Bedre utnytting av muligheter og ressurser

Transkript

1 Bedre utnytting av muligheter og ressurser Et helhetlig, effektivt og velorganisert forskningssystem for samarbeid og konkurranse Innspill fra arbeidsgruppe nedsatt av UHR og FFA Februar

2 Innholdsfortegnelse 1 Sammendrag 2 Innledning 3 Roller og rolleutvikling 3.1 Samfunnsrollen 3.2 Ulike roller i samarbeid og konkurranse 3.3 Rolleutvikling 4. Muligheter og utfordringer ved samarbeid 4.1 Fordeler med samarbeid 4.2 Utfordringen ved samarbeid 4.1 Ambisjon og mål 5 Arenaer for samarbeid og konkurranse 5.1 Strategisk samarbeid 5.2 Prosjektsamarbeid 5.3 Doktorgradsutdanning, postdoktor og forskerskoler 5.4 Mobilitet og personalutveksling 5.5 Infrastruktur, vitenskapelig utstyr og databaser 5.6 Vitenskapelig publisering 6 Anbefalinger 6.1 Prinsipper 6.2 Tiltak i forhold til UoH- og instituttsektoren 6.2 Tiltak i forhold til Norges forskningsråd 6.3 Tiltak i forhold til departement og politisk nivå Vedlegg A Beskrivelse av de to sektorene A.1 Organisering A.2 Samarbeid mellom de to sektorene A.3 Samarbeidsmodeller noen eksempler B. Finansiering B.1 Finansiering av forskning i Norge B.2 Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler B.3 Finansieringssystemet for institutter C. Oversikt over forskningsinstitusjonene C.1 Oversikt over forskningsinstituttene C.2 Oversikt over universiteter og høgskoler D. FoU-årsverk i 2007 E. Mandat for utvalget 2

3 1 Sammendrag FFAs styre og UHRs forskningsutvalg mener at det er potensial for styrket og samordnet forskningsinnsats mellom og forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler. For å oppnå et mer helhetlig, effektivt og velorganisert forskningssystem er det behov for økt kunnskap og bevissthet ved institusjonene omkring de to sektorenes ulike roller, rammebetingelser og muligheter for samarbeid og rettferdig konkurranse. Noe overlapping av kompetanse og aktivitet er en nødvendig del av et dynamisk system og bør ikke sees på som et problem. Endringer i rammebetingelser og organisering av henholdsvis instituttsektoren og universitets- og høyskolesektoren de senere årene har bidratt til at systemet for forskning og innovasjon har blitt mer komplekst og uoversiktlig, og det er mer overlapp og hardere konkurranse mellom de to sektorene. For å oppnå faglig utvikling, godt samspill og effektiv ressursutnyttelse foreslås flere tiltak. Strategisk samarbeid. På et overordnet, strategisk nivå kan det potensielt ha stor betydning at begge sektorene nå har sine koordinerende interesseorganer. For å sikre god kommunikasjon bør det etableres et samarbeidsråd som møtes regelmessig og diskutere felles problemstillinger og eventuelle felles aktiviteter. Strategiske samarbeidsavtaler mellom institusjoner og deltakelse i hverandre styrer kan også bidra til bedre dialog, erfaringsoverføring og til å avsanne myter om den andre. Alt samarbeid bør kontraktfestes og rettigheter avklares før prosjektoppstart. Finansiering. I praktisk samarbeid bør kostnadskalkylene være transparente og nedbrytbare i sine enkelte elementer og rollefordelingen i samarbeidet klar. Finansieringskilder bør ideelt gi full kostnadsdekning og anvende samme satser for begge sektorer ved tildeling til prosjekter og stipendiatstillinger. At alle kontraktsfestede samarbeidsparter i et bidragsfinansiert prosjekt får uttelling i RBO i henhold til omfanget på den enkelte samarbeidsparts ytelse, er en viktig avklaring og bør tydeliggjøres av myndigheter og forskningsråd. Doktorgradsutdanning. UoH-institusjonene er ansvarlige for kvaliteten på doktorgradsutdanningen og tilbyr opplæringsdel, oppnevner veiledere og forestår bedømmelse. I følge St.meld.nr.30 Klima for forskning skal forskningsinstituttene få en mer formalisert rolle. Det er imidlertid ikke avklart på hvilken måte det skal skje. For å sikre kvalitet og gjennomføring bør gradsgivende institusjoner og forskningsinstitutter avklare rollefordeling og gjennomgå rutiner for registrering og oppfølging av kandidater. Ordningene med nærings-ph.d. og nasjonale forskerskoler gir også mulighet for at forskningsinstitutter kan delta. Mobilitet. Større mobilitet mellom institusjoner og sektorer er ønskelig, men vanskeliggjøres av strenge kvalifiseringskrav. Partene har et gjensidig ansvar for å skape større forståelse og oppmerksomhet i forhold til verdien av mobilitet og for å legge til rette for mobilitet, blant annet gjennom flere II-stillinger. Vitenskapelig utstyr og infrastruktur. Det ligger et klart potensial i økt samarbeid om investering, drift og utnytting av vitenskapelig utstyr og infrastruktur, herunder deling av forskningsdata. Ved tildeling av midler fra Forskningsrådet bør samarbeid legges som føring der det er hensiktsmessig. Institusjonene bør følge pålegg om å legge til rette for åpen tilgang til forskningsdata i henhold til OECDs retningslinjer. Vitenskapelig publisering. UoH-institusjonene og forskningsinstituttene har forskjellig oppfatning av hvordan doktorgradsstipendiaters publikasjoner skal adresseres. Dette bør utredes nærmere. 3

4 2 Innledning Alle de siste forskningsmeldingene påpeker behovet for et bedre samarbeid mellom aktørene i norsk forskning. Foreliggende initiativ representerer et konkret bidrag fra norsk instituttsektor ved Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) og Universitets- og høyskolerådet (UHR). Formålet med innspillet er å styrke norsk forskning både nasjonalt og internasjonalt. Sammen kan de to sektorene utgjøre et helhetlig, effektivt og velorganisert forskningssystem som utdanner gode forskere og leverer solid, ny kunnskap på høyt nivå til samfunns- og næringsliv. Etter noen innledende samtaler om behovet for samarbeid nedsatte UHR og FFA en arbeidsgruppe for å avklare vilkår og muligheter for økt samarbeid mellom de to sektorene. Gruppens mandat finnes i vedlegg D. Oppdraget var å utarbeide et dokument som beskriver status for overordnet struktur, rammebetingelser, samarbeid og konkurranseflater i henholdsvis UoH-institusjonene og forskningsinstituttene. Gruppen skulle dessuten identifisere utfordringer og foreslå tiltak som kan bidra til mer samarbeid. Arbeidsgruppen har bestått av Torbjørn Digernes (rektor ved NTNU og leder av UHRs forskningsutvalg) og Jostein Skurdal (HiL) fra UH-sektoren, Lars Holden (direktør ved Norsk Regnesentral og leder for FFA) og Per Hetland/Susanne Sundnes fra NIFU STEP. Johs. Kolltveit fra Norges forskningsråd har vært observatør. Sekretærer for arbeidet har vært Gunnar Jorfald fra FFA, Ingvild Broch og Berit Hyllseth fra UHR. Som grunnlag for arbeidet sendte gruppen ut et spørreskjema til utvalgte universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Følgende institusjoner besvarte skjemaet: NTNU, Universitetet i Stavanger, UMB, Høgskulen i Volda, Høgskulen i Molde. SINTEF, Norsk institutt for skog og landskap, Bioforsk, Nofima, Møreforskning, UNIFOB, Norsk institutt for vannforskning NIVA, IRIS. Universitetet i Bergen og Høgskolen i Volda har ikke svart. Besvarelsene har vært viktige for utarbeidelsen av dette notatet. Arbeidsgruppen har kommet frem til noen anbefalinger om prinsipper og tiltak for arbeidsdeling, samarbeid og konkurranse som kan legges til grunn for fremtidig samspill om forskning og innovasjon. Det er et håp at dokumentet kan bli et godt utgangspunkt for videre samarbeid mellom institusjonene. 4

