NOEN BETRAKTNINGER OM ETIKK I SIN ALMINNELIGHET OG TOLKENS ETIKK I SÆRDELESHET

Transkript

1 NOEN BETRAKTNINGER OM ETIKK I SIN ALMINNELIGHET OG TOLKENS ETIKK I SÆRDELESHET av Aino-Elina Apeland Statsautorisert translatør og konferansetolk Innledning Hva er egentlig etikk? En trosbekjennelse, en kappe som beskytter en når det passer seg slik? Moralske krav fremsatt av noen? Etikk er ikke et selvstendig fenomen, som det kan redegjøres for i enkle setninger. Ordet Etikk har sitt opphav i gresk der ethos betyr skikk, handlemåte. Vi kjenner uttrykk som skikke seg vel for moralsk godkjent levesett, og folkeskikk og skikk og bruk om uskrevne regler for riktig handlemåte, begrepene bordskikk eller skikkelig for god oppførsel og som motsetningene til de siste, uttrykk for dårlige manerer: eier ikke bordskikk, er uskikkelig. Etikk og moral nevnes ofte sammen, men man kan skille mellom dem: Moralen er meninger om det gode og riktige, det tillatelige og det forkastelige som man legger til grunn når man vil styre sin egen livsførsel og bedømme andre. Etikken er den mer eller mindre systematiske refleksjonen om egen og andres moral. Etikken kan da sies å være moralens teori, ifølge definisjonen i det STORE NORSKE LEKSIKON. Det er flere måter å dele inn etikken på. Det kan for eksempel skilles mellom normativ (foreskrivende) og deskriptiv (beskrivende) etikk. Den normative etikk gir retningslinjer for handlinger i forhold til noe eller noen. Den må dessuten gi en mening om hvordan moralske normer og vurderinger kan begrunnes, dvs. om hvorfor de moralske reglene kan gjøres gjeldende og hvordan de kan kritiseres eller forsvares. Det er innenfor den normative etikk vi finner kategorien yrkesetikk, som hører til den såkalte anvendte etikk. Her kan nevnes bl.a. forskningsetikken, legeetikken og som en egen

2 spesialitet tolkeetikken. Tolkens yrkesetiske regler med begrunnelsene som er fastsatt i Forskrifter om autorisasjonsordningen for tolker, gir retningslinjer for utførelsen av yrket og for tolkens oppførsel ellers i forbindelse med arbeidet. Tolkens holdning til utfordringene ved arbeidet Da etikk først og fremst er knyttet til personens holdninger og handlinger i forhold til noe eller noen, er det nødvendig at tolken har et nøkternt bilde av seg selv og sin relasjon til kravene ved tolkeyrkets utøvelse. Hvordan er han/hun som person, sosialt, mentalt og fysisk? Hvor godt klarer tolken å omstille seg til nye situasjoner, nye mennesker, har han/hun tålmodighet og rom for toleranse for andres meninger uten selv å komme i ubalanse? Hvordan vurderer han/hun sine faglige ferdigheter på sentrale områder for tolkeyrket: kommunikasjonsevne, kontrastiv språk- og samfunnskunnskap? Møter han/hun ofte problemer under overføringen av budskapet ved såkalte semantiske gap? Har tolken en strategi for å vinne over problemet? Hvordan forholder han/hun seg til oppgaven og hva den vil kreve av tolken når det gjelder forberedelse? Kan og vil han/hun vurdere sin kompetanse som utilstrekkelig til oppgaven? Tolken må dessuten ha et bilde av seg og sitt forhold til partene og til møtet med dem. Hvilke yrkesetiske regler vil regulere den andre yrkesutøverens handlinger: saksbehandlerens, helsepersonalets? Hvem er det som styrer møtet? Gir tolken uttrykk for respekt for partenes budskap, likt fordelt for begge? Lider tolken av frelsersyndromet i forhold til språklige minoriteter, de svake og umælende, eller klarer han/hun å avgrense sin oppgave til tolking. Oppfattes han/hun som venn eller vennlig av partene? Hva med taushetsplikten som en har i forhold til partenes samtale: Blir samtalens tema et samtaleemne hjemme, - eller når tolkekolleger møtes rundt kafébordet? Det er lett å lekke, særlig når det gjelder gledelige eller pikante nyheter. Hvor godt holder de syv segl som tolkens munn må være lukket med? Til sist: hva med forholdet