ALNSF PROSJEKTRAPPORT

Transkript

1 ALNSF PROSJEKTRAPPORT BRUK AV ANESTESISYKEPLEIER I PREHOSPITALT ARBEID EN HEMMELIG TJENESTE? Hvor i den prehospitale kjeden benyttes anestesisykepleierens kompetanse i dag, og hvilken betydning har dette for pasientsikkerhet og pasientens rett til fullverdig helsehjelp? Mai 2015 Øystein Kilander, Sørlandet Sykehus Kristiansand Ellen Marie Lunde, Sykehuset Østfold Fredrikstad Beate Stock, Ålesund Sjukehus Andreas Forwald, Sykehuset i Vestfold

2 FORORD Helsedirektoratets rapport om behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenestene (2012), inneholder blant annet en trend- og behovsanalyse for hvordan planlegge rett og tilstrekkelig spesialisert kompetanse og god systemforståelse i helsetjenesten. Rapporten understreker også et økt kompetansebehov innen akuttmedisin. På system- og ledelsesnivå understrekes samhandlings-, koordinator- og samfunnskompetanse gjennom ambulante team, koordinering av tjenestetilbud, kommunikasjon og tilrettelegging for gode og effektive pasientforløp. I Norsk Sykepleierforbunds (NSF) strategiske plan for er innsatsområde nummer en prioritering og organisering av helsetjenesten. Hovedmålet her er å fremme en sammenhengende og helhetlig helsetjeneste med fokus på kvalitet og pasientsikkerhet; En helsetjeneste som er organisert, bemannet og finansiert med utgangspunkt i pasientenes behov for helsehjelp og prinsippet om behandling på beste, effektive omsorgsnivå. Anestesisykepleiere har kompetanse som gjør at de også kan ha sin funksjon i prehospitalt arbeid. Anestesisykepleiernes Landsgruppe av NSFs (ALNSF) idegrunnlag (2012), ALNSFs funksjonsbeskrivelse (2014) og Rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie (Utdannings-og forskningsdepartementet 2005) uttrykker anestesisykepleierens kompetanse, funksjon og ansvar for pasienten på dette området. I nasjonal sammenheng fungerer dette ulikt i noen helseforetak er anestesisykepleier organisert i den primære prehospitale tjenesten i form av deltagelse i ambulansetjeneste på bil, andre steder ved ambulansefly/helikoptertjeneste, mens atter andre helseforetak ikke benytter denne kompetansen i prehospital tjeneste. ALNSF har i perioden gjennomført et forprosjekt der vi har kartlagt bruk av anestesisykepleiers kompetanse i Norge. ALNSF har i forkant av prosjektet diskutert behovet for et oppfølgende prosjekt der man ser på utforming av en modell/standard for kompetansebehov og kompetansebruk i hele den akuttmedisinske kjeden. 2

3 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. Innledning Problemstilling Arbeidsgruppe Metode Aktører i prehospitalt arbeid i dag Resultat av spørreundersøkelse Hovedfunn Øvrige funn Hva sier styrende dokumenter? Lover Forskrifter, veiledere og rundskriv Stortingsmeldinger Nasjonale planer Dokumenter og utredninger i regi av ALNSF Behov for tilleggskompetanse i prehospital tjeneste Legemiddelhåndtering Sekundæroppdrag Konklusjon LITTERATURLISTE Vedlegg Prosjektplan Melding til datatilsynet Intervjuguide Brev til helseforetakene Brev til AMK-leder om deltakelse i spørreundersøkelse 3

4 1. Innledning ALNSF har de siste årene hatt flere prosjekt knyttet til bruk av anestesisykepleiers kompetanse i arbeid utenfor sykehus. I 2006 ble rapporten Anestesisykepleieren en viktig del av det prehospitale teamet presentert. Rapporten konkluderte med at anestesisykepleiers kompetanse vil være et viktig supplement i prehospital tjeneste, og at krav til kompetanse i denne tjeneste bør være tydeligere definert. Det ble derfor anbefalt å opprette en prehospital fagplan for anestesisykepleiere og sette i gang prøveprosjekt med modulbasert etterutdanning for anestesisykepleiere for prehospitalt arbeid. For å videreføre dette ble et nytt prosjekt etablert. Videreutdanning i prehospitalt arbeid for anestesisykepleiere som tilbys i samarbeid med Høgskolen i Gjøvik, er et resultat av prosjekt nummer to. Videre var anestesisykepleiers prehospitale funksjon også en del av samarbeidsprosjektet Pasientsikkerhet, Samhandling og Trygg Anestesi (PaSTA 2012) mellom NSF, ALNSF og Sykehuset Østfold HF. ALNSF ble våren 2013 tildelt prosjektmidler fra NSF for å gjennomføre et forprosjekt Bruk av anestesisykepleiere utenfor sykehus. ALNSF styre utpekte da en arbeidsgruppe for å gjennomføre forprosjektet ut fra problemstilling presentert i kapittel 1.1. Forprosjektet er gitt arbeidstittelen BRUAS (BRuk av Anestesisykepleier utenfor Sykehus). 4

5 1.1. Problemstilling Forprosjektet er gitt følgende problemstilling av ALNSFs landsstyre: Hvor i den prehospitale kjeden benyttes anestesisykepleierens kompetanse i dag, og hvilken betydning har dette for pasientsikkerhet og pasientens rett til fullverdig helsehjelp? Arbeidsgruppen skal: kartlegge bruk av anestesisykepleiernes kompetanse i den prehospitale tjenesten drøfte betydningen av anestesisykepleiernes kompetanse i prehospital tjeneste for pasientsikkerhet og pasientens rett til fullverdig helsehjelp Dette må sees i lys av bruk av annen fagkompetanse i den akuttmedisinske kjeden. Arbeidsgruppen vil derfor også kartlegge bruk av annet fagpersonell utover ambulansepersonell i den prehospitale tjenesten. 5

6 1.2. Arbeidsgruppe Arbeidsgruppen for gjennomføring av forprosjektet ble oppnevnt av ALNSFs styre i september Den har bestått av: Øystein Kilander: Anestesisykepleier, Anestesiavd, Sørlandet Sykehus, Kristiansand Ellen Marie Lunde: Anestesisykepleier / MNSc / fagansvarlig sykepleier; Anestesiavd, Sykehuset Østfold, Fredrikstad Beate Stock: Anestesisykepleier / Seksjonsleder, Anestesiavd / ambulansehelikopter, Helse Møre og Romsdal, Ålesund Andreas Forwald: Anestesisykepleier/fag- og undervisningssykepleier, Anestesiavd, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg Frode Bakken: Anestesisykepleier, Anestesiavd, Sykehuset Innlandet, Elverum (til ) 6

7 2. Metode Arbeidsgruppen avklarte med ALNSFs styre sin forståelse av problemstillingen og presisering av mandatet. Det er søkt informasjon i lover, forskrifter, stortingsmeldinger, offentlige utredninger, oppdragsdokumenter for helseforetakene og styrende dokumenter i helseforetakene. To sentrale forskrifter ( akuttmedisinforskriften og legemiddelforskriften) har vært under revisjon parallelt med arbeidet i prosjektgruppen. Det har vært en utfordring ikke å vite hvordan gjeldende forskrift vil lyde før helt i sluttfasen av prosjektet. Videre har gruppen gjennomgått tidligere prosjektrapporter som omhandler prehospital tjeneste der anestesisykepleiere deltar. Det er også søkt etter relevante publikasjoner knyttet til prehospitalt arbeid. Det er videre gjennomført en kartlegging av bruk av anestesisykepleier prehospitalt gjennom intervju av ledere ved 18 av landets 19 AMK-sentraler. De innhentede data gjelder hva som er registrert i Det er kun spurt om rene aktivitetsdata. Ingen data omhandler persondata (pasient, personell, diagnose/skade - eller sykdomstilstand), - altså ingen ting som omhandler personvernhensyn. Forprosjektet ble allikevel for ordens skyld meldt Datatilsynet (vedlegg). Arbeidsgruppen søkte foretaksledelsen ved de ulike helseforetakene i april 2014 om tillatelse til å innhente data fra AMK-ledere pr. telefon. Når tillatelse var gitt, ble seksjonslederne ved de enkelte AMK-sentralene kontaktet og data ble samlet inn etter intervjuguiden som var sendt ut på forhånd. Arbeidsgruppens fire deltakere gjennomførte datainnsamlingen etter en oppsatt plan og fordeling i perioden juni-oktober Informasjonsskriv og intervjuguide er vedlagt. Mange av AMK-sentralene hadde ikke systematiske registreringer av de etterspurte data. De henviste oss til eventuelt å skaffe disse dataene vedrørende anestesisykepleieres deltakelse prehospitalt i de enkelte anestesiavdelingene. Det ble gjort og den samme intervjuguiden ble brukt overfor dem. Det er innhentet deskriptiv informasjon. 7

8 3. Aktører i prehospitalt arbeid i dag Anestesisykepleiere har, i tillegg til bachelor i sykepleie, gjennomført en 1,5-årig videreutdanning (90 studiepoeng) på høgskole eller universitet. Ved flere av studiestedene er videreutdanningen nå 2 -årig og leder til master i anestesisykepleie. Et av flere hovedområder i utdanningen er akuttmedisin. Bruk av anestesisykepleier prehospitalt står i sammenheng med og må sees i lys av annen fagkompetanse i den akuttmedisinske kjeden. Her følger en kort beskrivelse av de ulike aktørene: Ambulansearbeider Bilambulanse har en grunnbemanning på to personer hvorav minst en av disse må være autorisert ambulansearbeider. Der det bare er en ambulansearbeider, må den andre ha autorisasjon eller lisens som helsepersonell og nødvendig ambulansefaglig kompetanse. Begge skal ha kompetansebevis for utrykningskjøring (Akuttmedisinforskriften 2015). En utdannelse som ambulansearbeider består av fire år videregående opplæring, hvorav to år er som lærling i bedrift. Utover dette vil opplæring, krav til kvalifikasjoner og realkompetanse variere fra helseforetak til helseforetak. Paramedic 1-årig videreutdanning for autorisert ambulansepersonell på høgskole (60 studiepoeng). Hensikten med utdanningen er å uteksaminere kandidater som er tilført spesialiserte kunnskaper innen ambulanseyrket. Anestesilege Lege som har spesialisert seg/er under spesialisering på det medisinske feltet anestesiologi, der et av flere hovedområder er akuttmedisin. Anestesileger som arbeider i luftambulansetjenesten må som utgangspunkt ha spesialistgodkjenning i anestesiologi, men etter en individuell vurdering kan legen fases inn i tjenesten når det gjenstår kort tid (ca. ett år) av norsk spesialistutdanning i anestesiologi eller tilsvarende fra utlandet (Nasjonal standard for luftambulanseleger helikopter, 2011). 8

9 For anestesileger som rykker ut i forbindelse med bilambulanse gjelder ikke samme krav. Det vil noen steder være lege under spesialisering i anestesiologi (LIS-leger) som rykker ut, noe som gjør at det ikke alltid er de mest erfarne legene som deltar. Det forutsettes at alle som skal arbeide prehospitalt har kurs og tilleggskompetanse i akuttmedisin og prehospitalt arbeid. Legevaktslege Ny akuttmedisinforskrift (2015) skjerper kravene til lege i kommunal legevakt. For lege på vakt alene, er kravet spesialist i allmennmedisin eller allmennlege med 3 års veiledet tjeneste samt ha gjennomført 40 legevakter /arbeidet ett år i kommunen. Oppfylles ikke disse kravene, må det være en bakvakt som kan rykke ut. Etter en overgangsperiode på 5 år skal leger i kommunal legevakt ha kurs i akuttmedisin og volds- og overgrepshåndtering for å oppfylle nye krav ( 7). Jordmor Med 2-årig videreutdanning på høgskole eller universitet nivå kan sykepleiere få autorisasjon som jordmor (120 studiepoeng). Utdanningen er i ferd med å bli et masterstudie ved flere utdanningssteder. Intensivsykepleier Intensivsykepleier har i tillegg til bachelor i sykepleie, gjennomført 1,5-årig videreutdanning (90 studiepoeng) på høgskole eller universitet. I likhet med anestesisykepleieutdanningen er videreutdanningen nå ved flere studiesteder 2 -årig og leder til master i intensivsykepleie. Redningsmann Besetningskategori i luftambulansetjenesten som har redningsteknisk og en avgrenset medisinsk kompetanse. De må oppfylle krav i Nasjonal standard for redningsmenn innen luftambulansetjenesten, redningshelikoptertjenesten og SAR offshore av 18. juli 2002 (rev.18. juli 2010). 9

