ROMSDAL SOGELAG ÅRSSKRIFT årgang. REDAKTØRAR: Bjørn Austigard og Rolf Strand. Molde

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "ROMSDAL SOGELAG ÅRSSKRIFT årgang. REDAKTØRAR: Bjørn Austigard og Rolf Strand. Molde"

Transkript

1

2 ROMSDAL SOGELAG ÅRSSKRIFT 2000 REDAKTØRAR: Bjørn Austigard og Rolf Strand 64. årgang Molde

3 Trykk: EKH trykk as, Molde Bokbind: AIT Otta as Opplag: ISSN ISBN

4 INNHALD Årønes - hus, tun og eiere gjennom 200 år av Finn Gjerde... Gartnaren på Glomstuen av Audun Thorsen... Kvam kapell og gravplass av Beate Sande..... Et kortvarig ferjeeventyr. Historien om Bilfergen Eidsøra-Fjøseid av Kjell Ove Holsbøvåg «Thank God for America». To generasjonars utvandring frå Ner-Brøste i Øverdalen av Arnfinn Kjelland..... Utvandring til Amerika frå Holm sokn av Mads Langnes... Fortellinger og opptegnelser av Hilmar Bersås (Fortsettelse fra årsskrift 1999)... Spanskesjuka. Ei farsott som også herja i Romsdal av Ottar Ødegård... Å bryte jord. Nydyrking i Voll i mellomkrigstida av Eirik Moen..... Fødd med sigerhue (seiershue) av Kåre Magne Holsbøvåg... Våpenlagring, angiveri og arrestasjon i Isfjorden og Åndalsnes i 1940 av John A. Aasen..... Krigen i Isfjorden, Åndalsnes og Dombås gjenopplevet i minnet av Ivar Sæther... Fangenskap i Afrika av Carl August Fegth... Hungnesen: segna om ein røvar, soga om eit menneske av Odd Sørås... Molde for moldensere av Thor Kleppen Sazttem..... Då fanten kom - to barndomsminne frå 1944 av Bjørn Sæbø og Else Bjørlykhaug... Til Trondheim på underoffiserskule av Per Christian Sæbø/Odd Sæbø... Romsdal Fylkesskule sine faner av Alf Johan Hustad..... Omkring ei soldatforteljing frå Grøvdalen av Eilert Kavli... Guri Mittet ( ). Den første frelsessoldat i Molde av Sverre Mittet

5 Reinsfangst i høgfjellet av Per Einar Strand... Mer om Utstillingsplassen i Molde av Rolf Strand..... Huldresteinen på Otrøya av Olav Jenset... «- at fremme samarbeide og samhold mellem lærerinderne -». Norges Lærerinneforbund i Møre og Romsdal av Eivind Hasle... Langs etter Julsundvegen. Litt om Lillevika og Bjørset og litt til av Hans-Henrik Bjørset... «Riddarsalen» i Bud og presten Iver Helt av Arne Sandøy..... Husbanken - en «massemorder» av Sigurd Helseth... Olav Dahle til minne av Bjørn Austigard... Ny lokallitteratur... Årsmelding Resultatrekneskap for Marit og Morten Parelius minnefond... Rekneskapssamandrag... Våre medarbeidarar... Medlemsskap og bokliste

6 Årønes - hus, tun og eiere gjennom 200 år Av Finn Gjerde Årønes er en forholdsvis ung gard. Den ble fradelt fra Indre Årø midt på 1600-tallet, og var vesentlig mindre enn både Årø og naboen i øst, Røbekk. Den har likevel fått omtale langt utover bygdas grenser, mye på grunn av den betydning enkelte av de tidlige eierne har hatt. Blant disse er amtmann Even Hammer den mest kjente, og seinere var gården sete for sorenskriveren i Romsdal i 18 år. Tunet på Årønes ligger rett syd for hovedveien, eller postveien som den het tidligere, og er lett å se både fra veien og sjøsida. Den karakteristiske bebyggelsen, og det at alle bygningene har vært helt hvitmalte, har gjort den til et landemerke og samtaleemne. Ikke minst har den åttekanta drengestua vært gjenstand for spekulasjon, både opprinnelse og funksjon, uten at noe av det har vært dokumentert. I forbindelse med bearbeiding av ei stor dokumentsamling på gården har vi i de seinere åra fått bedre kjennskap til bygningshistoria, og kan gi en god beskrivelse av bygningene som står på garden i dag. Jeg har valgt å la beskrivelsen følge eierskifta, i håp om at det både gir en grei rekkefølge, og i tillegg forteller litt om personene bak. Even Hammer var amtmann i Romsdal fra 1773 til sin død i Han kjøpte Årønes i 1783, og måtte straks utføre store utbedringer på alle bygningene. Han hører egentlig ikke med i omtalen her, da ingen av

7 Bygningene og tunet i Flyplassen har tatt nedre del, se side 20. bygningene som står på gården i dag eksisterte i hans tid. Når han likevel får denne omtalen er det for å klare opp i en gammel misforståelse: Hammer har opp gjennom tida fått æra for å ha bygd den særprega, åttekanta drengestua, noe vi nå vet ikke stemmer. Hvem som æres bør, vil du få vite litt seinere! Før vi tar for oss de enkelte eierne og bygningene, kan det være greit å se på figuren over, som viser utforminga av tunet slik den var ved det førrige hundreårskiftet. Ved folketellinga i 1801 var det kun fire fastboende på Årønes: «Ole Andersen Brochstad, 26. Knud Nielsen Moen. Beret Iversdatter, 47. Beret Pedersdatter, 36. Tjenestefolk, alle ugivt.» Eieren Ole Bøe, som hadde arva gården etter Hammer året før, bodde selv i Molde. Lauritz Bie Møller var sønn av den første Hans Thiis Møller på Moldegård. Da faren omkom i 1811 overtok eldstesønnen Peter Ricardus garden og forretningene, mens broren Lauritz arva sin del av formuen. Året etter kjøpte Lauritz Årønes etter Ole Bøe og flytta dit. Han var trolig den første eieren som selv bodde på Årønes, alle de tidligere eierne bodde andre steder og drev garden med oppsittere og leilendinger. 8

8 Våningshuset som Hammer reparerte har trolig ikke vært tilfredsstillende for den nye eieren, for av gårdspapira går det fram at det ble oppfort nytt våningshus i I den første branntaksten som er oppbevart, fra 1832, blir huset beskrevet slik: 1. HOVEDBYGNINGEN Denne er oppført av tømmer, 2 etager høi og udvendig bordklædet samt hvidmalet. Bygningen er 27 (syv og tyve) Alen lang, 14 1/2 (fjorten og en halv) Alen bred, samt 9 (ni) Alen høi fra Murene under Bygningen til Raftleien eller Sammenholden. I Bygningen er 29 (ni og tyve) Fag større og mindre Vinduer. Paa Bygningen er et med Teglsteen tækket Suetag og under samme er 3 (tre) Kjældere, hvortil Indgangen skeer, forsaavidt de 2 angaar fra Gaardsrummet, og forsåvidt betreffer den 3 die fra Dagligstuekammeret. I Bygningen er 6 betrukne og 2 ikke betrukne Værelser, foruden Kjøkken, Pigekammer og Spisekammer. Desuden en Forstue hvorfra Opgang til Overværelserne, en Gang over denne Forstue, hvorfra igjen en Opgang til det over Værelserne i 2. Etage værende saakaldede Mørkeloft. I dette Lofts østlige Deel er med en Bordvæg afpanelet et stort Klædekammer. Fremdeles er der i Bygningen 9 større og mindre Kakkelovne samt 2. de Brandmure. Til den ene af disse gaar 5 Kakkelovnsrøre og til den anden 4 do. Saavel Brandmurene som Kakkelovnsrørene ere, for nærværende i forsvarlig Stand. - Denne Bygning med alle dens Indrætninger etc. verdsettes til Vi kjenner igjen beskrivelsen av det våningshuset som står den dag i dag, og grunnrisset er slik som skissa på neste side viser. Lauritz Bie Møller døde den 25. desember i 1822, 10 år etter at huset ble bygd. I kirkeboka står det at han var 30 år og døde av tæring. Hans Ib Møller ble ny eier på Årønes, han kjøpte garden i Han var født i København i 1778, var sorenskriver i Romsdal og ikke i slekt med den forrige eieren eller Møllerne på Moldegård. Sorenskriverfamilien satte store spor etter seg på Årønes, og selv om hjemmelen til garden ble overdratt først til sønnen, og senere til sønnesønnen, er det utvilsomt riktig å regne Hans Ib Møller og fru Anne Sofie som byggherrer til de to andre, store bygningene i tunet: 9

9 Inndelinga av første etasje i hovedbygninga Inndelinga i andre etasje er den samme. Løa som vi alltid har kalt den, eller rettere driftsbygninga, var det første store bygget som sorenskriveren tok fatt på, 13 år etter at han kjøpte gården. Den første omtalen av nyløa finner vi i branntaksten av 1846, der den beskrives slik: «En under Litra c af Graasteensmur opført Ko- Faare- og Hestestald samt Svinestald tilsammenbygne af Lengde 47 1/2 Al Bredde 15 Al. Høide paa søndre Side 5 3/4 Al og paa nordre fra 3 3/4 til 4 Al. Kostalden indredet med 15 Baaserum og Hestestalden med Rum for 3 Heste og mellem hvilke Faarestalden er anbragt med et der indredet Fjærkrehus i østre Ende et Svinehuus afdeelt i 2 Rum. I samtlige disse Stalde er anbragt 8 Fag Vinduer og forøvrigt inneholdende 2 Trappegange foruden en Nedgangstrappe til Faarestalden anbragt af Steen. Ovenover denne Muursteensbygning er af lige Lengde og Bredde opført af Bindingsværk Korn og Hølade 5 Al høi til Raften og Røstet er ligeledes 5 Al høi, hvori er anbragt efter dets hele Længde en Kjørebane, der er sat i Forbindelse med en udenfor Bygningen paa nordre Side opført Steenbroe. Laden er til alle Sider 10

10 Løa fotografert av T. Teigen ca bordklædt og malet, Taget Tækket med Bord og Skiffersteen. Bygningen har i det hele 1 dobbelt og 6 enkelte Dørre, men intet Ildsted. Under Kostalden er anbragt Gjødselkjælder og ved siden af Faarestalden er aabent Rum eller Vognremisse. Ethvert Rum er afdelt ved murede Tvær- eller Mellemvegge. Denne bygning er beliggende i Øst for Bygning No 2 20 Al» Denne beskrivelsen kjenner vi igjen, det er den løebygninga som står den dag i dag. På grunnsteinen er det hogd inn: H MØLLER (Sorenskriver Hans Ib Møller) S GAMBORG (Fru Anne Sofie Møller, født Gamborg) 1836 (Årstallet for bygginga) Det går fram av beskrivelsen at bygninga var malt, og så langt vi har kunnet finne ut av har den vært hvit hele tiden. Det er altså sorenskriveren som har slått an tonen og lagt seg til hvitmalt løe. Siden bygninga fremdeles står nesten uendra, kan vi tegne grunnplanet slik det trolig var: 11

11 Grunnplanet i løa. Borgstua, det sæprega, åttekanta huset midt på tunet, har i mi tid alltid blitt kalt bårstua. Etter krigen har den mest vært brukt til bolig for forpaktere og andre med tilknytning til garden, men det har ikke alltid vært slik. I branntaksten fra 1846 dukker det for første gang opp en beskrivelse av denne bygninga, som det kan være interessant å ta med i sin helhet: «En under Litra b af Kampesteensmur opført ottekantet Bygning hvis søndre og nordre Kanter er 8 1/2 Al østre og vestre 6 1/2 Al, de øvrige 4 Kanter var 7 1/2 Al brede, 6 3/4 Al høie over Jorden paa søndre, men kun 5 1/2 Al høie paa de nordlige Sider, afpanelet i 2 Rum med grundmuret Skorsten i Midten, det ene Rum udgjørende Drengstue med en 2-etages Kakkelovn samt 3 over hinanden til Panelingen befæstede Sængesteder, det andet der er noget større og hvori som meldt er opført Skorsteen med Bagerovn, ovenpaa hvilken en Korntørkeplade, ved siden af en indmuret Malmpande. Begge værelser indeholdende 1 dobbelt og 2 enkle Døre, 5 halve Fag Vinduer. Ovenover Muuretagen er opført af Tømmer og af samme Skikkelse et 5 Al høit uindredet Værelse indeholdende et helt og 7 halve Fag Vinduer og ovenover dette Mørkeloft der danner en Spids eller Top, 5 3/4 Al høit paa hvilken er anbragt et klokkehuus med Klokke. Taget tækket med bord og Skifferstene, hvori anbragt 3 ovale Vinduer. Gulvet i den murede Etage bestaar deels af Graastensheller og dels Træ. Mellemloftet og Mørkeloftet i denne Bygning er endnu ikke anbragt. Den tømrede Etage bordklædet men ei malet. Afstanden mellem denne og Bygning No. 1 er 33 Al beliggende i Øst for samme. Taxt 400 Spd. Herri er indbefattet Værdien af Kakkelovnen.» 12

12 Et lite notat er ført inn i tillegg: «Korntørkehellen og den inmurede Platen, samt Klokken, er verdt 25 Spd.» Det åttekanta huset er altså bygd før 1846, og i en seinere beskrivelse av garden blir byggeåret oppgitt til 1838 eller Vi ser at drengestua er i muretasjen, med tregulv og køyesenger i tre etasjer. Innredninga er enda ikke ferdig, og andre etasje er bare ett rom uten gulv mellom mørkeloftet og andre. Særlig intimt og varmt kan det ikke ha vært å bo der! Vi ser også at det har vært et klokketårn på taket, som nå er borte. Vi vet ikke når det forsvant, men det er muligens samme klokka som seinere ble brukt på stabburet. Vi legg ellers merke til at det allerede på den tida var montert takvindu. I muretasjen er det 5 vindu tilsammen og 3 dører. I dag er det flere vindu i muren. Etter beskrivelsen kan planet i muretasjen ha sett ut som på skissa. Sorenskriver Møller døde i desember 1839, og hadde satt spor etter seg som står den dag i dag. Fru Møller bodde på gården sammen med svigerdattera til sin død i 1855, og det ble ikke utført flere forbedringer på bygningene. Først i 1863 selger sorenskriverens sønnesønn garden, og da til en mann som skulle komme til å føre verket videre. Michael H. Width hadde vært landhandler i Bud, og kom seg gjennom kriseåra med formuen i behold. Han solgte forretninga i 1863, kjøpte Årønes og flytta dit med stor famile. Han hadde ambisjoner og kapital, og satte straks i gang med store forbedringer og ombygginger. Av folketellinga i 1865 ser vi at «Ellev Knudsen, snedker, ugift, f. i Hitteren.» bor på garden, og vi skjønner at Width hadde ordna seg med fast snekker! Allerede 3. desember samme år ble det rekvirert ny branntakst, da det hadde blitt foretatt forbedringer. Av takstdokumenta fremgår det at: «Hovedbygningen - No 1 under Brandtaxationsforretningen af 12 Juli 1856 er forhøiet med en Alen og forsynt med nyt saakaldt 13

13 Oppmålingstegning av bårstua, Jon Villa schveiser Tag, tækket med glasered Sten. Huset har modtaget fuldstendig ny Indredning. Saaledes er indsat 28 Fag hele og 6 Fag halve eller mindre Vinduer, 4 dobbelte og 15 enkle Døre, flere tidsmessige Kakkelovne ere indsatte og kun 2 af de ældre ere bibeholdte. Alle værelser ere rappede og forsynede med Tapet, Nye Muurpiber af Brandt Steen ere opført, ligesom i Kjøkkenet Skorsten eller Grue med komfyr. I Mørkeloftetagen, der ved det nu paalagte Tag er bleven rumeligere og høiere, er flere Afdelinger opførte til vordende Værelser. Samtlige Gulve, Døre og Vinduer ere malede, ligesom Dørene ere forsynede med dobbelte Laase. Alt Murværk, deri indbefattet Brandmure for alle Kakkelovne, befandtes forsvarligt. Ny beqvem Trappegang saavel fra nedre til øvre som fra øvre til Mørkeloftsetagen er opført. Det bemærkes at den ydre Klædning kun er fuldført paa vestre Væg.» 14

14 Hovedbygninga ca Widths stabbur til venstre. Foto: Kirkhorn Her har det skjedd store endringer på kort tid! Huset har fått et helt nytt og tidsmessig utseende, idet det er tilpassa sveitserstilen. Her har det nok vært mer enn én snekker i gang! Dette viser at huset har fått sitt nåværende utseende i 1863, og at det er Width som har æren for det høye loftet, de store takutstikkene og den liggende panelinga med sin rike, men diskrete, ornamentering. Om den åttekanta drengestua opplyser branntaksten at borgstua er gjort større, og at nye vindu er satt inn. Det siste dreier seg neppe om utskiftninger, der er satt inn nye vindu i muretasjen både mot nord og syd, nødvendiggjort av ny rominndeling. Av seinere branntakster går det fram at Width fortsatte innredninga av bårstua, slik at den i 1866 hadde fått den utførelsen som vi kjenner igjen på oppmålingstegningene som Jon Villa utførte som arkitektstudent sommeren Seinere har det vært to vesentlige ombygginger, 15

15 Snitt av bårstua. Jon Villa 1944 først etter krigen da den ble tatt i bruk som forpakterbolig, og sist i 1986 da den ble omgjort til kårbolig på garden. Width fortsatte flittig med arbeida på Årønes, og allerede tre år seinere (1866) rekvirerte han ny takst «paa Grund af betydelige Forbedringer i de sidste 2 Aar ønskes omtaxerede, dels over ny opførte Huuse.» Det fremgår at på våningshuset er bordkledningen nå ferdig og malt, det er lagt inn 3 nye golv og det er innreda et rom på mørkeloftet. Kjellerne er også forbedra og gjort djupere, og der er lagt golv og laget innredninger. Det er også kommet et vesentlig tillegg til huset: «Siden taxten i 1863 er opført en Trap af huggen Granit med 9 trin 2 3/4 Al høi med Plat og Gelender af Jern. Denne der fører til Hovedindgangen taxeres for 150 Huset ialt 2980 Spd» 16

16 Granittrappa som står i dag er altså fra ca. 1865, og ble taksert til 5% av hele husets verdi. Om bårstua kan vi lese at Width der har latt avdele et uinnreda rom i underetasjen og fire i overetasjen. To av disse er rappa og utstyrt med ovner. Utvendig er huset utstyrt med takrenne og karniss (gesimslist, Løve Stokke). Løa er i og for seg uforandra, bortsett fra at vedskjulet i vestre ende er forlenga og har gitt plass til redskapsrom og privet. Så kommer det opplysninger om at noen hus fra forrige takst er fjerna og erstatta med nye, som er beskrevet slik: «4. STABUR, opført dels af Tømmer, dels af Bindingsværk paa 13 Stolper, 10 Al fjærnt fra Hovedbygningen, 17 Al langt 11 1/2 Al høit til Mønen og 14 Al dybt, bordklædet og malet samt tækket med Sten, inddelt i 2 Etager, der ere forenede med Trappeopgang. Nedre Etage er indredet i 2 værelser samt Gang, det ene af disse er indredet i tvende Rum til opbevaring af Korn. I øvre Etage samme Indredning med Undtagelse af Kornrummene. I Bygningen er anbragt 6 Døre og 10 Fag vinduer.» Vi ser her at Width har bygd helt nytt og stort stabbur vest for hovedbygninga, se bildet på side 15. Dette huset stod helt frem til 1964, da det ble revet. Under siste verdenskrig var det rekvirert av tyskerne, og huset ei avdeling som dreiv oppmålings- og kartarbeid. Jeg husker godt stabburet fra min egen barndom. Det stod som stabbur flest på stolper, og under var det et eldorado å leike seg på. Stabburstrappa var derimot forbudt område, den var både høy og farlig og sto cm fra huset med tanke på rotter og mus. Dette var en veldig avgrunn som var nifs å hoppe over de få gangen vi fikk være med de voksne inn. I mønespissen hadde stabburet matklokke, og denne ville vi ungene gjerne ringe med. Ikke alle i bygda og på garden var like begeistra for det, så ringetauet var for det meste festa godt utenfor vår rekkevidde. Klokka kan ha vært den samme som stod i spissen på bårstua, og er oppbevart på garden i dag. Også en mindre bygning var kommet til: «5. En Bygning af Bindingsværk opført istedenfor forannevnte under same N ved foromhandlede Taxter borttagne Huus, bordklædt, malet og tækket med Sten i samme Afstand fra Gaardens øvrige 17

17 Familjen Width samla foran hagegjerdet, der flyplassen ligger i dag. Foto: Kirkhorn. ca En interessant og hittil ukjent opplysning finner vi også: «9. MASKINHUUS af Bindingsverk 23 Al fra Laden, 5 Al i og 5 Al høit uden Indredning hvorinde i Huset findes 1 Vandhjul.» Huse som det borttagne paa hvad tomt det staar, 13 1/2 Al langt, 4 3/4 Al dybt og 5 1/2 Al høit, afdelt med Panelinger i 3 Rum, der benyttes til Privet, Svinehuus og Redskapsbod. Huset har 5 Døre og 2 Vinduer og er uden Ildsted.» Svinehus og redskapsbod er selvforklarende, og i Løve Stokke si bok om ord og uttrykk om hus og husbygging i Romsdal finner vi følgende forklaring om do: «privet». Det var ikring (18)50-60 åra at folk tok til å byggje hus (eller innreie rom i uthusa) til dette bruk. Namnet «do» er (likeeins som «dass», som er mindre brukt) kome frå bymålet, Denne bygninga står fremdeles, og privet et med sine tre seter er godt bevart. Det var i bruk helt frem mot 1960-tallet, selv om det da var kommet vannklosett i våningshuset. Denne installasjonen er helt ukjent i nyere tid. Vi kan bare gjette på at den var plassert i en bekk like ved løa, men som nå er lagt i steingrøft. Branntaksten plasserer jo huset bare 15 meter fra løa. Til slutt fra denne taksten tar jeg med en anførsel om hagegjerdet: «12. HAVESTAKITT - opført fra nyt siden forrige taxt, 63 al bredt og 108 al langt af træ, med dobbelt indgangsport, malet.» Det nye havestakittet var litt av et byggverk. Etter bildet over å dømme var det 2 m høyt, og lengden er seinere oppgitt til 205 meter. Anførselen ovenfor om at det var 108 alner langt må være feil. Taksten på stakittet var kr. 800,-, drøyt 5% av taksten på hele våningshuset. I 1886 var det igjen branntakst, denne gang avholdt etter brannforsikringsselskapets forlangende. Den eneste forandringa vi kan se av denne taksten er at bårstua nå er «tækket med vitriol-innkogkt træspaan» istedet for skifer. Vitriol var en jernsulfatløsning som ble brukt for å impregnere treet. Ellers er bygningene de samme, og takstmennene bemerker at «Bygningene er i udmerket stand....». Med dette har vi fullført den historiske vandringa blant bygningene på Årønes. Kort oppsummert er den eldste fra 1812, og de store byggerne 18 19

18 Gjerdet mot flyplassen. har vært Lauritz Bie Møller og Hans Ib Møller. Michael Width la ned en stor innsats i opprustinga av garden, og satte slik kronen på sine forgjengeres verk. Ikke bare har bygningene og tunet endra seg, det har tidene og omgivelsene også. Som nevnt i innledninga var det fire fastboende på garden i 1801, alle tjenestefolk. Ved folketellinga i 1900 hadde tallet økt til elleve personer, der fem var i eierfamilien og seks var tjenestefolk. Ved inngangen til 2000 var antallet fastboende igjen nede i fire, men nå er der ingen tjenestefolk. Ved inngangen til 2000 hadde også tunet krympa slik skissa over viset-, sammenlign med tilsvarende skisse i begynnelsen av artikkelen. Eiere etter Michael Width har vært Bernhard N. Getz fra 1908, Ole Hovdenak fra 1915, Martha Kringstad f. Hovdenak fra 1924, Pauline Gjerde f. Kringstad fra 1961 og Finn Gjerde fra Om noen er interessert i å vite mer om Årønes si historie finnes det ei gårdshistorie på Romsdalsmuseet, Romsdalsarkivet nr. O 3441, med utførlig kildehenvisning. Den viktigste kilda for denne artikkelen har vært dokumentsamlinga på garden. 20

19 Gartnaren på Glomstuen (1) Kom! sa Afrodite. - Og eg vart med! Av Audun Thorsen Våren 1905 Rutebåten frå Ålesund nærmar seg Molde. Blant passasjerane på dekk er det ein som skil seg ut frå alle dei hine, ein ung mann på 25 år. Høg og rank er han, vakker og staut. Profilen er skarpskoren, med rett nase og samanknipen munn, og eit intelligent blikk under den høge panna. Det er noko nervøst og uroleg ved mannen, som om auga søkjer noko anna enn det han leitar etter. Først søkjer blikket innover langs Fannestranda. Der ligg det hus ved hus og hagar i rekkjer. Så dregst blikket mot vest, nesten motvillig, som om han tenkjer: Kva har eg der å gjera? Det er då mest skog der. Igjen leitar blikket seg innover der ha- Anders Underdal lærar og elev ved Møre folkehøgskule. Foto: A. Folsta,Ørsten. gane ter seg fram. Mannen fell ikkje til ro før blikket igjen kviler mot skogranda i vest. Straks båten har nådd bryggja, stig han i land. Med fjorande lett gange 21

20 Over: Artikkelforfattaren og Anders Underdal møttest siste gong på Valdres folkemuseum sommaren Underdal var då 92 år Foto: ukjent. Til venstre: Med handa på dørklinka. - Ring var heimen i alderdoms år; «men her vil eg bu til min døyande dag. Her er min Kvitterliheim», sa han. Foto: Audun Thorsen og med hastige steg går han mot vest. På kjende stigar går han dit han skal, men aldri før har vore. 60 år seinare Passasjeren på rutebåten frå Ålesund til Molde i 1905 er no 85 år og einebuar i ei fattigsleg hytte i ein innlandsdal, langt frå Molde. For meg å sjå er hytta hans meir som ei fjølbu som neppe nokon kunne bu i vinters tid. Eitt rom med eit lite kott til kjøken, det er alt. Borte i ei krå ein samanspikra kasse til seng, utbretta papp-kartongar til golvrye, eit hagebord med krossføter til skrivebord, langs veggen ein rygglaus benk frå eit eller anna forsamlingshus, ein stol eller to. Bilete på veggen har han og, utvalde med smak frå ulike kiosk-blad. Einebuaren merkar at eg fester meg ved veggpryden. «Ja», seier han, «eg er glad i vakre og velskapte damer». Eitt bilete hugsar eg han hadde i glas og ramme, men det var visst berre dette eine: Bjørnstjerne Bjørnson. Soltuna kalla han heimen sin, for auga eit skur å sjå, men for øyra ein atterklang av glansen frå Sveakongens slott, der prinsessa han ein gong 22

21 Eit hagebord med krossføter; - meir trong ikkje diktaren i Soltuna. Foto: Utlånt av Margit Sandemo. hadde trollbunde med sine huldretonar, spann vidare på draurneveven sin, ein skuggevev med strimer av fargerike soltun-minne (2). Her i denne enkle og fattigslege stova møttest vi tallause gonger, denne underlege einebuaren og eg. Det hadde etter kvart utvikla seg eit vennskaps-forhold, trass i ein aldersskilnad på over 40 år. Villig fortalde han meg om det hendingsrike og eventyrlege livet sitt, og eg tok det meste opp på lydband. Slik fortalde han om det første møtet med Molde, her ordrett attgjeve: «Med eg stod på båten, tenkte eg: Eg får gå bort til Fannestranda og bli gartnar på ein av dei store villaene der. Men så blir eg liksom dregen til å sjå vestover. Der er det ikkje så tett med hus. Men ovafor ein storgard, tett oppe under fureskogen, ligg nokre svære, fine brune hus. Og det ser ut til å vera ein stor hage der. Det kunne vel vera eit par km frå Molde. Så vart det sagt til meg i ånda: Du skal gå bort til dei store brune husa der. Eg går i land og går dit. Så kjem eg bort til hagen. Det er ein svær port der, og ein stor grusgang opp til det fine våningshuset. På båe sider er det hage. Eg går inn. Då kjem det to veldige hundar farande mot meg ovafrå bygningen, med gapande kjeft som om dei vil slukje meg. 23

22 Eg ana ikkje at dei var farlege, så eg berre tala fint til dei og klappa dei. Og dei stod som lam der og såg på meg. Så er det ei kvinne som reiser seg frå nokre bringebærbuskar litt bortanfor der, ei herleg ei. Ho var reint ei Afrodite å sjå til. - Å kjære mann, rør ikke hundene. De river Dem i hjel! sa ho. - Nei, sa eg, dei rører meg ikkje. - Nei, hva slags kar er De? sa ho. Hektor og Sultan er jo fromme som lam. - Eg er gartnar og er frå Valdres, sa eg - Gartner? - Ja, eg er på folkehøgskulen om vinteren som lærar og elev, og no vil eg bort til Molde i Romsdal og sjå til å få meg arbeid i hagar. - Det er under på under, sa ho. - Ja, eg heiter Underdal med, eg. - Ja-visst må De vel hete Underdal. For det er nettopp gartner jeg må ha. På skrivebordet har jeg liggende en annonse som jeg skal ha i Aftenposten og andre store blad. Men De er jo som sendt fra gudene, sa ho. - Ja-visst er eg vel det. Du ser vel det på hundane. - Ja, kom, sa ho. - Og eg vart med. * Storgarden som passasjeren på rutebåten såg vest for Molde, var Bjørsetgarden, med innmark og utmark og bygningar som ruvde i landskapet, - det var før byen åt opp garden. Dei store brune husa oppi skogkanten var nybygde hus på Øvre Bjørset, Glomstuen kalla. Afrodite blant bringebærbuskane heitte Olaug Preuthun, f. Martens og var husfrue på Glomstuen. Gartnaren frå Valdres heitte Anders Underdal, eller Vedunderdal som han stundom nemnde seg. Gartnaren og Afrodite Det var i 1895 forstmannen Jacob Gylding Preuthun og den unge kona hans, Olaug, f. Martens, kom flyttande til Molde, - Preuthun var utnemnd til skogforvaltar i Romsdal amt. Alt året etter (1896) kjøpte han Øvre Bjørset, det gamle hovudtunet på Bjørsetgarden. Preuthun må straks ha sett i gang bygging, og det må ha gått raskt for seg, for innan fire år var det store våningshuset og nødvendige uthus 24

23 Truleg det eldste kjende biletet av Glomstuen, ca Utlånt av Dag Hauffen. reist. Folketeljinga for 1900 fortel at Glomstuen då nærmast var å sjå på som eit lie «småbruk», med korn- og potetåker, kjøkenhage og bærhage, kyr og høns. Same folke-teljinga fortel vidare at tenarane dei trong, hadde dei med seg frå Trøndelag, der dei kom frå (3). Men elles synest det ha vore stille og lite folksamt på Glomstuen. Dei var barnlause, og husbonden hadde eit yrke som gav lite rom for heimeliv. Ikkje minst gjeld det nettopp dei åra Underdal var der, åra Preuthun var denne tida konstituert skoginspektør i Inntrøndelag. Og når han dertil alt frå ungdomen av hadde tapt si sjel til villmarksliv med jakt i skog og fiske i fjellvatn, seier det seg sjølv at han var «sjeldan heime», som Underdal kort konstaterte. For han var det berre «fru Preuthun», eller berre «ho», som var arbeidsgjevaren hans på Glomstuen. Men det var neppe gardsdrift som låg fru Preuthuns hjarta nærmast, 25

24

25 Olaug Preuthun var ikkje oppteken av smykken men mange bilete viser at dette sølvsmykket med ørneklør bar ho ofte. Til høgre: Preuthun og Henning Østigård ( ) på reinsjakt i Eikesdalsfjella mellom 1910 og heller ikkje Preuthuns villmarksliv. Hennar visjonar synest etter kvart å ha vore ein herskapsheim omkransa av eit parkanlegg, verdig til å visa fram når gjester kom til gards. Og i 1905 fann ho ut at ho hadde bruk for ein gartnar (4). Olaug Preuthun hadde mange eigenskapar som moldensarane utan tvil sette pris på, ikkje minst det stilfulle ved henne, «en sjelden stilfuld dame» er Hulda Garborgs karakteristikk (5). Men kulturelt og politisk synest ho ha stilt seg noko på sidelina, og ho fall neppe naturleg inn i Molde bys selskapsliv på denne tid. Det finst mange vitnemål om at ho identifiserte seg sterkt og aktivt med den nasjonale reisingsrørsla i samtida. Underdal fortalde at ho var «levande interessert» i alt som var nasjonalt. Det same feste Hulda Garborg seg ved få år seinare. Ho seier at «Fruen er [...] sterkt interessert for arbeide i nasjonal retning». Jamvel Olaug Preuthun. «Mi store staselege Romsdalsdronning» (Underdals uttrykk). - Originalen er ei gåve til Romsdalsmuséet frå Anne Margrethe Martens, Oslo. 27

26 Entréskap, dekorert av Olaug Preuthun, Glomstua Skapet står no i heimen til Liv og Dag Hauffen, Steinkjer. Foto: Audun Thorsen. Olaug og Jakob Preuthun saman med gjester. Glomstuen ca Utlånt av Dag Hauffen. målrørsla møtte ho med velvilje. Hulda Garborg oppfatta henne som «nesten målmand» (6). Olaug Preuthun synest ha vore ei kvinne med standpunkt, politisk noko til venstre, og kulturelt rotfest i det nasjonale. Dette har også vore eit sorterande element når det gjeld kven som til kvar tid var gjester på Glomstuen. Ein sit att med inntrykket av at gjestene på Glomstuen var velassorterte, men ikkje talrike. Det går tydeleg fram av Underdals forteljingar at 28

27 Friluftsliv var i unge år ei av Olaug Preuthuns interesser. Omkring 1905 offentleg. gjorde ho ei rekkje artiklar om jakt og fiske. Kopi av original til Romsdalsmuseet frå Dag Hauffen. han og fru Preuthun kom godt ut av det med kvarandre. Dei stod i interesseforhold til kvarandre, ikkje berre i hagekunst, men også i ordkunst og annan kunst. Og dei møttest i gjensidig beundring og respekt. Men var det noko meir? Og kva gjekk dette «meir» i så fall ut på? I stadig vidare krinsar begynte folk å kviskra. At det var eit tomrom omkring fru Preuthun på Glomstuen, var ikkje vanskeleg for folk å sjå, heller ikkje at Underdal hadde dei føresetnadene som skulle til for å fylla dette tomromet. Forholdet på Glomstuen låg såleis vel til rette for ryktesmeden og alle hans bodberarar, jamvel om aldersskilnaden mellom dei var stor (fru Preuthun var 15 år eldre enn Underdal). Rykta sveiv og nådde også folkehøgskulestyraren i Ørsta, Andreas Austlid, Underdals arbeidsgjevar. Og ein dag vart Underdal kalla inn på kontoret til Austlid, han ville veta om det var sant det som ryktet fortalde, at han stod «i forhold til» fru Preuthun i Molde. «Då sva- 29

28 ra eg NEI!» sa Underdal, og han la til med tyngd: «for det er ikkje sant!» - «Reis i fred!» sa Austlid. «Han trudde meg», la Underdal til. Ein åndshovding og ein keisar Glomstuen sommaren 1907 Det gjekk neppe lang tid før fru Preuthun vart klar over at gartnaren som uventa stod i grusoppgangen denne vardagen 1905, kunne meir enn å grava i jord. Han hadde alt då laga ei rekkje av dei dikta som seinare kom med i samlinga «Kvitterlisongar» (7), og han song meir enn gjerne visene og songane sine for henne. Han var dessutan på veg til å bli kjend som ein av vårt lands fremste folkedansarar. Begge delar vekte fru Preuthuns interesse. Underdal må ha hatt ei uvanleg fri stilling på Glomstuen desse somrane. Slik han sjølv framstiller det, var det mest som han høyrde huset til, stundom med ansvar for ein tenarstab. «Det kunne av og til koma storfolk til Preuthun,» fortalde han, «og då galdt det at hagen var i stand, sa ho. Du kan driva som du vil. Du får med deg så mykje folk du vil, med hest og all ting. Og så driv du så skodda fyk, sa ho». Og når hagen var i stand og storfolket kom, var han midt i leiken og utfalda seg som den kunstnaren han var, som diktar i møte med åndshovdingen, og som folkedansar i møte med keisaren. Begge desse møta skjedde sommaren 1907, som vart eit høgdepunkt og eit merkeår både i Underdals fargerike og eventyrlege liv, - og i Glomstuens historie. I juni kom åndshovdingen Første høgdepunktet sommaren 1907 var i midten av juni. Bjørnstjerne Bjørnson var i byen for å avduka bysta over Alexander Kielland. Saman med Karoline var han gjest på Moldegård. Og ein av dagane vart dei inviterte til Glomstuen (8), for «fru Preuthun var ven med Bjørnson», fortalde Underdal. Ho hadde ein gong som småjente site på fanget hans, og Bjørnson skal då ha sagt til henne: «Du er så vakker at du kunne vore modell til Synnøve Solbakken» (9). Underdals møte med Bjørnson på Glomstuen denne solfylte sommardagen var uutslettande i minnet hans. Han hadde gjort det fru Preuthun hadde sett han til. Hagen var i stand, og no stod han saman med vertskapet og tok imot åndshovdingen: «Så kjem Bjørnson [...] Eg 30

29 ser dei svarte hestane koma gjennom porten, og i ei svær kalesjevogn sit Karoline og Bjørnson. Fru Preuthun møter opp nede i grusvegen, i full mundur, i all sin stas. Og så knelar ho for Bjørnson, som var han ein fyrste, ein åndshovding, - og det var han jo, (10). Under opphaldet på Glomstuen vart Underdal av fru Preuthun presentert for Bjørnson, - som diktar Og no ville ho veta om den store skalden hadde råd å gje til den unge lyrikaren. Då svara Bjørnson at han var ikkje i tvil om at Underdal hadde ei framtid som diktar. Men råd ville han ikkje gje. Kvar måtte fylgja sin veg, sa han. Og så hende det uvanlege, at tenaren, gartnaren, vart sessa til bords og fekk drikka champagne saman med vertsfolk og gjester. «Det gjekk mest rundt i hovudet på meg då, veit du, at eg fekk vera saman med Bjørnson. Men var det far og son som møttest på Glomstuen denne sommardagen i 1907? Ryktet har levt i Valdres i fleire generasjonar. Somme trur og somme tvilar, men berre få har teke bryet med å undersøkja påstanden. Seinare har dottera, Margit Sandemo, nytta alle høve til å halda liv i ryktet. Til slutt har ho med sin fantasi fått ein heil nasjon til å gå på limpinnen. I dei mange og lange samtalane eg hadde med Underdal, kom vi også inn på det uoppklarte farsskapsforholdet hans, og han fortalde ope og ærleg det han visste, også om Bjørnson-teorien. Eg spurde han om han hadde noka meining om korleis Bjørnsonryktet hadde oppstått. Då kunne han fortelja at det var han sjølv som hadde sett ut ryktet, og då helst for moro skuld då han vart gjort merksam på likskapen. Men det var etter at Bjørnson var død. Ryktet om at Anders Underdal skulle vera ein uektefødd son av Bjørnstjerne Bjørnson, og at det var far og son som møttest på Glomstuen denne sommardagen, kom såleis aldri Bjørnson for øyra. I 1907 var det ein ukjend tanke også for Underdal (11). Møtet med Bjørnson var eit møte med den diktaren han framfor andre såg opp til og beundra. Difor vart også avdukingstalen i Reknesparken 16. juni ein verbal champagnerus, endå sterkare enn den glitrande champagnerusen på Glomstuen dagen før. Per Amdam kallar denne talen for Bjørnsons «siste oratoriske mesterverk» (12). Men korleis opplevde Underdal denne talen? «Eg skal seia deg ein ting, eg», sa han då han mintest denne dagen. Og då vart han lågmælt, nesten rørt. «Eg høyrde ikkje eit ord. For eg var så teken av å høyra og sjå Bjørnson - eg syntest 31

30 eg såg alle desse personane, kvinner og menn frå bøkene hans stod omkring han: Arnljot Gelline, Bergliot, Einar Tambarskjelve og alle dei andre. Eg hadde nok med det». «Dette møtet med Bjørnson er noko av det største eg har opplevt i livet», sa Underdal då han 60 år seinare kalla det fram i minnet. I juli kom keisaren Kvar sommar frå 1889 til 1913 (bortsett frå 1905) la den tyske keisaren Wilhelm II ferien sin til den norske vestlandskysten. Den tyske flåten ankra årvisst opp på faste stader, og keisaren hadde sine like faste turar i land. Slik var det også i Molde. Ettertida har hatt noko bry med å halda greie på talet på skip som fylgde keisaren. I minnet har det nok ofte vorte fleire enn det i røynda var. Når det gjeld året 1907, har «Romsdals Budstikke» sytt for at vi veit nøyaktig kor mange skip som ankra opp på Molde hamn sommaren dette året, og kor stort mannskap kvart skip hadde. «Den tyske Flaade» som kom til Molde laurdag 20. juli og vart liggjande der til 29. juli, talde 16 skip, med eit samla mannskap på 7500 mann (13). Keisarskipet «Hohenzollern» fylgde derimot ikkje den tyske flåten, men kom mandag den 22. juli om kvelden ved 7-tida. Med keisarskipet fylgde kryssaren «Königsberg» og avisoen «Sleipner». Dertil kom 3 torpedobåtar, til saman 6 skip. Dersom «Romsdals Budstikke»s opplysningar er korrekte, låg det såleis 22 skip frå den tyske flåten på Molde hamn sommaren 1907, med eit samla mannskap på om lag mann. Men i Underdals minne gjekk alt dette i eitt. Dei 22 skipa vart til 40, og alle var slagskip, - og alle kom til Molde samstundes. Gjenerindringa vart til eit drama: «Eg var ute i hagen då dei kom, «Hohenzollern» og alle dei andre 40 slagskipa. Så tok skipa til å kanonera, ser du. Dei skaut så det dundra mellom Romsdalsfjella. Då vart hundane, Hektor og Sultan, så ville at dei sprang opp mot huset og beint gjennom speglglasrutene så det singla». «Hohenzollern» med keisaren og fylgje forlet Molde fredag 26. juli kl. 8 om morgonen, «under Salut af den tyske Flaade der ligger her». Keisar Wilhelms opphald i Molde i 1907 varde altså 3 dagar, frå og med tirsdag den 23. juli til og med torsdag den 25. juli. Det ser ut til at keisaren har nytta desse dagane godt. Før middag tirs- 32

31 dag den 23. juli gjekk han sin årvisse tur langs Fannestranda til Lergrovik. Etter middag gjekk turen til Storlien saman med sonen prins Adalbert. Når «Romsdals Budstikke» finn det rett å nemna dette, så heng det truleg saman med at dei to, keisaren og prinsen, fylgde kvar si reiserute. Prinsen fylgde ikkje keisarskipet «Hohenzollern», men den tyske flåtes flaggskip «Deutschland». Onsdag 24. juli om føremiddagen fann keisaren rom for ei stille stund i kyrkja. Etter middag var han gjest hos ekteparet Preuthun på Glomstuen, der han fekk høyra og sjå norsk folkemusikk og folkedans. Torsdag 25. juli var han fleire turar omkring i byen, m.a. til Rekneshaugen og utover til Bjørset. Keisar Wilhelms manglande vilje til å blanda seg med folket førde til at han ikkje hadde, og heller ikkje søkte kontakt med enkeltpersonar langs kysten. Kjeldene synest vera samstemte om at han i Molde ikkje var innom andre privatheimar enn Glomstuen. Dette gjev grunn til å spørja korleis denne venskapen hadde oppstått, eit spørsmål som har vore vanskeleg å finna svar på. I 1906 konstaterer «Romsdals Budstikke» kort og godt at keisaren var på sin «sædvanlige Visit paa Glomstuen hos Hr. Skogforvalter Preuthun». Keisaren si gjesting på Glomstuen synest såleis å ha vore årviss, utan at moldensarane la så stor vekt på det. Gjestinga sommaren 1907 kom likevel til å bli ståande i ein glans utan om det «sædvanlige». Det sytte Underdal for. Gjetordet om Underdal som folkedansar hadde nådd Sunnmøre alt før han reiste dit i Då han skreiv til skulestyraren Andreas Austlid og bad om å få bli elev ved Møre folkehøgskule i Ørsta, svara Austlid at elev skulle han få bli, men han skulle dertil få undervisnings-oppdrag, ikkje berre i hagebruk, det faget han var utdanna i, men også i folkedans. Austlid hadde m.a.o. på førehand høyrt gjetordet om folkedansaren Underdal. Og dagen kom då også fru Preuthun på Glomstuen fekk bruk for denne sida ved Underdals allsidige utrustning. Idéen å visa keisaren norsk nasjonal kunst under Glomstuen-besøket i 1907 synest ikkje ha vore ein spontan idé. Det var mykje som måtte leggjast til rette. Spelemann og dansepartnar måtte skaffast, og Underdal sjølv måtte ha tid til å skaffa seg bunad. Truleg var det alt på vårparten eller på forsommaren fru Preuthun kom til Underdal og sa: «Eg veit at keisaren er glad i alt som er nasjonalt, ikkje minst norsk. Han 33

32 har studert folkedans i mange land, og det er han oppglødd for. No har eg tenkt å gjera ære på han med å få deg til å dansa, saman med ei jente og ein spelemann. Kan du få tak i ein spelemann? Kan du få tak i ei jente? -Ja, sa eg. Det skal eg greia». Spelemann var det ikkje vanskeleg å skaffa. Underdal kjende spelemannen Ivar Kjelstad ( ) frå Sunnylven. Han var straks villig. Underdal hadde dansa til hans musikk før. Fullt så enkelt var det ikkje å skaffa dansepartnar. Han kjende fleire frå folkehøgskulen som kunne brukast. Men den eine etter den andre bad seg unna, inntil han kom til Gunhilda Austlid, dotter av folkehøgskulestyraren. Ho sa ja. Hulda Garborg skaffa han Telemarks-bunad, noko han var overmåte stolt av. Når så alt var på plass, skulle dei få 8 dagar til å øva seg på. Dagen før dei skulle opptre, vart spelemannen Ivar Kjelstad uroleg. Hadde han teke på seg ei for stor oppgåve? «Du Underdal», sa han, «eg har vorte så nervøs. Når ein skal opptre for ein kar som keisaren, må ein ha nervene i orden. Du må skaffa meg ein dram». Underdal gjekk beinast til utsalet nede i byen. Der kjende dei Underdal, men dei kjende han ikkje som kunde. Han måtte forklara seg og fekk det han bad om. Og Kjelstad fekk roa nervene. Nede i ei av stovene sat keisaren «og 40 av hans beste menn». På rommet til Underdal i 3. etasje, «fugleburet» kalla han det, gjekk spelemannen og dansarane urolege og venta på å bli kalla ned. Først skulle det vera felespel utan dans. Kjelstad hadde fått to drammar. «No kjenner eg det i all min kropp. No skal ho nok låte, sa n», sa han om fela si. Deretter skulle alle tre ned; og her er det best Underdal sjølv får fortelja, ordrett slik han 60 år seinare hugsa denne hendinga. «Først dansa me springdans, Gunhilda og eg. Det var glatt på golvet. Eg strøydde litt sand utover, for no skulle eg dansa halling! Det hang ei lyskrune under taket, med sine hundrader av prismer. - Få opp lyskruna så høgt de kan, for no skal eg dansa halling, sa eg». Vi er to-eine i Soltuna-heimen i Ulneslia, Underdal og eg. Men etter kvart er det visst berre tilhøyraren som er der. Den 85 år gamle dansaren har gløymt både tid og stad. Han er på Glomstuen, han er ung og inspirert, og han dansar for keisaren og hans menn. Kvithærde oldingen småleikar bortover Soltuna-golvet. Han kviskrar. Det er så vidt eg høyrer kva han seier: 34

33 «Huldra kjem for å fanga guten, guten vik unna, jenta vik unna. Guten gjer seg til for jenta og spenner rundkast. Fein! Fein! ropa keisaren. Då var eg reint i egse kornen. Så improviserte eg - eg hadde prøvt det ein gong før. Eg hivde meg i vegen, kasta føtene opp; jenta heldt armen opp og støtta meg i lufta, og eg kom over henne utan å skada henne (14). Då reiste keisaren seg med heile staben og nidklappa og ropa: Bravo! Bravo! Men då var eg noko til kar, skal eg seia deg. Etter at me var komne opp på rommet, kom det beskjed om at me måtte ned att. Keisaren ville takka oss. Når me kjem ned i hallen, står det to rader etter heile Gunnhilda Austlid (f: 1887) vart henta frå Ørsta for å danse med Anders Underdal. (Foto utlånt av Gunnhild Austlid Oppigard.) hallen, 20 på kvar side med dregne kordar. Og der går me fram, først Kjelstad, så får han medalje. Så er det jenta, og så er det eg. Så møter eg keisaren. Han gjev meg handa og takkar. «Takk, keisar!» seier eg og klemmer han i handa. Han var så liten i grunnen, keisaren. Men han verka stor. Han var ein majestet. Eg kan ikkje gløyma det handtrykket». Underdal fortalde at keisaren hadde med seg 40 av sine utvalde menn til dansen på Glomstuen. Det var neppe så mange. Derimot kan «Romsdals Budstikke» fortelja at det var to som ikkje var med, men som keisaren meinte burde sjå og høyra både dansen og musikken, nemleg operasjefen i Wiesbaden, generalintendant von Hülsen og keisarens faste fylgjesmann på reisene i Noreg, professor Saltzmann. Både musikken og dansen vart teken opp att om kvelden for desse to (Opplysninga om reprisen om kvelden er frå «Romsdals Budstikke». Dette nemnde ikkje Underdal). 35

34 Frukt- og blomsterkorg frå H. M. Keiser Wilhelm II til Olaug Preuthun 23. september Operasjefen må ha vorte mektig imponert over Underdals prestasjonar som folkedansar. For seinare fekk han tilbod om engasjement ved operaen i Berlin, der hovudoppgåva var folkedans. Men urolege tider og til slutt utbrotet av 1. verdskrigen sette stengje for det som kunne ha vorte ein lysande karriere og eit eventyr: frå husmannsstova i Valdres, via Glomstuen i Molde til operaen i Berlin! Kanskje var det likevel best det gjekk som det gjekk med operaengasjementet, for det hadde så lett for å skjera seg for Underdal. Kor langt han kunne ha drive denne kunstforma om alt hadde lagt seg til rette for han, kan ein berre ana. Men det var berre lite som la seg til rette for Underdal i livet. Ein av grunnane kan vera at han var det impulsive naturtalentet, utan den strenge viljekontrollen. Skulle noko lukkast for han, måtte han få gjera som han sjølv ville. Han var improvisatoren som alle andre måtte innordna seg under. Det var når inspirasjonen dreiv han, og meddansarane - og det også i vidare forstand - forstod han og lydig fylgde etter, at han nådde dei store høgdene. Det var dette som skjedde på Glomstuen sommaren * Sidan gjekk dei kvar sin veg, gartnaren og Afrodite. Og det gjekk så mangeleis med dei begge. Gartnaren dansa vidare, men oppdaga for seint at livet er meir enn dans. Hans livs trong var å forma. Gartnaren forma i jord, treskjeraren forma i tre, diktaren forma i ord, og songaren forma i tonar. Alt måtte han forma i kunst. Men livet sitt greidde han ikkje å forma. Det minte lite om eit kunstverk. Heimlaus og venelaus måtte han til slutt leiga seg inn på gardar 36

35 Olaug Deton døydde 30. november 1957, 91 år gammal. Ho er gravlagd på familiegravplassen på Egge kyrkjegard, Steinkjer: Foto: Audun Thorsen. Anders Underdal døydde 15. des. 1973, 93 år gammal. Han er gravlagd på Ulnes kyrkjegard, Valdres. Foto: Audun Thorsen. heime i Ulnes, utstøytt av sine eigne etter å ha valt «feil side» i den store krigen. Konelaus og barnlaus var han og, - ektemaken hadde forlate han og reist heim att til landet ho kom frå; og barneflokken, fem i talet, fylgde med (15). I denne fornedringstida - det var hausten 1943, då alt hadde rasa saman, kom det brev frå hans ungdoms Afrodite. 33 år hadde gått sidan sist dei hadde hatt kontakt. Livet hadde fare så ymse åt med henne og. Ho hadde for lenge sidan forlate både heim og ektemake på Glomstuen, og funne seg ein ny heim og ein ny ektemake i eit anna land. No heitte ho Olaug Deton, og heimlandet var Belgia. Ho syntest vera skapt til noko meir enn å vera stasvertinne i ein herskapsheim. Dette brevet vart innleiinga til ei brevveksling og eit mimre-venskap som varde livet ut. Dei ville så gjerne møtast, dei to, i Olaug Deton s ferieheim Haugåsen ved Snåsa-vatnet, eller i Anders Underdals fjellheim Huldrehaugen i Grunke. Slik vart det ikkje. Men fram or livsens skoddedis steig Glomstuen: «I minnet leika seg den første gongen eg kom fram til hageporten. Der låg Glomstuen som ein glinsande eventyrheim. Dei staselege herskapshundane Hektor og Sultan hasta meg i møte. Og herskarinna - sentrum i det heile - trudde meg på mitt ord, baud meg innafor og gjorde æra på meg. - Fagert minne er beste fylgje på livsvegen. Lev vel, kjære veninne!» (16). 37

36 Til grunn for denne artikkelen ligg dei mange og lange samtalane artikkelforfattaren hadde med folketalaren, lyrikaren, visesongaren og folkedansaren Anders Underdal i åra , og seinare brevskifte fram til han døydde i 1973, 93 år gammal. Underdals forteljingar kan nok tidvis vera noko fantasifulle og utbroderte. Men ved å samanlikna med skriftlege kjelder, t.d. notisar og referat i «Romsdals Budstikke», har det lukkast å koma soga om Glomstuen nærmare inn på livet i dei aktuelle åra ( ). Det gjeld i første rekkje sommaren (I denne artikkelen er den gamle forma Glomstuen konsekvent brukt). Anders Underdal var gift med den svenske adelsdama Elsa Reuterskiöld av adelsætta Oxenstierna. Med henne hadde han 5 barn. Nr. 2 i søskenflokken er populærforfattaren Margit Sandemo. Avstanden frå husmannsstova i Valdres til adelshuset i Sverige synte seg etter kvart å bli i største laget, og Elsa Reuterskiöld valde å reisa tilbake til Sverige med barneflokken. Formelt vart dei ikkje skilt, men levde kvar for seg, i kvar sitt land. Jacob Gylding Preuthun var fødd 16/ i Kristiania. Foreldre: grosserar Nils Homan Preuthun, fødd 30/ i Horsens, Danmark, død 18/ Gift med Margrethe Louise Bergmand, fødd 31/ i Skellefteå, Sverige, død 9/ Olaug Martens, fødd 31/ i Steinkjer. Foreldre: Nicolay Johan Martens, fødd i Bergen Skoginspektør i Inntrøndelag til sin død 15/ Gift 2. gong med Jeanette Müller. Fru Preuthun er frå andre ekteskapet. -Jacob Gylding Preuthun og Olaug Martens vart gift i Steinkjer 11/ Ingen barn. I memoarskriftet «Keisertiden» i Molde seier Ingeborg Dahl Bækkelund: «Der (på Glomstuen) var park og spaserveier». Dette kan tyda på at Olaug Preuthun i nokon mon har fått realisert draumen om eit parkanlegg. Hulda Garborg: Dagbok Utval ved Karen Grude Koht og Rolf Thesen. Oslo Hulda Garborg var gjest på Glomstuen 1. mars D.s. Anders Underdal var husmannsson utan jord. Heile livet bar han på draumen om sjølveigande gard. Garden kalla han «Kvitterli». Det var denne garden han song om all sin dag. Første utgåva av «Kvitterlisongar» kom i Slik Underdal framstiller det, var Bjørnsons gjesting på Glomstuen før avdukinga av Kielland-bysta, dvs. at det må ha vore laurdag den 15. juni. Bjørnstjerne Bjørnsons vennskapsforhold til familien Martens stammar truleg frå Bjørnsons Bergenstid. Når han var på reise i Trøndelag, var han gjest i Olaug Preuthuns barndomsheim. 10. Bjørnson fekk Nobels litteraturpris i For ein del av desse pengane kjøpte han to staselege hestar og ei kalesjevogn, «væsentlig for å rejse til Romsdal i den» (i brev til Alexander Kielland). Dette stemmer med Underdals referat av Bjørnsons tale frå Moldegård altan i 1907: «Dere må ønske dere stort og mye, og dere kan nå det. Jeg ønsket meg at jeg en gang måtte komme til Romsdalen og Molde med dølahester forspent en kalesjevogn. Og dere ser at jeg nådde det!» 38

37 11. Om rykteskapinga omkring Bjørnstjerne Bjørnsons forhold til kvinner, og Margit Sandemos påstand om at ho er barnebarn av Bjørnson, - sjå boka Audun Thorsen: Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos familiehemmelighet - Genesis forlag Per Amdam: Den unge Bjørnson. Diktningen og barndomslandet. Oslo 1960, s «Romsdals Budstikke», 24/7 1907: «Den tyske Flaade der ankom hertil lørdag, bliver antagelig liggende her til Mandag. Den bestaar af følgende Skibe: «Deutschland» (Flagskib, 800 Mand), «Preussen» (750 Mand),, «Elsass» (750 Mand), «Braunschweig» (750 Mand), «Hessen» (750 Mand), «Kurfurst Friedrich Wilhelm» (650 Mand), avisoen «Carmen» med 60 Mand. I alt 7500 Mand. - Flaadeadmiral er Prins Heinrich af Preussen. Prins Adalbert, Søn til Keiseren, medfølger paa Flagskibet». 14. Underdal fortalde at Preuthun tok bilete av dette hallingkastet; men han la til: «Eg har aldri sett det. Kanskje var ikkje apparatet i orden». 15. Sjå note Brev frå Underdal til Olaug Deton, 15. mars Vårkvede-skalden på Glomstuen Underdal fortalde at fleire av songane som seinare kom med i samlinga «Kvitterlisongar», vart til på Glomstuen. Det var oftast ytre hendingar som vekte inspirasjon og sette tankane i gang. Om diktet «Vårkvede» fortalde han: «Eg la drivbenker med det enno var snø, ved sørenden av uthuset. Med eg gjekk og stulla med dette, så song og kvitra det på takmønet. Det var staren! Slik var det støtt når eg kom dit bort. Etter kvart vart me godvener. Han song, og eg hermde etter han. Då var det eg laga «Vårkvede». Men Underdal var ikkje berre lyrikar, han var også tonediktar, og det var berre sjeldan han sende frå seg eit dikt utan tone. Til «Vårkvede» greidde han ikkje å laga tone, - ikkje då. «Det var så arbeidssamt å laga tone til så lange vers», sa han. Tone vart det, men først etter at han på nytt hadde fått kontakt med si «store staselege Romsdalsdronning». I brev til Olaug Deton 14. april 1950 skriv han: «Desse dagar lagar eg tone til Glomstuen-diktet Vårkvede». Underdal song nok «Vårkvede»-songen mang ein gong i lag og lyd når han vart spurt om det. Songen er såleis neppe ukjend for eldre valdrisar. Men slik eg forstod han, har tonen tidlegare ikkje vorte nedskriven. 39

