg påvirket av en mengde personer av konger, dronninger, riksrådsmedlemmer og erkebiskoper. Det blir en nesten håpløs oppgave å måle og veie hvor mye hver enkelt hadde å si for at Norge ble svakere og til sist mistet statusen som selvstendig stat. Når hendelsene blir avgjørende, slik som i , er det selvsagt mulig å si noe om enkeltpersoner. Olav Engelbrektsson kunne ha revet Norge ut av forbindelsen med Danmark hvis han hadde funnet en konge som nordmennene kunne slutte opp om, og hvis han hadde hatt militær makt til å stå imot danskene. Men virkeligheten satte altså bom for det. Får vi svar som vi spør? Skal vi forstå et historisk tidsrom, er det ikke nok å søke svar på et mylder av detaljspørsmål. Vi vil fatte mer dersom vi greier å få spørsmålene til å henge sammen og danne det vi kaller en problemstilling. Vi kan for eksempel spørre slik: I hvor stor grad var pestepidemiene og befolkningsnedgangen årsak til at den norske staten ble svakere, og til at utlendinger fikk mer å si i det norske samfunnet? Med et slikt spørsmål holder vi fokus på de tre emnene våre og kopler dem sammen. Vi tar som utgangspunkt at ett av dem er mer grunnleggende enn de to andre, at det har påvirket dem og kanskje kan oppfattes som årsak til dem. Skal dette gå opp, er det minst to vilkår som må oppfylles. Det første vilkåret er at en årsak alltid må komme først eller samtidig med virkningen, årsaken kan aldri komme etterpå. Vi har sett at unionene kom i stand i 1319, mens pesten kom i Dermed sier det seg selv at pesten ikke kan forklare alt i den politiske utviklingen. Vi tar konsekvensen av det ved å bruke uttrykket «i hvor stor grad» i problemstillingen. Det andre vilkåret er at årsak og virkning ikke åpenbart går begge veier. Det må være mulig å tenke seg at pesten PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 81

82 kunne svekke den norske staten, mens det må være usannsynlig at de politiske forholdene påvirket pestherjingene. På samme måte må det kunne tenkes at folketapet hadde følger for den utenlandske innflytelsen, men det omvendte bør være lite rimelig det bør for eksempel være lite rimelig at flere hanseater i de norske byene førte til flere dødsfall av pest. Ved nærmere ettertanke vil vi nok innse at heller ikke denne forutsetningen er hundre prosent oppfylt. Det gir enda et argument for den forsiktige formuleringen «i hvor stor grad». Hva har vi da funnet ut som kan gi svar på problemstillingen? Alt vi har hørt, bekrefter at pesten er den største katastrofen som Norge noen gang har vært offer for. Vi tenker da på alle som døde, på all sorg, fortvilelse og frykt hos de overlevende, og på det folketomme og tilgrodde kulturlandskapet som ble liggende igjen. Men vi har også funnet ut at i kjølvannet av befolkningsnedgangen fikk de norske bøndene bedre materielle kår. Det ble rikelig tilgang på dyrkbar jord, og jorda ble mye billigere å leie. Det mest skjebnesvangre som pesten førte med seg, var endringen i ressursfordelingen. Overføringene fra den store bondebefolkningen til adel, kirke og konge gikk sterkt ned. Nedgangen gikk sterkt utover den norske adelen. Denne viktige interessegruppa bak det norske kongedømmet gjorde seg dermed mindre og mindre gjeldende, samtidig som den tilsvarende danske gruppa trengte seg på. Kirken greide seg fram til 1536, men da kom sammenbruddet. Det reduserte norske borgerskapet etter svartedauden ble erstattet av tyske hanseater. Hardest gikk det likevel utover kongen eller staten selv. Vi har dermed oppdaget at den spesielle utviklingen i senmiddelalderen bretter ut for oss en del store sammenhenger i samfunnsutviklingen: Befolkningsvekst i et førindustrielt jordbrukssamfunn fører til konkurranse om knappe ressurser, først og fremst om jord, og presser levestandarden nedover for folk flest. Befolkningsøkningen skaper større sosiale forskjeller og øker overføringene til de høyeste samfunnsgruppene og til staten. Slik sett er befolkningsvekst viktig når en stat skal bygges. Disse sammenhengene ser vi i Norge fra vikingtida og fram til 1200-tallet. Men det er utviklingen i motsatt retning fra 1300-tallet som gir oss den endelige bekreftelsen på dem. Repetisjonsspørsmål 1 Det blir hevdet at to tredeler av den norske befolkningen døde i svartedauden. Hvordan kan vi vite noe om dette folketapet? 2 Hva skjedde med bosetning og jordbruk i kjølvannet av folketapet? 3 Hvilke konsekvenser fikk pesten for elitegruppene i sam funnet? 4 Hvorfor bosatte mange utlendinger seg i Norge i senmid delalderen? 5 Hvem var hanseatene? 5 Hvorfor havnet Norge i union med Sverige i 1319? 6 Hvem var Olav Engelbrektsson, og hvordan har han påvirket Norges historie? 7 Hvorfor mistet Norge sin selvstendighet i 1536? 8 Hvilke grupper tapte på nedgangen i folketallet i middelalderen, og hvilke grupper tjente på nedgangen? PEST OG TAP AV NORSK SELVSTENDIGHET KAPITTEL 9 82

