Faktor. Eksamen vår 2002 SV SØ 002: Innføring i utviklingsøkonomi Besvarelse nr 1: -en eksamensavis utgitt av Pareto

Transkript

1 Faktor -en eksamensavis utgitt av Pareto Eksamen vår 2002 SV SØ 002: Innføring i utviklingsøkonomi Besvarelse nr 1: OBS!! Dette er en eksamensbevarelse, og ikke en fasit. Besvarelsene er uten endringer det studentene har levert inn. Besvarelsene har i varierende grad feil og mangler, i både oppsett og innhold. OBS!! Denne besvarelsen har ingen kommentar. OBS!! Denne besvarelsen inneholder ingen sider scannet tekst. Faktor takker - alle som har tilbudt sine besvarelser - alle som har lagt arbeid ned i å få dette gitt ut Innhold: Oppgave Besvarelse

2 V-2002 EKSAMENSOPPGAVE I SV SØ 002 INNFØRING I UTVIKLINGSØKONOMI Tre oppgaver som alle skal besvares. Oppgave 1 Nyklassisk handelsteori, basert på læren om komparative fortrinn, predikerer at internasjonal frihandel vil gi fordeler for alle deltakende land og føre til en inntektsutjevning mellom landene. a) Gi en framstilling av Raul Prebisch sin teori om handel mellom sentrum og periferi og drøft hvordan konklusjonene i denne teorien skiller seg fra den nyklassiske handelsteorien. b) Drøft Prebisch sine forslag til hvordan periferien kan oppnå økonomisk utvikling. Oppgave 2 Drøft de viktigste komponentene i programmene for strukturtilpasning som støttes av Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken. Drøft også de praktiske resultatene av disse programmene. Oppgave 3 Definer/forklar følgende begreper: a) Investerings-sparegap b) Valutagap c) Bilateral bistand d) Multilateral bistand e) Prosjektbistand f) Programbistand g) Bundet bistand Merk! Studentene må primært gjøre seg kjent med sensur ved å oppsøke sensuroppslagene. Evt telefoner om sensur må rettes til instituttet eller sensurtelefonen. Eksamenskontoret vil ikke kunne svare på slike telefoner.

3 Eksamensbesvarelse vår 2002 SVSØ 002 Besvarelsen fikk A Oppgave 1.a Raul Prebisch og ECLA-skolen prøvde å forklare forskjellen mellom industrialiserte land og utviklingsland gjennom produksjonsmønsteret til disse, og konsekvensene av dette gjennom handel. Prebisch ble senere leder for UNCTAD, en organisasjon under FN som hadde som mål å være GATTs motvekt og jobbet for en mer rettferdig handel. I dag er UNCTAD minimalisert, og er hovedsakelig en organisasjon som innhenter statistikk, uten politisk innflytelse. Prebisch delte verden inn i to regioner : 1. sentrum; som kan identifiseres med industrialiserte land som produserer industrivarer, og eksporterer disse. 2. periferien; som kan identifiseres med utviklingsland, som er primærprodusenter, dvs. hovedsakelig jordbruk. Denne sektoren er preget av lav produktivitet. Prebisch hadde to teorier om forholdet mellom sentrum og periferi. Den ene er tekniske fremskritt, hvordan en teknologisk utvikling vil slå ut i de to regionene, og en teori om forskjellig inntektselastisitet for industrivarer og jordbruksvarer. Jeg vil først forklare hvordan tekniske framskritt vil påvirke produksjon og priser i de to regionene og sektorene. Med tekniske fremskritt betyr det innovasjoner som øker produksjonen. Og hvis prisene er knyttet til kostnader, som de vil i en konkurransesituasjon, er det naturlig at prisene netto øker. En nyvinning i produksjonen vil skifte tilbudskurven utover. For sentrum er både tilbudskurven og etterspørselskurven relativt elastisk, kort forklart vil det si at en økning i produksjonen og tilbudt kvantum, ikke får store konsekvenser for pris. I periferien derimot er både etterspørselskurven og tilbudskurven (ikke kurvene direkte, men tilbudet og etterspørselen!) relativt uelastisk, som betyr at en økning i produksjonen får store konsekvenser for pris. Pris på industrivarer S s S s S s D s P i tilbudskurve, sentrum etterspørsel, sentrum pris på industrivarer P i P i D s D s Tilbudt og etterspurt mengde - 1 -

