Knut Kjeldstadlis (reformisme-) problem

Transkript

1 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. I N ils Henrik Fuglestad Knut Kjeldstadlis (reformisme-) problem I Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1/78 «diskuterer Knut Kjeldstadli hva overgangen til reformismen egentlig besto i», og han «forsøker å samle ulike forklaringsforsøk til en enhetlig «modell»».1) Idealmodellen konkretiserer han. bokstavelig talt figurlig, ved hjelp av «to sirkler og tre streker» (s. 8). som antakelig også skal visualisere de teoretiske formaninger om «mangefasetterte» analyser (se s. 6-7) og materialistiske» forklaringer (se s. 24). KKs metodiske anvisninger er sikkert både vel og bra - i all sin alminnelighet. For de fleste skulle vel kunne fylkes bak mangesidighetens fane. Og mange skulle nok ønske at de nevnte fasetter hadde materialistisk forankring. Men skogen gir bare svar på de rop som ropes, og t.o.m. materialistiske modeller blir uten svar på de problem som ikke stilles, eller ikke oppfattes. Og på dette punkt, selve utgangspunktet, er KK lite overbevisende. Riktignok er han forholdsvis grundig i sin presentasjon av de mange plan til forklaring av det utlagte problem, m en han glir slett over begrunnelsen for at dette virkelig er verd en forklaring, enn si en hel modell. Her savnes såvel mangesidighet som materialisme. Problemet, reformismeproblemet, formulerer KK på denne m å ten: «Hvorfor slo Arbeider partiet på 30-tallet på nytt inn på en sosialdem okratisk linje? Og: Hvorfor fulgte arbeider/c/ossen partiet på denne kursen?» (s. 5) Han gir «to argumenter» (s. 6) for denne innsirkling av problemet. Mens vi foreløpig lar det andre ligge, skal vi se nærm ere på det første, det som skal grunngi dateringa av Arbeiderpartiets ideologiske vending. Det går som følger: «Den dominerende tenkemåten i DNA på 20-tallet, tranm æ- lismen, var en særegen, sjølstendig teori. Dette har Odd-Bjørn 169

2 Fure vist overbevisende. Sentrismen, som han kaller det, kan ikke reduseres til en avart av sosialdemokratisme. Tenkninga hadde både gradualistiske og revolusjonære trekk», (s. 6 - uth. nhf). Arbeiderpartiet ble reformistisk etter 1930, fordi tranm æ- lismen, som iflg. Fure var en særegen, sjølstendig og ikke-reduserbar teori, dominerte tenkemåten i partiet på 20-tallet. KKs analyse av DNAs 20-tallsutvikling, altså av hele perioden fram til det påståtte linjeskiftet, begrenser seg faktisk til den siterte tilslutning til Fures oppfatning av tranm ælism ens We-historiske plassering i det ideologiske landskap. M en som fundam ent, premiss, for KKs bredt anlagte materialistiske forklaringsforsøk kan denne litteraturreferanse um ulig væ re brukbar. Det er for det første den banale innvending at den s.k. «tenkemåten» ikke behøver å si noe som helst om partiets praktiske kurs, og partiets politikk kan ikke være uten betydning for en vurdering av partiets ideologi. Eller, tranm æ lism ens teoretiske sjølstendighet er i beste fall et akademisk poeng, om det ikke også kan vises at den m aterialiserte (!) seg i en tilsvarende sjølstendig politikk. På egne vilkår - de m ange plan og de berørende sirkler - m å KK være enig i at dette er et relevant m etodisk problem. Med sin henvisning til Fure har han slett ikke løst det. Han har ikke en gang tatt stilling. Dessuten er det høgst uklart hva det egentlig skal bety at tranmælismen var «den dominerende tenkemåten» i Arbeiderpartiet. Gjennom kortere eller lengre tid av den aktuelle perioden huset partibygningen en rekke personligheter, og foreløpig er det neppe godtgjort hvem som egentlig dom inerte hvem, og på hvilket ideologisk grunnlag. V ar den legendariske Kyrre Grepp tranmælitt, eller var Tranm æl heller greppitt (til 1922)? V ar den mektige Ole Olsen Lian tranmælitt, eller var Tranm æl lianitt (til 1925)? V ar den teoretisk skolerte Edvard Bull tranm ælitt, eller var agitatoren Tranm æ l bullitt (til 1932)?2) Og hva med stortingspolitikerne og statsministrene Hornsrud og Nygaardsvold - underlagt Tranm æls «tenkemåte»? Alt dette er det i så fall stadig en forskningsoppgave å dokumentere. KKs «argument» er inntil videre knapt mer enn et formelaktig postulat, og ved å la linjeskiftet utledes fra postulatet har han i realiteten forutsatt hva han først burde bevise. Han m å vise, konkret, at DNAs politikk var Tranm æls politikk, og han m å vise at denne politikken var en oppfølging av den særegne, ikke-reformistiske tranmælittiske strategien. Personlig ser jeg i dag ingen grunn til å hevde bastante m e ninger om tranm æ lism ens utvikling i mellomkrigstida. Snarere 170

3 er det m itt syn at arbeiderbevegelsens 20-tallshistorie ennå byr på en rekke uavklarte spørsmål. Flere av disse vil jeg også tro har betydning for vurderingen av KKs modellanvendelse. Enten har KK ikke sett problemene, eller så har han valgt å se bort fra dem. I begge tilfeller svekkes hans modellforklaring. For å holde oss innafor KKs egne ram m er, kan et par form u leringer fra hans m ønsterartikkel, «Krisen og arbeiderbevegelsen»3), være en høvelig illustrasjon til noen av de ubesvarte spørsmål. F ra kapitelet «Arbeiderbevegelsen i 1920-årene» sakser jeg følgende: Storstreiken førte til nederlag og det etterfølgende m edlem sfrafallet viste hvor problem atisk den nye m asseaksjonslinjen kunne være. Likevel ble D N A ikke synderlig m er interessert i stortinget og stortingsarbeidet, og denne holdningen later til å vare ved gjennom hele 20-tallet, ja helt fram til den politiske om leggingen i forbindelse m ed krisen i 30- årene. Riktignok kan det se ut til å skje et om slag på dette om rådet allerede m ed den uvanlig sterke valgkam psalsingen i 1927 og partiets etterfølgende regjeringsdannelse, m en disse begivenheter m å nok snarere ses som rent situasjonsbestem te, (s. 249) U nderstrekningen her er gjort av meg og skal fram heve avsnittets (kapitelets) eneste henvisning til praktisk politikk etter Såvidt jeg kan finne, er det «den nye retnings» program av som skal gi belegg for partiets angivelig manglende interesse for parlamentarisk arbeid gjennom hele 20-tallet. (se sm. st.) Naturligvis kan m an også anføre annet belegg til støtte for en slik vurdering. Et eksempel (på «tenkemåten» i partiet?) kan være Tranm æls 1.mai-tale i Her ble det foran flere tu sen mennesker slått fast at «maktovertagelsen» ikke var «et valg, men et kamp-spørsmål».4) Men som det allerede er argumentert for, kan hverken program mer eller taler uten videre aksepteres som dekkende utrykk for den politikk partiet i virkeligheten førte. Og med sin oppsum m erende konklusjon har de siterte forfattere sjøl faktisk gitt grunnlag for en alternativ fortolkning av D N A s 20-tallshistorie: «Trass i deres ulike perspektiver på det parlamentariske arbeidet, kom SAP, DNA og SPD til å fungere forholdsvis likt i de respektive nasjonalforsamlinger», (s. 250, min uth.) En mulig samling av brokkene fra de to sitater kunne da være følgende: en vesentlig del av Arbeiderpartiets politikere fungerer helt på linje med sosialdem okratene i Sverige og D anmark, partiet lanserer en valgkamp-offensiv, etter å ha fusjonert med den sosialdemokratiske utbrytergruppa i 1927, og første gang det er aktuell politikk danner partiet regjering. I det minste demonstreres det at «perspektiver» og «holdninger» kan være en ting, praktisk politikk noe helt annet, om trent tilsvarende forhol 171

