UtveierNr New Public Management. Offentlig velferd og demokrati : Hva skjer med kommunen når velferdstjenestene selges til skatteparadis?

Transkript

1 attac: Rapport fra Europas Sosiale Forum UtveierNr Et medlemsblad utgitt av attac New Public Management Offentlig velferd og demokrati : Hva skjer med kommunen når velferdstjenestene selges til skatteparadis? 1

2 utveier: innhold utveier: Leder KOMMENTAR: NPM No Public Management! 4 Tid for motmakt Ny innpakning, utdaterte metoder 5 Folkets forum, rapport fra ESF 8 Barnehagedrift fra skatteparadis 12 Attac stengte banker 25 Attac lokalt 26 ANMELDELSER 30 Ansvarlig redaktør: benedikte pryneid hansen/benedikte@attac.no Redaktør: Terje Karlsen/terje@attac.no I redaksjonen dette nummer: Emilie Ekeberg, Bodil Chr. Erichsen, Sjur C. Papazian, Torkil Hvidsten, Sveinung Holien og Anja Askeland. Utgaven er støttet av: Fagforbundet. Kontakt: Attac Norge, Osterhausgata 27, 0183 Oslo Telefon: E-post: attac@attac.no Web: / utveier.attac.no Layout: Svovel Media Trykk: Merkur Trykk Forsidefoto: Foto: Ragnar Schierholz/Flickr.com/Creative Commons Sitér oss gjerne, men oppgi kilde. Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis Attac Norges eller Attac Utveiers syn. Gradvis, fra 80-tallet og fram til i dag har vi sett en stadig sterkere markedsretting av offentlig sektor i Norge, og internasjonalt. Dette er resultatene av en reformbølge ofte kalt New Public Management. Drivkreftene er stadig søken etter nye, utvidete markeder med mål om høyest mulig profitt på investert kapital. Offentlig sektor i en sterk velferdsstat er en gullgruve for selskaper på jakt etter nye markeder og inntekter med lav risiko, stabile og trygge investeringer, og ikke minst, skattepenger rett inn i konsernets budsjetter. Sjelden kritisert, sjelden etterspurt, har NPMreformene utløst gjennomgripende forandringer i offentlige etater, ofte med store konsekvenser for innbyggerne. En av konsekvensene er at politikere og offentlig ansatte settes til å telle, måle og rapportere alt som gjøres, også for tjenester der kvaliteten og innholdet i tjenesten er av en slik art at det egentlig ikke lar seg telle og måle. Kvantifisering og konkurranseutsetting legger føringer for hvilke tjenester og virksomheter som får utvikle seg, samtidig som rommet for folkevalgt politisk styring blir mindre. Det er ikke populært å snakke om profittmotiver og privatisering, så politikken bak markedsrettingen pyntes på med ord som effektivisering, modernisering og innovasjon. Det høres tilforlatelig ut hvem vil vel ikke at skattepengene skal brukes slik at vi får mest mulig ut av dem? Det de unnlater å fortelle er at innsparingene går utover de ansatte gjennom dårligere lønns- og pensjonsvilkår. Innbyggerne og det lokale demokratiet taper når maktbalansen endres og private aktører får overta velferden. Mangel på offentlig innsyn og økt innflytelse til private aktører er en stor demokratisk utfordring. Det som burde være en selvsagt innsynsrett i offentlig pengebruk for de folkevalgte er gjennom konkurranseutsetting omgjort til forretningshemmeligheter. I forkant av avgjørelsen om å konkurranseutsette en tjeneste har gjerne et konsulentselskap vært involvert. For Velferdsstaten har i et nylig utgitt hefte avslørt hvordan disse rapportene ofte er basert på svakt og til tider mangelfullt tallmateriale, og hvordan de samme rapportene går igjen i flere kommuner. Kommunens fleksibilitet til å tilpasse tjenestene til innbyggernes endrede behov går tapt med konkurranseutsetting, det samme gjør den daglige styringen med de ansatte i konkurranseutsatt sektor. Denne politikken bidrar til grunnleggende å endre maktforholdene i samfunnet og svekker den demokratiske styringen. Privatisering og konkurranseutsetting er ingen naturlov. Det er politiske valg som står bak, noen har kjempet fram denne politikken. Denne høsten har vi i Attac startet en kampanje for en annen kurs. Vi skal vise fram våre alternativer. Fram mot lokalvalget neste år skal vi jobbe opp mot lokalpolitikerne for å gi de en dytt i riktig retning, og vi skal utstyre dem med verktøy for å ta tjenestene tilbake til folkevalgt styring. Full åpenhet og demokratisk kontroll får vi bare ved at tjenestene drives i offentlig egenregi. For å nå våre mål må vi skape motmakt. Gjennom mobilisering og aktivisering rundt om i kommunene skal vi skape engasjement for våre alternativer. Det er viktig at alle går ut og verver nye medlemmer og allierte. Det er gjennom våre medlemmer vi styrker vår legitimitet, og det er ved hjelp av en sterk organisasjon vi når ut til så mange som mulig. Ved hjelp av kunnskap og aksjonisme, med lokale allianser, skal vi sammen skape det folkelige engasjementet som må til for å snu denne politikken. Kampen mot New Public Management dreier seg om å gjenreise politisk og demokratisk styring. Benedikte Pryneid Hansen, leder Attac Norge 2 3

3 utveier: kommentar NPM - No Public Management! Ny innpakning, utdatert metoder Modernisering, effektivisering, nyskapning, og bedre utnyttelse av offentlige ressurser. Fører New Public Management til noe av dette? tekst Terje Karlsen Sjukehusene organiseres som konsern, jernbanen blir statlig AS og styres etter lønnsomhetsregnskap fra næringslivet, teknisk etat privatiseres, offentlig eiendom skilles ut eller selges, renhold, barnevern og ambulanse settes ut på anbud, internprissettes og stykkprisfinansieres, lønn kuttes og pensjoner svekkes. New Public Management (NPM) framstilles likevel som rene tekniske endringer uten politiske konsekvenser. Fagforbundet er uenig: Denne politikken har store konsekvenser for hvordan fellesskapets verdier styres og fordeles. Kort fortalt handler NPM om en tro; troen på at markeder, konkurranse, forretningsdrift og egenbetaling er bedre enn offentlige oppgaver som utføres av offentlige virksomheter i egen regi og finansieres over skatteseddelen Dette er en tro fordi ingen land har greid å vise at NPM verken gir bedre tjenester eller er billigere. Likevel fortsetter det; Under påskudd om å «øke effektiviseringen, oppnå optimal ressursutnyttelse, få bedre styring og spare kostnader» innføres NPM-politikken på stadig flere områder i samfunnet. 4 Kommunene er spesielt utsatt for denne utviklingen. Det er et sterkt press for å innføre styringssystemer og regnskapsmodeller i kommunal forvaltning slik at den offentlige tjenesteytingen skal ligne mest mulig på forretningsmodeller fra finanssektoren. Hvis kommunene innfører regnskapsloven for å forvalte sine eiendeler vil f.eks. verdien av kraftverkselskap i kommuneregnskapet settes til aksjenes markedsverdi og ikke til opprinnelig verdi. Det betyr at verdien på aksjene vil øke til flere milliarder og kommunene vil framstå som svært rike (nyrike!), mens dette bare er en ny beregningsmåte. Med nye regler får staten et sterkt incitament overfor kommuner om å selge. Enorme verdier kan «frigjøres» og realiseres i markedet. Kommunene er byggesteinene i forvaltningen og drift av de offentlige velferdsytelsene der politisk styring og demokratisk kontroll over forvaltning, eierskap og drift av den offentlige velferden er helt avgjørende for at den skal ivaretas ut ifra prinsipper som behov, tilgang og kvalitet for innbyggerne. Med NPM deles offentlige oppgaver opp og kommersialiseres der den demokratiske styringen og kontrollen med velferden svekkes betraktelig. Innsyn, styring og kontroll med sentrale infrastrukturoppgaver i samfunnet tas altså bort fra demokratiske beslutningskanaler og overlates til kommersielle prioriteringer, egeninteresser, konkurransevilkår, bedriftsstyrer og aksjekurser. Istedenfor New Public Management, bør vi heller vi snakke om hva som egentlig skjer med denne politikken: No Public Mangment. Velferdsoppgaver egner seg slett ikke som omsettbare varer i et marked. Slike oppgaver må forvaltes gjennom demokratiske organ der den overordna prioriteringa er samfunnsnytte og -behov, tilgang og kvalitet på tjenestene, i motsetning til ønske om profitt og overskudd. NPM innebærer markedsgjøring, målemani og kalkulatorstyre som omdanner offentlig, felleseide goder til kommersielle produkter. Velferd blir en omsettbar vare som noen skal tjene penger på der fellesskapets verdier blir til pengegevinster. Dette er med andre ord et omfordelingsspørsmål og kampen om offentlig velferd er derfor et politisk spørsmål om å ivareta vanlige folks interesser. Like viktig er det å understreke at NPM også innebærer en betydelig svekking av demokratisk styring og kontroll med sentrale samfunnsoppgaver. Av Mette Nord nestleder i Fagforbundet Fra venstre: Kari Østerhus (Fellesorganisasjonen Rogaland), Elin Lindberg Kjeldsen (Josephinestiftelsen) og Linn Herning (For Velferdsstaten). Foto: Terje Karlsen Fra Attac-møtet på Globaliseringskonferansen. Foto: Terje Karlsen Ungene våre trenger et tilbud, ikke et anbud. Vi blir sittende og diskutere juss og økonomi framfor å finne et faglig godt barnevernstilbud. Det forteller Elin Lindberg Kjeldsen faglig leder ved Josephine-stiftelsens barnehjem i Stavanger. Tidligere brukte vi mye større andel av tida vår ute hos ungene nå spises tida opp av byråkrati, sier Kjeldsen fra talerstolen på Globaliseringskonferansen 20. november i Oslo. Temaet for møtet er New Public Management, et møte Attac har tatt initiativ til. New Public Management, forkortet NPM, er et begrep som skal dekke ulike typer reformer innafor offentlig sektor. NPM er et begrepsapparat, et sett metoder og virkemidler, ment for å innføre markedtankegang og kommersiell økonomistyring i stat og kommune. Begrepene vi snakker om innafor NPM er gjerne ord som konkurranseutsetting, internprissetting, målstyring og stykkprisfinansiering. Målstyring er ikke galt i seg selv, men hvilke mål defineres? Både «full sysselsetting» og «stykkprisfinansiering» er begge mål, men med ulikt perspektiv. På NPM-møtet på Globaliseringskonferansen får vi høre eksempler fra den nye hverdagen barnevernet i Stavanger og Rogaland nå opplever: Å innføre markedsliberalisme i barnevernets regnskaps- og styringssystemer gjør at vi ikke kan finne enkle faglige løsninger, sier Kari Østerhus, leder for Fellesorganisasjonen i Rogaland. Sammen med Kjeldsen har de møtt opp på Attacs NPM-møte for å fortelle hvordan barnevernet i Rogaland strever for å opprettholde kvaliteten i en hverdag full av rapporteringer, dokumentasjons- og anbudsrunder. Fagforeninger som NTL, Fagforbundet, tank- 5

