Misforholdsbegrensningen i entreprenørens utbedringsplikt

Transkript

1 Misforholdsbegrensningen i entreprenørens utbedringsplikt Kandidatnummer: 759 Leveringsfrist: Antall ord: 17193

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Temaet for masteroppgaven Avgrensninger Metode Rettskildebildet Tolkning av standarden Bakgrunnsrettens betydning Den videre fremstillingen NOEN UTGANGSPUNKTER Innledning Mangelsvilkåret Sanksjonssystemet i standarden Særlig om entreprenørens utbedringsplikt Utgangspunktet Utvidet utbedringsplikt MISFORHOLDSBEGRENSNINGEN Generelt om misforholdsbegrensningen Innledning Vurderingstidspunktet En eller flere mangler i vurderingen? Den videre drøftelsen Entreprenørens side: Kostnadene til utbedringen Utgangspunktet Aksessoriske kostnader Byggherrens side: Det som oppnås Uforholdsmessighetskravet Vurderingstemaet Entreprenørens tålegrense Kontraktsspesifikke forhold Særlig om miljøhensyn MISFORHOLDSBEGRENSNINGENS BETYDNING FOR ERSTATNING AV UTBEDRINGSKOSTNADER Innledning i

3 4.2 Kan byggherren kreve fulle utbedringskostnader erstattet etter pkt annet ledd? Innledning HR A Misforholdsbegrensningens betydning for byggherrens rett erstatning etter pkt AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER KILDELISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Temaet for masteroppgaven Temaet for masteroppgaven er misforholdsbegrensningen i entreprenørens utbedringsplikt i Norsk Standard 8407:2011 Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalentreprise 1 pkt første ledd. Entrepriserett «dreier seg om kontraktsforhold der den ene parten (entreprenøren), som selvstendig ervervsdrivende påtar seg utførelse av bygge- eller anleggsarbeider [ ] for den annen part (byggherren)». 2 Dersom kontraktsgjenstanden 3 ikke oppfyller kontraktens krav ved overtakelse, foreligger det en mangel. Med mangelen utløses misligholdsbeføyelser byggherren kan gjøre gjeldende overfor entreprenøren. Dersom NS 8407 er inntatt i partenes kontraktsforhold, må byggherren kreve utbedring som sin primære misligholdsbeføyelse. Utbedring som misligholdsbeføyelse innebærer at entreprenøren pålegges en plikt til å stille kontraktsgjenstanden i den stand byggherren har krav på etter kontrakten. 4 Utbedringsplikten er tilnærmet ubetinget, men den gjelder ikke fullt ut: Dersom «kostnadene til utbedringen vil bli uforholdsmessig store i forhold til det som oppnås» 5 kan ikke byggherren kreve utbedring. Denne unntaksregelen kalles gjerne misforholdsbegrensningen, 6 og det er den jeg refererer til når jeg bruker begrepet. Misforholdsbegrensningen er sentral i reguleringen av partenes rett og plikt ved mangler. Den har avgjørende betydning for om byggherren har krav på utbedring av kontraktsgjenstanden, eller om han må nøye seg med et prisavslag. Til tross for at begrensningen reiser flere interessante problemstillinger er den beskjedent behandlet i juridisk litteratur. Formålet med denne masteroppgaven er å gi en strukturert fremstilling av misforholdsbegrensningen hvor jeg går i dybden på innholdet i begrensningen og samspillet mellom misforholdsbegrensningen og de øvrige misligholdsbeføyelsene. Jeg drøfter også hvilken rolle misforholdsbegrensningen spiller for erstatningsbeføyelsen i standarden. 1 Heretter NS Se Hagstrøm 2014 s Med kontraktsgjenstanden forstås «de bygg og anlegg eller deler av disse som omfattes av kontrakten mellom byggherren og totalentreprenøren. Som kontraktsgjenstand regnes også ander produkter som totalentreprenøren skal levere, herunder prosjekteringsmateriale, FDV-dokumentasjon og annen dokumentasjon», jf. NS 8407 pkt Se Mestad (1999) s. 286 og Simonsen (1999) s Jf. NS 8407 pkt første ledd. 6 Se eksempelvis Hagstrøm (1997) s. 96 og Simonsen (2017) pkt b). 1

5 1.2 Avgrensninger Innenfor rammene av en masteroppgave er det ikke mulig å behandle de mange tilstøtende problemstillinger man må ta stilling til ved vurderingen av byggherrens krav på utbedring. For det første er masteroppgaven avgrenset mot reglene om reklamasjon ved mangler. Det er en forutsetning for utbedringsplikten, og dermed for spørsmålene om misforholdsbegrensningen, at byggherren har reklamert i tide. Samtidig er reklamasjonsreglene innholdsmessig så ulike de øvrige reglene om utbedring, at jeg velger å avgrense mot reklamasjonsreglene. For det andre behandles ikke entreprenørens rett til utbedring. Ettersom hovedfokuset ligger på misforholdsbegrensningen er det ikke naturlig å behandle entreprenørens selvstendige utbedringsrett, selv om den inngår i den helhetlige mangelsreguleringen. For det tredje avgrenser jeg mot utførelsesfeil underveis i byggeprosessen. NS 8407 pkt pålegger entreprenøren en løpende «utbedringsplikt» dersom han under utførelsen av arbeidet oppdager avvik fra kontrakten. Selv om det ville vært interessant å vurdere misforholdsbegrensningen også for denne type feil, omhandler masteroppgaven bare de «tradisjonelle» manglene som foreligger ved og etter overtakelse. 7 Fjerde avgrensning gjøres mot NS 8407 pkt annet ledd som inneholder en regel om forsikringsdekning ved «skader på andre deler av kontraktsgjenstanden». Denne bestemmelsen vil ikke bli behandlet i masteroppgaven ettersom den anses irrelevant for det pliktspørsmålet som drøftes i oppgaven. Oppgaven tar utgangspunkt i NS Det er den nyeste kontrakten fra Standard Norge og den har, etter min mening, en god struktur av utbedringsreglene. Anvendelsen av NS 8407 øker, og man ser at stadig flere prosjekter organiseres som totalentrepriser. Når det er sagt, kunne masteroppgaven vært skrevet med utgangspunkt i NS eller NS Utbedringsreglene er tilnærmet identiske i de forskjellige standardene og meningsinnholdet er tilnærmet likt. 10 Masteroppgaven inneholder derfor løpende henvisninger til reglene i NS 8405 og NS Jf. NS 8407 pkt første ledd og Norsk Standard (NS) 8405:2008 Norsk bygge- og anleggskontrakt. 9 Norsk Standard (NS) 8406:2009 Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt. 10 Slik gjør også Holdø (2006) og Hagstrøm (2014). Se også Marthinussen (2016) om utbedringsreglene i NS 8405 sml. Nordtvedt (2013) om NS

6 1.3 Metode Rettskildebildet Bruk av standardkontrakter er vanlig innen entrepriseretten. Dette medfører at rettskildebildet er noe ulikt enn for den alminnelige kontraktsretten. Her trekkes enkelte relevante metodiske forhold fram. Det første forholdet som skal trekkes fram er savnet av rettspraksis hvor standardkontraktene tolkes. Det er vanlig at entreprisetvister løses med alternativ tvisteløsning, og da særlig voldgift. Selv om den deklaratoriske løsningen er ordinær rettergang etter NS 8407 pkt. 50.4, er det relativt vanlig at partene avtaler voldgift, slik standardkontrakten åpner for. 11 I NS 8405 har man valgt et skille på 100 G, jf. pkt og 43.4: Tvister med tvistesum under 100 G skal som utgangspunkt behandles av de alminnelige domstolene, med mindre annet er avtalt. Når tvistesummen er lik 100 G eller mer er voldgift den deklaratoriske løsningen. I NS 8406 er den deklaratoriske løsningen at alle tvister skal domstolsbehandles. I forgjengeren NS 3431: opererte man med et skille mellom saker med tvistesum over og under 100 G, jf. pkt og Med tvistesum over 100 G, som i 1994 utgjorde kroner, skulle tvisten behandles ved voldgift som deklaratorisk løsning. Tilsvarende regulering fantes i forgjengeren til NS 8405, NS 3430: pkt og Dette medfører et mer begrenset kildetilfang hva gjelder rettspraksis. Entreprisetvister kommer sjelden opp for Høyesterett, med den følge at man savner autoritative avgjørelser av tolkningsspørsmålene standarden reiser. 14 I fraværet av høyesterettspraksis er det metodisk noe mer åpent for å legge vekt på underrettspraksis. Samtidig skal man «være varsom med å legge for stor vekt på underrettspraksis» 15 ettersom dommene ofte er konkret begrunnet. 16 Fraværet av høyesterettsrettspraksis skaper også større rom for reelle hensyn, formåls- og systembetraktninger. Slike hensyn kan få stor betydning ved avgjørelsen av de tolkningsspørsmål standarden reiser, særlig der ordlyden åpner for flere alternativer Bruken av voldgift har kan nok tilbakeføres til flere faktorer som gjør voldgift attraktivt for entreprisebransjen. For å nevne noe kan man trekke frem tidsaspektet, ekspertkompetanse i tribunalet, større prosessuell frihet og muligheten til å avtale konfidensialitet, se Høgetveit Berg (2006) s Norsk Standard (NS) 3431:1994 Alminnelige bestemmelser for totalentrepriser. 13 Norsk Standard (NS) 3430:1994 Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider. 14 Dette skyldes nok også at entreprisesaker er faktumtunge. De er gjerne meget omfattende, teknisk kompliserte og egner seg da mindre for den middelbare bevisførselen for Høyesterett. Trolig klarer partene i mindre grad å spisse tvisten slik at man får frem de prinsipielle spørsmålene, jf. også Marthinussen (2016) s Jf. Nordtvedt (2013) s Se Nordtvedt (2013) s Se Rt s. 961 referert i kapittel og Rt s

7 Når det gjelder den rettskildemessige vekten av juridisk teori, er entrepriseretten et av de rettsområdene hvor teorien tradisjonelt har hatt, og har, en mer fremtredende rolle. 18 Dette kan forklares med fraværet av lovregler, og et sparsomt tilfang av høyesterettspraksis som tolker standardkontraktene. Viktige teoretiske bidrag, som Tore Sandviks Entrepreprenørrisikoen 19, har vært retningsgivende for utviklingen av rettsområdet og har fått stor betydning i rettsanvendelsen. 20 Teori knyttet til tidligere standardkontrakter vil også ha relevans for tolkningen av NS Utbedringsreglene er i hovedsak en videreføring av reglene i tidligere standarder. For de spørsmål masteroppgaven reiser, er det først og fremst gjort redaksjonelle endringer i reglene. 23 Mangelsreglene i den norske entreprisestandarden ligner de danske i Almindelige betingelser for Totalentreprise (ABT 93). 24 Innenfor entrepriseretten er det ikke uvanlig å se til tilsvarende regulering i de andre nordiske landene, og det har skjedd og skjer rettslig påvirkning over landegrensene. 25 I masteroppgaven er det derfor referert til dansk teori og praksis Tolkning av standarden NS 8407 er en standardkontrakt 26 fremforhandlet mellom bransjeaktørene. Behovet for standardkontrakter må ses i sammenheng med manglende lovregulering av næringsentreprise. 27 Bransjeaktørene har vært selvregulerende og standardene har regler som er mer tilpasset entrepriserettens særtrekk enn den alminnelig kontraktsretten. Standardene må tolkes. Hovedregelen i norsk rett er at partenes felles forståelse legges til grunn, dersom den kan påvises. 28 Hovedregelen gjelder også ved tolkning av standardkontrak- 18 Jf. Hagstrøm (1997) s Jf. Sandvik (1966). 20 Jf. Hagstrøm (1997) s Se Hagstrøm (2014) s Forgjengeren er NS Også teori knyttet til forgjengeren til NS 8405, NS 3430 og 3401, vil kunne bidra til forståelse av standarden. 23 Sml. NS 3431 hvor misforholdsbegrensningen kom til uttrykk i regelen om prisavslag, jf. pkt første ledd. 24 Se også Almindelige betingelser for arbejder og lerverancer i bygge- og anlægsvirksomhed (AB 92) Udfærdiget af Boligministeriet Jf. Sandvik (1966) s Med dette menes at kontrakten er utarbeidet med sikte på å brukes i et ubestemt antall fremtidige entrepriseforhold, jf. Nisja (2003) s Jf. Hagstrøm (1997) s Dette er uttrykt av førstvoterende i eksempelvis Rt s på side

8 tene, men ettersom standardene er fremforhandlet av andre enn partene selv, kan man vanskelig etablere en felles partsforståelse. 29 Den praktiske hovedregelen er derfor en objektiv tolkning. Illustrerende er dommen inntatt i Rt s. 961 der førstvoterende uttaler seg om utgangspunktene for tolkningen av standarden NS 3431: «Det foreligger ingen holdepunkter for at partene har hatt noen felles forståelse av disse bestemmelsene. Spørsmålet om hvordan kontraktsforholdet mellom partene skal forstås må da avgjøres ut fra en objektiv fortolkning av bestemmelsene. Det at bestemmelsene må tolkes objektivt innebærer imidlertid ikke at de utelukkende skal tolkes ut fra hva en naturlig språklig forståelse av bestemmelsene tilsier. Bestemmelsenes ordlyd må blant annet leses i lys av de formål de skal ivareta, og andre reelle hensyn.» (mine kursiveringer) 30 Det som uttrykkes her gjelder også for NS Standardkontraktene er et produkt av forhandlinger mellom bransjeaktørene, der balansen mellom rett og plikt er forsøkt sikret i helheten. Det er derfor viktig å se de ulike bestemmelsene i standarden i sammenheng med hverandre, og ikke klausul for klausul. 32 Et eksempel på at Høyesterett foretar en systemorientert tolkning finnes i Rt s. 520 hvor førstvoterende i avsnitt 40 uttaler at «[h]istorikken bak regelverket og overordnede systembetraktninger peker altså etter mitt syn nokså klart i retning [ ]». Saken gjaldt NS 8406 og «[s]pørsmålet [var] om en reduksjon i regulerbare mengder i forhold til det stipulerte gav grunnlag for avbestillingserstatning.» 33 I denne saken ble sammenhengen mellom avbestillingsreglene og reglene om negative endringer viktig for tolkningsspørsmålet. Gjennomgangen viser at entrepriseretten, sammenlignet med annen formuerett, har færre tradisjonelle, autoritative kilder. 34 Når det oppstår uklare tolkningsspørsmål vil det være relevant å se hen til bakgrunnsretten Bakgrunnsrettens betydning Med bakgrunnsretten menes de deklaratoriske lovreglene og alminnelig kontraktsrettslige prinsipper som kommer til anvendelse ved manglende avtale mellom partene. 29 Jf. Nordtvedt (2013) s Rt s. 961 avsnitt Dette vil gjelde tilsvarende for NS 8405 og Se Nisja (2003) s Jf. Rt s. 520 avsnitt Se Hagstrøm (1997) s. 15. NS 8407 er i stor grad en videreføring av NS 3431 som har klare likheter med nevnte NS

9 Hva gjelder entrepriseretten, har det utviklet seg en del egne alminnelige prinsipper som kommer til anvendelse uavhengig bruk av standardene. 35 Blant disse entrepriserettslige prinsippene finner man entreprenørens utbedringsplikt, inklusive misforholdsbegrensningen. 36 De entrepriserettslige prinsippene danner, sammen med de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene, bakgrunnsretten som kommer til anvendelse ved fravær av annen partsvedtatt regulering. Hagstrøm skriver at «NS 3430 har på vesentlige punkter nyere lovgivning, særlig kjøpsloven av 1988, 37 som forbilde.» 38 Det samme uttrykkes også for NS Forbindelsen til kjøpsloven åpner for at man i større grad kan se hen til bakgrunnsretten når standardens regler skal tolkes. Bustadoppføringslova 40 har også styrket forbindelsen mellom entrepriseretten som spesiell kontraktsrett og den mer alminnelige bakgrunnsretten. 41 I masteroppgaven er bakgrunnsretten brukt på to ulike måter. For det første er bakgrunnsretten benyttet som sammenligningsgrunnlag for å fremheve særlige forhold ved standardkontraktenes regulering. For det andre er bakgrunnsretten anvendt i drøftingen av spørsmål som er sparsomt behandlet i det entreprisrettslige kildematerialet. 1.4 Den videre fremstillingen I kapittel 2 gjør jeg rede for de grunnleggende utgangspunktene for drøftelsen av misforholdsbegrensningen, nemlig mangelsbegrepet, sanksjonssystemet ved mangler og entreprenørens utbedringsplikt etter NS Kapittel 3, som er oppgavens hoveddel, omhandler misforholdsbegrensningen i NS 8407 pkt første ledd. Her drøftes de ulike komponentene i regelen: De to faktiske størrelsene «kostnadene til utbedringen» og «det som oppnås» og uforholdsmessighetskravet. I kapittel 4 drøftes misforholdsbegrensningens betydning for byggherrens rett til erstatning etter henholdsvis NS 8407 pkt og pkt Jeg har funnet det hensiktsmessig å konkludere på de problemstillingene som drøftes underveis. Kapittel 5 inneholder mine avsluttende betraktninger. 35 Jf. Hagstrøm (1997) s Se Sandvik (1966) s Lov av 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp. 38 Jf. Hagstrøm (1997) s Se Hagstrøm (2014) s Lov av 13. juni 1997 nr. 43 om avtaler med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. 41 Jf. Bjøranger Tørum (2010) s

