STIKKORD TIL FORELESNINGER OM KANT ( )

Transkript

1 STIKKORD TIL FORELESNINGER OM KANT ( ) 1. Innledning (a) Kants grunnleggende spørsmål Ifølge ei tolking var Kant sitt grunnleggende spørsmål i filosofien ikke ulikt det til Descartes: Mennesket er noe særskilt. Det er både en gjenstand i naturen underlagt mekanistisk kausalitet og et fritt handlende og moralsk vesen. Hvordan skal disse to sidene ved mennesket forenes? Fokuserer vi utelukkende på dette spørsmålet, kan vi si at Kant i sitt hovedverk i teoretisk filosofi, Kritikk av den rene fornuft (1781 (A-utgaven) 1787 (B-utgaven)), mener å vise at vi verken kan bevise eller motbevise viljens frihet. Dette hindrer ikke at vi likevel kan begrunne viljens frihet innenfor det moralske området, hevder han i sine viktigste verk på det moralfilosofiske området, Grunnlegging av moralens metafysikk (1784) og Kritikk av den praktiske fornuft (1788), For, sier han i Grunnlegging av moralens metafysikk, "ethvert fornuftig vesen som ikke kan handle annerledes enn ut i fra ideen om frihet, er nettopp av den grunn i praktisk henseende virkelig fri" (s. 62 i oversettelsen til E. Storheim i Moral, politikk og historie. Et utvalg fra Kants praktiske filosofi, Oslo 1983). (b) Subjektet I motsetning til Hume mener Kant at det finnes noe strengt allmenngyldig og nødvendig ved både (den teoretiske) erkjennelsen vår og ved moralen. Subjektet er, som vi skal se, den instansen som ifølge Kant sørger for både at det finnes en allmenngyldig orden i vår erkjennelse av naturen, og at det finnes et universelt moralsk prinsipp som vi skal rette oss etter. 2. Noen sentrale trekk ved Kant sin teoretiske filosofi (a) "Hva kan jeg vite?" Man kan med en viss rett hevde at det sentrale spørsmålet som Kant stiller seg i sin teoretiske filosofi, er: "Hva kan jeg vite?" (jfr. A 805/B833) Kort og grovt kan svaret formuleres slik: "Jeg kan erkjenne matematikkens sannheter og også - i motsetning til hva Hume synes å mene - naturvitenskapen sannheter". "Imidlertid kan jeg kan ikke oppnå kunnskap om det som ligger hinsides erfaringa (som f.eks. viljens frihet, sjelens udødelighet og Guds eksistens)". Deri ligger en kritikk av tradisjonell metafysikk. (b) Syntese av rasjonalismen og empirismen På tross av det ovennevnte hevdes det ofte - og med god grunn - at Kants kunnskapsteori lar seg forstå som en syntese av rasjonalismen og empirismen. Syntese betyr her (bl.a.) at han beholder det som har bevaringsverdi og forkaster det som er mangelfullt ved både rasjonalismen og empirismen. (c) Erkjennelse et produkt av bidrag både fra sanseligheten og forstanden Ifølge Kant betinger erkjennelse et samspill mellom sanselighet og forstand. Sanseligheten er evnen til å sanse; en passiv evne. Forstanden er evnen til å tenke, til å danne begrep, til å dømme (lage utsagn), dvs. bl.a. å tilskrive en gjenstand et predikat; en aktiv evne. I ei berømt formulering i Kritikk av den rene fornuft (KRV) uttrykker Kant samspillet slik: "Tanker uten innhold er tomme, anskuelser [sansninger (ES)] uten begrep er blinde Forstanden formår ikke å anskue noe, og sansene kan ingenting tenke. Bare ved at begge blir forent, kan vi oppnå erkjennelse" KRV, B 75). Slik Kant ser det, overser empiristene forstanden sin rolle. De tenderer mot å sanseligggjøre forstanden, til å redusere tenking til sansing (anskuelse). Rasjonalistene derimot intellektualiserer sansinga. (d) Erkjennelse består form og stoff. Den erfarte verden består av form og stoff Denne kritikken kan utdypes hvis vi tar utgangspunkt i det følgende utsagnet: "Sjøl om all vår erkjennelse begynner med erfaringa, så utspringer den ikke i sin helhet fra erfaringa" (KRV, B 1).

2 2 Ad: "All erkjennelse begynner med erfaring." Les: All erkjennelse begynner med sansing. Ifølge Kant er utgangspunktet for erkjennelse at vi blir påvirka eller affisert av en gjenstand, slik at vi mottar visse sansefornemmelser. Slike fornemmelser utgjør det stofflige elementet ved erkjennelsen vår av noe. Det som kanskje kan høres noe merkverdig ut, men som er av helt avgjørende betydning for å forstå Kants syn, er at sansefornemmelser ikke kan oppfattes av oss. De utgjør i seg sjøl bare et kaos, et sansemangfold. Dette overser en empirist som Hume, som synes å mene at sansinga alene gjør oss i stand til å oppfatte noe som noe bestemt. Ad: "Erkjennelsen vår utspringer ikke i sin helhet fra erfaringa", dvs. fra sansinga. Skal vi erfare noe, skal vi erkjenne noe, må sansemangfoldet ordnes eller formes. Og det som former sansemangfoldet til en enhet og helhet som vi kan oppfatte, kaller Kant betegnende nok for, former. Form er (det erkjennende) subjektets bidrag til erkjennelse. (Se nedenfor (f) og (g)). Kant trekker et skille mellom to typer former. I tillegg kan et tredje formaspekt nevnes: (i) En type former kaller Kant for anskuelsesformer (former ved sanseligheten), som er to i tallet, nemlig tid og rom. [Rom er forma til vår ytre anskuelse, men tid er forma til både vår indre og ytre anskuelse.] Tanken er: Skal vi oppfatte noe som noe bestemt, må sansemangfoldet ordnes i tid og rom. Eller: Alt vi erfarer, må være i tid, og alle erfaringer av ytre gjenstander (inkludert min egen kropp), må i tillegg være i rom. - Men merk: At sansefornemmelsene ordnes i rom og tid, er ikke tilstrekkelig for at vi skal oppnå erkjennelse. Vi har fortsatt å gjøre med et mangfold - et anskuelsesmangfold - og ikke en enhet. (ii) Skal vi oppnå erkjennelse (erfare noe som noe bestemt, som involverer ifølge Kant i det minste at det vi anskuer bringes under et begrep), trengs også den andre typen former, de rene begrepa eller kategoriene (forstanden sine former). [Et rent begrep er et begrep som får både forma og innholdet sitt fra forstanden. Et empirisk begrep (f.eks. "menneske", "stol") får innholdet sitt fra sansinga, alt ifølge Kant.] Kant opererer med tolv kategorier; hvorav to kan nevnes her, substansog årsakskategorien. I Kants terminologi syntetiserer forstanden anskuelsesmangfoldet ved hjelp av kategoriene, dvs. forbinder det til en enhet som lar seg erkjenne. (iii) Skal imidlertid forstanden skape en enhet av et anskuelsesmangfold ved hjelp av kategoriene, må det erkjennende subjektet, bevisstheten, sjøl være enhet. Eller: Jegets enhet er en betingelse for objektets enhet. Et Jeg tenker, sier Kant, må kunne ledsage alle forestillingene mine. (Se nedenfor (j)). Det som viktig å merke seg, er at den omtalte forminga av sansemangfoldet skjer ubevisst og automatisk. Det er også viktig å merke seg at alle de omtalte elementa, sansefornemmelsene og formelementa, ikke kan sies å eksistere, men utgjør analytiske element i den forstand at de kommer fram gjennom å analysere erkjennelsen vår. (e) Form: Nødvendige og allmenne betingelser for erkjennelse Formenes rolle ved erkjennelsen kan også uttrykkes slik: De er nødvendige og allmenne - også kalt transcendentale - betingelser for (empirisk) erkjennelse. Rom, tid og årsaksbegrepet er altså nødvendige og allmenne betingelser for erkjennelse. Nettopp dette uttrykkes gjennom utsagn som: "Alt vi erkjenner (erfarer), er i tid og rom" og "Alle begivenheter har en årsak." Merk at det som er nødvendige og allmenne betingelser for (empirisk) kunnskap, sjøl ikke utgjør en mulig del av denne kunnskapen. Et forsøk på klargjøring og med brodd mot Hume: Vi må skille - mener Kant mellom (x) "en hendelse skjer på et eller annet tidspunkt, skjer på et eller annet sted og har en årsak" og (y) "årsaken til hendelsen er å; den skjedde på tidspunkt t og på sted s". (x) er nødvendig sann, vi trenger ikke å gå til erfaringa for å avgjøre om den er sann. Om (y) er sann, er derimot et erfaringsspørsmål. Det Hume ikke innser, vil Kant mene, er den prinsipielle forskjellen mellom (x) og (y). 2

3 3 Et forsøk på klargjøring med brodd mot rasjonalistene: Rasjonalistene kan sies å operere med visse rene begrep (substans, årsak med flere), men de overser sanseligheten sine former. Det vil si: Rasjonalistene innser ikke at substans- og årsaksbegrepet bare kan brukes om det som er i tid og rom, at kategoriene sitt anvendelsesområde, er begrensa til det vi i prinsippet kan erfare (i rom og tid). (De forsøker jo for eksempel å bevise at (substansen) Gud finnes, og som et ledd i slike bevis bruker de ofte årsaksbegrepet.) (f) Formene: Subjektets objektive bidrag Termen "form" henter Kant fra Platon og Aristoteles. For alle disse tre tenkerne betegner form, noe som er allment og nødvendig. Men for Platon og Aristoteles er former noe som eksisterer utenfor bevisstheten. Men slik er det, som antyda, ikke for Kant. Formene er strukturer, eller kanskje bedre, krefter ved sinnet vårt. De er noe ved det erkjennende subjektet, ikke ved det erkjente objektet. I den forstand er de subjektive, men de er intersubjektive for så vidt som vi mennesker har de samme formene, og således er de også objektive. De sørger for at vi alle "ser" verden på grunnleggende samme måte. (g) Formene: Den kopernikanske vendingen Hittil har man - skriver Kant - antatt at erkjennelsen vår retter seg etter gjenstandene, men man burde heller prøve den omvendte hypotesen, dvs. å la gjenstandene rette seg etter erkjennelsen. Kant sin kopernikanske vending består nettopp i gjennomføringa av denne omvendte hypotesen. Hva betyr dette? Jo, hittil har man ifølge Kant oppfatta det erkjennende subjektet som noe som avbilder verden, som noe som avbilder et allerede ordna kosmos. Men skal vi gjøre rede for erkjennelsen vår, må vi heller forstå subjektet som det som skaper kosmos, dvs. som det som sørger for at verden framstår som erkjennbar. Gjenstandene, dvs. gjenstandene som mulige objekt for kunnskap, må rette seg etter formene våre. Denne tankegangen oppsummerer Kant i si berømte formulering om at "forstanden er naturen sin lovgiver" (A 126). Han legger til: "Uten forstanden ville det ikke finnes noen natur". (h) Form: A priori Ifølge Kant er formene a priori, og ikke a posteriori. A priori er, grovt sagt, det som er uavhengig av erfaring, a posteriori er det som er avhengig av erfaring. Det som er a priori, er videre nødvendig og strengt allmenngyldig, mens det som er a posteriori, ikke er nødvendig og strengt allmenngyldig. (i) Form: Syntetiske dommer a priori Ifølge Kant er alle utsagn (dommer) som har med formen til kunnskapen vår å gjøre, ikke bare a priori, men også syntetisk a priori. Hva vil det si? For å svare, må vi gjøre rede for Kants skille mellom analytiske og syntetiske utsagn (dommer). Et analytisk (sant) utsagn er et utsagn der predikatet er inneholdt i subjektet. (Eller også: Et analytisk utsagn er et utsagn der negasjonen fører til logisk sjølmotsigelse.) Kant kaller slik dommer for forklaringsdommer. Eks.: "Der røde huset er rødt." "Alle ungkarer er ugifte." "Alle legemer har utstrekning." Et syntetisk utsagn er derimot et utsagn der predikatet ikke er inneholdt i subjektet. (Eller også: Et syntetisk utsagn er et utsagn der negasjonen ikke fører til logisk sjølmotsigelse.) Kant kaller disse dommene for utvidelsesdommer. Eks.: "Dette huset er rødt." "Per er ungkar." Alle legemer er tunge." Kombinerer vi de to begrepspara "analytisk"/"syntetisk" og "a priori"/"a posteriori", gir det også ifølge Kant tre mulige typer kunnskap (utsagn). (1) Analytiske utsagn. Alle analytiske utsagn er a priori (nødvendig og allmenngyldig), men de sier oss ingen ting om virkeligheten. Det dreier seg om ren begrepskunnskap. 3

4 4 (2) Syntetisk a posteriori utsagn: Dette er utsagn som er ment å utsi noe om verden, og hvis sannhet eller usannhet bare kan avgjøres ved hjelp av erfaringa. (Eks.: "Dette huset er rødt." "Per er ungkar." Alle legemer er tunge.") (3) Syntetisk a priori utsagn: Dette er utsagn som sier noe om allment og nødvendig om virkeligheten, men hvis gyldighet er uavhengig av erfaring. (Eks. "Alt vi erfarer, er i tid og rom." "Enhver begivenhet har en årsak." = 12." "Den korteste veien mellom to punkter er den rette linje.") Ifølge Kant har ingen før ham innsett at det finnes kunnskap som er syntetisk a priori. Sammenligning med Hume (i) Hume aksepterer bare (1), kalt begrepskunnskap i læreboka, og (2), kalt faktakunnskap. (ii) Hume har altså intet rom for syntetisk apriorisk kunnskap. (iii) Hume mener at matematisk kunnskap er analytisk, men dette benekter Kant. (Sjøl om vi vet hva "7", "5" "+" og "=" betyr, vet vi ikke ifølge Kant at "7 + 5 = 12." For Kant sitt syn på matematikk, se læreboka, s ) Sammenligning med Descartes og Hume med hensyn til "enhver begivenhet har en årsak" I Kants begrepsbruk er (x) "enhver begivenhet har en årsak" ifølge Hume syntetisk a posteriori. Til dette sier Kant: Hume har rett for så vidt som (x) ikke er analytisk, og for så vidt som han også legger opp til at man tradisjonelt, som f.eks. Descartes, mer eller mindre klart har betrakta (x) som analytisk. Hume tar feil når han mener å påvise at (x) er syntetisk a posteriori, mens Descartes kan sies å ha rett for så vidt (x) ifølge ham er nødvendig sann (a priori). Humes innsikt og mangel på innsikt (ifølge Kant) på dette punkt kan vi også formulere slik: Hume har sett at virkelighetserkjennelsen vår ikke kan baseres analytisk erkjennelse, men derimot (i stor grad) på årsaksforestillinga. Men når Hume hevder at årsaksbegrepet (ideen om ei nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning) er tufta på vanen, når Hume gjør årsaksforestillinga til et erfaringsprodukt, går det galt. Det går galt, for (ifølge Kant) må årsakskategorien, som vi har sett, forutsettes som gyldig dersom vi skal erfare noe som helst; f.eks. det å erfare at en biljardkule beveger seg, og treffer en annen kule, som så begynner å bevege seg. (j) Bevissthetens enhet. Jeg tenker Som nevnt, betinger erkjennelse ifølge Kant bevissthetens enhet. Deri ligger en kritikk av Hume, som mener at vi ikke kan begrunne forestillinga om et jeg, og ei tilslutning til Descartes sin grunntanke om at ingen erkjennelse er mulig uten et jeg tenker (cogito). Men for Kant er ikke dette jeget å betrakte som en ting (res cogitans). For ting - dvs. erkjennbare ting - er underlagt formene våre, men det erkjennende subjektet, den ytterste betingelsen for all erkjennelse, er som formene våre ikke et mulig erkjennelsesobjekt. Det erkjennende subjektet er et transcendentalt subjekt, et formalt jeg. Dette forhindrer ikke at vi kan ha kunnskap om oss sjøl, men da dreier det seg om det erkjente (empiriske) subjektet, dvs. om en gjenstand i verden på lik linje med andre gjenstander.) (Eksempler på slik kunnskap er "jeg heter NN", "jeg har tannpine".) (k) Den ytre verdens eksistens Kant hevder at det er skandale at man ikke har lyktes i å bevise den ytre verdens eksistens, og i tråd med dette gir han et bevis, som jeg her ikke skal gjengi, men det kan være et poeng å klargjøre argumentasjonsstrategien hans, som er slik: (i) Indre erfaring forutsetter bevissthet om seg sjel i tid, 4

5 5 (ii) (i) forutsetter noe bestående som sjøl ikke kan være ei forestilling i meg, men noe som må være et ytre objekt (i rom). (l) Formene: Tingen i seg sjøl. Et problem? La os til slutt vende tilbake til den kopernikanske vendinga. Den innebærer - påpeker Kant - at vi må trekke et skille mellom (i) naturen (ting) betrakta som underlagt våre aprioriske former, og (ii) naturen (ting) betrakta som uavhengig av våre aprioriske former. Ved (i) taler Kant om "Erscheinungen" - fenomener, tingene slik de framtrer for oss. Ved (ii) bruker han betegnelsen "Ding an Sich" - tingen i seg sjøl. Utvilsomt er det tingen i seg sjøl vi blir påvirka av når vi mottar sansefornemmelser. Her oppstår imidlertid etter manges mening et problem. Tingen i seg sjøl er per definisjon ikke erkjennbar. Vi er ikke berettiga til å si at den er i rom og tid, at den er årsak til noe som helst (for eksempel sansefornemmelser), ja ikke en gang at den eksisterer. Betyr ikke det bl.a. at vi mennesker ikke erkjenner den virkelige verden? - Kant vil benekte det: Den verden vi erkjenner, den verden som er underlagt formene våre, er den virkelige. Tingen i seg sjøl er bare et grensebegrep, det ubestemte grunnlaget for sansefornemmelsene, som vi må forutsette dersom vi skal kunne gjøre rede for den menneskelige erkjennelsen. 3. Kants praktiske filosofi (A) Praktisk (og teoretisk) fornuft Det finnes bare én fornuft ifølge Kant, men den kan anvendes teoretisk eller praktisk. Fornuften er, kort sagt, ifølge ham evnen til å gå utover det som er gitt oss gjennom sansning (erfaring). Gjør den det med hensyn til erkjennelse, dreier det seg om dens teoretiske anvendelse, mens det med hensyn til handling dreier seg om dens praktiske bruk. Dette skillet mellom to typene bruk av fornuften kan tas som et tegn på at Kant aksepterer Humes skille mellom det deskriptive og det normative. - Mens anvendelsen av den rene teoretiske fornuften ikke er uproblematisk, ligger den rene praktiske fornuften - og dvs. evnen til å gjøre sine handlinger fri fra sanselige (empiriske) bestemmelsesgrunner - til grunn for moralen. Deri ligger en skarp kritikk av bl.a. Humes tese om at "fornuften er følelsenes slave". (B) Moralfilosofi (a) Innledning Fornuften utgjør, som sagt, moralens grunnlag ifølge Kant. Men den er ikke bare basert på fornuften, den er også basert på viljens frihet. For Kant er det slik at bare en fornuftig vilje er en fri vilje. En slik vilje kaller Kant for autonom, og autonomi (en fri og fornuftig sjøllovgiving) er ifølge Kant moralens øverste prinsipp (Grunnlegging av moralens metafysikk, s. 56). Dette betyr at mennesket i kraft av å være et fritt og fornuftig vesen er sin egen moralske lovgiver. Å grunnlegge moralen på noe annet, f.eks. platonske ideer, Gud, samfunnet eller følelser, vil for Kant innebære å basere den på heteronomi (fremmedlovgiving). Baserer man moralen på heteronomi, som Kant synes å mene at alle tidligere moralfilosofer mer eller mindre klart har gjort, kan man ikke lykkes i å påvise - det som Kant sjøl er ute etter - et universelt - et syntetisk a priori - moralsk prinsipp. Kants moralfilosofi er (ifølge ei vanlig tolkning) dessuten deontologisk (ikke teleologisk) (En etisk teori kan sies å være deontologisk hvis den moralske verdien til ei handling ikke avhenger av formålet eller av virkningene av handlingen). (b) Hovedskritt og -tanker i Grunnlegging av moralens metafysikk (i) Den alminnelige moralske fornuftserkjennelse Et meget interessant trekk ved framgangsmåten hans i Grunnlegging er - når han setter seg som oppgave å fastsette moralens høyeste prinsipp at han tar utgangspunkt i det som vi (ifølge ham) anser som moralsk fornuftserkjennelse. Tanken er at han gjennom en analyse av hva vi (mer eller mindre bevisst) er enige om, skal han komme fram til moralens grunnleggende prinsipp, dvs. det han kaller for moralloven. Dette 5

6 6 betyr at Kant egentlig ikke er ute etter å etablere et nytt moralsk prinsipp, men bare etter å eksplisere det vi alle legger til grunn. (ii) God vilje I denne analysen kommer han først fram til det følgende: "Det er umulig å tenke seg noe i verden, ja, til og med utenfor den, som uten innskrenking kan anses for godt, annet enn en god vilje" (s. 17; alle sidehenvisninger er til den før nevnte oversettelsen til Storheim). Mange andre egenskaper (eks. skarpsindighet, utholdenhet) og "tilstander" (eks. "makt", "rikdom") kan også i mange eller visse henseende være gode, men disse kan bli "ytterst onde og skadelig hvis viljen --- ikke er god" (s. 17). Det som nå er svært viktig å merke seg, er at "den gode vilje ikke er god i kraft av sine virkninger eller hva den utretter, ikke i kraft av sin evne til å nå et eller annet formål den har satt seg, men utelukkende i kraft av sin vilje, dvs. i seg selv" (s. 18). Her kommer Kant sin kritikk av all teleologisk (og eudaimonistisk) etikk klart til uttrykk. (iii) Av plikt Begrepet god vilje trengs en ytterlige klargjøring (eksplisering), og Kant kommer fram til at ei nødvendig betingelse for eksistensen av en god vilje, er man handler eller ville ha handla av plikt. Ei handling har moralsk verdi bare hvis den er utført av plikt, og ikke hvis den f eks bare er utført i overensstemmelse med plikten. Hva betyr det? Kant skiller skarpt mellom (x) "å gjøre noe fordi det er plikt (av plikt)" og (y) "gjøre noe som er i overensstemmelse med plikten". - Et eksempel: La oss ta for gitt at det å være ærlig, er en plikt. Er man ærlig i en gitt situasjon fordi man mener at det er ens plikt å være ærlig, handler man av plikt. I så fall har handlingen moralsk verdi (moralitet). Plikten er i dette tilfellet beveggrunnen for ens handling. Er man derimot ærlig fordi man mener at det vil gagne en best, handler man bare i overensstemmelse med plikten, og handlinga kan ikke tilskrives moralitet, men bare legalitet. Igjen kommer kritikken av all teleologisk etikk fram. Ei handling har ikke moralsk verdi hvis den blir utført med henblikk på å oppnå et bestemt formål: "En handling utført av plikt har sin moralske verdi ikke i hensikten som derved skal oppnås, men i den maksime [handlingsregel (ES)] i henhold til hvilken handlingen blir besluttet" (s. 22). Man kan merke seg her at ifølge Kant kan vi aldri vite om ei handling, er utført av plikt. "I virkeligheten er det fullstendig umulig ut fra erfaring å påvise et eneste tilfelle med absolutt sikkerhet der maksimen til ens ellers pliktmessige handling har vært basert på moralske grunner og på forestillingen om at noe er ens plikt" (s. 28). Han legger til: "Hvis man ser nøyere på hva vi higer og trakter etter, så treffer vi alle steder på det kjære Selv som stikker frem overalt" (s. 29). (iv) Moralloven Kants etikk blir ofte kalt for pliktetikk, og vi skulle nå ha et visst grunnlag for å forstå grunnen til dette. Det er imidlertid av avgjørende viktighet å få med seg at plikten ikke er det ytterste elementet ved Kant sin moralfilosofi. For plikt er - skriver Kant - "en handlings nødvendighet i aktelse for loven" (s. 23), dvs. for moralloven. Begrepet "av plikt" defineres således med grunnlag i moralloven, og ikke omvendt. (v) Det kategoriske imperativet Moralloven er, som sagt, det høyeste moralske prinsippet, og det dreier seg om en lov som gjelder for alle fornuftsvesener overhodet, også for en hellig vilje. Forskjellen mellom en hellig og guddommelig vilje og viljen vår er at den førstnevnte i motsetning til den sistnevnte handler automatisk i tråd med moralloven. Handler man ikke automatisk godt, må moralloven ta form som et imperativ. Nå kan et imperativ ifølge Kant enten påby "hypotetisk eller kategorisk" (s. 34). Et hypotetisk imperativ er et betinga og relativt påbud for så vidt som imperativet utsier noe som skal eller bør gjøres for å oppnå et bestemt formål. (Eks. "Tren hvis du ønsker å komme i form." "Smil til verden hvis du ønsker at den skal smile til deg." "Dyrk det teoretiske livet hvis du skal oppnå sann og ekte 6

7 7 lykke." "Inngå en samfunnskontrakt hvis du ønsker å oppnå trygghet.") Handlingsregler som er på form av hypotetiske imperativer, har ikke moralsk verdi. For hypotetiske imperativer sier bare: "Jeg bør gjøre noe, fordi jeg vil noe annet" (s. 57). Mens det finnes utallige hypotetiske imperativ, finnes det bare ett kategorisk imperativ. Dette imperativet, dvs. det moralske, gjelder uten unntak, og sier: "Jeg bør handle slik eller slik, som jeg ikke ville noe annet." Mens det hypotetiske sier "Jeg bør ikke lyve, hvis jeg skal beholde min ære", sier det moralske "Jeg bør ikke lyve, selv om løgn ikke påfører meg den minste vanære" (s. 57). Sjøl om det bare finnes ett kategorisk imperativ, kan det formuleres på forskjellige måter. De ulike formuleringsmåtene får fram ulike aspekt ved, og jeg skal trekke fram tre her: (1) "Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov". (Denne formuleringa er av enkelte blitt kalt universaliseringsformuleringa.) Kort utlagt: Det er et imperativ som er strengt allment og nødvendig, ja det er syntetisk a priori). Det gjelder ikke for én bestemt kultur eller tidsepoke; det er ikke spørsmål om man er jøde eller greker, venn eller fiende. Det finnes intet unntak. (Strengt allmenne lover åpner ikke opp for unntak.) Videre kan vi si: Det kategoriske imperativet angir en normativ konsistent-test for handlinger. Kan jeg ville at alle andre hadde handla på samme måte i samme situasjon Kan jeg ville at handlingsregelen min skal kunne bli en allmenn lov? Trolig tolkes som: Er konjunksjonen av handlingsregelen min og dens universalisering forenlige? Eks: Handlingsregel: Når jeg ønsker meg noe jeg ikke har råd til, vil jeg avgi et falskt løfte. Lar den seg universalisere? Dvs. er la enhver person som ønsker seg noe som vedkommende ikke har råd til, avgi et falskt løfte en mulig universell lov? Nei: Den som avgir et falskt løfte, handler etter en han regel hvis universalisering vil umuliggjøre det å avgi løfter. (2) "Handle slik at du bruker menneskeheten, både i din egen person og enhver annen person, samtidig som et formål, og ikke bare som et middel." (Denne formuleringa er blitt kalt humanitetsformuleringa.) Den får fram at hvert enkelte menneske, ja hvert enkelt fornuftsvesen, er ukrenkelig. Det er visse prinsipielle grenser for hva du kan gjøre både mot deg sjøl og andre. (Slaveri - og også sjølmord - strider f eks ifølge Kant mot det kategoriske imperativet.) Det kategoriske imperativet blir av og til forstått som ei omformulering av den gylne regel, som bl.a. blir formulert slik: "Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg." Problemet med den gylne regel - slik Kant ser det - er at den bare uttrykker et formelt likhetsprinsipp, som ikke stenger av for dårlig behandling. Som unger fra 7-årsalderen av og til sier: "Jeg synes det er greit å være slem mot andre siden jeg synes at det er greit at andre er slem mot meg." Humanitetsformuleringa sikrer oss mot ei slik tolking av det kategoriske imperativet. (3) Betrakt din egen og ethvert fornuftig vesens vilje som en allment lovgivende vilje" Denne formuleringa, som kalles autonomiformuleringa, får fram at ikke bare skal det kategoriske imperativet gjelde for enhver. Det skal også godtas av enhver, og enhver skal velge handlingsreglene sine. Mennesket - og ethvert annet fornuftsvesen - anerkjenner ingen annen moralsk autoritet enn sin egen fornuft. Som sagt, er autonomi moralens øverste prinsipp ifølge Kant. Tatt i betraktning av at dette betyr, at autonomi og ikke plikt er det mest grunnleggende ved Kant sin etikk, skulle det værende mer treffende å kalle Kant sin etikk for en "autonomietikk" enn en pliktetikk. Vi kan videre merke oss det følgende ved autonomiformuleringa: Frihet, likhet og fornuft synes å være begrep som betinger hverandre. (vi) Hva mener Kant med viljens frihet? At viljen er fri, er, som man forstår, ei forutsetning for å tale om moralitet ifølge Kant. Hva legger Kant så i begrepet fri vilje? Kort sagt, lyder svaret: Viljen kan bestemmes negativt som dens uavhengighet av fy- 7

8 8 siske lovmessigheter. Positivt bestemt kan viljens frihet ikke "være noe annet enn autonomi, dvs. den egenskap viljen har til å være lov for seg selv" (s. 61). Han legger til. "En fri vilje og en vilje som står under moralske lover er ett og det samme" (s. 61). Viljen er "intet annet enn praktisk fornuft" (s. 33). (vii) Hvordan begrunnes viljens frihet? Som påpekt, kan vi ifølge Kant ikke bevise teoretisk at viljen er fri. På den andre sida kan vi, som også nevnt, gi en praktisk begrunnelse av dens frihet. For å gjenta: "Ethvert vesen som ikke kan handle annerledes enn ut i fra ideen omfrihet, er nettopp av den grunn i praktisk henseende fritt. Hvordan er dette egentlig å forstå? - Det spørsmålet som Kant reiser, er hvordan er viljens frihet mulig når alle hendelser i verden er underlagt fysiske (determinerte) lovmessigheter (årsakskategorien), og svaret lyder i all korthet: Som fornuftsvesen, må vi tenke oss som tilhørende en fornuftsverden (en intelligibel verden) (jfr. tingen i seg sjøl), dvs. en verden som ikke er underlagt formene våre (inkludert årsakskategorien). I den utstrekning mennesket tilhører fornuftsverden er det ikke underlagt naturens lover. Dette står ifølge Kant ikke motsetning til at vi også må betrakte oss som medlemmer av sanseverden, av "Erscheinungswelt". Vi kan, ja, må innta to standpunkt, to perspektiv, på handlingene våre. På den ene sida betrakter vi dem som observerbare naturfenomen. På den andre sida må fornuften tenke seg om en evne som er i stand til å frigjøre seg fra naturens lovmessigheter (se s. 62 ff). (C) Ultrakort om Kant sin politiske filosofi (a) Kontraktteori Som Hobbes anser Kant staten som basert på en tenkt kontrakt. Kant mener imidlertid at inngåelsen av samfunnskontrakten må være forankra i det kategoriske imperativet, og ikke i et hypotetisk imperativ. Du skal ikke inngå en samfunnskontrakt fordi det lønner seg, men fordi det er moralsk galt å leve i en rettsløs tilstand. (b) En form for demokrati Kant kan sies å gjøre seg til talsmann for en type demokrati, der en avgjørende tanke er at et folk bare er underkasta de lovene det gi seg sjøl (politisk sjølstendighet (autonomi)). For detaljer bl.a. om stemmerett, se Dybvig & Dybvig, s ). (c) Liberalisme Som Locke er Kant liberalist: Den eneste medfødte rettigheten som vi mennesker har, er frihet, og frihet forstås her som uavhengighet av andre personers og statlig tvang. Friheten min kan begrenses av et forhold; den kan ikke være uforenlig med andres frihet. Gitt denne begrensingen, synes Kant sin tanke at det gjelder å etablere et størst mulig område der enhver skal kunne handle etter sitt eget hode. (d) Internasjonal rett Kant har skrevet et verk som heter Den evige fred (oversatt til norsk av Ø. Skar, Oslo, 2002). En grunntanke i dette verket er at så lenge det ikke hersker et lovregulert forhold mellom stater, dvs. så lenge naturtilstanden hersker mellom stater, har mennesket strengt tatt ikke forlatt naturtilstanden. "Det skal ingen krig være" er et krav som følger av det kategoriske imperativet. 8