38 Vårkvede Der oppe på mønet stod staren i går, han slo sine triller så takande fint. Og snøen han glima og him len var klar, og lufti ho kjølde med soli gav sitt. Det trugnaste vårbod med songharpa si er komen frå langferd så frisk og så ny. Han tirlar om våren, legg godhug deri, og lyder du på han, då blir han så kry. Han vippar, han veg, eg nikkar og læg: For tidleg, for tidleg. Kvi tirlar du so? Ingen vår, ingen vår, berre vinter enno. - I dag, ja, i dag, ja. Men i morgon eg spår: kvutt, kvutt tituli tu har vi varme og vår. Og staren står atter på mønet i dag, han slår sine triller så levande glad. Og alle hans varglade vener i lag får tolka si glede, gje våren sitt kvad. Og lufti ho didrar i gidder og sol, og fivreldi fivrar og småytet smett. Snøklokkune vippar i dørn med fiol. På marka det spirer, i lia det sprett. Det lokkar til lått, til frygd utan mått. Det lirlar, det tirlar i tun og i tre, eg kan ikkje dy meg, no tirlar eg med: Å hipp for ein dag. Det brusar, det brår. Kvutt, kvutt, Ti tuli du. Ja, no er det vår! 40

39 Vårkvede Tekst og tone: Anders Underdal. Nedteikna av Audun Thorsen 1966 eller 1967.

40 Kvam kapell og gravplass Av Beate Sande Mange hugsar sikkert Kvam kapell som sto like vest for vegen som no går opp til Høgskolen i Molde. Det var ei kvit bygning med fronten mot sør. Gravplassen som høyrde til og som framleis er i bruk, ligg litt aust for der kapellet sto. Gravplassen og kapellet låg på garden Qvam, gnr. 22, br.nr. 1 i Bolsøy. Gardsnamnet var for 1838 Mek. Etter «declaration» frå eigaren Ole Larsen vart gardsnamnet endra til Qvam. Dette vart tinglyst Seinare er Qvam vorte til Kvam og det kallar vi no heile området. Gravplassen Det var Richard Jalles Møller ( ) som fekk oppretta den private gravplassen og bygd kapellet. Garden Kvam låg i Bolsøy prestegjeld og hovudkyrkja var fram til 1898 på Bolsøya. I 1898 sto den nye hovudkyrkja for soknet, Røbekk kyrkje på Røbekk, ferdig. Der vart og gravplassen for dei som høyrde Bolsøy prestegjeld til og som budde vest for bygrensa. Tre av borna til Richard Jalles Møller døydde i åra og vart gravlagde på Bolsøya. I 1902 søkte Richard Jalles Møller om å få ta i bruk privat gravplass på garden sin. Sjøl om kyrkja no var på Røbekk, syntes Møller at det var tungvint å fare så langt. Kyrkjedepartementet gjekk inn for oppretting av privat gravplass og 42

41 skriv mellom anna i innstillinga si av : Proprietær Richard Jalles Møller har andraget om tilladelse til at anlægge et privat gravsted på sin eiendom Kvam i Bolsø prestegjeld under ytre Romsdal provsti i Trondhjem stift. Ansøgeren har i den anledning anført, at han i en lang årrekke har følt savnet af et sådant gravsted på sin eiendom, da han ved den lange og besværlige vei til den off. begravelsesplads i prestegjeldet er afskåret fra at kunne værne om sine kjæres grave. I innstillinga er det og opplyst at dersom søknaden vart innvilga, hadde Møller tankar om å flytte dei tre borna som var gravlagde på Bolsøya, til sin private gravplass. Til Røbekk kyrkjegard som no var teken i bruk, var det ca 10 km og til Molde 4 km. Prosten i Ytre Romsdal prosti skriv i tilrådinga til Kyrkjedepartementet at Møller sjeldan søkte til Røbekk kyrkje, men jevnlig til Molde, men der vil ansøgeren neppe kunne påberegne gravplads da Molde menighed har liden kirkegård og vanskelig nok at få den utvidet. Kyrkjedepartementet tilrådde at Møller fekk sin eigen gravplass på Kvam. I oktober 1902 vart saka avgjort i statsråd i Stockholm og bevillinga vart tinglyst 2. desember same året. Bevilling Vi Oscar af Guds naade konge til Norge og Sverige de Gothers og Venders gjør vitterlig: At i overensstemmende med den af os i vårt statsraad fattede beslutning naadigst har bevilget og tilladt, at proprietær Richard Jalles Møller maa paa sin eiendom Kvam i Bolsø prestegjeld under Ytre Romsdal provsti i Trondhjems stift lade indrette et privat gravsted for seg og sin familie på betingelser af at det dertil bestemte sted forsvaarlig indhegnes, at de til dets benyttelse nødvendige sanitære forandstaltninger udføres efter vedkommende helseraads anvisning, at det af den nuværende ejer og fremtidige ejere af Kvam anstændig vedligeholdes - i hvilken anledning bevillingen bliver at thinglæse - ut ved begravelserne de sedvanlige kirkelige ceremonier og det øvrige lovbestemte iagttages og at der intet afgaar i vedkommende kirkes - og dens betjentes lovlige rettigheter Hvorefter vedkommende sig underdanigst have at rette. Givet i Stockholms slot 25. october Under vaar haand og rigets segl. Oscar (segl) /A. Qvam/Lehman. (?) 43

42 Gjerdet rundt gravplassen er frå Same året søkte proprietær Richard Jalles Møller og fekk løvye frå «det kongelige Kirkedepartement» til å flytte dei tre familiemedlemmene frå Bolsøya til gravplassen ved Kvam kapell. Foto: Beate Sande Ved inngangsporten kom det i juni 2000 opp skilt med teksta: Kvam Gård, Familien Møller s gravsted. Foto: Beate Sande Møllerslekta fekk sin gravplass. På alle dei ni gravsteinane som finst der i dag, finn vi etternamna Møller. Slik skulle ein tru det var berre medlemer av familien som hadde fått plass der. Else (f. Møller ) og Sverre Hjelvik har fortalt at det finst ei grav utan stein. Valeria Holm som var «husjomfru» på garden i mange år, er og gravlagt der. I folketeljinga for Bolsøy i 1865 er ho 28 år og fødd i Bergen. I Folketeljinga for 1900 er Molde oppført som fødestad. I og med at ho fekk grava si saman med familien har ho sikkert vore rekna som ei av dei. Det er i dag Molde kommune som har ansvaret for å halde gravplassen og området rundt i orden. 44

43 Kvam kapell «Kapellet» som folk i området Bjørset/Kvam/Kringstad sa, vart bygd i samband med gravplassen. Kven som var byggmeister har eg ikkje funne ut, heller ikkje når dei starta bygginga. Sikkert er det i alle fall at det sto ferdig i Den 19. mars 1904 vart det halde branntakst og grossist Hans Møller, Kvam, ser ut til å vere ansvarleg eigar. Hans Møller var son til Richard Jalles Møller. Taksten gjev eit godt bilete både av huset og inventaret: Et kapel 8,8 m langt, 7,2 m bredt, 4,2 m høit med et 2,00 m udstik mod syd til fløi,, der danner gang, og med udbygge mod nord 6,6 m, der danner spiseværelse og kjøkken samt et udbygge til 2 priveter er opført som rei- Ei av oljelampene som i branntaksten frå 1904 var forsikra for kr: 100,-. Torleif Janbu kjøpte lampa for kr. 450,- ved salet i Foto: Beate Sande sverk med udvendig klædning, rupanel hvorpaa er lagt utvendig impregneret og indvendig almindeligt pap og indvendig panel. Huset er tækket med sulagt bordtag og lapsten, har 12 dører og 10 fag vindu, 1 magasinovn for 100 kr og 1 komfyr for 50 kr 14 større bænke med høy ryg. Bygningen hviler paa 1 m dyp grundmur af graasten og 3 større hengelamper med hænge. Huset er udvendig malet og takseredes for kr ,00. Kont. kr. 2,75 bet. Kapellet vart nytta ved alle gravferder for familien Møller, i nokre høve og av andre. I boka «Folket ved fjorden» av Leo Oterhals, er det bilete av ei slik gravferd. Like nedanfor kapellet låg Kavliplassen og der budde Olaf Mordal, eller Olaf i Kavli i daglegtale. Han var som ein vaktmeister, låste opp, fyrte og såg til at alt var i orden. Kapellet vart frå starten av ein viktig samlingsplass for folk i bygda. Så tidleg som i 1904 finst det referat i møtebok for Bolsø Missions- 45

44 Kvam kapell i si velmaktstid. Foto: Sverre Hjelvik. forening om at: 2 Søndag i Adv. 4. Desember Møde i Kapellet på Kvam ved undertegnede og Nils Lønset. Opbyggeligt Foredrag ved Formanden i Tilslutning til Dagens gamle Epistel. Slutningsbøn ved Kassereren. Bøssepænger kr 10,35 som N. Lønset modtog. Kvam kvinneforeining som var tilslutta Bolsø Missionsforening hadde i åra regelmessig misjonsmøter i kapellet. Flittigaste brukaren var likevel Kvam sjømannsmisjonsforeining. I 1914 hadde foreininga 47 medlemer. Mellom dei var og Lina, Toralf og seinare søster til Toralf, Inga Møller. Av møtebøkene går det fram at det var årvisse basarar og julefestar frå 1914 til , same året som Kvam sjømannsmisjonsforeining vart skipa, var det mykje folk samla til fest i kapellet. Dei fekk inn kr. 61,30 til misjonen. Basarane gjekk oftast over 2 dagar. Mat og kaffe høyrde til. Vatn måtte hentast i bekken like ved, og kaffen vart kokt i ein stor kopparkjele. Det vart fyrt med ved både på kjøkenet og i forsamlingssalen. Sokneprestane i Bolsøy, både Erik T. Sundby og Håkon Birkeland var ofte med som talarar, likeeins skulestyrar Peder Vagle og lærar 46

45 Endre Hjelset. Sjømannsprest Stensnes var der og han var sers flink med borna står det i møteboka. Vidare er Alf Hansen nemnd som ein dyktig songar. På julefestane høyrde gang rundt juletreet til. Av og til var det eigne festar for borna. Nyårskvelden i 1940 var det pakkefest. Mykje folk var samla, og dei heldt det gåande til over midnatt, fortel referenten. Skulestyrar Peder Vagle heldt tale og pakkesalget ga kr. 112,- i kassa. Kvam sjømannsmisjonsforeining hadde siste basaren i kapellet i Resultatet i pengar var kr ,-. Møtebøkene er interessant lesnad og er verd si eiga historie. Biletet hang på nordveggen i kapellet. Eigarar no er Ragnhild Olaug og Toralf Møller som bur på Olaplassen like austfor der kapellet sto. Foto: Beate Sande. Utanom sjømannsmisjonen hadde Bjørset idretts- og frisksportlag pakkefest i kapellet med Mali Haukebø som auksjonarius. Dei som ikkje hugsar slike festar, skal vite at dette var svært spanande. Jentene hadde laga pakker med mat og godteri i. Gutane var kjøparar og skulle dele innhaldet med jenta som eigde pakka. Det hende nok at det var spesielle jenter dei helst ville dele med. Då gjaldt det å finne rette pakka! Kanskje måtte dei betale ein ekstra slant for å få ho? Under krigen vart Kvamskolen okkupert av tyskarane. Elevar og lærarar måtte sjå seg om etter andre høvelege lokale klassingane flytta over til kapellet og heldt til der frå ca til Pultar og benkar vart flytta med frå folkeskolen. Lærar var Olav Hungnes. Eg har ikkje greidd å skaffe bilete som viser interiøret inne i kapellet. Difor må eg ty til forteljingar frå dei som var med på dei ulike tilstelningane. Etter det eg forstår, var det først ein gang med dør inn til sjølve salen. Det var det ein stor rundomn, benkar på to sider av rommet og preikestol/kateter mot øvste veggen. Det var to eller tre store hengelamper (oljelamper). Bilete med bibelmotiv på veggane, og som i mange 47

46 andre forsamlingshus, sto plakaten: «Spyt ikke på gulvet» på ein vegg. På kjøkenet var det langbord, koppar og det dei trong til matservering. I alle år stilte Møllerfamilien kapellet til gratis bruk. I 1966 kjøpte Molde kommune mesteparten av innmarka til garden Kvam. I kjøpekontrakten mellom seljar og kjøpar heiter det mellom anna: Kvam kapell og det klausulerte areal rundt kapellet og gravstedet på nordsiden av riksvegen overdras vederlagsfritt. Kapellet vart ståande ubrukt i nokre år. Vedlikehald vart forsømd. Ubedne gjestar knuste glasruter og tok seg inn i huset. Glasa måtte spikrast att og det staselege kapellet var ikkje lenger slik som i si glanstid. Det vart brevveksling mellom kyrkja, dei ulike råd og utval i kommunen om kva som måtte gjerast. Soknerådet bad i 1972 byggeleiaren i kommunen finne ut kva slags reparasjonar som måtte til og kva dette ville koste. Kommunen har sikkert funne ut at det vart for dyrt å setje huset i skikkeleg stand. Saka om istandsetjing var fleire gonger oppe til drøfting i soknerådet. I brev til kommunen i oktober 1975 skriv soknerådet at dei ved kontakt med soknepresten i Bolsøy og stiftsdireksjonen i Trondheim, ikkje har funne noko skriftleg om at kapellet har vore vigsla til kyrkjeleg bruk. Ingeborg Møller meinte at kapellet var vigsla, men sidan det ikkje var dokumentert, gjorde soknerådet slikt vedtak: Menighetsrådet finner kapellet ikke anvendbart til menighetsmessige formål i den stand det nå er. Da rådet forutsetter at kirkeplanene på Kvamområdet blir aktuelle å realisere innen rimelig framtid finner rådet heller ikke grunn til å be om istandsetting av kapellet. Dersom kapellet skulle bli revet vil rådet peke på at det finner det rimelig om området rundt familien Møllers private gravsted blir utlagt til friområde. Ellers bør det avklares om familien ønsker å flytte gravene til en annen kirkegård i kommunen. Molde menighetsråd 20. okt Etter dette ser det ut som einaste utvegen kommunen og soknerådet finn, er å rive huset. Heller ikkje det kyrkjelege fellesråd og lokalutvalget for Kvam, gjorde innvendingar. Ingeborg Møller vart informert om kva som var på gang, og at tomta sjølsagt ville bli sådd i og planert dersom kapellet vart nedrive. I samtale med rådmannen ga Ingeborg uttrykk for at ho syntes det var synd at huset skulle rivast. Det var neppe 48

47 Kvam kapell like før riving i juli Truleg er det sal/kjøp av inventar som går for seg. Glasa er spikra att. Utlånt av Kjellaug Bjordal. Foto: Jon Bjordal. slik ho hadde tenkt det då kommunen vederlagsfritt fekk overta kapellet og gravplassen i februar 1977 fekk formannskapet oversendt forslag til vedtak om riving av Kvam kapell frå finansrådmannen. Av forslaget gjekk det fram at riving og tilsåing/rydding av tomta ville koste ca. kr ,-. Dette skulle takast frå posten vedlikehald av kyrkjene. Ein av medlemene i formannskapet, nemleg Øyvind Naug, kom med eit anna forslag til vedtak. Det lydde slik: Kvam kapell rives ikke. Bygge- og vedlikeholdssjefen anmodes om å legge fram kostnadsoverslag for istandsetting av kapellet. Ved alternativ votering vart finansrådmannen sitt forslag om vedtak til riving vedteke med 9 mot 6 røyster. Dermed var saka avgjort. 49

48

49 Benk frå Kvam kapell, no i privat eige. Foto: Beate Sande Alle partar som hadde vore involvert i saka vart varsla. Ein del av inventaret vart teke vare på av Møllerfamilien, og resten selde kommunen til andre. 13. juli 1977 kom gravemaskinen. Han gjorde jobben raskt og effektivt. Huset som i over 70 år hadde vore ein samlingstad for folket i bygda, var ikkje meir. Skriftlege kjelder: 1. Romsdal Sorenskriverembete, Realpanteregister, Bolsøy, 1 a, 2 Aa 2 3 Statsarkivet i Trondheim 2. Kirke- og undervisningsdepartementet, A kirkegårder, anlegg av private gravsteder, eske 179, Riksarkivet 3. Bolsøy brannkasse, Romsdalsarkivet Utdrag av møtebok for Bolsø Missionsforening. Bolsøy prestekontor 5. Sakspapirer i samband med overtaking av gnr. 22, brnr. 1 i Bolsøy kommune, Molde kommune 6. Kvam sjømannsmisjonsforeining, møtebøker 7. Romsdals Budstikke , kopi 8. Folketeljing for Bolsøy 1865 og Leo Oterhals: «Folket ved fjorden», Molde Bolsøyboka, bind II Munnlege kjelder: Else og Sverre Hjelvik, Solveig og Reidulf Bjordal, Ragnhild Olaug og Toralf Møller, Kjell Hungnes, Åge Havnes, Inger og Torleif Janbu 51

50 Et kortvarig ferjeeventyr Historien om Bilferjen Eidsøra-Fjøseid Av Kjell Ove Holsbøvåg Om John Nilssen og Ole P. Eide var framsynte eller bare heldige da de i 1920 kjøpte «Eidsøren landgang Dampskibskai» skal det ikke tas stilling til, men faktum er at de to allerede 6. januar 1920 sikret seg kaia. Tretten år skulle gå før de fikk utnyttet områdets fulle potensiale som ferjekai for Bilferjen Eidsøra-Fjøseid - et av distriktets private ferjeselskaper på 30-tallet. Landgangskaia hadde fire eiere, fordelt på tre parter, da kontrakten om denne ble skrevet den 15. februar Oppløsningen av kontrakten åpnet for nye eierkonsetallasjoner, Ole P. Eide og John Nilssen fikk kjøpt Knud N. Eidsøren sin tredjepart. I alt betalte de to 200 kroner for kaiandelen, en gammel og en ny landgang, en del bordmaterialer og ett pakkhus. Men de to kjøperne måtte også Passasjersertifikat for Bilferjen Eidsøra-Fjøseid. 52

51 John Nilssen. ordne opp seg imellom og Nilssen måtte ut med årlig leie til Eide, som var grunneier. De to kunne heller ikke selge sine andeler uten videre. «Hvis en av Eierne vil slutte med at holde dampskibskai i sameie og skal da sameien i dampskibskaien opløses og kan hver av eierne bygge paa sin eiende gaards grund samt kan den eiende ilag med grundeieren at tage sin eiende del av kaien fra stedet innen 2 aar fra opsigelsestiden.» heter det i kontrakten fra Nilssen-arkivet Om «D hr» allerede da hadde et ferjeselskap eller noe lignende i tankene vites ikke, men avskriften av kontrakten er i alle fall første ark i permen som omhandler ferjedriften på fjorden. Nesten alt som i dag finnes av dokumentasjon om denne ferjeforbindelsen, er gitt til Nesset kommune og frister tilværelsen på kulturkontoret. Alt kommer fra John Nilssen som var drivkraften bak selskapet, hvor han var både disponent og styreformann. Kanskje hadde Nilssen sine egne planer med kaikjøpet, for han var ikke ukjent med båtdrift. I 1917 var han en av mange aksjonærer som gikk inn i Sundalen Dampskibsaktieselskab. Satsingen den gang var optimistisk med kroner i aksjekapital og innkjøp av D/S Tinfos, men allerede to år senere ble dette nedlagt. Arbeidsutvalget John Nilssen ble sammen med Edvard Morewood og Sigurd Langset oppnevnt av Nesset kommunikasjonsnevnd til å utgjøre et arbeidsutvalget som skulle se på muligheten for ferjetrafikk over fjorden. «Det er en ganske stor biltrafikk som nu går fra og til Romsdalshalvøya. Efter innhentede oplysninger blev det i året 1932 ferget mellom 13 og 1400 biler over Sunndalsfiorden. Vi mener at det er naturlig at en god del av denne trafikk kommer til å gå over Nesset, hvis det er en tidsmessig fergeforbindelse som kan formidle denne trafikk.» konkluderte 53

52 utvalget, og fortsatte i en optimistisk tone: «Vi regner med å kunne ta minst en tredjedel av denne trafikk, men for sikkerhets skyld har vi kalkulert med en trafikk på 400 biler første år.» I prognosene ble det også anslått en vekst på 200 biler hvert år i de kommende fem år og en avkastning til aksjonærene på fire prosent første år, for deretter å øke med to prosent hvert år i samme periode. Veien over Vistdalsheia var i emning, og dette var grunnen til den nær uhemmede optimismen. Alt tilsa at denne ville føre til betydelig økt trafikk. Overgangen mellom å være et kommunalt oppnevnt utvalg og et interimsstyre for et ferjeselskap er noe flytende etter hvert som de tre ble sterkt personlig involvert i arbeidet. Utsagnene over kommer fra det som må sies å være en aksjeinnbydelse, like mye som en rapport. 1 livbaat m/aarer Kr. 70,- John Nilssen og Edvard Morewood, sammen med Per Tiseth, dristet seg nemlig til å bestille ferja lenge før aksjonærene var en realitet. Ferjekontrakten ble underskrevet den 3. april i 1933, bare seks dager etter at det siste tilbudet ble mottatt, og ferja skulle leveres 1. juli. Invitasjon til å tegne aksjer i selskapet er imidlertid datert fem dager etter at ferjekontrakten var i havn. Pontongferje fra Bolsønes verft var ett av alternativene. 54

53 Motorfabrikken «Gideon» AS, A/S Heimdalsmotor, Bolsønes Verft og A/S Nils N. Finnøy Motorfabrik var med i anbudskonkurransen på den nye ferja. Et annet tilbud som dukket opp var å kjøpe ferja som trafikkerte strekningen Flemma-Sandvik, da tre ferjer over fjorden innenfor en forholdsvis kort strekning ville bli vel mye. Angvik-Tingvoll var den tredje strekningen. Men ferja ble til slutt bestilt fra Motorfabriken «Gideon» A/S for kroner. I tillegg kom andre anleggskostnader, så totalsummen ble til slutt kroner og 40 øre. For det ville vi vel i dag knapt fått livbåten, som da komplett med årer, kostet 70 kroner. Konstitueringen Kanskje var det ikke så mange som man hadde håpet som våget seg inn i ferjeselskapet og aksjekapitalen ble på kroner fordelt på 176 aksjer á 100 kroner. Til sammen var dette rundt 300 kroner over kjøpesummen på ferja. De som ble med, tok imidlertid ikke lang betenkningstid. Første aksje ble skrevet ut til Per Tiseth, som allerede 7. februar bare et par uker etter konstituerende generalforsamling - avhendet denne til E. M. Langset. Overdragelsen ble godkjent på generalforsamlingen 18. mars Innen 18. mai 1933 var de to første terminene à kroner 55

54 Første aksjebrev ble skrevet ut til Per Tiseth. betalt. Ferjen ble levert punktlig, og den 4. juli 1933 ble restsummen innbetalt. Første tur gikk allerede 6. juli. Ytterligere investeringer i kai og diverse utstyr medførte at totalkostnaden før oppstart ble på ,73 kroner. Det som oversteg aksjekapitalen ble dekket gjennom lån fra Edvard Morewood på 812,74 kroner og fra John Nilssen på 529,99 kroner går det fram av forhandlingsprotokollen som ble påbegynt ved konstituerende generalforsamling 23. januar et drøyt halvår etter at ferja ble satt i drift. Lånet ble for øvrig vedtatt tilbakebetalt på generalforsamlingen i I 1934 ble også en overenskomst for selskapet vedtatt, og i første punkt heter det: «Selskapet er et skipsaktieselskap, hvis formål er å drive bilferje med transport og ekspedisjon med denne av automobile, personer og gods og hvad dermed står i forbinnelse mellem Eidsøra og Fjøseid i Romsdal og Nordmøre.» Det er også enighet om at selskapet skal ha sitt kontor på Eidsøra. Første styre i selskapet besto av Edvard Morewood senior, John Nilssen, Nils J. Nilssen, Per Tiseth og E.M. Langseth. Varamenn ble Harald Brandhol, Sigurd Flåhammer og Ole O. Tjelle. Kristian Alstad og Knut H. Toven ble valgt til revisorer. I det påfølgende konstituerende styremøtet ble John Nilssen valgt til formann med Morewood som nestformann. Nils J. Nilssen ble valgt som kasserer. 56

55 Edvard Morewood hadde opprinnelig 80 aksjer i selskapet. Da stiftelsen skjedde var ikke hans tre sønner, Gunnar, Edvard junior og Einar, myndige og kunne således ikke inneha aksjer i selskapet som forespeilet. Til tross for at aksjebrevene allerede var utfylt med deres navn. Dermed gikk Edvard inn og kjøpte alle de 80 aksjene som senere ble splittet opp i fire like store deler. Sønnene Gunnar, Einar og Edvard Morewood overtok hver sin part. Det er uklart når eierskiftene skjedde, men trolig etter hvert som guttene ble myndige. Edvard jr. har i alle fall signert forhandlingsprotokollen 28. juni Gunnar og Einars navnetrekk finnes i Edvard jr. sine 20 aksjer ble senere overført til moren Gjertrud og innløst av henne. Behov for ferja I ei tid der det fantes private busselskaper i ei hver grend, var private ferjeselskaper sjeldnere. Behovet for en overfart over Sunndalsfjorden var uten tvil til stede, siden det den gang ikke fantes vei mellom Eidsøra og Sunndal. Skulle man reise over Angvik-Tingvoll, måtte man kjøres nesten til Kleive, for deretter å ta veien over Osmarka. «Bilturen mellem Romsdal-Nordmøre blir mest interessant ved å reise over Eidsøra-Fjøseid bilferje. Fra Fjøseid fører vei utover Nordmøre til Kvisvik med ferje til Kristiansund, og på ruten Fjøseid-Trøndelag passeres de storslagne dalfører Sunndal eller Surnadal. På ruten Eidsøra-Eidsvåg-Åndalsnes passeres Bjørnsons barndomshjem Nesset prestegård med lett adgang til Eikesdal, og et storartet utsyn over Eikesdal og Romsdalsalperne fra Vistdalsheia. Direkte vei Eidsøra- Molde.» Slik reklamerte ferjeselskapet allerede i sine sommerruter på slutten av 30-tallet for den fem kilometer lange strekningen over fjorden. Blant dem som raskt så den påpekte fordelen var Kristiansund- Opdal Auto A/S, som allerede 29. juli i 1933 ba om ruteforslag fra ferjeselskapet slik at det skulle bli mulig å få til korrespondanse mellom rutebussen fra Opdal til Kristiansund og ferja. Dette var selskapet selvsagt interessert i, men fant at det kunne bli vanskelig med tanke på den stand veien mellom Fjøseid og Meisingset var i. Dette var kommunevei, men ferjeselskapet tok til orde for at den skulle bli en del av riksveinettet. Konkret forslag til rute kom. Med båt fra Eikesdal klokka og 57

56 bilavgang fra Øverås klokka 10.45, ville man nå ferja på Eidsøra klokka Videre ville turen gå via Fjøseid og Meisingset til Sunndalsøra hvor en var framme klokka Med ruteavgang til Opdal 20 minutter senere, ville de reisende være der klokka 18.00, i god tid før toget til Trondheim og med flere timer til gode på Oslo-toget. Med retur fra Opdal stasjon klokka 11.35, ville de reisende kunne være i Eikesdal klokka om kvelden. I dag tar turen fra Oppdal til Eikesdal til sammenligning drøye to timer med egen bil. Uoppsigelig kontrakt Når forberedelsene til ferjedrift i sin tid begynte, var det mye som skulle på plass. Kai på Eidsøra var greit, siden John Nilssen og Ole Eide satt på rettigheter som A/S Eidsøra-Fjøseid-fergen kunne benytte. På andre side av fjorden måtte de også ha ferjelem, og 1. april 1933 ble det inngått en overenskomst med gardbruker Lars O. Fjøseid. Selskapet fikk rett til å bruke nødvendig grunn for en slik kai, samt rett til å bruke veien fra kaia og opp til «almannsveien». For dette skulle Fjøseid ha 15 kroner per år, og betaling skulle skje I juli. Eventuell skade på eiendommen skulle erstattes etter skjønn, og ferjeselskapet skulle besørge at anlegget ble godkjent av havnevesenet. Ferjekaia på Fjøseid kostet den nette sum av kroner og 56 øre å få bygget, så det burde være solid håndverk. Kontrakten ble satt til å gjelde i 30 år uten rett til oppsigelse, men om selskapet ble oppløst falt kontrakten bort. Akkurat det siste skulle bli tilfelle etter halvgått kontrakt. For om behovet for ferjen var til stede i 1933, skulle det skje mye på få år som både reduserte aktualiteten og lønnsomheten i ferjedrifta. Det er uten tvil riktig å si at det var krigen som tok knekken på ferjefarten såvidt tidlig. Ferja ble faktisk brukt til å undergrave sin egen berettigelse i det den ble brukt aktivt i arbeidet med veganlegget Sunndalen- Eidsøra de siste årene av krigen. 35 øre per bil Etter at kontrakten med Fjøseid var tegnet, ble det den 10. april skrevet en kontrakt mellom Nilssen og Eide - denne gang som privatpersoner - og selskapet ved Per Tiseth og Edvard Morewood, om at de to forpliktet 58

57 seg til å oppføre og vedlikeholde en tilleggskai for bilfergen. «Kaien skal opføres efter tegninger og i dimensjoner og til den tid og på den måte som fastsettes av selskapet.» het det i kontrakten. Bare tolv dager etter at kontraktene var på plass, kom så søknadsskjemaer for byggetillatelse fra havnekontoret i Kristiansund. Utklipp av kart med kaiene avmerket, samt skisser av kaien og billemmene med dimensjonene påført ville de også ha for at havnedirektøren skulle kunne regne ut hvor stor belastning som kunne godkjennes. Den 5. august 1933 ble havnedirektørens approbasjon underskrevet. Kaia på Fjøseid var 11 meter lang og 4,5 meter bred, og var godkjent for en belastning på inntil 350 kilo per kvadratmeter. På Eidsøra var bredden og belastningsgodkjenningen den samme, men kaia var hele 20,5 meter lang. I årlig leie skulle kaieierne på Eidsøa ha 35 øre per bil som passerte over kaia. For motorsykler, sykler og personer skulle det derimot ikke beregnes avgift. Totalt i 1933 gikk det 132 biler over kaia, og det innbrakte 46 kroner og 20 øre. Kaileien for hver bil høres kanskje stiv ut tatt i betraktning at dette var på 30-tallet, men i 1933 kostet det for eksempel sju kroner å få fraktet bil eller buss over. Ferja gikk da en tur hver vei hver dag. I oversikten over Norges ferjer i 1936, går det imidlertid fram at ferja da sto til disposisjon 24 timer i døgnet. Selvsagt mot nattillegg om situasjonen skulle kreve det. Samme liste viser at Møre og Romsdal allerede var ferjefylke nummer en med til sammen 18 av de totalt 52 kystferjestrekninger som da fantes. I tillegg fantes på samme tid 11 innlandsferjer rundt om i landet. Sterke gjennom samarbeid Praktisk talt alt var på plass, men en ting som var vesentlig var å finne alliansepartnere. Andre private ferjeselskaper var selvsagt høyst aktuelle, og en overenskomst ble gjort med Vaage-Norvik Bilferge A/S og A/S Moldefergen. Partene forpliktet seg «til gjensidig at reklamere for hverandre og anbefale det reisende publikum kun at benytte hverandres ferger.» Reklame for andre ferjeselskaper i distriktet skulle ikke henges opp eller distribueres fra noen av ferjene. All avisreklame skulle også være godkjent av alle og kostnadene fordeles likt.

58 Ferja har kommet i drift. Det spørs om denne bussfrakten hadde blitt godtatt i dag. (Foto utlånt av Aud Svensli) Edward Morewood, Harald Brandhol, Svanhild Røskar (g. Rekdal), Leif Meisingset og Ingeborg Røskar (g. Strand) om bord. (Foto Erik Meisingset, utlånt av Alf E. Meisingset) I 1934 gikk selskapene sammen om et rabattsystem i anledning at turistforeninger eller andre reiseselskaper ofte gjorde henvendelser som angikk store grupper. Her kunne passasjerene spare en god del om de reiste med to eller flere ferjer. 60

59 Senere kom også Bilferjen Kvanne-Røkkum delvis inn, og det ble utarbeidet en trykksak - et dobbelt postkort - med kart over Møre og Romsdal og de fire ferjestrekningene avmerket. Her ble det reklamert med betydelige moderasjoner dersom man underveis benyttet seg av to eller flere av ferjene, og videre: «BEMERK: På våre moderne ferger kan der kjøres direkte ombord og i land uten heiseanordning for bilerne, så de reisende trenger ikke å stå ut av bilen for å kjøre ombord eller fra bord.» Den første turen... Selv om bilene kunne kjøre ombord var ferja, som var bygget på Vestnes, ikke av de største. 25 tonn, 50 fot og en tosylindret motor på 40 hestekrefter var ikke mer enn hva som trengtes til å få bilene over fjorden. Fire biler eller to busser og en personbil kunne ferja ta med seg i tillegg til at den var sertifisert for 28 passasjerer. Under dekk var det salong med plass til rundt 20 personer, i følge spesifikasjonene «med træbænke, en liten kokeovn med rør og isolasjon. - Dæksglas for lys i salongen» og på oppe på dekket var det bygget «WC.rum». Den 6. juli 1933 gikk ferja sine første turer med to passasjerer, en bil eller buss, og en motorsykkel med sidevogn om vi tolker riktig den første rapporten fra Harald Brandhol, som var ansatt på ferja. De to påfølgende dagene økte overfarten, og den 15. juli var det hele femten passasjerer med. Senere samme måned hadde billettsamarbeidet for alvor kommet i gang, og henholdsvis den 25. og 30 juli dukker de første billettene solgt på Våge-Norvik og Aafarnes-Nesjestranda opp. Brandhol og Edvard Morewood var for øvrig tilsatt som førere av ferjen, og hadde hver i førerlønn ti prosent av det som ble innkjørt. I løpet av tre måneder, til den 7. oktober 1933, kunne de hver hente ut 102,25 kroner. Men lønningene ble bedre, og i 1936 fikk de tolv og en halv prosent i turistsesongen (28. juni til 19. august) og femten prosent utenom denne. Eneansvar for turene ble belønnet med dobbel prosentsats. I september 1936 ble Ole B. Røskar fra Fjøseid ferjefører og på oppgjøret ved årets slutt kvitterer han for tretti prosent av det han har kjørt inn. Med andre ord har han bestyrt ferja selv året ut. 61

60 De fire ferjeselskapene som samarbeidet la opp reiseruten for de kjørende på dette kortet, men likevel var strekningen for lite påaktet mente ferjeselskapet....og den første klagen At det bilende publikum raskt ble oppmerksom på ferja er det en del ting som tyder på. I et brev fra Kongelig Norsk Automobilklub, Kristiansund og Nordmøre Avdeling av 7. november i 1933, formidles det at en av klubbens medlemmer har klaget på at ferja hadde innstilt trafikken rundt 15. oktober. Trolig er dette den første av svært få klager på selskapet. «Vi er også av den mening at fergen skylder å underrette det bilende publikum om farten innstilles, så bileiere ikke fåfængt kjører til Fjøseide eller Eidsøra for å ta fergen. Dette burde ha vært gjort ved annoncer i avisene og ved at automobilklubbene underrettes.» skriver formann Sigurd Loennechen. KNA utber seg meddelelse om ferja vil bli benyttet om vinteren, og eventuelt når den vil komme i fart igjen. Det tidlige vinteropplaget ble i svaret begrunnet med at en del utstyr ikke kom på plass før ferja ble satt i drift, og den store interessen på denne tiden av året kom helt tydelig som en overraskelse på selskapet. «Trodde heller ikke det var så hård trafikk-påkjenning når den bebude- 62

61 de sesongtid var over; men det gleder oss at vår ferge er så påkrevet at reiselivet også fordrer oss disponibel til hver tid, og det håper vi for fremtidige å være rustet for, men ikke denne vinter», heter det blant annet i svaret. Bilklubbene lå allerede den gang tett på selskaper som drev innen samferdsel. Både KNA og NAF hadde en såkalt billigsesong i tida 1. juni til 20. juni og 1. september til 30. september der de oppfordret landets ferjeselskaper til å gi rabatter. 20 prosent kunne man få flere steder mot å forevise et personlig legitimasjonskort, og A/S Bilfergen Eidsøra-Fjøseid gikk med på denne ordningen allerede i Ellers var ferjeselskapet svært lite tilfreds med presentasjonen de fikk i KNA sitt ferjehefte samme år: «Man må fristes til spørre hvad det skal bety at vår bilferje nr. 37 på side 26 innledes med: «Forbindelsen mellem Langfjorden i Romsdal og Sunndalsford i Nordmøre». Denne forbindelse går over land 7 km. - Bilferjen er ikke innrettet slik at den kan gå på land», innledes det noe syrlige brevet til KNA. Fra Nordmøre til Romsdal Forbindelsene mellom Nordmøre og Romsdal var flere allerede midt på 30-tallet, men om det den gang ikke var fogderistriden som gjorde sitt, var det i alle fall strid mellom bygdene om hva som var den beste og korteste forbindelsen. Det vakte betydelig forargelse i selskapet da Kristian J. Angvik i Angvik Auto i mars 1937 gikk ut og markedsførte strekningen Angvik-Tingvoll gjennom distriktets aviser. Angvik hadde blant annet hevdet at strekningen mellom Eidsøra og Fjøseid var usikker. «Av dette kan man få det inntrykk at den eneste forbindelse mellem disse distrikter skal være Angvik-Tingvoll. (...) Det er sagt at det er munge veier der fører til Rom og det kan sies at det er mange veier som fører frem mellem Nordmøre og Romsdal.» skriver ferjeselskapet i et brev til Romsdalsposten, Møre Dagblad og Tidens Krav, datert 8. april Videre i brevet beklager man seg over at ferjeforbindelsen Eidsøra- Fjøseid synes å være lite påaktet. «Den har ikke fått den offentlige støtte som den burde, men har allikevel arbeidet sig frem. Nu åpnes snart veiforbindelsen Åndalsnes- Eidsøra og veien fru Eidsøra-Eidsvåg til Molde der alltid samler omliggende sterke bygder har en stadig økende rutetrafikk.» 63

62 Ferjeselskapet har heller ikke forståelse for at veimyndighetene ennå nekter rutetillatelse på strekningen fra Fjøseid til Meisingset. «Bygderne i Nesset føler dette som en utestengelse fra Nordmøre.» forkynnes det i klartekst. Når det gjelder påstandene om at ferjestrekningen er usikker, avvises dette. Men at vindforholdene i fjorden påvirket begge ferjestrekninger levnes det liten tvil om. Til tross for irritasjonen over Angvik, inviteres det fortsatt til samarbeid for best mulig trafikk bygdene imellom og «for turistenes skyld». Litt statistikk og fakta For de første driftsårene er det sparsomt med statistikk, men i 1935 ble det i månedene mai til oktober fraktet 310 personbiler, 42 lastebiler, 37 motorsykler og personer med ferjen. Juli og august var selvsagt toppmånedene. I 1936 gikk ferja helt ut desember, men kom likevel bare ut med 307 personbiler, igjen 42 lastebiler, 38 motorsykler og personer. Med andre ord var det svært jevn drift disse årene. Først med helårsdrift i 1937 begynte økningen, men fortsatt ble det bare fraktet to biler og to lastebiler i januar. Totalt kom antall biler dette året opp i 483, 68 lastebiler, 45 motorsykler og personer. I 1938 ble det fraktet 680 biler, 72 lastebiler, 70 motorsykler og personer. Siste år det finnes statistikk for i vanlig forstand er 1939 med hele 777 biler, 76 lastebiler, 107 motorsykler og personer. I juli alene ble av passasjerene fraktet over - altså godt på vei halvparten. Ole P. Eide, som var med på å kjøpe kaien, hadde 1937 overlatt sin andel av den til ferjeselskapet for 750 kroner. I 1938 hadde også selskapet gått med på å overlate ferjen til Gunnar Morewood og Nils Nilssen for vinteren, mot 50 prosent av innkjørt beløp. Det var da problemer med å skaffe ferjeskipper til enhver tid. Først i 1939 søkte selskapet statstilskudd til driften i likhet med andre ferjestrekninger, men om dette ble imøtekommet er det lite som tyder på. På generalforsamlingen dette året var det også første og eneste gang at selskapet betalte utbytte, «5% paa aktiekapitalen». Mangel på det meste Driften var med andre ord brukbar om enn noe skiftende, og det var 64

63 krigsårene som ble begynnelsen til slutten for ferjeselskapet. Blant annet er det ikke protokollert et eneste styremøte eller generalforsamling mellom november 1940 og desember I 1938 var bruttoomsetningen på kroner og 39 øre, mens den i 1942 hadde sunket til kroner, hvorav hele 47 prosent var inntekt fra stat, kommune og tyske myndigheter. Selskapets formue sank også fra i 1938 til i I 1945 hadde den kommer ned i kroner, til tross for at inntektene og dermed omsetningen steg betraktelig mot slutten av krigsårene. (Se egen tabell.) Problemene som følge av krigen, fra de første tyske militære rullet ombord på ferjen på Fjøseid 7. mai 1940, var flere. For det første ble folks reisefrihet begrenset, og på grunn av krigshandlingene ble drivstoff og motorolje sjelden vare også for ferjeselskapene. Dermed gikk mye i stå. Oljeselskapene hadde til og med problemer med å skaffe til veie emballasje går det fram av et brev fra Norsk Brændselsolje A/S i Ålesund i januar Omtrent samtidig kom et rundskriv fra Forsyningsdepartementet som redegjorde for kjøp og bruk av metaller til skip og båter. «Det er forbudt - også innen rammen av brukskvoten - å forme, forarbeide eller bruke metaller til noe slags beslag, utstyr, pynt, innredning, redskap, innretning, maskin eller apparat eller deler av slikt til skib eller båter;...» heter det. I den grad metall var nødvendig for glideoverflater eller korrosjonsmessige hensyn, skulle det spares inn på dimensjonene. For ferja kunne dette ha gitt problemer, men pålegg som var gitt av skipskontrollen året før, ble allerede utbedret i oktober Uansett skriver ferjeselskapet til skipskontrollen påfølgende februar at den ikke har kommet i drift igjen etter dette, og spør om kontrollen av utbedringene kan utstå til den årlige puss. Ikke velvillige overfor tyskerne På grunn av at driften lå nede, oppsto det også andre problemer. I januar 1941 søkte selskapet om å få nedsatt telefonabonnementet hos ferjefører Johan O. Svensli og telefonen i Bjerkhol hvor det var en signalstasjon til Fjøseid. «Bilferjens trafikk er i den stilling at det er vanskelig å holde disse 65

64 telefoner skal det betales helt ut.» skriver ferjeselskapet til Nesset Telefonselskap. Signalstasjon er vel for øvrig å ta sterkt i. Som regel lå ferja på Eidsøra, og om det kom folk på andre sida hengte de på Fjøseid opp et laken på veggen. Det var dette signalet de kunne se godt fra Bjerkhol. At krigen kom, var trolig mer ubeleilig enn det ferjeeierne kunne ane, for nå begynte den etter hvert å bli godt kjent. Norges Automobil- Forbund purret i et brev på ferjeruten til et ferjehefte de skulle lage sammen med KNA. Ruter fantes imidlertid ikke under krigen, noe også Ortskommandanturet på Tingvoll fikk til svar når de etterlyste det samme. Godviljen ble ikke lagt til overfor okkupasjonsmakten, for brevet til Ortskommandanturet ble innledet med å fastslå at man ikke behersker «det tyske sprok». Videre klager selskapet sin nød over oljeproblemer og motortrøbbel gjentatte ganger, og gjør oppmerksom på at ferja må bestilles på forhånd da føreren ikke bestandig er parat. Registrerte trafikken Likevel fant tyskerne ut at ferja kunne brukes, så da Bilferjen Angvik- Tingvoll høsten 1941 skulle på slipen, var det Ortskommandatturet som foreslo å henvende seg til Bilferjen Eidsøra-Fjøseid A/S for å leie denne i litt over ei uke. Senere skulle det under krigen komme flere slike vikariater både der og på Kvanne-Røkkum. I 1942 ble det også stilt flere krav fra de tyske myndigheter. Hvem som dro over med ferja skulle noteres, både med bilnummer og navn. Den tyske militærtrafikken var intet unntak, dog slapp de å oppgi navn. I juni 1942 gikk det fram av rapporten at dyrlege Gjøvik, i sin bil med registreringsnummer T 4344, hadde vært den hyppigste passasjeren. Kanskje beregnet selskapet seg litt ekstra for dette «bryderiet» når de ellers fraktet tyske militære, for i et brev sendt i juli hevder ortskommandanten i Tingvoll at beregningene for «hver enkelt posisjon» er for høy. Han siktet med det til en regning på vel kroner som var mottatt noe tidligere. Da pengene kom inn på konto hadde ortskommandanturet selv redusert denne med 150 kroner. Slik skulle det ikke bli lenge. Fra og med 1. august samme år, skulle ferjen stå i den norske vegbyggingsforvaltnings besittelse og delvis i dennes forvaltning, går det fram av et brev fra ortskommandanturet. 66

65 Dette betydde at fra og med nevnte dato kunne «alle som hører til forsvarsmakten» benytte ferjen uten å betale noe. Alle tidligere særbestemmelser falt bort, og det skulle ikke føres regnskap over verken ordinære turer eller ekstraturer. Nøyaktig slik lød ikke kontrakten med Statens Vegvesen som skulle stadfeste dette. De skulle også gjøre opp, og forlangte detaljerte oppgaver over all tysk militærtrafikk, spesifisert for hver trafikkgruppe. Plakater fortalte hvem som slapp å betale ferjepenger. Dette var: 1) Uniformerte personer som tilhører den tyske hærmakt, SS., politiet, Org. Todt og det tyske Røde Kors. 2) Tyskere i sivil som tilhører de under 1) nevnte formasjoner og jorband såvel som Reichskommissariatet mot forevisning av gyldig tjeneste- og personalbevis fra vedkommende Dienststelle. Trolig måtte styringen fra tyskerne irritere ferjeeierne grenseløst. Lojalitetserklæingen I desember 1942 begynte det å løse seg med drivstoffproblemet da bilferja fikk to fat med dieselpetroleum - i alt 250 liter - som skulle være et resetvelager for ferjen. Men dette måtte ikke benyttes uten at kvantumet ble frigitt, lød beskjeden fra Norsk Brændselolje A/S. Det samme gjaldt for 25 liter smøreolje. Angvik-Tingvoll fikk samtidig et tilsvarende kvantum, mens Kvanne-Røkkum fikk fire ganger så mye. Spørsmålet meldte seg etter hvert om å bygge om ferjene til generatordrift, og spørreskjemaet fra Vegkontoret ble returnert i mai 1945 med negativt svar. Motoren som sto i var «nogen lunde god» men rommet var for trangt for ombygging. Liten bruk for ferje på strekningen medførte en konklusjon at det på ingen måte kunne lønne seg å bygge om. På sommeren 1943 kom så ferja igjen i drift, men på en noe annet måte enn tidligere. Den ble satt inn i arbeidet med å frakte materialer til veganlegget Sunndalen-Eidsøra. Ettersom dette medførte at daværende ferjeskipper John K. Svensli måtte få tillatelse til å drive kystfart i norske farvann, måtte han undertegne følgende lojalitetserklæring: «Det er meg bekjent at hvis jeg misbruker denne tillatelse ved ulojal holdning overfor de tyske myndigheter og forordninger - i særdeleshet ved å bistå eller hjelpe det tyske rikes fiender - må jeg vente at mit fart- 67

66 øy blir fratatt meg og at jeg personlig vil bli tildelt den strengeste straff efter tysk krigslov. Jeg overtar også fullt ansvar for min skipsbesetning ombord. Kristiansund N den John K. Svensli» Denne erklæringen ønsket nok tyskerne også å ha i bakhånd ettersom ferja skulle stå for tyske transporter, og trusselen om represalier håpet de skulle legge en demper på «motstandskraften». Svensli ble forsøkt innkalt til annet arbeid av arbeidsformidlingen, men i og med at man trengte en ferjeskipper for hånden, ble det søkt om at han måtte få bli hjemme. Alt tyder på at det ble innvilget og etter regningene å dømme, ble ferja flittig brukt under vegbyggingen. Bare i januar 1944 be det presentert en regning overfor veganlegget på ikke mindre enn 1995 kroner og 50 øre. Krigen endelig slutt Regelmessig bruk tok på ferja, og i august 1944 var det på tide med overhaling hos A/S Kristiansunds mek. Verksted og Båtbyggeri. Alt i alt kom ikke dette ille ut med 293 kroner og 45 øre i utgift, hvorav de største summene skrev seg fra arbeidet med å få ferja opp på slippen. Aktiviteten ved veganlegget førte til en del trafikk over kaia, og også den måtte repareres. Tømmer for en tilsvarende sum som reparasjonene ble levert samme måned, og for ytterligere 600 kroner ble levert i september. Også på Fjøseid ble det rustet opp før krigen var over. Den 7. juli 1945 skriver overingeniøren for vegvesenet, Bjarne Høye, rundskriv til ferjeselskapene i fylket om betaling for militære transporter - både tyske etter 8. mai og for norske og allierte tropper - at dette vil måtte skje som før gjennom vegvesenet. Fremdeles gjensto mye før tilstanden var normalisert. Oljeselskapene manglet eksempelvis emballasje for å få sendt ut varer, ferja måtte låne olje for å kunne ta unna transportoppdragene og Distriktskommando Trøndelag ble bedt om å refundere disse lånene ettersom det meste hadde vært transport av militære biler. 68

67 Flotte plakater hjelper ikke mot framskrittet.

68 ...og motoren med Kanskje hadde den dårlige oljen som var blitt brukt bidratt til å sette sitt preg på den lille motoren, for i desember 1945 fikk selskapet pålegg om å foreta reparasjoner. Nye stempler, ny sylinder og boring av den andre var lista som ble oversendt Motorfabrikken «Gideon» A/S for kostnadsoverslag. Prisen ble på hele kroner lød svaret, men arbeidet måtte gjøres og mer penger forsvant ut av ei etter hvert slunken kasse. Oppgjør fra forsvaret lot også vente på seg. Ekstraordinær generalforsamling ble det innkalt til tett oppunder jul, den 19. desember. Bilferjens drift i vinterhalvåret og i framtida sto på sakskartet. «Angående bilferjens fremtidige trafikk, blir det avgjørende hvilke planer vegmyndigheterne mener med bilferjetrafikken over Sunndalsfjorden efter at den nye vegen Eidsøra-Sunndal blir åpnet.» heter det i protokollen fra dette møtet. Men de hadde nok mer enn som så i tankene. Begge de to overbyggene måtte fornyes og flere problemer oppsto da motorfabrikken mottok delene som skulle overhales og det viste seg at tida hadde gått fra den gamle motoren. Plutselig steg kostnaden med 500 kroner og det kunne ta 4-6 måneder før nye deler var på plass. Neste spørsmål fra ferjeselskapet overfor motorfabrikken var hva man kunne forlange for bilferjen. «Båten er bra. Rorhuset og huset til salongen er dårleg. Motoren har De sett da den er og har vært hos Dem, og den må bli bra.» Det var mai 1946 og mismotet hadde begynt å bre seg i ferjeselskapet. Svaret var imidlertid lovende, for Vaage-Norvikferjen ble nylig solgt for kroner, noe som ble ansett for godt betalt. Sølsnes-Åfarnes Ferjen var først ute til å forhøre seg, og det endte med at de fikk en frist på 120 dager fra 29. juni 1946 til å skaffe til veie kroner for ferja. I motsatt fall forbeholdt selskapet seg retten til å selge til andre. Vedtaket i generalforsamlingen var for øvrig å selge for kroner, så det ble lagt inn litt prutningsmonn. Prisen forutsatte at motoren skulle repareres i henhold til pålegg, og at ferjen for øvrig var i alminnelig bra stand. Så var ikke tilfelle. Ved undersøkelse viste det seg at det var store råteskader i skroget, og prisen gikk drastisk ned. Den 2. august ble det etter vedtak i styret skrevet kontrakt med Statens Vegvesen for salg av ferja for kroner slik den lå. 70

69 Det var i alle fall ikke annonseringen det sto på i ferjeselskapet, om økonomien var noe varierende. Sommerruter ble trykt hvert år. Epilog I tida etter ferjesalget kom det stadig tilbud om kjøp av ny ferje, men gnisten blant gründerne hadde sloknet. Den 16. november 1948 ble det avholdt ekstraordinær generalforsamling i Bilfergen Eidsøra-Fjøseid A/S. 116 av de 176 aksjene var representert ved eierne personlig, og 20 ved skriftlige fullmakter. Tema for generalforsamlingen er kun ett; likvidasjon av selskapet. Et avviklingsstyre bestående av Magnus Morewood og Nils J. Nilssen hadde da vært i sving siden de ble valgt 13. desember De fikk blant annet i oppgave å kvitte seg med ferjekaiene, og Lars O. Fjøseid fikk den 30. oktober 1947 tilbud om å kjøpe kaia på Tingvoll-sida av fjorden. 11 personer skrev under protokollen; Nils J. Nilssen, Edvard Morewood, Einar Morewood, Harald Brandhol, Jenny Nilssen, Ane Nilssen, Magnus Morewood, Ole Dalsbø, John Nilssen, Brit Nilssen og Jens Nilssen. Aksjene som i sin tid kostet investorene 100 kroner, fikk ikke den voldsomme verdistigningen på 15 år. 101 kroner og 89 øre ble utbetalt på hver aksje, og i alt 24 aksjeeiere kunne innkassere investeringen med særdeles liten rente. Utbetalingen skjedde 1. desember 1948, og en epoke i lokal samferdselshistorie var over. 71

70 Aksjeeierne Følgende hadde aksjer i selskapet ved oppløsningen, satt opp etter nummer og antall i parentes: E. M. Langset, Eidsvåg (4) Ole Dalsbø, Eidsvåg (5) Karen Sverdrup, Eidsvåg (2) Torstein Alstad, Eidsvåg (1) Ole O. Tjelle, Tjelle (4) Lars L. Tjelle, Tjelle (1) Knut H. Toven, Eidsøra (1) Harald Brandhol, Eidsøra (1) J. Sverdrup, Eidsvåg (1) Sigurd Flåhammer, Eidsvåg (2) Hendrikke Stomsvik, Fjøseid (2) Steinar Stomsvik, Fjøseid (1) Kristian Alstad, Eidsvåg (1) John Nilssen, Eidsøra (15) Nils J. Nilssen, Eidsøra (10) Jens Nilssen, Eidsøra (10) Ane Nilssen, Eidsøra (5) Brit Nilssen, Eidsøra (5) Jenny Nilssen, Eidsøra (5) Edvard Morewood, Eidsøra (20) Gjertrud Morewood, Eidsøra (20) Magnus Morewood, Eidsøra (20) Gunnar Morewood, Eidsøra (20) Einar Morewood, Eidsøra (20) Varierende økonomi Den økonomiske siden av driften var varierende fra år til år. I de første krigsårene gikk det nedover, mens beordring til veiarbeid mot slutten bedret tallene betydelig. Nedenfor er en tabell som kan gi et inntrykk av utviklingen i selskapet i perioden År Innkjørt Overskudd 1935 Kr. 2604,10 Kr. 548, Kr. 2644,65 Kr. 693, Kr. 4352,40 Kr. 1431, Kr. 5429,39 Kr. 1306, Kr. 6010,41 Kr. 1063, Kr. 2902,10 Kr. 682, Kr. 1395,50 Kr. 316, Kr. 3818,00 Kr. 1331, Kr. 9580,28 Kr. 1919, Kr ,28 Kr. 2497, Kr. 7322,90 Kr. 568,32 72

71 «Thank God for America» To generasjonars utvandring frå Ner-Brøste i Øverdalen Av Arnfinn Kjelland Sitatet i tittelen ovafor er etter Ola K. Brøste ( ), gardbrukar på fjellgarden Ner-Brøste øvst i Romsdalen, slik nevøen Arthur Grove ( ) oppfatta han da han var på første besøket i Ola hadde da opplevd at alle åtte onklane og tantene han hadde på farsida, og to brør og tre systrer hadde reist frå heimbygda og slått seg ned på den andre sida av storhavet. Eine broren hadde rett nok kome att, men dei andre vart verande. To av sønene hadde òg vore over på arbeid nokre år i og 30-åra, før dei kom att. Mange kallar notida for rotlaus. Vi skal i dette stykket sjå nærare på folket frå Ner-Brøste i den tida vi kallar «masseutvandringa» til USA - frå 1860-åra til kring Da levde to generasjonar som på mange måtar opplevde å få røtene trekte opp og omplasserte på ein mykje meir brutal måte enn vi i dag med våre kommunikasjonar. For dei første som reiste kunne neppe ha noka von om nokon gong å sjå att heimstaden og sine næraste; det er ein lagnad som i dag er heilt utenkjeleg. Med så stor utvandring har det vore rimeleg god kontakt mellom nokre av dei slektsgreinene som utvandra, medan andre aldri har synt interesse for røtene i Noreg. Slik er det nok for dei fleste. Etter kvart har det vorte mange generasjonar; det er framleis kontakt mellom slekt i Noreg og tipp-tippoldebarn (5. generasjon) av dei første som drog. Fleire kjem på besøk for å finne røtene, til dels utan spesiell 73

72 greie på kvar dei skal leite, og kan få dei vanlege problema med å finne fram. Forfattaren av dette stykket er «inngifta» i familien, og opplevde for ti år sidan å bli oppringd av Gunder Bentdal på Dombås. Dei hadde besøk av ein «Brøste-familie» som hadde ei anna slektsgrein der i bygda, men som ikkje visste noko som helst om kvar dei hadde namnet sitt frå. Både gjennom arbeid med bygdeboka på Lesja og familien hadde eg høve til å hjelpe, og det viste seg at senior i familien som var komen var son til den yngste av dei 12 barna til ein av første generasjon som emigrerte frå Ner- Brøste. Vi hadde derfor gleda av å vise han staden bestefaren var født. Og om ikkje det var nok; bestefaren frå Ner-Brøste vart gift i USA med ei som var født på ein av Enstadgardane på Lesjaskogen, så han fekk òg sjå fødestaden til bestemora - og det utan på førehand å ha peiling på denne slektssida. Det var ei oppleving for fleire enn han og familien hans. Ein del brev og andre private dokument, noko arkivgransking og særleg eit par besøk i Midt-Vesten har så gjeve stoff om dei aller fleste av utvandrarane i familien, som grunnlag for eit rimeleg detaljert hefte med oversyn over familiane Brøste og Kleven i Amerika. Kvifor studere berre éin familie slik? I dette stykket vil eg forsøke å sette familiehistoria inn i ein større samanheng, inn i meir allmen prosessar som brorparten av dei som vandra ut frå Øverdalen og andre dal- og fjellbygder i denne perioden vart involvert i. Ner-Brøste og Nedre Kleiva øvst i Romsdalen er altså gardane denne familien er knytt til. Utgangspunktet er Ner-Brøste, den einbølte garden ein kan sjå frå riksvegen ved Stuguflotten i fjellsida mot sørvest, ved inngangen til Brøstdalen. Garden ligg på nokså nøyaktig 700 m over havet. Det er om lag hundre år sidan Ola K. Brøste tok til på garden, og - med god hjelp av familien - dreiv fram eit mønsterbruk. Da hadde det ikkje vore fast brukar her i ein generasjon. Foreldra til Ola - Vesl-Knut og Ingeborg f. Nestande såg seg ikkje råd med fjellgarden, men kjøpte i staden Nedre Kleiva i 1872 og brukte Brøste som sæter. Det var nok rart for gamlefolket - foreldra til Knut - Ola K. født 1811 og Sigrid f på Gravset på Lesjaverk, å flytte frå garden dei hadde drive i ein mannsalder og fostra opp ein stor ungeflokk på. 74