4 Pris på jordbruksvarer S p S p S p D p P j tilbudskurve, periferi etterspørsel, periferi pris på jordbruksvarer P j P j D p D p Tilbudt og etterspurt mengde Tilbudssiden: I sentrum fører tekniske fremskritt til er netto skift innover for tilbudskurven S s til S s. Dette fordi et teknisk fremskritt først fører tilbudskurven utover, på et høyere produksjonsnivå, men som en konsekvens av dette vil lønningene øke. I sentrum har man ikke overskuddsarbeidskraft, dvs. at forhandlingskraften til arbeiderne er stor, og pga den økte lønnskostnaden vil tilbudskurven skifte netto innover til S s. I periferien derimot vil tilbudskurven skifte utover, fra S p til S p. I periferien antar man stor befolkningstetthet og stor overskuddsarbeidskraft. Arbeiderne har derfor lav forhandlingsmakt, og lønna forblir slik den er. Som en ser fra grafene, øker prisene pga skiftet i tilbudskurven i sentrum, mens prisene reduseres i periferien. Kort oppsummert: Mens faktorinntektene øker med produktiviteten i sentrum, øker faktorinntektene saktere enn i periferien. Etterspørselssiden: I sentrum fører dette tekniske fremskrittet til en stor økning i etterspørselen etter industrivarer, etter inntektsøkningen og Prebisch antar også en elastisk etterspørsel etter industrivarer. Skiftet vises fra D s til D s. I periferien øker også etterspørselen, fra D p til D p. Men denne øker ikke relativt like mye som for sentrum. Prebisch mener at primærvarer, jordbruksvarer, har en uelastisk inntektsøkning. Dvs. at - 2 -

5 en prosentvis økning i inntekt ikke fører til en like stor prosentvis økning i etterspørsel men en lavere økning. At etterspørselen er relativt uelastisk forklarer Prebisch bl.a. med at jordbruksvarer er nødvendighetsgoder, og når behovet er dekket for disse avtar elastisiteten. Prebisch mener også at mange jordbruksvarer blir erstattet med syntetiske produserte substitutt, for eksempel syntetisk gummi. Disse to effektene, den uelastiske etterspørselen og de syntetiske erstatningene, fører til en lavere etterspørselseffekt for jordbruksvarer enn industrivarer. Man ser ut ifra grafene og forklaringen til skiftene at prisene endres. I sentrum øker prisen for industrivarer fra P i til P i, og i periferien reduseres prisen for jordbruksvarer fra P j til P j. Altså får et teknisk fremskritt i sentrum og periferi to motsatte konsekvenser, og det er lett å se at handel mellom disse to regionene vil bli skjev, siden P i /P j > 1 da P i > P j, dvs. at sentrum betaler lite for jordbruksvarer og selger dyrt industrivarer, og vice versa for periferien. Prebischs teori om ulike elastisiteter for industri- og jordbruksvarer er allerede delvis forklart, men jeg vil gå nærmere inn på implikasjonene. Når elastisitetene er ulike, dvs. når man har en elastisk etterspørsel etter industrivarer både i sentrum og periferi, men en uelastisk etterspørsel etter jordbruksvarer, vil dette få konsekvenser for handelsbalansen og den økonomiske veksten i de to regionene. Anta at begge ønsker en vekst på 3 % i BNP pr år. Elastisiteten for industrivarer er 1,3 og elastisiteten til jordbruksvarene er 0,8. Dette fører til en eksportøkning i sentrum på 3,9 %, mens kun en økning på 2,4 % i periferien. Og dermed en importøkning i sentrum på 2,4 %, og 3,9 % i periferien. Dette vil i seg selv ha store konsekvenser for handelsbalansen, og blir forsterket når terms of trade er i sentrums favør, altså P i /P j > 1. Den klassiske tradisjonen (nyklassiske) sier at mellom to regioner med forskjellig økonomisk situasjon, vil det bli konvergens. Kort fortalt fordi i sentrum, for å bruke Prebischs utgangspunkt, er det mye kapital pr arbeider, og lav arbeidsledighet. Dvs. at gevinsten med nye investeringer vil avta. I periferien derimot har man lite kapital pr arbeider og stor overskuddsarbeidskraft. Den nyklassiske teorien sier da at kapitalbevegelsene vil gå til periferien, og man får konvergens over tid. Ricardos komparative fortrinn viser at gjennom full spesialisering (hjørneløsning) vil to land som handler med hverandre komme bedre ut, enn om de produserte hver for seg. Prebisch antar at de to regionene produserer / har spesialisert seg i to ulike varer eller sektorer. Dette vil i følge Ricardo føre til et høyere nyttenivå for begge land. Ricardo antar for det første at alle ressurser blir utnyttet også arbeidskraft. Prebisch viser at dette stemmer for sentrum, men i periferien har man mye ledig arbeidskraft. Ricardo antar også at handelen er balansert mellom de to landene. Prebisch viser at handelen på ingen måte er balansert, fordi elastisitetene er forskjellig for de to varene, og - 3 -