5 3 Roller og rolleutvikling 3.1 Samfunnsrollen Universiteter og høyskoler skal i henhold til Universitets- og høgskoleloven drive forskning, utdanning og formidling og har derfor et bredt samfunnsmandat. I oppdraget ligger også ansvaret for aktivt å søke tilføring av eksterne ressurser, bidra til innovasjon og verdiskapning og samarbeide med andre universiteter og høyskoler, samfunns- og arbeidsliv og offentlig forvaltning. De statlige institusjonene i UoH-sektoren er juridisk sett forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Universitetene og høyskolene har et særskilt ansvar for å drive forskningsbasert utdanning, grunnforskning og forskerutdanning innenfor de områdene hvor de tildeler doktorgrad ( 1-4) og har følgelig et ansvar for å opprettholde en kunnskapsberedskap også på fagområder hvor kunnskap ikke til enhver tid etterspørres fra samfunns- og næringsliv. Forskningsinstituttene har tre hovedroller: forskningsrollen, oppdragsrollen og samfunnsrollen. Instituttene har ofte en flerfaglig kompetanse. I retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter heter det at instituttene skal tilfredsstille følgende krav: - Forskning på felt av interesse for norsk næringsliv, forvaltning og samfunnsliv - Faglig kompetanse, vitenskapelig publisering og samarbeid med universiteter og høyskoler og delta i internasjonalt forskningssamarbeid - Delta i åpen konkurranse om forskningsmidler - Formidle forskningsresultatene mer allment Enkelte forskningsinstitutter har betydelige forvaltningsoppgaver i tillegg til forskning. I tillegg kreves at instituttene inngår i hensiktsmessig arbeidsdeling i det norske forskningssystemet. 3.2 Ulike roller i samarbeid og konkurranse UoH-institusjonenes og forskningsinstituttene rolle i forhold til hverandre er ikke symmetriske. UoH-institusjonene kan ha ulike roller i forhold til instituttsektoren, som: - Eier hvis instituttet er organisert som - Stifter eller medstifter av institutter - Ansvarlig for å oppnevne en eller flere medlemmer i enkelte institutters styrer og representantskap - Samarbeidsparter - Konkurrenter For eksempel er UiT, UiS, UiB, UiA, NTNU og NHH både eiere og stiftere av forskningsinstitutter. UiO er i liten grad stifter/eier, men har mange av de posisjoner og relasjoner som er nevnt ovenfor. De fleste høgskolene har et forskningsinstitutt eller en annen type forskningsinstitusjon i sin nærhet. Institusjonene vil ha ulike roller i forskjellige sammenhenger. Noen ganger vil de samarbeide og i andre tilfeller konkurrere om ekstern finansiering. Organisasjonsformen har stor innflytelse på konkurranseflatene. Eier av forskningsinstitutter kan legge begrensninger på 5

6 aktiviteten i instituttet. Men eier kan også aktivt flytte aktivitet mellom egen virksomhet og et eid selskap for å få en klarere rolledeling eller utnytte synergieffekter. 3.3 Rolleutvikling De senere årene har det skjedd en rolleutvikling i virksomhetsområdet for begge parter: - Endring i organisering medfører at universitetene i Bergen, Stavanger og Tromsø i større grad eier institutter som tidligere var selvstendige. For eksempel er n Nordlandsforskning nylig gjort om til et AS der Høgskolen i Bodø eier 51 %. - Flere steder etableres det tettere samarbeid mellom sektorene gjennom enheter med felles strategi, f eks NTNU og SINTEF. - Det er endringer i graden av selvstyre i begge sektorer. - Det er etablert nye enheter som ligger mellom UoH-sektoren og instituttsektoren. Disse har som regel utspring fra UoH-sektoren, men er avhengig av prosjektfinansiering. Noen slike enheter er etablert etter initiativ fra myndighetene. Eksempler er SIMULA, Cicero. - Revidert UoH-lov forutsetter at UoH-institusjonene aktivt skal søke å få tilført eksterne ressurser, samt bidra til innovasjon og verdiskaping basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. - Forskningsinstituttene har fra 2009 fått en resultatbasert basisbevilgning i likhet med nytt system for resultatbasert omfordeling innført i UoH-sektoren fra 2006, med uttelling for publisering, samarbeid med UoH-sektoren, forskningsrådsprosjekter, internasjonale prosjekter og oppdragsandel. Økt stimulering til publisering og samarbeid med UoH sektor kan bidra til at sektorene blir likere. - Flere institutter er aktive i veiledning og finansierer egne stipendiater. Den seneste stortingsmeldingen om forskning varsler en mer formalisert rolle for instituttene i doktorutdanningen. - En egen modell er Arbeidsforskningsinstituttet, 100 % eiet av KD, som har overlatt fullmaktene til å forvalte eierskapet til Høgskolen i Oslo (50 %) i samarbeid med Universitetet i Agder (25 %) og Høgskolen i Vestfold (25 %). Rolleutviklingen bidrar til mer overlapp og hardere konkurranse mellom sektorene både om bidragsfinansiering og oppdragsfinansiering, nasjonalt og internasjonalt. Dette aktualiserer behovet for økt bevissthet om potensialet for samarbeid og om institusjonenes ulike roller og fortrinn. Variasjonen i det eksisterende samarbeidet er stor og lite oversiktlig. Det er opp til institusjonene selv å inngå lokale avtaler, og det er derfor behov for noen kjøreregler både for samarbeid og konkurranse. 4. Muligheter og utfordringer ved samarbeid UoH-sektoren og instituttsektoren stod i 2007 for en samlet forskningsinnsats på 20 milliarder kroner. Dette utgjør 54 % av Norges samlede investeringer i forskning, hvorav UoH-sektoren stod for 31 % og instituttsektoren for 22 %. Samlet forskningsinnsats i de to sektorene utgjør 0,88 % av brutto nasjonalprodukt. Totalt ca 130 institusjoner innen de to sektorene utfører forskning med til sammen ca årsverk fordelt på 8474 årsverk i UoH-sektor (7357 i UoH, 1117 i helseforetak med universitetsfunksjoner) og 5523 årsverk i instituttsektor. ( Se også vedlegg D.) På bakgrunn av de store beløp og det betydelige antall autonome institusjoner som er involvert, har arbeidsgruppen som utgangspunkt at økt samarbeid mellom UoH-sektoren og instituttsektoren om forskning og forskningsrelatert utdanning er gunstig og ønskelig. De siste 6

