Straffbar deltagelse i terrororganisasjon, jf. straffeloven a. Kandidatnummer: 716 Leveringsfrist: 25. april 2016 Antall ord:

Transkript

1 Straffbar deltagelse i terrororganisasjon, jf. straffeloven a Kandidatnummer: 716 Leveringsfrist: 25. april 2016 Antall ord:

2 Innhold 1 INNLEDNING Presentasjon av tema Avgrensing Avklaringer og begrepsavklaring Fremstillingen videre RETTSKILDER OG METODE Introduksjon Legalitetsprinsippet og uskyldspresumpsjonen Loven, lovtekst og ordlyd TERRORENS RETTSLIGE OG FAKTISKE HISTORIE Gammelt fenomen nye straffebud Faktisk og rettslig utvikling terror gjennom tidene og rettslig håndtering Utviklingstrekk i den norske terrorlovgivningen Terrorpakke I Terrorpakke II og III Terrorpakke IV straffeloven a TERRORORGANISASJON Introduksjon Terrororganisasjon et todelt begrep Hva er en terrorhandling? Organisasjonsbegrepet i strafferetten Kan organisasjoner som ikke har begått terrorhandlinger defineres som terrororganisasjoner? Er formålet tilstrekkelig? ii

3 4.3.2 Vesentlighetskravet hvor mye terror en nok terror? Terrorlister som bevis Subjektiv oppfattelse av organisasjonen Sammendrag DELTAGELSE Introduksjon Hva er deltagelse? Hva er bidrag til en terrororganisasjon? Medlemskap og å sverge troskap Materiell og immateriell støtte Å oppfordre til terrorhandlinger og å inspirere til aksjoner I yttergrensene av deltagelsesbegrepet Humanitært arbeid medisinsk arbeid Skillet mellom kvalifisert og passiv deltagelse Sammendrag RETTSPOLITISKE BETRAKTNINGER Pre-aktiv strafferett og pre-aktiv straffeprosess Utviklingen videre KONKLUSJON KILDER iii

4 1 INNLEDNING 1.1 Presentasjon av tema I 2013 ble deltagelse i en terrororganisasjon kriminalisert, jf. straffeloven 1 136a. I sin helhet lyder 136a som følger: «Med fengsel i inntil 6 år straffes den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon, når organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Medvirkning straffes ikke» I denne oppgaven behandles spørsmålet om hva som er gjeldende rett etter strl. 136a, med fokus på vilkårene deltagelse og terrororganisasjon. Oppgaven er først og fremst rettsdogmatisk og hovedtyngden ligger på tolking av begrepene deltagelse og terrororganisasjon i lys av de tilgjengelige rettskildene. Noe oppmerksomhet vil i tillegg vies til terrorismens og terrorlovgivningens faktiske og rettslige utvikling, for å kaste lys over den sammenhengen strl. 136a går inn i. I forlengelse av dette skal noen utvalgte rettspolitiske problemstillinger behandles kort, herunder de nyeste forslagene til utvidelse av politiets og politiets sikkerhetstjenestes 2 adgang til å benytte skjulte tvangsmidler. 3 Terrorisme blir av norske myndigheter sett som en av de største truslene mot rikets sikkerhet. Terrorisme slik vi kjenner det i dag er grenseoverskridende og grufulle angrep rettes mot tilfeldige sivile, seneste i Paris 4 og Brussel. 5 Straff er et styringsmiddel som staten bruker for å fremme eller motvirke noen typer adferd. 6. Straffelovgivningen, og i denne sammenhengen terrorbestemmelsene i kapittel 18 i strl., 7 er derfor blant de viktigste virkemidlene staten har for terrorbekjempelse. Formålet med terrorbestemmelsene er å effektivt straffeforfølge terrorister og terrororganisasjoner, og ikke minst å beskytte samfunnet mot forferdelige handlinger. Strl. 1 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (strl.) 2 PST 3 Prop. 68L ( ) 4 November Mars Eskeland (2015) s Kapittel 18 Terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger 1

5 136a er det siste tilskuddet til disse bestemmelsene, og skal ramme de handlingene som er så fjernt fra selve terrorhandlingen at den ikke kan etterforskes eller straffeforfølges etter de andre bestemmelsene i kapittel Avgrensing Det er vilkårene «deltagelse» og «terrororganisasjon» som står i fokus i denne oppgaven. Begrepet deltagelse har nær sammenheng med de alternative vilkårene i strl. 136a. De alternative vilkårene vil likevel bare behandles i den grad det er relevant for forståelsen av deltagelsesbegrepet. Det er også en nær intern sammenheng mellom 136a og de andre straffebudene i strl. kapittel 18. Handlinger som kan falle under gjerningsbeskrivelsen i 136a vil også naturlig dekkes av andre straffebud, eller forsøk på disse. Av hensyn til oppgavens omfang vil sammenhengen med andre straffebud kun behandles i den grad det gir innblikk i hvordan «deltagelse i terrororganisasjon» burde forstås. Spørsmål om konkurrens 8 vil heller ikke bli behandlet. De objektive vilkårene «deltagelse» og «terrororganisasjon» utgjør kjernen i oppgaven. Subjektiv skyld i forhold til disse vil kun bli behandlet kortfattet og det avgrenses mot straffrihetsgrunner og tilregnelighetsspørsmål. 9 Det avgrenses også mot forsøk på strl. 136a. Videre vil heller ikke strafferammen i 136a behandles, selv om den har interessante straffeprosessuelle implikasjoner. En behandling av disse temaene ville blitt for omfattende. Straffeloven gjelder først og fremst for handlinger foretatt på norsk territorium, strl. 4. Terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger kan imidlertid straffeforfølges uavhengig av hvor handlingene er utført, forutsatt at gjerningspersonen er norsk statsborger eller har varig tilhold i landet. 10 Det rettslige utgangspunktet er at strl. gjelder uansett om handlingen er utført i fredstid eller i væpnet konflikt. Dette er også det klare utgangspunktet når det kommer til terrorhandlinger. 11 Strafferettslige reglers anvendelsesområde i krigssituasjoner kan imidlertid 8 Eskeland (2015) s Eskeland (2015) s Jf. strl. 5 første ledd nr Prop. 131L ( ) s. 19 2

6 bli begrenset av krigens folkerett hvor handlinger som ellers er straffbare kan være lovlige som krigshandlinger. Behandling av jurisdiksjonsproblematikk og grensedragninger mot reglene under krigens folkerett og potensielt også internasjonal strafferett ville blitt for omfattende og temaene behandles derfor ikke nærmere i oppgaven. I kapittel fem behandles strl. 131, terrorhandlinger. Bestemmelsen er vesentlig for å forstå begrepet terrororganisasjon. For å begrense oppgavens omfang vil jeg nøye meg med en generell redegjørelse av strl. i 131 uten at paragrafen eller vilkårene i den problematiseres videre. Noen internasjonale instrumenter, som sikkerhetsresolusjoner og rammeavgjørelser i EU nevnes i denne oppgaven. Der de nevnes er det for å belyse et vilkår, moment eller et poeng. Et stort antall flere instrumenter for bekjempelse av terrorisme nevnes ikke. Avgrensingen er gjort i forhold til de hovedtema denne oppgaven behandler og på bakgrunn av en vurdering av oppgavens omfang. Særlig beklagelig er det at det ikke er blitt plass til å omtale politisamarbeidet og Schengen-avtalen, der dette kunne vært relevant. 1.3 Avklaringer og begrepsavklaring Straffeloven a tilsvarer, ordrett, strl d. Strl ligger til grunn for denne fremstillingen. Med mindre noe annet er nevnt er det denne som omtales. Tradisjonelt er strafferetten «re-aktiv» i den forstand at etterforskning og straffeforfølgelse skjer som svar på kriminelle handlinger som allerede er utført. Pre-aktiv strafferett brukes i tilfeller der straffebudet kriminaliserer forberedelseshandlinger, handlinger som ligger for langt fra den «egentlige straffbare handlingen» til å kunne dømmes for denne eller forsøk på den. Strl 136a er et slikt forberedelsesstraffebud. Tilsvarende brukes pre-aktiv straffeprosess om straffeprosessuelle bestemmelser som gir tilgang til etterforskning og iverksetting av tvangsmidler for å avverge og avdekke kriminelle handlinger. 12 Begrepene rettssikkerhetshensyn og demokrati nevnes ved noen anledninger nedenfor. Demokrati betyr folkestyre og rettssikkerhetshensyn skal i denne sammenhengen forstås som 12 Husabø (2003) s

7 hensyn som er særlig viktige i en demokratisk stat 13 og som dermed er viktige for opprettholdelsen av den demokratiske staten. Rettssikkerhetshensyn burde tas med i vurderingen av hvilke inngrep myndighetene kan foreta mot enkeltpersoner for å ivareta fellesskapets interesser. Både rettsikkerhet og demokrati burde ikke ses som noe samfunn har eller ikke har, men heller som noe samfunn kan ha mer eller mindre av. Begrepene bestemmelse og paragraf brukes som synonymer. Straffebud brukes til å betegne bestemmelser i straffeloven. Terrorbestemmelser brukes i denne sammenhengen noe snevert om straffebud og bestemmelser i straffeprosessloven 14 relaterte til terror. Terrororganisasjonen IS/ISIL/ISIS/Da esh omtales som IS, foruten der et annet navn er brukt i gjengitt sitat. 1.4 Fremstillingen videre I kapittel to behandles rettskildene som er relevante for oppgaven. I kapittel tre gis et kort innblikk i terrorismens rettslige og faktiske historie. Videre behandles begrepet terrororganisasjon i kapittel fire og i kapittel fem gir jeg en fremstilling av deltagelsesbegrepet. I kapittel seks presenteres noen problemstillinger knyttet til bruken av pre-aktive straffebud og straffeprosessuelle bestemmelser, samt at regjeringens nyeste forslag til endringer i strpl. kommenteres kortfattet. Til sist konkluderer jeg i kapittel syv. 13 Eskeland (2015) s Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker 4

8 2 RETTSKILDER OG METODE 2.1 Introduksjon Kjernen i denne oppgaven er tolkning av vilkårene «å delta i» og «terrororganisasjon» i strl. 136a. I dette kapitlet fremstilles de relevante rettskildefaktorene for å tolke disse vilkårene. Rettskildefaktorene er nøkkelen til forståelsen av enhver lovtekst og de skal det tas hensyn til når gjeldende rett skal finnes. Hvilke faktorer man velger å kalle rettskildefaktorer er en terminologisk smakssak. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i fremstillingene i Eskelands «strafferett» 15 og Andenæs «rettskildelære». 16 Eventuelle metodologiske uenigheter mellom disse vil ikke vektlegges i fremstillingen. Legalitetsprinsippets særlige stilling i strafferetten vil behandles innledningsvis, før de rettskildefaktorene som er relevante for tolkningen av «deltagelse i terrororganisasjon», jf. strl. 136a, presenteres. 2.2 Legalitetsprinsippet og uskyldspresumpsjonen Rettskildebildet innen strafferetten skiller seg, i utgangspunktet lite fra rettskildesituasjonen på andre rettsområder. Verdt å nevne er likevel lovkravet/legalitetsprinsippet som blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven 96: «Ingen kan dømmes uten etter lov». Kravet er også kommet til uttrykk i strl. 14, EMK artikkel 7 og SP artikkel Legalitetsprinsippet gjelder uansett hvilket rettsområde man er på, men innen strafferetten er det særlig viktig ettersom konsekvensen av en fellende dom potensielt er blant de sterkeste virkemidlene staten har mot befolkningen, frihetsberøvelse. Legalitetsprinsippet er en rettssikkerhetsskranke som ivaretar hensynet til forutsigbarhet. Det skal være enkelt å vite hvilke handlinger som er forbundet med straffeansvar, og hvilke som ikke er det. Dette innebærer også at straffebestemmelsene må ha en viss grad av presisjon, uten at dette klarhetskravet burde forstås som at det enkelte straffebud må være så tydelig formulert at det alene skal være nok til å kunne slå fast om en konkret 15 Eskeland (2015) 16 Andenæs (2009) 17 EMK den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen. SP er en forkortelse for FN konvensjonen om Sosiale og Politiske rettigheter. 5

9 handling er straffbar eller straffri. 18 Legalitetsprinsippet innebærer også et krav om forutsigbarhet med hensyn til strafferammen. Lovteksten skal tolkes i lys av andre rettskildefaktorer, men tolkningen må ha forankring i selve teksten er for at straff kan idømmes. 19 Uskyldspresumpsjonen følger av EMK artikkel 6(2) og innebærer at en siktet skal bli ansett som uskyldig «inntil hans skyld er bevist etter loven». Uskyldspresumpsjonen innebærer at det skal utvises forsiktighet med å dømme etter rent objektive vilkår, fordi påtalemyndighetene da ikke vil måtte bevise skyld i forhold til det objektive vilkåret. 20 Dermed overføres bevisbyrden på den tiltalte. I seg selv er ikke nødvendigvis objektive vilkår i strid med EMK, men «det må foretas en proporsjonalitetsvurdering. Objektive straffbarhetsvilkår aksepteres bare innenfor rimelige grenser tatt i betraktning hva som står på spill.» Loven, lovtekst og ordlyd For å kunne dømme noen til straff må det, som nevnt, finnes hjemmel i lovtekst. 22 Lovtekst er den teksten som er vedtatt av Stortinget etter reglene i Grl Utgangspunktet for å finne innholdet i vilkårene i strl. 136a tas i bestemmelsen og hvordan denne burde forstås etter alminnelig språkbruk. Begrunnelsen for dette er at lovgiver antagelig også har benyttet alminnelig språkbruk ved dannelsen av bestemmelsen, og det gir forutberegneligheten til borgerne. 23 Tolkning av ordlyden etter alminnelig språkbruk suppleres vanligvis med andre rettskildefaktorer, som rettspraksis, forarbeider, reelle hensyn mv. Legalitetsprinsippet er ikke til hinder for å tolke straffebud utvidende, innskrenkende eller presiserende. Ikke bare ordene i selve straffebudet er av interesse, også den språklige konteksten straffebudet står i kan gi veiledning til hvordan bestemmelsen burde forstås. Konteksten kan være loven som helhet, bestemmelsens plassering i loven, paragrafoverskriften, sammenhengen med lovens 18 Eskeland (2015) s Eskeland (2015) s Rt s. 833 (71) 21 Rt (74) 22 Jf. Grunnloven Eskeland (2015) s

10 øvrige bestemmelser, at loven eller bestemmelsen er endret, mv. 24 Lovens forhistorie, den faktiske og rettslige bakgrunnen for en lov eller enkeltbestemmelser, kan også være relevante element i lovtolkningen. Det vil, etter omstendighetene, kunne være klargjørende å se på eldre rett og tidligere versjoner av en bestemmelse dersom det er tvil om hvordan den nye bestemmelsen skal forstås. 25 Ofte er straffebestemmelser vagt formulert fordi de skal ramme handlinger av svært ulik karakter. Det er også tilfellet med strl. 136a. Dermed er det ikke alltid helt lett å forstå hva en bestemmelse innebærer ved kun å lese den konkrete bestemmelsen. 26 Løsningen er å bruke andre rettskildefaktorer for å kunne presisere rettsregelen, alternativt tolke den innskrenkende. Presiserende og innskrenkende tolkning er i utgangspunktet ulike tolkningsmetoder, men i praksis vil de ofte være sammenfallende. 27 Andre rettskildefaktorer som ofte brukes er rettspraksis, forarbeider, reelle hensyn, mv. Straffeloven skal også tolkes med de begrensninger som følger av menneskerettighetene, og i denne oppgaven brukes i tillegg en hel del juridisk teori, rapporter, avisartikler og noen utenlandske rettskilder. Lovforarbeider 28 utarbeides som grunnlag for lovvedtaket og er ofte en god kilde til hvordan lovteksten burde forstås. Dersom det ikke foreligger motstrid mellom forarbeidene og lovteksten er det gode grunn til å se forarbeidene som en presisering av lovteksten. 29 Forarbeidene til strl. 136a og andre straffebud i kapittel 18 danner grunnlaget for denne fremstillingen. Rettspraksis, og særlig Høyesteretts praksis har stor rettskildeverdi. Høyesterett dømmer i siste instans og deres avgjørelser har prejudikatverdi der de tar stilling til innholdet i gjeldende rett. 30 Det finnes få rettskraftige dommer og ingen dommer fra høyesterett for strl. 136a eller for forgjengeren strl d. Dermed støtter oppgaven seg i svært liten grad på rettspraksis. 24 Andenæs (2009) s Andenæs (2009) s Eskeland (2015) s Andenæs (2009) s Eskeland (2015) s Eskeland (2015) s Eskeland (2015) s. 134 og Andenæs (2009) s , 87 7

11 Den siste lagmannsrettdommen 31 om strl. 136a vil imidlertid omtales, på tross av at den er anket til Høyesterett og dermed ikke er rettskraftig. I tillegg brukes noen Høyesterettsdommer som omhandler relaterte tema. Ettersom det ikke finnes høyesterettspraksis, og bare én rettskraftig dom fra Oslo tingrett må vilkårenes innhold utledes på annet grunnlag. 32 Andre rettskilder som kan være relevante er internasjonale menneskerettigheter og internasjonale domstolers avgjørelser. Menneskerettighetene har betydning for tolkningen av straffebud. Straffeloven skal tolkes med de «begrensninger som følger av overenskomster med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig», jf. menneskerettsloven 33 3 og strl. 2. Det tolkningsresultat man kommer til, skal med andre ord ikke bryte med menneskerettighetene. Etter mrl. trådte i kraft har menneskerettighetenes stilling i norsk rett blitt styrket. EMK og SP er særlig viktig ettersom disse ble gjort til norsk rett i menneskerettighetsloven. En rekke menneskerettigheter finner vi nå også i Grunnloven. De mest sentrale menneskerettighetene for denne fremstillingen ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, religionsfrihet og retten til privatliv. I forarbeidene til mrl. er det uttalt at det er «det overordna mål at norsk rettspraksis i størst mogeleg grad samsvarar med den til ei kvar tid gjeldande internasjonale tolkingspraksis». 34 Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD dømmer i lys av EMK og er en viktig prejudikatdomstol for hvordan EMK skal tolkes og anvendes. 35 FNs menneskerettskomite følger opp og skal sørge for gjennomføringen av SP. De er strengt talt ikke en domstol, men har i praksis en domstols lignende funksjon og komiteens avgjørelser har «betydelig vekt» som rettskilde. 36 Også EØS avtalen kan i noen tilfeller være relevant i straffesaker, for eksempel i saker om konkurranserett. Den norske terrorlovgivningen har tette bånd til EU, og særlig EUs rammeavtale, 37 selv om Norge ikke er forpliktet til å følge opp dette regelsettet slik det vedtas 31 LB Andenæs (2009) s Lov 21. mai 1999 nr. 30 om menneskerettighetenes stilling i norsk rett (mrl.) 34 Innst.O.nr. 51 ( ) s Andenæs (2009) s Rt s /475/JHA 8

12 i EU. Norge følger opp, blant annet, rammeavtalen i norsk strafferett fordi det har blitt ansett som ufordelaktig å ha et «snillere» regelverk da det kan være en «invitasjon» til å gjennomføre terrorhandlinger her. 38 I tillegg til ordlyd, forarbeider, rettspraksis og menneskerettigheter og andre internasjonale forpliktelser er reelle hensyn ofte en viktig rettskilde. Reelle hensyn er «verdier som det kan eller skal legges vekt på for å komme frem til et godt tolkningsresultat». 39 Reelle hensyn har først og fremst betydning der språklig tolkning av lovteksten ikke gir noe sikkert svar. 40 Det er vanskelig å unngå å se til reelle hensyn når man skal sette rammene for innholdet i et straffebud, ettersom teksten i bestemmelsen gjerne er vag eller flertydig. Fordi det er få regler for hvordan reelle hensyn skal vektes er det som oftest opp til rettsanvenderen å avgjøre hvilke reelle hensyn som skal tillegges hvilken vekt. 41 Innen strafferetten vektlegges ofte hensynet til handlingens straffverdighet, hensynet til prevensjon og rettssikkerhetshensyn. 42 Andre reelle hensyn kan være om et tolkningsresultat er fornuftig eller hensiktsmessig, rimelig og rettferdig, i samsvar med likhetshensyn, om det gir klarhet og forutsigbarhet osv. 43 Andre rettskildefaktorer, alternativt kilder til gode argumenter, kan være riksadvokatens rundskriv, juridisk teori og rettsoppfatninger og utenlandske dommer. Riksadvokatens rundskriv har imidlertid liten betydning for andre enn dem de er rettet mot og er «ikke i noe tilfelle [er] avgjørende for domstolene», 44 men kan instruere både statsadvokatene og polititjenestemenn med påtalemyndighet. Dette gjøres gjerne med rundskriv som gir uttrykk for riksadvokatens standpunkter til innholdet i straffelovgivningen. Rundskriv har med andre ord ingen annen betydning utover argumentenes egne verdi. Det samme gjelder for øvrig for rettslitteraturen. Den kan ha betydelig argumentasjons- og overbevisningsverdi, men er ikke annet enn meninger om hvordan straffebestemmelser bør tolkes. Ofte er det godt begrunnede 38 Prop. 131L ( ) s Eskeland (2015) s Andenæs (2009) s Eskeland (2015) s Eskeland (2015) s Andenæs (2009) s Rt.1998 s

13 meninger, andre ganger er de det ikke. 45 Utenlandske dommer og utenlandsk lovverk er ikke rettskilder, men også disse kan være gode argumenter. 45 Eskeland (2015) s

14 3 TERRORENS RETTSLIGE OG FAKTISKE HISTORIE 3.1 Gammelt fenomen nye straffebud Terrorisme er ikke et nytt fenomen og heller ikke et nytt begrep. I dette kapitlet skal noen trekk fra terrorhandlingenes faktiske utvikling presenteres kort før den rettslige utviklingen av terrorlovgivningen behandles. I forlengelse av dette kommer jeg også til å se noe på den internasjonale utviklingen. Formålet med kapitlet er å kaste lys over grove utviklingstrekk. Fremstillingen er ikke ment å være uttømmende. 3.2 Faktisk og rettslig utvikling terror gjennom tidene og rettslig håndtering Begrepet terrorisme oppstod første gang omkring den franske revolusjon i 1789 men ble ikke knyttet til voldshandlinger utført av ikke-statlige aktører før midten av 1800tallet. Grovt skissert kan den ikke-statlige terrorismen i perioden fra 1800-tallet og frem til i dag deles i tre. Den anarkistiske, den nasjonalistiske og kommunistiske og til sist den islamistiske. Periodene er overlappende og på ingen måte eksklusive. 46 Anarkistiske grupperinger oppstod mot slutten av 1800tallet og utgjorde i all hovedsak de første kjente ikke-statlige terrorgruppene. Fremgangsmåten var å ta livet av eller forsøkte å ta livet av politiske ledere og statsoverhoder. Med andre ord var målene for terroren staten og myndighetene. 47 Etter andre verdenskrig var terrorisme først og fremst å finne i de europeiske koloniene, før fenomenet i større utstrekning dukket opp på europeisk jord igjen fra 1960årene. Både kommunistiske grupper, som for eksempel Brigate Rosse i Italia og Rote Armee Fraktion 48 i Vest-Tyskland, og nasjonalistiske frigjøringsbevegelser, som Irish Republican Army (IRA) og den baskiske separatistbevegelsen ETA 49 i Frankrike og Spania, benyttet terrorisme i form av kidnapping, drap og sabotasje som middel for å oppnå sine mål. For kommunistene var målet å 46 Roberts (2002) 47 Roberts (2002) 48 Bedre kjent som Baader-Meinhoff Gruppe 49 Euskadi Ta Askatasuna 11

15 undergrave myndighetene og å legge til rette for proletariatets revolusjon, mens frigjøringsbevegelsene ønsket nasjonal løsrivelse. 50 Noe forenklet kan man si at både den nasjonalistiske og den kommunistiske terroren i all hovedsak rammet myndighetene eller representanter for myndighetene i territorialstaten gruppene hadde tilhold i eller det søktes frigjøring fra. I den grad terrorismen var (geografisk) grenseoverskridende rammet den først og fremst personer knyttet til territorialstaten. Ekstreme islamistiske terrorgrupper 51 som Al-Qaida og Taliban vokste frem rundt Disse gruppenes terrorangrep var og er mer vilkårlige enn det man tidligere var vant til. Sivile ble rammet også før 1990, men terrorangrepene ble heretter spredt ut over et større geografisk område. Frem til ekstrem islamistisk terrorisme ble den dominerende formen for terrorisme var terrorbekjempelse i liten grad et internasjonalt anliggende og det internasjonale juridiske samarbeidet var på langt nær like omfattende som i dag. Terroranslagenes mål var i all hovedsak statens konstitusjon, sikkerhet og samfunnsorden. Utenfra ble anslagene stort sett kategorisert som politiske lovbrudd. 53 Politiske lovbrudd var unntatt fra utleveringsavtaler, selv om lovbruddene var anset som kriminelle i «mottakerlandet». 54 En viss endring av dette fikk vi da Norge ratifiserte Europarådets konvensjon 27. jan 1977 om bekjempelse av terrorisme i Til forskjell fra nå kunne noen terrorhandlinger tilsynelatende rettferdiggjøres av det politiske/ideologiske målet de forsøkte å oppnå. Internasjonalt strafferettslig samarbeid, generelt, var mindre omfattende tidligere enn det er i dag. Fra straffeloven 1902 trådte i kraft i 1905 frem til 1985 sluttet Norge seg til om lag 20 konvensjoner og andre internasjonale forpliktelser som hadde betydning for strl. Til sammenligning har vi sluttet oss til like mange de siste 20 årene Campbell (2010) s Terrorisme er voldelig ekstremisme, men ikke alle ekstremister er voldelige, jf. Campbell (2010) kapittel Campbell (2010) s Ot.Prp.Nr. 8 ( ) s Lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere 5 (1). 55 Ot.prp.nr. 8 ( ) s

16 11. september 2001 ble USA rammet av terrorangrep (videre omtalt som 9/11). I et godt koordinert selvmordsangrep ble fire fly kapret av 19 islamistiske terrorister. To av flyene ble styrtet inn i tvillingtårnene i New York og ett i Pentagon, mens det fjerde styrtet på et jorde på vei mot Washington D.C. Nesten 3000 mennesker døde i angrepet. Terrorangrepet var ikke det siste storskala, jihadistiske angrepet på sivile mål, hverken i vesten eller i verden for øvrig. Terrorangrepene 9/11 medførte et økt internasjonalt fokus på bekjempelse av terrorisme, både politisk, økonomisk, diplomatisk og juridisk. Allerede 28. september 2001 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1373, som særlig skulle hindre finansiering av terrorhandlinger og forby forberedelser til terrorhandlinger. 56 FNs sikkerhetsråd har utarbeidet flere resolusjoner i arbeidet for bekjempelse av terrorisme og i FN-systemet finnes det i alt 18 universelle instrument for terrorbekjempelse av spesifikke terrorhandlinger. 57 Den som særlig skal trekkes frem i denne sammenhengen er Sikkerhetsrådets sanksjonsliste 58 (også kalt terrorliste) som pålegger medlemsstatene å fryse aktiva, innføre reiseforbud og våpenembargo mot Al-Qaida, Taliban og IS 59 og grupper/organisasjoner og enkeltpersoner som støtter disse. 60 «Terrorlisten» er bindende for Norge i den forstand at Norge er folkerettslig forpliktet til å følge opp sanksjonssystemet, jf. FN pakten artikkel 25. Dette har Norge gjort i forskrift. 61 Med andre ord er Norge er bundet til å iverksette sanksjoner mot personene og organisasjonene som til enhver tid står på FNs terrorliste. Det europeiske råds felles holdning 62 følger opp FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001) og fastsetter generelle prinsipper for hvordan EU skal bekjempe terrorisme. EUs kanskje viktigste instrument i terrorbekjempelse er «Rammeavgjørelse om bekjempelse av terrorisme». 63 Den inneholder definisjoner av begrepene terrorhandlinger og terrororganisasjon og pålegger medlemslandene å kriminalisere blant annet deltagelse i terrororganisasjoner og terrorrelaterte 56 Wessel-Aas, Jon (2014) 57 UN, United Nations Action to Counter Terrorism 58 Som har sitt utspring i sikkerhetsrådsresolusjon 1267 (1999), og er fulgt opp i senere resolusjoner. 59 FN (2015) Security Council Committee Pursuant to Resolutions 1267 (1999) mv. 60 UN, Sanctions List Material 61 Forskrift 22. desember 1999 nr /930/CFSP /475/JHA 13

17 handlinger. Den norske definisjonen av terrorhandlinger 64 bygger på den vi finner i rammeavgjørelsen artikkel Etter hvert som den islamistiske terrorismen har vokst frem, har også det internasjonale regelverket utviklet seg. Antagelig må dette ses i lys av den stadig voksende mengden internasjonale og regionale avtaler, konvensjoner, mv også på andre områder. Men det har også vært en utvikling av terrorismen som kanskje får den til å fremstå som mer truende enn den gjorde før. Først og fremst fordi den geografiske spredningen er større, og et større antall mennesker og steder er potensielle mål for terroren. Også nasjonalt har instrumentene for terrorbekjempelse økt, i antall og til dels endret karakter siden begynnelsen på 2000tallet. 3.3 Utviklingstrekk i den norske terrorlovgivningen Fra starten av 2000-tallet og frem til i dag har norsk terrorlovgivning blitt stadig mer omfattende. Utviklingen har skjedd gradvis og kan beskrives som en firetrinnsprosess. De enkelte endringene i seg selv er gjerne ikke store, men burde ses i sammenheng fordi de kan gi uttrykk for en vesentlig endring i norsk straffeprosess. De fire trinnene som blir omtalt under utgjør trolig bare begynnelsen av en utvikling. I dette kapitlet skal den foreløpige utviklingen av terrorlovgivningen i Norge behandles. Av hensyn til oppgavens omfang vil utviklingstrekk og enderinger kun behandles i grove trekk. Aktuelle nye utviklingstrekk vil kort bli behandlet i kapittel Terrorpakke I Muligheten for særskilt kriminalisering av terrorhandlinger ble vurdert lenge før de første paragrafene ble en realitet, men det ble da konkludert med at norsk straffelovgivning allerede inneholdt straffebud som ville ramme «alle typer handlinger som terrorister kan tenkes å 64 Strl /475/JHA 14

18 utføre». 66 Sikkerhetsutvalget mente også at terror-begrepet var for upresist til å bli benyttet i en juridisk kontekst. 67 I etterkant av 9/11 ble strl a, som kriminaliserte terrorhandlinger og 147b, som kriminaliserte terrorfinansiering, innført. Bestemmelsene gjennomførte FN konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001), samt EUs rammeavgjørelse 2002/475/JHA. 68 Gjennomføringen av 147a innebar ikke kriminalisering av nye fysiske handlinger. Flere ulike straffebud ble listet opp og ble samlet under paraplybetegnelsen «terrorhandlinger», dersom de var gjennomført med «terrorforsett». 69 Det var med andre ord skyldkravet som utgjorde forskjellen fra de gamle straffebudene Terrorpakke II og III Både i 2005 og i 2008 ble flere terrorrelaterte handlinger kriminalisert. Gjerningene beskrevet i straffebudene er knyttet til terrorvirksomhet, for eksempel rekruttering og planlegging, 70 men ikke nødvendigvis direkte til terrorhandlinger. Politiet og PST fikk, i 2005 utvidet adgang til å benytte blant annet skjulte tvangsmidler, ikke bare under etterforskning av fullbyrdede kriminelle handlinger, men også i rent forebyggende øyemed. 71 Strpl. 222d «Bruk av tvangsmidler for å avverge alvorlig kriminalitet» gir i andre ledd PST anledning, til å ved kjennelse, benytte alle tvangsmidler (inkludert hemmelige) i strpl. kapittel 15-16b som «ledd i etterforskningen», dersom det er «grunn til å tro» at noen «kommer til å begå» blant annet handling som beskrevet i strl. 136a. I 2008 kom nok en lovendring på terrorområdet. Nye handlinger ble kriminalisert for å muliggjøre ratifisering av Europarådets konvensjon av 16. mai 2005 om forebygging av terrorisme artikkel 5 til 7. Det var oppfordring til, rekruttering til og opplæring i metoder og 66 NOU 1993:3 s NOU 1993:3 s Wessel-Aas (2014) s strl a. endret til terrorhensikt i strl Strl. 135 og Wessel-Aas (2014) s

19 teknikker særlig egnet til terrorhandlinger, som nevnt i strl. 147 a og b, som ble kriminalisert Terrorpakke IV straffeloven a Deltagelse i terrororganisasjon ble kriminalisert i 2013, i strl d og strl a: «Med fengsel inntil 6 år straffes den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon, når organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Medvirkning straffes ikke.» Kriminaliseringen kom i etterkant av flere lovendringsforslag fra PST, 73 men ideen om å gjøre deltagelse i terrororganisasjon straffbart var ikke ny. Det hadde blitt foreslått tidligere, strl a kriminaliserte allerede deltagelse i militær organisasjon og flere internasjonale organer hadde krevd slik kriminalisering av sine medlemstater. Årsaken til at kriminaliseringen tok tid i Norge, var at det lenge ble konkludert med at det eksisterende lovverket var dekkende nok, dessuten ville det være vanskelig å håndheve, departementet hadde prinsipielle betenkeligheter og det ville bryte med norsk strafferettstradisjon som knyttet straffeansvaret til konkrete handlinger. 74 Terrorismens utvikling har imidlertid gitt den økt oppmerksomhet fra myndighetenes side og strl. 136a ble innført for å kunne straffeforfølge og etterforske allerede før det foreligger forsøk på terrorhandling. I strl har terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger blitt plassert i et eget kapittel. 75 Paragraf 136a er det siste og overlapper en del med de andre straffebudene der. Flere handlinger som vil kunne rammes av begrepet «deltagelse i terrororganisasjon» ville også tidligere vært straffbare, særlig i form av forsøk på og medvirkning til mer alvorlige terrorhandlinger eller terrorrelaterte handlinger. 76 Når deltagelse 72 Wessel-Aas (2014) s Politiets sikkerhetstjeneste notat (2011) 74 Prop. L131 ( ) s Ot.prp.nr. 8 ( ) s Prop. L131 ( ) s

20 ble kriminalisert i 2013 skulle den fylle hull i regelverket. Departementet mente at de terrorrelaterte handlingene som alt var kriminalisert lå så nær fullbyrdede terrorhandlinger i tid, at muligheten til å forhindre slike handlinger ble begrenset. 77 Innføringen av 136a innebar en utvidelse av spektret av handlinger som dekkes av straffebud i terrorkapitlet, strl. kapittel 18. Selve terrorismen har endret seg, og måten trusselen blir besvart har blitt endret i form av kriminalisering av terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger i egne straffebud, og et stadig økende antall av dem. I tillegg har terrorbestemmelsene i strl. fått et eget kapittel. Straffeloven 136a er det, foreløpig, siste tilskuddet til strl. kapittel 18. innholdet i to av vilkårene i bestemmelsen behandles i de neste kapitlene. 77 Prop. L131 ( ) s

21 4 TERRORORGANISASJON 4.1 Introduksjon Med den oppmerksomhet terrorisme, terrorhandlinger og terrororganisasjoner har fått og stadig får både i media, akademia og samfunnsdebatt, på tvers av fagfelt og interesseområder er det nærliggende å forestille seg at begrepene «terror» og «terrorhandling» ikke byr på nevneverdige definisjonsproblemer. Etter 9/11 var det liten uenighet om at det angrepet var et terrorangrep. Like fullt har det vist seg vanskelig å etablere en felles, internasjonal definisjon. 78 I Norge var det lenge uenighet om hvor egnet terrorisme var som juridisk begrep og advokatforeningen hevdet at «terrorismebegrepet er så politisk betent at det virker nærmest umulig å legge det til grunn som kriterium i en straffebestemmelse.» 79 I Norsk rett er terrorhandlinger definert i strl Definisjonen bygger i stor grad på den vi finner i det Europeiske Råds rammeavtale 2002/475/JHA. 80 Norge er ikke formelt bundet av rammeavtalen, men det anses som fordelaktig å ha tilnærmet likt regelverk som EU på terrorområdet. EUs definisjon er blitt kritisert for å favne for vidt og være for lite forutsigbart og dermed bryte med legalitetsprinsippet, jf. EMK artikkel Strl. 131 favner ikke fullt så vidt som EUs rammeavgjørelse. Definisjonen av terrororganisasjon som ligger til grunn for strl. 136a fremgår ikke av lovteksten. I forarbeidene fremgår det at en terrororganisasjon er: «en organisert gruppe som enten har som hovedformål å begå terrorhandlinger eller hvor en vesentlig del av gruppens virksomhet består i å begå slike handlinger». 82 Definisjonen reiser flere interessante problemstillinger som drøftes i dette kapitlet. Først behandles begrepet terrororganisasjon herunder spørsmålene om hva en terrorhandling er og hva en organisasjon/organisert gruppe er. Deretter belyses spørsmålet om det til definisjonen av terrororganisasjoner ligger et handlingskrav, og hva dette i tilfelle består i. Terrorlister, som FNs sanksjonsliste, som bevis i straffesaker vil også drøftes før subjektiv oppfattelse av 78 Duffy (2015) s Ot.prp.nr. 61 ( ) s /475/JHA 81 O'Neill (2007) 82 Ot.Prp.nr. 8 ( ) s og Prp. 131L ( ) s

22 organisasjonens formål behandles til sist. om vil drøftes nærmere i dette kapitlet. For det første: Hvordan skal terrororganisasjon nærmere defineres? 4.2 Terrororganisasjon et todelt begrep Begrepet terrororganisasjon er todelt. Det er snakk om en organisasjon eller organisert gruppe som har som hovedformål eller at en vesentlig del av dens virksomhet består av å begå terrorhandlinger. Først behandles begrepet terrorhandling. Deretter organisasjonsbegrepet og momenter i vurderingen om en sammenslutning er en organisasjon/organisert gruppe Hva er en terrorhandling? Terrorhandlinger defineres i strl Flere ulike handlinger som allerede er kriminalisert i andre straffebud listes opp, deriblant terrorbombing 83, anslag mot infrastrukturen 84, menneskehandel 85 og fremkalling av fare for allmennheten 86. Disse, med flere, er terrorhandlinger dersom de er begått med terrorhensikt. «Terrorhensikt foreligger dersom en [slik] handling ( ) begås i den hensikt a. å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern, b. å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller c. urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en mellomstatlig organisasjon.» Strl Strl Strl Strl Strl

23 Det er med andre ord ikke nye fysiske handlinger som ble kriminalisert med strl. 136a, men skyldkravet er endret. Terrorhensikten er ikke knyttet til et politisk, religiøst eller ideologisk ståsted. Det avgjørende er hvilke følger gjerningspersonen hadde til hensikt å påføre Organisasjonsbegrepet i strafferetten En terrororganisasjon er en organisert gruppe eller organisasjon som har som hovedformål å begå terrorhandlinger som beskrevet i strl. 131, mv. Her behandles spørsmålet om hvordan begrepet organisasjon eller organisert gruppe burde forstås og hvilke momenter som er relevante i en vurdering av om det er tale om en organisasjon eller en organisert gruppe. Definisjonen av terrororganisasjoner er basert på definisjonen av «organisert kriminell gruppe», jf. strl c. 89 Det gjøres ikke eksplisitt forskjell på begrepene organisasjon og gruppe i forarbeidene og det er fremstår som om begrepene menes å omfavne det samme. Straffelovens definisjon av «terrororganisasjon» ligger også tett opp mot EUs definisjon av «terrorgrupper». 90 Dette tyder, i seg selv, på at det i strafferettslig forstand ikke er en reell forskjell mellom begrepene terrorgruppe og terrororganisasjon. Innen samfunnsvitenskapen er det vanlig å skille mellom organisasjoner «sosialt system som er bevisst konstruert for å realisere bestemte mål» 91 og grupper, som er løsere sammenslutninger. Dette skillet har mindre betydning for forståelsen av strl. 136a. Her er skillet mellom en gruppe eller en organisasjon på den ene siden og løse nettverk på den andre, av større interesse. Begrepet terrororganisasjon skal forstås på samme måte som i strl. 121 til 124 og 126: 92 Definisjonen er utformet etter mønster fra «organisert kriminell gruppe» i strl c. 93 Momenter i vurderingen av om en gruppe er en «organisert kriminell gruppe» vil med andre ord kunne være relevante også for vurderingen av om en terrororganisasjon er nettopp dette 88 Ot.prp.nr.61 ( ) s NOU 2003:18 s. 104, jf. Ot.prp. nr 62 ( ) s /275/JHA artikkel 2 91 Jacobsen (2002) s. 12 mv. 92 Prop. 131L ( ) s NOU 2003:18 s

24 eller bare et løst nettverk. I forarbeidene nevenes noen momenter som kan være tegn på at en sammenslutning er en organisasjon er om den: - har en viss organisatorisk eller hierarkisk struktur og tidsmessig varighet - har en avtalt arbeidsfordeling mellom medlemmene - har jevnlige møter og samlinger - har tilknytning til bestemte lokaler - har internasjonale forgreininger For at det skal kunne kalles en «organisert kriminell gruppe» må det i tillegg være tre eller flere medlemmer, uten at det kreves noen kontinuitet i medlemsmassen eller at medlemstallene er konstante. Det kreves heller ikke at gruppen har utarbeidet vedtekter eller tilsvarende. 94 Disse momentene samsvarer noe med EUs definisjon av terrorgrupper «... en struktureret sammenslutning af en vis varighed bestående af mere end to personer, som handler i forening med henblik på at begå terrorhandlinger. Udtrykket "struktureret sammenslutning" betegner en sammenslutning, der ikke er vilkårligt dannet med henblik på umiddelbart at begå en strafbar handling, og hvis medlemmers roller ikke nødvendigvis er formelt defineret, hvis sammensætning ikke nødvendigvis er fast, og hvis struktur ikke nødvendigvis er nærmere fastlagt.» 95 EUs definisjon avgrenser terrorgrupper mot tilfeldige sammenslutninger som har som formål å umiddelbart begå straffbare handlinger. Tidsmomentet er også et moment som nevnes i norske forarbeider, og kan tyde på at ad-hoc pregede organisasjoner og sammenslutninger som møtes for å gjennomføre en handling, men deretter oppløses, ikke burde rammes. De som inngår i slike sammenslutninger vil likevel, etter omstendighetene, kunne straffeforfølges for terrorhandlinger, 96 forsøk på terrorhandlinger, 97 eller terrorforbund. 98 De norske forarbeidene krever tre og det samme antallet kreves etter rammeavgjørelsen. 94 Prop. 131 L ( ) s. 37 og /475/JHA artikkel 2 96 Jf. strl. 131 første og annet ledd 97 jf. Strl. 131 tredje ledd 98 Jf. Strl

25 Etter EUs rammeavgjørelse er det ikke et krav til rollefordeling eller fast sammensetning av gruppen. Selv om både struktur og rollefordeling eksplisitt nevnes som momenter som kan være relevante i vurderingen av terrororganisasjon, burde det ikke forstås som at det er krav eller vilkår i norsk rett. Momenter kan peke i retning av at det er en organisert gruppe der de finnes, men burde ikke forstås som absolutte vilkår for at så er tilfellet. Det avgjørende er ikke skillet mellom organisasjon og gruppe, men mellom gruppe og løse nettverk. Løsere nettverk og enkeltceller er ikke ment å rammes av strl. 136a. Som eksempel kan nevnes at en person som leser et manifest og blir inspirert av dette, ikke kan sies å være en del av en organisasjon, sammen med de som skapte manifestet. Forarbeidene gir liten veiledning for å forstå hvor grensen generelt burde trekkes. Listen med momenter er ikke uttømmende og spørsmålet om en gruppe vil kunne kalles en terrororganisasjon må bero på en konkret vurdering. Veiledende for svaret på dette er om gruppen/organisasjonen har noen form for struktur eller organisering, og dette må avgrenses mot for eksempel enkeltindivider som lar seg inspirere av andres handlinger eller manifester, uten å i realiteten ha vært i kontakt med inspiratoren. 4.3 Kan organisasjoner som ikke har begått terrorhandlinger defineres som terrororganisasjoner? Som nevnt må terrororganisasjoner ha som hovedformål å begå terrorhandlinger eller dette må være en vesentlig del av virksomheten, for å kunne defineres som terrororganisasjoner i strafferettslig forstand. Definisjonen deler potensielle terrororganisasjoner inn i to grupper. De som har til formål å begå terrorhandlinger og de som har det som vesentlig del av sin virksomhet (vesentlighetskravet). For de som har det som vesentlig del av sin virksomhet tilsier en alminnelig språklig forståelse at organisasjonen allerede har begått terrorhandlinger eller har forsøkt å begå terrorhandlinger. For organisasjoner som har terrorhandlinger som sitt formål tilsier ordlyden derimot at de ikke nødvendigvis har gjennomført eller forsøkt å gjennomføre terrorhandlinger. 22

26 I det følgende behandles først spørsmålet om det å ha som formål å begå terrorhandlinger, alene, kvalifiserer en organisasjon som en terrororganisasjon? Deretter vurderes innholdet i vesentlighetskravet Er formålet tilstrekkelig? Definisjonen i forarbeidene stiller krav til at organisasjonen i det minste må ha til formål å begå terrorhandlinger for å kunne klassifiseres som en terrororganisasjon. Formålet i seg selv er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en organisasjon kan kalles en terrororganisasjon. Organisasjonen må også ha «tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler», jf. strl. 136a. Temaet for dette delkapitlet er hva det siste vilkåret i 136a sier om formålet om å begå terrorhandlinger og hvordan dette sammen burde forstås. Utgangspunktet for diskusjonen er strl a, som for øvrig tilsvarer strl Straffeloven a er identisk med strl d. Paragrafene har sine røtter i strl a annet ledd a kriminaliserte deltagelse i foreninger som har «til formål å forstyrre samfunnsordenen eller å oppnå innflytelse i offentlige anliggender». Det var uenigheter om hvordan bestemmelsen skulle forstås og, blant annet, Lund-kommisjonen hevdet at organisasjonens formål alene ikke var tilstrekkelig for å avgjøre straffbarheten av deltagelse: «Så lenge organisasjonen nøyer seg med å hevde sine meninger og ikke har tatt skritt for ved ulovlige midler å realisere formålet, kan straff ikke anvendes på personer med tilknytning til organisasjonen.» 100 Dette synet fikk støtte, blant annet av Kontroll- og konstitusjonskomiteen 101 og ble fulgt opp i Høyesterett. 102 Presiseringen ble lovfestet i 1999, 103 slik at straffebudet kun rammet organisasjoner som faktisk hadde gjennomført eller tatt skritt for å gjennomføre det formålet de 99 Eskeland (2015) s Dok.nr. 15 ( ) s Innst.S.nr. 240 ( ) 102 Rt s Endringslov til straffeprosessloven og straffeloven (1999) 23

27 hadde. Vilkåret «tatt skritt for å realisere formålet» ble videreført til strl d og strl a. 104 Selv om en organisasjon har til formål å begå terrorhandlinger, men nøyer seg med å hevde sine meninger er ikke dette tilstrekkelig for at deltakerne i organisasjonen skal kunne straffeforfølges etter 136a. Organisasjonen må også ha «tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler». Det formålet som må realiseres er å begå terrorhandlinger som beskrevet i strl Det fremgår av ordlyden at dette formålet er organisasjonens, som en helhet, ikke den enkelte deltagers. Det er med andre ord ikke et vilkår for straffeansvar etter strl. 136a at deltageren hadde til formål å selv begå terrorhandlinger. For deltageren kreves bare forsett med hensyn til de objektive vilkårene i 136a. Det er langt fra den rene meningsytring av formålet til en gjennomført terrorhandling. Hvor mye mer enn verbale uttrykk for formålet kreves for at organisasjonen kan sies å ha «tatt skritt for å realisere formålet?» Vilkåret burde ikke forstås som et suksesskrav. De skritt som er tatt må ikke ha ført til en terrorhandling eller et forsøk på sådan. At det er tatt skritt fremstår som en nokså lav terskel. Organisasjonen må ha foretatt seg noe mer enn å kun ytre sine meninger, men antagelig er det ikke nødvendig at det er gjort så mye mer enn å planlegge og/eller forberede en terrorhandling. Desto lengre terrororganisasjonen har kommet i planleggingen eller forberedelsene, desto enklere er det derimot å bevise at de har «tatt skritt». Det som skjerper kravet «tatt skritt» er at de må være tatt med «ulovlige midler». Vilkåret innebærer at i alle fall noen av de skritt som er tatt for å realisere terrorformålet må være i strid med gjeldende rett. At handlingene er i strid med gjeldende rett innebærer ikke at de nødvendigvis må være straffbare i seg selv. 105 Vilkåret «tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler» er en tydeliggjøring og en presisering av innholdet i begrepet terrororganisasjon. Vilkåret begrenser omfanget av strl. 136a, ved at terrororganisasjonens formål alene ikke gjør deltagelse straffbart, dersom organisasjonen ikke har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Organisasjonen 104 Eskeland (2015) s Eskeland (2015) s

28 står dermed fritt til å uttrykke meninger (forutsatt at disse meningene ikke rammes av andre straffebud) så lenge organisasjonen ikke foretar seg noe for å realisere formålet. I tillegg gjelder straffeloven med de begrensninger som følger av menneskerettighetene. Presiseringen i straffebudet om at terrorformålet i seg selv ikke kan medføre straffeansvar for deltagerne uten at noen aktiv handling er foretatt for å realisere det, er i samsvar med både tanke-, samvittighets- og religionsfriheten, ytringsfriheten og forsamlingsfriheten. Samvittighetsfriheten gir enhver rett til «å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig som privat og gi uttrykk for sin religion eller overbevisning». 106 Artikkelen er nært knyttet til både ytringsfriheten, som omfatter «frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser.» 107 og organisasjonsfriheten som beskytter enhvers «rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre». 108 Beskyttelsen er derimot ikke ubegrenset. For eksempel beskytter organisasjonsfriheten beskytter bare fredelige samlinger, ikke voldelige organisasjoner eller organisasjoner som oppfordrer til vold. EMD behandlet spørsmålet om hvilke organisasjoner som var beskyttet av EMK artikkel 11 og fant at: «a political party whose leaders incite to violence or put forward a policy which fails to respect democracy or which is aimed at the destruction of democracy and the flouting of the rights and freedoms recognised in a democracy cannot lay claim to the Convention s protection against penalties imposed on those grounds». 109 Med andre ord er ikke kriminalisering av deltagelse i terrororganisasjon i motsetningsforhold til denne artikkelen så lenge definisjonen av terrororganisasjon fortsetter å inneha et vilkår om terrorhandlinger som hovedformål eller vesentlig del av gruppens virksomhet, og dermed ikke rammer fredelige forsamlinger. 110 Derimot er det tenkelig at artikkelen kan beskytte fredelige 106 EMK artikkel 9(1) 107 EMK artikkel 10(1) jf. SP artikkel EMK artikkel 11(1) 109 Herri Batasuna and Batasuna v. Spain (79) 110 Prop. 131L ( ) s