10 2 Noen utgangspunkter 2.1 Innledning I dette kapittelet presenteres hovedpunktene i mangelsreguleringen i NS De sentrale reglene finnes i standardens kapittel 42 «[m]angel ved kontraktsgjenstanden». Formålet er å sette misforholdsbegrensningen inn i en rettslig kontekst. Kapittel 2.2 gir en kort introduksjon av mangelsbegrepet i standardkontrakten. Entreprenørens utbedringsplikt, samt de øvrige misligholdbeføyelsene, er betinget av at det foreligger en mangel ved kontraktsgjenstanden. Det er også selve mangelen som skal utbedres. Mangelsbegrepet er derfor et naturlig startpunkt. Både prisavslagsbestemmelsen og erstatningsbestemmelsen er viktige tolkningsfaktorer når rekkevidden av misforholdsbegrensningen skal drøftes. Det er hensiktsmessig å presentere disse misligholdsbeføyelsene innledningsvis, ettersom det gir en bedre struktur og forståelse av det systemet misforholdsbegrensningen inngår i. Dette gjøres i kapittel 2.3. Kapittel 2.4 omhandler entreprenørens utbedringsplikt i NS 8407 pkt første ledd og den «utvidede» utbedringsplikten i pkt annet ledd. Hovedregelen i standarden er at entreprenøren plikter å utbedre. Misforholdsbegrensningen er en begrensning i denne plikten, og kan derfor ikke behandles løsrevet fra den. 2.2 Mangelsvilkåret Grunnvilkåret for å gjøre misligholdsbeføyelsene gjeldende, er at det foreligger en mangel ved kontraktsgjenstanden. 42 Etter NS 8407 pkt første ledd foreligger det «en mangel dersom kontraktsgjenstanden ved overtakelse ikke oppfyller kravene etter punkt 14, og dette skyldes forhold totalentreprenøren svarer for.» Definisjonen i pkt første ledd består av to elementer: Det må foreligge et objektivt avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse og risikoen for avviket må ligge hos entreprenøren. 43 Hvorvidt kontraktsgjenstanden avviker fra det avtalte, vil bero på en sammenligning mellom kontraktens krav til ytelsen og den ytelsen som er prestert. Hvilke krav byggherren kan stille til ytelsen må fastlegges gjennom en tolkning av kontrakten og eventuelle senere endringsordrer. Både kvalitative og kvantitative avvik vil kunne utgjøre mangler. Byggherrens krav til kontraktsgjenstanden kan systematiseres i fire kategorier: 44 For det første vil det være et avvik 42 Med misligholdsbeføyelsene siktes det til utbedring, prisavslag, erstatning og heving, jf. NS 8407 pkt følgende. Begrepet misligholdsbeføyelse vil bli brukt synonymt med misligholdssanksjon. 43 Se tilsvarende for NS 8405, jf. pkt første ledd og NS 8406 pkt Jf. Bremseth (2017) som bruker denne kategoriseringen. 7

11 om kontraktsgjenstanden ikke tilfredsstiller avtalespesifikke krav, jf. NS 8407 pkt For det andre vil det være et avvik om kontraktsgjenstanden ikke er i samsvar med generelle krav gitt i lov og forskrift, eksempelvis TEK 17, 45 jf. NS 8407 pkt For det tredje vil det foreligge et avvik om materialene ikke tilfredsstiller kravet til alminnelig god vare. Dette fulgte uttrykkelig av NS 3431 pkt. 12.3, og følger nå forutsetningsvis av NS 8407 punktene 14.2, 14.3 og For det fjerde har byggherren alltid krav på at entreprenørens utførelse er nøyaktig, solid og fagmessig. Dette omtales som profesjonsnormen og kravet følger av NS 8407 pkt. 14.5, jf. ordlyden «allment aksepterte normer». For at et avvik skal være en mangel etter pkt første ledd må det «skyldes forhold totalentreprenøren svarer for.» Her oppstilles et vilkår om årsakssammenheng mellom avviket og entreprenørens forhold: Risikoen for avviket må kunne plasseres hos entreprenøren. Dette risikospørsmålet er omfattende, og her behandles bare utgangspunktene. Etter hovedregelen har hver av partene risikoen for svikt innenfor sitt eget funksjonsområde. 47 Dette innebærer at både byggherren og entreprenøren bærer risikoen for svikt ved egne innsatsfaktorer. 48 I tillegg til risikoen for egne funksjoner, har entreprenøren også risikoen for skader på kontraktsgjenstanden frem til overtakelse, med unntak for skader som skyldes «ekstraordinære og upåregnelige omstendigheter som krig, opprør, naturkatastrofe m.m.», jf. NS 8407 pkt tredje ledd Skader som skyldes nevnte omstendigheter, har byggherren risikoen for. Dersom avviket har sin årsak i entreprenørens innsatsfaktorer eller alminnelige utenfrakommende skader, er årsaksvilkåret i pkt første ledd oppfylt og avviket utgjør en mangel. Dersom avviket har sin årsak i byggherrens innsatsfaktorer eller en ekstraordinær skadeårsak, er årsaksvilkåret ikke oppfylt og da foreligger det ingen mangel. I en utførelsesentreprise vil entreprenøren (for det meste) utføre arbeid på grunnlag av byggherrens prosjektering Dermed vil avvik som kan tilbakeføres til prosjekteringsfeil som et utgangspunkt ikke utgjøre en mangel, jf. NS 8405 pkt første ledd. I totalentreprise vil entreprenøren stå for både prosjekteringen og utførelsen, jf. protokoll til NS 8407:2011 første avsnitt. Totalentreprenøren risikerer derfor mangelsansvar for avvik i prosjekteringen. 45 Se FOR Forskrift om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift). 46 Jf. Bremseth (2017) slide Se eksempelvis Hagstrøm (2014) s. 198 og Nordtvedt (2013) s Med dette begrepet sikter jeg til partenes ulike materielle bidrag til prosjektering og bygging av kontraktsgjenstanden. 49 Reglene om beskadigelsesrisiko og risikoens overgang skal ikke behandles nærmere her. Det sentrale er at totalentreprenøren etter pkt første ledd har risikoen for skader og hendelige uhell, med unntak for de «ekstraordinære og upåregnelige omstendigheter som krig, opprør, naturkatastrofe m.m.». 50 Se Hagstrøm (2014) s Jf. NS 8405:2008 pkt. 1 første ledd. 52 Slik uttrykt i NOU 1992: 9 Forbrukarentrepriselov s

12 Mangelsbegrepet må, som utgangspunkt, forbeholdes de avvik som foreligger «ved overtakelse», jf. NS 8407 pkt første ledd. Tore Sandvik skriver at «[d]en sikre hovedregel er at det er bygget eller anleggets tilstand ved overtakelsen som er bestemmende ved vurderingen av om det foreligger en mangel som representerer et mislighold av entreprenørens forpliktelser.» 53 I kjøp er grensedragningen mellom mangler og forsinkelse ofte enkel. Enten er det levert en defekt vare, eller så uteblir den. 54 Men som påpekt av Hagstrøm og Bruserud kan ikke dette «enkle betraktningssettet [ ] overføres til byggekontrakter fordi et bygg som fremstår som mangelfullt, ofte like godt kan anses uferdig og dermed karakteriseres som en forsinket leveranse». 55 Hvorvidt det er reglene om mangler eller forsinkelse som kommer til anvendelse, avgjøres indirekte av reglene om byggherrens rett til å nekte overtakelse, jf. NS 8407 pkt Dersom byggherren kan nekte overtakelse og utøver denne retten, anses ytelsen som forsinket levert og følgelig er det reglene om forsinkelse som kommer til anvendelse. Ved å knytte mangelsvurderingen til «overtakelse» må avvik som avdekkes i reklamasjonsperioden kunne tilbakeføres til overtakelsestidspunktet for å være en mangel, jf. pkt første ledd. Dette gjelder imidlertid ikke absolutt. Mangelsbegrepet i standarden omfatter enkelte følgeskader som oppstår etter overtakelse, jf. pkt annet ledd. 57 Standardkontrakten opererer med et utvidet mangelsbegrep. Etter NS pkt annet ledd skal «skade på kontraktsgjenstanden som oppstår etter overtakelse, og som er en nærliggende og påregnelig følge av den opprinnelige mangelen» regnes som en mangel. Regelen innebærer at nære og påregnelige følgeskader på entreprenørens eget arbeid betraktes som mangler. Dermed plikter entreprenøren å utbedre disse skadene på lik linje med selve mangelen, jf. pkt første ledd. Hvilke skader som omfattes av pkt annet ledd beror på en konkret vurdering av om årsaksvilkårene «nærliggende og påregnelig» er oppfylt. Begrepet kontraktsgjenstanden setter imidlertid en absolutt grense for hvilke følgeskader som omfattes av mangelsbegrepet. Med dette vil skader på deler av bygget som ikke er omfattet av kontrakten mellom entreprenøren og byggherren, være unntatt mangelsbegrepet og dermed falle utenfor utbedringsplikten Jf. Sandvik (1966) s Jf. Hagstrøm (2014) s Jf. Hagstrøm (2014) s Se tilsvarende NS 8405 pkt og NS 8406 pkt Jf. også NS 8405 pkt annet ledd og NS 8406 pkt annet ledd. 58 Se Hagstrøm (1997) s

13 2.3 Sanksjonssystemet i standarden NS 8407 har et trinnvis sanksjonssystem, hvor byggherren på ingen måte står fritt til å «velge» sine mangelsbeføyelser. I standarden er utbedring valgt som den primære beføyelsen ved mangler Dette følger av en systembasert tolkning. Når utbedring er den primære misligholdsbeføyelsen betyr det at byggherren verken kan kreve prisavslag eller erstatning for utbedringskostnader så lenge utbedringsfristen ikke er oversittet, jf. NS 8407 pkt første ledd. Utbedringsfristen settes ensidig av byggherren og standarden krever at den skal være «rimelig», som betyr at entreprenøren må få «en reell mulighet til å utføre reparasjonsarbeidet med vanlige arbeidsmetoder og i vanlig arbeidstempo.» 61 Først etter fristbrudd kan byggherren kreve erstatning for unnlatt utbedring. Derfor er erstatning for utbedringskostnader i pkt en sekundær misligholdsbeføyelse. Utbedring er (i prinsippet) praktisk gjennomførbart, ettersom entreprenøren kan dømmes til å foreta utbedring in natura. 62 Dette ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt s Selv om det kan gis fullbyrdelsesdom for utbedringskravet, er dette neppe særlig praktisk. For det første vil det kunne være vanskelig å utforme en presis påstand om oppfyllelse in natura. 64 For det andre vil det gjennomgående gå lang tid før tvisten finner sin endelige løsning. For byggherren kan det være lite tilfredsstillende å stille saken i bero i påvente av en fullbyrdelsesdom dersom entreprenøren ikke vil utbedre mangelen. Da konverteres fort utbedringskravet til et erstatningskrav. Byggherrens rett til prisavslag er også en sekundær beføyelse. Dette følger av pkt første ledd. Bestemmelsen lyder «er ikke vilkårene for å kreve utbedring [ ] oppfylt, kan byggherren i stedet kreve prisavslag». 65 Prisavslaget skal som hovedregel fastsettes på «grunnlag av den reduksjonen av bygget eller anleggets verdi som mangelen representerer», jf. annet ledd. Begrepet «verdi» sikter i første omgang til kontraktsgjenstandens markedsverdi. 66 Men for mange bygg og anlegg foreligger det ikke et salgsmarked, og i slike tilfeller vil bruksverdien 67 for den aktuelle byggherren være et uttrykk for markedsverdien. 68 Forskjellen mellom redusert markedsverdi og bruksverdi settes på spissen når mangelen reduserer bruksverdien for 59 Jf. Hagstrøm (2011) s og Nordtvedt (2013) s Tilsvarende gjelder for NS 8405, jf. pkt følgende og NS 8406, jf. pkt følgende. 61 Jf. Sandvik (1966) s Jf. Hagstrøm (2011) s Se mer om dommen i oppgavens kapittel Jf. Hagstrøm (2011) s Jf. også NS 8405 pkt og NS 8406 pkt Jf. Sandvik (1966) s.404 og Hagstrøm (1997) s Se Holdø (2006) s. 30 som uttrykker det slik: «Bruksverdien er derimot den verdien kontraktsgjenstanden har for den bestemte byggherren en verdi basert på subjektive vurderinger.» 68 Jf. Hagstrøm (1997) s

14 byggherren, men ikke markedsverdien. 69 Når man kan påvise en markedsverdi, og denne ikke reduseres av mangelen, skal prisavslaget uansett «minst svare til den besparelsen totalentreprenøren har oppnådd som følge av at utførelsen ikke er kontraktsmessig», jf. pkt annet ledd. Regelen skal hindre at entreprenøren tjener på å levere kontraktsstridig arbeid. At rekkefølgen fastsatt i standarden er et viktig poeng kommer tydelig frem dersom man sammenligner med bakgrunnsretten. Kjøpsloven 30 illustrerer poenget. 70 Etter denne paragrafen kan kjøper velge hvilken misligholdsbeføyelse han ønsker å gjøre gjeldende. Loven begrenser ikke valgretten, men åpner for at selger ved å tilby retting, jf. 36, kan hindre kjøpers prisavslags- og hevingskrav. Kjøper kan altså kreve prisavslag som sin primære beføyelse. Hva gjelder entreprenørens erstatningsansvar, inneholder standarden flere bestemmelser. Systemet er preget av forskjellige regler med ulike ansvarsbegrensninger. 71 For det første holdes entreprenøren objektivt erstatningsansvarlig for byggherrens «rimelige og forsvarlige» kostnader til utbedring av mangelen dersom han forsømmer sin utbedringsplikt, jf For det andre er entreprenøren erstatningsansvarlig for kostnader til utbedring av skader på deler av bygget eller anlegget som ikke omfattes av kontrakten, når mangelen er forårsaket av uaktsomhet hos entreprenøren eller noen han svarer for, jf. pkt første ledd. For det tredje kan byggherren kreve erstatning etter bestemmelsen i pkt annet ledd for «økonomisk tap som ikke dekkes av de foregående bestemmelsene» dersom mangelen skyldes grov uaktsomhet eller forsett hos entreprenøren. 73 Reglene i pkt første og annet ledd, til forskjell fra utbedringsreglene, er erstatningsregler hvor det kun etableres et økonomisk ansvar hos entreprenøren. Det er verdt å påpeke at sammenhengen mellom erstatningsreglene tilsier at de dekker ulike skader og økonomiske tap, forutsatt at de nødvendige ansvarsgrunnlagene foreligger. 69 Jf. Hagstrøm (1997) s Se også prinsippet uttrykt i avhendingslova 4-8 (lov av 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova)), håndverkertjenesteloven 21 (lov av 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenster m.m for forbrukere [håndverkertjenesteloven]) og husleieloven 5-7 (lov av 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven)). 71 Jf. også NS 8405, jf. pkt og 36.5 og NS 8406 pkt tredje ledd og Jf. Hagstrøm (1997) s Se Hagstrøm (1997) s

15 2.4 Særlig om entreprenørens utbedringsplikt Utgangspunktet Hovedregelen er at entreprenøren plikter å foreta utbedring dersom kontraktsgjenstanden har en mangel. 74 Utbedringsplikten er inntatt i NS 8407 pkt første ledd, hvor det fremgår at «totalentreprenøren har plikt til å utbedre mangelen med mindre kostnadene til utbedringen vil bli uforholdsmessig store i forhold til det som oppnås.» Sammen med punktene , og regulerer denne bestemmelsen det materielle innholdet i entreprenørens utbedringsplikt. 75 Ifølge Tore Sandvik kan «[u]tbedringskrav [ ] gjøres gjeldende på rent objektivt grunnlag; det er tilstrekkelig at det foreligger en slik kvalitativ eller kvantitativ svikt at det representerer et mislighold.» 76 Dette etterlater liten tvil, utbedringskravet står sterkt i næringsentreprise. Når byggherren har krav på utbedring, innebærer det at entreprenøren plikter «å bringe kontraktsgjenstanden i den stand byggherren har krav på etter avtalen.» 77 Utbedring skal skje vederlagsfritt 78 og avhengig av forholdene, kan det være snakk om ombygging, retting eller supplering av det opprinnelige utførte arbeidet. 79 Utbedringspliktens begrunnelse er sammensatt. For det første må plikten ses i sammenheng med byggherrens interesse i naturaloppfyllelse av kontrakten. Kontraktsgjenstanden binder opp byggherrens ressurser, og det gir seg selv at den bør tilfredsstille kontraktens krav. Utbedringskravet kan dermed ses som en forlengelse av det grunnleggende rettslige prinsippet om at avtaler skal holdes. Videre poengteres at prisavslag eller erstatning sjelden er like tilfredsstillende som en mangelfri kontraktsgjenstand. 80 For det andre har utbedringsplikten en side mot de økonomiske konsekvensene av mangelsansvaret for entreprenøren. Ved å overholde utbedringsplikten unngår han erstatningsansvaret i pkt Entreprenøren vil som regel ha forutsetningene for utbedring ettersom han kjenner oppdraget. 81 Det vil derfor ofte være økonomisk gunstig for ham å utbedre selv. 74 Det er også et vilkår at entreprenøren har reklamert rettidig, jf. pkt og , men som nevnt i kapittel 1.2 er masteroppgaven avgrenset mot reglene om reklamasjon. 75 Tilsvarende for NS 8405, jf. pkt NS 8406 pkt har en mer knapp ordlyd, men meningsinnholdet er det samme, jf. Arvesen (2014) s Jf. Sandvik (1966) s Jf. Simonsen 1999 s Se NS 8407 pkt Jf. Iversen 2016 s Se Simonsen (1999) s. 346 og Hagstrøm (2011) s Jf. Hagstrøm (1997) s