4 esmia For Velferdsstaten og globaliseringskritiske stemmer som Attac Norge intensiverer nå kampen mot NPM-tankegodset. Effektiviteten synker Hensikten med NPM var å få til en mer effektiv offentlig sektor. Men det viser seg at endringene har ikke ført til mer effektivitet. Det finnes få eller ingen målinger som viser at effektiviteten har steget betydelig, sier forbundssekretær for NTL Skoler og institusjoner, Dag Westhrin, til Utveier. NPM innebærer en målstyring basert på kvantitative resultater, med et tydelige belønnings- og straffesystem knyttet til dette. NPM innebærer en topptung beslutningsprosess, økt bruk av kontraktsrelasjoner, og økt bruk av konkurranse et sentralt mål. Denne tankegangen finner vi i dag i organiseringen av en rekke sentrale offentlige tjenester, som sykehus, omsorg, barnevern, skole, samferdsel og høyere utdanning. Det finnes nå tegn til at New Public Management har gitt folk dårligere og dyrere tjenester, gjennom lavere produktivitet, mindre langsiktighet og økt byråkrati. Et godt eksempel er sykehusene. Med innføring av stykkprisfinansiering og budsjettstyring etter regnskapsloven skulle produktiviteten og pasientbehandlingen øke, sier Westhrin. Westhrin forteller at sykehusbudsjettene er doblet de siste ti åra og antall pasienter som behandles har økt. Men på spørsmål om sykehusene har blitt mer effektive finnes det lite dokumentasjon: Forskere skriver at det er tendens til at både arbeidsproduktiviteten og kostnadseffektiviteten har falt. Sykehuskøene vokser, samtidig som ikke alvorlig syke pasienter behandles stadig mer. Enkelte private nisjeklinikker har tjent store penger ved å ta unna store volumer pasienter med lette diagnoser til høye satser. Alt dette peker i motsatt retning av økt lønnsomhet for samfunnet, sier Westhrin. Kart over eierstrukturer, Norlandias sykehjem i Oslo. Kilde: For Velferdsstaten. Forbunds sekretær i NTL, Dag Westhrin. Linn Herning på Globaliseringskonferansen Foto: Terje Karlsen fakta New Public Management New Public Management er et begrep som stammer fra New Labor i Storbritannia og Chigaco-skolen ved Milton Friedman. Har vært benyttet for å beskrive en rekke reformer innenfor offentlig sektor siden 1980-tallet. Virkemidler er typisk konkurranseutsetting, privatisering, internprissetting, stykkprisfinansiering. Målstyring basert på kvantitative resultater, ikke kvalitative eller behovsprøvde resultater. Offentlige tjenester selges til internasjonale konsern uten offentlig innsyn eller kontroll. Et skatteparadis kjennetegnes ved at selskaper betaler ingen skatt (eller skatt kun i spesialtilfelle), mangel på informasjonsdeling, og mangel på åpenhet. dager går det en diskusjon om segregering av innvandrer og folk med innvandrerbakgrunn i egne bydeler i Oslo. NPM legger til ytterligere privatisering og større klasseforskjeller som gjør at ytterligere segregering vil forsterkes, sier Westhrin. Hvor oppleves NPM mest truende? I dag skjer det en omfattende omorganisering i kommunene hvor det legger til rette for privatisering, og hva er det som settes ut på anbud? Det er folks lønns- og arbeidsvilkår. Daglig opplever vi at pensjonsordninger legges om fra dagens ytelsesordninger til såkalte innskuddspensjoner. Det er ordninger hvor det er lett for arbeidsgivere å styre kostnadene, men hvor størrelsen på pensjonen din er avhengig av avkastningen i pensjonsfondet arbeidsgiver plasserer pengene. Skal en for eksempel få samme nivå på pensjonen i dag må du avsette 2 % av lønna de i år og avkastningen må være over gjennomsnitt i hele perioden, sier Westhrein Velferdspenger i skatteparadis Kommunale tjenester outsources ut av landet det vil si salg av omsorgstjenester, barnehagetjenester, osv, selges på anbud til ulike internasjonale selskaper. I Oslo er åtte sykehjem konkurranseutsatte og tjenestene her leveres av selskaper som heter Adecco, Aleris, Altendo, Carema og Norlandia. Alle internasjonale konserner: Alle disse selskapene er datterselskaper i store internasjonale omsorgskonsern, alle er helt eller delvis eid av investeringsselskaper, og alle selskapene har eieselskaper med skatteparadisregisteringer, forteller Linn Herning fra For Velferdsstaten på Attacs NPM-møte under Globaliseringskonferansen. Dette innebærer at dine og mine skattepenger havner hos internasjonale eiere av internasjonale selskaper. Kommunale skattekroner sendes ut av landet i form av profitt fra lokale omsorgstjenester. Boganes sykehjem, Madserud sykehjem, Oppsal sykehjem og Risenga sykehjem eies alle av Norlandia Omsorg. Dersom du har bestemora di på et acv disse sykehjemmene så er faktisk bestemora di allerede solgt ut på anbud. Men hvem eier Norlandia? Halvparten av Norlandia eies av Fsn Capital Limited Partnership Il, et holdingselskap registrert via skatteparadiset Jersey. Resten av Norlandia eies av de to mangemillionærene Roger og Kristian Adolfsen. Bestemora di er ikke bare ute på anbud, hun er solgt til Jersey, og skattekronene du betaler for å ha henne på et sykehjem i Oslo havner i skatteparadiset Jersey. Hva er New Public Management, og hvorfor skal Attac Norge bry seg? Leder for Attac Norge, Benedikte Pryneid Hansen, gir deg svar. tekst Terje Karlsen Hva innebærer NPM? New Public Management innebærer en markedsretting av offentlig sektor. Dette er reformer som sikter mot en offentlig sektor hvor det skal være mulig for private aktører å hente ut profitt, og med mål om privatisering. I stedet for å snakke om markedsretting og privatisering har reformene blitt innført under honnørord som effektivisering og modernisering. En god og effektiv offentlig sektor er til alles beste, men det må skje på innbyggernes og de ansattes premisser og uten privatisering. For de som søker mot en mindre offentlig sektor og økt privatisering har NPM vært et effektivt verktøy. For oss som ønsker fortsatt demokratisk kontroll over viktige tjenester innenfor helse, omsorg og utdanning, hvor innbyggerne er sikret gode tjenester uavhengig av pengebok og bosted, og hvor de ansatte blir hørt og er sikret gode ansettelsesforhold, er det viktig at vi viser hva NPM egentlig innebærer. Og hvorfor våre alternativer er bedre. Hvorfor skal Attac engasjere seg i NPM? Attacs mål om å demokratisere økonomien omfavner også å ta vare på de områdene i samfunnet som er truet av Engasjer deg! ideologisk markedstenkning og konkurranseutsetting. Flere og flere områder underlegges finanskapitalens profittjakt, på bekostning av folk, miljø og demokratiet. Attac er opptatt av hva denne utviklingen betyr for den alminnelige samfunnsborger, enten vedkommende arbeider i privat eller offentlig sektor. Kampen mot New Public Management dreier seg om å gjenreise politisk og demokratisk styring. Hvor oppleves NPM mest truende? Overordnet vil jeg si at New Public Management-reformene og den ideologiske politikken bak er en stor trussel for demokratiet. På sektornivå vil jeg trekke fram de kommunale førstelinjetjenestene. Der finner vi de mest sårbare gruppene i samfunnet, og profittkrav hører ikke hjemme i her. I møte med helse- og omsorgstjenester og barnevernet skal borgerne ha visshet om at det er best mulig tjenesteyting, og ikke oppfylling av profittmarginer, som er i fokus. Samtidig skal de også ha visshet om at de som passer barna deres og steller foreldrene deres har anstendige lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår. Offentlige tilskudd skal ikke gå til millionoverskudd i internasjonale omsorgskonsern, det skal gå til å lage bedre velferdstjenester. oppdragsforskning fører til at mange årsverk går bort i å skrive anbud på forskningsprosjekter fremfor å forske, sier Westhrin. Stadig flere lærere sier at de bruker mer tid på rapportering enn de gjorde før. I en undersøkelse fra 2008 mener godt over 80 prosent av lærerne sier at de bruker mer tid og krefter på dokumentasjonsarbeid. Et tredje område er anbudspolitikken. Våren 2005 laget Asplan Analyse en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor. De fant at anbudsskriving og gjennomgang av anbud gjorde anbudene opp mot 10 prosent dyrere. Halvparten av dette fem prosent var direkte kostnader. Det dreier seg konkret om økte kostnader i størrelsesorden minst fem til ti milliarder kroner i året, antakelig mer. Westhrin hevder at New Public Management koster det norske samfunnet rundt millioner kroner i året, eller tilsvarende rundt årsverk: Sannsynligvis er kostnadene høyere. NPM har gitt folk dårligere og dyrere tjenester. Det kan av og til se ut som om den politiske høyresida har hatt som mål å gjøre offentlig virksomhet så lite effektiv som mulig for der- Forskningsmidler sløses Ernst Gernot er leder for Attacs kompetansegruppe på New Public Management, og Attac har vedtatt en strategiplan der NPM er et prioritert Et annet eksempel Westhrin trekker fram er forskning og høyere utdanning: nest å kritisere offentlig sektor for manglende arbeidsområde for hele organisasjonen det neste året: Ett av elementene i Kvalitetsreformen var å øke konkurransen mellom uni- effektivisering, sier Westhrin. Attac jobber for demokratisering og mot finanskapitalismen. New Public Management er en styringsform basert på en ideologi som avdemokratiserer versiteter og høgskoler. Vinneren av denne Privatisering viktige offentlige tjenester. Det som er skummelt er NPM innføres nærmest konkurransen har først og fremst vist seg å Attac bør engasjere seg i arbeidet mot usynlig. Høyrepartiene og AP bruker hersketeknikker når de fornekter at bli markedsføringsbudsjettene. I 2006 brukte NPM fordi systemet legger grunnlaget for NPM innføres, sier Gernot. institusjonene til sammen en halv milliard kroner på reklame, fremfor å bruke disse pengene forsterke forskjellene i samfunnet: Klasse- privatisering av offentlig velferd. Dette vil NPM blir også i liten grad diskutert fordi det oppfattes som vanskelig, innviklet. Også det utløser at dette kommer gjennom uten motstand. Fra fagbevegelsens side er det blitt gjort mye mot NPM, mens befolkningen er heller på kvalitet gjennom økt forskning og undervisning. En halv milliard kroner tilsvarer mer fram i helsekøene, privatisering av skoleverskillene vil øke, de kjøpesterke vil kjøpe seg passiv, men frustrert. Attacs rolle kan være å mobilisere befolkningen med enn 600 forskerårsverk. Innenfor forskning ket vil føre til at vi i enda sterkere grad får sitt tverrpolitiske ståsted og med gode faglige argumenter generelt ser vi at økende bruk av anbud og etablert skoler hvor foreldres økonomi. I disse Ønsker du å engasjere deg i Attac mot NPM? Kontakt Ernst Gernot på e-post gernot.ernst@blefjellsykehus.no 6 7

5 Folkets forum Europas Sosiale Forum er stedet å besøke om du vil treffe tyske anirasister, irakiske feminister, kvisete maoister eller økologiske pensjonister. tekst torkil hvidsten Hvert år samles verdenseliten i Davos, til det såkalte World Economic Forum. Der sitter inviterte næringslivstopper, superspekulanter, direktører, kronprinser og en og annen statsleder bak lukkede dører og diskuterer hvordan de skal forme verden i sitt nyliberale bilde. Men i lufttette tyrkiske klasserom sitter en helt annen gjeng og svetter over kaffekopper, debatter, kjepphester og sosialt engasjement. En annen verden På begynnelsen av 2000-tallet den gang de sosiale bevegelsene sto som sterkest, demonstrasjonstog var trendy og man i fullt alvor trodde at en annen verden var mulig kom noen kloke hoder fram til at når eliten har egne fora, trenger folket det samme. World Social Forum (WSF) ble skapt. Et samlingspunkt for sosiale bevegelser, fagforeninger og interesseorganisasjoner fra hele verden. Åpent, demokratisk og uten innblanding fra stater eller næringsliv. I troen på at en annen verden er mulig, og at verden kan forandres gjennom demokratisk, folkelig engasjement. Siden har WSF blitt avholdt nesten-årlig og på sitt største samlet over deltakere. Det er også skapt regionale og nasjonale avleggere, som for eksempel Europas Sosiale Forum, eller Globaliseringskonferansen som er en nasjonal gren av bevegelsen her hjemme i Norge. Kroneksemplet på potensialet i bevegelsen er motstanden mot Irak-krigen, der mobilisering og internasjonal koordinering i stor grad ble utført gjennom forumbevegelsen. De massive, verdensomspennende demonstrasjonene den 15.februar 2003, historiens største protestmarkering, var et initiativ fra ESF som ble videre utformet og planlagt på WSF. Tyrkisk organisering Årets Europas Sosiale Forum var lagt til Istanbul. En gigantisk by på anslagsvis 17 millioner mennesker. En by som tidligere har vært hovedstad i både Romerriket, Det ottomanske rike og i Tyrkia. Geografisk og kulturelt plassert A! Anti! Antikapitalista! Fra årets ESF-demonstrasjon. Foto: Torkil Hvidsten på grensa mellom Europa og Asia, i et land som vekselsvis er militærregime og EU-aspirant. Tyrkisk organisering vinner ingen priser med det første knapt nok et diplom for deltakelse og det bar også ESF preg av. Informasjon er for eksempel ikke noe arrangørene finner nødvendig, verken i forkant eller under ESF. Men vi får etter hvert tak i et slags program, noen har fått en epost, andre har hørt noen rykter, og ved å legge sammen brokkene av informasjon blir det til slutt mulig å finne fram i jungelen av tilbud og folk, og helt fram til riktig rom på riktig fakultet på Istanbuls tekniske universitet der forumet avholdes. I fire dager er det en seminarer, debatter og workshops om tyrkisk religionsdialog, kvinner i krig, sivilsamfunnet i Irak, økologisk pensjonisttilværelse, marxistiske analyser av byråkratiet i Sovjetunionen, og noen hundre andre mer eller mindre allment interessante temaer. Istanbuls tekniske universitet produserer sikkert mye god forskning, men ventilasjonsanlegget har de ikke oppfunnet. Vannselgeren på hjørnet har sitt livs beste dager mens vi svetter oss gjennom programmet og gisper etter luft i pausene. Men gjennom svetten og gispene blir vi servert sterke, spennende og inspirerende inntrykk. Førstereis på forum Eivind Hageberg er styremedlem i Attac NTNU/HiST, og deltok på forumet med reisestipend fra Attac. Han var på sitt første sosiale forum, men ble ikke avskrekket av den intrikate organiseringen: Dette var mitt første forum, og det var mange inntrykk å fordøye. Det virket til tider uorganisert og veldig kaotisk, men deltakerne var veldig ivrige og engasjerte. En gang det manglet innleder, var det til og med en blant publikum som meldte seg frivillig til å innlede. Han ble nedstemt, da, legger han til. Hageberg fulgte flere forskjellige spor Øvelsen «konsensusdemokrati i badstue» var blant de mest krevende under årets ESF. På ESF: Eivind Hageberg og Håkon Bartnes Line fra Attac Norge. Foto: Bodil Chr. Erichsen. av foredrag og møter. Han var på de møtene Attac arrangerte, men fulgte også temaer som er litt mer «utradisjonelle» i norsk Attac-sammenheng, som miljøseminar og et foredrag om tyrkisk dambygging. Han mener det sosiale utbyttet var større enn det faglige: Møtene for attacere var preget av at de samlet deltakere med veldig forskjellige bak grunn, hvorav mange hadde behov for en veldig grunnleggende innføring i temaene. Så faglig sett var det dessverre ikke så utviklende. Men det var spennende å møte attacere fra andre land, og lære om hva det jobbes med rundt om i Europa. Som for eksempel hvor viktig miljøpolitikk er for en Foto: Torkil Hvidsten del europeiske Attac-lag. I tillegg til det sosiale utbyttet, mener Hageberg disse møtene er organisatorisk viktige. Vi er en internasjonal bevegelse og har behov for å samarbeide over landegrensene. Da kan forumene være en fin møteplass. Jeg møtte folk fra Øst- Europa og Tyrkia på forumet som knapt hadde hørt om Attac før. Forhåpentligvis kan forumene bidra til å gjøre oss til noe større enn en ren Nord-Europeisk bevegelse. Direkte demokrati Tradisjonen tro er det felles demonstrasjon under ESF. Noen tusen mennesker toger gjennom Istanbul i protest mot 8 9

