Skulptur i stein. Eksamensoppgave modul 3. Mia Idstad

Transkript

1 Skulptur i stein Eksamensoppgave modul 3 Mia Idstad 1

2 Samtidskunstårsstudiet er gått mot slutten, og siste modul ble tilbrakt i steinbruddet i Tjølling under oppfølging av Martin Khun. I denne fordypningsoppgaven har jeg tatt for meg litt geologi, om hva som definerer en bergart, hvordan oslofeltet ble dannet og en liten introduksjon om hva larvikitt er og denne bergartens egenskaper. Etter dette følger en del om min prosess i steinbruddet, fra idé til ferdig produkt og avslutningsvis nevner jeg noen av mine inspirasjonskilder som jeg føler har relevans for min fordypningsoppgave Hva er en bergart? Hele jordskorpen består av mange forskjellige typer bergarter. Bergartene kategoriseres etter hva de består av og under hvilke forhold de ble dannet. Bergartene er sammensatt av mineraler og det finnes mer enn 4000 forskjellige mineraler på jorden, men omkring 100 av dem er vanlige. Mange av de vanligste mineralene kan vi bestemme fordi de har karakteristiske kjennetegn, som krystallform, hardhet, vekt, farge og glans. Mineraler som inneholder tunge metaller, kalles ertsmineraler, og bergarter som inneholder en viss mengde ertsmineraler, kalles malmer. Dersom mineralene får utvikle seg fritt på steder hvor det er god plass, i hulrom eller sprekker i berget, vil de danne regelmessige krystaller med en bestemt krystallform. De vanligste mineralene i våre bergarter er kvarts, feltspat, glimmer, kalkspat, hornblede, granat, pyroksen og amfibol. Jordskorpen består av tre typer bergarter som er dannet på forskjellige måter. Magmabergarter (vulkanske bergarter) Magmabergarter dannes av varmt flytende materialet, det som kalles magma som finnes i jordens kappe. Igjennom millioner av år har magmaen kommet opp fra kappen gjennom jordskorpen. Her avkjøles den og danner magmabergarter. Sedimentbergarter Sedimentbergarter dannes av småstykker av andre bergarter. 2

3 Når magmabergarter nedbrytes av vind og regn på jordens overflate, faller det små stykker av og avfeies til et nytt sted. Iløpet av noen millioner år danner de en ny segmentbergart. Metamorfe bergarter Metamorf betyr omdannet. Metamorfe bergarter dannes når varme og høyt trykk omdanner magma eller sedimentbergarter. Marmor er en metamorf bergart som dannes når kalkstein varmes opp. Hvordan Oslofeltet ble dannet Mot slutten av oldtiden, for mer enn 250 millioner år siden, lå den nordamerikanske og den eurasiske platen ennå sammensveiset i ett kontinent. Disse dannet til sammen et kjempekontinent som strakte seg nesten fra Sørpolen til Nordpolen. På den tiden lå Norge nær ekvator og hadde et varmt og tørt, ørkenliknende klima. Krefter i jorda startet med å rive og slite i jordskorpa og forsøkte å splitte opp Norge i to deler. Slik ble Osloriften dannet. Jordskorpen som revnet bestod av opptil 1700 millioner år gamle, foldede og båndene gneiser. Over disse var det gjennom tidsperiodene kambrium, ordovicium og silur (for ca. 540 til 420 millioner år siden), blitt avsatt et 3000 meter tykt lag med slam, sand og kalk, kalt kambrosilur sedimentene. Da jordskorpa begynte å revne, ble det dannet spalter gjennom hele jordskorpa og helt ned til mantelen. Magma (steinsmelter) fra mantelen ble fraktet hurtig opp til jordoverflaten. Det strømmet ut som glohet lava til overflaten gjennom lave skjoldvulkaner. Det er denne lavaen som dannet rombeporfyr. 3