10 4. Resultat av spørreundersøkelse Dataene er innhentet i perioden juni til oktober 2014, men svarene refererer til aktivitetene i Det har vært vanskelig å få innhentet data fra de ulike AMK-sentralene/helseforetakene. Det skyldes i hovedsak at registrering av hvilke personellgrupper som deltar ved de enkelte oppdragene, ikke registreres spesielt i AMK-sentralenes systemer. Det finnes heller ikke noe enhetlig system for å registrere dette. Vårt arbeid med innhenting av data viste at det er avdelingene i det enkelte helseforetak som stort sett selv registrerer omfanget av når anestesisykepleiere, anestesileger og annet helsepersonell rykker ut prehospitalt. Det medførte at vi har innhentet mye av dataene direkte fra disse avdelingene etter at vi hadde vært i kontakt med AMK-sentralene. Ettersom AMK-sentralene ikke registrerer helsepersonell som deltar ved primær- og sekundæroppdrag på en enhetlig måte, har det vært en utfordring å samle inn nøyaktige aktivitetstall og andre opplysninger fra de enkelte anestesiavdelinger på en entydig måte. Flere sykehus rapporterer at anestesisykepleiere deltar i prehospital tjeneste, uten å ha registrert omfanget. Vi har i våre registreringer bare tatt med tallmateriale fra helseforetakene som avdelingene selv har kvalitetssikret og som passer inn i forhold til intervjuguiden vi brukte. Vi kan derfor anta at det faktisk er større aktivitet og deltakelse i prehospitale oppdrag enn det som fremkommer i rapporten. Registreringene våre viser at det er forskjell på i hvilken grad anestesisykepleiere deltar i prehospitale oppdrag, også innen samme AMK-distrikt. Dataene sier ikke noe om dette skyldes rutinene ved utkall av ressurser i de forskjellige AMK-distriktene, forhold knyttet til ambulansestasjonene eller om det skyldes forhold i det enkelte sykehus eller den enkelte avdeling. 10

11 4.1. Hovedfunn Det er stor forskjell på hvor mange helseforetak og antall sykehusenheter det er i de enkelte helseregionene. Helse Sør-Øst har alene nesten like mange sykehus som de tre andre helseregionene tilsammen. Viktigste årsak til det er at Helse Sør og Helse Øst ble slått sammen til en helseregion 1. juni Blant flere grunner for denne sammenslåingen var utfordringene knyttet til samordning av spesialisthelsetjenestetilbudet og behov for endring av sykehusstrukturen i østlandsområdet («Oslo-prosessen»). Prosjektet har erfart at det er ulike utfordringer i de enkelte helseregionene vedrørende organisering av sykehusstrukturen. Dette er knyttet til geografi, infrastruktur og klimatiske forhold som påvirker hvordan den akuttmedisinske tjenesten prehospitalt fungerer med hensyn til bruk av personell og transportmiddel ut fra sykehusene. Antall sykehus fortdelt på de 4 helseregionene HELSE SØR-ØST 27 HELSE VEST 9 HELSE MIDT 10 HELSE NORD Tabell 1 : Antall sykehus fordelt på helseregionene Sykehus med akuttfunksjon Vi har i denne kartleggingen ikke skilt mellom sykehus med traumefunksjon og akuttfunksjon, men vi er kjent med at ikke alle sykehus med akuttfunksjon er traumesykehus. Det skjer stadige endringer i organiseringen av sykehusene og hvilke oppgaver disse har. Vår registrering viste at 50 sykehus i Norge har akuttfunksjon ved utgangen av 2013 (definert som mottak av kirurgiske og medisinske øyeblikkelig-hjelp pasienter). Dette samsvarer godt med andre offentlige registreringer (bl.a. akuttutvalgets delrapport). Blant de 8 sykehusene som 11

12 oppgir ikke å ha akuttfunksjon, så har noen av disse allikevel øyeblikkelig hjelp funksjon for medisinske pasienter. Antall sykehus med og uten akuttfunksjon TOTAL ANT 50 8 HELSE SØR-ØST 23 4 HELSE VEST HELSE MIDT HELSE NORD 11 1 Ant med Ant uten Tabell 2: Antall sykehus med og uten akuttfunksjon for kirurgiske og medisinske pasienter i de enkelte helseregionene og totalt i Norge pr desember Sykehus med og uten anestesisykepleier i tilstedevakt 24/7 Av 50 sykehus med akuttfunksjon (kirurgi og medisin) er det 46 som har anestesisykepleier i tilstedevakt 24/7. På 4 akuttsykehus har anestesisykepleier hjemmevakt deler av døgnet. Det gjelder på mindre sykehus der personellet bor eller oppholder seg rimelig nær sykehuset. Det er totalt 58 sykehus i registreringene våre hvorav 48 av dem har anestesisykepleier i tilstedevakt. Av 8 sykehus som ikke har akuttfunksjon (kirurgi og medisin) er det 5 sykehus som likevel har anestesisykepleier i tilstedevakt 24/7. Disse sykehusene har øyeblikkelig hjelp funksjon for medisinske pasienter. 3 sykehus har verken akuttfunksjoner eller anestesisykepleier i vaktberedskap. 12

13 Tabell 3: Antall sykehus med eller uten tilstedevakt av anestesisykepleier 24/7 i de enkelte helseregionene og totalt i Norge pr desember Anestesisykepleieres deltakelse i prehospitalt arbeid Anestesisykepleiere deltar i ulik grad i prehospitale akuttmedisinske oppdrag ut fra sykehus (oppdrag med bilambulanse). Totalt er det 38 sykehus som opplyser at de deltar. 4 sykehus deltar bare i primær oppdrag, 26 sykehus deltar både i primæroppdrag og sekundæroppdrag, og 8 sykehus deltar bare i sekundæroppdrag. I 20 sykehus, der 9 av dem er underlagt AMK-Oslo, AMK-Stavanger og AMK-Sør- Trøndelag, deltar ikke anestesisykepleiere i primære eller sekundære prehospitale oppdrag. 13

14 Tabell 4: Antall sykehus som har svart at de deltar ved primær- og/eller sekundæroppdrag Antall primær- og sekundæroppdrag med anestesisykepleier HELSE SØR-ØST HELSE VEST 060 HELSE MIDT HELSE NORD TOTAL ANTALL Prim oppdr antall Sek oppdr antall Tabell 5: Antall primær- og sekundæroppdrag hvor anestesisykepleier har deltatt Aktiviteten er størst i Helse Sør-Øst, mindre omfang i Helse Nord og Helse Midt, og et begrenset omfang i Helse Vest. Ca 65 % av oppdragene anestesisykepleiere deltar i er primæroppdrag. Ca. 35 % av oppdragene er sekundæroppdrag (overflyttinger mellom sykehus). Registreringene viser at der deltakelse i prehospitale oppdrag har et visst omfang, er det knyttet til sykehus som har organisert tjenesten som en del av anestesisykepleiernes 14

15 funksjoner og oppgaver. Det er stor variasjon innen de enkelte AMK-distriktene hvordan slik tjeneste er organisert. Det er også ulike måter dette er organisert på innenfor sykehus i samme helseforetak. Sykehus uten faste utkallskriterier har få oppdrag og disse løses «ad hoc» i den enkelte situasjon Kriterier for utkall av anestesisykepleier prehospitalt 38 av totalt 58 sykehus har svart at de deltar i prehospitale oppdrag. Av de 38 som deltar er det bare 17 sykehus som oppgir at de har utarbeidet kriterier for deltakelse i prehospitale oppdrag; primær- og/eller sekundæroppdrag. Ved 11 sykehus har de utarbeidet kriterier og registrert deltakelse ved prehospitale oppdrag. 6 sykehus har svart at de deltar i prehospitale oppdrag og har utarbeidet kriterier for dette, men det er ikke registrert at noen oppdrag er utført i 2013 ved disse sykehusene. 8 sykehus har ikke utarbeidet kriterier, men likevel deltatt ved prehospitale oppdrag. Videre er det 12 sykehus som ikke har utarbeidet kriterier for deltakelse ved prehospitale oppdrag, men svart at de likevel deltar i slik tjeneste dog uten at det er registrert at noen oppdrag er utført i sykehus som deltar ved prehospitale oppdrag har utarbeidet kriterier for hvilke type oppdrag AMK skal kalle dem ut på. Det betyr at bare 37 % eller vel 1/3 av sykehusene som sier de deltar i prehospitale oppdrag har utarbeidet kriterier for slik deltakelse. Vår registrering viser at de sykehusene som har et større omfang av prehospitale oppdrag har utkallskriterier som AMK-sentralene forholder seg til. 15

16 Tabell 6: Antall sykehus som har utarbeidet kriterier for deltakelse i prehospitale oppdrag Tabell 7: Antall sykehus som har svart at de deltar i prehospitale oppdrag med eller uten kriterier 16

17 Antall prehospitale oppdrag i sykehus med og uten kriterier for slik tjeneste TOTALT ANT OPPDRAG UTFØRT MED OG UTEN KRITERIER 3096 ANTALL OPPDRAG UTEN KRITERIER 368 ANTALL OPPDRAG MED KRITERIER Tabell 8: Antall oppdrag med deltagelse av anestesisykepleier utført i sykehus med eller uten kriterier for deltakelse i prehospitale oppdrag 4.2. Øvrige funn Primæroppdrag Det er som tidligere nevnt stor variasjon mellom de ulike AMK-områdene hvordan anestesipersonell og annet helsepersonell benyttes i prehospital tjeneste. Alle steder der det finnes luftambulansebase er det også legebil der anestesilege tilknyttet luftambulansen rykker ut på definerte akutturer. I tillegg har Oslo og Trondheim egen legebil. Bergen hadde i mange år frem til sommeren 2014, en egen ambulanse med anestesisykepleier som rykket ut på «røde turer» parallelt med vanlig ambulanse og i tillegg til luftambulansebasens legebil. Dette var et såkalt «rendez vous»-opplegg der denne ambulansen til enhver tid valgte det mest kritiske oppdraget. Ved helseforetakene ellers i landet er det 27 sykehus som har organisert deltakelse for anestesisykepleiere i prehospitale oppdrag. Våre registreringer viser at UNN Harstad, UNN Narvik, Kristiansund sjukehus, Molde sjukehus, Volda sjukehus, Sørlandet Sykehus Flekkefjord, Sykehuset Innlandet Kongsberg, Sykehuset Innlandet Gjøvik, Sykehuset Innlandet Tynset og Sykehuset Østfold Fredrikstad har størst omfang av primæroppdrag. I 17

18 tillegg har flere sykehus bekreftet at anestesisykepleiere deltar ved primæroppdrag uten at antall er registrert Sekundæroppdrag Av 34 sykehus som oppgir å delta ved sekundæroppdrag, er det bare 11 sykehus som har deltatt i mer enn 10 oppdrag totalt i av disse har mer enn 50 oppdrag, og 2 sykehus hadde henholdsvis 100 og 203 oppdrag. Ved 20 av disse 34 sykehusene er det ikke dokumentert deltakelse ved sekundæroppdrag. Ifølge forklaring fra sykehusene skyldes dette like mye mangelfull registrering i sykehusene/amk-sentralene, som at det ikke har vært oppdrag hvor anestesisykepleier har deltatt. I oppdragsdokumentene fra Helseregionene til de enkelte helseforetakene er det stilt krav om at det finnes ressurser og nødvendig kompetanse for slike overflyttingsoppdrag. Våre registreringer viser at det er påfallende få oppdrag og store forskjeller både innen helseregionene og mellom dem hvordan slike oppdrag løses. Noe av dette kan forklares med nærhet til og bruk av luftambulansetjenesten (rotor wing og fixed wing), da særlig innen Helse Nord og Helse Midt Luftambulansetjenesten Luftambulansetjenesten omfatter flyambulanse (fixed wing), ambulansehelikopter (rotor wing) og redningshelikopter (Hovedredningssentralen; HRS). Flyambulanse er lokalisert på Gardermoen og i Ålesund, Brønnøysund, Bodø, Tromsø, Alta og Kirkenes. Ambulansehelikopter er lokalisert på Lørenskog og i Arendal, Stavanger, Bergen, Ål, Førde, Ålesund, Dombås, Trondheim, Brønnøysund og Tromsø. Redningshelikopter er lokalisert ved basene Rygge, Sola, Florø, Ørlandet, Bodø og Banak. Disse er underlagt hovedredningssentralene i henholdsvis Stavanger og Bodø. Aktivitetsdata i denne rapporten for luftambulabsetjenesten er hentet fra Luftambulansetjenestens årsrapport

19 Flyambulanse er bemannet med anestesisykepleiere og intensivsykepleiere, - 50 % av hver spesialitet. Antall oppdrag med ambulansefly for anestesisykepl og intensivsykepl KIRKENES ALTA TROMSØ BODØ BRØNNØYSUND ÅLESUND GARDERMOEN Intensivsykepl Anestesisykepl Ambulansefly Tabell 9: Antall oppdrag for anestesisykepleiere og intensivsykepleiere i ambulansefly Ambulansehelikopter er bemannet med anestesilege, men ved basen i Ålesund er det i tillegg bemannet med anestesisykepleier. Antall oppdrag refererer til både bil- og lufttjeneste. 19

20 TOTALT ANT TROMSØ BRØNNØYSUN TRONDHEIM DOMBÅS ÅLESUND FØRDE ÅL BERGEN STAVANGER ARENDAL LØRENSKOG Ambulansehelikopter, antall oppdrag med anestesilege (helikopter og legebil) legebil helikopter Tabell 10: Antall oppdrag med ambulansehelikopter med anestesilege (helikopter og legebil) Ambulansehelikopter i Ålesund. Ant oppdrag med anestesisykepl (helikopter og legebil) LEGEBIL HELIKOPTER Tabell 11: Antall oppdrag med anestesisykepleier i ambulansehelikopter og legebil ved basen i Ålesund Ved basene med redningshelikopter er det også tilknyttet egen legebil der anestesilegen kan rykke ut i nærområdet (Banak, Bodø, Ørlandet, Florø, Sola, Rygge). 20

