Fedra. Av Jean Racine. Premiere på Studioscenen 7. februar. Gjendiktet av Olav Torbjørn Skare. Bearbeidet av Irina Malochevskaja

Transkript

1 Fedra Av Jean Racine Gjendiktet av Olav Torbjørn Skare Bearbeidet av Irina Malochevskaja Premiere på Studioscenen 7. februar Trøndelag Teater 2013

2 Personer Tesevs, sønn av Egevs, konge av Aten Fedra, gift med Tesevs, datter av Minos og Pasiphaé Hippolytos, sønn av Tesevs og amasonedronningen Antiope Aricia, prinsesse i en atensk kongsslekt Oinone, Fedras fortrolige venninne Teramenes, Hippolytos' fortrolige venn Ismene, Aricias fortrolige venninne Panope, kvinne i Fedras følge Tragedien utspiller seg i byen Troitsen på Peloppones.

3 FØRSTE AKT Scene I Hippolytos, Teramenes Hippolytos Jeg har bestemt meg, venn, jeg reiser nå. Jeg må! Kan ikke nyte roen og la tiden gå. I et langt halvår nå har faren min være ute, og ikke aner jeg hva han har valgt som rute. Han tør å møte farer av de verste slag! Teramenes Så du vil lete selv? Jeg søkte natt og dag. Hvem vet om ikke han har gjemt seg med en kvinne, at han har valgt det selv å ikke la seg finne? Mens tanken på hans død har rammet oss med frykt, er Tesevs kanskje lykkelig og lever trygt. Hippolytos La gå, han lot seg ofte friste før i tiden. Nå vet jeg at han skyver fristelser til siden, Alt.: La gå, han lot seg friste før, i andre tider. Det gjør han ikke mer. Nei, samme hva folk sier: 1

4 nå har han gitt min stemor all sin kjærlighet. Han elsker Fedra høyt, som jeg og andre vet. Men gode sønner har bestandig latt seg lede av sine fedre, så jeg drar herfra med glede. Teramenes Men hva jager deg bort? Hva vil du søke der? Hippolytos Straks Fedra kom hit, tok hun fra meg roen her. Teramenes Jeg skjønner at du lengter bort, med gode grunner, for hennes nærvær har nok gitt deg tunge stunder. Hun var en farlig stemor, du har rett i det, som tvang til deg til å søke fred et annet sted, men hatet som hun en gang følte, det har mildnet, anklagene blitt færre, baktalingen stilnet. Kan en som henne faktisk true en som deg? Hippolytos Nei, Fedras ondskap skremmer ikke lenger meg. Den fienden jeg vil bort fra er en annen kvinne, Aricia, for i den jenta vil du finne blod fra en slekt som alltid øvet vold mot oss. 2

5 Teramenes Så nå har hatet smittet deg, Hippolytos? Selv du fordømmer hennes uskyldsrene trekk. Hippolytos Hvis det var hat jeg følte, dro jeg ikke vekk. Teramenes Kan jeg få lov å gjette hvorfor du vil rømme? Hippolytos slik som han var, som knapt i drømme slapp kjærligheten til, aldri forelsket nei, forelskelsene ledet faren galt på vei Den kulden som han følte finnes ikke mer, for nå er kjærlighetens varme alt han ser. Er du forelsket? Hippolytos Mor var ingen vanlig kvinne, i blod og næring fikk jeg vilje til å vinne. Du skildret far for meg, og jeg gledet meg stort når du fortalte meg om bragder han har gjort: han kjempet uten frykt der andre møtte døden, han trøstet dem som sørget, selv beholdt han gløden mens sverdet rammet hver en skurk som lot seg felle. Men i all rosen kunne du også fortelle Alt.: så monstrene ble kvalt og skurkens skjebne ram. Men også andre ting fortalte du om ham, 3

6 om kvinner som ble brukt til feiring av hans dåd. Dét var en skam å høre! Gi meg nå ditt råd: skal jeg da altså selv bli troløs, som min far, og ydmykes av guder straks min synd står klar? Kong Tesevs høster verdig ære for det andre. Mitt ene feiltrinn blir langt lettere å klandre, for jeg kan ikke hedres for et monsterdrap, skammen utklasser æren, og jeg står med tap. Hvis jeg lar Aricia bli min herskerinne, så starter jeg en kamp som aldri lar seg vinne. Far har bestemt at hennes slekt skal gå i grav, og dét er hennes liv og framtid preget av. Han drepte brødrene, og hørte ingen bønner: selv får hun aldri elske, aldri føde sønner. Jeg skulle altså glemme dommen far har gitt? Teramenes Når lover vedtas, tenker kjærligheten sitt. Hvis Tesevs holder henne gjemt, er hun en fange som likevel kan gi deg gleder store, mange! Hippolytos Jeg reiser herfra nå, og leter etter far. Teramenes Men kanskje du bør møte Fedra før du drar? 4

7 Hippolytos Jeg burde Nei, nok sagt. Jeg går, jeg skjønner at hun ikke vil se meg som hun har lagt for hat. 5

8 Scene II Fedra, Oinone Fedra Jeg eier ikke flere krefter, orker ikke. Så altfor lyst, jeg blendes av å løfte blikket, og knærne svikter meg. Bli her nå, ikke gå. Jeg holdes fanget av de klærne jeg har på, av smykkene rundt halsen, sløyfer, knuter, spenner, så ta dem av meg! Ubehag er alt jeg kjenner, ja, rene lidelser er alt de gir til meg. Oinone Det var jo du som ba oss pynte hele deg. Du skifter stadig mening, finner ikke fred... Fedra Å guder, gi meg ro i skyggen av et tre, så jeg igjen får skimte, halvveis skjult av støvet, hans raske vogn som styres uredd gjennom løvet. Oinone Hva snakker du om? 6

