Toril Moi Stemmer I Språk og oppmerksomhet

Transkript

1

2 Toril Moi Stemmer I Språk og oppmerksomhet

3 Innledning Redaktørene for Stemmer-serien har bedt meg om å skrive om noe som ligger meg på hjertet 1. Noe jeg virkelig brenner for. Noe jeg synes det er viktig å ta opp nå, hundre år etter at kvinner fikk stemmerett i Norge. Det åpenbare emnet ville være noe som handler om kvinner og feminisme. Jeg tenkte en stund at jeg kunne skrive om hvorfor vi fremdeles trenger et feministisk blikk på virkeligheten. For meg ville et slikt essay naturlig komme til å handle om kvinners skrift og språkbruk, om hva som skal til for å finne sin egen stemme i litteraturen i dag. Det hele ville bli en moderne kommentar til Et eget rom, Virginia Woolfs geniale bok fra Men med det samme jeg hadde tenkt så langt, følte jeg meg omringet av tvilende stemmer. Hva er poenget med å dvele ved litteraturen når det finnes så mange andre oppgaver for en feminist i dag? Hvor viktig er egentlig litteraturen i dagens gjennomkommersialiserte mediesamfunn? Er det ikke passé å snakke om kvinner og litteratur? Det er jo ingen som tror at alle kvinner skriver på samme måte lenger. Og om de ikke gjør det, hva er så poenget? 2 På 1970-tallet, da kvinnekampen raste på sitt mest intense, mente alle feminister at det å grave fram kvinners glemte stemmer, å verne om minnet om kvinners uttrykk gjennom tidene, og å få fram nye kvinnestemmer i samtidslitteraturen var soleklare politiske oppgaver tallets feminister var

4 overbeviste om at kvinners erfaringer var like viktige som menns, at det å finne et språk for å uttrykke disse erfaringene var en maktpåliggende politisk oppgave, enten arbeidet foregikk i bevisstgjøringsgrupper eller på forfatterens arbeidsrom. For dem var det en selvfølge at det var viktig å skaffe mer kunnskap om kvinners skrift og å trene opp evnen til å lese kvinners tekster med oppmerksomhet og omsorg. I dag er situasjonen en helt annen. Litteratur og litteraturforskning er ikke lenger selvskrevne innsatsområder for en som er opptatt av politiske spørsmål, enten det handler om klassekamp, kvinnekamp eller antirasistisk kamp. Det er heller ikke gitt at litteratur, enn si litteraturforskning, er viktig for noe som helst. Hva kan vi egentlig lære av litteraturen i dag? Da jeg hadde tenkt så langt, skjønte jeg at dette essayet måtte handle om språk og oppmersomhet. «Språk og oppmerksomhet!» kunne være et slagord, eller tittelen på et prosjekt, i Simone de Beauvoirs forståelse av ordet. Prosjektet handlingsplanen går ut på å agitere for verdien av å rette et rettferdig og kjærlig blikk mot virkeligheten og finne et språk for å uttrykke hva dette blikket ser. (Med «virkeligheten» mener jeg verden, andre mennesker, og oss selv.) Målet er å se det vanlige og det hverdagslige med et nytt blikk: å bruke oppmerksomheten til å oppdage det som ligger i dagen, men som vi likevel overser. Målet er også å utvikle evnen til å gripe det vanskelige ved virkeligheten, det vi ellers lett hopper over, det vi egentlig verken orker eller har lyst til å bruke oppmerksomhet på. Målet er å unngå å skape et skarpt skille mellom litteraturen, det dagligdagse og det politiske. Og ikke minst: målet er øke tiltroen til språket, å få bukt med den utbredte skepsisen

