Kjære bruker. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen. Redaksjonen

Transkript

1 Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside ( og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen

2 VIKINGTIDEN Viki ng gjorde skandinavene Med plyndring, herjing og handel satte vikingene Norden på verdens kartet. Reisene til sjøs og møtet med fremmede folkeslag tilførte nye ideer og skikker som endret Norden for alltid. Bak suksessen sto et av historiens mest avanserte skip. AV ELSE CHRISTENSEN P lutselig er de der. Med røde seil og dragehoder av skinnende gull i stavnen, glir de slanke skipene opp mot stranden. Et øyeblikk senere kommer en hjelm til syne over siden på skipet. Og like etter enda en. Muren av skjold langs skipssiden løser seg opp mens den ene krigeren etter den andre kaster seg over relingen med blikket stivt rettet mot de grønne åsene inne i landet. Oppe på land begynner krigerne å løpe klar til å gjennomføre et lynangrep mot steinbygningen øverst på bakken og ivrige etter å få klørne i klosterets gull- og sølvskatter. Dette var ikke noe uvanlig opptrinn på 800-tallet, da vikinger fra Norden spredte frykt langs kysten av De britiske øyer. Kristne krønikeskrivere forteller om angrepene på en måte som leder tankene i retning dommedag; onde varsler i form av virvelvinder, tordenvær og ildsprutende drager på himmelen: Aldri har en slik gru rammet landet som den vi har blitt utsatt for av en hedensk rase, skriver en munk om angrepet på Lindisfarne-klosteret i år 793 en hendelse som historikerne anser som starskuddet til vikingenes overskyggende dominans i Nord-Europa. Ofrene var ikke i tvil om hva som gjorde nordboernes fremferd så skremmende effektiv: vikingskipene. Med sin hurtighet og evne til å gli helt inn til kysten og spy ut den ene bølgen av krigere 42 Historie

3 SPESIALISTER BYGDE SKIPET SKIPET KUNNE NÅ FREM OVERALT LIVET OM BORD VAR IKKE FOR DE SARTE REYKJAVIK BERGEN OSLO skipetriga DUBLIN skipet KIEV NOVGOROD MOSKVA SMOLENSK BULGAR LONDON uovervinnelige PARIS VOLGOGRAD KONSTANTINOPEL Om bord på vikingskipet seilte vikingene til alle hjørner av Europa og dristet seg til og med ut på de ukjente verdenshavene. GETTY IMAGES etter den andre, for deretter å forsvinne før engelskmennene fikk stablet på beina et forsvar, virket det som om skipene var uovervinnelige. Ingen trodde at en slik seilas var mulig, skrev en munk etter angrepet på Lindisfarne. Munken hadde grunn til å være full av ærefrykt, for vikingenes skip var en revolusjonerende konstruksjon som det ikke fantes maken til andre steder. Med sitt store seil og slanke skrog kunne skipet seile overraskende fort. Samtidig gjorde manøvreringsdyktigheten og den flate bunnen at skipet kunne seile på svært grunt vann. Med disse egenskapene passet skipet perfekt til den typen overraskelsesangrep som vikingenes ofre var så livredde for. Skipsbyggingen forbedret Vikingtidens skip lå langt fra tidligere tiders nordiske skip, som hadde vært saktegående og tunge, og en primitiv konstruksjon av lange, tykke planker som gjorde skipene stive og vanskelige å styre. Kjølen hadde vært for svak til å bære en mast, og skipene måtte derfor drives frem med årer. Men rundt år 700 ble de nordiske skipsbyggerne så dyktige at de kunne tilpasse flere, kortere planker og nagle dem sammen. Det gjorde at skipssiden ble mer fleksibel. Samtidig ble selve skipet også betydelig lettere slik at besetningen kunne bære det over kortere strekninger hvis de skulle møte på Historie

