John Green, Maureen Johnson og Lauren Myracle. La det snø. Én jul. Tre kjærlighetshistorier. Oversatt av Stian Omland, MNO.

Transkript

1

2 John Green, Maureen Johnson og Lauren Myracle La det snø Én jul. Tre kjærlighetshistorier Oversatt av Stian Omland, MNO Gyldendal

3 Oversetterens forord Kan vi bli enige om noe før vi begynner? At når amerikanerne i disse historiene snakker om julaften, mener de naturligvis kvelden den 24. desember, men at dagen likner mer på vår norske lille julaften, ettersom de ikke har noen planer om å dra til med skikkelig julefeiring-med-tre-og-stjerne-og-pakker-og-julemat-ogsånn før dagen etter, deres egentlige jul, vår første juledag. Ja? Greit, la det snø.

4 Jubilee og juleekspressen Maureen Johnson

5 Til Hamish, som for meg legemliggjorde «kjør utfor veldig fort, og hvis noe kommer i veien, så sving»-skolen for hva man skal gjøre i en snøkledd skråning. Og til alle som jobber og sliter bak fasaden i et kjempeselskap, til hver eneste person som har måttet si grande latte tre tusen ganger om dagen, til enhver sjel som noen gang har måttet ta seg av en kortleser som ikke virker i julerushet denne er til dere.

6 Kapittel 1 Det var julaften. Eller, strengt tatt var det ikke aften, men relativt tidlig om ettermiddagen på julaften. Men før jeg tar deg med inn i handlingens bankende hjerte, er det én ting vi bør få unnagjort. Jeg vet av erfaring at hvis det ikke blir nevnt før senere, kommer det til å distrahere deg så kraftig at du ikke kommer til å klare å konsentrere deg om noe annet jeg forteller deg. Jeg heter Jubilee Dougal. Bare la det synke inn et øyeblikk. Ikke sant, det er ikke så ille når du får høre det med en gang. Bare tenk deg at jeg hadde vært halvveis gjennom en eller annen lang historie (som jeg snart kommer til å være) og så hadde sluppet den i fanget på deg. «Å, forresten, jeg heter Jubilee.» Du hadde ikke hatt peiling på hva du skulle gjort. Jeg innser at Jubilee er litt sånn strippernavn. Du tror sikkert at jeg har sverget troskap til stanga. Men nei. Hadde du sett meg, ville du ganske så fort skjønt at jeg ikke er stripper (tror jeg). Jeg har en liten svart bobfrisyre. Jeg bruker briller ganske ofte, og linser når jeg ikke gjør det. Jeg er 16, jeg synger i skolekoret, og jeg

7 er med i mattekonkurranser. Jeg spiller landhockey, som ikke akkurat har den buktende, oljeglatte elegansen som er stripperens varemerke. (Jeg har ingenting imot strippere, i tilfelle noen strippere leser dette. Jeg er bare ikke en av dem. Hovedbekymringen min, på strippefronten, er lateksen. Jeg tror at lateks sannsynligvis ikke er bra for huden, fordi den ikke lar den puste.) Innvendingen min er at Jubilee ikke er et navn det er en slags fest eller feiring. Ikke spør meg hva slags. Jeg hadde i hvert fall ikke gått hvis jeg hadde blitt bedt. Det høres ut som en greie hvor du må leie en stor oppblåsbar dings, pynte med flagg, og legge en komplisert plan for avhending av søppel. Når jeg tenker på det, kan det kanskje være en slags låvefest. Navnet mitt spiller en viktig rolle i denne historien, og som jeg sa, det var julaften. Det var en av de dagene da du føler at livet liker deg. Eksamen var over, og det var skolefri fram til nyåret. Jeg var alene hjemme, og huset føltes koselig og fint. Jeg hadde pyntet meg til kvelden, et nytt antrekk jeg hadde spart til svart skjørt, tights, en rød T-skjorte med glitter, og de nye svarte støvlene mine. Jeg drakk litt eggetoddilatte som jeg hadde laget selv. Alle gavene mine var ferdig pakket inn og lå klare. Alt sammen var forberedelser til den store begivenheten: Klokka seks skulle jeg dra hjem til Noah Noah Price, kjæresten min til familiens årlige julaftenkoldtbord. Price-familiens årlige julaftenkoldtbord er svære greier i akkurat vår historie. Det var sånn vi opprinnelig

8 ble sammen. Før koldtbordet var Noah Price bare en stjerne på himmelen min konstant, velkjent, skinnende, og høyt hevet over meg. Jeg hadde kjent Noah siden fjerde klasse, men det var som om jeg kjente ham på samme måte som jeg kjenner folk på TV. Jeg kunne navnet. Jeg så serien. Jo da, Noah var litt nærmere enn det men, på en måte, når det er virkelig, når det er ditt eget liv kan personen virke enda fjernere og mer uoppnåelig enn en ekte kjendis. Man får ikke nødvendigvis et nært forhold av å være i nærheten av hverandre. Jeg hadde alltid likt ham, men det falt meg aldri inn å like-like ham. Jeg trodde aldri at det var en saklig ting å ville ha. Han var et år eldre enn meg og tretti centimeter høyere, han hadde brede skuldre, glimt i øyet og bølget hår. Noah var full pakke atletisk, skoleflink, elevrådsformann typen man tror bare kan være sammen med modeller eller spioner eller folk som får laboratorier oppkalt etter seg. Så da Noah inviterte meg med på el koldtbord på julaften i fjor, var det omtrent som om et av øyeeplene mine sprakk av opphisselse og forvirring. I tre dager etter at jeg hadde fått invitasjonen, klarte jeg ikke å gå rett fram. Det var så ille at jeg faktisk bevisst måtte øve på å gå på rommet mitt før jeg dro hjem til ham. Jeg ante ikke om han hadde bedt meg fordi han likte meg, eller om moren hans hadde tvunget ham til det (foreldrene våre kjenner hverandre), eller fordi han tapte et veddemål. Alle vennene mine var like opphisset, men det virket som de skjønte det bedre. De forsikret meg om at han hadde sett på meg i mattekonkurransene, hadde ledd

9 av forsøkene mine på trigonometrivitser, hadde nevnt meg når de snakket med ham. Det var bare helt sprøtt like rart som å oppdage at noen hadde skrevet en bok om livet mitt eller noe. Da jeg kom dit, satt jeg mesteparten av kvelden trygt i et hjørne og snakket med søsteren hans, som (selv om jeg er glad i henne) ikke akkurat er dyp. Det er begrenset hvor lenge man kan snakke om favoritt-hettegensermerkene sine før man kjenner at mørket senker seg over samtalen. Men hun har en egen evne til å holde det gående. Elise har noen Meninger om Saken. Jeg tok omsider en pause akkurat da Noahs mor satte fram enda et fat og jeg kunne bruke Å-unnskyld-men-detser-kjempegodt-ut-unnskyldningen. Jeg hadde ingen formening om hva som lå på fatet, men det viste seg å være julesild. Jeg begynte å rygge unna, men moren hans sa: «Du må prøve en bit.» Som det flokkdyret jeg er, gjorde jeg det. Men denne gangen var det bra, for det var da jeg la merke til at Noah holdt øye med meg. Han sa: «Jeg er så glad for at du tok litt.» Jeg spurte hvorfor, for jeg hadde virkelig en mistanke om at alt bare var et veddemål. («Ja vel, jeg skal be henne, men dere skylder meg tjue dollar hvis jeg kan få henne til å spise sild.») Og han sa: «Fordi jeg har spist av den.» Jeg sto fortsatt der med det jeg antar var et hinsides fjernt og komplett idiotisk uttrykk i ansiktet, så han la til: «Og jeg hadde ikke kunnet kysse deg hvis ikke du også hadde spist litt.» Det var jo både ekkelt og åndeløst romantisk. Han kunne vel bare ha gått opp og pusset tennene, men han

10 ble hengende i nærheten av fisken for min skyld. Vi snek oss ut i garasjen, hvor vi klinte under hylla med det elektriske verktøyet. Det var da det begynte. Så akkurat den julaftenen som jeg skal til å fortelle om, var ikke en hvilken som helst julaften: Den var ettårsdagen vår. Det var nesten utrolig at det hadde gått et år. Alt hadde gått så fort Det er nemlig sånn at Noah alltid er veldig opptatt. Da han kom ut i verden, bitte liten og sprellende og rosa, måtte han sikkert ta fotavtrykk og komme seg ut av sykehuset så fort som mulig for å rekke et møte. Nå som han går sisteåret, spiller på fotballaget og er elevrådsleder, er fritiden hans blitt redusert til nesten ingenting. Jeg tror at på det året vi hadde vært sammen, hadde vi vært på ti tolv ordentlige dater hvor bare Noah og jeg dro et sted helt for oss selv. Omtrent én gang i måneden. Vi stilte opp sammen både titt og ofte. Noah og Jubilee på elevrådets kakesalg! Noah og Jubilee ved loddbordet til inntekt for fotballaget! Noah og Jubilee under matinnsamlingen, i hjelpelærerrommet, på planleggingsmøtet til homecomingballet Noah var klar over det. Og selv om i kveld var en familiebegivenhet med mange gjester, lovet han meg at det skulle bli tid til bare oss to. Han hadde sørget for det ved å hjelpe til på forhånd. Hvis vi stilte i selskapet i to timer, lovet han at vi kunne rømme inn på bakrommet og gi hverandre gaver og se Grinchen sammen etterpå. Han skulle kjøre meg hjem, og så skulle vi stikke innom oss en stund Og så ble foreldrene mine arrestert, så klart, og alt gikk rett til helvete.