Grip teksten. 2 Litteratur og kultur Renessansen: Mennesket i sentrum. NORSK Vg2

Transkript

1 2 Litteratur og kultur Renessansen: Mennesket i sentrum Introduksjon Renessansen oppsto i Italia på 1300-tallet, og i løpet av et par hundreår spredde ideene seg til hele Europa. Renessanse betyr gjenfødelse, og for renessansemennesket er det tankene, filosofien og menneskesynet fra antikkens Hellas og Roma som fødes på ny. Gjennom middelalderen hadde pavekirken bestemt og regulert kunsten, vitenskapen og tenkningen, og Gud hadde vært det selvfølgelige sentrum i tilværelsen. Men mot slutten av middelalderen mistet kirken mye av sin makt på grunn av indre splittelse og moralsk forfall. Dette førte til en oppblomstring og en ny frihet innenfor kunst, vitenskap og tenkning. En annen forutsetning for renessansen var de økonomiske oppgangstidene som Europa opplevde på denne tida. De store oppdagelsesreisene i overgangen mellom og 1500-tallet åpnet muligheter innen handel og skipsfart, og nye handelsforbindelser og markeder oppsto. I overgangen mellom middelalder og renessanse legges grunnlaget for den individualismen som er karakteristisk for det moderne mennesket. Tidligere var det så godt som umulig for et menneske å rykke opp fra det samfunnslaget det var født inn i. Nå ble det mulig å gjøre individuell karriere. Renessansens frihet innenfor åndsliv, kunst og kultur førte til at man studerte menneskekroppen nøyere enn før. Billedkunstnere tok i bruk levende modeller for å studere perspektiver og proporsjoner, som i Leonardo da Vincis ( ) berømte tegninger av det menneskelige legemet. Humanisme og reformasjon Leonardo da Vinci representerer det typiske renessansemennesket: en allsidig begavelse med trang til å finne ut av ting på egen hånd. Denne holdningen H. Aschehoug & Co Side 1

2 finner vi også hos de lærde humanistene (av latin humanus = menneskelig). Slagordet deres var «Til kildene!», og de studerte språk, litteratur og filosofi fra den greske og romerske antikken. Humanistene drev også tekstkritikk av Bibelen og laget nye og mer nøyaktige oversettelser. Slik var de med på å undergrave pavekirkens autoritet. Med renessansen kom også opprøret mot latinen. Dette falt sammen med den brede, folkelige oppstanden mot pavekirken: reformasjonen. Det var få som forsto latin, og lederen for opprøret, Martin Luther ( ), forlangte at menigheten skulle få lese Bibelen på sitt eget morsmål. Det ble mulig etter at Johann Gutenberg ( ) oppfant boktrykkerkunsten, slik at man kunne masseprodusere tekster. Ny bevissthet om jeget Middelaldermennesket hadde i stor grad opplevd seg selv som medlem av et fellesskap. I renessansen møter vi en ny bevissthet om jeget. Luther forkynte et individuelt og personlig gudsforhold i stedet for et kollektivt, slik som det hadde vært under pavekirken. Forfattere som Michel de Montaigne ( ) vendte blikket innover for å finne ut hva det egentlig ville si å være menneske. Montaigne regnes som oppfinneren av essaysjangeren. Han skriver om alle slags emner, med seg selv som utgangspunkt og forskningsobjekt. En annen viktig forfatter er spanjolen Miguel de Cervantes ( ). Hans hovedverk, Don Quijote, har en svært synlig jeg-forteller. Boka regnes som den første moderne romanen. Den største renessanseforfatteren finner vi imidlertid i England, nemlig William Shakespeare ( ). Hans dramaer, komedier og historiske skuespill er fremdeles blant de mest spilte i verden. I Hamlet kommer mange av renessansens tanker til uttrykk: menneskets sentrale plass i skaperverket, troen H. Aschehoug & Co Side 2