6 utveier: tema Møtepunkt: ESF innebærer mange, lange og nyttige møter for norske og internasjonale aktivister. Foto: Bodil Erichsen Norsk omsorg i skatteparadis nyliberalisme, velferdskutt, europeisk asylpolitikk, miljøødeleggelser, krig, sult og elendighet. En fraksjon på seks kvisete maoister i stemmeskiftet har et eget banner med et eller annet budskap på et eller annet språk. En tyrkisk kvinneorganisasjon vil ha fred i Afghanistan. Belgiske fagforeninger advarer mot kutt i offentlig sektor og tyske antirasister krever avvikling av nasjonalstaten som institusjon. De sosiale foraene opererer i spenningen mellom demokratiske idealer og politiske kjepphester. Denne spenningen leves ut til fulle da det dagen etter skal utarbeides en uttalelse fra ESF om økonomikrise og arbeidsliv. I plenum. Med konsensusvedtak. Drøyt hundre mennesker i et svett og varmt klasserom, rundt et muntlig framlagt tekstforslag, med løpende tolking til en rekke språk. Heldigvis leverer møteledelsen en oppvisning i både heltemot og stoisk tålmodighet. Ikke før er forslaget lest opp, før en ukrainsk revolusjonær spretter i været og erklærer at dette er den dårligste teksten han har hørt på lenge. Kapitalismen nevnes ikke med et ord! En fransk koloni i et hjørne krever at teksten også må handle om illegitim gjeld. Ordstyreren forklarer tålmodig omfangsproblemene om man skal ta alle verdens kampsaker inn i teksten, men for døve franske ører. Italienske fagforeningsaktivister reagerer kraftig på at det er foreslått å mobilisere til en felleseuropeisk aksjonsdag med oppfordring til generalstreik onsdag 29. september. I Italia streikes det bare på fredager! Etter et par timer med utbrudd, krav, forslag, motforslag, kompromisser og endringer, ser det hele ut til å nærme seg en løsning og debatten rundes av. Da entrer en portugisisk kvinne scenen med to flunkende nye tekstforslag som hun ønsker skal vedtas i stedet for teksten det snart er enighet om. Den stoiske ordstyreren tar imot forslagene og åpner debatten igjen. Utveiers reporter gir opp og forlater lokalet litt mindre demokratisk innstilt enn to timer tidligere mens ordstyreren roper etter en potensiell tolk i salen for polakken som vil protestere mot det nye forslaget. Men utrolig nok: Dagen etter presenteres en ferdig tekst det er full enighet om. Med oppfordring til å mobilisere til generalstreik den 29.september eller andre nærliggende datoer. Quo vadis? Som forumfersking oppleves ESF 2010 som enormt inspirerende. Irritasjonen over manglende organisering oppveies av at det faglige og politiske innholdet er spennende og godt. De nye bekjentskapene og planene som legges er det samme. Iblant tar man seg selv i å tenke at en annen verden jammen meg er mulig. Nesten helt uten ironi. Men det murres blant de gamle forumtraverne. ESF 2010 bærer på ingen måte preg av massemobilisering. Det er det klart minste europeiske forumet som har vært arrangert. Det er ingen som riktig vet hvor mange som er til stede, men flere mener å ha hørt at det er omtrent Kombinert med elendig informasjon og liten pressedekning spørres det hva det politiske potensialet i dette forumet egentlig er. En av forumtraverne er Hilde Nylén. Hun sitter i Internasjonalt utvalg i Attac og har vært på fem forum tidligere. Hun mener den dalende oppslutningen kan ha flere årsaker, blant annet økonomi og nasjonale kriser rundt om i Europa. Men også at mange har begynt å oppfatte forumene som en «snakkeklubb»: Vi greier ikke å utarbeide felles kampanjer og fokus lenger. Istedet møtes vi for møtets skyld, for deretter å avtale når vi skal møtes neste gang. Å reise til et nytt forum for å igjen diskutere de samme sakene som i fjor og årene før det er ikke interessant i lengden. Likevel tror ikke Nylén forumene har utspilt sin rolle. Men hun mener det er på tide å diskutere hvordan det skal jobbes i forumbevegelsen. Forumene er fortsatt det eneste transnasjonale samlingspunktet for sosiale bevegelser, og jeg tror ikke vi skal gi slipp på det. Vi må vurdere å jobbe på andre måter, for eksempel gjennom tematiske nettverk. Men fortsatt trenger vi ESF som en samlende kraft der vi kan dele erfaringer på tvers av temaer og samle oss om strategier og veier fremover. Nylén opplever at den «kollektive hukommelsen» svikter litt i forumsbevegelsen, noe som resulterer i at kruttet finnes opp unødvendig mange ganger. Men hun mener også det nå er stor vilje i forumbevegelsen til nettopp å evaluere forumet i Istanbul og diskutere andre måter å møtes og organiseres på. Først og fremst må vi diskutere hva vi vil med forumet hvilket verktøy det skal være. Dessuten er det på tide å løfte «forumstankegangen», også nasjonalt. Siden Seattle i 1999 har det kommet til mange nye aktivister, som kanskje ikke er så kjent med forum-fenomenet, og som rett og slett ikke tenker på den måten. Den internasjonale aksjonsdagen 29. september (eller nærliggende fredager) blir en ny målestokk på forumbevegelsens tilstand. Det samme blir høstens utdanningsforum i Palestina og neste års World Social Forum i Senegal. Blant dem som håper å være til stede der er i hvert fall styremedlem Hageberg fra Attac NTNU/HiST: Forumet ga absolutt mersmak. Jeg reiser gjerne igjen. Men i så fall vil jeg være mer aktiv i forkant. Nå ble jeg sittende og vente på informasjon som aldri kom. Kanskje forumene trenger nettopp deltakere som maser litt mer i forkant? En redigert versjon av denne artikkelen sto på trykk i augustutgaven av Norges Kristelige Studentforbunds magasin Akt. Når velferd blir butikk Barnehagedrift fra skatteparadis Guide til den store selskapsjakten! Regnskap er politikk 10 11

7 FOR VELFERDSSTATEN 1 utveier: analyse Barnehagedrift fra skatteparadis Multinasjonale omsorgskonsern tar over stadig flere oppgaver fra det offentlige, og ofte er selskapenes eiere registrert i skatteparadis, avdekker en ny rapport. Helse og omsorg er et kommersielt satsningsområde de neste årene, sier direktøren for Norges største leverandør av private barnevernstjenester. «Det er ikke lenger ideelle aktører og kvinnelige smågründere som er dominerende, selv om disse fortsatt finnes. linn herning verdier, øker verdien på selskapet, sier Sandøy. I For Velferdsstatens rapport knyttes Investor til skatteparadiser i Guernsey og Sveits. Aleris Ungplan benekter dette: Vi er ikke tilknyttet skatteparadis. Rapporten forholder seg ikke til fakta. Investor AB er registrert i Sverige. Vi som selskap er registrert i Norge. Aleris AB er registrert i Sverige, sier Sandøy. Tekst Emilie Ekeberg Privatisering av velferdstjenester som barnehager, eldreomsorg og barnevern, har ført til at multinasjonale omsorgskonsern har tatt over stadig flere av disse tjenestene. Alliansen For Velferdsstaten har nylig gitt ut en rapport som beskriver dette fenomenet. Rapporten Private sugerør i fellesskapets kasser viser at mange av disse nye store omsorgskonsernene er eid av investeringsselskaper registrert i skatteparadiser som Guernsey og Luxembourg. Attendo, Aleris, Carema og Capio er fire omsorgskonsern som opererer i Norge. De driver blant annet sykehjem i Oslo, vikartjenester til norske sykehus og barnevern. Alle fire er eid av investeringsselskaper, også kalt risikokapitalselskaper, registrert i skatteparadis som Guernsey, Jersey og Luxemburg. Rapportforfatter og rådgiver i For Velferdsstaten, og tidligere styremedlem i Attac Norge, Linn Herning, mener at de store omsorgskonsernene bidrar til å undergrave oppslutningen om velferdsstaten: Vi kan gå en utvikling i møte der en stadig større del av tjenestene er privatiserte og det offentlige tilbudet drives ned mot et minimum. Hvis avstanden mellom det offentlige og det private tilbudet blir for stort, vil flere søke seg over til private tilbud. Og når man heller betaler for private tilbud, synker viljen til å bidra til fellesskapet. Vi ser allerede en utvikling mot et offentlig minimumstilbud innen eldreomsorgen, der hver enkelt må kjøpe seg tilleggstjenester på konkurranseutsatte sykehjem, sier Herning. Herning mener det i hovedsak er tre aktører som peker seg ut som drivkrefter bak denne utviklingen: De viktigste aktørene er selskapene, bransjeorganisasjoner som blant annet NHO Service og Private Barnehagers Landsforbund, og ideologiske markedsentusiaster i Høyre og Fremskrittspartiet. Flere norske kommuner har blitt kontaktet av private barnehageselskaper med oppfordring til privatisering. Samtidig drar NHO Service nå land og strand rundt med et makkverk av en rapport skal vise kommunale innsparinger ved konkurranseutsetting med tall tatt mer eller mindre ut av løse lufta. Sistnevnte skjer gjerne i samarbeid med Høyre eller FrP i kommunen, forteller Herning. Barnehager fra Guernsey Et selskap som trekkes frem i rapporten er Espira, som driver 64 barnehager i Norge. Espira kom i medienes søkelys da de hyret inn Bjarne Håkon Hanssen i First House for å jobbe mot et forslag om å begrense private barnehagers mulighet til å ta ut utbytte fra barnehagedriften. Espira eies prosent av det finske investeringsselskapet CapMan Fund, som er registrert i skatteparadiset Guernsey, en øy i den engelske kanal med omtrent skriftserie_2010_omsl_9_mal_a Side 1 9 For velferdsstatens skriftserie 2010 innbyggere og fem kilometer jernbanelinje. Administrerende direktør i Espira, Thomas Havnegjerde, svarer kort på Private spørsmål om Espiras tilknytning til Guernsey: sugerør i felleskapets kasser Det er riktig at CapMan fond eier en stor del av Espira. Spørsmål om hvordan Cap- Man driver sin virksomhet, må du rette til ledelsen i CapMan. Men som administrerende direktør i Espira kan jeg opplyse at Espira i ett og alt er underlagt norske regler, og skatter også for virksomheten til Norge, sier Havnegjerde. Hans G. Tindlund, partner i CapMan Buyout, forteller følgende om investeringen i norske barnehager: CapMan vurderte investeringen i Espira som interessant i lys av muligheten til å etablere en ledende kvalitetsleverandør i en sektor som har gått gjennom en kraftig vekst, men som nå flater ut på grunn av nær full barnehagedekning. CapMan har til nå ikke tjent noe på investeringen i Espira, men forventer å få avkastning på investeringen når vi engang trer ut av eierskapet, for eksempel i form av et salg, sier Tindlund. CapMan har hele seks avdelinger på Guernsey, i følge investeringsfondets egne nettsider. CapMan er et aktivt eierfond som investerer i og jobber med utvikling av selskaper i hele Norden. Kapitalen i fondene kommer fra både nordiske og internasjonale investorer, hovedsakelig store pensjonskasser, banker og forsikringsselskaper. Guernsey har en lang tradisjon og et konkurransedyktig miljø for å administrere aktive eierfond, noe som gjør at svært mange fond har valgt å lokalisere seg der. Blant annet sikrer dette likebehandling og at man unngår dobbeltbeskatning avhengig av hvor den enkelte investorer er lokalisert, sier Tindlund. Hvor mange ansatte har dere på deres kontor i Guernsey? CapMan har ingen ansatte på Guernsey, men våre fond blir representert av en uavhengig fondsadministrasjon som også representerer andre aktive eierfond som er basert på Guernsey. Linn Herning i For Velferdsstaten mener at det er stor grad av naivitet rundt de private omsorgsleverandørene, særlig blant politikerne: Naiviteten går på hvem aktørene er, og hvordan selskapene drives og eies. Her har man rett og slett ikke oppdatert seg på utviklingen de siste årene. Det er ikke lenger ideelle aktører og kvinnelige smågründere som er dominerende, selv om disse fortsatt finnes. De ideelle aktørene kan ikke konkurrere med de kommersielle, og de små barnehageaktørene kjøpes opp i stor stil. Det er dette vi prøver å vise med heftet Private sugerør i fellesskapets kasser. Det er gjort skremmende lite forskning på dette området, og det er alt for få som motsier NHO og Private Barnehagers Landsforbund sin virkelighetsbeskrivelse. Satser på barnevern Et annet omsorgskonsern som beskrives i rapporten er Aleris, og datterselskapet Aleris Ungplan, som driver barnevernsinstitusjoner i alle norske regioner. De eies av den svenske Wallenberg-familiens investeringsselskap Investor. Administrerende direktør for Aleris Ungplan Erik Sandøy mener dette er langsiktig investering: Investors kjennetegn er at de tenker langsiktig. Helse og omsorg er et kommersielt satsningsområde de neste årene, og Investor satser på at selskapene selv skaper verdiene, og gir tilbudene folk og det offentlige trenger. Når selskapet skaper «Helse og omsorg er et kommersielt satsningsområde de neste årene. Erik Sandøy I rapporten til For Velferdsstaten vises det til en avisartikkel der Investors representant uttaler at Investor har benyttet seg av strategiske skatteplasseringer i Sveits og Guernsey? Det har ingen relevans for Aleris, sier Sandøy. Rapportforfatteren selv er uenig i beskyldningen: Vi forholder oss definitivt til fakta. Vi har aldri påstått at Aleris AS, det norske selskapet, eller Aleris Holding AB, det svenske moderselskapet, er registrert i skatteparadis. Det vi derimot påpeker, er at eierselskapene, både det tidligere EQT og det nåværende Investor, har sterke bånd til skatteparadis. At norske Aleris velger å ikke forholde seg til sine eieres bruk av skatteparadis, er greit nok. Men at dette er interessant for den norske offentligheten og alle som bryr seg om bruken av offentlige penger, er derimot ganske klart, sier Herning

8 Norske omsorgsselskaper registrert i skatteparadis Adecco Helse AS er førsteleverandør av vikartjenester til alle sykehus i Norge. I tillegg drifter selskapet Ammerudlunden og Midsåsen sykehjem i Oslo, Greverud sykehjem i Oppegård og Klæbu sykehjem. Adecco Helse AS er et datterselskap av Adecco Norge AS, som gjennom Holdingselskapet Olsten Norway AS er fulleid av det internasjonale Adecco S.A, som er registrert i Sveits. Attendo Care AS, som eies av svenske Industri Kapital og internasjonale Bridgepoint, drifter Hovseterhjemmet og Paulus sykehjem i Oslo, der de også leverer hjemmetjenester til ni bydeler. I tillegg driver Attendo Gullhaug bo og behandlingshjem i Bærum omsorgsboliger i Atriumgården i Sandvika. Capio Omsorg AS, som er eid av svenske Nordic Capital og britiske Apex, og har sitt moderselskap i Luxemburg, driver sykehus, medisinske sentre, behandling av spiseforstyrrelser, røntgentjenester og laboratoriemedisin i Norge. Carema Omsorg Norge AS, som eies av det britiske investeringsselskapet 3i, er stor leverandør av hjemmehjelpstjenester og driver St. Hanshaugen Omsorgssenter i Oslo. Espira AS, tidligere Barnebygg AS, eies prosent av det finske investeringsselskapet Capman Buyout Viii Fund Alp, som er registrert på Guernsey. Espira driver 60 barnehager i Norge. Norlandia Omsorg AS, som eies 44,95 prosent av nordiske Fsn Capital Limited Partnership, registrert på Jersey, er Norges største leverandør av omsorgstjenester. Norlandia driver Risenga omsorgssenter, Madserud og Oppsal sykehjem i Oslo og Boganes sykehjem i Stavanger, samt sykehushoteller og personlig assistanse. Teres Medical Group er Norges største sammenslutning av private sykehus og kirurgiske klinikker. Driver Nobel Clinic og Colosseumklinikken i Oslo, Drammen Private Sykehus, Tønsberg Privatklinikk, Sørlandsparken Spesialistsenter (tidl. Sørlandsparken Plastikkirurgi), Colosseumklinikken i Stavanger, Bergen kirurgiske sykehus, Klinikk Bergen, Klinikk Stokkan, Rosenborgklinikken,Teres Klinikken Bodø og Tromsø Private Sykehus. Største eier, med 46 prosent, er FSN Capital Limited Partnership II, registert på Jersey. Aksjonærene består for øvrig av mange av kirurgene ved sykehusene og klinikkene i gruppen. Hentet fra For Velferdsstatens rapport Private sugerør i fellesskapets kasser. Kilder: Bedriftssøk på selskapenes hjemmesider i perioden mai-juli 2010 Guide til den store selskapsjakten! Er barnehager eller sykehjem i din kommune konkurranseutsatt til omsorgskonsern knyttet til skatteparadis? Neste år er det kommunevalg. Konkrete lokale eksempler trengs for å utfordre partiene lokalt til å gå til valg mot konkurranseutsetting av velferdstjenestene i 2011! Be om en oversikt over hvilke selskaper din kommune kontrakterer med (kjøper ulike varer og tjenester av), via for eksempel kommunens innkjøpskontor. Nå begynner gravearbeidet: Les først rapporten Private sugerør i fellesskapets kasser fra For Velferdsstaten, her er det mye god bakgrunnsinformasjon, og mye gravearbeid er gjort allerede. Det er listet opp mange eksempler på omsorgskonsern knyttet til skatteparadis. Bruk også siden der du får informasjon om norske selskapers eiere, regnskap etc. Let også etter informasjon på selskapenes egne hjemmesider på nettet. Søk i avisartikler, ofte har journalister gjort noe av gravearbeidet allerede. Skriv leserinnlegg eller kronikk, for eksempel i lokalaviser, eller spre på annen måte informasjon om dine funn, for eksempel gjennom åpne møter. Søk eventuelt allianse med andre lokale organisasjoner, som lokale fagforeninger og politiske ungdomspartier, og gå sammen om å kreve stans i konkurranseutsetting av velferdstjenestene til private omsorgskonsern knyttet til skatteparadiser. Utfordre partiene til å gå til valg mot konkurranseutsetting av velferdstjenestene i Regnskap er politikk Det har vært oppslag i mediene om at underskuddene i sykehusene henger sammen med helseforetaksreformen som ble innført i Da ble sykehusene overført fra fylkeskommunene til staten, organisert og styrt som konsern, og underlagt lønnsomhetsregnskap. «Forskning og erfaringer både i Norge og internasjonalt viser at bruken av et slikt styringssystem fører til underskudd og utarming av offentlige virksomheter som i neste omgang legger til rette for privatisering. Dette systemet tilrettelegger for at fellesskapets verdier i større grad enn tidligere, kan overføres til private. Derfor handler valg av regnskapssystem om politikk, ikke bare teknikk. For helseforetakene som for andre deler av offentlig sektor er et nytt internasjonalt regnskapssystem tatt i bruk som ledd i «moderniseringen» av offentlig sektor. Det innebærer en helt ny måte å styre offentlige virksomheter på. De økonomiske systemene som er utviklet for styring av offentlig virksomhet underlagt folkevalgt kontroll, blir erstattet med et markedsbasert system som har lønnsomhetsberegning som hovedfokus. Eller sagt med andre ord: Offentlig sektor kan ikke drive med noe fornuftig uten at det settes en verdi på det i kroner og øre. Det nye systemet bygger på troen om at konkurranse, incentiver og markedsmekanismer kan anvendes også for offentlige tjenester som helse. Fokuset på inntjening er åpenbart. Systemet har ført til et enormt press på å kutte kostnader, noe som har ført til at avdelinger og hele sykehus legges ned og at verdifulle bygninger og tomter selges. Da sykehusene var fylkeskommunale, førte de regnskaper ut fra kommunale regler som er forskjellige fra reglene både i staten og i næringslivet. I kommunene skilles det mellom penger brukt til drift og til investering. Avskrivning er med som informasjon, men ikke i beregningen av over- eller underskudd. Det skyldes at det tradisjonelle systemet først og fremst skal vise hva skattebetalernes penger blir brukt til, i motsetning til det nye systemet som beregner lønnsomhet. I det nye systemet blandes penger til investering og drift sammen. Formålet er å vise hva det koster eieren å binde kapital i blant Det nye systemet bygger på troen om at konkurranse, incentiver og markedsmekanismer kan anvendes også for offentlige tjenester som helse. annet eiendom og bygninger. Avskrivninger er en beregnet kostnad for dette. Derfor er avskrivning en kostnad som påvirker over-/ underskudd. Begreper som gjenanskaffelsesverdi, bruksverdi og virkelige kostnader klinger godt, men er misvisende. Når verdien på eiendommer, bygninger og utstyr settes ut fra «gjenanskaffelse», er det bare snakk om en beregningsmetode. Det sikrer ikke gjenanskaffelse av eiendommer. Når eiendommen avskrives over flere år, er det en kostnad som påvirker resultatet negativt. Avskrivning er kostnad for bruken av eiendelen og er ikke avsatte penger til ny investering. At eiendommer avskrives, sikrer heller ikke vedlikehold. Vedlikeholdskostnaden kommer i tillegg til avskrivningen og reduserer overskuddet ytterligere. Ingen regnskapssystemer, og spesielt ikke det nye internasjonale systemet, har som formål å vise vedlikeholdsbehovet. Vedlikehold av offentlig eiendom krever kort og godt fysisk kartlegging av behov, registrering og rapportering til myndighetene som må bevilge penger til det. Hovedproblemet for helseforetakene er at det nye regnskapssystemet krever oppbygging av kapital til å drive virksomheten videre og til å gjøre nødvendige investeringer. Og det kan bare skje ved å gå med overskudd eller ved tilførsel av kapital. Fordi helseforetakene ikke skal ha overskudd og må holde budsjettene, blir det avgjørende å finne riktig balanse mellom investering og pasientbehandling. I perioden etter helseforetaksreformen har fanny voldnes helseforetakene investert mye - totalt rundt 50 milliarder kroner. Følgene av dette er store avskrivninger som påvirker det økonomiske resultatet negativt. I lys av dette er det ikke underlig at underskuddene har blitt store, siden pasientbehandling er helseforetakenes primæroppgave og må gjøres uansett. Det tvinger fram en prioritering mellom mer eller mindre lønnsomme pasientgrupper. På grunn av konkurransen helseforetakene imellom, er det sannsynlig at investeringene som er gjort er knyttet til lønnsom pasientbehandling for det enkelte helseforetak, mens ulønnsomme pasientgrupper er taperne. Det påvirker nemlig framtidig inntjening. Jo større investeringer, jo større inntekt må helseforetakene ha for å unngå underskudd. Og det er et paradoks at investeringer, som jo er et gode, får slike konsekvenser. Mye står på spill når det gjelder velferdsstaten. Bruk av konsernmodell og lønnsomhetsregnskap for helsetjenester er helt klart politiske valg. Det er godt dokumentert at denne modellen svekker folkevalgt styring og demokratisk kontroll, og det er på høy tid å vurdere alternativer. Det tradisjonelle økonomistyringssystemet er utviklet spesielt for å ivareta formålet med offentlige tjenester, og gir derfor bedre og mer relevant beslutningsgrunnlag for politikere. Dette systemet bør derfor videreutvikles med utgangspunkt i det kommunale regnskapssystemet, som et alternativ til bruk for hele offentlig sektor, inklusive sykehusene. av Fanny Voldnes leder av enhet for samfunnsøkonomi i Fagforbundet 14 15

9 Attac Finlands kamp for velferden Veien framover New public management (NPM) har blitt etablert som den eneste naturlige retningen for å styre offentlige budsjetter, sosiale og andre essensielle tjenester. I praksis ødelegger NPM våre velferdstjenester. Anita Kelles jobber mot NPM i Finland. Foto: Attac Finland. tekst Anita Kelles-Viitanen, nestleder ATTAC Finland og leder for Pro Kuntapalvelut - Network NPM nå en etablert ledelsesidelogi må bekjempes på fire nivåer: 1) avsløringen av motivasjonen for privatisering, 2) bekjempe velferdskutt, 3) mobilisere brukerne og 4) avsløre NPM som en gammeldags og nyautoritær politikk. Jeg vil her kort diskutere alle fire: Avsløre sanne motivasjoner Først må vi avkle den nyliberale NPM-tilnæringen vi tar for gitt. Dette inkluderer vanligvis reduksjon av alle livets aspekter til økonomiske størrelser og forsøk på å innføre marked og konkurranse anvendt på så mye som mulig av offentlige tjenester. Effektivitet innebærer kun kost-effektivitet, ikke kvalitet. Offentlig-privat-samarbeid er en inngang for å presse fram markedseffektivet, og vi ser kontinuerlige reformer under dekke av å skulle håndtere ineffektivitet, men som faktisk tilrettelegger velferdstjenester for overtagelse av privat sektor ved å ødelegge effektivitet gjennom nedbemanning og fjerning av service-punkter. Ved å omgjøre alt til monetære verdier ødelegger vi våre sosiale og menneskelige verdier. Der hvor sympati, gjestfrihet, deling, omsorg og kjærlighet engang fikk bestemme, har nå blitt erstattet av kald og rask klientorientering, helt uten menneskelige realsjoner og kontakt. Motstand mot velferdskutt Kampanjer for sosial rettferdighet er en kontinuerlig prosess hvor utholdenhet teller. Vaktbikkjer som overvåker offentlige velferdstjenester er helt nødvendig. I Helsinki opprettet vi gruppen «Pro Kuntapalvelut» (På norsk: For Velferdstjenester) i Vårt mål kamp mot privatisering og mot liberalisering av tjenester. VI jobber for å overvåke det kommunale budsjettet. Årlig arrangerer vi en offentlig høring, og i år skal vi fokusere på budsjettkuttenes betyding for våre forvitrende sosiale og konstitusjonelle rettigheter Vi har hatt sukess i noen saker, og noen kamper har vi tapt. For eksempel avslørte vi en skjult kommunal praksis i Helsinki hvor det ble gjort separat budsjettering: offentlige budsjetter og profittbudsjetter i kommunale selskaper. Vi krevde at overskuddspengene skulle komme offentlige tjenester til gode i stedet for å offentlig kutt med begrunnelse om at pengene ikke eksisterer. Slike kampanjer må være basert på overvåkning og ekspertise blant oss. En annen kampanje har vi hentet fram når offentlige institusjoner har vært truet med nedleggelse. Fargerike «under beskyttelse»- bannere har blitt satt opp rundt bygningene, av Peli Seis! (Stopp spillet!) og andre demonstranter. Vi har også levert klager til Ombudsmannen for konstitusjonelle rettigheter, uten resultat. Neste stopp er Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Sosiale rettigheter styrkes. Sivilsamfunns-grupper har hatt suksess med å vinne sine menneskerettighetssaker i regionale domstoler i Latin- Amerika og Afrika. Mobilisere brukerne Den store utfordringen for å oppnå sosial forandring er majoriteten av uinteresserte borgere. Vi må 1) gi dem utfordringer nedenfra, med deres problemer, for å demonstrere hvordan deres utfordringer kommer fra en svak politikk, 2) feire suksessene fra vår streben og kringkaste dem, 3) vise fram alternative verdier i offentlige goder ved å bygge solidaritet, samarbeid, engasjement og sosiale rettigheter, og 4) sannsynliggjøre forbindelser med mainstream politikk. For eksempel, når skoler, sykehus, og biblioteker har vært under trussel om nedleggelse, og mennesker har vært tvunget til å oppsøke tilsvarende institusjoner lenger hjemmefra, ga Peli Seis! og andre demonstranter politikerne en påminnelse om indikatorene fra programmet European sustainable cities: Ideellt skal offentlige tjenester ligge innen 500 meter, og innen gangavstand

10 Ikke i rute: kommentar Hvordan NSB ødelegges av NPM Delprivatisering, målstyring og markedsretting er innført i nesten alle offentlige etater være seg helsevesen, utdanning eller samferdsel. Organisasjonskartet til NSB er et kaotisk lappe teppe, og NSB har blitt et godt eksempel på New Public Management (NPM) i Norge. tekst Anja Askeland Ifølge Linn Herning, rådgiver i For velferdsstaten, var «telesektoren, jernbanen og den statlige elektrisitetssektoren direkte statlig eid gjennom en enhetlig etatsstruktur organisert etter byråkratiske og regelbaserte styringsprinsipper» ved inngangen til 1970-tallet. Men med tiden har NSB, ifølge Herning, blitt «fragmentert, konkurranseutsatt, privatisert, skilt ut og solgt, mens «kjernevirksomheten» er organisert i målstyrte, divisjonerte aksjekonsern.» I vinter har mediene vært spekket med oppslag om togkaos og strømpriser. Det kommer stadig reportasjer om ødelagte signallys, sinte pendlere og forsinkede tog. NSB har store problemer med å få togene i rute og Jernbaneverket har stadige problemer med signalsystemet til å virke og å holde linjenettet åpent. Forbrukerne betaler En gruppe som er blitt mye profilert i media er NSB-pendlerne. Det hadde derfor vært interessant å høre hvordan pendlerne, forbrukerne, oppfatter disse nye endringene. I den forbindelse har Attac Utveier intervjuet lederen av Pendlerforeningen i Follo og Østfold (PIFØ), Willy Frantzen. Pendlerforeningen har eksistert siden 1980-tallet: På den tiden var hovedsaken å få rene doer og brøytede perronger, sier Frantzen, som forteller at hovedprioriteringene til PIFØ ble endret på generalforsamling i 2008; kravene var nå plass til alle på toget, rimeligst mulig pris og ikke minst punktlige avganger. Fra da av begynte jeg å lobbyere på Stortinget, sier Frantzen til Utveier. PIFØ ivaretar i dag interessene til alle togpendlere uansett om de er medlemmer eller ikke. Daglig reiser det omkring mennesker med tog i Norge, og omlag av disse er dagpendlere. I tillegg kommer dem som ikke reiser hver dag. Andre pendlerforeninger har også blitt opprettet og vi har et godt samarbeid, forteller Frantzen. Hvordan opplever PIFØ oppsplittingen og «NSB har blitt et uoversiktlig konglomerat av selskaper og verdier. willy frantzen delprivatiseringen av NSB? NSB har blitt et uoversiktlig konglomerat av selskaper og verdier. For eksempel har Rom eiendom, som eier NSBs gamle verkstedhaller, nå blitt for dyrt for NSB å bruke. Et annet problem er at busser og tog ikke samarbeider. De har for eksempel ikke noe offisielt felles utgangspunkt når foto: Ole Kr. Trana, Østlandets Blad det gjelder rutetabeller, noe som er en viktig sak for oss. Det foregår internprising og internfakturering. Det hele er veldig fordyrende og til syvende og sist er det forbrukerne som må betale. Det er ingen Robin Hood fakter der nei. Hvordan blir dere møtt av Samferdselsdepartementet, NSB og Jernbaneverket? Vi har fått en avtale med Samferdselsdepartementet hvor det heter at vi skal ha møte med Samferdselsdepartementet slik at vi kan fortelle hvordan situasjonen oppfattes fra grasroten to ganger i året. I tillegg har vi en kontaktperson i NSB, som er strekningsansvarlig. NSB mangler en plan Det skjer en ansvarsfraskrivelse både i NSB og Jernbaneverket. NSB er politisk styrt. Men på tross for det, stiller ikke NSB opp i de forskjellige foraer og seminarer om samferdsel, selv om mye av samferdselsdebatten foregår i disse foraene. NSB tar ikke del i noe som er politisk og direktør i NSB, Einar Enger, skygger banen. Det kan se ut som om NSB og Jernbaneverket mangler en helhetlig plan. Media har vært med på å profilere pendlerforeningene med stadige katastrofeoppslag. Hvilket forhold har pendlerforeningen til media? Jeg er lei av at media er så lite saksorientert. De ligger og venter på neste katastrofe, mens de ikke er interessert i de større strukturproblemene. Det er dessverre veldig få oppslag om de større strukturproblemene i jernbanen og om den overordnede mangel på politisk vilje til å satse på jernbanen. Media mener at det er å bite over for mye. Men vi stiller opp for media når vi blir bedt om å si vår mening, sier Frantzen. Er du optimistisk på vegne av pendlernes situa sjon fremover? Vi jobber mot en treg masse hvor resultatene lar vente på seg. Jeg er heller ikke så veldig optimistisk når det gjelder neste års nasjonale transportplan som kommer våren Det var et blodfattig budsjett, det kan se ut som Stoltenberg venter med valgflesket til neste år når det er stortingsvalg. Utholdenhet er stikkordet, sier Frantzen. Hva mener du skal til for å løse problemene i jernbanesektoren i Norge? Vi ønsker en skikkelig satsing på jernbane i Norge. Men for å få dette til må Finansdepartementet gi tilstrekkelig med penger til Jernbaneverket slik at de kan få jobben gjort. Det er idag dårlig infrastruktur; linjenett og signalsystemer er utslitt og utdatert og mange steder er det behov for en dobling av linjenettet, slik at både gods og persontrafikk kan få plass. Togsettene trenger også fornying. Denne satsingen må være over mange år, men til nå har det ikke vært politisk vilje til dette. Jernbanedirektøren bør få en garantikapital, noe som er nødvendig hvis det skal være mulig å lage mer langsiktige planer. Som en konklusjon kan sies at NSBs kunder og pendlerne daglig opplever konsekvensene av NPM. På tross av at linjenettet fremdeles er for trangt og togene ennå ikke er i rute arbeider pendlerforeningen videre for å bedre situasjonen for pendlerne og andre togreisende. Ikke kjent med NPM New Public Management er et ukjent begrep for Willy Frantzen, på tross av at er en aktiv lobbyist på Stortinget. NPM burde vært et sentralt begrep nettopp der. Stoltenberg uttalte på LO Stats kartellkonferanse på Gol i 2008 at han «ikke visste hva NPM var». Når Marianne Andreassen, tidligere statssekretær i Stoltenberg I-regjeringen og nå direktør i Senter for statlig økonomistyring (SSØ), et senter som blir beskyldt for å være en pådriver for innføring av NPM i norsk offentlig sektor, ble konfrontert med denne politikken i Klassekampen 4/4-2009, omtalte hun debatten om NPM som bruk av «uklare og til dels villedende merkelapper». Både Stoltenberg og Andreassen bestrider eksistensen av NPM. Årsaken kan være at NPM har fått et dårlig rulleblad. Konsekvensene for offentlig sektor i for eksempel Storbritannia har ikke vært entydig gode og også her i Norge er misnøyen stor. Flere meningsmålinger før stortingsvalget i 2005, da de rød-grønne kom til makten, viste en stor misnøye med privatisering og konkurranseutsetting i befolkningen. Man skal ikke undervurdere den betydningen slike spørsmål hadde for regjeringsskiftet. Dette gjør at det er vanskelig å argumentere for NPM i Norge. NPM er blitt et negativt ladet begrep. De benytter seg derfor ikke av NPM, men av andre terminologier. Kommentar av Anja Askeland 18 19

11 Strømprisene vil øke 20 år med markedsliberalisering av norske energiverk og strømforsyning har gitt dyrere strøm til forbrukerne. Og verre kan det bli om noen få år, tror energihistoriker Lars Thue. Tekst Sveinung Holien Strømprisene doblet etter deregulering Fra 1991 har den norske energiloven brutt de gamle, lokale monopolene på salg av strøm. Politisk styring av kraftverkene er erstattet med konkurranse om å levere strøm til de norske forbrukerne. Den nye loven skulle gi lavere priser til forbrukerne. Prisene har imidlertid blitt høyere. Før 1991 hadde vi et prinsipp om at strømprisene skulle dekke elverkenes kostnader, men ikke noe ekstra ut over dette, sier energiforsker Lars Thue ved Handelshøgskolen BI. I dag er de fleste elverk aksjeselskap og forpliktet til å tjene mest mulig penger til sine eiere. Hvis vi hadde fulgt prinsippet om kostnadsbaserte strømpriser ville det ha vært langt billigere å kjøpe strøm i dag. På den annen side ville også lave priser også ført til noe høyere forbruk, sier Thue. Forskeren mener at også mange andre forhold har bidratt til å øke strømprisene. Han mener innføringen av et felles nordisk energimarked med koblinger til kontinentet, og markedet for CO2-kvoter har bidratt til prisøkninger. For kraftkrevende industri har det vært viktig at EØS-avtalen har gjort det forbudt med subsidiert strøm, sier Thue til Attac Utveier. Miljøvern og nyliberalisme På 2000-tallet har det vært en stigende tendels i strømprisene: I tillegg til at vi har hatt 4-5 veldig stygge topper. En slik pristopp kan godt komme denne vinteren også, avhengig av blant annet hvordan temperaturen utvikler seg. Thue tror strømselskapene bevisst tapper ned vannmagasiner om sommeren for å skape kraftmangel om vinteren: Kraftselskapene prøver jo å tjene mest mulig penger. På denne måten kan kraftselskapene ta ut store ekstraprofitter. Det er politikerne som har bedt selskapene om å gjøre dette gjennom liberaliseringen og A/S- organiseringen. Liberaliseringen og markedstilpassningen er støttet av alle partiene på Stortinget, mener Thue: Til og med SV synes å være for dette kraftmarkedet, de har i hvert fall aldri gått klart ut mot liberaliseringen av sektoren. Mange av SV-erne har vært fornøyde med prisøkningene på grunn av miljøhensyn. En allianse mellom miljøvern og nyliberalisme har preget SVs politikk på dette området, sier BI-forskeren. Regjeringen er arrogant Det planlegges nå å bygge fem nye undersjøiske kabler fra Norge til utlandet frem til 2020, samtidig er det inngått en intensjonsavtale om å bygge et nettverk av kabler over i Nordsjøen, et såkalt supernett, slik at Norge kan fungere som en svingprodusent av strøm for havvindmøller der. Utviklingen går nå i retning av en sterk integrasjon med Europa hvor prisene er høyere enn i Norge. Konsekvensene vil bli høyere strømpriser i Norge. Investeringene i det nor- ske norske elnettet som trengs for å sikre eksporten vil bli betalt som en del av nettleien til norske forbrukere. I tillegg er det planlagt store investeringer i fordelingsnettene. Også dette vil øke nettleia. Oppå alt dette skal det legges på moms og elavgift til staten. På denne måten tar det offentlige inn enormt mye penger fra folk flest. Thue er kritisk til at de nye sjøkablene og supernettet ikke løftes frem som en stor og viktig politisk sak: De reelle diskusjonene foregår i de politiske, industrielle og departementale bakrommene, og saken blir ikke behandlet med egne Kraftprisen i husholdningene er nær doblet siden kraftmonopolet ble opphevet. I 1993 betalte husholdningene 34,7 øre per kwh. I 2008 betalte husholdningene 64,7 øre/kwh. New Public Management i kraftsektoren har ført til en kraftig prisøkning. I 1991 ble monopolet på salg av strøm opphevet. Dereguleringen har ført til en ukontrollert vekst i strømprisene, både for husholdninger og næringsliv. TK energimeldinger i Stortinget. Jeg syns den rødgrønne regjeringen oppfører seg arrogant. Fare for privatisering Mesteparten av den norske vannkraften er i dag eid av kommuner, fylkeskommuner og staten, men slik trenger det ikke å bli i fremtiden. I dag kan private kjøpe 33 prosent av de offentlig eide kraftverkene, samtidig som noen av kraftverkene er private. Det har også blitt mulig å leie kraftverk. I fremtiden kan vi derfor risikere at private kan eie opptil 40 prosent av kraftverkene og at de leier en del av de øvrige 60 prosentene på langtidskontrakter. Thue mener man i stedet burde ha lært av organiseringen av de gamle e-verkene før 1991: Den politiske styringen av selskapene gjorde det mulig å finne gode balanser mellom ulike hensyn. Hvis e-verkene var organisert på tilsvarende måte i dag kunne de ha fungert som en spydspiss for energiøkonomisering og billig men klimavennlig strøm. Næringslivet hadde også kunne fått mer stabile rammevilkår hvis vi fikk stabile strømpriser, sier Thue

12 Stoltenbergs bistandsforenkling Stoltenberg vil ha mer «resultatbasert finansiering» i bistanden, og betale per vaksinerte barn og klinikkfødende kvinne. Innebærer stykkprisfinansiering en innføring av New Public Management i bistanden? Attac Utveier hjelper deg: Begrepsbruken innafor New Public Management er forvirrende. Attac Utveier rydder opp og gir deg her NPM-ordlista: tekst Line Hegna, rådgiver i Transit Stykkprisfinansiering er en kortsiktig investering, mener Line Hegna, rådgiver i Transit. Foto: Svale Fossåskaret Mens Statsminister Jens Stoltenbergs krav til utviklingslandene fikk mye oppmerksomhet på FN-toppmøtet om Tusenårsmålene i september, ble hans uttalelser om innretting av norsk bistand forbigått i stillhet. Norge vil ha «mer av det som kalles resultatbasert finansiering» i bistanden, sier Stoltenberg i et intervju med NRK nyhetsmorgen 21. september. Alle vil vi ha resultater, men det er på sin plass å være skeptisk til Stoltenbergs enkle tellekanter. Statsministeren forklarer resultatbasert finansiering som det å betale per vaksinerte barn og per kvinne som føder på klinikk. «Da er vi trygge på at pengene faktisk hjelper og virker», sier Stoltenberg. Stoltenbergs utsagn er problematiske av to grunner; Gjennom å fokusere på stykkprisfinansiering, tar han oppmerksomheten bort fra de strukturelle forholdene som er årsakene til barne- og mødredødelighet. Og gjennom å snakke om penger som hjelper og virker, bidrar han til å forsterke det enkle bistandssynet som hans egen utviklingsminister har forkastet. For det første; Betaling per vaksinerte barn eller klinikkfødende kvinne kan gi gode resultater på kort sikt. Dessverre løser det ikke det grunnleggende problemet, som er mangel på kvalifisert helsepersonell og tilgjengelige helsetjenester for alle. Stykkprisfinansiering er en kortsiktig investering. Investering i infrastruktur er langsiktig og krever tålmodighet. Resultatene kommer ikke nødvendigvis i denne regjeringsperioden, men er mer varige enn kampanjeinnsats. De siste årene har Norge bidratt med betydelig bistand til globale helse- og vaksineinitiativer. I 2010 går 1,6 milliarder kroner til slike tiltak, blant annet til Den globale vaksinealliansen GAVI. Et argument for bistand til vaksiner er at det gir raske resultater. Uavhengige forskere er derimot kritiske til effekten. I et intervju med fagbladet Bistandsaktuelt tidligere i år, sier Knut Fylkesnes, professor i internasjonal helse ved Universitetet i Bergen, at «en fatal svakhet ved disse tiltakene er ( ) manglende investering i lokal kompetansebygging.» I den samme artikkelen vises det til en studie fra John Hopkins Bloomberg School of Public Health som påpeker det samme. John Hopkins evaluerte en Unicef-kampanje og pekte på manglende resultater på grunn av for lite fokus på lokal kompetansebygging og politiske endringer for å bedre situasjonene for kvinner og barn. Stoltenbergs resultatbaserte finansiering kan vise seg å ikke gi så solide resultater likevel. Og for det andre; Bildet av norske bistandspenger som «hjelper og virker» er et populært velgerbudskap. Det svarer på en generell kritikk om at bistand ikke nytter. Men mens utviklingsminister Solheim har brukt sine år i ministerstolen til å slå fast at pengebistand bare er ett av mange virkemidler i utviklingspolitikken, velger Stoltenberg det forenklede bistandsbudskapet som et av sine hovedpoenger fra FN-toppmøtet. Det er enklere å snakke til velgerne om antall og bistand som virker, enn om hvordan norsk næringspolitikk henger sammen med rammevilkår for helseutbygging i utviklingsland. Utviklingsfeltet engasjerer få mennesker i Norge, sammenlignet med samferdsel, skole eller helse. Kunnskapsnivået er, som en konsekvens av dette, også lavere. I et intervju med Arr idèhistorisk tidskrift sier Solheim at «jeg tror det er forskjell mellom den utenrikspolitiske elitens tiltagende forståelse av (utviklings)feltet, og hvordan det har satt seg i folkedjupet». Den «tiltagende forståelsen av feltet» Solheim snakker om, er forståelsen for at komplekse globale politiske spørsmål knyttet til kapital, klima og konflikt, spiller en større rolle for utvikling enn tradisjonell bistand. Det innebærer at utviklingspolitikk ikke lenger bare handler om hvor mye penger Norge gir i bistand. Det handler like mye om hvilken klimapolitikk som føres, hvordan Oljefondet opererer internasjonalt eller hvordan våpeneksportlovgivning kan hindre at norske våpen brukes i konflikter som skaper fattigdom. Det er et demokratisk problem at det er så stor avstand mellom forståelsen hos «folkedjupet» eller velgerne på den ene siden, og regjeringen på den andre. Og det er problematisk at Stoltenberg framfor å forsøke å bøte på dette, forsterker et forenklet bistandssyn hans egen regjering ikke lenger står for. Stoltenberg er oppriktig i sin kamp mot barne- og mødredødelighet, og han er med rette utålmodig etter å se resultater. Men som i alle andre politiske prosjekter trenger han en levende og kvalifisert debatt om hvilke politiske virkemidler som gir gode og varige resultater. Kommentaren sto også på trykk i Dagsavisen 30. september. anbud s. 1. skriftlig tilbud om å utføre et visst arbeid for en viss betaling. àkonkurranseutsetting, offentlig privat samarbeid, privatisering. effektivisering v. 1. gjøre mer effektiv. 2. å få mer jobb utført ved hjelp av færre ansatte. 3. raskere gange. 4. kortere pause. 5. nedbemanning. àprivatisering. fritt brukervalg 1. merarbeid (for brukeren). 2. dagsverk brukt på Google. 3. forskjellsskaping. àkonkurranse utsetting, offentlig privat samarbeid, privatisering, valgfrihet. full sysselsetting 1. 4 % arbeidsledighet % arbeidsledighet 3. arbeidsledighet som i EU àmodernisering. innovasjon s. 1. fornyelse. 2. utvikling av metoder for overføring av offentlige midler til privat profitt. 3. eufemisme for avvikling av offentlig velferd. àkonkurranseutsetting, privatisering. konkurranseutsetting v. offentlig betalt privatisering. àmodernisering, privatisering. modernisering v.1. å gjøre moderne. 2. avvikling av offentlig velferd. àkonkurranseutsetting, nedbemanning, privatisering. målstyring v. àeffektivisering nyskapning s. àmodernisering, innovasjon. offentlig privat samarbeid 1. offentlig betalt samarbeid. 2. private aktører på offentlige budsjetter. 3. budsjettsprekk. àanbud, privatisering. privatisering s. 1. gjøre til privat eiendom, tiltak eller tjeneste e.l. 2. fremstille som privatsak. smartere vekst àinnovasjon, effektivisering, vekst. stykkprisfinansiering s. 1. snorkeoperasjoner. 2. kontroll, måling, dokumentasjon. 3. byråkratisering. àvalgfrihet, fritt brukervalg. valgfrihet s. 1. merarbeid (for brukeren). 2. dagsverk brukt på Google. 3. forskjellsskaping. 4. utrygghet àkonkurranseutsetting, offentlig privat samarbeid, privatisering. vekst s. 1. offentlig finansiert vekst i privat sektor. 2. dersom vekst i offentlig sektor: negativt ladet. 3. dersom vekst i privat sektor: suksess 22 23

13 Kirka i skatteparadis Den norske kirke drives delvis av inntekter fra hedgefond registrert i skatteparadiser. Ungdommens kirkemøte vil ha seg frabedt disse inntektene. tekst Torkil Hvidsten Den norske kirkes kapital og eiendommer forvaltes av Opplysningsvesenets fond (OVF). Ifølge OVFs etiske retningslinjer for investeringer skal fondets finansplasseringer være «i samsvar med Den norske kirkes etiske grunnholdninger». Våpenprodusenter, produsenter av atomenergi, pornografi, tobakk og alkohol er virksomheter fondet skal styre unna. Men OVFs etiske retningslinjer tar en rekke forbehold, blant annet retten til å investere i hedgefond. Per i dag har OVF plassert 150 millioner kroner i 16 ulike hedgefond. Den norske kirke må ha klare meninger om hvor pengene våre stammer fra. Vi kan ikke risikere at vi bygger våre menigheter på penger fra våpenindustrien, sier Katrine Intelhus Lind-Solstad. Hun representerte Sør-Hålogaland bispedømme på Ungdommens Kirkemøte (UKM) juni og etterspurte en utdyping av fondets etiske retningslinjer. UKM er et nasjonalt organ som er satt sammen av ungdomsdelegater fra bispedømmene og de frivillige organisasjonene tilknyttet Den norske kirke. UKM møtes årlig og er rådgivende organ for Kirkemøtet, som igjen er kirkas «landsmøte». Det er investeringene i hedgefond Lind-Solstad mener særlig undergraver retningslinjene: Problemet med hedgefond er at vi ikke vet hva pengene investeres i. Det er ingen kontroll med hvorvidt pengene havner i våpenindustrien eller finansierer miljøfiendtlige aktiviteter. Dessuten er det hedgefond ofte registrert i skatteparadiser. Det betyr at de verken kommer norske velferdsordninger eller vekst i utviklingsland til gode. Lind-Solstad mener de etiske retningslinjene har for mange smutthull, som gjør at etikken kan unnvikes når den ikke er lønnsom: OVF har sitt på det tørre i forhold til retningslinjene. Men retningslinjene bør endres. Etiske vurderinger må veie tyngre enn økonomiske interesser og merknaden som tillater investering i hedgefond må fjernes. «Vi kan ikke risikere at vi bygger våre menigheter på penger fra våpenindustrien. Katrine Intelhus Lind-Solstad Lind-Solstad forteller at på grunn av Den norske kirkes noe omstendelige strukturer var det ikke mulig å få saken opp på årets Kirkemøte i november. Men hun har et håp om at saken kommer opp på Kirkemøtet som avholdes våren Foto: Daniel Brändle fakta Opplysningsvesenets fond (OVF) OVF forvalter Den norske kirkes eiendommer i samsvar med Grunnloven 106 og Lov om Opplysningsvesenets fond. Besitter en formue på 6,35 milliarder kroner og eier blant annet presteboliger, festetomter og store skogsarealer. Fondet overfører hvert år ca. 23 millioner kroner til Den norske kirke. OVF er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. fakta Hedgefond Fond som vanligvis tar vesentlig høyere spekulasjonsrisiko enn et vanlig verdipapirfond, gjerne på lånte penger. Hedgefondene organiseres for å unndra seg restriksjoner med hensyn til hvilke transaksjoner de kan foreta seg. Nettopp derfor ofte registrert i skatteparadiser. Hedgefond kan blant annet handle verdipapirer «short», noe som innebærer at fondet selger lånte verdipapirer, for så å kjøpe de lånte papirene på et senere tidspunkt for å få fortjeneste i et fallende marked. Uenig i vedtaket Investeringssjef i OVF, Harald Magne Glomdal, mener hedgefond sikrer stabil inntekt. Han mener hedgefond har fått et urettferdig dårlig rykte: OVF er uenig i vedtaket. Vi ser at vi som investor har en påvirkningskraft vi ikke ville hatt dersom vi måtte utelate å investere i fond som har land under utvikling som investeringsunivers. I land under utvikling er det viktig at investorer fra rike land vil investere og skape arbeidsplasser, sier Glomdal. Glomdal understreker at OVF har en ydmyk holdning til å operere i spenningsforholden mellom børs og katedral: Vår vurdering har vært at det er bedre at etikk gradvis får en bredere plass i finansbransjen og at utviklingen går i riktig retning enn at vi til enhver tid får oppfylt alle våre krav. Europeisk aksjonsdag 29. september: Attac stengte banker Fagbevegelsen stod i spissen for en europeisk aksjonsdag mot sosial dumping. Et mangfold av sosiale bevegelser, og titusener rammet av sosiale kutt, deltok i demonstrasjonene. Attac var med over hele Europa. tekst Terje Karlsen demonsterete i Brüssel, Spania ble lammet av en generalstreik, banker ble blokkert i Tyskland. Det ble avholdt streiker, demonstrasjoner og aksjoner over hele Europa under den felles europeisk aksjonsdagen 29. september. I følge Den europeiske faglige samorganisasjonen (DEFS) deltok 50 fagorganisasjoner fra 30 land i demonstrasjonen i EU-hovedstaden Brussel. I tillegg ble det arrangert nasjonale markeringer i en rekke land over hele Europa. Hovedparolen for aksjonen i Brussel var Nei til innstramminger prioritér arbeidsplasser og vekst. Aksjonen ble gjennomført samtidig med EUs finansministermøte, og var en protest mot at regjeringenes svar på finanskrisa i hovedsak har vært lønnsfrys, jobbkutt og kutt i pensjonsrettighetene for vanlige folk. Europeiske politikere lar regningen for finanskrisen ramme de som har minst skyld, og lar bankene og finansspekulanter slippe unna. Et av kravene i dagens demonstrasjoner er at finansnæringen må betale sin del av regningen gjennom en finansskatt Attacs kampsak gjennom mange år, sier leder i Attac Norge, Benedikte Pryneid Hansen. Bankene selv innrømmer at det er en motsetning mellom finansverdens interesser og interessene til vanlige folk: Hvis europeiske ledere gir etter for folkelig press risikerer de å skade landenes omdømme på finansmarkedene. Hvis de ikke gir etter så vil de møte en stadig mer sint befolkning med makt til stemme dem ut, sa Ken Wattret i gigantbanken BNP Paribas til CNN. Du kan ikke gjøre alle fornøyde til enhver tid, og hvis myndighetene skal vinne tilbake tilliten fra finansmarkedene så vil det være uunngåelig med økt sosial uro, sa Wattret. Banker stengt i Tyskland Attac Tyskland tok bankfolkene på ordet og markerte dagen med å okkupere banker. Attac Tyskland har også laget aksjonsavisen Financial Crimes, som ble spredd i eksemplarer over 130 byer. LO i Brussel Blant deltakerne i demonstrasjonen i Brussel var også nestleder i norsk LO, Tor Arne Solbakken: Selv om vi i Norge er mindre rammet av krisa enn andre land, er det viktig for oss å ta del i solidaritetsmarkeringen med arbeidstakere over hele Europa, som er rammet av andres uansvarlighet, sa Solbakken til Frifagbevegelse.no. Europeiske arbeidstakere opplever å måtte ta regningen for finansnæringens uansvarlighet gjennom økt ledighet, velferdskutt og kutt i opparbeide rettigheter, påpekete Tor Arne Solbakken overfor Frifagbevegelse.no, og appellerte samtidig til regjeringene om å innse at ensidige kutt forsterker krisa og skaper økte sosiale forskjeller. DEFS krever at finansministrene innfører skatt på finanstransaksjoner, utvikler en bærekraftig industripolitikk og et bedre samarbeid om å hindre sosial dumping i Europa

14 Attac lokalt 26 attac: hellas Attac Hellas med AGORA Mellom alle de greske demonstrasjonene i sommer organiserte Attac Hellas sin egen demo mot finansmakt og markedsstyring. De lagde agora utenfor parlamentsbygningen i Athen. tekst Bodil Chr Erichsen Antikkens agora var den offentlige plassen hvor politiske beslutninger ble fattet av folkeforsamlingen, den var samtidig byens storstue og sosiale sentrum. 9. mai framstod gjenskapningen kanskje mer som en blanding av demonstrasjon og «speakers corner». Initiativet slo an. Rundt 500 personer satte hverandre i stevne og holdt det gående i 3 timer, under mottoet «taushet er ingen løsning, taushet er en del av problemet». Svært mange av deltakerne tok ordet, for å kommentere parolene for møtet. Utover hovedparolen, Nei til finansiell markedskontroll i Hellas, var parolene Nei til salg av Hellas, og Nei til TINA (slagordet «There Is No Alternativ»). Dette viser at tida er overmoden for oppslutning om Attacs politiske plattform, men folk er travle i politiske partier og andre organisasjoner. Denne aksjonen var en bevisst invitt til uavhengige, her kunne alle gi utrykk for synspunkter og frustrasjon. Folk Athanese Thonos Contagyris fra Attac Hellas. grep muligheten, sier Athanese Thonos Contagyris. Foto: Bodil Chr Erichsen Utveier møtte Thanos, som han vanligvis kaller seg, på Globaliseringskonferansen i Oslo i november. Thanos er en av drivkreftene i Attac Hellas. Han har vært med siden starten i 2002 og sitter fortsatt i styret, men forteller at det var Marika Frangaki som startet det hele. Attac Hellas er ingen stor organisasjon, men den favner bredt. Hele den ikke-kommunistiske venstresiden, som består av et utall partier og organisasjoner, utgjør medlemsgrunnlaget. De fleste Attac-medlemmer er aktive i sine respektive politiske partier og andre organisasjoner. Det setter sitt preg på organisasjonen, ikke minst i valgkamptider, og gjorde oppstarten ganske tung. I lå organisasjonen mer eller mindre nede. En kjerne av aktivister holdt kontakt med Attac Europa, og fulgte debattene ut fra en «join and support»-strategi. Blant annet deltok Thanos selv aktivt i kampanjen mot EUs forfatnings-traktat, i forbindelse med den franske folkeavstemningen i I 2006 ble det så igjen blåst liv i Attac Hellas. Attac Hellas hadde i lang tid fokus på Argentina, men vi trodde faktisk ikke det samme kunne skje hos oss. Siden finanskrisa slo inn for fullt har fokuset rimeligvis forflyttet seg til EU og hjemlige forhold, sier Thanos. Hvordan forholder Attac i eurolandet Hellas seg til EU? Vi er ikke mot EU, men mot EU slik unionen er i dag, svarer Thanos. Attac Hellas er med andre ord en EU-kritisk organisasjon, uten å ta stilling til medlemskapet, omtrent som Attac Norge. Forholdene og den akutte krisa i Hellas var også tema for Thanos innledning på Globaliseringskonferansen, hvor han var invitert for å belyse finanskrisas konsekvenser for vanlige folk. Utfordringa for Attac Hellas er fortsatt å trekke med seg folk som ikke har andre politiske verv, de politisk uavhengige. Potensialet er antakelig stort, det kan ikke bare leses av oppslutningen om agora-aksjonen, men også i den lave valgdeltakelsen. I følge Thanos var oppslutningen omkring 50 % ved siste valg, til tross for at grekerne er lovpålagt å stemme. Grekerne kan bli bøtelagt for å unnlate å avgi stemme, selv om loven ikke håndheves lenger. Så lav deltakelse må forstås som en protest. Det er Thanos enig i. Den manglende tilliten til politikere og det politiske systemet, kan ha mange grunner og avspeile ulike politiske standpunkt og ideologier. Thanos tror likevel at det i de misfornøyde massene finnes mange som sympatiserer med Attacs politiske plattform, og håper at den desperate situasjonen i landet kan mobilisere noen av dem til kamp mot den globale markedsøkonomien. Attac lokalt attac: harstad Miljøvern og lokaldemokrati er viktig for oss Siden 2004 har Attac Harstad jobbet for å trekke globale perspektiver inn i lokalpolitikken. tekst terje karlsen Fokuset vårt den siste tiden har vært kampen mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja og også spørsmålet om byfornying i Harstad. Dette siste er interessant for en Attacer; både med tanke på miljøsaken hvordan skape en grønnere by. Men også i forholdt til deltakende demokrati hvordan trekke befolkningen med lokalt i planleggingen av ett nytt bysentrum. Dette forteller Petter Ytterstad, leder for Attac Harstad, og siden starten en sentral person i et lokallag i Attac som over lang tid har hatt høy aktivitet. Det som lokallaget og jeg som leder kanskje er mest stolt over, er boka Dårlig medisin. Sammen med Toril Mesna og Gernot Ernst samlet jeg tekster om markedsrettingen av norsk helsevesen, med spesielt fokus på sykehusreformen. Boka kom ut i 2008 og er i dag utsolgt, dels pga. av et lite førsteopplag og dels fordi dette var en knakende god og populær liten utgivelse, forteller Ytterstad. Dårlig Medisin ble ble lansert i 2008 både på Globaliseringskonferansen og på eget lanseringsmøte i Harstad. Boka var et samarbeidsprosjekt mellom Attac Buskerud, Attac Harstad og Attac sentralt. Folkeopplysning siden 2004 Attac Harstad startet opp i 2004 på initiativ fra Thomas Torrissen og Petter Ytterstad. Initiativtakerne gikk ut i Harstad Tidende med ideen om et nytt Attac-lokallag i nord. Det nye lokallagets første prioritering ble å knytte global Attac-politikk til lokale saker, og en rekke åpne møter ble arrangert. Primus motor Petter Ytterstad. Møtene hadde eksterne innledere, og redaktør i Harstad Tidende som ordstyrer, forteller intitiativtaker Petter Ytterstad. Møtet om fiskeriforvaltning og kvotespekulasjon, innledet av Ottar Brox. Også et møte om New Public Management, innledet av forsker Harald Torsteinsen, trakk tilhørere. Dette er et fokus som vi har beholdt hele tiden og det gleder meg at Attac sentralt har tatt dette inn som en hovedsak, forteller Ytterstad. Attac Harstad har hele tida spilt rollen som folkeopplyser, samtidig som lokale saker har blitt satt på dagsordenen. Mediedekningen av møtene har vært gjennomgående god, ikke minst pga. samarbeidet med politisk redaktør i Harstad Tidende. Petter Ytterstad har som lokallagsleder hatt en solid produksjon av kommentarer og kronikker til lokalavisa de siste årene med jevnlig spalteplass på avisens side 3 dagens kommentar. Mange av artiklene har vært publisert på Attacs hjemmesider, og noen finner du også på Harstad Tidenes nettversjon. Aktivisme for velferd Attac Harstad har tatt initiativ til og ledet flere demonstrasjoner i Harstad, spesielt mot sykehuskutt og kutt i byens velferdstilbud: Vi har ofte fungert som brobygger mellom ulike miljøer, det være seg fagforeninger, kirka, FAU, støtteforeninger m.m. Vi har dessuten vært bidragsyter på flere 1. mai-arrangement og ved en anledning også vært bedt om å holde 1.mai-appellen på Torvet, forteller Ytterstad. Internt i lokallaget har det vært noe utskiftning i Arbeidsutvalget, som er vår lokallagsledelse. Det er ingen hemmelighet at jeg som leder kanskje har stått for kontinuiteten gjennom disse årene. Jeg tør også påstå at jeg har dratt lasset mest, selv om jeg bare har gode ting å si om mine samarbeidspartnere. I det siste året har lokallaget også et hatt samarbeid med Nei til EU om et møte der Helene Bank var innleder. Attac Harstad teller i dag ca. 40 medlemmer. Det er en utfordring for vårt lokallag å trekke medlemmene inn i aktiviteter, men jeg føler likevel at vi har et fellesskap, mye takket være de lokale nyhetsbrev som jeg har sendt ut, forteller Ytterstad. I dag består arbeidsutvalget i Attac Harstad av Arthur Balteskard, Kjetil Nilsen, Sigurd Stenersen og Petter Ytterstad. Bor du i Harstad og har lyst til å engasjere deg i Attac? Ta kontakt med Petter Ytterstad på epost petty@online.no eller på telefon