73 For sjølv om vi føler vi lever i ei omskifteleg tid no ved overgangen til eit nytt hundreår, er det neppe grunn til å tvile på at dei også gjorde den for over 125 år sidan. Sigrid og Ola hadde opplevd å få 11 barn, og av desse voks 8 opp. Dessutan hadde Ola vore gift ein gong før, med Anne Persdtr. frå ein av Kleiv-gardane, og fått to døtrer med ho (namna på alle er lista sist i stykket). Den eine av desse voks òg opp i Ner-Brøste, så det hadde vore mykje folk der utover og 50-åra. Så seint som i 1865 budde det 13 menneske på garden, og det var etter måten omfattande drift med 2 hestar, 15 storfe og 28 sauer. Åkeren var tilsådd med 2,5 tønne bygg, noko som kan tyde på at han var på om lag mål. Men no var nok dammen i ferd med å breste. På den andre sida av havet var borgarkrigen avslutta, og den nye jordlova (Homestead-lova) som vart vedteke av kongressen i 1862 var begynt å verke. Veldige flate område med djup moldjord i eit rimeleg varmt klima i Midt-Vesten låg klare for tilnærma gratis utdeling til jordhungrige europearar. Dette vart fort kjent, bl. a. fordi ikkje så få hadde reist over før borgarkrigen. Dei første som drog frå Brøste: Stor-Knut med familie Eldste sonen på garden var Stor-Knut, f (dei to eldste sønene var båe døypte Knut, og vart derfor berre kalla Stor- og Vesl-Knut). I 1862 gifta Stor-Knut seg med Anne Persdtr. frå aller vestlegaste bruket i Lesja, Kleivstugu ved Stuguflotten (bruket låg like vest for jernbanebrua). I 1865 budde dei på Ner-Brøste med eldste dottera Sigrid, og «bruger en Del af Faderens Gaard», som det står i ein merknad i folketeljinga om Knut. Året etter fekk dei ein son, som sjølvsagt vart døypt Ole. Han skreiv i vaksen alder ned historia om da familien reiste over, sjå nedafor. Siste del av 1860-åra var vanskelege i fjelldalane, og tanken om Amerika voks naturleg fram hos svært mange menneske. Slik òg her: på etterjulsvinteren i 1868 gjorde Stor-Knut og familien seg klar til å dra. I lag med fire andre familiar frå Lesjaskogen og Øverdalen, broren Mathias og eit par andre ungdomar frå Øverdalen sette dei kursen mot Bergen og seglskipet «Frigate Bird». Ole K. omtaler det som «det lille skip»; men det tok i alle fall med 326 passasjerar. Av desse oppgav 15 personar Romsdalen og 50 Lesja som fødestad. Reisa over var vidløftig. Båten kom ut for storm to gonger, og land-

74 Frå venstre: Stor-Knut, sonen Ole K., barna til Mathea og Ole: Charles, Martin, Anton (foran), Mathea f. Grov, Anne Pålsdtr. f. Kleivstugu. Etter Ole tok sonen Anton over farmen, og etter han igjen Omar Brøste. Idag bur sonen hans, Charles Brøste f på farmen. krabbene frå fjellbygda trudde alt håp var ute, da veret gav seg og dei kom velberga fram til Quebec i Canada etter til saman ni veker i sjøen. Svært mange av båtane med emigrantar gjekk nettopp til Quebec på denne tida, fordi England hadde opna for fraktfart på koloniane sine for utanlandske skip. Dermed fekk skipperane returfrakt av trelast frå Canada til England. Følgjet sette kurset for det sørvestlege Minnesota. Først tok dei truleg båt til Chicago. Så veit vi frå historia til Ole K. at dei nytta jernbane til Owatonna i det søraustlege Minnesota før dei laut leige okseskyss vidare til Mankato lenger vest. Da var det slutt på pengane, og dei laut ta beina fatt som eit anna «fantefølgje» den siste etappen på km. Turen frå Quebec tok fem veker, så heile reisa frå Bergen tok 14 veker. Da var dei framme i Linden township i Brown county om lag km sørvest for Minneapolis. Nett kvifor dei valde dette området veit vi ikkje, men dei kom i alle fall til eit strøk med sterk norsk busetjing frå 76

75 Eit seinare bilde av familien. Framme Stor-Knut og Anne, svigersonen deira Syver Enebo og dottera Sigrid (f. før dei reiste frå Noreg). Bak frå venstre (innfelt): kona til Bennie, Anne Endresdtr. Nistugu Kvam. Så kjem Bennie, Carl (som reiste til Tioga og seinare Canada), Maria f. Miller og mannen Paul K. og heilt til høgre Mathea f. Grov og Ole K. før, og vart tekne godt vare på. Pengelense som dei var, laut Knut ta til takke med dagarbeid eit par år til han og Anne i 1870 fekk råd til å kjøpe jord og rydde seg eigen farm. Det første huset deira var - som vanleg blant nybyggjarane - ei torvhytte, bygd same året. Slike torvhytter var lune og brukbare om vinteren, men ikkje alltid like praktiske serleg når det regna; for taket var Og av jord og ikkje vasstett. Inventaret var sparsamt: eit par benkar gjort av halvkløyvde stokkar, eit bord som vart slege opp langs veggen når det ikkje var i bruk, eit skåp med hyllet-, ei seng og ein komfyr med bakaromn. To småe glas slapp inn lys. På jordgolvet var det matter av fletta gras. Taket lak både når det regna og når snøen smelta. I dette huset budde dei i mange år, til dei fekk opp eit lafta hus. I 1880 kjøpte Anne og Knut den farmen som seinare er kjent som Ole K. Brøste-farmen i Lake Hanska township 6-7 km nordvest for småbyen Hanska. Der levde dei resten av livet. Båe døydde i 1908, 70 år gamle. 77

76 Anne og Knut fekk altså to barn i Noreg, og fire etter dei kom til Minnesota. Eldst var som nemnt Sigrid ( ). Ho vart gift med Syver Hansson Enebo frå Systugu Einbu på Lesjaskogen ( ). Dei hadde farm rett nord for Anne og Knut, fekk åtte barn og levde der heile livet. Nr 2 var Ole, kjent som Ole K. ( ). Han gifta seg med Mathea Grove frå Nord-Grøv i Valdres ( ), og dei fekk fem barn. Ole K. Brøste var ein kjent og akta kar i Hanska-området. I jubileumsskriftet for Lake Hanska-kyrkja frå 1969 er det teke inn eit takkedikt til han frå «Vestre Kvindeforening», datert Vi gjev att første verset: Tak, tak ska du ha O. K. Bröste For din opmuntring og din stötte Du letter saa meget vort virke For mission saa vel som kirke. Same stad er det òg gjeve att eit dikt Ole hadde laga til 60-årsjubileumsfesten til same foreininga: Lad os tenke paa nybygger tiden Og forandringer fra den tid til naa No kjører vi med bil saa det susa Den gang maatte de streve og gaa. Det var strevsomt at komme paa möte De gik ofte mange mil Det var shelden de kjörte med heste Og de viste ikke om automobil Men no takker vi disse kvinder For alt som de strevet og slet Thi de satte et eksempel for andre Saa vi alle kan glædes derved. Og saa en tak til alle de gamle Deres minde vi hjemmer saa godt Lad os aldrig nei aldrig forglemme Hvad disse har gjort for os. 78

77 Ole K. stod i nær kontakt med heimlandet, særleg med brukaren i Ner- Brøste, syskenbarnet Ola K. Brøste ( ). Som vi ser brukte han norsk språk aktivt heile livet. Han skreiv òg som nemnt ned historia om reisa over i 1868 og dei første åra (sjå litteraturlista). Tredje barnet til Anne og Stor-Knut, Paul, vart født 1869 i Amerika, men døydde eitt år gamal året etter. Så kom ein gut til, som òg vart døypt Paul ( ). Han og kona Marie O. Miller ( ) født i Hurdalen gjorde som så mange andre og flytta vidare til dei nye store jordviddene som vart lagt ut i Nord-Dakota, Ruthland, der dei levde resten av livet. Dei hadde to barn. Benjamin eller Bennie ( ) var den neste. Han flytte til Milroy i Minnesota og kjøpte seg farm før han i 1904 gifta seg med Anne Endresdtr. Kvam ( ) frå Nistugu Kvam på Lesjaskogen. Ho hadde reist over fire år før. I 1909 selde dei farmen i Milroy og reiste nordvestover, til Ratner heilt vest i provinsen Saskatchewan i Canada der dei rydda seg ein ny farm. Beaver Creek-forsamlinga vart organisert heime hjå dei, der Bennie var diakon i 33 år. Dei fekk fem barn. Den siste av barna til Anne og Knut var Carl (1878-?). I 1905 reiste han heilt vest i Nord-Dakota, til Tioga-området i Williams County og tok seg land saman med syskenbarna frå Kleiva (sjå nedafor). Dei neste: eit stort ungdomsfølgje Mindre kjent enn Ole K. si historie om reisa over er nok skildringa til Guri Brøste, f på Vesl-Avdem i Lesja. Ho vart gift med den femte av Brøste-syskena, Hans. Skildringa til Guri er skrive i På den tida budde ho i Major heilt vest i Saskatchewan i Canada, og var altså 91 år gammal. Ut frå det ho skriv hadde ho fått brev frå eit av barnebarna til syskenbarnet sitt, Sigrid Avdemshaugen gift med Lars E. Alnes. Brevet frå Hanska inneheldt tydelegvis ein del direkte spørsmål om pionertida, og skildringa til Guri er prega av at det er svar på desse spørsmåla. Svarbrevet var opphavleg skrive på norsk men omsett til engelsk og trykt i lokalavisa Hanska Herald. Datoen er dessverre ikkje gjeve opp på den kopien eg har fått tilsendt. Frå skipslistene over dei som utvandra frå Bergen til Quebec veit vi at Guri og Hans og fleire andre reiste året etter Stor-Knut og familien - 79

78 Hans O. Brøste og kona Guri f. på Vesl-Avdem framafor torvhuset dei hadde i Canada. Det var Guri her som skildra overfarten frå Noreg i lokalavisa i Hanska i i med skipet «Hulda». Det framgår ikkje av skipslistene når på året dei reiste, men av historia til Guri veit vi når ho drog frå Lesja: «Eg trur det var 11 mai vi reiste heimanfrå. Far min og ein av brørne mine køyrde oss til Veblungsneset, ein tur på 8 norske mil.» Undervegs kom det til fleire. Frå Lesja nemner ho dei ho sjølv reiste i lag med, ein familie frå Søre Nord-Hole og ei jente det ikkje har vore råd å identifisere. Frå Lesjaskogen nemner ho ei lang rad med folk som reiste. Frå Romsdalen nemner ho desse: «Så kom vi til Romsdalen, der vi tok oss sakte nedover dalen og over sidedalane, for det var svært bratt heile vegen. Brøste-sønene, frå nærast Lesjaskogen, var mellom dei første til å slå seg i lag med oss, men dei kom frå andre sida av elva. Syver Brøste med familie 1 og Hans, som eg seinare gifta meg med. Og Ole Brudelie og Lars Alnes, bestefar din, og Ellef Gjerdshaugen. Dei budde på høgresida av elva, der hovudvegen gjennom Romsdalen gjekk. Nils Kylling og Iver Alnes og kona; dei hadde nettopp gifta seg. Og det var fleire derfrå, men eg kan ikkje hugse namna deira. Marit Gravset og Marit Bryggja og Thor Plassen og Knut Jonsgard og det var ein dei kalla Bakar-Lars.» Det er råd å identifisere i alt 58 frå Lesja og Lesjaskogen i dette følgjet, når ein held saman informasjonen med bygdeboka. Av dei 220 passal: Dette var nok Sjugurd Knutsson frå Oppå-Sygard Rånå, som kom til Sjugurdgarden i Brøste. Han og familien, og faren Knut, reiste til Amerika samstundes. Lesjaboka bd. 1 s

79 sjerane «Hulda» tok, har 90 oppgjeve Lesja og 28 Grytten som fødestad (men fleire av romsdalingane som var med er oppførte med Lesja som fødestad, m.a. Hans O. Brøste, Horger Horgersen Kavli, Iver Ellingssen og Berit Syversdtr. Alnes, Anne Pedersdtr. Mjølva og ein Apalset-familie). Konklusjonen må i alle fall vere at Guri hadde eit godt og presist minne, når ho kunne hugse så mange av dei ho reiste i lag med, 68 år tidlegare. Guri gjev ei meir detaljert skildring av førebuingane til og gjennomføringa av reisa med «Hulda». Vi let ho fortelje: «Da vi kom til Bergen var ikkje båten klar for emigrantane. Han hadde vore brukt til annan last. Vi måtte derfor vente i 12 dagar medan han vart ombygd for passasjerar, men vi kunne bu der likevel. Dei sette fire store kister saman bakast i båten slik at vi kunne koke maten, og finne sengekleda på ein enkel måte. Om dagane gjekk vi rundt omkring i byen, slik at snikkarane fekk arbeidsrom. Det vart snikra sengeplassar - to høgder langs sidene på båten, ei nede ved golvet og ei over. Vi reiste med eit seglfarty. Ho heitte Hulda, og namnet på kapteinen var Morberg. Det tok seks veker frå Bergen til Quebec. Ja, vi hadde nok mat på turen, og vi laga maten sjølve. Når folk har det godt, finn dei på noko å fordrive tida med, og eg høyrde mange seie at dei aldri har hatt det betre enn på denne turen. Eg sydde nokre kjolar, og hekla litt no og da. Kvinnfolk finn alltid på noko å gjera.» Vi har ofte høyrt om dei dramatiske overfartane (slik som det var med Ole K. og foreldra året for) og problem undervegs. Historia Guri fortalde er altså eit døme på det motsette. Linden og Lake Hanska-området i Minnesota var altså målet for desse første som reiste. Stor-Knut med familie kom sommaren 1868, og Guri og Hans året etter (dei gifta seg same året i Linden). Området ligg i Brown County, eit særs fruktbart jordbruksområdet i utkanten av den eigentlege prærien om lag km sørvest for Minneapolis. Det høyrer til det som blir kalla «Minnesota-dalen», fordi Minnesota-elva renn der - sjølv om det ikkje er mykje som minner oss 81

80 Det er litt rart å gå rundt på Lake Hanska-kyrkjegarden, som på så mange andre kyrkjegardar i Midt-Vesten. Her er det mest norske namn, og mange frå Romsdalen. Foto: Odd Sigmund Brøste om eit dalfære. Området vart svært sentralt både for romsdalingar og lesjingar (og andre frå Nord-Gudbrandsdalen, særleg frå Lom). Minnesota - og heile Midt- Vesten - vart ein del av USA ved det såkalla Louisiana-kjøpet i 1803, da den franske keisar Napoleon selde heile det enorme Louisiana-territoriet til USA. Det var likevel indianarane som var dei eigentlege «eigarane» av jorda, og dei kvite laut inngå avtalar med dei om tilgang og løyve til å ta ho i bruk til jordbruksformål. Til den sørlege delen av Minnesota (der Minnesotadalen er) og det nordlege Iowa fekk nybyggjarar kome etter to avtalar med indianarane frå Med desse avtalane vart om lag 96 millionar mål jord lagt ut, iflg. jubileumsboka til Lake Hanska-kyrkja. Indianarane fekk behalde eit reservat på båe sider av Minnesota-elva, ca 16 km breitt og 160 km langt, frå New Ulm til Lake Traverse. Om lag 21 km sørsørvest for New Ulm ligg ein innsjø som hadde det indianske namnet Hanska, Lake Hanska i engelsk språkdrakt. Dette området vart ferdig oppmålt av landkontoret i 1854, og dei første nybyggjarane - fire irlendarar - kom i 1856, til det «township»-et som fekk namnet Lake Hanska. Året etter kom dei første norske, familiane Omsrud/Thordson og Torgrimson frå Valdres. Dei slo seg ned langs Hanska-sjøen og ein mindre sjø litt lenger nord, som fekk namn etter Omsrud. Hanska-området vart så råka av det store indianaropprøret i Da braut indianarane ut av reservatet i Minnesota-dalen og gjekk til angrep på byen New Ulm og farmane over eit stort område. Indianarane visste 82

81 nok at dei kvite sloss seg i mellom på denne tida i den blodige amerikanske borgarkrigen, og trudde kanskje dei hadde ein sjanse til å få att kontrollen med landet. Men opprøret vart brutalt slege ned av kvite soldatar, og leiarane til indianarane avretta. Same året kom altså «Homestead»-lova, som gav 160 acres (á 4,05 mål) eller 640 mål jord tilnærma gratis til ein kvar nybyggjar som var 21 år eller familieforsørgjar, var amerikansk borgar eller hadde søkt borgarskap og hadde dyrka jorda i fem år. Den skulle vera lokkemedel for å få nybyggjarar til å dyrke opp prærien trass i krigen, og det verka. Da krigen var slutt i 1865, var det ikkje noko som heldt att mange millionar europearar frå å bryte opp og kome, slik vi har sett dei etter kvart gjorde frå Lesja og Romsdalen. Masseinnvandringsperioden starta. Den amerikanske «townshipet» Vi kan ta med nokre ord om oppmålinga av den amerikanske prærien. Ingen som har reist i Midt-Vesten kan ha unngått å legge merke til det tilnærma symmetriske rutenettet av vegar, og tilsvarande meir finmaska av gjerde eller eigedomsgrenser. Det går attende til den oppmålinga som vart gjort over heile USA etter at staten hadde fått hand om område indianarane gav frå seg. Da vart alle område som var eigna for oppdyrking målt opp i «seksjonar» på 1 x 1 engelsk mile (1609 meter). Ein slik seksjon vart dermed på 2599 mål (dekar) eller 640 acres. Så vart 6 x 6 = 36 seksjonar sette saman til den lågaste administrative eininga som skulle etablerast, eit «township» etter engelsk mønster (som kanskje kan samanliknast med våre herad frå same tida). Det kunne altså vere 144 farmar i eit township, men så nøyaktig regulerte vart nok desse einingane sjeldan. Nokre farmarar sikra seg fleire kvart-seksjonar ved homestead og kjøp. Andre område var av dårlegare bonitet slik at dei ikkje vart tekne i bruk, noko vart bandlagt til offentleg formål som skular og jernbaner og nokre stykke var så gode at dei vart delte opp i mindre bruk. Og så vart det som regel bygd (minst) ei kyrkje i kvart township, i alle fall på den tettbygde delen av prærien, slik som i Lake Hanska. Nybyggjarane måtte finne seg sitt land og registrere seg på landkontora, som heldt oversyn. Desse landkontora laga kart over kvart township, s.k. «plat maps», som gjev opp namnet på eigarane av dei forskjellige delar av seksjonane. Dei liknar på våre økonomiske kartverk. 83

82

83 El Venstre: «Plat Map» over Lake Hanska township frå Ein «normalfarm» var på 1/4 seksjon (ein «quarter-section» eller knapt 650 mål), og den vart formelt identifisert med himmelretninga (NW, NE, SW eller SE). Seksjonane vart nummererte frå den nordaustlegaste som nr 1 til den nordvestlegaste som nr 6, så gjekk dei eit hakk sørover og gav den nr 6, så vidare austover til nr 12 osv. (sjå kartet over Lake Hanska frå 1914). Det «offisielle» namnet («grunnboksnamnet») på ein amerikansk farm er derfor - i tillegg til nøyaktig definisjon av townshipet etter meridian og landområde-grense - nokså kryptisk. Brøstefarmen (Stor-Knut sin) har t.d. denne referansen: «NE 1/4 of Section 8, Township 108 North Range 31 West of the 5 th Meridian». På nyare kart er township-nemninga forenkla til «T-108-N Lake Hanska R-31-W». Dei første nybyggjarane i området budde spreidd, men det var som nemnt viktig for dei å få bygd kyrkje. Alt i 1859 kom den første kyrkja her, i nabo-townshipet til Lake Hanska, Linden. Her òg kom det etter kvart mange nybyggjarar frå Lesja og Romsdalen. I 1868 kom fylgjet til Stor-Knut hit, og året etter var dei som slo seg ned i Lake Hanska med på å stifte eigen kyrkjelyd, «Lake Hanska Norwegian Evangelical Lutheran Church». Gudstenestene vart haldne omkring på framane til dei starta bygginga av den første kyrkja i I 1870 vart det etablert formell «kommunestyring», ved at dei valde leiarar for townshipet. Kyrkjelydane var ikkje store nok til å halde kvar sin prest frå starten. Derfor gjekk Lake Hanska-kyrkja saman med dei evangelisk-lutherske nabokyrkjene i Madelia, Linden og Butternut om å kalle ein sokneprest i I 1899 kom det jernbane til området, og dermed voks småbyen Hanska fram omkring stoppestaden. I 1901 var det 942 innbyggjarar i Lake Hanska-townshipet. Kartet over Lake Hanska frå 1914 syner at det var mange lesja- og romsdalsnamn i grenda enno på denne tida. Stor-Knut kjøpte førstjord i seksjon 36 i Lake Hanska og i naboseksjonen i Linden. Desse stykka kjøpte broren Mathias seinare av han. Stor-Knut kjøpte så det som framleis er kalla Ole K. Brøste-farmen (etter sonen) i Hans og Guri kjøpte eit større område, meir enn ein det halve av seksjon 11 ca 4 km aust for Ole K.-farmen. Seinare ser det ut som om brorsonen Ole M. Brøste kjøpte den farmen da Hans og familien flytta (sjå nedafor). 85

84 Språket i slike område er verd ei notis for seg. Linden - Lake Hanska var altså tett folkesett med nordmenn, det syner òg den amerikanske folketeljinga frå Vi har rett nok ikkje det fullstendige folketalet frå det året (men som nemnt var det 942 tjue år seinare). I 1880 budde det i alle fall 306 menneske i Lake Hanska som enten var fødde i Noreg sjølve eller hadde mor eller far som var fødde i Noreg. I den tidlege fasen var ikkje språket noko problem, er det skrive i 100-års-skriftet for Lake Hanska-kyrkja. Etter som alle var av norsk bakgrunn, var engelsk «gresk» for dei, fortalde alle dei gamle. Referata frå kyrkjelydsmøta er da òg skrive på norsk fram til I 1917 kom 86

85 det rett nok krav om at i alle fall nokre gudstenester i året skulle haldast på engelsk... Ein av Brøste-slekta - Norraine Norsby, etterkomar etter eldste dotter til Stor-Knut, Sigrid - besøkte Noreg i Han er fødd i 1933 og voks opp i lag med foreldre og besteforeldre i Lake Hanska-området. Han lærte ikkje engelsk før han begynte i skulen... «Pre-paid tickets» - ungdomar dreg Det var gjerne slik at dei første som drog, trakk andre etter seg. Det er neppe tvil om at det var mykje enklare å reise når ein hadde kjentfolk som venta dit ein skulle, enn når ein berre reiste ut meir eller mindre på måfå. Derfor ser vi forskjellar på utvandringsmønsteret, etter som kva periode det galdt. I denne første delen av «masseutvandringstida» var det høvesvis flest heile familiar som braut opp. Etter kvart vart det fleire yngre og einslege som drog. På dei store farmane vart det ofte skort på arbeidskraft, og farmarane der ønskte seg gjerne sambygdingar eller søner og døtrer av sambygdingar som arbeidskraft. Dei skreiv da heim att, og baud seg til å betale billetten viss dei som kom ville arbeide for denne kostnaden. Dette vart ein populær måte å emigrere på, og etter kvart vart det fleire og fleire som i utvandrarprotokollane er gjeve opp med «pre-paid» (førehandsbetalte) billettar. Slik også med «vår» familie, brøstingane. Men først skal vi sjå på ei litt spesiell kjelde. Sommaren 1999 hadde dei noverande eigarane av Stor-Knut-farmen i Lake Hanska ryddesjau, og fann mellom anna eit gamalt brev frå Noreg. Det var skrive av gamle Ola K. Brøste ( ) til barna i Amerika og datert 28. september Vi gjev att litt av av innhaldet: Kjære Børn! Da det er snart hengaaet 1 Aar siden vi havde Brev fra Eder, og vi da skrev Eder tilbage og intet Svar har faaet, saa vil vi nu skrive Eder til, dels for at tilkjendegive vor inderlige Længsel efter at faa Brev fra Eder og dels for at fortælle om vor Tilstand her. Vi ere, Gud ske Tak, alle friske og lever som sædvanligt. Det samme skulde vi ønske at faa høre fra Eder ogsaa. Deres Bror Knud har nu overtaget ikke alene Kleven men ogsaa Brøste, men vi gamle har endnu ikke taget fra vort 87

86 Kaar, saa vi endnu gaar sammen med dem i Brød. Knud og Ingeborg har faaet sig en liden frisk og trivelig Datter kaldet Sigrid, hun var født den 25 April forrige Vaar. Eders Søskende ere friske. Ole og Karn er hjemme Sigrid paa Stokke og Beret hos Ole Hole. Vi skulde inderlig gjerne ønske at høre om De anser det raadeligt og tjenligt for Ole og Berit at komme til Amerika. De kjender Tiderne og Forholdene der i Vest bedre som har været der saalenge og levet Eder ind i Forholdene, og derfor bede vi Eder give os Svar og Raad paa dette efter Eders bedste Overbevisning. I Tilfælde af, at De anser det raadeligt for dem at komme saa vil vi være saa fri at spørge Dem, om De vilde og kunde koste Billetten over for Beret mod at hun selv oppetjente det igjen der. Ole koster sig selv. En Ting vi glemte fortælle Eder, er at Fredrik Bjørneberg med sin Familie vil i kommende Vaar reise til Amerika, og da kunde Ole og Beret faa godt Følge om de vilde reise og kunde blive færdige til den Tid.» Resten av brevet handlar om tilhøva i heimegrenda, kven som var døde, korleis det var med årringane og prisane o.l. Men vi ser at alt no spurte gamle Ola om dei barna som var reist i forvegen kunne koste reisa for Beret. Det vart rett nok ikkje slik. Korkje Ola eller Beret reiste året etter. Beret og yngste systera Karen kom seg i veg i 1878 i lag med ei gruppe lesjingar. Det same gjorde Ola i 1880, og Sigrid i Det er berre Sigrid som er registrert i emigrantprotokollen med «pre-paid ticket», men det treng ikkje tyde at dei andre betalte sjølve. Alle dei yngste gifta seg i Amerika. Tre av dei slo seg ned i sørvest- Minnesota. Karen ( ) og han som skulle bli mannen hennar, Niklas Olsson frå øvre Stuguflotten på Lesjaskogen ( ) emigrerte same året, 1878, men ikkje saman. Dei var gift og budde i Linden i Berit ( ) og han ho skulle gifte seg med, Syver Olsson frå Nistugu Kvam på Lesjaskogen ( ) kom til Rapidan i Blue Earth County om lag 40 km aust for Lake Hanska truleg sist i 1870-åra. Tvillingsystra Sigrid ( ) kom etter i Berit og Sigrid 88

87 gjorde «syskenbyte», for Sigrid gifta seg med bror til Syver, Ole ( ). Dei slo seg òg ned i Rapidan. Den eldste av dei syskena som levde opp, Lisbet ( ), født i første ekteskapet til gamle Ola K., var òg den siste som emigrerte. Mannen hennar var Anders Andersson ( ), og dei var brukarar i Brulia i Øverdalen. Dei hadde fem barn som levde opp, og alle reiste til Amerika. Den eldste, Rønnaug ( ) var gift med Jakob Knutsson Rødstøl ( ), og dei og dei yngre syskena reiste alle saman med Lisbet over Bergen hamn i Lisbet var da enkje. Denne familien kom òg til Rapidan, så det er nok rimeleg sannsynleg Lisbet hadde hatt kontakt med halvsyskena sine. Vidare vestover: Dakota og Canada Karen og Niklas Stueflotten ser ut til å ha vore dei første som reiste vidare vest-nordvestover. Dei var komne til Devils Lake-området i Nord- Dakota i Nokre år seinare - vi veit ikkje nøyaktig når - flytta denne familien nordvestover til den vide Canada-prærien, til Lashburn i den vestlege delen av sentrale Saskatchewan der dei rydda seg farm. Det er mogleg dette var dei første av «brøstingane» som flytta til dette området, og som deretter trakk andre etter seg. Karen og Niklas fekk 10 barn. Dei fleste flytta attende til USA, mange til Vestkysten (California). Hans og Guri budde først i Linden før dei som nemnt flytta til ein farm i seksjon 11 i Lake Hanska, der dei budde ved folketeljinga i I 1897 reiste dei vestover, og budde ei tid i Sisseton, Roberts Co. i Sør- Dakota før dei drog til Kerrobert i Canada i Dei hadde ni barn, og dei fleste av dei vart verande i Canada. Ny generasjon og nye farmar: Kleiven-brørne i Tioga, ND For denne første generasjonen vart altså Dakota berre ein mellomstasjon; dei reiste vidare til Canada. Men for neste generasjon var Dakota eit alternativ kring førre hundreårsskifte. Da var rett nok den beste jorda - Red River-dalen på grensa mellom Nord-Dakota og Minnesota - for lengst oppteken, så dei laut reiste lenger vest. Her ser vi at det framleis må ha vore ikkje ubetydeleg kontakt mellom familiane i Noreg og Minnesota, for no finn vi att nokre unge gutar i Pleasant Valley township ved småbyen Tioga i Williston County, ikkje langt frå 89

88 Slik er terrenget heilt vest på den store, øyde Dakotaprærien. Rett i framkant på bildet ligg tuftene etter torvhyttene i «ungkarsbyen» i Pleasant Valley, der Kleiven-brørne o.fl. først slo seg ned. Foto:Arnfinn Kjelland grensa til Montana. Dit kom to av sønene til den einaste av første generasjon som vart att i Øverdalen, «Litl-Knut». Han hadde kjøpt Nedre Kleiva og budde der med familien, så barna hans nytta Kleiven (Kleven) som familienamn. Fem av dei, Per ( ) Marit ( ), Mathias ( ), Marie ( ) og Kristine ( ) reiste til Amerika. Per var den første. I 1901 reiste han til Ole K. Brøste-farmen i Lake Hanska, og fekk seg arbeid der. Så kom broren Mathias i 1903, og sommaren året etter braut dei opp og reiste vestover. Om hausten søkte dei om amerikansk statsborgarskap første gongen og registrerte «kleim» (claim) på kvar sin kvartseksjon i Pleasant Valley. Hit kom òg to andre ungkarar av norsk avstamming, Carl Feiring og Hans Jordal, og desse fire bygde seg torvhus nokså nært saman på den øyde Dakota-prærien våren Året etter kom så Carl Brøste, yngste sonen til Stor-Knut i Lake Hanska, og «kleima» ein kvartseksjon ved 90

89 sida av Per. Desse fem budde i det som i området vart kalla «ungkarsbyen», og starta straks med rydding og dyrking, slik dei måtte for å få behalde jorda. Vi skal elles vere klare over at det var og er stor forskjell på den djupe præriejorda i det sørlege Minnesota og den mykje meir steinfylt jorda her i vest. Her kosta det slit å få seg ein rimeleg bra farm, på ein heilt annan måte enn i Minnesota. Slekta har teke vare på dokumenta som fortel om dei første åra. Torvhuset Mathias bygde var på 8 x 16 fot (knapt 2,5 x 5 meter), Per sitt på 8 x 10 fot (2,5 x 3 m) og Carl sitt på 12 x 12 fot (3,7 x 3,7 m), så det var ikkje store arealet dei hadde. I 1905 starta dei jordryddinga på farmen til Per, der dei dyrka 6 acres (24 mål). Året etter dyrka 11 acres hos Mathias, 12 acres hos Per og 7 acres hos Carl, og i acres hos Mathias og 7 acres hos Carl. I tillegg hadde dei rydda 38 acres (152 mål) for stein hos Per i 1906 og heile 65 acres (260 mål) for Mathias året etter. Frå 1907 fekk dei avling på jorda. Heime i Noreg sat eldste broren, Ola K. att. Faren deira, Litl-Knut åtte altså to gardar, og Ola valde å slå seg ned i Ner-Brøste, som faren hadde brukt som sæter. I 1910 valde så Per å reise heim att og ta over Nedre Kleiva. Han selde farmen sin til Carl Feiring, men i 1915 kjøpte Mathias den jordvegen og slo han saman med sin eigen farm. Heller ikkje Carl Brøste frå Lake Hanska vart verande i Pleasant Valley, trass i det fine namnet, som truleg var påsett for å lokke folk til å kome... Han reiste frå området i 1911, truleg nordover til slekta si i Canada, og selde jorda til ein Torgrimson. Carl budde i Ratner, Canada da broren Bennie døydde. Så vidt vi veit var han ikkje gift eller hadde etterkomarar. Mathias leigde også jorda til Carl frå 1914 til han kjøpte ho i Det var altså Mathias Kleven som bygde opp «slektsfarmen» her i det vestlege Nord-Dakota. Han fekk ei jente frå Øverdalen over, Gina Jørgensdtr. Gjershaug ( ), og dei gifta seg i Dotter deira bur på farmen i 2000, men jorda er bortleigd. Mathias og barna heldt god kontakt med familien heime i Øverdalen, og besøkte heimbygda fleire gonger. Desse «etappe-flyttingane» også etter at folket vårt var komne over havet er ikkje utypiske for norske emigrantar i USA. Vi skulle kanskje tru folk slo seg til ro når dei først hadde fått seg ein god farm i sørvest- Minnestoa. Men det har vist seg at når eit menneske først hadde teke det 91

90 store skrittet og reist frå heimlandet, vart det seinare ikkje så tungt å bryte opp på nytt viss det såg ut til å by seg betre høve ein annan stad. Dessutan var (og er) Amerika eit mykje meir mobilt samfunn enn vårt, så oppbrot og flytting var meir vanleg også i dei norskprega områda. «Bondefangeri»? Grove-familien bytter hus mot farm Den siste lagnaden vi skal sjå litt nærare på, er den eldste av døtrene til Litl-Knut, Marit Kleiven ( ). Marit kom til Amerika i 1900 på «prepaid» billett, og arbeidde først på Brøste-farmen i Lake Hanska til billetten var betalt. Deretter var ho ei tid på farmen til onkelen Peder P. Nestande i Renville Co., mellom Hector og Fairfax, og så reiste ho til St. Paul der ho arbeidde på hotell. Vi har ei lita skildring etter Marit, der ho fortalde kvifor ho reiste. Det var sonen, Arthur Grove, som i yngre år (truleg i 1950-åra) hadde lyst til å reise til Japan for å arbeide. Marit var sterkt imot. Arthur sa da: «Du reiste frå heimen din i Noreg og visste du aldri fekk sjå att familien din igjen. Viss eg reiser utalands er det berre mellombels; eg kjem jo att!» Til det svara Marit: «Ikkje ver for trygg på det. Kvifor vil du reise frå Statane? Du har alt her. Eg reiste frå Noreg fordi eg ikkje hadde noko der, og Noreg hadde ikkje noko til meg»... Kona til syskenbarnet Ole K. på Brøste-farmen var som nemnt frå Nord-Grøv i Valdres. Bror hennar, Christen Grov ( ) var òg i Minnesota, og mykje tyder på at han møtte Marit i Lake Hanska. I 1903 gifta dei seg, og slo seg ned i St. Paul som dei einaste i slekta som vart bybuarar, i alle fall for ei tid. Christen var snikkar og hadde mykje å gjere i åra som fylgde. Familien voks, og i 1916 hadde dei seks barn. Da fekk Christen eit innfall, kanskje prega av verdskrigen og frykt for om han kunne klare å fø familien i den krisa som såg ut til å kome. Ein kar kom frå heilt nørdst i Minnesota og baud fram farmen sin i bytte for huset i St. Paul. Christen slo til, utan å ha sett staden(!) - slik slekta heime har oppfatta historia. Det er i alle fall ikkje tvil om at familien flytta nordover til den vesle staden Roosevelt i Lake of the Woods County rett sør for sjøen med same namn på grensa til Canada. Her låg farmen, som knapt nok hadde hus, møblar, ikkje elektrisitet og var omgjeve av myrlendt mark som vart oversvømd i flaumtidene. Det kan vere grunn til å tru at Marit og 92

91 Tresking på Brøste-farmen i Lake Hanska Ein Andrew Anderson sit på sjølvbindaren medan ein Ludvig Anderson og Martin (son til Ole K.) står ved ristaren. Charles (heilt til høgre) plukkar opp band, og Anton og Oscar leikar med gevær framme. Christen vart «bondefanga»,, men dei gjorde det beste ut av det, bygde opp farmen som framleis ved hundreårsskiftet er i drift med allsidig plante- og kjøtproduksjon, sandtak m.m. To av barnebarna driv no farmen saman. Arbeidsvandring i og 30-åra 1920-åra var ei vanskeleg tid i Noreg og mange andre europeiske land. Amerika opplevde berre ei kortvarig krise etter 1. verdskrigen, før ei oppgangstid starta som varte heilt til det store krakket i Desse tilhøva førte til auka innvandring til Amerika att, men no var ikkje behovet for ny arbeidskraft det same i den «nye verda». Prærien var busett og det var nok arbeidsfolk i fabrikkane. Derfor avgrensa amerikanarane innvandringa; gjennom lovgjeving vart det sett kvotar 93

92 for kor mange som fekk kome frå dei forskjellige europeiske landa. Det førte elles til at ein større del av utvandringa no gjekk til Canada i staden for USA. Alt før verdskrigen hadde det etter kvart blitt meir vanleg at unge jenter og (oftast) gutar reiste over på meir kortvarige opphald, for å arbeide og skaffe seg ein startkapital før dei reiste heim att og stifta familie. Verdskrigen sette ein førebels stoppar for denne arbeidsvandringa, men i etterkrigskrisa var det framleis freistande å prøve lykka. Fleire unggutar frå Øverdalen reiste over på arbeid nokre år sist i 1920-åra og først i 30-åra. Mellom desse var to av sønene til Ola K. Brøste: Knut (f. 1902) reiste i februar 1928 og Johan (f. 1906) reiste med Stavangerfjord frå Oslo i juli 1930 (og betalte kr 712,86 i frakt). For Knut og Johan var det nok ein stor fordel å kunne kome til nær slekt på Klevenfarmen i Nord-Dakota. Frå der reiste dei så vidare på «skogscamp». I desse arbeidsleirane i dei svære ceder- og furuskogane på Vestkysten var det nok god forteneste å hente, men òg særs hardt arbeid. Knut og Johan reiste heim att sommaren Knut - som hadde kjærast heime - tenkte kanskje på å hente Erika og reise over att for å bli amerikanar. Men etter krakket i 1929 vart det vanskelegare tider i USA medan vilkåra sakte betra seg her til lands utover 30-åra. Så korkje Knut eller Johan fann at dei ville reise for godt; dei slo seg til ro og vart gardbrukarar på Ner-Brøste og Marstein. Vi har i dette stykket sett litt nærare på utvandringshistoria til éin familie frå Øverdalen. Ho er på eitt vis eineståande for denne familien. Men på andre måtar er ho typisk, for dei nærare einskildmenneska som gjorde som Marit Kleiven (f. 1880): forlet barndomsheimen utan håp om nokon gong å sjå att foreldre, familie og vener. Vi har hatt høve til å sjå døme på fleire former for utvandring: først familieutvandringa i 1860-åra, deretter ungdomsutvandringa i og 80-åra og så med ein ny generasjon kring hundreårsskiftet. Til sist såg vi eit par døme på arbeidsvandring i mellomkrigstida. Det kan seiast å vere slutten på den fasen av flytting mellom den nye verdsdelen og Noreg som vi altså kallar masseutvandringa. 94

93 Familien vi har sett på: Ola Knutsson Ner-Brøste, , gift 1. g m. Anne Persd. Kleiva, Barn: 1. Lisbet, , g. m. Anders Anderssen Brulia, til Amerika Kari, Ola g. 2. g m. Sigrid Hansdtr. Gravset frå Gravset på Lesjaverk, Barn: Knut («Stor-Knut»), , g. m. Anne Persdt. Kleivstugu, til Amerika over Bergen i Knut («Litl-Knut»), , g. m. Ingeborg Persdtr. Nestande, vart verande i Noreg, tok over Brøste og Kleiva, fem av barna til Amerika, ein kom att. Hans, , til Amerika over Bergen i 1869, g. m. Guri Hansdtr. Vesl-Avdem. Anne, 1844-?, Røvig har at ho reiste til Amerika i 1869, men iflg. Arthur Grove døydde ho som ung, noko som sikkert er rett sjølv om dødsfallet ikkje er funne i kyrkjeboka (som er nokså uleseleg for nokre av 1850-åra). Ho finst heller ikkje i folketeljinga Ola, , til Amerika over Bergen i 1880, g. m. Christine Sætrum, eller ukjent. Mathias, Mathias, , til Amerika i 1868, g. m. Anne Johannesdtr. Sørpå Enstad. Lars, Sigrid, , til Amerika i 1881, g. m. Ole Olsson Nistugu Kvam. Berit, , til Amerika i 1878, g. m. Syver Olsson Nistugu Kvam. Karen, , til Amerika i 1878, g. m. Niklas Olsson Øvre Stuguflotten. 95

94 Kjelder og litteratur Digitalarkivet på Intemett, httn://digitalarkivet.uib.no der det no er utlagt særs mykje emigrant-informasjon, m.a. skipslistene til Quebec, dei aller fleste emigrantprotokollane som finst, folketeljingane for Noreg 1865 og 1900, nordmenn i amerikanske folketeljinga m.a I tillegg finst store mengder eigedoms-, folketeljings- og borgarskaps-informasjon utlagd på Intemett få USA. Brøste, Ole K.: «Den første tida i Amerika». Trykt i Årbok for Gudbrandsdalen 1983 og Åndalsnes Avis Grove, Arthur: Nestande. Utrykt slektshefte datert Grunnboks-informasjon, dokument og brev i privat eige i Noreg og USA. Kjelland, Amfinn: Bygdebok for Lesja. Gards- og slektshistorie. Utg. av Lesja kommune, bd 1 Lesjaskogen (1987), bd 2 (1992), bd 3. (1996). Kjelland, Arnfinn: Brøste og Kleven (Grov) i Amerika. Utrykt slektshefte, under arbeid. Lake Hanska Church. Tre jubileumshefter: « », « » og « Centennial ». Lovoll, Odd S.: Det løfterike landet. En norskamerikansk historie. 1. utgave 1983, ny utgv. Universitetsforlaget Røvig, Hemik O.: Noen familier og ætter av Raumadalsfolket. Stavanger Semmingsen, Ingrid: Drøm og dåd. Utvandringen til Amerika. Oslo Semmingsen, Ingrid: En verdensmakt blir til. De forente staters historie. Oslo 1946 og seinere utg. Semmingsen, Ingrid: Veien mot vest. Utvandringen fra Norge til Amerika Bd Oslo

95 Utvandringa til Amerika frå Holm sokn Av Mads Langnes «Jeg skal i al hast skrive nogle ord, saa de kan faa høre hvorledes reisen hid var... Da vi gik ud fra Stavanger stod jeg paa dæk hele tiden, mens jeg kunne øine land, men da det begyndte at komme bort, blev det ligesom rart, det var ligesaam en sol der gik ned bak aasen, for ikke at blive var den mer paa en kortere eller længere fremtid; men jeg vil haabe at faa set det gamle land igjen endnu engang.... Det var et hundeliv at være om bord i disse emigrantbaadene, vi blev stuvet under dæk, paa mellemdæk, hvor det var nogetslags køier» 1 No i år 2000 er det 175 år sidan det som i ettertid har vorte kjent som den store utvandringa til Amerika kom i gang frå Noreg. Som ein del av det store hamskiftet frå det gamle til det nye samfunnet, var den store folkestraumen vestover med på å setje sitt preg på landet gjennom fleire mannsaldrar. Utvandringa frå Noreg tok til i 1825 med den mykje religøst betinga straumen frå sør- og sørvestlandet. Dette var religiøse dissentarar; kvekarar som under påverknad av Cleng Person søkte over havet for å få leve i eit land med religionsfridom. Fram mot om lag 1860 var det likevel ikkje noko stort omfang på utvandringa, og store delar av landet var framleis ubemerkt med det som snart skulle skje. Etter dette tok utvandringa av i tre bølgjer av masseutvandring; , og Alle desse tidsroma var økonomiske nedgangstider i Noreg. 97

96 Dette masseoppbrotet av folk frå bygd og by førte til at landet fekk eit pusterom, og dermed betre kunne tilpasse seg det store omskiftet i folkesetnaden som gjekk føre seg i løpet av 1800-talet. Det gamle tradisjonelle norske bondesamfunnet hadde nådd eit metningspunkt med den store folkeauken frå byrjinga av hundreåret, og i kombinasjon med ei gryande modernisering vart utvandringa til Amerika det som skulle til for å ta av det verste av trykket. Eg vil her sjå litt nærare på hovudtrekkja til emigrasjonen frå bygdene som frå 1906 vart heitande Holm sokn. Mittet og Holm høyrde fram til 1905 til under Veøy hovudsokn, medan Holmemstranda og Rødven utgjorde Rødven kapellsokn. Dette er ikkje større området enn at det er mogleg å få danna seg eit bilete av utvandringa frå år til år om ein går i gjennom dei tilgjengelege kjeldene. Kjeldematerialet som dannar grunnlaget for denne artikkelen er at eg har sett igjennom emigrantprotokollane frå hamnene Bergen ( ), Ålesund ( ), Kristiansund ( ) og Trondheim ( ). Likeeins har eg gått gjennom svara som er registrerte i ei spørjeundersøkjing omhandlande emigrasjon som vart igangsett av Romsdal Sogelag i Desse svara er gode for bygdene i Holm sokn, då innsamlingsarbeidet vart ekstra intensivert grunna førebuingane til ei bygdabok for Veøy herad på denne tida. Også i den gamle «Veøyboka» frå 1926; Veøy i fortid og nutid, er det ei liste over utvandrarar frå Veøy, men lista inneheld ikkje så mange namn. Eit av dei største problema knytt til registreringa av utvandrarar frå Holm sokn har vore å få med flest mogleg. Kjeldeproblematikken er størst i dei første åra med utvandring, då det gjerne berre er Husfaderen som blir nemnt med namn i utvandringsprotokollane, medan eventuelle andre familiemedlemmar er uteletne. Andre problem er kvar ein skal setje «grensa» for å bli rekna som utvandrar frå Holm sokn; ved at ein er født der, bur der ved utreise eller begge delar? Slurv ved protokollføringa kan også vere eit problem, då talet på utvandrarar frå soknet er så stort at det ikkje har vore anledning til å dobbel- eller trippelsjekke kvar einskild oppførte i emigrantprotokollane mot kyrkjebøker, lensmannsinnberetningar osv. Når det gjeld emigrantprotokollane frå Oslo, er ikkje dei gjennomgått. Problemet er nok likevel minimalt, då jernbanetilknytting frå Otta til hovudstaden først kom i 1894, frå 98

97 Dombås i 1913 og frå Åndalsnes i Få eller ingen starta ei lang og vanskeleg ferd vestover med ei strevsam reise nedover Gudbrandsdalen til Kristiania før første verdskrigen. Det var mykje lettare å ta rutebåten frå fjorden heime til ein av kystbyane våre, og så setje over til Amerika derifrå. Dei som reiste over Oslo etter første verdskrigen har nok blitt «oppfanga» av sogelagets spørjeundersøkjing frå 1960, og er dermed medteke. Amerikafararar som reiste etter midten av 1920-talet er heller ikkje teke med, då ein gjerne reknar dei med til den nyare utvandringa. Utvandringa frå Holm sokn sett opp mot den landsdekkjande utvandringa. «Igaar hvar vi en tur ude paa hans farm, det var et stort styke land han havde, flat og pent og meget ager Det blir ikke stort far har mod han, og mer kan han faa efter hvert som han faar dyrket op. Her findes ikke sten, det er bare at sette plogen paa.» 3 Etter at Cleng Person med følgje tok over Atlanterhavet med sluppen Restauration gjekk det endå førti år før masseutvandringa slo om seg. Den byrja i 1866, og varte fram til første verdskrigen. Kring åtte hundre tusen nordmenn utvandra desse åra, av ei befolkning som i 1880 talte mindre enn to millionar. Ei enorm årelating av landet. Utvandringa frå Holm Sokn kom først i gang i Bendik Lassesen Holmem vart den første utvandraren frå soknet då han reiste dette året. Bendik var født i Leikanger i Sogn i 1838, men kom flyttande til det nykjøpte bnr 3 på gnr 167 Holmem saman med foreldra Lasse Arnfindsen Berdal og Sigrid Bendiksdt. i mars Faren drukna berre tre månadar seinare. I 1847 selde enka Sigrid garden og tok med seg Bendik og to søsken til dottera Berit, som var gift på Kårteigen under bnr 1 på gnr 166 Seljevold. Der livberga Bendik Lassesen seg som skreddar til han som den første frå noverande Holm sokn utvandra til Amerika i I Amerika busette Bendik seg i Minnesota som farmar, der han i 1871 gifta seg med den norske kvinna Synnøve Holgerson. Snart skulle fleire bygdefolk kome etter. Ein kan spørje seg kvifor ingen utvandra frå dei bygdene me tek for OSS før i 1869, då fleire titusenvis allereie hadde reist frå andre landsdelar. Her må me nok setje Holm sokn inn i eit felles romsdalsk 99

98 t Tal på utvandrarar frå Holm Sokn pr. år, og for landet under eitt. --~ Utvandringa frå Holm sokn og frå Noreg. ljos, då det først var på slutten av 1860-talet utvandringa kom rett i gang frå alle romsdalsbygder. Åra var gode år i Romsdalen, der ikkje minst fisket gav eit godt utkome. Ein korrenspodent frå ei Osloavis skriv i 1866 frå Romsdalen at: «Til nedre Romsdal er smitten ennu ikke trengt, og blir bygden fremdeles begunstiget med gode år, er der håp om at smittestoffet der ingen næring vil finne....her tenker ingen på å reise til Amerika; vårtorsken er vårt Amerika, sier de, mens der fra de flestes åsyn lyser en tilfredshet som er gledelig å se» 4 Dårlegare fiske mot slutten av 1860-talet gjorde nok sitt til at tidene vart dårlegare, og med dårlegare økonomi ville emigrasjonen kome også i Romsdalen. Men ein skal ikkje berre sjå på dei skyvande faktorane i Noreg. Ein må også ta med dei dragande kreftene i Amerika; dei som trekkte folk til seg. Dette kunne vere amerikabrev, prepaid tickets, heimvendte utvandrarar eller avisskriverier som kunne fortelje om det lovnadsrike Amerika som «flaut av mjølk og honning». Når først ein utvandra frå ei slekt, ja då følgde gjerne fleire etter frå same slekta. I Sogelagets innsamla materiale omhandlande utvandring som ligg i Romsdalsarkivet på Romsdalsmuseet, skriv informanten frå Holmemstranda om Distriktslege Hansen som budde på Seljevold på Holmem- 100

99 stranda. Søren Johan Hansen var frå Skien og hadde vore i Amerika i ti år på talet, mellom anna tenestegjort i Wisconsin og derav to år under borgarkrigen. Frå 1866 vart han distriktslege i indre Romsdal, med eit stort tenestefelt heilt frå Opplands grense til Eikesdalen. Informanten skriv følgjande om kva verkning han meinte distriktslegen kunne hatt som ein utløysande faktor på utvandringa frå Holm Sokn: «Når man skal vurdere årsakene til utvandringen, så tør jeg trygt påstå at distriktlege Hansen var en viktig faktor for å løsne skredet....og når jeg studerer arkene mine går det tydelig Dr. Hansen, distriktslege i Indre Romsdal frå 1866 til frem at de første som reiste var fra Seljevold og nabogårdene.... Jeg husker at mor fortalte at hun hadde hørt så meget bra om U.S.A. av Dr. Hansen» Dette resonementet stemmer godt, sjølv om eg no har endå fleire namn på lista enn informanten opererte med. I den første «bølgja» med utvandring frå soknet, , reiste berre elleve personar. Seks var frå nabogardane til Dr. Hansen på Holmemstranda, dei andre fem frå Rødven, medan det ikkje var nokon frå Holm og Mittet. Etter Bendik Lassesen emigrerte i 1869, reiste Søren L. Frøyset og Johan J. Seljevold i 1870, Lasse E. Seljevold i 1871, Knut K. Rydjordhagen og Just E. Seljevold i 1873, - alle frå Holmemstranda. Rødvenbygda fekk òg eit brått møte med den store folkflukta med at heile fem frå bygda utvandra same året i 1872; Ingebrikt K. Dalset, Jon O. Hunnes, Karoline O. Korsan, Erik E. Landre og Peder B. Stangenes; alle over Trondheim hamn. Når det gjeld utvandringa frå soknet kan ein òg merke seg likskapen mellom landet sett under eitt og Holm sokn. Når først utvandringa kom i gang i bygdene kring Langfjorden og Rødvenfjorden, følgde ho dei 101

100 same svingningane som elles i landet. I dei to hovudbølgjene og kan me sjå at landet og soknet følgest åt ganske bra med toppar og botnar Likevel er det å merka seg at utvandringa frå Holm sokn skaut fart først i 1880, då seks personar reiste, og medan landet sett under eitt hadde største utreisetalet i 1882, var det i 1888 det største talet reiste frå Holm sokn. 28 personar emigrerte frå heimbygda det året. Før utvandringa ebba ut i mellomkrigstida, hadde godt over fire hundre personar teke vegen til Amerika frå det som no er Holm sokn. Etter mine tal var kring 130 av dei frå Mittet, vel hundre frå Holm, om lag 90 frå Holmemstranda og det same frå Rødven. Ein og annan kom att, men mange vart verande i USA. Vel framme i Amerika slo sambygdingar seg ofte ned i same områda, gjerne i Midtvesten eller på Stillehavskysten. I amerikabrev heimsendte frå dei som reiste i tidsrommet frå gardsbruket underteikna kjem frå; Langneset (gnr 156), skriv dei rett som det er om møte med tidlegare sambygdingar. Særleg kan det verke som om slektningar, vennar og sambydingar var til stor hjelp ved ankomsten til det nye landet. Til dømes skriv Knut M. Langnes heim i 1887 og fortel: «Jeg maa fortelle litt om at vi har i Sommer truffet nabogutter ifra Gamle Norge.... De Personer ere nemlig Ole T. Strand, Peder Lysaanes og en Søn af en Gaardbruger paa Indre mittet som jeg har glemt navnet paa, og en i fra Dalseth og en i fra Harvold.... Ligeledes har jeg set tre Gutter i fra Alfarnes nogle gange.» 7 Det kan òg nemnast at det heilt klårt var noko heilt anna å ta steget vekk frå heimlandet for dei første utvandrarane enn for dei som reiste etter hundreårsskiftet. For dei første som reiste var det lite tilrettelagt ved ankomst til Amerika, dei mangla kjennskap til landet og dei fleste kom aldri heim att til «barndomens kjære strand». Etter hundreårskiftet nærma reisa seg meir opplagte «pakketurar», tok langt kortare tid og veldig mange føretok no berre ei arbeidsutvandring; dei kom gjerne heim att til Romsdalen for godt eller for periodar, gjerne med oppsparte midlar som til dømes vart nytta til gardskjøp. Når det gjeld sjølve overfarten kan eg på ny ta eit døme frå eigen familie. Etter at den eldre broren Knut Madsen Langnes (f. 1855) hadde forlate gamlelandet til fordel for Amerika i 1880, reiste søskena Mathias 102

101 (f. 1859) og Marit (f. 1863) etter i På denne tida tok den store utvandringsbølgja frå soknet til, og den vart varande fram til byrjinga av 1890-talet. Reisa frå heimbygda over til USA var på alle vis strevsam, noko som kjem fram i breva som vart skrivne heim til familien. Her kjem utdrag frå brevet Mathias skreiv heim der han fortel om den strabasiøse reisa som tok heile seks veker: Kjære Fader og slegtninge! Siden tid tillader saa vil jeg herved underrette dem om at vi er er lykkelig og vel overkommen til England. Vi gik om bord paa Molde i Dampskibet Trondhjem 3de Paaskedag og kom til Christiansund samme dag. Saa gik vi der til Fredag morgen, da gik vi om bord i den Engilske Dampskib Hero hvilket afgang ifra Christiansund blev Kl 7 m og Kl 4 forlot vi Aalesund og begynte paa Nordsøen.,.. Vi ankom til Hul Søndag Aften Kl 9 saa vi gik ikke i land før om morgenen, og da fik vi nok se at der var Folk som vilde til Amerika!...Saa gik vi med jernbanetoget Kl to og enhal og kom til Liverpol Kl 9 om Aftenen. Ja, det var virkelig en lysttur at følge jernbanen og bese England, og der var utalige Byer vi reiste forbi, man kunde nesten blive bange da toget gik igjennem den ene tunel efter den anden. Liverpol den 18de/4 Ærbødigst Mathias Madsen, Marit Madsen. Lev vel. Eau Claire den 20de Mai Kjære Fader! Jeg kan aldrig fuldtake Gud for den store Glede det er for mig at jeg ennu engang kan faa skrive til dem mine kjære om at vi er kommen til vort Bestemmelsested. Skjønt det blev dog en lang og haardbar reise for oss til Amerika thi den blev jo 6 Uger for os. Me får vite at dampskipet Misisippi gjekk frå Liverpool den 20. April. Etter at emigrantskipet hadde vore innom Irland for å ta med irske utvandrarar, starta dei så på overfarten. Dei vart no hefta av sterk storm nokre dagar før dei gjekk over Atlanteren. Men då dei var komne inn under Nyfundlund vart turen meir dramatisk:...du blev der saadan Taage og Drivis baade smaa og store som Fjeld 103

102 Emigrantar frå Holm sokn før utreise frå Bergen i Bak f.v.: Karl Sandnes, Knut Seljevold, Asbjørn Holm, Sverre Landre, Ole Alfarnes, Sigvald Sandnes og Ingvar Langnes. Framme f.v.: Søskena Mathias, Helga og Gudrun Flor; Arne Alfarnes. Biletet er utlånt av Aud Flor Sjøholt. saa at Skibet maate ligge stille i et og et halvt Døgn, men som den laa og gav signaler baade Nat og Dag blev vi forskrekede ved at en Engelsk Bark seilte paa os.... den kom med agterenden paa os og slo ind noget af det øverste i Siden og en Del af Rekverket. Denne kollisjonen gjorde ikkje noko stor skade. Verre vart det då dei kom inn i eit område med tjukk drivis, der dei vart liggjande fast fleire dagar. Under forsøk på å gå på isen med båten fekk den fleire alvorlege skader i skroget, men kom seg til slutt laus frå ismassane... vi kom ud af Isen som ved et Guds Mirakel, og da var vi komne saa langt at vi saa et Fyrtaarn, og det var da stille Veir saa at vi troede da at være uden for al fare. Men da blev kjætting og Anker og alde Pasagere 104

103 komanderet agterud paa øverdæket, men den synkede aligevel ned forud og høit i Veiret Agterud, men fik dog stoppe det ved at senke et Seil ned udenfor saa dem fylte med Seil og Planker og allehaande saa at han seg sagte frem til Kvebek Søndag den 14de....og sultede igjel havde vi gjort alle sammen hvis der ikke havde været Proviant i lasten, saa dem havde Mel til at lage Brød og saa hade dem isamen Risengrin og Rusiner saa at vi holdt dog livet.... Vi ankom hertil Torsdag den 18de Mai og treffede Knut strax. Mathias Madsen Langnes 24 år seinare var det brorsonen Jakob Jakobsen Langnes ( ) som skreiv heim etter å ha reist over til USA. Me tek med nokre utddrag frå kva han hadde å berette frå turen. Her kjem det fram at reisa gjekk lettare no, dessutan var det mange kjente som allereie var etablerte i Midtvesten som venta når ein kom fram. Minneapolis 29de Mai 1906 Kjære Forældre! Jeg skal forsøge at skrive nogle ord, saa de for høre hvor det gik til paa reisen hid. Jeg kom hid Søndag eftermiddag kl 3, og blev paa Stationen mødt af mange kjendte; Peder Slemmen (utv Min kommentar.), Matias Slemmen (utv. 1901) Anders Slemmen (utv. 1905), Kåre Strømme, Ole Holm-Myraa (utv. 1885); saa jeg blev godt modtaget. Jeg blev altsaa med P hid til Røvik og her traf jeg Marit (søstera som utvandra året før) ogsaa. Skipet Saxonia hadde gått frå Liverpool den 15. mai med oppimot tre tusen emigrantar. Etter å ha vore innom Island for å ta med kring 500 pasasjerar derifrå, sette dei over Atlanteren. Overfarten gjekk godt:... Vi var 9 døgn i Atlanteren, kom til Boston den 24; det 6te døgn havde vi taage, saa det gik ikke fort frem, den laa nesten stille sommetider, og fløited gjorde den i vert minut, vi paserte den dag ogsaa et stort isbjerg (drivis) omtrent saa stort som Holmsholmen....Fra Boston gik vi kl 4 (samme dag, altsaa torsdag) til Bufalo, derfra til Chikago hvor vi maatte skifte tog hidtil.... I gaar var jeg ude og saa 105

104 hvor P. Slemmen arbeider, det er paa en stor Sagmølle....Jeg har ikke været ude og treft Signe Holm (utv. 1905) endnu, jeg skal nu snart gaa og bese hvor Marit har sit ophold og ligeledes Signe og Synøve Horsgaard. Til slut hilses de alde hjemme fra mig Jakob. Det hadde vorte lettare å ta steget «over dammen» no etter hundreårskiftet. Likeeins var vona større for å få sjå heimbygda att; då det no vart mykje vanleg å kome heim ein tur. Jakob kom attendes til Noreg ein gong, så seint som i 1961, medan ingen av den første generasjonen med utvandrarar frå Langneset nokon gong kom til gamlelandet att. Kven var det som utvandra? «Men Udvandringen til Amerika maa desværrre betragtes som en stor landsulykke, og blant Ungdommen synes den desværre snarere at tiltage end at avtage» Frå Holm sokn var det både kvinner og menn som reiste. Men mennene utgjorde med sine 70% den største delen. Ein del som vart større til lengre ut i perioden me kjem. Til dømes var heile 75% menn av dei som reiste det første tiåret etter Amerikabillett kjøpt i Ålesund i 1905 for søstrene Berta og Johanne Sæbø. (Utlånt frå Romsdalsarkivet, O 3853.) 106

105 Amerikabreva var kjærkomne å få tilsendt for dei som var att heime. hundreårskiftet, eit tal som avvik ein heil del frå den noko jamnare fordelinga mellom kjønna ein finn om ein ser landet under eitt. Når det gjeld alder på utvandrarane fell den inn under landssnittet. Like over 350 personar av heile soknets utvandrarmasse på vel 400 var mellom 16 og 35 år. Kvifor reiste dei? «Da jeg erfarer af eders brev at en del av dine børn har i tanke at forsøge Onkel Sams Land eller America, vil jeg verken tilråde eller fraråde men just sige hvad erfaring har lert meg......og måske se fremtiden lige saa lys for sig som i Gamle Norge, og maaske komme til en mer selvstendig stilling, da man her har lettere for at forskaffe sig et hjem, om dog iførstningen maaske nok saa tarveligt.» Eit av hovudspørsmåla blir sjølvsagt kvifor ei slik mengd forlet heimbygda. Eit visst perspektiv på omfanget kan ein få om ein ser på at dei vel fire hundre som utvandra kom frå eit område som til dømes i 1880, då folketalet var på sitt høgaste, hadde eit folketal på vel eit tusen. 108

106 «Jeg sender en money order, da jeg skjønner smaagutteme skal have som et lidet juletræ til jul, og saa tenkte jeg det skal da ikke meget til for at glade de smaae. Du kan kjøbe hver av dem en liden ting. Og saa faar du kjøbe lidt tobak til dig og kafi til mor» Kva kunne gjere at til dømes heile 16 mittetdalingar emigrerte frå heimbygda berre på eit år i 1888? Faktumet at dei fleste som oppgav Holm sokn til fordel for Amerika var unge og arbeidsføre menneske i sine beste år, peikar sjølvsagt på det at det var ei arbeidsutvandring. Med ei bygdabefolkning som hadde auka jamnt og trutt gjennom heile 1800-talet auka òg talet på dei som ønskte seg eit levebrød frå dei same ressursane. Folketalet auka, trongen til nye levebrød auka; - og utvandringa auka. Jordbrukssamfunnet, sjølvsagt for mange kombinert med fiske, som prega bygdene Mittet, Holm, Holmemstranda og Rødven kunne ikkje absorbere fleire, og kombinert med gode meldingar frå Amerika vart utvandringa løysinga for mange. Vona om betre levekår drog dei. Her må takast med at det likevel ikkje berre var dei utan ein gard å ta over som emigrerte. Mange sat på odel, men tok nokre intektsbringande år i Amerika før dei vendte attendes og tok over heime når det høvde med eit generasjonsskifte. Mang ein amerikafarar kom heim att med oppsparte dollar, nye idear om byggjeskikk, reiskap og driftsmåtar. Som eit døme kan det nemnast at av dei kring 90 utvandrarane frå Rødvenbygda kom over 20 att, - altså om lag ein fjerdedel. Halvparten av dei att vart 109

107 gardbrukarar vel heime i Noreg. Det har og vore peika på at det ikkje var dei aller fattigaste som forlet heimbygdene; då det var behov for ein viss fysisk, og ikkje minst psykisk, kapital for å ta avgjerda om å freiste eit framandt land på andre sida av Atlanterhavet. Om ein ser utvandringa i høve til dei generelle økonomiske tidene i Romsdalen på same tida, viser det seg at utvandringa var størst når årringane var tynnast. Jordbruket spela framleis den dominerande rolla i bygdene me tek for oss, berre eit snev av salshandverk var å finne, ingen industri. Folket måtte framleis setje sin lit til kva åkeren og fjorden gav. Dei gode fiskeåra frå midten av hundreåret gav seg, og kombinert med folkeauke, gode meldingar frå Amerika og svingande jordbruksår førte dette med seg at ameikafeberen slo over bygdene. Soleis kan me peike på at det er godt samanfall med den aller største utvandringsbølgja frå soknet på slutten av 1880-talet, då folketalet Og var størst, og dei innberettningane amtmannen i Romsdal sendte til styresmaktene: «... hvad 1885 angaar, nærmest maa betegnes som et misvekstaar ; Befolkningen lever i Regelen tarveligt.» 10 Same mønsteret kjem fram om ein til dømes ser på talet på tvangsauksjonar eller på kor mange som mottok fattigomsut. På midten og slutten av talet er det veldig godt samsvar mellom dei dårlege økonomiske tilhøva og eit høgt tal på utvandrarar frå desse bygdene. Ikkje på noko anna tiår gjennom heile hundreåret var det eit så stort tal på tvangsauksjonar eller «fattige som understøttes i løbet af Aaret» i Veøy herad. Etter hundreårskiftet finn ein ikkje slike samanhengar når det gjeld emigrasjonen frå Holm sokn. No kunne mange reise under dårlege landbruksår, og tilsvarande få under gode år. Dette kjem nok av at moderniseringa hadde kome lengre no. Det var fleire føt å stå på. Amtmannen berettar om auka etterspørsel etter landbruksmaskiner og om at omlegginga frå åker til eng hadde skote fart. Likeeins hadde det voneleg vorte litt romslegare i bygdene for dei som vart att etter at befolkningsoverskotet var komne til Amerika. Husmannsklassa var mest vekke, fleire livnæra seg med handverk og forhåpentlegvis hadde mange fått betre levekår på andre sida av Atlanterhavet. «Men det er ganske sikkert at alle som Forlader Hjem og Fedreland vil 110

108 bere et stort savn i lang tid. Enskjønt jeg for min del ikke kunde have andet at vente som reiste saa ung og kom iblandt vilde fremmede, ikke et eneste liv som jeg havde set før at tale til, men Gudske lov og tak jeg har hat dagligt Brød og veret frisk, og det er alt jeg vil forlange her i Livet.» 11 Litteratur: Engen, Arnfinn: Utvandringa - det store oppbrotet, Det Norske Samlaget, Oslo Folketeljingar 1801, 1865 og Helland, Amund: Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet - Romsdals Amt, Aschehoug, Oslo Hunnes, Magne: «Rødvendalingar som utvandra til Amerika», i Rødvenboka, Rødven Bondelag, Otta Langnes, Mads: Utvandringa til Amerika frå Holm sokn, storfagsoppg. i historie, NTNU Møller, Hans T.: Udvandringen (særtrykk), Molde NOS: Fattig-statistik for Romsdal Amt , Kirke- og undervisningsdepartementet/det Statistiske Centralbureau, Christiania. NOS: Folkemængdens Bevægelse. Hovedoversikt , Det Statistiske Centralbureau, Christiania. Olafsen, Olaf: Veøy i fortid og nutid I og Il, Veøy Hetradstyre, Norheimsund Romsdal Sogelag: Romsdalinger i Amerika, Romsdal Sogelag, Molde Solemdal, Arnold: Bygdebok for Holm sokn I og II, Bygdeboknemnda for Holm sokn, Molde Utvandringsprotokolla frå Bergen: Bergen Hamn : Utvandringsprotokollar frå Kristiansund N Hamn. Utvandringsprotokollar frå Trondheim: Topografisk register til Trondheim Politikammers utvandringsprotokoller Utvandringsprotokollar frå Ålesund Hamn. Utvandringsundersøkjing igangsett av Romsdal Sogelag I Romsdalsarkivet, Romsdalsmuseet. 111

109 Notar: 1 Utdrag frå amerikabrev sendt heim til Noreg av Jakob J. Langnes, mai Desse «bølgjeinndelingane» er bygde på kva T. Pryser skriv i Norsk Historie , s 59, Oslo Amerikabrev frå Jakob J. Langnes, Referert etter: Semmingsen, 1.: Veien mot vest, s. 77, Oslo Billetten førehandsbetalt og heimsendt av nokon som allereie har utvandra, og tent opp nok dollar til å få over ei søster eller ein bror. 6 Tala for Noreg er henta ut frå NOS: Oversigt over de viktigste resultater af de statistiske tabeller vedkommende folkemængdens bevægelse. 7 Utdrag frå amerikabrev sendt av Knut M. Langnes, desember Møller H. T.: Udvandringen, særtrykk frå Nordmannen, s. 1, Molde Utdrag frå Amerikabrev sendt av Knut M. Langnes, NOS: Beretninger om Amternes Oeconomiske Tilstand i Aarene , Departementet for det Indre/Statistiske Centralbyraa, Christiania/Oslo. 11 Utdrag frå amerikabrev sendt av Knut M. Langnes, juni

110 Fortellinger og opptegnelser av Hilmar Bersås Fortsettelse fra Årsskrift 1999 Hilmar Bersås var født i Amerika i 1892 og kom sammen med sine foreldre til Eidsvågen i I 1923 reiste han over til Amerika igjen, og kom aldri mer tilbake. Fortellinger og opptegnelser skrev Hilmar ned på sine eldre dager. I årsskrift 1999 står hans barndomsminner fra det første Amerikaoppholdet. I år tar vi med noen av de Småstykker, som han selv kaller dem, som handler om tiden da han bodde i Eidsvågen. Hilmars norsk-amerikanske språk er beholdt. Han hadde gått på amerikansk skole, men måtte som 9-åring lære seg norsk da han begynte på skolen i Eidsvågen. Stykkene er utvalgt av Dag Skarstein. Bautasteinen Eidsvåg ungdomslag som jeg var medlem av foreslog at vi måtte sette opp en bautastein til minne om Bjørnstjerne Bjørnson (dikteren). Dette ble vedtatt og steinen skulle settes opp ved Nesset prestegård. Vi visste ikke hvor en slik stein kunde finnes, men alle var enige om at det burde være en pen bauta. Efter nogen fjellturer så alle efter en slik sten, men det blev ikke nogen nævneverdig sten funnet. Så blev det spurt at Ole O. Holen visste om en sten på nordsiden av Grønfjellet oppe i fjellsiden ovenfor Næverlidvatnet. Så blev der valgt en komite for at overse stenen, og de mest sakkyndige blev valgt, derefter blev nogen av gårdbrukerne spurt 113

111 om å gå med. Så drog dem til fjelds med Ole Holen i spitsen, da dem kom opp til stenen og så den måtte alle erkjenne at dette var et mønster av en sten. Den var mellom 3 til 4 fot bred, tommer tykk, og ca 20 fot lang, sidene var ganske jevn, det var som naturen hadde laget den til bauta. Alle var enige om at nogen bedre kunne ikke finnes. Stenen var i andre ord færdig for innskrift. Det største spørsmålet var å få stenen ifra og til Eidsvågen. Mange ting blev foreslått og efter dette ble det rapportert til ungdomslaget. Der blev det drøftet på neste møte. Det blev besluttet at et par snedkere og nogen andre skulle se hvad som kunne gjøres efter at de hadde fått dette forslag som komiteen hadde utarbeidet, med hjelp av disse gårdbrukerne som hadde sett stenen. Jeg tror Petter J. Teigset var en av snedkerne, om jeg husker rett. Dem fortsatte arbeidet der i fjellet for en tid, og fikk tilslutt færdig anlægget. Der blev satt en dato at alle som kunde finne tid fra ungdomslaget vilde møtes den morgen og ta med taug, taljer, rep osv. Da naboene fikk høre dette vilde dem være med, både unge og gamle. Vi drog til fjells en kald, klar morgen. Det var riktig en stor mandeskare, det var skare-sne hele veien. Da vi kom til stenen hen ved 10 tiden om formiddagen, måtte vi se stenen over og beundre den. Disse arbeidskarene hadde bygget et slags Molaværk av en slæde(støtting), av tømmerstokke var den fabrikkert, så den var forsvarlig sterk til at holde stenen. Jeg husker alle disse ældre som var tilstede, som vi var glad for å ha med oss. Vi løftet opp stenen på kant og satte slæde-molaværket under, og la stenen tilbake på slæden, så blev der satt kjæder og rep rundt den og da den var forsvarlig festet blev der holdt et møte. Der var så mange tilstede der man festet taug og taljer til skeden på begge sider, mange taug ifra sidene til slæden og bakom. Først måtte en dra stenen en meter, derefter var det bratt nok - bakkeheld - så da gjalt det at holde igjen derefter. Jeg husker vi hadde med oss en god rådgiver, nemlig Ole K. Nesset. Han sa: Dere kan ikke holde denne stenen når den kommer i bakken. Den eneste utvei er å åbore den. Dermed menes at en tar tørn rundt trærøtter eller trær og slakker av lidt etter lidt. Ole vilde at vi skulde ha et par 3 slike liner og ta et par tørn eller mer rundt træstammene og slakke av forsiktig, og siden flytte et efter et av taljene efter som stenen kommer ned ad bakke. Men mange var så ivrige og mente at med slik 114

112 mandekraft var det ingen sak at holde stenen tilbake. Vi hadde omtrent meter av bakken igjen og når vi fikk stenen så langt var den på nogenlunde flat mark. Men Ole sa at en kan ikke holde den i bakken, sneen er hård nesten som is, sa han, og dere har ikke noget fotfeste, men dem var så ivrige, mest de yngre karer, at der var ikke noget spørsmål om dette. Så begynte nogen med træstolper og taug at dra stenen fremover, og alt gikk bra frem til bakkeheldet. Kommet så langt begyndte dem at putte seg i stilling, mange taug bakover, og 8 til 10 mann på de lengste taug, og fra 4 til 6 på de korteste, så der var mænd i store opptog bak slæden og rundt den. Så blev nogle mænd sendt for at få den på glid med staur og våg. Jeg var på et taug hvor der var en 12 mand, nr. 3 ifra enden på tauget. Da løsnet dem stenen med forsiktighet og tilslutt kom den på glid, ganske svakt til at begynde med, men så begyndte den at øke farten mer og mer, da blev vi så lette i taugene. Jeg forsøkte at holde igjen alt jeg kunde men måtte samtidig følge med farten av stenen, tilslutt var alle mand i fuldt sprang så fort dem kunde springe, og samtidig gled vi alle på denne glatte skaresne, vi hadde ikke beregnet dette. Mens vi alle var i fuldt sprang tror jeg ikke vi holdt tilbake så meget som 100 kilo. Så begyndte balladen - den ene efter den andre stupte og dem som var bakenom faldt over dem som allerede hadde faldt så der var hand over hel og hode imot hode. Halvparten lå nu i en haug på sneen og dermed slet den sig ifra oss. Da hadde den god fart - ingen kunne springe så fort, tilslutt så jeg slæden svævet fritt i luften en 34 meter fra bakken, som en skihopper seilte den gjennom luften og holdt seg på rett kjøl. Når den slog ned på bakken kom den rett ned på et lite svaberg med et voldsomt klask og bakk av i midten. Vi gikk ned og så på, halvparten av stenen var fremdeles på slæden mens den andre del lå løs. Vi ble meget mismodige over hvad som hadde hendt, men det var ikke noget at gjøre ved, vi tok ut vår niste. Jeg hadde etpar brødskiver i lommen som var frosset hård i kulden, jeg åt dem mens tennerne kjølte i kulden. Efter spisetiden var over blev rep, taug, talje og annet taget hjem. Jeg tenker mig om en kan finne plassen, så ligger halvparten av stenen på molaverket til denne dag. Efter at vi kom på hjemvei blev det bestemt at alle skulle se efter bautastein og om en oppdaget en, måtte det berettes til ungdomslaget. Passiaren kom da lidt mere til live for der var endnu håp, så kom passiaren i god gang igjen. Jeg husker en som ikke hadde noget at si for øye- 115

113 blikket, hans navn var Ole Nesset. - Det var jo en lykke at ikke nogen slog sig fordervet eller blev drept den dagen, for ofte tar det mindre end det, så alle kom hjem, så å si uskadd - nogle hadde blå kuler i fjeset med litt næseblod. Der blev fortsatt at se efter bauta. Lenge der efter blev der fundet en ganske bra bauta som var en del mindre i lengde. Denne sten var mere ugjevn og en måtte ha et par steinarbeidere til at gjevne den. Om jeg ikke husker feil blev den fundet ute ved Troldmyr et sted ovenfor bygdeveien. Gustav Wahlstrøm og Iver O. Brekken (Stornæs) var stenarbeider og disse fikk jobben og skape til utsiden av bautasteinen. Det tok dem en del dage at få den ferdig, og tilslutt blev der gitt ord om at møtes en dag og ta den over til prestegården. Så møttes der en hel del med ungdom og ældre og begyndte at legge den på slæde og støtting. Stemningen var høy, jeg tror nogen hadde en sup eller to på lommen. Da stenen var bundet fast blev mange sterke taug fæstet til slædene, og så begyndte marseringen. Ole Nesset var tilstede der også, og der blev iakttatt megen forsiktighet nedover disse bakker og brækker der, så bar det innover forbi Høvik og oppover Hargaut-haugen. Dem var redd at sette hest foran stenen på alle vone at noget skulle hende, og at det muligens kunde gå verre end med lille Blakken som hadde ulykken nær Kværnberg og blev slæpt eller draget ned i avdjupet, nær en plass som hadde navnet «Hæl-vete». Denne lendsmannsbrækka som dem kaldte den nemlig (Hargautbrækka) var mere bratt end Hammervoldbrækka og der gjaldt det forsiktighet. Veien var god og tørr og innover bar det i vei, alt gikk utmerket, og stemningen øket stadig, og disse som hadde en sup på seg var meget godhjertet mot sine venner, folk og barn kom ut på trappene og så efter toget. Der var en masse med hjelp tilstede og flere kom og slog følge, jeg husker nogen sat på stenen når den drog forbi Plassaskiftet og rundt vågen bar det. Kvinner og barn og gamle sat i glas og dører og utenfor husene og så efter denne begivenhet. Det var sang og latter i laget. Dette var en uforglemmelighet for dem som var med og tilslutt kom da stenen frem til prestegården. Sogneprest Helland som den gang var prest i Nesset kom også ut og halte i en tamp opp siste stigningen fra bygdeveien til prestegården og til plassen hvor den nu er. (På baksiden av stenen har disse stenarbeideme hogget inn: Ja vi elsker dette landet. Reist av ungdom i Nesset). Dette var virkelig en festlighet 116

114 at oppleve og alle gikk hjem fornøyet og glad. Da jeg var i års alderen fikk jeg anledning at se og høre Bjørnstjerne Bjørnson. Han holdt en tale til folket i bygden ifra trappen til Sverdrups hotell i Eidsvåg, hans hustru var også med. Med bautaen var vi nu ferdig unntagen av at stenen blev oppsatt og avduket senere av fylkesmann Oddmund Vik under ungdomsstevnet som blev holdt om sommeren. (Se Årsskrift 1981, s , for en annen versjon av samme hending, skrevet av Trygve Holen) Bryllup og rypejakt Det var senhøstes med sne i fjellene, ganske mye nysne. Jeg med mange andre blev budne til bryllups av Thea Hammervoll og Alfred Barsten. Dem hadde gammeldags bryllup som varte i 3 dage. Jeg husker hvor meget folk der var, dem hadde den gamle røkstuen full, likeledes huset ovenfor veien, og så fikk dem rådighet over ungdomshuset som lå like ved og alle hus var fulle av gjæster. Anders Klokseth var kjøgemester i skålbryllupet eller «mundskjenk» som dem kaller en slik. De ældre folk holdt sig mest i røkstuen og øvre stuen, mens vi ungdommer holdt oss mest i ungdomshuset. Der var musikk, sang og dans og så meget ungdom. Vi lekte oss der både om dagen og til ut på natten, der var få som likte å skille sig fra så mange glade ungdommer, og der hadde vi vår frihet. Når en vilde spise gikk vi til røkstuen hvor bordet stod ferdig dekket til en hver tid, og så var det mange som likte at se «mundskjenken» som stod ved døren med karaffelen, mange av oss gikk hjem og sov nogle timer, og så tilbake neste dag osv., men der var mange av gjestene som hadde husly der hos det gjestfrie Hammervollfolket. En var alltid velkommen til Hammervoll, både unge og gamle, så ofte var jeg der inne hos dem i denne koselige røkstuen. Dem var sikkert alles venner, som en vel må vente lenge på at finne make til. Vi ungdommer hadde røkstuen ofte til fester og en svingom iblant. Dem likte å se ungdommen leke sig og ungdommen likte dem, og vi holdt dem ofte oppe nesten hele natten. Jeg hadde været i dette bryllupet i 2 døgn, da samsnakket Lars Dalsbø og mig at vi skulle gå på jakt 3dje dagen og se om der var rype oppe på Grønfjellet. Sneen hadde da helt smeltet bort i mildværet som kom med varm vind, så nysneen forsvandt i en fei. Vi var 117

115 velkommen til at være bryllupsgjester lengere. Vi takket alle for godt selskap og gjestfrihet og neste morgen møttes vi, Lars Dalsbø og mig. Dalsbø hadde rundt 16 laddede patroner, og jeg hadde omtrent det samme. Vi gikk oppover fjellsiden og over Grønfjellet, men så ingen fugl. Rypen hadde plukket all brun fjær av sig i nysneen. Vi så en masse med brun fjær rundt oss og til slutt kom vi opp i nærheten av Skålvatnet og gikk bakover oppe på fjellet. Vi fikk da se at fjellet var helt hvitt av rype, på tusenvis som dekket store strekninger av fjellet. Ikke noen av oss hadde sett så mange ryper på en gang på noe fjell. Så bar det til at skyte fugl. Vi gikk helt inn til skuddhold uten at skjule oss og skjøt dem av sten og berg. Vi brukte opp ammunisjonen alt for fort, men forsøkte at få 2 eller 3 med i ett skudd, som vi gjorde iblandt. Vi fandt all denne rype i 11 tiden på formiddagen og kl. 1 eftermiddag var vi uten ammunisjon og måtte gå hjem. Da vi gikk utover fjellet sat rypen inden et stenkast og så på oss, ofte nærmere enn skuddhold, det var liksom at fuglen visste vi var harmløse. Vi hadde mellem 20 og 30 ryper hver, så det var den beste jakt vi nogen tid hadde gjort på et par timer. Jeg er sikker på at Lars Dalsbø husker den tiden. Vi bestemte oss at holde taushet. Vi gikk ut i vågen på eftermiddagen og kjøpte oss en masse med ammunisjon. En måtte være forsiktig så ikke alle de andre skytterne fikk vite om det. Dalsbø sa at jeg kunde ikke skjule dette til min far som så vår fangst - dette var jo spøk av Dalsbø. Neste morgen gikk vi tidlig til fjells, da hadde hver av oss med en 50 laddede patroner og vi hadde fjellet for oss selv et par dager, men efter all denne skyting hørtes i fjellet spurtes det. Vi skjøt all den rype vi kunde bære hjem og gikk hjem i 3 tiden på eftermiddagen. Det var riktig liv i Grønfjellet de dage. Der kom mere og mere skyttere hver dag og tilslutt var der en tredve firti av oss, og der var en kanonade hele dagen. Vi holdt rypeflokkene i luften til en hver tid, når dem satte sig på et sted, var det alltid nogen nær til at skyte på dem, således holdt vi dem flyvende, nær hele dagen. Til slutt blev rypen trøtt av dette og den ene flok efter den andre fløy av fjellet i retning mot Reinsfjellet nær Kristiansund. [...] dermed kom jakten på Grønfjellet tilslutt foreløpig. Nogen dage senere gikk jeg med far igjen til Grønfjellet, men der var lite med vildt og når vi løste skudd på dem, fløy dem straks av fjellet. 118

116 Far så efter dem i kikkerten til de forsvandt. Han sa til mig at det kunde være verd et forsøk at gå til Kjærringfjellet og i 10 tiden eller senere begyndte vi turen, det tok en time eller mere før vi kom opp på fjellet. Vi så ikke en eneste rype, men fortsatte bakover fjellet, fra den ene fjelllegd til den andre for en times tid. Vi så ikke noget vildt, men der var en masse med fjær. Vi var kommet bak på fjellet så vi kunde se Fosslågen nede i dalen. Vi hadde nu omtrent gitt opp at gå lengere, men jeg likte at se baksiden av fjellet som var bare en 10 minutters gang fra oss. Jeg sa til far at han kunne sette sig ned og hvile medens - Han begyndte at skyte, men der var ikke anledning at sikte så han skjøt i vilden vei, han var så nervøs at jeg tror han visste ikke hvad som gikk for sig. Der var formeget fugl for han, jeg så fuglene fløy over ham for ca. 5 minutter som en snebre i luften, jeg var også nervøs over dette, en uventet hendelse. Vi begyndte at sanke opp så mange vi kunde finne skudt og så fulgte vi efter overbegeistret, nedover fjellet og nedover mot lavere flatland, skjøt fugl i alle retninger og efter en 1/2 times gang var vi nede på nogen bare hauger som er beliggende ovenfor lia som går ned til Fosslågen, vi var ganske nær «lågen» da, og så begyndte fuglen og trekke sørover fjellet og vi fulgte med, gikk helt åpent efter dem og skjøt når vi var nær nok. Om jeg hadde et billede av dette vidunderlige av hendelser, så vilde jeg gladelig gi kroner for det. Slikt får en vel aldrig se mere der i fjella, jeg tror det var året 1915, men kan ikke si for sikkert. Denne slags rype vi skjøt trodde mangen kom ifra Russland eller Finland under første verdenskrig, for at undgå denne gass som blev brukt i krigen, og røken av bomber, miner og anden gift innblandet i luften, som også brakte spanskesyken til Norge. Denne rype hadde lengere hals, var litt større enn almindelig fjell-rype, dertil var føtterne annerledes og øinebrunene så det var ikke den almindelige av vår fjellrype. Vi skjøt så meget vi kunde bære, jeg hadde 36 og far 48 - så det var sandelig en stor jakt på 5 til 6 timer. Det hadde allerede begyndt at bli mørkt før vi forlot jaktfeltet, den dag glemmer jeg nok aldrig., liksom de følgende dage der på Kjerring-fjellet. [...] Vi gikk daglig til dette jaktfeldt for en ukes tid, så fortalte vi våre jæger-venner om det og der blev snart flere.. Vi reiste hjemmefra i mørket om morgenen og kom hjem i mørket med all fugl vi kunde bære hjem. Det tok oss nær 2 timer til jaktfeltet, og lengre på hjemveien. Efter et par ukers jakt var der mu- 119

117 lig skyttere der. Edvard I. Høvik og far var konkurenter. Edvards fader gikk med for at bære ryper, og min broder Olav eller Bernhard gikk med far for at bære fugl. Når disse høskyttere hadde skudt en 6-7 ryper blev dem levert til bæreren som fandt en gjæmmeplats for dem, så fulgte dem vider med og sanket opp fugl, så dem hadde 2 eller 3 lagerplatser stasjonert langs fjellet før vi gikk hjem. Jeg hadde ingen bærer, for når jeg hadde nok satte jeg mig ned og tok det rolig.[...] Jeg husker en dag at omtrent 30 ryper satte sig på en flat sten, dem var pakket helt sammen, min far sa at det var forlangt at skyte dit. Han drog sig lidt nærmere, og lot skuddet gå. Jeg så dem faldt ned rundt stenen, han sanket opp 10 stykker og en anden var skamskudt, og fløy ut over fjellkanten [...].Jeg husker en dag at far skjøt 60 ryper, det var hans rekord. [...] Efter omtrent 3 ukers jakt der, måtte jeg slutte for at arbeide på en skofabrikk i Kristiansund hos Kristoffersen. Før jeg reiste var der vel en skyttere der, ifra Eidsvåg og Nordmøre og fra Osmarken, og nogle sportsmend fra Kristiansund og Molde. Denne jakten varte 6-7 uker, da kom der sne og så blev det slutt med jakten, men rypen fløy ikke bort derfra, og av all den fugl som vi skjøt var der bare en dråpe i havet. Ja dette var en jakt som spurtes fra et prestegjeld til de andre, og de som var der på jakt vet alt om dette av dem som lever til denne dag. Det vil sikkert ikke forglemmes av dem som tok del i et slikt ualmindelig jaktfeldt. [...] Blakken og kornlasset Jeg vet ikke hvorledes der er der i Eidsvågen nu. Da jeg levet der brukte dem at kjøre til kværnen og male korn om natten. Det så ut til at malingen gikk best for sig i mørke og koldt vær, helst når veiene var helt frosset opp med glatt stålis. En kunde ikke komme ut på isen uten at være skarpskodd med isbrygder eller skøyter og med hest ikke mulig uten å være skarpskodd. Her er hvad en hadde at gjøre i slike istider, ta ut hesten som var skarpskodd, sette den for lasset, en hadde skøyter eller isbrygder, så hadde hver mand et taug fæstet på hver side av sleden for at holde den på veien. Slik måtte en gå i mørket foruten noget lys, på halvmilsvis i kuldegradene, mørke og is. En skulle tro det ikke var nok med kværnvand i kulden, men dette var ikke tildelle, alt var i orden, is, mørke og kulde. Om en ikke kunne få bruke kværn ute på Kvernberg så 120

118 måtte vi gå til Meisal og dette var oftest nattearbeid, med is og holke all over, dersom en ikke hadde styretaug vilde sleden gli over veien til sjøss og dra hesten med. En måtte vente på tur. Dersom en hadde et lass med kom vilde det ta en natt og en dag, da det den tid av året er mørke tidlig og som en ser, må en også kjøre hjem om kvelden eller natten i mørke, 2 netter av isholke, kulde og mørke. En av naboene hadde lenge ventet på tur for å male korn, og mens han talte med oss fikk han bud at komme til Kvernberg og bruke Kværnen. Da han ikke hadde hest måtte han låne, eller leie hest. Vi foreslo en liten blakk hest i nabolaget som hadde et forkrøblet øre, øret så ut som en liten harelabb som hengte nedad dens hode. Han fikk bruke den. Blakken hadde vært skarpskodd ikke lenge siden, men skoene var litt sløv, og dermed besværlig for hesten. Jeg syntes synd i Blakken som måtte ut på stålisen i stupmørke, jeg blev sint og forarget når jeg tenkte på slikt dyrplageri. På kværnen var flere av hestene i nabolaget litt sløvskodd, og det var en lykke at dem kom sig hjem igjen helskinnet. Jeg var med min nabo efter Blakken, jeg hadde skøyter og han hadde isbrygder. Vi tok den ut og satte den for sleden, og satte nedover mot veien i bakken, den gled i bakkehellet iblandt og nær falt over oss. Vi var en på hver side og holdt fast. Da vi kom til huset læsset vi sækkerne på. Jeg sa til ham at han måtte forsøke at få en anden hest, men de hester som var skarpskodd var i bruk, så manden hadde intet valg. Han hadde familie og ikke mere mjøl i huset. Nu for at gjøre tingen verre end det var begyndte det å sne - det sneet i mørket. Det var riktig en spøkelsesnatt. Han hadde leiet en av naboene med sig, han hadde også et par isbrygder som var litt sløv, men alikevel brukelig, så drog dem ivei, og snart kunde jeg ikke se dem mere i sne og mørke. På hjemveien tenkte jeg over disse ting. Stakkars mann, han tenkte hvor heldig han var for at få bruke kværnen, som vi skal se. Et stykke fra kværnen var det en meget dyp dal, og nede i dypet var det en overfrosset elv. Veien til kværnen lå like ut på kanten hvor dalen begyndte og var så bratt at det var umulig for nogen å gå ned til elven. Nu måtte begge mand gå på samme side av sleden som var like ut på kanten imot avgrunden. En kunde ikke se veien, men dem visste at Blakken vilde følge veien og så bar det oppover mot kværnen. Kjøreren tendte pipen og i det samme traff sledemeien en isklump som hivet sle- 121

119 den mot djupet, manden som gikk bakerst grep med all makt i tauget, men isbrygdene gled og han falt på rygg og kjøreren kunde ikke holde den alene. Han gled med sleden da hans isbrygder var fulle av sne - nysne - der gikk sleden over kanten med lass og hest og han måtte lade tømmene gå eller følge med. Dem kunne ikke se noget men hørte bjørkeriset brakk her og der og skraping over isen efter sleden og så blev alt stille, så blev der spurt om hjelp i nabolaget og dem kom med lykter og taug, det spurtes snart i nabolaget og der kom nok hjelp. Nogen som var kjendt med landskapet viste hvor en kunne komme ned til elven. Efter 15 til 20 minutter kom dem ned til hest og slede. Sleden var slengt imot en rot et stykke fra elven... Blakken hadde bakføttene i et hull ved en stor sten og lå på siden halvt sittende, men den holdt hodet opp. Dem begyndte forsiktig at løse og løfte, den kunne nesten ikke stå, den var lam i leggene efter at fare ned der. Nogen tok av seg frakken og la den over ryggen, og efter en stund begyndte dem at løfte og bære Blakken og kom endelig opp på flat mark, da gikk hesten igjen. Den hadde ikke benbrudd så vidt dem kunne se, men den hadde revet skinnet her og der. Den ble puttet på stald der og fikk varm drikk og havre, og neste morgen så den bra ut, så drog da en mande-skare sleden opp, og naboen fikk for en gangs skyld male korn ved dagslys. Bjørnen I min skoletid var ganske mange bjørner i omegnen av Eidsvåg. Bjørneskytteren Alnæs tok en tur rundt fjellene på vårtiden iblandt og skjøt nogle av og til, efter dem hadde forlatt hiet og medens der var endnu en del sporsne left langs li og fjell. Alnæs skjøt mange bjørner der i Romsdal. Jeg husker en sommer i slåttetiden at bjørnen herjet fælt i fjellene fra Rødsand ut til Tjellefjellet og lengre ned i lierne. En kveld kom nogle naboer til far og fortalte at dem hadde fundet en sau liggende oppe i Åseterhaugen som var revet en del i brystet. Dem likte at se om min far vilde se efter bjørnen og få utryddet udyret. Det var midt i slåttetiden, og han hadde det travelt med høying, ikke bare hjemme i Skolehagen, men han hadde også tatt på sig en akkord til at slå og høste ind høyet til handelsmand Ole A. Bersås. Petter O. Holen var da hjemme i Holen, han hadde kommet hjem fra 122

120 «Kongens garde» i Kristiania. Holen hadde gått på underoffiser-skole og således hadde han gardetjeneste. Far gikk opp til hans hjem og så ham, de snakket sammen om å møtes om kvelden og drage til fjells på bjørnejakt. Dem beregnet at bjørnen vilde komme tilbake om en 3 til 4 nætter og spise opp sitt bytte. Dem skjøt inn sine rifler som den gang var Krag-Jørgensen rifler, så tok dem med sig niste og gikk til Åseterhaugen om kvelden, og laget der et dække av furugrene omtrent 50 meter fra sauen. Dem hadde med sig blyspisskuler så alt var nu ferdig til jakten. Dem lå der og ventet hele natten så andre og tredje natten, men ingen bjørn var at se. Neste dag kom nogen naboer og fortalte til far at dem hadde hørt bjørneskrik i Kleppen, som er ganske nær Åseterhaugen, det var i 6- tiden om kvelden dem kom og fortalte dette til far, og snart var han ferdig at gå til fjells. Petter Holen og far mødtes almindelig i 9 tiden om kveldene i Åseterdalen. Far så rundt der i knausen og Kleppen, men ikke så eller hørte bjørn, så han gikk tilbake for at møte Holen. Holen kom først der, og gikk i andre tanker helt opp til sauen, og da han var der, plutselig så han en vældig bjørn ligge der og åt av sauen. Dette var alt for plutselig for en alder så god bjørneskytter og alt for nær til at åpne kampen. Petter begyndte at gå sakte baklengs, og nu så han rettelig bjørnen som den var, lengere og lengere bakover, far burde være der også, men hadde ikke kommet. Da Petter kom sig i skjul så han bjørnen fremdeles ligge der og spise. Petter likte ikke at skyte på den før far kom, og efter en 5 minutters tid møtte Petter min far nede under Åseterhaugen og fortalte far at bjørnen lå der ved sauen, dem sprang opp til skjulestedet men all ulykke, bjørnen hadde forsvundet og de så ham ikke noget steds rundt der, dem ventet denne 5te natt og 6te, helt opp til 6-tiden om morgenen, men ingen bjørn kom, dem holdt nu på at gi opp hele jakten, men blev tilslutt enige om at forsøke en natt til. Jeg kan ikke forstå hvorledes far kunde klare dette, da han arbeidet hjemme og for Ole A. Bersås om dagene. Den syvende kvelden gikk dem igjen, og ventet hele natten til klokken 6 om morgenen, far vilde da gå hjem, men Petter sa han vilde vente en times tid lengere. Far hadde tatt nogen skritt på hjemvei, da sa Petter: Hei-hei her kommer bjørnen. De skjulte sig og ventet, og der kom tassende oppover dalen og opp til sauen, den så sig rundt litt og snuste i 123

121 luften og la sig derefter ned og fortsatte måltidet. Men det varte ikke lenge før etpar kuler traff den, den rullet over og de trodde den nu var skutt, men i det samme fløy den opp i raseri, og dem skjøt igjen, da falt den som død igjen, men kom like fort på benene og sprang i retning mot skytteme. Dem skjøt igjen, bjørnen var nu ca. 15 meter ifra dem. Kulerne nu fløy og tilslutt gikk den ned forgodt, da satte den i et vældig skrik og bet over et av kulehullene. Dem sendte den et par skudd til, og da var den ferdig. Far sa at Petter tok av sig hatten og svingte den over bjørnen og ropte hura-hura nu er bingsa dau! Dem gikk ned til bygden, og fikk en tremeigslede med hest, og efter et par timer drog dem til fjells efter den, med en hel skare av tilskuere da dette spurtes fort om morgenen. Guttungene sprang vild imellom husene og berettet om dette og flere av dem gikk med efter bjørnen. Hesten var ikke råd at bruke, den vilde ikke komme bamsen nær, men det gjorde ingen forskjell, da der var plenty mandemakt rundt der. Snart var bjørnen nede i Holen, og så la dem bjørnen over en lang «sagbokk» og labberne hengte ned til marken, det så nesten ut som den stod selv når dem fikk den ferdigfikset. Jeg husker disse lange klør han hadde på labbene. Folk kom fra alle steder i bygden og så den, til utpå eftermiddag. Ja dette var sandelig en opplevelse især for oss gutter og jenter, likeså for de ældre, som vel mange vil huske til denne dag. 124

122 Spanskesjuka Ei farsott som også herja i Romsdal Av Ottar Ødegård Enno lever det nokre som har opplevd spanskesjuka. Mange veit om slektningar som døydde av denne sjuka, og dei fleste har høyrt om denne epidemien som tok så mange liv for vel 80 år sidan. For det var ei mystisk og skræmande sott som rasa over store delar av verda ved slutten av første verdskrigen. Dei krigførande landa sleppte lite informasjon ut, og dette gjorde det vanskeleg både å granska sjukdomen og finna boteråder mot den. Ingen visste sikkert kvar sjukdomen hadde starta. I «Norsk magazin for lægevidenskapen» skreiv Yngvar Utstvedt redaksjonelt, medan dei enno hadde lite kjennskap til farsotta 1) : «Nærmere opplysninger om utbredelse og forløp vil vel komme senere. Foreløpig vites kun, at epidemien i løbet av faa uker kan angripe tusener av mennesker og at epidemien er kortvarig paa hvert enkelt sted, kanskje ikke vesentlig mere end fire uker Hvor den er begynt, vet man ikke endnu; i begyndelsen av mai var den i Glasgow. Om den er begyndt i Spanien kan kanskje være tvilsomt; efter enkelte meddelelser skal den tidligere ha opptrådt i Frankrike». Dette var skrive sommaren I september heldt den same Ustvedt eit foredrag som er referert i 1919-årgangen av «Norsk magazin for lægevidenskapen» 2). Her står det: «- - naar sygdommen har gjort sin tur omkring jorden, trekker den sig tilbake til et helt ukjent skjulested». 125

123 Smittefaren Serleg uhyggeleg var det at sotta var så smittsam. «Cyklonlignende optræden», skreiv Ustvedt. Ein rapport frå ei bygd på Nordmøre fortel illustrerande om smittefaren. Torkel Seip var distriktslækjar i Surnadal. I ein artikkel «Iakttagelser under influenzaepidemien» 3), fortel Seip at han i dei første dagane av november 1918 såg ein eksplosjonsaktig utbrot av sjukdomen i «den lille avstængte dal Todalen i Stangvik. Der hersket i de dage en sterk landvindstorm og folk hævdet bestemt, at sygdommen maatte komme med vinden. Imidlertid fikk jeg rede paa at to ungdomsskoleelever var kommet derind syke av influenza i slutten av oktober Den 2den november avholdtes en auktion derinde, hvorunder hele bygden var tilstede. 2-3 dage senere optræder influenzaen saa at si i hvert eneste hus». Det var diskusjon mellom fagfolka om kva dei kunne gjera for å hindra spreiing av spanskesjuka, til dagleg gjerne berre kalla «Spanska». Dei var samde om at sjuka var smittsam, svært smittsam, men dei fleste meinte det var lite ein kunne gjera for å avgrensa omfanget. Såleis skreiv dr. A. Magelssen i «Norsk Magazin for lægevidenskapen» i byrjinga av ) : «Sygdommens ondartede forløp og det store antal angrepne satte sindene i stært bevegelse og vakte hæftig diskussion saavel i fag- som i dagspressen. Paa nogen steder fandt man at man burde lukke skoler; teatre og forsamlingslokaler; for at undgaa smitte; paa andre steder ansaa man det håbløst at kjæmpe derimot og foretrakk at lægge hænderne i skjødet -». Medisinalmeldingane Frå 1803 har alle norske offentlege lækjarar vore pålagt å skriva årleg melding om helsetilstanden i sitt område til sentrale helsestyresmakter. Desse meldingar gjev sers verdfull informasjon om helsetilhøva. I tillegg til statistikk finn vi her lækjaren si personlege vurdering av helsetilstand og sjukdomspanorama. Det skulle også vera med noko om næringsvegar og klima. Desse rapportar er tekne vare på i Riksarkivet Vi skal her ta med utdrag frå meldingane for dei lækjardistrikt som eksisterte i Romsdal fogderi i 1918/1919. Influensatilfelle er det kvart år. 126

124 Det er det også fortalt om i medisinalmeldingane for Men så kom året Og då er det Spanska som dominerer medisinalmeldingane, men det var først i andre halvår den herja 5). Molde distrikt: H. Chr. Parelius skriv meldinga for Han vart pensjonist det året, og etter han kom Konrad Adolf Haug som i tillegg til distriktslegestillinga også vart utnemnt til amtslæge i Romsdals amt 6). Parelius skriv at det var i juli 1918 han såg dei første tilfelle, og at sjuka kuliminerte i september. Han skriv også slik: «Den angrep mest yngre folk i aars alderen, medens Barn og gamle Folk gik mere fri. Sykdommens Smitsomhet forekom mig mere intens, end Mæslingerne. Inkubationstiden maatte være meget kort at dømme efter den Hidsighet hvormed de forskjellige Medlemmer av Familien blev angrepne». Han skriv elles at Spanska er «den mest ondartede - og stærkest hærjende Farsot, jeg har oplevet». Tala for Molde distrikt: 861 tilfelle. 14 døydde av Spanska i Molde by (8 m, 6 k.), i Bolsø 5 døde. Morten Parelius (son til H. Chr. P.) har også ei melding for 1918, der han melder om 59 tilfelle, men truleg ingen døde i hans materiale. Bud distrikt: Distriktslækjar P. Rambech byrjar meldinga slik:» Medens sundhetstilstanden inden Bud lægedistrikt utover vinteren og vaaren 1918 var omtrent den sædvanlige nærmest ganske tilfredsstillende, fik aarets anden halvdel i høi grad sit præg av den overalt herskende influenzaepidemi». Heile 54 menneske døydde av spanskesjuka i Bud lækjardistrikt det året. Og også her var det dei unge som vart hardast råka. I berre 7 av dødsfalla var pasienten over 40 år. Hans Christian Parelius Konrad Adolf Haug P. Rambech 127

125 Rambech behandla 641 tilfelle av influenza i 1918, og 500 var i tida september-oktober 7). Vestnes distrikt: Distriktlækjaren her var Gustav Bock. Han skriv for året 1918: «Den almindelige Sundhedstilstand har været tilfredsstillende når undtages Den Spanske Syge som først optraadte i September maaned». Sjukelista melder om 397 tilfelle av influenza, og fordelinga ut over hausten ser slik ut: Juli 7, august 18, september 59, oktober 164, november 122 og desember 27. Det var 16 som døydde av Spanska i Vestnes distrikt i Grytten distrikt: Distriktslækjaren heitte Anders Jünge Søyland. Han melder om 519 tilfelle av Spanska og 17 dødsfall (9 menn, 8 kvinner). Også her var det mest i september med 154 tilfelle, og oktober med 227. Frå Søyland rapport hentar vi ut dette om Spanska: «Til behandling kom 519 tilfælder; 318 mænd, 121 kvinder, 35 gutter, 45 piker. Blandt de 318 mænd er medregnet 123 rekrutter på Setnesmoen. Da distriktslegen selv blev angrepet av sykdommen og fik lungebetændelse, der gjorde ham arbeidsudyktig i 4 uker under epidemiens høydepunkt blev distriktet uten læge, saa kanskje størstedelen av de syke ikke kom under behandling. Anslagsvis kan man vel si at 50% av befolkningen blev angrepet. Det første tilfælde optrådte 12. juli hos en tilreisende finlænder; morbiditeten steg jevnt til oktober da den var paa det høyeste og sluttet næsten plutselig i slutten av november». Eid distrikt: Meldinga for 1918 er også her skrive av A. J. Søyland og byrjar slik: «Distriktslægestillingen i Eid har det hele år vært ubesat; distriktslægerne i Nesset og Grytten har fungert som konstituerede i hver sin halvdel av distriktet, således at Veøy herred har vært tillagt Nesset og Eid og Voll herreder Grytten. Som følge av at der ikke har været læge inden distriktet, vil man faa et feilaktig indtryk av sykeligheten ved kun at holde sig til sykelisten, da kun de mere alvorlige syke er kommet under lægebehandling. Der er saaledes kun behandlet 102 tilfælder av influenza, medens sikkert det mangedobbelte antal har været angrepet av sykdommen. - - Der var 10 dødsfald av pnevmoni». 128

126 Nesset distrikt: Distriktslækjar S. Müller skriv i si melding for 1918: «Sundhetstilstanden var i begyndelsen av aaret gjennemgaaende god, men i august begynte der at optræ enkelte tilfælder av influenza, dog i oktober først optraadte den for alvor og paa vanlig vis med grave lungebetændelser Av de 273 anmeldte døde 8. Ofte for ikke at si som oftest laa hele familien samtidig syk og hjelp var ikke at opdrive. Dette gik ikke bare ut over pleien av de syke, men besætningen led ogsaa av mangel paa røkt. Samtidig med influenza Sigurd Müller forekom nogle tilfælder av skarlagensfeber som naturligvis ogsaa gik under diagnosen «den spanske» Mot slutten av 1918 dabba epidemien av, men ein del tilfelle var det også i første halvår av Året byrja i influensaens teikn, skriv Rambech i Bud i meldinga for 1919: «I aarets 2 første maaneder optraadte influenza «spansk syke» endnu temmelig hyppig, senere jevnt avtagende, indtil den utpaa høsten omtrent helt ophørte -». Vi tek med fylkesoversikta for ). I nokre år heitte det Møre fylke (før var namnet Romsdal amt, etterpå Møre og Romsdal fylke). Møre fylke tilfelle av spanskesjuka, 97 døydde. Fordelinga på distrikta var slik (vi tek med berre Romsdal fogderi): Distrikt: Molde Bud Vestnes Grytten Eid Nesset Tilfelle: Døde: I fylkeslækjarens samandrag av meldingane for 1919 les vi mellom anna: «Den i aaret 1918 optrædende epidemi av influenza (spansk syge) fortsatte i de fleste distrikter ogsaa i dette aar. Paa enkelte steder ophørte sygdommen i januar som i Tingvoll, men paa de fleste steder varede den til april, mai endog juni, da den efter flere lægers erfaring ophørte pludselig, men spredte tilfælde blev dog fra enkelte distrikter an- 129

127 meldt hele aaret ud, Sygdommen synes at have været av lettere art end aaret i forveien - dog omtales ogsaa nu lungebetændelse og pleurit - som hyppige komplikationer: I Molde landdistrikt døde 3 unge mennesker paa samme gaard - -. Særlig blev personer som ikke havde havt influenza før, angrebne. I Visdal sogn i Næsset holdtes en julefest 1ste nytaarsdag og allerede 3die nytaarsdag var saagodtsom hele bygden, der er en mil lang, antændt. Merkelig nok viste det sig her flest dødsfald blandt de ældre. Av 59 dødsfald var 11 av influenza (S. Müller). visdal har tidligere været forskaanet for nogen epidemi av influenza» Spanska hadde no fare over heile distriktet. Men somme stader hadde unngått smitten, og dermed flamma det opp her og der også i Vi siterer frå Rambechs melding (Bud distrikt) for det året: «Influenza optraadte fra slutten av januar, tildels med det fra «spanske-tiden» kjendte, temmelig alvorlige billede. Først i Bud fiskevær, flere komplicert med sterke bronchiter i enkelte tilfælder ogsaa bronchopnevmonier. Sykdommen optraadte overveiende i huser som var skaanet under den forrige epidemi; det samme var tilfældet inden en anden av Bud herreds skolekredser hvor den vistnok optraadte paa samtlige de gaarder som hadde gaat fri ved forrige epidemi, og saaledes at i flere huser samtlige yngre familiemedlemmer laa tilsengs samtidig; de ældre gik som regel helt fri eller var ialfald oven senge. Tilfældene var tildels temmelig grove. - - I januar behandledes 12, i februar 59 og i mars 15 tilfælder av influenza, hvorefter epidemien efterhaanden temmelig raskt forsvant. I alt behandledes i aarets løp 97 tilfælder hvorav 8 døde». Dette var altså Bud distrikt så seint som i Til Bud lækjardistrikt høyrde den gongen Bud, Hustad, Fræna, Aukra, Midsund og Sandøy. Dagspressa Dagspressa fylgde med og kan i ettertid gje eit godt inntrykk av «spansketida». Romsdals Budstikke 9) har mange artiklar og notisar frå denne tida. Nemninga som Budstikka brukar på sjukdomen, er interessant nok. I ein notat så tidleg som 6. juli 1918 vert den omtala litt høgtideleg som «Den spanske Influenza». Noko seinare vert nemninga «Den spanske Syke» brukt, men seinare vert den kjende, men lite kjære gjest berre kalla 130

128 «Spanskesyken». I daglegtale på vår dialekt heitte det berre «Spanskå». Flest notisar om Spanska i RB finn vi frå sommaren 1918 og utover. Vi tek med noko av dette, også litt som er meldt frå andre kantar av landet. Første notis gjeld hovudstaden: - 6. juli 1918: Den spanske Influenza i Kristiania breder seg svært, særlig er den slem hvor mange opholder sig på samme sted juli 1918: Fra flere Kanter i Landet meldes om den spanske Sykes store Utbredelse. I almindelighet er den godartet, men i enkelte Tilfælde har den tat slem Vending. I Trondhjem er indtruffet et Par Dødsfald av den juli 1918: Den spanske Syke i Kristiania griper stadig om sig og kræver hver Dag nye Ofre. I Trondhjem er 33 Postbud sykemeldt og i Kristiania sykmeldtes Torsdag Kveld over Halvparten av Betjeningen på Rikstelefonen juli 1918: Den spanske Syke her i Molde har hittil ikke optraadt i nogen større Utstrækning. En 8-10 Tilfælder maa vistnok betegnes som spansk Syke, men det har været i mild grad juli 1918: Mot den spanske Syke skal der være en Forholdsregel å ta, at holde Sengen til al Feber er over og senere at holde sig inde de første Dager. Er man sterkt ungrepet og har man høy Feber vil man føle en betydelig Slappelse efterpaa, og i den tid bør man være yderst forsiktig sept. 1918: Spanskesyken i Molde og Landdistriktene er på retur hvad Antallet av nye Tifælde angaar men der ligger mange temmelig sterkt angrepet og inat var der hele 4 sørgelige Dødsfald, to i byen og to paa Sykehuset - 3 unge Mænd og 1 yngre Kvinde. Ved Istad Kraftanlæg har der i det siste ikke optraadt nye Tilfælder av Spanskesyken. Der er ialt død 4 Arbeidere derfra, hvorav to begraves i Molde idag sept. 1918: Spanskesyken er slem nu. Paa Setnesmoen er indtruffet et nyt Dødsfald. Her i byen indtraf igaar et Dødsfald (en 19 Aars Gut) sept. 1918: På grund av Spanskesyken har Amtsprovianteringen git Tillatelse til Salg ogsaa av Hvetemel til Syke mot Anvisning fra Rationeringskontoret sept 1918: Trondhjem. Den spanske Syke brer seg uhyggelig. Skoler er lukket. En Række Dødsfald er forekommet. Sykehusene er overfyldt av Pasienter lidende av Eftersykdommer. 131

129 Ein annan notis same dag gjev uttrykk for syrgjelege tilstandar også i Molde: Spanskesyken raser fremdeles. Legerne kan ikke overkomme at yde Hjelp til alle i rimelig Tid. Sykdommen synes aa være farligst for større Børn og for yngre Folk. Flere Verksteder er stengt. Det skal være faa Huse, hvor der ikke er en eller flere sengeliggende. Flere Steder ligger hele Familien. Både skular og arbeidsplassar kunne altså verta stengde somme stader. Same dagen stod i RB også dette: Spanskesyken har ogsaa medført at romsdalske Songarlags Stevne paa Vaage maa utsættes. Men slike restriksjonar er ikkje konsekvent gjennomført, og inne mellom dei dystre meldingar om sjukdom og død finn vi kunngjeringar om songarlag, bondestemne og skyttarsamlingar. Dei fleste ting måtte gå sin vante gang. Noko anna som gjer inntrykk når ein blar i dei gamle aviser, er dei lange rekker med dødsannonser på unge folk. Mykje sorg og mange praktiske problem ligg bak desse korte annonsene. Behandling At folk var fortvila og desperate er lett å skjøna. Under slike tilhøve grip ein sjølvsagt lett etter halmstrå. Somme meinte at alkohol hjelpte mot Spanska. Dette var i forbodstida, og det var derfor stor pågang på lækjarane for å få «Sykebrændevin». Somme gjekk den lettvinte vegen og skreiv ut, dei andre tok opp diskusjonen og slo fast at alkohol ikkje hadde noko gunstig virkning på tilstanden. Rambech i Bud skreiv slik i ei medisinalmelding: «I ingen av de av distriktslegen behandlede tilfælder av influenza eller lungekomplikasjoner benyttedes alkoholica». Men det var mykje diskusjon om dette i dagspressa. Dr. Ørevik på Nordmøre meinte at dei som var hardast angrepne kunne bukka under om dei fekk alkohol. Sjølvsagt hadde Rambech og Ørevik rett, men det var ikkje lett å stå med sott og død rundt seg utan å ha noko hjelperåder å ty til. At styresmaktene bøygde seg for kravet om alkohol går fram av ei melding 5. november 1918: «Regjeringen har gaat med paa Bylægenes Forslag om Utlevering av ½ Flaske Kognak som forebyggende Middel mot Spanskesyken.» Og det er tydeleg at mange gjorde seg bruk av den halve flaska. RB melder 5. des. 1918: «I Molde er utstedt 866 Anvisninger for Kjøb av den halve Flaske Sykebrændevin». Og to dager etter melding frå nabobyen i sør: «I Aalesund 3312 Flasker. Fyll blir meldt.» 132

130 Dette var før ein hadde antibiotika. Og dessutan var det virus som var årsak til Spanska, og der er antibiotika flest utan verknad. Men komplikasjonane var gjerne bakterielle infeksjonar. Vi synest no at det var lite lækjarane hadde å stille opp med, men folk såg det ikkje slik då, og dei kunne hjelpa på mange måtar. Morten Parelius hadde i mange år privat praksis i Molde. I RB hadde han ein artikkel 24. sept om «Den spanske syke». Det er ei oversikt og generell omtale av sjukdomen, der han også har med litt om behandlinga: «Som behandling har i de utenlandske fagskrifter vært anbefalt dels kinin dels salicyl. En meddelelse i Brit. med. Journal holder paa et gram aspirin med en til to spiseskjeer whisky i vand 3 gange daglig. Alkohol, salicyl og kamfer er vel ogsaa de midler som er anvendt næsten overalt her ved siden av nødvendig symptomatisk behandling. Noget forebyggende middel nevnes ikke i de utenlandske fagblade, og anvendelse av isolasjon er selvfølgelig haapløs. At bruk av alkohol skulle være særlig forebyggende overfor den spanske syke, er det vel liten sandsynlighet for». Dei som skulle hjelpa og behandla var sjølvsagt utsett for å få sjukdomen. Det enorme overarbeid dei hadde i heile denne tida, gjorde det sjølvsagt ikkje lettare. 24. sept 1918 får vi vita at Ona får ekstra lækjarhjelp fordi mange har fått Spanska der ute. Ona høyrde då til Bud distrikt. Amtmannen hadde bede ein lækjar frå Ålesund om å hjelpa til. Same dag melder RB at det då er få tilfelle i Molde, men framleis rasar sjuka i distriktet: «Opigjennem Romsdalen er antagelig syke. I et enkelt hus skal 13 være tilsengs. Paa Aandalsnes er der mange Tilfælder men i forholdsvis mild Grad, baade Presten, Doktoren og Sykepleiersken er ungrepet. Paa Veblungsnes er det værre; der er to Dødsfald. Paa Ona, Bud, Farstad og i Fræna meldes om mange Tilfælde». 22. oktober 1918 kom det også gode råd frå Medicinaldirektøren. Det var vel noko i seinaste laget: «Medicinaldirektøren anbefaler at Sammenkomster av Folk fra forskjellige Steder søkes undgaat. Ved saadanne Sammenkomster vil der nemlig maatte regnes med, at Personer fra endnu ikke angrepne Steder let kan komme i Berøring med Bærere av Smittestoffet, og derved foranledige dets Spredning til Steder som muligens ellers kunde vært spart for Sykdommen. Det som forøvrig kan 133

131 være at fremholde som Beskyttelsesmiddel mot denne epidemi, er det samme som gjælder enhver smitsom Sykdom, nemlig Renlighet med Person, Klær Bruksgjenstande, Spise og Drikke samt at holde Boligen ren og jevnlig lufte den godt ut». Noko som gav von om meir effektiv behandling var arbeidet med å få til eit verksamt serum mot Spanska. Ein notis om dette står i RB 26. februar Statens Seruminstitutt hadde då arbeidd nokre månader med denne oppgåva, og no var serumet til utprøving hjå overlækjar Ustvedt på Ullevål. Men før serumet kom i bruk hadde Spanska stort sett rasa frå seg. Også i vår tid er det årleg influensatider. Somme år har sjukdomen vore serleg hard, og det har vore ein del dødsfall. Det vert no laga vaksiner mot viruset, men sidan det er ulike virus kvart år, kan vaksine først produserast etter at sjukdomen har starta. Derfor er ein litt i etterkant kvart år. Autoritetane fryktar at det når som helst kan kome ei influense som er like farleg som Spanska var, og då kan det verta mykje sjukdom og død før vaksina er klar. Slike tankar var det også som låg bak det fantastiske prosjekt på Svalbard, der ein ville prøve å finne virus i spanskesjukelik som var naturleg konservert i permafrosten. Kjelder: 1) Yngvar Ustvedt: Den spanske syke. Norsk Magazin for Lægevidenskaben, Kristiania 1918, s ) Yngvar Ustvedt: Iakttagelser under Influenzaepidemien i juli Norsk Magazin for Lægevidenskaben, Kristiania 1919, s ) Torkel Seip: Iakttagelser under influenzaepidemien. Norsk Magazin for Lægevidenskaben, Kristiania 1919, s ) A. Magelssen: Hvorledes man finder Genius epidemicus. Norsk Magazin for Lægevidenskaben, Kristiania 1919, s ) Riksarkivet, Oslo: Medicinalberetninger fra distriktslægene i Romsdal fogderi, ) Arne Victor Larssen, personleg kommunikasjon. 7) Ottar Ødegård: Spanskesjuka, Ei farsott som herja i våre grender. Gammalt frå Fræna 1983, s ) Riksarkivet, Oslo: Fylkeslegens sammendrag av Medicinalberetningene fra fylkets distriktslæger. 9) Romsdals Budstikke: Frå årgangane 1918 og I Tidsskrift for Sunnmøre Historielag 1988 var det også ein artikkel om Spanska: Inge Aarhus: I spanskesykens tegn, s

132 Å bryte jord Nydyrking i Voll i mellomkrigsåra Av Eirik Moen I tida frå kring 1920 og fram til 1940-åra var det tid for å bryte jord, i allfall på våre kantar. På ein måte var det ei sjølvmotseiing. Jordbruket hadde svært magre vilkår denne tida. I tillegg til det hadde jordbruket ein låg status i samfunnet. Bonden låg langt nede på rangsstigen. Det vil seie at han låg dårleg til i omdømet åt dei som budde i og kring hovudstaden. Det var der dei laga både rangsstigar og statusar den gongen, slik dei gjer den dag i dag. Desse normene vart brukte over heile landet, til og med bøndene sjølve godtok dei langt på veg. Likevel braut bøndene opp ruskemark. Dei la nye og småe provinsar til gardane sine, som om dei trudde at både dei sjølve og gardane skulle leve lenge i landet. Det var fleire grunnar til det. Ein av dei var at det kom ei ny lov om statstilskot til nydyrking. Pengar var med og skuva fram jordbrytinga. Andre gonger voks nydyrkinga av di jordbruket hadde gode tider. Folk trudde på næringa, og gardbrukarane braut opp jord. I tida frå 1860 og fram til kring hundreårsskiftet var det lite fart i nydyrkinga. Dei åra vart det i Møre og Romsdal nydyrka frå 1000 til 1500 mål for året. Seinare auka staten pengehjelpa både med tilskot og serskilde lån, og det verka, men ikkje nok. Men so kom storkrigen og fortalde det norske folket at å dyrke mat på norsk jord var livsviktig. 135

133 Eit flyfoto frå mange år sidan syner oss noko tå bruket på Moen der dei braut jord. Jorda oppe mot skogkanten til høgre var nybrot i 1930.åra. Nedst på bildet ligg ei røys med mur framfor Ho vart laga av steinen frå nybrotet. Røysa er nok større enn ho ser ut til; det vart jamna jord oppå ho noko etter kvart. I 1918 løyvde Stortinget fem millionar kroner ekstra i dyrkingstilskot. Det førde til at på kort tid vart det då dyrka opp dekar jord i landet. Men det som sette jamn fart i arbeidet, var den nye lova om jorddyrking som kom i Der vart det sett fast ei tilskotsordning som galdt i mange år. Jordstyret i kvar kommune stod for denne ordninga. Dette førde til at bøndene på våre kantar braut opp meir ruskemark enn nokon gong før. Me held oss her for det meste til åra frå 1920 og til Eg må ta med nokre tal for å syne kva jordvidder det er tale om. Enno var me langt på veg eit jordbruksfolk. Kring 1920 levde 40 prosent heilt eller delvis av jorda. I 1920 var det 7,2 millionar dekar dyrka jord i landet. I tida braut bøndene opp 1,26 milliorrar dekar i tillegg. Her i fylket vart det dyrka opp dekar mark den same tidbolken. Av dette fall dekar på Romsdal. I 1929 var den dyrka marka i fylket rekna til dekar. - Og i dei tjue åra det er tale om, vart det i fylket grøfta dekar mark som var dyrka før. Tek me føre oss den vesle kommunen Voll, det vil seie bygdene Innfjorden og Måndalen, so fanst det der kring dekar dyrka mark i Somme meiner at talet var i største laget. Frå 1918 til 1959 vart

134 det fulldyrka 800 nye dekar i dei to bygdene. I ti-året braut dei opp 400 dekar av dette, det vil seie halvparten. Det blir jamt over 40 dekar kvart år, jamgodt med ein liten gard. Dette arbeidet vart gjort med tilskot frå staten. Reknar me med at det budde kring tusen menneske i Voll, so vart det omlag 5 mål dyrka jord på kvar. I Møre og Romsdal var det då berre 2-3 mål jord på kvart menneske jamt over. Men då er rekna med jordlause byfolk og dei som budde på «den yderste nøgne ø.» Når ein gardbrukar fann ut at no ville han byte opp nokolite nytt land, so varskudde han jordstyret. Der var det ein serskilt kar som tok seg tå slikt. Han kom på garden, mælte opp stykket, vurderte kor mykje arbeid det var å dyrke det opp, laga ei skisse og skreiv på nokre oppysningar. Han sende søknaden til landbruksselskapet, som so avgjorde saka. Bonden hadde tre år på seg til å gjere stykket ferdig. Minste vidda ein kunne søkje om var eit halvt mål, 500 kvadratmeter, ei hustuft i våre dagar. Me kan ta eit døme frå Stykket var på 0,7 dekar. Her var ikkje retteleg ruskemark, men det var mykje stor stein som måtte skytast. Dette steinarbeidet vart rekna til 49 kroner. Sjølve jordbrytinga, spadvending, som det står i søknaden, vart sett til 105 kroner. Då måtte jorda vere opparbeidd 35 centimeter djupt. Å ry og planere vart vurdert til å koste 35 kroner. Brukaren fekk 10 kroner i tilskot til gjødsel første året. Kostnaden vart i alt 199 kroner, og bonden fekk eit tilskot på 43 kroner. Eit anna døme er frå Då var tilskotet 25 prosent av den utrekna kostnaden. Her galdt det eitt dekar. Sjølve jordbrytinga vart sett til 300 kroner, 28 meter grøft kosta 28 kroner. So fekk bonden 15 kroner til gjødsel det første året. Å ry vekk den steinen som var broten opp, vart vurdert til 75 kroner. Samla vart dette 418 kroner. Tilskotet kom på 94 kroner. Dreg me frå dei 15 kronene til gjødsel, blir tilskotet 79 kroner for sjølve nybrotsarbeidet. Me kan prøve finne ut kor stor dagløna vart for dette. Det er vanskeleg, men me kan lage noko for å få eit inntrykk tå korleis det tok seg ut. Karane arbeidde på nybrotet etter som det høvde inn i anna arbeid, mykje ein dag, lite ein annan dag. Og so svinga arbeidet etter kor mykje stein eller andre hindringar dei kom over. Lat oss so med alle slags atterhald rekne med 100 dagsverk på 1 de- 138

135 kar for sjølve jordbrytinga. Det arbeidet var sett til å koste 300 kroner. Det skulle då blir 3 kroner dagen på eigen kost. Tilskotet var 25 prosent av dette, det vil seie 75 øre dagen. Det er småe tal for den som ikkje har opplevd desse åra. Kring hundre år før dette skriv Jordbruksnemnda for Romsdal i 1845 i ei melding mellom anna at «For Vedøe Thinglaug er opgivet at i Trangstiden for få år siden i Oplandene, da mange arbeidsløse Folk derfra strømmede herned, blev en Mengde Jord i dette Thinglaug opbrudt, da næsten enhver velhavende Gårdbruger havde 1 a 2 Jordbrytere.» Dette står i jubileumsboka som Gunnar Solli skreiv om Møre Landbruksselskap Knut S. Engen i Innfjorden, som levde frå 1799 til 1858, leigde opplendingar til å bryte jord. Dei fekk 27 øre dagen. Me veit ikkje, men trueleg fekk dei då mat og hus, - Det var han Knut som sa at ein skulle vore gardbrukar i hundre år, og so kårmann i femti år, slik at ein kunne få tid til å gjere noko. Sjølv vart han knapt 60 år. Enno i den tida me her held oss til, reiste karar kring i bygdene og tok på seg å bryte jord. Kring 1930 arbeidde dei for 4 kroner dagen på eigen kost. Dei hadde nok høve til å vurdere jordstykket før dei gav seg i kast med det. Jærbuen Aadne Høiland vart utnemnd til sokneprest i Eid og Voll i Den første tida han var i soknet, gav han seg i prat med folk han trefte for å gjere seg kjend. Ved eit høve kom han i samtale med ein måndaling me kan kalle Knut. Han Knut ville gjerne vite kva slags menneske han hadde for seg, men framandkaren ville ikkje ut med det. - Kva trur du eg driv med? spurde han. Han Knut vurderte den vesle karen, og skaut på so ymse, so som symaskinagent og andre slike kringrekande personar. Men nei, sa framandkaren. - Kanskje du er jordbrytar? spurde då han Knut. - Og han Aadne Høiland hadde sikkert ikkje noko mot å bli teken for ein som reiste kring og braut jord. - Dette viser at endå i 1937 var dette eit vanleg yrke. Ein ting kan me lure på: Var det att noko jord å dyrke? På dei små gardane i desse bygdene hadde det budd bønder i tusenvis med år, og dei hadde dyrka jorda. No måtte no vel kvar ei torve vere snudd, og kvar ein stein hiva på røysa? Merkeleg nok var det ikkje slik. Ja, det var til og med slik at den jor- 139

136 da som vart rekna for å vere dyrka, ho heldt ikkje mål ho heller. Eg held meg her til tida kring Noko gjorde det at dei hadde brukt gamle reiskapar og driftsmåtar. Enno i første halvparten tå 1800-talet brukte mange jamslegne treplogar og jamslegne spadar. Men likevel - På attlegene kunne det liggje store steinar, som stakk opp her og der. Ein gong hadde bonden grave frå han for å finne ut kor stor han var. Han hadde støytt jarnstauren nedpå han, og høyrt på lyden at dette var ein stor stein, ein jordfast stein dei kalla. So vart han liggjande der. Kanskje det au var slik frå gamalt at bøndene meinte at jordfast stein skulle liggje i fred. Ein skulle ikkje grave for djupt i jorda, ein kunne uroe nokon. Langt inn i det 20. hundreåret var det vanleg å gå etter fora når ein pløygde, og grave opp stein som plogen hadde skrapa nedpå. Store steinar sette dei merke ved, og tok dei seinare. Elles var det so mangt utover markene. Her låg opne veiter og store steinrøyser. Busker og blåbærtuer fanst der dei ikkje skulle finnast, og bringebær-riset voks friskt på veitekantane. Ikkje alle plassar var det slik. Men det var i allfall slik at ein kunne undre seg over at ikkje gamlekarane hadde kvitta seg med det for fleire mannsaldrar sidan. Men det hadde nok sine gode grunnar. Me kan berre nemne teigblandinga. Før jordskiftet kom, var gardane i grenda delte opp i svært mange teigar, som låg om einannan. Dette hindra ei skikkeleg drift, då nye tider kom med nye reiskapar. Me kan berre tenkje på korleis det var å ta veiter. «Teigblandinga var ei uoverkomeleg hindring for framsteg» skriv Gunnar Solli i hundreårsskriftet for Landbruksselskapet. Jordskiftet kom i siste halvdelen av 1800-talet. Enno ei tid etterpå fanst det somme som ville drive jorda si på gamlemåten. Garden var eit arveleg kongedøme som dei styrde som dei ville. Trø meg ikkje for nære! Kring 1850 tok dei til å grøfte dyrka mark på alvor, tok opp og sette att veiter. Lars Vik i Innfjorden, fekk medalje for å teke opp og sett att 1280 alner grøft. Og i Måndalen skulle han Jørgen Venås, Jørn i Tøftå, vere tidleg ute med å setje att veite, er det sagt. Ein som heitte Krækle-Lars lærde han Lars Vik å setje att veiter. Dei la først ein stein på kvar side nedi botnen. So fann dei ein høveleg stein og sette ned mellom desse to, men slik at han rakk ikkje ned på botnen. Der rann då vatnet. 140

137 Det var først i det tjuande hundreåret at det kom plan og fart i nydyrkinga. Og på småbruka braut dei jorda same kor tung ho var å nydyrke. Somme stader var det mest berre stein og aur, og etter at ein hadde fått steinen vekk, kom det nydyrka stykket ned på eit anna høgd enn der det låg då det var udyrka. Det var eit drygt arbeid. Men arbeidsfolk var det nok tå åra hadde ledig arbeidskraft. Enno var bygdene eit bondesamfunn, og enno var det fullt tå folk på gardane. Barneflokkane frå åra etter 1900 var nokso store, og denne tida vart dei vaksne etter kvart. Mange ungdomar gjekk heime, og hadde ikkje noko serskilt å ta seg til. Bøndene var ille ute. Berre kort tid før, var det slik at ei bygdejente gjerne ville gifte seg på gard. Då var ho framfødd. Og ei gardjente vanta ikkje friarar same korleis ho var i sinn eller skinn. Ei tid etter 1900 kom omskiftet, og i åra var det fåe jenter som ville gifte seg med odelsgutar. Dei ville ikkje på gard. Midt i denne armoda braut bøndene jord. Det var fleire grunnar til det. Eg har nemnt pengetilskotet. Ei krone oppi neven var mykje betre enn ikkje ei krone oppi neven. Arbeidskrafta var ein annan grunn. Å bryte opp eit mål ny jord var betre enn å ikkje gjere det. Ofte hadde dei arbeidskrafta gåande heime på garden. Arbeidet kravde kravde lite kapital. Reiskapane hadde dei på garden frå før. Mat og klede måtte folk ha anten dei braut jord eller ikkje. Og i tilegg kom det viktigaste: Den oppdyrka jorda var ein rikdom som vart lagt til garden for all framtid - trudde dei i allfall den tida. Garden var livsgrunnlaget for dei fleste. I 1930 og deromkring brukte ikkje folk serskilte arbeidsklede. Overallen var nok i bruk, men slikt som gummistøvlar var enno ikkje vanleg. Dei brukte gamlekleda. Og gamle kleplagg varde lenge. Reiskapen var som sagt på garden frå før. Eg kan nemne den viktigaste: eit par spadar måtte til; so som ein vanleg stingspade eller stingarspade, som somme sa. So måtte ein ha det me ofte kalla ein sluskespade, ein å kaste jord og aur med. Kanskje det var bruk for ei greip somme ganger, til småsteinen. Steingrevet var truleg den handreiskapen som vart brukt mest. Med det grov me på stein og aurhelle til det vart kubba i enden. So var det å fare i smia og få smeden å kvesse det. Hakka, dobbelthakka, var komen 141

138 Frå venstre: Stingspade, sluskespade, to steingrev tå gamlesorten, minebor og feisel. Denne stingspaden er tverrframme. Helst var dei spisse. på marknaden då, og me brukte nok ho au, men ho var tung og uveia å stå med i timesvis, syntest me. Jarnstauren, jøinnstauren, spettet, var viktig. Helst hadde me to, ein liten og ein noko større. Og so hadde me våga, våja, den mektigaste reiskapen me hadde i striden med dei store steinane som kom fram i dagen på nybrotet. Ei våg var ein tørr og bein bjørkastrange, kvista og avberkt, 3-4 meter lang. Det hende me brukte gran. I grovenden var ho øksa flat eit lite stykke. Der var det spikra på ein hestesko, eller kanskje berre noko sterkt blekk. Det var for å få tak eller feste på steinen. Å få tak var det viktigaste som fanst, når me snakkar om våg og stein. Ho representerte dei fysiske lovene for vektstong, og fekk me eit mergetak på ein stein, og ein mann eller to hengde seg på grannenden, so løfta me kva som helst. Utan ei skikkeleg våg var me hjelpeslause i eit nybrot. Då måtte me hente fram dynamitten. Men slike krefter brukte me ikkje før me vart nøydde til det. Me hadde au for handa ei gamal utskjemd øks, ei bøloks, til å hogge røter med. Eit vanleg grev, eit potetgrev, var lett å arbeide med der det høvde slik. Og so hadde me sleggja. Helst ei med ein kvass penn. Ho var heilt naudsynleg i kampen vår på nybrotet. 142

139 Å slå med sleggje var noko som måtte lærast over ei god tid. Det kravde at ein hadde kjennskap til stein slik til vanleg, og at ein måtte gjere seg kjend med den steinen ein skulle gje seg i kast med. - Stubbebrytar hadde me ikkje. Men han var i bruk i bygda dette leitet. Dette var viktigaste amboen. I tillegg måtte me sjølve ha ein rygg som tolde å slite ilt. Eg kom med i dette arbeidet då eg voks til. Og endå om eg no i dag må dra frå ein god del herleggjering som har kome til på grunn av alder og avstand, so var det likevel eit arbeid eg treivst med. Eg veit ikkje sikkert kva som var årsaka til det. Kanskje ein grunn var at jordbryting var eit heilt og sjølvstendig arbeid. Det var ikkje berre ein del tå noko, det var alt. Me tok føre oss ruskemark, og arbeidde ho om til dyrka mark. Ho låg der ferdig til å gje frå seg avling år etter år. Det var eit fullført verk. Det var so klårt skilje mellom det eine og det andre. Her var dyrkamarka, og der låg ruskemarka. Og so flytta me denne grensa bortover, sleit oss til nokre få kvadratmeter kvar arbeidsdag. Det synte etter oss inn i all framtid, trudde me. Me var på nybrotet om våren, i håvolla, i tida mellom våronn og slåttonn, den frodigaste tida i året. Og so var me der om hausten, i dei klåre septemberdagane då liene gulna. Me var helst to som braut jord. Det høvde slik at ofte var det far min og eg. Han var ein gamal mann då, men fullt arbeidsfør. Han hadde det tolmodet og den omtanken som lang røynsle hadde gjeve han. Han tok det med lempe når det kom tunge tak. Serleg var dette viktig når me trefte på store steinar. Då galdt å ikkje vere framfus. So ein morgon i juni er me komne på nybrotet att. Det ligg der slik me gjekk frå det i går. Ingen ting har fare frå oss. Og dette er ein plass der me tek verda i små teigar. Denne teigen her kan vere meter brei. Me snur ei ny rast med torver, centimeter breie og kanskje vel so det lange. Mange stader finst det ikkje nok fast jord til at torvene blir heile, det blir berre rusk og rot i staden. Men me held oss til ei rast, legg nye torver ned på den rasta me har grave ferdig. Deretter arbeider me oss mot kvarandre frå kvar vår kant i den nye rada som har kome for dagen. Me grev og grev, grev laus stein som me hiver bak oss på jorda me har brote opp. Me grev i aur og me riv opp røter, og treffer på steinar 143

140 som ligg fastgrodde i raudauren. og som syner seg å vere berre eit par knyttnevar store når me har grave frå dei. Eller kanskje me finn ein som er so tung at me lyt vere to for å velte han opp på kanten. Det tek si tid. Me rettar ryggen innimellom, ser kor langt me har grave, og so høgg me til med grevet att. Ryggverken får berre vere der so lenge. Snart kjem det for dagen steinar som er so store at me lyt hente våga. Då gjeld det finne eit tak som held. Me grev vekk jorda so mykje at me får tak, finn ein flat stein til vågmat, det vil seie til å leggje under enden på våga. Me får våga på plass, og ein tå oss hengjer seg på andre enden og pressar ned. Steinen løfter seg to-tre tommar. Det gjeld å halde han der medan andremann fyller tomrommet under steinen med småstein, låser han. Deretter er det å finne eit nytt tak og meir vågmat, og hengje seg på våga att og løfte steinen endå eit lite stykke opp. - Endå ein gong lyt me gjere det same oppatt. Då er steinen komen so langt at me legg oss på han med kvar vår jarnstaur og rullar han på trygt land. Det kjennest godt å ha gjort det, og me unner oss ei kvild, slik at sveitten fær rane, seier han far. Det vil seie at sveitten skal storkne eller tørke. Der sit me på torvkanten og ser utover grenda og halve bygda framfor oss. Det me ser høver godt inn arbeidet me dreiv på med. Våren er på veg inn i sommaren. Såkornet i åkrane har grodd opp til eit grønt teppe. Snøen er faren til fjells, og dei tusen blomane blømer. Det ryk or skorsteinspipene; middagsmaten er i emning. Langt borte dreg ein mann ei handvogn, ei dragarvogn, etter vegen. Eit kvinnfolk går rappføtt heimatt frå grannegarden sin med ein kopp umalen kaffi i neven. Ho har vore på lån. Ho vart brått «so aildeles opprådd for kaffe», og no gled ho seg til ein styrkedrykk attmed kjøkenbordet i lag med misjonsbladet «Kineseren». Eg tek med dette fordi det høyrde so nøye med i folkelivet i den grenda me sat og såg utover. Å bryte jord var ein del tå denne kvardagen. Og å låne kaffe eller sukker eller ei røyrtong på grannegarden var småe innslag i det daglege livet. Me gjekk til arbeids att med ein stiv rygg, grov med grev, støytte med jarnstaur på steinen for å høyre kor stor han var, og slo med sleggje. Fekk me eit meintak med stauren på ein stein, so røyvde han kanskje so vidt på seg. Steinen tæva, sa somme. Me slo med sleggja på han, leita etter veike punkt, kanskje det fast ei sleppe, ei vekk-gøymd fin glipe, som 144

141 me kunne ape oss på. Og best det var høyrde me på klangen at no sprakk han. Det var ein lysteleg lyd. Store røter var argesette. Me grov frå på alle kantar, brukte øksa so gneistane fauk, «men ikkje ville roti ganga». Det tok mykje tid og krefter før rota var løyst frå festet sitt og låg på nybrotet og sprikte med rotendane sine i hjelpeløysa si. Det var godt å rusle heimover til middagsmaten, skiten over alt, med såre fingertuppar og med ein svolten mage. Det hende me fann steinar som ikkje rikka seg for mannemakt. Då måtte me ty til sprengkraft, til dynamitt. Han var til sals hjå handelsmannen, men først måtte me ha løyve frå lensmannen. So kom ein heim med desse kjøtfarga pølsene eller patronene, og la dei på ein trygg plass. Kvinnfolka syntest det var uhyggeleg å ha slik styggeskap i hus, endå om dei låg heilt urørlege på eit loft. Somme gardbrukarar tok ikkje vågnaden med å bli sprengt i lufta berre for ein stein si skuld. Dei leigde heller andre til det. Ei gong lenger atti tida var det soleis ein som dei kalla Skjærpe-Erek som dreiv med slikt. Han hadde vore ute i vegarbeid og lært. Han kom heimatt, og då tok han på seg å sprengje stein med krut. Han slo minehol for 1 skilling tommen og kosten. Ein skilling var 34 øre. Dei som brukte sprengstoff i mine nybrotsdagar, dei hadde dramatiske stunder. - Det fanst dei som la dynamitten på eller under steinen og let det stå til. Men det tryggaste var å slå hol med minebor og feisel. Me leita fram dei gamle borane, men dei var ukveste. Dermed gjekk me nedi smia og fekk han Iva til å kvesse dei. Han kunne til og med gjere det med me venta. Han arbeidde, spøtta i glohaugen, og sa si meining om aktuelle saker so avgjort at det fanst ikkje prutingsmon. Og mineboren vart kvass. Helst var me to mann til å slå hol. Den eine snudde boren, og den andre slo. Ofte gjorde ein mann alt, men det gjekk seinare. Etter å ha slege holet ein tom eller to djupt, måtte det vatn til, og det hadde me i ein gamal fiskeballboks. So fann kvinnfolka tak i ei fille tå eit utslite kleplagg, og det tulla me kring boren for å halde vatnet nedi holet. Boreholet rekna me i tommar, og då me meinte det var djupt nok, minska me det med ein bjørka-tein som me hadde banka sund på enden so han var som ein grovgresen kost. So var det å ladde, og no tok alvo- 145

142 ret til. Me visste kva veldige krefter han Alfred Nobel hadde blanda i hop. Kvinnfolka gjekk med otte i seg heile tida, og karane hadde age for det dei dreiv med. Alt kom på plass. Me la greiner og anna oppå steinen for å døyve spruten. So freste lunta, og alle sprang. Smellen kom, og ofte fauk det steinbitar over markene. Men det gjekk bra. Verre var det dersom det ikkje small. Me venta og venta, men ingen ting hende. Om ei ri gjekk ein mann bortåt steinen, etter at han hadde blæse forakteleg åt kvinnfolka, som stod i dørgletten og kjæra og bad at me måtte vente til i morgon. Berre han som stod for skytinga gjekk bortåt, og drog varsamt opp ladninga. So var det å prøve på nytt, og då small det. Og pulsen gjekk normalt att over heile garden. Då hausten kom, røysa me steinen på nybrotet, før kulden og snøen kom. Stykket var ikkje ferdigdyrka før steinen var vekk. Beste steinføret var når marka var tela, frosa, og det låg ei lita snøsleipe oppå. Me hadde ein slede med skjeker, lågføtt og sterk. Han var skodd eller stengd, som me sa. Steinen drog me ned på ei stor røys i ein gamal sandmel. Snart var nybrotet letta for stein. Men det var først då våren kom, at me såg skikkeleg at her låg det eit stykke ny jord. I dag er det merkeleg å tenkje på kor opptekne og kor mykje arbeid me brukte på å snu nokre torver ruskemark. Me var nøkterne menneske, me visste at dette var ikkje store tak i strevet med å gjere landet brødfødd. Men for oss, på vår plass på jorda, var det viktig, og det var godt å gjere det. Mennesket i 1930-åra levde i ei anna verd enn mennesket år seinare. Å slite for føda var vanleg. Folk visste kva ei eiga avling var verd. Og difor var me sikker på at me gjorde eit skikkeleg arbeid når me braut jord. Den gongen var me sikker på at me gjorde verk som varde inn i all ettertid. 146

143 Fødd med sigerhue (seiershue) Av Kåre Magne Holsbøvåg Sogelaget har saman med utsendinga av årsskrifta for 1998 og 1999 spurt om medlemene visste noko om sigerhue. Ein kan ikkje seie at det var mange svar som kom inn. Det er vanskeleg å tru at om lag alle som visste noko om dette no ikkje lenger er mellom dei levande. Med dette vil sogelaget takke dei som kom med opplysningar. Det var gledeleg å oppdage at det fanst dei som har teke vare på sigerhuene sine. Før i tida la folk seg på minnet om nokon av dei næraste i ætta var fødd med sigerhue. No for tida høyrer ein lite om dette fenomenet. I Nynorsk ordbok kan ein under oppslagsordet sigerhu(v)e lese: «Restar av fosterhinna som finst på hovudet hos somme nyfødde barn, og som etter gammal tru skulle føre lykke med seg. Harald Hårfagre hadde først vore kalla Harald Luva. Professor Moltke Moe, son til Jørgen Moe, har vore inne på at rikssamlaren kan ha vore fødd med sigerhue. Andre har meint at tilnamnet Luva berre kom av at han hadde tjukt hår. Trua ser ikkje ut til å ha vore sentral i norrøn kultur, og ho må ha kome utanfrå. Ein høyrer om denne førestellinga i antikken. I England vart sigerhuer på 1700-talet selde for svimlande pengesummar. Trua må ha vore særs sterk. På 1800-talet hadde prisane gått mykje ned, men framleis var dette noko som fattigfolk ikkje hadde råd til å kjøpe. 147

144 Danskane talar om seierskjorte eller seierserk. På Nationalmuseet i København finst seierskjorta etter skrivaren Christopher Direcksen. Datoen 24. august 1576 er skrive på henne. Postmeister Adam Egede- Nissen bar med seg sigerhua si i lommeboka fram gjennom livet. No er ho på Norsk Folkemuseum. I Skåne talar dei om segerhue, i Småland segerluva. I nyislandsk har ein ordet sigerkufl (kufl = kappe). Engelsk har uttrykket silly how. I Tyskland vart ho kalla Glückshaube. Der var det ikkje uvanleg at jordmødrene stakk til seg slike skattar. Den vidgjetne engelske diktaren Charles Dickens ( ) skal ha vorte fødd med sigerhue. Hovudpersonen i romanen David Copperfield har drag av Dickens sjølv. Han er fødd med sigerhue. Ein får vete at i England er sigerhua eit godt middel mot drukning, og ikkje berre for den som fødd med henne. Humoristisk blir det fortalt at dei stiller sigerhua til sals i avisene. Men responsen er dårleg. Dei undrast på om dei sjøfarande no lit meir på korkbelte. David Copperfield var 10 år då sigerhua hans vart lodda ut på basar. Det er lett å forstå at han følte seg i ulage då noko av han sjølv såleis kom på vidvanke. Vinnaren, ei gammal dame, set ikkje stor pris på gevinsten. Ho er ei som av prinsipp ikkje set sine føter i båt. Såleis døyr ho 92 år gammal mett av dagar på sotteseng. Charles Dickens eiga sigerhue vart selt gjennom ei avis til god forteneste for den fattige familien. Norske diktarar har også omtala sigerhua. Helgelending og norskamerikanar Ole Edvart Rølvaag frå Dønna ( ) fortel om Peder Victorious (Peder Seier) i sine utvandrarromanar. Han var fødd med sigerhue. Ingvald Svinsaas, f. 1912, frå Meldalen i Sør-Trøndelag har i romanane «Prioprietæren» (1980) og «Med seierslue» (1981) omtala ein som er fødd med sigerhue. Frå soga har ein opplysningar om at kjende personar som Kristian II, Gustav Vasa og Dronning Kristina var fødde med sigerhue. Den danske kongen Valdemar Sejr fekk til og med tilnamn på grunn av dette. Admiral Caspar von Wessel (bror til Tordenskiold) hadde befalt at sigerhua skulle følgje han i grava, men det vart visst gløymt. Men det er nok først og fremst i folkeminnesamlingane ein finn mest om sigerhua. Rølvaag kjende nok trua heimanfrå. Ein annan helgelending, Knut Strompdal ( ), har desse opplysningane frå 148

145 Velfjorden i si folkeminnesamling: «Når eit barn som er fødd med sigerhuve kjem bort til ein skadeeld, så sloknar han.» Professor Reidar Djupedal ( ) frå Selje ved Stad skriv i manuskriptet som han lét etter seg: «Det hende at born var fødde med sigerhue. Sigerhuå måtte dei ta godt vare på, og helst bere ho i ei snor kring halsen. Folk som var fødde med sigerhue, skulde aldri skotvåpen bite på. Heller ikkje skulde dei kome bort på sjønå. Men ein ting måtte nærkonå alltid sjå til. Ho måtte skjere hol på sigerhuå under vinstre arma. (Side 185 i Norsk folkeminnelags skrift nr 137.) Lektor Andreas Leiro fortel i si tradisjonssamling frå Modalen i Nordhordland at dei som bar sigerhua på seg i krig, var skotfrie. «Han gamle Knut Magne Helland sa det var ein då han var i krigen i 1814 som var radt skotfri. Han såg mange skaut på han, men det gjorde ingenting. Det vart berre ein liten blå flekk etter kula.» (Side 25 i «Rundsko og kvite leistar. Folkeminne frå Modalen» av Andreas Leiro.) Frå Vest-Agder høyrer ein og at sigerhua vart tørka og boren som amulett i krig og på marknadsferder. I ei ordsamling frå Suldal i Ryfylke av Sigurd Sandvik er ordet «sigerhuva» med. Ivar Aasen nemner at han har støytt på ordet i Bergens stift, Helgeland, Valdres og fleire andre stader. I «Hardangermålet. Ord og vendingar og stil» av Halldor O. Opedal finn ein ordet «seglhuve» for sigerhue. Han har ordet frå Kvam i Hardanger. Det kan av folkeminnesamlingane sjå ut som tradisjonen om sigerhua er svakast på det sentrale Austlandet. I Romsdalen ser det ut som det er tradisjonen om sigerhua som middel mot brann som står sterkast. Slik har det gjerne vore i Trøndelag Og. I følgje avisene Dagbladet og VG vart ein husbrann på Snåsa sløkt ved bruk av sigerhue så seint som hausten Lensmannen leidde ein smågut med sigerhue rundt varmen. Det var bestemor til guten som tok initiativet. «Øyevitner sier at ilden ble begrenset fra samme stund og ganske slukket på alle steder,» stod det i VG. Stordelen av Romsdalen har tala om «seiershue». Som ein ser har den danske forma seier kome inn i staden for den norske siger eller seger (gno. sigr). Så er det slik at sogemannen Mads Hukkelberg ( ) frå Gossa brukar ordet seiershud. Han skriv: «Å vere fødd med «seiers- 149

146 hud» (fosterhuda låg over hovudet på barnet) var sett på som eit teikn på at det skulle gå ein godt. Slike var sikre mot trollskap og mot skade av eld og vatn, og sjølve «seiershuda» var det godt å ta vare på.» Dette er ein stutt og grei definisjon av førestellinga frå ein som kjende folketradisjonen på Romsdalskysten særs godt. Ein har opplysningar om at ordet sigerhud også har vore brukt i Nordfjord og Fjell i Hordaland. Tradisjonen om bruk av sigerhue mot skogbrannar finn ein visst ikkje stort av på Vestlandet sør for Romsdalen. Truleg var det slik at lite verdfull skog var att der då sigerhue-trua vart sterk for nokre hundreår sia. Dette kan vere grunnen til at sigerhue mot brann ikkje fekk nokon plass der. Asbjørn Sæbø skreiv i «Jul i Romsdal» i 1973: «Eit jonsokbål i Sæbø i Måndalen vart ikkje skikkeleg sløkt i Dagen etter stod det meste av skogen vest for Storgrova i Sæbølia i brann. Folk bar vatn med børtre, men det muna ikkje så mykje. Gate i skogen vart hogd.» Sæbø skriv vidare: «Einkvan hugsa au den seiershua som han Peder-Framme på Skeide hadde hatt med i krigen 20 år tidlegare, og sende bod etter henne. Han Peder vart berre 45 år endå han åtte dette plagget, og han døydde i 1825, men ho Kari mor hans som alt var 77 år, kom med seiershua og bar ho opp etter lia vestanfor eldhavet, og folkeminnet seier at elden slokna nett der ho hadde gått. Men folk som lever no forstår så lite at dei trur at elden slokna i den gata som vart hoggen i skogen, og at dei greftene som au hadde vorte oppkasta der, kanskje gjorde mest til det.» Ola Hola skriv at han Pål Storhaua ( ) i Vistdalen var fødd med sigerhue. Han deltok i krigen mot Sverige og vart ikkje skadd. («Folkeliv og tradisjon frå Nesset» Bind 1. Molde 2000, s ) Olav Barstein (Gammelstøen) ( ) fortalde om ein skogbrann aust for fjellgarden Barsteinen på nordsida av Langfjorden i Nesset kommune. O. B. voks opp saman med mor si og bestefar sin. (Bestefar hans levde frå ). Han hadde fortalt dottersonen om brannen. Olav Barstein fortalde om hendinga til forfattaren av Nessetboka, band 1. På side 111 kan ein lese: «Brenthaugen fekk namnet sitt etter at nokre gjetarar hadde vore uforsiktige med elden slik at det tok til å brenne. Det viste seg vanskeleg å avgrense varmen, og brørne Ola og Edvard frå bnr. 3 gjekk over fjellet til Sotnakken for å hente hjelp. Der var det ein mann som var fødd med sigershue. Han fekk dei med seg til- 150

147 bake. Han gikk så nær brannen som han kunne, for gneistar og varmen, og elden kom kkje lenger ut enn til der han gjekk.» Olav Barstein fortalde ein gong om brannen til han som skriv dette. Han mintest med sitt gode minne bestefaren sine ord om at sigerhua låg i ei tobakksøskje av metall, og at det endåtil var to rom i øskja. Tydeleg er det at dei frammøtte har studert klenodiet i øskja. O. B. poengterte at då karen frå Sotnakken vandra kring brannen i dette særs ulendte området, kom ikkje elden vidare. Trua var slik at når brannen vart innringa av sigerhua, kom han ikkje lenger ut. Når det som var innanfor var oppbrunne, slokna naturlegvis elden. Ut frå levetida til brørne, må brannen ha vore i dei siste tiåra av 1800-talet. Framleis har ein stadnamnet Brenthaugen som minne om hendinga. Akkurat dette med at brannen ikkje kom vidare ved bruk av sigerhue, fortel også folkeminnesamlaren Edvard Grimstad om frå Gudbrandsdalen. Han fortel òg om ein mann som var heime frå Amerika, og då spurde han folket sitt om sigerhua hans framleis fanst. Han tok ho med seg då han reiste att. Ho kunne vel vere god å ha både mot præriebrannar og kuler. I 1880-åra var det skogbrann ovanfor garden Sotåa i Osen i Kleive sokn. Det blir fortalt at dei då leidde Tomas Kleivenes (Nesa) rundt brannen. Han var fødd med sigerhue. Som ein forstår må han ha vore berre nokre år gammal. Når folkeminnet har gøymt på vandringa kring brannen, må ein rekne med at dei meinte sigehua hadde verknad. Brannstaden vart heitande Brenthaugen. Eitt av dei første åra etter 1900 var det ein farleg brann i same bygda. Det var Midthaug-bruka det gjekk ut over. Både skog og hus gjekk tapt. Faren for at brannen ville spreie seg og bli ei stor brannkatastrofe, var stor. Det var tale om at soldatar frå Setnesmoen skulle kome for å hjelpe i kampen mot brannen. Ein gut på ein av gardane var for ikkje lenge sia fødd med sigerhue. Det blir iallfall fortalt at han vart boren kring brannområdet. Dei meinte at dette hadde verknad. Mannen som vart boren rundt, lever framleis. Namnet Nørde Brentåsen har vore brukt til våre dagar. Lenge var det kol å sjå der etter brannen. Ser ein på opplysningane som kom inn, fortel Agnes Sandnes frå Vistdalen at Andreas Halvorsen Sandnes var fødd i 1890 «i Utistauen på Sandnes med seiershue». Det er ukjent om han brukte ho til noko. 151

148 Liv og Dagny Hage sine sigerhuer. Dei er oppbevarte i små smykkeesker og er her presentert i naturleg storleik. Då Dagny (f. 1921) fødde Liv heime på Lensmannsgarden i Innfjorden i 1952, gjorde jordmor Magda Kleive merksam på at jenta hadde sigerhue, «men du bryr deg vel ikkje om slikt du». «Klart eg bryr meg som slikt», sa Dagny, «eg har mi eiga bevart!» Foto Romsdalsmuseet 2000 Frå same bygda blir det opplyst at gardbrukar Magnar Bergset ( ) var fødd med sigerhue. (Opplysning frå Tore Lien, d. 1999). Elles kunne ein nemne mange personar som folk veit var fødde med sigerhue. Det ser ut som syskena i farne tider hadde oversikt over slikt. Overlege Ottar Ødegård, f vart spurt om kva han hadde å seie om fenomenet. Av svaret går det fram at ein er lite oppteken av dette i våre dagar. Men personleg tykkjer Ødegård det er interessant. Han skriv m.a.: «Det vanlege er at det er «vannavgang» før fødsel. Det får ein ikkje ved heile hinner. Fødsel med heile hinner hender spesielt der det er små foster og lette fødslar. Ved overvaka fødslar hender det neppe, der vil ein ta hol på hinnene når fødselen er komen så langt.» Det ser ut som truene kring sigerhua er døme på at det uvanlege får merksemd og blir rekna for noko overnaturleg som fører noko uvanleg med seg. 152

149 Våpenlagring, angiveri og arrestasjon i Isfjorden og Åndalsnes i 1940 Av John A. Aasen Med den tyske okkupasjonen i 1940 kom mange forbud og påbud. Forbudet mot å ha våpen og ammunisjon trådde tidlig i kraft. Tyskerne var naturlig nok redde for at dersom nordmennene først hadde våpen, kunne de også bruke dem. Forbudet gjaldt fra først av militærvåpen, men ble siden utvidet til å gjelde alle slags våpen. Så snart tyskerne var installert i Åndalsnesområdet, begynte de innsamling av våpen og utstyr. Allerede den 9. mai 1940 kunne en i Åndalsnes Avis lese i en notis fra politiet: «Enhver som er i besiddelse av norske eller engelske militærvåpen, utstyr og ammunisjon, må straks avlevere det. Det gjelder også om det er privat eiendom. Urettmessig besittelse av våpen og utstyr vil når de finnes ved den husundersøkelse som er i gang, lede til straffforfølgning.» i Isfjorden Tirsdag den 23. april 1940 kom et fly i lav høyde inn Romsdalsfjorden. Flyet ble beskutt av engelskmennene fra flere stillinger, da de trodde det var tysk. Senere viste det seg at flyet var engelsk. Etter ildgivningen kom flyet i brann, og den ene vingen datt av. Flyet gikk nå i spinn og styrtet i retning Tokle. I tunet på indre Brevik stod Henrikke Tokle og så 153

150 flyet komme inn Romsdalsfjorden. Etter at det ble beskutt og mistet kontrollen, styrtet flyet i retning indre Brevik og Henrikke trodde flyet skulle falle ned over seg. Barnebarnet Kjell Magne Brevik husker fra han var smågutt at det var dramatikk omkring hendelsen når bestemora fortalte om dette. Til alt hell datt flyet ned før, i elvedalen nedafor som nå tilhører Inge Morstøl. Av de som var med i flyet, hoppet fire ut i fallskjerm, mens føreren gikk ned med flyet og omkom. Sammen med Inge Morstøl var jeg sommeren 1992 på stedet flyet datt ned. Han kunne da påvise motorblokka til flyet, som var det eneste som da lå igjen. Paal Moldsvor (f. 1919) husker fra tidlig i krigen mens engelskmennene stod vakt ved Hensbrua, at de under frivaktene kom opp på snekkerverkstedet i Liabygda for å varme seg. De bare stod der, snakke med dem kunne de ikke. Men så kom tyskerne. Den første Paal husker kom kjørende på motorsykkel. Med tyskerne måtte Åndalsnes evakueres. Det ble stor pågang etter husrom i distriktet. Hos foreldrene til Paal ble fire familier innlosjert. En familie i innehuset og de tre andre i verkstedet, hvor det ble hengt opp papir til vegger mellom «leilighetene». Verkstedet ble som et samlingspunkt, med mange mennesker som gikk fra og til. Da nordmennene rømte unna tyskerne, slengte de også fra seg våpen og utstyr av forskjellig slag i Hensengan. Paal og broren Ingvald som bodde like ved, tok noe av dette med seg heim. De fikk også tak i noen engelske geværer fra brannen i Åndalsnes. Ingvald var på Hen da flyet styrtet og så omtrent hvor det datt ned. Som eventyrlysten ungdom, var det ikke lenge før han var framme ved vraket. Flyvraket var fortsatt i brann og ammunisjon eksploderte så det var farlig å komme for nær. Senere undersøkte både Ingvald og Paal flyvraket. De tok da med seg heim et utbrent maskingevær. Løpet i maskingeværet var ganske godt bevart. Dette ble tatt av, pusset og satt inn med olje, og gjemt under en stein oppe i skogen. Dessuten hadde de resten av maskingeværet, en signalpistol, de brannskadde engelske geværene og noe annet utstyr. Da dette ikke lenger hadde noe direkte bruksverdi, ble det oppbevart i et gammelt uthus som til daglig ble kalla «smia». Etter at tyskerne utover sommeren innskjerpet kravet om innlevering 154

151 av våpen, fant Paal og Ingvald det tryggest å plassere våpnene de hadde på et mer trygt sted. Det var tre geværer, et maskingevær, en salongrifle, en revolver og et spann med ammunisjon. De hadde også med et tysk gevær, som de hadde til oppbevaring for en annen. Alt ble godt stelt og pakket for å tåle en lengre lagring. En natt flyttet Paal og Ingvald hele «våpenlageret» opp i fjellet Lillehesten til en heller de visste om. Senere fikk Ivar Sæther bl.a. revolveren som han hadde med da han skulle reise over til Sverige i Han var med i en liten motstandsgruppe som ble utsatt for infiltrasjon av Rinnan. I Molde var hurtigruten forsinket. Ivar tok ikke sjansen på å ta med revolveren videre, men leverte den til gruppelederen. Det hører med til historien at da han kom til Trondheim og skulle gå inn i Erling Skakkes gt. 52, fikk han en sterk følelse av at det var noe som ikke stemte. Han ombestemte seg i full fart og hoppet på en buss som gikk til Rindal. Han kom seg videre til Molde. Der prøvde han å overbevise gruppelederen om at kontakten i Trondheim ikke var til å stole på. Dette ville gruppelederen ikke tro på, men svarte: «Vi har da også våre spioner». En uke til 14 dager senere ble de fleste av motstandsgruppas medlemmer arrestert. Ivar Sæther hadde følt riktig, Erling Skakkes gt. 52 var en dekk-adresse til «Rinnanbanden». Sommeren gikk, men en dag i september fikk Paal besøk på snekkerverkstedet av en tysk Gestapo-mann med en norsk tolk. Gestapo-mannen hadde med politianmeldelse på Paal for ulovlig våpenbesittelse. En fortegnelse over de våpene de mente han hadde, ble forevist. Lista stemte da også med det de hadde gjemt oppe i fjellet. Dette skulle tyde på at han var angitt av kjentfolk. Nå var han riktig ille ute! Men så kom han til å tenke på «sakene» de hadde inne i «smia». Dette måtte bli redningen. Han tok mennene med seg til «smia», og alt ble grundig undersøkt. Men noe særlig greie på våpen hadde de neppe. Det utbrente engelske maskingeværet fattet Gestapo spesiell interesse for. Men hvor var geværløpet? Paal måtte da fortelle at han hadde tatt det av og gjemt det oppe i skogen. Han måtte deretter være med opp til steinen for å påvise gjemmestedet. Da de fikk maskingeværløpet, stemte antall våpen med fortegirelsen. De tok da med seg geværløpet og de defekte våpnene og kjørte bort, og Paal kunne puste lettet ut. Samme dagen fant Paal det tryggest å samle sammen noe ammuni- 155

152 sjon de enda hadde liggende heime. Mens han var opptatt med å samle ammunisjonen i bokser for oppbevaring, så han tyskerbilen komme tilbake og mennene gå inn. Paal måtte da bare slenge ammunisjonen fra seg bak noen bærtre og gå etter. De tok nå opp igjen forhøret og skrev alt ned på skrivemaskin. Om lag en måneds tid senere, ble Paal innkalt til å møte på Vollan Kretsfengsel i Trondheim. Da han kom til Vollan ble han først ført inn i et rom hvor det var nye forhør. Under forhørene ble igjen løpet fra maskingeværet lagt fram, og de ville vite hva han skulle bruke det til. Paal forklarte at han hadde tenkt å lage seg en ny sag-aksling. Etter forhørene ble han satt inn i selve fengslet. Det første han da så var tre brødre Grüner fra Åndalsnes. Uten å tenke seg om gav han til kjenne at han visste hvem de var. Dette gjorde nok ikke situasjonen bedre for noen av dem. På Vollan var det etter forholdene ganske bra å være. De led ikke noen nød, men de fikk heller ikke spise seg skikkelig mette. Sengetøy var det dårlig med, lus derimot var det mye av. Etter at Paal hadde vært på badet, var skjorta hans full av lus. Han skreiv derfor heim og bad dem sende ham lusepulver. Han ble da innkalt til forhør og forespurt om hva han mente med det han skreiv. Ja, lusepulveret skulle han bruke mot luseplaga. Noe mer ble verken sagt eller gjort, men lusepulver fikk han ikke. I fengslet var det mange slags mennesker. En av fangene var en engelskmann som det ryktes var fra en båt som var senket. Blant fangevokterne var det en liten tysker som de kalte «Rotta». Han stod en dag og leverte ut mat. I sin frustrasjon tok engelskmannen bordkniven i bladet og kasta den rett mot tyskeren. Det ble ikke helt fulltreff, men «Rotta» skreik opp, og engelskmannen så de ikke mer til. Paal ble dømt til seks måneders fengsel. Han ble da spurt om han godtok dommen. Det gjorde han og tenkte i sitt stille sinn: de skulle bare visst...! Iver Moldsvor (far til Paal og Ingvald) fikk 500 kr i bot fordi det var på hans eiendom våpenene var beslaglagt. Etter en måneds opphold på Vollan ble Paal sendt til Oslo for mellomopphold på Akershus festning. Sammen med 17 andre fanger ble han sendt med båt til Alborg i Danmark og videre med tog til fengsel i Hamburg. Den 27. mai 1941 var Paal igjen fri mann etter seks måneder i tysk fengsel. Men hvordan ville det gått dersom «våpenlageret» oppe i fjellet hadde blitt oppdaget? 156

153 - - - på Åndalsnes I januar 1940 ble Herbert Grüner ( ) innkalt til nøytralitetsvakt og ble med i II. Bataljonen av IR 11 eller «Madla-bataljonen». Etter avtjent tjeneste ved Stavanger og vakthold ved Sola flyplass, kom II. Bataljonen tilbake til Åndalsnes den 1. april. Den 12. april møtte Herbert igjen på Setnesmoen, etter å ha fått innkallingordre. Her ble han igjen med i II. Bataljonen, nå i kampene mot tyskerne i Gudbrandsdalen. Den 1. mai var Herbert igjen heime på Åndalsnes. Men nå var krigen et faktum og det var mindre med mat. Som mange andre var også han på leiting etter mat i utstyret engelskmennene hadde rømt unna. Mye mat var det ikke å finne, men våpen var det derimot mye av. Han tok vare på seks engelske karabiner av eldre årgang. Disse gjemte han i fjellet opp for heimen sin ved Grøttørbrua. Dette var han heilt aleine om, og han sa det heller ikke til noen. På ettersommeren kom det en mann til Åndalsnes som gav seg ut for å tilhøre en motstandsgruppe i Trondheim. Mannen var svært aktiv for å komme i kontakt med nordmenn som kunne støtte «illegalt» arbeid. Og mange av de gode nordmenn trodde enda blindt på sine landsmenn - og reknet med at en nordmann var en nordmann. En av Herberts gode kamerater bl.a. fra krigen i Gudbrandsdalen, kom også i snakk med trønderen. I sin gode vilje og tro på at det var i fedrelandets interesse kom han til å uttale at han trodde Herbert hadde våpen. Trønderen forlot Åndalsnes, men kom igjen etter ca. en uke. Herbert ble da innkalt til hotellrommet på annekset til Grand Hotel hvor trønderen bodde. Han var nå enda mer pågående og ivrig i «arbeidet mot tyskerne» og brukte uttrykk som «de er ute etter meg de svina». Det han var mest opptatt av var om Herbert visste av noen engelske geværer. Herbert var tilbakeholden med å uttale seg, fordi de ikke kjente hverandre. Han spurte derfor hvem han var, Navnet var Henry Rinnan, men det sa ikke så mye den gangen. Mens de satt på hotellrommet, hørte de tyske soldater på gaten utenfor. Rinnan ble da noe urolig. Han tok en pistol ut av lomma og la den under hodeputa. Dette fikk Herbert til å bli mistroisk, - det var noe som ikke stemte helt. Etter dette ble det ikke så mye mer snakk mellom dem. Etter noen dager ble Herbert og to brødre arrestert. De ble sendt til 157

154 Vollan Kretsfengsel i Trondheim. Grunnen for arrestasjonen var mistanke om at han hadde gjemt unna våpen. Under oppholdet på Vollan kom han i kontakt med bl.a. Paal Moldsvor, skuespilleren Oscar Egede- Nissen og den kjente idrettsutøveren Jan Staubo. For Herbert ble det nå klart hvilken fare hans gode venn på Åndalsnes også var kommet opp i etter kontakten med Rinnan. Han skrev da et brev til kameraten, hvor han rådet han til å ta seg arbeid hos tyskerne for en tid. Dette ville få tyskerne til å tro at han var på deres side. Med hvordan få brevet ut av fengslet? Oscar Egede-Nissen hadde besøk av skuespillervenner eller familie. En dag spurte Herbert en skuespillerinne som var på besøk i cella, om hun ville smugle ut brevet hans. Det sa hun seg villig til, og puttet brevet i støvlene da hun gikk. Kameraten fikk brevet, tok seg arbeid på Dombås og kom seg bort fra miljøet på Åndalsnes. I fengselet ble Herbert satt mer og mer under press for at han skulle snakke. Dersom han bare fortalte hvor våpnene var, skulle alle tre få gå fri. Til slutt gav han etter, ikke minst på grunn av hensynet til brødrene sine og resten av familien. Han ble da fraktet heim, og fikk en natt heime. Deretter måtte han være med tilbake til Trondheim. I stedet for å bli satt fri, fikk han forkynt dødsdom. Denne anka han med det samme. Dødsdommen ble da omgjort til en dom på tre år i tukthus. Sammen med 31 mann ble han sendt til Tyskland via Oslo. Der måtte Herbert sone tre år ved forskjellige arbeidskommandoer i Hamburg. Etterord Tor Christian Jevanord, Åndalsnes, har samla opplysninger om det engelske flyet. Han forteller at det var tre engelske fly som kom inn Romsdalsfjorden denne aprildagen i Foruten flyet som ble skutt ned, fikk også et av de andre flyene store skader. På tross av store skader kom dette og det uskadde flyet tilbake til England. Denne hendelsen med at engelskmennene skjøt ned sitt eget fly fikk senere etterspill i underhuset. I 1993 utkom boka «Bak lås og slå» på Aschehoug forlag. Kristian Ottosen har her skrevet historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus. I boka er som vedlegg, trykt en liste over norske kvinner og menn i tyske fengsler og tukthus Paal Moldsvor er 158

155 med i denne fortegnelsen, men adressen hans ved arrestasjonen er blitt feil. Etter forespørsel til Riksarkivet har jeg fått opplysninger om at Herbert Grüner er registrert i deres lister blant tysklandsfanger med ukjent oppholdssted. De skriver videre at det later til at han har sittet en tid på Akershus med en fengslingstid på 3 år før han ble sendt til Tyskland. I 1994 hadde Inge Morstøl besøk av to par fra Trøndelag. Under kaffien kom det frem at de var svært interessert i gamle biler og fly. Inge fortalte da om motorblokka fra det engelske flyet som befant seg bare ca. 300 m unna. De gikk da alle ned i elvedalen for å se på blokka, men kunne ikke finne den igjen. Trass iherdig leting måtte de gi opp uten resultat. I ettertid har det ryktes at motorblokka er blitt fjernet av uvedkommende, og er blitt bortbyttet i en motorsykkel og tatt veien til Østlandet. 159

156 Krigen i Isfjorden, Åndalsnes og Dombås gjenopplevet i minnet Av Ivar Sæther Jeg har alltid hatt interesse for det militære. Etter å ha avtjent tjenesten ved den såkalte «Madlabataljonen» kom vi tilbake til Setnesmoen en lørdag. Det var hensikten å få mannskapene heim til helga, så alle skulle demobiliseres om kvelden. Min oppgave var å få trenet tilbake på plass. Ammunisjonen ble satt inn i et rødt skur; det stod like ved vaktbua. Skuret ble kalt for vognbua. Oppstablet ble ammunisjonen et lad på ca. fire ganger en meter. Da jeg kom til Setnesmoen igjen 10. april, var ingen av befalet til mitraljøsens forsyningstrend møtt fram. Det var bare menige. Jeg var også menig, selv om jeg hadde tittelen ammunisjonssersjant. Jeg har alltid vært slik at når jeg har sett at noe måtte gjøres, så har jeg gjort det. Det er en egenskap som har fulgt meg fra jeg var guttunge. Jeg var en av 20 kusker. Men det var ingen til å ta seg av avdelinga. Jeg måtte bare begynne å ta meg til rette. Jeg visste fra Madlamoen hvor mye som skulle være med: Så mange hakker, så mange spader, så mange telefoner, så mye teltduk og så videre. Alt dette hadde jeg i hodet. Kameratene hjalp meg, og de aksepterte meg fullt ut som befalingsmann. Vi var godt kjente med hverandre fra Madlamoen. Vi satte da opp alt slik det skulle være. Mannskapet visste hva de skulle ha på kjerrene sine, så det var ikke noe problem. Alt var tilgjengelig - vi bare tok det vi skulle ha. Den 13. april fikk jeg beskjed fra 160

157 oberst Navelsaker om at jeg skulle ha ansvaret for trenet. Jeg skulle kjøre til Åndalsnes og begynne å laste inn på jernbanevogner den og den tiden. Ammunisjonen hadde bataljonen fått; de skulle gå på toget ovafor Grøttørbrua. De marsjerte dit og gikk på toget der. Det ville ikke vekke slik oppsikt der som det ville ha gjort om de hadde gått helt til Åndalsnes. Den ammunisjonen som var regnskapsført, var delt i to. Den bataljonen som reiste, fikk den ene halvparten, og den bataljonen som skulle komme inn, skulle ha andre halvparten. Jeg skulle kjøre med tomme ammunisjonskjerrer, for ammunisjonen skulle bli ettersendt, ble det sagt. Jeg hadde sendt bortover tre og tre hester i tilfelle det skulle bli bombing. De tre siste kjerrene var tomme. Jeg var akkurat kommet ut porten da øynene falt på den røde vognbua. Ni dager tidligere hadde jeg vært med på å bære inn ammunisjon i den bua. Jeg kan ikke reise i krigen uten ammunisjon, tenkte jeg. Jeg snudde, og jeg mener at jeg brøt opp døra. Der stod ammunisjonen fint oppstablet. Jeg lastet på det jeg visste jeg skulle ha, pluss ei ekstra kasse på hver kjerre. I tillegg tok jeg med en kasse gevær- og en kasse colt-ammunisjon. Så var det bort på stasjonen for innlasting. Bataljonen var reist da vi kom, så vi måtte bli med et ekstratog. På Dombås ble vi tatt imot av en representant fra IR 11, og vi ble anvist kvarter. Jeg la merke til at det stod mange jernbanevogner med havre og høy på stasjonen. Så snart vi hadde fått oss mat, satte jeg i gang med å kjøre havre og høy til kvarteret vart. Dette gjorde jeg uten å ha fått ordre om det. Resten av toget ble brent og bombet under det første angrepet. Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke dette toget ble kjørt inn i en av tunnelene. Det var for lite bondevett som fikk gjøre seg gjeldende. Jeg var vant til å handle ut fra omstendighetene. Det var en idyllisk søndag. Sol, og godt og varmt. Vi hadde plassert ut mitraljøsene med mannskap, og de som hadde frivakt, nøt det fine vårværet. Noen bare spaserte langs vegen, andre hadde fått på seg skiene, mens atter andre var ute og spradet med jentene. Plutselig kom flyene. Luftforsvaret åpnet ild, og flyene trakk seg vestover mot Jora-området. Det viste seg fort at den ammunisjonen bataljonen hadde fått med seg, var uten sporlys. Det var uråd å se hvor de traff, eller om de traff i det hele tatt. Da de hadde brukt opp ammunisjonen, begynte de å rope på mer. Akkurat da stod jeg ved kvarteret 161

158 i Dombås-garden, og jeg begynte å levere ut ammunisjonen jeg hadde tatt med. Da kom sporlysammunisjonen til nytte. Det gjorde at skytingen ble bedre, og flyene trakk enda lenger vestover mot Lesja. Derfor ble mange av de tyske fallskjermsoldatene sluppet ned langt unna Dombås. Vi fikk i oppdrag å slåss mot verdens første flybårne tropper. Aldri før var flybårne tropper blitt brukt i krig. Jeg vet ikke om det er en bestemmelse om at det ikke skal skytes mot fallskjermsoldater i lufta, men vi skjøt på dem. Ingen av fallskjermsoldatene som kom ned nærmest Dombås og overlevde gjorde motstand da de ble tatt til fange. Noen satt og prøvde å forbinde skadene da de norske kom. Vi hadde sanitetsfolk, men jeg tror alt gikk så fort at vi ikke rakk å opprette noe lasarett. Selveste Hermann Gøring gav ordre om at fallskjermslippet skulle opphøre. Han hadde nok ikke regnet med så innbitt motstand. I stedet startet bombinga. Det var da furasjen (hestefor) vår gikk opp i flammer. Stasjonen brant også opp. Jeg mener det var rundt den 22. april vi ble sendt nedover Gudbrandsdalen. Vi fikk ikke beskjed om hvor langt vi skulle, eller hva oppdraget gikk ut på. Bare at vi skulle dra sørover og følge etter bataljonen. De tyske troppene var ennå ikke kommet oppover. Jeg kom ikke lenger nedover med trenet enn til Sel. Der innkvarterte vi hestene. Vi fikk ordre om å laste hestene på toget for videre transport sørover. Men det ble ikke noe av. Dagen etter fikk jeg greie på at bataljonen var fullstendig opprevet ved Kvamsporten. På ett eller annet vis hadde tyskerne brutt gjennom og kommet foran oss på veg nordover. Jeg fikk ordre om tilbaketrekning mens vi ventet på nærmere ordre. Vi tok maten der vi fant den, og foret der vi fant det. Under hele retretten var vi totalt avskåret fra bataljonen. Eneste ordren vi fikk undervegs, var det en motorsykkelordonans som kom med like ved Mølmen. Vi skulle bringe trenet til Isfjorden, og der skulle vi få det over på biler. Under tilbaketuren ble vi beskutt, men alle, både soldater og hester kom fram i god behold. 1. mai 1940 ble trenet oppløst på Lerheim. En del av mannskapet gikk over til bataljonen og ble sendt til Vestnes. Resten av mannskapet demobiliserte jeg selv på Lerheim. De første engelskmennene som kom til Kvam, var skikkelige, regulære tropper. Men de eneste engelskmennene jeg var i kontakt med, var noen soldater som var innlosjert på garden Soleglad ved Dombås. Det 162

159 Ivar Sæther sitter på «oberstmerra» etter at de tyske fallskjermtroppene var nedkjempet. Bilder er fra april 1940 på garden Soleglad, Dombås. 163

160 var ynkelige soldater som manglet både kamptrening og disiplin. Jeg husker en episode fra Dombås. Et tysk fly hadde gått ned ikke langt fra stasjonen. Det hadde styrtet med nasen inn i bakken. Flygeren var drept, han satt fastklemt med beina stikkende ut gjennom skroget. Så kom det to engelskmenn eller franskmenn. De drog støvlene av flygeren - han hadde skikkelig bra støvler. Etterpå tok de ham i foten og takket for støvlene. Jeg syntes det var en grotesk oppførsel. Mens vi holdt på med demobiliseringa på Lerheim, fikk vi vite at det var kommet en mengde sivilklær til Norvika. Vi drog dit i håp om å finne igjen noen av sivilklærne våre. Jeg hadde da tenkt å reise heim til Batnfjorden, men så kom jeg til å tenke på kona som var igjen i Isfjorden. Hun kokte for en telefonvakt nede på Hen. Jeg sa fra at nå måtte hun bli med til Batnfjorden, for jeg hadde vært med i krigen, og det var usikkert hva som kunne komme til å skje med meg. Hun forlot middagsgryta og ble med. Søster mi var gift på Setnes, og både hun og familien var reist til Batnfjorden. Der ble vi 27 voksne personer i tillegg til mange unger. Ene broren min skulle innover for å se hvordan det så ut på Veblungsnes og Åndalsnes. På Setnes var alt nedbrent, men en del av buskapen var berget. Han ringte og bad meg komme innover. Sammen med Olaf Setnes gikk vi fra Batnfjorden. Vi fikk båt over Fannefjorden, og jeg tror det var ferje Sølsnes-Åfarnes. Utafor Handelshuset på Åndalsnes var det opprettet et passkontor. For å komme gjennom der, måtte en ha passerseddel. Det var både tyskere og representanter for norske myndigheter som stod der. Ulltepper, hermetikk og annen mat lå og slang over alt - det var bare å forsyne seg. Ved hjelp av bølgeblikkplater fikk en ordnet seg tak over hodet. De første årene av krigen bodde jeg på Hen. Høsten 1940 eller 1941 var jeg med på hyttebygging fremst i Vengedalen. Jeg ble da kjent med Arne Randers Heen. Fra da av ble jeg med i den lokale motstandsbevegelsen. Siden ble jeg også med i gruppa i Molde, gjennom Arne Årø som jeg kjente fra Madlamoen. Jeg tror det var i august -40 at det kom slik en hyggelig beskjed: Alle som ville arbeide, skulle få arbeid. Jeg svor på at jeg ikke skulle arbeide for tyskerne, og det klarte jeg å holde. Kontoret til Arbeidsformidlinga lå nede i Isfjordsvegen. Folk jublet og strømmet til kontoret. Der var det enkelt: Enten tok du tyskerarbeid, 164

161 eller så ble du utskrevet. Da jeg hørte hvordan formidlinga fungerte, lot jeg være å gå dit. En av de som arbeidet på Arbeidsformidlinga hette Slåttalid. Han var hird, skinnmager og helt henfallen til alkohol. Hvis en gardbruker trengte noen utskrevet til gardsarbeid, var det bare å troppe opp hos ham med ei flaske brennevin. Da lot det meste seg ordne. Oskar Nora hadde bruk for hjelp på garden. Han tok med seg ei flaske og gikk på kontoret til Slåttalid. Om han ikke hadde noen til rådighet, eller om han ikke ville skrive ut noen, skal være usagt. Men da en annen kommer inn på kontoret, sitter Nora på magen til Slåttalid og truer: «No skriv du ut arbeidshjølp åt me!» Ville du ikke gå om Arbeidskontoret, var det vanskelig å skaffe seg arbeid. Jeg tok dagarbeid på garder, jeg grov grøft, jeg satte opp ei og anna murpipe, og det kunne være mindre snekkerarbeid. Økonomien var vanskelig, og det gjorde at jeg ikke kunne handle på svartebørsen. De aller fleste gardbrukeme var veldig reale. Det var bare et fåtall som tok blodpriser - i hvert fall av vanlige folk. Tvert imot var det mange som hjalp de som hadde vansker med å greie seg. Tyskerarbeidrne tjente imidlertid godt, og jeg tror det var mange som tok seg skikkelig betalt når disse skulle kjøpe seg noe ekstra. Det var tyskerarbeiderne som skapte svartebørshandelen. De hadde pengene - de kunne betale, og de måtte nok også betale. De og tyskerne selv. Det kunne nok være bønder som skodde seg på svartebørs, men jeg var ikke med i noen «gjeng», og hadde derfor ikke særlig innsyn i hva som foregikk Men det som måtte ha skjedd, foregikk svært diskret og i det stille. Jeg kan ikke si jeg vet om noen som utmerket seg. Peder Morstøl fortalte meg at det ble leid mye krøtter over fjellet fra Eresfjorden, og som så ble slaktet i Grøvdalen. Det stod noen store osper framme i skogen, og disse ble slakta hengt opp i. En entreprenør på Åndalsnes skulle sette opp noen tanker inne i Isfjordsvegen. Jeg hadde arbeidet en del for denne entreprenøren før krigen, og nå fikk jeg tilbud om å være med på dette arbeidet. Jeg spurte hvem som skulle ha tankene. Han svarte at det selvsagt var de som hadde makta. Da takket jeg for meg - den jobben ville jeg ikke ha. Det var nok flere entreprenører som kom seg opp på oppdrag fra tyskerne. Jeg var med og bygde Kolflåt-bygget i Isfjordsvegen. Jeg regnet det som kurant. Om våren skulle jeg innom som snarest, og da hang det fullt av hird-uniformer i et rom. Da var det slutt. Jeg svor på at heretter skulle 165

162 jeg bare være med på å bygge løer. Nei, jeg holdt klare linjer når det gjaldt tyskerarbeid. Etter frigjøringa fikk Alf Engen, handelsmann Øverbø og jeg i oppdrag av lensmann Kringstad å arrestere lensmann Sanner. Den 9. mai 1945 møtte vi opp på kontoret hvor han satt sammen med en annen nazist. Vi hadde ikke noen arrestordre på den andre karen, og da vi tok med oss lensmannen, tok de to hverandre i hendene og takket for laget. Sanner ble plassert på et loft på Grand Hotell, og han var nervøs og urolig. Jeg kikket inn til ham gjennom nøkkelhullet, og han gikk og drev fram og tilbake inne på rommet. Sanner var en overlegen blei. Edvard Bredeli hadde sag her nede. Kona hans hadde satt fyr på en liten ruskedunge St.Hanskvelden, og det var forbudt. Da kom Sanner sammen med et par tyskere ned på saga. Han skulle ha greie på hva som foregikk. Edvard satt på sagbenken og kvesste saga da de kom inn, og det fortsatte han med. Kanskje svarte han litt kvast på lensmannens spørsmål. Så satte Sanner i: «Reis deg opp!» Men Edvard fortsatte ufortrødent med sitt. Dermed tok Sanner tak i øret til Edvard og dro han opp. Kjekk type! Det var mange damer som hadde nær kontakt med tyskerne under krigen. Mange av disse kom fra bygder utafor Rauma. Etter frigjøringen ble disse jentene samlet sammen og plassert på Setnesmoen en stund der de måtte vaske brakker. Jeg vet ikke om de fikk noen annen straff enn det og skammen. Sammenlignet med de som arbeidet for tyskerne, syntes jeg likevel de måtte tåle mye. Tyskerarbeiderne fikk uniformer etter krigen og gikk inn i den såkalte vaktstyrken. De var gode nordmenn. Tyskertøsene ble tvunget til vaskejobber. Der syntes ikke jeg at behandlingen var rettferdig. Ikke alle «tyskertøsene» var like heller. Noen flakset fra tysker til tysker, mens andre kunne bli virkelig glad i en tysk soldat. Men alle ble utsatt for den samme hånen; alle ble de ansett som forrædere. Jeg synes dette var urettferdig. De jeg virkelig foraktet både under og etter krigen, var de som tjente seg rike på tyskerarbeid. Det synes jeg var svik. Selvfølgelig kunne det være situasjoner som gjorde at du måtte arbeide for tyskerne. Du kunne bli utskrevet, eller tyskerarbeid kunne være den eneste utvegen for å greie å forsørge familien. Men det var mange unggutter som like gjerne kunne ha vært hjemme og nyttet ut jorda - skaffet seg mat selv. I stedet solgte de seg til fi- 166

163 enden for god betaling. Jeg meldte meg ikke på Arbeidskontoret, og på den måten slapp jeg utskriving. Jeg var ikke i rullene! Jeg ble utskrevet som borgervakt. Det var ved Rauma Bruk ved Isfjordsvegen jeg skulle møte første gangen. Jeg hadde liten lyst til dette, men jeg drog da utover for å se hvordan det lå an. Men jeg møtte ikke opp til fastsatt tid. Så kom det en lensmannsbetjent - vi kalte han Rottenikken. Han var frontkjemper og kom fra Sør-Norge et sted. Jeg fikk beskjed om å møte på lensmannskontoret. Der satt Sanner. Han konfronterte meg med at jeg ikke hadde møtt på borgervakta. Jeg kjørte med en gammel, mager hest - den røytet fælt og så lite trivelig ut. Jeg hadde en gammel vadmelsfrakk på meg, og før jeg gikk inn, gned jeg meg godt inn mot hestesida. Dermed kunne jeg spille enfoldig; Joda, jeg hadde møtt på borgervakta. Men jeg hadde ikke sett noen der, så jeg hadde dratt heim igjen. Jeg fikk en skikkelig overhøvling, men slapp med det. Senere skulle jeg gå vakt nede på Troa. Det første jeg gjorde da jeg kom dit, var at jeg tok en avbrukket arm av en sluskebåre, og i denne slo jeg fullt av svartspiker. Så gikk jeg med dette «våpenet» på skuldra omtrent som et vesen fra steinalderen. Borgervaktene skulle jo være ubevæpnet. Antrekket vakte alminnelig munterhet. Arne Randers Heen hadde skredderverksted i kjelleretasjen der Erling Kjølseth bor i dag. Der møttes vi en av første dagene i april Arne, Henry Berg, Jarle Bårdsen, Dybwad og jeg. Der fikk vi vite at det var sannsynlig at tyskerne ville trekke seg ut - at de ville sprenge og brenne slik de hadde gjort i Finnmark. Vår oppgave skulle da være å ta oss av sprengkommandoen. Det var siste ordren vi fikk før kapitulasjonen. Men vi skjønte fort at noen invasjon av Norge var utelukket. Alle bunkere var besatt, og det gjaldt å få tyskerne ut fra stillingene. Derfra ville det ikke bli lett å få dem ut. Det var om å gjøre å få alle ut fra Åndalsnes og opp til Mjelva. Da den formelle tyske overgivelsen fant sted på Åndalsnes, var jeg til stede. En engelskmann kom og skulle ha med seg et par vakter, for de skulle overta kommandoen. Arne Inge Torvik og jeg skulle være vakter for engelskmannen. Engelskmennene og tyskerne var blitt enige om tidspunkt. Det ble en del diskusjon om hvor stor delegasjon tyskerne skulle stille med. Tyskerne ville at Ortskommandanten skulle stille med hele offisersrekka, mens engelskmannen bare hadde med seg to-tre 167

164 mann. Enden ble at Ortskommandanten skulle stille med sine vakter; engelskmannen med sine. Så var det spørsmål om hvor seansen skulle finne sted. Engelskmannen gikk med en stor krokstav, og den støtte han ned i gata: «Here!» sa han. Presis på sekundet skjedde det. En meget kort seremoni: Tyskeren gav fra seg kommandoen, og engelskmannen overtok. Stram honnør, og det hele var over. Ikke et papir, ingen underskrifter. Jeg må si at jeg var imponert over den tyske disiplinen. Den var virkelig topp. Selv om det var alle slag også av tyskerne, tror jeg nok at de fleste av dem var skikkelige folk. Det var som ei bør falt av meg da krigen sluttet. Jeg var aldri sikker på om jeg ville overleve krigen. Jeg var ikke borti så mye mot hva mange andre hadde vært. Men jeg gjorde hele tiden alt jeg kunne for å styrke nasjonalfølelsen - opponere mot tyskerne og nazistene. Da vi fikk visshet om at nå var det slutt, var følelsene overveldende. Da jeg traff igjen en russer som kom ned fra Stigfjellet, da vi tok hverandre i handa, da vi omfavnet hverandre - da følte jeg forskjellen mellom krig og fred. Vi hadde begge to levd med livet til låns, - nå kunne vi være sikre på å få beholde livet. Den følelsen må oppleves. 17. mai hadde jeg vakt på Casino. Vi skjøt med signalraketter over det flernasjonale toget. Etter frigjøringa var jeg med og rev noen brakker i fangeleiren i Nesstranda. Jeg vet ikke hvor mange fanger som var der, men jeg vil tippe at det var rundt et par hundre mann. Rundt leiren var det vakttårn og flomlys, og hele leiren var inngjerdet med høyt piggtrådgjerde. Jeg skulle anta at det var minst tre meter høyt. Fangene var tøffe karer. De hadde ei renne med kaldt vatn, og der stod de i vinterkulden og vasket seg på overkroppen. Jeg for ofte forbi leiren til og fra arbeid på Setnes. Det stod vakter på vegen, men jeg ble aldri stoppet og kontrollert. Det var ingen kontrollpost, bare vaktpost. Ved lokomotivstallen var det kontrollpost. Der var det også satt opp tanks-sperringer. Det var store steiner som var lagt opp slik at det bare var å velte disse ned på vegen. På «Fritun» ble det opprinnelig etablert fangeleir for tyske fallskjermsoldater, men etter 1. mai var det tyskerne som overtok leiren. Først kom det polske, senere russiske fanger. Noen direkte mishandling av fangene så jeg ikke. Det kunne være dytting med geværkolber og en og annen ørefik, men jeg så aldri det jeg vil kalle mishandling. Jeg arbeidet aldri på noe tysk anlegg, så jeg så heller ikke så mye til dem. 168

165 De siste to krigsårene bodde jeg i Ytterli, garden litt lenger ut. I jula 1944 kommer det en tysker på husundersøkelse. Det var en rømt russer han lette etter. Da ble jeg virkelig skremt. Samme dagen hadde jeg funnet fram Colt-pistolen min og skutt en katt, og jeg hadde bare slengt pistolen opp på eldhuslemmen. Men tyskeren lette etter et menneske, og da brydde han seg verken om våpen eller andre ulovligheter. Det var Selma Wærås Moldsvor som oppdaget russeren. Ingvald Moldsvor var forlovet med Selma. Han kom opp til meg og fortalte at Arne Randers Heen hadde anbefalt ham å spørre meg om bistand. Ingvald fortalte da at de hadde tatt hand om en russer. Sannsynligvis var det Andre Wærås, Selmas bror, som hadde kontaktet Arne. I utgangspunktet ville ikke han ha noe med saken å gjøre. Det finner jeg naturlig - han var jo en nøkkelperson i motstandsbevegelsen på stedet, og han mente nok at risken var for stor. Ingvald og jeg ble da enige om at vi skulle få russeren framover til Middagsfjellet. Moldsvor hadde hest. Jeg fikk med meg litt mat, og i sekken hadde jeg også pistolen. Før vi drog gikk jeg inn på soverommet. Der lå Gerd og sov. To og et halvt år, lyst, krøllet hår utover puta. Hun så ut som en engel. Jeg slamret gjennom kjøkkenet og sa til kona: «Jeg blir borte i natt.» Noe mer turde jeg ikke å si. Så kjørte vi framover. Det begynte å regne. Kraftig regn. Tomasine Wærås hadde laget god, varm kjøttsuppe som vi tok med framover til russeren. Han spiste riktig godt. Han lå framme i Sandå, i Erstaddalen. Vi fikk ski på russeren. På flatene gikk det bra, men i brattene fikk han det vanskelig. Det var dårlig med smurning, og han slet forferdelig. Vi forstod ikke hvordan dette skulle gå. Da vi var kommet fremst fram i Kvanndalen og skulle begynne oppstigningen, sa jeg fra at jeg måtte snu. Jeg hadde sagt at jeg skulle være borte bare om natta, så jeg gjorde vendereis der. Jeg tok hesten tilbake. Om formiddagen ringte Ingvald. Av det han sa, forstod jeg at de var blitt tvunget til å snu, og at russeren var brakt tilbake. Hva skulle vi nå gjøre? Etter mye om og men ble vi enige om å ta et gammelt militærtelt som jeg hadde, grave en stor hule i snøen, sette opp teltet der, ha inn mat og klær, legge bar og greiner over, putte russeren inn og grave alt sammen ned i snøen. Det ble gjort. Det gikk tre uker før vi kontaktet ham igjen. Det var en søndag, og vi var liksom ute på en søndagsskitur. Vi var seks mann: Henry Berg, Arne Randers Heen, Andre Wærås, en Dybwad, Ingvald Moldsvor og jeg. Det 169

166 var uråd å se hvor leiet hans var, og vi måtte leite oss fram med skistaver. Et blekt, skjeggete ansikt dukket opp. Han hadde ikke vært ute på de tre ukene. Det hadde vært kaldt til føttene, mat hadde han ikke hatt de siste to dagene, og vann hadde han fått ved å smelte snø på kroppen. Han hadde gnagd på noen sener på en spekekjøtt-knoke. Senere fikk vi russeren opp i Middagsfjellhytta, hvor han oppholdt seg til påske. Henry Berg bodde på Åsen da, og Ocelie, kona til Gregorius, klaget over at spekekjøttet hennes var så ryrt den vinteren. De som fortjener størst ære for matforsyninga var Henry Berg og Ragna Wærås. De var forlovet den gangen. De som tok de største sjansene og gjorde det meste for russeren, det var disse to. Det var Arne Randers Heen som la den videre fluktplanen. Vi skulle kle ham ut som skiturist, utstyre ham med ski og sykle utover forbi Åndalsnes og innover mot Stigfjellet. Vi skulle sykle et stykke foran, slik at vi slapp forbi dersom han skulle bli stoppet. Dette nektet vi å godta. Risken var alt for stor. I stedet ble det til at Henry, Ingvald og russeren syklet ut i Torvika. Derfra ble de tre rodd over til Innfjorden av Olav Mittet og Hjalmar Monsås. Båten hadde visstnok de to sistnevnte tyvlånt for anledningen. I Innfjorden overnattet de hos Torbjørg Bø. Derfra kunne de så gå over fjellet til Valldalen. Jeg hadde ikke radio, men jeg fikk daglige nyheter fra Einar Dahle. Han fulgte med. Det holdt på å bli skikkelig bråk i Indre Romsdal. Rinnans folk hadde først prioritert ytre strøk og Englandsfarten, men nå var planene å rette oppmerksomheten på indre strøk, og Åndalsnes stod øverst på lista. Men så ble Rinnans nestkommanderende, Grande, skutt i Ålesund, og planene ble forandret. I 1942 møtte jeg Magne Stranden fra Langfjorden. Jeg hadde vært sammen med ham på Madlamoen. Han kunne fortelle at han skulle over til Sverige. Det er greit, sa jeg, jeg blir med. Jeg ble noen dager heime før jeg reiste til Molde. På grunn av vansker med hurtigruta ble jeg værende to dager på Molde; lå i dekning på hybelen til Meringdal. Endelig kom vi av gårde. Jeg hadde med meg en Nagant-revolver. Men kontaktmannen, Arne Årø, mente det var for risikabelt å ta den med på hurtigruta, så han fikk overta den. Vi kom til Trondheim om morgenen. Vi kjøpte oss et skikkelig godt småsild-måltid på en restaurant. Sprøstekt og nydelig. Vi skulle møte opp klokka fire i Erling Skakkes gate 52. Der skulle vi melde oss for ei som hette Gerd Søreng. Like før vi skulle møte 170

167 fram, dukket det opp to personer til som skulle til samme adresse. Det var Kåre Harang og Ivar Melseter fra Molde. Personene kjente jeg, men at også de skulle møte til samme adresse var ukjent. Dette fikk jeg ikke til å stemme. Like ved der vi stod var en bussholdeplass. En generatorbuss stod og fyrte opp. Jeg hoppet på bussen og ble med til Rindal. Jeg reiste tilbake til Molde og oppsøkte Arne Arø. Han stod på butikken til Dahl. Han stivnet til da han fikk se at jeg kom inn, og bad meg inn på kontoret. Jeg skulle jo ha vært i Sverige. Jeg sa at jeg var sikker på at organisasjonen var infiltrert. Det ville han ikke tro noe på, de hadde også sine spioner ute, sa han. Jeg måtte bare dra min veg. Jeg var usikker på hvordan dette ville utvikle seg, og reiste opp i Batnfjordsfjella. Der lå jeg en stund før jeg dristet meg ned i bygda og oppsøkte bror min. Da jeg kom dit, kunne han fortelle at organisasjonen i Molde var opprullet. Men de hadde tydeligvis klart å holde tett om mitt engasjement. Det er to personer som ikke har fått uttelling for det de gjorde under krigen. Det er Ingebrigt Aak og Anton Heen. Ingebrigt Aak forsynte det illegale radiomarked med batterier og annet radioutstyr. Han arbeidet i det stille, men tok likevel store sjanser. Visste alltid en råd når sambandet sviktet. Han har aldri fått noen heder for den innsatsen han gjorde. Han hadde den bensinstasjonen som Ivar Sylte har på Åndalsnes i dag. Der drev han også bilverksted. Anton Heen bestyrte Rauma mølle, og mer enn en gang tok han sjanser for å hjelpe folk. Det kunne være maling, eller det kunne være hjelp med mel til slike som ikke greide å skaffe det de behøvde. Det er nok mange som skylder ham stor takk for det han gjorde. PS. Ca 1972 ble det arrangert et møte mellom Magne Stranden og Ivar Sæther. Først da fikk Sæther vite hva som egentlig skjedde i Trøndelag i Magne Stranden og Ivar Melseter ble utstyrt med togbillett til et sted i Verdal. Der hadde Rinnan utplassert sine folk for å ta imot dem. Kåre Harang ble holdt tilbake i Erling Skakkes gate for nærmere utspørring, og ble arrestert senere samme dag. Melseter og Stranden fikk mistanke om at det ikke var rett fatt etter møtet, og unnlot å bruke billettene. De tok drosje ut fra Trondheim, og videre fikk de være med en tømmerbil som hjelpesmenn. På den måten kom de seg unna Rinnan og videre til Sverige. Magne Stranden forble bosatt i Sverige også etter krigen. 171

168 Fangenskap i Afrika Av Carl August Fegth Carl August Fegth var født 1892 i Trondheim og vokste opp på Byåsen. Han flyttet til Molde i 1924 og giftet seg med Hjørri Mordal. Etter at han var ferdig med folkeskolen, dro han til sjøs. Den eldste attesten etter han er fra mars Han seilte ute under begge verdenskrigene og var blant annet ikke hjemme fra 1938 til I 1953 ble han skadet under inspeksjon av et nybygd skip i Skottland. Dermed ble det slutt på sjømannslivet. Han hadde da vært maskinsjef i over 30 år i Rederiet Odfjell i Bergen. For sin innsats under krigen ble han 4. mai 1945 tildelt Krigsmedaljen, og i 1951 fikk han Rederiforbundets gullmedalje. Han døde i 1966, Artikkelen er lagt tilrette for trykking av Anders Fegth. Aprildagene 1940 Den 9. april 1940 lå vi med vårt skip «Gran» i Sevilla. Tidlig om morgenen hørte vi i radioen om invasjon i Norge. Det kom jo like overraskende på oss som på folk flest i Norge. Vi var med en gang klar over at her måtte det handles fort. Vi var i Spania og vi visste at de var velvillig stemt overfor tyskerne. Med en gang det var lyst ble det satt i gang med å male over skutesiden. Det sto «GRAN - NORGE» og store norske flagg på sidene. Aldri har vel arbeidet gått fortere enn da. Vi var 172

169 Maskinsjef Carl August Fegth ( ). befraktet av et fransk selskap. I radioen kom det opprop om at alle norske skip skulle gå til nærmeste nøytrale havn. Vi lå i en sådan, men hadde ikke lyst å bli liggende der. Det ble konferert med den norske konsul, som viste seg å være en riktig grei kar. Han hadde heller ikke noen kontakt med Norge, men vi ble enige om at vi burde komme oss ut hurtigst mulig. Vi klarerte ut for Lissabon, men da vi kom ut i elva satte vi kursen for Gibraltar. Det var ikke lang vei og vi var en av de første båtene som kom dit. Stadig strømmet det båter inn, deriblant den store «Kosmos 2». Den kom inn under full eskorte, alle mann var på dekk og «Ja, vi elsker» lød utover fra flere hundre stemmer. Etter 10 dagers forløp fikk vi ordre om å gå til Lissabon, vi skulle inn i vår gamle trade New York-Frankrike. Lastet i Lissabon for New York. Vi kom vel og vakkert over. I New York I Amerika ble det litt rot til å begynne med. Skipet måtte ha en reder. Nortraship var enda ikke startet. Det ble da til at kapteinen skulle stå som reder. Nortraship ble til noen dager senere. Det var godt gjort å få dette store foretagende i gang så fort. Det var ikke noen alminnelig høkerforretning. Hvert eneste norsk skip meldte seg til tjeneste. Vi lastet så i USA for Portugal og Middelhavet. Lasten besto av mat, metaller og maskineri. Turen gikk i sikksakk og vi kom vel frem til Lissabon. Det var i de dage da Frankrike kapitulerte. Nå var alle råd dyre. Her lå vi med mesteparten av lasten for fransk regning. Det ble 173

170 GRAN tilhørte Odfiell i Bergen. telegrafert til London og det var forhandlinger mellom London og Paris. Etter noen dagers forløp kom det telegram om å gå til Casablanca med lasten. I London håpet de at de franske kolonier utenfor Middelhavet skulle fortsette kampen på de alliertes side. I Marokko Vi kom vel frem til Casablanca 1. Der ble vi liggende og vente ute på reden. Det var forhandlinger både sent og tidlig. Det var to forskjellige parter som kjempet om makten. Det ble da endelig bestemt at vi skulle inn og losse og deretter laste for USA. Lasten ble losset, men noen lasting ble det ikke. Et par båter lastet, men fikk kontraordre og tok lasten igjen. Tre norske skip ble frigitt og gikk ut. Vi ble liggende og ventet på ordre. En dag kom den, og vi skulle neste dag gå under eskorte til Port Lyautey 2, et stykke nord for Casablanca. Samme natt rømte 6 av våre gutter med skipets motorbåt. De rømte til Gibraltar og kom vel frem. Vi gikk om morgenen og kom frem til Port Luautey om kvelden. Vi fortøyet oppe i elven. 3 andre norske skip ble beordret til Safi, en by et stykke syd for Casablanca. I Port Lyautey var vi syv norske, to greske og en I Byen heter nå Dar-el-Beida og er den største byen i Marokko. 2 Byen heter nå Kenitra og er en millionby. 174

171 hollender. Det var også fem danske skip, men de var alle under engelsk flagg. En finne var det også, men den ble løslatt etter et halvt år. De fant ut at finnene var på Tysklands side, og at interneringen var en feiltagelse. Så dere kan forstå at det var mye rot. Storparten av de franske militære syntes nok at var en fornedrelse å gå som lakeier for tyskerne. Sikkert er det at det var to forskjellige meninger, og de som ikke var til å stole på, ble skiftet ut. Det var enda forhandlinger om vår frigivelse. Vi hadde det bra, godt med mat og vi kunne etter søknad gå hvor vi ville. Vi pusset opp skipene fra topp til bunn for at de skulle være i tipp topp stand til vi skulle starte for alvor. Tiden gikk og vi begynte å bli lei av dette. Vi hørte i radioen at våre kamerater sloss med ubåter og all annen djevelskap, så vi hadde lyst til å gi dem en håndsrekning. Nå begynte rømningen for alvor. Den ene livbåt etter den andre forsvant med noen mann om bord. Det var ikke så like til å rømme, for ved innløpet til elva var det en festning som skulle bevokte elven slik at ingen uvedkommende kunne komme ut eller inn. Vi hadde funnet ut at kl. 2 om natta var det vaktavløsning og da pleide vaktene å ta seg et beger sammen, særlig om lørdagskvelden. Var det belgmørkt og helst med litt regn, så kunne en være sikker på at noe skjedde. Det var en passende strøm ned elven og en måtte da la båten føres av strømmen. Ro kunne en selvfølgelig ikke gjøre, det kunne bli hørt av vaktene. Så ble alle båter, både store og små tatt ifra oss, men de regnet ikke med at de hadde med norske sjøfolk å gjøre. Nede i lasterommet på «Nyhorn» ble det satt i gang båtbyggeri. Det ble laget et skjelett av tre og sidene ble gjort av seilduk. Flere av disse båtene kom seg vel av gårde. Vi hadde nå fått telegram fra London om at de høyeste offiserene ikke måtte forlate skipene, det måtte være nok folk igjen til å passe på og vedlikeholde skipene. Alle flyktningene dro til Gibraltar. Det var 180 miles dit. Hadde vaktene vært riktig ivrige i sitt virke, hadde det vel ikke gått fullt så godt. Det var først etter at en del av guttene stjal en motorracer som tilhørte flyvesenet og for av gårde med den at det ble riktig strengt. Før hadde alle båtene som ble brukt til flukt vært norsk eiendom, så det at det ble stjålet fra det militære var vel litt for drøyt. En del av disse flyktningbåtene ble fanget. Til straff fikk mannskapet 15 dagers fengsel, og etter noen dager bar det ut på ny. 175

172 Vi ble liggende der i nesten et år. Så en dag kom et vaktskip opp langs siden. Militære kom om bord og beslagla skipet. Vi skulle i land med en gang. Vi fikk ordre om å fire det norske flagget, men det nektet vi å gjøre. De franske marinefolkene firte så flagget under militær honnør. Vi fikk flagget med oss og jeg tok det i min bagasje. Det kom til nytte mange ganger senere under begravelser, som etter hvert hadde hele 11 av. «Gran» var det første skipet som ble tatt. Det var et nytt skip, men fordi det var mangel på olje, ble dette det eneste motorskip som ble tatt. Vi fra de forskjellige konfiskerte skip ble innkvartert på hoteller. 2 måneder senere, den 11. august 1941 kom ordre om flytting igjen. Denne gang bar det til konsentrasjonscamp Sidi el-ayechy. Vi merket at tyskerne hadde fått mer å si. De hadde sitt hovedkvarter i Casablanca. I fangeleir Vi fikk med en gang føling av at nu begynte vår trengselstid. Ved inngangen til campen sto svære senegalnegre vakt med bajonett på gevær. Da vi var kommet innenfor, møtte vi en broget forsamling av menn, kvinner og barn. Det var først navneopprop og så ble vi anvist vår bopel. Noe hotell var det ikke. Mannskapene ble innkvartert i store barakker og offiserene på mindre rom med 2 eller 4 mann etter som det var plass. Leiren var en gammel militærleir. Vi fikk utlevert en gammel, skummel madrass som hadde sett forskjellige okkupanter. Dessuten fikk vi utlevert en blikktallerken, skje og gaffel. Kniv kunne vi ikke få, det var farlig. Rommene vare var bare åpne rom. Det var verken seng, stoler eller bord. Vi måtte ligge på sementgulvet. Vi begynte med en gang å spekulere på forbedringer til leiligheten var. Litt verktøy hadde vi med oss og snart ble en stol og senere et bord til. Det var mange bambuslignende trær i leiren og med litt ståltråd til hjelp var det lett å lage disse tingene. Vi var ikke pålagt noe arbeide, men vi måtte holde våre rom i orden. Dessuten var det en 4-5 vekselvis som ble satt til å renske grønnsaker. Det var for det meste suppe det gikk på. Brød fikk vi omtrent så meget som vi ville ha og det var nok vår redning. Det var samme slags brød som araberne spiste. Noe smør eller pålegg fikk vi aldri. Vi hadde en mann i Casablanca som representerte Nortraship. Vi skrev klager og fikk besøk av ham og folk fra det amerikanske Røde Kors. Amerikanerne sto det litt respekt av og etter en tid etter at de var reist fikk vi 176

173 Fra brakka i konsentrasjonsleiren Sidi el-ayechy. De laget møblene sine selv. Carl August Fegth nr. to fra høyre. utlevert noen trerammer med føtter på og ståltråd slik at vi kunne lage bunner for madrassene. Det ble riktig bra senger, i alle fall så syntes vi det da. Litt mat fikk vi kjøpe av araberne. De gjør jo alt for penger. Halve døgnet var det araberne som var på vakt og det andre halve var det senegalnegrer. Negrene er pliktoppfyllende og gjør det de blir beordret til. Araberne tenker forretning først og fremst. De har sine store kjortler og under disse kan de smugle inn om det så var ei halv ku. Vi laget oss ovner og kokekar av alle utenkelige ting. Gamle karbiddunker var veldig etterspurt. Vi hadde en real kommandant som så i mellom fingrene med mange ting, især gjaldt dette oss norske. Som gammel militær husket han nok på at vi var tidligere allierte. Dessuten hadde han selv vært fange under forrige krig. Radio hadde vi også, men den måtte gjemmes når det var inspeksjon. Hver dag fikk vi 2 glass rødvin og alle var vi enige om at det var bra for å holde maven i orden. Utpå våren fikk vi vinduer, benker og bord i barakkene. Ellers ble det også forbedringer med det sanitære og det ble gjort forskjellige ting for at vi skulle trives. 177

174 Carl August Fegth bak piggtrådsperring i Marokko. Campen lå ganske nær sjøen og klimaet var bra. Litt kaldt midtvinters om natten, men ikke så aller verst. Som sagt så begynte vi å få det bra. Oued-Zem Men den 31. mai fikk alle norske, belgiske og greske sjøfolk med et par timers varsel ordre om å være reiseklar. Det kom busser og politifolk. Så snart vi hadde pakket, bar det av gårde. Det var helt trist å forlate denne plassen. Vi hadde mange venner der og de spanske kvinner og barn gråt. Disse spanske kvinner var hustruer til spanske flyktninger fra Francoregimet. Da Frankrike ga opp, ble alle mannfolk sendt til Sahara på jernbaneanlegg. Barna og hustruene ble plassert i leir. De hadde lite eller ikke noe av jordisk gods. Vi var snille mot de og hjalp de så godt vi kunne, så det var ikke rart det var sorg. Vi dro av gårde via Casablanca til en by som heter Oued-Zem. Den ligger 160 km inn i landet fra Casablanca. Etter som vi forsto gjaldt det 178

175 Brevene han fikk fra kona hjemme i Molde ble kraftig sensurert. å få oss langt fra sjøen. I tilfelle invasjon lå vi jo der klar til å hjelpe invasjonsstyrken. Vi kom frem sent på kvelden sultne og slitne. Noen mottagelse av betydning fikk vi ikke, vi fikk oss litt tørt brød og vatn og ble så anvist hvor vi skulle bo. Mannskapet fikk 2 store barakker. Disse var helt tomme, ingen madrasser eller den slags. De gikk ut i stallen og fikk tak i en del halm og slo seg ned på sementen. Vi offiserene ble beordret inn i en barakke som var opptatt fra før. Første natten lå jeg under sengen til en av de som var kommet tidligere og slik hadde vi det i 5 døgn. Da fikk vi overta noen barakker som de militære hadde brukt. Der var det i allfall køyer, men ellers intet innbo. Vinduene var dekket med piggtråd, glass var det ikke. Vinduene ut mot vegen var det spikret lemmer for. Det var en voldsom hete her. Veggene var av tre mens takene var av jernplater. Vi hadde opp i 50 grader. Et par mann tålte ikke varmen og vi måtte stå og vifte på dem med håndduker på den varmeste tiden. De ble sendt derfra. De sanitære forhold var utenom en hver kritikk. Kjøkkenet var noen bølgeblikkplater og støv og sand blåste inn gjennom åpningene. En åpen rennestein som kom fra oppvaskkummene rant tvers gjennom kjøkkenet. Nærmeste nabo til kjøkkenet var latrinen. Fra den kom det svermer av fluer. Vi hadde mange sykdomstilfeller, enkelte med dødelig utgang. Maten var dårlig og her var det ikke anledning til å få kjøpt noe ekstra. I førstningen fikk vi tillatelse til å gå til byen for å kjøpe et og annet måltid. Radio hadde vi også her, men vi måtte være mer forsiktige. 179

176 En dag vi lyttet fikk vi høre om raidet på Dieppe. Vi trodde da at nå begynte invasjonen som vi hadde ventet på. En del av guttene ga ut noen riktige krigshy1 av begeistring og dette kom de militære for øre. Det kom en kommisjon for å lete etter radioen, men den var ikke å finne. Følgen ble dog at all permisjon ble nektet. Det kom 40 mann a la Gestapo som skulle passe på oss. Vi fikk så å si ingen bevegelsesfrihet. Det var appell (oppstilling ) både sent og tidlig. Tross dette var det 10 grekere, 2 belgiere og 2 norske som rømte. Grekerne sto for jobben. I Marokko er det mange grekere som sitter i høye stillinger. De hadde fått tak i en fransk Røde Korsbil og den fikk ved hjelp av sitt merke passere uhindret. De kom alle vel frem til Casablanca og videre til England. Men da fant de høye herrer ut at rømningene skulle stoppes og den 5. september 1942 kom det ordre om å flytte igjen. Til Algerie Vi reiste med tog til Casablanca, skiftet tog der og begynte på reisen østover. I fem døgn var vi på reise og i denne tiden hadde vi så å si ikke søvn. Vi visste ikke hvor vi skulle hen og begynte å frykte at det ble til Sahara på jernbanearbeid. Vi hadde mange ganger vært truet med det når vi ikke ville reise hjem til Norge. Utallige ganger ble vi spurt om vi ville reise hjem. Vi skulle få alle slags fordeler, men ingen reiste. Den 5. dagen fant vi ut vi var kommet til Sahara iallfall. Det var til en plass som heter Mechéria. Det er 500 miles inne i landet fra Oran og 1200 m over havet oppe ved Atlasfjellene. Det var en øde plass, bare sand opp og sand i mente. Det var en gammel militærforlegning som var oppført den gangen franskmennene sloss med araberene om Algerie. Nå var alt forfallent. Den bruktes nå som straffekoloni. Vi fikk en avdeling for oss selv. Vi var i Sahara, men da det var høyt over havet hadde det begynt å bli kalde netter. Det begynte å bli dårlig i klesvegen for manges vedkommende. Barakkene var ikke så verst, men det var dårlig med vinduer og dører. Ovner fantes ikke. Vann var det naturligvis smått med. Det måtte pumpes opp fra dypt nede i grunnen. Hver morgen kl. 7 fikk vi litt vatn. Det måtte vi være redd for som det skulle være gull. Maten ble her enda dårligere enn før, som rimelig var. De andre leirene lå i fine jordbruksdistrikter. Her vokste det ikke et strå, så all mat måtte innføres. Tiden gikk, man venner seg til alt. 180

177 Vi blir fri Etter 2 ½ måned kom befrielsens time. Først reiste engelskmennene, så var det vår tur. Også her hadde vi radio. I alle leirene vi var, hadde vi greie kommandanter. Fangeleirene sto under overoppsyn av noe som hette «civil controller». Det blir nærmest en lensmann på norsk. Disse lensmennene var folk som med hud og hår gikk inn for å holde oss så langt nede som mulig. Det gikk fort nordover til Oran, og naturligvis fikk vi bedre forpleining. Da vi kom til Oran, ble vi innkvartert nede i vareskurene. Vi måtte ligge på sementgulvet og kaldt var det om natten. Det var jo i november. Mye og god mat og alle var vel tilfreds. Vi ble straks satt i gang med å losse ammunisjon og krigsmateriell. Vi drev med dette i 3 døgn og så var det å bryte opp igjen. Vi var jo sjøfolk. Så gikk reisen tilbake til vårt utgangspunkt, nemlig Port Lyautey. Vi ble innkvartert på den amerikanske flyplassen der. En del hjalp til med å fylle bensin på flyene. Andre ble satt til å være med på å berge alle skipene som franskmennene hadde senket under invasjonen. Under bergingen arbeidet jeg om bord i m/s «Nyhorn». Elven var forholdsvis grunn, så vatnet gikk bare jevnt med maskintoppen. Det var heldigvis ferskvatn, men det var en masse mudder og slam. Det var et skittarbeid. Vi fikk alt maskineriet fikset opp, men alle dynamoene måtte sendes til Casablanca for å renses og tørkes. En slik tørring tar lang tid og før de var ferdige, var vi på reisefot igjen. Sent en kveld i begynnelsen av januar 1943 kom det ordre om å være reiseklar kl. 4 neste morgen. Hvor hen fikk vi ikke vite. Det måtte pakkes og samtidig måtte en tropp ut for å finne de som var i byen eller ute med en eller annen kjæreste. Man fant alle, og da det ble opptelling hadde vi faktisk 2 mann for meget. Underveis så vi av stasjonsnavnene at det bar mot Casablanca. Vi var spent på å se byen igjen. Hovedslaget under invasjonen sto her. Vi ventet å se denne flotte byen ødelagt, men det viste seg at ikke et hus utenom havneområdet var ødelagt. Inne på havnen derimot var hvert eneste skip som lå inne senket og kraner og kaier var ødelagt. Amerikanerne siktet godt selv om de lå langt til havs da de skjøt. Da vi kom inn på havnen fikk vi vår største og behageligste overraskelse. Der lå nemlig «Bergensfjord» og dit skulle vi. Den gikk i troppetransport og kom nå inn for å ta oss til Dakar hvor vi skulle bemanne skip som franskmennene hadde beslaglagt eller mannskapet 181

178 hadde rømt i fra. Ingen av deltagerne glemmer nok gamle «Bergensfjord». Det var fra London gitt ordre om at vi skulle ha beste forpleining, og det fikk vi også. Alle om bord gjorde alt de kunne for at vi skulle ha det bra. Det var riktig rart å få legge seg i en ordentlig og ren køye og få såpe og vatn til å vaske seg i, så meget man ville. Ja mange av oss sender «Bergensfjord» den dag i dag en vennlig tanke. Reisen sørover gikk fint. For oss var det en riktig turistreise. Vi som var igjen fra «Gran» ble sendt om bord i «Gabon», et skip fra samme rederi. Franskmennene hadde brukt skipet i lengere tid. Etter å ha åpnet opp maskineriet for å se etter mulig sabotasje, gikk vi så inn i fart på Vest- Afrika og England. I denne farten fortsatte vi så helt til krigens slutt. 182

179 Hungnesen: segna om ein røvar, soga om eit menneske Av Odd Sørås Ein still vårmorgon Det er grytidleg maimorgon på Sandøya ytst i havgapet på Romsdalskysten. Småfuglane oppi haugane har så vidt opna nebben til den første spede kvitringa; sola er enno ikkje heilt oppe, men ho er i kjømda; ein raud loge brenn over fjella langt der inne på fastlandet. Nede i Volle-naustet ligg seks menneske og søv. Eit lite barn sutrar så smått, kjenner snart det varme andedraget frå mora mot halsen og stilnar. Ved sida deira ligg han som er far og ektemann, han snorkar taktfast. Ved den motsette veggen ligg det også ei kvinne og ein mann. Ein halvvaksen gut nokre alner unna søv så tungt som han skulle vore død. Om nokon av dei hadde vakna og gått ut no i morgonstilla, hadde dei kanskje høyrt åretak frå fjorden i søraust og skimta båtane som kjem glidande, fulle av folk. Men ingen ser og ingen høyrer; ingen veit at snart skal sjølve lagnaden gå i land og farge fjøresanden brun av blod. Sola er ikkje oppe enno; det er ein still maimorgon på Sandøya, 24. mai Segnfiguren Hungnesen Han hadde sju mannshjarte sydde inn i skjorta si. Den overnaturlege krafta frå dei han hadde drepe, gjorde han usårleg. Skulle ein få has på han, måtte ein ta han når han ikkje hadde skjorta si på seg. Så lenge 183

180 ingen greidde det, fekk Hungnesen herje fritt og spreie otte for liv og eigedom blant dei som budde langs kysten av Romsdals amt. Slik er kjernen i segnene om røvaren og illgjerningsmannen Hungnesen. Det er to folkeminnesamlarar me først og fremst har å takke for at desse segnene er tekne vare på: sunnmøringen Peder Fylling og romsdalingen Olav Rekdal. Dei levde og skreiv i kvart sitt hundreår; det er klåre fellestrekk i det dei skriv, men somt er også ulikt. I alle høve er det eit særs dramatisk stoff som ein kan tenkje seg har fått det til å gå kaldt nedetter ryggen både på små og store når det er blitt fortalt omkring grua i mørke kveldar med svarte skuggar i krokane. Hos skodjebygdaren Peder Fylling ( ), møter me Hungnesen i kapitlet om stotarkongen Aleksander Persson i boka «Folkesagn» som blei utgjeven i Ein stotarkonge (også kalla stotarfut eller bygdevektar) skulle halde oppsyn med alle omstreifarane som kom rekande til bygda. Mange var dei farlege røvarane og fantane Aleksander Persson gjorde det av med. Ein av dei var «Store Hognæsen» som Fylling kallar han, «som boede her i Egnen og havde næret sig og sin Familie paa Røvervis i lang Aarrække.» Hungnesen var ei veldig kjempe, han hadde ord på seg for å kunne trolle og hadde altså sju mannshjarte i skjorta si. Men Aleksander visste råd! Han gav seg i lag med Hungnesen og vann tilliten hans, for røvaren hadde bruk for gagns folk. Så ein kveld dei hadde slått seg til i eit naust på Slyngstad, fekk Aleksander lurt Hungnesen til å ta av seg skjorta og vaske ho og hengje ho til tørk; det hadde han ikkje gjort på sju år. Då røvaren hadde sovna, drog Aleksander fram det velprøvde våpenet sitt som hadde teke livet av folk før: ein taustump med eit blylodd i enden. «Ved det første drag af Tampen vognede Hognesen og raabte: «La meg faa paa meg Filla mi, so ska me sjaa til aa byta Supeskvetten me løyvde i gaarkveld.» - «Inkje fleire Supatraug!» skreg Aleksander og drev paa med Tampen saalænge der spandt liv i Hognesen.» Det hardaste taket Aleksander hadde, var likevel med «Lille- Hognesen» og banden hans, fortel Peder Fylling, utan å seie noko om kva desse to røvarane hadde med kvarandre å gjere. Det magiske sjutalet dukkar opp her også: «Lille-Hognesen» og folka hans var sju til saman. Aleksander gjorde det av med dei alle i eit naust på garden 184

181 Sønderland i Haram prestegjeld. På Bjørkavollen i Vestrefjorden drap han også eit omstreifarfølgje i eit naust, seier Fylling. Ole, son til Aleksander, tok over som stotarfut etter faren. Det einaste segna (og Fylling) har å seie om hans virke, er at han tok til fange eit fantefølgje på Sandøya i Romsdal. Med tautampen etter faren slo han leiaren for fantane i svime. Fylling seier ikkje noko om kva leiaren heitte, men fortel at det sette seg ilt i såret han fekk i hovudet. Dei sende han til Reknes hospital, der han døydde seinare same året. «Herfor blev Ole sat under Tiltale, heder det, og af den Grund, at Storfanten skulde have udmærket sig i Krigen med Svensken, muligt i Tiaarskrigen » I boka «Folkesagn, anden Del» (1877) finn me Hungnes-namnet igjen i eit kapittel om «den bekjendte Storfant Johannes Christophersen Blank, ogsaa Hungnæs kaldet, fordi man antog at han nedstammede fra den gamle Hungnæs, som Alexander Person fik taget af Dage, maaske hans Søn». Så fortel Fylling ei dramatisk soge om korleis Blank/ Hungnæs etter å ha utøvd «de største Voldsgjerninger» på Sunnmøre dreg til Nordland der han gjer seg skuldig i «Tyverier og voldsom Fremferd». Han blir arrestert, bryt seg ut og rømmer til Sunnmøre, herjar på Nordøyane, blir arrestert i Trondheim, rømmer igjen til Sunnmøre der tjuveri i Herøy og på Voksa blir tiltrudd han, innbrotsferda går så til Sunnfjord, igjen berst det nordover, men på Slyngstad blir han teken og ført over fogderigrensa til futearresten på Gjermundnes. Der sluttar saga; Peder Fylling går ut frå at han blei førd til festninga i Trondheim. Fylling og segnene hans opererer altså med to eller tre Hungnæsar! Avsnittet «Hungnesen» i Olav Rekdals «Eventyr og segner - folkeminne frå Romsdal» (1933) er ikkje fullt så blodig og rik på personar, men like eventyrleg. Den Hungnesen me møter her, fór utpå øyane og røva og stal om vinteren. Om sommaren budde han i ei hytte attunder fjellet Skjeringane mellom Fiksdalen og Vatne. Derifrå var det lett å komme seg til og frå mange bygder. «Ein gong var han Hungnes etter «nå godfar på Gjelsten», står det hos Rekdal, «han kom roandes, og Hungnesen låg i båt og lurde n oppe attfor Gjelsten-neset. Men han godfar var ein kjempekar tå dei likaste, og han rodde frå fanten.» Det viktigaste Rekdal fortel om Hungnesen, er soga om den gongen 185

182 han hadde slege seg til i Volle-naustet på Sandøya. Folk var redde han, sanka seg på han og ville ta han, men han hadde skjorta med sju mannshjarte på seg, så det var ikkje råd. Men så lurde dei på han og fann ut at han låg naken jamt. Ein morgon Volle-Erik skulle ut etter kroppungen, hjelpte Hungnesen han med å dra ut båten. Då hekk skjorta hans til tørk, og Erik rodde rundt øya, fekk med seg folk og tok røvaren. «So batt dei n med eit hårtog og forde n vekk. Somme sei at han blei drepen der i naustet, og at blodet skulle syne på fleire ting der lenge etterpå. Men han skulle sei det då, når dei hadde knipe n at - «ha i nådd atti Skjeringann, so skull i løyst live mett om de va allder so dyrt». Og dei meiner det han skal ha grave ned ein skatt oppå der ein stads.» Sidan har visst ingen fretta noko om Hungnesen, men hesten hans skal gå att i nærleiken av hytta hans der under Skjeringane, oppi Langedalen i Rekdalsmarka. Namngjevne folk har sett han. Elles er segntåttar om Hungnesen kjende over heile søre og ytre Romsdal og i tilgrensande bygder på Sunnmøre, fortel Olav Rekdal i kommentaren til Hungnes-segnene. Utpå øyane er segnfiguren Hungnes delvis samanblanda med eventyrfiguren Bruse i Håværa. På Gossa er det blitt fortalt at Bruse hadde sju mannshjarte i skjorta, men dei fekk lurt ho frå han, fanga han og førde han inn i eit naust på Sandøya der han blei pint og drepen. Endå ein gong dette naustet som går att i Hungnessegnene! Og som vi snart skal sjå, har det sine gode grunnar. Segn og sanning: Harde tider - harde menneske Dreg me ifrå det segnstoffet som historiene om Hungnesen er forsynte med gjennom hundre år, først og fremst dei sju mannshjarta og dei opplagde overdrivingane i skildringane av korleis røvarane herja og stotarkongen på eiga hand drap og jaga dei i hopetal, er det likevel mykje att som kan ha eit historisk grunnlag. Det finst såleis ikkje så lite historisk materiale om stotarkongane Aleksander og Ole Persson. Aleksander kom flyttande frå Molde til Skodje i 1698, og blei buande der til førstninga av 1720-talet. Då flytta han til Sula i Borgund og hadde heimen sin der i mange år framover, heilt til han døydde i Sonen Ole tok over stillinga i Går me ut frå at Hungnesen er ein historisk person, kan opplys- 186

183 ningane om Alexander og Ole hjelpe til å tidfeste han. Det me får vite hos Olav Rekdal, er meir omtrentleg: «Hungnesen var ein røvar som for her for ei tri-fire mannsaldrar sidan». Reknar me ein mannsalder for år og tek utgangspunkt i at Rekdal skreiv opp dette i 1920-åra, kjem me eit stykke tilbake på 1700-talet. Meir nøyaktig kan ikkje ei slik tidfesting bli. At Aleksander og Ole har vore nidkjære tilsynsmenn som ikkje skydde noko middel når det galdt å utøve autoriteten sin, treng me ikkje tvile på. Det var ei tid med mykje brutalitet, som på dette området hang saman med at både styresmaktene og folk i bygdene kjende seg truga av alle omstreifarane som rak bygdemellom. Lenger sør i Europa hadde krigen herja meir eller mindre samanhengande i hundre år. Landet vårt fekk merke ufreden blant anna ved at all slags menneske utan fast bustad og arbeid strøymde inn over landegrensene. Ikke minst fekk bygdene merke den store nordiske krigen og etterdønningane etter den. Ei ofte sitert klage kom frå prosten i Hallingdal i 1735: «Her løbe idelig Katolikker, Savoyarder, tyske Quaksalvere, Operateurs og Gøglere, Hestedoktere og Svensker omkring og leve her midt i Kristenheden som de groveste Hædninger.» Dei første stotarkongane blei tilsette alt på slutten av 1500-talet. Den viktigaste kvalifikasjonen som kravdest var at dei skulle vere i stand til å halde kustus på omstreifarane, hindre dei i å stele frå folk og jage dei ut av bygda når det var naudsynt. Mange stader i landet finst det døme på at stotarkongane brukte grov vald når «fanten» skulle jagast. Ofte blei nok dette applaudert av bygdefolket, men også i denne tida hende det at somme viste medkjensle med dei som ikkje hadde nokon stad å bu og som ofte sleit ilt. Hovudregelen var i alle år: berre to døgns opphald i same bygda! Men den regelen blei ikkje alltid handhevd så strengt, og somme omstreifarar som var flinke handverkarar og skikka seg vel, kunne halde til på same staden i både veker og månader - særleg dersom dei hadde papir å vise for seg. At reisepass og identifikasjonssetlar frå prest eller offiser ofte var falske, er ei sak for seg. Kven var dei, desse reisande som styresmaktene såg på som eit så alvorleg samfunnsproblem? Klaga frå prosten i Hallingdal seier vel litt om kor samansett denne gruppa var. Somme var sigøynarar og taterar, folkegrupper som eg ikkje skal bruke plass på å definere nærare her. 187

