Vladimir, 9 år! (Petter, La Paz, Bolvia, 3. april 2004)

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Vladimir, 9 år! (Petter, La Paz, Bolvia, 3. april 2004)"

Kaja Christiansen
8 år siden
Visninger:

1 Vladimir, 9 år! (Petter, La Paz, Bolvia, 3. april 2004) Vi har truffet Vladimir. Vi hadde ikke regnet med det, - ikke han heller. Det hadde seg slik at vi skulle besøke et par skoler på El Alto, den fattige bydelen som ligger på høysletta Altiplano, over La Paz. Den første skolen bar navnet Raul Salmon. Den har vært med i Misjonsalliansens prosjekt for skoleutvikling i et par år, og vi kunne konstatere at det hadde skjedd store forandringer. Nybygg hadde kommet til, skolen var blitt opprustet og møtet med rektor og lærere fortalte om motivasjon og driv over arbeidet. Bygningsmassen var halvparten så stor som Lunde skole i Søgne, og Vladimir var 9 år og gikk i 3. klasse på Raul Salmon-skolen. betydelig enklere. Men størrelsen på elevgruppene som hver dag var på skolen, var formidabel. Her utnyttet man til de grader ressursene, og Vladimirs lærer (til venstre), rektor og medlever ville mer enn gjerne la seg fotografere. rektor kunne fortelle at det var innom 1000 elever fra 6-12 år om formiddagen, 1000 elever mellom år på ettermiddagen og mer enn 500 voksne på kveldstid. Den siste gruppen betalte for å få grunnleggende leseog skriveopplæring, samt yrkesutdanning slik som elektriker, baker, mekaniker osv. Vi kom på offisielt besøk sammen med en representant fra den nasjonale avdelingen av Misión Alianza, - og vi var opplagt velkomne. Sjelden har jeg sett blidere fjes under et skolebesøk (og som lærerutdanner har jeg gjennom årene besøkt mange forskjellige skoler). Ungene flokket seg rundt de underlige lysluggede menneskene fra Noruega, som på ulike måter er skyld i at de får en bedre skole og utdanning. En av klassekameratene til Vladimir fulgte nøye med da den norske delegasjonen sang Når trollmor har lagt sine 11 små troll

Den har vært med i Misjonsalliansens prosjekt for skoleutvikling i et par år, og vi kunne konstatere at det hadde skjedd store forandringer.

2 Vladimir, Jørgen og Martin ble midtpunkt i skolegården på slutten av skoledagen. Men det var altså før vi dro til Raul Salmonskolen at vi fikk sjekket navnet på den nye gutten vi har fjernadoptert. Bildet av den mørkluggede gutten henger på veggen hjemme, men navnet hans og skolen hadde vi glemt. Så viste det seg altså at han var elev på nettopp denne skolen, og det var ingen ting i veien for at vi kunne få hilse på ham. Vladimir het han. Han var 9 år, litt beskjeden, men læreren kunne fortelle at han var en kar som klarte seg bra. Vi ble invitert med inn i klassen hans og fikk hilse på resten av elevene som drar nytte av det norske bidraget som hver måned kanaliseres gjennom Vladimir og andre elever til skolen. Så dukket mammaen til Vladimir opp. Ei flott og ferm dame. Og det gikk som det gjerne går når man møter vennlige og gjestfrie aymarakvinner: Vi ble invitert med hjem, alle sammen. Huset lå ikke langt unna skolen, og den lille delegasjonen vandret i gatene bort til hjemmet til Vladimir og mammaen. De bodde på ett rom og delte kjøkken sammen med en venninne av moren og hennes tre barn. Og som i mange andre hjem på El Alto, var fedrene forsvunnet. Vi som var gjester fikk hver vår stol, og det ble åpnet en cola-flaske, verdt et par dagslønner, - i anledning den store dagen. Den På besøk hos Vladimirs familie på El Alto. Tre av støttespillerne i Vladimirs klasse. I midten hans mor og til høyre hennes venninne. lille gårdsplassen ble full av voksne, barn og et par valper. Det var vennlige smil, og vi kunne vel ane en blanding av undring og takknemlighet. Språkbarrieren gjorde det imidlertid vanskelig å bli bedre kjent, og vi brant inne med de spørsmålene som meldte seg. Men vi kunne konstatere at Vladimir bodde bedre enn de fleste, og at de to mødrene så ut til å gjøre de det kunne for barna sine. Da vi lukket den store porten bak oss hadde vi bildet av Vladimir og mammen hans på netthinnene. Men vi vet det henger et bilde av den mørke gutten med den røde genseren på veggen hjemme, et bilde som vil sende tankene til en bakgård i Bolivia.

Så viste det seg altså at han var elev på nettopp denne skolen, og det var ingen ting i veien for at vi kunne få hilse på ham. Vladimir het han.