4 det mellom mai-taler og valgkamp, eller mellom program form u leringer og regjeringsdannelser. Det interessante problem er da om programmet forble program, om f.eks. valgkampen i 1927 representerer unntaket eller regelen. De siterte forfattere forsøker å kombinere de to muligheter. «... det (ble) ikke lagt noen m er konkrete planer for hvordan maktovertagelsen skulle gjennomføres...», heter det (s. 249). Samtidig forklares valgkam pen og regjeringsdannelsen i 1927 som unntaket, som situasjonsbestemt. N å kunne man være fristet til å etterlyse eksempler på politikk som ikke er situasjonsbestemt. Alternativt kunne m an spørre seg om det ikke heller er symptomatisk at «situasjonen» nettopp ble møtt med valgkamp - som eneste våpen? Satsing på valgkamp kunne simpelthen vise seg å være i praktisk overensstemmelse m ed den påpekte m anglende k onkretisering av de programmatiske «perspektiver». Og den enkleste løsning på historiske problem er, som kjent, ikke nødvendigvis den dårligste. I dette tilfellet er det dessuten empirisk grunnlag for å spinne videre på tråden den enkle løsning gir. Den revolusjonære politikk fra organisasjoners og lederens side er det etterhvert stilt mange spørsmålstegn ved. Noen vil fortsatt forsvare ledernes revolusjonære vilje (gjennom 20-tallet). Eventuelt kan m an akseptere sprik mellom ord og handling, men motsetningen gis en spesiell fortolkning. Spriken settes lik med avstanden mellom den ønskete (egentlige»?) strategi (her den tranmælske, den sentristiske, ikke-sosialdemokratiske), og den konjunkturelle mulighet, den defensive «situasjonen». KKs framstilling er nøye skåret til etter denne varianten. Slik har jeg oppfattet essensen i hans «læresyklus»-hypotese: i løpet av 20- åra lærte arbeiderklassen, organisasjonene og deres ledere at selve «situasjonen» blokkerte de revolusjonære utveier,5) eller med KKs egne formuleringer: «Kamp- og kriseåra fram til sosialdemokratismen blir manifest i 1933, dannet en annen (læresyklus). Som læresyklus rom m et disse åra bl.a. erfaringer om at tranmælismens tradisjonelle kam pformer var inneffektive under krise, at krisa ikke var et forbigående fenomen, at forsøkene på revolusjon i andre land slo feil i begynnelsen av 20-åra. Tranmælisme og leninistisk kom m unism e syntes å være um u lige veger. Defaitisme truet. Bordet var duket for reformistiske holdninger i klassen og sosialdem okratisk teori i partiet», (s. 16) Som forklaring rom m er dette resonnementet flere åpenbare svakheter. For det første impliseres en begrepsmessig kortslutning. Den defensive situasjonen oppfattes som en reformistisk situasjon. 172

5 Selve synsvinkelen er ikke ny. Alt i 1925 lurte Håkon M eyer6) på om «ikke opportunismen og reformismen er det som imøtekom m er arbeidernes trang i disse tider».7) Men hva slags revolusjonær teori er det som utleder at en revolusjonær politikk ikke kan føres under en lavkonjunktur? Dersom ledende tranmælitter slutter fra økonomisk krise til sosialdemokratiske løsninger, kan da tranm ælism en oppfattes som en revolusjonær teori? KK forsøker å om gå problemet ved å knytte tranm ælism ens sjølstendige, revolusjonæ re profil til økonomiske oppgangstider. Den m i litante tranm ælism ens gjennom brudd i organisasjonene var en funksjon av høgkonjunkturen fram mot 1920 (læresyklus) (jfr. s. 16) og «Det var ikke gitt at den gradualistiske sida ved tranm æ lismen måtte få overhand i en annen politisk og økonomisk situasjon». (s. 24) M en da har han til gjengjeld redusert den teoretiske sjølstendigheten til et reint konjunkturfenom en, dvs. han har faktisk opphevet den. For det andre m angler KKs realhistoriske påstander fullstendig belegg. Hvilke erfaringer er det han sikter til som grunnlag for lærdom mene av 20-åras «syklus»? Det kan neppe være den kommunistinspirerte, ulovlige og særdeles vellykte streiken mot voldgiftsloven som bygningsarbeiderne gjennomførte i Sjøl gir han ikke et eneste eksempel, og etter det vi foreløpig vet kan det bli vanskelig å finne noen. Dessuten er det vel et allment akseptert faktum at hele 20-tallet preges av skarpe ideologiske og politiske motsetninger, og det er tvilsomt om KKs monolittiske «læresyklus»-begrep kan greie å fange inn disse motsetningene i en enkelt forklaringsformel. Hvem var det egentlig som lærte hva av hvilke erfaringer? Når kjem pende fraksjoner gikk inn for ulike linjer blir det problem a tisk å operere med en felles pott av «lærdommer». Sjøl har jeg bl.a. forsøkt å vise hvordan NKP og LO s ledelse trakk stikk motsatte konklusjoner ved analyse av samme «situasjon».8) Kan det tenkes at erfaringenes «lærdommer» henger sam m en med «brillene» erfaringene vurderes gjennom? I så fall kan det vise seg at tranm ælism ens praktiske rolle og ideologiske status er langt mindre avklart enn KK har regnet med. Jeg for min del foreslår at vi begynner i den konkrete enden. Det har vist seg før at undersøkelser kan gi overraskende resultater. For å illustrere poenget blir jeg nødt til å kom m entere mitt eget hovedfagsarbeid9) - ikke fordi jeg her og nå har noe nytt å anføre, m en fordi de m est interessante konsekvenser av undersøkelsen tydeligvis har unngått KKs oppm erksom het.i0) Det kan passe å ta utgangspunkt i KKs oppfatning av mitt syn. Han har 173

6 foreslått følgende tolkning: «Nils H enrik Fuglestad vil datere reformismen tilbake til nokså tidlig 20-tall. Ledelsen i parti og fagbevegelse sto allerede da for moderasjon i arbeidskamper. Og tanker om samarbeid med kapitalen om rasjonalisering for økt produktivitet gjorde seg gjeldende», (s. 5) M en denne utlegning tilslører mitt utgangspunkt og er lite dekkende for de resultat jeg kom til. Det er en misforståelse å tro at jeg vil gjøre dateringa til det sentrale spørsmål. Reformismen er en ideologisk strømning i europeisk arbeiderbevegelse, og den gjorde seg også gjeldende i norsk arbeiderbevegelse i mellomkrigsåra. Problemet er da ikke først og fremst datering, m en avdekking: hvem var denne reformismens bærere i Norge i den aktuelle perioden? Ikke tranm æ- littene, m ener KK, ettersom de hadde en «sjølstendig teori» som «(...) ikke (kan) reduseres til en avart av sosialdemokratisme», i et hvert fall ikke før etter 1933 iflg. modellen. M en om vi nå godtar at «den nye retnings» gjennom brudd også innebar at denne retnings talsmenn etablerte seg i topp-posisjoner i fagbevegelsen, kan mitt arbeid oppfattes som et forsøk på å problematisere tranmælismens rolle i norsk fagbevegelse i 20- åra. Det er m.a.o. forsøk på å konfrontere «den nye retnings» program med dens politikk, eller en undersøkelse av forholdet m ellom teori og praksis i en konkret situasjon. H ar KK misforstått utgangspunktet, så har han også feiltolket resultatet. Det er ikke dekkende å slutte