Assosiasjon og ideasjon: Fra passiv til aktiv livsutfoldelse Revidert

Transkript

1 Assosiasjon og ideasjon: Fra passiv til aktiv livsutfoldelse Revidert Av Trond Øverland Fra det ukjente til det kjente Det å vokse og utvikle seg forstås gjerne som å gå fra noe gammelt og kjent til noe nytt og ukjent. Dette er også den grunnleggende forståelsen i empirisk basert forskning og vitenskap: Vi vet hva vi har og hvor vi står, så får vi se hva vi får og hvor vi går. En slik faktaorientert innstilling er muligens også årsak til at livets gravitasjonskraft tynger oss stadig mer i takt med at vi blir eldre. I takt med at erfaringsmengden hoper seg opp og blir tyngende, blir vi stadig mer tilpassete og tilbakelente, slik at utviklingshastigheten vår bremser. I psykosyntese bytter de to polene, kjent og ukjent, plass, slik at vi går fra det ukjente til det kjente i stedet for omvendt. Det grunnleggende prinsippet som gjør dette mulig er undring. Kunnskapsbasert og erfaringsbasert læring Kanskje ser vi dette enklest i den grunnleggende måten det undervises i psykosyntese på. Psykosyntese læres gjennom erfaringsbasert undervisning med bruk av aktiviserende teknikker. Det er ikke snakk om først å få forklart formelle begreper og diagrammer delpersonligheter, ovaldiagrammet ( egget ), selv, Høyere Selv, vilje, osv. og siden bruke disse. I stedet oppleves og erfares de først og fremst gjennom ens egen psyke, dernest begripes de teoretisk. Denne typen erfaringsbasert læring kan kalles nedenfra- og- opp, i og med at begrepenes innhold og praksis kommer først og teorien siden. Erfaring erverves gjennom autentisk erfaring, ikke ved tilegnelse av allerede etablert formell kunnskap. Først når hittil ukjent erfaring er bragt inn i bevissthetsfeltet kan vi si at noe er blitt kjent for oss. Vi kan ramse opp navnene på alle byer i Belgia uten å vite noe mer om dem; det er også en slags kunnskap, men det er ikke erfaringsbasert viten. Undervisning og opplæring i psykosyntese er erfaringsbasert, og det er også opplæring i og utvikling av Kreativ meditasjon. De aktiviserende teknikkene som brukes i denne typen erfaringsbasert læring gir prosesser nødvendig dynamikk og fyller begreper med autentisk, genuint innhold. Bruk av aktiviserende teknikker resulterer i at tidligere tilstander av mer eller mindre ubevissthet, som å være styrt, ikke være i kontakt, gå på autopilot, osv. blir erstattet av tilstander av å være mer tilstede, kreativ kontroll, levende inspirasjon, glede, osv. Dette nye blir kjernen i innholdet som gis de kunnskapsmessige begrepene, som delpersonligheter, selv, vilje, syntese, osv. Derfor fra det ukjente til det kjente. 1

2 Når vi tenker oss om er muligens mangt og mye her i livet fra det ukjente til det kjente. Psykosyntese fremhever betydningen av denne virkeligheten i praksis, som åpner opp for en kontinuerlig strøm av kreative, nyskapende, helhetlige perspektiver og framgangsmåter på alle slags livsområder. Tilstander og gjenstander Assagioli påpekte at ord er symboler og ikke fastslåtte meninger. Likeledes er bevissthetstilstander nettopp tilstander og ikke først og fremst objektive størrelser eller gjenstander. Kjærlighet, Nærvær og Høyere Selv er ikke målbare størrelser, men dynamisk, synteserende, kreative tilstander som kan erfares av oss, men aldri beskrives nøyaktig eller objektivt. Det er mulig at virkningen av dem kan måles. I seg selv derimot forblir de mystiske og udefinerbare ettersom de finnes også utover ordenes begrensninger. De forblir gåtefulle forbindelsesledd mellom vår begrensete endelige verden og den ubegrensete uendelige lenge etter at vi er stoppet opp i bunnløs forbløffelse og himmelvid undring. Det er antakelig bare bra at det er sånn. For vi mennesker lar oss aldri tilfredsstille av noe begrenset. Etter en liten stund lar vi hva som helst ligge igjen, for selv å gå videre i søken etter noe enda bedre, større, mer vidunderlig, skjønnere, osv. Vi slutter aldri å lete etter oss selv. Og inntil vi finner det vi leter etter fortsetter vi å leke med tanken at vi muligens finnes i tingene, i objektene rundt oss: Mitt hus, min familie, mitt land og disse begrensete tingene slutter aldri å skuffe oss, men fortsetter med ikke å innfri forventingen om at de kan gi oss alt. Fra det kjente objektive til det ukjente subjektive hvem er jeg da egentlig? Som allerede fastslått er en psykosyntese i bunn og grunn og i utgangspunktet noe subjektivt, og ikke noe objektivt som for eksempel en løsning, en retning eller et etablert system. Mens vi i en lang rekke konvensjonelle sammenhenger godt kan referere til psykosyntesen som en psykologisk retning, psykologi med sjel, osv., er psykosyntese egentlig et vesentlig psykologisk prinsipp som igangsetter en viss type vekst- og utviklingsprosesser på det personlige så vel som på det spirituelle (transpersonlige) området. Så når vi skal definere presist hva det grunnleggende prinsippet i psykosyntesen er, så er det riktige å si psykologisk syntese, som er et dynamisk begrep, enn å si noe sånt som en retning, som er et abstrakt, tomt og statisk begrep. I praktisk psykosyntese er psykologisk syntese en konkret og virksom kraft. Likefullt må vi akseptere at en psykosyntese er noe ukjent for oss inntil den er realisert og vi erfarer den. Psykologisk syntese er et dynamisk prinsipp som åpner for foreninger av motsetninger i nye større og bedre fungerende tilstander enn de foregående (teser, antiteser og kompromisser), og som lar øyeblikket romme framtiden mer enn fortiden. Tilstander av Kreativ meditasjon I samtlige tre faser av Kreativ meditasjon reflekterende, mottakende (reseptive) og kreativ står ideen om sentralt. Det vil si at vi i 2

3 utgangspunktet åpner oss for det ukjente i det foreliggende materialet. Uansett om vi: 1. Reflekterer over for eksempel faktiske hendelser, minner, muligheter, ressurser, potensialer osv., eller 2. Stiller oss mottakende for en særlig høyere kvalitet, verdi, et mål, vesen osv., eller 3. Arbeider kreativt og omfattende gjennom hele spektrumet av Kreativ meditasjon, så åpner vi oss for det ukjente og nye. Vi er ikke tilfreds med tingenes tilstand og åpner oss for at tingene ikke bare er som de har vært. Vi åpner oss for ytterligere potensialer i dem og i oss selv, og derigjennom åpner vi øyeblikket i større grad både for fortid og framtid. Ideative prosesser er noe annet enn assosiering, så la oss kort drøfte assosiasjon og ideasjon. Assosiasjon Når vi assosierer, forbinder vi noe med noe annet. Vi kan for eksempel bestemme oss for å assosiere over fargen rød, for så å komme opp med hytte, kjole, fest, fare, hissig, blod, politisk venstre, juleduk og masse annet som vi kan forbinde med rødfarge. Assosiasjon er noe det personlige selvet, egoet, lett griper til for å hevde eller manifestere seg. Vi kan finne på å sammenlikne en person med en annen, et geografisk sted med en særlig kvalitet, musikk vi hører med et minne vi har, osv. Vi kan tro at Det blir sikkert en bra ferie for de har gokartbane der eller vi kan både grue og glede oss til jul for det er så mye styr og hygge da. Slik kan egoet opprettholde sin forestilling om at det tross alt er det som har kontrollen på godt og vondt Jeg styrer virkeligheten, uansett hvordan den går til slutt. Som oftest assosierer vi uten noe videre mål og mening annet enn egoets behov for å hevde seg uten å holde oss til noe egentlig tema eller en rettesnor. I mangel av større eller høyere mål eller mening utvikles stadig nye assosiasjonsrekker og gjerne av impulser som vi ikke har kontroll over. Assosiasjoner skjer gjerne mer som en dagdrøm enn som bevisst tenkning, det er i grunnen fritt fram for ubevisstheten, som oftest uten mål og vilje. Det er slik indre assosiering, ikke- metodisk tenkning, som forstyrrer meditasjoner og som fører til at folk til slutt gir opp å meditere. Meditasjon er metodisk tenkning, konsentrert tenkning, og ikke tilfeldig assosiering. Hvis en lar assosiering råde vil en snart miste inspirasjonen og gi opp meditasjonen. Det er noe annet å observere sin egen indre assosiering med det for øyet å etter hvert stilne tankene og komme nærmere sin indre kjerne. Det er metodisk tenkning, og det å styrke sin indre observasjonsevne på den måten er en forutsetning for å lykkes i grunnleggende meditasjon. 3

4 For å sette det på spissen kan vi godt si at det ikke er vi som assosierer, men at vi selv assosieres av noe i oss. Det vi er bevisst kan vi styre, det vi ikke er bevisst kan styre oss. Med andre ord er vi her inne på et dypere nivå av det å ikke eie seg selv. Forskjellen på vanlig definert sinnssykdom og denne slags mangel på kontroll over seg selv er bare at mens de som er definert som syke ikke er i stand til å styre dette i den ytre verden, i ord og gjerning, mens alle vi andre klarer det i det ytre, mer eller mindre og på en eller annen måte, men ikke i våre indre verdener. Der inne, i tankenes verden, er vi alle tindrende gale! Det at viljen helt eller delvis ikke er med i assosiasjonsrekker gjør at det heller ikke blir mulig å rekapitulere assosiasjonsrekkene verken for en selv eller for andre. Det er som med drømmer; innholdet i disse dagdrømmene svinner også meget raskt bort. Typisk husker en kanskje noen hovedpunkter like etterpå, ofte ikke en gang det. Noen kaller indre assosiasjonsrekker for tause monologer, eller indre enetaler. Kanskje kan vi kalle det ufrivillig buktaling for det er jo ikke helt oss som ofte snakker sånn i vårt eget indre. Hva gjør vi da i det ytre mens de mer eller mindre vanvittige assosiasjonene herjer i vårt indre? Vi er delvis tilstede, knapt tilstede, ikke tilstede i det hele tatt, går på autopilot, lar gamle mønstre gjøre jobben for oss, døser der vi burde vært årvåkne, lar oss leve av noe i stedet for å leve selv. Vi er kort og godt normale: Ubevisste om svært mye, og opptrer mer eller mindre viljeløst i vårt eget liv. Begynnende aktivitet: Observasjon Her er vi framme ved den grunnleggende utfordringen som møter alle som begynner å meditere. Med den faktiske galskap som råder der inne slår en eldgammel overlevelsesmekanisme meget snart inn: Flykt eller Kjemp! Dette er realiteten i ethvert meditasjonsliv: Det er en kamp og en strid å fortsette med meditasjonen. Dette er også grunnen til at en ofte hører: Tenk at han eller hun meditere, det hadde ikke jeg gjort hvis jeg hadde vært sånn inni meg! En fattigslig og ganske trist projisering. Meditasjon handler om å bli aktiv og om ikke å gi tapt. Og det første vi må gripe fatt i er de halvt bevisste, uavlatelige assosiasjonsrekkene. Meditasjon, og mye terapeutisk arbeid, handler innledningsvis om å komme til greps med gamle tankeløse passiviserende mønstre og utvikle konstruktive, genuine, viljestyrte aktiviteter i deres sted. Til å begynne med har de fleste nok med bare å følge med. Sitt bare stille, ikke rør deg, og følg med på de hypre assosiasjonsrekkene dine, før eller siden går de over, får nybegynnere gjerne beskjed om. Å trene seg på dette har en viktig funksjon. Det styrker oppmerksomheten, og med det ens eget selv: Meningen med å observere det som skjer på den indre arenaen er ikke å først og fremst analysere hvert ledd i assosiasjonskjeden og se sammenhenger, men å vokse ved å være mer ordentlig til stede. 4

5 Når vi seriøst velger å gå i gang med indre arbeid er vi først av alt nødt til å akseptere tilstanden som den faktisk er. Vi kan ikke jobbe mot oss selv. Vi er nødt til å støtte og arbeide med oss selv. Jeg er ikke fullkommen, men gjør mye rart, og det er jeg klar over. Dette er en veldig annerledes innstilling enn å hele tiden si: Jeg liker ikke det jeg ser i meg selv. I dette ligger det både at jeg faktisk ikke kjenner meg selv jeg vet ikke hva som styrer meg eller hvorfor og at jeg gjerne vil forandre meg. Fra det ukjente til det kjente. For det er mye viktigere på dette stadium å akseptere behovet for endring og fornyelse, og derigjennom at en ikke kjenner sin nåværende situasjon særlig godt, enn å gi seg hen til funderinger over at en faktisk ennå ikke kjenner sitt nye jeg heller. Det er godt og riktig å akseptere tingene som de er. Jeg ønsker endring, men skjønner ikke hvorfor; la meg finne det ut! Da blir det enklere å møte de virkelige utfordringene. Den store innledende utfordringen er at en ikke styres av egen bevisst oppmerksomhet, men av noe annet i seg selv (som noen ganger går via forhold i det ytre), og dette som styrer en ubevisst gir seg ofte uttrykk i ett av to eller i en kombinasjon av begge: Fysiske sansninger. Mer eller mindre ubevisste impulser. Ettersom disse to som oftest har slått seg sammen til inngrodde assosieringer gamle mønstre står utfordringene i kø. Når oppmerksomheten for første gang rettes innover, i form av en meditasjonsstund på la oss si 30 minutter, støter en som regel på et ubegripelig kaos av lavere ubevisst stoff dunkle impulser, drifter, lyster og alle mulige og umulige vilkårlige assosiasjoner. Disse gir seg gjerne uttrykk i febrilsk oppmerksomhet på lyder rundt seg og alle andre slags overflatiske ytre og indre forstyrrelser. Slike innledende forstyrrelser bærer bud om at enkel grunnleggende avspenning, oppløftende inspirasjon, omsorgsfullt fellesskap og andre konstruktive, kjærlighetsfulle tilnærmingsmåter er av enorm betydning for de fleste nybegynnere. Uten rikelig støtte vil en overveldende indre motstand gjøre seg gjeldende i form av en voksende vegg av ugjennomtrengelig ubevisst materie. For å myke opp og gjøre denne gjenstridige materien mer håndterlig for oss, behøver vi å varme opp oss selv og utvikle en gradvis tilnærming. Denne krevende situasjonen, påpeker Assagioli og en lang, lang rekke andre spirituelle lærere og mestre, er en klar invitasjon til bare ganske enkelt å forbli sittende dag etter dag uten å forvente de helt store resultatene til å begynne med, og lære seg å ta nederlagene med godt humør, for de er egentlig ikke så viktige. Det avgjørende er at vi ganske enkelt holder fram med vårt gode forsett om å bli en bedre versjon av oss selv. Mental energi For å assosiere bruker vi mental energi. Og når vi bruker energi, uansett om den er bevisst eller ubevisst, så tar den plass i oss. Faktisk tar den all den plass vi har, 5

6 ettersom vi mennesker kun har kapasitet til å kjøre en prosess av gangen. Hjernen har enorm kapasitet, men sinnet vårt er uansett innstilt på å gjøre kun en ting av gangen, uansett hvor hyperraskt det kan skifte fra en prosess til en annen hos noen. Det gamle zen- ordet om at når koppen er full er det ikke plass til mer, viser til dette: Når vi er i gang med å utvikle en assosiasjonsrekke, er det ikke lenger plass i bevissthetsfeltet vårt til noe som helst annet. Så sitter vi der da, av gammel vane, og assosierer mer eller mindre ubevisst, uten å få gjort det vi ønsket oss mer enn noe annet. Inntil vi en vakker dag slår av assosiasjonsknappen for å gjøre noe mer konstruktivt. Det er det samme som skjer med for eksempel deprimerte, der noe ubevisst negativt trekker ned i det lavere ubevisste og holder vedkommende der. I slike tilfeller har negative assosiasjoner blitt sementert. En vei framover kan da være gradvis bevisstgjøring gjennom et balansert program av aktiviserende, reflekterende og mottakende aktiviteter, og etter hvert ditto meditasjon, når vedkommende er blitt sterk nok til å ta en mer aktiv og bevisst del i større deler av sitt indre liv. Vilje Meditasjon er indre aktivitet, ikke passivitet. Dette aktive, viljestyrte indre arbeidet begynner med å kaste et blikk på knappene i den indre heisen og utforske mulighetene som ligger i dette panelet: Jeg kan selv velge når jeg vil være hvor i meg selv, jeg er ikke et gissel eller fange av tilstander eller krefter i meg selv. Det tar litt tid å venne seg til disse mulighetene. Sammenlikn det gjerne med en baby som må lære å krabbe før den kan gå. Noen kaller det å bli vant til sin egen styrke og nye muligheter. Tenk: Mitt indre arbeid er ikke noe utenforliggende som andre kan styre med; det er i meg og der er mitt. Først og fremst er det jeg som har med dette å gjøre. Dette er min egen teknologi, mitt eget hjerte og sjel seriøst meg. Og det er jeg som skal finne ut hvem og hva dette jeg virkelig er! Det er normalt og naturlig at oppmerksomhet på indre automatisert viljeløs assosiasjon til å begynne med virker til dels voldsomt frustrerende. At vi blir klar over dette er et signal om at vi nå kan gå videre og begynne å lære noe nytt her i livet, nemlig selv å styre vårt eget sinn. Indre frustrasjoner og forstyrrelser i den forbindelse er ikke annet enn grønt lys for oss til å ta i bruk vår egen vilje i vår egen verden i vårt eget liv. Ideasjon Assosiering betyr å likestille og forene ulike ting. Vi har allerede sett flere eksempler på dette, og på hva passiv assosiering i det indre kan føre til. Ideasjon derimot betyr å virkeliggjøre en idé gjennom åpne seg for, tenke på, kontemplere, og la seg fylle av den ideen. En humoristisk historie illustrerer 6

7 dette. En gravid kvinne var svært opptatt av at barnet hun skulle føde måtte bli et godt menneske. Derfor drev hun og klappet og strøk magen sin mens hun sang: Vær god, vær snill, vær høflig, vær omtenksom Ni måneder gikk uten at noe barn kom. Ti måneder gikk og fødselen lot fremdeles vente på seg. Ingen doktor kunne hjelpe, og kvinnen ble gående i mange år mens hun fortsatte med å klappe og stryke magen og synge. Da hun til slutt døde, åpnet de magen hennes og fant to små menn med langt skjegg som bøyde seg for hverandre i ett sett mens de sa: Du først, etter deg, værsågod Prinsippet i ideasjon er: Du blir hva du tenker. Dette forvandlende prinsippet er kreativt og pregnant: Ideen bærer en ny virkelighet i seg. Det kreative prinsippet i ideasjon virker i alle ledd av Kreativ meditasjon; i reflekterende, mottakende og oppadstigende meditasjon. Mye av vår mentale aktivitet fortjener ikke å bli kalt tenkning. Det er bare når en voksende interesse støttet av stø og bestemt vilje er i stand til å holde sinnet konsentrert på en idé, at sinnet virkelig tenker og vi kan si at det reflekterer, det mediterer. Assagioli, Tenkning og meditasjon Et eksempel på ideasjon er: Mitt lille hjem finnes i mitt store hjem. Denne ideen kan være grunnlag både for reflekterende og mottakende meditasjon. Ved å gå inn i dette temaet realiserer vi virkeligheten av alle slags mulige begrensninger ved vårt lille hjem, og også den store sammenhengen det står i på så mange områder. Dernest kommer vi til at alt lite eksisterer i en umåtelig stor sammenheng og alt virkelig stort gjenfinnes i selv den minste skapning. I reflekterende meditasjon kan dette temaet stå sentralt i en prosess der vi undersøker diverse sider av både vårt lille og store hjem vår private bolig og det store universet. I mottakende meditasjon kan vi åpne oss for kvaliteter som nærvær, sammenheng, tilhørighet, osv. for å utforske ytterligere og gå dypere inn i sider ved dette forholdet. I oppadstigende meditasjon kan vi åpne oss for å hengi oss til for eksempel Storhet, Enhet, Hellighet, osv. Dette er den grunnleggende forskjellen på assosiasjon og ideasjon: I assosiasjon følger vi ubevisst og passivt med for at egoet skal kunne opprettholde en illusjon om gjenkjenning og kontroll, mens i ideasjon tillater vi bevisst noe ukjent å forvandle og forme oss for at Høyere Selv skal tre fram i oss. Gjennom assosiasjon opprettholdes de ulike elementene uforandret i en assosiasjonsrekke som er dualistisk, fremmedgjørende og i mange tilfeller splittende. For det er ikke snakk om virkelig erfaring og viten, men om formalistisk kunnskap uten dypere forankring, som regel. Ideasjon derimot endrer den som ideerer til det som vedkommende ideerer på. En dukke av salt som var oppslukt av tanken på hvor store verdenshavene kunne være, gikk til havet for å måle det. Siden har ingen sett denne saltdukken. I følge prinsippet om ideasjon ble saltdukken til havet. I følge analytiske forskere er saltet i havet et mulig bevis på og en hypotese om at det var der saltdukken forsvant. 7

8 Det følgende er en analytisk, teoretisk beskrivelse av den forvandlende kraften i ideasjon: Jeg tenker meg et stykke is, et islagt vann, noe frossent. Hva er is? Is er frossent vann. Hva er vann? Vann er fortettet gass. Hva er gass? osv. Hva kommer jeg til til slutt? Hva skjer om jeg tillater meg å tenke dette til slutt direkte og ikke via en lang rekke mellomliggende ledd? På samme måte kan jeg i praksis fylle meg av undring over: Hva behøver jeg i denne kritiske situasjonen? Tillit, er det som kommer til meg når jeg åpner meg for denne undringen. Hva representerer tillit? Nærhet. Hva har nærhet med å gjøre? Kjærlighet, sannhet Hva skal til for at jeg kan realisere mer sann kjærlighet i mitt liv slik at det også blir mer tillit og nærhet og mye mer? Jeg åpner meg for dette og lar denne undringen, ideasjonen på sann kjærlighet, fylle meg, gjennomsyre meg, virke på og i meg Et annet praktisk eksempel på konstruktiv ideasjon er bruk av anvendt positiv psykologi. Ta for eksempel situasjonen med et barn som sammen med foreldrene venter besteforeldrene på besøk. Av foreldrene blir barnet stadig minnet på hvor fint det skal bli når besteforeldrene kommer, osv. Til slutt er det ingen grense for barnets godvilje og positive forventninger, slik at når besteforeldrene endelig ankommer strømmer både barnet og alle andre over av lykke og glede. Ønsket energi satt i bevegelse! Ideasjon kan også skje i negative og destruktive former. Kanskje får det samme barnet stadig vekk overhøre foreldrene baksnakke en nabo i så negative former, at en dag når barnet møter naboen alene blir det overveldet av sjokk og kommer hjem til foreldrene full av angst for å gå ut. Et annet eksempel på virkningen av negativ psykologi og ideasjon er at vi skal være forsiktige med å kritisere andre, fordi Det du stadig vekk ser i andre slår til slutt rot i deg selv. Analyse og syntese Assosiasjon er en analytisk prosess der sinnet forsøker å passe noe sammen. Det personlige selvet, egoet, deler opp sin begrensete virkelighet i en rekke assosierte begrensete elementer for å gjennomføre en analyse. Slike analytiske prosesser innledes med et eller annet vilkårlig og ender med noe annet minst like vilkårlig. De når aldri utover det samme nivået av begrenset virkelighet: Barn lek klær penger bekymring alene Ideasjon utvikles som en synteseprosess. Ta for eksempel en reflekterende meditasjon over temaet Alt som skjer har mening. Her fortsetter sinnet å bringe fram ting som skjer i livet, men ikke uten videre eller uten styring: Alt som framkommer knyttes til prinsippet og ideen om at det finnes mening, alt har mening. Med dette styrkes kjernen i selvet samtidig som det hele tiden gis ny verdi, større mening. Slik vokser og stiger ideasjonsprosesser i kraft og betydning styrt av høyere vilje, mens assosierende prosesser på den andre side styrer viljeløst mot et minste felles multiplum. To særlige ting skjer i konstruktiv ideasjon: 8

9 1. Sinnet får grep om situasjonen. Det er ikke lenger bare gjenstand eller offer for assosiasjonsrekker. Slik modning i kjernen av det personlige selvet skaper stabilitet, selvtillit, selvsikkerhet, kontroll. 2. Sinnet blir fylt av kjernetanken, ideen, og gir også selv næring til dens innhold. Det vil si at både bevisste og ubevisste deler bidrar til fokuseringen og oppbyggingen. Dermed vokser vedkommende i kraft av også dette. Et ytterligere praktisk eksempel: Assosiasjonsrekken ovenfor som begynte med Barn kunne med reflekterende ideasjon fått et ganske annet resultat enn en følelse av å være alene. For eksempel om en tar utgangspunkt i Barnets vesen, Barnets behov, Barnets vilje, Barnets framtid, osv. eller Vårt felles vesen behov osv. Meditasjon og ideasjon Meditasjon er konsentrert tenkning og et metodisk arbeid. I sitt system med Kreativ meditasjon, råder Assagioli først til fysisk, emosjonell og mental avspenning. Gjennom avspenning, ikke minst på det mentale plan, kan det oppstå assosiasjoner. Ved å følge med på dem kan vi legge fra oss minner og forestillinger om hva som nylig og kanskje langt tidligere har skjedd i livet og hva som antas skal skje et hav av assosiasjoner av fysisk, emosjonell og mental art. Dette gjør vi best med å ha med oss ideasjon i denne prosessen. Et eksempel på dette er å akseptere alle ledd i assosiasjonsrekken. For eksempel kan en fysisk avspenning lede til en rekke refleksjoner over fysiske tilstander og andre ting i livet som spiller inn og har spilt inn på dette, framtidige konsekvenser osv. Hvis vi samtidig har med oss ideen Jeg aksepterer at det er sånn akkurat nå faller vi til ro i oss selv og kan begynne det egentlig arbeidet. Hvis vi derimot opprettholder en konflikt, Dette er ille, Jeg hater meg selv og andre for dette, Dette er et nederlag, så vil assosiasjonene bare løpe løpsk godt hjulpet av en mengde ubevisst stoff i oss. Et annet eksempel er å følge spenninger i kroppen, og la dem gjennomstrømmes eller fylles av god, kjærlig energi. Denne kan visualiseres og erfares som et lys, som en følelse, som hva som helst som rommer den konstruktive ideasjonen. Prinsippet som virker her er at det sedvanlige ubevisste, negative som har hatt fritt spillerom i fravær av konstruktiv ideasjon, nå begynner å bidra positivt i kraft av den nye ideasjonen. Med andre ord har forvandlingen allerede begynt. Oppmerksomhet er begynnelsen til all konstruktiv endring. Når kropp, følelser og sinn kommer til ro gjennom metodisk avspenning, flakker ikke lenger sinnet assosierende rundt i seg selv som et hvileløst gjenferd. I stedet blir det en levende kraft med et større formål og en høyere bestemmelse. Da får vi anledning til å utforske vår tilstand ordentlig og kan begynne å nærme oss potensialer i oss selv som vi hittil ikke har kunnet gripe. Når egoets alle mulige forestillinger og fornemmelser er avspent, kan vi både være og virke i langt større grad enn ellers. Vi får tilgang til mening, verdier og kvaliteter som ellers ikke hadde åpenbart seg eller som ville vært utilgjengelig for oss. Det er her det virkelige kreative i meditasjonen begynner, når vi blir i 9

10 stand til å bruke ideasjon konstruktivt på en lang rekke måter gjennom sansning, drifter, følelser, emosjoner, fantasi og forestilling, tenkning og hukommelse, intuisjon og spirituell søken. Når Kreativ meditasjon oppfordrer til å ta i bruk et utsagn eller et ord som utgangspunkt for reflekterende og mottakende (reseptiv) meditasjon er det for å gjøre ønsket vekst og utvikling mulig gjennom ideasjon. Du blir som du tenker. Når mennesker nynner sanger, husker vers, eller setter opp lapper hjemme med ord og strofer som representerer særlige kvaliteter er det av samme grunn: Mening, Glede, Kjærlighet, osv. Slike kjerneideer i meditasjon er ment for å spire og slå rot og bli VIRKElighet, og med det forvandle vårt vesen til mer av det vi egentlig lengter etter. Derfor er avspenning, mindfulness og andre innledende metoder av stor betydning i arbeidet med Kreativ meditasjon. Når vi har på plass det nødvendige indre arbeidsrommet, et indre verksted og laboratorium, kan vi der utvikle og produsere alt hva vi ønsker oss i vårt psykologiske og spirituelle liv. Dette innledende arbeidet innebærer å trene seg på å legge av seg vanen med overflatisk og mer eller mindre passiv assosiering og i stedet utøve aktiv kreativ, konstruktiv, meningsfull ideasjon. 10