4 VIKINGTIDEN Skipet blir bygd Byggingen av et vikingskip tok et halvt års tid, og arbeidet fulgte en nøye fastlagt plan, som alle arbeiderne kjente til i minste detalj: PLANKENE ble klinket og naglet fast. Det gjorde at vikingene kunne bruke lette planker. 1. KJØL OG STAVN Noe av det første som gjøres er å strekke skipets kjøl. Deretter reises akter- og forstavnen. Skipene ble bygd av spesialister MORTEN GØTCHE/VIKINGESKIBSMUSEET 2. SIDENE Neste skritt er oppbyggingen av sidene (bordleggingen). Plankene blir klinket med jernnagler. 3. SPANTENE Spantene blir naglet fast til sidene med trenagler for å avstive plankene på skipet. Vikingene brukte ikke tegninger når de bygde skipene sine. All viten og erfaring gikk i arv blant håndverkerne. B yggingen av et vikingskip krevde en erfaren arbeidsstyrke. Selve prosessen tok rundt seks måneder og ble satt i gang på høsten slik at skipet skulle være klart til tokt neste vår. Første skritt var å finne passende tømmer i skogen. Vikingene foretrakk eik fordi det var sterkt og lett å arbeide med. Det ble brukt eik til kjølen og plankene, mens for eksempel masten og årene var laget av andre tresorter. Treet ble felt og kløyvet med kiler, som sørget for at treet ble skå- ret slik at trefibrene ikke gikk i stykker. Dette gjorde at skipet ble sterkt og smidig. For å finne tre til spantene de krumme ribbeina i skipet måtte vikingene ofte lete lenge, fordi treet måtte ha den rette bøyen. Det samme gjaldt for kjølsvinet en lang bjelke som lå over kjølen og holdt masten på plass. Det grovt tilhogde treet ble brakt til skipsbyggeplassen, som vanligvis lå på stranden. Her ble det arbeidet videre med treet, før plankene til slutt ble lagt på skroget slik at de overlappet hverandre, og festet med jernnagler. En blanding av ull og tjære ble stappet inn mellom plankene for å sikre at skipet ble tett, og for å beskytte treet ble hele skipet smurt inn i tjære. Til slutt skulle det males og forsynes med utstyr som seil og tau. Vikingene brukte ikke tegninger, og kunnskapene om yrket gikk i arv blant håndverkerne og byggmestrene. Foruten tømrere og smeder deltok også repslagere, vevere og fargere i arbeidet. 4. KJØLSVINET Kjølsvinet blir montert. Det forsterker konstruksjonen og utgjør fundamentet for skipsmasten. 5. MAST OG ROR Til slutt får skipet mast, seil og sideror, og blir smurt inn med tjære. Det nye vikingskipet kan tas i bruk. hindringer langs vannveiene gjennom Europa. Samtidig lærte nordboerne å bygge en kraftig kjøl som kunne bære et seil, og fra rundt år 800 ble seilet standardutstyr. Vikingskipet var født, og ble snart drivkraften bak vikingenes suksess, i mer enn én forstand. Ikke bare røvere Først og fremst sendte skipet nordboerne ut i verden over Nordsjøen til De britiske øyer, til Middelhavet og til Russland og Det kaspiske hav. Og det tok vikingene over Atlanteren, til Færøyene, Island, Grønland og det fruktbare Vinland senere kalt Amerika. Ute i verden ble vikingene særlig kjent som ville hedninger som plyndret, drepte og voldtok et bilde som riktig nok ikke er helt feil, for ordet viking ble opprinnelig brukt som en betegnelse på personer som dro på oversjøisk hærferd. Men bare et fåtall av nordboerne var vikinger i ordets egentlige betydning, og skandinavene var ikke mer usiviliserte og brutale enn sine naboer. I virkeligheten var vikingene minst like store bønder, håndverkere og handelsfolk som de var krigere, og ute i verden var det snarere handelen enn plyndringene som sikret vikingene makt og innflytelse. Og her spilte skipene en avgjørende rolle. 44 Historie

5 SPANTENE var laget av lett bøyde greiner. Skipsbyggerne kunne gjøre treet mer tøyelig ved å legge det i vann, dampe det eller varme det over ild mens det ble sprøytet med vann. Deretter kunne det spennes ut i ønsket form. Vikingenes skip ble bygd av en broket blanding av håndverkere med hvert sitt faglige spesialområde. ALADDIN/WATTS STAVNSMEDEN Vikingenes verktøy Verktøyene som ble brukt til byggingen av vikingskip, minnet stort sett om de vi kjenner i dag. De viktigste av dem var: ØKSEN Skipsbyggerens viktigste verktøy var øksen. Vikingene brukte ikke sag trolig fordi sagbladet ville ødelegge treets struktur og dermed forringe fleksi- biliteten og styrken på treet. I stedet ble de flate kene flekket ut av trestammen med en såkalt bile-øks. Skarvøksen, plan- der bladet var montert på tvers av skaftet, ble til slutt brukt til å glatte ut plankene. OSPREY TETTINGEN av skipet foregikk ved å fylle mellomrommet mellom plankene med reip av ull og tjære. To mestre delte ansvaret Byggmesteren og stavnsmeden styrte byggingen av vikingskipet og sørget for at arbeidet gikk målrettet og effektivt for seg. Skipsbyggingen ble ledet av byggmesteren og stavnsmeden, som hadde hvert sitt ansvarsområde. Det overordnede ansvaret lå hos byggmesteren, som sørget for mat og byggematerialer til arbeiderne. Han utbetalte lønn og ga bøter hvis resultatet ikke var godt nok, eller skipet ikke var ferdig i tide. Stavnsmeden en høyt lønnet, omreisende spesialist styrte det daglige arbeidet på byggeplassen. Stillingsbetegnelsen kom av at han laget stavnen, som bestemte skipets linjer. BORET Håndverkerne brukte forskjellige former for bor til å lage hull til for eksempel tauverk. De minste borene hadde hull på enden der det kunne settes i et trehåndtak. Andre var så store at håndverkeren måtte lene seg inn over dem og presse dem ned med brystkassen. PROFILSKRAPEN Vikingene brukte profilskraper i ulike størrelser til å skjære riller ofte brukt som dekorasjon når krigsskipene skulle utsmykkes. Men verktøyet ble også brukt til å skjære plass til tett- ningsmaterialet mellom plankene. Også før vikingtiden var nordboerne ivrige handelsfolk, og rundt omkring i Skandinavia fantes det mange handelssteder der de falbød varene sine. Men da vikingene utviklet store handelsskip med brede skrog som kunne seile med tung last uten særlig stor besetning, kunne de nordiske handelsmennene kjøpe og selge varer i større mengder. Handelen fikk byene til å vokse Varene ble dermed billigere og enklere å selge, og snart seilte vikingenes handelsskip fra langt nord i Norge til Alexandria i Egypt, langt inn i Russland og langs elvene til Bagdad. Fra Norden hadde de med seg tømmer, pels og såpestein; fra Russland silke, sølv, pelsverk og slaver; fra Østen silke, edelsteiner og krydder. I motsetning til før kom det nå nye varer til fordi skipene kunne ha større og tyngre last om bord. Importen besto derfor ikke lenger bare av luksus varer, men også forbruksvarer som for eksempel slipestein av skifer fra Norge og kvernstein av basaltlava fra Rhinområdet. Med den økte handelen vokste markedsplassene til byer, noe som tidligere var et ukjent fenomen i Norden. TØMMER til skipet ble hogd ut med økser, noe som bevarte treets naturlige fleksibilitet og styrke. Først ble trestammen delt i to og videre i fire, åtte og 16 deler. Et stort vikingskip besto av rundt 90 planker, som tilsvarer cirka 14 eiketrær. Selv om et skip veide to tonn, ble det brukt 50 tonn tre i produksjonen fordi svinnet var stort. SHUTTERSTOCK

6 VIKINGTIDEN Skipene ble bygd til krig og handel Vikingskipene kan deles inn i to hovedtyper: slanke langskip som ble brukt til krig, og romslige havskip som ble brukt til transport. De to typene fantes i flere utgaver. DRAGESKIPET var vikingenes sto- re, vakkert dekorerte krigsskip. Det var som regel meter langt og hadde en besetning på ca. 60 mann. KNARREN var et saktegående skip til frakt av varer, dyr og mennesker. Det var sjelden mer enn 20 meter langt, men bredt og romslig. Vikingskipet kunne seile overalt Fra de små elvene og trange fjordene i Skandinavia til Atlanter- havets bølger vikingskipet var bygd for å kunne seile overalt. Som havgående seiler var skipet både trygt og effektivt. V ikingskipets konstruksjon gjorde det til et allsidig fartøy. I fjordene, elvene og vannløpene i Norden ble skipet brukt til lokaltransport fordi det ikke stakk særlig dypt. Det gjorde at noen av de mindre skipene kunne seile på bare en meter dypt vann, mens selv de aller største skipene kunne manøvrere der det