Eli Beate Hestnes FORVANDLING

Transkript

1 Eli Beate Hestnes FORVANDLING 20

2 OG SUBSTANS Samtale med Marius Wahl Gran Jeg stod og malte på et stort bilde. Det hadde et menneskelig format, høyt og monumentalt. Jeg hadde jobbet med det lenge, men det ble ikke slik jeg ville, for jeg hadde en slags følelse av noe annet som skulle komme. Til slutt kastet jeg bildet ut i regnet. Dagen etter tok jeg bildet inn igjen. Det var tidlig på morgenen. Jeg ser på det og oppdager plutselig at: sånn skal jeg gjøre det! I flere uker hadde jeg altså jobbet med det, og nå tar jeg bare en farge, blander den til og maler en enkel strek, en kurve på bildet. Det tar kanskje fem minutter å gjøre dette, og det forløser alt. Jeg blir så glad at jeg legger meg ned på gulvet og kysser det i takknemlighet over at det skjedde. Jeg kan ikke forklare dette på annen måte enn at det er en slags mystisk opplevelse innenfor kunsten. Marius Wahl Gran er i Trondheim for å holde kurs i temperamaling. Tempera er en eldgammel kunstmalermetode kjent allerede i antikken og mye anvendt i middelalderen. Tolv kursdeltagere blander fargepigment, egg, olje og vann mens Marius veileder. Det store, lyse, arbeidsrommet er fylt med staffelier og mattglansete temperaprøver. Marius W. Gran er bare 34 år, men har fått utrettet mye som maler allerede. For noen år siden flyttet han fra Trondheim, hvor han var en av initiativtakerne til Rotvoll kunstskole, og bosatte seg med eget atelier i Järna utenfor Stockholm. Siden da har han hatt mange separatutstillinger både i Sverige og Norge, i tillegg til undervisning og kursing. Marius sine bilder er lett gjenkjennelige med sin vare klarhet: Alle har er et tydelig formet uttrykk: solid, enkelt, nærmest minimalistisk i fargebruken, og samtidig poetisk, transparent og mystisk. Han maler ofte med tempera, blandet med andre teknikker. Jeg vil gjerne vite hvilke tanker og erfaringer som ligger bak hans egenartede maleruttrykk. Vi snakker først om det dramatiske aspektet ved å fullføre et kunstverk. Ofte kan det være en smertefull prosess å virkeliggjøre et bilde. I begynnelsen av en skapelsesprosess har jeg kanskje en idé, en tanke eller et materiale foran meg som jeg arbeider ut ifra. På et visst stadium i den videre prosessen, hvis jeg klarer å være helt ærlig mot meg selv, kan jeg oppleve at: dette er jo ikke noe. Det er ingenting, jeg selv er ingenting, det som jeg gjør er bare dårlig, eller er ikke noe i det hele tatt. Maleriet opptrer ikke som det ønskede idealet, det som man faktisk vil, selv om det ofte kan være vanskelig å vite hva dette som man ønsker, egentlig er. Da opplever jeg at det kan være veldig riktig å slette ut alt og 21

3 ELI BEATE HESTNES: SAMTALE MED MARIUS WAHL GRAN håpe på en slags nullstilling. Og ut fra dette nullpunktet, denne asken, så stiger kanskje, KANSKJE, fugl Fønix opp. Det er egentlig et bilde på at du må forandre deg for å gå videre. Og nettopp dette var det som gjorde at jeg begynte å male: jeg opplevde hvilken enorm dramatikk jeg går inn i, som jeg ikke kan styre. Det vil si, jeg kan delvis styre den gjennom kunnskap, visse tekniske ting, valg av format eller farge, men så er det allikevel noe som jeg ikke i det hele tatt kan ha kontroll over. Dette noe er delvis fargene, men også noe annet som man ikke kan vite noe om, og det syns jeg er veldig spennende. Så du går inn i et frivillig drama når du maler? Ja så absolutt, men det er ikke alle bilder som har en så dramatisk prosess, det hører til sjeldenhetene at jeg går inn i en så smertefull utvikling. Men når jeg lykkes med det, med et sånt bilde, da kan jeg gjøre 10 eller 15 andre bilder som refererer til dette, hvor jeg opplever en klang av det, men hvor det ikke er like dramatisk. Disse bildene kommer som et resultat av den dramatiske anstrengelsen som jeg har vært igjennom forut, gjennom den nye erkjennelsen får jeg tilgang til noe... Jeg kommer inn i en strøm, en rytme og kan føye til de håndverksmessige kunnskapene. Hvis man alltid skulle gjennomgått et sjelelig drama i en maleprosess, ville det blitt uutholdelig, da hadde man til slutt bare døden igjen. Det er veldig beslektet med en dødsprosess, dette å lage et bilde, eller det å holde på med kunst og skapelsesprosesser i det hele tatt. Men jeg tror ikke på en kontinuerlig skapelse gjennom smerte. Jeg tror ikke at alt må fødes gjennom anspennelse, men jeg tror det behøves sånne smertepunkter for at det skal vokse frem nye «grener». De er absolutt nødvendige, dem kan man ikke unngå, for unngår man dem, da gir man opp. Men når i denne prosessen føler du at det har blitt et bilde, når er skapelsen avsluttet, når er det blitt kunst? For meg blir det kunst når det skjer noe som jeg ikke kunne forutse, noe som jeg ikke visste om, ikke kunne ane. Noe jeg aldri har sett før, en ny erfaring av en ide eller et spørsmål. Da vet jeg at det er bra, da er det blitt et bilde. Moderne romantiker Hva er ditt hovedanliggende med det å male, er det mulig å formulere det? På en måte kan du si at jeg er romantiker, men ikke i en tradisjonell form. Romantikken er belastet med mange typer assosiasjoner, som noe søtladent, drømmende og tilbakeskuende. Jeg er ikke romantiker i den forstand. Men jeg syns det er morsomt med koblinger 22

4 til Caspar Friedrich, William Turner og Goethe. I det hele tatt, den romantiske periodens reaksjon og protest mot det mekanistiske, og vektleggingen av naturen som religiøs erfaring, naturen som besjelet, er noe som opptar meg. Og dobbelheten, spenningen mellom natur og menneske: at naturen er forbundet med mennesket, men samtidig fremmed, noe annet. Maleren Turner bandt seg en gang fast ytterst ute, ved baugspydet på en seilbåt. Han ligger der for å slukes opp av elementene, samtidig vil han bevare sitt jeg, han vil jo ikke dø, men han vil allikevel komme inn i en grenseopplevelse. Risikoen ved den romantiske holdningen er at uttrykket kanskje kan bli litt melankolsk, dvelende og lengselsfullt. Det maleriske uttrykket kan også bli for fortellende, symbolsk eller litterært. Men den romantiske tanken om at vi lever i et slags åndelig eksil og at vi gjennom kunsten kan finne tilbake til oss selv, det er et anliggende for meg. Maleriet er mitt anker eller utgangspunkt, men samtidig er jeg blitt mer og mer interessert i andre kunstformer også, for eksempel det å arbeide med film, performance eller dans. Ikke i den forstand at jeg selv er utøvende danser, men jeg er blitt veldig interessert i scenekunst, i det å iscenesette. Ideen om å dramatisere maleriet opptar meg. Når man tar maleriet inn i scenerommet, får det en annen dimensjon. Maleriet er selvfølgelig utgangspunktet, jeg søker ikke til andre ting fordi jeg ikke tror på maleriet, men jeg undersøker: Hvordan kan jeg utvide maleribegrepet? Hvor stort er maleriet? Hvor er grensene? Slike spørsmål syns jeg er spennende. Mange tenker vel i dag at maleriet er blitt noe gammeldags? Ja, det er jo en uttrykksform med en lang historie bak seg, belastet med en fortid og referanser, samtidig er det noe fandenivoldsk i det å fortsette å male, våge å stå i det. Det er en utfordring fordi du har så mange store referanser. Du har hele kunsthistorien å forholde deg til hver gang du setter penselen på lerretet. Det tror jeg også er årsaken til at en del yngre kunstnere i dag er så opptatt av nye medier, de nye teknikkene er ikke belastet med en lang historie, de er ikke så mye utforsket. Men så ser jeg også en fare i det å bli for hengiven til verktøyet, til PC-en eller kameraet: at verktøyet blir viktigere enn kunsten. Tempera og materialitet Du arbeider blant annet med den tempera, en metode som har sin opprinnelse helt tilbake til pigmentet i hulemaleriene og ble brukt og og videreutviklet i middelalderen og renessansen. Er det fordi du ønsker en slik referanse til maleriets historie at du bruker denne metoden? Ja, dels det, men også fordi tempera består av organiske substanser. Det er et materiale som inneholder både olje og vann, to emner som egentlig er uforenlige, men gjennom en emulgator, altså gjennom et lim; kasein, som finnes i melk eller en eggeplomme, forener du to helt motsatte prinsipper. Det finnes altså en slags alkymistisk kobling der som er spennende. Og så kommer interessen for materien, for fargepigmentene, for jorden, det også fascinerer meg. Det er jo mange kunstnere i dag som jobber med slike realorienterte prosesser. Det er det reelle, det er tingen eller materialiteten som er viktig. Si litt mer om det, hvorfor er materialitet så viktig? Fordi utgangspunktet for arbeidet er en materialitet, men du forandrer eller foredler det materielle, du løfter det opp på et høyere nivå, hvis det lykkes da, det er i alle fall en ambisjon. Det er jo også en del av den koblingen jeg har til det romantiske; drømmen om å foredle, at vi må transformere substansene. Dette er også en alkymistisk tolkning, prima materia: bli gull, eller bli de vises sten. Og hele prosessen går igjennom forskjellige stadier av forvandling. Er ikke dette en rendyrket romantisk bestrebelse, mer enn et moderne ideal? Jeg tror bestrebelsen er tidløs. De store malerne og visuelt skapende kunstnere i dag er jo veldig opptatt av disse tingene. Ta for eksempel den amerikanske videokunstneren Bill Viola. Han jobber med temaet liv/død. Viola har blant annet laget en utrolig fascinerende video som bygger på egne opplevelser da han som barn falt ut i et vann. Han syntes det var så vakkert der nede under vannet at han ikke ville opp igjen. Til slutt var det noen som fikk tak i ham og heiste ham på land. Viola FORVANDLING OG SUBSTANS 23

5 ELI BEATE HESTNES: SAMTALE MED MARIUS WAHL GRAN skildrer denne oppstigningen på videoen. Det er utrolig spennende. Vil du da betegne deg og disse kunstnerne som moderne romantikere? Det er ikke uttrykket som er romantisk, det er holdningen. For man kan jo hevde at en del av Nerdrumskolen, altså det klassiske, figurative maleriet, også er en slags foredling, en foredling av håndverket. Men en slik form for romantikk identifiserer jeg meg ikke med. Nei, for dine malerier er jo mer abstrakte For meg er det ikke spørsmål om et maleri er abstrakt eller figurativt. Det er en spesiell kvalitet jeg er ute etter, om det er figurativt eller abstrakt blir sekundært. For jeg mener, fargen i seg selv er det den er, og det interessante er om det kan være slik at fargen har noe vesensaktig i seg som er uavhengig av formen. Når man arbeider med fargene på et dypere plan, direkte og mediterende, kan man oppleve at de har kvaliteter og bestemte uttrykk som ikke var synlige i utgangspunktet. Å nærme seg fargen på en slik måte er veldig radikalt. Modernistene begynte denne utforskningen av fargene, men her finns det fortsatt mye å arbeide med. I den forbindelse er det spennende å se på ekspresjonisme og impresjonisme. Ekspresjonismen representerer det at: Jeg vil fortelle noe: Jeg har dette her på hjertet, altså ekspressivitet. Risikoen her er at man glemmer periferien, at man glemmer verden fordi man vil så mye. På den andre siden har man impresjonismen som skildrer, som er iakttagende, som egentlig ikke har noe på hjertet, men som bare vil vise. Det er verden som forteller. Det romantiske ståstedet kunne man si er en ekspressiv holdning, i den forstand at det er idéen, det fortellende som er viktig. Et mer moderne utgangspunkt knytter jeg til impresjonismen, fordi denne tilnærmingen er meditativ, forholder seg til selve fargen og har en granskende og undersøkende holdning. Selv syns jeg det er inspirerende å stå midt i dette dramatiske feltet. For meg handler det om å tilstrebe et både-og, ikke et enten-eller. Kunsten, det skapende har tradisjonelt blitt sett som et midtfelt mellom vitenskap og mystikk/ religion. Hva innebærer det å skape for deg? Å skape vil jo si: å kunne uttrykke noe med et medium som du ikke kan si med andre medier. Et bilde, det kan du bare si med et bilde. Velger man en annen form, film eller lyrikk, så prøver man å si det uutsigelige med akkurat den formen. Poeten Tranströmme ble engang spurt: Hvor er du, og hvor vil du være i din diktning? Da svarer han: Jeg vil ikke være her (Marius holder hånden høyt oppe), jeg vil være et sted her (han senker hånden litt ned). Han vil ikke være i det totalt åndelige, han vil være i et sjikt nedenfor, han vil skildre det uten å slå det for fast. I et av Paulus brev til korinterne sier han noe sånt som: «Se, han er her, men når jeg blir ham var, er han borte.» Altså, med en gang du forsøker å definere og forklare det, så har du tatt livet av det. Og i dette feltet er kunsten for meg, det er et mystisk perspektiv ved kunsten. Med en gang du tolker det, så er du i et annet felt, da er du i et vitenskapsfelt. Det er ikke kunstens oppgave å tolke kunsten. Inspirasjon og ideer Nå har vi snakket mye om målet og idealene for maleriet og det kunstneriske. La oss gå tilbake til selve prosessen. Vi kan begynne med impulsen til det å starte en kunstnerisk prosess, hva er det som setter det hele i gang? 24

6 For meg har det vært en stor interesse for kunsthistorien, for temaer som går utover sin tid. Jeg fascineres like mye av Mark Rothko som av Giotto eller grottemaleriene. Det er ikke viktig for meg å sette opp noen vurdering. Der hvor kunstneren har vært opptatt av en eksistensiell problemstilling, der blir jeg interessert. Disse eksistensielle temaene er en inspirasjonskilde for meg. Men i den siste tiden har naturopplevelser og bevisst iakttagelse av naturen satt i gang mange prosesser. Fortell mer om det, iakttagelse av naturen Jeg tror at hvis du iakttar naturen eller lever med naturen, så forandrer naturen seg. Jeg kan ikke bare passivt forholde meg til naturen, jeg må jobbe med den. Når jeg bearbeider den malerisk, eller betrakter den, er jeg også med på å forandre naturen, i positiv forstand. Naturen vil bli sett, den ønsker å bli iakttatt og bearbeidet. Kan du utdype det, hvordan jobber du med naturiakttagelsene i det maleriske? Det er etterklangene av naturiakttagelsene jeg prøver å formidle. Det sublime som skjer mellom naturen og mennesket, mellom menneskene, mellom linjene. I de gamle japanske Haikudiktene, svært minimalistiske dikt bygd opp med noen få linjer, er det nettopp i mellomrommene diktet oppstår. Vi blir medskapende, føyer til det som ikke blir sagt. Mellomrommene gir etterklang. På samme måte er det med etterklangen av det jeg har sett i naturen. Dels opptrer disse etterklangene i form av noe rent visuelt. Vi har for eksempel en slags avtale med hverandre om at visse farger knyttes til bestemte naturfenomener: at trærne er grønne, himmelen er blå, solen er gul og lignende. Men trærne er røde! De er like mye røde som grønne. Etterbildet, den visuelle etterklangen til det grønne kommer frem som komplementærfargen rødt. Jeg leter etter det komplementære, motsatsen i naturen. Kreftene, ikke bare fargene, i naturen har også slike etterklanger som jeg forsøker å arbeide med. I det hele tatt forsøker jeg å nærme meg det sanselige som en port til det åndelige, til et språk, et uttrykk. Men dette naturtemaet er noe jeg er opptatt av akkurat nå. Neste gang blir det kanskje «det urbane». Det har også slike etterklanger. Jeg er også opptatt av naturuttrykk hvor mennesket har gått inn og skapt det som kalles kulturlandskaper, noe det er mange av i Sverige. Det synes jeg er fascinerende, at mennesket har skapt mellomrom, at vi har gått inn og forvandlet. På disse stedene har det vært et møte mellom natur og kultur. Da har det vel allerede blitt et kunstuttrykk? Ja, på en måte, og det handler mye om det for meg. Jeg vil jobbe med foredling, og ser på meg selv like mye som en gartner som en kunstner. Betyr det at du også kommer til å foredle deg selv i den prosessen? Ja, jeg håper det. I hvert fall ønsker jeg at det skal være sånn. Jeg ser på kunsten som et verktøy til å arbeide på seg selv, til å arbeide på sin egen prosess, sin egen utvikling. Jeg lærer meg å se mer. Det er kunstens oppgave, å lære oss å se mer eller høre mer. Møte med de andre Hva er det som avgjør, etter din mening, om et kunstverk er vellykket? Når er det bra? Det er egentlig ganske enkelt: Jeg vil bli berørt av noe. Jeg vil henrykkes, komme inn i en slags opplevelse av nærvær eller væren. I beste fall kan det bety at jeg FORVANDLING OG SUBSTANS 25

7 ELI BEATE HESTNES: SAMTALE MED MARIUS WAHL GRAN rykker inn i en høyere bevissthetssituasjon, kommer inn i en annen strøm. Og det har jeg opplevd selv med stor kunst, at det har berørt meg slik... Jeg stod engang foran Giottos bilder i Firence og gråt. Kunne du ha drevet med kunstmaling om det ikke hadde vært interessant for noen andre, ikke hadde angått et publikum? Nei, jeg tror ikke det. Jeg ønsker et møte. Jeg ønsker å berøre. Altså, jeg vil ikke berøre, men jeg vil at det jeg gjør, berører. Det er forskjellen. Jeg tror at hvis jeg lykkes i å beskrive noe jeg selv har blitt berørt av, da kan det også berøre en tilskuer. Jeg som kunstner har også et ansvar når jeg utsetter publikum for en slik berøring, en kunstner må også kunne forløse, ikke bare skildre smerte. Med forløsning mener jeg at man ser mer, våkner opp til en selverkjennelse, at man blir mer seg selv enn man var før. Disse maleriene er fra utstillingen «Ambientes», malt av Marius Wahl Gran. 26

8 FORVANDLING OG SUBSTANS 27