Humanisme og buddhisme av Kare A. Lie

Transkript

1 Humanisme og buddhisme av Kare A. Lie Det hender at buddhister og humanister møtes, og kaster et undrende og halvt gjenkjennende blikk på hverandre, uten riktig å være sikker på hva de ser. Hva har de felles? Hva er det som skiller dem? Betegnelsen humanisme kommer av det latinske ordet humanus, som betyr menneskelig, og er et ord med mange betydningsnyanser. Felles for alle former for humanisme er at det menneskelige blir satt sentrum. Humanisme er ikke bare humanetikk. Men ettersom humanetikk kan sies å være en norsk særform av en bredere humanistisk strømning, vil jeg i denne artikkelen la humanetikken stå som representant for humanisme i sin alminnelighet. Betegnelsen buddhisme kommer av pali-ordet buddha, som betyr "en som har våknet". Og ettersom denne også setter det menneskelige i sentrum, kan buddhismen likedan beskrives som en form for humanisme. Den har svært mye til felles med humanetikken, og en rekke av de forskjellene som finnes, er mer betinget av historie, geografi og kultur enn av noe dypere uenighet når det gielder syn på mennesket og verden. Hvordan er det humanetiske grnnnsyn? Det kan kort formuleres i tre hovedpunkter, hentet fra Kristian Horns bok "HUMANETIKK. Definisjoner og utvalgte emner", Oslo 1979: 1. Humanetikeren er rasjonalist. Han forstår og innser at mennesket er begrenset, men at han til tross for det kan ta i bruk forstandens og fornuftens evne til en tilforlatelig og byggende innsats. I sin rasjonalisme opplever også human-etikeren frihet fra forpliktelsen til å ta alvorlig de påstander som bare har rene forestillinger som bakgrunn. 2. Human-etikeren nekter ikke en virkelighet utenfor det som er testbart, men han lager ikke dogmer av sine forestillinger om noe ukjent i vår virkelighet. 3. Human-etikeren finner motivet for sin etiske holdning i det rent menneskelige. Den grunnorm han bygger på er gjensidighetsprinsippet. Av dette går det klart fram at humanetikeren har et åpent og positivt grunnsyn på mennesket og ti1være1sen. Hun har tillit til menneskets evne til rasjonell erkjennelse, om enn med visse begrensninger, men nekter a bli doginatiker, og hun har tllit til at mennesker har evnen til gjensidig etisk atferd, en etisk atferd som kan begrunnes godt nok i mennesket selv. La oss se hvordan en buddhist vii forholde seg til disse punktene. En buddhist? Hvilken? Buddhismen finnes jo i sa mange former, som på overfiaten kan se nokså forskjellige ut. Et tidsrom på to og et halvt årtusen og et geografisk rom på mer enn en halv verdensdel har ført til stor spredning omkring et felles grunntema. Men dette felles grunntema er det likevel stor enighet om. l denne sammenheng skal vi imidlertid begrense oss til den mest opprinnelige form, theravada, med sine grunntekster på språket pali (Buddhas talesprak). Hvordan stiller buddhismen seg til rasjonell tenkning? Et hovedmål for en buddhist er å fri seg fra uvitenhet, vrangforestillinger og fordommer, og erkjenne tilværelsen nøyaktig slik den er. For oppnå dette, benytter hun seg av den fundamentalt samme metodikk som den moderne vitenskap gjør. Observere og studere tilgjengelige data, og vurdere dem sa rasjonelt og objektivt som mulig. En buddhist er ikke interessert i å tro, men å se selv, lære og vite. En av buddhismens viktigste treningsmetoder kalles satipatthana - å rette oppmerksomheten mot observerbare fenomener i kropp og sinn - og denne fører videre fram til vipassana - analytisk innsikt. Idealet er a lære av verden, av naturen, og ikke bare tro på mesterens ord. Dette grunnsynet kommer gang på gang til uttrykk i pali-tekstene. Buddhas lære omtales f.eks. som ehipassika, det vil si at den