bare var tre meter dypt. Dermed kunne skipet gå tett på kysten når vikingene skulle laste og losse tunge varer eller overraske en fiende. De store transportskipene seilte utelukkende for seil, mens de slanke langskipene krigsskipene også hadde årer. Ved å justere seilet kunne vikingene krysse i motvind det vil si seile skrått fra først den ene og så den andre siden, og komme seg fremover på den måten. For krigsskipenes vedkommende gikk det som regel raskere å ta ned seilet og ro. Som havgående skip var vikingskipene uovertrufne. For å teste skipenes seileegenskaper har forskere bygd kopier og seilt med dem langs vikingenes ruter. Fra disse seilasene vet vi at de store transportskipene var både sjødyktige og raske. Et av dem greide seg i en storm med meter høye bølger uten problemer og kom opp i en toppfart på 13 knop (25 km/t.). En døgndistanse på 200 sjømil (370 km) var ikke uvanlig det svarer til standarden for et seilskip fra begynnelsen av 1900-tallet. Under gunstige omstendigheter kunne et vikingskip seile fra Norge til Grønland på to uker og krysse Atlanterhavet på en måned. MORTEN GØTCHE/VIKINGESKIBSMUSEET SNEKKEN et av de mest utbredte langskipene var cirka 20 meter lang og kunne ta rundt 25 mann. FÆRINGEN var en av vikingenes mindre transportbåter, og ble brukt til seilas i indre farvann. I Danmark ble Ribe og Hedeby dominerende handelsbyer, mens Sverige hadde Birka og Norge Kaupang. Her handlet vikingene med både europeiske og arabiske kjøpmenn, og da de første nordiske myntene ble preget, var motivet på myntene naturlig nok et vikingskip. Bygde i utlandet Også i krig var skipet vikingenes sterkeste våpen. Sjøslag på åpent hav og bording forekom sjelden, så skipenes viktigste funksjon var å transportere menn frem til krigsskueplassen vikingenes KJØLSVINET fordelte vekten fra masten. Midt på trestammen som ble til kjølsvin skulle det vokse en grein vokse i en vinkel på rundt 90 grader. Greinen skulle holde masten på plass. Det var ikke lett å finne en slik stamme, og enkelte forskere mener at vikingene påvirket trærnes vekst og dyrket kjølsvintrær. drageskip kunne ta rundt 60 mann, og en vikingflåte besto som regel av flere hundre langskip. Ved hjelp av de raske og manøvreringsdyktige skipene kunne vikingene bruke samme taktikk som ved plyndring: effektive lynangrep som lammet fienden. Erobringene gikk særlig hardt ut over De britiske øyer, som gang på gang var åsted for vikingenes herjinger og plyndring. I 836 nedkjempet en vikinghær på 35 skipsbesetninger en regional konge i det som i dag er Skottland, og fikk fotfeste. Bosettingen ble permanent, og etter hvert begynte nordboerne å bygge skipene sine her. Arkeologiske funn har KJØLSVIN vist at et nærmere 30 meter langt skip kalt Skuldelev 2, ble bygd i Irland. Analyser av skipets tømmer viser at det er bygd av tre fra Glendalough-dalen sør for Dublin rundt år Skipet gjorde tjeneste i mer enn 30 år før det ble senket og brukt til et forsvarsverk i den danske Roskildefjorden. Ga opp Amerika Med store seilskip ble det mulig for vikingene å opprette kolonier langt fra Norden. De romslige fartøyene kunne frakte selv store mengder gods, mennesker og dyr over store avstander. De såkalte grønlandsknarrene store hav- 46 Historie

7 Utstyret på knarren var nøye tilpasset de lange transportseilasene fartøyet skulle ut på. OSPREY SEILET ble laget av ull som ble spunnet på en tein og vevd i 70 cm brede remser. Remsene ble sydd sammen til et helt seil, som til slutt ble satt inn med en blanding av fett fra hestemanker, oker og tjære slik at det ble vannavstøtende. Prosessen var svært arbeidskrevende, og det var derfor dyrt med seil. TAUVERKET var som regel laget av hestehår eller lindetrær. Hår fra hester var vannavstøtende og egnet seg godt til tauverk, som hele tiden ble vått. Til et stort vikingskip måtte rundt 600 hester ofre halen. Også remser av