184 Mange av dei omreisande var avdanka soldatar som enten var utskrivne frå tenesta eller hadde rømt. Soldattenesta kunne vere både strabasiøs og farleg, og det hende at dei både fraus og svalt, men det var no eit levebrød lell så lenge det varte. Og om ein hadde nokre skillingar i lomma etter utstått teneste, var dei snart oppbrukte dersom ein ikkje hadde eit arbeid å gå attende til. Kva anna hadde ein då å ty til enn omstreifarlivet? Me treng ikkje tvile på at mange av omstreifarane stal. Det var vel av og til einaste utvegen for å berge livet. At det var ein del forherda brotsmenn blant dei, folk det kunne vere farleg å komme ut for, er også sannsynleg. Men det er høgst tvilsamt at tilhøva var så ille som det er blitt hevda, at røvarflokkar herja bygdene slik at ingen kunne kjenne seg trygg. Dette er ein liten flik av den historiske bakgrunnen for segnene om røvarhøvdingen Hungnesen. Tida var slik at det ikkje er usannsynleg at det kan ha funnest ein namngjeten røvar i kystbygdene på våre kantar, om enn av noko meir beskjedne dimensjonar enn segnene vil ha det til. Men den sterkaste peikepinnen om at denne mannen må ha eksistert, er sjølve namnet Hungnesen. Kvifor skulle segna gje han namn etter ein stad som verkeleg eksisterer, dersom det ikkje var historisk grunnlag for det? Eit uhyggeleg funn i justisprotokollen Garden Hungnes ligg i Molde kommune, i gamle Kleive sokn. Men dei gardshistoriske opplysningane som ein til dømes kan finne i band 2 av Bolsøyboka, er til inga direkte nytte i leitinga etter den legendariske røvaren. Her trengst andre spor. Det verkar opplagt at dersom han var ein notorisk brotsmann, måtte han ha vore for retten ein eller fleire gonger på 1700-talet. Såleis må tingbøkene vere rette plassen å leite etter han. Eit arbeid som kunne bli svært tidkrevjande, særleg fordi segnmaterialet ikkje kan gje noka pålitande tidfesting. Men som den historiske granskar ofte oppdagar: andre har vore borti same stoffet før utan at det er blitt publisert. Blant tusenvis av notatar etter lokalhistorikaren Olav Rekdal låg det ei gammal avskrift frå justisprotokollen som inneheldt mange av svara på dei spørsmåla eg opp gjennom åra har stilt meg om Hungnesen. Men dette rettsreferatet fortel også ei historie så dramatisk og så tragisk at ein må 188

185 Hungnesgarden inne i Fannefjorden. Me veit ikkje kvar plassen til Kristoffer bjellesmed låg. (Fjellanger- Widerøe/Romsdalsmuseets fotoarkiv) spørje seg sjølv: korleis kunne noko slikt gå i gløymeboka? For det var akkurat det som skjedde. Dette var historia som segna gløymde - og som ho gøymde under lag etter lag av legende og eventyr. Og når soga er fortalt til endes og ein tenkjer etter, skjønar ein at slik måtte det bli. Hungnesen: plassegut, soldat og tjuv Når rettsreferatet i justisprotokollen gjev meg arbeidslys, finn eg også det første sporet etter mannen eg leitar etter. Røvaren med dei sju mannshjarta i skjorta, den forferdelege Hungnesen som alle var livredde; her står namnet hans svart på kvitt i manntalet frå 1701 for garden Hungnes i Kleive sokn: Christoffer, 8 år gammal. Ein skal ikkje rekne med at manntalet alltid gjev opp alderen heilt nøyaktig, men han må altså vere fødd omkring Faren, Kristoffer Jonson, var husmann på Hungnes. Etter manntalet skal han ha vore 60 år gammal i 1701 og såleis godt oppi åra til å vere far til ein åtteåring. Han var komen frå Gudbrandsdalen og blei kalla «Kristoffer bjellesmed» fordi han laga bjøller. 189

186 Heime på Hungnes voks vesle Kristoffer opp som bygdeungar flest. Som alle andre måtte han nok ta sin del av arbeidet på plassen og garden. Han sprang i skog og mark og gjætte krøter og var med og drog fisk på Fannefjorden. Og han var sikkert med faren i smia og fekk lære bjøllemakarkunsten. Men då han var femten år gammal og konfirmert, tok livet ei brå vending. Danmark-Noreg var i krig og trong soldatar. Ein plassegut som ikkje hadde alvorlege lyte, hadde små sjansar til å komme seg unna krigstenesta. Kanskje ønskte han det ikkje heller. Han blei utskriven som soldat i Lorentz Bruns kompani. Me veit ikkje noko om soldatlivet hans Kristoffer. Av rettsreferatet går det berre fram at han var ute heile krigen og stod under Bruns kommando i 14 år. Som før nemnt seier ei av segnene at han skulle ha utmerkt seg i krigen, men det nemnde han altså ikkje noko om då han mange år seinare stod for retten og skulle ha all interesse av å setje seg sjølv i eit godt lys. Etter at han var ferdig med soldatlivet, fór han til Sverige der han livnærte seg som smed. Men etter seks år vende han nasen attende til Romsdalsbygdene igjen. Då var han gift og hadde ei dotter. At han strauk rett til fiendelandet Sverige etter krigstenesta, vekkjer mistanke om at han kan ha desertert. Mistanken blir styrkt av at han ikkje lenge etter han var heimattkomen blei arrestert og send til Trondheim fordi han ikkje hadde pass eller andre militære papir å vise for seg. I stiftsstaden blei han stilt for krigsrett og dømd til å springe 12 gonger spissrot. Denne straffa gjekk ut på å springe - i seinare år blei straffemetoden skjerpa og syndaren laut gå - mellom to rekkjer med i alt 200 soldatar som alle hadde ein hasselkjepp dei skulle dengje laus på han med. 12 gonger spissrot var ei nokså hard straff, den mildaste spissrotstraffa skal ha vore 4 gonger og den strengaste 16. Då den mørbanka Kristoffer Hungnes var flakkefør att, reiste han igjen sørover til Romsdalen, denne gongen utstyrt med pass frå regimentssjefen, oberst Storm. Det hevda han iallfall sjølv overfor fut og sorenskrivar mange år etterpå. Dette passet miste han også, som vi seinare skal sjå. No blei han verande i Romsdalsbygdene i fire år og fekk to born til, to gutar, men så hende det atter noko som snudde oppned på livet hans. Hungnes losjerte då hos Iver Straume på Vågstranda. Ein dag var han 190

187 på Våge, der enkja etter ein Åge Finnes budde. Han hadde følgt henne opp på eit kammers der ho selde han noko brennevin. I eit vindauge blei han var ei sølvskei og ei sølvspenne. Dei stal han utan at ho såg det og tok dei med seg heim til Straume. Tidleg morgonen etter før han hadde stått opp, kom Peder Meyer med fem mann for å arrestere han. Hungnes kledde på seg trøya si og leverte frå seg skeia og spenna. I det same Meyer tok tak i trøya hans for å halde han fast, reiv Hungnes trøya av seg og sprang til skogs. Heile dagen låg han der og gøymde seg. Ut på kvelden sneik han seg attende til Straume. Då han såg at alt var stille, gjekk han inn til kona si og sa at han kunne ikkje bli verande etter dette. Han fortalde henne kvar han hadde tenkt seg, og fekk så Iver Straume til å ro seg over til Malo på nordsida av Langfjorden. Frå Malo gjekk han eller fekk folk til å ro seg til han kom til Eidsøra. Der kom kona hans og dei tre borna deira etter i ein liten færing som dei hadde fått av Kristen kopparslagar, som var gift med søstera til Kristoffer. No var huslyden samla, og ferda kunne halde fram. Men sidan Hungnes-familien og kopparslagarfolket stod så nær kvarandre, må me gjere ein liten stogg og sjå nærare på kven desse kopparslagarane var. Kopparslagarane i Rødven - «en røverbande»? Igjen møter me segner som er borne vidare i generasjon etter generasjon. Historiene om kopparslagarane er noko mindre eventyrlege enn gysjene om Hungnesen, men like uhyggelege. Som historia frå garden Svartløken som Agnar Skeidsvoll gjev att etter Bergitta Skeidsvoll i «Bygdebok for Tresfjord». Kort fortalt seier segna at tidleg på talet kom det ein fant til Svartløken og skaut familien som budde der med unntak av ei lita jente som hadde gøymt seg under senga. Ein skorgedaling kom og fann jenta, og same hausten tok han henne med seg på Romsdalsmartnan for å sjå om ho kjende att drapsmannen. Det gjorde ho, og fanten blei arrester?. Det var han Per kopparslagar. Agnar Skeidsvoll har ikkje funne noko om han Per i rettsbøkene, seier han, så historia er truleg eldre enn rettsbøkene. Men han har funne at Henrik Pederson og Nils Pederson kopparslagar er arresterte i 1689 og dømde for mindre brotsverk, så ein Per (Peder) kopparslagar må ha eksistert i Romsdal på 1600-talet. 191

188 Lokalhistorikaren og presten Olaf Olafsen gjev att både segnstoff og konkrete opplysningar om kopparslagarane i band 2 av Veøyboka si: «Der gaar sagn om, at der engang skal ha boet en røverbande paa Ottestad, nemlig i Viken, som satte stor skrek i folk ved sin raae og vilde ferd og sine mange forbrydelser.» Han legg også fram konkrete opplysningar om at det faktisk har budd ein liten familiekoloni av kopparslagarar på Ottestad i Rødven. I ei rettssak på Gjermundnes i oktober 1729 står seks personar på tiltalebenken: Peder kopparslagar og kona Katrina, Kristen kopparslagar og kona Anna og Ola Ravaldsen og kona hans. Dei er skulda for å ha plyndra og mishandla ein boktrykkarsvein som var komen inn i huset deira - han skal ha vore dansk eller svensk - og for denne udåden blir dei dømde til å «miste sin hud», dvs. piskast. Peder og Katrina er forresten nygifte, dei står for alteret og for retten same månaden! Samstundes står òg Kirsten Kristensdotter Kopparslagar brur. Ho må vere søster til ovannemnde Kristen. Kirsten gifter seg med svensken Petter Petterson Palm, fødd i Gävle i Helsingland. «Ogsaa ellers omtales kobberslagere i Viken, og denne benevnes stundom Kobberviken, rimeligvis efter kobberslagerne», fortel Olafsen. Søster og svoger til Kristoffer Hungnes står altså for retten i 1729, kanskje same året som han og kona hans rømmer nordover. I januar 1730 fører presten inn i kyrkjeboka at Kristen kopparslagar har skrifta i kyrkja for røveri mot ein reisande. Og i april same året må Peder kopparslagar, Katrina og Ole Ravaldsen skrifte offentleg «for begangne Røverie mod en Fremmed». Sambandet mellom desse familiane finn me også i kyrkjeboka for Veøy. Der står det at Kristen, son til Kristen kopparslagar, er døypt i mai Fadrar er Kristoffer Hungnes, Jon Hungnes, Rasmus Oppdøl, Karen Oppdøl og Magnhild Skjevik. Meir plass kan me ikkje bruke på kopparslagarfolket her. Men interessant er det iallfall å sjå at Kristoffer Hungnes gjennom giftarmål er komen i familie med ei anna gruppe menneske som er komne til bygda utanfrå men som no bur her meir eller mindre fast, og som driv handverk og er kriminelt belasta. 192

189 Nordover og stadig vidare... Hungnesfamilien er altså samla på Eidsøra, og færingen dei har fått av Kristen er god å ha. No stemner dei ut Tingvollfjorden; dei skal nordover. I første omgang blir det ikkje lange ferda, berre til Edøy sokn på Nordmøre. Der blir dei verande i heile to år. At dei får gje seg til så lenge, er så pass oppsiktsvekkjande at Hungnes blir spurt om det då han seinare står for retten, men han hevdar at dei fekk løyve frå presten og futen. Medan dei bur på Nordmøre, blir kona hans med barn. Det er trillingar, og ein trillingfødsel er alvorleg på denne tida. Kona døyr i barselseng. Dei greier å halde liv i dei tre nyfødde i 15 veker, så døyr dei og. Kristoffer sit att med tre born. Dottera kan no vere i tiårsalderen; dei to gutane om lag tre og fem. Han er åleine med sorga over sine fire døde, han er utan fast bustad og fast arbeid, med tre små som skal ha mat og klede. Tankane må ha vore mange og tunge. Ein morgon tek han borna med seg ned til sjøen, går om bord i færingen og heiser segl. Ferda går nordetter Trondheimsleia. På babord side ligg Hitra; ho verkar uendeleg lang. På styrbord side fastlandet innover mot Aure og Hemne, med småøyar og vågar. Snart skjer den breie Hemnefjorden seg sørover, langt inn i landet. Dei passerer Hemnskjeløya og anar at snart opnar kystlandskapet seg ut mot storhavet, for no er det slutt på Hitra og dei har den nesten uendelege Kråkvågfjorden utom og framom seg. Ikkje veit me kva tid på året dette var og ikkje kva vêr dei hadde og korleis dei livberga seg undervegs. Kanskje hadde dei med seg kjøt og brødmat frå Aure, kanskje litt mjøl til å koke vassgraut av. Sjølvsagt fiska dei undervegs, og truleg var dei i land her og der og fekk ein matbit og husrom mot at Kristoffer gjorde litt handverksarbeid. Eit stort spørsmål er det korleis dei fann fram i denne tida, for kart hadde dei ikkje, og geografikunnskapane var helst små. Kristoffer hadde vore i Trondheim før, veit me, så kanskje hadde han vore på desse kanta før, men det låg ei mykje lengre reis framfor dei, ei reis dei enno ikkje visste om. Lenge kan borna site på tofta si og stire nordetter, for der er det opne havet så langt auget kan sjå. Omsider har dei igjen land på begge kantar. På venstre handa ligg det flate Ørlandet, og no styrer Kristoffer båten mot styrbord, rundt det mektige Agdenes og søretter Trondheims- 193

190 fjorden. På sørspissen av Fosen-halvøya går dei i land. Den andre etappen av den lange ferda er over. Dei er komne til Stadsbygd, og her får dei losji hos ein handverkarkollega av Kristoffer, smeden Ole Sjurson som er husmann under prestegarden. Presten Michel Stub må ha god bruk for smedarbeid, for Kristoffer får arbeide i smia på prestegarden eit heilt år. Kvifor dei bryt opp igjen, veit me ikkje. Men ein dag stenmer færingen ut Trondheimsfjorden og rundar Ørlandet. Dei er i gang med sjølve langferda nordetter kysten. I medvind og motbør, i sol og regn kjempar dei seg nordetter. Heile tida held dei seg mest mogleg nær land, noko anna er for vågsamt i ein liten færing. Blendande solglitter over Frohavet kanskje, men Folda kan gje kven som helst sjøverken. Det digre øyriket Vikna dukkar opp i nord og ser ut til å stengje leia, men dei finn vegen inn Nærøysundet forbi Rørvik og gjennom Lekafjorden, og så er dei ferdige med Trøndelag og tek fatt på Helgelandskysten. Både dei små og han som er vaksen undrar seg storleg over eit lite fjell med eit hol som dei kan sjå rett gjennom. Og dagane går. Somme tider går dei i land, ungane synest det er rart å gå på fast mark no når dei er vande med å trø på tiljer. Faren snakkar med folk og spør seg for om det kan vere råd å slå seg til ei stund, og kanskje roar dei seg ein dag eller to hos snille folk medan faren gjer litt smedarbeid eller noko anna som folk treng hjelp til. Men lenge går det aldri før får borna høyre at no må dei vidare. Og det er stendig noko nytt: her er mange fjell dei blir sitjande og stire på lenge. Ei lang rekkje av fjelltoppar dei aldri har sett maken til heiter Dei sju søstrene, får dei vite av ein kar ein stad dei er i land. Han fortel også at den namngjetne presten Petter Dass budde i nærleiken, han døydde for ein liten mannsalder sidan. Ferda vil ingen ende ta. Borna er trøytte og slitne og vil i land for godt. Som oftast får dei ete seg mette, men det hender dei må leggje seg svoltne. Faren trøystar dei stundom og fortel historier frå Romsdalen eller frå Gudbrandsdalen, der farfar deira kom frå, eller han syng ein visestubb. Stundom er han vond og skjenner og gjev dei bank. Ein dag rundar dei ei halvøy som faren har fått vite heiter Kunna. No er dei komne til Salten, fortel han. Dei sigler frå øy til øy i fjordbassenget i Gildeskål før dei gjev seg i kast med å krysse den breie Saltfjorden. Bodøens prestegjeld er rundt 194

191 dei på alle kantar, og på Myklebust, ei mils veg nord for dagens Bodø, går dei i land. Denne gongen skal færingen kvile lenge. Igjen får Kristoffer arbeid som smed og slår seg til ro i lag med borna sine. Ein dag møter han Maria. Ho er tenesttaus på garden Hestvika som ligg ikkje så langt unna. Liksom Kristoffer er ho langt heimafrå. Ho er frå Bakklandet i Trondheim. Far hennar heiter Ole Hansson og er klokkeslagar. Etter to år på Myklebust bryt Hungnes-familien på nytt opp. Men no er dei igjen to vaksne i båten. Maria og Kristoffer har gifta seg. Svært langt reiser dei ikkje for det første. Det berst nordover med Kjerringøy på høgre handa, og så kryssar dei innløpet til den lange og breie fjorden Sørfolda som skjer seg langt innover i landet, meir enn halvvegs mot svenskegrensa. På andre sida av fjorden går dei i land på kyrkjestaden Rørstad og får husrom hos Anders i Nordvika som er husmann under prestegarden. Der er det inga smie, så Kristoffer får lite høve til å drive med handverket sitt. Han held liv i huslyden sin med gardsarbeid og reinsjakt inni fjella. Då dei etter eit år legg til sjø att, er det kome ein til i barneflokken, ein liten gut som sokneprest Johan Rasch i Foldens prestegjeld har døypt Andreas. Årstalet er etter alt å dømme Det er ikkje alltid like lett å skjøne seg på stadnamna i det rettsreferatet denne reiseskildringa byggjer på, men ferda går iallfall no sørover Helgelandskysten til ein gard som blir kalla Oksstad, der dei held til i eit halvt år medan Kristoffer arbeider rundt om på gardane i bygda. Så gjer dei ei ny langferd heilt sør til Namdalen. Der forlet dei båten sin, går i land og tek landevegen fatt, forbi Namdalseid og Steinkjer og til Innerøya. Her bur dei i tre år på garden Vollan medan Kristoffer arbeider som smed og gardsdreng. På Vollan får Maria og Kristoffer to born til, men begge døyr av koppane. Igjen er dei på flyttefot. No kjem eit år med smedarbeid på Ytterøya før dei igjen pakkar sakene sine og fér sørover til Leksvika på Fosen-halvøya, nord for Trondheim. Her tek dei inn hos ei presteenkje og Kristoffer finn seg atter ein gong arbeid som smed. I tre år blir dei verande; så seier dei farvel også til Leksvika. Kva som avgjer reiseruta, veit me ingenting om, men igjen går ferda nordover. Og så er ulykka ute. I Rana kollsigler dei, og ein av dei to gutane som er fødde i Romsdalen kjem vekk. Maria, Kristoffer og dei tre andre borna bergar livet så vidt det er, men misser det vesle dei eig, 195

192 også smedverktyet og reisepapira. Folk på land blir var ulykka, og frå garden Lines der ein kaptein Bull held til, kjem det folk roande og tek seg av dei. Dei blir verande eit halvt år i Rana. Kristoffer tener til livets opphald med gardsarbeid. Så dreg igjen den hardt prøvde familien sørover. Dei hamnar i Vefsn og tek inn på ein gard som heiter Øyen, ikkje så langt frå prestegarden Dolstad. I godt og vel tre år blir dei verande i dette området som i dag blir kalla Mosjøen. Når eg seier at dei budde i eit område i så og så mange år, tyder det ikkje at dei heldt seg i ro heile tida. Mykje tyder på at iallfall Kristoffer gjorde fleire reiser, til dels langt av lei, i somme periodar. Dette er ikkje overraskande; han trong nok meir inntekter enn det han kunne skaffe som handverkar i eit lite bygdesamfunn. Og med det me no veit om han, melder mistanken seg: var alt han hadde med seg heim, skaffa til vegar på ærleg vis? Ved jonsoktider i 1745 legg dei ut på langferd igjen. Denne gongen stanar dei ikkje lenge nokon stad før dei seinsommars når Romsdalskysten og går i land i Rakvågen på Otrøya, der dei losjerer hos Selnes- Knut medan Kristoffer gjer smedarbeid i bygda. Etter ein månads tid er dei igjen på flyttefot. Denne gongen tek dei vegen gjennom Midsundet og inn til fastlandet. Omkring mikkelsmess kjem dei til Bjørkavollen i Vestrefjorden, og her overvintrar dei hos Ole Birkevold. Kristoffer er ein flittig smed; han reiser rundt i mange bygder både på Sunnmøre og i Romsdalen og gjer metallarbeid, ja, heilt til kjøpstaden Molde fer han med verktykista si. Men det er mange som ser med stor mistru på han og huslyden hans, Ryktet går om at han skal vere dømt for brotsverk ein stad nordafør og at han er rømt frå arresten. Og folk ser ingen grunn til å vente ærlegare framferd av han på desse kantar. Utpå våren 1746 kom det nokre karar til Bjørkavollen og ville snakke med Kristoffer Hungnes. Den fremste i flokken fortalde at han var tenar hos sunnmørsfuten Ole Alsing som for ikkje lenge sidan hadde flytta inn på futegarden i Bjørkavågen på Sula. No skulle Hungnes bli med dei dit. Ville han ikkje det, måtte han straks forlate Sunnmøre fogderi. Kva var det Alsing ville han? Hadde det funnest nokon alvorleg mistanke om brotsverk, ville dei nok arrestert han på flekken. Samanhengen kjem fram i referatet frå den rettssaka eg har nemnd nokre gonger: futen 196

193 ville ha Hungnes til bygdevektar og fantejagar! Dette kan verke overraskande, men den namngjetne stotarkongen Aleksander Persson døydde nettopp dette året, og det er ikkje utenkjeleg at Alsing var på utkikk etter ein ny mann i stillinga. Kanskje var det ikkje så sjølvsagt at son til Aleksander skulle ta over. Me veit òg at det ofte var omstreifarar eller folk av omstreifarslekt som fekk dette ombodet. Men Kristoffer Hungnes nekta. Og kort tid etter tok han huslyden med seg i båten og sette segl med kurs nordover. Først vitja dei Myklebust på Harøya. Deretter segla dei vidare mot Ona og låg to netter på Husøya. Så kom morgonen den 23. mai då dei skuva ut båten og styrde mot Sandøya. Men no hadde ein annan båt slått lag med dei, og dei som var der om bord, høyrer også med i denne soga. Johan Andersen og huslyden hans Om bord i den andre båten var søster til Maria, mannen hennar, Johan, og det vesle barnet deira. Soga deira flettar seg til dels inn i soga om Kristoffer og Maria. Johan Andersen Wickman var fødd i Benløse på Sjælland og kom til Noreg i lag med foreldra sine då han var liten. Faren hadde vore soldat, men kvifor dei flytta til Noreg og kva dei levde av dei første åra, veit me ikkje. Dei busette seg i Kinsarvik, og der døydde mora etter nokre år. Faren reiste då til Stavanger, der Johan gjekk i lære både hos ein gullsmed og ein kopparsmed. Han arbeidde også hos ein grovsmed, og byrja deretter for seg sjølv. Saman med faren flytta han til Lærdalsøyri. Der rydda faren seg ein liten plass. Det ser også ut til at han for rundt og selde utstyr til vevstolar. I åra framover flakka Johan omkring i den søndre delen av landet. Under eit vinteropphald i Stavanger omkring 1733 gifta han seg med ei jente frå Trondheim, søster til Maria Hungnes. Saman reiste dei to frå stad til stad utan å ha nokon fast bustad. I Vefsn trefte dei på Maria og Kristoffer og var saman med dei i 14 dagar. Då dei var på ferd sørover, blei Johan arrestert av ein sersjant på Overhalla i Trøndelag og ført til Brattøra i Trondheim. Det går ikkje fram av rettsreferatet om det var for tjuveri eller lausgjengeri. Han blei iallfall utstyrt med fotjarn og sett til tvangsarbeid. Imedan tok kona båten deira og reiste etter han sørover. På Vik på Hitra fann ho ein tilhaldsstad medan ho venta på at han skulle bli ein fri 197

194 Sandøya. Dramaet skjedde ved bukta til høgre på biletet. mann igjen. Og ein dag stod Johan i døra. Han hadde visstnok stukke av frå festninga, Dei blei på Hitra over vinteren, og då våren kom, reiste dei sørover. Her i traktene mellom Sunnmøre og Romsdal trefte dei Hungnesane igjen. Dei må ha snakka mykje om sommarmånadene dei hadde framfor seg og kvar dei skulle leggje vegen før dei fann seg vinterkvarter. Først ville dei iallfall innom Sandøya. Dramaet i naustet Ved middagstid den 23. mai skura båtkjølane mot fjøresanden på sørsida av Sandøya. Dei var oppom han Volle-Knut og spurde om lov til å liggje i naustet hans om natta, og det var i orden. Elles var det smått med karfolk på Sandøya denne maidagen. Somme hadde stått opp i otta og reist til Aukra for å levere fisk på tiendetinget, andre var rodd utpå for å fiske. Kva dei seks reisande fordreiv tida med den dagen, veit me ikkje. I kveldinga laga dei seg til sengeplassar i naustet og sovna trygt. Kona til Johan Andersen hadde det vesle barnet deira ved brystet. Ingen av dei visste kva som var skjedd på Aukra den dagen. 198

195 Naustet til venstre ligg på same staden som naustet der omstreifarane blei ovefalne. Foto: Bjørn Sandøy Blant fiskarbondene som var samla for å betale tiend, hadde det nemleg ryktast at Hungnes-folkjet var komne til Sandøya. Særleg var det nokre frå Otrøya som tok imot denne meldinga med interesse. Fleire der på øya hadde mista fisk frå hjellane sine sist vinter og hadde skulda Kristoffer Hungnes for tjuveriet. Dei var Rasmus Anderson Sør-Heggdal, Knut Heggdalsvik, Knut Skotgarden, Hannibal Orset, Jon Anderson Orset, Arne Larsson Oppstad, Lars Eriksen Oppstad og Kolbein Larson Hagset. Ein annan som var til stades var Jacob Andreas Eeg, den 36 år gamle sonen til Romsdals-futen Borge Eeg på Gjermundnes. Han opptredde gjerne som fullmektig for faren og var i praksis ofte fungerande fut. Eeg var også forretningsmann: han var ein av pionerane når det galdt klippfisktilverking og dessutan væreigar. På denne tida var både sildefisket og torskefisket svært godt på Romsdalskysten. Klippfiskproduksjonen auka for kvart år, men enno blei nok mesteparten av torsken hengt på hjell og tørka. Det skulle såleis vere nok å ta av for ein som var ute etter annan manns gods, og på Otrøya skulle Kristoffer Hungnes ha stole om lag 10 våger - dvs. 185 kilo - som han hadde selt på Molde. 199

196 Jacob Andreas Eeg var ikkje sein i snuen: han samla ein flokk av bøndene som var til stades og gav dei ordre om å hjelpe lensmann Knut Eikrem med å fange Hungnes og følgjet hans og føre dei til Aukra så han kunne ta dei i forvaring. Dei vart samde om at det beste var å komme overraskande på omstreifarane grytidleg, medan dei sov. Det var enno natt då nokreogtjue menn gjekk i båtane. Dei var frå Gossa, Lyngværet, Ona, Husøya og Otrøya. Med seg hadde dei børser, ymse slagvåpen og reip. No skulle tjuvepakket til pers! På Sandøya sov alle i morgonstilla då mennene gjekk i land og stiltra seg mot Volle-naustet. Nei, forresten, ikkje alle. Ein mann kom ut i berre skjorta og myste mot morgonlyset, han hadde vel tenkt seg eit snarærend attom nova. Nokre av dei kjende han att; det var Johan Anderson. I same sekundet som Johan såg flokken av karar, børsepipene og staurane, for det ein einaste tanke gjennom hovudet hans: dei må ikkje inn! Halvnaken stilte han seg med ryggen mot naustdøra for å utsette så lenge som råd det som laut komme, freista samstundes å rope slik at dei der inne skulle vakne og vere budde. Så var mennene over han. Knut Heggdalsvik løfta stauren han bar på og slo Johan to gonger i panna. Så trengde fleire seg fram og ga han den eine dasken etter den andre i hovudet. Ole Eikrem slo han over den eine armen før han sjølv bykste inn. Andletet til Johan rann fullt av blod, han vakla der han stod og gjorde ikkje motstand. Somme kom med reip og tok til å binde han medan andre smatt forbi dei og inn i naustet. Kristoffer og Maria låg nakne under overbreisla. Hungnes reiste seg halvvegs opp då minst ti mann trengde seg fram dit dei låg. «Vil du ha nåde?» skreik Peder Pederson Hole til han, men høyrde ikkje kva den andre svara før han slo han over den eine armen med børsa. Trond Eikrem løfta stauren sin og dreiv til Hungnes i panna og i andletet. Maria kasta seg naken som ho var over mannen sin for å verje han. Men Trond og fleire andre let slaga hagle over henne så ho laut dra seg attende. Ole Iversen Horrem høyrde at Hungnes svara ja då det var ein som spurde om han ville gje seg, men såg likevel at nokon slo han i andletet; sjølv gav han Hungnes eit rapp over armen. Spissrotstraffa i Trondheim var ein leik mot dette. Halvt i svime skreik Hungnes: «Ikkje slå meg meir! Herregud, eg står det ikkje ut meir! Bitt meg og ta meg med til øvrigheita, men ikkje slå meg meir!» 200

197 Han kunne like gjerne snakka til naustveggen. Dei kom settande mot han med løfta børsekolber, staurar, bandstakstavar. Sanselaust bykste dei omkring og slo og slo. Ei stund heldt han armane framfor seg, men dei var snart så fordervaslegne at han ikkje kunne løfte dei meir. Verjelaus tok han imot slaga mot hovudet og kroppen. Attmed han låg Maria og ynka seg. Han freista å sjå etter korleis det gjekk med henne og dei andre han var i lag med, men augene rann fulle av blod, det susa for øyrene og smertane var ikkje til å halde ut. Til sist visste han ikkje av seg meir. Morgonsola skein inn mellom borda i naustveggene. Mørke skuggar for hit og dit mellom solstrimene. Naustet var så fullt av folk at ingen av inntrengjarane såg alt som hende, dei visste knapt nok kva dei sjølve gjorde. Ingen hadde tanke anna enn for eitt: Ta dei! Ta dei! Vesle-Kristoffer, eldsteguten til Hungnes, hadde også vakna utan heilt å skjøne kva som hende. Då Pål Sporsem og Kolbein Rakvåg nærma seg, drog guten fram ei øks, reiste seg halvt opp på eine kneet og løfta ho mot dei. Pål køyrde børsemunningen i bringa på han. Kolbein slo guten i panna med ein staur og Pål tok frå han øksa og kasta ho i ei krå. No kom det fleire til, og alle dengde laus på guten. Ingen ansa kor mange dei var eller kor lenge dei heldt på. Fleire fortalde seinare at dei høyrde guten låg og jamra seg og prata i ørska. Seinare på sommaren står dei same karane i retten på Gjermundnes og vitnar om det som hende i naustet hans Volle-Knut. Vitnemåla samsvarar til dels, men påfallande er det kor lite kvar einskild vedgår å ha sett. Særleg gjeld dette spørsmålet om kva som hende med kona hans Johan Andersson. For då lovens handhevarar hadde utretta ærendet sitt på Sandøya, låg Andersson-kona død i sanden. Om det var innanfor eller utanfor naustet går ikkje klårt fram; vitneutsegnene kan tolkast på begge måtar. Rettsreferatet gjev att dei viktigaste vitnemåla slik: Knut Eikrem kom inn seint og såg henne liggje død. Ole Eikrem såg også ei kvinne som var død. Trond Eikrem såg ei kvinne liggje død, men visste ikkje kven som hadde slege henne. Paul Madsson Sporsem såg at nokon slo henne, men ikkje kven. Etterpå såg han at ho låg død med eit sovande barn attmed seg. Kolbein Nilsson Rakvåg blei var ei død kvinne med eit lite barn attmed seg, men visste ikkje korleis ho hadde døydd. Gjetmund Horrem såg at ho stod på beina då han kom inn, noko 201

198 meir visste han ikkje. Torstein Jonson Lyngvær stod utanfor og kikka gjennom ein sprekk, han såg at ho «faldt iblant Folkehoben». Ole Iverson Horrem såg henne liggje død. Morten Iverson Røe såg at ho trengde seg fram mellom dei og ut, og at ho deretter seig i hop. Knut Gunnarson Heggdalsvik såg at ho kom ut med eit lite barn på armen og knytte nevane; så seig ho saman og røyvde seg ikkje meir. Omsider stilna det både i og utanfor naustet. Kristoffer Hungnes var meir død enn levande. Nokre av karane hjelpte til med å få på han kleda. Så skulle han bindast. Lensmannen fekk hjelp av Nils Nilsson Misund, som gav den skamslegne mannen eit par daskar ekstra med ein kjepp fordi han hadde høyrt Hungnes skulle ha sagt at heile Romsdalen ikkje kunne ta han dersom han ikkje sjølv ville det. Men Hungnes greidde ikkje å stå på føtene, så dei laut bere han vekk på ein stige. Vesle-Kristoffer var endå verre medfaren. Dei freista å binde han, men han var så dårleg at dei laut gje seg på det. Han fekk berre liggje der han låg. Same kvelden døydde han. Rettspapira seier ingenting meir om Maria Hungnes og det vesle barnet til ekteparet Andersson. Dei må vel ha overlevd, og kanskje var ikkje ho verre medfaren enn at ho kunne ta seg av den vesle morlause ungen. Den bakbundne Johan Andersson fekk gå bort til den døde kona si. Ho hadde størkna blod rundt munnen. Leppene og den venstre sida av andletet var blå. Men det var ikkje lenge han fekk vere hos henne og barnet. Saman med Hungnes blei han førd om bord i ein båt og rodd til Aukra prestegard. Der fekk seks av dei utkommanderte i oppdrag å ta dei med vidare til futegarden på Gjermundnes. Og der stod rettssaka fire veker seinare. Straff først, prov etterpå Ein skulle tru at det er dei blodige hendingane i naustet på Sandøya som no får eit rettsleg etterspel. Men nei, saka gjeld spørsmålet om kva brotsverk dei to arresterte kan ha gjort seg skuldig i og «deres ulovlige omstrippende Adfærd», altså skal dei stillast til ansvar for å leve som omstreifarar, noko som i seg sjølv er ulovleg. Som retten elles seier: «Hvad som ved deris Paagribelse er forefalden, derom er i denne Sag intet Stævnemål udstædt og derfor for denne Gang ikke kommer under Rættens Kiendelse.» 202

199 Det meste av det som her er fortalt om dramaet i naustet og om livet til Hungnes og Andersson, er henta frå rettsreferatet i tingboka. Kristoffer Hungnes fortel retten godvillig om sølvsakene han stal på Våge for mange år sidan, og at han rømte frå Romsdals fogderi for å sleppe unna straffa. Han vedgår òg at han sist vinter stal fisk på Otrøya. Men han hevdar at han ikkje har gjort noko gale i Nord-Noreg, og at svogeren så vidt han veit heller ikkje er skuldig i brotsverk. Futen Borge Eeg legg ned ein påstand som verkar nokså uhyrleg: dei to bør settast i fengsel i like mange år som dei har levd som omstreifarar! Dermed blir saka teken opp til doms. Så fell dommen, eit underleg stykke jus etter vår tids målestokk. Først slår retten fast at dei to tiltalte er blitt pågripne og fengsla som om dei skulle vore dei største brotsmenn. Likevel er det ikkje prova at dei har gjort noko som fortener slik «uchristelig Medfart». Rett nok har Kristoffer Hungnes gjort seg skuldig i mindre tjuveri, men han har sjølv frivillig tilstått desse tjuveria. Når det gjeld Johan Anderson, finn ikkje retten at han har gjort anna gale enn, som Hungnes, å leve som omstreifar, men levebrødet sitt har dei skaffa seg ved «sine Hænders Arbejde». Dei manglar pass og skriftesetlar, men har forklart at dei har mist papira under forlis. Og det, seier retten, kan «ligeså meget stå til troende, som de over Christoffer Christoffersen Hungnes på løst Snak og Rygte grundede Beskyldninger». Hittil er domspremissane nokså menneskevennlege, men så kjem sjølve konklusjonen, og den slår oss med undring: For at ein skal få tid til å klårleggje om dei to har gjort brotsverk nokon stad i landet eller ikkje, blir dei dømde til straffarbeid på festninga i Trondheim i eitt år! Blir det i løpet av den tida ikkje prova at dei har gjort noko gale, skal dei vere frie menn - dersom dei straks reiser heim til fogderiet sitt, blir verande der og ikkje lever som omstreifarar meir. Men dersom dei gjer lovbrot i framtida, må dei rekne med å bli straffa på det strengaste. Dessutan skal Kristoffer Hungnes «miste sin Hud» - dvs. piskast - for dei tjuveria han har tilstått. Dermed slår dørene til slaveriet att etter Kristoffer Hungnes og Johan Anderson, og denne delen av soga er slutt. Mange spørsmål står att. Kva hende etterpå med dei bøndene og fiskarane som var med på skrekkmorgonen i naustet? Svaret på det får vente til ein annan gong. 203

200 Då kan det kanskje også bli høve til å følgje Hungnesen sitt livsløp heilt til endes og sjå kva som vidare hende med familien hans. Merknader Hovudkjelde for denne artikkelen er tingbøkene, så langt det gjeld denne soga i avskrift ved Olav Rekdal. Eg takkar dotter hans, Marit Hoel, for at ho fann avskrifta og let meg bruke ho. Nokre andre kjelder som ikkje er nemnde i teksten: Magnar Kruse-Bjørge: «En stodderkongeslekt på Sunnmøre» i Tidsskrift for Sunnmøre Historielag Kyrkjebok for Veøy. Norges kulturhistorie, Aschehoug Bastrup og Sivertsen: En landevei mot undergangen. Univ.forlaget Nokre få gonger har eg for å gjere forteljinga meir levande tillagt personane tankar og observasjonar som ikkje går fram av rettsreferatet i justisprotokollen. Det gjeld først og fremst skildringa av den lange reisa nordover. Ingenting er endra eller lagt til som har med viktige fakta å gjere. 204

201 Molde for moldensere Av Thor Kleppen Settem I det Molde jeg vokste opp i i 70- og 80-årene, var «frening» et velbrukt skjellsord. Likevel var ikke forholdet mellom by og land særlig preget av konflikter - til det har nok Molde blitt for sterkt preget av innflyttere fra alle Romsdalskommunene. Jeg har senere innsett at synspunktene var merkbart tøffere noen tiår tidligere. En gang i tiden ble faktisk slagord som «Molde for moldensere», «Kristiansund og kristiansundere» og «Ålesund for ålesundere» flittig benyttet. Man skulle egentlig tro «patriotiske foreninger» var en blanding av spøk og selvironi. Det var de ikke. Og naturlig nok rettet ikke datidens motvilje seg mot mørkhudede mennesker - slike kan bare ha blitt observert av de færreste nordmenn i første halvdel av 1900-tallet. Ja, på 20-tallet var mørk hud et så uvanlig syn at en sjømann som hadde vært borte fra Molde noen år i beste «Knoll & Tott»-stil klarte overbevise en folkemengde om at han var Kongen av Siam på besøk. Kongelige besøk var ikke uvanlig i turistbyen Molde den gang, og man ville strekke seg langt for å gjøre oppholdet trivelig for «Kongen». Med solbrun hud og en gammel venns overbevisende tale, klarte han få den nysgjerrige folkemengden til så vel å frakte ham rundt i en bærestol som å føre ham med båt over til en av øyene i Moldefjorden. At de to senere ble tatt på fersk gjeming mens de snakket norsk til hverandre, og deretter ble banket grundig opp, er en annen del av historien. 205

202 Men det var altså ikke den mørke huden bybefolkningen fryktet i disse tiårene. Nei, det de fryktet var folk som kom «utenbys fra» - eller «bønder i byen», som vi vel ville sagt i dag. Både Kristiansund, Molde og Ålesund fikk sine «patriotiske foreninger» i 20- og 30-årene. For disse byene var landdistriktet som omgav dem utland så godt som noe. Spesielt gjaldt dette for Kristiansund - en by som gjennom århundrene var mer rettet mot fiskekjøpere i utlandet enn mot landbefolkningen i distriktet. Byen hadde til og med i sin tid en ordfører som avfeide spørsmål fra nabokommunene med at han ikke bedrev «utenrikspolitikk». Ikke rart da at kristiansunderne fremfor alt fryktet freiværingene, de som tok seg den frihet å søke mot byen for å finne arbeid. Det verste ankepunktet var at de gjerne tok arbeid i klippfiskindustrien for en lavere lønn enn bybefolkningen. Det setter kanskje problemstillingen i perspektiv når vi tenker over at det i dag tar ti minutter å kjøre bil fra sentrum i Frei til Kongens plass i Kristiansund...! «Moldenseren» I Molde ble «Moldenseren» stiftet i Det var foreningen for dem som syntes den da 92 år gamle «Molde Byes Vel» var for opptatt av «byens vel» og for lite opptatt av «byborgernes vel». Medlemsskap var noe man søkte om, og lovene fastslo at «Opptakelse i foreningen kan påregnes av innfødte moldensere (damer og herrer) over 18 år eller personer som har hatt sin skolegung her og siden har hatt fast bopel i Molde,...». Stiftelsen ble av mange oppfattet mer som «Molde for moldensere» enn «Moldes vel». Derfor fant styret behov for å rykke ut med et oppklarende avisinnlegg: «Det er en kjent sak at utviklingen så vel i Molde som i mange andre av vårt lands byer og bygder i de senere år har tatt en retning som i mangt og meget har vært den innfødte og naturaliserte befolkning imot. Grunnene hertil er sikkert mange og innviklede, men man mener at de alle kan føres tilbake til en hovedårsak, - nemlig at sansen for stedegne (de naturlige livsbetingelser) er trengt i bakgrunnen til fordel for gruppe- og særinteresser som burde komme i annen og tredje rekke.» Og foreningens representant fortsatte: «Vår forening akter imidlertid på ingensomhelst måte å motarbeide innflyttere, volde splid mellom by

203 og land eller på annen måte legge hindringer i veien for friske impulser utenfra. Vi vil bare på vegne av alle dem som tross alt har bevart en viss interesse for sin fødeby, få lov å ha et ord med i laget når saker av betydning for oss alle skal avgjøres.» I en mer moderne versjon ville kanskje «innflytter» blitt endret til «innvandrer» og «fødeby» til «fedreland» - om formuleringene er komiske sett med dagens øyne, er den underliggende holdningen likevel interessant. De tar jobbene fra oss «Moldenserens» formålsparagraf understreket det «å fremme den rette lokalpatriotiske ånd» som det sentrale formål, og blant de lovfestede oppgaver var at «Foreningen skal holde øye med ansettelser så vel i offentlige som private stillinger og arbeide for at der inntas byens folk i ledige plasser når sådanne ansøkere ellers er kvalifisert.» Og oppgaven ble tatt alvorlig. I 1949 skulle byen ansette en såkalt tiltakssekretær. I brev til Formannskapet skriver «Moldenserens» formann at siden «... vi regner med at innenbys sökere også denne gang vil melde seg, håper vi at den innstillende instans så vel som formannskap tar fornöden hensyn til eventuelle kvalifiserte sökere fra vår by. Vi tör minne om at Moldegutter som er blitt betrodd ansvarsfulle stillinger i byen vår har vist seg å kunne rökte dem på en fullt ut forsvarlig og fyldestgjörende måte til gagn for byen - hvilket man ikke alltid har kunnet si om enkelte utenbysfra med bedre og finere utdannelse. Ærbödigst....» For sikkerhets skyld vedla man foreningens lover til Rådmannen, minnet ham på at han i sin tid hadde vært medstifter av «Moldenseren» og oppfordret ham til å holde seg «ajour» med foreningens lover. Både Kristiansund og Ålesund var tidligere ute enn Molde med sine «patriotiske foreninger» - «Ålesunderen» ble stiftet i 1931, og «Kristiansunderen» ble stiftet i 1928 under mottoet «Kristiansund for kristiansundere». Rundt 1930 må sistnevnte ha hatt stor lokal kraft med sine medlemmer. Målsak og valg Var det noe byfolket fremfor alt fryktet i denne tiden, var det følgene av den flom av målfolk og andre tvilsomme elementer som strømmet til 207

204 byene - «Kaffistove-kulturen» var neppe ment positivt, og ekte patrioter fryktet at bykulturen var i fare. Desto større lokal glede vakte det da Oslo Illustrerte etter en reise i 1933 kunne berolige moldenserne med at byborgernes språk virket «nesten overkultivert, hvilket man jo ikke kan si om enhver annen dialekt i dette land.» Om de «patriotiske foreningene» oppnådde særlig mye, skal være usagt. Lengst nådde kanskje de tre foreningene med sine oppfordringer om å stryke innflytterne ved kommunevalg. Mye tyder likevel på at den største enkeltseier noen av disse foreningene oppnådde, var da «Kristiansunderen» i 1929 tok initiativ til demonstrasjonstog mot bystyrets vedtak om å endre byens navn til Fosna. Foreningen gjennomførte en «privat folkeavstemning», og resultatet var entydig: 41 stemmer for Fosna, for Kristiansund. Selv sosialistene, som jevnt over hadde stemt for Fosna, måtte innse at den store arbeiderbefolkningen var dypt uenig med sine partier. Bystyret gjorde det eneste mulige, og «målfolkets Fosna» ble forkastet til fordel for Kristiansund. Som mange kjenner til skjedde noe tilsvarende da «målfolket» forsøkte tvinge gjennom Nidaros som nytt navn på Trondhjem. Der ble sluttresultatet det litt mer fargeløse Trondheim. I Bergen falt Bjørgvin på stengrunn. Man kan trygt si at tidene endrer seg. I dag er vel byene så preget av innflyttere at knapt noen føler ubehag ved å møte en nordlending eller stril på åpen gate - spesielt ikke i Oslo, som visstnok skal være den største «nordnorske» byen i landet. Eller kan det være at vi har funnet «nye problemer» å bekymre oss for? Malapropos En gang midt på 80-tallet skulle et par sunnmøringer på Oslobesøk hyre en drosje. Da de satte seg inn i baksetet ble det en liten diskusjon om hvilken adresse de skulle til. Dette ergret åpenbart drosjesjåføren, som til slutt snudde seg rundt og på klingende norsk-pakistansk ga uttrykk for sitt mishag: «Jævla nordlændinga - dere komme hær å ta jobba fra oss Oslo-gutta!» Tross manglende kyndighet hva gjelder norske dialekter, er han en av de få som har fått to sunnmøringer til å holde munn i flere minutter. Og det enda takstameteret gikk og gikk...! 208

205 Artikkelen baserer seg på informasjon fra følgende kilder: - Olav Arild Abrahamsen: «Molde bys historie», bind 3. - Arnljot Løseth: «Fylkeshistorie for Møre og Romsdal», bind 3. - Romsdals Budstikke 22. mai Romsdalsmuséets arkiv. - Et par gode historier

206 Då fantane kom - to barndomsminne frå 1944 Av Bjørn Sæbø og Else Bjørlykhaug Bjørn Sæbø: Uventa gjester på Oterholm Familien vår budde hjå Olav morbror og kona Anna (Olav og Anna Oterholm) i Måndalen frå våren 1940 til seinsommaren 1944, for huset vårt på Molde vart bomba i krigen. I potetferien sist i september 1944 reiste ho mor (Borghild Sæbø) og nokre av oss borna innover til Oterholm, det var mellom anna for å vaske ned dei roma me hadde budd i. Laurdag den 30. september var endå den dagen ho Ingrid, eldste søster vår, fylte 21 år og vart myndig. Men det var ikkje det som gjorde at dagen brende seg inn i minnet på oss yngste, som då var vel fem år. Nei, dette var dagen fantane kom. Dei kom med dragarvognene sine innover den nye riksvegen, som enno ikkje var opna. Han Odd var den første av oss som såg dei, for han møtte følgjet då han skulle sykle eit ærend bortpå Naustbakken. Då han kom att var garden full av tater. Me andre sat ved det gamle og velbrukte kjøkenbordet og åt nonsmat då alle dei blaute og frosne stakkarane kom. Brått valt dei inn både gjennom gangdøra og bislagdøra, og ungane kom seg straks bortåt vedkomfyren og heldt hendene over for å verme seg. Det var mykje folk; to familiar og ei gamlemor, om lag 15 stykke i alt. 210

207 Dei bad om å få bli over til neste dagen, og det var det ikkje godt å nekte dei ein kald og våt haustkveld. Dei fekk veslestova, der det nett var tomt og nedvaska etter at me hadde budd der. Der låg dei på golvet om natta, det vart nok tett som i ein sardinboks. Men både om ettermiddagen og neste dagen laut dei ut på gardane for å skaffe seg inntekt og mat. Dei for med dei vanlege streng- og blekkarbeida, og mat fekk dei tak i. Om det var sist i krigstida, så hadde folk i bygda likevel god levemåte i høve til desse «reisande». Gamlemora hadde fått seg sild og potet, og eg minnest vel kor ho sat attmed kjøkenbordet og godgjorde seg, med ungar som klengde seg innåt henne både på høgre og venstre sida og tagg om å få litt. Men det var visst til fånyttes. Det sterkaste inntrykket av heile matstellet var dei to små som heldt seg under bordet i lag med hunden deira, dei og hunden gnog på same kjøtbeinet skiftesvis. Elles gjekk resten av avlinga på plommetreet med i eit effektivt lagarbeid. Folket i huset måtte matstelle seg i skugg og skjul, slik etterspurnaden på matmarknaden var. Gardsguten den vinteren var Svein Oppedal, han reiste seinare til USA og var med i Koreakrigen. Ho Anna morbrorkone sa at han såg nokså opprådd ut då han kom inn på kjøkenet, og ho fekk gjeve han teikn til å smette ut i spiskammerset og finne seg mat der. Det var ikkje berre mat dei mangla, det var og dårleg med klede. Ein gut kom til henne mor og spurde om ho hadde eit par strømper til han. Det hadde ho ikkje. «Men», sa han, «om du skulle ha no n, så huss på mei, Oliver, han me den rø gensern»!» Det er ikkje til å kome forbi at me kjende oss litt til overs i denne folkefjølda. Ho Ingrid fekk «feire» 21-årsdagen sin på loftet, ho kom ikkje ned så lenge taterane var der. Eg og han Arve, tvillingbror min, sat på ei kiste oppfor trappa og ropa: «Spiona! Spiona!». Me hadde sett ein teikneserie, truleg Tom Trix, i lag med dei store gutane innpå drengloftet kvelden før, og der var det ein som vart fira ned utfor ein mur av di han var spion. Ho godmor likte ikkje dette levenet, og så kom ho med ei brødskive åt kvar og fekk oss til å teie. Det er så rart kor det hjelper med mat i kritiske situasjonar. Fantane tala elles gudeleg og med respekt åt henne godmor, dei visste nok å te seg i lag med mangslags folk. Men dei ubedne gjestene gjorde og slike fantestykke som no går for 211

208 Under bordet gnag hunden og borna på kjøtbeinet. Foto: B. S. å vere uskuldig moro. Ein av gutane kasta den minste doluka ned gjennom eit av dei store hola. Tenk at nokon kunne finne på slikt! Det var ikkje lenge sidan han godfar hadde laga til dei fine lukene til det nye doet, og det hadde vore noko til oppleving då han og me småkarane bar kvar vår luke frå arbeidshuset. Me gjekk først med ei stor luke kvar, og han fekk gå etter og bere den minste. Neste dagen var det meininga at fantefølgjet skulle fare vidare, men det såg det ut til at dei hadde slege frå seg. Dei rekna vel med at dei fekk det ikkje stort likare nokon annan stad. Olav morbror spurde om dei ikkje skulle fare, men det var ikkje råd, let dei, for dei hadde ikkje «reisetillatelse», og det måtte ein ha for å reise i krigstida. Å, var det ikkje noko verre, sa han, så kunne han hjelpe dei med det, for det høvde så vel at søster hans var gift med bror åt lensmannen. Og no skulle ho akkurat ein tur bort på Naustbakken og tale litt med skyldfolket. Med det same dei høyrde om lensmannen, var det brått ikkje så nøye med «tillatelse» lenger, dei pakka i ei fart og gjekk vidare innover vegen. Den dagen kom dei seg til Innfjorden, og der vart dei verande fleire dagar på Berild før dei for vidare. 212

209 Else Bjørlykhaug: Dagane på Berild Hausten 1944 kom eit taterfylgje til Berild. Eg meiner å hugse at det var to familiar, den eine på seks, og den andre på åtte personar, pluss ei gamal bestemor. Etter det dei sa, var den eine familien busett i Kristiansund, den andre kom frå Hell i Trøndelag. Det var born i alle aldrar, eg hugsar ein gut på tre år, men det var visst eit mindre barn og. To-tre av borna var nærast vaksne. Dei kom i kveldinga og tok inn i «Eldridstauå», eit gamalt kårhus som stod tomt og ulåst på garden heime («Storstauå»). Det var Julie Berild (no Julie Hovde) som åtte huset, men far sa at han hadde ikkje hjarte til å nekta dei å overnatta der. Det gjekk mot kveld, og han tenkte på dei små borna. Han rekna nok med at dei skulle vera der berre den natta, men dei vart verande mange dagar. Johan farbror, far til Julie, kom til slutt og sa frå at dei måtte reisa. Bortsett frå at eg fekk lus etterpå, har eg berre positive minne etter dei. Ei jente, Anna heitte ho, var 14 år og jamgamal med meg. Berre den tingen var stas. På Berild var det ikkje andre born enn eg, så litt selskap hadde eg ingen ting imot. Men eg kan nok tenkje meg at dei vaksne hadde eit anna syn på saka. Eg skal ta fram nokre minne frå desse dagane: Vi heldt på med potetopptakinga nett då, og borna var med i åkeren og plukka. To av dei minste, Nils og Fredrik på tre og fem år, var ikkje med i åkeren. Eg var inne og vaska koppar og laga mat, og dei to smågutane var inne på kjøkkenet saman med meg. Dei var så snille og rolege, og dei fekk litt vatn i eit vaskefat og leika med borkebitar som båtar. Etter endt arbeid i åkeren vart alle sessa rundt bordet til måltid, og eg hugsar at dei bad bordbøn i kor. Etterpå las mor ei forteljing om sigøynerevangelisten Gipsy Smith. Då ho var ferdig, kom det så stilt frå 15 år gamle Julius: «Sigøynere, det er slike som vi, det.» «Nei», svara Anna, «vi er norske, vi!» Men Julius heldt på sitt: «Vi er sigøynere, men vi er lyse sigøynere.» Fleire av dei var nokså lyse i håret. Eg hadde ein raud skrublyant som nok fall i smak hjå seksåringen Oliver. Han heldt blyanten i handa, og skrudde og fikla med han. «Den 213

210 skal je stjela, je», sa han. «Nei, det må du ikkje gjera» sa eg, «for då kjem du i fengsel». Han vart ståande berre og sjå på blyanten, og så kom det: «Er den tysk, den da?» Han var ikkje store karen, men skrekken for okkupasjonsmakta hadde han tydeleg fått. Ei 17 år gamal gjente var kan hende litt tilbakeståande. Ein av dei siste dagane dei var på Berild oppdaga mor lus på henne og sa frå til mor hennar. Og så vart det hårklipping og vask. Broren Julius var som sokken i jorda. Dei leita og leita, og til slutt fann dei han på låven, der han hadde gøymt seg. Stakkar, han var så flau over at søster hans var luset. Nokre dagar etter at dei var reist kjende eg noko som kraup oppi håret, - og fekk sjå lus for første gong! Det var visst tre-fire av sorten. Og så vart det vasking «over ein lav sko», både av folk, klede og hus. Eg trur vi vaska kvart ei kleplagg som var i huset, og lusa måtte gje tapt. Så gjekk dagane som før, men ei stor skreddarsaks dei hadde lånt var sporlaust borte. Vi rekna med at saksa var tapt, men der tok vi feil. Dei hadde levert saksa inn på butikken i Vik og bedt handelsmannen gje ho attende til eigaren. Kvar fylgjet tok vegen etter at dei reiste frå Berild, veit eg ikkje. Dei skal og ha overnatta på Gjerdsbøen hjå Sofie Gjerde, men det var truleg før dei kom til oss. 214

211 Til Trondheim på underoffiserskule Av Per Christian Sæbø Per Christian Sæbø ( ) levde som barn på fedregarden, Oppegarden i Sæbø, og gjekk med mat til far sin, Lars Iverson Sæbø, då denne gjekk i gang med å dyrke opp det nye bruket sitt, «steinrøysi Naustbakken». Det var eit slitsamt arbeid, som Per Christian, saman med den to år eldre broren Iver måtte vere med på så snart han kunne bruke grevet og plukke stein. Då han var 19 år, reiste han for første gong på vårfiske for å tene litt pengar; seinare vart det fleire turar ut på havet. Etter at han hadde vore på rekruttskule i Bergen i 1865, gjekk han på sin fot til underoffiserskulen i Trondheim, den einaste skulen der bondegutane kunne få utdaning på rimeleg vis. Etter at han kom heim att i 1869, hadde han stilling som underoffiser med ansvarfor t.d. eksis, ved sida av at han dreiv garden og tok seg av foreldra sine (Iver reiste til Amerika i 1870). Han søkte avskil frå det militære då han hadde vorte lensmann i Eid og Voll i 1882; denne stillinga hadde han til I tillegg var han heradstyremedlem i Voll og ei stund ordførar; elles formann i likningsrådet, medlem i forliksrådet i 45 år (1875 til 1920), og i mange år direktør og ei tid formann i Grytten og Voll Sparebank. Per Christian Sæbø var svært interessert i lokalhistorie og slektssoge og berga mykje verdfull kunnskap for ettertida. Han let etter seg m.a. ei handskriven bok på om lag 170 sider «Sæbøslekti, eller Uppigardsslekti fyre var, ». Frå denne boka gjev me her att eit utdrag, der 215

212 Naustbakken i Sæbø, Måndalen «juldagen 1922». Her sat pensjonert lensmann Per Christian Sæbø og skreiv ned minna sine tre år før. (Foto utlånt av Odd Sæbø) han fortel om turen til underoffiserskulen i Trondheim, om opphaldet der og om båtturen heim att to år seinare. Han omtalar seg sjølv som «guten» og Per Kristian. Opplysningane om overnattingsstad på Dvergsnes og Heggem er innsette her or ei anna kjelde frå hans hand. I skulen hadde han lært berre dansk skriftmål. Ihuga norskdomsmann som han var, tok han difor til å lære seg landsmål på eiga hand på sine eldre dagar Språket i avsnittet nedanfor er dét han sjølv skreiv i Før avsnittet nedanfor tek til, har han fortalt om korleis han og Iver fekk sett opp ny løe på Naustbakken av tømmer som dei hadde kjøpt i Eid og fløytt frå Orungen og over fjorden til Måndalen. Den fløytinga som er nemnd her, gjeld tømmer til anna byggjing på garden. Odd Sæbø Daa timberfløtingi var fraa seg gjord og timberet uppkøyrt, var det ikkje so lengje att til jol, og daa var heimearbeidet hans Per Kristian fyrebils til endes. Han hadde søkt um aa faa koma inn paa underofftcersskulen i Nidaros og vorten paalagd aa møta til upptakingsprøva der den 11 te og 12 te januar Dampskip gjekk ikkje frammed kysti myrkaste vintermaanaden den tidi, so laut han reisa yver land (og sjø). Den 5 januar skyssa broren Iver han yver til Norvik; deretter gjekk ferdi til Alfarnes, 216

213 Sølsnes og til Dvergsnes. Fyrste natti vart han liggjande hjaa Ole Dvergsnes (far hans Just Olson Hovde). 6 januar til Strande, Kleive O.S.V. yver Osmarki til Heggem, der han yvernatta hjaa furer P. Heggem paa Osmarki. 7 januar til Angvik, Tingvoll, Vaagsbøen og langt innmed fjorden i nærleiken av Bekken, 8 januar til Surendalsøyri og uppetter dalen til Haande, 9 januar til Rindalen, nord og nedyver Orkedalen til Orkedalsøyri, 10 januar innmed strandi til Heimdal og nedyver att til Nidaros, dit han kom i 3-tidi. Uver og slavsut føre høyrde til dagen sin orden; men ned yver fraa Heimdal var det so groveleg kaldt, at støvlane som var gjenombløytte av snøvatnet etter so mange dagars gonge, og hosune som og var seige vortne, fraus i hop til ein klump, tykte han. Vinstre foten kjende han ikkje att eit langt bil; men daa vegen fraa Heimdal til Nidaros var ei heil norsk mil lang, tidna han upp att fyrr han naadde byen, so han slapp bruka nokor raadgjerd der. I Nidaros hadde han aldri vore fyrr, og kvar skulde han no ganga og faa seg losemente? Inn etter gata fraa Skansen saag han der sat fleire handelsmenner, og naar han kom aat eit hus, som han tykte ikkje saag alt for sprikjendes ut (ordentleg saag det ut, men ikkje svert stort) gikk han innyver der i «butikken» og spurde om dei kanskje kunde segja han kvar han maatte ganga for aa faa seg lossemente? Mannen spurde, kvar han var i fraa og kva erindi til byen var. Han sa kvar han var i fraa, og at han skulde til upptakingsprøva næste morgonen for aa sjaa, um han fekk rom paa underofficersskulen. Mannen tyktest daa verta reint blid og svara, at naar upphaldet hans der ikkje vilde verta lenger, daa kunde han gjerne faa lossera hjaa honom au daa um han vilde. Sjølvsagt takka guten vyrdsamt og tok med glede mot tilbodet. So ropa han tilstades ei jente og bad ho leggja i omnen i ei liti stova paa andre sida av gangen. Ho so gjorde, og um eit bil, daa han skyna at huset var hjelpeleg varmt, bad han guten fylgja seg der inn og sa, at der skulde han faa halda seg, det han trong til. Um eit bil kom jenta att med varm kaffe og brød. Til kvelds bar ho inn the og smørebrød, og so burtetter. Deretter gjekk guten til sengs og sov svevnen aat den rettferdige attpaa det langdrjuge reisestrevet i hundeveret til næste morgon. Daa stod han upp, vaska og flidde seg, og daa han hadde ete frukost, drog han upp til underofficersskulen. Paa upptakingsprøva var det folksamt: Brigadechef og laagare chefar, eit par løytnantar, 4-5 underofficerar og 3 doktorar, og attaat di

214 Per Christian Sæbo i dei tider han vart lensmann. (Foto utlånt av Odd Sæbø) gutar som skulde strida um dei 24 plassane som var fale paa skulen. Ein visste soleis fyriaat, at 58 av denna flokken laut snu nasen heim att; men Per Kristian var kje skvetten, han tenkte no som so han, at um han ikkje vert fyrste mann, so vert han no heller ikkje den siste, og daa var han berga korso, tenkte han. (Han hadde lært seg lite av kvart fyrr i veg, like til landmæling med bord og diopterlineal, i 1865 teke kart av fleire gardar i bygdi og rekna ut viddi paa kvar sine eignelutar). Naar prøva byrja, so vart flokken sett umkring store bord i fleire rom, og underofficerane, og løytnantane og, fekk det anvinnt med aa leggja fram papir, pennar og blek aat denna flokken; dei skulde daa skriva eit kort stykkje etter diktat - ein furer 1, Jonson fraa Rindalen, som var lærar i fyrste klassen i norsk og rekning, las upp. Naar detta var ferdigt, diktera han fire reknestykkje - heile tal - so kvar mann skulde rekna, og naar stykki alle var rekna og papiret underskrive med namn, tok underofficerane inn alle papiri. So bar dei inn eit lite bord og tri stolar, og 3 officerar sette seg attaat med papir og penn og ropa fram mann etter mann til aa lesa eit stykkje i bok, der ein av officerane peika paa, og so skreiv dei karakter attan um namnet aat han, som las, etter kvart. Han Per Kristian fekk kje lesa meir enn fire linur, fyrr officeren som stod for lesingi, ropa: «Takk, det er nok.» Han hadde havt hug til aa lesa lenger i den boki. Der etter bar det inn i eit anna rom med fyreheng for glasi nedantil. Der heldt lækjarane til. I eit rom framantil laut gutane, ein etter hin, klæda av seg alle sine klæde og so spasere inn aat dessa vise menneme, ein um gongen. So vart dei fyrst ettersedde, um dei var friske, der etter skapnaden deira (likamsbygnaden som dei kalla det), so prøva um dei høyrde og deretter um dei saag. Detta siste greidde dei soleis, at ein av lækjarane heldt guten i vinstre ar- 1 Svarar om lag til sersjant i dag (OS.) 218

215 Underoffiserskulen i Trondheim teikna rundt Bygningen står framleis oppe ved Domkyrkja og er Munkegata 6 i dag. men, ein annen leverte han ei uppslegi bok som han skulde halda i høgre handi. So strakte han høgre armen ut til sida og bad guten sjaa i boki, sette so fingeren sin paa lina og bad han lesa, men passa samstundes paa at han ikkje fekk trekkja armen aat seg. Daa han Per Kristian hadde lese mesta ei line, heitte det: «Takk, nok.» So fekk han treda av og staa faa paa seg klædi att. Dermed var prøva fraa seg gjord. Doktorane skreiv og karakterar aat kvar mann etter dei røynslune dei daa hadde gjort. Han Per Kristian fekk karakteren 1. Etter kvart dei daa vart ferdige hjaa lækjarane, hadde gutane lov aa gaa dit dei vilde, og vart so tilsette aa koma att næste dagen kl. 1 e.m. i ekserhusa. Daa meinte dei, arbeidi aat dei 82 mennerne var saumfarne, so dei 24 godkjende kunde faa høyra karakterane sine og faa vita romi sine paa skulebenkane. Han Per Kristian saag at mange daa hadde ei laak bringe; sjølv var han like glad, daa han trudde for visst, han stod. Daa klokka den 12 te januar slog 1, trodde 1 ste læraren paa skulen, premierløytnant Sjur Bjørnsen, fram med ei stor liste i handi, der gutane var uppsette etter nummer etter karakterane gutane hadde fenge; karakterane stod og og vart lesne: 1 Peder Kristian Larsson Sæbø fraa Voll i Romsdalen o.s.v., 219

216 2 Jakob Eliasson Følsvik - Volda- Sunnmøre... 3 Lars Jonsen Harang - Surendal - Nordmør... Og so vidare. Per Kristian Sæbø vart storleg forbina, for detta var daa so mykje meir enn han hadde tenkt seg imillom ein so urimeleg stor flokk av staut ungdom, baade seminaristar og middelskule-karar; men han laut daa like vel gaa paa plass. Daa lista var gjenom-lesi og karane tilstades, trødde inspektionsunderofficeren fram og bad gutane fylgja seg, og so bar det paa depoet og levera dei ut mondur og gevær o.a. og so i same venda aat kaserna, der dei so skulde verta buande ei par aars tid, og syna dei rom. Paa skulen, som dagen etter byrja, gikk det han Per Kristian yverlag godt. I alle bokfag, rekning og teikning, var han støtt noko so nære den betste, men i eksis og gymnastikk var han visst umlag berre so midt i laget. Det trefte han eit uheppe i den leid. 2 dre vika han var paa skulen vart han sett til aa vera underkokk, og laut soleis gjera reint og stella til ymse mat som skulde paa middagsbordet: potetur, kjøt, fisk o.a. Ein dag han staaka attmed vasspringet med noko ur (det var ein medels ur aat mannen 2 dagar i vika) kom han til aa stikka eit urbein inn i vinstre tommel-fingergumen, og um ei tvo-tri dagar laga det seg til verk. Naar kokkevika var all, laut han likevel møta upp i ekserhuset kl 7 um morgonen for i lag med hine fyrsteklassingane aa eksera til kl. 8; daa kom andreklassingane, og daa skulde det byrjast paa skulesalane. Det var groveleg kaldt i Nidaros daa ein bolk. Fyrbøtaren la i kol i ein svært stor kolomn i kvar ende av huset kl. 5 um morgonen, so omnane var raude langt uppetter; men endaa kl. 7 synte varmemaalaren 7 - der inne. Byrsa so gutane laut bera med seg upp etter gatune, vart sjølvsagt ogso groveleg kald aa handsama. Verkefingeren gjorde det mykje gott raadlaust for han Per Kristian aa eksera, og han saag seg nøydd til aa beda inspektionsofficeren og eksislæraren, fanejunkar Sæterholt - ein austerdøl - um aa faa sleppa; men han var ein stivnakke og nekta aa sleppa han fri. So laut han møta der tri dagar endaa; men daa orka han kje meir og laut daa venda seg aat inspektionsofficeren, løytnant Bjørensen. Han saag med ein gong, at det var uraad aa eksera i slikt tilstende, og bad «ugehavande» fylgja han aat doktoren med ein gong. Dei kom snøgt aat doktoren. Parelius heitte han. Han tok ei saks og stakk 220

217 inni fingergumen og klypte ut tvo klypp i kross, saag paa materien, som flaut ut, og sa, han var redd at beinet hadde teke skade der. Og det var sant, ingjen kunde venta anna etter framferdi: Naar han fyrst laut standa der og klemma og støyta ein slik finger fleire dagar i 5 kjøld og attaat rett som det var tola rørsla av den meir enn iskalde byrsepipa, laut sjølvsagt verken slaa seg aat beinet, og soleis gjekk det. Doktoren la paa ei banding av bomull um fingeren og ein leretstrimmel utanpaa, og so skulde Per-en koma att neste dag. Han gjekk, doktoren saag aa nyo paa verket, tok ein helvitesstein og sette inn i ei gaasfjør og stakk inni fingeren og rota kring um med, la bandet sitt paa att, og so skulde det staa ut att til næste dag. Kva tid han skulde paa skulen att, vilde doktoren segja. Neste dagen var det aa møta upp att, og daa tok han seg ei smal tong og sette inn i svullen for aa prøva um der var noko beinfliser aa faa draga ut. Detta valde ei ovseleg pine, og det skyna nok doktoren au, for han stirde stendigt guten inn i augane for aa vita kor lenge han kunde freista, og daa han saag, det ikkje toldest meir, treiv han ei flaske nafta, tok proppi av og heldt flaska upp under nasen paa guten eit bil, so vart han beden leggja seg strak paa golvet eit bil, til han sa fraa. Naar guten so var komen til heil samling att, vart han beden staa upp att, so tok han fram att helvitessteinen sin i gaasfjøri og stakk inni fingeren og rota umkring beinenden baade lenge og vel, la so paa att det fordømelege bomullsbandet, og so skulde guten vera fri i tvo dagar, og komen aat kaserna att skulde han faa seg eit fat med lunke vatn aa vaska fingeren i, og so skulde han leggja paa eit drustelegt grautumslag som skulde skiftast kvelden og morgonen. So vart gjort, og guten tykte fingeren var ein god mun taalugare. Daa dei tvo døgri var lidne, var det paa an igjen. Doktoren tok fram tongi si og fekk ut ei tvo-tri beinfliser. So skulde han vera fri og gaa til kaserna og halda fram med grauten og møta til ettersyn annan kvar dag. Aa, ja, dagane gjekk, visst ei tjuge paa denna maaten. Fingeren besna litt um senn; men daa skulde grauten hivast, og so kom han att med den giftige bomulla til umslag, men daa vart tilstendet ikkje betre lenger, so um ei vikes tid eller so laut grauten fram att ei 14 dagars tid. Daa vart det betre att, og daa doktoren trudde naudi var yver, skulde det nyttast bomull att. Ja, fingeren tyktest besna, saaret grodde att fram i fingerenden og tyktest dana seg til att; men god vart han ikkje. Likevel trudde doktoren guten daa kunde ganga attende aat yrket sitt, 221

218 men berre med slikt som ikkje gjorde fingeren vondt. So møtte han paa skulen att etter 2 maanars fraaver, men daa fingeren langt fraa endaa var i rett lag, kunde han ikkje faa taka del i ymse øvingar i eksis og endaa minder i gymastikken slik som han gjerne hadde vilja. Daa 14 maanar var gjengne sidan verken tok til, kom der ut eit lite beinstykkje paa yversida aat fingeren strakst framanfor fremste ledi. Daa fyrst tok verken ende. Og fyrst fraa den dagen var det raad for han Per Kristian aa taka del i eksis og gymnastikk, og det gjorde han; men ymse vendur i fagi som ikkje vart umattgjorde meir for aaret til prøva, fekk ingi endring av den dugleiken han seinare vann seg. Dagane gjekk og aaret snart med; Per Kristian stod seg sers godt, og storparten av diciplane heldt det for sikkert, at han laut faa betste karakter - nokre andre var redd det kunda ganga so. Men daa det var som ei 14 dagar att til eksamenen skulde byrja, vart han fengd av skarlagensfeberett, som var mykje utbreidd i Nidaros i denna tidi, vart førd paa sjukehuset, der han laut vera i samfulle tri vikur, og kom ut att nett dagen fyr karakterupplesingi skulde vera. Daa vart han korkje nokon til redsle eller nokon i vegen i nummerrekkja paa heimvegen fraa skulen. Med deretter aa «eksaminera» han Per Kristian gav karane i Nidaros seg rundeleg tid. Det vart inkje av fyrr i februar maanad, og endaa fortok dei seg ikkje. Dei laut ha tid til aa laga nye uppgaavor og, maa tru; aa nytta dei same som dei andre hadde fenge, gjekk ikkje an, let dei, for «skjelmen» kunde ratt ha fenge tak i dei og gruna flokane ut fyreaat; men guten hadde no sin tanke um, at det var sume av dessa karane som ikkje fann dei vrange nok, og den tanken vart ikkje veikare daa han etter at spiret var gjort, fekk tak i dei fyrre uppgaavone hjaa ein av kameratane og heldt dei i hop med dei uppgaavone, han hadde fenge. Serleg tykte han detta synte seg i dei fire rekneuppgaavone, løytnant Høitomt hadde sett upp, og noko anna kunde han sagte ikkje venta seg heller av han, tenkte han, daa han um sumaren fyreaat, daa gutane skulde ut og taka upp krigskart, mot si vilje vart nøydd til aa retta løytnanten sin instruktion um magnetnaala si misvising og løytnanten laut vedgaa at han Per Kristian hadde rett. Guten kunde vist lata detta passera, men han var formykje ærleg og vilde faa full besked, og difyr spurde han um ikkje misvisingi laut leggjast paa den andre sida. Nei, det var gale, sa løytnanten, og heile klassen gav han samstemmig rett, sjølvsagt. So las han paa nytt lag upp læra si, spurde guten 222

219 um han enno ikkje skyna det. «Nei,» sa guten, «eg kann ikkje skyna det, men likevel er det vist tvillaust, at hr. løytnanten si forklaring er rett, so eg vil beda um, at han ikkje vil gjera seg meir bryderi for mi skuld.» Likevel gjekk løytnanten paa veggtavla og teikna jordkula med syd- og nordline og magnetpolen si line og, og daa saag han med ein gong, at guten hadde rett og sa det og, greitt og tydelegt; og daa var gutane og like so støde paa, at detta siste var rett. Guten tenkte med seg, han: «Detta ser ut slikt slag, som naar hunden snur seg rundt etter rumpa si, detta.» Han laut tru um dei, at dei ikkje skyna, kvifyr dei laut leggja misvisingi attaat kompaslina for aa faa rett nordline. Guten greidde seg godt ved eksamen, fekk hovudkarakteren 1,35 og skulde fara fraa byen um tvo dagar; men det var eit gudsens uver so dampskipet nordanfraa kunde knapt ventast etter ruta. Han gikk daa likevel til bataljonschefen for Sunnmørs bataljon og melde seg til avreis. «Ja,» sa han, «det er ikkje sagt kva tid dampskipet kjem, so eg held det rettaste for deg, at du gaar aat losiet ditt og vert staaande i nummer her, til skipet er kome, og daa kjem du att og fær betalt hjaa meg dagslønning, kvartergodtgjersle og marspengar.» Dermed gjekk guten aat losiet hjaa Ola Hansen paa Kalvskinnet; men stormen rasa framleies, so han vart der mange dagar. Endeleg kom daa skipet paa hamni. Guten avstad til major Dessen, som budde i Nidaros endaa han var chef for Sunnmør bataljon, fekk pengane sine betalte og order um, paa Molde aa gaa til kaptein Lind og der faa levert mondur og utrusting, og so «lukkeleg reis». Dampskipet skulde etter vanlegt ganga att næste dag; men stormen var like leid, so fyrst 3 dagen stakk det ut. Den dagen naadde det eit stelle nord i Aurgjeldet dei kallar Skipnes. Der sette dei fyrst tvo anker, og so sette dei «dekkspasagerane» i land med den beskjeng, at klokka 4 um næste morgonen skulde reisi byrja att, og kapteinen ropte ned i baaten, at der vart løyst eitt varsleskot i rum tid fyre avgongen. Dei som reiste i land, takka, og so rodde sjømenneme upp i ei stø, og folki gjekk upp i buhuset. Alt der var tarvelegt og smaatt. Noko kveldsmat var det vel ingjen som venta eller tenkte paa; men vertsfolki gjorde det romelegt paa stovegolvet og bar halm inn og breidde utyver, og so la mennerne seg side um side slik dei gikk og stod og med yvertrøyune sine til yverdyne. Det kann henda ikkje alle tykte faa nokor herreseng der paa staden; men snjøstormen ylte um husveggjerne so eg trur alle laut tykkjast 223

220 ha det reint godt lell sjølv i detta losiet i mot aa vera utan veggjer og utan tak yver seg. Klokka 3½ paa morgonsida dundra kanonskotet fraa det nye dampskipet «Trondhjem». Alle vakna, og paaklædingi var snart skipa, so alle var reide og gjekk dei faa skrevi aat sjøen daa baaten fraa skipet kl 3¾ vart utsett,og daa folki kom um bord att, var maskina i full gong med aa hiva ankerkjettingane inn att, so naar klokka var 4, vart maskina sett i gong, so det saag ut for, at kapteinen der um bord heldt seg greit etter ord og order. Kl 4 umlag um ettermiddagen vart anker sett att i Kristiansund - det var ein laurdag - og daa sa kapteinen, at no kunde alle reisande trygt ganga i land, daa veret no var slikt, at ein kunde ikkje ganga att ratt naar ein vilde. Paa skipet hadde guten treft tvo mann, han hadde kjent fyrr: Marteinn Marteinnson Maansos og Lasse Olson Siem fraa Eid sokn, den fyrste son aat ein gardmann paa Maansos, den siste og eldste son hans «Sissel-Ola», som hadde Nebba - under Sieim - til bustad. Dei kom fraa sildenot-fiske i Nordland. Han Marteinn vilde heim; han Lasse, som daa budde i Namdalen, vilde berre til Kristiansund og besøka systri si, som var gift med ein snikkar, Hoel, som budde der. Sidan vilde han fara til Amerika. Guten, som den gongen var lite kjend i Kristiansund, vart daa i lag med dessa karane baade i land og dit dei vilde bu; der var det plass aat han og, sa dei. So vart kosen sett aat snikkar Hoel, og der vart dei alle vel mottekne, synte inn i fint rom og sett aat kaffiborda. Han Marteinn saag og ut til aa vera vel kjend der i huset, og han hadde ved handi so mange 12skillingar at ungane nok hadde fenge kvar sin, fyr dei traut upp. Lasse snakkar me kje um, han var daa broren; men daa vart det vel pungen aat «rikingen» fraa underofficersskulen, som tenktest aa skulde yta til utlogarne. Det trefte seg so ille, at kjeningi hadde «geburtsdag» næste dag - sundagen, og naar kaffien var drukken, strauk mannen paa barberstova; han skulde raka seg til helgi, men var alt for fin mann til aa gjera det arbeidet sjølv; barberen laut og liva: Ein skarve vinseljar, som aarleg aars hadde vore sedd paa Romsdalsmarknaden, der han i ei bud selde og skjenkte vin aat fulle gapar og snaut dei sjølvsagt, der det let seg gjera. Guten vart ikkje sers Lensmann Per Christian Sæbø fotografert av sonen Per ved skrivebordet rundt Bileter vart vist på verdsutstillinga i Paris i (Foto utlånt av Odd Sæbø) 224

221

222 glad i husverten sin, daa han fekk sjaa kven han var; men han tenkte, det gjeng no vel for hans part. Til kveldsmat vart det the og retteleg fiin bykake, og um eit bil skulde dei til kvile. Guten og han Sissel-Lasse i eit fint rom for seg sjølv, og i felles seng laag dei nedgravne i fjør og dun og snøkvite laken til langt paa ljosan dag. Daa kom det kaffi og fiin-fin bykake paa sengi aat dei - det var frukosten - og klokka 10 umlag reis dei upp og vaska og flidde seg - det laut nyvaska kragar til og daa - og kl. 2 vart det middagsmat, biffsteik av beste uksekjøt med saus og alt paa det finaste og fornemmaste. Daa klokka var 4, kom det ein kaffrskvett, og daa tok det alt til aa skymast av natti att. Daa bad guten um aa faa rekningi, men det vart med bit og slit. Hoel en vilde han skulde vera - for aa faa suga paa han, venteleg, men guten var bestemt og vilde brjota upp. Kvi fyr? Jau, han vilde gaa um bord att i dampskipet, for det gjorde seg klart med lossing og lasting um laurdagen og vilde soleis leggja ut, so snart det gjekk an, og han kunde paa det viset verta staaande att. (Guten visste nok betre, han, med seg sjølv, men han tykte ikkje trengja segja det aat nokon annan). «A! det skal ingen nød have; jeg skal være ansvarlig for, at De skal komme Dem om bord til hvilken tid i døgnet!» svara Hoel. «Ja, takk,» sa guten, det var godt og vel; men eg lit betre paa meg sjølv, enn eg kann lita paa andre, og aa stella seg slik, at eg fekk sjaa skipet var reist i fraa meg, det vart no baade alt for harmelegt og skamlegt og skadelegt fyr meg og, so eg lyt faa klarera fyr meg og sjaa koma um bord att medan dagsljoset varer. Daa kom det: 4 blanke ortstykkje laut han ut med for eit einaste maal nærande mat og ei halv seng um natti, endaa baade mat og seng den tidi var reint billegt (sopass mat og hus fekk ein i byane i den tidi for halvonnor-tvo ort døgeret). Guten betalte, takka og gjekk, inkje paa dampskipsbryggja (han hadde nok i røyndi kanskje betre vit paa ver han enn Hoel; han hadde drive havet i fire vintrar fyrr), men beinaste upp paa haugane ovan um storfeltskapen i byen, der det tok til aa bu tarvelege folk og bebyggingi vart meir som hus paa bygdi. Han gjekk inn i eit lite hus, som han trudde var hotel godt nok aat seg, og spurde um losemente. Det var berre ei gamal kone i stova, og ho svara at han godt kunde faa vera der. Ja, so vart han der 2 dagar, og noko mat fekk han kjøpa av kona og resten hjaa bakaren og høkeren, og daa likte han seg mykje betre, med di han daa fekk betala berre det kvar ting kosta, og berre i den hensigt var det han forlet losse- 226

223 menta hjaa Hoel, at han ynskte betala berre det vara var verd og laga seg slik, at han kunde naa heim fyrr pungen sa «nei». Endeleg, natti til tirsdag hadde vinden stilna so mykje, at «Trondhjem» vaaga leggja ut paa Hustadvika, og guten var millom dei fyrste, som kom um bord att. Sjøen var endaa nok so leid yver vika, men han naadde daa Molle i halv tri-tida. Der var kje kai den gongen, og ein skare av svoltne flyttmannsramnar dynde burtyver mot dampskipet, som hadde teke fast i «bøyen». Alle vilde vera fyrst og faa tak i mest dei kunde. Dei hadde svolte lenge daa i uverskula. Guten stod og saag paa spektaklet. So vart han var at ein noko til aars komen mann slett ikkje fekk leggja framaat; dei skuva han forendes, fekk han baatstamnen møtes framaat troppi, so guten vart reint harm yver detta ulvegrenet. Han vilde nok i land, han og, men saag tidi an til ulvane meinte dei hadde veida rovet. Daa siste ulven var lagd fraa borde, ropte han aat mannen dei hadde skuva fraa og bad han leggja innaat. Ja, det var svint gjort, og so langa han kufferten sin ned og gjekk i baaten aat han Just Øverland, og det vart daa heile fengdi hans. Guten bad um aa verta rodd innyver aat han Remkall-Erik, der han hadde brukt lossere fyrr, men nei, det trongdtest ikkje, «du ska faa hus me me og kva du ellest trong til i husa,» sa han, og so bar det dit daa. Og rett, som mannen sa, guten kunde faa kjøpt alt han vilde av mat og drikk der. Kjerringi hans heitte fyrr Aagot Hoem, men no hadde ho teke til med matsal paa torget og heitte soleis «Aagot paa torve». Guten vart ynkeleg brydd dei tvo dagane han daa vart sitjande der att, meddi han mest aldri kunde faa fred: ho vilde støtt han skulde kjøpa mat av ho. Men guten kunde kje kjøpa meir enn han sjølv fann turvande; han laut framleies kjøpa brød hjaa bakaren og smør hjaa høkeren, og daa berre kaffi av ho Aagot. Pengepungen hans var vorten so ihopturka paa den langdrjuge reisi og dei lange og dyre upphaldi i byane, at daa han um kvelden ei 2-3 døger seinare hadde betalt flyttmannen i Hovdeneset for landsetjingi der, hadde han av pengar att berre 8 - otte - skilling (27 øyre) aa bera yver Hovdemyri og vidare til heimstaden sin paa Sæbø. Våren 1870 reiste Iver til Amerika, og det var Per Christian som tok over bruket og ansvaret for foreldra. Attåt var han tilsett i det militære som «sergeant», det høyrde t.d. med å halde eksis etter våronna. Denne stillinga slutta han i eit halvår etter at han var utnemnd til lensmann. 227

224 Romsdal Fylkesskule sine faner Av Alf Johan Hustad Gamle faner fortel historie. Dei er ofte eit kunstverk i seg sjølve, og motiv og tekst fortel kva idear det vart arbeidd for eller kva mål det vart streva mot. Fylkeskulen har hatt to faner, og dei er gode døme frå sitt skuleslag og si tid. ROMSDALS AMTSSKOLE Til dagleg går skulen og det gamle skulehuset under namnet «Fylkesskulen». «Fylkesskule» vart det først i 1920 då skulen fekk ny undervisningsplan. Tidlegare heitte skulen «ROMSDALS AMTS- SKULE» og før det «Romsdals Amtsskole». Dette var eit skuleslag staten tok initiativ til i Skulen skulle gi: «Undervisning for den av Alnmeskolen udskrevne Ungdom i Landdistrikterne.» I Møre og Romsdal fekk vi 3 slike skular, ein i kvart fogderi. Vedtak om oppretting vart gjort i amtsskulekommisjonen for Romsdal i 1877 og same hausten kom Romsdals Amtsskole igang. Amtsskulane var flyttbare skular, kanskje kan vi kalle dei «omgangsskular». Dei skulle vere eitt eller 2 år på ein stad og deretter flytte til ein annan kommune. Tanken var å gjere skuletilbodet tilgjengeleg for flest muleg. Elevlistene viser at talet på elevar alltid var høgt frå den kommunen som var vertskommune. 228

225 Men det var ikkje gratis for kommunen å ha eit slikt skuletilbod. Kommunen laut binde seg til å skaffe skulen lokale, og syte for lys, brenne og reinhald. Til den øvrige drifta fekk skulen tilskot frå stat og amt. Det første året var amtsskulen på Nes i Bolsøy. Etter to år på Nes, var skulen to år på Eide i Eidsbygda. I 1881/82 og 1882/83 var skulen på Helland i Vestnes og heldt til i stovehuset i Myra, den garden som seinare vart Hellandheimen. Vestnes kommune brukar framleis stovehuset. Seinare, i 1893/94 og 1894/95 var skulen på Gjermundnes i Vestnes (Einagarden Vikebukt). I 1897 vart det vedteke planer for faste amtsskular, og frå 1899 og fram til 1909/10 var skulen hos Lars Legernes i Vikebukt. Han bygde eige skulehus som han leigde ut og dessutan internat for jentene. Skuleåret 1896/97 var skulen i Oterholm i Voll (Måndalen). Ein dag i oktober (29. okt) oppdaga dei brann på loftet i huset. Dei greidde ikkje å sløkkje og alt inventar, arkiv, protokollar m.m. brann opp. Lærerindeskolen I samband med omtale av fylkesskulen bør vi også nemne «Lærerindeskolen» som var igang i Romsdal i åra Skulen skulle utdanne lærarinner av «andre grad» eller «lågare grad», dvs lærarinner for småskulen. I et nylig paa Amtsskolen afholdt Møde... besluttedes bl. a. at det Lærerindekursus for Trondhjems Stift, som hidtil har vært holdt av Amtsskolebestyrer (nu Sogneprest) O. Moe, nu skal henlægges til Romsdals Amtsskole og settes i forbindelse med dette aars Pigekursus. (R. Budstikke ) Lærarinneskulen fylgde amtsskulen, og kom såleis til Vestnes i 1882 og Kurset var på 3 månader. Skulen var igang i 7 år og utdanna ialt 87 unge kvinner. Skulen hadde berre ein elev frå Vestnes: Agnette Bendixdatter Salthammer som gjekk ut i 1882, 23 år. Meir om Lærarinneskulen står i Romsdal Sogelag, årsskrift Faner for skulen Skuleåret 1889/90 var det skule på Sandnes i Veøy. På avslutningsfesten 229

226 i april var det også innviging av fane for skulen. Eit samlingsmerke til bruk ved opptog og festlege høve. Fana var måla av kunstnaren Eyvind Ulving frå Vega. Stoffet var innkjøpt hos Steen og Strøm i Oslo, og betalt av stortingsmann H. P. Bjøring frå Vågstranda. Han var svigerfar til A. O. Sand som var styrar ved skulen. Vi har bilete av fana, og det ser ut til å vere eit praktstykke. På frontsida er det bilete mot Veøy kyrkje. Under overskrifta ROMS- DALS AMTSKOLE har vi tekstene: Trods mørkets bånd kan sommerlyset få overhånd. og Blot vi løfter i Flok! På baksida er det bilete av læraren og opplysingsmannen Ole Vig og tekstene Oplysning skal være vor lyst! og For frihed, folk og fædreland. Fana gjekk tapt under brannen i Anders Olsen Sand kom til skulen som «andrelærar» i I 1888 overtok han som amtsskulestyrar og var styrar (rektor) ved skulen fram til 1923 då han gjekk av for aldersgrensa. Han vart heidra med gullur som gåve frå gamle elevar og vener, og eit bilete av han vart avduka og gjeve skulen. I Romsdal Sogelag årsskrift 1990 står ein eigen artikkel om A. O. Sand. Etter at amtsskulane skulle bli faste skular hadde amtsskulestyret vore på jakt etter høveleg stad for ein fast skule. Men dette var vanskeleg. Vertskommunen måtte nemleg forplikte seg til eit årleg tilskot. Arbeidet gjekk difor tregt. A. O. Sand, som hadde kjøpt garden Remmem Ytre (seinare kalla Sandgarden) i Vestnes, var villig til å selje 4 mål skuletomt til Romsdal Ungdomssamlag som ville ta på seg å føre opp tidhøveleg skulebygning med turvande uthus Amtsskulestyre rådde til at ein tok mot tilbodet, for at det synest å vere ein vakker og heldig plass for skule. 230

227 Fana som Eyvind Ulving måla Ho gjekk tapt i brannen i Oterholm (Utlånt av Romsdalsmuseet, Romsdalsarkivet) Staden ligg godt til med omsyn til kommunikasjonar, har særs godt vatn og med jord høveleg til hagebruk og planting av frukttre. Når i tillegg Vestnes kommune var villig til å gi eit tilskot på minst kr 400 pr år i 15 år, synest saka vere klar. Den 9. oktober 1910 var det stor innvigingsfest på skulen, med mange talar, fint folk og mange frammøtte. Her vart skulen verande til hausten Den hausten melde det seg så fåe elevar at ein ikkje kunne rekne med statstilskot, og skuletilbodet vart difor lagt ned. 231

228 Skulen som flytta inn på Solvang, som eigedomen vart heitande, mangla samlingsmerket sitt: fana. Dette hadde nok i alle år vore eit sakn. Når ein no hadde fått ny skule måtte ein også få orden på fanesaka. På det årlege elevstemnet i januar 1913, var fanesaka oppe. Det vart valt stemnenemnd for neste elevstemne, og nemnda fekk ei tilleggsoppgåve: Ei uppgaava utanfyr stemna fekk nemndi, meddi at ho saman med amtsskulestyraren skal setja seg i brodden fyr ei innsamling til aa kosta fane aat skulen (byggm. Anth. Nerem, Vestnes). Anders Neraas, Vestnes, skulle kalle nemnda saman. Dei to andre i nemnda var Sivert Halstensen, Bjørnsund (fiskeoppkjøpar) og Ivar Torvik, Torvik i Romsdal (utskiftingsassistent). Nemnda sette igang med å samle inn pengar. Det vart sendt ut opprop og innsamlingslister til heile distriktet. Innsamlingslistene som er arkiverte i Romsdalsarkivet, Romsdalsmuseet, viser at det kom inn pengar får heile Romsdal, frå tidlegare elevar som budde andre stader i landet og frå tidlegare elev i Minnesota, USA. Ikkje alle stader gjekk innsamlingsarbeidet like lett, det viser kommentarar som ligg ved innsamlingslistene: - Ikke mange penger å få herinne til denslags (Morstøl) - Jeg maa tilstaa at jeg er meget daarlig til at tigge sammen penger Vil haape at De faar tilsendt større beløp fra den andre som har lister her i Sylte (Syltebø) - Dessverre er ikke beløpet stort og jeg har visstnok heller ikke vært rette mand at besørge indsamlingen (Helland). Gåvebeløpa varierer, her er mange små beløp. Dei fleste mellom kr 0,25 og kr 1,00. Enkelte gir kr 2,-. Men det er også dei som tar kraftig i og gir kr 5,- (grosserar Kavli, Bergen, advokat B. Stuevold-Hansen). Kopi av lister med innsamla beløp vart gjort kjent i «samtlige aviser i Romsdal»: Romsdals Budstikke, Romsdals Tidende, Molde Annonceblad, Romsdølen og Jordbrugeren (Åndalsnes). Å få gjort dei innsamla beløpa kjent snarast, var viktig. Givarar klaga dersom det gjekk for lang tid før gåva kom i avisa, dei klaga på namn og på at beløpa ikkje var rette. Dette var sjølvsagt også ein «internkontroll», så alt vart utgreidd og retta opp. Ialt kom det inn kr 323,

229 Til å male fana gjorde dei avtale med kunstmålar Henrik Rom, Molde/Kristiania, og dei tok sikte på å ha fana ferdig til elevstemnet palmesøndag Dette greidde dei ikkje. Arbeidet vart forseinka. Det kunne likevel ikkje vere uventa for I. Torvik skriv, tidleg Rom skal forresten være saa som saa hvad promte levering angaar Og seinare skriv Torvik: Mandag var jeg på Molde «eins ærend» for at se om vår gode Rom var langt kommet. Men bare løgn og larv. Han har lovet Sand og mig fanen ferdig senest 11. April, men endnu hadde han ikke gjort det spor - ikke engang bestilt silkesnorer og utstyr forresten. Det maatte jeg gjøre. ( ) Nei, dessverre fanen bliver nok ikke færdig til stævnet. ( ) Fanen er endelig løbet av stabelen efter svare mas. Det blev knapt tid til nogen avsløring før I7de da den var færdig først sent lørdag. Ved en leilighed maa vi vel sammen for at gi den fra oss til skolen. ( ) Jo, paa en maate fik vi nok penge til fanen. Men det skjedde paa den maate at Rom fik... sig med kr 135, - og dessuten fik vi som før nævnt ikke skikkelig stang med utstyr Vi har dog i behold en kroner men for en del av disse maa der kjøbes en present til fru advokat Holm, som med ydelse av meget og godt arbeide fik forfærdiget det vakre silkebroderi paa fanen. A. O. Sand har notert at fana vart innvigd 17. Mai Om det seinare vart nokon offisiell overlevering frå fanenemnda, er eg ikkje kjend med. Den nye fana er enklare enn den gamle, og ber preg av ei anna tid. På frontsida har vi overskrifta ROMSDALS AMTSSKULE, og vi kan merke oss at dei no brukar ordet «skule» og ikkje «skole». Her er bilete av Veøy kyrkje. Over biletet er måla eit vikingskip, og under biletet har vi teksta FOR HEIM OG FEDRALAND 233

230 Fana som Henrik Rom måla i 1914 er i dag på Romsdalsmuseet. (Utlånt av Romsdalsmuseet, Romsdalsarkivet) På baksida har vi bilete av Ole Vig og teksta OP MOD LYSETS RIGE Rekneskapen for fana er avslutta i desember 1914 og viser at totalt brukte nemnda kr 299,13. Restbeløpet vart seinare brukt til fanestong og utstyr. I ein udatert notis i Romsdals Budstikke der innsamlingsnemnda gjer greie for dei sist innkomne beløpa, skriv dei: Fanen er nu ferdig og foreløbig overlevert amtsskolen. Nævnden retter en varm Tak til Maler Henr. Rom for utført ypperlig kunstnerisk - og opofrende - Arbeide. Den takker derhos specielt Fru Advokat Holm, Molde, for det enestaaende vakre Silkebroderi, Fruen har udført på Fanen. Dessuten vor bedste Tak til kjøpmand P. Pettersson, 234

231 Molde, som med velvilje og Generøsitet har forestaat Anskaffelsen av Materialier. Den omtalt gåva til fru Holm vart effektuert. Rekneskapen viser at ho fekk eit sølvbeger til kr 13,50. Skulen sluttar Då fylkesskulen vart lagt ned i 1954 var det Romsdal Ungdomssamlag som framleis var eigar av skulen. Skulehuset vart utleigd til Vestnes kommune som i mange år brukte det til realskule og seinare framhaldsskule. Ein del av inventaret som var i skulen, m.a. fana og gamle elevbilete, er gitt til samlingane på Romsdalsmuseet. Det er skrive ein god del om amtsskulen/fylkesskulen i Romsdal Sogelag sine årsskrift gjennom åra. Vi viser her til årsskrift 1951, s. 3-22, 1975, s , s , 1990, s og 1992, s Red. merknad 235

232 Omkring ei soldatforteljing frå Grøvdalen Av Eilert Kavli Mange av bygdelaga i indre Romsdal har minnesteinar med namna på dei som var som var med i krigen Isfjorden har ikkje noko slikt minne. Og det er heller lite kjent tradisjonsstoff frå krigsåra i bygda. Dette kan for ein del kome av forholdsvis stor innflytting etter krigsåra, slik at det kom nye folk på mange bruk og plassar. Etter folketeljinga 1801 budde det då 498 personar i Hen sokn. Av desse var 42 gardbrukarar, 51 husmenn m/jord og 6 u/jord, tilsaman 57 husmenn. Ved folketeljinga i 1865 var talet på personar i soknet auka til Av desse var 197 stk. fødd utanfor Grytten prestegjeld. Dei fleste var innflytta frå dei næraste prestegjelda: Lesja 39 personar, Eid og Voll 32, Veøy 31. Men også frå mange andre stader i landet: Hardangerdistriktet 25, Vågå 14, Numedal, 11, Nesset 10, Voss 5, osv. Desse innflyttarane var komne frå i alt 32 forskjellige prestegjeld, og utgjorde 17,3 % av folkemengda i Hen sokn i Særleg frå ca åra var det forholdsvis stor innflytting til bygda, og det var nok også ei nokolunde tilsvarande utflytting, slik at det vart færre i bygda som kunne fortelje noko frå krigsåra til nye generasjonar. Etter tradisjonen skulle det etter kvart vere att «ekte isfjordingar» berre på 3 gardsbruk i bygda! Men ein må vel kunne tru at i tilfelle var slektene rekna berre på mannssida - -. I alle fall var nok mange av folka på plassbruka i bygda isfjordingar «ekte» nok! 236

233 Rundt 1870-åra og seinare reiste ein god del bygdafolk til Amerika, men langt færre frå Isfjorden enn frå andre bygder i Romsdalen. Dette av di skreddar- og skomakarnæringa i bygda alt då var godt i gang, og hadde vorte levebrødet for mange. «Soldatbrev» frå krigstida er så langt ein veit ikkje kjende i Isfjorden. Men nokre munnlege overleveringar frå krigstida har likevel overlevd her i bygda også. Hans P. Øverås ( ), skreiv ned forteljinga frå Morstøl om dei som var med i krigen frå Grøvdalen i «Folkeminner frå Indre Romsdal» (eige forlag 1989): «Tarald Morstøl tala om at der på gara vart farn, tri søne og tenestguten utkommandert åt kria frå So de va fem frå husa, og ein te frå Grøvdala. So sportest det at kriin va slutt. Då sette dei ut vakt attmæ ein stor stein, Tørkestausteinen, so ligg attmæ husa på Morstøl, so dei skull sjå når dei kom utpå Myrå. Ein dag fekk dei aua på dei, og når dei kom nerar, fekk dei sjå at de mangla ein, og so va de å finne ut kvan so va borte. Farn eitte Pe, og ein tå gutå eitte Pe. Tess nerar dei kom, vart de te at de va n Likkj-Pe so va borte. Då va de ingkvan i famelia so sa: «Ha de endå vore tenestguten so va borte!» Han Likkj-Pe ha vent se te å sekte godt når n skaut, og farn sa: «Ha i haft skot i børsen, skull kje han Likkj-Pe ha fulle. - -» I «Compagnie-Roulle for Det Romsdahlske Compagnie Anno 1810» kan ein finne ein del opplysningar om soldatane under krigstida. Det Romsdalske kompani var i 1810 oppsett med 2 offiserar (kaptein Jørgen von Rosenvinge, 46 år, og premierløytnant Niels Frederich von Wisløff, 23 år), 7 underoffiserar og 103 soldatar. For soldatane viser rulla soldatnummer, namn/legdsnamn, fødselår, høgde i tommar, tid for innrullering, tenestetid, om soldaten var gift/ hadde born, om han brukte gard eller plass, og når soldaten er dimmitert. Når soldaten hadde stått ut tenestetida, døydde eller vart dimmitert for å ta over gard eller plass, vart nytt mannskap innsett under det ledige soldatnummer. Tenestetida synes vanlegvis å ha vore rundt 9 eller 10 år før soldaten vart dimmitert. Etter endt soldatteneste var dei innrullert i landvernet. Mange av dei 237

234 eldste soldatane har fått godkjent tenestetid opp til år. Kompanirulla inneheld omlag 290 ulike namn. 68 av namna er frå Isfjorden (Hen sokn). Talet på soldatar frå Hen sokn som stod oppført i rulla under krigsåra var etter det ein kan sjå 57 stk. Mange av desse vart innrullert i perioden Opplysningane i rulla er kortfatta. For omlag halvparten av soldatane frå Hen sokn er avdeling eller teneststad oppgjeve, t.d.: Musketer Tosten Tostensen Bjerkeli «fra Rørass hiemkommet», Paul Børresen Grøvdal «i Christiansund ved Grenadererne», eller «fra Feldtbatteriet i Trondhiem», «Fra 1. Skarpskytter Divisjon» osv. For enkelte soldatar står «Ingen Divisjon anført», for andre er det ingen slike opplysningar. Det kan sjå ut at mest alle våpeføre menn vart soldatar, bortsett frå dei som var utskrivne som kronarbeidarar (på festningsanlegga) eller til sivile ombud som lærarar og skyssdrengar. Det er vanskeleg å finne ut av rulla kor mange av soldatane som var direkte med i krigshandlingane. Mange av soldatane var i vaktteneste i Kristiansund, Trondheim eller ved Røros, men ein del av desse var også med i krigshandlingane sønnafjell. For å finne ut av dette måtte ein vel ha kjennskap til alle avdelingar av Trondhjemske regiment i krigsåra som hadde soldatar frå Romsdalske kompani i sine rekker sønnafjells. Rulla seier heller ikkje noko om svolt, frost og sjukdom som soldatane måtte gjennom. Soldatane i festningsanlegga mot svenskegrensa sønnafjells budde tett saman. Tapa der på grunn av sjukdom og epidemiar var større enn av direkte kamphandlingar. Truleg slapp soldatane frå 2. Trondhjemske infanteriregiment som deltok direkte i krigen, lettare frå slike lidingar. Regimentet trekte kanskje soldatane nordover att forholdsvis kort tid etter krigshandlingane i ? Etter tradisjonen kom soldatane over Breivikskaret, når dei kom heim til Isfjorden. Krigsåra : Den norske oppmarsen ved grensa skjedde ved slutten av mars grenaderbatalionar og 1 skarpskyttarkompani frå 2. Trondhjemske infanteriregiment vart beordra til Liertraktene. Her var det også med soldatar både frå Romsdal og Nordmøre. Elles låg ei brigade på Røros og ei i Innherad, og ca. to tusen mann i Trondheim. I Kristiansund låg det mindre grenaderavdelingar alt frå I folketeljinga 1801 er oppført 11 soldatar i Hen sokn. 7 av desse kan ein finne att i kompanirulla frå I denne rulla er det også innført namn og nokre få opplysningar om soldatar som fall i krigen , vart såra, 238

235 eller døydde seinare under tenesta. Frå Isfjorden (Hen sokn) finn ein desse namna: Soldat nr. 5 Musketer Joen Knudsen Tokle f innrullert 31. des. 1808, «Død 15. februarii 1809». 13 Josten Olsen Heen (Jøstein, 17 år i folketeljinga for Hen sokn 1801) «Skudt i Trefningen ved Kilaasen den 25. april 1808». Sigrid Heen ( ) fortalde at Jøstein var frå Trondsgarden på Hen, og at garden vart kalla for Jøsteingarden i lange tider etter at Jostein fall. 31 Peder Pedersen Tokle, «blæseret» (såra) 18 mai 1808, pensjon frå 1. august Elling Andersen Grøtta, «Død Søndenfjelds 2. september 1808». Knut Foss ( ) prøvde å finne fram til namnet på soldatane som var med i krigen frå Grytten prestegjeld ut frå arkiva på Setnesmoen. Dette materialet er no i Normannsamlinga ved Rauma folkebibliotek. Han kom fram til at 34 soldatar var utkommandert. Frå Isfjorden nemner han i tillegg til dei ovanfor: Torstein Olsen Heen - skoten ved Kilåsen 25. april. Dette namnet finn ein ikkje i kompanirulla, og det er også ukjent at det var meir enn ein soldat frå Hensgardane som fall i Her har det nok skjedd ei misstyding av fornamnet på soldaten. Det var Josten (Jøstein) Olsen Heen som fall ved Kilåsen 25. april. Foss nemner også John Voldstad, Hans Børresen og Paul Grøvdal, alle uskadd. Desse tre finn ein att i kompanirulla. Han nemner vidare Søren Dahle, såra, og Lars Grøvdal (f. i Numedal) - som var med i fleire slag, uskadd. Død 11. februar 1833, 45 år gamal. Desse to finn ein ikkje i kompanirulla frå Men det var truleg fleire enn dei ein finn i rullane som deltok direkte i krigshandlingane. I ein artikkel i Romsdal Budstikke 24/4-78 med tittelen «Krigstiden - årene fra 1807» nemner Ingrid Løkhaug at det var tatt vare på listene av dei såra grenaderane frå 2. Trondhjemske infanteriregiment som vart ført til feltlasarettet på Åsnes i Solør etter slaget ved Trangen 25. april Her er m.a. innført «Elling Andersen Grytten, 36 år, av Grytten død 1. sept.» Dette er utvilsomt Elling Andersen Grøtta, sjølv om dødsdatoen var oppgjeven til 2. september i kompanirulla (Grøtta var i 239

236 eldre tid til dels skrive Grytta, dels Grøtten, og kanskje Grytten). Listene frå desse første krigsåra kan vere ufullstendige. Eldre soldatruller har ein ikkje hatt tilgang til. Korleis stemmer den munnlege overleveringa frå Morstøl med opplysningane i kompanirulla frå 1810? Det kunne vere lett å tru at forteljinga om soldatane frå Grøvdalen var frå krigsåret Men ut frå opplysningane i kompaniarull frå 1810, viser det seg at hendingane var frå siste krigsåret, sommaren Og forteljinga er nok meir pålitande enn ein kunne tru. «- Der på gara vart farn, tri søne og tenestguten utkommandert, so de va fem frå husa -». Faren var Peder Pedersen, 38 år i 1801, gift med Marit Hansdtr., og i 45 års alderen då krigen braut ut. Han var i ein slik alder at han ikkje kunne bli utkommandert, og står heller ikkje i kompanirulla. Men at han likevel var med gutane frå garden i krigen, er utvilsomt «- Ha i haft skot i børsen, skull kje han Likkj-Pe fulle». «- faren eitte Pe, og ein tå gutå eitte Pe»: Sonen Peder Pedersen (Likkj-Pe), var 10 år i 1801, og var for ung til å bli utkommandert då krigen braut ut. Men han var ved sesjonen i 1810 oppført som kompanireserve nr. 10. I kompanirulla finn vi han att under soldatnr. 63: Peder Pedersen Morstølen, f. 1790, innrullert 31. des. 1810, 4. divisjon. «Skudt ved Matranden 5. August 1814». «- tri søne...» Her har nok den munnlege overleveringa tatt litt feil. Utanom Likkj-Pe er det i folketeljinga 1801 oppført at Peder Pedersen då hadde 3 yngre søner, Hans, Lars og Ole.som alle var for unge til soldatteneste i krigstida. (Sønene Hans og Lars finn ein i kompanirulla, men dei var innrullert etter at krigshandlingane var slutt i 1814). Dei to andre soldatane som er omtala i hendinga som sønene til Peder Pedersen, var nok i realiteten sønene til Kari Hansdtr., gift 2. gang med Elling Christophersen, som var den andre brukaren på Morstølgarden. Kari Hansdtr. hadde 4 søner frå 1. ekteskap, alle fire vart utkommanderte under krigen: Anders Olsen Grøvdalen, f soldat nr. 23 innrullert 31. des. 1803, dimmitert Hans Olsen Grøvdalen, f «Comanderet til Grendsevern 1805» (sesjonslista 1804). Han er ikkje oppført i kompanirulla, men kunne likevel ha vore med i krigsåra. 240

237 Ole Olsen Morstølen, f soldatnr. 101 innrullert 10. juli divisjon, dimitert Ole Olsen Grøvdalen f soldatnr. 38 inmullert 31. des. 1812, dimitert Det var truleg dei to yngste som var med i krigen sønnafjell i At desse to brørne har fått kvart sitt legdsnamn, viser vel berre at Ole Olsen f møtte for 15. legd som var Morstølgarden, og Ole Olsen f møtte for 14. legd som var gardane Unhjem og Grøvdal. «- og tenestguten» Dette var truleg soldat nr. 11, musketer Hans Børresen Grøvdal, f. 1789, innrullert 31. desember Han var i alle fall med i krigen sønnafjells i 1814, og kom uskadd frå det. (Knut Foss sine notat). Sjølv om berre ein av dei utkommanderte frå Morstølgarden var sonen til Peder Pedersen Morstøl, so var dei alle fem «frå husa»! «- og ein te frå Grøvdala -» Dette kunne vere den Lars Grøvdal (f. i Numedal) som Knut Foss nemner, og som ikkje er å finne i kompanirulla. Han var med i fleire slag, men kom uskadd frå det. Døydde i 1833, 45 år gamal, og var difor truleg fødd i Soldatutskrivinga var hard. Folketeljinga 1801 viser at det då budde tilsaman 72 personar på gardane Unhjem, Grøvdal og Morstøl som utgjorde 14. og 15. legd. I desse to soldatlegdene var det i kompanirulla etter det ein kan sjå oppført 13 soldatar i krigsåra, medrekna førnemnde Lars Grøvdal blir det 14. Legdene måtte nok til dels skaffe soldatar utanfrå. At desse to legdene måtte skaffe så mange soldatar i høve til andre legder i soknet, måtte vere heilt spesielt. 5 av desse soldatane var innrullert i åra , dei 9 andre var innrullert i åra Sjølv om folketalet i dette området nok hadde auka ein del fram til , kunne det ikkje på nokon måte vere grunnlag for ei så stor utskriving av soldatar. Dei tre brørne Hans Jensen f. 1789, Aslak Jensen f og Jens Jensen f var innrullert for legd nr. 15 Morstøl i åra med legdsnamnet Morstølen. Brørne finn ein att i folketeljinga 1801 under Tokle, truleg vart dei innkommanderte medan dei tente i Grøvdalen. Ein kan vel heller ikkje sjå bort frå at ein del av ungdomane kunne ha hyra seg som soldatar for å følgje ein bror i krigen, eller av eventyrlyst. Det baud seg vel ikkje så mange høve for ein ungdom til å få sjå andre stader i landet på den tida. 241

238 Kampane ved Matrand og Skotterud S.august 1814: Musketerbataljonen fra 2. Trondhjemske infanteriregiment kom til Kongsvinger 5. juni og vart plassert mellom Krokfoss og Kongsvinger. Etter overfallet på den svenske leiren ved Matrand og kampen ved Skotterud den 5. august hadde bataljonen 24 såra og 16 drepte. Her fall ungguten Peder Pedersen Morstøl (Likkj-Pe) på krigens siste dag. Alt den 7. august tilbaud Carl Johan fredsforhandlingar med nordmennene med tanke på foreining med Sverige, basert på Grunnlova frå Eidsvoll. Dei falne nordmenn og svenskar vart etter tradisjonen lagt i fellesgrav på kampplassen. Nordmennene fekk æra av å ligge øst, svenskane i botnen av grava. Men det kan også vere at dei vart gravlagde ved Matrand kyrkje, sjølv om falne soldatar frå kampen ikkje er registrert i kyrkjeboka der. I Råstad si bok er trykt listene over såra og drepte frå kampane 5. august. Frå musketerbataljonen av 2. Trondhjemske regiment kan ein finne fleire Romsdalsnamn, sjølv om desse er forvanska etter dåtida sin skrivemåte. For nokre av namna har ein difor her sett tilnærma skrivemåte i klammer. I lista over drepte finn ein også namnet II Norstøl. Dette må utan tvil vere ei feilskriving for P. Morstøl, («Likkj-Pe»), i soldatforteljinga.. Musketerbataljonen av 2. Trondhjemske regiment: Såra: J. Leenæs, O. Egenæs, O. Præsthuus, M. Lie, T. Halset, R. Christiansen, C. Skorgenæs,, K. Stenrund, J. Tachnæs, J. Hovde, J. Røen, T. Sylle (Sylte), Q. Qvande, P. Gjengstøl, O. Møkkelbostad, K. Vygee, N. Touberg, (Tomberg) A. Sigerret (Sigerset), S. Frisvold, H. Neschie (Nesje), O. Mittet, Richstad reformee korporal, A. Øyen feltartillerist. 24 mann. Drepte: G. Stenæs (Slenes), J. Hanset (Hanset), E. Solem, A. Rechdal, S. Fugelset, E. Aarøe, T. Neerland, V. Ørsal, Viiger kom.sesjant, Hansen korporal, P. Norstol (Morstøl), S. Dahl, P. Aase, O. Kalberg, A. Sueve, E. Rathen. 16 mann. Soldatnamn frå Isfjorden (Hen sokn) i kompanirulla frå Her er namna tilnærma talemåten i dag: Tambur Hans Pedersen Unhjem f. 1782, 14. legd, innrullert 31. des Lars Jonsen Morstøl f. 1797, innrullert 31. des. 1820, 15. legd 242

239 Musketer Lars Andersen Dahle f. 1776, 17 legd, innrullert 31. des Knut Olsen Hatlen f. 1790, 12. legd. Innrullert 31. des Ørger Eriksen Tokle f innrullert 31. des. 1819, 9. legd Musketer Jon Knutsen Tokle f. 1788, 9. legd, innrullert 31. des. 1808, «Død 15. Februari 1809» Aslak Jensen Morstøl f. 1791, 15. innrullert 31. des. 1812, 15. legd Musketer Tosten Tostensen Bjerkeli f. 1780, 17. legd, innrullert 31. des. 1800, «fra Rørass hiemkommet» Musketer Ole Nilsen Tokle f. 1789,9. legd, innrullert 31. des Anders Olsen Dale f innrullert 31. des. 1818, 17. legd Musketer Hans Børresen Grøvdal f. 1789, 14. legd, innrullert 31 des Jon Larsen Voldstad f. 1789, 9. legd, innrullert 31. des. 1810, 4. musketerdivisjon Lars Justesen Øverdale f. 1774, 20 legd, innrullert 31 des. 1797, «i Cristiansund ved Grenadererne» Josten (Jøstein) Olsen Hen «Skudt i Trefningen ved Kilaasen 25. April 1808» Ole Larsen Hen f. 1777, imuullert 2. mai 1799, 10. legd Johanes Johanesen Kavli f. 1790, innrullert 10. juli 1810, 13. legd, 3. musketerdivisjon Lars Olsen Dale f. 1776, innrullert 31. des. 1802, 17. legd, «fra Røraas hiemkommen» Roe Jørgensen Brevik f. 1792, innrullert 25 febr. 1813, 8. legd Erik Larsen Grøtta f. 1787, innrullert 30. okt. 1807, 16. legd, 4. musketerdivisjon, «fra Røraas hiemkommen» