Martin Tranmæl

Transkript

1 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, Per Maurseth: Martin Tranmæl «Jeg må si dere at jeg kjenner denne kamerat som en ærlig kjemper som oppriktig tilhører arbeiderklassen, og som vil ofre alt for den.» Denne kamerat var Martin Tranmæl, og det var Grigorij Sinovjev som gav ham dette skussmål i sin beretning til Kominterns 4. kongress. Det var høsten I Det norske A r beiderparti raste en bitter fraksjonsstrid hvor M artin Tranmæl ledet det flertall som året etter brøt med Komintern. Karl Radek, som fikk tømret sammen et enstemmig, men uklart og skrøpelig kompromiss i Arbeiderpartiets landsstyre i januar 1923, skrev: «Således er f.eks. kamerat Tranmæl ikke en person, men et stykke av selve arbeiderbevegelsen i Norge. Deri ligger også grunnen til vår store forekom m enhet og tålmodighet.» En av Tranmæls fremste motstandere under partistriden. Eugene Olaussen, skrev samtidig: «Særlig Tranmæls væsen fængslet mig sterkt og jeg forstaar godt den fascinerende indflydelse han utøver paa en stor del av ungdommen. Han var hjertelig og imøtekommende, forstaaelsesfuld og brændende av hellig ild.» Det er ikke vanskelig å hente fram lignende karakteristikker av Tranm æl fra venner og motstandere. Heller ikke vil det være vanskelig å finne negative utsagn, fulle av skjellsord og hat. Norges Mussolini, kalte «Arbeidet» i Bergen ham etter partisprengningen i 1923, da han kom til Bergen for å stive opp den lille håndfull som ble stående i Arbeiderpartiet i denne massivt kommunistiske by. I årene 1923 til 1927 da tre arbeiderpartier lå i innbyrdes strid, falt det naturlig i politisk dagligspråk å omtale Det norske Arbeiderparti som Tranmælpartiet. I kjølvannet fulgte ut 3

2 trykkene tranmælisme og tranmælitter. Ingen tilsvarende personbetegnelser kunne i Norge festne seg ved det sosialdemokratiske eller det kommunistiske parti. Denne forskjellen bunner i to forhold. For det første hadde disse to partier ingen leder med den samme urokkelige posisjon som num m er én. For det andre representerte disse partier hver sin klare hovedretning i internasjonal arbeiderbevegelse. Kommunisme og sosialdemokrati hadde sikker identitet som ideologiske systemer. Å fastslå A r beiderpartiets politiske plattform i disse årene var vanskeligere. Den hadde ingen gjenpart i noe land. Partiets sam arbeidspartnere i det «Internasjonale byrå for uavhengige revolusjonære sosialistiske partier» var en broget blanding av små og maktesløse organisasjoner, som Arbeiderpartiet droppet med lett hjerte for å realisere samlingen i ett parti «utenfor de stridende internasjonaler». For sosialdem okratene v ar det derimot et tungt offer å oppgi medlemskapet i Den Sosialistiske Arbeider-Internasjonale, for kommunistene utenkelig å bryte med Komintern. I mellomkrigstiden var M artin Tranmæl den mektigste mann i norsk arbeiderbevegelse. Andre ble satt i de høyeste tillitsverv. Likevel var ingen i tvil. Den ledende m ann var T ranmæl, partisekretær fra 1918 til 1921, deretter landsmøtevalgt redaktør til Denne m aktposisjon var erobret gjennom årelang opposisjon før Den ble befestet gjennom fraksjonskamp og splittelser og ved sam ling og nye politiske gjennom brudd. Maktskiftet i 1918 foregikk i parlamentariske former. De revolusjonære fikk flertall for sin politiske linje. Reformistene stilte kabinettspørsmål og vek plassen for nye menn. Dette er enestående i partiets historie. Ingen andre opposisjonsbevegelser har lykkes i å fortrenge en sittende ledelse. Det er sagt om den seirende fraksjon fra 1918 at den klatret til topps og trakk stigen opp etter seg. Denne fraksjon, eller rettere den allianse av fraksjoner som seiret i 1918, hadde en politisk plattform som de selv og deres motstandere anså som revolusjonær. En kurs ble stukket ut etter retningslinjene masseaksjon, rådssystem og proletariatets diktatur. Kursen førte til medlemskap i Komintern i 1919 og til den første splittelse i Den førte videre gjennom nye 4

