OSLO TINGRETT i Oslo tingrett, TVI-OTIR/04. Klage på vedtak om merking av kyststi.

Transkript

1 OSLO TINGRETT -----DOM Avsagt: Saksnr.: Dommer: i Oslo tingrett, TVI-OTIR/04 Tingrettsdommer Egil Folke Moe Saken gjelder: Klage på vedtak om merking av kyststi. Morten Jahr Advokat Per Gullik Horgen v/advokat Eirik Espenes mot Staten v/miljøverndeprtementet Advokat Arne-Martin Hægdahl Sørli Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder gyldigheten av Miljøverndepartementets vedtak av , hvor Morten Jahrs klage over Direktoratet for naturforvaltnings vedtak av ikke ble tatt til følge. Vedtaket gjelder merking av en kyststi over Jahrs eiendom gnr 29 bnr 68 og bnr 697 i Nesodden kommune, og er truffet i henhold til friluftsloven 35. Framstilling av saken Etter forutgående forsøk på å komme frem til minnelige ordninger med berørte grunneiere langs kysten på vestsiden ut mot Oslofjorden, søkte Nesodden kommune (kommunen) ved brev av og til Direktoratet for naturforvaltning (direktoratet) om inngrepstillatelse til merking av kyststi for de eiendommer hvor en frivillig ordning ikke var kommet i stand. Direktoratet sendte deretter ut forhåndsvarsel til de berørte. Etter å ha innhentet Jahrs merknader til saken, innvilget direktoratet med hjemmel i friluftsloven 35 kommunens søknad om merking av kyststi over Jahrs eiendommer, gnr 29 bnr 697 og 68. Direktoratet har i sitt vedtak (side 7) beskrevet eiendommene slik: På eiendommene er det oppført flere byggverk. På hvert bnr er det ei hytte. I tillegg er det oppført uthus/redskapsbod/badehus og annekser. Bnr 68 har et totalareal på ca 1270 kvadratmeter. Bnr 29/697 et totalareal på 2940 kvadratmeter. Bnr 68 har ei hyttetomt som er sterkt skrånende ned til sjøen med et platå opp ved hytta. Hytta er bygd på en naturlig terrasse i terrenget med en stedvis relativt høy forstøtningsmur. Kommunen opplyser at denne på det høyeste er ca 6 meter. Avstanden mellom stien/traseen og begynnelsen av fjellet/forstøtningsmuren som leder opp til det inngjerdede området, er svært liten og på det smalest kun noen få meter. Avstanden stien/traseen og forstøtningsmuren øker noe etter hvert som en går i sørlig retning. Huset er naturlig avgrenset med et gjerde som går langs med forstøtningsmuren opp på platået. Platået er relativt stort, men ganske bratt på oversiden av huset. Huset ligger med en kortvegg mot gjerde ut mot sjøen. Hytta på bnr 29/697 ligger noe mer tilbaketrukket og avstanden fra huset ned til den omsøkte kyststien er ca. 14 meter på det korteste (avstanden annekset og stien). Høydeforskjellen er på det meste ca 5 meter. Hyttetomten må karakteriseres som relativt sterk skrånende ned mot sjøen. Også her blir hytta på grunn av høydeforskjellen liggende på et platå over stien/traseen og bryggeanlegget. Vest for hytta noe nærmere stien ligger et anneks og bakenfor dette et uthus. Jahr påklaget vedtaket til Miljøverndepartementet (departementet), som deretter i brev av stadfestet direktoratets vedtak. Ved stevning av fra advokat Per Gullik Horgen v/advokat Eirik Espenes reiste Jahr søksmål mot departementet etter først å ha varslet om stevningen med påstand om at departementets vedtak av var ugyldig. Det ble anført at det i realiteten dreide seg om nyetablering en kyststi over privat eiendom, hvilket friluftsloven 35 ikke ga TVI-OTIR/04

3 hjemmel for. Subsidiært ble det anført at kyststien i strid med loven var planlagt over innmark. Det ble også gjort gjeldende at det forelå en usaklig forskjellsbehandling av Jahr. Denne anførselen er imidlertid frafalt i saksøkers sluttinnlegg. I tilsvar av fra regjeringsadvokaten v/advokat Arne-Martin Sørli nedla departementet påstand om frifinnelse, idet departementet hevdet at vedtaket bygget på en korrekt rettsanvendelse og subsumsjon, samt at det ikke foreligger usaklig forskjellsbehandling. Fordi det ble krevd befaring på barmark, ble opprinnelig berammet hovedforhandling endret fra til , hvilket har medført at 6-måneders fristen i tvisteloven 9-4 ikke har latt seg overholde. Saksøkerens påstandsgrunnlag Det gjøres gjeldende at saken i realiteten dreier seg om etablering av en helt ny kyststi, da det aldri har eksistert en sti for allmennheten over saksøkers eiendommer. En slik sti fremgår verken av noe kart (for eksempel av fremlagt turkart fra 1983) eller av terrenget. Den påståtte stien i terrenget er ingen sammenhengende trasé for allmennheten, men er derimot opparbeidet og vedlikeholdt av de berørte grunneiere for atkomst til eiendommene deres. Stien er dessuten ikke sammenhengende, men stopper opp et stykke, før man på den andre siden kan komme til en annen sti av en helt annen kvalitet. Friluftsloven 35 første ledd bokstav a gir kun hjemmel for merking av allerede eksisterende ruter i utmark, og gir således ikke rett til å etablere nye ruter (d.v.s. traséer mellom to eller flere punkter). Det følger direkte av ordlyden i nevnte bestemmelse at det kun gis hjemmel for merking og således ikke etablering, som er et langt mer inngripende tiltak. Legalitetsprinsippet må derfor tillegges stor vekt ved tolkningen. Til støtte for dette syn viser saksøker til friluftslovkomitéens innstilling fra 1954 (side 13), hvor det uttales at ved avgjørelse av hva som er gjeldende rett synes meget å tale for at man må trekke et skille mellom det å foreta oppmerking av veiruter og det å gå til utbedring av ferdselsveiene. Videre: Men når det spørres om ferdselsveiene kan utbedres uten på forhånd å innhente tillatelse fra eieren, er det atskilling grunn til å stille seg tvilende. Det foreligger ingen rettspraksis om tillatelse til å etablere ny ferdsel i medhold av friluftsloven 35 første ledd bokstav a. Imidlertid uttales det i en avhandling, skrevet av Pål Jensen i 2000, omhandlende etablering av klatrefelt, at det meste taler etter mitt syn for at fril 35 første ledd bokstav a ikke gir hjemmel for inngrepsløyve som innebærer tillatelse til bolting. Etter saksøkers oppfatning må det samme gjelde for merking i forbindelse med nyetablering av kyststi TVI-OTIR/04

4 Subsidiært gjøres det gjeldende at kyststien vil gå over innmark, mens Friluftsloven 35 kun gir hjemmel for merking i utmark. I dette tilfellet dreier det seg om hustomt, som etter 1a er å anse som innmark. Når det gjelder hva som er å anse som hustomt, ble det i Furumoadommen (Rt 1998/1164) lagt vekt på avstanden mellom bolighuset og strandsonen. Basert på en tabell inntatt i DNhåndbok nr 14 for 2000 (utgitt av Direktoratet for naturforvaltning), vil det beslaglagte areal (den private sone) på den nordlige tomten (bnr 68) utgjøre ca. 600 m2 av et samlet tomteareal på ca 1300 m2. Av Hvalerdommen (Rt 2005/805) fremgår at det i tillegg til arealets størrelse skal tas hensyn til terrengforhold, arrondering og tomtens plassering. Begge eiendommene er svært bratte både ovenfor og nedenfor husene. Den nordlige eiendommen (bnr 68) har et uteareal på ca 80 kvadratmeter. Et oppholdsareal av denne størrelse er for lite til å regnes som hustomt. På grunn av det skrånende terrenget på baksiden av huset, er det naturlig at man oppholder seg på sjøsiden med utsyn. Den sørlige eiendommen (bnr 697) har et større areal enn den nordlige, men også her tilsier terrengets arrondering at man oppholder seg på sjøsiden. Eiendommene har dessuten liten avstand fra husvegg til stien. På den nordlige er avstanden er den korteste avstanden ca 5 meter, på den sørlige ca 15 meter, hvilket for begge eiendommene gir et betydelig innsyn fra stien. I herværende sak er det flere forhold enn i Hvalerdommen som tilsier at stien må anses å gå over hustomt, blant annet mindre avstand fra husveggene og at eiendommene vender naturlig ut mot sjøen. Merkingen vil i seg selv medføre økt bruk fra allmennhetens side. Det må også tillegges vekt at allmennheten har tilgang til en alternativ sti like ovenfor eiendommene, sml. Collettdommen (Rt 2008/803). Kyststien vil på denne bakgrunn medføre at allmennhetens bruk vil være til utilbørlig fortrengsel for Jahr og hans families eget bruk av eiendommene. Det bestrides for øvrig at Jahr har foretatt ulovlige tiltak på sine eiendommer. Etter samtale med en ansatt i kommunen, fikk han den forståelse at han ikke trengte å søke om å få endre fra betongdekke til skiferdekke på stien. Hvis kommunen i dag mener at skiferhellene var lagt ulovlig, har kommunen forholdt seg passiv i flere år, til tross for at man var klar over de foretatte arbeider. Morten Jahr har nedlagt slik påstand: 1. Vedtak truffet av Direktoratet for naturforvaltning den , stadfestet av Miljøverndepartementet den , kjennes ugyldig. 2. Morten Jahr tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens rente, fra forfall til betaling skjer TVI-OTIR/04

5 Saksøktes påstandsgrunnlag Det gjøres gjeldende at det faktisk går en sti til bruk for allmenheten langs kysten over Jahrs eiendom fra Fjellstrand og til Dalboveien, og at det således ikke dreier seg om en nyetablering. Dette kan blant annet leses ut i fra historiske dokumenter fra 1950-årene. Uansett er ikke inngrepstillatelse etter friluftsloven 35 første ledd bokstav a begrenset til merking av allerede etablerte stier. I så fall ville dette være i strid med lovens formål og forarbeider, hvor det er lagt vekt på å gi allmennheten nye muligheter til ferdsel i skog og mark. Det gjøres videre gjeldende at kyststien går over utmark. Hvorvidt stien skal anses å gå over hustomt, må bero på en tolkning hensett til lovens formålsbestemmelse i 1 og det som fremgår av forarbeidene. I tilknytning til formålsbestemmelsen ble det i Inst. O. Nr 60 ( ) foreslått at bestemmelsen fikk en mer offensiv og fremtidsrettet ordlyd ved å innta begrepet fremmes i tillegg til bevares. Hustomt i 1 a første ledd må begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset, jf. Furumoadommen. Begrepet utilbørlig fortrengsel i 1a første ledd må bero på en interesseavveining mellom allmenhetens behov og grunneiers bruk av eiendommen. Det følger av forarbeidene at det for eiers vedkommende må være tale om en kvalifisert byrde, jf. friluftskomitéens innstilling fra I nevnte dom uttaler Høyesterett at det må stilles høye krav for at noe med hjemmel i denne bestemmelse skal rubriseres som innmark. Avveiningen mellom allmennhetens behov og grunneiers bruk må videre baseres på en forutsetning om hensynsfull ferdsel fra allmennhetens side. I Hvalerdommen uttales at strandområder står i en særstilling og at grunneiere som bygger i strandsonen må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov er mindre. I begge dommene kom Høyesterett til at det dreide seg om utmark. Det ble også konklusjonen i Sandefjorddommen (Rt 2007/102), hvor det for øvrig ble uttalt at avveiningen av de motstående interesser i dag vil falle ut til fordel for allemannsrettene i større utstrekning enn ved vedtakelsen av friluftsloven. I Collettdommen kom imidlertid Høyesterett (dissens 4-1) til motsatt resultat, idet det her ble vektlagt at stien ikke gikk i strandsonen, at det dreide seg om en atkomststi (ikke tursti) og at stien gikk gjennom et tun. Det foreligger rikspolitiske retningslinjer som tar sikte på beskyttelse av allemannsrettene i strandsonen. Dette gjelder særlig de kommuner blant annet Nesodden som inngår i den såkalte RPR-sonen (RiksPolitiskeRetningslinjer) TVI-OTIR/04

6 Det anføres at Jahr har foretatt endringer på eiendommene innenfor 100-metrsbeltet uten å ha søkt om nødvendig dispensasjon, jf. plan- og bygningsloven Jahr kan ikke høres med at det fra hans side kun gjaldt vedlikehold. Han kan heller ikke høres med at han hadde fått muntlig tillatelse av en kommunal ansatt. Jahrs egen opparbeidelse av strandsonen har gitt denne et betydelig innmarkspreg. Han kan ikke da belønnes med å gis rett til å stenge for allmennheten. Tomtens arrondering tilsier at den private sone avgrenses til platået på nivå med hovedbygningene. Jahrs badehus og brygge utvider ikke innmarken på eiendommen, sml. Hvalerdommen. Da eiendommene ligger direkte i strandsonen, må Jahr finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg. Saksøker har vist til at det i arealplanen er merket av en alternativ trasé. Denne traséen er imidlertid aldri vedtatt som en kyststi. For øvrig er den lagt over andre eiendommer. Det finnes således ingen alternativ kyststi over Jahrs eiendommer. Det bestrides at den aktuelle kyststien kun er en atkomstvei til berørte eiendommer. Den påberopte alternative traséen har dessuten langt dårligere kvaliteter enn kyststien, på grunn av manglende nærhet til sjøen og svært kupert lende. I tillegg går stien nærmere bebyggelse og oppholdsplasser, hvilket gir mer innsyn. Det er for øvrig ingen indikasjoner på at ferdselen langs kyststien skal bli omfattende eller sjenerende. Tidligere da Jahr søkte om tillatelse til å etablere sandstrand på eiendommen har han gitt uttrykk for at han ikke hadde innsigelser mot kyststien. For øvrig må merkingen av den aktuelle kyststien sees i sammenheng med det arbeid som ellers gjøres for å lette tilgjengeligheten for allmennheten også på andre eiendommer langs kysten til Oslofjorden. Staten v/miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand: 1. Staten v/miljøverndepartementet frifinnes. 2. Staten v/miljøverndepartementet tilkjennes sakens omkostninger. Rettens vurdering Retten skal ta stilling til gyldigheten av et forvaltningsvedtak, der Miljøverndepartementet har stadfestet et vedtak truffet av Direktoratet for naturforvaltning. I vedtaket er Nesodden kommune etter søknad og i medhold av friluftsloven 35 første ledd bokstav a gitt inngrepstillatelse til merking av en kyststi over blant annet saksøkers to eiendommer. Saksøker har imidlertid anført at friluftsloven 35 ikke gir hjemmel for et slikt inngrep. Det er således tale om et rettsanvendelsesspørsmål, hvor domstolene har full prøvingsrett TVI-OTIR/04

7 Friluftslovens 35 første ledd bokstav a lyder slik: Departementet kan gi kommuner og lag som har til formål å fremme reise- og friluftsliv alminnelig eller begrenset rett til å varde og merke opp ruter i utmark. Saksøker hevder at det aldri tidligere har eksistert noen sti for allmennheten over hans eiendommer, og at vedtaket derfor uten lovlig hjemmel åpner for en nyetablering av en kyststi, og således ikke bare for merking av en eksisterende rute. Partene er imidlertid uenige om allmennhetens faktiske bruk av eiendommene. Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til tidligere bruk, da retten ikke kan se at det i 35 første ledd bokstav a er holdepunkter for å hevde at merkingstillatelse bare kan gis for allerede etablerte stier for allmennheten. I lovens forarbeider uttales det at formålsbestemmelsen i 1 vil være av prinsipiell interesse og ha praktisk betydning i forbindelse med anvendelsen av friluftslovens bestemmelser. Formålsbestemmelsen lyder slik: Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helse- fremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Bestemmelsen er offensivt utformet, idet den ikke bare tar sikte på å bevare, men også å fremme allmennhetens ferdsel i naturen. Det er således ikke tale om statiske rettigheter, hvilket blant annet kommer til uttrykk i Rt 2007/102 (Sandefjorddommen), avsnitt 79: Vedtakelsen av formålsbestemmelsen og den begrunnelse som ble gitt i den forbindelse, er en viktig bekreftelse på at det er rom for en dynamisk rettsutvikling på dette området også uten ytterligere medvirkning fra lovgivers side. Det har alltid vært sikker rett at grunneiere har måttet tåle allemannsretter så lenge disse har funnet sted i utmark men også i begrenset utstrekning i innmark og rettighetene har vært utøvd med tilbørlig hensynsfullhet. Utviklingen har ført til en annen og mer omfattende bruk av allemannsrettene som følge av en økt urbanisering, større mobilitet og mer vektlegging av fritid og friluftsvirksomhet, jf. Rt 1998/1164 (Furumoadommen), side TVI-OTIR/04

8 I Sandefjorddommen vises det til en annen dom (Rt 2004/1985, avsnitt 46) hvor Høyesterett uttaler at innholdet i allemannsretten har på samme måte som innholdet i grunneiers eiendomsrett gjennom tidene vært gjenstand for endringer i pakt med skiftende samfunnsforhold. Det er vanskelig å tenke seg at de to rettsinstituttene skal være statiske og ikke kunne endre seg i samsvar med samfunnsutviklingen. Retten er på denne bakgrunn enig med departementet, som i likhet med direktoratet ikke har funnet å vektlegge partenes ulike påstander om faktisk bruk av eiendommene, da tidligere eieres bruk av området kan ha avveket fra nåværende bruk på samme måte som allmennhetens bruk kan ha forandret seg. I Furumoadommen, s. 1172, uttales at allemannsrettene er knyttet til utmark (se nedenfor) og ikke til faktisk utøvelse. Rettene vil således hele tiden ligge der latent. På denne bakgrunn finner retten det utvilsomt at inngrepstillatelse for merking av kyststi har lovlig hjemmel i friluftsloven 35 første ledd bokstav a, uansett om stien rent faktisk har vært i bruk av allmennheten. Det er eiendommens karakter av å være utmark som er avgjørende. Spørsmålet blir derfor om kyststien ligger i utmark eller innmark. Vilkåret for tillatelse til merking i henhold til friluftslovens 35 første ledd bokstav a, er at merkingen skjer i utmark. Med utmark menes udyrket mark som ikke er å regne som innmark, jf. 1a annet ledd. I første ledd første punktum er innmark definert slik: Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. I herværende sak er partene uenige om den aktuelle stien vil gå over hustomt. Høyesterett uttaler i Furumoadommen (side 1171) at uttrykket hustomt ikke er noe entydig juridisk begrep, men må fortolkes i den sammenheng det blir benyttet. Dette synspunkt fremgår også av Friluftslovkomitéens innstilling. Høyesterett uttaler videre at stilt overfor de interesser som ferdselsretten representerer, må uttrykket hustomt begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset. Det er innenfor denne sonen at eier har behov for beskyttelse. Dette syn er fulgt opp i senere rettspraksis. Saksøker har vist til at Direktoratet for naturforvaltning i sin DN-håndbok nr 14 om fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen har inntatt en tabell som skal vise sammenhengen mellom hus og det tomteareal som beslaglegges ved gitte avstander fra husvegg til angjeldende sti/trasé. En slik tabell kan være et nyttig hjelpemiddel for forvaltningen, men ved fastleggelsen av hustomtbegrepet må det i tillegg til arealets størrelse blant annet tas hensyn til terrengforhold, arrondering og tomtens plassering, jf. Rt 2005/805 (Hvalerdommen), avsnitt 62. Det dreier seg således om en konkret helhetsvurdering av de aktuelle forhold på stedet TVI-OTIR/04

9 Om det beslaglagte området skal anses som innmark, beror på en interesseavveining mellom allmennhetens behov og grunneiers bruk av eiendommen, se Furumoadommen, side Med henvisning til at Friluftslovkomitéen mente at lovutkastet etablerte en streng norm, uttalte førstvoterende at det skjønnstema bestemmelsen anviser utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker innebærer etter mitt syn at det må stilles høye krav for at noe med hjemmel i denne bestemmelse skal kunne rubriseres som innmark. Også dette synspunkt er fulgt opp i senere rettsavgjørelser. I herværende sak dreier det seg om allemannsretter i strandsonen. I henhold til rettspraksis står strandområder i en særstilling, som følge av allmennhetens behov for rekreasjon og friluftsliv. I Hvalerdommen påpekes at grunneiere som bygger i strandsonen må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre. Når det gjelder den konkrete interesseavveiningen, vil retten bemerke: Under hovedforhandlingen ble det avholdt befaring, der retten kunne konstatere at det går en gammel sti fra Fjellstrand brygge til Dalboveien blant annet over saksøkers to tilstøtende eiendommer. Stien på disse to eiendommene har tidligere hatt delvis betongdekke, men saksøker har kledd dette med skiferheller. Som ovenfor påpekt, er det ikke vesentlig om stien ble benyttet av de berørte eiendommer som atkomstvei eller av allmennheten for fri ferdsel. Avgjørende er om kyststien vil ligger på et område som er å anse som utmark. Saksøkers to eiendommer (nærmere beskrevet på side 2 i denne dom) er begge bebygget med et hovedhus i tillegg til uthus. Begge husene er plassert oppe på et platå i en skråning som går bratt ned mot sjøen. Det er laget en forstøtningsmur fra platået og ned til sjøen. Høydeforskjellen mellom platået og bakkenivået i strandsonen er på det høyeste ca 5 meter på den nordlige eiendommen (bnr 68) og 6-7 meter på den sørlige (bnr 697). Den aktuelle stien går på nedsiden mellom forstøtningsmuren og sjøen. Avstanden mellom husveggene og stien er på det smaleste bare ca. 15 meter. På grunn av høydeforskjelllene er det likevel lite innsyn til husene og til oppholdsplassene oppe på platået. Tomten på baksiden av husene fortsetter bratt oppover, hvilket medfører at den flatere del på platået rundt husene er relativt lite i forhold til tomtens totale størrelse. Retten mener likevel, i likhet med direktoratet og departementet, at den åpenbart naturlige private sone er den del av tomten som ligger på nivå med husene. På eiendommene har grunneier ved sjøen installert blant annet badehus, brygge og hellegang på stien. Når det gjelder slike installasjoner generelt, gir dette normalt ingen utvidelse av den private sone, jf. Furumoadommen og Hvalerdommen. Retten kan ikke se at det i herværende sak bør stille seg annerledes. Hva gjelder hellegangen, gir denne et svært privat inntrykk, med den følge at noen kanskje vil kvie seg for å benytte stien. Hellene er lagt ulovlig, uten å ha søkt dispensasjon fra kommunen, og kan således ikke gi grunnlag for å rubrisere området som innmark TVI-OTIR/04

10 Saksøker har påpekt at det går en alternativ sti på oppsiden av eiendommene. Retten kan imidlertid ikke se at denne har vært vedtatt som en kyststi. Etter rettens oppfatning er den heller ikke egnet som kyststi. Således er det dårlig med utsyn mot sjøen. Stien er dessuten lagt i et svært kupert terreng og ligger nærmere bebyggelse enn omtvistede kyststi. Etter rettens mening er stien over saksøkers eiendommer det eneste reelle alternativet for å kunne ferdes langs kysten. Forholdene er således ikke å sammenlikne med de forhold som er vektlagt i Collettdommen. Saksøker har i retten gitt uttrykk for at han finner det ubehagelig å få folk så nær inn på seg. Han har imidlertid opplyst at allmennhetens ferdsel over hans eiendommer ikke skjer daglig, selv ikke om sommeren. For øvrig finner ikke retten det sannsynliggjort at merking av kyststi på eiendommene hans vil medføre noen betydelig økning i ferdselen. Saksøker har tidligere i forbindelse med hans søknad om å etablere sandstrand på eiendommen uttalt (i følge ham selv som et salgstriks ) at han ikke hadde noen innvending mot kyststien. Retten må derfor kunne legge til grunn at han ikke har funnet ferdselen over eiendommene spesielt sjenerende. På bakgrunn av den strenge normen som må legges til grunn særlig fordi det dreier seg om inngrep i strandsonen mener retten at den merkede kyststien ikke vil gå over hustomt. Retten kan heller ikke se at det dreier seg om et liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for saksøker. Vilkåret om at merkingen bare må skje i utmark er dermed oppfylt. Staten blir etter dette å frifinne. Staten har etter dette vunnet saken og har dermed krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven 20-2 (1). Retten har vurdert, men ikke funnet at det foreligger omstendigheter som gjør det rimelig å fravike denne regelen. På vegne av staten har regjeringsadvokaten fremlagt en sakskostnadsoppgave på kr ,-, herav salær på kr ,- og utgifter på kr. 500,-. Saksøker har ikke hatt innvendinger til oppgaven. Retten finner kostnadene rimelige og nødvendige for sakens opplysning. Saksøkte dømmes til å betale sakskostnadene i henhold til dette TVI-OTIR/04

11 SLUTNING 1. Staten v/miljøverndepartementet frifinnes. 2. Morten Jahr dømmes til å betale sakskostnader til staten v/miljøvernverndepartementet med sekstitotusennihundre kroner innen 2 to uker fra dommens forkynnelse. Retten hevet Egil Folke Moe Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges TVI-OTIR/04

12 Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten TVI-OTIR/04

13 Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg TVI-OTIR/04