Okhaldhunga Times Desember 2010

Transkript

1 Okhaldhunga Times Desember 2010 Kjære venner I Guds Hus Vi har vært i Guds Hus. Og det var en opplevelse så sterk at den må deles med dere. Jeg har jo vært i gudshus tidligere, i kirker og katedraler. Men dette var et hus der fire av Hans barn bor, sammen med Ham. Vi har skrevet om dem i OT en gang tidligere, og Kristin har vært hos dem en gang. Men dette var mitt første besøk der. Huset ligger i et fjellpass på tre tusen meters høyde, der kulda bare slipper taket et sjelden dag om sommeren. Å si at det er trekkfullt er ikke dekkende. Her blåser det tvers gjennom huset, fordi det er store glipper alle steder mellom plankene i veggen. Tapeten av avispapir gjør det hyggeligere, men ikke varmere. Inne i huset er halvparten av jordgulvet dekket av hauger med poteter. Det er den eneste viktige avlingen i denne høyden, og familiens matlager. Her bor enken Purna Maya Magar med sine tre barn.

2 Shantos og Shanti er 17 og 14 år. Begge var friske til de nådde skolealder. De løp og lekte, og Shantos var spesielt flink til å tegne. Siden det har de hatt en snikende sykdom som ødelegger den hvite substansen i hjernen deres. I løpet av ti år har de mistet evnen til å snakke, gå og krabbe. Begge åler seg rundt på gulvet, armer og ben så spastiske at de knapt kan røre dem. Fingrene er ubevegelige. Men de kan smile, og setter pris på besøk. Yngstegutten er frisk. Da moren ble kristen for et drøyt år siden, var det for at de kristnes Gud skulle gjøre barna hennes friske. Ikke noe galt i det, barna er det viktigste i livet hennes. Men de har ikke blitt friske. Tvert imot, selv om de faktisk er velnærte og uten sår, er de stivere og langsommere nå enn for et år siden. Sykdommen går sin gang. Men hun forteller at familiens liv er forandret likevel. Hun er ikke alene lenger. Hun bor i Guds hus, og selv om det ikke er andre kristne i hennes landsby så kan hun være med i husfelleskap hver uke, i nabolandsbyen halvannen times gange unna. Før var hun opptatt av sine egne ulike vondt er, det er hun ikke lenger. Før kjeftet hun på minstegutten fordi han ikke hjalp sine syke, eldre søsken. Nå ser hun at han har sitt eget liv. Hun livnærer seg og familien ved å jobbe som dagarbeider på andres jord. Når hun er borte hele dagen, må barna greie seg selv hjemme. De klarer å åle seg over dørstokken og ut for å gå på do, det lukter ikke inne. Og de kan holde en skje for å spise selv. Hun er stolt av at de greier seg.

3 Mt. Everest Mor Purna Maya tok med oss og vår venn Shanti Ram på besøk til huset sitt. Her tar hun oss imot, med Mt. Everest i bakgrunnen. Vår Gud ble født i en stall. Nå holder han hus i et plankeskur i fjell-landsbyen Patale. Der gir han en mor krefter til å skape et liv for barna sine, mot alle de odds vi kan tenke oss. Der fikk også vi se et glimt av hvem han er. Huset ligger så høyt at det fra døråpningen er utsikt til selve Mt. Everest. Det er en bagatell. Det store her er hvem huset tilhører. En vandrer Så gikk vi ned fra fjellpasset. Da vi var halvveis hjemme på sykehuset nærmest snublet vi over en bylt på stien. Ut fra en haug med tøystykker og plastikkposer stakk det en hoven, illeluktende hånd med svære sår. Først trodde vi han var død, men det var han ikke. Han hadde bare gitt opp. - Og slik hadde det gått om han hadde blitt liggende der gjennom den kalde natten Det var mange nysjerrige som kom til. De viste om han, men ingen lot til å tenke seg å gjøre noe med det. Dette var like ved Røde Kors sentret, men de satt og drakk te.

4 Vi fikk han til veien og fikk tak i en bil som tok ham til sykehuset. Der gikk vi løs på opprensningen i sårene med det samme. Det var en mengde småormer og masse møkk å vaske ut. Såret ble vasket og stelt med og smurt inn med honning hver dag. Hånden ble reddet, men med to store sår som trengte å bli lukket med hudtransplantasjon. Mannen inni fillehaugen het Raj Kumar. Han kom fra et sted i India. Første tanke som kom til ham var at han nå kanskje kunne få se sin familie igjen en dag, et håp han hadde gitt opp. Han spiste godt på vår regning og la på seg. Med språkproblemer og noe psykiske problemer, så stoppet det hele opp da doktoren ville gi ham hudtransplantasjon. Han ville ikke ha et nytt sår! Det gjorde at han valgte å gå. Han kom uten en rupee og gikk uten en rupee. Hvis han ville tatt imot full behandling ville vi ha hjulpet ham hjem. Men han hadde begge hender i behold! Tiende fra Den Norske Stat! Ramesh fra Nepal har vært student på Ås. Mens han ennå hadde oppholdstillatelse i Norge, fikk de sin første sønn. Det betydde også at de fikk fødselspenger av den norske stat, - og det er ikke lite, som han fortalte i kirken. Etter mange forsøk klarte han å ta seg fram til Okhaldhunga, i ens ærend for å gi sønnens tiende av fødselspengene til utbygging av kirken i Okhaldhunga! Han ga oss også en fin preken og godt vennskap. Ramesh og familien bor nå i Kathmandu. Takk til sønnen Ryan på ti måneder, og hele familien, og Den Norske Stat! Urett mot Sandesh og Odesh To brødre 2 og 6 år kom inn med store hodeskader. Storebror så alvorlig skadet at vi måtte åpne skallen for å minske hjernetrykket. Men også hjernemassen var skadet. Etter to dager måtte vi gi tapt og han døde. Lillebror Sandesh greide seg.

5 Familiekrangel med far som alkoholiker førte til at faren gjorde sitt for å drepe de to små. Deretter gikk han selv og meldte seg til politiet. Moren fant tegn til liv og fikk dem til sykehuset. Når en far som skal gi sine barn sikkerhet, blir deres trussel, er det en stor urett som begås mot dem. - Men vi vet at Gud Fader er hos de minste når de lider utrett. De er sett av Ham, og sett av dere som leser OT. Første gang Sandesh klarer å svelge selv, etter tre uker, tennes det endelig et håp. Han overført til Ernæringssentret for videre opptrening. Tre uker etter angrepet kom han tilbake til seg selv. Han sitter selv, krabber og kan stå oppreist for et øyeblikk. Han er full av liv og glede, noe som gir håp om at han nå ved sin egen utforskertrang vil komme seg opp å gå og få alle funksjoner tilbake Moren har en å leve for og faren sitter i fengsel, antagelig for de neste 18 år.. Fødsel og radio Khana Maya er tredve år gammel og mor til fem. Nå var hun gravid, men tenkte hun kunne føde hjemme, for det hadde alltid gått bra før. Hun fødte klokka fire en morgen. Men morkaken løsnet ikke, i stedet fortsatte hun å blø. Da hun hadde blødd i et døgn, begynte de å bære henne til sykehuset: Vi gikk grytidlig om morgenen. Og vi var heldige og fikk skyss med en bil de siste timene som gikk langs bilveien,så vi nådde fram i det det ble mørkt. Hun var kritisk syk da de nådde fram. Blodprøvene viste en svær infeksjon, lavt blodtrykk og så vidt følbar, rask puls. Hemoglobin på 4,0 g%, altså helt utblødd. Hun fikk antibiotika, men trengte blodoverføring straks. Vi har ingen blodbank, bare et register over sykehusansatte og studenter. Mange naboer og slektninger hadde båret henne hit, her skulle det være mye å ta av. Men, nei. Å bære en lang dag er en ting, å gi blod er noe annet. Ingen av dem ville. En følte seg slapp, en annen hostet, en tredje hadde vært så svak i det siste

6 Nok en gang ble trofast sykehusstab og norske medisinerstudenter på besøk mobilisert som donorer. Da hun hadde fått to poser blod var pasienten blitt såpass stabil at hun tålte å bli lagt i narkose, og vi kunne hente ut placenta manuelt. Under inngrepet fikk hun ytterligere to poser blod. Etter inngrepet var uterus helt atonisk (slapp) så hun fortsatte å blø, men med store doser medisiner og en ballong med saltvann i uterinhulen stoppet blødningen. Da er det morsomt å gå legevisitt neste dag, og møte en pasient som snakker og smiler! Hvordan kan vi motivere folk til å gi blod til sine egne slektninger / naboer? Mange her tror at hvert menneske har bare en viss mengde blod. Hvis jeg gir bort en halv liter blod, har jeg mindre for resten av livet. Da vil min livskraft visne bort, og hvem vil vel det? Igjen er det viktig å ha gode allierte: Vi har jo våre venner i lokalradioen! De ble kontaktet, og lagde et fint program om blod og blodoverføringer. Det gikk på lufta allerede uka etter. Blod redder liv. Og kroppen vår lager nytt blod hele tiden, i løpet av nitti dager er alle våre røde blodlegemer nydannet, om vi har gitt bort noen eller ikke! Tomtekjøp I siste nummer fortalte vi at landsbyrådet hadde meglet fram enighet om tomtekjøp til sykehus-utbyggingen. Etter det har mange bølger slått inn over oss, så vi rent mistet motet. Men landsbyfolket kom tilbake, og 25. november kunne vi skrive under og betale forskudd til den ene av de to naboene. Takk og lov! Nå er det bare en nabo igjen. Det er en mann av god vilje, men han er hotelleier som må flytte sitt hotell, og det liker han dårlig. Så fremdeles er det spennende.

7 God jul! Fra krybbe til playwood kasse. Gud hadde planlagt sitt komme og redningsaksjon siden vi falt fra ham. Mye sto på spill, men så valgte han altså en risikofødsel i en stall! Han har aldri vært ute etter å sikre seg selv. Likevel vil han at vi skal sikre andre små liv. Fremdeles er stallen et alternativ for mange. Disse små tvillingene i 30. uke kom inn i fødsel, og fikk erstattet krybben med en playwood kasse med innlagt oksygen og varme, som tjener som kuvøse. God Jul. Han kom ubeskyttet, med stor risiko, og ga alt av seg selv, for at vi skal få liv og gi liv videre til mange. Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer: Merk Prosjektnr: Okhaldhunga sykehus.