Hilsen fra Vestøls i Okhaldhunga, Nepal fellesbrev nr.16 (januar 2013)

Transkript

1 Hilsen fra Vestøls i Okhaldhunga, Nepal fellesbrev nr.16 (januar 2013) Nepalere er gode til å stelle til fest. Det så dere i forrige brev da vi skrev om julefeiring. Denne måneden har Kristin og jeg og noen flere fra staben på sykehuset vært med på markeringer av avslutning av 4 års samarbeidsprosjekter med to kommuner. Arbeidet støttes av Normisjon, som igjen får støtte via Digni, NORAD. Det er veldig oppmuntrende å høre om de positive endringene som vår tilstedeværelse har betydd i lokalsamfunnet. På bildet er vi to sammen med de to kvinnene som har jobbet med forebyggende arbeid der ute. Blomsterkranser og silkeskjerf gis for å ære gjester og medarbeidere. Spennende er det at det holdes kurs for de lokale medisinmenn/kvinner, og at mange av dem er blitt flinke til å vurdere og henvise syke til helseposter og sykehuset. Under ser dere noen av dem som har vært på kurs. En viktig gruppe å samarbeide med. Mange nepalere går aller først til medisinmenn/kvinner når de er syke.

2 Det jobbes både forebyggende og klinisk med vold i familien. Statistisk er det de 4 siste årene noe mindre vold i de kommunene vi har jobbet i, men det kommer stadig kvinner til sykehuset etter voldsepisoder. Den siste uka jobbet vi med en kvinne og hennes fetter, der slåsskampen endte med knivstikk i skuldra på den ene og kutt i hodet på den andre. En annen eldre dame kom med brukket arm, sa hun hadde falt i trappa, men legen så fort på røntgenbildet at det var en påført skade. I samtaler med henne og datteren fikk vi del i en tragisk familiesituasjon, som de vanskelig så en løsning på. Den tredje voldssaken samme uka var en 25 år gammel nydelig sherpakvinne som hadde beskytta seg mot slag i hodet med hånda si, og som fikk brudd i fingeren. Hun hadde vært gift i 8 år, hadde to små barn, og var nesten daglig gjenstand for mannens sinne og slag. Hun vurderer sterkt om hun skal prøve å «stå på egne bein». Uten utdanning og hus og jord til dyrking er det ikke lett å klare seg, så kanskje eneste utvei er å gå tilbake til det uutholdelige. Ortopedbesøk En av landets dyktigste ortopeder, dr. Napkit (lys blå jakke), besøkte sykehuset nettopp. Mange pasienter med kompliserte bruddskader fikk hjelp, og våre leger fikk god veiledning fra en spesialist. Gamlemor på bildet med et komplisert lårbeinsbrudd, kunne ikke opereres, men har lagt i strekk i flere uker. Nå er hun gipsa og sitter i rullestol. En av suksesshistoriene handler om Kunta som kom fra nabofylket, 2 dagsmarsjer unna. For 8 mnd siden fødte hun sitt 3.barn her. Hun bodde lenge på mødreventehjemmet. Hun gikk med stokk, hadde mye smerter og kunne vanskelig gå etter et lårbensbrudd 3 år tilbake i tid. Hva som hadde skjedd med operasjonen som var gjort på et annet sykehus vet jeg ikke. Hun ble i alle fall innkalt til ny operasjon da dr. Napkit var her, og kunne glad og fornøyd rette ut beinet og gikk ganske godt da hun

3 ble skrevet ut. Mannen, som selv har en kronisk sykdom, stella og stulla for henne, og var også storveis fornøyd. Familien er i kategorien «veldig,veldig fattige», og fikk dekket alle utgiftene fra pasientstøttefondet. Familien hadde lite jord, og allerede stor gjeld pga tidligere behandling + at mannen kanskje ville vært uføretrygdet om han hadde bodd i Norge. Uten støtten hadde nok Kunta fremdeles halta, blitt skjev og hatt store plager. Lille Nirmala, oppkalt etter lederen for mødreventehjemmet, går en bedre framtid i møte. UMN United Mission to Nepal er organisasjonen som eier Okhaldhunga Hospital. UMN ble etablert av flere misjonsorganisasjoner fra ulike land i 1954, og har i mange år vært en innovativ og ledende kristen bistandsorganisasjon i Nepal. To av lederne i UMN, David McConkey og Olak Jirel, hadde et spennende seminar for hele staben vår om verdiene UMN og sykehuset vårt er tuftet på: Integritet, kjærlighet og tjeneste, likhet og sosial rettferdighet, nyskaping og kreativitet, fokus på fattige og marginaliserte grupper, miljøbevissthet. En lydhør og aktiv forsamling. Gruppearbeid må til. Her drøftes og tegnes det. Hver gruppe skulle tegne den utdelte bibelteksten som var relatert til UMNs verdier. Staben er på ca arbeider ute i distriktet. Vi er 4 norske. Noen har jobbet her i år.

4 Byggeprosjektet. Vi ber stadig om å få kjøpt noe mer jord, og tenk så fikk vi tilslag på noen kvadratmeter, til og med med et greit hus, like nedenfor mødreventehjemmet. Nå ber vi om enda en jordlapp bortenfor dette huset, som vil bety mye for sykehuset. Lokalbefolkningen er på mange måter positive til utbyggingen, helt til det blir spørsmål om å selge jord. Det er satt inn funksjonelle aluminiumsvinduer i Tuberkulosebygningen, og det finpusses på vegger og gulv. En kraftig forstøtningsmur på framsiden av bygningen er under oppføring. Det betyr større uteareal for pasientene. I denne bygningen skal pasientene bo over lengre tid, kanskje flere måneder, og vi prøver å gjøre det litt mer hjemmekoselig enn vanlige sykehusrom. Arbeidet på Poliklinikken står litt i stampe fordi det er vansker med å få tak i sand og grus med god nok kvalitet. Det er lagt inn en god del jern de siste ukene. Magne har vært litt rundt omkring, og har nå fått løfte om flere billass med sand og grus som skal komme til uka. På hovedbygget er 14 av 21 fundamenter støpt, og det foregår en del gravearbeid. Forrige uke måtte 2 store furuer ( bildet) i bakken for å gi plass til en midlertidig vei som trengs på framsida av hovedbygget og til der septik tank etc skal være.

5 Glimt fra sykehuhverdagen Denne lille jenta ble født nylig. Hun var vel 2 kg, og må vente til hun er minst 5 kg før hun kan sendes til spesialsykehus i Kathmandu for operasjon. De ble på sykehuset ganske lenge for å sikre at foreldrene klarte å ta seg godt av den lille. De er også blant de aller fattigeste, uten fast arbeid og uten egen jord. Det er mange her som må «underskrive» med tommelen som stempel. Denne mammaen kunne stolt skrive fornavnet etter å ha gått på voksenopplæringskurs. Hun fødte et barn som levde bare to dager. Staten gir ca 75 kr til transportutgifter ved fødsel. Det fikk hun også, selv om hun måtte reise tomhendt hjem. Gelbu, 4 år, kommer fra fylket nord for oss; Solukhumbu. Han har vært hos oss i 8 uker, og er blitt hele stabens «yndling». Han har en svært krevende infeksjon i kneet, i beinstrukturen, som renses og stelles daglig. Ofte må han være fastende. Hver dag kommer Gelbu til sosialkontoret for å leke. Her er han «dressa opp» i sokker, lue og joggedress fra Norge.

6 I nabohuset bor/leier 3 av kollegaene våre. Eieren ville renovere huset nå i januar, og dermed har de 3 jentene flyttet inn på gjesterommet vårt for noen uker, og har kjøkken i inngangspartiet vårt som er en slags veranda med myggnetting. Her er fysioterapiassistent Sumitra i aksjon med grytene. Trivelig! Sykepleiere i Okhaldhunga i farta.. Det blir mange norske på besøk i ukene framover. For tida har vi 3 legestudenter og 4 GÅ UT elever på besøk. Når de reiser kommer 21 studenter fra Bibelskolen i Grimstad, og deretter kommer medlemmer i Normisjons landsstyre. Festlig og travelt. Beste hilsener fra Dorothea og Magne Støtt gjerne utbyggingen med å bruke Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer:

7