7 årene er det etablert en rekke ulike typer sentre for forskning som SFF, SFI og FME. Disse etableringene innebærer et betydelig samarbeid på tvers av sektorene. Erfaringene så langt er positive og bestyrker troen på at det kan ligge en vesentlig merverdi i mer samarbeid mellom de to sektorene. På den annen side er de to sektorene også konkurrenter i et marked, med utgangspunkt i ulike roller og rammebetingelser. UHRs og FFAs utgangspunkt er at en viss konkurranse er sunt, men at den må skje på likest mulig vilkår. 4.1 Fordeler med samarbeid Den klareste merverdi av samarbeid mellom sektorene er for det ene at institusjonene sammen kan bygge større miljøer enn hva de ville klare hver for seg, og for det andre at kan de bygge faglig mer komplette miljøer ved at de sammen kan dekke både grunnforskning, anvendt forskning, utviklingsarbeid og innovasjon. Samarbeid er dermed en viktig forutsetning for å nå målene om et velfungerende forskningssystem og et kunnskapsbasert næringsliv og vil kunne øke kvaliteten og omfanget i norsk forskning. Den samfunnsmessige gevinsten vil være mer forskning og utvikling med høy kvalitet og relevans, og at forskningen i større grad kommer til anvendelse i samfunns- og næringsliv. Fra spørreundersøkelsen hvor utvalgte institusjoner i de to sektorene deltok, ble følgende fremhevet som de viktigste bidragene til økt verdiskaping: - Større og mer robuste fagmiljøer for begge parter (kritisk masse). - Faglig bredere miljøer med utvidet kompetansebase - Økt mulighet for å kunne rekruttere gode kandidater - Bedre tilgang til mer/bedre vitenskapelig utstyr og annen forskningsinfrastruktur enn man kan skaffe alene - Større kontaktnett - Evne til å omsette forskningsresultater i innovasjon og nyskapning i samfunns- og næringsliv - Bedre muligheter for å få finansiert nye forskningsprosjekt - Bedre kunne oppfylle samfunnsoppdraget - Styrket omdømme og synlighet Tradisjonelt er forskningssamarbeid prosjektbasert og fundert på personlige relasjoner forskere imellom. På den annen side er f eks samarbeid mellom UoH-institusjoner og forskningsinstitutter/selskaper som er etablert i tilknytning til universitet og høyskoler, ofte med UoH-institusjonene som medeiere, i utgangspunktet strategisk styrt. Ofte er det regelmessig kontakt mellom institusjonene på strategisk nivå. Når det gjelder selvstendige forskningsinstitutter, eksisterer det et stort mangfold av samarbeidsrelasjoner både med hensyn til omfang, type samarbeid og grad av formalisering. 4.2 Utfordringer ved samarbeid Kunnskap om hverandres roller og egenart er viktig utgangspunkt for samarbeid og mangel på kunnskap gir lett grobunn for misforståelser. Arbeidsgruppen ba informantene oppgi hvilke utfordringer de erfaringsmessig møter når de skal inngå samarbeid med en institusjon i annen sektor. En institusjon sier det slik: 7

8 Grunnlaget for vellykket samarbeid er først og fremst at partene blir enige om den strategiske plattformen for samarbeidet hva man skal samarbeide om og hva man skal oppnå sammen. Viktige forutsetninger for at samarbeidet skal fungere er: - Gjensidig respekt for hverandres rolle og egenart - Likeverd i samarbeidet og godt lagspill i strategiske initiativ - En akseptert arbeidsdelingsmodell mellom partene - En økonomisk samhandlingsmodell som oppfattes som rimelig og rettferdig Utfordringene kan altså være både av økonomisk, strukturell og kulturell karakter Økonomiske utfordringer De to sektorenes ulike rammebetingelser er nærmere beskrevet i vedlegg B. Utgangspunktet er temmelig forskjellig for de to sektorene. De statlige institusjonene i UoH-sektoren mottar en rammebevilgning fra Kunnskapsdepartementet som utgjør hoveddelen av deres finansiering. Institusjonene har mulighet til og er gjennom UoH-loven oppfordret til å skaffe bidrags- og oppdragsinntekter fra offentlige og private kilder i tillegg til rammebevilgningen. Forskningsinstituttene er private selskaper og r eller statsinstitusjoner med særskilte fullmakter som skaffer sine inntekter først og fremst fra bidragsforskning og oppdrag for private og offentlige oppdragsgivere. I tillegg mottar de en mindre statlig basisfinansiering. For UoH-institusjonene er det kombinasjonen av prioriteringer i statsbudsjettet og resultatbasert uttelling på utvalgte indikatorer som fastsetter den årlige rammebevilgningen. Rammebevilgningen skal sikre institusjonene langsiktig og stabil finansiering, samt ivareta særtrekk ved institusjonene og historiske prioriteringer. Noen av midlene kan rettes mot strategisk viktige områder og kan være øremerket spesielle formål og/eller ha begrenset varighet, for eksempel til stipendiatstillinger, bygg, prosesser for økt samarbeid, arbeidsdeling og økt konsentrasjon (SAK). Uttellingen basert på forskningsinsentiver beregnes på grunnlag av oppnådde resultater innenfor en lukket ramme (RBO) på følgende indikatorer: - Antall avlagte doktorgrader - Vitenskapelig publisering (publiseringspoeng) - Oppnådd finansiering fra Norges forskningsråd/regionale forskningsfond - Oppnådd finansiering fra EU-programmer Hovedmålet er å stimulere til økt forskningsaktivitet og omfordele ressurser til forskningsmiljøer som kan dokumentere gode forskningsresultater. Forskningsinsentivene utgjør om lag 6 % (1.4 milliarder) av rammebevilgningen til institusjonene i Den samlede resultatbaserte uttellingen utgjør i gjennomsnitt om lag 40 % av rammebevilgningen til institusjonene. RBO er en omfordeling av ressurser som ved etableringen av ordningen ble fratrukket institusjonenes rammebevilgning. Potten har vært indeksregulert, men er hittil ikke blitt økt selv om institusjonene har forbedret sine resultater betydelig. Mens utdanningsbudsjettet øker med produksjonen, øker forskningsbudsjettet for den enkelte institusjon bare dersom produksjonen øker mer enn ved de andre lærestedene, såkalt resultatbasert omfordeling (RBO). De siste årene har vi sett en betydelig økning både i antall avlagte doktorgrader (66 % økning fra 2002 til 2008) og antall publiseringspoeng (52 % økning fra 2002 til 2008). Dette betyr at uttelling per publiseringspoeng eller uteksaminert doktorgradskandidat er blitt betydelig redusert. 8