4 Størkningen av steinmassene på dypet foregikk over en vesentlig lengre periode enn størkningen av lavaen på overflaten. Det var på dette dypet størkningsbergarten larvikitt ble dannet. Larvikittens krystaller fikk god tid på seg til å vokse seg store. Gjennom geologiske prosesser som skjedde mye senere har den kommet opp i dagen. Larvikitt er unik for landet vårt. Ingen andre steder i verden finner man en slik bergart. Som navnet antyder er den oppkalt etter byen Larvik og ble i 2008 kåret til Norges nasjonalstein. Denne bergarten er å oppdrive i den geologiske provinsen Oslofeltet. Oslofeltet er km bredt og strekker seg fra Langesund i sør til Mjøsa i nord. Men det er rundt Larvikområdet, nærmere bestemt Tjølling og Tvedalen man kommer over den desidert beste kvaliteten av steinen. Larvikitten består nesten bare av feltspat og det er en spesiell effekt i feltspatkrystallene som gir den helt unike blåfargen i krystallene. Denne effekten kalles Schillereffekten, og man antar at den oppstår i den såkalte ternære feltspaten (feltspat som inneholder kalsium, natrium og kalium). Man deler Larvikitten i to hovedtyper, lys og mørk. Den lyse har blått fargespill og går under navnet Blue Pearl. Denne brytes i Tveidalen-området vest for Larvik. Den mørke har et mer grønt fargespill og går i handelen under navnet Emerald Pearl. Den brytes i Tjøllingområdet øst for Larvik. Steinen blir brukt mye polert, blant annet som fasadestein, benkplater, og gravmonumenter. Det er et håndverk å ta ut blokker av larvikitt. Man må vurdere kvaliteten og så bestemme hvilken vei man skal kutte blokken, slik at fargen på krystallene skal komme til sin fulle rett. Den kommersielle driften på Larvikitt begynte på midten av 1800-tallet. Men Larvikittblokker ble brukt som prydestein og byggemateriale lenge før. De første uttakene av Larvikitt skjedde allerede i bronsealderen (ca f.kr.). Det ble da tatt ut stein til steinsetninger, bygdeborger, landemerker og kongeminner. Fra den tiden finnes også de første kunstverkene i Larvikitt. Hellerisninger laget for omtrent tretusen år siden er blant annet funnet på Haugen i Sandefjord og er risset inn i Larvikitt.) 4

5 Ide til ferdig produkt Det var litt av en overgang å komme fra et trøtt klasserom ut i friluft. Første dagen skulle jeg borre hull med luftpressbor og kile ut en terning på rundt 20 kg. Denne terningen skulle etterhvert bli en kule, der vi kun brukte hammer og meisel til utformingen Det å begynne å hugge i stein var en uvant og på en måte interessant opplevelse. Steinen var hard, som de fleste steiner naturlig nok er, og vanskelig å forme. Det var små biter som gikk av i begynnelsen og det virket som disse tre månedene vi hadde til disposisjon i steinbruddet kom til å bli alt for knapp tid til å forme en kule. Og når man omsider hadde begynt å få en slags krumning på kula hadde det seg slik at kula aldri ble helt rund. Allerede etter de føste ukene skulle vi begynne å tenke på et emne vi skulle arbeide med resten av modulen. Så jeg tok arbeidet med kula mer som en innføring i håndverket, jeg lærte å bli kjent med materialet og hvordan jeg skulle gå frem for å grovhugge, og få av store biter, til å hugge presist og få av mindre biter. Da vi skulle begynne å tenke på et emne og en idé av hva vi skulle utforme som hovedoppgaven for modulen, så jeg for meg at jeg skulle hugge for hånd og dro meg i håret. Hvordan i huleste skulle jeg løse denne oppgaven? Men så fant jeg emnet mitt, det lå og ventet på meg i steinrøysa litt lenger oppe i bruddet. Etter hvert stod den der på arbeidspassen min. Det viste seg at steinen var fra istiden. Den hadde et hvit lag som bredde seg over store deler av steinen. Noe som senere skulle vise seg å være en større utfordring enn forventet. Første modul i denne årsenheten laget jeg en installasjon som tematiserte selvmord. Søsteren min tok livet sitt i oktober i Dette året har jeg bearbeidet sorg og sinne. Og jeg tenkte at det også skulle handle om Guro, men på en helt annen måte. 5

6 Jeg ville visualisere bearbeidelsen av sorgen etter en slik tyngende hendelse, det å gå videre, å reise seg. Jeg ville at det skulle handel om de som er igjen, men allikevel skulle det være en skulptur som jeg ville dedikere til henne. Jeg ville lage en naturalistisk rygg. En krumbøyd rygg som skulle reise seg opp av steinen. Planen videre var å ta en gipsavstøpning av min egen rygg som en slags mal. Men da steinen var på plass følte jeg det ble unaturlig å jobbe ut i fra en modell. I steden begynte jeg med vinkelsliperen og formet kantene på steinen. Det var viktig for meg å bli trygg på verktøyet jeg skulle jobbe med de neste månedene. Jeg hadde vanskeligheter med å komme i gang. Jeg hadde et klart bilde av hvordan ryggen skulle se ut, men ikke den fjerneste anelse om hvordan jeg skulle gå frem. Jeg fant fort ut at jeg måtte senke ambisjonsnivået noen hakk. Så jeg gikk over til å utforme en abstrakt rygg, som tok utgangspunkt i ryggvirvlene som skulle strekke seg over steinens oppside. Logg April «Det har oppstått problemer. Barken på steinen ødelegger! Jeg har kommet i gang med å kutte frem ryggvirvlene med vinkelsliper. Det virker som jeg var litt vel optimistisk i forhold til at den barken ikke kom til å være noen sak. Det viser seg at de ryggvirvlene jeg har fått frem sprekker opp. Noe som i grunnen kan være riktig så effektfullt... Men hva gjør jeg, skal jeg komme meg enda lenger ned i steinen eller skal jeg gå for en mer røff rygg?» Jeg valgte å gå ut i fra en grovere variant. Jeg følte at det stod i tråd med tanken om å reise seg fra steinen man gjør ikke det ubemerket. Jeg klarte derimot å hugge av to av ryggvirvlene, som gjorde at noen justeringer måtte til. Jeg hadde min første veiledning med Martin som ga meg noen hint og tips om hvordan jeg skulle gå videre. En idé var å få et mer balansert forhold mellom den bearbeidede og ubearbeidede steinen. 6

