Okhaldhunga Times August 2014

Transkript

1 Okhaldhunga Times August 2014 Kjære naboer i Okhaldhunga Vi har jo nettopp kommet tilbake hit til Nepal, og dere lurer kanskje på hvordan det står til i det landet der vi var i sommer. Her er noen eksempler på ting vi la merke til: Sykehus er viktig der også. Beredskap med helikopter gjør at de fleste i landet kan rekke fram til sykehus innen 45 minutter. Nå kreves det at dette må gjelde alle. De regner ofte i minutter der, når vi i Nepal teller timer eller dager. Tenk om alle her kunne nå fram til sykehus innen 24 timer ved akutt sykdom! Det er en god målsetting, og kanskje realistisk om noen år. Men minutter «Så er det kanskje et lite, tett befolket land?» - tenker kanskje de av dere som husker fødende hos oss, her mange må bæres over fjell og dal i dagevis, og opplever at barnet dør og kanskje moren dør på veien. Feil. Landet vi har vært i har det dobbelte av Nepals flateinnhold, og bare femteparten av folketallet. Men folk der tas godt vare på. Vi kunne ha lyst til å fortelle dem hvor heldige de er. Nesten alle som vil jobbe, har en jobb. Og unge mennesker kan velge hva slags utdannelse de vil ha, og mange kan velge mellom flere jobber. Skolene er gratis. Derfor kan selv fattige barn gå på gode skoler. For skolene blir ikke eid av rike mennesker som skal tjene penger på dem som her, men av staten. Nei, skolene er ikke korrupte, selv om de er offentlige. Det er sjelden noen må betale penger «under bordet» for å få en jobb, eller en studieplass. Nei, de tar ikke inn nepali-barn. Folk i det landet «handler» mye, mange nesten hele tiden. Tidligere betydde ordet «å handle» det samme som «å gjøre». Men nå bruker de det bare i betydningen «å kjøpe», som om det er det viktigste de gjør. Det kan bli som en sykdom. De «handler» hele tiden. Og den sykdommen er smittsom, det merket vi på oss selv. Vi begynte å tro at vi trengte å kjøpe en masse ting, som vi lever godt uten her. De kan velge mens de «handler» også. I lokalbutikken vår talte jeg en dag at de hadde nøyaktig 47 ulike frokostblandinger, og 50 ulike typer brød i hyllene. Spørsmålet er ikke, som her, om du har brød. Spørsmålet er hvilket brød du vil ha. Mange der tror at valgfrihet er det aller viktigste i livet. Her vet vi at en kan være fri hvis en har nok brød. Noen som har reist mellom landene våre og sett de store forskjellene, sier at «det er som to forskjellige verdener». Og så tror de at de hører til bare i den ene av dem. Så feil kan man ta. Det finnes ikke to verdener, bare én. Det som skjer der, påvirker livet her. Når breene nå smelter her rett over oss i Himalaya, så har det å gjøre med høy oljeutvinning der. Pengegaver derfra er i ferd med å skape et nytt sykehus her. Epidemier, varer og vær krysser landegrenser hele tiden. Vi hører sammen. Kjære venner i Norge (Dere kan godt få lese det over, dere òg.)

2 Så er vi på plass igjen her hjemme i Okhaldhunga, etter en fin tid i hjemme i Norge. Reisen mellom våre to hjem utløser alltid en del tanker og følelser, som dere ser over. Grønt sykehus De nye bygningene kommer seg, blir det ikke fint? Vi vil ha et grønt og miljøvennlig sykehus, og det ser det ut til å bli: Strømforsyningen fra det nasjonale strømnettet er mangelfull og ustabil, og diesel til generatorene er dyrt og lite miljøvennlig. Men solceller er tingen! Vi har fått støtte av den sveitsiske ambassaden i Nepal til å sette opp et stort solcelleanlegg. Hele taket på den nye sykehusbygningen skal dekkes av solceller, her ser vi at noen av de siste solcellene festes på stativet som vender mot sør. Dette blir miljøvennlig. Første dag på jobb. etter Norges-ferie var en oppvåkning til virkeligheten igjen. Jeg ble tatt av fattigdommen. Spørsmålet kom til meg, hvordan i all verden kan de klare å overleve selv og endog bringe opp barn i slike liv? Det er beundringsverdig. Dawa var en av dem som møtte meg. Han er 11 år, og hadde falt ned fra et tre og brukket lårbeinet stygt, med en løs bit. Det var det ikke sikkert han ville bli frisk bare ved å ligge i strekk. Derfor anbefalte legene dem å ta han til Katmandu.

