Kl Samlingen på Hafslund Hovedgård åpner. Kvartett fra Trondheimsolistene akkompagnerer deler av utstillingen.

Transkript

1 Det er med stolthet og glede vi i samarbeid med Olavsdagene i Sarpsborg, kan presentere kunstneren Håkon Gullvåg på intet mindre enn tre arenaer i byen under 1000-års-jubileet i På en av Norges flotteste herregårder, Hafslund Hovedgård fra 1762, vises parafraser over keiserlige og kongelige betydeligheter. Sarpsborg kirke fra 1863 blir viet bibelske motiver, mens Goya-parafrase/krig, barndomsmotiver, dyremotiver og stilleben presenteres på Soli Brug, tidligere Nord-Europas største sagbruk med røtter til tallet. Flere av arbeidene blir for salg. Program for åpningsdagen Kl Utstillingen åpnes på Soli Brug av Harald Stanghelle. Pilegrimstaven fra Trondheim ankommer. Kl Dørene åpnes til Sarpsborg kirke. Utstillingen akkompagneres med musikk fra kirkens stolthet, det nyrestaurerte orgelet. Kl : "Byens hjerteslag" med bl.a. samtale mellom Prost i Sarpsborg kirke Kari Mangerud Alvsvåg og Håkon Gullvåg. Kl Samlingen på Hafslund Hovedgård åpner. Kvartett fra Trondheimsolistene akkompagnerer deler av utstillingen. Håkon Gullvåg Håkon Gullvåg er en av de mest betydelige malere i Norge i dag med omfattende internasjonal merittliste. Gullvåg begynte på Kunstskolen i Trondheim som 17-åring. Da hadde han allerede i fire år fått undervisning av Roar Matheson Bye. Den svenske kunstneren og læreren Georg Suttner ble hans første lærer på fulltid, fra Et gjennombrudd kom i 1981, da Nasjonalgalleriet kjøpte maleriet «Trehesten». Et annet gjennombrudd kom i 1983, med hans første utstilling i Galleri Dobloug, Oslo. Siden den gang har Gullvåg hatt en sentral plass på den norske kunstscenen. Han er især kjent for sin kirkekunst og for sine portretter av markante personer i Norge. Gullvåg har en stor portrettproduksjon, og arbeider med planer om et nasjonalt portrettgalleri. Hans første portretter ble malt i 1982, blant annet av skuespilleren Leif Jacobsen. Han skapte debatt med sine portretter av kong Harald V i 2000 og dronning Sonja i Etterhvert har han i alt malt 3 portretter av dronningen og 4 av kongen. Han har portrettert en lang rekke kunstnere og samfunnstopper, og arbeider med en serie portretter av samtlige 300 paver. Hans portretter er med vanlige mål «uskjønne», men lykkes uvanlig ofte med å avbilde objektenes karakter og særpreg. Han lager ofte en hel serie portretter av samme person, som da han laget 12 versjoner av daværende Dagbladet-redaktør Arve Solstad, under tittelen 12 forsøk på et redaktørportrett (1995).

2 Gullvåg har arbeidet med kirkekunst siden 1995, med altertavlen i Seegård kirke, 1997, som det første større arbeide. og har laget bispekåpe til Nidaros biskop, og laget andre kirketekstiler og altertavler. Det vakte strid og debatt da han i 2005 ble invitert til å stille ut malerier i Nidarosdomen. Bildene var en kommentar og en replikk til domens glassmalerier. Håkon Gullvåg har illustrert Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray, og Knut Hamsuns roman Pan. Bildene til Pan ble først utgitt i en kunstmappe med 12 litografier, utgitt av den franske kunstforleggeren Eduoard Weiss til romanens 100-årsjubileum i Til Wilde har han også laget en maleriserie som replikk til Balladen om fengselet i Reading by. Sammen med Håkon Bleken laget han i 1997 en utvendig veggdekorasjon i Biskop Darres gt 10 [, Svartlamoen, i protest mot Trondheim kommunes planer om å sanere området. Gullvåg har to atelier i Trondheim og et på Ekely i Oslo, og pendler mellom de to byene ukentlig. Han er tilknyttet Galleri Ismene i Trondheim og Galleri Dobloug i Oslo. Han mottok Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i I oktober 2010 åpnet Gullvåg utstillingen Terra Sancta i det franske kulturinstituttet i Damaskus. To av bildene: Invasion Tritych og The Flag fremstiller israelske styrker i konflikt og ble uten Gullvågs samtykke, etter to dager fjernet fra utstillingen av den franske ambassade. [ Det er gode koblinger mellom Sarpsborg og Trondheim hvor Gullvåg er fra og driver sitt virke: Byene er omtrent like gamle, Trondheim fylte 1000 år i Olav Haraldsson som grunnla Sarpsborg ble erklært som helgen og hans mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen, et viktig Pilegrimsmål. Pilegrimsleden Borg, som går gjennom Sarpsborg, ferdigstilles i sin helhet til Det ble arrangert Pilegrimsferd fra Sarpsborg til Trondheim i 2015 og tilbake i Gullvåg har i løpet sin karriere laget flere arbeider med kongelige og kirkelige motiver bl.a. "Den Bibelske Syklus". Deler av denne ble presentert under års-feiringen for Olav den Helliges dåp i Rouen i Frankrike. Gullvåg har malt og stilt ut mye i Palestina. Sarpsborg er vennskapsby med Betlehem. Olavsdagene Olavsdagene har til hensikt å gjøre byens historie levende, og formidle historien om Olav og Olavsarven. Olavsdagene er en sentral satsning inn i Byjubileet Festivalen samarbeider også med Trondheim, Olavsfestdagene, Nasjonalt Pilegrimssenter og Stiklestad nasjonale kultursenter.

3 På sporet av Håkon Gullvåg - av Harald Stanghelle Håkon Gullvåg er en reisende kunstner og et reisende menneske. Ikke bare bor og arbeider han i to norske byer Trondheim og Oslo. Han følger også sine egne spor rundt på det europeiske kontinent, i Kinas millionbyer, blant ikoniske kirkesteder og mellom Midtøstens like fascinerende som håpløse konfliktlinjer. Denne sommeren står altså Sarpsborg på Håkon Gullvågs reiserute. Og det med den største og mest omfattende utstilling han noensinne har hatt. En utstilling som nettopp viser frem mange av de ulike sporene Gullvåg igjen og igjen går opp: Barndom. Parafraser. Bibelske motiver. Portretter. Spennvidden er enorm. Det samme kan sies om hvor insisterende og repeterende, men likevel så fornyende og variert, Håkon Gullvåg går inn i sin motivkrets. Han prøver, og han feiler. Forkaster og foredler. Finner ustanselig nye dybder å utforske med blyant og papir, pensel og lerret. Slik viser Håkon Gullvåg seg også som en reisende i sine egne erindringer, i stemninger, i mennesker og i det samfunnsmessige landskapet han beveger seg i. «Speil for tidens ansikt» var tittelen på boken som ble utgitt da Håkon Gullvåg kunne markere tre tiår som portrettmaler. Selvsagt er portrettene hans uløselig knyttet til resten av kunstnerskapet, men de er definitivt ett av de særegne sporene han følger. Han har utforsket denne sjangerens mange muligheter, og står i dag frem som eneren blant dagens norske portrettmalere. Det er ikke tvil om at Håkon Gullvåg har vitalisert og aktualisert norsk portrettkunst. Det beundres han for, samtidig som man ikke går inn i en så vanskelig sjanger uten også å være omstridt. Det tåler både Håkon Gullvåg og hans kunst. Som når hele VGs førsteside for første og eneste gang i desember 2000 brukes til anmeldelsen av Håkon Gullvågs portrett av kong Harald: «Uverdig!», lød den bastante dommen. Den har ikke akkurat stått seg i ettertid. Det har imidlertid kongeportrettet som har fått en helt spesiell status blant de altfor mange kongelige portretter som er malt. Slik demonstreres det at en kunstner kan stå frem som samtidshistoriker. Håkon Gullvåg er en kunstner som vekker engasjement og debatt. Som når han utfordrer vår nasjonalhelligdom med sin bibelske syklus. Ikke bare var det nye bilder i gamle rom: Det var en samtidskunstners blikk som fylte Nidarosdomen i Det var en uvant tanke, og det fantes dem som fant dette uhørt. Eller «raste», som det så ofte heter i vår tids medieterminologi. Det er en logisk pussighet dette: Vi aksepterer med den største selvfølgelighet elendig kirkekunst bare den har hengt på samme sted lenge nok, men vi er dypt skeptiske til ny glitrende kirkekunst i de samme rommene. Håkon Gullvågs kirkekunst er ikke bare god kunst. Den fører oss inn i de evige fortellingene med et nyere blikk. Derfor er Håkon Gullvåg vokst opp som han er i trønderske kirkerom og med en far som også var kirkesanger blitt mottatt med undring og begeistring i så symboltunge gudshus som Orknøyenes St. Magnuskatedral, vår egen Stiklestad kirke, den mektige Johannes-katedralen i Warszawa, Augusta Victoria-kirken på Oljeberget i Jerusalem og altså også i Nidarosdomen.

4 Og igjen gjentar historien om kongeportrettet seg: Motstanden var sterk og voldsom da Håkon Gullvåg første gang fylte Nidarosdomens vestskip. Ti år senere, i 2015, var han tilbake samme sted med sin tolkning av de bibelske sentralfortellingene. Det ble en suksess der publikum valfartet til den gamle pilegrimskirken. Og kritikken, ja, den var der ikke mer. Igjen hadde kunstneren Håkon Gullvåg seiret. Hans største og mest prestisjetunge kirkekunstprosjektet er nok uten tvil utsmykningen av den helt nye evangelisk-lutherske kirken på det myteomspunne dåpsstedet i Jordan-dalen. Et pilegrimsmål til et av stedene der gamle overleveringer tilsier at Johannes døpte Jesus. Et sted som inviterer til sterk symbolikk, men som også er uvant med den gullvågske billedverden i kirkerommet. Derfor sier det mye om Håkon Gullvågs gjennomslagskraft at nettopp han ble bedt om å utsmykke denne kirken. Helt tilfeldig var det imidlertid ikke. For blant Håkon Gullvågs reiser finnes også hans palestinske spor. Han har stilt ut sammen med Sliman Mansour, palestinernes fremste billedkunstner. Sterkt og symboltungt hang palestinerens nøkler og nordmannens dører ved siden av hverandre. Så har Håkon Gullvåg portrettert Ramzi Aburedwan, den lille steinkastende gutten i rødt som under den første intifadaen ble så berømt etter at et pressebilde av ham ble spredt over hele verden og som endte opp som en fabelaktig musiker. Ikke minst: Håkon Gullvåg har malt sin sterke protest mot Skammens mur på selve Skammens mur. Det glemmer aldri palestinerne. I 2009 fylte Håkon Gullvåg 50 år. Det ble feiret med en stor utstilling i Trondheim Kunstmuseum. Det skulle være et bredt tilbakeblikk, men den ble noe langt mer. For mens Håkon Gullvåg arbeidet med utstillingen, brøt Gaza-krigen ut i romjulen Da kunne ikke kunstneren motstå den indre spenningen som nærmest tvang ham til å dokumentere det som skjedde. Han malte med et voldsomt engasjement, en insisterende kraft og et lysende sinne. Det ble til bildene som utgjør syklusen Hellig Jord. Dette er bilder som retter seg mot en okkupasjonsmakts overgrep mot en forsvarsløs sivilbefolkning, men som også er en like allmenngyldig som lidenskapelig protest mot maktmisbruk og mot vår likegyldighet generelt. Og igjen gjenkjenner vi Håkon Gullvågs grunntema: Det moderne menneskes eksistensielle vilkår i en splittet verden. Selvsagt ble det også denne gang debatt og dypt urettferdige anklager om at denne kunsten var antisemittisk. Og igjen sto Håkon Gullvåg solid i stormen og i tradisjonen. For det er jo nettopp når kunsten makter å trenge ut av kunstsfæren og inn i vår egen samtid, at virkningen av den ofte blir sterkest. Kanskje fordi de beste kunstnerne ikke bare ser så skarpt og klart, men fordi knapt noen kan kommunisere så sterkt som billedkunstnere. De skreller bort det uvesentlige, og kjernen i motivet treffer oss.

5 Håkon Gullvågs kunstneriske spor er mange og mangfoldige. Det viser ikke minst denne sommerutstillingen her i Sarpsborg, og i denne katalogen har Daniel Johansen beskrevet mange av disse sporene. Noen andre er nevnt her blant mine linjer, mens andre igjen kan oppdages og utforskes av den enkelte. Som når Håkon Gullvåg går inn i det litterære mangfold og kommer ut med sin tolkning av Knut Hamsuns Pan, Oscar Wildes Dorian Gray, Erik Fosnes Hansens Falketårnet og ikke minst: Henrik Ibsens Peer Gynt en tematikk den reisende verdensborger fra Trondheim aldri blir ferdig med. Eller når kalven igjen og igjen tas frem som motiv. Trygghetens stoler kunne vært nevnt. Ikke sjelden i kombinasjon med krigens utrygghet i en gullvågsk assosiasjonsreise vi inviteres til å følge ham på. Håkon Gullvåg «har fått til noe få andre kunstnere har klart, å skaffe seg et område i kunstens verden hvor han er drivende dyktig», uttalte kunstnerveteranen Jens Johannessen for noen år siden da det enda en gang var et frenetisk angrep på Håkon Gullvåg. Malerlegenden mente sjalusi var grunnen til at Gullvåg skulle knekkes. Og visst er Håkon Gullvåg en drivende dyktig kunstner. Samtidig er han en kunstner som følger sine spor, og som slik setter spor etter seg. Han er blant dem som preger sin samtid og setter avtrykk av den for ettertiden. Det ligger en uro bak dette arbeidet. En rastløshet etter å trenge dypere inn der hvor sporene fører maleren. Men hos Håkon Gullvåg tar dette form av en forunderlig og nesten naturstridig ro midt i det rastløse. Sommeren for seks år siden tok Håkon Gullvåg selv initiativ til å male den aldrende divaen Wenche Foss. Jeg kjente dem begge, og ble utpekt som mellommann. Wenche var først skeptisk. Hun mente det nå var for sent i livet å bli portrettert, samtidig som hun kjempet mot en stadig økende lyst til å omfavne hele dette portrettprosjektet. Og etter det første møtet med Håkon Gullvåg var det gjort. For tidlig neste morgen ringte Wenche: «Han Gullvåg likte jeg. Det er noe der, ser du. Når tror du jeg kan sitte for ham?» Det ble to turer til Ekely høsten Den siste hun levde. Hun visste at dette var hennes siste store forestilling. Wenche Foss var opptatt av å være veldig i live, men på samme tid var hun så klar over at det ikke var lenge igjen. Slik sto hun i to bevissthetsrom og slik er hun fanget opp av Håkon Gullvåg i en svært omfattende og meget sterk portrettsyklus. De siste dagene av Wenches liv var ikke spesielt lystelige. Dødsleier er jo sjelden det. Hun lå på et lite rom på Diakonhjemmet. Veggene var nakne. En blomsterbukett eller to lyste opp, uten å gi spesiell glede. Men hun hadde hele tiden mennesker rundt seg. Noen brydde seg om henne. Omtenksomme og iderike Fabian var hele tiden på leting etter noe som kunne stimulere moren. Slik kom han til å tenke på Håkon Gullvågs portrettprosjekt. Om det var mulig at et bilde var så ferdig at Wenche kunne få se det? Det var det nok, men ikke helt. Håkon tok både utfordringen og alvoret. Malte om kapp med tiden, natten og døden, og lot oss neste dag forstå at to portretter var klar til visning på modellens sengeleie. Fabian og jeg hentet de to bildene på Ekely. De luktet fersk maling og ble varsomt plassert i Fabians bil. Forsiktig bar vi dem inn, og satte de to på gangen utenfor Wenches rom. Hun var i et strålende humør. «For», erklærte hun, «for første gang på mange dager smakte et glass rødvin slik det skal». Hvilken hverdagsglede! Fabian penset forsøksvis samtalen inn på Gullvågs portretter, og fikk sin mor til å forstå at vi hadde noe med til henne.

6 Vi bar dem inn og satte de to portrettene på sengegjerdet. Wenche så lenge intenst på dem. Målte sitt eget speilbilde grundig og alvorlig før hun endelig utbrøt: «Disse bildene likte jeg!» Så lå hun der i sengen. Så liten, tynn og gammel. Så på portrettene av seg selv. Ansiktet ble lagt i like alvorlige som granskende folder. Vi mer enn ante at her var det en kunstner som møtte en sjelsfrende. Wenche Foss så et av sine ettermæler møte blikket sitt. Det ble så stille i sykeværelset. Og det ble stille så lenge. Så løste ansiktet seg opp i et smil. Og plutselig smalt det i en av hennes like ramsalte som treffende replikker: «Jeg tror jaggu han Gullvåg har et visst talent!» Åpningstider: Soli Brug Åpning 27. juli kl : : (ons - søn) Sarpsborg kirke Åpning 27. juli kl 17.30: Byens Hjerteslag med Håkon Gullvåg om gjest 28.07: : : : : : : : : : : : : : : Hafslund Hovedgård Åpning 27. juli kl stengt : Deretter hver uke: ons - tor: søn: Soli Brug Galleri, Aagaardveien 177, 1719 Greåker. tlf / , ole@soli-brug.no. soli-brug.no