3 på fornuften og begeistringen over alle livets muligheter, men også kvalene ved selv å måtte finne svar på livets store spørsmål. Renessansen i Norge I land etter land ble middelalderen gradvis avløst av den nye tidas tanker. Men på mange måter stoppet bevegelsen opp i Danmark. Dansk skriftspråk og kultur ble styrket gjennom litteratur på folkespråket og oversettelse av Bibelen til dansk. Men i Norge førte dette til en svekkelse av den norske kulturen. Biblene som ble tatt i bruk her i landet, var jo skrevet på dansk. Mens Danmark og Sverige fikk sine egne boktrykkerier alt på slutten av tallet, ble det i Norge ikke trykt bøker før i Landet var fremdeles sterkt svekket etter svartedauden. Siden Norge var i union med Danmark, var det meste av kulturlivet knyttet til det kongelige hoffet i København. Prester og embetsmenn var stort sett danske. Blant de nordmennene som skrev på den tida, var Absalon Pedersson Beyer ( ) og presten Peder Clausson Friis ( ). De var begge humanister og opptatt av verden rundt seg. «Mester Absalon» skrev blant annet en dagbok fra hverdagslivet i Bergen, og Clausson Friis skrev små naturvitenskapelige avhandlinger, for eksempel om «Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrig». Det offisielle kulturlivet i Norge var altså svært sparsomt, men det fantes en ganske stor og fargerik uoffisiell, folkelig kultur i landet. Da tenker vi på folkediktningen, viser og omreisende teatertrupper. Renessansen var et brudd med middelalderen, som til tross for stor ufrihet på mange måter var en trygg tid. I middelalderen visste alle hvor de hørte til i samfunnet, og kirken hadde svar på det meste. Nå kom usikkerheten, og det ga blant annet utslag i overtro og hekseprosesser. H. Aschehoug & Co Side 3

4 Barokken Barokken: Til Guds ære Med barokken er det ikke lenger mennesket som utgjør sentrum i tilværelsen. Tvert imot understreker denne epoken hvor skjør og forgjengelig tilværelsen på jorda er, og hvor avhengige menneskene er av Gud. «Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde», heter det i en salme av Petter Dass. Når en ny epoke bryter fram i kulturhistorien, handler det ofte om opprør mot den foregående periodens grunnleggende ideer. Renessansen satte mennesket i sentrum og dyrket fornuften. Utover på 1600-tallet handler det om tro på autoritetene (de som styrer). Det ble innført strenge regler for hva som var rett og akseptabel religiøs tro. Samtidig styrket den verdslige (ikke-religiøse) fyrsten sin posisjon. Konger over hele Europa sikret seg all politisk makt og ble eneherskere. En typisk representant for disse kongene var Ludvig 14. i Frankrike. Når kunst og litteratur i barokken ikke står i kirkens tjeneste, brukes den som regel til å hylle kongen. Denne dyrkingen av autoriteter kom også i veien for vitenskapelige framskritt. Bevegelse, dramatikk og overdådig prakt Politisk sett er 1600-tallet en urolig tid. Trettiårskrigen ( ) herjer, og folk plages av pest og forfølgelser. Kanskje er det på grunn av disse urolighetene at kunsten i barokken ofte benytter sterke, dramatiske virkemidler framfor alt kontraster. En dikter som den engelske John Donne ( ) beskriver både erotiske og religiøse opplevelser med dramatiske metaforer og svulstige formuleringer. H. Aschehoug & Co Side 4

5 I bildekunsten brukes kontrasten mellom lys og mørke. Kunstmalerne i barokken hentet ofte fram de mest dramatiske scenene fra bibelhistorien, for eksempel Peter som blir korsfestet opp ned. I Nederland og Flandern finner vi berømte malere som Rubens, Rembrandt og Vermeer. Barokk kunst og byggeskikk er preget av buer, kurver og mange detaljer. Her i nord ble den buede bladornamentikken tatt i bruk av norske rosemalere og treskjærere. Detaljrikdommen finner vi også i musikken og litteraturen, og den står i kontrast til renessansens enkle utforming og rette linjer. Selve ordet «barokk» kommer sannsynligvis fra den portugisiske betegnelsen på en «uregelmessig perle». Det var opprinnelig en nedsettende betegnelse. Noe som er barokt, kan også være smakløst eller merkelig. I arkitekturen finnes det flere storslagne byggverk i barokk stil. Av de mest kjente er Peterskirken i Roma og Ludvig 14.s palass Versailles i Frankrike. Kingo, Dorothe og herr Petter De litterære hovedsjangrene i barokken var salmer og religiøse sanger. Danske Thomas Kingo ( ) er den viktigste barokkdikteren i Norden. Salmeboka hans var i bruk i Norge til langt inn på 1900-tallet. Mange av salmene hans handler om det kristne påskebudskapet, og han bruker alle barokkens dramatiske virkemidler for å beskrive Jesu lidelse og død. Dorothe Engelbretsdotter ( ) ble født i Bergen og var Norges første kvinnelige dikter. Den mest kjente boka hennes, salme- og bønnesamlingen Siælens Sang-Offer, ble utgitt i hele syv opplag. Hun fikk etter hvert en slags dikterlønn fra kongen. Petter Dass ( ) var prest og kjent for å bringe teologien ned på jorda. Det gjorde han ved å dikte sanger som forklarte det kristne budskapet for vanlige folk. Hovedverket hans, Nordlands Trompet, er en engasjerende og levende beskrivelse av nordnorsk natur, dyreliv og jordbruk. H. Aschehoug & Co Side 5

6 Barokken som stilperiode ebbet ut på begynnelsen av 1700-tallet. I kulturlivet og åndslivet kom renessansens ideer og idealer sterkt tilbake, og kritikken mot religion og kirke dukket opp på ny tallet: Lysets århundre Introduksjon 1700-tallet kalles gjerne klassisismen og innebar en reaksjon på barokkens dyrking av de store følelsene og sterke virkemidlene. På mange måter var det renessansens idealer om enkelhet, klarhet, orden og beherskelse som vendte tilbake. Igjen ble antikkens greske og romerske kulturer beundret og kopiert. Det kulturelle sentrum i denne perioden lå i Frankrike. Der ble det skrevet flere epokegjørende bokverk, som Pierre Bayles ( ) Historisk og kritisk leksikon (1697). Verket inneholdt mange av de ideene som ble grunnlaget for opplysningstidas radikale tenkning. Klassisisme Ordet klassisisme brukes om litteratur, kunst og arkitektur som har sine forbilder i antikken. Ideen var at de to tusen år gamle verkene fra Hellas og Roma hadde en unik kvalitet, og at man kunne bruke dem for å lage et system av regler for god og dårlig kunst. Disse reglene skulle være allmenngyldige. Innenfor dette systemet hadde altså det særegne og originale lav status. Noen av de klassisistiske idealene i litteraturen kom fra den greske filosofen Aristoteles, som blant annet beskrev reglene for oppbyggingen av antikkens skuespill. To viktige navn som støttet seg på disse reglene, var franskmennene Jean Racine ( ) og Jean Baptiste Molière ( ). Racine skrev tragedier med emner fra antikkens myter og dramaer, Molière skrev karakterkomedier om menneskets svakheter. H. Aschehoug & Co Side 6

7 Blant klassisistene oppsto det etter hvert en hissig debatt om forholdet mellom samtidslitteraturen og de antikke forbildene. En gruppe, «de gamle» klassisistene, mente at grekerne og romerne hadde skapt uoppnåelige idealer og kunst som det ikke lot seg gjøre å overgå. En annen gruppe, «de moderne», mente at den nye litteraturen kunne bygge på de antikke verkene og utvikle seg videre. Dette framoverrettede, optimistiske synet henger tett sammen med opplysningstidas idealer. Opplysningstid Opplysningsfilosofene trodde på fornuften og at det nyttet å kjempe for framskrittet. De hevdet at alle mennesker er like mye verdt, på tvers av religiøse, nasjonale og sosiale grenser, og at alle fortjener de samme grunnleggende rettighetene. Disse tankene om frihet, likhet og brorskap ble idealene for den franske revolusjonen i 1789 og finnes også i den amerikanske uavhengighetserklæringen fra En av de viktigste representantene for opplysningstidas kritikk av kirke og samfunn var franskmannen Francois Voltaire ( ). Han var kjent som «flammen over Europa» og skrev både skuespill, fortellinger, leksikon og avhandlinger. Ludvig Holberg ( ) Holberg var i sin tid den ledende formidleren av europeisk kultur til Danmark- Norge. Han var født i Bergen og bodde der i barne- og ungdomsårene, men fikk utdanningen sin ved Københavns universitet, der han senere ble professor. Han gjennomførte mange og lange reiser, særlig til Frankrike, opplysningstidas hjemland. Holberg er først og fremst kjent for sine komedier, blant annet karakterkomedien Erasmus Montanus. Hans kanskje mest spilte stykke er Jeppe på Bjerget (1722), en tragikomedie om den fordrukne bonden Jeppe som plutselig en morgen våkner opp i baronens seng. H. Aschehoug & Co Side 7