9 Fedra Er jeg gal? Hvor er jeg nå, og hvor har jeg latt sjelens ville tanker gå? Oinone Du rødmer selv om du fremdeles ikke sier meg hva som gjør deg vondt. Hva er det du fortier? Selv har jeg fulgt deg over alt, hørt enhver bønn Nå ser jeg hva du gir min trofasthet i lønn. Fedra Men lønn tror du at all din klagesang vil gi deg? Hvis jeg forteller, bare vokser skrekken i deg. Oinone Uvitenheten gjør min egen sorg så stor, men si meg ikke nok en løgn jeg ikke tror. Fedra Du vil det? Reis deg da! Oinone Så snakk til meg, jeg lytter hvis jeg får sannheten fra henne jeg beskytter! Du elsker? 7

10 Fedra Som besatt av lyst og raseri. Oinone Men hvem? Fedra Mer nådeløs skal min fortelling bli. Jeg elsker nei, da mister jeg den siste æren hvis navnet Oinone Si, hvem er det? Fedra av amasoner. Jeg holdt gutten undertrykt. Moren ledet hæren Oinone Hippolytos! Fedra Du sa det navnet som gir frykt. Oinone Forbannet være reisen hit til denne strand, så skjebnesvanger var den, for her ventet han. 8

11 Fedra Det startet lenge før, da jeg var nygift kvinne, forent med Tesevs, fylt av ro i hjertet, sinnet og sjelen ja, jeg følte lykke, følte fred. Da var det at det skjebnesvangre skulle skje: Jeg så ham, rødmet, bleknet, kreftene ble mindre av angsten som jeg kjente brenne i mitt indre, mitt eget syn ble svekket, stemmen min forsvant Jeg skjønte straks at det var Venus' ild som brant. Når hun har valgt deg ut, belønnes du med smerte slik var den uroen jeg følte i mitt hjerte. Jeg lyktes, trodde jeg, å styre henne bort, fikk reist et tempel som var utsmykket og stort til hennes ære. Det var lett for meg å finne gaver jeg kunne gi til elskovens gudinne. Men hvilken nytte gjorde slike offerlam! Hva enn jeg ofret, var min tanke vendt mot ham. Jeg tente røkelse til vår gudinnes ære ved alteret jeg bygde, tro mot hennes lære, men også der var Hippolytos' vakre trekk alt det jeg så. Den onde jagdes ikke vekk; jeg reiste templet til kjærlighetens gudinne, men han jeg elsket mottok ofrene der inne. Jeg unngikk ham, men lidelsen var som den var: jeg gjenkjente hans trekk min mann var jo hans far. Omsider våget jeg å kjempe mot min nød, 9

12 å få ham ut av syne, dempe all min glød; han skulle jages bort, og alle broer brennes. Jeg spilte derfor ondskap, slik en stemor kjennes. Jeg øvde press så prinsen sendtes i eksil, vekk fra sin far, bort fra det land han hører til. Endelig var han vekk, Oinone! Jeg fant roen og kunne puste ut, uskyldig, jeg som noen. Nå var jeg øm og kjærlig mot min ektemann, mens våre sønner fikk min omsorg, de som han. Å, onde skjebne! Spillet var til ingen nytte. Jeg fulgte lydig Tesevs da han ville flytte tilbake til Troitsen. Her ventet fienden, og såret mitt, knapt grodd, har åpnet seg igjen, det lar seg ikke skjule at jeg kunne tro det! Har Venus bitt seg fast, da renner alltid blodet. 10

13 Scene III Fedra, Oinone, Panope Panope Gid mine tunge plikter ikke måtte gjelde, dronning. Så trist er det jeg nå har å fortelle. Kongen, udødelige han, har møtt sin død, og hele landet sørger med deg i din nød. Oinone Hva sier du, Panope? Panope At vår dronnings make, vår egen konge, aldri mer kommer tilbake. En skipsflåte som nettopp nå har lagt til havn ga først hans sønn, Hippolytos, den dødes navn. Det vil bli kamp om makten nå, og selv om dere har støtte i Aten, er meningene flere om hvem som skal bli konge. Hippolytos kan få hjelp av mange, og vil bli en farlig mann. Det sies også at Aricia, hun av alle! får åpen støtte, og at Tesevs' slekt kan falle. Hippolytos har gjort seg rede til å dra, og mange frykter at hans nærvær der kan ha 11

14 en virkning som får mange til å skifte side. Oinone Nok sagt. Gå du, Panope, nå er det på tide. 12

15 Scene IV Fedra, Oinone Oinone Trygt elsker du nå prinsen. Som en gravlagt mann vil ikke Tesevs lenger si deg hva du kan. Du brenner for hans sønn, og ilden som han tente må ikke slukkes mer, du trenger ikke vente! Frykter du han vil gjøre opprør mot deg nå og stille store krav? Da innfrir du de små, og lar han få Troitsen så lett møter du kravet, det er hans morsslekts by du tilbyr ham i gave. Men loven er helt klar: det tilfaller din sønn å motta Tesevs' egen by, Aten, som lønn, og kampen mot Aricia fører dere begge. Fedra Da lar jeg skjebnen følge planen du vil legge. 13

16 ANDRE AKT Scene I Aricia, Ismene Aricia Hippolytos har bedt om å få se meg her? Han vil ta avskjed med meg, er det slik det er? Du tolket ikke feil, det som du har fått høre? Ismene Når Tesevs er gått bort, vil du få nok å gjøre. Aricia Det er jo løse rykter. Kan noe sånt skje? Ismene Tesevs er død, og bare du betviler det. Aten er kledd i sorg, Troitsen har allerede pekt ut Hippolytos som konge her på stedet. Aricia Men tror du ikke far og sønn tenker det samme? Lar Hippolytos mine bånd bli mindre stramme? 14

17 Ismene Det tror jeg. Aricia At jeg får medlidenhet fra ham? Et hjerte uten glød er det han viser fram, så hvorfor håper du at møtet vårt vil lønne seg? Hippolytos ser jo ned på kvinnekjønnet. I lang tid har han klart å unngå meg og deg hvis vi er der han skal, går han en annen vei. Ismene Jeg kjenner til alt det som sies om hans kulde, en stolt og myndig mann. Hvem ante at han skulle først vekke, så forsterke min nysgjerrighet? Det skjedde straks dere to møttes, som du vet: den mannen levde ikke opp til prinsens rykte, så du mot Hippolytos, prøvde han å flykte med øynene, langt bort, men så snart prinsen fikk en sjanse, så han på deg med forelsket blikk. Den mannen elsker, selv om ikke han får sagt det, hans blikk forteller mer enn stemmen hans kan makte. Aricia Ismene, gid mitt hjerte ville sluke rått alt det du sier, men du må ha misforstått. Jeg dømtes til et liv i ulykke og nød, 15

18 min slekt mistet alt håp med mine brødres død. Det samme sverdet felte alle seks, og blodet ble motvillig og sorgtungt svelget av vår klode. Du vet at loven etter deres død er klar: til mine barn skal aldri noen mann bli far, for Tesevs frykter at hvis jeg en gang skal føde vil brødrene han drepte, oppstå fra de døde. Du vet hvordan jeg selv, med nedlatende blikk, betraktet Tesevs og hans grusomme taktikk. Å elske har jeg alltid sett på som uverdig, så jeg sa stille takk når han var urettferdig, ja, Tesevs' kulde ga mitt hjertes kulde lønn. Det var før mine øyne hadde sett hans sønn. Og det var ikke bare synet som fortryllet jeg elsket jo hans skjønnhet, ynden folket hyllet, men mest den indre styrken som ble skjenket ham, som jeg fikk se fordi den ikke ble vist fram. Dét driver meg: å stagge mot som aldri nøler, å skape smerte i en sjel som ikke føler, å se ham helt frivillig la seg lenke inn. Den kunsten vil jeg mestre, slik at han blir min! 16

19 Scene II Hippolytos, Aricia, Ismene Hippolytos Aricia, du vet at far er død. Jeg drar, men vi må snakke, så din framtid kan bli klar. Det er mitt håp at jeg, skjønt pliktene er mange, straks gjør min største: du er ikke lenger fange. Far dømte deg for hardt. Det gjelder ikke mer, så følg ditt hjerte og gå fritt, så langt du ser. Troitsen har tilhørt mors slekt, og det gir meg glede at folket har valgt meg. Jeg hersker nå på stedet, og bruker denne makten til å slippe deg. Nå kan du vandre fritt, langt friere enn meg. Aricia Slik godhet som du viser Nei, hva skal jeg si deg? Min lidelse var mild mot lønnen du vil gi meg. Hippolytos Aten er splittet foran valget. Hvem skal lede, når begge vi og Fedras sønn kan styre stedet? Aricia Kan jeg? 17

20 Hippolytos Det er en lov, jeg kjenner godt til den, som gjør at ikke jeg kan velges i Aten: mor var en fremmed, dét kan ikke jeg forandre. Hvis Fedras sønn som arving var den ene andre, da ville jeg, Aricia, kjempe for min rett i loven finnes punkter som jeg omgår lett. Men det å omgå loven blir en fattig seier: jeg vil at byen styres av sin rette eier! Din slekt ble slaktet av min blodtørstige far, men nå blir septeret ditt, den saken synes klar, nå kaller byen på deg, de vil ha deg hjemme, nok strider har de lidd, nok kriger skal de glemme. Troitsen har valgt meg, og jeg vet at Fedras sønn kan dra til Kreta, hennes land vil gi ham lønn. Men Aten skal bli din. Jeg drar dit nå, så jeg kan overtale dem som ikke støtter deg. Aricia Du sår forvirring nå, jeg frykter tror jeg drømmer, det er en deilig drøm jeg slett ikke fordømmer. Men er jeg våken? Kan den drømmen være sann? Fortell meg hvilken gud som skapte en slik mann! La hele Hellas vite at du er rettferdig, en ærlig hersker som er ryet mer enn verdig! Jeg får din støtte, mens du selv forråder deg, skjønt det var mer enn nok å ikke hate meg. 18

21 Så lenge har du tøylet alt du måtte føle av fiendskap og Hippolytos Tror du at jeg ville nøle dersom jeg hatet? Hvilket inntrykk har du fått? At jeg ble født av udyr som har slukt alt godt? Selv en blodtørstig mann, hensynsløs og uærlig, vil mildne når han ser deg, og bli øm og kjærlig, så hvordan kan jeg motstå gløden som du har? Aricia Sier du? Hippolytos Jeg er ikke han jeg en gang var, for kjærligheten rammer fiende som venn kan dét benektes, når selv jeg opplever den? Ett øyeblikk var nok, jeg lot meg overvinne, min egen sjel er blitt avhengig av en kvinne! Et hjerte fylt av galskap gir jeg nå til deg, jeg er en pussig elsker, det erkjenner jeg. Jeg håper likevel at det jeg sier kjære, skjønt det blir uttalt på et språk som jeg må lære, kan få deg til å se at takket være deg ble kjærligheten, det å elske, født i meg. Her skilles vi. Jeg reiser uten å få svaret 19

22 på spørsmålet jeg stilte: om du vil bevare det hjertet som jeg nå har gitt deg, fullt og helt. Aricia Reis ut, min prins! Takk for den makten du har delt. Gjenreis Aten for meg, vinn byen min tilbake, jeg mottar den med glede, den har ingen make! Men kongedømmet, all den makt jeg vinner der, er ikke gaven som mitt hjerte har mest kjær. 20

23 Scene III Fedra, Hippolytos, Oinone Fedra Jeg hører at du ganske snart skal dra av sted. Skjebnen min sønn vil møte, gir meg ikke fred. Hans far er død. Jeg frykter den kan komme fort, den dagen han får se sin egen mor gå bort. Alt nå er fiendene flere enn han takler, han må ha hjelp, nå straks, for slektens trone vakler, han må ha hjelp fra deg. Men jeg er ikke trygg på hvor du står, fordi jeg selv har vært så stygg. Jeg frykter at han møter, mer enn trøst, ditt sinne, fordi du har hans onde mor så friskt i minne. Hippolytos Fedra, vær bare trygg, slik vil det ikke gå. Fedra Om du vil hate meg, gjør bare det du må, Hippolytos! Du så meg plage, klage, hindre jeg skånte deg for alt jeg følte i mitt indre. De andre sto mot deg fordi jeg styrte dem, jeg ville få deg jaget fra ditt eget hjem, jeg anklaget deg åpent, klaget i det stille, og håpet Tesevs snart lot hele havet skille 21

24 deg fra meg. Selv en lov ble vedtatt, den var hard: det ble forbudt å si ditt navn der hvor jeg var. Jeg brøt nok mange lover, sådde splid og smerte, og plantet trolig hat mot meg, der i ditt hjerte. Hippolytos At hennes barn skal få sin rett vil enhver kvinne. Har mannen barn fra før, forsøker hun å vinne, jeg vet det. At hun sår mistanke, frykter tap det er naturlig i hans nye ekteskap. En hvilken som helst stemor ville sikkert gjort det; tenke at alt var bedre dersom jeg var borte. Fedra Nei, fra den tanken har jeg nådeløst blitt spart. Jeg elsker, med en ild som lyser alt for klart, en sorg, en lyst, dypt i mitt indre, sterk og grådig: jeg elsker han som var så ung, så stolt og nådig, en trofast mann som trakk en skare etter seg, slik våre guder gjør. Slik ser jeg også deg. Hans kropp var helt som din, som din var stemmen, blikket Hans ansikt glødet blygt som ditt, han nølte ikke da han fikk se din onde stemor første gang. Jeg ga ham hjelp, jeg ga meg selv, tok veien lang tilbake til hans Hellas. Han og jeg og hæren, men hvor var du? Si, hvorfor snøt han deg for æren? 22

25 Deg ville jeg ha gitt all hjelpen som du trengte, av kjærlighet. Men nei, jeg dømtes til å lengte. Hippolytos Kong Tesevs er din mann, han er også min far. Har du glemt det? Fedra Jeg elsker deg. Min skyld er klar. Jeg ville glemme, slukke flammen som har tæret på sjelen, flammen som min tanke blindt har næret fra første gang du kom. Jeg skulle flyktet da, i stedet ble det deg jeg jaget langt herfra. Slik framsto jeg som den umenneskelige onde. Jeg skulle motstå deg, du hatet jo det vonde, alt jeg sto for. Men hva vet jeg om hatets makt? Her står jeg foran deg i håpløs elskovs prakt. Jeg bøyer nakken nå, så hevn deg for du kan, som sønn av helten som til nå har vært min mann. Din verden reddes fra et monster, kan du tenke: Hippolytos begjært av Fedra, Tesevs' enke! Tro meg, monsteret du ser vil aldri flykte vekk, det blottstiller sin sjel, og venter på ditt trekk. Det lengter allerede, det vil kjenne støtet som raskt og kyndig lar det gå sin død i møte. Trekk nå! Og hvis du selv vil spares for mitt blod, fordi du er for edel, du er altfor god, 23

26 så gi meg dolken din! Så velger jeg, på stedet, å ta mitt eget liv. Slik demper jeg din vrede. 24

27 Scene IV Hippolytos, Teramenes Teramenes Hippolytos! Hvorfor ser jeg deg plages sånn? Her står du taus, hun går med dolken i sin hånd. Hippolytos Teramenes, nå må vi vekk fra dette stedet. Fra nå av kan jeg aldri se meg selv med glede når Fedra nei, ved guder, best om ingen vet! La det hun sa forbli en mørk hemmelighet. Teramenes Hvis du vil vekk herfra, kan skipet heve seilet. Men hør: Aten har alt dømt planen til å feile, for stemmene er talt opp. Det er vondt men sant: din halvbror er blitt hersker, Fedra den som vant. Hippolytos Er Fedra? 25

28 Teramenes Dronning mens han er et barn, det melder et bud som nettopp kom, for byens lover gjelder. Din bror blir konge, Prins. Hippolytos Er dere guders dom så klar? Er det min stemors dyd det handler om? Teramenes Hør også dette: det har dukket opp et rykte, at de som feirer Tesevs' død har sitt å frykte. På steder hvor jeg selv har søkt ham, er han sett. Hippolytos Slå ikke ryktet bort, men lytt til det med vett! Finn ut hvor det har oppstått, hva det måtte volde av hindringer. Jeg ga et løfte jeg må holde og drar så snart jeg kan, for, koste hva det vil: Aten skal se sitt septer der det hører til. 26

29 TREDJE AKT Scene 1 Fedra, Oinone Fedra Nei, hilsnene fra folket vil jeg ikke høre! Din plageånd! Du vet det ikke lar seg gjøre, jeg lider nå. Slik tror du at du trøster meg! Jeg sa for mye, etter onde råd fra deg. Gud, så du ham? Han lyttet uten å forstå. Jeg ville åpne meg, han ville bare gå, langt vekk for hvordan trodde jeg han ville svare straks all min skam og mine følelser var klare? Du stanset meg da dolken rørte ved mitt bryst. Ble han blek? Grep han inn? Han sto der, stolt og tyst. Oinone Slik vedvarer din klagesang, du viker ikke for nederlagets flammer, lar deg ikke rikke. Nå venter tunge plikter. Ser du hva som hender? Du hersker i Aten. Der har du makt og venner. 27

30 Fedra Jeg herske? Hvem kan legge Staten under seg når all fornuft har sviktet, slik den svikter meg? Oinone Så flykt! Fedra Må være der han er. Oinone Men gi meg lov å si at krenkelsen han viste deg var grov; han nøt at du ba om en død du ikke fikk. Gid Fedra hadde sett ham med mitt eget blikk! Fedra Selv han, selv Hippolytos, må da kunne klare å la sitt hovmod som du ser med avsky, fare. Husk, det var bare menn som oppdro ham, med tvang. Nå har han hørt om kjærlighet for første gang, det overrumplet ham, det fikk ham til å nøle. For streng er dommen som du nå vil la ham føle. Oinone Glem ikke at hans egen mor var en barbar. 28

31 Fedra Ti stille! La meg slippe rådene du har. Gi nye hvis du kan, til lidenskapens beste! Selv om han kan, helt uten lyst, motstå det meste, har jeg nå fått et agn som prinsen burde like: jeg er blitt dronning det fins ikke mange slike. Oppsøk ham du, Oinone! Han er ærekjær, og vet hvor lokkende en kongekrone er. Du viser ham hvor lett den makten lar seg vinne, hvis han lar meg få æren som hans egen kvinne lar meg få krone ham. Mitt rike blir hans lønn. Han oppdrar til framtidig makt min egen sønn, han blir, om han vil dét, en kjærlig far for broren, for vi blir begge hans: både sønnen og moren. Bruk dine talegaver slik at du når fram, du får langt bedre, du enn jeg, kontakt med ham. Legg press, ja, gråt og bønnfall, og hvis det kan nytte: fortell at jeg er dødssyk! Makten blir et bytte han snart vil eie helt. Gå til ham, si det nå. Straks du kommer tilbake, vet jeg hva jeg må. 29

32 Scene II Fedra alene Fedra Så ydmykende! Skam å elske, skam å lide. 30

33 Scene III Fedra, Oinone Oinone Glem lidenskapen, Fedra. Nå er det på tide! Vi trodde han var død han lever, er på vei: Tesevs har kommet hit, snart står han foran deg. Jeg så det selv, et syn som dreper dine drømmer, hans folk går ham i møte nå, i strie strømmer. Fedra Kong Tesevs er i live? Så han lever. Oinone Ja. Fedra Å ikke lenger leve blir min løsning da. Oinone Du kan da ikke svikte dine egne sønner, for om du dør, hvem skal da høre deres bønner? Hippolytos er trygg, han lider ingen nød hvis stemoren blir skyldig i sin egen død. Når han anklager deg, hva vil du jeg skal gjøre? Din slekt har krenket før, blir svaret jeg får høre, 31

34 og jeg må se ham seire, jeg må høre ham så gladelig fortelle folk om Fedras skam. Elsker du Hippolytos, hvis du ser han komme? Fedra En grusom mann som han! Den lidelsen er omme. Oinone Så anklag ham først! Du vil få all hjelp fra meg. Hvem kan si deg i mot? Hans dolk er nå hos deg, du har bevis, du har all makt i dine hender. Kongen ser at du har søkt ly hos dine venner. At du er redd for sønnen kjenner Tesevs til, han har jo selv sendt Hippolytos i eksil. Fedra Skal mine løgner sverte han som er uskyldig? Oinone Nei, snakk så sant du kan, slik blir du ikke skyldig. For meg er du så mye verdt, det ser jeg nå; å redde Fedras liv er veien jeg må gå. Jeg snakker, slik at Tesevs tror på mine ord, og jager Hippolytos vekk til fremmed jord. Det er en fars straff, og en far vil alltid være svært streng, men også mild i dommen mot de kjære. 32

35 Men skulle likevel uskyldig blod bli spilt, er ikke dét et krav din ære da har stilt? En dronnings ære er så kjær at vi har lover som innimellom krever ofre som står over et vanlig menneskeliv. Fedra Da avgjør du det selv. Jeg gir deg ansvar for mitt liv. Bevar det vel! 33

36 FJERDE AKT Scene 1 Tesevs, Oinone Tesevs Forræder! Sviker! Skal jeg straffes til det siste, min ømhet glemmes? Jeg som far er verd å miste. Han nøler ikke med å følge sitt begjær han ville øve vold mot henne jeg har kjær! Jeg gjenkjente den dolken, redskap for hans sinne. Min Fedra var meg tro, hun lot meg ikke finne ut hvorfor hun ble redd, sa ikke hvem det var. Oinone Hun ville skåne deg, en helt uskyldig far. Den grenseløse lyst som herjet i hans indre, som flammet i hans blikk, den burde hun forhindre Slik følte hun, og presset dolken mot sitt bryst. Tesevs Uviljen mot meg skyldtes ikke nød, men lyst! Jeg hadde ventet at han skulle vise glede når jeg, hans kjære far, omsider var til stede. 34

37 Forbannet lysten hans! Si, er det slik at den alt fantes første gang de møttes i Aten? Oinone Du minnes, konge, hvordan dronningen din klaget. Alt den gang var det av begjæret hun var plaget. Tesevs Og her i Troitsen har hun merket det igjen? Oinone Jeg har fortalt deg alt, som en fortrolig venn. For lenge har jeg nå latt dronning Fedra vente, min plass er der. Jeg går før hun må la meg hente. 35

38 Scene II Tesevs, Hippolytos Hippolytos Du er så dyster, far. Si hva som gjør deg trist, del sorgen din med meg. Tesevs Der står du nå til sist, ditt monster. Selv din far betrakter du med glede, når du så nådeløst har krenket dette stedet. Flykt, sviker! Utfordr ikke hatet som jeg føler, men frels deg selv, ditt liv. Gå nå! Du ser jeg nøler: når dine gjerninger har påført meg slik nød, må du, sønn, frita meg for skylden i din død. De bragder jeg har gjort formørkes når du er her, av udådene du har utført i mitt fravær. Flykt, så du ikke lenger terger her og nå en arm som mer enn gjerne løftes for å slå i hjel deg. Vis deg aldri mer for meg her inne, for det å se deg død er gleden jeg vil finne. Flykt, sa jeg! Uten nøling må du fare bort, fra alle mine stater må du rømme, fort! 36

39 Hippolytos Så Fedra har anklaget meg for å begjære! Jeg lammes av den løgnen, orker ikke bære den. Tesevs Så du håpet at hun skulle tie stille, Fedra verge en voldsmann! Var det dét du ville? Du skulle tatt med dolken da du flyktet bort, da manglet hun bevis på synden du har gjort. Eller blitt morder for ditt uverk lar seg glemme hvis ofrene for dåden aldri mer har stemme. Hippolytos Det er en kullsvart løgn som har blitt sagt om meg. Jeg vet jeg bør fortelle sannheten til deg, for far, den er så mørk, og du blir rammet av den. Takk du en sønns respekt: slik blir du skånet fra den! Likevel, far, uten at jeg går deg for nær: husk hvem jeg var for deg, hvem jeg fremdeles er. Jeg er din sønn, som fram til nå har levd uskyldig, men overgrepet mot din dronning er jeg skyld i? Hvis man blir oppdratt tro og ærlig, er ett døgn for lite til å lære blodskam, mord og løgn. Du tror Det er et liv i uskyld du nå dømmer. 37

40 Tesevs Du har et hovmod, feige sønn, som jeg fordømmer, og nå ser jeg hva prektigheten kommer av. Det fantes bare én ditt hjerte ville ha: din egen stemor. Slik fikk enhver annen kvinne tro at din kjærlighet slett ikke lot seg vinne. Hippolytos Nei far, du tar nok feil, men vit at hjertet mitt Det brenner, og slik trosser jeg forbudet ditt. Nå tilstår jeg min synd for deg. Tross slektens ære elsker jeg uten grenser hør det nå: den kjære Aricia har vunnet meg, det er min lønn. Din fiendes datter har nå valgt din egen sønn. Tesevs Elsker Aricia? Nei, det er et navn du nevner, slik skjuler du en grufull dåd du vet jeg hevner. Hippolytos Du tar helt feil, far, og det likner ikke deg! Hva kan jeg si som får deg til å tro på meg? Ved jord og himmel, ved hvert gudested: jeg sverger Tesevs Så du vil søke hjelp hos gudene som verger de gode blant oss? Ond og falsk står du nå der! 38

41 Hippolytos Falsk anklage blir trodd. Jeg kan ikke bli her. Hvor finner jeg eksil? Hvem er det som vil ha meg? Tesevs Uansett hvor, vil aldri det bli langt nok fra meg. For nær min by, nær Fedra, som må ta til takke Hippolytos Om hor og blodskam vil du mer enn gjerne snakke! Tesevs Gå! Flykt, forræder! Ikke vent helt til din far i vanvidd knuser deg med all den kraft han har. 39

42 Scene III Tesevs alene Tesevs Å guder, dere ser min sorg, alt jeg har tapt! Han er min onde sønn, men hvordan ble han skapt? Hør Neptun! Du, min gud, vet godt at mine hender har renset onde krefter bort fra dine strender, men husker du den lønn du lovet meg for dét? Det første som jeg ønsket, ville du la skje. Selv da jeg satt som fange, dømt for evig tid, lot jeg den lønnen vente til jeg selv slapp fri; jeg visste hvilken voldsom hjelp jeg kunne hente og ante at jeg hadde større slag i vente. Nå har den dagen kommet! La en knekket far se sønnen måle seg med kreftene du har. Jeg våger tro det, Neptun: du vil handle fort, min sønn blir kvalt i eget blod, slik blir det gjort. 40

43 Scene IV Tesevs, Fedra Fedra Vis respekt for ditt blod! La ikke mine bønner få Tesevs til å myrde en av sine sønner! Tesevs Hør, Fedra, blodet hans vil ikke nå min hånd. Men tro ikke han slipper fri fra straffens bånd: en gudehånd slår ham i hjel, slik det skal være med Neptuns hjelp gjenreiser jeg min dronnings ære. Fedra Det er ditt krav som denne angsten stammer fra. Tesevs Hva! Frykter du min hevn ikke blir noe av? Føy heller dine egne bønnerop til mine, fortell om sviket, slik at ordene blir dine, da vil jeg ikke lenger tro jeg handler galt. Om Hippolytos' synder vet du ikke alt. Jeg så hvordan hans hat mot deg, med meg til stede, fikk ham til å fortelle nye løgner og i glede: Aricia, ikke du, har vekket hans begjær. Hun vant hans hjerte. 41

44 Fedra Hun! Tesevs Slik påstår han det er. Men jeg kan gjennomskue løgner som er grove, og håper Neptun vet hva det vil si å love. Nå går jeg straks til alters i hans tempelbygg og ber ham handle raskt, så du kan leve trygg. 42

45 Scene V Fedra alene Fedra Mitt hjerte kveles. Skjebne, slik er da min lønn, når alt jeg ønsket var å redde Tesevs' sønn. Én lyktes da, tross alt, å vinne prinsens hjerte, Aricia slipper unna avvisningens smerte. Skjønt, kanskje han lett velger kjærlighetens vei, han elsker kvinner, alle kvinner unntatt meg? Jeg ville berge ham, jeg ville gjøre alt! 43

46 Scene VI Fedra, Oinone Fedra Oinone, vet du hva jeg nettopp ble fortalt? Hvem skulle trodd det, hva? Jeg har en rivalinne! Hippolytos er tam. Han lot seg aldri binde, han var en tiger, men har valgt å gå i bånd; Aricia har fått hans hjerte i sin hånd. Oinone Aricia! Fedra Han gir meg stadig større smerte, mer lidelse har funnet veien til mitt hjerte! Alt jeg har vært i gjennom, alt jeg måtte frykte, kraften i mine flammer, sverten på mitt rykte, selv avvisningen hans, så smertefull å få, kan ikke måles med den straffen jeg får nå. De elsker! Derfor har han unnveket mitt blikk. Si, hvordan møttes de? Si når! Si hvor de gikk! Du visste om det, du! Hvorfor lot du meg falle? Du holdt det skjult for meg, det som var kjent for alle! Skal jeg forsvinne nå? Bli glemt for alle tider? De møtes, de to. Jeg står ensom her, og lider. 44

47 Aricia må gå i døden. Tesevs må innse at hele hennes slekt skal falle nå! De dommene hun alt har fått har vært for lette, for aldri syndet hennes brødre slik som dette. Besatt av sjalusi vil jeg bønnfalle ham. Hva tenker jeg på! Har jeg mistet all forstand? Jeg er sjalu, lar Tesevs høre mine bønner: det er min egen synd jeg ber om at han lønner! Og hvilken synd? Hva er det hjertet mitt har gjort? Les du mitt ansikt, Tesevs: jeg har syndet stort. Mitt narrespill, min blodskam, ville jeg knapt ense og først i dag når min forbrytelse sin grense. Nå ønsket jeg å bli medskyldig i et drap, spille uskyldig blod Slik blir mitt ærestap. Elendige meg! Holder ikke ut å leve, men frykter også døden som jeg nå vil kreve. Oinone Det som du selv har gjort, kan tilgis. Tenk deg om: du elsker høyt, og gir deg selv en grufull dom, men er da ikke det en skjebne mange deler? Jo, mange mennesker er skapt med svake sjeler, og mange dødelige elsker slik som deg Fedra Nei, utyske, gå vekk! Snakk aldri mer til meg. 45

48 Oinone Alt ofret jeg for deg, Fedra. Deg har jeg tjent. Slik blir da min belønning? Det har jeg fortjent. 46

49 FEMTE AKT Scene I Hippolytos, Aricia, Ismene Aricia Nå truer straffen, kjære, du er stadig stille. Betro deg til din far! Tror du han ikke ville høre ditt forsvar mot en urettmessig dom og la deg redde æren? Hør nå, tenk deg om! For mye er alt sagt, så hvorfor var du stille så Fedra fikk fortalt de løgnene hun ville? La Tesevs vite alt! Hippolytos Avsløre, fylt av skam hva hun begikk mot meg, som også rammer ham? Skal jeg da, desperat drevet til siste skanse, si sannheten som får hjertet hans til å stanse? Deg elsker jeg så høyt, og jeg kan ikke hindre at du får vite hva som skjules i mitt indre. Men sannheten er grusom, og den må forbli godt skjult av deg, helst gjemt og glemt for evig tid. Jeg ber om at du trofast tier, det vil gjøre at ingen andre enn deg noen gang får høre om det som hendte. Dra med meg fra dette sted, 47

50 fylt av en gift som ikke vi kan leve med. I dag er jeg fars fange, jeg er den forfulgte, så utnytt det: flykt bort, og hold deg i det skjulte! Jeg gir deg all min hjelp, så føl du ingen frykt, med mine vakter rundt oss kan vi rømme trygt. Det finnes menn med makt som støtter meg og mine, de tar oss godt i mot. La deres hjem bli dine! Anledningen er gyllen, la oss ikke snu Men kjære, du er redd. Si, hvorfor nøler du? Aricia Det lyder jo så godt, et liv på flukt med deg, men jeg tør ikke tro på det du lover meg. Min ære vil bli krenket dersom jeg skal flykte. Hippolytos Vær ikke redd, jeg vil ta hensyn til ditt rykte. Troitsen har reist et mektig tempel, der kan vi bli viet raskt, og uten stor seremoni. Vi sverger kjærlighet Aricia Så kom deg nå av sted, og la meg skjule at jeg snart vil følge med. Send meg en som kan vise veg. Jeg går med glede, men tiden flyr, og mye må jeg forberede, så skynd deg nå. 48

51 Scene II Tesevs, Aricia Tesevs Hva ville Hippolytos her? Aricia Ta evig avskjed, for hans avreise er nær. Tesevs Du tror han elsker deg for alltid. Kan det stemme? En manns natur kan være vanskelig å gjemme, for slik er sannheten: jeg har en troløs sønn, og ikke bare du har hørt hans elskovsbønn. Skylden er ikke din, ham er det du skal klandre, men hvordan mestrer du å dele ham med andre? Aricia Og hvordan mestrer du en løgner, uten skam, som villig sverter en så edel sjel som ham? Du har fremdeles tid. Trekk dødsdommen tilbake! Tesevs Tross vitner og bevis! Slik kaprer han de svake, så de vil skjerme ham fra det han selv har gjort. Du innser ikke at min sønn har syndet stort. 49

52 Aricia Vær vaktsom, konge! Du har styrke, du har mot, og mange monstre møtte døden ved din fot, men ikke alle. Du har valgt å ikke ramme det største. Tesevs Jeg må se Oinone med det samme! Med hennes hjelp blir det som skjer til å forstå. Aricia Mer enn jeg har fortalt kan ikke jeg si nå. Din sønn vil vise deg respekt. Jeg gjør som ham, min sorg blir større hvis all sannhet kommer fram. 50

53 Scene III Tesevs, alene Tesevs Hva tenker hun på nå? Hva ville hun fortalt om ikke hennes indre nektet å si alt? Har de to lagt en plan? Tror de at jeg vil skremmes dersom de planter tvil, mens sannheten skal gjemmes? Og likevel, skjønt de har valgt å holde tyst, så planter de en uro i mitt eget bryst. Jeg frykter Neptun, frykter hevnen som vil komme. 51

54 Scene IV Panope, alene Panope Hør, Fedra sørger! Jeg ser hennes tårer flomme, hun har et ansikt fylt av smertefulle trekk et blikk som preges av at livslysten er vekk. Selv sin venninne har vår dronning valgt å jage. Oinone ofret! Hun har tatt seg selv av dage. Fedra fikk budet, men hun nekter å forstå så vill er redselen som herjer henne nå. Det hender at hun, i sin søken etter ro, kaller på sine sønner, knuger begge to og drukner dem i gråt, til hele kroppen svikter og hun skyver dem bort. Tesevs, kjenn dine plikter og hjelp din dronning! 52

55 Scene V Tesevs, Teramenes Tesevs Si, hvor er Hippolytos! Teramenes Din sønn er død, han lever aldri mer hos oss. Vi flyktet sammen, og la kursen mot eksilet. Da høres det et skrik, og, vekket fra sin hvile reiser et undersjøisk monster seg mot oss, midt i en fjellstor bølge, mektig som en foss. Vi flykter til det templet som står rett ved havet den redningen gir våre guder oss i gave! Hippolytos alene løfter spydet opp, han sikter så han treffer monstrets store kropp. Det hyler høyt, og vi kan se alt blodet renne. Hans hester fylles av en angst helt uten ende; nå flyr de vilt, og tømmene han holdt så fast blir som en felle: han dras med som deres last. Jeg løper etter, følger stien av hans blod, og ser ham så til slutt, han puster, fylt av ro. Med omsorg løfter jeg ham opp i mine armer forsøker gi ham liv, vil gi ham trøst og varme. Han hvisker: «Venn, en helt uskyldig død er dette. Ta deg godt av Aricia, du gjør nok det rette. 53

56 Og dersom far en dag vil høre på min bønn, og innse at jeg døde som en skyldfri sønn, så be ham for å vise meg en siste ære å være mild og god mot hun som var min kjære, og gi henne». Det ble det siste han fikk sagt, for hjertet stanset, livet var tilbakelagt. Et herjet lik, helt ugjenkjennelig for andre. Tesevs Du skal bli med meg dit min sønn har bedt meg vandre. Med største ære skal han føres til sin grav. Aricia blir en datter jeg skal ta meg av. 54

57 Siste scene Tesevs, Fedra Fedra Tesevs, nå er hvert øyeblikk verdifullt for meg: En dydig prins er død, og skylden tar jeg på meg. En gud besmittet meg med vanære og skam, jeg ofret prinsen, da mitt hjerte brant for ham. Med dolken kunne jeg ha møtt min død i tide, jeg lot i stedet en uskyldig døden lide. Da innrømmer jeg all min ondskap for deg nå, og møter døden jeg vet veien jeg skal gå: i mine årer kjenner jeg mitt blod seg blande med giften som Medea førte hit til landet. Jeg føler at den når mitt hjerte, at jeg snart kan skimte porten inn til Dødens rike klart. Nå skjelver jeg av kulde, skyer dekker blikket, vår himmel og dem jeg har krenket, skimtes ikke. Min kjære død, inn i ditt rike går jeg blind, la nå hos dem som lever dagslys slippe inn. 55