21 TOTALT ANT BANAK BODØ ØRLAND FLORØ SOLA RYGGE Redningshelikopter antall oppdrag med anestesilege (helikopter og legebil) Legebil Ant oppdragm/ an lege Tabell 12: Antall oppdrag med anestesilege i legebil og redningshelikopter Deltakelse av andre helsepersonellgrupper Innrapporterte data fra helseforetakene viser at flere andre helsepersonellgrupper deltar i prehospital tjeneste. Våre registreringer har ikke opplysninger om omfanget av deltakelse i den enkelte gruppen. Hvilken helsepersonellgruppe sykehusene har rapportert deltar ved ulike oppdrag prehospitalt, avhenger av geografiske forhold og avstand til sykehus med spesialfunksjoner (f.eks. traumesykehus og PCI-senter). Det er en viss variasjon mellom helseregionene og betydelige forskjeller mellom sykehusene i den enkelte helseregion. Materialet viser at anestesisykepleier og anestesilege er de helsepersonellgruppene som benyttes mest (henholdsvis 8500 med anestesisykepleier og med anestesilege). 21

22 Antall sykehus som svarer at andre helsepersonellgrupper deltar i prehoslitale oppdrag for dem REDNINGSHELIKOPTER LUFTAMBULANSE KOMMUNELEGE JORDMOR INTENSIVSPL ANEST LEGE Sekundæroppdr Ja Primærutrykn Ja Tabell 13: Antall sykehus som svarer at andre helsepersonellgrupper deltar i prehospitale oppdrag i tilknytning til sitt sykehus. Luftambulanse og redningshelikopter har alltid med anestesilege 22

23 5. Hva sier styrende dokumenter? 5.1. Lover Lov om helsepersonell I Lov om helsepersonell (HPL 1999) 4-2 slås det fast at: Helsepersonell skal innrette seg etter faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.(...). Av dette utledes at helsepersonell innhenter nødvendig bistand og henviser pasienter videre der egne kvalifikasjoner ikke strekker til. Dette gjelder i alle sammenhenger, både i primær- og spesialisthelsetjenesten, prehospitalt og inhospitalt Lov om spesialisthelsetjeneste I Lov om spesialisthelsetjeneste (1999) sies det i 2-1 a: Det regionale helseforetaket skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon,( ) herunder medisinsk nødmeldetjenste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt,( ) transport av behandlingspersonell. Prosjektgruppa slutter av dette at anestesisykepleiere, med sin akuttmedisinske kompetanse, vil være en ressurs og bør være en del av de akuttmedisinske teamene både inhospitalt og prehospitalt. 3-1 Øyeblikkelig hjelp, sier at arbeidsgiver kan pålegge helsepersonell ansatt i spesialisthelsetjenesten å rykke ut til person som trenger øyeblikkelig hjelp. 23

24 Sykehusenes beredskapsplaner har opplegg for å sende ut akuttmedisinske utrykningsteam ved større ulykker og katastrofer. Anestesisykepleiere er en del av bemanningen i slike team Forskrifter, veiledere og rundskriv Legemiddelforskriften En revidert legemiddelforskrift trådte i kraft i , andre avsnitt, regulerer blant annet anestesisykepleieres medikamenthåndtering. Ambulansepersonell vil også komme inn under denne paragrafen. 7, andre avsnitt i den nye legemiddelforskriften sier: Istandgjøring og utdeling av legemidler skal som hovedregel skje på grunnlag av ordinering gjort til enkeltpasient. Unntatt fra dette er utdeling av legemidler som skjer på grunnlag av ordinering gjennom virksomhetens prosedyre og gjelder kun situasjoner der slik ordinering er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Prosedyren skal være fastsatt av virksomhetsleder, og utarbeidet i samråd med helsepersonell med rekvireringsrett til pasient. 3-h: Ordinering gjennom prosedyre: Beslutning om iverksettelse av legemiddelbehandling gjennom skriftlig prosedyre som er fastsatt av virksomhetsleder. Det vil si at alle uten rekvireringsrett må forholde seg til slike utarbeidede prosedyrer. 4 sier at virksomhetsleder skal sørge for at legemiddelhåndtering i virksomheten utføres forsvarlig og i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Paragrafen sier også at den enkelte virksomhet skal ha særlige sikkerhetsrutiner for den del av legemiddelhåndteringen som er kjente risikoområder. Eksempler på risikoområder er injeksjoner og infusjoner, bruk av A- preparater og bruk av legemidler med smal terapeutisk bredde. Både medikamenter og administrasjonsmåte for behandling prehospitalt faller dermed under beskrivelsen «risikoområde». 24

25 En grunnleggende forutsetning for å kunne håndtere legemidler er legemiddelkompetanse. Virksomhetsleder skal sørge for at helsepersonell som håndterer legemidler har tilstrekkelig kompetanse. Helsepersonellets kompetanse må vurderes individuelt ut fra vedkommende sine formelle og reelle kvalifikasjoner og oppgavens art, før legemiddelhåndtering kan utføres. Legemiddelhåndtering i ambulansetjenesten omfatter både utregning av dose, istandgjøring og utdeling av legemidler og vil derfor setter tydelige krav til kvalifikasjoner. Hvilke kvalifikasjoner som er påkrevd er ikke definert, utover at det siktes til både reelle og formelle kvalifikasjoner og at kompetansekravet må være dynamisk. Dobbeltkontroll beskrives som et tiltak for å forebygge at feil skjer og dermed øke kvaliteten på tjenesten. Det har kommet en endring i definisjon på dobbeltkontroll i den nye legemiddelforskriften. 3 b sier: Dobbeltkontroll: To personer som hver for seg og ved å signere, manuelt eller elektronisk, bekrefter at en oppgave er utført korrekt, og i henhold til eventuelt fastsatt prosedyre. En automatisert elektronisk kontroll kan benyttes dersom den er likeverdig med en manuell kontroll Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Ny akuttmedisinforskrift (2015) har vært under utarbeiding parallelt med vårt prosjektarbeid. Vi har deltatt ved høringskonferanse og lest høringssvar fra ulike instanser. For å forstå bakgrunnen for endringene, vil vi trekke noe av dette inn i presentasjonen. Akuttmedisinforskriften trådte i kraft 1. mai Akuttmedisinforskriftens (2015) formål beskrives i 1: Forskriften skal bidra til at befolkningen ved behov for øyeblikkelig hjelp mottar forsvarlige og koordinerte akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. 25

