Helsedirektoratet v/prosjektleder Eva Wensaas.

Transkript

1 Oslo, 8. april 2016 Helsedirektoratet v/prosjektleder Eva Wensaas Høringssvar fra Norsk psykiatrisk forening - Notat 16/7560: Mulig omlegging av den aktivitetsbaserte finansieringsordningen for polikliniske tjenester innen psykisk helsevern og TSB fra Norsk psykiatrisk forenings Utvalg for helseøkonomi og helsetjenester har gjennomgått høringsnotatet. Hensikten med høringen er å få bidrag til at en omlegging fra takst til ISF kan gjøres operasjonaliserbar og tilstrekkelig god til at modellen kan implementeres fra I. Generelle kommentarer Det er ikke bedt om kommentarer til selve konseptet innsatsstyrt finansiering av psykisk helsevern og TSB. I dag utgjør imidlertid den aktivitetsbaserte finansieringen av polikliniske tjenester innenfor psykisk helsevern og rus gjennom takstsystemet i underkant av 15 %. Den øvrige finansieringen skjer gjennom basistilskuddet. I høringsnotatet sammenliknes det med somatikken hvor ISF utgjør 50 % av finansieringen. Det angis i Pkt 5.2 på side 20: «For å vurdere aktiviteten helhetlig uavhengig av finansieringsmåte, er det imidlertid hensiktsmessig å etablere grupper for tjenesteinnhold som i 2017 ikke er forutsatt omfattet av ISF. Dette gjelder blant annet for innleggelser og for enkelte typer tjenester som ikke på en god måte kan knyttes til enkeltkontakter». Betyr dette at det foreligger tanker om mulig utvidelse til større andel ISF i poliklinikker og til å omfatte innleggelser? I så fall bør ISF evalueres med tanke på om det har noen fordeler framfor ren rammefinansiering når det gjelder styring av faglighet, aktivitet og økonomi innenfor psykisk helsevern og rus. Avgjørende vil selvsagt være, slik Helsedirektoratet skriver, hvorvidt kodeverket er tilstrekkelig presist, registreringen reliabel og rapporteringen nøyaktig. Slik man i dag kjenner rapporteringen til NPR, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved det. Erfaringen tilsier at god datakvalitet krever ganske store administrative kostnader. Det er en risiko for at koding og rapportering blir mer ressurskrevende enn dagens takstsystem. Samtidig er det en reell bekymring for at rapporteringen med dagens kodeverk ikke blir nøyaktig nok til at ISF vil fungere etter intensjonen. En innføring av ISF vil innebære mye arbeid for lite utbytte dersom ikke planen er å øke ISFandelen samt å innføre ISF også for sengeposter. Vi vil også advare mot et «null sum-spill» med uendrede bevilgninger til RHF uansett aktivitetsøkning, f.eks ved at kostnadsvektene reduseres.

2 II. Høringsspørsmålene 1. a. En punktvis kommentarliste til grupperingskriteriene følger etter spørsmål 4. b. Vi har ikke forslag til andre grupperingskriterier c. i. Utredning bør i en forløps-sammenheng kunne skilles ut fra behandling og oppfølging /»kontroll» med egen kode for utredning og et max-antall på 3-6 konsultasjoner. Dette selv om skillet utredning - behandling også kan problematiseres, både fordi behandling starter ved den første kontakt mellom pasient og behandler og fordi utredning kan måtte gjøres under hele forløpet. ii. iii. Gruppekriteriet «funksjon» kan være med, dersom det er slik at GAFfunksjon er et mer reliabelt mål enn GAF-symptom. Funksjonskriteriet bidrar til å klassifisere pasientgrupper som er særlig ressurskrevende på grunn av lav funksjon. Dette er nyttig fordi det utvider forståelsen av pasientsammensetningen mer enn den rene tilstandsdiagnosen gjør. Alder virker relevant for BUP, men ikke VOP eller TSB. 2. Gruppestruktur og inndeling. Dette er forsøkt kommentert under hvert punkt. 3. Rapporteringskravene. a. Ingen kommentarer. b. i. Telefonkonsultasjoner med faglig innhold, altså reelle konsultasjoner, bør registreres. Disse er vanligvis korte, men kan likevel være vesentlige, ikke minst for å unngå unødig ressursbruk ved akuttsituasjoner, innleggelser osv. Varighet bør derfor ikke være et kriterium for å være tellende. ii. Det kodes vel i dag også for hver episode. Enten spesifikk diagnosekode eller Z-diagnose. Virker uproblematisk. iii. Allerede i dag utføres verdifull poliklinisk virksomhet også fra sengeposter og sengeavdelinger. Dette er fleksibelt og gavner pasientene. Systemet må se videre enn at bare «godkjente poliklinikker» etter en svært gammel godkjenningsordning får refusjon. iv. Dobbeltføring virker uheldig. 4. Flere kontakter samme dag. Ingen kommentarer.

3 III. De enkelte punkter Bra å understøtte ambulant arbeid 5.25 Bra med krav til tlf-konsultasjoner 5.30 Bra at indirekte tjenester blir flere enn i somatikken 4.6 Merkantile ressurser trengs f.eks for nøyaktig registrering av start- og sluttidspunkter. Indirekte kontakter utgjør 20% av alle kontakter i PHV Nye prosedyre- eller særkoder f.eks for aktivitetsmål for ACT er bra. Registreringspraksis blir nok mer lik mellom virksomhetene når den knyttes til finansiering Tlf.kons bør defineres av innhold, ikke varighet. Dette gir også fagfolkene større opplevelse av meningsfylt innhold i kodingen og større kontroll over egen arbeidssituasjon. Det virker urimelig å sette en tidsgrense på 20 minutters varighet. Mange slike konsultasjoner har kortere varighet. Vi kan ikke se annet enn at man må ha tillit til at kun reelle konsultasjoner registreres. Disse vil i det vesentlige være av to typer: Uforutsigbare støttesamtaler med pasienter som er i behandlingsløp, men som ringer fordi de er i krise. Planlagte oppfølgingssamtaler, for eksempel med pasienter med OCD eller andre angstlidelser som eksponerer seg hjemme Også døgnavdelinger må kunne få refusjon for poliklinisk arbeid. Viktig i arbeidet med svært krevende pasienter Ikke fortsette med takstkoder for å sikre kontroll med effekter av omleggingen. Smaker av «straff», pålegger institusjonene ekstra arbeid og fjerner den mulige opplevelsen av nytten ved omleggingen! 5.1 «Grupperingssystem» er et bedre ord enn «case-mix». 5.2 Pasientgruppene er ikke ressursmessig homogene, dessverre, verken i dag eller på sikt. Bra å ta utg.pkt i pasientene, ikke i tjenestenes utforming. 5.3 Bra å bygge på forløp i stedet for enkelthendelser. Dette stimulerer til bedre planlegging og til å sikte mot resultater. 5.4 Hvorfor registrere varighet hvis det ikke er hensiktsmessig å etablere egne grupper for lange og korte kons? Innenfor somatikk er det en klar korrelasjon mellom høy alder og ressursbruk på grunn av høyere forekomst av komorbiditet og organsvikt. Innenfor psykiatrien vil

4 yngre pasienter med schizofreni ha større sykdomsaktivitet enn eldre slik at alder og ressursbehov er mindre entydig Det er åpenbart at tilstandsinformasjon må være et grupperingskriterium. Likevel er det usikkerhet og variasjon i diagnostikk, samtidig som diagnosen i seg selv har begrenset prediktiv verdi når det gjelder ressursbruk. Tilstandsinformasjon kan være viktigere for forskning og forståelse i retrospekt enn som prediktor av ressursbruk. Kan tilstandsinfo som viktigste grupperings-kriterium i 2017 gjøre innføringen av ISF vanskelig, jfr motstanden i fagmiljøene mot diagnosebaserte pakkeforløp? Prosedyrer i psykiatrien slik de er utformet i dag vil tolkes forskjellig. Hva strenge skal kriteriene være for at en pasient kodes med en spesifikk terapi, f. eks CBT? Hva er kravene for å rapportere psykoedukasjon. Hvor omfattende skal en selvmordsvurdering være før en kan kode prosedyren? Prosedyrekodeverket i dag er neppe godt nok til å få presis rapportering og her vil det være en del variasjon Av de to alternativene ønsker fagfeltet å tydeliggjøre utredning fra behandling og kontroller (langtidsoppfølging). Viktig å prioritere spesialistoppgavene under hele forløpet. Alternativ 1 virker mest rimelig for å skille mellom utredning og behandling, men krever at prosedyrene er entydige og brukes noenlunde likt Hva med å skille mellom avtalt avslutning og uteblivelse? Norsk psykiatrisk forening var i trukket inn i arbeidet med en norsk tilpasning til ICF (International Classsification of Function), også som en del av tilpasningen til mulig ISF, men dette arbeidet ble lagt ned etter kort tid. Har noe hendt her siden? Ang tvang: Ja, er det ikke forløp man ønsker å registrere? Gjelder vel voldsrisiko, enig i at det ikke trengs å registreres nå Alternativ 1 støttes Hvorfor er det vurdert som ikke aktuelt å etablere egne grupper for utførende helsepersonell? Dagens tverrfaglighet er et gjennomgående trekk, skriver man, men er dette en praksis som bør understøttes uten videre? Gjelder både utrednings-, diagnostikk- og behandlingsfasene. Jfr Tidsskriftet nr 6/2016 om legedekningen ved poliklinikkene. Hvordan vil KPP komme inn i det framtidige finansieringssystemet? Støtter at tlf og video ikke er egne grupperingskriterier Skjønner ikke den praktiske forskjellen på egne grupper og tilleggspoeng for ambulant beh.

5 Hvordan skal kostnader ved indirekte aktiviteter knyttes til de direkte aktivitetene? Både depotpoliklinikker og poliklinisk ECT bør være med når de utføres av spesialisthelsetjenesten. Må oppfattes som fornuftige alternativer til døgninnleggelse. Assistert trening som ledd i forebygging av somatisk sykdom har også et visst omfang i Sør-Trøndelag Det er vanskelig å se annet enn at disse innenfor VOP må følge diagnosekategoriene. - Det virker fornuftig med en egen gruppe for utredning, diagnoseuavhengig. - En egen gruppe for nysyke med psykoselidelser som også inkluderte pasienter med psykoseliknende symptomer (ARMS «at risk mental state»). - En egen gruppe for ADHD utredning Samarbeids- og oppfølgingsmøte med førstelinjen er viktig! Disse møtene er erfaringsvis blitt avviklet fra spesialisthelsetjenestens side etter hvert som kravene til aktivitet og inntjening er blitt sterkere vektlagt, dersom man ikke har hatt en sterk lokal ledelse. 6.1 Samkonsultasjoner både for vurdering og behandling. Gjerne også andre samarbeidsog oppfølgingsmøter, uten pasient tilstede. Enig i at dette er tellende virksomheter pga konkrete kliniske vurderinger i helsehjelp-situasjonen. 6.2 Hvorfor skal ikke dette LAR-arbeidet gi grunnlag for refusjon eller ISF? 6.3 Læring og mestring, pasient- og pårørendekurs, er en sentral del av pasientbehandlingen. 6.4 Viktig at konsultasjon med både lege og psykolog kan kodes på en slik måte at dette gjenspeiler aktiviteten. Svært relevant både med tanke på medisinering, men også somatisk helse. Men hva betyr i teknisk forstand - setningen om at lege og psykolog skal danne grunnlaget for selvstendig tellende opphold? Kap 9 Budsjettering og kontroll av utbetalinger sett i lys av mulig endring av registreringspraksis virker komplisert og ressurskrevende. Dette er prinsipielt ikke annerledes enn i somatikken, men kodeverket og tolkningen av prosedyrer må vel sies å være mindre presist enn i somatikken. Med vennlig hilsen Anne Kristine Bergem Ola Marstein Pål Sandvik Leder av Norsk psykiatrisk forening medlemmer av Utvalg for helseøkonomi og helsetjenester