skinn fra hvalrosser var populært blant repslagerne. RÅEN ble montert på tvers av masten og holdt seilet på plass. Vikingtidens firkantede seil kaltes derfor råseil. ANKERET besto av en stor, tung stein som var rammet inn i tre. I løpet av vikingtiden ble ankeret stadig endret, og minnet til slutt om det vi bruker i dag. Ankeret ble bundet til tykke tauer som var laget av bærkvister. einer- POLFOTO STYREÅREN ble i vikingtiden montert fast til skipssiden, noe som gjorde styringen lettere. Før den tid brukte nordboerne en løs styreåre. Åren satt alltid bakerst til høyre, og det er grunnen til at høyre side av et skip heter styrbord på skandinaviske språk i dag. SMÅ BÅTER ble tatt med på de store transportskipene og brukt der det var for grunt for de store fartøyene. PLANKENE PÅ DEKK kunne fjernes slik at proviant og gods kunne oppbevares under dem. Historie

8 VIKINGTIDEN Kulden var den verste fienden Vikingene hatet kulde. Ullundertøy og fet pølsemat hjalp med å holde varmen på lange tokt. L ivet på et vikingskip var hardt særlig på grunn av den strenge kulden. Vikingene foretrakk derfor å seile om somme- ren, og seilas på åpent hav foregikk bare fra april til oktober. De kalde toktene til Grønland begynte først i slutten av juni, da den gjennomsnittlige ren på Sør-Grønland var rundt o C. sommertemperatu- Men selv disse temperaturene utgjorde en fare for vikingene, fordi vinden får luften til å føles kaldere i hard kuling er 10 o C effektivt -15 o C. Solen, fugler og hvaler viste vei For å holde kroppen tørr og transportere svette bort fra huden, brukte vikingene tykt ullundertøy på seilasen. Saueskinn som var behandlet med bivoks, sauetalg, torskelevertran og tretjære, ble brukt til å lage vind- og vanntett tøy som beskyttet mot sludd, regn og snø. Maten som primært besto av tørket kjøtt, fisk, fete pølser, spekk, smør og brød spilte også en stor rolle når varmen i kroppen skulle sikres. Toalettbesøk foregikk over relingen. Vikingene kjente ikke til kompass, men brukte andre metoder for å finne vei til sjøs. De orienterte seg i omgivelsene og la merke til særlige kjennetegn ved landskapet trær, gravhauger og fjell var gode peilemerker. På dager med mye tåke kunne fugler, hvaler og andre dyr fortelle om skipet var nær land, akkurat som lukter kunne hjelpe med å bestemme avstander til land. På åpent hav brukte vikingene solen og stjernene til å navigere etter. Vikingene brukte sannsynligvis også et solkompass en treskive med hakk i. De markerte solens gang på himmelen, og skiven kunne brukes som et primitivt kompass. VINDFLØYEN satt på toppen av masten og anga vindretningen. De fineste var laget av bronse og var fint dekorert. Utformingen av disse antyder at de også hadde sosial og religiøs betydning. ÅRENE ble brukt når vinden ikke var kraftig nok. Et stort drageskip kunne ha årer, og på lange turer byttet besetningen på å ro. DRAGEHODET satt på stavnen av krigsskipet. Det var lett å montere og demontere hodet, og det ble trolig bare brukt i kamp for å skremme fienden. gående seilskip kunne sannsynligvis ha en last på opptil 200 tonn. Jakten på nytt land førte nordboerne til Færøyene og Island i løpet av 800-tallet, mens Grønland ble kolonisert på slutten av 900-tallet. Vikingene kom også så langt som til Amerika, men området lå for langt borte, og den lokale indianske befolkningen var for fiendtlig til at nordboerne for alvor kunne etablere en velfungerende koloni her. Vikingene ble kristnet Paradoksalt nok betydde de store handelsskipene og byene som den voldsomme skipstrafikken hadde skapt også slutten på vikingtiden. Nordboernes frakteskip hadde nemlig ikke bare med seg varer hjem de hadde også fremmede mennesker, eksotiske tradisjoner og nye ideer i lasten. I byene i Norden begynte det å dukke opp kristne misjonærer som fortalte om den nye troen. Da munken Ansgar på 800-tallet forsøkte å få