Okhaldhunga Times Oktober Kjære venner Her er det fruktbart for tiden. Alt spirer og gror, det er vått og varmt.

Transkript

1 Okhaldhunga Times Oktober 2013 Kjære venner Her er det fruktbart for tiden. Alt spirer og gror, det er vått og varmt. På bildet sees litt av huset vårt bak badminton-nettet. Slyngplantene med gresskar, squash, «iskus» og andre godsaker omfavner og underlegger seg alt. Også på åkrene gror det. Rismarkene står under vann, og vokser og modner ennå en måneds tid. Det er de relativt velstående som eier jord som ligger slik til at terrassene kan settes under vann, så risen kan gro. Ris gir større avlinger, og smaker bedre, enn hirse og mais fra de fattiges tørre jordstykker. Disse risaksene er grunnlag for velstand. En samfunns-støtte Vi har kjent henne i mange år. Møtte henne først da mannen hennes var innlagt her lenge og ble behandlet for en «kald abcess», tuberkulose, i magen. Hun var hos ham kontinuerlig, stelte og hjalp ham gjennom måneder. Han ble bra til slutt. Kort etter forlot han henne og de tre små barna deres, flyttet til byen, og har ikke latt høre fra seg på flere år. De har to friske små barn, men den eldste datteren på seksten år har en vanskelig epilepsi, og er utviklingshemmet. Mammaen er bitteliten, ikke stort større enn datteren. Men hun har båret datteren til sykehuset mange ganger, når sykdommen hennes har gått inn i en krise. Denne gangen kom de nesten for sent, for hun kviet seg for å overlate de to minste barna til sin 75 år

2 gamle far mens hun bar eldstejenta til sykehuset igjen. Da de til slutt kom fram hit fant vi at datteren hadde sepsis (blodforgiftning), og var blitt ekstremt blodfattig. Datteren fikk antibiotika, og blod fra en student på Helseskolen vi har her og fra en av de norske medisinerstudentene, og ble bedre. Etter få dager måtte mamma ta henne på ryggen og gå hjem igjen, for hun fikk høre at minstedatteren var blitt syk og bestefar ikke greide å stelle henne. Mens vi venter på myndighetene I 16 år har hun nå sett etter denne sterkt handikappede datteren. Nå er hun tung å bære. Men stor var forventningen da myndighetene begynte å gi handicap-kort ut til de dårligste, som indikerte at de kunne få et støttebeløp i måneden hos myndighetene lokalt. Noen få har fått, mens veldig mange fremdeles lever i håpet. Etter flere år har de ennå ikke fått de etterlengtede pengene. Pga datterens tilstand har de rett til en støtte på 58 kroner i måneden. En slik støtte på 58 kroner ville bli nesten nok til en sekk ris i måneden! Det ville utgjøre en stor forskjell, nå som mannen har reist i fra henne og hun som aleneforsørger ikke kan gå fra datteren, som ikke kan klare toalett eller mat selv. Så inntil myndighetene kommer med det de har lovet, gir vi henne en sekk ris i måneden fra sykehuset. Her bærer hun den hjem. Det gjør en stor forskjell. Det er slike kvinner som er samfunns-støttene her. De er sosialvesen, helsevesen og mye mer, for sine familier. Vi skjønner ikke hvor hun tar kreftene fra, og vet ikke hvor lenge hun vil orke dette. Vi kjenner henne ikke så godt, ikke personlig. Men slike som henne bidrar til å gi styrke til våre dager. Fullt i Training Hall Fremdeles er det fullt hos oss. Det vil si, det blir fullere og fullere, og vi gleder oss stadig mer til å kunne flytte inn i nye lokaler.

3 Her går vi morgenvisitt til de pasientene som er innlagt i det rommet som het «Training Hall» før det måtte tas kontinuerlig i bruk som pasientrom. Det er så vidt leger og sykepleiere har plass til å gå mellom sengene. Det er unge nepali-leger og sykepleiere som snakker med pasientene, og de norske medisinerstudentene Astrid og Ane Marte følger godt med. Hvor er kirken? Noen ganger går det fort her! En søndag tidligere var det snakk om vi måtte rive kirken for å bygge den opp helt på nytt. Da jeg kom dit sist søndag opp ble jeg litt forvirret, det var jo bare en steinhaug! Men i det lille nye tilbygget, som viste seg ikke å passe i høyden til gamle, var menigheten samlet i underetasjen, som skal bli for barne- og ungdomsarbeidet. Litt sent kom jeg, og det var nesten uråd å lukke opp døra, som vendte innover.. Der var det pakka fult! Hvordan dette blir det slutt, det vet bare Gud.

4 Døpefont i den store katedralen. Men det var rikelig plass i den store katedralen, dit hele menigheten gikk på tur etterpå. Erfarne karer bygget raskt en fin demning, mens damene sang og åtte dåpskandidater forberedte seg i en liten klynge sammen med presten, på det store skrittet de nå sto overfor. De kom fra hindu- og shamanistisk bakgrunn, hjem til en levende Gud. Det endrer hele deres liv. Stor var gleden da de reiste seg fra vannet. Den fortapte sønn vender hjem fra en plast-fabrikk i Calcutta Mange vil huske Kesheri Maya som har vært med oss i OT lenge. Henne lille sønn som viste seg å være en datter og en «salt-taper», men som greier seg så fint. Hun selv kom til tro den gangen hun fikk barnet. Hun har kommet seg igjennom mye spott i landsbyen til at hun nå er blitt den de kommer til når de søker hjelp i livet. Hun var så overveldet over hvordan livet hadde vendt seg til gode, før jeg reiste hjem til Norge. Det var bare en ting igjen. Mannen som var blitt borte i Calcutta. Om bare han kunne komme tilbake som en troende mann! En bønn over all forventning, men vi fikk en forventning. Da jeg kom tilbake, var han jammen kommet tilbake, - og midt i et tøft arbeidsliv i en plastikkfabrikk, bestemte han seg for å bli en kristen, slik hans mor og kona hadde blitt. Han ble syk, undersøkt på kryss og tvers uten at noe galt ble funnet, men det fikk han hjem. Vel hjemme på Okhaldhunga sykehus slapp angsten ham, og de bygger et nytt familieliv i fred sammen i dag.

5 Saroj tilbake til livet Saroj kom midt i august, 11 måneder gammel. Han hadde langvarig diare, og medfødt ganespalte. Vekt 3,900 gr. Foto: Dorothea Vestøl Fem uker senere: Vekt 5,300 g. Nå ler og krabber han. Hva er mirakelkuren? Unicef har lansert en pakke som kalles «Ready to Use Food Treatment», RUFT. Det inneholder peanøttsmør, olje, melkepulver og sukker. Barn som ikke er veldig underernærte, blir kvalme og kaster opp av det. Men Saroj har spist 60 pakker i løpet av 5 uker! Etter sykehusoppholdet hadde han tre uker på ernæringssentret, og før han gikk hjem fikk vi ham over på vanlig kosthold. Soroj hadde vært syk bare to måneder, men shamanen hadde fortalte at dette barnet var det ingen vits i å ta med til «Mission» (som de kaller sykehuset her). Det ville dø uansett. De kom likevel tilslutt, to dagers gange fra nabofylket. Det var ikke forgjeves! Året som gikk - Ble avsluttet 15. juli i Nepal. Da teller vi opp: På mødreventehjemmet var det 288 mødre som bodde før fødslen. Alle hadde med en venn. De fikk mat, det kostet 58 rupee døgnet for mat, ved og gass, for en person. Dvs. tre kroner døgnet, kan noen slå den kostprisen? Det er billig å spise sunt! Det var 22 underernærte barn, det er færre enn tidligere. Det ser allerede ut som det blir langt flere i år. Det var 688 fødsler på sykehuset i år. Det vokser jevnt, men vi er ikke fornøyde før det er 1000! Nye lokaler vil nok gjøre det mer fristende? Det var 1670 barn under 12 kg som fikk gratis behandling, og av dem var 49 % jenter! Det var 3139 pasienter som fikk støtte til å betale sine regninger. Omkring halvparten av dem er hva vi kaller «Very Very Poor», det er de som ikke har mer jord en det som kan brødfø familien i to måneder, og er avhengige av dagarbeid resten av året. Til sammen fikk de kr ,- i støtte, som sikret dem en god behandling de ikke selv kunne klart å betale. Uten slik støtte ville mange blitt skjøvet under fattigdomsgrensen for alltid. Det er også i år gjort gratis operasjoner til kvinner med livmorfremfall. Det er en gruppe fattige kvinner med mange barnefødsler bak seg. De lever som en utstøtte, og lukter vondt.

6 Det er nepalesiske myndigheter og en sveitsisk organisasjon som har gitt penger inn til dette. Ett hundre kvinner har fått en slik operasjon, som hjalp dem tilbake til det sosiale liv. Til sammen er det mennesker som har fått støtte til helsetjenester. Men det er mange flere pasienter som kommer til sykehuset og som betaler for sine helsetjenester selv. Til sammen pasienter fikk behandling i året som gikk. Takk til alle som er med og driver sykehus i himalayafjellene! En herlig blanding På andre sykehus blir pasientene innlagt på sine ulike avdelinger, fødende på Fødeavdeling, barn på Barneavdeling og pasienter med infeksjonssykdommer på Infeksjonsavdeling. Slik unngår de at for eksempel nyfødte smittes med farlige infeksjoner som tuberkulose. Vi skulle ønske det var slik her hos oss! Men foreløpig går det ikke. Når det er sprengfullt må nye pasienter legges der det finnes en ledig seng, eller er plass til en ekstra-seng. Denne lille gutten hadde vært plaget lenge med kløe og sår fra et infisert eksem. Som det framgår av bildet måtte han legges inn på samme rom som en eldre mann som har fått på seg en maske, fordi han hoster og vi mistenker at han kan ha tuberkulose. Det er langt fra ideelt. Han venter på at det nye sykehusbygget stå klart, for i øverste etasje der skal han få en egen Barneavdeling, uten suspekte tuberkulose pasienter i nabosengen! Nytt hus, med penger fra Sveits Okhaldhunga sykehus har mange støttespillere. Gjennom mange år nå har Normisjon vært den største bidragsyteren, men det finnes flere. Den sveitsiske ambassaden i Katmandu har fattet interesse for arbeidet her, og har tatt på seg å bidra med midler, spesielt til sykehusets

7 strømforsyning som alltid har vært et svakt punkt. De bidrar med solcelleanlegg, ny generator, transformator, vaskemaskiner m.m. Og ikke minst, et nytt teknisk hus: Første etasje i dette huset skal være sentral for sykehusets strømanlegg og andre etasje blir lokaler for vår vedlikeholdsavdeling. Og så det mest spennende: I tredje etasje blir det kantine! Det har vi ikke hatt før. Både pasienter, pårørende og stab gleder seg. Arbeidstittel er «Valley View»! Her støpes gulvet i andre etasje, og det er full fart med mange trillebårer. Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no