3 5

4 fraksjonskamper til brudd med Komintern og ny splittelse i To minoriteter av betydelig størrelse, sosialdemokrater og kommunister, var spaltet ut. I flertallet. Arbeiderpartiet, var Tranm æls lederposisjon befestet til det urokkelige. Gjennom resten av mellomkrigstiden var ledersjiktet overordentlig stabilt og bestod i sin kjerne av håndplukkede folk som anerkjente Tranm æl som sin leder. Under denne ledelse gjennomgikk partiet grunnleggende forandringer. For det første ble det samlet igjen. I den organisatoriske samling med sosialdemokratene i 1927 deltok også en rekke fremtredende kommunister, og i de følgende år trakk nye skarer av ledende og menige NKP-medlemmer over til Arbeiderpartiet. Rivalene til venstre for partiet ble elim inert eller redusert til betydningsløshet. For det andre ble samlingen fulgt av en makeløs vekst for hele arbeiderbevegelsen, i medlemstall og i velgeroppslutning. For det tredje ble partiets politikk avgjørende revidert. Den dem onstrative venstredreining på landsmøtet i 1930 ble likvidert umiddelbart etter valgnederlaget samme år. og fra 1933 var overgangen til åpenlys parlam entarisk reform ism e som en elv i flom. Noen prøvde å stanse flommen, og det er intet merkelig i at opposisjon ble reist. Det merkelige er at den opposisjon vi kan registrere i partiavdelingene og på landsmøtene i 1933, 1936 og 1939 var så svak og splittet både tallmessig og ideologisk. Partiledelsen lyktes i disse årene å skape et bilde av en seierrikt fremstormende bevegelse hvor alle kunne finne sin plass i positivt byggende arbeid for folk og fedreland og for arbeiderklassen og sosialismen. Dette var først og fremst Tranm æls triumf. Etter februar - landsmøtet i 1923 ble ingen viktige avgjørelser tatt i partiet uten at Tranm æl var innforstått. Selv var han en drivende kraft i alle omlegninger av den politiske kurs. Og fra talerstolen og gjennom Arbeiderbladet greide han å overbevise om at hver kursendring på det inderligste var i pakt med partiets fortid og arbeiderklassens interesser. Vil m an forstå bevegelsens utvikling gjennom denne tiden, må m an derfor også forsøke å forstå Martin Tranmæl. Eller sagt på en annen måte: Bak de mange ulike fortolkninger av 6

5 Byste i bronse, laget av Dan. Hagerup Står i AOFs kontorer i Trondheim. (fra billedarkivet til Arbeiderbevegelsens Arkiv, Oslo) 7

6 arbeiderbevegelsens utvikling, vil vi også i regelen finne ulike oppfatninger av Tranm æl og tranmælismen. Fire ulike dimensjoner må da tas i betraktning. Det er for det første hans personlige egenskaper. De er vel kjent og ikke i særlig grad gjenstand for uenighet: Personlig askese og privat uegennytte, en uslitelig arbeidskraft som ble totalt satt inn for å tjene den bevegelse han identifiserte sitt liv med. Videre den umåtelige agitatoriske kraft, både med m unn og penn. Han kunne som ingen annen norsk politiker rive de store forsamlinger med, men han kunne også beherske den nære vennekrets med en utstråling som skapte hengivenhet. De yngre menn som han knyttet til seg i medarbeiderskap og vennskap, de egentlige tranm æ litter, vokste gjennom påvirkning og prøvelser til betydelige ledere. Ingen av Tranm æls rivaler kunne måle seg med ham i sum m en av disse egenskaper. Olav Scheflo var hans overm ann som journalist og som debattant. Peder Furubotn kunne i inspirerte stunder overgå Tranm æl i agitatorisk kraft. Erling Falk hadde trolig større hypnotisk påvirkningsevne på de unge studenter enn T ran mæl på de unge arbeidertillitsmenn. Tranm æls «hellige ild» luet likevel iried høyere og varigere flamme enn noen andres. Den ene viktige svakhet ved Tranmæls evner som politisk leder var at han m anglet legning og interesse for teoretisk arbeid. I samarbeidet med Kyrre Grepp og senere med Edvard Bull ble denne mangel delvis oppveid. Etter Bulls død i 1932 oppstod et tom rom som aldri ble fylt. Den andre dimensjon gjelder tranm ælism en som lederstil og lederteknikk. Her vet vi ennå for lite. Kildene til overveielsene i den indre krets er få og tynne, og de som vet, lukker sin viten inne. For innsikt i de ytre handlinger ligger mange brokker av kunnskap til rette, men ennå har ingen samlet det til et helhetsbilde. Tranm ælittenes m otstandere har særlig frem hevet to trekk. Det ene er «kaninpolitikken», levende skildret av f.eks. Arne Ording. Det andre er Tranmæls eiendommelige vane med å tolke enhver politisk dreining, selv den mest åpenlyse oppgivelse av et fremstøt, som en ny offensiv. Det er mulig at dette gav kam ptrette kolonner en vederkvegende stimulans og styrket dem i troen. Helt på det rene er imidlertid at mange tok forargelse. De som levde i den rettfremme og naive forestilling at mest mulig åpen erkjennelse er nødvendig for å lære av erfaring, opplevde dette trekk ved tranm ælism en som lurvete tilsløringstaktikk, m oralsk forkvaklende og strategisk svekkende for klassens kamp. 8

7 Det eiendom m elige ved Det norske Arbeiderpartis nuvæ rende ledelse er ikke at den er socialdem okratisk. eller at den er kom m unistisk eller syndikalistisk eller annet slikt. Det eiendom m e lige er snarere at den ikke er nogen av delene. Partiledelsen er ikke belem ret m ed teser eller politiske principper eller retningslinjer av nogen art. M en den har ett principp som fast og urokkelig, det nemlig at beslutninger ikke skal settes ut i livet. En gang var T ranm æ l hatet og elsket som ingen annen fører i vårt land. M innet om hans ungdom s kraft vil leve i vår historie, lenge etter at partilederen og stortingsm annen, den socialdem okratiske m anøvrepolitikeren m ed de kom m unistiske slagord er død og borte. (Mot Dag 6/1 1925) Den tredje dimensjonen er tranmælismen som ideologi. På dette felt er forskningen kom m et lengst. Odd-Bjørn Fure, Jorunn Bjørgum og Knut Kjeldstadli har ved grunnleggende arbeider gitt impulser til en fruktbar og spennende forskningsdebatt om den ideologiske utvikling i norsk arbeiderbevegelse. Em net er på langt næ r uttømt, og problemstillingene kanskje ennå ikke klarlagte. I diskusjonens løp er uttrykket tranmælisme blitt stadig hyppigere anvendt og åpenbart i flere betydninger som bør holdes fra hinannen. I snever forstand gjelder det Tranm æl selv, hans eget system av politiske forestillinger, hvordan de kjedet seg sammen til en helhet og hvordan de utviklet seg. I videre forstand betegner tran m æ lisme en ideologisk retning, som mange var med på å utforme i aktiv tilslutning. Endelig brukes term en tranm æ lism e ålm ent om Arbeiderpartiets ideologi i et visst tidsrom. Det er neppe slik at en av disse betydninger er riktigere enn de andre, men det kan forvirre både forskning og formidling om begrepet får for stor glidebane. E nnå uavklart er også problemet om tranm ælism ens struktur, det vil si det innbyrdes forhold mellom de enkelte ideologielementer. Hva var primært, og hva var avledet? Hva var konstant, og hva ble tilpasset skiftende situasjoner? Hva var grunnleggende, og hva m er utvendig og tilfeldig? Det første spørsm ålet gjelder utgangspunkt, det andre stabilitet og det tredje viktighet. 9

8 Den fjerde dimensjonen gjelder grensene for tranmælismens dominans både når det gjelder lederskap og ideologi. Tranmælfraksjonen behersket og kontrollerte et parti som tross disiplin og sentralism e fungerte demokratisk. Det ro m met alltid ved siden av det tranm æ lske kraftsentrum selvstendige krefter som kunne koordineres og tøyles, m en ikke valses ned. Sterke og fremtredende personligheter som Hornsrud. Nygaardsvold og Koht var aldri tranmælitter. Hver på sin måte satte de sitt preg på partiet. Koht tok en klar konfrontasjon med Tranm æl og Torp på landsmøtet i 1936 og hindret med et utilslørt kabinettspørsmål at de fikk gjennom sin nye linje i utenriks- og forsvarspolitikken. Enda m er er det grunn til å advare mot å se Landsorganisasjonens politikk i m ellomkrigstiden som tranm ælism e i praksis. I LO stod tranm ælittene langt svakere enn i partiet. De kontrollerte knapt sine egne partifeller og var i høy grad avhengige av allianser med partiløse og folk fra andre partier. Sosialdemokrater, kom m u nister og motdagister tilføyde Trannm æl et bittert nederlag i striden om det kollektive medlemskap på LO-kongressen i Hans utholdende kam p for å styrke sam organisasjonenes stilling gav små resultater. I allianse med kommunistene stanset han Halvard Olsens forsøk på å styre LO inn i Amsterdam-Internasjonalen igjen, men tross kommunistenes støtte tapte han i 1927 i forsøket på å kaste Halvard Olsen som LOform ann og sette Oscar Torp i stedet. Det ble hevdet i samtiden, og det har trolig mye for seg, at Tranm æl og hans fraksjon i mange år etter 1923 demmet opp for og forsinket en utvikling mot sosial-demokratisk refor- ' misme i DNA. Dette er blitt fortolket som skinnradikale m a nøvrer i kampen mot NKP. Det kan imidlertid også hevdes at Tranmælfraksjonen i lang tid utgjorde en reell venstrefløy i partiet og bremset høyreutviklingen ut fra ekte overbevisning. Da demningen brast i de tidlige 1930-årene skjedde to ting. For det første gikk viktig tranmælittisk tankegods inn i og satte et varig særpreg på den nye norske sosialdemokratismen. For det andre ble tranm ælittene selv skyllet med i den ideologiske flom. Det merkelige inntraff at gamle prinsippfaste sosialdemokrater allerede før krigen og enda mer etter 1945 til sin egen forbløffelse fant seg selv i venstreopposisjon, både innenriks- og utenrikspolitisk. 10