til omverdenen? Til oppdragsgiveren, til kollegene, til publikum? Lojal i sitt forhold til oppdragsgiveren og til kollegene, nøktern i forhold til dem og til brukergruppene og folk ellers i sin markedsføring av tolking som hjelpemiddel i tospråklig kommunikasjon, og seg selv som tolk? For tolken er en slik avklarende selvransakelse viktig: en lærer å kjenne sine svake og sterke sider og kan lettere finne ut hvordan svakheter kan rettes på eller kompenseres. Tolken og kommunikasjonen Tolking er et yrke som utøves i forbindelse med kommunikasjon, lydløs eller lydbåren. Utgangspunktet for tolkens arbeid ligger i teksten, det som uttrykkes mellom samtalepartene, eller mellom taleren og publikum, ofte ledsaget med gester eller bilder. Tolkeetikken må da også sees i sammenheng med kommunikasjon og med overordnede konvensjoner for kommunikasjon, og i sammenheng med yrkesetiske regler for de profesjoner som eventuelt er involvert i kommunikasjonen. Tolkingen og tolken skal, når språkbarrieren gjør det nødvendig, trofast betjene den samhandlingen som kommunikasjonen mellom partene skal være, intet mer eller mindre. Dette er kjernen i alle etiske krav som stilles til tolken, det være seg tolking ved personlige samtaler eller på store konferanser, og enten den gjennomføres etterfølgende (konsekutivt) eller samtidig (simultant). Arbeidsmåten tolkingsmetodene er middelet til å nå det etiske målet: en mest mulig trofast overføring av budskapet mellom mennesker som mangler et 2

3 felles språk. Trofastheten er med andre ord bundet til kommunikasjonen, ikke til partene i den. Trofasthet må ikke forstås som lojalitet mot grupper, oppdragsgivere eller sannhet. Kravet om trofasthet innebærer at tolken må ta vare på innholdet, budskapet i det som sies inntil han/hun ved hjelp av det andre språkets midler har fått overført til mottakeren en ytring som i innhold og stil svarer til det opprinnelige budskap. Tolkens oppgave og etiske ansvar er begrenset til dette, fram til partenes nye ytringer som så igjen skal overføres. Det betyr også at partene har ansvar for alle refleksjonene på de tolkede ytringene. De skal stå for eventuelle avklarende spørsmål, for godtaking eller avvisning av påstander, for registrering av opplysninger i hukommelsen. Det er partene som skal stå for svar samt for nødvendig handling i henhold til opplysningene. Kommunikasjonen, og dermed også tolkingen, styres av flere, så vel ytre som indre forhold, slike som: - arenaen for kommunikasjonen/den ytre situasjonen - antall deltakere og deres forhold til hverandre - hensikten med kommunikasjonen - kommunikasjonsformen Disse forhold påvirker ytringenes form, innholdsmengde, dybde og stil. Det stilles dermed varierende krav til tolkens ferdigheter når det gjelder tolkemetode, terminologiske kunnskaper, hukommelse, innlevelsesevne og evne til å fatte poenget samt uttrykksevne. Allmenn informasjon eller faktaopplysninger, som er en ofte forekommende form for kommunikasjon, vil være rimelig enkelt å overføre til et annet språk. Å overføre en heftig diskusjon i en uryddig forsamling til et annet språk, som kanskje har svært forskjellige konvensjoner for ytringsskikk, kan være langt vanskeligere. Det etiske kravet om trofast overføring ligger imidlertid fast. Det er de ytre omstendighetene som da må justeres av partene/møtelederen først, slik at overføringen igjen er mulig uten at tolken må gå på akkord med sine etiske krav om trofast overføring. En av kommunikasjonens grunnideer er at den skal gi rom for vekselvirkning. I henhold til FN-konvensjonen om ytringsfrihet har alle rett til å ytre seg, men god kommunikasjonskikk forutsetter at hver og en da også er beredt til å lytte til sin kommunikasjonspartners ytringer. Kommunikasjonssituasjonen må dermed også gi rimelig rom for vekselvis tolking av ytringer og motytringer, samt en mulighet for tolken til å forvisse seg om at tolken har oppfattet riktig det som ble sagt, for så å kunne overføre det på rett måte. Tolken og legekonsultasjoner Legekontoret er en av de tolkearenaer hvor tolken har bruk for et stort register av ferdigheter i å takle situasjoner. Tolken er til stede ved et intimt møte, hvor pasienten ofte føler seg usikker, engstelig og sjenert. Det krever empati og diskresjon fra tolken for at han/hun ikke øker pasientens følelse av å være så hjelpeløst avkledd i dobbel forstand. Samtidig er dette et møte der det er lett å forstå hvor viktig det er med en trofast overføring av budskapet. Noen ganger er plagene eller skadene konkrete og synlige nok, legen som fagmann kan ved hjelp av sine hender, øyne og stetoskop stille en riktig diagnose. Andre ganger kan det være vanskeligere. Uttrykk for smerte er ofte meget personlige, selv om det også finnes kulturelt typiske trekk ved dem. Tolken har lov til å bruke sitt menneskelige register til å fange opp og føre videre signalene om fysiske og psykiske følelser som ikke er enkle å uttrykke i ord alene. 3

4 På den annen side må tolken tøyle sin egen reaksjon ved budskap fra legen om alvorlige funn eller prognose uten håp, slik at tolkens reaksjon ikke ytterligere forsterker pasientens sjokkeller sorgreaksjon. Trofasthet innebærer at også halvt påbegynte setninger må overføres, de kan gi viktig informasjon eller vekke et spørsmål hos den andre. Fagord er ofte et problem, også for tolken. Det er tolkens etiske ansvar å spørre legen for å ta rede på betydningen av medisinske, eller anatomiske, uttrykk som tolken ikke er helt sikker på, eller ikke finner oversettelse til. Tolken skal ikke tyde dem, eller lage egne konklusjoner. Når forskjeller av kulturell art i oppfatninger av sykdommens årsaker og følger kommer til uttrykk, må tolken slippe dem fram, ikke neglisjere dem. På den måten kan legen og pasienten forholde seg til dem, spørre hverandre og forklare, mens tolken tolker, gjerne fortløpende simultant. Dermed kan innvendinger eller svar komme straks og samtalen lettere styres av legen mot oppklaring og behandling av de problemer som er grunnen til besøket. For å ta vare på opplysningene og rådene som legen har å gi pasienten, må tolkingen skje presist og tydelig, i korte sekvenser, slik at pasienten har en reell mulighet til å oppfatte dem, huske dem og spørre legen når noe er uklart, og dermed få notert dem ned. Tolken må gjenta det som legen gjentar, på tilsvarende måte som legen ordlegger seg, og overføre spørsmålene fra pasienten like mange ganger som pasienten stiller dem. Det er etter en avsluttet konsultasjon, når legens dør har lukket seg bak pasienten, at tolken skal passe seg for ikke å få et anfall av frelsersyndromet. For svar på nye spørsmål fra pasienten må denne simpelthen henvises til kontorsøster, eller tilbake til legen, mens tolken ennå kan bistå med tolking. Tolken og domstolen En av kommunikasjonsarenaene hvor det råder andre og mer presise konvensjoner for samtalen er rettssalen. Prinsipper som muntlighet, umiddelbarhet og direkte henvendelse til partene er eksempler på disse. Noen av konvensjonene er nedfelt i lovverket, noen bygger på sedvane. Loven gir få retningslinjer for hvordan retten skal bruke tolken, den viktige faktoren i muntligheten. Dommerne som rettens ledere, følger ulik praksis i så måte. Noen av dem råder tolken til å overføre det viktigste, hva de nå måtte legge i det. Retten skal ta avgjørelsen på grunnlag av det man der og da hører og ser og observerer, på personlige, direkte vitneutsagn. Vitner anmodes om å avgi sin forklaring med egne ord. Her blir det tydelig et etisk krav at tolkingen ikke bare skal overføre forklaringen innholdsmessig (semantisk) riktig, men at den også i formen (stilistisk) skal være i samsvar med vitnets ytring. Tolkens gjengivelse må altså være i samsvar med målspråkets konvensjoner, slik at den tolkede forklaringen får tilsvarende virkning på retten som originalen hadde på tolken (eller andre som mestrer originalspråket). Også tolken må så langt som mulig la vitnet gi sin forklaring sammenhengende, uten unødvendige avbrudd. Mer enn noe annet sted er det også et krav om å unngå ledende spørsmål. Dersom det var noe tolken ikke hørte eller oppfattet bør tolken derfor henvende seg til dommeren og opplyse om det, slik at dette kan oppklares ved at dommeren, eller tolken, så ber om at dette noe blir sagt om igjen. Dommeren formaner i retten vitnet om å holde seg til sannheten. Det er vitnets ansvar. Når tolken blir formant om å utføre sitt arbeid samvittighetsfullt, innebærer det at tolken skal tolke det som vitnet sier, slik det blir sagt, selv når tolken kan ha mistanke om at ytringen ikke er 4

5 sann. For tolkingen er denne ytringen utgangspunktet, det er det som vitnet har sagt. I retten, som også ellers, skal tolken ikke la sine meninger påvirke tolkingen ( 3 og 4 i Yrkesetiske regler for tolken). Tolken skal pinlig nøyaktig overføre også en slik ytring videre, alt annet ville bety at tolken avviker fra originalen, det vil si lyver. Når tolken overfører det som er sagt, har retten/den andre parten anledning til å ta stilling til om forklaringen er sannferdig eller ikke. Tolken har ikke til oppgave å vurdere sannhetsgehalten i vitnets forklaring. Det er retten som skal benytte sine midler (sine spørsmål til vitnet og sin vurdering) til eventuelt å overprøve forklaringens holdbarhet. På den annen side, dersom tolken oppdager at han/hun har tolket feil eller utelatt noe under tolkingen, bør tolken straks informere dommeren/partene om dette for å kunne rette feilen. Tolken som vitne? Tolken har som andre yrkesaktive mennesker også et liv utenfor sitt arbeid og arbeidsmiljø. I Norge er det mange deltidsarbeidende tolker som tilbringer det meste av sitt daglige liv utenfor tolkearbeidet, enten i et annet arbeid eller som fritid. Da er tolken som alle andre samfunnsborgere pliktig til å møte som vitne om det en har opplevd, hørt eller sett. Tolkens yrkesetiske regler fraråder imidlertid bruken av tolk som vitne om det en har møtt i forbindelse med sine tolkeoppdrag. Dette rådet kan begrunnes ut fra flere synspunkter: Absolutt taushetsplikt For det første blir tolk brukt ved kommunikasjon i situasjoner der en eller flere personer ikke kan kommunisere på et felles språk tilstrekkelig godt. Hensikten er at samtalen skal foregå naturlig og nyansert, og like fritt og fortrolig som om partene var alene. Derfor er tolken pålagt en spesiell taushetsplikt ( 5) som etisk sett skal være absolutt. Altså, tolkens tilstedeværelse som tredjemann skal ikke føre til at samtalesituasjonen er annerledes enn når partene møtes alene. Den skal ikke begrense muligheten til en fortrolig samtale, enten ytringene mellom dem er negative eller positive. Lik behandling for alle For det annet er det en målsetting om at minoritetsspråklige og norske skal stilles likt i møte med det offentlige. I sosialarbeidernes samtaler med sine norske klienter vil det nok forekomme ubekvemme ytringer som den parten som disse treffer, finner krenkende eller insinuerende. Selv om vedkommende gjerne ville ønsket å føre en sak om dette, må en ofte gi seg pga bevisets stilling. Partene i tolkede samtaler kan ikke settes i en særstilling fordi en tredje person, tolken, er til stede under samtalen. Den krenkede må heller bruke andre måter for å overbevise motparten om at ytringene som denne kom med, ikke er sømmelige eller berettigede og ikke til nytte. Tolken som institusjon, og den tilliten som tolken må ha hos begge parter, må ikke ødelegges, men vernes. Den er ikke bare kommunikasjonsfremmende, den er en nødvendig forutsetning for at folk tør bruke tolk. Tolkens evne/plikt til å glemme tolkede utsagn For det tredje er det all grunn til å se nærmere på hvor brukbar en tolk egentlig er som vitne. En tolk kan nok huske å ha sett personene hvis handlinger eller ord det skal vitnes om, spesielt om hendelsen er av nyere dato og om vedkommende har samme type antrekk og frisyre som den gang. Hva saken handlet om, hva de tilstedeværende het eller gjorde og sa, husker tolken i beste fall en brøkdel av. Tolken har temmelig sikkert ingen erindring om i hvilken rekkefølge replikkene falt, noe som kan være avgjørende for hvilken innvirkning 5

6 ytringene hadde for utfallet. Dersom saken har versert i lengre tid, med flere tolkede møter, kan tolken nok huske den, men neppe skille innholdet i møtene fra hverandre. Hvorfor er det slik? Et menneske kan da til en viss grad huske hva han sa, eller huske i alle fall hva han mente om en sak, selv om det har gått noen tid. Jo, antakeligvis er den viktigste grunnen til at tolken husker så lite den at ingenting av saken eller meningene om den har vært tolkens egne, men andres. Tolken tolker ikke ord, men meninger som ordene formidler. Selv om tolken må forholde seg til innholdet i det som blir sagt og oppfatte meningen, skal han/hun samtidig avholde seg fra å danne sin egen mening om ytringene, slik at tolkens syn ikke påvirker overføringen. Tolken tar ikke til seg meningen, bare overfører den videre. Hvem har ikke hatt vanskeligheter med å huske den fine vitsen som man hørte i går! Ser du på det skal mye høres fra Rorbua i Tromsø? Har du opplevd å kunne gjenta poenget i den forrige vitsen som var så skrekkelig morsomt. Ikke det? Nei, fordi vitsen var ny for deg, den ble ikke gjentatt og du rakk ikke å fordøye den, bearbeide den i korttidsminnet for å lagre den i langtidsminnet. Det kom nemlig en vits til. Du husker dessuten best det du selv konkret har opplevd. Du kan også huske kollisjonen du har sett, særlig hvis du også har fått fortalt om det til noen straks etterpå. For tolken forholder det seg slik som for lytteren til vitsefortellere i Tromsø: stoffet er nytt og lydbildet i den tolkede versjonen styrker ikke lydbildet i originaluttrykket. Tolken har ikke tid til å lagre, da samtalen løper videre med nye poenger som krever tolkens konsentrasjon. Tolken er, og skal være, ferdig med oppdraget når tolken forlater stedet. Tolken prøver aktivt å glemme den, lesse børen av seg og finne på noe annet å være opptatt av, ganske enkelt for å holde ut i yrket sitt og for mentalt og ferdighetsmessig å forberede seg til et nytt oppdrag i møte med nye mennesker. Da vil tolkens konsentrasjon igjen være opptatt med nye budskap og med å finne riktige måter å overføre nye kombinasjoner av ord og uttrykk på og etter oppdraget prøve å glemme også det. Til og med stoff som man i lang tid har forberedt seg på for tolking på flere dagers konferanser, er glemt innen kort tid etter at konferansen er over. Når en så vet hvor lite og usikkert en tolk kan huske det som han/hun har tolket, er det etisk forkastelig å late som om tolken kan føres som vitne i en rettssak. Har retten anstrengt seg for å få løst tolken fra taushetsplikten, kan gevinsten like gjerne bli lik null. Det er dessuten etisk meget betenkelig dersom en tolk tror at han/hun er et pålitelig vitne. Avslutning Det er meget som en tolk skal forholde seg til i denne underlige rollen midt i mellom to leire. En skal skaffe seg respekt, ha sine brukeres tillit, holde seg i bakgrunnen, være et nærmest usynlig, men nødvendig ledd i kommunikasjonen. Samtidig må tolken innse at det er nettopp som alle steds tilstedværende at tolken lett kan bli gjort til syndebukk når misforståelser oppstår mellom partene eller når viljen til å forstå mangler. Erfaringen viser også at en tolk aldri er ferdigutdannet, men stadig må repetere og sette seg nye mål. Bevisst etisk holdning og Tolkens yrkesetiske retningslinjer gir et godt grunnlag for slik livslang læring. 6