3 Faren ble helt fortvilet og klarte knapt å tenke. Da må vi fra sosialkontoret inn for å finne muligheter sammen med dem. Faren så bare for seg at gjelden steg så de helt mistet kontrollen over eget liv. En forståelig tanke. Foreldrene har ingen jord selv og bor i et meget enkelt ett roms hus på andres land, som de må betale med arbeid for å bo på. De lever av hva mor og far klarer å arbeide inn som dag-arbeidere. Far jobber med stein og husbygging. Ikke dårlig, men det er jo ikke hver dag han får jobb. Er han heldig kan han tjene 400 rupi dagen. Moren kan tjene 100 rupi om dagen på jordene. Men de har et lån på rupi, til 3 % månedlig rente. (Regn litt på det:) Hvis begge to får jobb hver dag og ingen barn er syke en måned, kan de betale halvparten av rentene, mens resten legger seg på gjelda, - og slik vokser gjelda dag for dag. De har ingen jord. Hva er så lånets sikkerhet? Jo det er de tre sønnene som en dag vokser til, de må reise utenlands og tjene inn gjelda de fikk for å kunne vokse opp. Vi skjønner farens panikk. Men det ble en vei. Vårt vennskapssykehus, Anandaban, ville ta imot ham. Vi fikk det til uten at familien selv måtte betale noe, og gutten fikk et stålrør i lårbenet som sikrer en arbeidsfør framtid. Tre dager med mor på ryggen. En gammel mor, 58 år, bor nordøst i nabofylket i nord. Hun hadde vært syk i 4 måneder, men det var ikke før magen var like stor som ved en graviditet at de la ut på den lange ferden til sykehuset. Sønnen tar opp et lån, og bærer sin mor i en kurv på ryggen i tre dager til bilveien. Da er det en lang dagstur igjen i bil. Når hun kommer fram til sykehuset blir hun operert, og legene kan ta ut en godartet svulst fra eggstokken, på 4,7 kg! Ikke rart hun er lettet og glad når hun kunne reise hjem frisk og slank! Lånet sønnen hadde tatt før avreise, strakk ikke til, men pasientstøttefondet kunne hjelpe dem med halvparten av regningen. Et stort smil og mye takknemlighet fylte sosialkontoret!

4 Regntid Det er sommer her i Nepal også, med «godt og tjenlig vær». Ikke for turister og soltilbedere, men for landsbyfolket. Regnet strømmer ned mange ganger om dagen. Og selv når det er oppholdsvær kjennes det at luftfuktigheten holder seg nær 100 %. Det er nå risen må plantes, for at den skal kunne stå i vann gjennom de månedene den vokser. Nær bunnen av dalen er terrassene brede og fine, som her. Den nærmeste terrassen pløyes med okser, mens den litt bortenfor er ferdig pløyd så risen kan plantes. Alt gjøres for hånd. Regntidens gleder og sorger for oss som ikke dyrker ris selv: Noe av det beste med sommeren, er at det er mangosesong. Det må være verdens beste frukt. Vi gledet oss til denne en ettermiddag. Men snutebillen hadde funnet den først, og hadde bodd i den gjennom hele sin barndom. Nedtur. Hull i magen Det er alltid spennende med folk som kommer hit til sykehuset med vondt i magen. Riktignok har over 90 % av dem sykdommer som kan behandles med enkle medisiner og gode råd, men noen må opereres. For noen dager siden kom det inn en kar som hadde fryktelig vondt. Og det var en historie som tatt rett fra en medisinsk lærebok:

5 Røntgenbildet viste «fri luft i bukhulen», her ser vi den over leveren. Da har det gått hull på magesekk eller tarm, og må opereres. Ved operasjonen fant vi et hull på magesekken. Derfra hadde syre og luft lekket ut i bukhulen. Heldigvis hadde det bare vært åpent i noen timer, så det gikk greit å lukke. Mannen kom seg etter noen dager, og kunne reise frisk hjem. Heldigvis var han en av dem som bor bare noen timers bilkjøring fra sykehuset. Tuberkulose-familien Tuberkulose igjen, blir vi aldri ferdige med å skrive om det? Nei, det kan jeg love. Denne feige fienden, som alltid ligger i bakhold for å ta samfunnets svakeste og fattigste når de er på det mest sårbare, skal vi fortsette å avsløre så lenge vi er her. Den unge moren hadde skrantet helt siden hun var gravid med sin yngste datter for et år siden. De bor i Sindhuli, et distrikt langt herfra. Sykehuset og helsepostene der hadde de vært på, men ikke fått hjelp. Til slutt foreslo noen at de skulle dra til Okhaldhunga, «for der er det et sykehus hvor de behandler fattigfolk». De kom hit for to måneder siden, mens vi var i Norge. Folk her forteller at moren var utmagret, veide 25 kg og kunne ikke gå. Hun kom med mann og tre barn. Det viste seg at hun hadde lungetuberkulose, og hadde smittet barna sine. De to litt eldre barna var ikke så alvorlig syke, ennå. Men den yngste datteren var underernært og apatisk, slik så hun ut da hun kom. De mange amulettene forteller om gjentatte besøk til shamaner. Hun var ett år gammel, og veide 3,5 kg. I dag, etter to måneder med melk, egg, supermel, og medisiner, veier hun 5,7 kg.

6 Hele familien er lagt inn på den nye tuberkulose-avdelingen vår. Her sitter de foran rommet sitt en dag jeg nylig gikk visitt der. Pappa n har fått jobb i sykehus-utbyggingen. De har fått tilbake lyset i øynene nå. Mor har nok fått en varig lungeskade, men selve tuberkuloseinfeksjonen er i bedring. Alle kan se at barna kommer seg. De er på vei ut av fiendens klør. I år blir det jul i ny kirke! Det har lenge vært en drøm om at vi skal kunne feire julen 2014 i egen kirke. Nå tror vi på det. Et stort kirkerom! Alle er begeistret, og det vokser i takt med gaver fra menighetens egne medlemmer. Det var moro å komme tilbake til kirken i Okhaldhunga, som har vokst på flere måter i sommer.

7 Sherpaene har nådd toppen! I 40 år har ildsjeler arbeidet for at det Nye testamentet kunne bli lest på sherpaenes eget språk. Endelig, den 29. april i år, var det en stor samling med flere hundre sherpaer og mange gjester som kunne ta imot det Nye Testamente på sherpa språket. De siste 15 årene har sherpaene selv mer og mer vært drivkraften i oversettelsesarbeidet. Der har Caleb Sherpa, som mange av leserne kjenner, spilt en viktig rolle. Åse Vendel var med på den store festen. Sammen med sin mann, Dag, var blant de første som arbeidet med språket. Dag fikk ikke se fullførelsen, men datteren Liv fikk være med. På sommer i sør kunne hun overrekke Sherpa NT og en takkepalett til Normisjon som har støttet sherpakirkens bidrag til oversettelsen de siste ti årene. Liv bærer historien videre Liv Vendel overrakte Sherpaenes Nye Testamente til Normisjon, sammen med takken fra Sherpakirken. Samtidig har Liv sagt ja til Nepal selv, og reiser ut i tjeneste for Normisjon i UMN, helt vest i landet. Der skal hun arbeide med kvinne-tradisjoner. Liv er jordmor og kan bli til god hjelp for kvinner som ønsker et bedre liv, færre barn og sikre barnefødsler. De ønsker hjelp til å kunne forme sine liv selv. Det er langt flere regler og tradisjoner som kvinnene lider under i vest enn her i øst. Hun ventes til Nepal i januar. Vi gleder oss! Student-inntrykk I Okhaldhunga Times før sommeren spurte vi om noen av medisinerstudentene som har vært her ville dele noen inntrykk herfra. Det ville de. Under forteller Fredrik Skår om en opplevelse her: «Mitt opphold ved Okhaldhunga Sykehus: Som norsk medisinstudent på et sykehus i Nepal er det mange situasjoner man kommer opp i som gir rom for sterke følelser. Det er en setting helt utenom det normale, ikke bare fordi forholdene på sykehuset er annerledes enn i Norge, men også fordi personene man møter kommer med et vidt forskjellig utgangspunkt og forventning. Selv var jeg i Nepal for å se fødselsrutinene ved sykehuset, men historien jeg vil dele er fra et annet fagfelt. Hud. Vi møter en 18 år gammel gutt på en av morgenrundene. Han bruker caps og en buff ganske langt opp over ansiktet. Han har en sykdom kalt Xeroderma Pigmentosum. Det er en genetisk sykdom hvor UV-strålenes skade av DNA ikke kan rettes opp på normal måte. Man får blemmer, blir lett solbrent og får åpne sår i huden helt fra barneårene. Behandling er egentlig å unngå sollys, men dette er ganske uunngåelig for de fleste mennesker. Denne gutten er godt kjent ved sykehuset og kommer denne gang innom på grunn av en infeksjon på øyet. Behandlingen for dette går greit, men sykehuset

8 velger å holde på gutten for observasjon. I kulissene er historien noe annerledes. Hans 13 år gamle bror har samme sykdom, og hans mor er nå i Kathmandu for å se en spesialist der. Det viser seg etter hvert at moren i stedet har dratt til en heksedoktor. Far er alkoholiker. Vi vil ikke sende 18-åringen noen av stedene. Det kommer over meg hvor forferdelig denne situasjonen er. Forståelsen for sykdommen er lav, og gutten sitter foran oss med dårlige utsikter. De fleste som har denne tilstanden får kreft i svært ung alder. Han blir stirret på det meste av tiden, og når sårene står lenge nok begynner de å lukte. På sykehuset behandler folk ham mer normalt, og det virker som han liker seg der. Jeg setter meg litt ved siden av ham, og i mangel på språk tar jeg opp en iphone og begynner å spille. Han sitter ved siden av og ser på. Han smiler. For meg er dette et sterkt minne. Den sårbare gutten med de dårlige utsiktene. En familie med to sønner som ikke kan være ute i solen. For en familie på landsbygda i Nepal betyr disse to sønnene mest sannsynlig at man ikke får ført familien videre. Dette vet foreldrene og det vet barna. Jeg føler da at man tydelig ser at man må behandle mennesket og ikke sykdommen. Dette er kanskje det eneste stedet denne pasienten blir sett på som det han er, en 18 år gammel gutt.» Fredrik Skår, april 2014 Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: