Daire møter Ever. En novelle av Alyson Noël

Transkript

1 Daire møter Ever En novelle av Alyson Noël

2

3 Når hun ikke veksler mellom å legge beina i kryss og rette dem ut igjen, piller på neglebåndene sine og/eller roter gjennom innholdet i veska, prøver Jennika å dra i gang en samtale jeg helst ikke vil ha. Det kommer slafselyder fra tyggisen hun har bakerst i munnen. «Minner meg om Las Vegas», sier hun. Jeg kikker meg rundt. Veggene er malt i en blank, blek grønnfarge som ser ut som agurkkjøtt og sikkert er ment å være beroligende, og de slitte, grå linoleumsflisene på gulvet er fulle av luftbobler der de ikke allerede har revnet. Lenger fra Las Vegas dekadente glitter og glamour er det ikke mulig å komme. Sammenligningen hennes er så til de grader på jordet at jeg ikke engang gidder å svare. Jeg bare lukker øynene og lar kroppen skli ut mot kanten på den buede plaststolen som er festet både i veggen og gulvet. Alt som er her, er boltet fast til noe. Det er for at gærningene ikke skal kyle møblene på legene som vandrer rundt i korridorene i de hvite frakkene sine. Det er her galskapen bor. Det er her man oppbevarer de sinnssyke. «Minner det deg ikke om Vegas?» Jennika gir seg ikke, og denne gangen sier hun det høyere. Det moren min liker minst av alt i hele verden, er å bli behandlet som luft, og særlig av meg. Så jeg bestemmer meg for å prøve å være grei og bli med på leken. «Tenker du på alle spilleautomatene? Eller mener du den helt drøye køen ved spis-så-mye-grillmat-du-vil-buffeen?» Jeg åpner det ene øyet og ser at hun himler med øynene før det ene øyenbrynet fyker opp og forbi den platinablonde luggen med 3

4 den brede, rosa stripen. Så lukker jeg øynene igjen og prøver å tenke på noe hyggelig. Prøver å lokke fram den kjekke gutten fra drømmene. Men medisinene de propper i meg, får ham til å holde seg borte. «Nei, jeg tenkte på at det ikke er noen vinduer her. Og har du sett at det ikke er en eneste klokke heller ikke noe sted!» Hun rister på hodet og rynker brynene oppgitt, vel så mye på grunn av interiøret som på grunn av knipen jeg har fått oss i. «Hva ventet du deg? Havutsikt og boblebad? Dette er et galehus, Jennika.» Stemmen min er sløv og lei, som om jeg knapt har krefter til å delta i samtalen. «De vil vel ikke at man skal vite hvor mange dager man er blitt sperret inne.» Jennika sukker og lener seg mot meg. Hun begynner å dulle med meg, legger det lange, mørke håret mitt pent rundt skuldrene, som om det spilte en rolle for noen andre enn henne selv. «Det er ikke et galehus, Daire. Det er» Jeg ser på henne fra øyekroken, spent på å høre hvor jakten på den perfekte omskrivningen vil ta henne. «Det er et sykehus.» Hun stønner. «Et anerkjent forskningssenter. Verken mer eller mindre. Dessuten har du jo vært her før.» Når hun begynner å rote gjennom veska for å finne litt rouge som skal gi kinnene mine liv, skjønner jeg at det er på tide å stikke. I Jennikas verden finnes det ingenting en skikkelig makeover ikke kan fikse. Siden hun er en av Hollywoods mest ettertraktede makeup-artister, har hun sett med egne øyne hva slags underverker noen lag med sparkel og glitter kan gjøre. Men ingen hårrufsing eller rouge i verden kan endre det faktum at vi faktisk er på et galehus og at vi er her fordi jeg nylig har fått diagnosen sinnssyk. Jeg går og lar Jennika sitte der i fortrengningens lykkelige verden. Jeg må vekk fra henne og alle disse «psykiatriekspertene», så langt vekk som overhodet mulig. 4

5 «Hvor skal du hen?» spør hun. Stemmen er pipende og engstelig. «Ikke gå for langt, da, det er snart din tur», roper hun etter ryggen min. Jeg kjapper meg bortover korridoren på jakt etter en utgang. Jeg er nødt til å kjenne frisk luft i lungene. Jeg er nødt til å forsøke å huske hvordan det var da livet besto av mer enn stadig nye antipsykotiske medisiner og psykiatriske undersøkelser. Jeg er nødt til å komme meg langt vekk herfra. Jeg setter opp farten. Følger de grønne pilene på de opplyste skiltene, runder et hjørne og suser rett inn i et menneske en jente som er så vakker, og som er omgitt av et så strålende lysskinn at jeg begynner å lure på om hun er en av de lysende skikkelsene som forfølger meg. Og hvis det er tilfellet, er det bare et spørsmål om tid før korridoren fylles av kråker. Og da kommer de til å tre på meg en tvangstrøye og kaste meg inn i en polstret, hvit celle der jeg må tilbringe resten av mitt liv. «Gikk det bra?» Jenta legger en beroligende hånd på hver av skuldrene mine. «Jeg beklager, jeg så meg ikke ordentlig for, og så» Hun legger hodet på skakke, og en strøm av gyllenblondt hår flommer ned langs siden av kroppen hennes. Hun smalner de klare, blå øynene og ser på meg. Og selv om jeg prøver å trekke meg unna, selv om jeg prøver å fortelle henne at det gikk helt fint, er jeg for lamslått av berøringen til å klare verken det ene eller det andre. Det føles som om fingrene hennes er elektriske, som om hele kroppen min er omgitt av energi. Hun strammer grepet om skuldrene mine og senker stemmen. «Du må ikke tro på dem hvis de sier at du er gal», hvisker hun og kikker seg rundt, som om hun var redd for at noen lyttet. «Ikke tro på dem hvis de sier at de lysende skikkelsene ikke 5

6 finnes, for det gjør de. Kråkene også. Det er virkelig alt sammen, det skjer ikke bare i hodet ditt.» Jeg rykker til som om jeg har fått støt. Kommer meg løs fra grepet hennes med tusenvis av spørsmål virrende rundt i hodet. Hvem i huleste er hun? Og hvordan vet hun om det jeg har sett? Har hun lest journalen min? Er hun en gærning som har rømt herfra, og som nå utgir seg for å være ansatt? Hun står rolig foran meg og smiler. «Jeg er ingen av delene. Jeg heter Ever. Ever Bloom. Jeg er synsk, jeg har telepatiske evner, men så vidt jeg vet, er jeg ikke gal. Og jeg er heller ikke en pasient som utgir seg for å være ansatt. Selv om det sikkert bare er jeg som tror deg, så må du stole på meg du kommer ikke alltid til å føle deg så alene. Vi er mange som vet at verden er ganske annerledes enn vi er opplært til å tro.» «Hva gjør du her?» spør jeg, og jeg er fullt klar over at jeg med det bare hopper over de mest vanvittige påstandene hennes og konsentrerer meg om det mer dagligdagse. «Jeg deltar i et forskningsprosjekt her. Om NDO.» Og som svar på det uforstående ansiktsuttrykket mitt tilføyer hun: «Folk som har hatt en nær døden-opplevelse.» «Har du dødd?» Jeg lar blikket fare over henne og tenker at hun må være den rareste jenta jeg noen gang har møtt. Likevel er det noe ved henne som er så beroligende at jeg ikke engang vurderer å løpe min vei. «Ja, mange ganger.» Hun hever skuldrene og ser på meg med et lurt glimt i øyet. «Det kommer du også til å gjøre.» Jeg legger vekten over fra det ene beinet til det andre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det. «Men du», sier hun og ser på klokka si før hun kaster et blikk mot døren bak seg. «Det eneste du trenger å vite, er at du ikke er gal. Virkelig ikke. Så du må ikke høre på dem. Lytt til hjertet ditt, så trår du aldri feil.» Jeg nikker, for jeg føler på meg at hun snakker sant. 6

7 «Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å prate, men» Hun snur seg og smiler når herr Høy, Mørk og Kjekk i egen person kommer gjennom døren og stiller seg ved siden av henne. «Vi er litt sent ute», sier hun. «Og det er jo ikke så rart når du ikke lar meg mane fram en parkeringsplass.» Han gir henne en uåpnet vannflaske, og smilet hans er så uimotståelig at jeg må tvinge meg selv til å se en annen vei. Og da altfor sent kommer jeg på det hun sa om at hun kan lese hva folk tenker. Det megetsigende smilet hun gir meg, er vel et slags bevis på at hun nettopp knep meg i å sikle på kjæresten hennes. «Dette er Damen. Damen Auguste», sier hun og lener seg mot ham. Hun passer perfekt inn ved siden av ham, som om de var to puslespillbrikker lagd for å være sammen. «Jeg heter Daire», sier jeg når det går opp for meg at jeg ikke har presentert meg ennå. «Jeg tror moren din ser etter deg.» Damen nikker mot noe bak skulderen min, og ganske riktig der står Jennika og venter med morsk mine og hendene i siden. «Her.» Ever legger vannflasken i hånden min. «Si at du gikk for å kjøpe noe å drikke. Ikke fortell henne at du nesten rømte. Da blir hun bare sint, og det er det siste du trenger. Dessuten er du klar for å møte dem nå, er du ikke?» Jeg skal til å gi henne vannet tilbake, men det tar ikke mer enn et sekund før en ny flaske bare dukker opp i hånden hennes. Og jeg blir så opptatt av å måpe og blunke at jeg nesten ikke får med meg det neste hun sier. «Husk hva jeg sa. Tro på det du ser, tro på det hjertet ditt vet er sant. Ikke hør på det de prøver å fortelle deg.» Jeg nikker og ser en siste gang på Ever og Damen, og håper at litt av deres magi og optimisme har smittet over på meg. Idet jeg begynner å gå mot Jennika, som nå roper på meg fra den 7

8 andre enden av korridoren, sier Ever: «Det er en større mening med livet ditt, Daire Santos. Du må bare tro på deg selv.» Jeg stanser og ser spørrende på henne. Jeg skal til å si at jeg heter Lyons til etternavn, ikke Santos, men hun bare smiler og nikker og vil ha meg til å gå. Jeg skynder meg bort til Jennika og lar henne legge armen rundt meg. Idet hun fører meg bort, klamrer jeg meg til Evers forsikringer om at de lysende skikkelsene er virkelige. Kråkene også. Og selv om jeg er den eneste som ser dem, er jeg ikke gal. Det er bare et tegn på at det er en større mening med livet mitt. Jeg kan bare krysse fingrene for at det stemmer. Oversatt av Henninge M. Solberg 2012 av Alyson Noël, LLC. Etter avtale med forfatteren. Med enerett Kagge Forlag AS (norsk utgave)