9 I instituttsektoren utgjør den statlige basisfinansiering i gjennomsnitt 11 % av total omsetning og består av en grunnbevilgning og strategiske instituttsatsinger (SIS). Fra og med budsjettåret 2009 startet en prosess for å gjøre en viss del av grunnbevilgningen resultatbasert etter samme prinsipp som RBO for universiteter og høgskoler. Foreløpig er bare en mindre del av grunnbevilgningen resultatbasert, men andelen skal øke med 10 % hvert år. Dette vil være en ren omfordeling av midler. Fordi bevilgningene kommer fra forskjellige departementer kan veksten bli forskjellig i ulike instituttgrupper. Det er i flere forbindelser påpekt at det er en intensjon å øke basisbevilgningen for de teknisk-industrielle instituttene og miljøinstituttene, men i budsjettet 2010 får de tekniske industrielle instituttene en realnedgang i basisbevilgningen. Indikatorene er litt annerledes enn i UoH-sektoren og omfatter: - Vitenskapelig publisering, inkludert ekstra uttelling for sampublisering med andre institusjoner - Inntekter fra konkurranseutsatte midler fra Norges forskningsråd - Internasjonale inntekter - Samarbeid med UoH-sektoren uttrykt gjennom avlagte doktorgrader der over 50 % av arbeidet er utført ved instituttet eller der instituttet har bidratt med mer enn 50 % av finansieringen, samt antall årsverk i bistillinger - Nasjonale oppdragsinntekter Disse inntektene vil bli vektet mot den andelen som de konkurranseutsatte inntektene utgjør av de samlede inntektene. Det vil derfor lønne seg for instituttene å vedlikeholde eller øke oppdragsinntektene samtidig som de satser på tiltak som sikrer kvalitet og langsiktig kompetanseoppbygging. God rollefordeling og vellykket samspill forutsetter at begge parter i samarbeidet har et rimelig økonomisk handlingsrom. I dag rapporterer både forskningsinstitutter og UoHinstitusjoner om anstrengt økonomi som gir lite strategisk handlingsrom. En informant formulerte det slik: Instituttet lever under krevende økonomiske rammebetingelser og har behov for inntekter for å opprettholde og utvikle virksomhetsnivået. UoH-institusjonen lever i et budsjettregime der det å lykkes med forskning ikke gir særlige vekstimpulser til basisvirksomheten. ( ) Begge institusjonene har behov for synlighet nasjonalt og internasjonalt for å bygge omdømme, det er nødvendig for å styrke posisjonen i kunnskapssamfunnet. Det kan lede til en konkurransesituasjon om roller i samarbeidsprosjekter. De to sektorenes ulike rammebetingelser og forskjellig bruk av terminologi når det gjelder finansiering (basisbevilgning, resultatbasert komponent, resultatbasert omfordeling) kan også bidra til misforståelser og at man snakker forbi hverandre Strukturelle utfordringer Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har ulike roller (se pkt 3). De senere årene har det ut fra overordnede politiske målsettinger skjedd en rolleutvikling som bidrar til mer overlapp og hardere konkurranse mellom sektorene både i forhold til Forskningsrådet og i annen finansiering av forskning. En viss grad av overlapping av kompetanse og aktivitet mellom de to sektorene er en nødvendig del av et dynamisk system og bør ikke sees som et 9

10 problem. Dette har imidlertid medført at det innenfor enkelte områder har blitt etablert parallell kompetanse med påfølgende krevende konkurranse og vanskelig samarbeidsklima. Regelverk og administrasjon kan også være et hinder. Flere av informantene rapporterer om et regelverk som vanskeliggjør og ikke premierer samarbeid. En av informantene formulerte det slik: Det er egenlig bare én utfordring. De stadige endringene i institusjonenes arbeidsbetingelser og regelverk, endringer som i begrenset grad synes å ta hensyn til institusjonenes faglige rolle og til deres omgivelser. Med andre ord, endringer som synes begrunnet i økonomisk-administrative forhold snarere enn i faglige. Hvis dette er representativt for flere, kan det få aktørene, som hele tiden er avhengige av å skaffe finansiering og drive effektivt, til å sette ressursene inn på arbeidsformer som gir mer direkte uttelling, men som kan gi svakere resultater på sikt Kulturelle utfordringer På tross av mange likhetstrekk gir de to sektorenes ulike roller i samfunnet også en del ulike kulturtrekk. UoH-sektoren er preget av undervisningsoppgaver og koplingen mellom undervisning og forskning, mens instituttsektoren er preget av oppdragsvirksomheten. Ulikheten kan bety en berikelse i samarbeidet, men manglende forståelse og innsikt i den andre partens oppgaver og rammebetingelser kan også representere en utfordring for samarbeid, og bidra til mistillit. Flere av informantene gir dessuten uttrykk for at det hersker en kultur ved noen institusjoner som ikke fremmer samarbeid. Noen peker på betydningen av regelverk og økonomiske rammebetingelse for utvikling av samarbeidskultur, andre mener det i stor grad handler om ledelse. En informant sier det slik: Utfordringene er ofte kulturelle. De mest typiske kommer fra skillelinjene i hvordan UoH-sektoren og instituttsektoren blir ledet/styrt. Forskningens frihet på universitetene gjør at det er vanskelig å legge føringer på hva som skal prioriteres og velges og det er ingen ledelsesstyrt utvikling eller prioritering av oppgaver, i motsetning til på instituttene. Det betyr ofte at det på universitetene er monofaglige småpyramider hvor den enkelte professor er drivkraft og skaper av alt innhold. Andre professorer må skape seg egen nisje for å kunne hevde revir, noe som ofte blir konkurrenter om de samme midlene. På instituttene er det mulig å lede grupper, legge strategier og tilrettelegge for tverrfaglig samarbeid i de samme gruppene. Dette fører til svært forskjellig arbeidsstil og betydningen av ledelse er helt forskjellig. Flere av informantene påpeker at investering i utvikling av gode forskningsledere er viet påfallende liten oppmerksomhet i norske forskningsmiljøer. På den annen side er det mulig å utøve god ledelse i UoH-sektoren innen de gitte rammebetingelser, og det finnes mange eksempler på dette. 4.3 Ambisjon og mål Som beskrevet tidligere kan økt samarbeid mellom UoH-sektoren og instituttsektoren om forskning og forskerutdanning være gunstig og ønskelig og gi merverdi for norsk forskning, samfunnsutvikling og konkurranseevne. For å utløse det uutnyttete potensial for samarbeid i de to sektorene, må hindringer for samarbeid identifiseres og fjernes og om nødvendig må insitamenter for samarbeid iverksettes. 10

11 UHRs og FFAs utgangspunkt er dessuten at konkurranse er sunt, men at det bør skje på likest mulig vilkår, og at hindre for rettferdig konkurranse bør søkes fjernet eller redusert. Ambisjonen er at: Norge skal ha et helhetlig, effektivt og velorganisert forskningssystem som samlet kan utdanne gode forskere og levere solid, ny kunnskap på høyt nivå til samfunns- og næringsliv. Målet for arbeidet er: Med utgangspunkt i sektorenes ulike roller å bidra til faglig utvikling, godt samspill og mer effektiv utnyttelse av ressursene. For å få til dette foreslår gruppen tiltak som skal: Bidra til å fjerne hindringer for samarbeid og rettferdig konkurranse, samt å stimulere til økt samarbeid slik at begge parter kan lykkes bedre i sine primæroppgaver. 5. Arenaer for samarbeid og konkurranse På bakgrunn av spørreundersøkelsen har gruppen identifisert områdene hvor samarbeid er mest relevant. Dette omfatter: - Strategisk samarbeid og generelle samarbeidsmekanismer - Prosjektsamarbeid, herunder oppdrags- og bidragsprosjekter - Doktorgradsutdanning, postdoktor og forskerskole - Mobilitet og personalutveksling - Infrastruktur, vitenskapelig utstyr og databaser - Vitenskapelig publisering 5.1 Strategisk samarbeid og generelle samarbeidsmekanismer Mange av de praktiske samarbeidsutfordringene er knyttet til institusjonenes ulike roller, eierskap, rammebetingelser og økonomistyring samt manglende forståelse rundt dette. Gjensidig tillit og respekt for samarbeidsparten må bygges opp og vedlikeholdes gjennom dialog. Derfor bør det etableres møteplasser som et bidrag til å bygge ut kontakt og felles oppfatning av fakta mellom de enkelte aktørene i sektorene. Dette kan være felles fagmøter, seminarer om mer forskningspolitiske, felles problemstillinger mv. På overordnet nivå kan det ha stor betydning at både UoH-sektoren og instituttsektoren nå har sine koordinerende interesseorgan. Her ligger det potensial for økt samarbeid, dialog og forståelse mellom de to sektorene. Det kan være aktuelt å etablere et samarbeidsråd med representanter fra begge sektorer som et instrument for felles innsats på områder hvor partene har sammenfallende interesser. Dette kan også bli en arena for raskt å drøfte og løfte særskilte problemstillinger og samarbeidsproblemer ettersom de dukker opp. Mellom enkeltinstitusjoner kan usikkerhet ryddes bort ved å inngå strategiske samarbeidsavtaler på tvers av sektorene der det er faglig naturlig. 11

12 Ytterligere strategiske relasjoner kan oppnås via deltagelse i hverandres styrer, i UoHsektoren primært på fakultets-, eventuelt instituttnivå. Dette kan gi erfaringsoverføring mellom sektorene, bedre dialog og bryte ned myter som er dannet. Stram økonomi er generelt et hinder for å dele oppgaver, ta seg tid til å handle annerledes og for å tenke langsiktig. Fullfinansiering av oppgavene i begge sektorer kan gi frihetsgrader til å forberede og etablere samarbeid. Videre vil det kunne være en indirekte barriere for mer forskning basert på samarbeid at økt forskningsproduksjon i UoH-sektoren ikke gir økning i sektorens samlede RBO, bare en omfordeling innen sektoren. Enkelte finansieringsordninger har som tilleggseffekt at de fremmer samarbeid. Eksempler på dette er satsingen på SFF, SFI, FME mv hvor det er en forutsetning at mange partnere skal delta. Dette gir ofte rom for deltakelse og samarbeid mellom de to sektorene. De nye utlysningene av finansiering av forskningsinfrastruktur kan ha samme virkning. I budsjettet har regjeringen satt av noen midler som skal støtte opp under ønsket om omstilling i UoH-sektoren, herunder institusjonelt samarbeid (SAK samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon). Behovet for samarbeid og omstilling rekker også ut over UoH-sektoren og ordningen kunne på sikt utvides i omfang og nedslagsfelt til samarbeid og omstilling mellom de to sektorene. Utfordringer - Manglende kjennskap til og respekt for ulike roller, rammebetingelser og økonomi i de to sektorene vanskeliggjør konstruktivt samarbeid. - Manglende vilje til å se potensial for samarbeid og løse eventuelle utfordringer. - Evne og vilje til å lete etter vinn-vinn situasjoner. - Stram økonomi generelt og manglende økonomiske insitamenter for UoH-sektoren til mer forskning basert på samarbeid mellom sektorene Forslag - Opprette samarbeidsorgan. - Etablere flere møteplasser mellom sektorene - Opprette strategiske samarbeidsavtaler på tvers av sektorene der det er faglig naturlig. - Invitere til deltagelse i hverandres styrer på tvers av de to sektorer. - Øke graden av fullfinansiering av prosjekter - Styrke finansieringsordninger som stimulerer til samarbeid mellom de to sektorene. 5.2 Prosjektsamarbeid Spørreundersøkelsen viser at det er utstrakt prosjektsamarbeid mellom UoH-institusjoner og forskningsinstitutter i Norge, men de to sektorene kan også være konkurrenter. Prosjektene kan deles opp i bidragsprosjekter og oppdragsprosjekter, etter definisjonen av bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet. (Se også vedlegg B.2.) Sampublisering er en naturlig konsekvens av prosjektsamarbeid Bidragsprosjekter Betydelige offentlige forskningsressurser kanaliseres gjennom Norges forskningsråd. I noen program stilles det krav om samarbeid, for eksempel med næringslivet, mens samarbeid mellom UoH-sektoren og instituttsektoren sjelden er et eksplisitt kriterium for tildeling. 12

13 Samarbeid vil likevel telle positivt der det gir en klar, faglig merverdi. Det ligger derfor et potensial for økt gjennomslag for søknader som er resultat av samarbeid. EUs forskningsprogrammer representerer den viktigste internasjonale finansieringskilden. I EU-prosjekter er internasjonalt samarbeid på tvers av landegrenser et hovedkrav. Derfor er samarbeid mellom de to sektorene mindre viktig i denne sammenheng. I nasjonal sammenheng er det imidlertid mulig å legge inn insentiver for å styrke samarbeid mellom institusjoner. Norges forskningsråd bruker forskjellig nøkkel for å beregne kostnadene til bidragsprosjekter i de to sektorene. UoH-institusjoner får en rundsumbevilgning til forskere beregnet etter satsen for postdoktorstipend. Høyere avlønning må begrunnes særskilt. Indirekte kostnader budsjetteres med et påslag på 25 % av det lønnsnivået det er søkt om. Beregninger ved UiO viser at bidragsforskningsprosjekter i snitt finansierer 70 % av totalkostnadene. For instituttsektor budsjetteres personalkostnader og indirekte kostnader under ett i form av beregnede timesatser for FoU-medarbeidere. Beregningen tar utgangspunkt i nominell årslønn, timesatsen kan være inntil 1.6 promille av nominell årslønn. For mange institutter tilsier full kostnadsdekning en timesats på 1,8 2,2 promille av nominell årslønn. Ingen av de to finansieringsmodellene gir full kostnadsdekning. Ulik kostnadsdekning kan medføre vansker i samarbeidet ved at en sektor legger beslag på en større del av det felles prosjektbudsjettet enn den andre Ulik kostnadsdekning gir også som resultat at den ene sektoren utad kan fremstå som billigere enn den andre. Dette kan medføre en kamp om bidragsmidlene som medfører en utarming av sektorene ved at institusjonene må benytte mer og mer av egne midler for å fullfinansiere prosjektene. Manglende kostnadsdekning kan dessuten dempe motivasjonen for å invitere andre samarbeidsparter til å delta i prosjektsøknader selv om det faglig sett kan styrke forskningen. Hver institusjon vil helst beholde de allerede begrensede midlene selv. I begge sektorer gir forskningsprosjekter fra Norges forskningsråd uttelling i henholdsvis RBO (resultatbasert omfordeling) og basisfinansiering, men uttellingen er betydelig lavere i instituttsektoren. Ved samarbeid mellom UoH-institusjoner og forskningsinstitutter om bidragsprosjekter der et institutt har kontrakten med Forskningsrådet og universitet eller høyskole er partner, vil begge få full uttelling i sine respektive finansieringssystem gitt at instituttene er statlige organ. Midler som tilflyter UoH fra ikke-statlige aktører, skal i utgangspunktet klassifiseres som inntekter fra oppdragsaktivitet og behandles på like linje med annen oppdragsaktivitet. (Se også B.2.) Utfordring - Kostnadskalkylene i søknader er ikke brutt ned på de ulike budsjettpostene, det vanskeliggjør forhandlinger om samarbeid i prosjektsøknader. - Samarbeid mellom de to sektorene vektlegges i liten grad i Forskningsrådets virksomhet. - Manglende kostnadsdekning og ulike finansieringsmodeller gir liten stimulans til samarbeid. - UoH-sektor får ikke uttelling i sin RBO for bidragsmidler som kanaliseres med et ikke-statlig institutt som kontraktspart. 13

14 Forslag - Sørge for at prissettingen i prosjektsøknader er transparente og nedbrytbare i sine enkelte elementer - Arbeide for full kostnadsdekning og anvendelse av de samme satsene i søknader - Oppfordre Forskningsrådet til i større grad å vurdere samarbeid som en føring ved utforming av nye programmer og virkemidler når dette kan gi merverdi. - Finne frem til en prosedyre som sikter at UoH-institusjonene får uttelling i samarbeidsprosjekter også der ikke-statlige institutter er kontraktpart Oppdragsprosjekter Oppdragsvirksomhet er et hovedgrunnlag for forskningsinstituttenes rolle i samfunnet, mens dette for de fleste universiteter og høyskoler dreier seg om mellom 0 og 3 % av totalbudsjettet. UoH-sektor og instituttsektor kan være samarbeidsparter, men også konkurrenter. Universiteter og høyskoler kritiseres ofte av forskningsinstituttene for ikke å ta seg fullt ut betalt for oppdragsprosjekter slik som forskningsinstituttene må gjøre. Regelverket er imidlertid tydelig: UoH-institusjoner har ikke anledning til å subsidiere oppdragsprosjekter. Ansatte i UoH-sektoren kan også ta oppdrag som privatpersoner, dersom det ikke kommer i konkurranse med arbeidsgiver, men i den store sammenhengen utgjør dette neppe særlig mye. Like konkurransevilkår er særlig viktig for forskningsinstituttene. Lav basisfinansiering, skatte- og momsplikt gjør forskningsinstituttene sårbare for konkurransevridninger. I praksis vil en imidlertid alltid måtte regne med noen prisforskjeller, også mellom forskningsinstitutter, for eksempel knyttet til ulike kostnader på husleie og lignende. Det er derfor behov for mer tydelighet og transparens i beregningsgrunnlaget. Retningslinjene for oppdrag er klare og like for begge sektorene, men institusjonenes roller, oppgaver og finansiering er forskjellige. Ulikhetene mellom sektorene og manglende kunnskap om den andre sektorens rammebetingelser kan være en medvirkende årsak til påstander om ulike konkurransevilkår i de to sektorene. Utfordring - Sikre at prissetting av prosjekter skjer i henhold til reglementsfestede krav til kostnadsdekning. Forslag - Understreke UoH-institusjonenes plikt til å beregne fullkost for eksterne oppdrag. - Oppfordre til større transparens i beregningsgrunnlaget for alle parter. 5.3 Doktorgradsutdanning, postdoktor og forskerskoler Forskerutdanning som doktorgradsutdanning og postdoktorordningen, er et ansvar og en rett som ligger til gradsgivende UoH-institusjoner. Instituttsektoren bidrar også med sin ekspertise, og ut fra sektorens omfang, forskningskompetanse og erfaring med prosjektarbeid kan doktorgradsutdanningen innen enkelte områder dra fordel av et tettere samarbeid. Ifølge St.meld.nr. 30 Klima for forskning skal derfor forskningsinstituttene få en mer formalisert rolle i doktorgradsutdanningen. Det er imidlertid ikke beskrevet på hvilken måte det skal skje. 14

15 5.3.1 Doktorgradsutdanning UoH-institusjonene er ansvarlige for kvaliteten på doktorgradsutdanningen, tilbyr opplæringsdel, oppnevner veiledere og forestår bedømmelse. Når et forskningsinstitutt er involvert, foregår selve forskningsarbeidet som oftest ved instituttet. Mange kandidater har også en veileder fra instituttet, mens hovedveileder som hovedregel skal være tilsatt ved gradsgivende institusjon. Samarbeid om doktorgradsutdanning med ekstern institusjon eller finansieringskilde reguleres gjennom UoH-institusjonens forskrift og som regel gjennom et sett av avtaler mellom partene, blant annet om arbeidsplass, arbeidsgiveransvar, forskningsmiljø, veiledning, fordeling av kostnader, insentivmidler og eventuelle rettigheter. Stipendiatstillingene er ikke fullfinansiert. Satsene har økt til kr per år for nye stipendiater, men fortsatt må de gradsgivende institusjonene delfinansiere doktorgradsutdanningen over grunnbudsjettet. Gradsgivende institusjoner får også en engangssum for avlagt grad i sin RBO uavhengig av hvor kandidaten har vært ansatt. Dette er ikke et fast beløp, men en omfordeling av inndradde midler fra institusjonenes budsjetter som deles på det samlede antall avlagte doktorgrader. Det dekker ikke kostnadene med den generelle driften av doktorgradsutdanningen ved institusjonene, men er et insentivvirkemiddel og ikke ment å være fullfinansiering. Doktorgradsarbeid ved forskningsinstitutter finansieres på ulike måter; de viktigste finansieringskildene er prosjekter fra Forskningsrådet og gjennom oppdragsmidler. De totale kostnader dekkes ofte ikke, og instituttene må da skyte inn interne midler. Basisbevilgningen til forskningsinstituttene stimulerer instituttene til å ta i mot doktorgradsstipendiater, men den økonomiske uttellingen er lav, ca kr per kandidat. De vanskelige økonomiske vilkårene kan virke som et hinder for instituttsektoren til å bidra mer i doktorgradsutdanningen. I forbindelse med kartlegging av reelle kostnader har spørsmål om differensierte satser mellom fag vært diskutert. Det vil uansett være ønskelig at begge sektorene opererer med transparente kostnadskalkyler for stipendiatstillinger. Utfordring - Utilstrekkelig finansiering av stipendiatstillinger - Instituttsektorens rolle og oppfølgingsansvar er uavklart Forslag - Det bør gis bedre kostnadsdekningen for stipendiatstillinger - For å sikre kvalitet og gjennomføring bør gradsgivende institusjoner og forskningsinstitutter etablere, eventuelt gjennomgå rutiner for registrering og oppfølging - Partene bør avklare nærmere hvilken rolle instituttsektoren skal ha i doktorgradsutdanningen Nærings-ph.d. Nærings-ph.d. er en relativt ny ordning der Forskningsrådet gir tilskudd tilsvarende halv stipendiatlønn til bedrifter som ønsker å bidra til et doktorgradsarbeid som kan bidra til mer forskningsfokus, gjerne for å viderekvalifisere en tilsatt. I tillegg til de to samarbeidspartene er det i ordningen åpning for at forskningsinstitutter kan bidra med arbeidsplass og veiledning, i tilfeller der bedriften mangler tilstrekkelig forskningsmiljø. Ordningen er et prioritert tiltak fra Regjeringens side både i budsjettåret 2009 og 2010, og tildeling foretas 15

16 løpende. Forskningsinstituttene har i liten grad vært aktive bidragsytere i denne ordningen, og de økonomiske forholdene er uklare. I tilfeller der kandidaten benytter et forskningsinstitutt, er det rimelig at overheadkostnader betales av bedriften. Utfordring - Flere forskningsinstitutter bør inkluderes i nærings-ph.d.-prosjekter i samarbeid med bedrifter som ikke selv har kapasitet eller miljø til å være vertskap for en doktorgradskandidat. Forslag - Bedre informasjon til forskningsinstituttene om nærings-ph.d.-ordningen - Avklare muligheten for honorering av instituttenes innsats Postdoktorordningen Postdoktorstillingen er en midlertidig stilling (2-4 år) for kvalifisering til førstestilling i akademia og er forankret i forskrift med utgangspunkt i Lov om universiteter og høyskoler. Ordningen omfatter veiledning og er innrettet mot de doktorgradsgivende institusjoner. Forskningsinstituttene er i liten grad involvert i ordningen og har dessuten få anledninger til å tilsette i midlertidige stillinger. Tilsvarende stillingsgruppe ansettes i fast stilling ved instituttene Forskerskoler Forskningsrådet etablerte i 2008 en ordning med nasjonale forskerskoler, som foreløpig har vært utlyst én gang. Nasjonale forskerskoler skal være organisert i nettverk mellom institusjoner med doktorgradsgivende institusjon som vertsinstitusjon. Forskningsinstitutter har anledning til å inngå i slike forskerskoler. I St.meld.nr.30 Klima for forskning signaliserer regjeringen at den ønsker å satse videre på nasjonale forskerskoler, men det er foreløpig uvisst på hvilken måte det vil skje. Utfordring - Involvere og gjøre bedre bruk av forskningsinstituttenes kompetanse - Usikkerhet om hvorvidt og evt. på hvilken måte ordningen vil videreføres Forslag: - Informere bedre om muligheten nasjonale nettverksforskerskoler gir for instituttsektoren - Tydeliggjøre ved Forskningsrådets neste utlysning forskningsinstituttenes muligheter for å inngå som partner i nettverksforskerskole 5.4 Mobilitet og personalutveksling Norske forskere er generelt lite mobile, både nasjonalt og internasjonalt. Det er også lite mobilitet mellom sektorer, dvs. mellom akademia, forskningsinstitutt og næringsliv og forvaltning. Økt mobilitet har lenge vært et politisk mål. En årsak til liten mobilitet mellom grunnforskning og innovasjon/utvikling, er de ulike aktørenes kvalifiseringskrav som for eksempel kan medføre at personer fra forskningsinstituttene med lang praktisk erfaring ikke når opp i konkurransen om vitenskapelig stilling på grunn av manglende vitenskapelig produksjon. EUs Steering Group for Human Resources Management (SGHRM) har nedsatt en arbeidsgruppe som skal foreslå hvordan forskerkompetanse på ulike nivå kan beskrives. 16

17 Bakgrunnen er nettopp behovet for å forenkle kommunikasjonen mellom sektorer og land mht nivå og innhold. På den annen side har UoH-institusjoner og forskningsinstituttene lange tradisjoner for å bruke II-stillinger og delte stillinger, selv om omfanget ikke er særlig stort. En II-stilling utgjør vanligvis 20 % av full stilling og kommer i de fleste tilfeller i tillegg til full stilling. Gjennom denne ordningen kan institusjonene supplere sin kunnskap. UoH-sektoren får utvidet sin undervisnings- og veiledningskapasitet og får tilgang til mer tverrfaglig orientert kunnskap, mens forskningsinstituttene får tilgang til grunnforskningsmiljøer. Ved å delta i undervisning og veiledning av studenter/kandidater på ulike nivå og bedrer forskningsinstituttene sine muligheter til å rekruttere både mastergradsstudenter og stipendiater. Bruken av II-stillinger kan med fordel bli større. I tillegg til den konkrete utveksling av kompetanse som finner sted, er dette viktig nettverksbygging som kan gi økt samarbeid også på andre områder. I 2007 ble det utført 50 årsverk i bistillinger av forskere ansatt ved instituttene i UoH-sektoren, mens det ble utført nesten 90 årsverk av UoH-ansatte ved instituttene (Indikatorrapporten 2009). Det tilsvarer henholdsvis 250 og 450 personer i 20 % stilling. I instituttsektoren gir II-stillinger en viss uttelling i basisfinansieringen, noe som ikke er tilfelle i UoH-sektoren. Utfordring - Ulike kvalifiseringskrav i de to sektorene - Liten vilje til å prioritere II-stillinger Forslag - Ta ansvar for å skape større forståelse og oppmerksomhet i de to sektorene i forhold til verdien av å bruke flere II-stillinger 5.5 Infrastruktur, vitenskapelig utstyr og databaser Samarbeid mellom UoH-sektoren og instituttsektoren om infrastruktur og vitenskapelig utstyr kan omfatte alt fra tilgang til vitenskapelige databaser og samlinger via laboratorier til tungt eksperimentelt utstyr. Spørreundersøkelsen viser at det er et visst samarbeid både innen og mellom de to sektorene. Samarbeid om infrastruktur og vitenskapelig utstyr gir muligheter for investeringer som institusjonene hver for seg ikke har økonomi til, og det bidrar til bedre utnytting av kostbare investeringer. Med økt behov for tungt og kostbart utstyr blir tilgang og effektiv utnyttelse stadig viktigere. På den annen side er det tilfeller hvor samarbeid av forskjellige grunner ikke er praktisk gjennomførbart. I Forskningsrådets siste tildeling av midler til forskningsinfrastruktur var arbeidsdeling og koordinering av norsk forskning, nasjonale og internasjonale nettverk samt tilgjengelighet for relevante miljøer kriterier for søknadsvurderingene. Dette er et tiltak som fremmer samarbeid mellom de to sektorene. Når det gjelder åpenhet og tilgjengeliggjøring av forskningsdata, viser en kartlegging foretatt av Forskningsrådet i 2008 at institusjonene har kommet ulikt langt. Dette kan til en viss grad henge sammen med manglende kostnadsdekning for tilrettelegging og vedlikehold for bruk av lange dataserier. 17

18 Utfordring - Bedre utnytting av infrastruktur og vitenskapelig utstyr - Lite deling av forskningsdata mellom institusjonene Forslag - Forskningsrådet bør fortsatt vurdere samarbeid som føring ved utlysning av midler til infrastruktur - Institusjonene bør følge pålegg om å legge til rette for åpen tilgang til forskningsdata, jf. OECDs retningslinjer 5.6 Vitenskapelig publisering Som en følge av prosjektsamarbeidet er det en betydelig grad av sampublisering mellom forskere i de to sektorene. Dette er et godt eksempel på et fungerende samarbeid. I instituttsektorens beregning av basisbevilgning belønnes sampublisering med tilleggspoeng. Dette skjer ikke i UoH-sektorens RBO. Ved innføringen av nytt system for tildeling av grunnfinansiering av forskningsinstituttene fra budsjettåret 2009 har tildelingen vært basert på UHRs publikasjonslister for nivå 1 og 2. I den forbindelse har det vært fremmet forslag om at forskningsinstituttene fra 2010 skal være representert i UHRs publiseringsutvalg, som blant annet godkjenner publiseringskanaler til nivå 2. Det vil kunne fremme samarbeid mellom de to sektorene. Ved samarbeid om doktorgradsutdanning er det ikke sammenfallende oppfatning av om gradsgivende institusjon skal være en av forfatteradressene for ph.d.-kandidatene på arbeid som i sin helhet er utført ved et institutt og instituttet er arbeidsgiver.det er enighet om at instituttet skal være (en av) forfatteradresse(ene) i slike tilfeller. Argumentet for at gradsgivende institusjons adresse skal påføres, er at denne er ansvarlig for opplæringen, har det overordnede faglige ansvaret gjennom veileder eller biveileder og tildeler doktorgraden. Motsatt kan det argumenteres for at stipendiatens tilknytning først og fremst er der han/hun er ansatt og at hoveddelen av avhandlingsarbeidet er gjennomført i det faglige miljøet ved instituttet. Dette miljøet deltar også ofte i veiledningen enten som hoved- eller biveileder. Når arbeidet i sin helhet er utført ved et forskningsinstitutt, kan det være rimelig å benytte instituttets adresse. Ved annet publiseringssamarbeid mellom flere forfattere gjelder for øvrig alminnelige retningslinjer for adressering. Utfordring - Ulik uttelling i UoH-sektorens RBO og instituttsektorens basisbevilgning for sampublisering - Ulik oppfatning av adressering av doktorgradsstipendiaters vitenskapelige publikasjoner Forslag - Innføre tilleggspoeng for sampublisering også i UoH-sektorens RBO - Det bør nedsettes en arbeidsgruppe for å utrede retningslinjer for adressering av instituttansatte doktorgradsstipendiaters publikasjoner 18

19 6 Anbefalinger 6.1 Prinsipper Samarbeid må tilpasses fagmiljøenes og institusjonenes individuelle behov. Med dette som utgangspunkt bør det legges bedre til rette for samarbeid der dette vil kunne gi en merverdi. Samtidig må utgangspunktet være rammebetingelser som gir fullfinansiering av de oppgaver som utføres og en fordeling av inntekter til de parter som utfører oppgavene. Følgende prinsipper bør legges til grunn for samarbeid og arbeidsdeling: Utgangspunktet for alt samarbeid må være å oppnå merverdi. Samarbeidet må bygge på kvalitet, langsiktighet, diversitet og samfunnsrelevans. En viss grad av konkurranse og overlapping av kompetanse og virksomhet er nødvendig for et dynamisk system. Konkurranse mellom institusjoner skal være basert på innhold og kvalitet, ikke ulike økonomiske vilkår. Samarbeid må ta utgangspunkt i gjensidig tillit og respekt for institusjonenes ulike roller og rammebetingelser. Samarbeid bør være forankret i institusjonenes strategi. Samarbeid sikres ved klare og transparente avtaler. Åpen tilgang og transparens bør tilstrebes for infrastruktur, datamateriale og forskningsresultater med mindre særskilte grunner taler for noe annet. Frivillighet må ligge til grunn for valg av samarbeidsrelasjon og -modell. 6.2 Tiltak i forhold til UoH- og instituttsektoren Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter bør: 1. Etablere et samarbeidsråd med representanter fra begge sektorene som følger utviklingen og foreslår løsninger når hindringer for samarbeid oppstår. 2. Etablere flere møteplasser mellom sektorene. 3. Invitere til deltagelse i hverandres styrer på tvers av de to sektorene. 4. Inngå strategiske samarbeidsavtaler på tvers av sektorene der det er faglig naturlig. 5. Utfordre seg selv til å få til et bedre samspill innenfor eksisterende rammebetingelser. 6. Avklare instituttenes rolle i doktorgradsutdanningen. 7. Tilstrebe rettferdig konkurranse ved å beregne og benytte prising som omfatter samtlige reelle kostnader og eliminerer kryssubsidiering. 8. Skape større forståelse og oppmerksomhet rundt verdien av å bruke flere II-er stillinger. 9. Avklare instituttansatte doktorgradsstipendiaters forfatteradresse. 10. Institusjonene oppfordres til å gi åpen adgang til forskningsdata i henhold til OECDs retningslinjer for å legge til rette for bedre utnyttelse av dataene. 19

20 6.3 Tiltak i forhold til Norges forskningsråd Norges forskningsråd bør: 11. Stimulere til tverrsektorielt samarbeid 12. I større grad vurdere samarbeid som en føring ved utforming av nye programmer og virkemidler når dette kan gi merverdi 13. Prioritere nye utlysninger av sentre og forskningsinfrastruktur som fremmer tverrsektorielt samarbeid 14. Bedre informasjonen om instituttsektorens mulighet til å delta i nærings-ph.d.- prosjekter og nasjonale nettverksforskerskoler. 6.4 Tiltak i forhold til departement og politisk nivå Norske myndigheter bør: 15. Fullfinansiere samarbeidsprosjekter. 16. Øke basisfinansieringen/rbo slik at frihetsgradene for å forberede og etablere samarbeid og dele oppgaver bedres. 17. Styrke og utvide SAK ordningen slik at den også kan gjelde frivillig samordning mellom UoH-sektoren og instituttsektoren. 18. La sampublisering gi tilsvarende tilleggspoeng i UoH-sektorens RBO som i forskningsinstituttenes basisbevilgning. 19. Komme frem til en prosedyre som sikrer at UoH-institusjonene får uttelling i RBO i prosjekter finansiert av Forskningsrådet også der hvor kontrakten går gjennom en privat samarbeidspart. 20