at «tanker om samarbeid... gjorde seg gjeldende», når undersøkelsen viste at det var sam arbeid, bare samarbeid, som gjaldt. Arbeidsfred, rasjonalisering, produksjonsreisning etc., var kort og godt fagorganisasjonens offisielt vedtatte og konsekvent oppfulgte strategi i 20-åra. Som offisiell politikk var denne kursen helt uten registrerte avvik. Dessuten viste undersøkelsen at den nye ledelsen sjøl oppfattet den samarbeidsorienterte krisepolitikken som et linjeskifte, som et åpent brudd med fagopposisjonens retningslinjer for faglig kamp, og at den sjøl tok dette bruddet med fullt overlegg. Den tranmælittiske plattform ble simpelthen aw ist som uegnet og skadelig for organisasjonene. Og i den grad man fra ledelsens side ga noen ideologisk begrunnelse for krisepolitikken, var det tradisjonelt sosialdemokratisk tankegods som ble kjørt fram i den offentlige polemikk. Påvisningen av denne grunnleggende overensstemmelse mellom ord og gjerning kan i denne sam m enheng oppsum m eres som undersøkelsens viktigste resultat. E t resultat som får konsekvenser for KKs m odellforklaring, forsåvidt 174

7 som det ikke gir rom for hans oppfatning av 20-åra som en tranm ælittisk «læresyklus». Ingen, heller ikke tranm ælitter, kan høste lærdom m er av en praksis som ikke prøves. Og ettersom KK går inn for, å knytte tranm ælism ens ideologiske sjølstendighet til den særegne m ixtur av «gradualistiske og revolusjonære trekk» (KK s. 6), m å man spørre hva som blir igjen av sjølstendigheten, dersom det nå kan demonstreres at de revolusjonære trekk forsvant samtidig med at tranm ælittene tok plass på organisasjonstoppene.1') Det er selve premissen i KKs modellslott, at tranm ælism en var revolusjonær til den ble oppgitt en gang etter 1930, som mangler grunnlag. Tvertim ot peker foreløpig det meste i retning av at tranm ælism en raskt fusjonerte med sosialdem okratism en, kanskje alt i gjennom bruddsøyeblikket på en kelte fronter.i2) Så kan man jo alltids fortsette å diskutere hvem som egentlig slukte hvem, men det er ikke sikkert at dette er et strengt vitenskapelig spørsmål. En avsluttende kom m entar skal jeg knytte til KKs andre argum ent for sin problem oppfatning. Han har formulert det slik: «Om vi nå godtar Fuglestads oppfatning om at lederskapets radikalisme i hovedsak var av verbal art, har vi fortsatt et problem: Dette forklarer ikke hvorfor de delene av klassen som var revolusjonæ re på 20-tallet, seinere sluttet m annjam t opp om reformismen - med unntak av det mindretall som fulgte NKP. Problemet finnes. Hvordan skal vi bygge opp en måte å forklare det på?» (s. 6) Mens det første argum entet i det minste bygger på en litteraturreferanse, viser det seg at det andre er helt uten referanse av noe slag. Argumentet kan reduseres til KKs personlige formening om en bestem t sam m enheng som tilfeldigvis tjener hans formål. Det er rett at vi her har et problem, men dét ser ikke ut til at KK har oppfattet problemet rett. Såvidt jeg vet, har vi til denne dag ingen grundig analyse av arbeider/c/assens historie. Da kan vi heller ikke vite noe sikkert om en så formidabel utvikling som KK beskriver med så absolutte kategorier, og som skal karakterisere så mange menneskers ideologiske utvikling over så kort tid som det her er tale om. Hva vil det egentlig si at deler av arbeiderklassen var revolusjonær i 20-åra, for brått å bli reformistisk på 30-tallet? Ble svaret gitt ved valgurnene - eller var A rbeiderpartiets landsmøte i 1933 tidevervet også for denne prosessen? Dette problem et kan også stilles i relieff til den foregående diskusjon: Hvilken Tranm æ l var det egentlig arbeiderklassen sluttet 175

8 m annjam t opp om på de ulike tidspunkt - var det den m ilitante, den militante og gradualistiske, eller bare den gradualistiske? Var det den allerede siterte Tranm æl av 1. mai 1928, den Tranm æl som dagen før voldgiftsrettens kjennelse i den store bygningskonflikten, profeterte m akterobringens time, som et kam p-spørsm ål? Eller var det heller den T ranm æ l som som m erstid, om trent samtidig m ed at bygningskonflikten gikk til behandling i Arbeidsretten, turnerte på de canadiske jernbaner og sendte levende reiseskildringer hjem til Arbeiderbladet? 176

9 Noter 1 Fra redaktørens innledende presentasjon. 2 Kanskje m ener KK at Bull var m er tranm æ littisk enn T ranm æ l sjøl. I et hvert fall utnevner han Bull til «den frem ste bæ reren av den tradisjonelle teorien», og han lar Bulls død i 1932 gå inn i kjeden av faktorer som skal forklare styrkingen av «det sosialdem okratiske islett i partiet» fram m ot selve linjeskiftet (se s. 21). Kanskje bullismen var den dom inerende tenkemåten?.. 3. Jorunn Bjørgum. C hrister Bogefeldt og Jorm a Kalelas bidrag i «Kriser och krispolitik i N orden under m ellankrigstiden. N ordiska historikerm øtet i U ppsala M øtesrapport». KK m ener at denne artikkelen foreløpig er «det ypperste (eksempel) på en slik sam m ensatt forklaringsm åte» som han ellers etterlyser, (s. 7) 4. Sitert etter Arbeiderbladet, A rgum entasjonen har et sterkt preg av det «en-strengete forklaringsprin- ' sipp» KK sjøl tar avstand fra som brukbar tilnæ rm ingsm åte. G jennom hele artikkelen vises det konsekvent til krisa som den endegyldige årsak og åpenbarende problem løser. (se eksem pelvis sidene 12, 14, 18, 21 og 24.) D erm ed løser han også parti-ideologenes legitim itetsproblem (om de hadde noe): reformism en var krisas nødvendige konsekvens, for, m ed en lett om skrivning av dikterens ord. «ikke (gikk) der andre veier...» 6. Og Håkon M eyer er i denne sam m enheng ingen hvem som helst. F.eks. var han innleder til program debatten på DNAs landsm øte i H åkon M eyer i en tale i Oslo A rbeidersam fund som m eren 1925, her sitert etter Jørn M agdahl. M aterialisten 1 /79, s Jfr. hovedoppg. kap. IV. (se note 9) 9 nhf. Politiske m otsetninger i norsk fagbevegelse i 1920-ara, Oslo, varen KK definerer riktignok sitt problem ifht. D N A s utvikling, m en han vil neppe m ene at fagorganisasjonens utvikling er uinteressant for vurderingen av tranm æ lism ens stilling i arbeiderbevegelsen generelt. Jeg m inner om at T ranm æ ls strategi i utgangspunktet var fo rm ulert so m /agopposisjon. 11 Jeg tillater meg da å se bort fra den reine retorikken - utsagn uten noen som helst forankring i konkrete fram støt som fruktbare uelegg for revolusjonæ r vilje. Jørn M agdahls analyse av D N As program utvikling tyder pa at ogsa partiets ideologiske profil i 20-åra har v æ rt feiltolket. Bildet kom pletteres. (Se utdrag av JM s hovedfagsarbeid i M aterialisten 1/79) 12. Siden KK vil ha støtte for periodiseringen sin hos Edv. Bull av 1968, kan det væ re på sin plass å sitere den sam m e Bull av 1975: «Fra den tid da desentral istene i T ranm æ ls fagopposisjon rykket inn i fagorganisasjonens ledelse - tok sentraliseringen fart for alvor. Fra den tid de revolusjonæ re besatte sentrene i norsk arbeiderbevegelse, begynte den sam m e bevegelse å forsvare det kapitalistiske bedriftsliv». (Fra bidrag i M akt og m otiv. Et festskrift til Jens A rup Seip. s. 232.) 177