kristendommen innført i Norden for første gang, var det nettopp vikingenes store handelsbyer, Hedeby i Danmark og Birka i Sverige, som ble basen for misjonsvirksomheten hans. Samtidig hadde den økte handelen skapt behov for en sterk stat som kunne sikre lov og orden slik at handelsmenn kunne arbeide i fred. Derfor ble Nordens stormenn, høvdinger og småkonger presset til å tre tilbake mens det vokste frem en reell stat. I 1000-årene ble nordboerne offisielt kristne, og den nye religionen fikk innbyggerne i de nye skandinaviske kongedømmene til å ta et oppgjør med arven fra vikingforfedrene sine. Også ute i Europa var tidene i ferd med å endre seg. Vikingenes tidligere så forsvarsløse ofre ble militært sterkere og bedre organisert. I 1066 forsøkte den norske kong Harald Hardråde å innta England med en flåte på rundt 300 skip, men nederlaget ved Stamford Bridge var 48 Historie

9 MARY EVANS SKJOLDENE var festet slik at krigerne raskt skulle kunne gripe dem med seg når de gikk i land. så stort at de overlevende kunne fraktes hjem på bare 24 skip. Vikingtiden var definitivt forbi. Skipet i vikingenes verden I dag lever vikingskipene videre i sagaer og beretninger som viser hvor viktig fartøyet var for nordboerne. Betydningen understrekes også av at det ble gjengitt på smykker, steiner og mynter med stor detaljrikdom. Som et tegn på skipets betydning både som statussymbol og som redskap i dagliglivet fikk mektige vikinger skipene sine med seg i graven. Som regel var det bare høvdinger, konger og de FARGER måtte hentes langveisfra og var svært kostbare. Derfor var bare seilene på krigsskip farget, mens andre skip hadde nøytrale seil. Også skrogene ble malt. Foruten gul og rød har arkeologer funnet blå, grønn og svart maling på vikingskipsvrak. ORNAMENTER skulle signalisere makt, rikdom og styrke. Mange av vikingenes krigsskip hadde utskjæringer som viste populære motiver som mytiske dyr eller religiøse figurer. Livet om bord på et vikingskip var ensformig, og besetningen fordrev tiden med alt fra brettspill til bryting. OSPREY mest velstående stormenn som hadde råd til å få bygd skip, og når de døde skulle det mest dyrebare de eide sammen med våpen, verktøy, hester og andre nødvendigheter tjene dem i livet etter døden. Men det er ikke bare i de gamle skriftene at vikingskipet lever videre. Den dag i dag er vikingskipet ofte benyttet som et lett gjenkjennelig symbol på nordisk kraft og styrke i reklame, logoer og andre kulturuttrykk. Også på et dypere plan lever arven etter vikingskipet: Skandinavene ser fortsatt seg selv som et seilende folk, drevet av utferdstrang og eventyrlyst. Og i de Med sitt brede, romslige skrog var koggen et perfekt handelsskip. Koggen avløste vikingskipet Nye skipstyper erstattet vikingskipet på 1200-tallet. Etter hvert som handelen i Norden økte i omfang, fikk kjøpmennene behov for skip som kunne frakte mer gods. Vikingenes store frakteskip, knarren, ble derfor avløst av koggen. De to skipene hadde mye til felles blant annet de avrundede formene og det firkantede seilet. Men med sitt tønneformede skrog kunne koggen frakte langt større mengder varer, som i motset- ning til på knarren også ble beskyttet mot vær og vind av et fast dekk. Koggen ble også forsynt med plattformer i de to stavnene, som kunne bemannes hvis skipet skulle havne i kamp. På midten av 1200-tallet hadde koggen avløst vikingskipet som ledende skipstype, og den ble særlig de tyske hansakjøpmennenes foretrukne handelsskip. skandinaviske landene blir tekniske ferdigheter og åpenhet overfor nye ideer sett på som nøkkelen til å klare seg i den store verden; en tankegang som ikke er så ulik den som sendte de første vikingskipene ut i Europa. LES MER: Richard Hall: I vikingernes vide verden, Arnold Busck 2007 Keith Durham: Viking Longship, Osprey Publishing 2002 Søren Thirslund: Viking Navigation, Vikingship Museum Historie