16 Byggherrens krav på utbedring er alminnelig akseptert som entrepriserettslig prinsipp. 82 På dette punktet er derfor regelen i pkt første ledd noe overflødig. Formålet med regelen er heller å angi vilkårene for å frita entreprenøren fra utbedringsplikten. 83 Og disse vilkårene behandles i kapittel Utvidet utbedringsplikt Etter NS 8407 pkt annet ledd plikter entreprenøren «å foreta utbedring selv om det er uenighet om hvorvidt det foreligger mangel.» 84 Denne regelen er en utvidelse av utbedringsplikten sammenlignet med bakgrunnsretten. Regelen lar byggherrens påstand om mangel være avgjørende, så lenge mangelsspørsmålet er tvilsomt. Er derimot byggherrens påstand «åpenbart grunnløs» 85 må entreprenøren kunne avstå fra å utbedre uten å begå pliktbrudd. Dersom byggherren krever utbedring etter denne regelen, har entreprenøren «krav på sikkerhetsstillelse fra byggherren for sitt mulige vederlagskrav», jf. pkt annet ledd annet punktum. Innholdsmessig er regelen i NS 8407 pkt annet ledd nær endringsreglene i standarden, men den bygger på det alminnelige lojalitetsprinsippet. 86 Regelen er i tråd med den rettstilstanden som ble etablert i Rt s I Rt s. 449 var et av tvistepunktene om entreprenøren for terrassetekking Fjeldhammer hadde plikt til å utbedre en lekkasje hvis årsak var omtvistet. Utbygger (og hovedentreprenør) Nordby hevdet at i den utstrekning det var rimelig tvil hva lekkasjen skyldtes, så måtte entreprenøren Fjeldhammer ha en plikt til å gjøre om det arbeid som tidligere var utført. Fjeldhammer på sin side mente at reparasjonsplikten først oppstod når det var bevist eller sannsynliggjort at feilen skyldtes dem. Høyesterett tok utgangspunkt i at utbedringsplikten kun gjelder for egne feil og mangler, men uttrykker så at «dersom det ikke på forhånd peker seg som klart at [lekkasjene] skyldes Nordby, mener jeg at Fjeldhammer har plikt til å undersøke forholdet så fort som mulig, og foreta omlegging dersom undersøkelsene ikke klarlegger at det er Nordbys feil som er årsaken». 87 Førstvoterendes begrunnelse for en slik regel var entreprenøren Fjeldhammers «særlige sakkyndighet og ansvar» samt at regelen fulgte av det «rent praktiske hensyn at for Nordby vil være umulig eller vanskelig selv å utføre disse reparasjoner eller å få andre sakkyndige til å gjøre det». Regelen sikrer en særlig forutberegnelighet for byggherren. Partene kan være uenige om hvorvidt mangelsvilkåret er oppfylt eller ikke, og uenigheten er gjerne forårsaket av at mangelsvurderinger byr på reell tvil. Forblir partene uenige, gir det grunnlag for fastlåste situasjoner hvor alternative løsninger kan være både dyre og tidkrevende. 88 Derfor er regelen prinsipielt viktig. 82 Jf. LE og Hagstrøm (1986) s Se Bergem m.fl. (2008) s Jf. også NS 8405 pkt tredje ledd. For NS 8406 følger dette av alminnelige entrepriserettslige prinsipper, jf. Arvesen (2014) s Jf. Marthinussen (2016) s Jf. Simonsen (1999) s. 346, Marthinussen (2016) s Se dommens side Jf. Simonsen (1999) s

17 3 Misforholdsbegrensningen 3.1 Generelt om misforholdsbegrensningen Innledning Misforholdsbegrensningen er en snever begrensning i entreprenørens ellers strenge utbedringsplikt. Begrensningen følger av ordlyden i NS 8407 pkt første ledd hvor det fremgår at entreprenøren plikter å utbedre mangelen «med mindre kostnadene til utbedringen vil bli uforholdsmessig store i forhold til det som oppnås.» 89 Utbedringsplikten modereres altså dersom utbedring er forbundet med uforholdsmessig store utgifter. 90 Det er forståelsen av denne begrensningen som undersøkes i dette kapitlet. Begrunnelsen for misforholdsbegrensningen er sammensatt. En ubegrenset utbedringsplikt for entreprenøren vil «føre for langt», 91 både ut fra hensynet til entreprenøren selv og av samfunnsøkonomiske hensyn. Begrensningen får dermed en beskyttende funksjon for entreprenøren, ettersom han ikke er forpliktet til å pådra seg uforholdsmessige oppofrelser i utbedringsomgangen. 92 Ved å beskytte entreprenøren mot uforholdsmessig store utbedringskostnader, beskyttes også samfunnet mot en unødvendig bruk av ressurser. Samfunnsøkonomiske hensyn tilsier at utbedring ikke kan kreves når gjennomføring av kravet medfører «unødig verdispille.» 93 Dersom misforholdsbegrensningen er innfridd, har ikke entreprenøren lenger en ubetinget plikt til (fullt ut) å utbedre kontraktsgjenstanden. I disse tilfellene har ikke byggherren krav på utbedring, og som en konsekvens av sammenhengen mellom reglene i standarden kan han heller ikke kreve erstatning for unnlatt utbedring etter regelen i pkt første ledd. At byggherren ikke kan kreve erstatning kom klart til uttrykk i forgjengeren NS 3431, jf. pkt Selv om NS 8407 har en annen utforming, må meningsinnholdet være det samme. Byggherrens alternativ når utbedring ikke kan kreves, er et prisavslag, jf. NS 8407 pkt Standardkontrakten åpner i tillegg for en mellomløsning, hvor mangelen delvis utbedres og det resterende avviket kompenseres med et prisavslag, jf. pkt første ledd siste setning. 94 Misforholdsbegrensningen uttrykkes i standarden med to variable faktiske størrelser og et relasjonsbegrep. Den ene størrelsen er «kostnadene til utbedringen». Med dette forstås entreprenørens netto kostnader til utbedringen. Den andre størrelsen er «det som oppnås». Med 89 Jf. også NS 8405 pkt første ledd og NS 8406 pkt første ledd. Ordlyden er identisk. 90 Jf. Vestergaard Buch (2007) s Jf. Nordtvedt (2013) s Jf. Marthinussen (2016) s Jf. Hagstrøm (2011) s Jf. også NS 8405 pkt første ledd og NS 8406 pkt første ledd. 14

18 dette forstås hva den aktuelle byggherren oppnår med utbedringen. Det tredje elementet er relasjonsbegrepet «uforholdsmessig». Uforholdsmessig er et relasjonsbegrep fordi meningsinnholdet ikke kan fastsettes uten to eller flere faktiske sammenligningspunkter. Regelen innebærer en interesseavveining, men det er ingen vanlig interesseavveining. 95 For å si at noe er «uforholdsmessig» kreves det et misforhold mellom de to størrelsene, og en naturlig forståelse av begrepet uforholdsmessig er at det er en tydelig differanse mellom de to. I det videre redegjøres det for to generelle spørsmål, før det nærmere innholdet i misforholdsbegrensningen drøftes Vurderingstidspunktet Forholdsmessighetsvurderingen må knyttes til et tidspunkt. Når kontrakten lar spørsmålet om utbedringsplikt bero på faktiske størrelser, må man ta hensyn til at de faktiske størrelsene varierer med tiden. Ofte skyldes variasjoner i kostnader forhold partene ikke kontrollerer, for eksempel handelsmarkedet for materialer eller været. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av ordlyden, må vurderingen tidsmessig knyttes til de forhold som forelå når kravet om utbedring kom frem til entreprenøren. Dette støttes av ordlyden «vil bli» i pkt første ledd, hvilket innebærer at begge parter må foreta en fremadskuende vurdering av spørsmålet om det foreligger utbedringsplikt. Rt s. 878 støtter et slikt synspunkt. Her uttalte Høyesterett seg om forståelsen av ordlyden i NS 3430 pkt Regelen gjelder entreprenørens rett til betaling av forseringskostnader ved byggherrens urettmessige avslag på fristforlengelse. Spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til, var om entreprenøren hadde krav på betaling av forseringskostnadene. NS 3430 pkt lyder «avslår byggherren et berettiget krav på fristforlengelse [ ] har entreprenøren rett til å forsere [ ] med mindre forseringskostnadene vil bli uforholdsmessig store» (min kursivering). På dommens side 884 uttalte Høyesterett følgende: «På ett punkt synes bestemmelsen relativt klar: Når entreprenøren gis rett til forsering med mindre utgiftene vil bli uforholdsmessig store, må dette forstås slik at det avgjørende er hvordan situasjonen fremstod før forseringen startet. Entreprenøren må kunne basere sitt valg på de opplysninger som foreligger på det tidspunktet valget tas. Jeg kan ikke se noen rimelighet i at forhold som først blir kjent i ettertid, skal få innvirkning på forholdsmessighetsvurderingen». Det Høyesterett sier her, har overføringsverdi til spørsmålet om utbedring i NS 8407 pkt første ledd Jf. Simonsen (2017) pkt b). 96 Jf. også NS 8405 pkt og NS 8406 pkt

19 3.1.3 En eller flere mangler i vurderingen? Et spørsmål er om man skal foreta en separat forholdsmessighetsvurdering av hver enkelt mangel eller om man skal vurdere manglene samlet. Ordlyden i NS 8407 pkt første ledd taler for at hver enkelt mangel skal vurderes separat. 97 Bestemmelsen er skrevet i formen bestemt entall. Da er det naturlig å se det slik at man skal vurdere hver enkelt mangel som sådan. I artikkelen Kreditors mangelsbeføyelser 98 kommer Simonsen med noen synspunkter på denne problemstillingen. Først viser forfatteren til forarbeidene til husleieloven hvor det anføres at hver enkelt mangel må vurderes individuelt. Forfatteren skriver at «dette er et standpunkt som det ikke er helt lett å forsone seg med.» 99 Han anfører så at «[m]eget kan tale for, i hvert fall i en viss utstrekning, å se retteplikten i sammenheng og anlegge en totalbedømmelse av debitors samlede ressursbruk [ ].» Han viser til at: «misforholdsbegrensningen betegner rettsordenens ramme for hva som er en akseptabel ressursbruk [ ] I et sikt perspektiv er det den samlede ressursbruken i kontraktsforholdet som er av interesse. Dessuten slipper man å foreta en vanskelig avgrensning mellom hva som er én og hva som er flere mangler.» 100 Nevnte synspunkter kan muligens være velbegrunnet for andre tilvirkningskontrakter, men for entreprisestandardene mener jeg man må vurdere hver enkelt mangel for seg. For det første taler ordlyden for en slik forståelse. For det andre er det ofte slik at kontraktsarbeidet har flere ulike mangler. En uheldig konsekvens av å velge en totalbedømmelse er at man risikerer å oppfylle misforholdsbegrensningen, til tross for at kontraktsgjenstanden har mangler som forringer bruksverdien for byggherren, og hvor utbedring av disse ville vært innenfor det forholdsmessige. For det tredje er avgrensningsproblematikken ved mangler noe som uansett kan oppstå som følge av prosessuelle regler, reklamasjons- og foreldelsesregler. Selv om det er vanskelig å vurdere hva som er én mangel, er det ikke gitt at den rettstekniske gevinsten er stor når man på grunn av de nevnte regelsettene må foreta lignende vurderinger. Rettstekniske hensyn bør da ikke veie tyngre enn ordlyden. Dessuten ser man at domstolene skiller mellom ulike mangler og gjør separate vurderinger av dem. 101 Kildematerialet tilsier derfor at hver enkelt mangel skal vurderes for seg. 97 Jf. tilsvarende for NS 8405 pkt første ledd og NS 8406 pkt første ledd. 98 Jf. Simonsen (1999). 99 Jf. Simonsen (1999) s Jf. Simonsen (1999) s Se LB og LB

20 3.1.4 Den videre drøftelsen I fortsettelsen drøfter jeg det nærmere rettslige innholdet i misforholdsbegrensningen. Først behandles de to faktiske størrelsene som er gjenstand for forholdsmessighetsvurderingen, «kostnadene til utbedringen» og «det som oppnås». Deretter behandles «uforholdsmessig» som relasjonsbegrep i vurderingen. 3.2 Entreprenørens side: Kostnadene til utbedringen Utgangspunktet Etter NS 8407 pkt første ledd er det entreprenørens kostnader forbundet med utbedringen av mangelen, som skal inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Ordlyden i denne bestemmelsen inneholder ingen begrensninger for hvilke type ressurser som inngår i denne første størrelsen. Et særlig spørsmål er hvilken betydning entreprenørens subsidiære plikt til å yte prisavslag skal ha for fastleggelsen av hans oppofrelser. Dette spørsmålet er tett knyttet til hva byggherren oppnår med utbedring og er derfor behandlet i kapittel 3.3. En naturlig forståelse av ordlyden «kostnadene til utbedringen» er at disse omfatter både arbeidskraft og materialer nødvendig for å gjennomføre mangelsutbedringen. 102 I NS pkt brukte man ordene «arbeid eller utgifter», og det må være riktig at NS 8407 pkt skal forstås på tilsvarende måte. 104 Prosjektering og planlegging av utbedringsarbeidet vil også være omfattet. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av ordlyden i pkt , gir det sammenheng at det er entreprenørens netto kostnader som inngår i denne størrelsen. Misforholdsbegrensningen begrunnes delvis i en «offergrense»-betraktning, 105 og dette taler for at det er de reelle oppofrelsene som må legges til grunn. Ordlyden inneholder heller ingen begrensninger med hensyn til hvem som utfører utbedringsarbeidet. At entreprenøren eksempelvis ikke har tilstrekkelig kompetanse på VVS-arbeider, og må benytte underentreprenører, er etter ordlyden uten betydning. Entreprenøren plikter derfor å hente inn den kompetansen han selv mangler som utbedringsarbeidet krever Jf. også NS 8405 pkt og NS 8406 pkt Norsk Standard (NS) 3401: Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider, Jf. også Holdø (2006) s Jf. Vestergaard Buch (2007) s. 186 og Hagstrøm 2011 s Se Nordtvedt (2013) s

21 Når det videre omfanget av «kostnadene til utbedringen» skal kartlegges, mener jeg det er riktig å ta de øvrige reglene i standarden i betraktning, særlig til pkt første ledd og fordi disse bestemmelsene også regulerer sider ved entreprenørens utbedringsplikt. 107 Det er naturlig at meningsinnholdet i bestemmelsene tolkes slik at de harmonerer med hverandre. «Kostnadene til utbedringen» forekommer i alle tre bestemmelsene, og det sentrale må være at kostnadspostene forblir de samme, uavhengig om man vurderer misforholdsbegrensningen, om byggherren krever faktisk utbedring eller erstatning for utbedring foretatt av andre, jf. pkt Det gir ikke god sammenheng om bestemmelsene forstås ulikt når det gjelder typer utgifter. At det rent faktisk vil bli en forskjell er ikke relevant i denne sammenheng. Utbedring av tredjemann blir gjerne dyrere enn om entreprenøren gjør det selv. Men dette handler om kjennskap til prosjektet, ikke hvilke kostnadsposter som omfattes av utbedringsplikten Aksessoriske kostnader 108 Et startpunkt for spørsmålet om rekkevidden av «kostnadene til utbedringen» er bestemmelsen i pkt første ledd. Etter ordlyden i denne bestemmelsen skal «totalentreprenøren [ ] dekke kostnadene ved utbedringen, herunder tilkomstutgifter, utgifter til konstatering av mangelen og andre utgifter som er en direkte og nødvendig følge av mangelsutbedringen». Bestemmelsen må sies å angi byggherrens rett til vederlagsfri utbedring. 109 Opplistingen er ikke uttømmende, men skaper klarhet vedrørende ansvarsfordelingen for to praktisk viktige kostnadsposter. Hva gjelder tilkomstkostnader er dette en praktisk viktig, og ofte omfattende, kostnadspost som inngår i «kostnadene til utbedringen» i pkt Ofte må entreprenøren gjennomføre demontering eller rivning for å komme til selve mangelen. Eksempelvis er et ledningssystem innebygget i en vegg eller at mangelen gjelder fundamentet av et bygg. Ordlyden i pkt første ledd gir heller ikke grunnlag for å begrense tilkomstutgiftenes størrelse, som i praksis kan bli meget høye. De må etter ordlyden medregnes i sin helhet. Entreprenøren er også ansvarlig for utgiftene til re-montering og gjenoppretting av kontraktsgjenstanden. 110 Dette innebærer at disse kostnadene inngår i forholdsmessighetsvurderingen. Skulle entreprenøren mangle kompetanse eller utstyr til å forestå tilkomstarbeidet må han skaffe nødvendig kompe- 107 Jf. tilsvarende i NS 8405 pkt første ledd og NS 8406 mangler den uttrykkelige reguleringen, men innholdsmessig svarer standarden til NS 8405, jf. Arvesen (2014) s Jf. Simonsen (2017) som bruker begrepet kapitteloverskrift c). 109 Selv om utbedring skal være vederlagsfritt, må man innfortolke en modifikasjon dersom vederlagsformatet er regningsarbeider og byggherren faktisk ikke har betalt for kontraktsmessig oppfyllelse, se NOU 1992: 9 s Jf. Hagstrøm (2014) s