3 Det neste skolebesøket var på en skole i det aller fattigste strøket i den nordlige utkanten av El Alto. Vi reiste dit sammen med tre misjonærer (Lina Metveit Beisland, samt Harald og Jorun Sandvik) og den lokale sjefen for Misjonsalliansens arbeid i El Alto, Maria Eugenia Loza. Det vi ikke visste, var at det hadde blitt samlet inn penger blant besøkende, norske studenter noen uker i forveien som det nå var kjøpt inn skolemateriell for. Og skolen trengte all den støtten den kunne få. Her var det enkle forhold og det meste manglet. Pulter fantes ikke og elevene vaglet seg på planker lagt på noen murstein. Fire av lærerne hadde utdanning, men en rekke andre personer stilte opp som best de kunne. Ingen fikk lønn. Joly, en kvinne på år, var rektor og stod i spissen for skolen med navnet Unidad Educativa Progreso. Hun utstrålte pågangsmot og En misjonsarbeider på skolebesøk. vilje og la for dagen et stort engasjement for barna og den utdanningen hun mente de hadde krav på. Misjonsalliansen har som en av sine hovedsatsinger å bidra til å forbedre og heve nivået ved de offentlige Skolen Unidad Educativa Progreso byr på tak over hodet, men ikke så mye mer. (Foto: Lina Metveit Beisland) skolene som ønsker samarbeid. Det gjøres gjennom etablering av prosjektskoler hvor skole og nærmiljø i samarbeid med bydelen bidrar til å heve kvaliteten på skoleorganisasjonen, utdanningen, infrastrukturen rundt skolene og skolehelsetjenesten. Prosjektskolene blir en form for spleiselag hvor misjonen går inn med 50 % og foreldrene 25 %. Har de ingen midler kan de betale med dugnadsinnsats. De resterende 25 % betales av kommunen som også må forplikte seg på å dekke To gutter har fått hendene fulle, og studerer de nye fargeblyantene.

Det vi ikke visste, var at det hadde blitt samlet inn penger blant besøkende, norske studenter noen uker i forveien som det nå var kjøpt inn skolemateriell for.

4 utgiftene når prosjektperioden er over etter noen år. Raul Salmon-skolen har vært med i et prosjekt i litt over 2 år, mens Unidad Educativa Progreso står på trappene til å bli en prosjektskole. Forskjellene mellom de to skolene er enn så lenge stor, men innsatsvilje og kloke diakonale grep, ser ut til å føre frem og gir håp for at Unidad Educativa Progreso om 2-3 år kan være en skole med stor betydning for elevene og nærmiljøet nord i El Alto. Det var en eiendommelig følelse å gå mellom de oppstilte barna og dele ut kladdebøker, viskelær, penner, farger og limstifter til hver enkelt elev. Det som i en norsk skole er forbruksvare, ble her opplevd som en gave fra himmelen. Barna tittet nysgjerrige på det som ble utdelt av de blonde velgjørerne. Og så ble det takket. Rektoren, Joly og en av elevene takket for det overraskende besøket. Man takket Gud (El Señor), misjonen, Norge, - og de besøkende som hadde med seg varene de så sårt trengte. En mor kom bort til meg, tårene rant. Hun ville få takke for hva vi hadde gjort for skolen. Tolken kunne fortelle at budskapet var enkelt: - Vi er så fattige, og gavene betyr så mye for oss. Takk skal dere ha! Martin deler ut kladdebøker med stødig hånd, - to til hver. Jørgen fikk lov til å dele ut de kanskje gjeveste gavene, en ny fotball og en ny volleyball. Gleden var ikke til å ta feil av da volleyballen kom opp av posen og begynte å sprette fra det ene barn til det neste på den støvete plassen foran skolen. Oppstillingen gikk i oppløsning, ranslene havnet i bakken og kampen om ballen var i gang. Vi behøvde ingen spanskkunnskaper for å forstå at dette var moro. Martin og Jørgen hev seg inn i leken og den blå ballen spratt mellom svarte og lyse lugger. Misjonæren og legen Lina Metveit Beisland fra Kristiansand kan fortelle at ikke bare livet som skoleelev kan framstå som svært forskjellig fra det vi opplever hjemme i Norge. Også inngangen på livet for en liten bolivianer kan fortone seg betydelig annerledes enn det vi er vant med. Ikke sjelden blir barn blir funnet på gata, og på et barnehjem i La Paz har de innrettet seg slik at de kan gi en håndsrekning til de som ser seg nødt til å gi fra seg barnet sitt. Lina forteller: På barnehjemmet finnes det en roterende kasse montert inn i ytterveggen. I denne kassen kan mødrene legge barnet sitt, uten å bli sett, og snurre kassa inn i bygget, slik at ikke ungen må ligge ute i kulda, eller blir tatt av andre tilfeldige.

stor betydning for elevene og nærmiljøet nord i El Alto.

5 Dette var siste dagen på vår reise. Denne dagen hadde handlet om barn, stor og små. Vi snudde oss og vinket til elevene da vi kjørte over den hardtrampede jorda på den støvete skoleplassen. I bakruta så vi blide fjes, glade fjes og vi hørte de ropte adios, chiao! - og gracias!, - farvel og takk! Farvel og takk! Les mer om Misjonsalliansen og ulike prosjekter her: og om våre skolebesøk her:

I bakruta så vi blide fjes, glade fjes og vi hørte de ropte adios, chiao! - og gracias!, - farvel og takk! Farvel og takk!

Like dokumenter

Kjære alle Nytt Liv faddere og støttespillere!

Kjære alle Nytt Liv faddere og støttespillere! November var en hektisk, men veldig fin, spennende og opplevelsesrik måned. Personlig var nok November den beste måned i dette året for meg - takket være