Takk for oppmerksomheten!

Transkript

1 Sikkerhetsforums Årskonferanse 2010 har fått tittelen Alltid Beredt fra Kielland til Deepwater Horizon - med spørsmålstegn. Jeg er bedt om å dra linjene fra min rolle som reporter i NRK kvelden da Alexander-Kiellandulykken skjedde og hvordan ulykken påvirket næringen i årene som fulgte frem til i dag med et skråblikk på hvordan media rapporterer i dag om hvordan oljenæringen arbeider fra Kielland til ulykken med Deepwater Horizon i Mexicogulfen. Da kan vi spørre: Hva lærte vi av Kielland-ulykken? Eller kanskje rettere Hva burde vi ha lært? Hvilke konsekvenser fikk katastrofen? Og hva lærte vi av det som kom senere Piper Alpha helikopterulykkene nesten-ulykken på Snorre i 2004? I 1980 arbeidet jeg i NRK. Den 27. mars hadde jeg ettermiddagssendingen i Stavanger. Jeg var hjemme nærmere halv sju og hadde akkurat spist middag da jeg fikk en telefon fra Dagsnyttredaksjonen: Noen minutter over halv sju hadde Hovedredningssentralen på Sola fått nødmelding om at boligplattformen Alexander Kielland hadde havarert. Redaksjonen visste ikke mer enn det jeg fikk bare komme meg på jobb. Informasjonstilgangen var på dette tidspunkt for å si det pent relativt begrenset. Men informasjon jeg fikk både fra Hovedredningssentralen og fra operatørselskapet Philips tydet på at vi stod ovenfor en katastrofe av dimensjoner. Derfor var det viktig, ikke minst for NRK som hovedinformasjonsskilde på dette tidspunkt, å være så nøyaktig og etterrettelig vi kunne med den informasjonen som skulle ut. Tusenvis av familier på land ville i utgangspunktet føle seg berørt. Vi kjørte nyhetsmeldinger i Dagsnytt og Dagsrevyen basert på de spinkle fakta vi etter hvert fikk, med en utvidet ekstra nyhetssending kl Vi visste mer enn det jeg rapporterte i denne sendingen. Fra daværende pressetalsmann Per Erik Bjørklund i Philips hadde jeg allerede litt over åtte fått bekreftet at det var observert titalls personer som livløse fløt i det frådende havet. Jeg skjønte at vi stod ovenfor den største katastrofen på norsk sokkel så langt: Kielland hadde gått rundt og fløt med opp-ned. I storm og høye bølger slåss mannskapene om bord for livet. I dag vet vi at 123 ikke klarte det.

2 Jeg hadde i flere år arbeidet med oljestoff for NRK og hadde dekket Bravoutblåsningen, flere helikopterulykker og brannen på Statfjord A, for å nevne noen. Ulykker var noe vi journalister levde med. Tilsynelatende og likevel uforståelig var tragediene prisen å betale for virksomheten ute i havet. Men at en plattform skulle gå rundt? DET var utenkelig. I kjølvannet av Kielland bokstavelig talt kom spørsmålene: Hvordan kunne dette skje? Hvorfor gikk det bare 20 minutter fra de første unormale lydene hørtes om bord til plattformen lå med beina i været? Hvorfor sviktet livsviktige deler av redningssystemene? Hvem hadde skylden? Hvorfor måtte 123 mennesker miste livet og de resterende av de totalt 212 om bord slite med ulykken resten av livet? Mange av disse spørsmålene står for mange den dag i dag fremdeles ubesvarte. Granskningskommisjonens rapport ga noen av de tekniske svarene, men den sa lite om hvilke konsekvenser oljenasjonen Norge burde trekke. DE kom etter hvert, på tross av og ikke på grunn av granskningskommisjonens rapport. Hva lærte vi av Kielland-ulykken? Eller kanskje rettere: Hva burde vi ha lært av Kielland? Og hva har myndigheter og industri, både arbeidsgivere og arbeidstakere, lært av de senere ulykkene? Først og fremst: Fokus på sikkerhet. Vi har lært at det utenkelige kan skje. Kiellandulykken lærte meg at i scenariearbeid omkring katastrofeøvelser er det bare fantasien som setter grenser. Etter Kielland måtte også denne fantasien utfordres. Hele tiden. Norge som petroleumsnasjon lærte mye av Kielland-ulykken. I sikkerhetsmessig sammenheng kan vi snakke om før og etter. Ulykken ble vekkeren og varsleren. Vi tok steget bort fra cowboymentaliteten på 70-tallet. Vi ble enige om at dette aldri skulle skje igjen. Det er blitt mer eierskap på ledelsesnivå. Langt strengere regelverk. Mer oppfølging (revisjon og pålegg) av kontrollmyndighetene. Større sikkerhetsfokus i alle ledd av virksomheten. Kontinuerlig testing av prosesser, prosedyrer relatert til sikkerhetskritisk ustyr. Men fremdeles ikke like godt gjennomført hos alle underleverandører.

3 Vi BURDE ha lært at statistikk aldri må bli en sovepute. Det er tredve år siden Kielland. Siden 1967 og frem til utgangen av 2009 har 286 mennesker involvert i petroleumsvirksomheten mistet livet på norsk sokkel. Tallet fra 2000 og fremover lavere enn tidligere MEN: de siste ti årene har 9 mennesker mistet livet. Fremdeles skjer det alvorlige ulykker på sokkelen og kanskje like bekymringsfullt: Nesteulykkene med storulykkepotensiale. Hendelsen på Snorre 28.november 2004 satte en støkk i mange da var vi en hårsbredd fra en ny storulykke. Vi har som nasjon tatt innover oss at med mindre der er kvalitet i alle ledd så er vi eksponert for denne type ulykker. Dette gjelder også i dag. Det er ikke uten grunn at Magne og hans folk i petroleumstilsynet sender ut bekymringsmeldinger. Han mener vi er ferd med å miste den forståelsen av sikkerhetsarbeidet som oppstod etter Kielland. Slike bekymringsmeldinger skal vi ta alvorlig. Veldig alvorlig. Mens myndighetene etter Kielland og i kjølvannet av andre ulykker - innskjerpet kravene og kom med strengere pålegg og forskrifter, tok det lenger tid før industrien tok alvoret innover seg. Mye av dette skyldtes at ikke minst at de internasjonale selskapene i mange år hadde utlendinger i ledelsen som ikke helt forstod de norske verdiene og den norske kulturen. De sa de rette tingene i både interne og eksterne møter, men i praksis var det ofte store sprik mellom det de gjorde og det de sa. Ofte var dette og fremdeles er det kanskje også slik at en forsvarlig sikkerhet koster penger. Bunnlinjen ble avgjørende for om tiltak enten på utstyrsforbedring, opplæring eller forberedende kontrolltiltak - skulle settes i verk eller ikke. Det går nok bra, var ofte omkvedet.

4 I dag er det få i ledelsen i selskapene som tør ta sjanser. Samfunnet er blitt åpnere lekkasjelinjene til media er tilgjengelige 24 timer i døgnet. Ansatte gjennom sine verneombud og fagforeninger varsler som oftest dersom de ser at ting ikke er som de skal være. Internkontrollen er blitt bedre, det samme gjelder rapportering. Men fortsatt tror jeg der er stort forbedringspotensiale når det gjelder å ta læring, også av nesten-ulykkene. Vi vet at med mange slike skjer det før eller senere en alvorlig ulykke derfor må det bli en bedre kultur for selverkjennelse og å innrømme feil. Det må bli slutt på jakten på syndebukker og karrierekonsekvenser for de som sier fra. Media rapporterer fortløpende men det må gjerne, kynisk sett, være en ulykke med en eller flere omkomne før vi ser de store oppslagene og den kritiske journalistikken. Hvis det da ikke gjelder oljesøl. Ser vi på mediarapporteringen i forbindelse med ulykken i Mexicogulfen er alt fokus er på utblåsingen og skadevirkningene av den. Oppslag som fire sørstater erklærer unntakstilstand turistene rømmer Florida preger førstesidene. Vi leser at den ødelagte brønnen fra Deepwater Horizon, der 11 mennesker omkom, kan lekke i månedsvis og skape store skader for livet både i havet og på land. De omkomne, og alle pårørende, er redusert til en bisetning. Media skriver at president Barack Obama vil forlenge forbudet mot oljeboring på dypt vann med seks måneder, mens en kommisjon gransker årsakene til utslippet i Mexicogolfen.. Kommisjonen skal altså granske årsakene til UTSLIPPET ikke hvorfor mennesker omkom. Medias fokus er på forurensning, ikke på tap av menneskeliv. For meg er det et tankekors. Selskapene har kontrolltiltak, prosesser og prosedyrer på plass i sine manualer. Spørsmålet er om de etterfølges i alle ledd, også blant underleverandørene om de øves, om de praktiseres. Den siste tids hendelser og ulykker KAN rokke ved tilliten til industrien. Har man på plass det som trenges? Vet man hvor det svake leddet er og hva som skjer hvis DET svikter? NÅ i juni 2010 bør vi lært nok til at alvorlige ulykker på norsk sokkel IKKE skal skje. Prisen som nærmere 300 omkomne har betalt er høy nok. Læringen etter Kielland og erfaringene etter andre ulykker gjorde at vi ble verdensledende innen sikkerhetsarbeid. DET er en posisjon vi skal og må beholde.

5 Takk for oppmerksomheten!