22 tanse. 111 At entreprenøren etter denne regelen kan bli ansvarlig for å re-montere tredjemanns arbeid er ikke det samme som at han har utbedringsplikt for følgeskader ut over eget arbeid, sml. pkt annet ledd. Utgifter til konstatering av mangelen, konstateringsutgifter, 112 er uttrykkelig nevnt i pkt første ledd. Etter ordlyden plikter entreprenøren å dekke disse utgiftene til sakkyndig og teknisk bistand, uavhengig om det er ham selv eller byggherren som bærer utgiften i første omgang. Men ikke alle byggherrens utgifter til slik bistand kan betraktes som konstateringsutgifter. Først når det foreligger en særlig mistanke som nødvendiggjør undersøkelsene, er det snakk om konstateringsutgifter. 113 Dersom byggherren har bistand på overtakelsesforretning, og dette fører til påberopelse av mangler, er kostandene til denne bistanden ikke å betrakte som konstateringsutgifter. Begrunnelsen er at disse utgiftene er knyttet til overtakelsesforretningen som sådan, og ikke eventuelle mangler. 114 Plasseringen i pkt første ledd i standarden kunne tilsi at konstateringsutgiftene også skal inngå i størrelsen «kostnadene til utbedringen» etter pkt første ledd. Samtidig er konstateringsutgiftene «løsrevet» fra utbedringskravet fordi de er en følge av mangelen som sådan. 115 De vil være pådratt i tiden før forholdsmessighetsvurderingen. Dersom misforholdsbegrensningen er oppfylt og byggherren kun kan kreve prisavslag, vil han uansett sitte med de nevnte konstateringsutgiftene. Man kan derfor spørre om disse utgiftene er en del av «kostnadene til utbedringen», jf. pkt første ledd, eller om de skal betraktes som uavhengige av utbedringskravet, og dermed også uavhengige av misforholdsbegrensningen; til tross for plasseringen i pkt første ledd. Dette spørsmålet gir ikke ordlyden i standarden uttrykkelig svar på. 116 En mulig tilnærming er å belyse spørsmålet ved å vurdere byggherrens rett til konstateringsutgifter når han må kreve prisavslag. Etter pkt annet ledd skal prisavslaget svare til mangelens verdireduserende effekt. En vanlig forståelse av ordlyden tilsier at konstateringsutgifter ikke inngår i prisavslagets størrelse ettersom disse ikke påvirker kontraktsgjenstandens verdi som sådan. En mulig løsning er da å se ordlyden i pkt første ledd «utgifter til konstatering av mangelen» som et selv- 111 Jf. Nordtvedt (2013) s. 639, Marthinussen (2016) s Med konstateringsutgifter forstås utgifter til teknisk og sakkyndige undersøkelser av kontraktsgjenstanden. 113 Jf. Nordtvedt (2013) s Det er også en betingelse at byggherren gis medhold i mangelsspørsmålet. 114 Se Marthinussen (2016) s Se NOU 1992: 9 s Se tilsvarende NS 8405 pkt første ledd. 19

23 stendig objektivt grunnlag for erstatning av konstateringsutgifter, slik at denne regelen gir erstatningsgrunnlag også i de tilfeller hvor byggherren krever prisavslag. En slik tolkning er likevel noe kunstig når pkt første ledd lyder «totalentreprenøren skal dekke kostnadene ved utbedringen, herunder utgifter til konstatering av mangelen». Forarbeidene til bustadoppføringslova 32 behandler spørsmålet om konstateringsutgifter, men her anføres ingenting uttrykkelig om dekning av konstateringsutgifter ved prisavslag. 117 Her fremheves at konstateringsutgiftene er en følge av mangelen, at det skulle tilsi et krav om skyldgrunnlag, men at det er rimelig å dekke dette som utgifter til utbedringen og at denne løsningen er i samsvar med næringsentreprise. 118 En mulig tolkning er at lovgiver ønsket å sikre et selvstendig objektivt grunnlag for konstateringsutgifter. Men man kommer ikke utenom at regelen her også knyttes opp mot utbedringsbeføyelsen. Rimelighetshensyn tilsier imidlertid at byggherren alltid har krav på dekning av utgifter til mangelskonstatering, uavhengig hvilken beføyelse han gjør gjeldende. Noe annet vil gi en urimelig regel. Prisavslag er først aktuelt når det er for kostbart å utbedre mangelen. Om byggherren i disse tilfellene også må bære egne konstateringsutgifter, slipper entreprenøren meget billig fra det, og balansen i standarden forrykkes nok mer enn det er grunnlag for. Når entreprenøren holdes ansvarlig for konstateringsutgifter er dette et utslag av at han har mangelsrisikoen. Videre kan regelens plassering i standarden forklares ut fra praktiske årsaker: I majoriteten av tilfellene er entreprenøren forpliktet til å utbedre og da er det logisk at «utgifter til konstatering av mangelen» plasseres i pkt første ledd. De bakenforliggende hensyn tilsier at byggherren kan kreve dekning av konstateringsutgifter uavhengig om han har krav på utbedring, eller om han må akseptere prisavslag. Dette må være riktig, på tross av ordlyden i pkt første ledd. I offshore-standardene NF og NTK fremgår det tydelig at leverandørens erstatningsansvar for konstateringsutgifter står på egne ben. Her heter det at «[f]orøvrig kan Selskapet kreve erstatning for tilkomstutgifter, utgifter til konstatering av mangelen og beslektede utgifter som er direkte knyttet til mangelen eller mangelsutbedringen, [ ]», jf. NF 15 art tredje ledd. NS 8407 bør forstås på samme måte som den tilsvarende regelen i NF og NTK. Ettersom jeg mener konstateringsutgifter er løsrevet utbedringskravet, må de også holdes utenfor «kostnadene ved utbedringen» i misforholdsbegrensningen i pkt første ledd NOU 1992: 9 s. 80 og Se NOU 1992: 9 s Norsk Fabrikasjonskontrakt Norsk Totalkontrakt De samme reelle hensyn tilsier at spørsmålet vurderes likt etter NS 8405 pkt første ledd. 20

24 Spørsmålet er så om det er mulig å si noe generelt om rekkevidden av «andre utgifter som er en direkte og nødvendig følge av mangelsutbedringen» i pkt første ledd (min kursivering). 122 For denne delen av bestemmelsen er det viktig å være oppmerksom på at «andre utgifter» omfatter både byggherrens og entreprenørens eventuelle utgifter i forbindelse med mangelsutbedringen. Ordlyden er nøytral på dette punktet. Ordlyden vil tilsynelatende omfatte enhver utgift så lenge kravet om årsakssammenheng mellom utgiften og mangelsutbedringen er oppfylt, jf. «direkte følge» i pkt Grensene for denne «sekkebestemmelsen» kan bli avgjørende for vurderingen av misforholdsbegrensningen. Jo lempeligere krav som stilles til årsaksvilkårene, dess større blir «kostnadene til utbedringen» i misforholdsvurderingen etter pkt og det påvirker forholdsmessigheten. Entreprenørens indirekte kostnader til eksempelvis rigg, diett og reise, er typisk «andre utgifter» som er en direkte og nødvendig følge av utbedringen. 124 Det er ikke tvil om at disse kostnadene omfattes ettersom de er helt nødvendige for å gjennomføre mangelsutbedringen. Når standarden krever at kostnadene er nødvendige, knytter dette seg til både arten og omfanget. 125 For byggherrens utgifter innebærer nødvendighetskravet at kostnadene må vurderes opp mot en rimelighetsnorm. 126 Fra entreprenørens ståsted må nødvendighetskravet bety at han er forpliktet til å gjøre det som er nødvendig for å utbedre. 127 Når det gjelder begrepet «direkte» gir det assosiasjoner til de uunngåelige utgiftene som følger med en mangelsutbedring. Et eksempel er byggherrens kostnader med flytting av inventar for å gi entreprenøren adkomst. En tilnærming er å avgrense «utgifter som er en direkte og nødvendig følge av mangelsutbedringen» i mot de tap og utgifter som omfattes av erstatningsreglene i pkt første og annet ledd. 128 En slik avgrensning ville skape harmoni mellom standardens ulike erstatningsbestemmelser siden pkt krever uaktsomhet og omhandler andre tapsposter enn de som er omfattet av utbedringsplikten. Punkt 42.5 må på sin side avgrenses mot kostnadene entrepre- 122 Jf. tilsvarende for NS 8405 pkt første ledd. 123 Se også Nordtvedt (2013) s Jf. Nordtvedt (2013). s. 638 og Marthinussen (2016) s Jf. Nordtvedt (2013) s Se Nordtvedt (2013) s Se også Marthinussen (2016) s Se Nordtvedt (2013) s Jf. tilsvarende for NS 8405 pkt og NS 8406 pkt

25 nøren blir objektivt erstatningsansvarlig for dersom utbedringsplikten misligholdes, jf. pkt og kostnadspostene etter må være de samme kostnadene entreprenøren plikter å dekke etter Systemet i standarden tilsier at «utgifter som er en direkte og nødvendig følge av mangelsutbedringen», jf. pkt første ledd, må avgrenses mot tap som krever særlig ansvarsgrunnlag etter pkt første og annet ledd. 129 Følgelig må økonomiske tap etter disse bestemmelsene holdes utenfor misforholdsbegrensningen. Et særlig spørsmål oppstår dersom byggherren pådrar seg utgifter i et forsøk på å begrense et konsekvenstap, for eksempel at utbedringen hindrer byggherrens produksjon, og han velger å flytte produksjonen til et annet lokale. Tapt produksjon vil typisk være en tapspost som faller inn under pkt annet ledd. Det kan spørres om byggherrens kostnader til tapsbegrensende tiltak ved driftstap kan inngå i størrelsen som skal vurderes i misforholdsbegrensningen. Dette beror på om årsakskravet i pkt første ledd, «direkte og nødvendig følge» er oppfylt. Marthinussen har tatt til orde for en slik løsning. I sin drøftelse av NS 8405 pkt første ledd siste punktum, skriver forfatterne at: «leie av erstatningslokaler og utgifter til flytting av produksjonsmidlene for å opprettholde produksjonen omfattes av bestemmelsen. Byggherren har en generell plikt til å begrense tapet. Hans utgifter i forbindelse med tapsbegrensning vil være et direkte tap som entreprenøren skal dekke.» 130 Nordtvedt skriver derimot at en slik generell holdning «kan synes å gå noe langt», 131 men det virker heller ikke som om forfatterne utelukker at kostnader forbundet med tapsbegrensning kan dekkes etter reglene om utbedring. Standpunktet til Marthinussen savner en solid begrunnelse. Forfatterne synes å legge avgjørende vekt på byggherrens generelle tapsbegrensningsplikt, men de utdyper ikke hvorfor de mener en slik forståelse er riktig. Jeg mener man med rette kan stille spørsmål om en henvisning til den generelle tapsbegrensningsplikten er en holdbar begrunnelse. En henvisning til byggherrens (eventuelle) tapsbegrensningsplikt er i seg selv ikke et argument for å pålegge entreprenøren erstatningsansvar. Tapsbegrensningsplikten er først aktuell dersom byggherren har et berettiget erstatningskrav han forsømmer å begrense. At byggherren har et generelt be- 129 Om pkt vises det til det som er skrevet i kapittel Jf. Marthinussen (2016) s Jf. Nordtvedt (2013) s

26 rettiget krav på dekning av tapt fortjeneste kan neppe forankres i standardens ordlyd ettersom NS 8407 pkt første og annet ledd inneholder omfattende ansvarsbegrensninger. Etter pkt annet ledd kreves det grov uaktsomhet eller forsett fra entreprenøren for at byggherren skal få dekket konsekvenstap. Standarden legger opp til at slike tap skal dekkes i et fåtall av mangelstilfellene. Utenfor disse tilfellene har ikke byggherren en forventning om erstatning, ei heller en tapsbegrensningsplikt. En generell henvisning til tapsbegrensningsplikten kan da ikke begrunne at entreprenøren må dekke byggherrens utgifter til tapsbegrensende tiltak uavhengig av ansvarsgrunnlag. Dessuten vil tolkningen som Marthinussen argumenterer for, kunne undergrave standardens velbalanserte sanksjonssystem. Entreprenørens omfattende utbedringsplikt må balanseres mot hans snevre erstatningsansvar for konsekvenstap. En tolkning av «direkte og nødvendig» som omfatter kostnader til begrensningen av tapte inntekter, vil kunne forrykke denne balansen og bryte med partenes forutsetninger. Ettersom ordlyden veier tungt i tolkningen, er det nødvendig med fleksible årsakskrav som «direkte og nødvendig følge». Dette betyr imidlertid ikke at regelen kan brukes som en konverteringsregel, slik Marthinussen i realiteten tar til orde for. Etter dette må det være riktig å hevde at utgifter til tapsbegrensende tiltak vanskelig inngår i pkt Derfor kan de ikke inkluderes i kostnadene som inngår i misforholdsbegrensningen. Det anførte må også gjelde for entreprenørens tapte alternative inntekter. Dersom entreprenøren går glipp av fortjeneste eller pådrar seg ansvar overfor andre som følge av mangelsutbedringen, kan det spørres om nevnte økonomiske tap er kostnader som må inngå i misforholdsbegrensningen. På samme måte som byggherrens konsekvenstap ikke kan trekkes inn i vurderingen, bør heller ikke entreprenørens tap trekkes inn. Ordlyden «kostnadene til utbedringen» i pkt første ledd knytter kostnadspostene direkte til selve mangelsutbedringen. Utbedringskrav er et naturaloppfyllelseskrav. Det er kostnadene forbundet med naturaloppfyllelse som må være forholdsmessig. Eventuelle tapte inntekter er typisk avledede tap som vanligvis hører til erstatningsspørsmål, ikke naturaloppfyllelseskrav. Dersom entreprenørens avledede tap skulle tas med i misforholdsbegrensningen, er det i prinsippet ingen grense for hvor store «kostnadene til utbedring» kan bli. En slik forståelse vil også bryte med erstatningsregelen i pkt Meg bekjent, finnes det heller ikke støtte for en slik inkluderende forståelse i rettskildene. De beste grunner taler for at entreprenøren ikke kan påberope seg tapte alternative inntekter i misforholdsbegrensningen. 23

27 3.3 Byggherrens side: Det som oppnås Den andre størrelsen i misforholdsbegrensningen er «det som oppnås», jf. NS 8407 pkt første ledd, og med dette forstås hva byggherren oppnår med utbedringen. 132 Spørsmålet som drøftes her er hvordan «det som oppnås» skal forstås. Ordlyden «det som oppnås» oppstiller, i seg selv, ingen begrensninger med hensyn til hvilke forhold som kan inngå i størrelsen. Nærmere veiledning gir den imidlertid ikke. Utbedring skal sikre byggherren en kontraktsgjenstand som tilfredsstiller de krav han kan stille til den, jf. NS 8407 pkt Differansen mellom kontraktsgjenstanden i mangelfull og kontraktsmessig stand er det naturlige utgangspunktet for «det som oppnås». Denne differansen, altså mangelen, kan materialisere seg i faktiske ulemper og økonomiske konsekvenser for byggherren. Ved utbedring elimineres disse ulempene. Det synes derfor klart at de ulempene mangelen påfører byggherren må tas i betraktning av hva som «oppnås» med utbedringen. 134 Når det gjelder de økonomiske konsekvensene av mangelen, kan man spørre om differansen mellom mangelfull og kontraktsmessig ytelse må ses opp mot virkningen av at misforholdsbegrensningen er oppfylt. Dersom misforholdsbegrensningen er oppfylt har byggherren krav på prisavslag utmålt etter pkt annet ledd. Prisavslaget skal tilsvare den markedsmessige verdireduksjonen mangelen påfører byggherren. Et bekreftende svar på spørsmålet, gir en tolkning av standarden hvor det byggherren oppnår ved utbedring er forskjellen mellom prisavslag utmålt etter pkt annet ledd og en fullverdig utbedring av mangelen. Dette spørsmålet, hvilken betydning byggherrens subsidiære krav på prisavslag skal ha for misforholdsbegrensningen, er ikke behandlet entrepriserettslig litteratur. Meg bekjent, foreligger det heller ingen avgjørende dommer som drøfter problemstillingen. Når kontraktsgjenstandens tap i markedsverdi uansett kompenseres gjennom prisavslagsbestemmelsen, kan det argumenteres for at det riktig å holde dette «tapet» utenfor vurderingen av «det som oppnås». Dette er negative økonomiske konsekvenser av mangelen byggherren får kompensert uansett utfall av forholdsmessighetsvurderingen. Med et slikt perspektiv er det byggherren oppnår med fullverdig utbedring de økonomiske verdiene (og andre fordeler) en mangelfri kontraktsgjenstand genererer på hans hånd, unntatt det nevnte tap i markedsverdi. Velger man å holde prisavslaget utenfor «det som oppnås», må beløpet også holdes utenfor «kostnadene til utbedringen» på entreprenørens side. Forklaringen er den samme: Entreprenø- 132 Se tilsvarende i ordlyden i NS 8405 pkt første ledd og NS 8406 pkt første ledd. 133 Jf. Mestad (1999) s Se tilsvarende Sandvik (1977) s. 235 og Marthinussen (2016) s

28 ren må uansett yte byggherren et prisavslag på dette beløpet og det er derfor ikke relevant i vurderingen av entreprenørens oppofrelser. Et eksempel kan illustrere spørsmålet. Vi tenker oss at entreprenørens kostnader til utbedringen er 100, det byggherren oppnår er en fordel på 80 ved full utbedring og prisavslaget er fastsatt til 50. Dersom prisavslaget anses som irrelevant for «det som oppnås», så er det byggherren oppnår 30. Ettersom entreprenørens oppofrelser må reduseres tilsvarende, blir de ved full utbedring 50. Det nevnte resonnementet gir en regel hvor enhver ulempe og økonomisk konsekvens er relevant å ta i betraktning for fastsettelsen av «det som oppnås» med unntak av mangelens negative påvirkning på kontraktsgjenstandens markedsverdi, dersom denne kompenseres gjennom et prisavslag. Det er imidlertid ikke uproblematisk å betrakte mangelens verdiforringende effekt som irrelevant. Hensikten med utbedring er å sikre en kontraktsgjenstand som oppfyller kontraktens krav. Rent praktisk, vil utbedringen alltid avhjelpe de negative konsekvensene på markedsverdien, i hvert fall et godt stykke på vei. Videre vil de manglene som både forringer markedsverdien og påfører entreprenøren ulemper forvanske resonnementet. Her må det være riktig å anse ulempene som en selvstendig effekt selv om de samme ulempene er årsaken til en lavere markedsverdi og dermed årsaken til prisavslaget. Når byggherren tilkjennes prisavslag er det en konsekvens av at fullverdig utbedring ikke kan kreves. Utmåling av prisavslag vil i prinsippet først bli aktuelt i etterkant av forholdsmessighetsvurderingen. Det kan spørres om det er riktig å foregripe prisavslagsspørsmålet. Dessuten kan selve utmålingen av prisavslaget by på vanskeligheter. Det er ikke gitt hvilke økonomiske konsekvenser som kan tilskrives markedsverdien og hvilke som faller utenfor. Resonnementet møter også utfordringer i de tilfellene hvor bruksverdien uttrykker markedsverdien. Her skal man finne «verdien kontraktsgjenstanden har for den bestemte byggherren en verdi basert på subjektive vurderinger.» 135 Hvilken betydning byggherrens subsidiære krav på prisavslag skal ha for misforholdsbegrensningen må anses som usikkert. Systemet i standarden taler for at mangelens verdiforringende effekt betraktes som irrelevant i vurderingen av «det som oppnås». Samtidig må det erkjennes at det ikke er helt enkelt å praktisere en slik forståelse. Uavhengig av hvilket synspunkt som legges til grunn, vil mangelens eventuelle betydning for byggherrens forutsatte bruk av kontraktsgjenstanden bli et sentralt momentet når man skal fastsette rekkevidden av «det som oppnås». Dette kan betraktes som et spørsmål om mangelen 135 Jf. Holdø (2006) s

29 forringer funksjonaliteten, eller om den er å klassifisere som en skjønnhetsfeil. 136 En mangel kan også øke risikoen for fremtidig skade, uten at den direkte hemmer bruken, eller kan bestå i at ønskede egenskaper mangler. Videre finnes det mangler som fører til et økt vedlikeholdsbehov eller økte driftskostnader. Det er også et aspekt at enkelte mangler utgjør brudd på lover og forskrifter. Mangler kan være rene skjønnsfeil som ikke påvirker kontraktsgjenstandens bruksegenskaper. Har entreprenøren benyttet feil materialer er dette også en mangel. En ikke uvanlig situasjon er at det argumenteres for at skjønnhetsmangler vil påvirke salgsverdien negativt en gang i fremtiden. I prinsippet kan det argumenteres for at enhver mangel vil ha betydning for byggherren. En mangel representerer et avvik fra det avtalte og da foreligger det presumtivt en ubalanse mellom kontraktsgjenstand og vederlag, som i seg selv har betydning for byggherren. Man må imidlertid erkjenne at misforholdsbegrensningen legger opp til et skille mellom mangler som hindrer bruken av kontraktsgjenstanden og mangler som påvirker estetikken. Man kommer ikke utenom det faktum at uforholdsmessighetsvurderingen nødvendiggjør en interesseavveining med den følge at ikke alle mangler kan tillegges like stor vekt i en slik avveining. 3.4 Uforholdsmessighetskravet Vurderingstemaet I dette avsnittet drøftes «uforholdsmessighetskravet» i NS 8407 pkt Vurderingstemaet er om entreprenørens kostnader til utbedring «vil bli uforholdsmessig store» i forhold til det byggherren oppnår ved utbedringen. 138 Ordlyden gir anvisning på en konkret interesseavveining 139 mellom entreprenørens forventede ressursbruk for selve utbedringen og mangelens betydning for byggherren. Entreprenørens samlede plikter etter kontrakten inngår ikke i dette vurderingsgrunnlaget. 140 Utbedringsplikt begrenses først når oppofrelsene når en viss terskel: I uforholdsmessighetskravet ligger det et krav om et misforhold av en viss størrelse mellom «kostnadene til utbedringen» og «det som oppnås». I det videre skal jeg drøfte det nærmere innholdet av uforholdsmessighetskravet. 136 Se f.eks Sandvik (1977) s. 235 og Hagstrøm (2011). s Jf. tilsvarende i NS 8405 pkt første ledd og NS 8406 pkt første ledd. 138 Se også Holdø (2006) s Jf. Sandvik (1977) s. 235, Simonsen (1999) s. 347, Vestergaard Buch (2007) s. 187 og Bergem m.fl. (2008) s Jf. Hagstrøm (2011) s

30 3.4.2 Entreprenørens tålegrense Spørsmålet som skal drøftes, er hvilke oppofrelser entreprenøren må tåle å pådra seg i utbedringsomgangen før uforholdsmessighetskravet anses innfridd; et spørsmål om entreprenørens tålegrense. 141 Synonymt med tålegrense brukes også begrepet toleranseterskel. Generelt innebærer uforholdsmessighetskravet at det må foreligge et misforhold mellom aktørenes interesser og at tålegrensen settes deretter. Fordi interesseavveiningen samtidig er situasjonsavhengig, må man erkjenne at toleranseterskelen ikke er en forhåndsbestemt størrelse, men at den vil variere fra mangel til mangel. Det er like fullt mulig å si noe om det alminnelige utgangspunktet for hvilke ressurspådrag entreprenøren må tåle. En vanlig forståelse av ordlyden i pkt første ledd, «uforholdsmessig store», tilsier et krav om en viss differanse mellom kostnader og oppnåelse før entreprenørens toleranseterskel er nådd. Ordlyden gir imidlertid ingen nærmere veiledning. Det er også sparsomt med rettspraksis som inneholder generelle uttalelser om tålegrensen i misforholdsbegrensningen. 142 Hensynet til byggherrens behov for naturaloppfyllelse tilsier at tålegrensen settes høyt. Misforholdsbegrensningen får dermed et snevert anvendelsesområde. Tore Sandvik har uttrykt det slik at «regelen sikter bare på å dekke tilfelle hvor det er et markert og åpenbart misforhold mellom mangelens betydning og det en utbedring vil kreve.» (min kursivering) 143 En slik tolkning harmonerer med entreprenøren totale mangelsansvar i standarden. Den omfattende utbedringsplikten vektes mot ansvarsbegrensningene i pkt Ordlyden i NS 8407 pkt første ledd ligner på den i kjøpsloven 34 første ledd. Etter denne bestemmelsen har kjøper krav på retting «dersom dette kan skje uten å volde selgeren urimelig kostnad eller ulempe.» Bruken av begrepet «urimelig» tilsier at regelen må forstås som en misforholdsbegrensning. Urimelig er, på lik linje med uforholdsmessig, et relasjonsbegrep. Også etter disse lovreglene må kostnadene vurderes mot hva kjøperen oppnår ved utbedring, selv om det ikke følger direkte av lovteksten. Bruken av begrepet urimelig markerer også at det kreves en viss differanse før tålegrensen er nådd: Mellom næringsdrivende skal det mye til før oppfyllelse av en avtale anses som urimelig tyngende. 141 Jf. Tvedt (2010) s. 430 og indirekte Hagstrøm (2011) s Et eksempel finnes i en upublisert voldgiftsdom fra 2013 med dr. juris Lasse Simonsen som formann. Her uttales det at «[b]are dersom ressursbruken ved å rette framstår som klart ufornuftig i forhold til det som oppnås, vil byggherrens rett til å kreve utbedring være begrenset.» Dette er på linje med entrepriserettslig litteratur. Dommen er gjengitt av Bremseth (2017) slide Jf. Sandvik (1977) s. 235 og tilsvarende Hørlyck (2014) s. 424 hva gjelder den danske AB

31 I relasjon til 34 har Hagstrøm uttrykt at «rettekravet er underlagt den samme misforholdsbegrensningen som kravet på naturaloppfyllelse.» (min kursivering) 144 Begrunnelsen han gir er at retting anses som en forlengelse av retten til naturaloppfyllelse. Denne koblingen støtter synspunktet om at misforholdsbegrensningen i rettekravet også er forbeholdt særlig krevende oppfyllelse ettersom den klare hovedregelen er at byggherren har krav på naturaloppfyllelse. En misforholdsbegrensning tilsvarende de som er uttrykt i kjøpsloven 23 og 34, må også innfortolkes i naturaloppfyllelseskrav som gjøres gjeldende på ulovfestet grunnlag. 145 Kjøpsloven har som nevnt vært inspirasjonskilde for utformingen av entreprisestandardene. 146 Hva gjelder misforholdsbegrensningen i utbedringsplikten, ser man tydelig likheter mellom lovreglene og standardkontraktene. Samlet sett må de sies å gi uttrykk for en meget lik interesseavveining. Dette tilsier at den forståelsen av misforholdsbegrensningen som Tore Sandvik har gitt uttrykk for at det generelt skal mye til før toleranseterskelen anses nådd er riktig forståelse av pkt første ledd i standarden. Et eksempel på at likheten mellom lovreglene og standardene finnes i odelstingsproposisjonen til håndverkertjenesteloven om lovens 24 vedrørende retting av mangel. Her anfører departementet at regelen svarer «så langt den rekker, også til kjøpsloven 34(1)». De skriver så at de har «brukt formuleringen uten urimelig kostnad eller ulempe som i kjøpsloven, og har sløyfet tillegget i forhold til mangelens betydning for forbrukeren i utvalgsutkastet. Det er ikke med dette tilsiktet noen realitetsendring. Avgjørelsen om kostnaden eller ulempen er urimelig, må klarligvis treffes i forhold til forbrukerens behov for retting og bygge på en tilsvarende interesseavveining som etter utvalgsutkastet.» 147 Hensynet til forutberegnelighet taler også for at misforholdsbegrensningen i entreprisestandarden, som utgangspunkt, må anvendes med «varsomhet». En omfattende begrensning kan bryte med partenes forventning til mangelsreguleringen i kontrakten. En tilsvarende snever forståelse av misforholdsbegrensningen finnes i UNIDROIT Principles 148 art jf : Where a party who owes an obligation other than one to pay money does not perform, the other party may require performance, unless b) performance or, where relevant, enforcement is unreasonably burdensome or expensive». Art gjelder direkte naturaloppfyllelse. I art presiseres det at «the right to performance includes in appropriate cases the right to require repair, replacement, or other cure of defect performance. Utfra dette er det grunnlag for å hevde at kildene tilsier at entreprenørens tålegrense generelt må ligge høyt. 149 Det er viktig å holde fast ved at entreprenøren faktisk har levert mangelfullt. 144 Jf. Hagstrøm (2011) s Jf. Hagstrøm (2011) s og Lilleholt (2017a) s Se Hagstrøm (1997) s Se Ot.prp. nr. 29 ( ) Om lov om håndverkertjenester m.m. for forbrukere s UNIDROIT principles of international commercial contracts Tilsvarende for NS 8405 og NS

32 Man må ta hensyn til at partene er profesjonelle, og det faktum at en mangelfri ytelse har stor betydning for byggherren. 150 Det skal derfor mye til før entreprenørens kostnader og oppofrelser er å anse som uforholdsmessige, og det er først når ressursbruken «framstår som klart ufornuftig» at han bør fritas for utbedringsplikten. 151 Dette er imidlertid kun et utgangspunkt. De kontraktsspesifikke forholdene som vil påvirke vurderingen er drøftet i det følgende. Når det gjelder disse momentene beveger man seg i større grad bort fra en generell fastsettelse av en toleranseterskel, og mer over mot interesseavveiningen standarden legger opp til. For å gi en strukturert fremstilling kan det være ønskelig å skille mellom fastsettelse av terskelen og avveiningen. Den videre drøftelsen viser imidlertid at det er både vanskelig og kunstig å opprettholde en slik grensedragning. Man kan si at mangler som går ut over funksjonsdyktigheten veier tungt i interesseavveining mellom partene. Dette handler da om avveiningen mellom kostnader til utbedring og betydningen av mangelen. Samtidig kan man si at slike mangler hever terskelen, ved at entreprenøren må akseptere et stort ressurspådrag før hans tålegrense er nådd. Det er altså ikke vanntette skott mellom de ulike elementene i uforholdsmessighetskravet Kontraktsspesifikke forhold Kontraktsgjenstandens art vil påvirke terskelen for entreprenørens oppofrelser. Entreprenøren må forvente et større ressurspådrag hvor kontraktsgjenstanden er av en slik art at feilfri utførelse og estetikk, objektivt sett, er viktig. Eksempelvis vil entreprenøren måtte tåle større oppofrelser for et bolig- eller representasjonsbygg enn et enkelt lagerlokale. 152 Mangelens art vil gjennomgående ha betydning for hvilke oppofrelser som forventes av entreprenøren. Mangler som går ut over funksjonsdyktigheten eller bruksegenskapene veier tungt i forholdsmessighetsvurderingen, og entreprenørens tålegrense heves tilsvarende. Det kan for eksempel handle om mangler som reduserer bruksverdien, eller gjør kontraktsgjenstanden dyrere å vedlikeholde. Dersom kontraktsgjenstanden ikke kan benyttes som forutsatt uten utbedring, er det usannsynlig at misforholdsbegrensningen innfris. Her er det en klar forbindelse til byggherrens forutsetninger for kontraktsinngåelsen. Byggherren går eksempelvis til anskaffelse av et nytt lagerbygg som skal tåle nye og tyngre maskiner. Dersom mangelen medfører at gulvet ikke 150 Jf. Hagstrøm (2011) s Jf. Simonsen i den nevnte voldgiftsdommen, jf. Bremseth (2017) slide Se Sandvik (1977) s. 235, Hagstrøm (1997) s. 96 og Nordtvedt (2013) s

33 tåler slike maskiner, vil byggherrens forutsetninger for prosjektet feile. Dette er en mangel som entreprenøren (fort) plikter å utbedre. Når byggherrens forutsetninger for byggeprosjektet svikter, skal det mye til før utbedring anses uforholdsmessig byrdefullt for entreprenøren. Mangler betegnet som «arealsvikt» 153 vil ofte være uforholdsmessig kostbare å utbedre, samtidig som denne typen mangler normalt har betydning for byggherren. For entreprenøren vil utbedring av arealsvikt, i majoriteten av tilfellene, nødvendiggjøre oppføring av et tilbygg, eller ombygging av det eksisterende bygget. 154 Det ligger i sakens natur at kostnadspådraget i disse tilfellene kan bli store. Denne oppfatningen bekreftes i underrettspraksis vedrørende bustadoppføringslova 33 annet ledd som tilkjenner prisavslag ved arealsvikt. 155 Kildene viser at arealsvikt ofte er uforholdsmessig kostbart å utbedre. Et eksempel fra rettspraksis hvor mangelens art inngår i forholdsmessighetsvurderingen finnes inntatt i RG s Byggherren mente entreprenøren var ansvarlig for fukt og lekkasjeproblemer på grunn av mangelfull drenering. Entreprenøren mente lekkasjeproblemene ikke kunne tilbakeføres til feil de hadde begått. Lagmannsretten kom til at massene som var brukt ikke tilfredsstilte kontraktens krav, men de fant det «ikke sannsynliggjort at massene hadde dårligere drenerende evne eller kortere levetid enn masser med grusinnhold i henhold til kontrakten.» Det forelå riktignok et avvik ved at massene ikke tilfredsstilte kravet til grus, men omfanget av avviket var høyst usikkert og skadevirkningene var usikre. Retten uttalte videre at «[k]ostnadene ved utbedring i form av oppgraving av massene og tilføring av nye masser vil da bli uforholdsmessig ved at det er høyst usikkert om en slik operasjon vil medføre noen nevneverdig bedret effekt.» Jeg forstår dommen slik at retten vektlegger at mangelen ikke førte til dårligere drenering. Indirekte har da mangelen, feil type dreneringsmasser, mindre betydning for byggherren, og sannsynligvis var dette avgjørende. Når retten utmålte prisavslag ble det uttalt at mangelen «vanskelig kan ses å ha medført noe reduksjon i bygningens verdi. Det må legges til grunn at massene er drenerende», noe som underbygger nevnte forståelse av dommen. Dersom entreprenøren har brukt feil materialer, vil utbedring innebære utskiftning av de benyttede materialene. For denne type mangler er det nærliggende å vurdere eventuelle forskjeller mellom materialenes egenskaper. Har byggherren i kontrakten valgt et spesielt materiale 153 Arealsvikt går ut på at eiendommens areal ikke tilfredsstiller kontraktens krav. Se eksempelvis Rt s. 612 hvor en leilighet var 10 kvadrat mindre enn det opplyste. 154 Jf. Solheim (2005) s Se eksempelvis LA og LF LB

34 på grunn av visse egenskaper som nå mangler, skal det tungtveiende argumenter til for å frita entreprenøren fra utbedringsplikten, enn dersom egenskapene mellom det beskrevne og det presterte er de samme. I sistnevnte tilfelle kan manglene lettere bli ansett for å ha mindre betydning for byggherren. Forskjellen er for eksempel kun estetisk. 157 Generelt står mangler som kun forringer det estetiske i en annen stilling enn mangler som påvirker funksjonaliteten. Det er lettere å vurdere utbedring av skjønnhetsmangler som uforholdsmessige ettersom det byggherren oppnår er begrenset, for eksempler oppretting av skjeve stikkontakter eller skjeve fliser, forutsatt at oppretting er kosmetisk. Når det gjelder skjønnhetsfeil viser interesseavveiningen seg tydelig, fordi det må fortsatt kreves at det blir uforholdsmessig kostbart å utbedre. Dersom utbedring kan skje uten store ressurspådrag, er det som utgangspunkt vanskelig å argumentere for en begrensning i utbedringsplikten, selv om kontraktsgjenstandens bruksverdi ikke er redusert. I forlengelsen av dette, er et spørsmål om estetiske forhold som er særlig fremhevet av byggherren (og forutsetningsvis synbare for entreprenøren), skal få innvirkning på forholdsmessighetsvurderingen. I dansk rett finnes det voldgiftspraksis hvor utseende har vært av særlig betydning for byggherren og dette har blitt tillagt vekt av tribunalet. I en avgjørelse referert av Vestergaard Buch uttaler voldgiftsretten at: «[i] en situation som den foreliggende, hvor mangelen ved det leverede tagmateriale har bevirket, at en afgørende forutsætning for bygherrens valg af tagmateriale er svigtet, findes offergrænse-synspunkter ikke at kunne føre til en nedsættelse af erstatningen, selv om taget i øvrigt er fungibelt». 158 Byggherren krevde her erstattet utgifter til omlegging av taket. Videre skriver forfatteren at entreprenøren hadde anbefalt takmaterialene, «hvilket muligvis har haft inflydelse på voldgiftsrettens vurdering av offergrænse-spørgsmålet». 159 Hvorvidt det i norsk voldgiftspraksis finnes tilsvarende betraktningssett, er jeg ikke kjent med. Holdø skriver at byggherrens særlige forutsetninger hva angår estetikk ikke nødvendigvis kan tillegges avgjørende betydning i forholdsmessighetsvurderingen. 160 Jeg forstår forfatteren slik at han mener byggherrens særlige forutsetninger ikke kan veie tyngre enn mange- 157 Se eksempelvis i Simonsen (2017) pkt b) med henvisning til en sak fra Boligtvistnemnda, eller BFJR 557 (2004) hvor rådet under noe tvil fritok entreprenøren for utbedring. Taket i en idrettshall var bygget med feil takprodukter, men egenskapene var noenlunde de samme. 158 Se T:BB VBA sitert av Vestergaard Buch (2007) s. 196 i relasjon til AB Se Vestergaard Buch (2007) s Jf. Holdø (2006) s

35 lens betydning. Selv om man kan ha sympati for den løsningen enkelte danske voldgiftsavgjørelser legger til grunn, er det vanskelig å finne støtte for en tilsvarende forståelse i norsk rett. Det kan også spørres om skyld hos entreprenøren kan påvirke forholdsmessighetsvurderingen. Etter ordlyden er det kostnadene til utbedringen som skal vurderes mot det som oppnås. Det synes derfor vanskelig å innfortolke skyld hos entreprenøren i kontraktens vurderingstema. Synspunktet om at skyld er uten betydning finnes hos Marthinussen og Holdø. 161 Holdø skriver at: «[s]om det fremgår av standardens ordlyd, er det kostnadene knyttet til utbedring som skal holdes opp mot det som oppnås. Ordlyden gir således ikke holdepunkter for at entreprenørens forhold skal trekkes inn i vurderingen. Det er en forholdsmessighetsvurdering mellom de to nevnte størrelsene som skal foretas en avveining mellom to ulike interesser.» 162 Selv om ordlyden må forstås slik at det er disse to størrelsene som skal avveies mot hverandre, kan det tenkes flere måter å vurdere spørsmålet om skyld på. En mulighet er å se spørre om skyld kan påvirke selve uforholdsmessighetsterskelen. Hagstrøm synes å mene at forsettlig mislighold bør kunne påvirke offerterskelen, 163 men han gir ingen særlig begrunnelse for sitt synspunkt. Selve begrepet «uforholdsmessig» har ikke et bestemt meningsinnhold. Det er dynamisk, og uten klare rammer for hvilke momenter som kan ha påvirkningskraft. Det kan derfor argumenteres for at man verken trenger å innskrenke eller utvide ordlyden ved å heve terskelen for uforholdsmessighet ved forsettlig mislighold. Selve begrepet synes derfor ikke å utelukke at skyld kan påvirke vurderingen. Det kan argumenteres med at det vil stride mot den alminnelige rettferdighetsfølelsen om ikke entreprenørens forsettlige kontraktsbrudd tillegges betydning. Ett av hensynene som begrunner misforholdsbegrensningen er å beskytte entreprenøren mot urimelige oppofrelser. Det synes derfor riktig å spørre om dette hensynet bør veie like tungt der situasjonen har oppstått som følge av entreprenørens forsettlige mislighold. Dessuten har man i entrepriseretten en «tradisjon» for å la entreprenørens ansvarsbegrensninger falle dersom han forsettlig har frembrakt situasjonen, se eksempelvis pkt tredje ledd om dagmulkt. Selv om misforholdsbegrensningen ikke er å oppfatte som en klassisk ansvarsbegrensning, fungerer den like fullt som en beskyttelse av entreprenøren mot urimelige oppofrelser. Det er derfor ikke gitt at 161 Se Marthinussen (2016) s. 597 og Holdø (2006) s Jf. Holdø (2006) s Se Hagstrøm (2011) s Om forsettlig mislighold i entreprise, se Hagstrøm (2014) s. 401 følgende. 32

36 entreprenøren bevisst kan bryte kontrakten og så beskyttes av misforholdsbegrensningen dersom det settes på spissen. Det er usikkert hvilken betydning rettsanvenderen kan tillegge eventuell skyld hos entreprenøren. Selv om ordlyden legger opp til en nøktern verdimessig vurdering, er det dristig å utelukke at toleranseterskelen ikke kan heves som følge av et forsettlig mislighold Særlig om miljøhensyn 164 Spørsmålet som drøftes her er om hensynet til miljøet kan ha betydning for tolkningen av misforholdsbegrensningens uforholdsmessighetskrav. Som nevnt ovenfor, gir ordlyden i NS 8407 pkt første ledd anvisning om en interesseavveining. 165 Ordlyden alene tilsier en snevrere økonomisk betraktning mellom «kostnadene til utbedringen» og «det som oppnås» for byggherren. Hva gjelder spørsmålet om miljøhensyns betydning for utbedringsplikten og misforholdsbegrensningen, foreligger det ingen avgjørende høyesterettsdommer eller styrende teoretiske standpunkter. Dette spørsmålet må derfor drøftes med utgangspunkt i bakgrunnsrettens kilder. Først må kildematerialet tolkes, og deretter må det vurderes om det har overføringsverdi til standardkontraktene. Bustadoppføringslova og Rt s. 179 «Støvletthæl-dommen» er sentrale i drøftelsen av spørsmålet. Når det gjelder forbrukerentreprise er kildesituasjonen forskjellig fra næringsentreprise. Her har hensynet til miljøet blant annet kommet til uttrykk i 7 første ledd hvor det fremgår at «[e]ntreprenøren skal utføre arbeidet på faglig godt vis og ellers vareta forbrukarens interesser og omsynet til miljøet med tilbørleg omsut.» I forarbeidenes kapittel 3.7 drøfter departementet hvilken rolle miljøhensyn bør spille ved oppføring av boliger og det anføres at: 164 Å gi en tydelig definisjon av begrepet «miljøhensyn» er vanskelig. I Ot.prp. nr. 21 ( ) Om lov om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m (bustadoppføringslova) skrives det at «indre miljø reknar ein særlig [ ] og fysisk miljø innandørs [ ]. Det ytre miljøet vert ofte kalt naturmiljøet, men femner og om tilhøva utandørs i tettbygde strøk». Monsen 2007 s. 613 viser til at miljøhensyn ofte «knytter an til forekomsten av naturressurser og til fravær av miljøbelastninger som kan forstyrre disse ressursene eller påvirke menneskelig helse i vid forstand». 165 Jf. tilsvarende for NS 8405 pkt og NS 8407 pkt

37 «[g]jennom oppfølginga av Brundtland-kommisjonens rapport om berekraftig utvikling og arbeidet for eit berekraftig forbruk, er det lagt opp til at ein skal trekkje miljøomsyn inn i alle avgjerdsprosesser på alle aktuelle samfunnssektorar». 166 Etter en lengere drøftelse av miljøhensyn ved boligoppføring, uttaler departementet at det etter deres «syn [er] grunn til å markere i lova at entreprenøren har ei generell plikt til å ta omsyn til miljøet under utføringa av arbeidet og i kontakten med forbrukaren», jf., dagens I tillegg til de mer generelle drøftelsene i forarbeidenes kapittel 3.7, trekkes miljøhensyn også frem i kommentarene til rettebeføyelsen i 32. I tilfeller hvor manglende oppfylling av miljøkrav utgjør en mangel «må ein ved vurderinga av kva forbrukaren oppnår også ta med miljøomsyn som forbrukaren legg vekt på. Det gjeld jamvel om den konkrete verknaden for forbrukaren personleg er avgrensa.» 168 Departementet anfører også at retten til utbedring står sterkt når boligen ikke tilfredsstiller offentligrettslige miljøkrav. De sier at «såleis må det klåre utgangspunktet vere at forbrukaren kan krevje retting i slike tilfelle» fordi det klart vil «vere vesentlig [ ] å oppnå at bustaden vert i samsvar med [offentligrettslige] krav». 169 Disse uttalelsene i forarbeidene gjør det tydelig at lovgiver mener miljøhensyn skal tillegges betydning for spørsmålet om retteplikt. Her gir både loven og forarbeidene autoritativ støtte for en rettsanvendelse som tar hensyn til miljøet. Dette er fanget opp i juridisk teori om bustadoppføringslova. Simonsen skriver at «rettepliktens grenser har også et videre perspektiv enn forholdet mellom partene. Dersom mangelen rammer egenskaper ved arbeidet som ivaretar miljøhensyn og andre offentlige hensyn kan det tale for en videre retteplikt enn ellers». 170 I forbrukerentreprise er det altså rom for å tillegge miljøhensyn betydning i forholdsmessighetsvurderingen. Den neste kilden er Rt s. 179 «Støvletthæl-dommen». Dommen er et eksempel på at miljøhensyn, om ikke uttrykkelig uttalt, har vært tungtveiende for Høyesterett ved tolkning av privatrettslig lovgivning. 166 Jf. Ot.prp. nr. 21 ( ) s Jf. Ot.prp. nr. 21 ( ) s Jf. Ot.prp. nr. 21 ( ) s Jf. Ot.prp. nr. 21 ( ) s Se Simonsen (2017) pkt b). 34

38 Resonnementet til Høyesteretts flertall viser at miljøhensyn kan, og skal, inngå i en ellers økonomisk vurdering. Saken gjaldt forbrukerkjøpsloven første ledd. 172 Kjøper av et par høyhælte støvletter krevde omlevering da hælen falt av seks uker etter kjøpet. Selger krevde å få rette mangelen. Mangelsspørsmålet var uomtvistet. Partene var også enige om at kostnadene til retting var ca kr. og at omlevering var 447 kr. Forbrukeren hadde betalt 1360 kr. for støvlettene. 173 Forbrukerkjøpsloven 29 første ledd gir som utgangspunkt forbrukeren valget mellom retting og omlevering. Omlevering kan likevel ikke kreves dersom gjennomføring av dette kravet «er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader». Partene var uenige om hvordan «urimelig kostnader» skulle forstås. Sakens sentrale spørsmål var om unntaket ga anvisning på en forholdsmessighetsvurdering mellom kostnadene til retting og omlevering, eller om unntaket først skulle komme til anvendelse dersom den beløpsmessige differensen mellom de to beføyelsene måtte anses som urimelig. 174 Retten delte seg i et flertall og ett mindretall. Flertallet kom til at omlevering ville volde selgeren urimelige kostnader. 175 Førstvoterende, som representerte flertallet, mente at ordlyden «ikke [ga] noe avgjørende bidrag for løsningen av spørsmålet.» 176 Han gikk så til forbrukerkjøpsdirektivet 1999/44/EF artikkel 3 og fortalens pkt. 11. Av dette utledet førstvoterende at direktivet «taler klart i retning av en forholdsmessighetsvurdering, og ikke en vurdering av de nominelle merkostnadene [ ]». 177 Hvilken vekt han legger på direktivet, er noe usikkert da det ikke sies noe om dette i premissene. Førstvoterende ser så til de norske forarbeidene og justiskomiteens flertall som i Innst. O. nr ga uttrykk for en «bekymring for at loven på flere områder kunne bidra til at det oppsto et miljøproblem», og i innstillingen nevnes som eksempel skroting av hvite- og brunevarer. Komiteflertallet uttaler her at det «er viktig å ta hensyn til miljøkonsekvensen av lovforslaget. [ ] Flertallet [i komiteen] mener man bør legge særlig vekt på hensynet til en miljøvennlig praktisering av forbrukerkjøpsloven» Lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven). 172 Paragraf 29 første ledd lyder «Forbrukeren kan velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering). Dette gjelder ikke hvis gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelig kostnader.» 173 Se dommens avsnitt 1 og Se dommens avsnitt 29 og Se dommens avsnitt Jf. Rt s. 179 avsnitt Se dommens avsnitt Innst. O. nr. 69 ( ) Innstilling fra justiskomiteen om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven). 179 Jf. Innst. O. nr. 69 s. 19 og Rt s. 179 avsnitt

39 Isolert sett er ikke 400 kr. en urimelig oppofrelse for en næringsdrivende. 180 Likevel mener førstvoterende at det «ikke er riktig å legge ensidig vekt på den enkelte omlevering». 181 Førstvoterende gjør her et poeng av å se kostnadene i et bredere miljømessig perspektiv. Avsnitt 38 må her sies å være sentralt, og det uttales at: «[e]n utstrakt plikt til omlevering vil innebære at det med loven i hånd etableres en bruk og kast -ordning som det generelt kan være grunn til å ta avstand fra. Selv om belastningene for miljøet vil variere, alt avhengig av de egenskaper produktet har, kan det ut fra en bredere samfunnsøkonomisk betraktning være grunn til å reagere mot at forbrukerkjøpsloven anvendes slik at den fører til en slik manglende bruk av tilgjengelige ressurser.» (min kursivering) For flertallet, som sluttet seg til førstvoterende, ble det sannsynligvis lagt vekt på justiskomiteens flertall som omtalt i tidligere avsnitt. Selv om det er vanskelig å utlede direkte fra premissene, har nok også det faktum at en retting ville tilgodese forbrukerens interesser i tilstrekkelig grad vært viktig for flertallet. 182 Rt s. 179 er et eksempel på at hensynet til miljøet er tillagt betydelig vekt av flertallet, muligens på tross av lovens ordlyd. Annenvoterende, representanten for mindretallet, mener nemlig at det «ikke [er] tvilsomt at også det absolutte beløpet er relevant». Kronebeløpets relevans følger etter annenvoterendes mening av en «naturlig språklig forståelse av uttrykket urimelige kostnader i [ 29] første ledd». 183 I avsnitt 53 uttales at «differansen på under 400 kroner [ ] kan vanskelig betegnes som en urimelig kostnad [ ]». Dette er det vanskelig å argumentere mot. Dessuten er det et poeng at ordlyden i 29 første ledd bruker bestemt entallsform når den spør om kravet volder selgeren urimelige kostnader. Dette tilsier at urimelighetsvurderingen er individuell, noe flertallet ikke finner avgjørende. 184 Monsen har tatt til orde for at dommen må forstås slik at sakens egentlige spørsmål var om «det [er] avgjørende om selgeren isolert sett blir påført urimelige kostnader, eller må det også bli tatt hensyn til hva som er urimelige kostnader i et bredere, samfunnsmessig og miljømessig perspektiv». 185 Han skriver at han tror miljøhensyn var avgjørende for resultatet flertallet kom frem til, at det kan stilles spørsmål ved enkelte forhold ved rettskildebruken til flertallet, men at han er enig i resultatet Se dommens avsnitt Jf. dommens avsnitt Se dommens avsnitt 42 og Monsen (2007) s Jf. dommens avsnitt Se også Monsen (2007) s Jf. Monsen (2007) s Se Monsen (2007) s

40 Spørsmålet blir så om det som skrives i forarbeidene og Støvletthæl-dommen kan ha innvirkning på fastleggelsen av uforholdsmessighetskravet i NS 8407 pkt første ledd. 187 En mulighet er at miljøhensyn taler for utbedring fordi mangelen representerer et miljøproblem, eller at kontraktsmessig ytelse er et mer miljøvennlig alternativ enn det presterte. En annen mulighet er at utbedring vil føre til en unødvendig sløsing av ressurser, jf. Støvletthældommen. Som utgangspunkt er det neppe tvilsomt at hensynet til miljøet vil være et relevant hensyn i en rettanvendelsesprosess. 188 På samme tid er nok kontraktsretten et rettsområde hvor det tradisjonelt har vært lite fokus på miljøhensyn. 189 Like fullt er det viktig å huske at bygg- og anleggsbransjen forvalter betydelige verdier som har store samfunnsmessige konsekvenser for miljøet. Det som fremheves i forarbeidene til bustadoppføringslova om brudd på offentligrettslige miljøkrav, har også gode grunner for seg ved bygging for andre enn forbrukere. Det er et selvstendig poeng at kontraktsgjenstanden er i samsvar med offentligrettslige miljøkrav, også dersom manglene ikke har stor betydning for den konkrete byggherren, men større betydning for nærmiljøet. Her kan man trekke frem de bredere samfunnsmessige hensyn som førstvoterende legger vekt på i Støvletthæl-dommen. Dessuten er entreprenørens plikt til å ivareta hensynet til miljøet, neppe begrunnet i forbrukerbeskyttelse. Videre er uforholdsmessig et fleksibelt begrep, og da er det vanskelig å argumentere for at det er utelukket å legge vekt på miljøhensyn. Det er interessant når førstvoterende i Støvletthældommens avsnitt 38 uttaler at det er generell grunn til å ta avstand fra ressurssløsing, og at en bredere samfunnsøkonomisk betraktning trekkes frem i begrunnelsen i urimelighetsvurderingen. Det er nettopp slike hensyn som begrunner misforholdsbegrensningen. Når Høyesterett lar bredere miljøhensyn være styrende for vurderingen av hvorvidt kravet volder selgeren urimelig kostnader, er det grunn til å tro at domstolene kan trekke inn de samme hensyn ved vurderingen av om «kostnadene til utbedringen» vil bli uforholdsmessig store. Ønsket om å unngå unødvendig skroting av materialer og arbeid, kan benyttes som argument for å senke entreprenørens tålegrense. Denne typen perspektiv på miljøspørsmålet trekkes frem som viktig i Rt s. 179 avsnitt 33 og 38. Selv om kontraktsgjenstanden bygget etter 187 Tilsvarende for NS 8405 pkt og NS 8406 pkt Jf. Grunnloven 112 som svarer til tidligere 110 b. Grunnlovens 110 b skulle være en rettslig forpliktende bestemmelse med betydning for «tolkningen av det regelverk som Stortinget selv har vedtatt eller gitt hjemmel for.», jf. Innst. S. nr. 163 ( ) s.6. Monsen (2007) s. 616 mener det er grunnlag for å se grunnlovens 110 b [nå 112] som en «generell verdi i rettssystemet». 189 Jf. Monsen (2007) s

41 NS 8407 ikke kan sammenlignes med forbruksvarene omtalt i dommen, kan man si at den bakenforliggende begrunnelsen å hindre unødvendig ressurssløsing er lik. På samme måte som Høyesterett tar avstand fra en lovtolkning som ikke tar hensyn til miljøkonsekvensene av den, bør man unngå en tolkning av standardkontrakten som ikke tar hensyn til at utbedringsplikten kan medføre en unødvendig skroting av anvendte materialer. Selv om unødvendig ressurssløsing er mer vanlig for estetiske mangler ved kontraktsgjenstanden, bør perspektivet ikke begrenses til disse. Samtidig tilsier forskjellen mellom bortfall av henholdsvis utbedringskravet i standarden og omleveringskravet i forbrukerkjøpsloven at en utviser en viss forsiktighet med å tillegge miljøhensyn avgjørende vekt. Her skiller NS 8407 seg fra lovreglene som ble drøftet. I Støvletthæl-dommen stod det mellom retting og omlevering, altså to ulike former for avhjelp hvor kjøperen ville få oppfyllelse in natura uansett. Slik NS 8407 er skrevet vil det tilsvarende «valget» stå mellom naturaloppfyllelse og økonomisk kompensasjon utmålt etter mangelens verdiforringende effekt, jf. pkt annet ledd. Denne situasjonen skiller seg tydelig fra den i dommen. Når førstvoterende uttaler i avsnitt 42 at «retting i tilstrekkelig grad vil tilgodese forbrukerens interesse» mener jeg dette er et viktig moment. Flertallets tolkning av 29 første ledd første punktum ga forbrukeren krav på retting av støvlettene, men hun kunne ikke kreve nye støvletter. I standardkontraktene vil bortfall av utbedringsplikten føre til prisavslag, noe som kan være utilfredsstillende for en byggherre. Forskjellen kan tilsi en viss varsomhet ved vurderingen av betydningen av miljøhensyn. Det kan tenkes flere årsaker til at miljøhensyn hittil har hatt en beskjeden rolle i juridisk teori om utbedringskravet i næringsentreprise. Det kan skyldes den tradisjonelle oppfatningen hvor det er mest vanlig å fokusere på den økonomiske balansen mellom partene. Dette behøver imidlertid ikke å bety at det er utelukket å vektlegge miljøhensyn når entreprenørens tålegrense skal settes. Det er vanskelig å se at standardens ordlyd i seg selv stenger for miljøhensyn. Samtidig er det viktig å være varsom med å gripe for brått inn i de forventningene partene i kontraktsforholdet har til utbedringsreglene. 190 Jeg mener likevel at det er gode grunner for at miljøhensyn kan og bør tas i betraktning ved fastsettelsen av uforholdsmessighetsterskelen. På den ene siden finner man argumenter som taler for at en skal være varsom med å gi miljøhensyn en fremtredende rolle i forholdsmessighetsvurderingen, men slik jeg ser det, er dette først og fremst argumenter som knytter seg til tradisjon og forsiktighet med å rokke ved gjengs oppfatning. Dette til tross for at selve uforholdsmessighetsbegrepet er dynamisk. Det er utvilsomt et betydelig miljø- og klimafokus i 190 Jf. Monsen (2007) s

42 samfunnet, og forarbeidene til bustadoppføringslova viser at lovgiver har satt søkelys på dette innenfor entrepriseretten. I Rt s. 179 viser Høyesterett at også de mener det tilsvarende relasjonsbegrepet «urimelig» rommer en bredere samfunnsmessig vurdering av miljøkonsekvenser. Da er det vanskelig å påstå at «uforholdsmessig» ikke kan forstås på samme måte. Jeg mener derfor man kan trekke inn miljøhensyn ved fastleggelsen av entreprenørens tålegrense. Både ordlyden og misforholdsbegrensningens legislative begrunnelse åpner for dette. Dessuten, mener jeg, at en regel som tar hensyn til de bredere miljømessige konsekvensene av den er en rettspolitisk god regel. 39

43 4 Misforholdsbegrensningens betydning for erstatning av utbedringskostnader 4.1 Innledning En særlig problemstilling er hvilken betydning misforholdsbegrensningen skal ha for byggherrens rett til erstatning etter standarden. Denne problemstillingen forekommer i to ulike varianter. Det første spørsmålet er hvilken betydning misforholdsbegrensningen skal ha for utmåling av erstatning etter reglene i NS 8407 pkt dersom utbedringskravet faller bort fordi misforholdsbegrensningen er oppfylt. Dette spørsmålet drøftes i kapittel Det andre spørsmålet er hvilken betydning misforholdsbegrensningen skal ha for byggherrens rett til erstatning for utbedringskostnader etter pkt Her forutsetter jeg en situasjon hvor bare entreprenøren kan utbedre innenfor rammene av en fornuftig ressursbruk, altså slik at misforholdsbegrensningen ikke slår inn, og at tredjemann ikke kan det. 191 Dette spørsmålet drøftes i kapittel Kan byggherren kreve fulle utbedringskostnader erstattet etter pkt annet ledd? Innledning Dersom utbedring innebærer uforholdsmessig store kostnader kan ikke byggherren kreve utbedring eller erstatning etter pkt Spørsmålet som drøftes i dette kapittelet er hvilken betydning misforholdsbegrensningen skal ha for byggherrens rett til erstatning etter pkt annet ledd hvor «et økonomisk tap som ikke dekkes av de foregående bestemmelsene» kan kreves erstattet dersom det foreligger forsett eller grov uaktsomhet. 192 Ordlyden har, etter min mening, ikke et entydig innhold. Meg bekjent foreligger det heller ikke rettspraksis innen entrepriseretten som besvarer spørsmålet. Spørsmålet har imidlertid kommet opp i HR A. Saken gjaldt avhendingslova 193 og sentralt i saken var blant annet hvilken betydning misforholdsbegrensningen skulle spille når kjøperne krevde erstatning etter de alminnelig reglene i avhendingslova. 191 Se Simonsens (1999) s Jf. også NS 8405 pkt annet ledd og NS 8406 pkt annet ledd. 193 Lov av 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova). 40

44 4.2.2 HR A Høyesteretts avgjørelse HR A gjelder et leilighetssalg og krav om erstatning for mangel etter avhendingslova 4-14, jf Spørsmålet var hvordan det økonomiske tapet skulle beregnes. I HR A hadde selger gitt uriktig informasjon om loftets tilstand slik at kjøpernes berettigede forventninger var at loftet kunne benyttes til beboelse. Reelt var loftet et råloft. En ombygging og utbedring av loftet ville bringe leiligheten i den stand kjøper hadde krav på etter kontrakten. Partene var enige om at kostnadene til utbedring var 1,6 millioner kroner. Partene var enige om at markedsverdien av leiligheten var redusert med kroner. 194 Kjøperne krevde erstatning etter erstatningsreglene i avhl. 4-14, jf. 7-1 og mente det økonomiske tapet skulle utmåles til utbedringskostnadene. Selger mente tapet skulle beregnes i tråd med verdireduksjonen mangelen representerte. Retten delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, representert av førstvoterende, kom til at kjøperne hadde krav på erstatning tilsvarende mangelens verdireduserende effekt. 195 Førstvoterende tok utgangspunkt i at ordlyden i avhl. 7-1 ikke «angir noe bestemt verdimål». 196 Deretter avviser flertallet selgers påstand om at prisavslag er den primære misligholdsbeføyelsen og at erstatning tilsvarende utbedringskostnader ville «hule ut prisavslagsinstituttets posisjon.» 197 Førstvoterende tar heller ikke stilling til om det kan «stilles opp en mer gjennomgående kontraktsrettslig misforholdsbegrensning» slik selgeren anførte. 198 Førstvoterende anfører så i avsnitt 36 at hans syn er «begrunnet i at det er verdireduksjonen som gir det mest treffende uttrykket for kjøperens direkte økonomiske tap i et tilfelle som det foreliggende.» (min kursivering) I avsnitt 45 i dommen anføres at: «hensynet til hva som er økonomisk forsvarlig, berikelsessynspunkter og sammenhengen i avhendingslovens regler [tilsier] at erstatningen under kontrollansvaret i 4-14, jf. 7-1 første ledd ikke beregnes ut fra kostnadene ved å utbedre, når disse klart overstiger mangelens betydning for eiendommens markedsmessige verdi». 194 Se dommens avsnitt 2, 3 og avsnitt Se dommens avsnitt Se dommens avsnitt Se dommens avsnitt 31 og Se dommens avsnitt

45 Det kan spørres om Høyesterett ser poenget som er fremført av Lilleholt i Nytt i Privatretten. Forfatteren skriver at «skadebota bør ikkje gå ut på å dekkje kostnader med retting som ville vore nekta som avhjelp eller prisavslag. Noko slikt ville gje svært dårlig samanheng i regeleverket.» 199 Videre skriver han at «Ut frå dette heng det godt saman når kjøparen i vår sak fekk bøtt verditapet på grunn av avviket i alle fall dersom vi godtek at rettekostnader på 1,6 millioner kroner ville ha vore mishøvelege (det kunne nok diskuterast).» Det er tvilsomt om flertallet ser det poenget som Lilleholt trekker frem, selv om de i avsnitt 38 viser til at «et trekk ved rådighetsmangler er at utbedring [ ] i alle fall kan vise seg å bli uforholdsmessig kostbart.» Flertallet legger, som nevnt, avgjørende vekt på at «verdireduksjonen gir det mest treffende uttrykket for kjøperens direkte økonomiske tap». 200 Dette er en noe merkelig begrunnelse. Like fullt må dommens resultat være riktig. 201 Det neste spørsmålet er om det resultatet flertallet kom til kan overføres til tolkningen av NS 8407 pkt annet ledd. Som et utgangspunkt er det naturlig at dommen har stor overføringsverdi til standardens regler. Både standarden og avhendingslova har kjøpsloven som inspirasjonskilde for utbedringsreglene og likhetstrekkene er omfattende. Samtidig er det ulikheter som må belyses. Den første ulikheten gjelder i ansvarsgrunnlaget i erstatningsreglene. I alle de sentrale kontraktslovene, inkludert avhendingslova, er det primære ansvarsgrunnlaget kontrollansvaret. For veldig mange mangler vil forskjellen mellom objektivt ansvar etter eksempelvis 4-10 fjerde ledd og kontrollansvaret etter 4-14 første ledd være minimal. Manglene ligger innenfor kontroll. I et slikt tilfelle er det et selvstendig poeng at man ikke bør kunne omgå misforholdsbegrensningen via erstatningsreglene for å sikre seg dekning av utbedringskostnader som anses som uforholdsmessige. 202 Dette poenget er mindre fremtredende i standardkontrakten. Her kreves grov uaktsomhet eller forsett for å få dekket «annet økonomisk tap». Dette er en forskjell mellom ansvarsgrunnlaget i utbedringsreglene og erstatningsreglene i sammenligning med kontraktslovene. Kommer man først til at det foreligger ansvarsgrunnlag, kan man spørre om entreprenøren overhode kan forvente en beskyttelse mot erstatningskostnader for selve mangelen, selv om disse anses uforholdsmessig store. Når forskjellen mellom ansvarsgrunnlagene i pkt og 42.5 annet ledd er stor, kan det anføres at det vil bli for strengt å 199 Jf. Lilleholt (2017b). 200 Se dommens avsnitt Jf. også Lilleholt (2017b). 202 Se også Lilleholt (2017b). 42

46 utelukke full erstatning på grunn av misforholdsbegrensningen i pkt Erstatningskravet skal i alminnelighet stille kreditor som om kontrakten var blitt riktig oppfylt. 203 Jeg mener likevel at det må være riktig å tillegge misforholdsbegrensningen betydning for utmåling av erstatning etter pkt annet ledd slik Lilleholt har tatt til orde for. 204 Først og fremst tilsier omgåelsesbetraktningen som trukket frem av Lilleholt en slik løsning. Det vil gi dårlig sammenheng i regelverket dersom erstatningen utmåles til noe det ikke kunne kreves naturaloppfyllelse for. 205 En slik tolkning av standarden er også i samsvar med resultatet i HR A. Dessuten tilsier samspillet mellom de ulike erstatningsbestemmelsene en slik forståelse. Jeg mener at pkt annet ledd må forstås slik at den er ment å dekke en annen type tap enn de som er omfattet av de foregående punktene og 42.5 første ledd Denne tolkningen gir en helhetlig regulering av entreprenørens erstatningsansvar, og det stemmer overens med formålet med begrensningen i pkt annet ledd fordi det er disse andre «økonomiske tap[ene]» som kan bli særdeles byrdefulle for entreprenøren. At begrensningen må ha betydning støttes også i juridisk teori, forut for HR A. Både Holdø 208 og Simonsen 209 skriver om problemstillingen. De mener at misforholdsbegrensningen må medføre en begrensning av byggherrens erstatningskrav. Det for meg er noe uklart hva Simonsen mener, men han synes å begrunne sitt synspunkt med byggherrens tapsbegrensningsplikt. 210 Holdø på sin side viser blant annet til omgåelseshensyn, dansk rettspraksis og sammenhengen i standarden. Han konkluderer med at byggherrens erstatningskrav må begrenses. 211 Kildene tilsier derfor at byggherren ikke kan kreve full erstatning etter pkt annet ledd dersom misforholdsbegrensningen først er oppfylt. 203 Se eksempelvis HR A avsnitt Se drøftelsen hos Lilleholt (2017b). 205 Jf. Lilleholt (2017b). 206 Holdø (2006) reiser spørsmål om tolkningen av NS 8405 pkt annet ledd. Han spør om regelen skal forstås slik at den dekker et hvert annet tap så lenge det foreligger ansvarsgrunnlag, eller om den angir anvendelsesområdet for regelen. Forfatter tar imidlertid ikke stilling til valg av tolkningsalternativ. 207 Jeg leser Hagstrøm (1997) s. 103 slik at han mener erstatningsreglene i den tidligere NS 3430 måtte forstås tilsvarende. 208 Se Holdø (2006). 209 Se Simonsen (1999). 210 Se Simonsen (1999) s Jf. Holdø (2006) s

47 4.3 Misforholdsbegrensningens betydning for byggherrens rett erstatning etter pkt Spørsmålet som drøftes her er en litt annen variant av det som er behandlet i forrige kapittel. I dette kapittelet er spørsmålet hvilken betydning misforholdsbegrensningen skal ha for byggherrens rett til erstatning for utbedringskostnader etter pkt dersom bare entreprenøren kan utbedre innenfor det forholdsmessige, og ikke tredjemann. 212 Simonsen reiser spørsmålet i artikkelen Kreditors mangelsbeføyelser. 213 Men om han behandler spørsmålet, er uklart for meg. Når han skriver at «ved erstatning må det være riktig å bringe misforholdsbegrensningen inn i vurderingen som et utslag av kreditors tapsbegrensningsplikt» (min kursivering), 214 kan dette etter teksten knyttes både til erstatning på objektivt grunnlag for utbedringskostnadene og til det generelle spørsmålet drøftet i kapittel Det kan virke som forfatteren lar sin første problemstilling hva som «gjelder [ ] dersom debitor kan utføre rettingen innenfor akseptable økonomiske rammer, men ikke tredjemann?» (min kursivering) stå ubesvart. Hvilken betydning misforholdsbegrensningen skal ha i en slik situasjon (som nevnt av Simonsen) løses ikke av ordlyden i standarden. NS 8407 pkt første ledd om erstatning for utbedringskostnader inneholder riktignok et krav om at utbedringen må skje på en «rimelig og forsvarlig måte», men den vanlige oppfatningen er at dette innebærer et krav til lojal og aktsom opptreden fra byggherren som plikter å sørge for en rasjonell drift. 215 Dersom plikten ikke overholdes må byggherren tåle en reduksjon i erstatningskravet. 216 Spørsmålet er i noen grad belyst i HR A. Både flertallet og mindretallet uttaler seg mer generelt om misforholdsbegrensningens betydning og meningsinnhold. 217 Selv om dommen ikke gir grunnlag for å oppstille en generell og allmenngyldig misforholdsbegrensning i norsk kontraktsrett, etterlater premissene inntrykk av at Høyesterett mener avhendingslova 4-10 fjerde ledd og kravet til «forsvarlige kostnader ved å få mangelen retta» 212 Jf. tilsvarende NS 8405 pkt første ledd og NS 8406 pkt tredje ledd. 213 Se Simonsen (1999) Se Simonsen (1999) s Jf. Nordtvedt (2013) s Jf. Sandvik (1977) s Jeg leser flertallet slik at det som uttales ikke har hatt direkte betydning for resultatet, men at uttalelsen gis for å svare ut ankemotpartens påstander. 44

48 materielt inneholder en økonomisk begrensning. 218 Dette må antas å gjelde som alminnelig prinsipp etter bakgrunnsretten. Når det gjelder forståelsen av «forsvarlig kostnader» i avhendingslova 4-10 fjerde ledd synes både flertallet og mindretallet å mene at det ligger en begrensning her. Førstvoterende sier at «i dette ligger det nettopp en misforholdsbegrensning» og viser til Hagstrøm. 219 Annenvoterende virker i avsnitt 61 å slutte seg til dette. Et tilsvarende resonnement finnes i forarbeidene til avhendingslova. 220 Avhendingslova bygger i stor grad på kjøpsloven, og flere steder i forarbeidene finnes det direkte henvisninger til forarbeidene til kjøpsloven, nemlig Ot.prp. nr. 80 ( ). 221 I denne proposisjonen på sidene 86 og 87 omtales kjøpsloven 34 tredje ledd som også inneholder en objektiv erstatningsregel for «forsvarlig utgifter» til retting. På side 87 skrives det at: «[i] uttrykket forsvarlige utgifter må det også antas å ligge en viss økonomisk begrensning. Selv om kjøperen i og for seg handler forsvarlig, må det kreves at utgiftene står i et rimelig forhold til tingens verdi. Lar ikke tingen seg reparere uten kostnader som langt overstiger kjøpesummen, kan kjøperen ikke kreve erstattet disse. I mange tilfelle vil dette følge allerede av at selgeren ikke har noen plikt til å rette. Men selv om han har det, kan det tenkes at utgiftene ved den rettingen kjøperen foretar blir ekstra store, for eksempel fordi han må foreta flere forsøk før rettingen lykkes.» Jeg mener man bør være varsom med å innfortolke en økonomisk begrensning i retten til erstatning etter pkt første ledd. Denne situasjonen skiller seg betydelig fra den som er drøftet i kapittel Her er situasjonen at entreprenøren har hatt en plikt, valgt å ikke utføre utbedringsarbeidet vel kjent med den økonomiske risikoen som utløses; nemlig at han blir objektivt ansvarlig for kostnadene. Punkt er således en særlig erstatningsregel som skal beskytte byggherren ved tilsidesettelse av utbedringsplikten, og det er en kjensgjerning for entreprenøren at utbedring foretatt av tredjemann vil være mer kostbart. 222 Dette tilsier en restriktiv holdning til å beskjære byggherrens erstatningskrav etter denne regelen. Samtidig kan man kanskje ikke utelukke at det også i pkt første ledd i begrepene «rimelig og forsvarlig måte» ligger en henvisning til den samme økonomiske begrensningen som uttrykkes i HR A og forarbeidene til kjøpsloven. Ordlyden kan vanskelig sies å stenge for en slik forståelse. Samtidig må man holde fast ved utgangspunktet, at entreprenøren 218 Se HR A avsnitt 34 og Hagstrøm (2011) s Jf. dommens avsnitt Ot.prp. nr. 66 ( ) Om lov om avhending av fast eiendom (avhendingslova). 221 Ot.prp. nr. 80 ( ) Om A Kjøpslov B Lov om samtykke til ratifikasjonen av FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, vedtatt 11 april Se eksempelvis NOU 1992: 9 s

49 var forpliktet til å utbedre mangelen. Uansett bør en eventuell terskel for å moderere entreprenørens erstatningsansvar være meget høy. Dersom man skulle komme til at byggherrens erstatningskrav etter pkt første ledd må reduseres, kan man reise spørsmål om hvordan en slik reduksjon skal skje. En mulighet er å redusere kravet til det «rimelig og nødvendige», jf. ordlyden i bestemmelsen. En annen mulighet er å utmåle erstatningen tilsvarende mangelens verdireduserende effekt i tråd med prisavslagsregelen i pkt annet ledd. I det tilfellet som diskuteres her, må det være riktig å si at erstatningen kun må settes ned til det rimelige og nødvendige. For å utmåle erstatning tilsvarende et prisavslag må man kreve en sterkere forankring i ordlyden i standardkontrakten. Utgangspunktet er fortsatt at entreprenøren hadde en utbedringsplikt som ikke er overholdt, og da har byggherren krav på dekning av kostnader til utbedring, jf. pkt første ledd. Det spørsmålet som drøftes her, ligger nært opp til den situasjonen hvor byggherrens organisering av utbedringsarbeidet bryter med kravet til «rimelig og forsvarlig» organisering i pkt Det må derfor være riktig å tolke kontrakten slik at erstatningskravet settes ned på tilsvarende måte. 46

50 5 Avsluttende betraktninger I masteroppgaven har jeg drøftet misforholdsbegrensningen i NS 8407 pkt første ledd. Drøftelsen viser at det er helt sentralt for tolkningen av enkeltregler å se misligholdsbeføyelsene i sammenheng med hverandre. Masteroppgaven har vist at misforholdsbegrensningen reiser en rekke interessante spørsmål. For eksempel er det uklart hvilken betydning entreprenørens subsidiære plikt til å yte prisavslag skal ha for forståelsen av hva byggherren oppnår med utbedring. 223 Drøftelsen har dessuten vist at standardens bestemmelse i pkt første ledd om «utgifter til konstatering av mangelen» kunne vært skrevet inn annerledes. 224 Det vil, etter min vurdering, være fordelaktig med en regel tilsvarende den i NF 15 art tredje ledd. Hvorvidt entreprenøren plikter å utbedre kontraktsgjenstanden beror på en konkret interesseavveining. Denne avveiningen må nødvendigvis bli skjønnsmessig, 225 og kan være en krevende øvelse for rettsanvenderen. Samtidig er det misforholdsbegrensningens styrke at den er fleksibel og dynamisk. Denne egenskapen er det verdt å ta vare på. Eventuelle krevende avveininger kan dessuten, i noen grad, avhjelpes av tydelig rammer for skjønnsutøvelsen. Disse rammene har forhåpentligvis masteroppgaven bidratt med. 223 Jf. kapittel Jf. kapittel Jf. Sandvik (1977) s

51 Kildeliste Lover Grunnloven Kongeriket Norges Grunnlov gitt i riksforsamling på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den lyder etter senere endringer, senest stortingsvedtak av 24. mai Kjøpsloven Lov av 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp Håndverkertjenesteloven Lov av 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenster m.m for forbrukere [håndverkertjenesteloven] Avhendingslova Lov av 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova) Bustadoppføringslova Lov av 13. juni 1997 nr. 43 om avtaler med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m Husleieloven Lov av 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven) Forbrukerkjøpsloven Lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) Forskrift TEK 17 FOR Forskrift om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift) 48

52 Forarbeider NOU 1992: 9 NOU 1992: 9 Forbrukarentrepriselov Ot.prp. nr. 80 ( ) Ot.prp. nr.80 ( ) Om A Kjøpslov B Lov om samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, vedtatt 11 april 1980 Ot.prp. nr. 29 ( ) Ot.prp. nr. 29 ( ) Om lov om håndverkertjenester m.m for forbrukere Ot.prp. nr. 66 ( ) Ot.prp. nr. 66 ( ) Om lov om avhending av fast eiedom (avhendingslova) Ot.prp. nr. 21 ( ) Ot.prp. nr. 21 ( ) Om lov om avtaler med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m (bustadoppføringslova) Innst. S nr. 163 ( ) Innst. S nr ( ) Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen angående forslag fra Einar Førde og Liv Aasen til ny 110 b, 103, 94 eller 112 i Grunnloven. (Vern av miljøet.) (Forslag nr. 15 i Dokument nr. 12 for ( ) Innst. O nr. 69 ( ) Innst. O. nr. 69 ( ) Innstilling fra justiskomiteen om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) Standardkontrakter NS 3401 Norsk Standard (NS) 3401: Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider, 1996 NS 3430 Norsk Standard (NS) 3430: Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og annleggsarbeider, andre utgave,

53 NS 3431 Norsk Standard (NS) 3431: Alminnelige bestemmelser for totalentrepriser, andre utgave, 1994 NS 8405 Norsk Standard (NS) 8405: Norsk bygge- og anleggskontrakt, andre utgave, 2008 NS 8406 Norsk Standard (NS) 8406: Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt, 2009 NS 8407 Norsk Standard (NS) 8407: Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalentrepriser, 2011 NF 15 Norsk fabrikasjonskontrakt, 2015 NTK 15 Norsk totalkontrakt, 2015 AB 92 Almindelige betingelser for arbejder og lerverancer i bygge- og anlægsvirksomhed (AB 92), ABT 93 Almindelige betingelser for Totalentreprise (ABT 93), Annet UNIDROIT principles UNIDROIT principles of international commercial contracts Høyesterettspraksis Rt s. 449 Terrasse-dommen Rt s

54 Rt s Rt s. 612 Rt s. 179 Rt s. 961 Rt s. 520 HR A Underrettspraksis LA LB LB LB (RG s. 857) LE LF Annet Upublisert voldgiftsdom, rettens forman dr. juris Lasse Simonsen, 2013 Juridisk litteratur Bøker Arvesen (2014) Arvesen, Hans-Jørgen, Karl Marthinussen, Heikki Giverholt, NS 8406: Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt med kommentarer, 2. utg., 2014 Bergem m.fl. (2008) Bergem, John Egil, Berte-Elen R. Konow og Stein Rognlien, Kjøpsloven 1988 og FN-konvensjonen av 1980 om internasjonale løsørekjøp med kommentarer, 3 utg.,

55 Hagstrøm (1997) Hagstrøm, Viggo, Entrepriserett: Utvalgte emner, 1997 Hagstrøm (2011) Hagstrøm, Viggo, Obligasjonsrett, 2. utg Hagstrøm (2014) Hagstrøm, Viggo og Herman Bruserud, Entrepriserett, 2014 Høgetveit Berg (2014) Høgetveit Berg, Borgar, Øystein Askim, Andreas Meidell og Carsten Riekelsen m.fl., Voldsgiftsloven: Med kommentarer, 1. utg., 2006 Hørlyck (2014) Hørlyck, Erik, Entreprise: Almindelige betingelser for arbejder og leverancer i bygge- og anlæsvirksomhed med kommentarer, 7 utg., 2014 Iversen (2016) Iversen, Torsten, Entrepriseretten 2016 Lilleholt (2017a) Lilleholt, Kåre, Kontraktsrett og obligasjonsrett, 2017 Marthinussen (2016) Marthinussen, Karl, Heikki Giverholt, Hans-Jørgen Arvesen, NS 8405: Kommentarutgave til Norsk Standard 8405, Norsk bygge- og anleggskontrakt, 4 utg., Nordtvedt (2013) Nordtvedt, Henning, Dag Arne Ruud, Olav Bergsaker og Arve Martin Bjørnvik m.fl, NS 8407: Kommentarutgave, Simonsen (2017) Simonsen, Lasse, Kommentar til bustadoppføringslova, [lest ] Sandvik (1966) Sandvik, Tore, Entreprenørrisikoen, 1966 Sandvik (1977) Sandvik, Tore, Kommentar til NS 3401, 1977 Vestergaard Buch (2007) Vestergaard Buch, Anders, Entrepriseretlige mangler kravene til entreprenørens ydelse,

56 Artikler Bjøranger Tørum (2010) Bjøranger Tørum, Amund, «Sammenlignende analyser av fabrikasjon og entreprise: - illustrert ved endrings- og varslingsreglene og arbeidsplikten», I: Rett på grunn: Festskrift til Norsk Forening for Bygge- og Entreprisrett, Jan Einar Barbo og Lasse Simonsen (red.), 1. utg., 2010 s Gjendemsjø (2007) Gjendemsjø, Ronny, «Noen kommentarer til Støvletthældommen, Rt s. 179», I: Jussens venner, 2007 s Hagstrøm (1986) Hagstrøm, Viggo «Avhjelp av mangler ved mislighold av kontrakter», I: Tidsskrift for rettsvitenskap, 1986 s Holdø (2006) Holdø, Håvard H., «NS 8405 Prisavslag som mangelsbeføyelse», I: Tidsskrift for forretningsjus, 2006 s Lilleholt (2017b) Lilleholt, Kåre, «NiP Høgstrerettsdom 9. mars Mangel i form av ikkje godkjent utleigeareal gav krav på skadebot for verdireduksjonen (HR A)», [lest ] Mestad (1999) Mestad, Ola, «Mangelsreguleringa i norsk fabrikasjonskontrakt 1992 (NF 92)», I: Jussens venner, 1999 s Monsen (2007) Monsen, Erik, «Om miljøhensyn på formuerettens område særlig om bruken av miljøhensyn i Støvlettdommen i Rt s. 179», I: Lov og Rett, 2007 s, Simonsen (1999) Simonsen, Lasse, «Kreditors mangelsbeføyelser: - særlig for tilvirkningskontraktene», I: Jussens venner, 1999 s

57 Solheim (2005) Solheim, Stig H. og Kristoffer Dons Brøndbo, «Innendørs arealsvikt», I: Lov og Rett, 2005 s Tvedt (2010) Tvedt, Odd R. og Herman Bruserud, «Entreprenørens kontraktsoppfyllelse «oppfyllelsesterskler»», I: Rett på grunn: Festskrift til Norsk Forening for Bygge- og Entreprisrett, Jan Einar Barbo og Lasse Simonsen (red.), 1. utg., 2010 s Annet Bremseth (2017) Bremseth, Øystein Myre, Praktisk mangelshåndtering særlig om forskriftsmangler, foredrag under Entreprisejuridisk seminar, Holmsbu, 1. september [Lest 31. oktober 2017] 54