6 fordi terms of trade er til fordel for sentrum. Dette fører til en forverring for periferi, men en forbedring for sentrum, relativt sett. Altså, der den nyklassiske teorien predikerer konvergens og bedret velferd for begge land / regioner, forklarer Prebisch det motsatte; en relativ forværring i periferi i forhold til sentrum. Prebisch ble kritisert for modellen sin, da han mente at han så en langsiktig nedgang i terms of trade for jordbruksvarer. Kritikken ble rettet mot ham, fordi mange var uenig i dette. De mente blant annet at prisene på jordbruksvarer ikke hadde gått ned, og en nedgang i transportkostnader. Thirlwall viser derimot at prisene på jordbruksvarer har gått ned relativt til industrivarer, spesielt etter 1970-tallet. Det er også verdt å merke seg at verden ikke er så svart-hvitt som Prebisch viser i sin modell, at sentrum produserer industrivarer og periferien produserer jordbruksvarer. Vesten produserer faktisk 50 % av verdens matproduksjon, og u-landene produserer 30 % av industrivarene i verden. Men så er jo også dette bare en modell, altså en forenkling, men som belyser et problem. Oppgave 1.b På grunn av den forverringen av handelsbalansen og terms of trade som jeg har vist i oppgave a), mente Prebisch at u-landene, altså periferien, måtte industrialisere seg. Dette ville han gjennomføre med såkalt importsubstitusjon (ISI) med proteksjonisme. Med importsubstitusjon mente han at i stedet for å importere visse varer, skulle landet selv produsere disse, så fremt de var i stand til det (mht ressurser). En ISI-industri ville trekke til seg arbeidskraft fra eksportsektoren (dvs. jordbruket) og dermed redusere arbeidsledigheten. En importsubstitusjon vil også bedre handelsbalansen da men ikke lengre trenger å kjøpe varene eksternt, men kan produsere de selv. På sikt vil man muligens også være i stand til å eksportere varene, og konkurrere med andre aktører på det eksterne markedet. For å kinne gjøre dette mente Prebisch man måtte verne sin egen nye industri mot konkurranse fra eksterne produsenter. Dette kan gjøres blant annet med toll, kvoter, eller trolig mest effektivt gjennom subsidier av egen industri. Men Prebisch mente man måtte også passe seg for en veldig proteksjonistisk politikk, da man på sikt ønsker å konkurrere. Proteksjonisme kan avle inneffektivitet fordi man legger seg på et kunstig høyt kostnadsnivå, som vil straffe seg. Man trenger en dynamisk industri som er tilpassningsdyktig og konkurransedyktig. De fleste av de Øst-Asiatiske landene som har industrialisert seg har brukt denne metoden. For en bedret situasjon i jordbruket, ønsket man økt samarbeid mellom de forskjellige produsentene. Gjennom store (internasjonale) kartell, kunne man samarbeide, og dermed få større kontroll over produksjon og pris. Gjennom kartellene kan man regulere produksjon og ha større kontroll ever markedskreftene, for eksempel gjennom samordning av produksjon. OPEC er et godt eksempel på et slikt kartell, som fungerer godt i hvert fall fra produsentsiden! Faren med kartell - 4 -