83 KAPITTEL 10 Et folk av bønder Elevene skal kunne gjøre rede for næringsutvikling i Norge fra ca til ca og analysere virkningene for sosiale forhold i denne perioden gjøre rede for sentrale trekk ved samisk historie og dis kutere samenes forhold til stater med samisk bosetning fram til omkring midten av 1800-tallet Det fantes trolig bare nordmenn tidlig på 1500-tallet. De var blitt til midt på 1700-tallet. Hvordan greide den økende folkemengden å brødfø seg? Svaret må vi søke flere steder. I forrige kapittel leste du at over 90 % prosent av husholdene i Norge drev med jordbruk. I dette kapittelet skal vi derfor gjøre oss bedre kjent med det som er kalt modernæringen i landet. Holdt jordbruksproduksjonen tritt med befolkningsøkningen? Eller satte jordressursene etter hvert grenser? Hvordan ble befolkningsøkningen taklet av den samiske befolkningen? I neste kapittel skal vi se hvilken betydning andre naturtilganger og næringer fikk for utkomme og levestandard. ET FOLK AV BØNDER KAPITTEL 10 83

84 det første året en krevende kornsort, Jordbruket brødfør en voksende befolkning helst hvete, og det andre året en mer nøysom sort som havre. Da var jorda Om lag nordmenn. Om lag nordmenn. Produksjonen på alle norske gårder blir registrert i en matrikkel. utpint, og det tredje året lå den derfor brakk (udyrket). Slik gikk rundgangen for hver del, og slik at det til hver tid var én del som bar hvete, én som bar havre, og én som lå brakk Ny matrikkel med opplysninger om hver gård. Systemet kom av at åkerbruket var 1750-årene Potetdyrking kommer i gang flere steder i Norge. viktigere enn husdyrholdet. Siden nordmenn i den første folketellingen. tilgangen på gjødsel var begrenset på grunn av lite husdyrhold, måtte nordmenn i en folketelling med omtale av hver person. en tredel av åkerjorda ligge udyrket til hver tid. Forklaringen på det svake Jordbruket i landskapet Så langt har vi sett at mens naturgrunnlaget lå fast, var befolkningen svært skiftende i størrelse. Hvilke utnyttingsformer ble så brukt for å tilpasse de to til hverandre? Vi må gjøre oss kjent med de ulike typene av jordbruksareal før vi kan gå løs på spørsmålet om hvordan de ble utnyttet. Prosentvis er det knapt noe land i Europa som har så lite dyrkingsjord som Norge. Arealene er små, spredte og ofte brattlendte. Nede på kontinentet dominerer det åpne dyrkingslandskapet. Reiser vi i dag fra Danmark og sørover, ser vi hele tida sporene av det gamle bosetningsmønsteret i landsbyer. Landsbyene var tette klynger av bolighus og uthus, gjerne med en kirke i midten. Rundt en slik landsby bredte de åpne jordene seg. Nærmest lå dyrket mark, som vi gjerne kaller innmark. Den var delt i tre store blokker, og alle gårdsbrukene hadde jordstykker i hver blokk. Denne tredelingen av jorda hadde sammenheng med at bøndene drev vekselbruk: På en del av jorda dyrket de husdyrholdet var de små utmarksområdene. Det var arealer utenfor den inngjerdede innmarka som kunne brukes til sommerbeite og til å produsere vinterhøy. Den ensidige satsingen på kornproduksjon hadde altså ført til omfattende brakklegging og jevnt over dårlig avkastning. Landsbyer er ikke vanlige i det norske landskapet. Men særlig på Vestlandet kan vi finne eksempler på klyngetun, der mange gårdbrukere har husene sine tett sammen. I eldre tid var denne måten å bo på mye vanligere. Klyngetunet tilsvarer den kontinentale landsbyen, men i Norge blir en slik bosetningsenhet kalt en gård. Jorda som hører til, er klart delt i en inngjerdet innmark, med åkerjorda nærmest rundt tunet, og utenfor gjerdet en udyrket utmark med eng, beite, skog og fjell. Tredelingen i tun, innmark og utmark er den samme som i den kontinentale landsbyen. Forskjellene ligger i størrelsen. En landsby omfattet som regel flere titalls hushold, mens en norsk gård sjelden omfattet mer enn fem, og ofte var det bare ett hushold på gården. ET FOLK AV BØNDER KAPITTEL 10 84

85 I motsetning til de kontinentale landsbyene hadde altså norske gårder lite innmark. Men det som er mindre kjent, er at de norske bøndene kunne kompensere for det ved å bruke den vidstrakte utmarka på måter som var umulige på kontinentet, med mange positive virkninger. Hvordan kunne produksjonen økes? I det jordbruket vi har beskrevet her, hadde prøving og feiling gjennom generasjoner ført til løsninger som var hensiktsmessige, og som kunne stå ved lag over tid. Men de langsiktige svingningene i folketallet burde vel ha drevet fram omfattende omskifter i måtene jordbruket ble drevet på? Vi skal se på to former for slik tilpasning, den teknologiske og den arealmessige. Spørsmålet om teknologisk tilpasning fører oss til dyreslagene i husdyrholdet og matplantene som ble anvendt i åkerbruket. Vi må undersøke om det skjedde noe med driftsmåtene som kunne øke avkastningen. Her er redskapsbruken spesielt viktig. Husdyrslagene var stort sett de samme gjennom hele tidsrommet. Noen forbedring av rasene skjedde ikke før etter 1850, om vi ser bort fra at det ble innført en del engelske saueraser på 1700-tallet. I åkerbruket var kornsortene uforandret. Men en stor endring var at potet, en søramerikansk matplante, ble innført som åkervekst fra midten av 1700-tallet. Hundre år senere var poteter blitt like vanlige som korn i det norske kostholdet. Potetene var nøysomme og ble derfor særlig viktige i de klimatiske grenseområdene og for småkårsfolk. I store trekk kan redskapskulturen oppfattes som ganske stabil fra vikingtida til ut på 1800-tallet. De fleste redskapene ble laget av tre, men gjerne med jernforsterkning. Også driftsmåtene holdt seg stort sett uforandret. Derfor er det et annet sted vi må lete etter de største omskiftene i utnyttingen av jordbruksarealet. Under norske forhold skulle vi gå ut fra at befolkningspress ville føre til intensiv bruk av all tilgjengelig jord som kunne dyrkes. Likevel er det ikke sikkert at åkerbruket ble viktigere, siden det var så knapt om god dyrkingsjord. Det ville være vel så interessant å prøve å få mer ut av utmarksressursene gjennom økt husdyrhold. Husdyrene kunne sommerstid beite i skog og fjell, og her kunne folk også sanke mye av vinterfôret til de samme dyrene. Det ville dessuten være gunstig for åkerbruket, for med flere husdyr falt det mer gjødsel til åkrene, som dermed kunne holdes i jevn drift. Sjudoblingen av folketallet i middelalderen og firedoblingen fra 1500 til 1750 førte altså til en tilsvarende ekspansjon i jordbruket. Store kornmengder måtte importeres, men i forhold til folketallet lå denne innførselen ganske konstant. Den hjemlige matproduksjonen holdt i grove trekk følge med befolkningsøkningen. Med unntak av den nye potetdyrkingen kan vi si at veksten ikke skjedde ved omlegging av produksjonen eller ved ny teknologi eller nye driftsmåter. Veksten kom fordi de arealene som ble brukt til åker, slåttemark og beite, ble utvidet. Mer av landet ble utnyttet. Denne konklusjonen om hvordan jordbruket ble tilpasset det økende folketallet, er viktig for det neste spørsmålet: Hva var de økologiske konsekvensene av befolkningsøkningen? Bonden og miljøet Vi har hørt at nede i Europa førte befolkningsøkningen til at det ble lagt mer og mer vekt på korndyrking, den produksjonen som gav mest mat per arealenhet. Det ble mindre areal igjen til husdyr, og dermed minket tilgangen på gjødsel tilsvarende. Her ser vi at systemet hele tida stod i fare for å undergrave seg selv: Jo mer jord som ble tatt til åker, desto mindre ble avkast- ET FOLK AV BØNDER KAPITTEL 10 85

86 ningen gjennom utpining og brakklegging. I Norge hadde befolkningspresset nesten den motsatte konsekvensen. Her skjedde den viktigste ekspansjonen i husdyrholdet, som utnyttet utmarksarealene, og med flere dyr ble det mer gjødsel til åkrene enn tidligere. Åkerbruket i innmarka fikk dermed gradvis bedre vilkår etter hvert som det samlede jordbruket ble utvidet. Risikoen for økologiske overtramp var derimot større i høstingen av utmarka. Den mest utsatte utmarksressursen var skogen. Vi hørte i kapittel 18 at gjennomsnittsnordmannen var en storforbruker av trevirke, ikke bare til hus og redskaper, men først og fremst til brensel. En firedobling av folketallet fra 1500 til 1750, kombinert med et omfattende uttak av tømmer for eksport og svære brenselsmengder til bergverkene, gjorde at store deler av landet stod i fare for å bli avskoget. Enda mer truende var situasjonen fordi det store geiteholdet førte til en beiting som gikk hardt utover småskogen og nyveksten. Det norske miljøproblemet viste seg altså ikke i et dyrkingslandskap med brakklegging og utpining, men i et utmarkslandskap som ble gradvis mer og mer snauet for vegetasjon. Utmarksbruket omfattet også høsting av matressurser som ferskvannsfisk og vilt. Så langt vi kjenner til, var våpnene, fangstredskapene og fangstmåtene i middelalderen så lite effektive at det var vanskelig å overutnytte bestandene. Men med den store befolkningsøkningen i århundrene etter 1500 kom også en teknologisk endring som fikk konsekvenser for jakten på større dyr: Ildvåpen kom i vanlig bruk, og opplysninger fra 1700-tallet kan tyde på en farlig tilbakegang i bestandene av elg, hjort og rein. Også samene måtte omstille seg I kyst- og fjordområdene fra Nordland og nordover livnærte samene seg av en kombinasjon av jordbruk og fiske, akkurat som de norske, og møtte de ressursproblemene som er beskrevet over. Men utfordringene ble ikke mindre for den delen av den samiske befolkningen som hadde reinsdyret som viktigste næringsgrunnlag. Helt fram til senmiddelalderen hadde høyfjellssamene først og fremst satset på et utkomme av villreinjakt. De utnyttet fangsten godt, og de fineste skinnene gikk til handelsvare og til å betale tributt til de tre statene Danmark-Norge, Sverige- Finland og Russland, som fra 1300-tallet hadde politiske krav på Sameland. Samene drev jakt og fangst som et omfattende samarbeid mellom grupper av hushold, siidaer. Siida-fellesskapet kom til uttrykk i rettigheter til landområder, i store fangstanlegg og i selve arbeidet med å skaffe levemåten. Det som ble fanget kollektivt, ble også delt rettferdig mellom de deltakende husholdene (jf. det du leste i kapittel 3). På og 1600-tallet satte det inn forandringer i denne levemåten og i denne sosiale organiseringen. Det samiske folketallet ser ut til å ha økt i den perioden. Samtidig økte etterspørselen etter skinn og andre samiske varer. Samene brukte varebyttet til å skaffe seg tilgang til ny teknologi, nemlig ildvåpen til å drive jakt med. Vi har grunn til å tro at disse endringene snart førte til at villreinstammen på Nordkalotten ble overutnyttet. Ressurskrisen tvang så fram en tilpasning. Vi vet at høyfjellssamene fra gammelt av kjente kunsten å temme reinen. Tamreinen ble brukt til transport og som lokkedyr under jakt på villrein. Enda mer verdifull ble den tamme reinen når den kunne utnyttes som melkedyr. Tamreinhold var med andre ord en mer intensiv utnytting av ressursene og kunne berge jegerne ut av den klemma de var havnet i. Kulturelt fikk tamreinholdet omfattende følger. Melking og tillaging av melkeprodukter ble nye gjøremål for kvinnene. ET FOLK AV BØNDER KAPITTEL 10 86

87 Mennene måtte stå for vokting og gjeting av tamreinflokkene. I mange områder utviklet det seg et flyttemønster som forskerne har kalt nomadisme, ved at reinsamene måtte flytte buskapene over lange avstander mellom vinterbeitene og sommerbeitene. Tamreinholdet førte også til at privat eiendomsrett fikk en større plass i den samiske samfunnsordningen, og at siida-fellesskapet mistet tradisjonelle funksjoner. Men omstillingen var altså på mange måter samenes svar på et liknende næringsproblem som det bøndene løste gjennom utmarksbruket. Repetisjonsspørsmål 1 Hvordan økte bøndene produksjonen? 2 Hvilke husdyr har vært de mest vanlige i Norge? Hvordan har husdyrholdet vært drevet? 3 Hvilke forskjeller er det mellom Norge og Europa når det gjelder måten å drive jordbruk på, og når det gjelder or ganisering av gårdene? Hva er årsakene til disse forskjellene? 4 Beskriv samenes næringsliv. Hvordan har samene måttet tilpasse seg endringer? ET FOLK AV BØNDER KAPITTEL 10 87

88 KAPITTEL 11 Nordmennene møter den tidlige kapitalismen Elevene skal kunne gjøre rede for næringsutvikling i Norge fra ca til ca og analysere virkningene for sosiale forhold i denne perioden gjøre rede for sentrale trekk ved samisk historie og diskutere samenes forhold til stater med samisk bosetning fram til omkring midten av 1800-tallet Jordbruket var modernæringen, men andre næringer kom til: Fisket ble en eksportnæring allerede i middelalderen, skogbruket kom for alvor på 1500-tallet, bergverksnæringen på 1600-tallet, og på 1700-tallet fulgte gjennombruddet for norsk skipsfart. Hvem var de som gjorde arbeidet innenfor denne stadig større og mer sammensatte økonomien? Arbeidsdelingen i samfunnet gikk ikke særlig langt. Norge utviklet i stedet et system med mangesysleri, det vil si at en og samme person kunne pendle mellom flere næringer gjennom et kalenderår. På den måten kunne mange bygdefolk sikre seg jevnere arbeid og større inntekter. Likevel ser vi økende sosiale forskjeller i det norske samfunnet. Var det resultatet av at Norge ble trukket med i en større kapitalistisk økonomi? NORDMENNENE MØTER DEN TIDLEGE KAPITALISMEN KAPITTEL 11 88

89 månedene fisket varte. De ordnet seg i båtlag på 4 6 mann, i Jordbruket brødfør en voksende befolkning åpne trebåter med årer og seil årene Om lag nordmenn. Om lag nordmenn. Produksjonen på alle norske gårder blir registrert i en matrikkel. Ny matrikkel med opplysninger om hver gård. Potetdyrking kommer i gang flere steder i Norge nordmenn i den første folketellingen nordmenn i en folketelling med omtale av hver Hver fisker stilte med egen proviant og egne redskaper, og utbyttet av fangsten ble delt likt med en lott (part) på hver. Den som eide båten, fikk en egen lott for den. Fisken ble hengt til tørk på svære stativ som ble kalt hjeller. Fiskerne bodde i rorbuer på land. Det var vanlig at både buer og hjeller tilhørte en lokal væreier. Fisket På vårparten kom fiskerne tilbake og tok den tørkede fisken Fiske for salg var det bare grunnlag for på steder der torsk eller ned. Så ble tørrfisken sendt til Bergen på større fartøy (jekter). sild samlet seg i store mengder for å gyte hvert år, fra januar Vanligvis var det i hver bygd en jekteeier som fiskerne hadde til mars. Torsken hadde først og fremst gytesteder i Lofoten og avtale med. Fra Bergen tok han korn og andre nødvendige varer med tilbake. på mørekysten. Silda vekslet derimot. Den var utenfor Trøndelag tidlig på 1600-tallet og dernest på Sørvestlandet fram til Omsetningen i Bergen var fra 1300-tallet i hendene på 1780-årene, med unntak av tidsrommet , da den innvandrede tyske kjøpmenn som var organisert i Hansaforbundet. Men fra 1500-tallet kom innenlandske kjøpmenn mer søkte mot land på Nordvestlandet. Det grunnleggende problemet var å konservere fangsten og mer med som konkurrenter. Eksporten til kontinentet gikk slik at fisken kunne nå fram til forbrukeren i god stand. Tørking, på store handelsskip. Fra 1600-tallet var det vanlig at disse salting og røyking var de tre metodene som kunne brukes. Salt skipene tilhørte bergenske kjøpmenn. Det største markedet var kunne en skaffe ved å koke inn sjøvann, men produktet var dårlig og kostet mye brensel. Heller ikke røyking var en god metode lenge Tyskland, Nederland og Storbritannia, men på 1700-tallet flyttet tyngdepunktet seg til Frankrike, Spania og middelhavslandene. når mengdene ble store. Tørking var derimot billig og gav godt resultat, men betingelsen var kaldt klima i første del av prosessen. Derfor var torskefisket i Lofoten det første som kunne Nettopp i disse sørlige landene ble det produsert billig og godt salt. Dette saltet gjorde det mulig å utnytte fiskeressursene langs norskekysten mye bedre. Torsken som ble drives kommersielt i stor skala, med tørrfisk som produkt. Fiskere fra hele Nord-Norge samlet seg i Lofoten i de par fanget på Møre, hadde vært vanskelig å tørke fordi mildværet NORDMENNENE MØTER DEN TIDLEGE KAPITALISMEN KAPITTEL 11 89