7 Og det ble også nevnt at større deler av steinen måtte av for lettere å komme til med vinkelsliper og eventuelle pusseskiver. Steinen hadde en helt glatt side som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Vi endte med å snu steinen, så nå står den på denne flaten. Steinen fikk et ganske annet uttrykk og ga rom for at ryggen kunne fortsette over større deler av steinen. Logg Mai 2010 «Jeg har nå fått for meg at ryggen skal spenne seg over en kant til. Jeg tror at steinen vil fungere bedre fra flere sider på denne måten. Tror det er viktig at man lar seg føre av stienens egenskaper og muligheter. Riktignok har den fått et helt annet uttrykk enn det jeg først hadde tenkt, men den er fortsatt i tråd med den opprinnelige idéen» Ryggen min har fått et hint av krypdyr over seg. Ryggvirvlene kveiler seg rundt den. Og selv om det for meg er en rygg som reiser seg fra steinen som et symbol på det å bearbeide motgang, så har jeg nå åpnet opp for nye måter å tolke den på. For meg er det viktig at man gir betrakteren hint om hva man ønsker å formidle, men aldri gi bort fasiten. Det som er interessant er hvordan menneskene som ser den reagerer. Hva de tenker når de ser den og hva slags assosiasjoner de gjør seg. 7

8 Logg Juni «Siste finish ble gjort i dag. Har gått over skulpturen med en grov pusseskive for å jevne ut overganger og hakk etter kutteskiva jeg har brukt tidligere. Steinen er nå spylt og klar for avdukning. Jeg har også kommet frem til tittel. Fossus er tittelen på skulpturen. Det er det latinske ordet for fosil. Hvorfor Fossus? Steinen har fått et veldig fosilt utseende. Having been dug up, er den engelske forklaringen på ordet. Søsteren min studerte arkeologi ved universitetet i Bergen. En annen måte å se det på er at man også trenger å bli gravd opp etter sorgprosesser og motgang generelt. Karl Prantl har vært en billedhugger jeg har latt meg inspirere av under arbeidet med denne steinen. Det var vanskelig å finne noe om han på nettet på et forståelig språk, men han er en tysk billedhugger som utdannet seg ved The Academy Of Fine Arts i Wien. Jeg ble inspirert av skulpturene hans. Jeg så i gjennom en katalog fra en av utstillingene hans og ble inspirert til å gjøre noe i tråd med hans visuelle uttrykk. Det var viktig for meg at det ikke nødvendigvis skulle være så vakkert det jeg skulle utforme. For meg er det ikke noe vakkert å knytte til dette dødsfallet. Jeg ville ha et røffere uttrykk som skulle spille på det dystre og tyngende. Jeg hadde et ønske helt fra begynnelsen om å glattpolere «ryggen» for å få en heftigere kontrast mellom natursteinen og det bearbeidede. Men jeg følte jeg mistet uttrykket jeg hadde dannet om jeg skulle fjerne enda mer stein for å komme til med poleringskiver. Jeg valgte derfor å gå for denne grove litt uferdige varianten som en parallell til at man aldri blir ferdig med denne sorgen. Man er merket og tynget av den og den kommer til å vare livet ut. 8

9 Andy Goldsworthy var også en kunstner jeg fikk øynene opp for på grunn av hans unike måte å arbeide på. Han er født 26. juli 1956 og er en britisk skulptør, fotograf og miljøverner, som produserer stedspesifikk skulptur og Land Art. Materialene som brukes i Andy Goldsworthys kunst inkluderer ofte fargerike blomster, istapper, blader, gjørme, kongler, snø, stein, kvister, og torner. Han bruker for det meste sine egne never eller tenner, når han skal forbedre uttrykket han jobber med. Men har selvfølgelig enkelte ganger hatt beov for maskin hjelp. Goldsworthy er nytenkende og våger å utforske og eksprementere med materialer og ulike visuelle uttrykk. Han har vist meg at «The skys the limit» og gitt meg håp når steinen min virket uformelig. Jeg har vel ikke tatt så mye etter Jon Gundersen sine verker, men de er sannelig snasne! Synes det er kult å se skulptører som gjør noe annet enn den klassiske modelleringen av menneskekroppen og det naturalistiske. 9

10 Litteraturliste T.H. Bargel, (2005), Norges geologiske undersøkelse, Spor etter istiden i Oslo og Akershus R. Faulkner, L.Schack-Nielsen, (2007), Flachs, Magmabergarter D. Trømborg, (2006), Landbruksforlaget, Geologi og landformer i Norge E. Schou Jensen, (2006), N.W.Damm&Sønn, Bergarter og mineraler Nettadresser: