Biologiske undersøkelser i Nesheimsvassdraget, Farsund kommune

Transkript

1 Biologiske undersøkelser i Nesheimsvassdraget, Farsund kommune Stavanger, 31. oktober 2004

2 AS Godesetdalen STAVANGER Tel.: Fax.: E-post: Biologiske undersøkelser i Nesheimsvassdraget, Farsund kommune Oppdragsgiver: Fylkesmannen i Vest-Agder Forfattere: Harald Lura, Ulla P.Ledje og Siri Ødegaard Prosjekt nr.: 10202, Nesheimsvassdraget Rapport nummer: Antall sider: 33 Distribusjon: Åpen Dato: 31. oktober 2004 Prosjektleder: Harald Lura Stikkord: bunndyr, forsuring, kalking, prøvefiske, aure, laks, sandkryper, Nesheimsvassdraget, Farsund kommune Sammendrag: Biologisk status for fisk og bunndyr, og effekten av kalking i Nesheimsvassdraget, ble undersøkt ved prøvefiske med fleromfarsgarn i Ulgjelsvatnet, Kleivlandsvatnet og Nesheimsvatnet, og med el-fiske og bunndyrsundersøkelser på utvalgte bekkelokaliteter i august Kalkingen av vassdraget startet med skjellsandskalking i Åmdalsbekken i 1987, og ble trappet opp med innsjøkalking i Ulgjelsvatnet og skjellsandkalking i innløpsbekkene til Ulgjelsvatnet og Kleivlandsvatnet fra og med Ulgjelsvatnet var fisketomt i 1990 og har nå en relativt tynn bestand av aure av god kvalitet. Det er god nok rekruttering av aure i vatnet. De første årene etter kalking og utsetting av aure var fisken stor og av fin kvalitet. Gjennomsnittstørrelsen har deretter avtatt fram til Det er nå tegn til at størrelse på fisken øker igjen og vannet kan med fordel fiskes enda noe hardere med garn. Kleivlandsvatnet var også fisketomt i 1990, men har nå en tallrik bestand av aure av relativt dårlig kvalitet. Rekrutteringen til vannet er høy. Vatnet bør fiskes med garn som kan redusere bestandstettheten om en ønsker å bedre kvaliteten på fisken. Nesheimsvatnet har naturlige bestander av aure, ål, trepigget- og nipigget stingsild. Auren i vatnet er av svært god kvalitet selv om bestanden er relativt tallrik og rekrutteringen god. En liten del av auren (ca 10 %) er trolig sjøaure. Det ble ikke fanget laks i vatnet, men det er en stor bestand av sandkryper som må være utsatt. Dette er den andre rapporterte forekomsten av sandkryper i Norge. Det ble fanget eller observert aureunger på alle de undersøkte bekkelokalitetene fra utløpselva til Nesheimsvatnet og opp til innløpsbekken til Kleivlandsvatnet. Produksjonen av fisk i elva fra Nesheimsvatnet er trolig minimal, mens tettheten av aureunger i Vansebekken var lav. Det ble fanget en sandkryper i Vansebekken. I Åmdalsbekken varierte tettheten av ungfisk en del og var høyest på de to første stasjonene ovenfor Prestvatnet. Det ble fanget eller observert laks og aure på alle stasjonene i Åmdalsbekken, men det var bare høy tetthet av årsunger og presmolt laks på en stasjon. Dette skyldes trolig at gytebestanden er liten og ennå varierer mye fra år til år. Laksen bruker nå i hovedsak Åmdalsbekken som gyte- og oppvekstområde. Den totale smoltproduksjonene er beregnet til ca 600 smolt, og bestanden må betegnes som liten. Potensiell produksjon kan være opp mot laksesmolt, dersom hele Åmdalsbekken utnyttes fullt ut og laksen igjen tar i bruk Vansebekken. Laksebestanden i Nesheimsvassdraget representerer trolig den eneste restbestanden av laks i regionen og har overlevd forsuringen ved rekruttering i Vansebekken. Bestanden har høy referanseverdi. Resultatene fra bunnfaunaundersøkelsene bekreftet at de øvre delene av vassdraget er påvirket av forsuring, men at kalkingen har ført til reetablering av forsuringsfølsomme arter. Bunnfaunasamfunnet i vassdragets nedre deler indikerer at denne delen av vassdraget er mer preget av næringsrikt vann og av utslipp av organisk materiale. Det ble funnet en rødlistet art, øyenstikkeren Cordulegaster boltoni, som har status sjelden (R). Resultatene av kalkingen i Nesheimsvassdraget vurderes som gode og er i samsvar med formålet med prosjektet. Kalkingen øverst i vassdraget har sørget for at auren har reetablert seg og har gitt god effekt for laksen som nå er reetablert i Åmdalsbekken. Kalkingen har også virket positivt på bunndyrsamfunnet i vassdragets øvre del. 2

3 INNHOLD 1 INNLEDNING OMRÅDEBESKRIVELSE MATERIAL OG METODER Prøvefiske innsjøer Fiske med elektrisk apparat Bunndyr Data fra tidligere undersøkelser RESULTATER Prøvefiske innsjø Ungfisk på elvestrekningene Bunndyr DISKUSJON REFERANSER... 25

4 1 INNLEDNING Agder er det området i Norge som er hardest ramma av forsuring. Dette kommer av svært lav tålegrense for forsuring, og at området mottar mye, og relativt sur, nedbør. En regner med at deler av dette område var påvirket av forsuring alt rundt 1870 (Semb m. fl. 2002). Forsuringen var på det verste på 1970-tallet. Det er beregnet at det var store overskridelser av tålegrensene for vatn i hele Vest- Agder i 1980 (Larsen & Høgåsen 2003). I takt med redusert tilførsel av svovel har de absolutte tålegrenseoverskridelsene avtatt. Hele Vest-Agder hadde likevel overskredne tålegrenser også i 1999, og vil ha dette i lang tid fremover. De fleste forbinder sur nedbør med at fisken forsvinner fra innsjøene. Det er antatt at fiskebestandene i så mye som 85 % av Vest-Agder har forsvunnet, eller vært påvirket av forsuring. Kalking og redusert forsuring har ført til at mange fiskebestander har blitt reddet eller reetablert i de siste 20 årene. Også mange andre arter som lever i ferskvatn blir påvirket av forsuring. I Tovdalsvassdraget er det beregnet at opp mot 20 % av artene som opprinnelig var i vassdraget har dødd ut på grunn av sur nedbør. Kalking og redusert forsuring har virket positivt også for disse artene. Laks er en av fiskeartene som er mest følsom for forsuring. En regner med at de fleste laksebestandene i Vest-Agder forsvant fram mot Som et resultat av kalking har laks blitt reetablert i 5 elver i Vest-Agder som før hadde gode bestander. Det har imidlertid blitt spekulert i om det er en liten restbestand av laks i Nesheimsvassdraget, uten at dette har blitt grundig undersøkt. Dersom dette er tilfelle vil dette være den eneste bestanden av laks som har overlevd forsuringen i den hardest rammede delen av Sørlandet. Nærmeste opprinnelige bestand i Rogaland er i Bjerkreimselva, mens nærmeste opprinnelige bestanden østover på Sørlandet finnes i Vegårdsvassdraget (DN 2004). Forsuringspåvirkningen i Nesheimsvassdraget varier mye i forhold til hvilken del av vassdraget som vurderes. De nederste innsjøene i vassdraget ligger under marin grense, i områder med morenemasser. Disse vatnene hadde midt på 1980-tallet ph-verdier mellom 6 og 7, og en må anta at bufferevnen mot forsuring er god. Ulgjelsvatnet, Kleivlandsvatnet og bekken nedover mot Prestvatnet (Åmdalsbekken) som utgjør øvre del av vassdraget, har imidlertid alltid hatt surere vatn. På 1970-tallet viste ph målinger i vatnene verdier rundt 4,5. Ulgjelsvatnet hadde like dårlig vannkvalitet fram mot 1990, og en antar at den opprinnelige fiskebestanden er utdødd. I Kleivlandsvatnet ser det derimot ut som om den opprinnelige aurebestanden har overlevd. Nesheimsvassdraget har blitt delvis kalket siden Da startet kalkingen i Ulgjelsvatnet (øverst i vassdraget) ved tilførsel av skjellsand i tilløpsbekkene og tilførsel av kalksteinsmel i vatnet. I Kleivlandsvatnet blir innløpsbekken fra nord tilført skjellsand. I perioden etter 1970-tallet har forsuringen avtatt (Semb m. fl. 2002) og vatnkvaliteten i vassdragene har bedret seg. Graden av bedring varier fra landsdel til landsdel, og ennå er tilførselen av sur nedbør så stor på Sørlandet at det ikke kan overleve fisk i mange vatn uten kalking (Larsen & Høgåsen 2003, Enge & Lura 2003). Bedringen tilsier likevel at dersom det finnes en rest av den opprinnelige laksebestanden i Nesheimsvassdraget vil denne også kunne overleve i fremtiden dersom vannkvaliteten bedrer seg ytterligere, og det som eventuelt trengs av kalk tilføres vassdraget. For å vurdere biologisk status og effekt av kalking i Nesheimsvassdraget igangsatte Fylkesmannen i Vest-Agder en undersøkelse høsten fikk i oppdrag å undersøke fiskebestanden i Ulgjelvatnet, Kleivlandsvatnet og Nesheimsvatnet, samt å undersøke bunndyrfauna og ungsfiskbestand i bekkene. I undersøkelsene er det lagt spesielt fokus på å undersøke om det finnes laks i vassdraget, og på å vurdere om dette eventuelt er rester av den opprinnelige laksebestanden. 4

5 2 OMRÅDEBESKRIVELSE Nesheimsvassdraget ligger i Farsund kommune og strekker seg fra Ulgjell via Kleivlandsvatnet, Prestvatnet og Nesheimsvatnet for til slutt å munne ut i sjøen på Nesheimsanden på Lista. Nesheimsvassdraget har et nedbørfelt på i overkant av 26 km 2, og gjennomsnittsvannføringen ved utløpet til sjøen er 0,81 m 3 /s. Hele vassdraget ligger i lavlandsområde (Brettum & Lindstrøm 1983). De øvre delene av vassdraget ligger ca moh, og er omgitt av bar-, løv- og blandningsskog og en del myr. Prestevatn og Nesheimsvatnet ligger i jordbruksområder under marin grense. Bufferkapasiteten mot sur nedbør er betydelig bedre her enn lenger opp i vassdraget. Ulgjelsvatnet Ulgjelsvatnet er 0,20 km 2 stort og ligger 204 m.o.h. Vatnet ligger i et naturområde som består av et åpent skoglandskap, snaufjell, hei og myrområder. Et naturreservat grenser til Ulgjelsvatnet i øst. Det største dyp som ble registrert ved prøvefisket var 12 m. Gjennomsnittsdypet i vatnet er 8,1 m (Larsen 1990). På 70-tallet ble det registrert lave ph-verdier ned mot 4,5 (se vedl. 1). Vatnet hadde i 1975 en aurebestand som var i ferd med å dø ut og var fisketomt i 1990 (Larsen 1990), da den årlige innsjøkalkingen startet. Sommeren 1991 ble det satt ut 500 aure som var fanget i Åmdalbekken. Videre ble det i 1992 satt ut fiskeyngel, som var utklekket på Eilert Sundt videregående skole. Opphavet til yngelen var også da Åmdalbekken. Eilert Sundt vgd skole og grunneierlaget i Ulgjell har gjennomført prøvefiske i vatnet siden Kleivlandsvatnet Kleivlandsvatn er 0,27 km 2 stort og ligger 78 m.o.h. Vatnet ligger i et naturområde som består av barskog, åpen løvskog, lynghei og myrområder. Vatnet ble oppdemmet i 40-årene, og er brukt til drikkevann siden. I november 1975 ble det registrert ph-verdier på 4,64 (vedl. 1). Kleivlandsvatnet er blitt tilført kalket vatn fra Ulgjelsvatnet siden 1990, og etter dette har det også blitt lagt ut skjellsand i de to bekkene Stintebekken og Sudlandsbekken som danner innløpsbekken til vatnet. I 2002 ble Stintebekken tilført 15 tonn skjellsand og i 2003 ble Sudlandsbekken kalket med 2,5 tonn skjellsand. Selve Kleivlandsvatnet blir ikke kalket. Vatnet hadde en tynn fiskebestand i 1975 og var fisketomt i 1990 (Larsen 1990). I oktober 1987 ble Åmdalsbekken kalket for første gang, målt ph før kalking var 4,7. Etter kalking var ph 5,6 nedenfor kalkingsstedet (tabell 1.3, vedlegg 1). Nesheimsvatnet Nesheimsvatnet har et areal på 0,76 km 2. Vatnet og deler av området rundt er vernet som naturreservat (fig. 2.1), og er stort sett omgitt av jordbruksmark. Utløpselven fra Nesheimsvatnet til sjøen er 1 km lang, og nærmeste avstand fra vatnet til sjøen er mindre enn 500 m. Nesheimsvatnet ligger 2 m.o.h. Med sin nære beliggenhet til havet kan Nesheimsvatnet bli påvirket av saltvatn via elven og vinden. Det er foretatt dybdeprofiler av hele innsjøen av Fylkesmannen i Vest Agder, miljøvernavdeling, og største dyp som ble registret var 14 m. Nesheimsvatnet er ikke kalket, ph målinger på 80-tallet viste nøytrale til svakt sure verdier (fra 6,7 til 7,3) (Brettum & Lindstrøm 1983, Brettum 1985). Ved utløpselva ble det på slutten av 1980-tallet bygget en lav demning for å kunne oppmagasinere vann til vanningsanlegg for de omkringliggene gårdene. Vatnet ble hevet med cm, og dette har bidratt til redusert saltvannsinntrengning. Figur 2.1 inneholder oversiktskart over vassdraget. 5

6 Lista fyr LISTA Vanse a) Ulgjelsvatnet Kleivlandsvatnet Nesheimsvatnet b) Figur a) Oversikt over Nesheimsvassdraget i Farsund kommune, Vest-Agder (kart NVE). b) Oversikt over Nesheimsvassdraget. Det er foretatt prøvefiske i Nesheimsvatn, Kleivlandsvatn og Ulgjelsvatn. Målestokk 1:

7 3 MATERIAL OG METODER 3.1 Prøvefiske innsjøer Ved prøvefisket ble det benyttet bunngarn av typen miljøgarn (også kalt Nordisk serie ). Disse garna er 30 m lange og 1,5 m dype, og er sammensatt av 12 seksjoner à 2,5 m. Seksjonene har ulike maskevidder for å kunne fiske et representativt utvalg av de arter og størrelser av fiske som er tilstede i vatnet. Maskeviddene i de ulike seksjonene er vist i tabell 3.1. Tabell 3.1 Maskevidde i de ulike seksjonene i miljøgarn. Maskevidden er oppgitt i mm. Bunngarn 43 19,5 6, , , Det ble fisket med 8 garn i Nesheimvatnet, som ble fisket natten mellom 19. og 20. august Ulgjelsvatnet og Kleivlandsvatnet ble begge fisket med 6 garn hver natten mellom 18. og 19. august Garna ble satt enkeltvis fra stranden og utover, med en vinkel på grader i forhold til land. I Nesheimsvatnet ble det satt to garn på hver side av ut- og innløpsbekk. Garnene sto på 1-2 m dyp. I Kleivlandsvatn ble garnene jevnt fordelt langs stranden rundt hele vatnet, og garnene sto på 0-5 m dyp. I Ulgjelsvatnet sto garnene jevnt fordelt, men ingen garn var plassert øst for holmen midt i vatnet. Garnene sto plassert på 0-10 m dyp. Følgende data ble registrert for de aurer som ble fanget med garn: Lengde (mm) Vekt (g) Kjøttfarge (rød/lyserød/hvit) Kjønn Kjønnsmodning (gytefisk/gjellfisk) Mageinnhold (hovedgrupper, bestemt i felt) Skjellprøver ble innsamlet for aldersbestemming og tilvekstanalyser. Forholdet mellom lengde og vekt brukes for å beregne kondisjonsfaktoren (k-faktor), som er et mål på hvor godt i hold fisken er. Jo høyere k-faktor, dess fetere fisk. Fisk med en k-faktor på 1 anses som normalt fet fisk. K-faktor blir beregnet etter formelen: K = vekt (g) * 100 lengde (cm) 3 (Fultons formel) K-faktoren beskriver forholdet mellom fiskens lengde og vekt. Normal kondisjon for aure vil ligge rundt 1,0 + 0,1. Fiskens kondisjon kan variere relativt mye fra år til år og gjennom sesongen, og er derfor ikke noe godt mål på tilstanden i bestanden med mindre kondisjonsfaktoren avviker vesentlig fra det normale (Hellen et al. 2000). Mageinnholdet ble bestemt i felt. Det ble skilt mellom gruppene bunndyr, dyreplankton, luftinsekter og fisk. Det ble bestemt hvilken næringsgruppe som dominerte mageinnholdet. 7

8 3.2 Fiske med elektrisk apparat Ungfiskbestanden i bekkene ble undersøkt ved standard fiske med elektrisk fiskeapparat (Bohlin m. fl. 1989) på 9 stasjoner (tab. 3.2). Overfisket areal varierte mellom 46 og 104 m 2 for de ulike stasjonene. Stasjonenes plassering er nærmere omtalt i tabell 3.2, og er vist i figur 3.1. På de fleste stasjonene ble samme areal overfisket tre ganger med pause på omtrent 15 minutter mellom fiskeomgangene. Stasjonene i elva fra Nesheimsvatnet (stasjon 1), samt Sudlandsbekken (stasjon 6) og Stintebekken (stasjon 7) ovenfor Kleivlandsvatnet ble bare overfisket en gang. Fisken som ble fanget ble bedøvd, artsbestemt og lengdemålt i felt. All fisk ble satt tilbake i elva med unntak av to laksunger fanget på utløpet av Nesheimsvatnet og en sandkryper som ble fanget i Vanse sentrum (stasjon 3). Tetthet av ungfisk av laks og ørret ble beregnet i henhold til Zippins metode (Zippin 1958). Dersom Zippins metode ikke kunne benyttes, ble tettheten beregnet ut fra totalfangsten av en gitt gruppe fisk justert for en konstant fangbarhet på 50 % per omgang. Ved engangs overfiske ble det også antatt en fangbarhet på 50 %. Vedlegg 3 inneholder tetthetsestimatene for hver aldersgruppe på de enkelte stasjonene samt totalestimatene for hele vassdraget. Resultatene blir presentert som separate estimater for tetthet av årsunger (0+) og eldre ungfisk (1+ og eldre). Skillet mellom årsunger og eldre fisk ble gjort ut fra lengdefordelingen, og største 0+ er satt til 71 mm for laks og 74 mm for aure. Det var ikke rom for aldersbestemmelser i undersøkelsen, men resultatene vil likevel gi et bilde av tettheten av presmolt. Med presmolt menes fisk som med vil gå ut som smolt påfølgende vår. All fisk 110 mm blir definert som presmolt. På grunn av god vekst og lav smoltalder vil dette gi et godt estimat for presmolttettheten. Totalproduksjonen av smolt i bekken mellom Prestvatnet og Åmdal ble estimert ut fra den målte presmoltettheten, lengden på bekken fra vatnet og opp til første tjern oppstrøms Åmdal (3 km) og en gjennomsnittsbredde på bekken på 2,5 m. Det gir et totalt areal på m 2. Tabell 3.2. Oversikt over prøvefiskestasjonene for elektrisk fiske.(se også kart, fig. 3.2 og 3.3) Stasjon 1. Utløpsbekken fra Nesheimsvatn (bro v. redskapshus) Stasjon 2. Utløpsbekken fra Nesheimsvatn (like ved nedstrømsterskel) Stasjon 3. Innløpsbekken til Nesheimsvatn (i Vanse sentrum) Stasjon 4. Innløpsbekken til Nesheimsvatn (oppstrøms Prestvatn) Stasjon 5. Utløpsbekken fra Kleivlandsvatn (nedstrøms v/bro) Stasjon 6. Sudlandsbekken ved Jåtog Stasjon 7. Stintebekken Stasjon 8. Åmdalsbekken ved Åmdal Stasjon 9. Utløpsbekk fra Kleivlandsvatn, Åmdal 3.3 Bunndyr Prøvetaking Det ble tatt bunndyrsprøver i den største innløpsbekken og i utløpsbekken i Nesheimsvatnet. For Kleivlandsvatn ble det tatt bunndyrsprøver i de to sidegreinene Stintebekken og Sudlandsbekken, som danner innløpsbekken i øst, samt i utløpsbekken. I Ulgjelsvatn gikk innløpsbekk og utløpsbekk i myrområder, og vannføringsforhold og bunnsubstrat gjorde at disse var lite egnet som prøvetakingslokaliteter. Bunndyrsprøven i Sudlandsbekken (st. 6) ble dermed valgt som representativ for utløpsbekken til Ulgjelsvatn. Stasjonene hvor bunnprøvene ble tatt er vist i figur

9 Prøvene ble tatt ved å benytte den såkalte sparkemetoden. Ved prøvetakingen ble det benyttet en håv med en flatt underside og en bredde på 24 cm. Maskevidden på håvposen var 0,5 mm. Håven ble plassert i strømretningen, og prøvene ble innsamlet ved et prøvetakeren står rett oppstrøms håven og sparker i elvebunnen. På hver prøvetakingsstasjonen ble det sparket 3 x 1 minutt, og det ble lagt vekt på å dekke de ulike substrattypene på stasjonene. Prøvene ble konservert i etanol i felt, og senere sortert og artsbestemt under lupe. St. 5 St. 4 St. 7 St. 6 St. 3 St. 8 St. 9 Elfiskestasjon Bunndyrprøve + elfiskestasjon St. 2 St. 1 Elfiskestasjon Bunndyrprøve + elfiskestasjon Figur 3.1. Stasjoner for bunndyrundersøkelser og elfiske i Nesheimsvassdraget. Databehandling Med unntak av gruppene fåbørstemark (Oligochaetae), rundormer (Nematoda), fjærmygger (Chironomidea), knott (Simuliidae) og visse andre grupper av tovinger (Diptera), som kun ble bestemt til familie, ble øvrige grupper bestemt til slekte eller art i den grad det var mulig. Enkelte biller (Coleoptera) ble kun skilt til ulike typer og gitt betegnelsen A-B, dels fordi at disse er vanskelige å bestemme men også for at de bestemmelsesnøkler som finnes tilgjengelige er ufullstendige. For å gjøre undersøkelsesresultater i form av artslister mer tilgjenglige finnes det en rekke indekser. Disse indeksene er utarbeidet for å gi et sammenlignbart mål på tilstanden mellom prøvetakingsstasjoner og prøvetakingsår. Nedenfor gis en kortfattet beskrivelse av ulike typer av indekser som er brukt ved bearbeidingen av det innsamlede materialet. Forurensningsindekser, eller såkalte biotiske indekser, tar utgangspunkt i kunnskap om ulike arters respons på organisk forurensning og eutrofiering. Diversitetsindeks er et mål på bunnfaunasamfunnets mangfold, med utgangspunkt i hvordan det totale antallet organismer er fordelt på ulike taksonomiske grupper. Forsuringsindeks er utarbeidet for å gjenspeile den laveste ph-verdien som har forekommet i løpet av sesongen. Forurensningsindekser ASPT (Average Score Per Taxon) Indeksen er basert på en poenggiving som gir forurensningstolerante grupper lav poeng og forurensningsfølsomme grupper høy poeng. ASPT verdien beregnes ved at den totale poengsummen pr. stasjon divideres med det totale antallet grupper/arter som er brukt ved poengberegningen 9

10 (Armitage et al 1983). Jo høyere verdi jo bedre vannkvalitet. Indeksen kan brukes på kvalitative prøver som sparkeprøver. DFI (Dansk Faunaindeks) Indeksen beregnes ved hjelp av nærvær/fravær av organismer som tilhører ulike nøkkelgrupper med varierende følsomhet overfor forurensning (Skriver et al 1999). Indeksverdien varierer mellom 1 og 7, der 7 tilsvarer ett vassdrag med et svært variert dyreliv og 1 et vassdrag med ensidig og/eller intet dyreliv. Også denne indeksen egner seg for kvalitative prøver. Diversitetsindeks Shannons diversitetsindeks Denne diversitetsindeksen er en av de mest brukte diversitetsindeksen. Verdien beregnes etter formelen : s H = - Pi x ln Pi (Shannon 1948), i=1 der Pi=den relative forekomsten av arten i og S= antallet arter/grupper i prøven. Jo høyere verdi jo mer artsrik faunasamfunn. Indeksen får verdien 0 dersom kun én art forekommer. Shannon-Wiener diversitetsindeks (Shannon & Weaver 1949) er en modifisering av ovenstående indeks, og er også vanlig brukt i forbindelse med miljøovervåkings. Også denne indeksen ble beregnet, men ettersom resultatene fra de to ulike beregningene ble like presenteres kun resultatene fra beregningen av Shannons diversitetsindeks. Jevnhetsindeks Jevnhetsindeksen beskriver fordelingen av individer mellom registrerte arter i en prøve, og beregnes ved hjelp av Shannons diversitetsindeks. Verdien ligger mellom 0 og 1. Dersom verdien nærmer seg 1 innebærer dette en jevn fordeling av antallet inngående individer, og dersom verdien nærmer sig 0 innebærer dette en meget ujevn fordeling. Bunnfaunasamfunn på forurensede lokaliteter har ofte en stor dominans av få arter med mange individer. Jevnheten beregnes etter formelen: s J = [- Pi x ln Pi]x (ln S) -1, i=1 der S er antallet arter, og uttrykket i telleren er Shannons diversitetsindeks (Ekström 2000). Forsuringsindeks Deler av vassdraget er forsuret, og forsuringsindeks er beregnet for prøvetakingsstasjonene oppstrøms Prestvatnet. To forsuringsindeks er brukt; Forsuringsindeks 1 og 2 (Raddum 1999) og det svenske Surhetsindekset (Henrikson & Medin 1986). Forsuringsindeks 1 gir verdien 1 dersom svært forsuringsfølsomme arter forekommer i prøven, 0,5 dersom moderat forsuringsfølsomme arter forekommer, og 0 dersom kun forsuringstolerante arter blir påvist. Forsuringsindeks 2 er lik indeks 1, men har en finere inndeling mellom poengverdiene 0,5 og 1, og denne indeksen egner seg til å avdekke moderate forsuringsskader. Forsuringsindeks 2: 0,5 + antall Baetis rhodani tilstede antall steinfluer tilstede Surhetsindekset tar i tillegg hensyn til antallet forekommende taxa. 10

11 3.4 Data fra tidligere undersøkelser I forbindelse med arbeidet ble det innsamlet en del data fra tidligere undersøkelser som er utført i regi av grunneierlag og av Norsk Institutt for Vannforskning. Dette gjelder data fra fiskeundersøkelser og vannkjemiske prøvetakinger, og resultatene er til en viss grad brukt i vurderingene i foreliggende rapport. Vedlegg 1 gir en oversikt over relevante resultater fra tidligere undersøkelser. 4 RESULTATER 4.1 Prøvefiske innsjø Tabell sammenfatter resultatene fra garnfiskeundersøkelsene i de tre vatnene. I Ulgjelsvatnet og Kleivlandsvatnet ble det kun tatt aure. I Nesheimsvatnet ble det fanget aure, sandkryper, tre- og nipigget stingsild på garna. Tabell 4.1. Oversikt over fangstinnsats, total fangst, gjennomsnittlig vekt, lengde og kondisjon for aure fanget i Ulgjelsvatnet, Kleivlandsvatnet og Nesheimsvatnet, Vatn Dato Gjennomsnittlig Antall Største Gjennom- Gjennomsnittlig Antall Kg pr Antall fisk garnnetter (g) (g) K-faktor fisk, vekt snittsvekt fisk garn pr. garn lengde (cm) Ulgjelsvatnet 18-19/ , ,8 24,8 1,13 Kleivlandsvatnet 18-18/ ,58 7, ,5 19,2 0,95 Nesheimsvatnet 19-20/ ,58 5, ,6 29 1,05 Tabell 4.2. Oversikt over kjøttfarge, kjønnsfordeling og kjønnsmodning. Vatn Kjøttfarge Kjønnsfordeling Kjønnsmodning Rød Lyserød Hvit Hann (%) Hunn (%) Gytefisk (%) Gjellfisk (%) Ulgjelsvatnet Kleivlandsvatnet Nesheimsvatnet Tabell 4.3. Mageinnhold, oversikt av ulike næringsgrupper av fiskemagene. Vatn Antall undersøkte Næringsgruppe, forekomst i % av magene fiskemager Bunndyr Dyreplankton Luftinsekt Fisk Tom Ulgjelsvatnet Kleivlandsvatnet Nesheimsvatnet Ulgjelsvatnet Ulgjelsvatnet ble prøvefisket natten mellom 18. og 19. august. Total fangst var 12 aure på seks garn. Lengdefordelingen (fig. 4.1) viser at aure i intervallet 23 til 25 cm dominerte fangsten, og 2-åringene var den dominerende aldersgruppen (fig. 4.2), noe som viser at rekrutteringen i vatnet er god. Vekstkurven viser en god tilvekst, uten tegn til vekststagnasjon (fig. 4.2). Gjennomsnittsvekten var 180 g og gjennomsnittslengden var 24,8 cm. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 1,1, som viser at fisken har en god kondisjon. Fisk med mat i magen hadde i hovedsak spist bunndyr. Fargen på fiskekjøttet var hvitt, bortsett fra en fisk som var lyserød. Det tyder på at det er få byttedyr (zooplankton) som gir 11

12 rødt fiskekjøtt i vatnet. Fordelingen mellom kjønnene var 58 % hanner og 42 % hunner. Det var kun én aure i fangsten som ikke var kjønnsmoden (tab. 4.2.) Tidligere fiskeundersøkelser som er utført i regi av grunneierlaget viser også at Ulgjelsvatnet har en fin aurebestand, og kondisjonsfaktoren har i undersøkelsene fra ligget rundt 1,0-1,1 (se vedl. 1). Undersøkelsene viser også at gjennomsnittsvekten har sunket i denne perioden. Kleivlandsvatnet Kleivlandsvatnet ble prøvefisket natten mellom 18. og 19. august. Den totale fangsten var 43 aure på seks garn, dvs 7,2 fisk per garn (tab. 4.1). Auren i vatnet hadde en gjennomsnittslengde på 19,2 cm, en gjennomsnittsvekt på 81 g og en gjennomsnittlig kondisjonsfaktor på 0,95. Den største fisken som ble fanget veide 189 g. Aldersfordelingen (fig. 4.1) viser at alle aldersklasser er tilstede, men det er flest av de yngre fiskene på 2 og 3 år. Dette tyder på at rekrutteringen er god. Tilveksten (fig. 4.2) avtar noe med økende alder, men ligger fortsatt over eller rundt normal tilvekst på ca. 5 cm/år. Kondisjonen avtar med økende lengde noe som tyder på at bestanden er tett (fig 4.1). Fordelingen mellom kjønnene var 65% hanner og 35% hunner. 82 % av fisken var gjellfisk, mens 38% var gytemodne. Flesteparten av fisken var hvit i kjøttet (88 %), og 73 % av fiskene hadde tomme mager. De som ikke var tomme hadde for det meste spist bunndyr, men plankton og luftinnsekter ble også registrert (tab. 4.3). Det foreligger ingen data om tidligere fiskeundersøkelser i Kleivlandsvatnet. Nesheimsvatnet Nesheimsvatnet ble prøvefisket natten mellom 19. og 20. august. Den totale fangsten var 46 aure på åtte garn, dvs 5,8 aure pr. garn (tabell 4.1). I tillegg ble det fanget 169 sandkrypere og 63 stingsild på garnene (for fordeling på garnene, se vedl. 2). Gjennomsnittsvekten og gjennomsnittslengden på auren var henholdsvis 286 g og 29 cm. Den største fisken var på 660 g. Gjennomsnittlig k-faktor var på 1,05, dvs at fisken har en normal god kondisjon. Lengdefordelingen viser at det ble tatt aure i intervallene cm, og aldersklassene 1-6 år var representert i fangsten (fig ). Tilveksten (fig. 4.2) er god, og ligger over normalen også for eldre aure. Avlesning av fiskeskjell tyder på at 2-3 fisker kan være sjøaure, men de fleste aurer hadde et vekstmønster og en fargedrakt som indikerte at de ikke hadde vært i sjøen. Resultatene tyder på at næringsforholdene for auren er gode. 64 % av auren var gytefisk. 48% av fisken var rød i kjøttet, 24% lyserød og 28% var hvit i kjøttet. Mageinnhold besto av 20% dyreplankton, og Nesheimsvatnet var også det eneste av de undersøkte vatnene hvor det ble funnet fisk som var rød i kjøttet (tab. 4.2). I Nesheimsvatnet ble det også fanget 169 sandkrypere (Gobio gobio ). Sandkryperne var rimelig jevnt fordelt på alle garna. Fiskene, som trolig går i stim, sto tett i garna. I snitt ble det tatt 21 sandkrypere pr. garn. Det er foreligger ikke sikre rapporter om tidligere observasjoner av sandkrypere i vatnet, med det ble levert inn en fisk til Fylkesmannen for noen år siden som en antok var en sandkryper. Bestanden av sandkryper er nå tett, og det bekrefter at arten har vært i vatnet i flere år. I tillegg til i Nesheimsvatnet ble det tatt en sandkryper ved elektrisk fiske i bekken i Vanse sentrum (figur 4.4). Totalt ble det fanget 63 stingsild i garna. Både trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og nipigget stingsild (Pungitius pungitius) ble registrert i fangsten, men antallet av hver art ble ikke talt opp under fisket. Ål er også vanlig i Nesheimsvatnet, og en del av fangsten var delvis oppspist av ål. 12

13 prosent Lengdefordeling Ulgjelsvatnet Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = lengde, mm K-faktor Forholdet mellom lengde og kondisjonsfaktor Ulgjelsvatnet 1,4 1,3 1,2 1,1 1,0 0,9 0,8 0,7 0,6 0, lengde, mm prosent Lengdefordeling Kleivlandsvatnet Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = lengde, mm K-faktor 1,4 1,3 1,2 1,1 1,0 0,9 0,8 0,7 0,6 Forholdet mellom lengde og kondisjonsfaktor Kleivlandsvatnet y = -0,0008x + 1,1076 R 2 = 0,3611 0, lengde, mm prosent Lengdefordeling Nesheimsvatnet Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = K-faktor Forholdet mellom lengde og kondisjonsfaktor Nesheimsvatnet 1,4 1,3 1,2 1,1 1,0 0,9 0,8 0,7 0,6 0, lengde, mm lengde, mm Figur 4.1. Lengdefordeling og forholdet mellom lengde og kondisjonsfaktor for aure fanget i Ulgjelsvatn, Kleivlandsvatn og Nesheimsvatn august

14 lengde, mm Vekstkurve Ulgjelsvatnet 400 Antall aure som inngår i grunnlaget for kurve = alder, år prosent Aldersfordeling Ulgjelsvatnet Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = alder, år lengde, mm Vekstkurve Kleivlandsvatnet 400 Antall aure som inngår i grunnlaget for kurve = alder, år prosent Aldersfordeling Kleivlandsvatnet Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = alder, år lengde, mm Vekstkurve Nesheimsvatnet 400 Antall aure som inngår i grunnlaget for kurve = alder, år prosent Aldersfordeling Nesheimsvatnet Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = alder, år Figur 4.2. Vekstkurver og aldersfordelig for aure fisket i Ulgjelsvatn, Kleivlandsvatn og Nesheimsvatn august I vekstkurven er normal tilvekst på 5 cm /år lagt inn som sammenligningsgrunnlag. 14

15 Figur 4.3. Fangsten av aure tatt på 8 garn i Nesheimsvatn natten mellom 18. og 19. august, 2004 Figur 4.4. Sandkryper (Gobio gobio) fanget i bekk i Vanse sentrum, august Ungfisk på elvestrekningene Det ble fanget eller observert aure på alle de undersøkte stasjonene, mens laks ble registrert på utløpet av Nesheimsvatnet og i Åmdalsbekken. Nedstrøms Nesheimsvatnet I elva mellom Nesheimsvatnet og sjøen ble det ikke fanget ungfisk på stasjonen midt i elva (stasjon 1), men det ble observert noen årsunger som høyst sannsynlig var aure. På stasjonen rett nedstrøms utløpsterskelen ble det funnet aureunger i lav tetthet (5,8 fisk pr 100 m 2 ), og årsungene utgjorde 1/3 av 15

16 disse. Det ble også fanget to lakseunger. Disse var 13,7 cm og 13,8 cm lange. Begge var 1+ og ville gått ut som 2-års smolt. Det er ingen egnede gyteplasser for laks i denne delen av vassdraget, og bare noen svært små flekker med mulig gyteareal for aure i forbindelse med utløpsterskelen. Oppveksthabitatet er svært dårlig for både laks og aure. Tettheten av aure er derfor ikke representativ for elva, og laksen som ble funnet her har trolig vandret ned fra overliggende områder. Oppstrøms Nesheimsvatnet På stasjonen i Vanse sentrum ble det bare funnet aure i lave tettheter (10,6 fisk pr 100 m 2 ), og årsungene utgjorde 44 % av fangsten. Under et ekstra kvalitativt fiske oppstrøms stasjonen ble det fanget en sandkryper (fig. 4.4), og det ble observert fisk som kan ha vært presmolt av laks. Det må derfor antas at sandkryperen har etablert seg i bekken, og at det også kan være en viss produksjon av laks her. Åmdalsbekken I Åmdalsbekken ble det fanget både laks og aureunger (fig. 4.5). I tillegg ble det fanget en voksen sjøaure på 40 cm. Total tetthet av ungfisk er beregnet til 65 fisk pr 100 m 2 og 0+ aure dominerte bestanden. Det ble fanget årsunger av laks på tre av fire stasjoner, og eldre laksunger på to av fire stasjoner. Det ble fanget årsunger av aure på alle stasjonene, mens eldre aureunger manglet på den øverste stasjonen ved Åmdal. Tettheten av ungfisk i Åmdalsbekken varierte mye mellom stasjonene (fig. 4.5). Det var høyest tetthet nederste i bekken. Nede ved Prestvatnet dominerte årsungene av aure, men det var også høy tetthet av eldre aure og noen årsunger av laks. Det ble ikke funnet presmolt av laks på denne stasjonen. På stasjonen ovenfor ble det funnet svært høye tettheter av ungfisk. Bestanden var i antall rimelig jevnt fordelt mellom 0+ laks, eldre laks og 0+ aure. Denne stasjonen hadde en tetthet av presmolt laks på 34 pr 100 m 2. På stasjonen nedenfor Åmdal ble det bare fanget 0+ aure i lave tettheter, men en presmolt laks ble observert. Øverst i bekken ved Åmdal var det moderate tettheter av ungfisk og alle gruppene var representert. Presmolttettheten av laks ble her beregnet til 2,1 pr 100 m 2. Totalproduksjonen av laksesmolt i Åmdalsbekken kan beregnes ut fra tetthetstallene og vanndekket areal. Dette kan gjøres på to måter. Dersom totalfangsten i hver fikeomgang og det totale overfiskede arealet legges til grunn, blir total tetthet 7,5 presmolt pr 100 m 2. Det gir en totalproduksjon av presmolt på 563 laks, med en feilmargin på ± 37 fisk. Dersom en bruker gjennomsnittet av beregnet presmolttetthet for hver enkelt stasjon blir gjennomsnittstettheten 9 presmolt pr. 100 m 2. Det gir en totalproduksjon på 675 presmolt av laks (med høye feilmarginer i estimatet). Oppstrøms Kleivlandsvatnet I Sudlandsbekken og Stintebekken som danner innløpsbekken til Kleivlandsvatnet ble det fisket en gang pr. stasjon på grunn av svært høy vannføring. I Sudlandsbekken ved Jåtog ble det bare fanget årsunger av aure og tettheten er beregnet til 16 fisk pr 100 m 2, men estimatet må betegnes som et minimum og med stor usikkerhet. I Stintebekken ble det ikke fanget fisk, men det ble observert to årsunger og to eldre aurer under fisket. Det er derfor også her produksjon av aureunger, men tettheten kan ikke beregnes. Lengdefordelingen av totalmaterialet indikerer at både laksen og aure vokser godt (fig 4.5). Ut fra den klart to-toppede lengdefordelingen kan en anta at laksesmolten i hovedsak vil gå ut som 2-åringer. Dette stemmer også med aldersbestemmelsen av de to laksungene som ble fanget på utløpet av Nesheimsvatnet. 16

17 Tetthet av fisk (antall pr 100 m 2 ) aure eldre aure 0+ laks eldre laks 0+ Tetthet av fisk (antall pr 100 m 2 ) Presmolt aure Presmolt laks Totalt Totalt Stasjon Stasjon Figur 4.5. Tetthet av laks og aure i Åmdalsbekken i august 2004, fordelt på den enkelte stasjon og for alle 4 stasjoner samlet. Stasjon 4 ligger nederst i bekken og stasjon 8 ligger oppe ved gårdene på Åmdal. Figuren til venstre viser tetthetene fordelt på årsunger og eldre ungfisk, og figuren til høyre viser tettheten av presmolt. Laks Antall fisk Lengde i mm Aure Antall fisk Lengde i mm Figur 4.6. Lengdefordeling av laks og aure på el-fiskestasjoner i Nesheimsvassdraget i august Den enkelte lengdegruppe innholder fisk fra og med den oppgitte lengden under søyla. 17

18 4.3 Bunndyr Bunndyr i vatn og vassdrag utgjør en viktig del av det biologiske mangfoldet i ferskvann. Bunndyr er også en viktig føderessurs for fisk, og spiller en viktig rolle i nedbrytning av organisk materiale. De undersøkte stasjonene skiller seg relativt mye fra hverandre, både med tanke på vannkjemiske forhold og ved at bunnsubstratet varierer fra stasjon til stasjon. Tabell 4.4 gir en kort beskrivelse av de ulike stasjonene. Tabell 4.5 er en sammenstilling som viser antall grupper/arter og individer som ble registrert på de fem stasjonene. En komplett artsliste er lagt ved i vedlegg 4. Tabell 4.4. Stasjonsbeskrivelse Nr. Navn Beskrivelse 7 Stintebekken Stintebekken kommer fra et lite tjørn vest for Sudland, og renner sammen med Sudlandsbekken fra Ulgjelsvatnet drøyt 500 m nord for Kleivlandsvatnet. Bekken kalkes vha av skjellsand. På prøvetakingsstasjonen var det mudderbunn med en del stein. Bunnen var vegetasjonsfattig, men rik på detritus. 6 Sudlandsbekken Sudlandsbekken går fra Ulgjelsvatnet til Kleivlandsvatnet. I tillegg til at Ulgjelsvatnet er kalket, tilføres bekken skjellsand. Prøvetakingsstasjonen ligger straks oppstrøms sammenløpet med Stintebekken, og bunnen var dominert av stor stein med kraftig mosebegroing. 8 Åmdalsbekken Åmdalsbekken går fra Kleivlandsvatnet til Prestevatnet. Prøvetakingsstasjonen, som ligger ved Åmdal, var dominert av mudderbunn med lite vegetasjon. 3 Innløp Nesheimsvatnet Inløpsbekken til Nesheimsvatnet kommer fra Prestevatnet. Prøvetakingsstasjonen ligger i Vanse. Her var det sandbunn med en del mindre stein. Stasjonen var preget av en kraftig begroing av trådformige grønnalger og en del mose. 2 Utløp Nesheimsvatnet Stasjonen ligger straks nedstrøms Nesheimsvatnet. Bunnen bestod av grov stein med sand. Det var sparsomt med vegetasjon. Svakere vannstrøm på denne stasjonen sammenlignet med de øvrige. Tabell 4.5. Antall grupper/arter og individer registrert på de tre prøvetakingsstasjonene Stintebekken St. 7 Sudlandsbekken St. 6 Åmdalsbekken St. 8 Innløp Nesheimsvatn St. 3 Utløp Nesheimsvatn St. 2 Antall grupper/ arter Antall individer Artsrikedom og antall individer var størst på stasjon 2. Her forekom det også en rekke arter som en ikke kunne forvente å finne på de andre stasjonene som hadde sterkere vannstrøm. Vanligst forekommende grupper var buksvømmere (Corixidae) og damsnegler (Lymnea), arter som er typiske for mer stillestående vatn og i strandsonen på innsjøer. Den art som forekom i størst antall var leveriktesnegele (Lymne truncatula), som er mellomvert for en husdyrparasitt. Det ble ikke registrert noen steinfluelarver (Plecotera) på denne stasjonene. De fleste arter i denne gruppen foretrekker klart, kaldt rennende vatn. Døgnfluer og vårfluer, som også er vanlige i rennende vatn, ble kun registrert i et fåtall eksemplarer her. På stasjon 3, innløpsbekken til Nesheimsvatnet, som lå i Vanse ble det kun funnet 11 arter/grupper, og knottlarver (Simuliidae) utgjorde 69% av det totale individantallet. Knottlarver er filtrere, og ernærer seg av bakterier, alger og dødt organisk materiale. I øvrig ble det stort sett registrert arter som er tolerante overfor organisk belastning. 18