26 Ny akuttmedisinforskrift er i stor grad en videreføring av forskriften fra 2005, men har også noen vesentlige endringer, blant annet endrede kompetansekrav til de ulike delene av de akuttmedisinske tjenestene (Konferanse Norsk Sykehusforening 2014). Akuttmedisinforskriften beskriver bemanning og helsefaglig kompetanse i 11. Kompetansekrav for bilambulanse er beskrevet i kap. 5. Når det gjelder krav til helsefaglig kompetanse i ambulansehelikopter, redningshelikopter og ambulansefly er den nye forskriften mindre spesifikk enn akuttforskriften fra Mens det tidligere var krav om lege med akuttmedisinsk kompetanse i helikopter og anestesi- eller intensivsykepleier i ambulansefly, sier den nye forskriften: Ambulansefly skal være bemannet med sykepleier med nødvendig kompetanse. Ambulanseog redningshelikopter skal være bemannet med lege og redningsmann med nødvendig kompetanse. For konkretisering av nødvendig kompetanse henvises det til standarder utarbeidet av Luftambulansetjenesten ANS. Fagmiljøene har i høringene pekt på at dette blir for vagt (Konferanse Norsk sykehusforening 2014). Helse -og omsorgsdepartementet (2014) sier i sitt høringsnotat at: ( ) ambulansetjenesten er i større grad blitt sykehusenes forlengede arm, der personellet utfører akuttmedisinske vurderinger og iverksetter medisinsk behandling. Det er samtidig større grad av funksjonsfordeling mellom sykehusene, og derfor større behov for å transportere pasienter mellom behandlingssteder. ( ) Dette skaper et behov både for å spisse kompetansen i ambulansetjenesten, og i større grad differensiere mellom ulike deler av tjenesten. 11 i akuttmedisinforskriften (2015) sier følgende om tilleggsbemanning: Når ambulansetjenesten skal transportere pasienter som har behov for behandling eller overvåking mellom ulike behandlingssteder i helsetjenesten, skal ambulansetjenesten, i samråd med den som rekvirerer transporten, vurdere behovet for ytterligere personell ut fra oppdragets art. 26

27 Høringsnotatet (HOD 2014) utdyper dette: Det har vist seg at det kan oppstå uklarhet med hensyn til hvem som har ansvaret for en pasient som skal bringes til et annet behandlingssted, og som trenger overvåking eller behandling underveis. Med den økende spesialiseringen og funksjonsfordelingen i helsetjenesten vil det bli stadig viktigere at pasientene sikres en sammenhengende behandlingskjed7. Departementet foreslår derfor en presisering om at ambulansetjenesten må gjøre en vurdering av behovet for bemanning ut over kravene i forskriften ut fra oppdragets art og de utfordringer som finnes i det enkelte regionale helseforetak. Vurderingen må som hovedregel gjøres i samråd med den som har rekvirert transporten. Ved behov må ambulansen ta med tilleggspersonell. Isolert sett vil kravet gjøre at det må planlegges med både kapasitet på helsepersonell, utstyr og egnede kjøretøy til å forestå denne type transporter. Kravet til å vurdere og eventuelt til å ta med personell og ha systemer for å yte denne tjenesten, kan gjøre at belastningen på de mer spesialiserte luftambulanseressursene kan holdes på et lavest mulig nivå. Slik følgetjeneste ytes allerede av de fleste sykehus, som derfor må ha beredskap for å kunne avgi personell til formålet. Ulikheter i kompetanse og tilgjengelighet til akuttmedisinske tjenester oppgis som en av årsakene til at regjeringen høsten 2013 oppnevnte et utvalg som skal utrede et helhetlig system for akutt helsehjelp utenfor sykehus (HOD 2013). NSF har gitt høringssvar (2014) til akuttutvalgets delrapport om fremtidens organisering av de prehospitale tjenestene, og peker blant annet på at det er et vesentlig potensiale i å benytte spesialsykepleiere på en mer strukturert måte. 27

28 5.3. Stortingsmeldinger Utdanning for velferd St.meld.13 (Kunnskapsdepartementet ) Utdanning for velferd omtaler i kap prehospitale tjenester. Denne delen av den akuttmedisinske behandlingskjeden omfatter både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og omfatter ulike helsepersonellgrupper. Det pekes på at ambulansetjenesten på kort tid har ( ) utviklet seg fra å være en transporttjeneste for båretrengende pasienter til å bli et spesialisert behandlingstilbud utenfor sykehus ved ulykker, akutt sykdom og forverring av kronisk sykdom. Den raske teknologiske utviklingen i det akuttmedisinske arbeidet utenfor sykehus, sammen med store krav til faglig kunnskap når det gjelder rask vurdering og diagnostikk, tilsier økt behov for kompetanse i ambulansetjenesten. Sammen med demografiske endringer i befolkningen og økende krav til helsetjenesten vil dette føre til behov for bedre akuttmedisinsk kompetanse blant flere yrkesgrupper Nasjonale planer Oppdragsdokumenter/ styringsdokumenter for helseforetakene Oppdragsdokumentene fra helseregionene (Oppdragsdokument fra helseregionene til helseforetakene kap. 7) pålegger helseforetakene å ha tilstrekkelig beredskap for å kunne håndtere ulykker og katastrofer. Dette innebærer at: Det er utarbeidet planer for desentralisering av spesialisthelsetjenester i dialog med kommunene Helseforetaket samarbeider med kommunene om etableringen av øyeblikkelighjelp -døgntilbud i kommunene som et alternativ til sykehusinnleggelse 28

29 Helseforetaket har bidratt til at nye øyeblikkelig-hjelp -døgntilbud i kommunene har en kvalitet som reelt sett avlaster sykehus. Det vises til Helsedirektoratets veileder om kommunenes plikt til øyeblikkelig-hjelp -døgnopphold Det er vurdert om desentraliserte spesialisthelsetjenester bør samlokaliseres med det nye kommunale tilbudet Helse Nord sitt oppdragsdokument pålegger i tillegg sine helseforetak å: Prioritere faglig utviklingsarbeid i henhold til inngåtte avtaler med kommunene, herunder etablere øyeblikkelig-hjelp -tjenester, kompetanseoppbygging og pasientforløp Implementere regionale retningslinjer for kommunikasjon, transport og overflytting av alvorlig skadde pasienter i Helse Nord når det gjelder traumebehandling og karkirurgi. (Interne retninglinjer i RHF Nord for sine helseforetak) Nasjonal rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie Rammeplan for anestesisykepleie (2005) beskriver kompetanseområder for anestesisykepleiere. Her sies det eksplisitt i pkt 2.1 at anestesisykepleie består i å: «( ) kunne iverksette livreddende tiltak, det gjelder både i og utenfor sykehus». Rammeplanen, som er fastsatt av utdannings-og forskningsdepartementet, sier videre at: «( ) anestesisykepleieren har en sentral plass i prehospitalt arbeid, ved utrykninger og ved transport av akutt og/eller kritisk syke pasienter». Nasjonal rammeplan sier også at: Anestesisykepleieren handler selvstendig eller i samarbeid med annet helsepersonell i akutte og/eller kritiske situasjoner. Den sykes tilstand kan endres eller forverres raskt. Dette medfører at anestesisykepleierens arbeidssituasjon kan være preget av uforutsigbarhet, noe som krever evne til hyppig og raskt fokusskifte. 29

30 Norsk indeks for medisinsk nødhjelp Norsk indeks for medisinsk nødhjelp («Indeks», første gang utgitt i 1994) er et verktøy for beslutningsstøtte som skal sikre riktig respons på meldinger som kommer til medisinsk nødmeldetjeneste (Wikipedia). Indeksen angir tre ulike typer respons eller hastegrad: rød respons som er akutt, gul respons som haster og grønn respons som er vanlig. Rød respons omfatter tilstander der pasientens respirasjon, sirkulasjon og/eller bevissthet er truet (f.eks. hjertestans) og definerte hendelser som stor ulykke, drukning, alvorlig brannskade. Når anestesisykepleier kalles ut på primæroppdrag gjelder dette situasjoner som etter index utløser rød respons Traumesystem i Norge Endring i sykehusstruktur og nye behandlingstilbud medfører at antall pasienter som skal overføres til annet sykehus øker. Mange av disse pasientene trenger følge av helsepersonell med spesiell kompetanse. Dette forholdet blir også påpekt i rapporten Traumesystem i Norge fra Kap omhandler overflytting av pasienter mellom sykehus, utfordringen med å sende med lokale ressurser, og presiserer at kompetansenivå hos følgepersonell ikke skal senkes i forhold til det som var vurdert forsvarlig ved avleverende sykehus. 30

31 5.5. Dokumenter og utredninger i regi av ALNSF Standard for anestesi i Norge (2010) Standard for anestesi i Norge er utarbeidet i fellesskap av ALNSF og NAF (Norsk Anestesiologisk Forening). Hensikten med standarden er: ( ) å sikre tilfredsstillende anestesiologisk praksis i Norge. Standard for anestesi i Norge er utformet som anbefalte retningslinjer for alle som utfører anestesiologisk arbeid. I beskrivelsen av hva som forstås som anestesiologisk arbeid nevnes ikke prehospitalt arbeid, men: ( ) så langt som mulig skal standard følges også ved akuttmedisinsk arbeid. Når det gjelder anestesisykepleiers kompetanse, sier standarden: Anestesisykepleier utøver sykepleie og gjennomfører anestesi etter virksomhetens retningslinjer. Anestesisykepleier er utdannet til å kunne gjennomføre generell anestesi ved enklere inngrep på ellers funksjonsfriske pasienter (ASA I og II) og samarbeide i team med anestesilege ved anestesi til pasienter med mer komplekse sykdommer (ASA III og IV), samt selvstendig overvåke pasienter under regional anestesi, dyp sedasjon og narkose Funksjonsbeskrivelse for anestesisykepleiere (2014) Anestesisykepleiernes behandlende, lindrende og forebyggende funksjon knyttet til prehospitalt arbeid innebærer: anestesisykepleier deltar i akuttmedisinsk arbeid i og utenfor sykehus inngår i katastrofemedisinsk beredskap 31

32 Utredninger/kartlegginger Anestesisykepleiere deltar ved utrykninger og interhospitale overføringer ved alle regionale helseforetak (NSF/ ALNSF 2006 ). ALNSF har gjennom to undersøkelser dokumentert dette, den siste i 2007 (upublisert) som viste at anestesisykepleiere på landsbasis deltok ved ca bilambulanseoppdrag årlig. Luftambulanse (flyambulanse og helikopter) kommer i tillegg. En del av samarbeidsprosjektet mellom NSF, ALNSF og Sykehuset Østfold HF «Pasientsikkerhet, samhandling og trygg anestesi» (PaSTA, 2012) var rettet mot anestesisykepleieres deltagelse prehospitalt. Her konkluderte man med at: ( ) en forventer mer avklaring av problemer utenfor sykehus, mer samhandling med kommunehelsetjenesten og mer transport av kritisk syke pasienter. ( ) anestesisykepleier gir i dag et viktig bidrag i prehospitale tjenester knyttet til oppdrag hvor det er behov for avansert medisinsk kompetanse. ( ) anestesisykepleier har kompetanse og ferdigheter som er nyttig i dagens og i framtidens prehospitale tjenester. Det er pasientenes behov for faglig forsvarlig helsehjelp som må være utgangspunkt for å vurdere krav til kompetanse hos det personell som skal bemanne ambulansetjenesten. 32

33 6. Behov for tilleggskompetanse i prehospital tjeneste Mangelen på enhetlig registrering prehospitalt/i akuttmedisin var et av temaene på Norsk sykehusforening (NSH) sin konferanse om akuttforskriften i november Det ble pekt på at uten en standardisert registrering er det vanskelig å gi informasjon om kvalitet på tjenestene. Derfor er det igangsatt et arbeid med å utvikle et nasjonalt kodeverk og felles begrepsbruk for ambulansetjenesten der dataene skal kunne brukes til forskningsformål og gi pasienter, brukere og befolkningen informasjon om kvaliteten på tjenesten.våre utfordringer med å innhente opplysninger kan ses i lys av dette. Vi vil i det følgende først diskutere behovet for tilleggskompetanse i prehospital tjeneste generelt. Deretter drøfter vi utfordringer knyttet til legemiddelhåndtering som vi ser som et særlig kritisk område. Sekundæroppdrag vil vi også belyse spesielt. Ambulansetjenesten har vært gjennom store endringer de siste ti-årene. Endringene omfatter både utstyr, medikamenter, behandlingsmuligheter og kompetanse. Parallelt har befolkningens forventinger til hvilken hjelp som kan gis prehospitalt blitt større. Færre lokalsykehus og økt sentralisering av spesialiserte behandlingstilbud gir mange pasienter lengre reisevei og stiller større krav til hvilken behandling som må gis prehospitalt. Til sammen tilsier dette økt behov for kompetanse. Hvilken kompetanse som kreves for å yte akutt helsehjelp utenfor sykehus vil selvsagt variere ut fra pasientens tilstand. I ny akuttforskrift legges det opp til at kommunelege skal være mer delaktig i akuttmedisinsk arbeid utenfor sykehus. I situasjoner der pasientens respirasjon og/eller sirkulasjon er truet, vil ferdigheter i etablering av fri luftvei/ maskeventilasjon/ intubasjon og etablering av intravenøs tilgang være av avgjørende betydning for utfallet. Dette er ferdigheter som anestesipersonell har særskilt opplæring og trening i. Ambulansepersonell er en uensartet gruppe med stor variasjon i kompetanse. Ambulansepersonellets egen fagorganisasjon peker på at det er økt behov for bredde- og vurderingskompetanse i ambulansetjenesten. Behov for formalkompetanse innen farmakologi nevnes spesielt (se pkt 8.1). På bakgrunn av at ambulansepersonell utfører vurderinger, 33

34 behandling og har et selvstendig ansvar tilsvarende helsepersonell med minimum høyskoleutdanning, tar de selv til orde for et formalisert utdanningsløp innen høyere utdanning (NSH 2014). Dette er en kompetansehevning prosjektgruppa ønsker velkommen. Det vil imidlertid ta mange år før hovedtyngden av ambulansepersonell har gjennomført bachelor i ambulansefag. Vi kan videre vanskelig se at man gjennom en slik bachelor får tilegnet seg de spesialiserte ferdighetene og den spesifikke kompetansen anestesisykepleiere har. Fundamentet for anestesisykepleiers deltagelse prehospitalt er observasjons- og vurderingskompetanse spesielt rettet mot svikt i vitale funksjoner (ABC). Nettopp dette å kunne iverksette livreddende tiltak, det gjelder både i og utenfor sykehus er kompetanseområder beskrevet i Nasjonal rammeplan for anestesisykepleie (2005). Standard for anestesi i Norge (2010) beskriver anestesisykepleiers kompetanse til selvstendig å gi anestesi til ellers funksjonsfriske pasienter. Dette forutsetter vurderingskompetanse og ferdigheter som er overførbare til arbeid prehospitalt der ustabile pasienter kan kreve ulike tiltak. Det medisinske teamet som rykker ut må ha erfaring fra akutt/kritiske tilstander for å kunne vurdere endringer i pasientens tilstand og å evt. iverksette tiltak når tidsfaktoren er kritisk. Det kan i noen tilfeller være vel så viktig å vite når tiltak ikke skal iverksettes som å vite når en må handle. Anestesisykepleiere innehar spesialiserte ferdigheter som intubasjon, maskeventilasjon og venepunksjon som akuttsituasjoner kan kreve og hvor avansert medisinsk utstyr inngår. Alt dette inngår i det daglige arbeidet i operasjonsavdelingen og kan være avgjørende for vellykket pasientbehandling prehospitalt. Studier viser for eksempel at det er behov for mengdetrening for trygg intubering (Konrad mfl 1998). Paramedic textbook (Sanders 2010, s. 242) presiserer dette: Establishing and maintaining an clear airway in any patient who has poor ventilation far from any cause is the most critical lifesaving manoeuvre a paramedic can perform. Mange AMK-sentraler har etablerte system og faste kriterier for utkall av anestesipersonell, enten med luft- eller bilambulanse. Men i vår kartlegging har vi avdekket at anestesisykepleier i tilstedevakt ved noen sykehus er en eksisterende ressurs som ikke benyttes prehospitalt. Her vil vi peke på HPL 4-2 som slår fast at... helsepersonell skal 34

35 ( ) innhente bistand ( ) der det er nødvendig og mulig, og (...) dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Det regionale helseforetaket har ansvaret for spesialisthelsetjenestetilbudet, også prehospitalt (Lov om Spesialisthelsetjeneste 2-1 a). Innsamlet materiale i vår undersøkelse viser at anestesilegene er den helsepersonellgruppen som benyttes mest prehospitalt ved siden av anestesisykepleiere. Det har i ulike sammenhenger vært diskutert hvilken kompetanse og tilleggskompetanse - det er behov for i prehospital tjeneste. I Helsepersonelloven 6 Ressursbruk pekes det på at Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift. I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil det derfor være riktig å se på bruk av anestesilege versus anestesisykepleier i den prehospitale tjenesten. Dette er en vanskelig differensiering. Noen oppdrag er av en slik art at anestesiologens kompetanse er nødvendig for å vurdere pasienten og iverksette behandlingstiltak på skadested og under transport. Prosjektgruppa mener likevel at den kompetansen anestesisykepleier har og anvender i daglig arbeid i anestesiavdelingen er overførbar og relevant for å kunne være en tilleggsressurs i de fleste situasjonene med akutt skade eller sykdom prehospitalt. Bruk av rett kompetanse i disse situasjonene vil da, slik prosjektgruppa ser det, være å sende ut en anestesisykepleier. Anestesisykepleiere kan lokalt være en viktig samarbeidspartner også for legevaktsleger som ikke har de samme ferdighetene i luftveishåndtering og etablering av intravenøs tilgang. Hvilke oppdrag som krever anestesilegekompetanse må være tydelig avklart i lokalt prosedyreverk og lokale avtaler slik at AMK- sentralene kan sende ut rett ressurs til den enkelte pasient. 35

36 6.1. Legemiddelhåndtering I den nye legemiddelforskriften er et nytt begrep introdusert i 3-h: Ordinering gjennom prosedyre. I følge Helsedirektoratets vurderinger skal ordlyden i forslaget «( ) kunne ivareta enkelte situasjoner der lege ikke har mulighet til å vurdere pasienten først. Det mest aktuelle eksemplet er legemiddelhåndtering som skjer i ambulansetjenesten i de tilfellene der det i en akutt nødsituasjon er nødvendig å administrere legemiddel til pasient uten at lege ( ) har vurdert pasienten først og deretter ordinert legemidlet.» (Helsedirektoratet 2014). Dette gir, slik vi forstår det, lovhjemmel for behandingsprotokollene som ambulansepersonell i de ulike tjenestene benytter. Forskriften presiserer allikevel kravet om at den som håndterer legemidler har tilstrekkelig kompetanse, individuelt vurdert ut fra vedkommendes formelle og reelle kvalifikasjoner (Legemiddelforskriften 4). Det er som tidligere nevnt prosjektgruppas erfaring at det er store variasjoner i kompetanse blant ambulansepersonell. Selv med gode system for legemiddelsertifiseringer vil det være krevende for virksomhetsleder å ha oversikt over den enkeltes formelle og reelle kvalifikasjoner. Spekteret av legemidler som «ordineres gjennom prosedyre» er bredt. Anestesisykepleiere har gjennom sin grunn- og videreutdanning en grunnleggende farmakologisk forståelse. I tillegg har de utdypet kunnskap om og erfaring fra daglig arbeid inne i operasjonsavdelingen med mange av de medikamentene som er særlig relevante i prehospitalt arbeid (sterke smertestillende medikamenter, medikamenter til akutte situasjoner som adrenalin, medikamenter for intubasjon). Å gi anestesi innebærer alltid å dosere medikamenter tilpasset den enkelte pasient og intervensjon, og denne kunnskapen er direkte overførbar til arbeid utenfor sykehus. Selv om anestesisykepleiere i prehospitalt arbeid også handler utfra «ordinasjon gjennom prosedyre», vil kunnskapen og erfaringsgrunnlaget være på et annet nivå. Derfor vil anestesisykepleiere, slik prosjektgruppa ser det, være en støtte for ambulansepersonell i krevende beslutninger prehospitalt og ikke minst bidra til å gi pasientene bedre behandling gjennom større trygghet i for eksempel smertelindring. Bistand fra anestesisykepleier vil gi bedre mulighet for dobbeltkontroll av medikamenter underveis i ambulansen og slik forskriften sier: «Øke kvaliteten på tjenesten». Med to 36