15 Sommersamling 2010 Attacs andre sommersamling gikk av stabelen i juli. En mangfoldig blanding av deltagere i alle aldere og i fra hele landet, sikret en vellykka samling også i år. T-skjorteverksted. Kreativitet på politiske samling kan gi gode resultater! Helge Ryggvik vil innstille oss på at oljen snart vil være historie. En liten stund i solen. Værgudene smilte under ett av foredragene. tekst Sofus Vikeså Kjeka FOTO bodil ERichsen Gamle og nye møttes 29.juli i Oslos nye finansstrøk Bjørvika. Derfra gikk turen med buss til Larvik, mens diskusjonen gikk livlig om små og store finansproblemer og bussjåføren spilte frijazz og Balkanmusikk over anlegget. En kort båttur ut til den lille og sjarmerende Malmøya ga et godt utgangspunkt for faglig og politisk rekreasjon. Leder Benedikte Pryneid Hansen startet dagen med å introdusere Attac for nye medlemmer og fikk mye respons og en god debatt i etterkant. Attac Buskeruds Bjørn Gotheim ga en kritisk analyse av det organisatoriske og utadrettede arbeidet til Attac. Dag to ble innledet med sosiale ablegøyer fra Knut Hjelleset. Han har årelang erfaring som aktivist og innledet et kreativt t-skjorte verksted, hvor målet var å lage og trykke et mangfold av Attac-relaterte budskap i løpet av kvelden. Innledningene denne lørdagen, først med Johan Brox, ble veldig godt mottatt. Brox er journalist i Klassekampen og innledet på Malmøya om New Public Management (NPM). Benedikte Pryneid Hansen holdt litt seinere på dagen innledning om hvilken organisasjonsstruktur vi ønsker å ha i fremtiden. Tanker om fylkeslag og fylkeskontakter ble promotert fra flere hold, hovedmålene med omorganiseringer er økt samarbeid og internt demokrati. Debatten kommer til å fortsette frem til landsmøtet neste år. Utveiers egen redaktør Terje Karlsen holdt litt seinere på dagen sin innledning om hvordan å presentere politisk tekster i form av kronikker, leserbrev og andre innlegg. Et realt skriveverksted spesielt for de som ikke hadde mye erfaring med å publisere politiske budskap i media. Nestleder i Attac, Thomas Nygreen, presenterte også mange gode aksjon ideer på sitt aksjonsverksted. Attac er som kjent en organisasjon med mange aktivister og en stolt tradisjon for å presentere og illustrere budskap igjennom aksjoner. Verkstedet fikk mye positiv tilbakemelding og vekket umiddelbar inspirasjon i forsamlingen. Det skulle dermed ikke stå noe i veien for at en rekke Attac-lag aksjonerer masse frem til neste sommer! Søndag bød på historiker Helge Ryggvik og hans foredrag om Norske oljeinteresser i utlandet. Ryggvik er tilknyttet Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, og skapte i 2009 omfattende politisk debatt med boka Til siste dråpe. Attac holdt i 2009 en kampanje om norske oljeinteresser i utlandet og publiserte en rapport som det ennå er mulig å få tak i. I høst har vi sammen med Ryggvik og Latin-Amerikagruppene et prosjekt om å skrive en guide til den norsk oljeindustrien for land i Sør. Skattegruppa i Attac, ved vår egen Petter Håndlykken holdt til slutt et innholdsrikt lynkurs i finanspolitikk. Finanskrisen og finanspolemikk ble grundig analysert og forklart. Innledningen viste hvor lett det kan være å avkle finanssektorens retorikk så lenge man selv kan forstå hva de nye finansielle konseptene faktisk inneholder og hvilke konsekvenser det har for vanlige folk. Samlingen sluttet dermed med gjennomgang og kritiske analyser av hedgefunds, derivater og andre vage begreper som ble noe bedre oppklart. Det oransje Attac-flagget vaiet i vinden mens vi med litt vemod pakket ned prosenttegnet for denne gang. Neste års sommersamling vil mest sannsynlig bli samkjørt med Attacs sommeruniversitet i Freiburg i Tyskland. Dette har tidligere vært et så stort og vellykket arrangement at vi tar sikte på å sende egen buss fra Norge neste sommer. Sett av 9. til 14. august 2011 allerede nå! Slutten på det norske oljeventyret i Helge Ryggviks Til siste dråpe (2009) Klima for ny oljepolitikk Attacs oljerapport fra

16 Her skal vi ha en bildetekst Privatisering gjennom sjokk Psykologisk forskning viser hvordan individer lettere lar seg manipulere etter å ha blitt utsatt for sjokk. Storselskapene og markedsliberale ideologer har lenge visst at fenomenet lar seg overføre til hele samfunn. tekst Sjur C. Papazian klein sjokkdoktrinen:klein sjokkdoktrinen :14 Side 1 Dokumentaren Sjokkdoktrinen av Michael Winterbottom og Mat Whitecross ble i september satt opp på Vika kino i Oslo. Filmen er basert på boka Sjokk doktrinen Katastrofekapitalismens fremmarsj av den kanadiske journalisten Naomi Klein, og viser hvordan radikal markedsliberalisering og privatisering tvinges gjennom i samfunn som er utsatt for en form for sjokk, som naturkatastrofer krig eller militærkupp. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Berlin i I Norge hadde Sjokkdoktrinen sin første visning på filmfestivalen Kosmorama i Trondheim før den ble vist i en uke på Vika kino, til gode seertall. Hver visning på Vika kino ble fulgt av en innledning om et emne relatert til filmen. Utveier tok en prat om SJOKK DOKTRINEN KATASTROFEKAPITALISMENS FREMMARSJ FORLAGET OKTOBER NAOMIKLEIN filmen med to av innlederne - Helene Bank og Erling Borgen - samt Ketil Magnussen ved Oslo dokumentarkino. Rystende Boka og filmen inneholder en sterk kritikk av den nyliberalistiske tenkemåten, som her i landet ikke minst blir representert gjennom New Public Management (NPM), som er et begrep benyttet for å beskrive en rekke dyptgripende reformer innen offentlig sektor siden 1980-tallet. Den viser sammenhengen mellom den nå avdøde nobelprisvinneren og økonomen Milton Friedman, George Soros, Jeffrey Sachs, CIA, kommunismens sammenbrudd, tortur, Pinochets Chile, Irak, Sri Lanka, New Orleans og hvordan det hele henger sammen. Den beskriver i detalj hvordan Friedmans elever fra ved universitetet i Chicago de såkalte «Chicago Boys» ble sendt ut i verden for å vinne gehør for Friedmans ekstreme markedsliberalisme. Journalist og filmskaper Erling Borgen, som blant annet har vært NRKs korrespondent i Latin-Amerika og i Asia, har selv opplevd «The Chicago Boys» på nært hold: Det pågikk en skånselsløs privatisering hvor det gjaldt å grafse til seg mest mulig. Det hele var rystende. Det samme kan sies om hva som foregikk under privatiseringsbølgen som slo innover Asia på 1990-tallet og den økonomiske krisen dette førte til. Suharto i Indonesia, som også fikk støtte av USA, både stjal og drepte. Spesialrådgiver i For velferdsstaten, Helene Bank, mener filmen viser at det er en totalitær ide som styrer det hele. Det er en ideologi som bygger på individuell grådighet. Det dreier seg om grådighet satt i system og tilraning av våre felles ressurser. Det har ikke vært noen folkelig bev

17 egelse for disse endringene, som det kun er noen få rike som har tjent på. Det er en helt klar sammenheng mellom den globale kapitalismens stadig økende makt og USAs kriger det siste tiåret, mener hun. Filmen hadde gode seertall da den ble vist i Oslo. Fullt fortjent, ifølge Ketil Magnussen ved Oslo dokumtarkino: Sjokkdoktrinen er en strålende film, som på et realistisk grunnlag omhandler de siste 50 års historie via ulike narrativer. Den får frem en rekke essensielle poeng og utgjør et viktig perspektiv i dagens samfunnsdebatt. Privatisere eller dø Et sentralt poeng i Sjokkdoktrinen er at multinasjonale selskaper og økonomiske eliter tvinger gjennom nyliberale reformer når samfunn skal gjenreises i etterkant av krig og katastrofer. I følge Sjokkdoktrinen kom for eksempel Falklandskrigen i 1982 i stand for å skape handlingsrom for Margaret Thatcher til å lansere den første privatiseringsfeberen i et vestlig land. Naomi Klein beskriver hvordan det samme skjedde rundt krigen mot Irak. Før invasjonen var Iraks økonomi ankret ved sitt nasjonale oljeselskap og av 200 statseide selskaper. Måneden etter han ankom annonserte Bremer (sjefen for okkupasjonsautoritetene i Irak) at 200 firmaer skulle privatiseres. Erling Borgen deler Kleins oppfatning: Det var en brutal krig mot et helt folk. Over 1 million ble drept og kulturen deres ble rasert. Det eneste de tok vare på var oljedepartementet. Det hele handlet her, som i Afghanistan, om å grafse til seg olje, sier han. Borgen er ikke i tvil om hvem som står bak den førende politikken: Det hele er regissert av økonomisk konservative ideologer, politikere og militære ledere i samarbeid med multinasjonale selskaper og økonomiske eliter, samt IMF og Verdensbanken, hevder han. Krisedoktrinen Helene Bank mener strategien med å tvinge gjennom omfattende privatisering i etterkant av «sjokk», har vært så effektiv at den nå også benyttes på den rike del av verden. Det vi nå er vitne til er at de sjokk som har blitt innført i den fattige delen av verden av multinasjonale organisasjoner som Verdensbanken og IMF, blir gjennomført også i den rike delen av verden. Også her i Europa. Det pågår en kamp mot demokratiet, hvor folks verdier blir frastjålet dem og deres rettigheter blir undergravd. Som en tidligere tjenestemann for IMF sa om gjeldskrisen i Latin Amerika og Afrika på 1980-tallet: de må «privatisere eller dø», sier Bank. Bank mener finanskrisa har gitt storselskapene spillerom til å utvikle strategiene som beskrives i Sjokkdoktrinen. NPM og dens avløpere er verktøy for å underminere fagforeningenes motstandsdyktighet mot privatisering, samt for å få et sugerør inn i statskassa. Det vi har vært vitne til i etterkant av finanskrisen vi nå befinner oss i, er at nye grep blir tatt. Vi har gått videre fra det Klein skriver om i Sjokkdoktrinen. De tiltak som nå blir tatt for å berge økonomien styrker de store selskapenes makt på bekostning av nasjonalstatene. Selskapene tar nå over stadig større deler av verdens ressurser. Men Bank hevder folk er langt fra passive, og ser håp i de folkelige motreaksjone, som da European Trade Union Confederation (ETUC) i september mobiliserte arbeidere over hele Europa til å delta i en europeisk aksjonsdag tiltakene som har blitt gjennomført av mange europeiske land på grunn av finanskrisen. Over mennesker deltok under den sentrale demonstrasjonen i Brussel, mens flere titusener demonstrerte i gatene rundt om i Europa. Det ble avholdt store protester i blant annet Hellas, Portugal, Irland, Slovenia og Litauen. I Spania gikk hele 10 millioner arbeidere ut i generalstreik samme dag. Film for forandring? Kan en film som Sjokkdoktrinen være med på å motvirke den virkeligheten den beskriver? Magnussen fra Oslo dokumentarkino tror filmen vil ha stor gjennomslagskraft og kan være med på å forme samunnsdebatten. Det at filmen på denne måten står alene og ikke er så alt for tilknyttet boka gjør at den treffer et annet publikum og dermed kan være med på å åpne horisonten for enda flere mennesker, mener Magnussen. Bank og Borgen stiller seg derimot litt mer tvilende til hvor effektivt en slik film kan påvirke opinionen: Sjokkdoktrinen taler først og fremst til folk som allerede er bevisste, men vil trolig ellers kun få begrenset innflytelse. Dette på tross av at Winterbottoms og Whitecross forrige dokumentar, The Road to Guantanamo, har hatt det, mener Borgen. Bank er enig med Borgen: Hvis Sjokkdoktrinen skal få innflytelse på samfunnsdebatten er det nødvendig at Noami Klein selv kommer til Norge og at den blir vist på NRK eller TV2, mener hun. Det gjenstår å se. The Spirit Level Inga Marte Thorkildsen. Foto: SV utveier: OMTALE bok Richard Wilkinson og Kate Pickett The Spirit Level : Why Equality is Better for Everyone Publisert mars 2009, paperback februar 2010 Boken er skrevet av de britiske sosiologene og forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett, og er en studie i sosiale effekter av sosial og økonomisk ulikhet Teoriene i boka har blitt møtt med både hyllest og kritikk. Forfatternes forskningsmetoder vurderes stadig, men boka har uansett skapt global debatt. Boken har solgt ex i Storbritannia, og er oversatt til 16 språk over hele verden. Boka har ennå ikke kommet på norsk. Jeg tilbrakte hvetebrødsdagene i Durban i Sør-Afrika. Der bodde vi bak gjerder og gitter, omgitt av hus med væpnede vakter og vakthunder. Og befolket av hvite mennesker. Når vi kjørte bil noe vi gjorde hele tida måtte vi kjøre med låste dører. Når vi stoppet for rødt lys, måtte vi alltid være på vakt for mulige ranere. Den omfattende kriminaliteten kjennes på kroppen, setter seg i hodet og gjør at gjerdene blir stadig høyere mens fengslene blir fullere. Jeg husker jeg overhørte noen hvite fedre på tur i bushen med sønnene sine. De mente skattene var for høye; de trengte jo pengene til å betale sikkerhetsvaktene sine. Stor sosial ulikhet skaper kriminalitet. Vi sier gjerne at kriminaliteten er stor blant fattige, men det er den sannsynligvis blant rike også. Et gammelt ordtak sier at hvis du ønsker å stjele penger, er det bedre å starte en bank enn å rane den. Sjansen for å bli tatt er så uendelig mye mindre hvis du først har råd til gode rådgivere, kjenner smutthullene og kan flytte pengene dine til et skatteparadis som garanterer diskresjon. Interessant nok sier også stadig flere, inkludert det internasjonale pengefondet IMF, at sosial ulikhet er en viktig årsak til finanskrisen som fortsatt herjer store deler av verden, og som vil føre til enda større forskjeller mellom menneskene. Når jeg skriver dette, snakkes det om et mulig «nytt 1968» i Frankrike. Hellas og Island er nærmest konkurs, og flere ser for seg at man kan tape en hel generasjon til arbeidsløshet. I Storbritannia påstår den største fagorganisasjonen, TUC, at de foreslåtte kuttene fra den høyredominerte regjeringa vil ramme de fattige ti ganger så hardt som de rike. Enslige mødre skal være spesielt utsatt. Jamie Oliver kan få nok å gjøre de nærmeste åra, hvis han da ikke har gitt opp å få arbeiderklassens barn til å spise annet enn kebab og pommes frites på stuegulvet foran TVen. Og det er altså Storbritannia som er utgangspunktet for den boka du nå har i hånda. «The Spirit Level. Why Equality is Better for Everyone» fikk mangt et hjerte, inkludert mitt eget, til å banke fortere, da den kom i hyllene til norske bokhandlere. Forfatterne Richard Wilkinson og Kate Pickett går i boka gjennom forholdene innad i en rekke, velstående markedsdemokratier. Deres klare råd til politikerne er å være mindre opptatt av BNP og heller ta tak i fordelingen av velstanden. De slår i bordet omfattende dokumentasjon som viser at land med små sosiale forskjeller gjør det bedre på nær sagt alle områder enn land med store klasseskiller. The Spirit Level er utsatt for mye kritikk. Jeg har ikke fagkompetanse til å vurdere holdbarheten i all denne kritikken, men konstaterer at boka bygger på fagfellevurdert materiale. Mange av konklusjonene er uansett vel kjent, særlig når det gjelder sammenhengen mellom sosial ulikhet og ulikheter i helse. Ta Norge som eksempel: Levestandarden for lavere sosiale lag er dramatisk forbedret de siste tiåra, likevel er mønsteret det samme. Grupper med lav sosioøkonomisk posisjon har fortsatt dårligere helse og høyere dødelighet enn grupper med høyere sosial posisjon, i følge Folkehelseinstituttet. Helseforskjellene danner en såkalt gradient: Jo høyere en kommer på den sosiale rangstigen, jo bedre er helsa. Menn på østkanten lever i gjennomsnitt 12 år kortere enn menn på vestkanten. Er man liberalist eller tilhører høyresida, kan man sverge til individuelle strategier, med epler og skrittellere, for å få bukt med problemet. Eller man kan ta tak i årsakene, jobbe for sosial utjamning og universelle ordninger som fysisk aktivitet og sunn mat i skolen. Uansett om man mener at denne boka har godt nok belegg for alle konklusjonene eller ikke, kan man mene at sosial likhet er bra for samfunnet. Mitt ideologiske ståsted tilsier at samfunnet bør bli mest mulig demokratisk og rettferdig. For meg er det åpenbart at dersom man mener at alle, uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra, har den samme verdien, så må man organisere samfunnet deretter. Sosiale forhold, tilgang til makt og ressurser, er noe av det som begrenser folks valgfrihet sterkest. Å gjøre noe med dette, er derfor avgjørende hvis målet er å oppnå både større likhet i muligheter og i resultat. Det er ingen tvil om at klasseskiller fører med seg sosial nød og opplevelse av mindreverd for de som er nederst, samtidig som de privilegerte får uforholdsmessig stor makt på bekostning av flertallet. I alle samfunn er det slik at de på toppen deltar mer i politikken og bruker stemmeretten sin i større grad enn de på bunnen. De kan dessuten ta i bruk maktmidler som andre ikke har, som å true med utflagging for å hindre at de må betale (mer) skatt eller, som rederne og Stein Erik Hagen, bidra med millioner av kroner til høyrepartienes valgkamp. Økonomiprofessor Kalle Moene har vist hvordan oppslutningen om velferdsstaten, det viktigste verktøyet vi har for omfordeling, er større i samfunn med små sosiale forskjeller. Når forskjellene øker, får vi det han kaller ulikhetsmultiplikatoren; at oppslutningen om velferdsstaten synker når ulikheten øker. I følge Moene viser sammenligninger mellom land at de landene som har de minste lønnsforskjellene, også har de mest sjenerøse velferdsordningene. Samfunnsordninger med små lønnsforskjeller og en sjenerøs velferdsstat forsterker hverandre gjensidig. Og, altså, vice versa. Derfor bør høyresidas framgang i Europa bekymre oss sterkt. Selv tilsynelatende små angrep på velferdsstaten vil kunne få selvforsterkende effekter som bringer oss i retning av et samfunn som er vesensforskjellig fra det vi er vant til her hjemme. Legg til fjerning av formuesskatten og arveavgiften, angrep på kollektive forhandlinger og på fagbevegelsens stilling, mer bruk av midlertidighet i arbeidslivet og fjerning av virkemidler mot sosial dumping, og du vil ha en eksplosiv miks av klassisk høyrepolitikk. The Spirit Level gir en god beskrivelse av hva som kan skje om vi tillater dette. Derfor: Gå hjem og les. Men først og fremst: Gå hjem og prat med folk. Inga Marte Thorkildsen Stortingsrepresentant, parlamentarisk nestleder og finanspolitisk talsperson for Sosialistisk Venstreparti. Og medlem av Attac.

18 utveier: omtale Makten i tallene bok Maria Reinertsen Likningen for lykke (Cappelen Damm 2010) Maria Reinertsen har skrevet bok om at matematikk og statistikk er diskutable størrelser og at ikke alt kan måles. Det viktigste budskapet er at noen nøkkeltall politikerne styrer etter ikke har basis i holdbare økonomiske utregninger. Etter å ha lest første kapittel sendte jeg melding til redaktøren: Morsom lesning, kan sikkert anbefale denne! Allerede etter 2. kapittel meldte tvilen seg: Hjelp! Jeg henger ikke med! Hva er det hun vil? Utkastet til bokomtalen ble på 3,5 side, nærmere tegn med mellomrom, det meste basert på ett kapittel. Å skjære ned til akseptabel lengde er litt av en utfordring, som fort vekk innebærer å koke ned til løse meningsytringer og påstander. Det liker jeg dårlig, men det får stå sin prøve. Reinertsen har mye på hjertet, og boka forvirrer mer enn den forklarer. Dessverre blandes fiksjon, synsing og fakta på en måte som kan gjøre det vanskelig å skille skitt og kanel. Boka er preget av stadig nye innfallsvinkler framfor stringente døftinger. Epilogens aller siste avsnitt lyder: «Den [Andrew Clarcs likning for lykke] forsøker å svare på spørsmålet om hvordan penger kan gjøre oss lykkelige (journ. uthever) og er, vil jeg påstå, mest nyttig for dem som husker på at det alltid er noe som ikke får plass i likningen.» Og jeg som trodde likningen skulle måle lykke Jeg har ikke tastatur til å gjengi likningen (tror jeg), men lover at den er ubegripelig for folk flest, og i hvert fall for meg. Hadde jeg heller ikke skjønt hva den skulle brukes til? Hva forfatteren vil, hvilket politisk ståsted og hun har, hennes politiske prosjekt, er kanskje ikke så viktig. Leseren kan sikkert selv finne ut hvordan kunnskapen kan og bør brukes. Det pekes på mulige sammenhenger, det presenteres alternative tall og regnestykker. Er du litt observant og ikke helt uvitende om politiske forhold, er det en hel del å hente her. Du vil finne spennende og velskrevne enkeltobservasjoner og Maria E. Reinertsen er samfunnsøkonom, forfatter og økonomijournalist i Morgenbladet Likningen for lykke (Cappelen Damm, 2010) diskuterer den posisjon verdivalg har i økonomisk praksis og - politikk Boka er hennes debut som forfatter tanker. Boka har også en morsom form som vekker leselyst og nysgjerrighet. Hovedpoenget er viktig nok: Ikke stol på tall som serveres, økonomisk politikk styres ikke av naturlover og økonomiske beregninger er ikke nødvendigvis basert på troverdige regnestykker. Det handler om politisk vilje. Nettopp derfor blir det litt pussig når forfatteren i kapittel XIII, tilbakeviser det hun kaller romantiseringa av 50-tallet med ja, tall og statistikk. «Statistisk årbok sider fakta». Uomtvistelige fakta, ufeilbarlige likninger? For å gjøre en lang historie kort: Reinertsen kommer ikke helt heldig ut av sitt eget bruk at tall og statistisk materiale. Logikken halter. Konklusjonene eller påstandene er imidlertid tankevekkende og kunne med fordel vært ofret grundigere undersøkelser og drøftinger. Mange spennende krumspring gjøres for å vise at makt og midler var mer ujamt fordelt på 50-tallet enn nå. Jeg skal ikke bestride at Norge var et klassedelt samfunn også på tallet. Det kan være på sin plass å minne om at mange av oss som kanskje forherliger tallet litt i dag, var sterkt kritiske samfunnsdebattanter (også) før den «sosialdemokratiske orden» gikk i oppløsning mot slutten av 70-tallet. Mye av kritikken gikk nettopp på at noen hadde for store privilegier. Hadde vi skjønt hva som skulle komme, hadde vi kanskje vært mer opptatt av å ta vare på det som faktisk var oppnådd med sosialdemokratiet. Også vi som var kritiske til utviklinga i det sosialdemokratiske Norge, måtte reagere på bildet som ble tegnet av etterkrigstida på 80- og 90-tallet. Særlig i forbindelse med murens fall, var det liksom ingen grenser for hva som kunne sies og skrives. Det burde vært unødvendig, men noen måtte ta til motmæle og minne om at Norge har aldri vært et kommunistisk terrorregime, det har aldri vært så grått og konformt som jappene ville ha det til. I verdensmålestokk har den personlige friheten vært stor, også i etterkrigstida, og vi fikk stor grad av personlig trygghet på kjøpet. Forståelse av positive trekk ved den økonomiske politikken i etterkrigstida er ikke det samme som å ønske seg tilbake til hele pakka, men vi må lære av fortida. Det som har virket før, kan tenkes å virke igjen. Etter mitt syn er reell økonomisk utjamning det viktigste, men jeg må innrømme at jeg savner utjamningsskulturen. Reinertsen trekker fram flere minnehistorier som viser hvordan rikfolk skjulte rikdommen, ved for eksempel å kle seg vanlig. Jeg tror det er ganske tidstypiske beskrivelser. Det kan oppfattes som falskhet, som undertrykking av overklassen eller som overklassens vilje til å være en del av fellesskapet. Uansett skapte det offentlige rom der den sosiale avstanden mellom folk krympet. Så hva vil Reinertsen med 50-talls «kritikken»? Det sies i klartekst: Hun er redd for at glansbildet av 50-tallet skal forlede oss inn på den økonomiske politikken fra den gang. Hun tror ikke det er hensiktsmessig å tøyle markedskreftene. Hun deler med andre ord ikke Attac politiske plattform. Bodil Chr. Erichsen NYHET! Bokpakke Bokpakken består av: Økonomisk Apartheid (2004) Attac Norges årbok 2009 Attac Norges årbok 2008 Når alt blir handel, Guidebok til Verdens handelsorganisasjon (2003) Fanget i gjeldsfelle, En debattbok om U-landsgjelda (2002) Porto 100 kr Pris 99 kr Totalt 199 kr Dette er et lite utvalg av hva du kan bestille på nettsidene våre: Du kan også bestille ved å ringe Attac-kontoret på Artikkel til Utveier? Fra marked til demokratisk styring Attac Norges Årbok 2009: Attacs artikkelsamling fra 2010 består av et utvalg artikler om dagsaktuelle temaer, skrevet av Attac-aktivister i året som har gått. Vi håper at samlingen kan være til nytte for de som ønsker seg en enkelinnføring i Attacs hovedsaker, og at den kan inspirere til fortsatt kamp for demokratisering av økonomien, lokalt, i Norge og i resten av verden. Artikkelsamlingen er delt inn i fire hovedkapitler: Demokratisk kontroll over finansmarkedene, Etisk forvaltning av oljefondet og klimakrisa, Skatteparadis og Markedsmakt og motmakt. Pris 25 kr + porto ATTAC: BUTIKK Økonomisk apartheid Vi kjøper rettferdig kaffe. Vi betaler velmente medlemskap og gir til TV-aksjonen år etter år. Den globale uretten består. Forstår vi hvorfor? Strømmer verdiene fortsatt vekk fra menneskene som trenger dem mest? Hvilke mekanismer skaper mot vår vilje et globalt, økonomisk apartheid? Denne boken gir deg fakta om nyliberalismen forståelige forklaringer fortellingen om Attac. «Dagens prosjekter som FNs Tusenårsmål legger mer vekt på å behandle symptomene på fattigdom enn å angripe årsakene» fra Erik S. Reinerts bidrag i denne boken Pris 50 kr + porto Attacs medlemsmagasin Utveier ønsker seg artikler fra Attacere over hele landet: Har du en god sak så har vi spalteplass. Vi ønsker oss stoff fra ditt lokallag, vi ønsker oss bilder og tekst fra aksjoner og markeringer over hele landet. Og vi ønsker oss leserinnlegg og kommentarer. Ring Terje på eller send en mail til terje@attac.no. 35

19 Returadresse: Utveier c/o Attac Osterhausgate Oslo Fra årets demonstrasjon under European Social Forum i Istanbul. (kr. 300,-) 300 (kr. 100,-) 36