Okhaldhunga Times April 2014

Transkript

1 Okhaldhunga Times April 2014 Kjære venner Snudd på hodet Den viktigste og mest livreddende operasjonen i verden er keisersnitt. Nå gjør vi nesten hundre slike i året her, og det redder mange mødre- og barne-liv. Men likevel, det beste er å unngå operasjon. Noen ganger trenger barnet bare litt ekstra hjelp for å komme ut den naturlige veien: Kumari var gravid for femte gang, ved termin. Ultralydundersøkelse viste at alt var i orden, og barnet klart til å bli født. Men det lå på tvers! Da kan det ikke komme ut på naturlig vis, og på de fleste sykehus i Nepal er det ensbetydende med keisersnitt. Og har en kvinne først gjennomgått et keisersnitt, er det fare på ferde neste gang hun blir gravid. Om hun bor langt fra sykehuset, slik Kumari gjør, risikerer hun at livmoren sprekker før hun får hjelp da. Vi prøver å unngå operasjon, så langt det er mulig: Vi vil snu barnet på hodet! Det går an, hvis det blir gjort før fødselen starter. Det er noe som dessverre gjøres svært sjelden her i Nepal. «Ytre vending», heter det på fint. Det er litt spennende, en sjelden gang kan barnet få problemer, og da må vi operere umiddelbart. Det gikk bra! Med langsomme bevegelser på mors mage ble barnets hode ledet ned i bekkenet. Så ble fødselen satt i gang, og da gikk det som det skulle! Kumari fikk barn uten operasjon, både hun og mannen hennes er glade for det. Kumari er ikke alene om å ha en baby som ligger på tvers. «Ytre vending» er en anerkjent behandlingsmåte. Og den er særlig viktig i et område som vårt, der kvinnen kanskje ikke når fram til sykehuset neste gang hun skal føde. Derfor er det synd at dette foreløpig er så lite praktisert i Nepal. Vi er i ferd med å registrere hvordan det går med alle barna vi prøver å snu på denne måten, for å kunne drive «reklame» for slik behandling her. Vi greier å snu noen, men ikke alle. Hver eneste fødsel vi kan få til å skje på naturlig vis, øker tryggheten for mor og barn. Vi var i fengsel Det lokale fengselet i Okhaldhunga distrikt er dimensjonert for 25 innsatte. Da vi var på besøk der for å gjøre helsesjekk var det 63 fanger der, så de hadde det enda trangere enn på sykehuset.

2 På tross av trange forhold og høye murer med piggtråd på toppen, ble det et hyggelig besøk. Vi ble så godt tatt imot av både betjening og fanger, her sitter vi på rad og undersøker dem. I mange land er fengsler det verste stedet for tuberkulose-smitte, så vi hadde med vår laboratorie-tekniker og lette spesielt etter tegn på det. Heldigvis fant vi ikke tegn til alvorlig sykdom, annet enn de som var kjent fra før. Sosialkontoret på hjemmebesøk Vi møter våre pasienter på kontoret hver gang de ikke klarer å betale sin sykehusregning. De forteller om sine liv og sin jord. Lenge har jeg gått med et ønske om å kunne møte flere av dem i sine hjem. Vi trenger å lære mer om fattigdommens liv, for bedre å kunne se hvem vi skal støtte, - og for å kunne søke veier ut av fattigdommen sammen med dem. Devi møter oss på trappen til sitt hjem som hun deler med sine tre geiter, en nyfødt killing, sin mann og fire barn.

3 Det er mannen som er syk, han har magesår, Nepals nasjonalsykdom. Men er det rart, når man så ofte har grunn til å være bekymret? Menyen i hjemmet består av hirsestappe og brennesle morgen og kveld og poteter til lunsj. Det er så tørt her at de kan ikke dyrke grønnsaker annet enn i regntiden. De har en jordstripe som de pløyer selv. De får ikke hjelp fra andre, for hun er av en annen kaste og kom vandrede hit med to barn og giftet seg med en enkemann her. Hun fikk noe grønsaksfrø som takk for praten. De kan gi litt variasjon i kosten og litt å selge, men de må vente på regntiden. Nakkebrudd hjem med rullestol. Bal Bahadur kom til oss sist julaften. Han hadde falt langt ned og ble brakt bevistløs inn. Han hadde brukket nakken. Han ble lagt i nakkestrekk de første ukene, og bevegelse i armer og ben kom tilbake! Men fingrene har han fremdeles ingen bevegelse i, derfor må han fremdeles mates. Han kan bevege bena fint nå, men mangler kraft så han kan ikke stå på dem. Her er Abishek, vår mann som gjennomfører besøk til alle i èn kommune som har fått hjelp av pasientstøttefondet. Vi møtte Bal Bahadur hjemme, da var han strålende fornøyd med den framgangen han hadde hatt. På verandaen har han sin soveplass og rullestolen er hans store glede, den kan rulles rundt på en 3 x 4 meters gårdsplass! Av de hjelpemidler han har fått, er det foruten rullesten en toalettstol, som er en plastikk hagestol vi har laget hull i. Det er hva vi sender pasienter i hans situasjon hjem med. Noen annen støtte har han ikke fått, verken fra kommunene eller landsby. Behandlingen på sykehuset fikk de fra pasientstøttefondet. Vi håper de kan få litt støtte fra kommunen. De setter all sin lit til sin sønn, han har bestått 10. klasse og er ute og leter etter lykken mens den nye kona og en lam far sitter hjemme og venter alt av ham. Mye på skuldrene til en 18 åring. Ikke sjelden velger de å rømme fra byrden. Boken Life in Okhaldhunga har en fortsettelse. Nirmala kom til sykehuset med et lite barn på 5 måneder som gråt ustoppelig. Hun har cerebral parese, og hadde grått ustoppelig fra hun var født. Det var første gangen vi så Nirmala på fem år, - det var også første gang hennes fire barn så igjen sin mor. Mor og datter kjente først ikke igjen hverandre. Rita møter sin mor igjen, kjøper klær til henne og blir som en mor for henne.

4 Life in Okhaldhunga Community Hospital - fotoboken som Erlend Berge ga ut for fem år siden, har en fortsettelse: Familiemoren som var enke, ble gravid for fem år siden. Ingen tok på seg farskapet, så landsbyen sendte henne vekk, mens hennes fire barn måtte sitte igjen alene. Det tok lang tid før noen fikk vite hvor hun var. Hennes historie var at hun gikk hjem til sin familie. De kjente en enkemann som ville kjøpe henne for 5000 rupees. Mannen er 18 år eldre enn henne, med voksne sønner. Uten jord og med alkohol, ble livet vanskelig. Ved sist fødsel hjemme var hun bevistløs i flere dager, før hun våknet opp til et barn som var annerledes enn andre, og skrek ustoppelig. Etter fem måneder stikker hun av til sykehuset. Mannen kom snart etter. Han ville nok helst eie Nirmala, men ingen kan putte ektefellen sin i lomma. I dag dro de hjem, hun tilbake til noe hun rømte fra. Men hun har to barn til der hjemme. Hun kan ikke en gang til forlate sine barn. Endelig barn! Usa kom fra nabofylket i sør. Hun hadde ingen levende barn, men hadde mistet to i svangerskap. Nå ville hun ha et levende barn! Hun hadde hørt fra andre at da måtte hun gå til Okhaldhunga sykehus. Hun kom tre måneder før fødselen! Hun har vært som en hjelper for alle. Vi gledet oss med dem den dagen en frisk datter ble født. Kanskje var det en hjelp å slippe å bære vann hver dag og gjødsel ut på jordene? Ventehjemmet er kjent i alle fylker rundt oss som et sted for de som vil føde trygt. I år blir det nærmere 300 kvinner som bor der. Det er stor stemning og nye vennskap blir til over de store grytene nå de lager mat sammen. Her lærer de også mye som kan forberede deres familieliv. Men det er trangt! Det er lenge siden gulvet har vært uten madrasser. Når vi nå bygger ut sykehuset, trenger vi også flere senger til mødreventehjemmet og ernæringssentret. Vi har lett etter løsninger. Nå har vi kommet fram til: VI MÅ BYGGE NYTT! En plan begynner å ta form. Vi vil bli et ett sykehus med det lille ekstra som kan gi mulighet for trygg fødsel og en ny start for gravide og underernærte barn i fire fylker, langt inn i framtiden. Okhaldhunga kalenderen for april setter oss på sporet: Verdens sentrum, - «mor og barn er midtpunkt for deres oppmerksomhet - og vår»: Foto: Mats Ivar Takle Hvor finnes det mulighet til å bygge?

5 Det nåværende ventehjemmet er til høyre i bildet. Midt i bildet er generatorbygningen med vedlikeholds avdeling, og kantine på toppen. Landsbyhuset til venstre i bildet har vi kjøpt. Der ligger kanskje muligheten for et nytt mødreventehjem og ernæringssenter? Skader i tørketiden Yrkesskader for gutter som er ute på oppdrag i trærne før skoletid: Tre gutter med nøyaktig samme albuebrudd. Alle falt de ned fra trærne de var opp i for å kutte fòr til dyra. I tørketiden er det ikke mer gress igjen, så dyra må fòres med bladverk fra trærne. Heldigvis har vi gjennomlysningsapparat nå, så alle ble pinnet og satt sammen så de kan bli arbeidsføre karer i framtiden. Gode venner i nøden ble de også! Får vi tett tak? Den nye, store sykehusbygningen her skal ha flatt tak. Det må være flatt, for vi skal bruke det til å sette opp masse solcelle-paneler, som vi har fått penger til av den sveitsiske ambassaden i Nepal. Dette skal bli et «grønt» sykehus! Men, flatt tak har sine utfordringer. Blir det «kalde skjøter» i sementen kan det bli sprekker, og derfor lekkasjer i årene som kommer. Derfor må hele taket støpes i ett, på èn dag.

6 De greide det! I løpet av en lang dag ble hele taket på det nye, store sykehusbygget støpt ferdig. Her er det mange flittige arbeidsmaur, under kyndig oppsyn av arbeidsleder Fred i øvre høyre hjørne. Jevnt og rett og vanntett skal taket bli. En lokal murer sørger for det, med nabolandsbyen Tekanpur i bakgrunnen. Jeg er den eneste sønnen i min familie, og derfor et mirakel» Fremdeles er det slik at de fleste nepali legene som kommer hit for å jobbe i Okhaldhunga, blir sendt hit for å jobbe i noen måneder som ledd i spesialist-utdanningen sin. Men doktor Ashish Giri kom helt frivillig! Sist sommer kontaktet han oss. Da var han i ferd med å avslutte turnustjenesten sin ved et stort sykehus i Katmandu, og lurte på om vi hadde jobb til ham. Det hadde vi, hvis han ville forplikte seg på å bli her i minst to år. Da lærer han ting det første året, og gjør nytte det andre. Så det ble avtalen. «Hvorfor ville du akkurat til Okhaldhunga, doktor Ashish?», spør vi. «Jeg har lenge visst at jeg ville jobbe i et landsbyområde», forteller han. «Selv kommer jeg fra en by, men det er på landsbygda her i Nepal at folk virkelig trenger legehjelp. Og så ville jeg gjerne jobbe på et misjonssykehus. Mange steder i Nepal gir de ingen behandling til fattigfolk, men på misjonssykehusene er det håp også for de fattige. Faren min viste meg hvordan vår kristne tro

7 skal være avgjørende for de store valgene vi tar i livet. Det plantet han inn i meg fra jeg ble født.» «Hvordan kunne faren din vise deg det så tidlig i livet?» «Han hadde en god jobb idet offentlige. Men han var også eldste i en av de første kirkene i Nepal. Det innebar at han forkynte i kirken. På den tiden var det forbudt, og i 1987 ble han kastet i fengsel for det. Det skjedde akkurat ti dager etter at jeg ble født. Han ble idømt seks års fengsel, men slapp ut etter bare tre måneder. Verre for familien vår var at han mistet den godt betalte jobben han hadde i det offentlige, for alltid. Så familien ble satt på bar bakke. Det var starten på mitt liv. Han satset alt på det han trodde på. Det vil jeg og gjøre.» «Hva er det beste med å være heri Okhaldhunga?» «Det er at vi jobber med så mange forskjellige typer pasienter, her lærer jeg hele bredden av medisinsk arbeid på en gang. Selv om det er store og vanskelige ting, så må vi bare prøve det vi kan, vi kan jo ofte ikke sende pasientene noe sted herfra. Så vi har ikke noe valg. Og jeg har sett at det vi kan gjøre her, ofte hjelper!» «Og det verste?» «Det er maten! Det er så kjedelig mat her. Det er mat-marked bare hver lørdag, og da er det så travelt på sykehuset at det er vanskelig å få fri. Jeg tåler det godt, men ser fram til å spise andre ting enn ris og grønnsaker når jeg av og til er borte herfra!» «Når du er ferdig med dine to år her, hva vil du gjøre da?» «Jeg har mest lyst til å bli kirurg», sier Ashish. «Men det er så vanskelig å komme inn på, og så dyrt. Jeg kunne også godt tenke meg å bli distriktssykehus lege, en slik som leder et sykehus som dette. Da får jeg jo også operert en del, og det er en jobb det er behov for!» Her er han i full sving med å sy sammen en gutt som hadde fått en dyp flenge i armen av knust flaske. Og så kan vi røpe at Ashish også har planer på kortere sikt. Han forlovet seg nylig, og gifter seg med en av sykepleierne her i mai. Det har vært en kamp. Han er fra en høykaste familie, og hun er kasteløs. «Familien min har vært under press fra naboer og venner for å hindre meg i dette. Og her i landet er slikt press viktig, også i kirken. Men nå har de gitt seg, og aksepterer vårt valg. Jeg er den eneste sønnen i min familie, så jeg har alltid vært et mirakel for dem. Derfor finner de seg i det!» Vi ønsker dr. Ashish og hans Sabita lykke til!

8 Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no