90 og fluene kom tidligere der enn nordpå. Men på 1700-tallet ble det utviklet et nytt produkt, klippfisk, som ble framstilt ved en blanding av tørking og salting. Aller mest fikk det billige saltet å si for sildefisket. Nå kunne silda saltes i tønner og holde seg i årevis. Dette produktet fikk god avsetning innenlands, men store mengder gikk også til østersjølandene, der silda ble byttet i korn. I Lofoten hadde fiskerne selv hatt hånd om fangst, foredling og transport. Foredlingen av klippfisk og saltsild i Sør- Norge ble derimot liggende i hendene på byborgere, på grunn av behovet for salt og tønner. Byborgerne kjøpte fangsten av fiskerne og organiserte arbeidet med salting, tørking og nedlegging i tønner. Det var menn som fisket på havet, men kvinnene tok hånd om de fleste arbeidsoppgavene på land. Skogbruket Befolkningsøkning og rydding av nytt jordbruksland hadde på 1500-tallet ført til avskoging mange steder i Vest-Europa. Samtidig økte behovet for trevirke til slikt som hus, skip og brensel. Transporten fra skogrike områder i Nord- og Øst-Europa var langt billigere på skip over Nordsjøen enn over land, og i Sør- Norge stod skogen helt ned i strandkanten. Rundt 1500 kom en teknologisk nyvinning til landet: den vanndrevne oppgangssaga. Et sagblad ble montert loddrett i en grind som ble drevet opp og ned av et vannhjul. Denne teknologien var et stort framskritt sammenliknet med å måtte sage bord av tømmerstokkene med håndmakt. Det var også et enkelt og rimelig utstyr, som vanlige bønder hadde råd til å skaffe seg. Langs hele kysten av Sør-Norge kom det i gang trelasthandel utover på 1500-tallet. Også i områder som ikke grenset til sjøen, kunne det hentes inntekter av skogen. Der kunne tømmeret foredles til mer verdifulle produkter som tjære og trekull, som var enklere å frakte. Trelasteksportens første gullalder varte til midten av 1600-tallet. Da var den lett tilgjengelige skogen på Vestlandet uthogd. Hele næringen måtte omorganiseres. Tyngdepunktet flyttet seg nå til Østlandet og Agder øst for Lindesnes. Innlandsskogene ble for alvor tatt i bruk. Tømmeret ble fløtet ut til kysten på de store elvene. Der lå sagbrukene konsentrert nederst i vassdragene, og ved elvemunningene vokste det fram byer, der den ferdige skurden ble lastet om bord i skip for å bli fraktet til fremmede land. Tidligere hadde vanlige bønder hogd, saget og solgt til de utenlandske kjøperne. Nå gikk næringen over til de mer pengesterke byborgerne. De kjøpte tømmeret av bøndene inne i landet, organiserte fløting ned langs elvene, drev de store sagbrukene og stod for handelen med de ferdige produktene. Myndighetene blandet seg også inn i næringen. Avskogingen ble oppfattet som farlig, blant annet fordi krigsflåten trengte stordimensjonert kvalitetsvirke, som nå ble mangelvare. Det oppstod dessuten en oppfatning om at stort tilbud på trelast gav tilsvarende dårlig pris. I 1688 skrev kongen derfor ut de såkalte sagbruksprivilegiene, som gjaldt Agder og Østlandet. Disse løyvene ble gitt til ett og ett sagbruk. Resultatet var at tallet på bruk som hadde lov til å sage for eksport, ble halvert fra 1200 til 1660, og skurden ble redusert tilsvarende, fra 6,4 til 3,4 millioner bord i året. Tiltaket gikk særlig sterkt utover sagene til bøndene, og byborgerne fikk sterkere grep om næringen. I 1750 ble det lagt et liknende tak på trelastproduksjonen på Vestlandet og i Trøndelag. Restriksjonene på skurden ble fjernet i 1795, men grensene for tallet på sagbruk ble stående helt til midten av 1800-tallet. Arbeidet i trelastnæringen var sesongpreget. Tømmeret ble hogd og kjørt fram med slede på vinterstid. Fløtingen ned NORDMENNENE MØTER DEN TIDLEGE KAPITALISMEN KAPITTEL 11 90

91 langs elvene foregikk om våren, når vannføringen var stor. Det var også den travleste tida for sagbrukene. Utskipingen av trelast var mest en sommeraktivitet. Bergverksnæringen Utnyttingen av mineralforekomster i norske fjell begynte tidlig på 1500-tallet, men tiltakene rant ut i sanden etter kort tid. Det egentlige oppsvinget kom hundre år senere. I 1623 kom sølvverket på Kongsberg i gang. Det var i kongens eller statens eie. Kort etter ble det etablert flere kobberverk nord på Østlandet og i Trøndelag. Viktigst var verket på Røros, som ble grunnlagt i Kobberverkene var organisert som en form for aksjeselskap. Eierne måtte skyte inn kapital i driften og fikk utbytte i form av ferdig kobber som de solgte. Mange borgere i Trondheim deltok i denne næringen. Jernverkene lå på strekningen fra Arendal til Eidsvoll. Det meste av malmen kom fra gruver i Aust-Agder, men det var tilgangen på brensel som avgjorde plasseringen. Jernverkene var mindre enn kobberverkene og hadde oftest bare én eier. Råvaren var stangjern, men i motsetning til kobberverkene framstilte jernverkene også som regel ferdige varer. Det kunne være kanoner og kanonkuler eller sivile produkter som støpejernsovner eller spiker. Felles for alle bergverkene var at de slukte enorme energimengder. Malmen ble utvunnet ved hjelp av fyrsetting, det vil si bål som varmet opp bergveggen og gjorde den sprø. Det ble dessuten brukt ved til røsting, en oppvarming av malmen som skulle fjerne svovel. Videre gikk det med store mengder av trekull til selve smeltingen og utvinningen av det rene metallet. All denne energien var det skogene i omlandet som måtte levere. Det gikk bra på Østlandet, selv om bergverkene her måtte konkurrere med den omfattende trelastnæringen. Kobberverkene nordenfjells førte derimot til store miljøødeleggelser i form av avskoging. Alle verkene hadde en kjerne av spesialarbeidere. I etableringsfasen på 1600-tallet kom mange av disse fra gruveområdene i Tyskland. Enkle arbeidsoppgaver som bæring eller kjøring av malm og ved ble derimot kvinner og barn satt til. Sølvverket på Kongsberg hadde på det meste over 4000 ansatte. De fleste andre verkene kunne ha noen få hundre arbeidere, men ringvirkningene i sysselsettingen var mye større. Hvert enkelt verk fikk et privilegiebrev av kongen, som gav verket flere særrettigheter innenfor et visst omland. Bøndene i dette omlandet kunne for eksempel få pålegg om å levere faste mengder av ved og trekull og utføre transport for verket mot betaling. Ordningen var en form for tvang, men gav samtidig sysselsetting og inntekter til langt flere mennesker enn de egentlige verksarbeiderne. Verkssamfunnene ble også gode avtakere for matvarene som bøndene i omlandet produserte. Ringvirkningene kunne nå langt: Transportoppgavene førte til stort hestehold i bergverksområdene på Østlandet. Folk i Hardanger spesialiserte seg da på hesteoppdrett, drev hestene over Hardangervidda og solgte dem til bøndene i omlandet rundt verket. Sjøfarten Forutsetningene for å bli en stor sjøfartsnasjon hadde Norge i ferdselen langs den lange kysten, den omfattende varehandelen med utlandet og kapitalen hos bykjøpmennene. Oppsvinget kom etter Da begynte myndighetene å gi ulike former for støtte til innenlandske handelsskip, mot at eierne stilte skipene til disposisjon som marinefartøy i tilfelle krig. Særlig den bergenske flåten vokste sterkt da handelen med fisk mot salt på Sør-Europa utviklet seg på 1700-tallet. NORDMENNENE MØTER DEN TIDLEGE KAPITALISMEN KAPITTEL 11 91

92 Gjennom hele det århundret lå de store sjømaktene England, Nederland og Frankrike i konflikter som gav det nøytrale Danmark-Norge innpass i den internasjonale varetransporten. Ved inngangen til 1800-tallet var Norge ett av de fremste sjøfartslandene i Europa i forhold til folketallet. Flåten bestod av små og store treskuter som ble bygd på steder langs kysten der det var god tilgang på byggevirke. Utstyr som tauverk og seil ble framstilt av håndverkere i byene. Det var vanligvis byborgere som var eiere av skipene, gjerne i form av partsrederier, det vil si at hvert skip hadde mange eiere. Da ble tapsrisikoen spredt. Mange av sjøfolkene som drev skipene, var også bosatt i byene, men sjøvante matroser var etterspurt langs hele kysten. For mange var det å gå til sjøs et yrke for unge folk uten forsørgeransvar. Det hadde også sammenheng med at om vinteren, når mørke og uvær gjorde det vanskeligere å seile, lå de minste skipene i havn, og mannskapet mønstret av. Bondesamfunnet og de nye næringene Det merkelige er at veksten i de nye næringene og i varebyttet med utlandet ikke førte til nevneverdig byvekst. Rundt 1500 kan litt over 5 % av befolkningen i Norge ha bodd i byene. Først rundt 1800 passerte prosentdelen 10. En viktig forklaring er at det meste av produksjonen i de nye næringene foregikk på landet. Her fantes det spesialiserte arbeidere ved bergverkene og ved sagbrukene. Men en svært stor del av arbeidet ble faktisk utført av folk som hørte hjemme i bondesamfunnet, og som hadde jordbruk som basisnæring. Husmennene Ved folketellingen i 1801 ble det registrert hushold der hovedpersonen var bonde. Men i tillegg var det hushold med en husmann som hovedperson. Vi møter husmenn i skattelister og annet materiale så tidlig som på 1600-tallet, men da var de svært få. I 1801 hørte derimot hver tredje innbygger i det norske bondesamfunnet til husmannsgruppa. Gruppa vokste videre også etter den tid, og var på sitt største midt på 1800-tallet. Husmennene fikk leie små jordstykker av bøndene. Slike jordstykker gav tomt til et hus og oftest også litt jord som kunne dyrkes, men de var nesten alltid for små til å skaffe husholdet livsopphold. Derfor trengte husmennene ekstra inntekter, og de kunne drive med svært mange ulike attåtyrker. De gikk i dagarbeid for bøndene, de drev håndverk og handel og de arbeidet i skogbruk og fiske. Likevel levde de jevnt over i trangere økonomiske kår enn bøndene, og noen måtte ha fattighjelp eller gikk rundt som tiggere. Husmannssystemet utviklet seg med store regionale forskjeller, men også med en del faste trekk. Husmennene slapp å betale skatt, det var det fremdeles bøndene som gjorde. Bøndene fastsatte leien for husmannsplassene. Leieforholdene var ikke lovregulert, slik de var for leilendingene. Leien kunne settes i form av penger, men vel så vanlig var det at leien for en husmannsplass ble regnet til et visst antall arbeidsdager eller faste arbeidsoppgaver for eksempel at husmannen skulle lage så og så mange par sko til bonden. Leietida eller festetida kunne være så lenge husmannen og enken levde, men like ofte kunne plassen leies ut på åremål eller på oppsigelse. Dermed hadde husmennene det mye mer usikkert enn de bøndene som var leilendinger, og som alltid hadde leie for hele livet. Myndighetene prøvde riktignok å regulere husmannsvilkårene gjennom lover i 1750, 1752 og Men først med loven av 1851 fikk husmennene en rettsstatus NORDMENNENE MØTER DEN TIDLEGE KAPITALISMEN KAPITTEL 11 92

93 som kunne minne om de betingelsene leilendingene hadde hatt fra gammelt av. Lengst nede på stigen Foruten den store gruppa av husmenn med og uten jord aner vi også en mer sammensatt gruppe lengst nede i bondesamfunnet. Det var blant annet en del enslige personer og familier som bodde til leie i huset hos bønder eller husmenn. Uttrykket innerst ble brukt om slike losjerende, som holdt seg med kosten selv. Strandsittere var husmenn som bodde ved sjøen, og som gjerne hadde inntekt av fiske og sjøfart. En gruppe som er lett å overse fordi den bare kommer til syne som husholdsmedlemmer og aldri som hovedpersoner, er tjenestefolk. I 1801 fantes det rundt tjenere i landet. Flertallet var ungdommer mellom 15 og 30 år, og det var litt flere jenter enn gutter. De fleste gårdbrukere på landet og mer velstående folk i byene holdt tjenestefolk. Jentene hjalp husmoren med husarbeid og husdyrstell, og guttene var med i mannsarbeidet. Vanligvis ble tjenestefolk hyret for en periode på ett år om gangen. De fikk kost og losji og en mager lønn, som gjerne bestod av klær, sko og litt penger. Rundt om i landet kunne en dessuten støte på farende familier som livberget seg med småhandel eller forefallende arbeid, gjerne spesielle håndverk som reparasjon av kobberkjeler (kjelflikking) eller utrivelig arbeid som kastrering av husdyr. De ble kalt reisende, omstreifere, fanter eller tatere. Myndighetene så på dem som et ordensproblem og motarbeidet dem på alle måter. Mellom de reisende og de fastboende var det sosial og kulturell avstand. Men ofte tilpasset de seg hverandre i et fordragelig forhold, der bøndene fikk utført nødvendig arbeid, og de reisende fikk noe å leve av. Bondehusholdet gjorde arbeidet Det er lett å tenke seg at de store inntektene av fiske, skogbruk, bergverksdrift og sjøfart havnet i lommene på noen få kjøpmenn, redere og verkseiere. Men i virkeligheten fløt det meste ut til de flere hundre tusen menneskene i by og bygd som hadde vært med i alle de arbeidsprosessene som lå bak eksportproduktene. Og det store flertallet av disse menneskene var vanlige bønder og husmenn. Hvordan hang det sammen? Vi har hørt at de store fiskeriene etter torsk og sild foregikk på ettervinteren. De kunne dermed kombineres med jordbruk, fordi de var ferdige før våronna begynte. I skogbruket foregikk hogst og framkjøring til fløteelvene om vinteren, og fløtingen tok til når elveisen gikk opp om våren. I bergverksnæringen var sledeføret om vinteren den beste tida for all slags kjøring. Vedhogst kunne legges til vinterhalvåret, og kullbrenning kunne gjøres i de stille periodene mellom onnene om sommeren. Bare sjøfarten i sommerhalvåret var vanskelig å kombinere med jordbruksarbeid. For et bondehushold var det rasjonelt å fylle de rolige periodene i arbeidsåret med inntektsgivende aktiviteter. Det førte til større samlet inntekt, og dessuten fikk husholdet flere bein å stå på. Det var en sikring mot en lunefull natur, som kunne sende regn i kornskurden eller storm under fisket. Det som fins av produksjonsopplysninger fra jordbruket mellom 1660 og midten av 1800-tallet, tyder ikke på at større deltakelse i attåtnæringene førte til at jordbruket ble forsømt. Produksjonen per bruk holdt seg oppe. Inntektene fra de andre næringene ble med andre ord en ren gevinst, som må ha økt levestandarden for folk flest. Slik var det i prinsippet også for husmennene. Også de pendlet mellom arbeidsoppgaver i ulike næringer. Forskjellen var bare at de produserte mindre av sin egen mat og var mer avhengige av å kjøpe. NORDMENNENE MØTER DEN TIDLEGE KAPITALISMEN KAPITTEL 11 93

94 Det er viktig å understreke at det økende mangesysleriet førte til nye former for arbeidsdeling. Tidligere var det kvinnene som utførte innearbeidet og hadde ansvaret for husdyrene, mens mennene arbeidet ute på åkeren og i skogen. Høyslått og kornskurd var begge parter med i, men igjen med hver sine oppgaver. De nye attåtnæringene drog vesentlig til seg mennene som arbeidskraft, selv om også kvinner var med i for eksempel sildesalting og klippfisktørking. Men når mennene var mer borte, måtte kvinnene ta hovedansvaret for arbeidet hjemme på gården. Kjøp, salg og kreditt Attåtnæringene gav bondehusholdene inntekter i et marked. Enten de leverte fisk eller tømmer, skulle de ha oppgjør fra en kjøpmann. I prinsippet kan vi tenke oss at alle hushold hadde kontakt med en kjøpmann i nærmeste by. De nordnorske fiskerbøndene hadde sin faste kjøpmann i Bergen som de leverte tørrfisk til. Normalt fikk de ikke oppgjør i penger, men i form av varer. Når forholdet var fast, var kjøpmannen