19 I Åmdalsbekken (st. 8) og Sudlandsbekken (st. 6) ble det funnet 26 resp. 25 arter/grupper. Artssammensetningen på disse stasjonene var relativt lik, og det var også her det ble registrert flest antall arter av steinfluer, døgnfluer og vårfluer. På stasjon 8 utgjorde fjærmygglarver (Chironomidea) hele 75% av det totale individantallet. Dette er en grupper som generelt anses å være tolerant for organisk belastning. Vanligste art på stasjon 6 var steinfluelarven Protonemoura meyeri. Her ble det også funnet et eksemplar av vårfluelarven Wormaldia subnigra. Denne arten er svært forsuringsfølsom.på stasjon 6 ble det registrert 1 eksemplar av øyenstikkerarten Cordulegaster boltoni. Dette er en rødlistet art med status sjelden (R) (DN 1999). Det betyr at den ikke er direkte truet eller sårbar, men at den er i en utsatt situasjon pga liten bestand. Færrest arter og individer ble registrert i Stintebekken (st. 7). Dominerende grupper her var fjærmygglarver og ertemuslinger (Sphaeridae). Tabell 4.6 viser hvor mange arter/grupper av de ordningene steinfluer (Plecoptera), døgnfluer (Ephemeroptera) og vårfluer (Trichoptera) som ble registrert på de tre stasjonene. Arter i disse ordningene vurderes generelt å være følsomme for forurensninger (Lenat 1988). I tillegg er den relative forekomsten av disse gruppene samt av de forurensningstolerante gruppene fjærmyggelarver, fåbørstemark, knott og igler vist. I prøver fra områder med stor organisk forurensning kan disse gruppene ofte dominere totalt, og utgjøre over 90% av det totale individantallet. Tabell 4.6. Fordeling av antall arter/grupper av steinfluer, døgnfluer og vårfluer på de tre undersøkte stasjonene. Relativ forkomst av steinfluer, døgnfluer, vårfluer og av forurensningtolerante grupper (fjærmygglarver, fårbørstemark, knott og igler). Familie Stasjon 7 Stasjon 6 Stasjon 8 Stasjon 3 Stasjon 2 Steinfluer (Plecoptera) Døgnfluer Ephemeroptera) Vårfluer (Trichoptera) Relativ forekomst av ovenstående grupper ,5 0,2 Relativ forekomst av forurensningstolerante grupper ,3 En grov tolkning av tallene for relativ forekomst i ovenstående tabell er at sammensetningen av faunaen på stasjon 2 ikke er typisk for rennende vann, og dermed ikke heller er direkte sammenlignbar med øvrige stasjoner. Tallene tilsier også at stasjon 3 (Vanse) er påvirket av organisk forurensning, og dette gjelder også til en viss grad på stasjon 8 (Åmdal). Tabell 4.7 gir en oversikt over resultatene fra de ulike beregningene som er utført på det innsamlede materialet. Tabell 4.7. Resultater fra beregninger av ulike indeks INDEKS Stasjon 7 Stasjon 6 Stasjon 8 Stasjon 3 Stasjon 2 Shannons diversitetsindeks 1,84 2,15 1,11 1,19 2,13 Jevnhetsindeks 0,62 0,66 0,34 0,49 0,63 ASPT indeks 5,3 5,9 5,5 4,0 4,7 Dansk faunaindeks Forsuringsindeks 1 / 2 0,25 0,54 0, Surhetsindeks

20 Tabell 4.7 viser at artsdiversiteten er størst i Sudlandsbekken (st. 6), og dette er også den stasjon som har best vannkvalitet med tanke på organisk forurensning (ASPT og Dansk faunaindeks). Stasjonen er moderat påvirket av forsuring. Stasjon 7 (Stintebekken) ser fra resultatene ut å være den bekk som er mest påvirket av forsuring. Meget lav artsdiversitet ble påvist på stasjon 8 og 3 (Åmdalsbekken og Vanse), og det er framfor alt på Vanse som bunnfaunasammensetningen indikerer en betydelig organisk belastning. Ettersom de fysiske forholdene på stasjon 2 (utløp Nesheimsvatnet) avviker i forhold til øvrige stasjoner er resultatene her ikke direkte sammenlignbare. For å sette indeksverdiene inn i en sammenheng er det videre brukt en metodikk som er beskrevet av Naturvårdsverket (1999). Tabell 4.8 gir en oversikt over hvordan indeksverdiene vurderes i henhold til denne metodikken; fra meget lav indeksverdi til meget høy verdi. Tabell 4.8. Tilstandsvurdering basert på ulike indeks Klasse Indeks klassifisering Shannons ASPT-indeks Dansk Surhetsindeks diversitetsindeks faunaindeks 1 Meget høy indeks >3,71 >6,9 7 >10 2 Høy indeks 2,94-3,71 6,1-6, Moderat høy indeks 2,22-2,97 5,3-6, Lav indeks 1,48-2,22 4,5-5, Meget lav indeks <1,48 <4,5 <3 <2 Ettersom også andre faktorer enn forurensning har betydning for artsammensetningen i et vassdrag bør disse verdiene ikke tolkes likt for alle vassdrag. For eksempel vil artsdiversiteten normalt være lavere i næringsfattige vassdrag sammenlignet med naturlig næringsrike vassdrag. Antallet arter som forekommer høyt opp i vassdraget (nær kildeområdene) vil være lavere enn lenger nedstrøms. I tillegg vil selvfølgelig variasjonen i bunnforhold og strømhastighet ha betydning for hvilke arter en kan forvente å finne. Tabell 4.9 gir en oversikt over forventede indeksverdier i uberørte vassdrag i forskjellige naturgeografiske regioner. Disse verdiene er basert på inventeringer fra Sverige, og er trolig ikke direkte sammenlignbare med norske forhold. Det er likevel valgt å bruke disse for å få en indikasjon på om de indeksverdier som er beregnede i denne undersøkelsen avviker fra det en normalt kan forvente. Tabell 4.9. Forventede indeksverdier i ulike naturgeografiske regioner i Sverige Naturgeografisk Shannons ASPT-indeks Dansk Surhetsindeks region diversitetsindeks faunaindeks Sørboreal 2,11 5,5 5 6 Boreonemoral 1,97 4,7 5 6 Snittverdi 2,04 5,1 5 6 Den regionen som er mest sammenlignbare med de klimatiske forholdene i Nesheimsvassdraget er sørboreal/boreonemoral (Fremstad & Elven 1991). Tabell 4.10 viser hvordan de beregnede indeksverdiene avviker fra de forventede indeksverdiene. Tabell INDEKS Stasjon 7 Stasjon 6 Stasjon 8 Stasjon 3 Stasjon 2 Shannons diversitetsindeks 0,90 1,06 0,54 0,58 1,04 ASPT indeks 1,05 1,17 1,09 0,79 0,93 Dansk faunaindeks 1,0 1,2 1,0 0,8 0,8 Surhetsindeks 0,5 0,7 1,

21 Konklusjon bunnfuna Bunnfaunaprøvene indikerte at Stintebekken er forsuringspåvirket til tross for at det tilføres skjellsand. I Sudlandsbekken har kalking av Ulgjelsvatnet ført til at bunnfaunaarter som må har vært forsvunnet da forsuringen var som verst har reetablert seg i bekken. Ved prøvetakingen ble den meget forsuringsfølsomme vårfluearten Wormaldia subnigra registrert. I tillegg ble den rødlistede øyenstikkerarten Cordulegaster boltoni registert på denne lokaliteten. Artsammensetning og beregning av forurensningsindekser indikerer at lokaliteten i liten grad er påvirket av utslipp av organiske stoffer. Åmdalsbekken har en fauna som viser at vannkvaliteten er god med tanke på forsuring. Innløpsbekken til Nesheimsvatnet ble undersøkt i Vanse. Her viste sammensetningen av bunnfaunaen at lokaliteten er tydelig påvirket av organiske utslipp. Prøvetakingsstasjonen i utløpsbekken fra Nesheimsvatnet avvek noe fra de andre undersøkte stasjonene, særlig med tanke med strømforhold. Her dominerte arter som er mer typiske for stillestående vann. Individantallet var høyt, og her ble også flest arter registrert. Artssammensetning tyder på gode næringsforhold. 5 DISKUSJON Fiskebestander i innsjøene Prøvefisket viste at det er stabile bestander av aure i alle de tre undersøkte vatnene, men at tilstanden til aurebestandene varierer en del. I Nesheimsvatnet er den naturlige diversiteten av fisk høy siden det i tilegg finnes ål, laks, trepigget- og nipigget stingsild i vatnet. Øverst i vassdraget finnes bare aure. I Ulgjelsvatnet finnes en tynn bestand av aure av relativt fin kvalitet. Veksten til fisken er god og synes ikke å avta med alderen. Fangsten var lav og kondisjonsfaktoren høy. Det ble fanget flest toåringer. Det tyder på at det er en lav, men tilfresstillende rekruttering av fisk i vatnet. Vatnet ble regnet som fisketomt i 1990 (Larsen 1990). Det fantes en tynn fiskebestand i vatnet i 1975, men bestanden var da truet av forsuringen. Etter kalkingen ble det satt ut fisk fra Åmdalsbekken. I 1991 ble det satt ut 500 aure av varierende størrelse (Frigstad 1991), og i 1992 ble det satt 2500 aureyngel. Dette var basisen for reetableringen av aurebestanden. Utviklingen i bestanden har etter dette blitt overvåket nøye gjennom garnfisket som utføres av Grunneigerlaget. Fisken har vokst bra og vært av god kvalitet i mesteparten av tiden etter kalkingen. Størrelsen har imidlertid avtatt og gjennomsnittsstørrelsen i garnfangsten nådde et minimum i Prøvefisket i 2003 vist økende størrelse igjen. Fisket som ble gjennomført i 2004 indikerer en videre økning i gjennomsnittstørrelsen, selv om den beregnede gjennomsnittstørrelsen på fisken bare har økt marginalt fra året før. Fisket i 2004 ble gjennomført med en garntype som fisker jevnt på alle størrelser fisk og derfor vil vise en lavere gjennomsnittstørrelse enn ved et tilsvarende fiske med de samme garna som ble benyttet i Det er noe uklart hvor rekrutteringen til Ulgjelsvatnet foregår. Både innløpsbekken og sundet med rennende vann mellom østre og vestre basseng må karakteriseres som uegnet for gyting. Sundet er tilført mye skjellsand som aure i liten grad benytter til gyting, og som gir lav overlevelse av rogn om andelen skjellsand i gytesubstratet er høy (Barlaup m.fl. 2002). En må derfor anta at gytingen foregår i utløpet. Der er også trolig at vannkvaliteten er jevnt god hele året som følge av innsjøkalkingen. Tettheten i bestanden tyder på at gyteområdene er noe begrenset og en kan forvente at kvaliteten på fisken vil holde seg god dersom grunneigerlaget fortsetter med et passe uttak av fisk gjennom garnfiske. Dersom det er ønskelig med en videre økning i størrelsen på fisken anbefale det at garnfisket økes noe, men at en fortsetter å benytte de fineste maskestørrelsene. Da beskatter en ikke det største fiskene med garn, samtidig som rekrutteringen holdes på et lavt nivå. 21

22 Kalkingen i Ulgjelsvatnet må betegnes som vellykket og være i tråd med målsetningene. Det er reetablert en ny aurebestand, vannkvaliteten holdes på et stabilt nivå og en kan forvente at det opprinnelige biologiske mangfoldet i lokaliteten er, eller vil bli, reetablert. I Kleivlandsvatnet finnes en tett aurebestand, og kvaliteten av fisken er relativt dårlig. Fangsten pr. garn var høy. K-faktoren var lav, og avtok med økende fiskelengde. Fisken var overveiende hvit i kjøttet. Veksten er dårlig og avtar sterkt etter at fisken blir 3 år gammel. Det er mye ung fisk i vatnet. Det viser at det er svært høy rekruttering til vatnet, noe som også stemmer at det ble funnet aure i tilløpsbekken. Det fantes en tynn bestand av aure i Kleivlandsvatnet i 1975 (Snekvik 1975), selv om vatnet var sterkt forsuringspåvirket på 1970-tallet med ph-verdier i området 4,5 i hele vassdraget fra Ulgjell til Åmdalsbekken. I 1990 ble vatnet regnet som fisketomt (Larsen 1990) og det foreligger ingen opplysninger om at det er satt ut fisk i vatnet. En må derfor anta at aurebestanden er reetablert av fisk som har vandret ned fra Ulgjelsvatnet, eller at vatnet ikke var helt tomt for fisk. Kalkingen i tilløpsbekken og oppe i Ulgjelsvatnet har så ført til at gyte- og oppvekstområdene i innløpsystemet har fått en tilfredstillende vannkvalitet for rekruttering av aure. Etter kalking har rekrutteringen av aure økt og er nå så høy at bestanden har blitt svært tett. Ut fra aurebestanden og bunndyrfaunaen i innløpsbekken må kalkingen karakteriseres som vellykket. Kvaliteten på fisken er imidlertid relativt dårlig og bestanden kan tåle et høyt uttak av fisk gjennom garnfiske. Vi kjenner ikke til at det er prøvefisket i vatnet tidligere. Auren i Nesheimsvatnet var stor og fin, og hovedsaklig rød i kjøttet. Fisken hadde jevnt over god kondisjonsfaktor og veksten var gjennomgående høy i alle år. Rekrutteringen av aure til vatnet synes å være i passelig i forhold til å opprettholde en bestand av fisk med svært god kvalitet. Skjellavlesningen og utsende til fisken tyder på at de fleste aurene var innlandsfisk. Bare 2-3 fisk hadde et vekstmønster som tyder på at de kunne være sjøaure, og en kan derfor legge til grunn at ca 10 % av auren som ble fanget er anadrom fisk. Vannkvaliteten i Nesheimsvatnet har hele tiden vært tilfredstillende for aure. Ut fra opplysninger vi fikk av grunneigere har det også vært en stabil god kvalitet på auren gjennom lang tid. Aurebestanden må karakteriseres som upåvirket av både forsuringen og kalkingen i vassdraget. Det ble ikke fanget laks på garna, verken voksen fisk eller ungfisk. En må derfor anta at laksen nå ikke benytter vatnet som oppvekstområde. Ellers var diversiteten av naturlig forekommende fiskearter høy, og en må anta et det er tallrike bestander av ål, nipigget- og trepigget stingsild i Nesheimsvatnet. I tillegg fikk vi opplyst at det er flyndre i vatnet og noen ble observert på utløpet. Den store fangsten av sandkryper i Nesheimsvatnet, og observasjonen av arten i Vansebekken, bekrefter mistanken om at arten fantes i vassdraget (pers. medd. Svein Haugland, Fylkesmannen i Vest-Agder). Det bekrefter også at sandkryperen har etablert en stor bestand i Nesheimsvatnet og derfor må ha vært i vassdraget i flere år. Ut fra utbredelsen må det regnes som svært sannsynlig at det finnes sandkryper også i Prestvatnet, eller at arten vil etablere seg her i nær fremtid. Den kan også etablere seg i Åmdalsbekken. Sandkryperen hører ikke naturlig hjemme i Norge og må ha kommet til Nesheimsvassdraget ved ustetting. Sandkryper er en bunnfisk med nedadvent munn med en skjeggtråd i hver munnvik. Den trives både i raskt strømmende elver og bekker med sand- og grusbotn, og på grunt vann i innsjøer. Den kan også leve i brakkvatn (Muus og Dahlstrøm 1981). Arten blir brukt mye til agnefisk, spesielt blant ålefiskere fra Europa. Den brukes også som prydfisk i hagedammer. Bruk av levende agn og utsetting av nye arter er ulovlig og representerer grov faunakriminalitet. For få år siden ble sandkryper oppdaget i Numedalslågen. Dette var den første observasjonen av arten i Norge. Den har nå spredd seg i hele den lakseførende delen av Numedalslågen. Observasjonen i Nesheimsvassdraget er så lang vi kjenner til den andre observasjonen av arten i landet. 22