Jens M. Johansson. Døde fedre. Portretter

Transkript

1

2 Jens M. Johansson Døde fedre Portretter

3 Tidligere utgitt: Bisettelsen har funnet sted. Noveller (2002) Trøst. Roman (2004) Drømmen om England. Dokumentar med Lars Backe Madsen (2005) En liten historie om lengsel. Roman (2007) Den forsvunne diamant. Historien om fotballens mørke side. Dokumentar med Lars Backe Madsen (2008) Den andre. Roman (2010)

4 Forord Sammen med fotografen satt jeg i frokostsalen på Hotel Diplomat i Stockholm, og vi pratet, men skal jeg være ærlig, var jeg mest opptatt av at Morten Harket og Yusuf Islam, for de fleste av oss bedre kjent som Cat Stevens, satt sammen ved et bord rett ved meg, og så var jeg nervøs, selvfølgelig. Det var en knapp halvtime til jeg skulle møte Lukas Moodysson på nettopp dette hotellet, og jeg var usikker på hvor behagelig det ville bli, spesielt etter at han hadde bedt meg slette den private e- postadressen jeg hadde brukt for å avtale ting nærmere med ham, for i stedet å la alt gå gjennom forlaget. Men jeg er alltid en nervebunt foran disse intervjuene uansett, så det er ikke rettferdig av meg å skylde på ham. Da jeg skulle intervjue Jonathan Franzen, for eksempel, bestemte jeg meg for å spasere ned til avtalen for å bruke den fine høstdagen til å lufte ut engstelsen, men i stedet gled den langsomt over i ren frykt jo nærmere jeg kom, og rammet av panikk, vurderte jeg å snu, bare gå hjem igjen og ikke vise meg på en god stund, og kanskje var jeg faktisk dårlig, tenkte jeg; det føltes i hvert fall som om jeg var på til vei å kaste opp. Så i frokostsalen på Hotel Diplomat konsentrerte jeg meg mest om bordet med Morten Harket og Cat Stevens, som begge var på

5 vei for å hente seg mat i buffeen, og tankene mine kretset først og fremst rundt måten den aldrende popstjernen Cat Stevens bar buksene på, et par i jordfarget cordfløyel, for det var med en slags følelse av ro jeg konstaterte at de var festet like høyt oppe på magen som min egen farfar pleide å ha dem. I hvert fall: I denne småkvalme tilstanden av lett glede hørte jeg strengt tatt ikke så nøye etter hva fotografen sa. Hm? Hva skal du snakke med ham om? Jeg vet ikke, sa jeg og fortsatte fraværende: Han har jo skrevet en bok med utgangspunkt i å miste faren sin, så det blir jo litt om det. Hun lo. Det er litt morsomt meg deg. Hvor mange intervjuer har vi gjort sammen? Du har disse temaene dine. Jeg så på henne. Jeg tror kanskje jeg følte meg litt fornærmet. Har jeg? Døde fedre, for eksempel. Snakker jeg mye med de jeg intervjuer om det? Hun ristet på hodet. Ja. Det gjør du. Når jeg nå har lest gjennom disse portrettintervjuene på nytt, er det ganske ufattelig for meg at jeg ikke tidligere har sett hvor tett knyttet til meg, mitt blikk og mine erfaringer disse tekstene er. Små og store ting. Døde fedre, sosial keitethet, Malmö, alkohol, fotballkeepere,

6 åpenbaringer, pinligheter, dårlig musikk, god musikk, dans, om å holde ut og overleve. Ting går igjen. Det får ikke hjelpe. Skal man finne ut av noe, eller noen, må man prøve flere ganger, gå tilbake og starte på nytt. Og jeg mener nå en gang at det sier en hel del om en mann hvorvidt han danser eller ikke, når det er fest. Det er vel flere av oss som aller først tenker på George Michael når vi hører ordet frihet? Jeg kan lure på hvordan disse stakkars menneskene jeg har portrettert egentlig føler det å bli silt gjennom meg, å ufrivillig bli litt som denne mannen de har snakket med i noen timer på et hotell, i en restaurant, eller under et besøk i deres eget hjem, selv om de var noen helt andre, helt uavhengig av meg. Jeg kan lure på det. Men det plager meg ikke. Det er sånn det er. De er sett gjennom mine øyne. Det er mitt blikk. Noe av det jeg leter etter når jeg forbereder meg, og når vi møtes, er ting vi har felles, både fordi det er de erfaringene jeg kan beskrive klarest, mest nyansert, men også fordi det er sånn jeg tror jeg gjør det stilt overfor ethvert menneske jeg ikke kjenner. Jeg prøver å finne noe begge trives med å snakke om, noe som bryter tausheten; en gjenstand, en tilstand, noe som er helt vanlig, noe som vi begge kan le litt av, forhåpentligvis, slik at vi kan bevege oss et stykke videre etterpå og komme inn på andre ting, noen ganger vanskeligere ting, men fortsatt vanlige ting. Jeg liker å snakke om det

7 vanlige. Jeg prøver å snakke om det vanlige. At Haruki Murakami ikke liker å ta telefonen når den ringer, fordi han ikke vet hva han skal si. At Jon Fosse er redd for Willie Nelson og Neil Young. At Dag Solstad følte denne enorme lettelsen den gangen han i voksen alder lot som han hadde skåret seg i fingeren med brødkniven. Om at fuglekikkeren Jonathan Franzen har en favorittfugl. At Kjell Askildsen har en skavank som han tror kan være noe av grunnen til at han ble forfatter. At Karl Ove Knausgård har en slags fridans. Da kan jeg kjenne det: Vi er mange som har det sånn. Vi er mange som har døde fedre, for eksempel. Ikke alle i denne boken, riktignok, men ganske mange. Noen har døde mødre også. Sånn sett er tittelen ganske misvisende, men det er nå den tittelen jeg ville ha. Jeg er dessuten klar over at kvinner også har døde fedre. Om det trenger jeg bare å snakke med søstrene mine. At utvalget i denne boken består utelukkende av menn, har helt sikkert en forklaring (som at jeg skriver meg selv, på en eller annen måte), eller antageligvis en hel rekke forklaringer, individuelle og strukturelle, uten at det på noen måte unnskylder noe som helst. Jeg kan ikke si annet enn at sånn ble det i denne boken. Jeg håper dere kan bære over med meg. Utvalget av portrettobjekter er mitt. Personene har flere likhetstrekk, i tillegg til å være menn. Jeg ser jo det klart nå. Alle er jo framtredende innen det kulturfeltet de

8 virker, enten det er som forfatter, regissør eller musiker. Men mange av dem er også ganske engstelige; de plaprer heller ikke i vei. Jeg kan tenke at det kanskje var derfor jeg valgte dem. At de er litt som jeg har lyst å være. De kjenner taushetens makt. De ser seg ikke nødt til å fylle pausene med ord. Visst skyldes kanskje tausheten sosial usikkerhet, men flere av dem krever også at omgivelsene tar fullt og helt hensyn til deres utilpasshet. Det er noe i det jeg liker. Jeg vil takke redaktørene, vaktsjefene, fotografene og illustratørene jeg har jobbet med, og spesielt Anniken C. Mohr, som opplyste meg om de døde fedrene. Jeg har vært heldig som har fått jobbe med så mange flinke folk. Jeg vil takke Dagens Næringsliv, som gir meg anledning til å møte disse menneskene. Uten avisen i ryggen hadde jeg antagelig virket en smule gal hvis jeg ringte folk som Lars von Trier eller Haruki Murakami for å spørre om vi kunne møtes for en prat. Karl Ove Knausgård møtte jeg før jul 2011, og intervjuet med ham trykkes eksklusivt i denne boken. I tillegg presenteres Lars von Trierintervjuet i en slags utvidet director s cut-versjon, passende nok. Også de andre portrettene er bearbeidet og tilpasset denne utgivelsen. Til slutt vil jeg takke dem jeg har portrettintervjuet for deres raushet. Nei: Til slutt vil jeg si at jeg fant ut hva Morten Harket og Cat Stevens gjorde ved samme bord på Hotel

9 Diplomat. De hadde vært gjester på Skavlan, som ble spilt inn kvelden før. Men jeg kjenner ikke til noe om deres fedre. Bare at én av Cat Stevens største hits heter Father and Son. Jens M. Johansson Oslo, 10. januar 2012

10 Tanker i utvalg Kjell Askildsen (September 2009)