villig til å gi varer også når nordlendingen hadde lite å levere. Kjøpmannen gav altså kreditt og hjalp fiskeren sin over en kneik. Vi ser at forholdet mellom kjøpmann og bonde hadde en positiv side som gjaldt tillit, stabilitet og trygghet. Men medaljen hadde også en bakside, med gjeldsbånd og i verste fall utbytting. Nordlandsgjeld til kjøpmennene i Bergen gikk i arv fra far til sønn og kunne oppfattes som en slavelenke. Men til sjuende og sist ble gjelda kanskje aldri betalt. Og den var et bånd som normalt forpliktet begge parter. Kreditten bygde opp under den økonomiske tryggheten, på samme måte som inntekter fra flere næringer gjorde. Byene Til tross for omfattende vekst i folketall og næringsveier var altså Norge i europeisk sammenheng fremdeles et lite urbanisert land ved inngangen til 1800-tallet, da bare 10 % av nordmennene bodde i byer. Innenfor dagens landegrenser var det rundt 1500 bare åtte kjøpsteder, som byene ble kalt. Det var Sarpsborg, Oslo, Hamar, Tønsberg, Skien, Stavanger, Bergen og Trondheim. Størst av disse var Bergen, med rundt 6000 innbyggere. Fram til midten av 1600-tallet kom det til én ny by, Kristiansand, som ble grunnlagt av Kristian 4. i Sarpsborg og Hamar gikk kraftig tilbake i folketall på 1500-tallet og mistet kjøpstadstatusen, så i 1650 var tallet på kjøpsteder bare sju. Men tallet forteller ikke alt. I de eksisterende kjøpstedene hadde folketallet økt, og ved flere av elvemunningene i Agder og på Østlandet hadde det vokst fram byliknende tettsteder som ble kalt ladesteder. Dette navnet hadde de fordi trelast her ble lastet opp i skip for eksport. Ladestedene hadde ikke det selvstyret som kjennetegnet de eldre kjøpstedene, men i tur og orden fikk de nå tildelt kjøpstadstatus av kongen. De sju kjøpstedene i 1650 var blitt til 21 i 1800, og tallet fortsatte å vokse. De fleste norske byene hadde omsetning av varer mellom bygdene på den ene siden og utlandet på den andre som sitt viktigste eksistensgrunnlag. Sjøfarten ble viktig etter hvert. Byene ble sentra for håndverk, med produksjon for et marked både i selve byene og i distriktene omkring. Dessuten var de større byene administrative knutepunkter, og en del hadde festninger og militære garnisoner. Fra 1660-årene grep myndighetene inn med sterkere regulering av arbeidsdelingen mellom by og land. Hver kjøpstad fikk nå et oppland og enerett til all omsetning der. Kjøpstedene fikk enerett til de aller fleste former for handel og håndverk. Spesielt viktig var det at trelasthandelen bare kunne drives fra NORDMENNENE MØTER DEN TIDLEGE KAPITALISMEN KAPITTEL 11 94

95 kjøpstedene. Byfolk De økonomiske aktivitetene i kjøpstedene preget de sosiale forholdene. De sosiale forskjellene var enda større her enn utover bygdene. Hovedskillet gikk mellom dem som var borgere, og de andre. For å drive de fleste slags handel og håndverk måtte en ha borgerrett, som ble tildelt av byrådet i form av et dokument, det såkalte borgerbrevet. Siden byrådet representerte borgerne, var dette et lukket system, der borgerne kontrollerte rekrutteringen til sin egen gruppe, det vil si tallet på yrkesutøvere og konkurransen dem imellom. I de fleste kjøpsteder utgjorde dette borgerskapet % av innbyggerne. Flertallet var altså «de andre» arbeidere av alle slag, som var holdt utenfor bystyringen, og som utførte de mange små oppgavene i bysamfunnet. Men innenfor borgerskapet var det også store kontraster. Vanlige håndverkere som skomakere og skreddere levde i små kår. Det kunne være stor avstand fra dem opp til gullsmeder eller bakere, som hadde store inntekter fordi de framstilte verdifulle varer eller drev produksjon i stor skala. Felles for alle de vanligste håndverkene var at utøverne var organisert i foreninger som ble kalt laug. Lauget hadde tilsyn med utdanningen i faget, fra læregutt til svenn og videre til mester. Lauget overvåket kvaliteten og prisen på varene. I tillegg var lauget et sosialt samlingssted. Innenfor handelen var de sosiale forskjellene minst like store som blant håndverkerne. Nederst på rangstigen stod de som solgte hverdagsvarer rundt på gater og torg. Mange av dem var kvinner, og det ble sett gjennom fingrene med at en god del av dem drev handel uten å ha løst borgerbrev. På toppen stod kjøpmennene, den lille gruppa av pengesterke folk som drev utenrikshandel og eide skip. Repetisjonsspørsmål 1 Hvilke fiskerier var de to viktigste i Norge? 2 Hvilke ulike konserveringsmetoder ble brukt for fisk, og hvilke fordeler og ulemper har de ulike metodene? 3 I hvilke perioder var det gode tider for trelasthandel i Norge, og hva var årsakene til oppgangs- og nedgangs tider i denne næringen? 4 Hva var sagbruksprivilegier? Hva var bakgrunnen for disse privilegiene, og hvilke konsekvenser fikk de? 5 Når og hvor har det vært drevet bergverk i Norge? 6 Hva var årsakene til veksten i skipsfarten? 7 Hvordan var fordelingen av jord i Norge fra middelalderen og fram til ca. 1800? 8 Når foregikk overgangen til selveie, og hva var årsakene til denne overgangen? 9 Hva var årsakene til at husmannsvesenet vokste fram? 10 Gjør greie for byutviklingen i Norge fra 1500 til NORDMENNENE MØTER DEN TIDLEGE KAPITALISMEN KAPITTEL 11 95