8 Holberg skrev også i mange andre sjangrer, blant annet historiske verker, filosofiske skrifter og moralske essay. Boka Niels Klims underjordiske reise (1741) har blitt kalt Nordens første sciencefictionroman. Den er en fantasifull og samtidig samfunnskritisk reiseskildring. Rokokko Da Holberg døde i 1754, var noen av elementene fra barokken på vei inn i kunsten igjen. Stilretningen som nå vokste fram i malerkunst, arkitektur og litteratur, kalles rokokko. Den fokuserer på det dekorative og elegante, slik vi også kan høre i musikken til wienerklassikerne Haydn og Mozart. Maleriet er nå mer preget av landlige og idylliske motiver, såkalte pastoraler. I litteraturen finner vi drikkeviser og fortellinger om det enkle livet på landet. Norske Selskab Norske Selskab ble stiftet av norske studenter i København i 1770-årene. Det var en slags litterær selskapsklubb for norske studenter. De drømte om løsrivelse og selvstendighet for fedrelandet. Medlemmene regnet seg som kulturkonservative klassisister. De var også ivrige Holberg-dyrkere. Johan Nordahls Bruns vise «For Norge, kjempers fødeland» ble skrevet til Norske Selskab, og selv om den egentlig er en drikkevise, regnes den som en slags uoffisiell norsk nasjonalsang for perioden. Den betydeligste av dikterne fra Norske Selskab var Johan Herman Wessel ( ). Han skrev humoristiske småvers og er særlig kjent for komedien Kjærlighet uten strømper og komiske fortellinger som «Smeden og bakeren». Ny følsomhet Den siste delen av 1700-tallet betegnes som «følsomhetstida» i Europa. Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau ( ) hevdet at sivilisasjonen, opplysningstidas stolthet, hadde ødelagt menneskets sanne natur. Istedenfor fornuft ville han ha lidenskap og sterke følelser. Viktige sjangre ble lyriske H. Aschehoug & Co Side 8

9 tekster og brevromanen. Særlig tyskeren Johann Wolfgang von Goethes brevroman Den unge Werthers lidelser (1774) regnes som typisk for perioden. Romantikken: Lidenskap og lengsel Romantikkens ideer og idealer Ved overgangen til 1800-tallet fjernet kulturlivet seg mer og mer fra opplysningstidas tro på fornuft og opplysning, og følelser kom igjen i fokus. Det oppsto en ny og omfattende bølge i kulturhistorien som kom til å vare bortimot et halvt århundre: romantikken. De romantiske kunstnerne tok avstand fra det opplyste, siviliserte mennesket. Romantikerne dyrket isteden de menneskene som sto naturen nærmest, ikke bare den konkrete naturen rundt oss, men også «det naturlige», «det opprinnelige». Disse menneskene var barnet, det «ville» naturmennesket og framfor alt kunstneren. Kunstneren var den som kunne formidle kontakt mellom det guddommelige i naturen og vanlige mennesker. Disse ideene er felles for romantikerne, men ellers er de uenige i mye. Vi skiller derfor mellom tre slags romantikk: A Venstreromantikken er inspirert av den franske revolusjonen og er opptatt av at selv den minste nasjon har krav på selvstyre. En typisk representant er engelskmannen Lord Byron ( ), som blant annet engasjerte seg i den greske frihetskampen mot tyrkerne. Her hjemme kan Henrik Wergeland måle seg med Byron i politisk engasjement og revolusjonær oppførsel. B Høyreromantikken preges ikke av det samme lidenskapelige engasjementet for politiske forhold, men vender heller blikket mot fjerne tider og mennesker som levde i større overensstemmelse med det ekte og H. Aschehoug & Co Side 9

10 opprinnelige. Den romantiske lengselen går tilbake til middelalderen, til barndommen, til uberørt natur og til fjerne land. Johan Sebastian Welhaven blir den fremste representanten for denne typen romantikk i Norge. C Nasjonalromantikken kombinerer på en måte de to romantikktypene ovenfor, både den revolusjonære frigjøringsromantikken og den fortidsfokuserte romantikken. Nasjonalromantikerne tror på en «folkesjel» og at denne finnes blant bøndene, som er «ekte nordmenn». I Norge blir nasjonalromantikken en svært viktig del av den unge nasjonens identitetsbygging. Henrik Wergeland ( ) Henrik Wergeland er med sitt lidenskapelige følelsesliv, sin utagerende livsførsel og sitt glødende engasjement den store representanten for venstreromantikken i Norge. Han kjemper for Norges selvstendighet, for trykkefrihet og for undertrykte grupper i samfunnet. Et eksempel er hans kamp for jødene, som etter Grunnloven var utestengt fra riket. Han tilhørte «patriotene», bøndenes parti, som mente at nordmenn måtte reise seg mot danskene, både kulturelt og politisk. Wergeland skriver i flere sjangre, alt fra skuespill til sakprosa, men som dikter er han først og fremst lyriker. I glødende kjærlighetsdikt kommer de sterke følelsene hans til uttrykk. Mange av diktene er rettet til fantasiskikkelsen Stella (latin: stjerne), og han skildrer både den sanselige og den åndelige kjærligheten. Som dikter tegner han et bilde av seg selv som et menneske med en alltid positiv holdning til tilværelsen. Denne holdningen beskriver han i diktet «Meg selv». Men også «Siste reis», som han skrev før han døde bare 37 år gammel, handler om glede. Når det gjelder formen på diktene, bryter Wergeland ofte med tidas vanlige strofemønstre og rimskjemaer. Diktene kan derfor virke kaotiske i sin bilderikdom. Dette ble sterkt kritisert av blant annet Welhaven. H. Aschehoug & Co Side 10

11 Johan Sebastian Welhaven ( ) Welhaven er en typisk høyreromantiker og ulik Wergeland i det meste. Som mennesketype er han innadvendt og sårbar, og som dikter er han av det tilbakeskuende slaget. I diktet «Bergens stift» skriver han om lengsler, minner og erindringer. Han skriver også vakre kjærlighetsdikt. Etter Welhavens syn var diktning en langvarig prosess. I motsetning til Wergeland mente han at opplevelsene måtte modnes og renses over tid, og språket og formen i diktene måtte gjennomarbeides. I diktet «Diktets ånd» beskriver Welhaven hvordan det nettopp er den strenge formen i diktet som kan frigjøre tanken. Politisk tilhørte Welhaven «intelligenspartiet», embetsmannspartiet, som ville beholde de kulturelle båndene med Danmark. Han var likevel opptatt av norsk historie, folketro og mytologi og ble etter hvert den førende skikkelsen i nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken og tida som fulgte I og 1850-årene blir norsk åndsliv sterkt preget av oppdagelsen av folkekulturen, bondekulturen. I nasjonalromantikken får denne kulturen den høyeste prestisjen. Dette kan ses i sammenheng med at Norge var en fersk nasjon med behov for å finne sin identitet, folkets særpreg. Nasjonalromantikken ble etter hvert utfordret av et mer realistisk og dokumentarisk ideal. Perioden fra ca til 1870 blir derfor en kulturell overgangstid, iblant kalt poetisk realisme. To banebrytende verk i denne perioden er Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken og Camilla Colletts roman Amtmandens Døttre. Begge bøkene peker fram mot realismen, den første i språkføring og fortelleteknikk, den andre i emnevalg og virkelighetsbeskrivelse. H. Aschehoug & Co Side 11