7 er at gevinsten, den kortsiktige sådan, kan være stor ved å bryte samarbeidet. Det har vært forsøkt på flere primærnæringskartell, men de fleste har brutt sammen. Oppgave 2 IMF og Verdensbanken er to organisasjoner som springer ut fra Bretton Woods-avtalen, som ble vedtatt på 40-tallet (1944 hvis jeg ikke husker feil). Denne avtalen gikk ut på et valutasamarbeid mellom USA og de Vest-Europeiske landene, hvor valutaen skulle bindes opp mot gull, og dermed en fast kurs for dollaren. En dollar kostet en fast sum i norske kroner. Da USA involverte seg i Vietnamkrigen, hadde de et stort behov for penger, og løste dette problemet med å trykke dollar. De europeiske bankene akkumulerte denne dollaren, og ønsket den ikke, i stedet ba de USA om å få bytte den inn i gull. USA hadde ingen gull å bytte mot, og i 1973 proklamerte president Nixon at gullstandarden var over og at dollaren fløt. Oljekrisen(e) på 1970-tallet gjorde at USA fortsatte å trykke dollar, og oljeprodusentene plasserte denne dollaren i europeiske private banker. For å gjøre en lang historie kort endte dette i en stor overflod av dollar i europeiske banker, som de lånte ut til negativ (!) realrente til u-land, som trengte valuta for å betale import. I 1979 solgte USA statsobligasjoner, for å få dollaren tilbake, og dette førte selvfølgelig til økt etterspørsel etter dollar, med økende kurser og renter. U-landene satt nå med dyre lån og høy rente, lån de ikke kunne betjene. Dette kalles gjeldskrisen, og som en hjelpende hånd skulle IMF hjelpe disse til å betjene lånene. IMF har etter Mexico-krisen, som jeg mener var i 1984, hatt en dominerende rolle i innenrikspolitikk for land med gjeldsproblem. For å få hjelp av IMF må man signere en såkalt kondisjonalitet, som er en rekke betingelser for den økonomiske politikken innenriks, og tilbake får man hjelp. Kondisjonaliteten signeres hemmelig, og skal ikke være offentlig kjent. Denne inneholder blant annet: o Ressurser skal brukes til å bedre handelsbalansen, og få overskudd på denne, for å kunne tilbakebetale lån fra private banker. o Skattetrykket skal ned i landet, for å oppfordre til investeringer. o Offentlige budsjett skal reduseres, dvs. å bruke minst mulig midler til offentlige oppgaver. Dette kan gjøres ved å selge offentlige bedrifter, eksempelvis privatisere helsetjeneste, jernbane, telekommunikasjon, energiverk osv. Tacherism, så å si. o Valutaen skal devalueres, dvs. settes ned i verdi i forhold til andre valutaer, eksempelvis dollar. IMFs oppgave er å se at lånene kan bli tilbakebetalt, de ble en slags vakthund for private kommersielle banker. Mot å undertegne og følge politikken, fikk landene nye lån for å finansiere utgiftene. Kondisjonaliteten ble eneste utvei for å få ny, etterlengtet kapital. Gjelden ble - 5 -