5 til språkets evne til å uttrykke noe virkelig. «Språk og oppmerksomhet» kan stå som motto for ønsket om å se virkeligheten med et rettferdig og kjærlig blikk, og finne et språk for å uttrykke innsikten dette blikket gir oss. Om vi utvikler det oppmerksomme blikket, og det oppmerksomme språket, vil vi få en dypere forståelse for våre egentlige behov. 3 «Språk og oppmerksomhet» kan godt vise til et litterært, filosofisk, eller politisk prosjekt. Men først og fremst er det navnet på en etisk og eksistensiell oppgave, en målsetning hver og en av oss kan forsøke å gjennomføre i sammenhenger vi selv synes er viktige. Om vi oppøver evnen til å rette et rettferdig og kjærlig blikk mot virkeligheten, følger det slett ikke at alle kommer til å se det samme. Samfunnsdebatten blir minst like skarp som før. Men om vi også forsøker å rette oppmerksomheten mot det de andre ser, om vi bruker mer tid på å forstå hvorfor de ser det de ser, kan det vel hende at vi blir litt mindre raske til å avskrive dem som er uenige med oss som idioter, og dermed litt flinkere til å diskutere med hverandre. Kanskje det vil bli litt mindre sannsynlig at vi griper til vold fordi vi føler at språket svikter oss. Med språk mener jeg altså slett ikke det som ofte kalles «litterært språk». (Jeg tviler faktisk på at noe slikt finnes.) Da Henry James skulle forklare hva som skulle til for å bli en god forfatter, sa han at en forfatter burde forsøke å bli en person som legger merke til alt: «one of the people on whom nothing is lost.» 4 Han sa ingenting om at en måtte utvikle et spesifikt litterært språk. Jeg er opptatt av hvordan vi bruker det språket vi alle deler. Det beste språket i litteraturen tvinger oss til å åpne øynene,

6 til å se både språket og virkeligheten som noe vesentlig, noe som angår oss, noe vi må ta inn over oss og tenke over. Det beste språket i litteraturen uttrykker en uvanlig evne til oppmerksomhet, og det inspirerer andre til selv å bli mer oppmerksomme. Selv om forfattere er spesialister på dette språkarbeidet, trenger en ikke være forfatter for å bruke språket slik. Noen klarer å gjøre det i dagliglivet, eller i rettssalen. Det motsatte av et «oppmerksomt» språk er slett ikke et «alminnelig» eller «dagligdags» eller «ulitterært» språk, men språk som brukes til å tilsløre virkeligheten. Byråkrater og akademikere uttrykker seg dessverre ofte slik at vi som forsøker å begripe hva de sier havner i en hengemyr av ord som ikke betyr noenting, ord som bare har én oppgave, nemlig å få oss til å samtykke i noe vi faktisk ikke forstår. Dette er farlig for det intellektuelle livet, og enda farligere for demokratiet. I et fint essay om Gjørv-kommisjonens rapport om den 22. juli skriver Anders Johansen, som er professor i sakprosa i Bergen, at terroren endret vårt forhold til språket: «Alvorlige forsøk på å bringe ord i samsvar med virkelighet blir ikke uten videre avfeid som naive lenger. For mange har det vært maktpåliggende å kunne si noe sant om det som skjedde, i et språk som kan være dekkende både saklig og emosjonelt.» 5 Da jeg leste dette, forsto jeg endelig at det ikke var tilfeldig at jeg skrev det aller første utkastet til dette essayet i mai og juni 2012, nettopp i den tiden da jeg gikk til Tinghuset i Oslo for å følge rettssaken etter den 22. juli. Rettsaken fikk meg til å skjønne at språk og oppmerksomhet ikke er et esoterisk emne, men noe som angår oss alle. Et godt samfunn tar språk alvorlig og oppmuntrer sine borgere til å utvikle evnen til å se på verden, på andre

7 mennesker, på seg selv, med et rettferdig og kjærlig blikk.

8 Et oppmerksomt blikk er et kjærlig og rettferdig blikk Jeg skal ikke bestride ondskapens årvåkenhet. Men det er ikke det jeg mener med oppmerksomhet. Ovenfor setter jeg likhetstegn mellom et «oppmerksomt» blikk og et «rettferdig og kjærlig» blikk. Jeg nølte lenge med å bruke denne formuleringen, som jeg henter fra den britiske filosofen Iris Murdoch. Det er nemlig bare så altfor lett å tolke «rettferdig og kjærlig» i retning av det sentimentale og moraliserende. Og det bekymrer meg, for når jeg skriver om et oppmerksomt blikk, så mener jeg i hvert fall ikke et dømmesykt og søtladent blikk. Jeg bruker ordet oppmerksomhet for å uttrykke det som på engelsk og fransk heter attention. Ordet kommer fra det latinske ad + tendere: å strekke seg mot noe. På begge språk samler ordet opp et stort knippe av betydninger: «å rette sinnet eller observasjonsevnene mot noe, å lytte, å konsentrere seg; å våke eller vokte over, å (be)tjene, å utvise omsorg for, å varte opp, å følge, å ledsage, å være til stede; å vente, avvente, forvente.» 6 To kvinner, en fransk og en engelsk, har gjort oppmerksomhet attention til et spennende filosofisk begrep. Den første er filosofen og mystikeren Simone Weil ( ), som studerte ved Sorbonne samtidig med Simone de Beauvoir. Weil knytter ordet til verbet attendre, å vente. Å være attentif, oppmerksom, er å være avventende i forhold til det en ser på: «Fremfor alt må tanken være tom og avventende. Den må ikke søke

9 noe, men være klar til å ta imot i sin nakne sannhet objektet som skal gjennomtrenge den», skriver Weil. 7 Å være oppmerksom er å være disponible pour la vérité: å være åpen for, å stille seg til rådighet for sannheten. 8 For Weil er den ytterste sannheten Gud: «bønn består av oppmerksomhet.» 9 Men en trenger ikke være mystiker for å følge Weils analyse av oppmerksomheten; det holder lenge å være interessert i jordiske sannheter. Weil selv analyserer verdien av oppmerksomhet gjennom en diskusjon av skolearbeid. Enhver oppøving i oppmerksomhet er ubetinget gode, mener hun, fordi det trener sinnet til å åpne seg for sannheten. Derfor er selv det mest banale skolearbeid, som for eksempel matematikkoppgaver eller oversettelse til og fra et fremmedspråk, verdifull trening i oppmerksomhet. Den rette oppmerksomheten kommer bare dersom vi klarer å finne lyst og glede i arbeidet: «Glede over å lære er like nødvendig for studier som pust er for løping», skriver Weil. 10 Oppmerksomhet er altså ikke det samme som intens, viljestyrt konsentrasjon. Eleven skal ikke streve med skolearbeidet for å oppnå best mulig karakter, men fordi det er verdifullt å lære seg til å gjøre en hvilken som helst oppgave med den klareste oppmerksomhet. Vi må også trene oss opp til å betrakte våre egne feil den dårlige stilen, matteeksamenen vi strøk til med den samme uhildete oppmerksomheten. Resultatet av trening i oppmerksomhet vil komme når vi minst venter det: «Aldri, ikke i noe tilfelle, er en ekte anstrengelse av oppmerksomheten bortkastet», forsikrer Weil. 11 Når Simone Weil diskuterer oppmerksomhet og skolearbeid, tenker hun seg sannsynligvis en flittig

10 skoleungdom som sitter bøyd over oversettelser til og fra latin og gresk i Frankrike på 1940-tallet. For oss, som lever i distraksjonens tid, er det vanskeligere enn noen gang å utvikle evnen til oppmerksomhet. Vi trekkes i alle retninger av multitasking og stadige elektroniske avbrytelser. Simone Weil ville nok ha blitt forferdet over skoleungdommer eller professorer for den saks skyld som lytter til musikk og svarer på tekstmeldinger mens de forsøker å få unnagjort et filosofisk essay, en oversettelse, eller en matteoppgave. For Weil er oppmerksomheten nøytral, avventende og åpen. Den bæres fram av glede, et lystfylt ønske om å se sannheten. Oppmerksomheten er verken strebende eller selvhevdende. Den er forstående, ikke ødeleggende. Iris Murdoch ( ) griper disse aspektene av Weils forståelse av oppmerksomheten ved å si at begrepet uttrykker tanken om å rette et «rettferdig og kjærlig blikk mot en invididuell virkelighet». 12 Tanken om at en klar oppmerksomhet må være både kjærlig og rettferdig finner Murdoch hos Weil, som skriver: «Det er ikke bare Guds kjærlighet som har oppmerksomheten som sitt vesen. Nestekjærligheten, som vi vet er den samme kjærligheten, er laget av det samme stoffet.» 13 Varme og medfølelse er slett ikke det samme som oppmerksomhet. Det går an å bli blind av for mye sympati. Å klare å se på et annet menneske med åpen og avventende oppmerksomhet, er utrolig vanskelig: «det er nesten et mirakel; det er et mirakel», skriver Weil. 14 Weil skriver om oppmerksomheten fordi hun vil bruke den til bønn. Murdoch, derimot, skriver ikke for å få oss til å meditere, men for å få hver og en av oss til å bli det hun kaller «en aktiv moralsk aktør», det vil si en