M artin Tranmæl en biografi*

Transkript

1 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie A rne Kokkvoll M artin Tranmæl en biografi* Tranmæl, Martin Olsen, , pressemann, politiker, sønn av gårdbruker Ole Larsen T. og 1. hustru Anne Valset, f. i M elhus , d. i Oslo Ugift. O ppvekst og læreår Tranm æ l vokste opp på gården Tranm æ lsøyen, en m ellom stor trøndergård. som faren drev til den i 1894 blev solgt. Bakgrunnen for salget var økonomiske vanskeligheter, som nok tildels hang sammen med misbruk av alkohol. Faren holdt unna en liten plass i utkanten av gården, og her levde familien videre, m en ble nokså raskt spredt. M oren døde alt i 1889, men faren giftet seg senere om igjen med Oline Aas, og til stemoren kom Tranm æl til å føle seg sterkt knyttet. To av Tranmæls eldre brødre dro til Amerika; det samme gjorde en yngre søster noe senere. Tranm æl kom femten år gammel i malerlære hos en mester i Melhus, men dro alt to år senere, i til en malermester i Trondheim. Før politikken opptok ham helt, var det malerfaget som dannet eksistensgrunnlaget for Tranmæl både i Trondheim og på hans mange og tildels lange reiser i inn- og utland. U tover en nødtørftig folkeskole fikk Tranm æ l ingen organisert skolegang, bortsett fra et vinterkurs på en amtsskole i Børsa. Men helt fra barnsben synte han en um ettelig interesse for å lese særlig historie. Sansen og interessen for historien var naturlig hos en leselysten unggutt fra det miljø Tranmæl kom fra. Melhus-bygda hadde et sterkt bondemiljø, rikt på historiske m inner og tradisjoner. Folk var preget av nasjonale og liberale tanker. Venstrepartiet stod sterkt der fra 1880-tallet. Selv etter at Tranmæls familie hadde forlatt slektsgården, følte Tranmæl seg sterkt knyttet til Melhusbygda. Helt til i 1930-årene besøkte han hver jul sin stem or, A rtikkelen er tidligere trykt i N orsk Biografisk Leksikon. Vi gjengir den her m ed forlagets tillatelse. 11

2 som fremdeles bodde på den vesle plassen faren hadde holdt tilbake ved salget i Trolig vil det være vanskelig å forstå og finne sammenhengen i senere sentrale holdninger hos Tranm æl uten å kjenne hans miljømessige utgangspunkt. Hans tenkemåte ble i unge år preget av og i det trøndske bondesamfunn. Sin første kontakt med de store folkeorganisasjonene fikk Tranm æl gjennom losjen «Jarlens Bane», stiftet i Melhus i Tranm æl hadde på næ rt hold sett nedbrytende virkninger av alkoholbruk og kom med i losjen fra starten av. Her fikk han sin første trening i organisasjonsarbeid, samtidig som han for første gang fikk oppleve tilfredsstillelsen ved å slåss i organiserte former mot noe han så som et onde. Sin interesse for avholdssaken beholdt han hele livet, stod som medlem av IOGT til 1930, da han tok initiativet til dannelsen av A rbeidernes Avholdslag. Bruddet med IOGT og dannelsen av en egen arbeiderorganisasjon for edruelighetsarbeid begrunnet han med at det nå var nødvendig å sette avholdsarbeidet inn i en bredere samfunnsmessig og organisatorisk sammenheng. Mens Tranm æl under den 2. verdenskrig oppholdt seg i Sverige, ble han medlem av den svenske avholdsorganisasjonen Verdandi. I 1896 gikk Tranm æl inn i Malersvendenes forening i Trondheim. Denne fagforeningen var ennå svært lite aktiv politisk. I likhet med de fleste Trondheims-arbeidere følte Tranmæl seg på dette tidspunkt ennå som venstremann. Helt fra guttedagene hadde han med levende interesse fulgt V enstres kamp i stemmerettsspørsmålet og i unionssaken. I 1898 dro Tranm æl som malersvenn til Bergen, senere til Kristiania. I hovedstaden sluttet han seg til Malersvendenes forening, som allerede var kollektivt tilsluttet Det norske Arbeiderparti. Dette høvde utm erket med Tranm æls egen utvikling. En radikal politisk holdning hadde han alltid hatt. Klasseforskjellen, som han også hadde møtt i si hjembygd Melhus, hadde opprørt ham. Tranm æls radikalisme ble mer klar og bevisst etter hvert. I Trondheim hadde han sporadisk m øtt sosialistiske tanker, m en ikke sterke nok til at han ville bryte med det parti som for de fleste radikalt tenkende mennesker, i denne byen ennå sto som det naturlige, med Venstre. I Kristiania var situasjonen en annen. Sosialismen hadde for alvor begynt å få tak på arbeiderne. Her var Venstre ikke radikalt nok lenger. I Kristiania begynte Tranm æl å agitere for Arbeiderpartiet, og da han senere samme året (1898) kom tilbake til Trondheim, 12

3 fortsatte han med dette. Tidlig i 1899 stiftet han arbeiderlaget «Asbjørn» oppe i si hjembygd Melhus. Historisk kunnskap og tradisjon slo igjennom i navnet på det nye laget. Samme året var han med på å starte en ny radikal avis i Trondheim, «Ny Tid». «Ny Tid» ble ikke klar arbeiderparti-avis før året etter. Tranmæl ble medlem av redaksjonskomiteen og skrev en rekke artikler. Bl.a. drøftet han i disse artiklene arbeidernes holdning til Venstre, verdien av å få dannet ungdomslag i byene og målsaken. Tranmæl var i ungdomsårene sterkt opptatt av landsmålet, leste ivrig avisen «Den 17de Mai» og Ivar Aasens skrifter. I artiklene i «Ny Tid» gjorde han seg til talsmann for fornorsking av riksmålet en holdning som Tranmæl beholdt hele livet igjennom. I mars 1900 reiste Tranmæl til U.S.A. sammen med en yngre søster. Tranmæls tanke var ikke å emigrere, han ville lære. Gjennom en rekke reisebrev til «Ny Tid» forteller han om det han ser, gjør seg sine refleksjoner bl. a. om de utålelige og uverdige forhold på emigrantskipet, om presidentvalg og tørke, om gruvestreik i Pennsylvania og innimellom lever han i disse artiklene også med i valgkamp og arbeiderspørsmål hjemme i Norge. Våren 1902 er han tilbake og kaster seg med full styrke inn i både politisk og faglig virksomhet. Både han og arbeiderbevegelsen har fått en klarere politisk profil. Fagforeningene i Trondheim slutter seg til Arbeiderpartiet, avisen «Ny Tid» er blitt rent partiorgan. Men Tranmæl refser slappheten blant de organiserte. Hvorfor møter ikke medlemmene opp på arrangementene? Hva gjør de for å støtte og styrke sin egen presse? I 1903 blir Ut-Trøndelagens A rbeiderparti (senere Sør-Trøndelag Arbeiderparti) stiftet etter initiativ av Tranmæl. Han blir også valgt til formann. Våren 1903 begynner han for alvor som agitator og organisator. Det er blitt hevdet at hans styrke dengang lå i replikken. Han var gløgg og rask. Som agitator vinner han snart et navn. Hans hissige tem peram ent, hans sterke engasjem ent og følsom het for hva som måtte sies og hvordan det skulle sies, kom her til sin rett. Hemmeligheten ved Tranmæls til tider enorme slagkraft på talerstolen lå i hans evne til å forme i korte, knappe ord og lett forståelige setninger det sterkt følte, m en kanskje som oftest uklart tenkte hos tilhørerne. Det oppsto en vekselvirkning mellom ham som talte og dem som lyttet. Enkelte med velutviklet kritisk sans og forkjærlighet for intellektuell analyse kunne nok reagere negativt på hans form og også på innholdet i hans taler. Men neppe noen sto likegyl- 13

4 dig og helt uberørt av hva han sa. Det lyste kraft og glød av ham på talerstolen. M an følte at her sto en m ann som mente hva han sa. Ordene ble båret av en ubendig vilje til rettferdighet. Dette eruptive, følsomme, brennende ved Tranm æl var parret med en seig utholdenhet som grenset til stahet. Han ga seg aldri, selv om nederlaget syntes klart. Og om han måtte tåle nederlag det ble mange av dem etter hvert, så kom han alltid igjen så lenge han var overbevist om at hans løsning og holdning var den rette. En svakhet ved ham som politiker var sviktende interesse for tilrettelegging. Møisommelig komitéarbeid lå ikke for ham. Foran valgene i 1903 dro Tranm æl rundt i Trøndelagsbygdene og agiterte for Arbeiderpartiet. Men også etter valgene fortsatte han med sin agitasjon. Klarere enn de fleste så han verdien for et parti i at partiarbeidet ikke bare ble episodisk foran hvert valg slik det ennå var vanlig i Høyre og V enstre. Partiarbeidet måtte drives kontinuerlig. Valgene skulle være en manifestasjon av hvor langt man var kommet siden sist. G runnholdningen skulle være offensiv. Organisasjon, agitasjon og opplysningsarbeid var hjelpemidlene. T ranm æ l er godt skikket som vækkelses-predikant, m en at faa i stand et stabilt parti, dertil er han selv for flyktig. Arbeiderpolitikken Høsten 1903 dro Tranm æl til Amerika for annen gang på nytt for å lære. Også denne gangen skriver han reisebrev til «Ny Tid» om det han sef og reflekterer over. Denne gangen studerer han mer bevisst amerikansk arbeiderbevegelse, dens organisasjonsform, teori og metoder. Han var tilstede da den nye amerikanske fagorganisasjonen «Industrial W orkers of the W orld» (IW W ) holdt sin konstituerende kongress i Chicago. Han ble aldri medlem her. M en organisasjonen interesserte ham, særlig fordi den i prinsippet opphevet de skarpe fagskiller som da var vanlig både i amerikansk og europeisk fagbevegelse, og følgelig sto åpen for alle arbeidere. Dessuten var IW W klart sosialistisk. Det har væ rt vanlig oppfatning at Tranm æl gjennom IW W fikk kjennskap til og ble påvirket av syndikalistisk tankegang. Dette er neppe riktig. For det første var IW W på dette tidspunkt ikke syndikalistisk. Det ble organisasjonen først noe senere etter at Tranm æl var reist hjem igjen. Dessuten er det i høy grad diskutabelt hvor dypt syndikalistiske tanker i det 14

5 hele stakk hos Tranmæl. Noen teoretiker ble han aldri. Selvsagt tenkte han og reflekterte over det han så. Men hele hans praktiskpolitiske tenkning var først og fremst forankret i politiske holdninger som han selv bragte med seg fra det trøndske norske bondesamfunnet. Impulser utenfra, sporadiske brokker av fremmed teori ble bare tatt opp hos ham i den utstrekning de kunne samenes med det man kunne kalle hans politiske arvestoff. Hans politiske holdning ble hele tiden først og fremst bondeguttens, transplantert over i det nye industrisamfunnet. FravAmerika tok han særlig med seg inntrykk av hardere og røffere metoder i arbeidernes faglige og politiske kamp. Den teoretiske begrunnelse for disse metodene har neppe betydd noe vesentlig for ham. Sist på året 1905 er Tranmæl tilbake i Trondheim etter sitt siste lange utenlandsopphold. Også senere drar han ut på kortere turer for å se og lære: høsten 1907: Sverige (Stockholm, Gøteborg); 1908: Tyskland (Hamburg, Berlin, Leipzig, Køln), Frankrike, Belgia; 1909: Østerrike, Italia; 1911: England. På alle disse turene skriver han reisebrev hjem, bl.a. om verdien av slike utenlandsreiser, verdien av kontakt med om verdenen, og av å se og høre nytt. Den største del av tiden er han likevel hjemme i Trondheim. Han er fast medarbeider i «Ny Tid» fra årsskiftet 1905/ blir han på nytt form ann i Ut-Trøndelagens Arbeiderparti og m øter sam m e året for første gang på Det norske Arbeiderpartis landsmøte. Han møtte på alle senere landsmøter i partiet fram til På landsmøtet i 1906 gjorde han seg straks bemerket som talsmann for en radikalere holdning, gikk mot partiets gamle programpost om folkevæpning, talte og stemte for forslag om å programfeste militarismens avskaffelse og støttet tanken om å bruke generalstreik mot militarismen. Han ble valgt inn i partiets landsstyre og ble sittende der til Han tråler hele Trøndelag på agitasjonsferder, grunnlegger nye partilag og fagforeninger, selger sosialistisk litteratur. Fra slutten av 1906 redigerer han en tid avisen «Ny Tid» som vikar for Anders Buen etter at denne kom på Stortinget. Partiets sentrale ledelse blir slått av Tranm æ ls agitatoriske kraft og begynner å bruke ham til agitasjon utenfor Trøndelag. V åren 1907 finner vi ham i Sulitjelma. Tranmæl likte seg blant gruve- og anleggsarbeidere. Her var det engasjement og rett-på-sak-holdning hos begge parter. Det var neppe tilfeldig at nettopp gruve- og anleggsarbeiderne ble hans beste forbundsfeller da han senere begynte sin klart opposisjonelle virksomhet. 15

6 A rb e id e r p a rtie t. Organisationen er i virkeligheten et trapes, hvor hvert slcektsled staar på sine forgjængeres skuldre. De unge og de ynste bør huske at de staar øverst. Nederst: Christian Holtermann Knudsen, Carl Jeppesen. 2. lag: M agnus Nilssen, Anders Buen, Bak: Ole O. Lian. 3. lag: M artin Tranmæl, Olav Scheflo. Øverst: Eugene Olaussen. (Hvepsen nr. 21, 1919) 16

7 I 1907 møter Tranmæl som trøndernes utsending på flere viktige arbeiderm øter i Kristiania, bl.a. på den ordinæ re fagkongressen. E nnå inntar han ingen klar opposisjonell holdning til lederne i arbeiderbevegelsen, selv om en i lys av det som senere skjer, finner tendenser i den lei. På en skandinavisk kongress støtter han f. eks. dansken Staunings forslag i retning av å la industriforbund avløse fagforbundene. For den ordinære fagkongress i 1910 fremmer Tranm æl gjennom Norsk M alerforbund forslag om overgang til industriforbund. Forslaget vekker strid, Tranm æ l får ledelsen i Landsorganisasjonen mot seg og blir nedstemt. De som særlig støttet Tranmæl, var utsendingene fra Norsk Arbeidsmannsforbund. Det er gruve- og anleggsarbeiderne som her for første gang opptrer som støttespillere. Men striden om organisasjonsformen ruller videre. I «Ny Tid» m å Tranmæl i en rekke artikler begrunne sine standpunkter, og svare på angrep. Stadig sterkere kom m er nye og radikalere synspunkter fram hos ham. Han ser etter hvert klarere at den faglige og politiske kamp må skjerpes. For Tranm æ l var fagbevegelsen livsnerven, m akten, i arbeiderbevegelsen. Tranm æ l så i fagbevegelsen en klar m ulighet til å føre en målrettet, samfunnsomdannende kamp utenfor de vanlige politiske organer. Den direkte aksjon, enten den tok form av demonstrasjoner, lokale streikeaksjoner eller generalstreik, var bare et naturlig uttrykk for en bevisstgjort fagbevegelses iboende kraft. Det er derfor rimelig at den organiserte opposisjon som Tranmæl fra første stund blir leder av, først tar form innenfor fagbevegelsen. O pposisjonsm annen Etter initiativ av folk fra Norsk Arbeidsmannsforbund blir det i 1910 dannet en faglig samorganisasjon i Trondheim. Her møter man sterkt antiparlamentariske, til dels syndikalistiske og anarkistiske strøm ninger. Resultatet av de store arbeidskonfliktene i 1911 skapte stor misnøye blant arbeiderne. «Ny Tid» i Trondheim bærer tydelig preg av dette. På et møte som den nye faglige samorganisasjonen arrangerte 19. novem ber 1911, la Tranmæl fram sine synspunkter i foredraget «Hva den faglige situation kræver». Her legger Tranmæl også fram og får vedtatt den uttalelsen som senere blir kalt Trondhjemsresolusjonen og som blir Fagopposisjonens første program 17

8 skrift. Resolusjonen reiste en storm, særlig kravet om nye og hardere kam pm idler og kravet om endring av organisasjonsformene. Både borgerskapet og lederne i arbeiderbevegelsen var opprørt. Det er lett å få det inntrykket at Tranm æl i denne perioden red på en seirende bølge av radikalisme. I virkeligheten gikk han nå i en årrekke framover mot 1918 fra nederlag til nederlag. LO-ledelsen med formannen Ole O. Lian i spissen hadde tatt kampen opp. Men i denne perioden kom m er et av de sterkeste karaktertrekk ved Tranm æ l til sin rett, seigheten, utholdenheten, troen på sin sak. Og på tross av all motstand finner man aldri hos ham noen tanke på å bryte ut av Det norske A r beiderparti, ut av Arbeidernes faglige Landsorganisasjon. Opposisjonen skulle organiseres og utfolde seg innafor den organiserte arbeiderbevegelse ikke bli noen utbrytergruppe. Trondhjems-resolusjonen hadde med ett gjort Tranmæl kjent over hele landet ikke minst gjennom pressepolimikken mot ham. Selv er han nå stadig ute på agitasjon og holder utallige foredrag. Det er blitt sagt av folk som sto ham nær, at Tranm æl fram til slutten av 1930-årene skal ha holdt rundt 5000 foredrag. Tidlig i 1912 holdt han i Kristiania Arbeidersam fund det foredraget som gjorde ham beryktet i mange kretser som m annen med «dynamitten i borehullene». Tolket u t fra konteksten var hans uttalelse dengang ikke så bloddryppende som den ble oppfattet av mange. Men omtalen og striden rundt ham fikk folk til, ofte i nysgjerrighet, å flokke seg rundt hans talerstol. De moderate og konservative hatet og fryktet ham, de radikale beundret ham. Noe av hemmeligheten ved Tranm æls makt over massene kom m er nok til uttrykk i en takkeadresse fra en flokk arbeidere i Kirkenes etter et besøk av Tranmæl i 1912: «Du forstod at gi os arbeidsmod og sikker tro paa seier.» blir Tranm æl valgt til redaktør av «Ny Tid» og fra nyttår 1913 til våren 1918 redigerer han denne avisen og gjør den til det sentrale presseorgan for opposisjonen i arbeiderbevegelsen. Med utgangspunkt i «Ny Tid» og den faglige sam organisasjon i Trondheim sveiser han de mange og til dels uklare og ulike opposisjonelle strømninger, særlig innafor fagbevegelsen, sam m en i en fast organisert opposisjon, Fagopposisjonen. I desember 1913 holder Fagopposisjonen sin første landskonferanse, klargjør lover og program og velger ledelse. Tranm æ l er den sentrale person i dette arbeidet, selv 18

9 om mange senere kjente personer deltar og selv om han ikke lar seg velge som formann. Samme året gir Tranmæl ut et lite skrift: «Hvad Fagoppositionen vil». Her utdyper han og begrunner bl.a. Trondhjem s-resolusjonens krav om nye organisasjonsformer, og går sterkt imot den konsentrasjon og sentralisering av makt som i noen år hadde preget utviklingen i Arbeidernes faglige Landsorganisasjon: «Slik som vor organisation utvikles er det nu mer nødvendig end nogensinde at staa paa vagt om de demokratiske principer, at sørge for at magtty ngden forblir hos medlemmene». «Man bør saavidt mulig koncentrere kraftutfoldelsen men decentralisere magten.» Desentralisering av m akten blir et nøkkelord i fagopposisjonens virksomhet. Som et middel til å gjennomføre dette tar Tranm æ l til orde for å få dannet lokale faglige sam organisasjoner. Alle arbeidere på ett sted skulle samles i en fellesorganisasjon, som kunne koordinere de forskjellige og ofte kryssende interesser blant arbeiderne. Dette lokale fellesorgan for alle fagorganiserte måtte få makt til å sette i gang øyeblikkelige lokale aksjoner, også streiker. Gjennom de lokale sam organisasjonene skulle den enkelte arbeider få m ere direkte innflytelse på sine arbeidsvilkår, noe som ikke bare var en dem o kratisk rett, men som også ville skjerpe hans interesse for sin organisasjon. Nyordningen skulle aktivisere, stålsette den enkelte organiserte arbeider, gjøre ham mer ansvarsbevisst. Ingen fjern, valgt tillitsmann skulle bestemme over hans arbeids- og lønnssituasjon. Arbeideren selv skulle mest mulig direkte kunne handle og se resultatet av og ta ansvaret på godt og vondt for sine handlinger. Dette synspunktet står sterkt hos Tranmæl og kan bare helt forståes ut fra hans etiske holdning. Målsettingen for hans arbeid var en frigjøring av det enkelte menneske. Ofte uttrykker han muntlig og skriftlig sin forkjærlighet for anleggsarbeideren, rallaren. I ham synes Tranmæl å se den sterke, frigjorte arbeider, som vil være nødvendig for å gå inn i den revolusjonære kamp som kreves for å skape et nytt samfunn. I samband med 1. verdenskrig kom m er en rekke ting hjemme og ute til å gi de radikale og opposisjonelle strømninger i arbeiderbevegelsen ny næring. Dyrtid og krav om tvungen voldgift i arbeidskonflikter skaper harm e blant arbeiderne. Fagopposisjonens ideer sprer seg i fagbevegelsen. Også innenfor Det norske Arbeiderparti blir Tranmæl en talsmann for opposisjon likevel slik at han her deler lederskapet med tfah 2 19

10 DAGENS MÆND Tegnet av Jens R. Nilssen Alexander Kerinski og Martin Tranmæl er paafaldende like baade i sind og skind. Den ene er nu ophøiet til Ruslands diktator. Den anden truer med at bli Norges. (Hvepsen nr. 32, l y 17) Kyrre Grepp. Med sin forskjellige bakgrunn kom de to til å utfylle hverandre som ledere av opposisjonen i norsk arbeiderbevegelse. Tranm æ ls angrep på det bestående sam funn blir krassere. En rekke rettssaker blir reist m ot ham, dels på grunn av ting han hadde sagt eller skrevet, dels for artikler han hadde tatt inn i «Ny Tid» måtte han for første gang i fengsel tor

11 sine ytringer. Lagmannsretten fant at Tranmæl i sin reaksjon på utvisningen av den danske sosialisten og redaktøren Alfred Kruse hadde ærekrenket en politiembedsmann og gjennom «Ny Tid» hadde oppfordret til straffbare handlinger. Både dette og de senere fengselsoppholdene brukte Tranm æl til konsentrert lesning og til skriving av artikler og brosjyrer. Også angrepene på det gamle lederskap i arbeiderbevegelsen blir hardere. Tranm æ l finner dem unnfallende i sin holdning til det borgerlige samfunn. Men heller ikke den menige arbeider unngår hans kritikk. En halvhetens ånd har sneket seg inn både hos leder og ledet. I 1916 skriver han: «Der trænges en fornyelse, en renæssance i vor bevægelse. Al denne opportunisme, skikkelighet å la den Bernickske familie i «Samfundets Støtter», repekten for lover og vedtægter holder paa at berøve bevægelsen dens kraft og fornyelsesevne. Der maa viljestyrke, beslutsomhed, ild og tro til i en saa stor og ideel bevægelse som vor. Ellers blir den ordinær, plat og en kastebold for tilfældigheterne og de smaa beregningskunstnere.» Det kan diskuteres om Tranmæl i denne artikkelen og i mange andre øver rettferdighet mot norsk arbeiderbevegelse på denne tid i alle fall sett ut fra ettertiden. Men om T ranmæls holdning forteller sitatet meget. Ikke slik at Tranmæl forkastet enhver beregning, taktikk. Han var i mange situasjoner selv en beregningens og taktikkens mester. Men enhver beregning og taktikk måtte bæres oppe av engasjement, glød, offervilje for en stor sak. Uten en slik dominant ble det hele smått, usselt. Mot sin vilje blir Tranmæl i 1916 valgt inn i bystyret i Trondheim og blir fra 1917 varaordfører, inntil han forlater byen i Det er neppe riktig å fraskrive Tranm æl evner til den form for politisk arbeid som her var nødvendig, men han trivdes ikke med det, manglet engasjement. Likevel tar han fatt med seig utholdenhet. Her bør det også føyes til, at T ranmæl nok hadde større tro på positive resultater for arbeiderne gjennom kom m unalt arbeid enn gjennom arbeidet i Stortinget. Dessuten var han aldri anti-parlam entariker av prinsipp, slik andre i arbeiderbevegelsen kunne være på denne tida. Han var skeptisk, men han avviste aldri helt parlam entarisk arbeid eller praktisk reformpolitikk. Hans skepsis sprang ut av den iakttakelse at reform ene for mange parlam entarikere også sosialistiske hadde en tendens til å bli et mål i seg sjøl. Målsettingen måtte være å skape et nytt sam funn. 21

12 Reformenes verdi måtte da vurderes ut fra denne synsvinkelen, underordnes en strategi for å nå det endelige mål. I skriftet «Hvad Fagoppositionen vil» fra 1913 understreker han motstandernes, kapitalistenes tilpasningsevne. En positiv reform sett ut fra en sosialistisk synsvinkel vil bli et slag i luften om m an ikke tar tilstrekkelig hensyn til denne tilpasningsevnen. Den dyrtidsaksjon som de radikale i arbeiderbevegelsen hadde tvunget frem i 1917, ble en skuffelse for Tranmæl. Ledelsen både i Landsorganisasjonen og i partiet vek unna og nektet å ta i bruk masseaksjonen, generalstreiken, for å tvinge myndighetene til en ny og rasjonell politikk i samsvar med de radikales ønske. Tranm æl kommenterer dette slik: «Nu maa det bli slut paa en loyalitet som gaar over til undfaldenhet.» N år arbeiderbevegelsens ledere ikke lever opp til de krav som m å stilles til dem, m å grunnorganisasjonene slå inn på en ny linje, «det stedlige initiativs og den direkte aktions». På den ordinære fagkongress i 1917 blir det stort flertall for ledelsens linje. M en i realiteten var Tranm æl nå i ferd med å vinne flertallet blant medlemmene i bevegelsen. Det var bare spørsmål om tidspunktet for det endelige gjennembrudd også på toppplanet. Uten tvil blir den russiske revolusjon og det som skjedde av revolusjonær aktivitet i en rekke land ikke minst i Tyskland, et mektig tildriv for de radikale i norsk arbeiderbevegelse. Rådsbevegelsen gror fram som et direkte instrum ent for den direkte aksjon, og er i seg selv et uttrykk for de menige arbeideres mistillit til lederskapet i de gamle arbeiderorganisasjonene. Tranm æ l var ikke direkte blant initiativtakerne til bevegelsen, men støttet og utnyttet den under opptakten til det endelige oppgjør med den sittende ledelse i bevegelsen. Under arbeiderrådenes massedemonstrasjon i Kristiania i mars 1918 er han med blant demonstrantene. Mens massene står foran Stortinget, blir det krevet at han skal tale. Situasjonen var som skapt for Tranmæl. Et resultat av talen for ham personlig var et nytt fengselsopphold. Sentrum i arbeiderbevegelsen På Arbeiderpartiets landsmøte våren 1918 går de radikale under lederskap av Tranm æl og Kyrre Grepp til storm mot den sittende ledelse og seirer. Partiet får en fullstendig ny ledelse. Tranm æ l blir sekretær, fram til F ra da av sitter 22

13 han som redaktør av hovedorganet «Social-Demokraten» (fra «Arbeiderbladet») fram til utgangen av 1949 bare avbrutt av krigen. I Arbeiderpartiets sentralstyre kom han til å sitte fra 1918 til I fagorganisasjonen kom den nye retnings m enn først for alvor med i ledelsen ved kongressen i Fra høsten 1920 til LO-kongressen i 1925 satt Tranmæl i LO s sekretariat som «tilforordnet» av Det norske A rbeiderparti; fra 1927 til 1946 var han kongressvalgt medlem av sekretariatet. Dessuten satt han kontinuerlig bortsett fra krigsårene som medlem av Samarbeidskomiteen mellom LO og partiet. Samarbeidskomiteen var en nyskapning fra partisamlingen i 1927 og kom som erstatning for den gjensidige representasjon mellom sekretariatet i LO og sentralstyret i Arbeiderpartiet, som m an hadde hatt opp til Seieren for den radikale fløyen i 1918 løste intet problem når det gjaldt den indre uro i partiet. Striden både i parti og fagbevegelse gikk videre. I 1921 etablerte den moderate fløyen seg som nytt parti, Norges socialdemokratiske parti. Bruddet Vi venter os ingen varige fordele for de borgerlige partier ved det brudd, som har fundet sted i kom m unistpartiet. Ved kom m ende valg vil det antagelig m erkes at arbeiderne staar splittet i tre forskjellige partier, m en vi kan ikke regne med, at splittelsen vil gjøre sig gjældende gjennem nogen længere fremtid. A ntagelig vil det gaa m indretalskom m unistene som det er gaat socialdem okraterne : de vil skrum pe ind til en beskeden fraktion. T ranm æ l. som ikke bare er en betydelig fører, m en ogsaa en behæ ndig taktier. vet altfor godt. at den som sitter inde med partim askinen har et vældig fortrin i kam pen. Og resultatet blir til slut, at vi atter faar ett stort kom m unistparti, som ikke blir lettere at bekjæm pe fordi om det ikke læ nger har M oskva i ryggen. Vi er ikke engang sikker paa. at dette nye parti vil bli m indre revolutionæ rt end det gam le... Revolutionen skal vi bekjæm pe, og et sterkt arbeiderparti frygter vi ikke. saalænge vi har tro paa vor egen sak. M en det forhold, at et stort norsk parti har staat i avhæ ngighet til en organisation, som intet andet er end et underbruk av et frem m ed lands regjering, har vi følt som en national ydm ykelse og en skam. Vi har ingen grund til a t rose Tranm æ l, m en vi kan sagtens væ re os bekjendt at vi føler en viss patriotisk tilfredshet ved den kamp. han nu har gjennem ført. Leder Tidens Tegn 6. nov

14 Tranmæl delte de radikales begeistring for bolsjevikrevolusjonen i Men når det gjaldt Det norske Arbeiderpartis medlemsskap i Den kommunistiske internasjonale (Komitern) fra 1919, var han betenkt. Her var det spørsmål om å gå inn i en sentral-ledet internasjonal organisasjon, knytte sin skjebne til krefter man knapt kunne påvirke langt m indre kontrollere. I det hele var Tranm æl neppe særlig opptatt av internasjonale forbindelser i organiserte former. Da Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse fra 1915 fikk kontakt med Zimmerwaldbevegelsen, var Tranmæl heller uinteressert. Og da Komitern i 1920 hadde utformet opptaksbetingelsene, de såkalte Moskva-tesene, gjorde han sin holdning klar for partiets sentralledelse i et resolusjonsforslag til landsstyret. Konklusjonen her var at Det norske Arbeiderparti måtte forlate Komitern som fullt medlem og bare bli stående som sympatiserende medlem. Dokum entet er en viktig innfallsport til forståelse av sentrale sider ved Tranm æ ls politiske tenkning. Komintern forlanger en om form ing av norsk arbeiderbevegelse, som i realiteten betyr en sterk sentralisering av makten. Det kollektive medlemskap m å opphøre og fagorganisasjonen underordnes partiet. Arbeiderpartiet skal ikke lenger være et masseparti, men et eliteparti, preget av maktkonsentrasjon. Tranmæl går imot dette og viser til tradisjon i norsk arbeiderbevegelse og til de bærende linjer hos den radikale opposisjon som nettopp har desentralisering, kamp mot byråkratiet, og fagbevegelsens frie og sentrale stilling som mål. Komintern forlanger skarp sentral kontroll med partiavisene, Tranmæl går imot og sier at partiavisenes frie stilling er en nødvendighet i en radikal bevegelse, grunnlaget for fri og nyansert m eningsutveksling. Komintern forlanger at det skal opprettes en illegal partiorganisasjon og at det legale partiarbeidet skal underlegges denne illegale organisasjonen, Tranmæl avviser kravet som um ulig under norske forhold. Det sentrale element i Tranm æls argumentasjon her er en uomtvistelig vilje til folkestyre. En fundam ental, klar og radikal demokratisk tankegang bærer det hele. Tranmæl vinner ikke helt fram i første omgang, men knapt tre år senere seirer hans linje i forhold til Komintern. Men det fører samtidig til ny organisatorisk sprengning, dannelsen av Norges kom m unistiske parti. Tranm æl arbeidet fra 1923 målbevisst for en organisatorisk sam ling av den politiske arbeiderbevegelsen. Han bekjem pet 24

15 Loddet er kastet M ed T ranm æ l vil en av de eiendom m eligste skikkelser i norsk arbeiderbevegelse forsvinne. Han var m annen som slog på de revolusjonæ re strenge, som flom m et over i ord og erobret et stort parti m ed tradisjoner og posisjoner. Han var m annen som ikke sparet hverken sig selv eller andre for å nå sit mål. T ranmæl har igjen kastet loddet, og føyet et nytt led til sin tragiske innsats i arbeiderbevegelsen. (M ot Dag 6/1925) E n gang var T ranm æ l hatet og elsket som ingen annen fører i vårt land. M innet om hans ungdom s kraft vil leve i vår historie, lenge etter at partilederen og stortingsm annen, den socialdem okratiske m anøvrepolitikeren m ed de kom m unistiske slagord er død og borte. (M ot Dag 6/1925) Vi bebreider ikke T ranm æ l at han kjem per. Vi finner det forstaaelig at han bruker alle midler. M en vi konstaterer, at hans kam p ikke lenger er arbeiderklassens, at han kjem per for andre ting enn dennes interesser og som er ganske uvedkom m ende, at han staar i veien for sunde forhold i norsk arbeiderbevegelse og derfor m aa forfølges som et udyr inntil hans virksom het er avsluttet, såsant vi er kom m unister. (Trond Hegna i Mot Dag ) således enhver internasjonal tilknytning som kunne befeste splittelsen. Samtidig fulgte han en hard linje overfor de to andre arbeiderpartiene. En samling måtte skje uten å endre Arbeiderpartiets prinsipielle retningslinjer. Da sam lingsforhandlingene kom i gang fra 1926 etter initiativ av LO s form ann Halvard Olsen, ble Tranm æ l en nøkkelperson i disse. I årene satt Tranmæl på Stortinget som representant for Oslo og var medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen, nå som før uten å finne seg til rette med denne form for politisk arbeid. Utgangspunktet for hans innflytelse var fremdeles hans agitatoriske kraft som taler, hans personlige kontakter og hans sentrale posisjon som redaktør av «Arbeiderbladet». Etter at han i 1918 ble bosatt i hovedstaden, kom en flokk unge radikale helt naturlig til å samle seg rundt ham. Fra denne kretsen og fra hans tidligere vennekrets i Trondheim og Trøndelag kom en lang rekke av dem som helt opp til 1960-tallet har væ rt forgrunnsskikkelser i norsk arbeiderbevegelse. 25

16 Så sent som i 1924 kom Tranm æl i fengsel for å ha støttet pasifistisk agitasjon med oppfordring til militærstreik. M en etter at Hitler kom til makten i Tyskland, var Tranm æl en av de første i norsk arbeiderbevegelse som reviderte sin tidligere anti-m ilitære innstilling. Under okkupasjonen dro Tranm æl alt i mai 1940 til Sverige, og fra august 1940 var han daglig leder av LO s Stockholms-kontor. Da LO s Stockholms-sekretariat ble konstituert i 1942, ble han med der. M ed sine mange kontakter i svensk arbeiderbevegelse var han raskt i stand til å ta opp et viktig arbeid for norske interesser selv om omsynet til svensk nøytralitet, særlig i de to første årene, la visse begrensninger på hans handlefrihet. Under Sverige-oppholdet skal han likevel ha holdt ca. 400 foredrag ofte i lukkede forsamlinger. En rekke som oftest anonym e artikler fra hans hånd ble spredt i svenske publikasjoner. Han kom til å tilhøre den «engere krets» i den såkalte «lille internasjonale», en samling av sosialistiske flyktninger fra 13 land, som Tranm æl og andre norske flyktninger som m eren 1942 ga støtet til. Sam m en med bl.a. Willy Brandt, Bruno Kreisky, Ernst Paul, G unnar Myrdal og Torsten Nilsson var han med på å utarbeide det dokum ent som går under navnet «De demokratiske sosialisters fredsmål». Her heter det bl.a. at den virkelige seier først vil væ re nådd «når m an har overvunnet de sam funnsmessige og internasjonale forhold som den fascistiske og nazistiske fare er vokst u t av». O ppsum m ering På en måte kan det sies at Tranm æls nyskapende innsats i norsk arbeiderbevegelse ebber ut på 1920-tallet. Fra å være leder for de radikale krefter i bevegelsen, glir han over til å bli talsm ann for konsolidering og forsvarer av det etablerte. Særlig sterkt kom m er dette til å bli inntrykket utad, selv om han helt opp i sine siste leveår i enkelte spørsmål kom til å innta en til dels sterkt kritisk holdning til den linje partiet valgte. Det er nå klargjort at han stilte seg skeptisk til partiets regjeringsdannelse i Fra tiden etter 2. verdenskrig synes det samme å gjelde beslutningen om Norges medlemskap i NATO i Og da en del yngre folk fra kretsen rundt avisen «Orientering» ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i , gikk Tranmæl sterkt imot dette. 26

17 K l e i n e r G r c n z v e r k. h r D e n l i l l e g r e n s e t r a f i k k G r e n z z o n e 0 * 1 G r e n s e s o n e Ø s t M unter 1 S k je m a 1 Grenzka^te (G rcnzgånjjpr) Grensekort for passering av riksgrensen. D e r In h a b e r d ieser G renzzonen-b escheinigung ist G renzgånger. E r ist zum G renziib ertritt an folgender O bergangsstelle berechtigt: Iiitiehaveren a v dette grenspr&rt liar legitim t behov fo k og rett til d gå over g rcn sfp p å etternevnte sted: Grenzzonen- Bescheinigung Grenscboerbevis G iiltigkeit von G yld ig h et fr a bis til Siegcl Stem p el O n. S ted: D atum : D a tu m : D er In h a b e r bat diese B escheinigung steta bei sicb zu 1'ubren und sie a lle n d eutschen u n d n orw egiscben K ontro llo rg an cn a u f A uffordcrung vorzuzeigen. In n eh a veren a v d ette bevis skal a lltid bæ re det p å seg og p å o p p fo rd rin g fo re v ise d et fo r alle norske og tyske kontrollorganer. P o lizeim eister L ensm ann in P olitim esteren, L e n sm a n n en i G R E N Z Z O N E N - B E S C H E I Grenzzone Ost / GRENSEBOERBEViS Grensesone Ø st r' \ In h a b e r dieser G renzzonen-b escheinigung, Innehaveren av dette grenseboer b e t is B eru f: Y rke: M a g n u s T a u g l a n d S m å b r u k e r hat sein en /ih ren stiindigen W o hnsitz in har sin fa s te bopel i: P olizei/l ensm anns-b ezirk : P oliti/ lensm anns-distrikt: gcb. am født den Staatsangehbrigkeit: A usjonalitel: F a g e r h o l t N o r s k ^ D iese B escheinigung berechtigt V crkehr in folgenden P olizeib ezirk en d e r G renzzone Ost: D ette bevis g ir innehaveren rett til d ferd es fø lg c n d e politi- distrikter i G rensesone Ø st: H a ld e n. htftricuuiiliiie U nlsr^jrifr- L(tenhrnilig nnmkrijt " O n : 1 S ted: D atum : D atum : i:..io;itoa HA LDE fl 4 / I S te m p ii linicncbrift de. Pi tlixeimeiiler. Lrii.ni.nn. Polilimnttr Martin Tranmæls falske identitetskort fra svippturen over på norsk jord under krigen. 27

18 Bildet av Tranm æl som eneren og den sentrale person i norsk arbeiderbevegelse langt inn i den seneste etterkrigstida, m å trolig modereres noe. Hans prestisje var enorm også etter krigen. Han utnyttet den bare ikke til å fremme sine standpunkter når resultatet utad kunne framstå som uenighet i de sentrale ledd i arbeiderbevegelsen. Og lenge var det nok slik at de løsninger m an kom fram til i politiske valgsituasjoner i alle fall utad måtte ha et skinn av konsens fra Tranmæl, om løsningen skulle stå sikkert m ot eventuelle angrep i arbeiderbevegelsens organisasjoner. Helt til det siste bevarte han sin lydhørhet overfor strøm ninger blant partiets menige m edlemmer. Et gjennomgangstema i hans taler i lukkede partifora også på 1960-tallet var en oppfordring til partiets ledersjikt om å lytte til de unge og til arbeidsplassene. Det m å også sies at de fleste punkter i Tranmæls og Fagopposisjonens program fra årene før 1918 aldri ble realisert. M an fikk i 1920 vedtak på LO-kongressen om å legge om fra fagforbund til industriforbund. M en omleggingen i den retning er ennå ikke sluttført. Og det sentrale ledd i hele desentraliseringen, de lokale faglige samorganisasjonene, fikk aldri den innflytelse og makt som Tranm æl hadde tiltenkt dem selv om det i og 1930-årene ble organisert mange av dem. Tranm æ l var sterkt m isfornøyd med utviklingen i fagbevegelsen, selv etter at han og flere andre representanter for fagopposisjonen var kom m et med i ledelsen av den. I 1921 ønsket han å flytte tilbake til Trondheim for igjen å overta redaktørstillingen i «Ny Tid». Målsettingen var å blåse nytt liv i Fagopposisjonen og som før arbeide for dens ideer gjennom avisen. Kyrre Grepp fikk hindret dette, ikke fordi han var uenig med Tranmæl i hans syn på fagbevegelsen som en bæ rebjelke i arbeiderbevegelsen, m en fordi han ville beholde T ranmæl i Kristiania. Grepp fikk sitt ønske oppfylt da Tranm æl på Arbeiderpartiets landsmøte i mars 1921 ble valgt til redaktør av «Social-Demokraten», partiets hovedorgan. Tranmæls plan om å vende tilbake til «Ny Tid» ble dermed skrinlagt. Fagopposisjonen førte til en intens og på m ange m åter konstruktiv debatt om fagbevegelsens organisasjonsformer og plass i norsk arbeiderbevegelse. Men i praksis var det den gamle linje Ole O. Lians sentralistiske linje som fortsatte. Trolig er det riktig å si at denne linjen, sett ut fra Fagopposisjonens problemstilling, i vesentlig grad er blitt styrket. Det som her er sagt om den radikale opposisjons ideer når det gjelder struktur og m etoder i fagbevegelsen, har sin paral- 28

19 Tranm æ l - Douglas - Chaplin. S æ t paa M artin bart og lu g sa a blir han straks til selve Doug. Og krøl hans haar og studs hans bart saa blir han Chaplin i en fart. M artin Tranm æ l som Douglas F airbanks og Charlie Chaplin i tegneren Kloum ans strek. Tidens Tegn

20 Den 27. juni 1929 fylte Martin Tranmæl femti år. M orgenbladet, Aftenposten og Tidens Tegn markerte dagen slik: Fødselsdage Redaktør M artin T ranm æ l fylder 50 aar idag. M orgenbladet «Arbeiderbladet»s redaktør. M artin Tranmæl, fyller 50 år idag. T ranm æ l er en av arbeiderbevegelsens m est sym patiske personligheter. Ikke ikraft av de m idler han anvender, m en fordi han gir et bestem t inntrykk av å væ re idealist, næ sten asket. Han er ikke politikker, m en en særdeles behendig agitator for de synsm åter han har fått tro på. Som pressekollega er han alltid elskverdigheten selv. A ftenposten I en større redaksjonell artikkel skrev Tidens Tegn blant annet: T ranm æ l er virkelig revolusjonæ r i ånd og sannhet, m en han vilde aldri drive m assene inn i revolusjonen m ot deres vilje. Han er selv individualist i utpreget grad og har derfor respekt for retten til selvbestem melse. U t fra dette synspunkt tror vi, at hans eiendom m elige m anøvrer m ed de «internasjonale forbindelser» som ingen forbindelse er blitt m å forklares. D iktaturet i M oskva er han kurert for, og A m sterdam m angler den revolusjonæ re ånd, som for T ranm æ l er en følelsessak hinsides all m arxistisk teori. T ranm æ l er i utpreget grad et følelsesm enneske. Og det er i kraft herav, at han er den store, den uforlignelige agitator... Foruten som agitator og organisator har T ranm æ l vist frem ragende egenskaper som redaktør. Han har forstått å velge sine m edarbeidere og også å verne dem, når det har væ rt nødvendig, og det krever m ot hos en redaktør, som selv er på valg på hvert landsmøte. Hans venner setter ham høit som m enneske og kam erat. Han er asketen, som lenges efter det utvungne friluftsliv, m en som lever og ånder for sin opgave i den store bevegelse, som han selv for en betydelig del har skapt. Tidens Tegn 30

21 Et enhetsfiendtlig framstøt... skriver Arbeiderbladet, at K om intern er blitt en ulykke for den vest-europeiske arbeiderklassen og den har bidratt til å splitte og svekke arbeiderklassen. T ranm æ l burde vite at han der sier en direkte usannhet, så uhyre og nederdrektig som den over hodet kan være. Sannheten om nederlagene (Arbeideren 6 /2 1939) Arbeiderbladets redaktør svever øyensynlig ennå i den villfarelse at bare han skjelder riktig m ye. så skal han få arbeiderne til å bite på praktisk talt hvad som helst n år det gjelder å m istenkeliggjøre Den kom m unistiske Internasjonale og de kom m unistiske partier og forvrenge fakta. Så lettsindig i sin om gang med sannheten når en har en så dårlig sak å forsvare som den nederlagspolitikk partiet i dag fører og den marsj opp på høyre fløy i 2. internasjonale som utkastet til nytt prinsipielt program m arkerer. Fram med bevisene (A rbeideren 14/2 1939) Arbeiderbladets redaktør m ener øyensynlig det sam m e som Hitler, at bare en løgn er stor nok og gjentas tilstrekkelig antall ganger, vil m assene akseptere den og tro at den er sannhet. (Arbeideren 3 /3 1939) lell når det gjelder utviklingen i den politiske arbeiderbevegelsen. Skeptikerne overfor parlamentarisk reformarbeid kom selv i praksis til å bli bæ rere og utøvere av den sam m e reformpolitikken. Det var de gamle velprøvde sosialdem okratiske m etoder som seiret. Overfladisk betraktet kan det synes vanskelig å finne sam menheng i Tranmæls politiske liv, sett som et hele. Som ung malerlærling står han som radikal venstremann. Som 40- åring blir han av sin samtid betraktet som den egentlige leder og bærer av radikalismen i norsk arbeiderbevegelse, som i alle fall i sine slagord og programerklæringer synes å være klart revolusjonær. 15 år senere står han fremdeles som den sentrale person i norsk arbeiderbevegelse, en bevegelse som da også i sine program erklæ ringer er klart reformistisk. 31

22 Det er riktig at Tranm æl i årene rundt 1918 brukte uttrykk som revolusjon, masseaksjon, proletariatets diktatur. Hans vilje til å kjempe fram et nytt samfunn, med en ny økonomisk og politisk struktur, er uomtvistelig. Men om han for å oppnå dette var villig til å ta i bruk så sterke midler som de krasse ordene i og for seg skulle tyde på, er mer tvilsomt. Generalstreiken m arkerte trolig ytterpunktet for ham i retning av m aktbruk for å omstyrte det bestående. Det foreligger neppe noe praktisk, konkret tiltak som kan tyde på at han var villig til å gå lenger i retning av voldelige midler. Det bærende i Tranm æls holding er en sterk radikalisme, en sterkt utviklet rettsfølelse, et brennende engasjement for underklassen, de veike i samfunnet. Målet var et sam funn basert på likerett og likeverd, et sam funn av frie mennesker. Økonomisk, politisk, kulturell reisning av arbeideren var integrerende ledd i en slik utvikling. Interessen for målsak og avholdssak har hos Tranm æl først og fremst sin begrunnelse i underklassens reisning, i videste forstand en sosial reisning. Hans holdning er antiautoritær, antibyråkratisk og i dypeste forstand demokratisk. Og her er det lite lønt å lete etter fremmed teoretisk påvirkning. Tranm æl bar dette med seg fra sitt bondem iljø, og det forlot ham aldri. Arne Kokkvoll Litteratur: (Aksel Zachariassen: M. T., Oslo 1939; d. s.: M. T., Oslo 1968 (kortfattet); M artin T ranm æ l ser tilbake, ved Bjørn Gabrielsen. Oslo 1959; Ivar A rne Roset: Det norske A rbeiderparti og H ornsruds regjeringsdannelse i 1928, Oslo I arbeidet m ed biografien er brukt artikler i «N y Tid» og «Social-D em okraten»/«a rbeiderbladet», sam t m untlige opplysninger av bl.a. Aksel Zachariassen og E inar G erhardsen.) Bronsebyste av Tranm æl, utført 1915 av Daniel Hagerup, finnes i AOF-kontoret i Folkets Hus i Trondheim. Maleri av Henrik Sørensen fra 1937 henger i A-salen i Folkets Hus i Oslo; skisse av d. s. fra 1949 tilhører Det norske A rbeiderpartis Sentralstyre, Oslo. Maleri utført 1950 av Per Krohg tilhører Arbeiderbladet, Oslo; likeså et hode, utført av Nils Aas 1965, oppstilt i bladets ekspedisjon. 32