2 inviterer til å komme og se, ikke til å komme og tro. Buddha sammenliknet religiøse troende med en rekke blinde menn som leier hverandre. "Førstemann ser ingen ting," sa han, "han som går i midten ser ingen ting, og han som går bakerst ser ikke noe han heller. Jeg synes prestene likner disse blinde, for førstemann har ikke sett noe (noen Gud), han som går i midten har ikke sett noe, og han som kommer bakerst ser ikke noe han heller." Deretter ga Buddha prestene et interessant råd: "Det sømmer seg ikke for en forstandig mann som vil holde seg til sannheten, å pastå at bare det eller det er sannhet, og at alt annet er feil." Da en prest ba ham forklare hva han mente med å holde seg til sannheten, svarte Buddha; "Hvis du har en tro, og sier "dette tror jeg", da holder du deg til sannheten. Men samtidig passer du deg så du ikke begynner å påstå at "dette alene er sannhet, alt annet er feil". Da holder du deg også til sannheten.'t (Cankisutta, MN 95). Jeg har hørt humanetikere hevde det samme syn, antakelig uten å vite at Buddha var kommet dem i forkjøpet. En annen tekst som sier hvor viktig det er å tenke selv, er den kjente Kalamasutta, hvor Buddha sier; "Ikke avvis noe hare fordi det er skikk og bruk eller tradisjon, eller bare fordi folk sier det, og heller ikke utfra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke utfra overfladisk resonnement eller uklare spekula-sjoner; heller ikke utfra en annens tilsynelatende autoritet og heller ikke utfra respekt for en eller annen læremester. Nei, når dere selv vet at de og de tingene er usunne, disse tingene er dårlige, disse tingene må tenkende mennesker fordomme, for hvis en tar opp disse tingene og lar dem modnes, vil det føre til skade og smerte, - når dere selv vet dette, så avvis de tingene. Og likedan, ikke godta noe bare fordi det er skikk og bruk eller tradisjon, eller bare fordi fo/k sier det, og heller ikke utfra hellige skrifter, antagelser eller dogmer; heller ikke utfra overfladisk resonnement eller uklare spekulasjoner; heller ikke ut fra en annens tilynelatende autoritet og heller ikke ut fra respekt for en eller annen læremester. Men når dere selv vet at de og de tingene er sunne og gode, at tenkende mennesker vil rose dem fordi de fører til nytte og glede, når dere selv vet dette, sa godta de tingene. Men som denne teksten også viser, har forskningen og den frie tanke også et etisk perspektiv, som vi skal komme tilbake til. Når det gielder vektleggingen av rasjonell tenkning og vitenskapelig metode, ser vi altså at humanisme og buddhisme er ganske enige. Men buddhismen går videre, på veier som er ukjente for humanetikken. Den rasjonelle tanke har nemlig sine begrensninger, og der melder humanetikeren pass og overlater arenaen til private drømmer og fantasier. Buddha, derimot, utviklet sine rasjonelle og vitenskapelige forskningsmetoder videre inn i det som vanligvis blir kalt "meditasjon". "Meditasjon" kan være så mangt. Buddha snakket heller om å utvikle sinnet. Dette kan gjøres på mange måter, det finnes mange meditasjonsmetoder. Den metoden han selv regnet som den viktigste, og som de fleste theravada-buddhistiske meditasjonsiærere underviser etter i dag, blir kalt "innsiktsmeditasjon (vipassanabhavana)", eller "oppmerksoinhetstrening (satipatthanay'. Prinsippet er enkelt: Vær opprnerksom! Fø1g med og observer hva som foregår i kropp, sanser og sinn. Tren deg selv i å "se" på følelser og tanker som dukker opp, uten å avvise noe, og uten å prøve å holde fast på noe. Hvert øyeblikk er nytt, hvert øyeblikk er viktig, hvert øyeblikk har noe å lære deg om deg selv og din verden. Det er her snakk om en modningsprosess, som vil føre til en stadig dypere innsikt og forståelse av vår egen eksistens. Vi vil begynne a se

3 hvordan sinnet fungerer, og vi begynner å se med egne øyne hvordan vår ureflekterte vanetenkning herjer rundt med oss til hverdags. Vi oppnår dermed en psykoiogisk innsikt og klarhet som er selvopplevd, ikke et resultat av "tenkning" eller av lesning. Denne meditative innsikten dreier seg i høyeste grad om det menneskelige, og må derfor defineres som humanisme. Mange forbinder meditasjon med forskjellige former for mystisisme, og dermed også med uklar, urasjonell tenkning. Men oppmerksomhetstrening er faktisk det stikk motsatte. En våken og aktiv holdning overfor alt som skjer, en vitenskapelig holdning og vilje til å kaste gamle teorier og forestillinger over bord i det øyeblikk vi oppdager at de ikke er holdbare, det er den holdning buddhismen oppmuntrer til. Fri og selvstendig tenkning (basert pa omhyggelig psykologisk "grunnforskning" under oppmerksomhetstreningen) er mer verdt enn enhver troslære, mer verdt cnn Buddhas egne ord. Disse psykologiske innsikter beveger seg inn på områder som hverdagsspråket ikke har presise betegnelser for. Men man har selvfølgelig prød å skrive dem ned likevel. Den gamle buddhistiske Abhidhamma-litteraturen inneholder psykologiske avhandlinger i et meget spesialisert og presist fagspråk, og det er først i var tid at Vestens fagmiljø så vidt har begynt å oppdage denne litteraturen, og lære av den. Men har ikke buddhismen dogmatiske forestillinger om gjenfødelse, osv? Igien ser vi nære paralleller mellom buddhisme og humanetikk. For buddhismen nekter ikke en virkelighet utenfor det som er testbart, og de garmle tekstene antyder at virkeligheten bar flere plan enn det vi til vanlig er i stand til å fatte. Men dette blir ikke giort til dogmer. Det står enhver fritt å mene hva man vil om slike ting, noe vi også finner i Buddhas uttalelser. Buddha viste til at positive etiske handlinger basert på fri og selvstendig tenkning har sin egen verdi, uansett metafysisk begrunnelse, uansett om det finnes en annen verden eller ikke. Den som giør det som er godt, kan nemlig glede seg ved oppløftende tanker som disse: "Sett nå at det finnes en annen verden, og at gode og onde gjerninger bærer frukt og får sine følger. Da kan det hende jeg blir salig i himmelens rike etter døden. Men hva så, hvis det ikke finnes noen annen verden, og gode og onde gjerninger ikke bærer frukt og får noen følger? Da lever jeg /ikevel fredelig og lykkelig i denne verden, uten hat og motvi/je. "(Ka/amasutta). Her viser han en holdning som står meget nær bumanetikerens, idet han tydelig stiller ti1hørerne fritt til å mene hva de vil om hinsidige verdener. Den buddhistiske etikk bygger på gjensidighetsprinsippet: tenk på andre som på deg selv: Alle skjelver for voldsbruk, alle er redd for å dø. Alle har livet kjært. Sett deg derfor i andres sted og la være å drepe el/er hisse ti/ drap. For aldri kan vel dette skje: at hat tar slutt av mere hat. Av vennlighet tar hatet slutt, det er en evig lov. Dhammapada Den videre utforming av etiske regler får ikke form av påbud eller forbud. Man oppfordres heller til å tenke grundig etter selv, og deretter frivillig påta seg følgende treningsregler: Jeg vii ikke drepe, stjele, nyte urett sex, tale urett eller bli beruset. Dette etikkens minimum, i sin negative utforming: unngå å giøre noe som skader andre eller deg selv. Positivt uttrykt oppfordres man til å øve kjærlighet, medfølelse og gavmildbet. Måtte alt som lever finne lykke og fred og bli lykkelige til sinns! Liksom en mor er villig til å våge sitt liv for å beskytte sitt eneste barn, nettopp slik er det grenseløse sinnelag som vi bør utvikle

4 overfor alt som lever. Ja, til alle kanter bør vi utstråle en følelse av vennlighet til hele verden, en vennlighet uten stengsler, uten uvilje, uten motvilje.i hver våken stund, enten vi gjør, står, sitter eller ligger, bør vi ha dette for øye. Det er dette som menes med høyverdig livsførsel. Mettasutta På den måten giør du godt for andre, men du giør også godt for deg selv. Du foredler ditt eget sinn, og gjør det bedre i stand til videre trening. Dette gir ikke bare grunnlag for en edel individualetikk, men også for en høytstående samfunnsetikk. Unngå f.eks. å tjene til livets opphold ved yrker som har med våpen, drap, giftspredning eller kjøp og salg av mennesker å giøre. Dessuten har buddhismen alltid lagt en humanitet for dagen, som ofte har vært fremmed for de mer vestlige religioner. Den bar alltid aktivt motarbeidet krig ("hellig krig" og aggressiv misjon er ukjente begreper), våpenhandel, slavebandel, og handel med og misbruk av rusmidler. Den har heller ikke bare oppfordret folk til passiv tilbaketrekning, men også til aktivt å ta del i samfunnets anliggender (f.eks. i Sihalasutta). Buddhismen aksepterer og tar hensyn til begge disse tendensene, og har noe å tilby både eneboere og samfunnsengasjerte aictivister. Buddha uttalte seg både om ensom meditasjon og om samfurinsekonomi og politikk. Men, vil kanskje noen innvende, har ikke buddhismen et fundamentalt negativt syn på livet? Hevdet ikke Buddha at alt er lidelse? Her foreligger vel en flindarnental konflikt mellom buddhistisk og humanistisk menneskesyn? Da kan det være på tide å prøve ta livet av noen myter om buddhismen. Uriktige oversettelser av grunntekstene, 1ærde halvsannheter og teosofiske spekulasjoner har nemlig forårsaket en seiglivet flora av vrangforestillinger. Buddha sa ikke at alt er lidelse. Den uttalelsen hans som her er feiloversatt, er trolig sabbe sankitara dukkha. Både sankhara og dukkha er komplekse begreper, men i denne sammenheng bør setningen heller leses omtrent som følger: " alt vi opplever har evnen til å kunne giøre vondt ",dvs. at lidelsen er potensielt til stede i alle situasjoner. Vi kan aldri være trygge på å oppleve bare roser og harpemusikk. Derfor er det viktig å utarbeide en strategi til å takle de vonde situasjonene livet kaster oss ut i, og ikke bare leve i et "fool's paradise". Hvorfor mente han dette var viktig? La oss kaste et raskt blikk på Buddhas liv og lære. Gotama, som han egentlig het, hadde en trygg og lykkelig oppvekst som medlem av den indiske overklasse, og det traff ham som et sjokk da han oppdaget at ikke alle hadde det like godt som han selv. Han så at mange har det vondt og vanskelig her i livet, og selv hans egen lille trygge verden var høyst skrøpelig - når som helst kunne sykdom og ulykke knuse den. Og selv om han skulle unngå dette, ville han ikke kunne unngå at alderdom og død innhentet ham til slutt. Han forsto at dette faktisk er alle levende veseners grunnproblem: hvordan skal vi kunne fri oss fra sorg, lidelse og misnøye, og heller oppleve sann glede og tilfredshet? Med enorm energi og pågangsmot kastet han seg over dette problemet, og etter mye strev nådde han fram til et gjennombrudd som han opplevde som så radikal og dyptgående at han følte det som å våkne på nytt, nesten som om han skulle ha gått i søvne i hele sin liv fram til da. Derav tittelen "Buddha", som han senere fikk. Ordet betyr ganske enkelt "den våkne", og "buddhisme" kan oversettes som "oppvåkningsmetodikk". Læren hans sentrerer seg omkring mennesket, om hvordan vi har det. Det som har med lykke og ulykke, sorg og glede å giøre, ligger pnimært i mennesket, i vårt eget sinn og i hvordan vi forholder oss overfor hverandre. Derfor foretok Buddha en dyp og uhyre skarpsindig psykologisk analyse av mennesket, og av hele vår situasjon. Han fant at ettersom problemet lidelse har sin utspring i vårt eget sinn, er det også bare vårt eget sinn det kan finne sin løsning. Praktisk som han var, Ia han fram en konkret og realistisk treningsmetodikk som han anbefalte sine elever å følge. Han lovte at alle som virkelig gikk inn for å følge denne

5 treningen, ville kunne oppnå den samme befriende innsikt, den samme dype glede som han selv hadde erfart. Denne tilstand av innsikt, lykke og fred, kalles nibbana, eller nirvana. Det er ikke en slags himmel, og heller ikke en "lykksalig intethet", som noen prøver å framstille det. 'Nibbana' betyr 'utslokning', og det som blir slokket er de negative tendensene i sinnet, som hat, grådighet og uvitenhet, - og dermed åpnes det for grenseløs kjærlighet, gavmildhet og visdom. Derfor er det nokså misforstått å oppfatte Buddha som pessimist Hvis han bare hadde jamret over menneskets lidelser, og ikke noe mer, ville det nok være riktig å kalle ham pessimist. Men situasjonen er jo faktisk den stikk motsatte. Etter først å ha foretatt en realistisk vurdering av problemene, hevder han at det er mulig å giøre noe med dem, at det finnes en utvei. Og da blir budskapet hans snarere en grunnfestet optimisme og tro på hvert enkelt menneskes muligheter til å giøre noe med livet sitt, til å snu nederlag til framgang og videre utvikling.som Buddha sa det i Dhammapada: For du er din egen frelser, Din egen framtid former du selv.i den grad du selv giør det onde vil du forsøple deg selv. I den grad du selv giør det gode vil da foredle deg selv. Renhet og urenhet bor i deg selv, ingen kan giøre en annen ren. Buddhas lære kan best betraktes som et forslag til et konkret forsknings- og treningsprogram, som kan sammenfattes under tre stikkord: Etikk (forholdet til andre), meditasjon (utvikling av sinnet) og forståelse (se tingene som de er). Buddhismens verdenssyn er igien forbløffende likt den vitenskapelige humanisme. Både i det indre og det ytre univers går naturen sin gang etter lovene om årsak og virkning, - noen gud eller skaper er det helt unødvendig å forutsette: For verdensløpet er ikke skapt av noen gud eller ånd. Tomme går fenomenene sin gang betinget av årsakskonstellasjonene. Visuddhimagga Men om en ikke skal " tro" på en gud, så må en vel ha noe å tro på, slik mange "religionspsykologer" hevder? Buddha kommenterer: Den som ikke tror og ikke håper, men giennom egen innsikt ser det uskapte, som bryter kretsløpet og ikke lar segforlede, han er den største blant mennesker Dhammapada kke tro, men se selv! Tenk selv! Og ta følgene: giør noe selv! Hvis man i buddhismen overhodet skal kunne snakke om noen tro, måtte det være troen på menneskets iboende muligheter til erkjennelse og til å ta ansvar for seg selv og andre, - noe vi kjenner igien som et av humanismens grunnprinsipper. Til slutt et vers fra Dhammapada, som gir hele læren i et nøtteskall: Unngå å giøre det onde, gå inn for a giøre det gode, foredle sitt eget sinn, -det er de våknes lære. Buddhisme og humanetikk har en meget bred felles humanistisk planttform, og burde føre en mer aktiv dialog enn hva hittil har vært tilfelle. De forskjeller som tross alt finnes, representerer snarere spennende utfordringer som burde kunne virke giensidig befruktende på begge livssyn. Buddhister kunne lære mye av humanismens rike tradisjoner i vestlig tenkning. De kunne også lære noe om et mer samtids- og samfunnsorientert etisk engasjement, enn det mange vestlige buddhister til nå har lagt for dagen. Humanetikere kunne på sin side lære mye av buddhismens psykologiske litteratur, som ennå er lite kjent i vesten. De kunne også lære å benytte oppmerksomhetstreningens

6 metoder til å forske dypere i psykologiske og eksistensielle spørsmål enn de hittil har våget. Enda et felles trekk: verken buddhisme eller humanisme er ekskluderende. Ingen av dem forbyr sine medlemmer å opprettholde andre medlemsskap. Med økende grad av kunnskap, er det godt mulig at stadig flere vil velge å definere seg som "buddhist og humanist". Det hender at buddhister og humanister møtes, og kaster et undrende og halvt gjenkjennende blikk på hverandre, uten riktig å være sikker på hva de ser. Det hver av dem ser, er et medmenneske. Det hver av dem ser, er sitt eget speilbilde.