8 reforhandlet, og gav landene tid til å utvikle seg. Disse betingelsene fungerte en god stund, og de fleste land, spesielt i Latin-Amerika, fikk overskudd på handelsbalansen. Slutten på 80-tallet og videre 90-tallet, pekte pilen en annen vei, og handelsbalansen til de fleste fikk igjen underskudd, og gjelden var større enn noen sinne. Det er vanskelig å vite akkurat hvorfor det er gått slik, men en nærliggende tanke er at kondisjonaliteten ikke fører til langsiktig vekst. Keynes tommelfingerregel er at men må øke etterspørselen for igjen få vekst. Ved å redusere offentlige budsjetter, og minimalisere statens rolle til å investere og øke etterspørsel, blir markedet friere, og dette kan føre til en langsiktig nedgang, hvis markedet er skeptisk. IMF har heller ikke stilt noen humanitære krav til landene, som for eksempel omfordeling og bedret helsesektor. Ved å redusere offentlige budsjetter, går det som oftest ut over ed svakeste, altså de som ikke har penger til å betale for seg. Verdensbanken ble også opprettet under Bretton Woods, først og fremst for å hjelpe et krigsherjet Europa etter 2. verdenskrig. Nå er Verdensbanken først og fremst en institusjon som hjelper utviklingslandene ved å gi lån og kunnskap. Før 1970-tallet gikk mesteparten av Verdensbankens lån til staten, men etter midt på 1970-tallet viste det seg at pengene ikke rakk ned til de som trengte det mest, de fattigste. Man ønsket da heller å låne til investeringer til infrastruktur, og spesielt jordbruksutvikling. 2/3 av lånene fra Verdensbanken brukes til utvikling av jordbruk og nærliggende områder. Verdensbanken gir stort sett lån, med en billigere rente enn markedsrenta. Spesielt får de 15 fattigste landene gode betingelser. Verdensbanken finansieres gjennom obligasjonsmarkedet, i motsetning til IMF, hvor medlemslandene betaler og får tilbake stemmerett som andel av betalingen. SAP, dvs. Structural Adjustment Program går i første rekke ut på en forbedring i jordbrukssektoren og industri basert på frihandel. Markedstilpasning er det vesentligste for utvikling, og proteksjonisme er banning i kirka. U-landene skal integreres i verdensmarkedet, og det skal de få til gjennom å være konkurransedyktige. IMF og Verdensbankens politikk er spesielt i det siste blitt kritisert for sin politikk, da det ikke ser ut til at programmene har nådd frem. Spesielt er vekten på frihandelsom eneste vekstmulighet satt i tvil. Bortsett fra England, som var den første til å industrialisere seg og hadde derfor ingen konkurranse, har alle såkalte i-land brukt proteksjonisme for å beskytte egen industri til den er konkurransedyktig. I-land bruker fortsatt proteksjonisme som virkemiddel (USA økte for et par måneder siden sin ståltoll) for beskytte egen produksjon og sysselsetting mot lav-pris konkurranse. Spørsmålet er da: hvis empirien har vist at proteksjonisme er eneste måte å industrialisere seg, hvorfor skal IMF, Verdensbanken og WTO kreve frihandel og mene dette er den beste løsning? Det er vanskelig å forstå, og et politisk ladet spørsmål

9 Jeg vil oppsummere ved å si at IMF og Verdensbankens politikk har blandede resultater, og man vil muligens se en oppmykning i fremtiden? De er begge viktige internasjonale organisasjoner, og viktige finansielle kilder til utviklingsland. Men siden u-gjelden er så stor som aldri før, er det på sin plass å sette spørsmålstegn ved politikken. Oppgave 3.a Investerings-sparegap kommer fra dualgap-modellen, som er en makroøkonomisk planleggingsmodell. Poenget med modellen er å vise at man kan planlegge en økonomisk vekst med et finansielt gap, om det er innenlandsk valuta eller utenlandsk (eller begge deler). Ut ifra en enkel modell over en økonomi, kan man lettere se hvor det finansielle behovet ligger: Y = I + C + (X M) I = S + M X I S = M - X Y = innenlandsk inntekt I = innenlandsk investering C = konsum X = eksport M = import S = sparing Investerings-sparegapet ses fra I S, som er total investering minus total sparing. Gapet er når I > S, dvs. at investeringene trenger mer ressurser enn hva kun den innenlandske sparingen kan gi. Fra Damars vekstteori vet vi at man legger / finner nødvendig investeringsnivå for å få en ønsket vekst. Når man planlegger økonomisk vekst må man muligens planlegge høyere investering enn sparing, som man må fylle opp ex post, altså i regnskapet eller i den faktiske verden, med opplåning eller kanskje bistand. Investerings-sparegapet er altså gapet mellom investeringsnivå og sparerate i en planleggingsmodell. Oppgave 3.b Denne [Valutagap] har også med oppgave 3.a) og gjøre, men her er det gapet mellom eksport og import. Husk at dualgapet vises i: I S = M X M X er import minus eksport, og i en planleggingsfase trenger ikke disse å være lik hverandre, men man opplever et importoverskudd. Et slikt gap kan fylles ex post gjennom lån fra utlandet, så man får den nødvendige valutaen, siden man mangler dette. Gapene kan ikke legges sammen, og fyller man det største, fyller man også det minste. Man må bestandig fylle det største. For eksempel hvis investerings-sparegapet er det største, låner man utenlandsk valuta som man veksler - 7 -

10 inn i egen valuta, slik at man kan betale tilbake investeringene så I = S, og valuta som man kan betale tilbake importen, så X = M. I regnskapet må disse alltid være fylt. Oppgave 3.c Bistand er rett og slett gaver man gir til et annet land. For at noe skal regnes som bistand, må 25 % av summen være gave. Bilateral bistand er når pengene går fra ett land til ett annet, altså mellom to land. Vestlige land har en andel av BNP de gir til u-hjelp. FN ønsker at denne andelen skal være 0,7 % av BNP. Bilateral bistand kan ha forskjellig motiv. For eksempel vil gamle kolonialmakter, som England, gi bistand til eller prioritere land de tidligere hadde som kolonier, for eksempel India. Man kan også ha politiske grunner for utvelgelse av land, for eksempel USAs kamp mot kommunisme, eller deres store andel av bistanden (ca 40 %) som går til Israel, populært grunnet jødenes sterke politiske makt i USA. Man kan også ha militære grunner for bistand, som har noe av samme argumentasjon som for de politiske grunnene. Dette kan føre til en skjev fordeling av bistandsmidlene, da noen blir mer prioritert av andre grunner enn de økonomiske. I Norge er det NORAD, en del av utenriksdepartementet, som står for fordelingen av bistandsmidlene. NORAD har spesielle utvalgte land de arbeider i, og de gir en stor andel videre til frivillige organisasjoner som videre bruker midlene, for eksempel Norsk Folkehjelp. En slik organisasjon vil i mindre grad være knyttet til norske interesser, og er i grenseland til multilateral bistand. Oppgave 3.d Multilateral bistand er også bistand, men i stedet for at midlene går direkte fra et land til et annet, er det en internasjonal organisasjon som får inntekter gjennom for eksempel en medlemskontingent, og fordeler midlene videre. Det beste eksempelet på en slik organisasjon er nok FN. Styrken med multilateral bistand er at egeninteressene til hvert bidragsland ikke vil gjelde, da en internasjonal organisasjon ikke har tilknytning til en enkelt stat. Midlene vil derfor ideelt sett bli jevnere fordelt enn med bilateral bistand. Oppgave 3.e Prosjektbistand er når bistanden er knyttet til et spesifikt prosjekt, og når dette prosjektet er fullført, er også bistanden over. Eksempel på dette kan for eksempel være byggingen av et sykehus, en vei, en bedrift, osv. NORAD har, som nevnt i oppgave 3.c, tidligere brukt mye prosjektbistand. Ordet NORAD-prosjekt har i Norge fått en negativ klang, da det har vært fokus på misslykkede prosjekt NORAD har engasjert seg i. Om dette stemmer empirisk, vet ikke jeg, men NORAD har i større grad gått fra prosjekt- til programbistand

11 Oppgave 3.f Til forskjell fra prosjektbistand, som er spesifikt rettet mot et bestemt prosjekt, er programbistand i større grad langsiktig, og rettet mot en langsiktig utvikling av et bestemt felt. Dette krever i større grad de lokale myndigheters engasjement og bevissthet på problemet. Myndighetene er sterkere engasjert og samarbeid mellom de to nasjonene er sentralt hvis pengene skal brukes på best mulig måte. Programbistand er gjerne noe som går over lengre tid, og binder giverland / -organisasjon til engasjement og finansiell hjelp over tid. Oppgave 3.g Bundet bistand er når midlene er øremerket til et bestemt formål. I stedet for en åpen tilførsel av penger til en stat, betyr bundet bistand at pengene er bestemt hva skal brukes til. Eksempel kan være bygging av et sykehus eller tilbakebetaling av utenlandsgjeld. Fordelen med bundet bistand er at det er mindre risiko for at pengene havner på avveie eller i feil hender. I stedet for å bruke bistandspengene til bedring av infrastruktur eller bygging av et sykehus, så bygger presidenten seg et feiende flott bolighus, for å sette det på spissen. Man vil ha bedre kontroll ved bundet bistand, men ulempen er at mottakeren selv får mindre kontroll over hvor pengene brukes, og områder kan bli nedprioritert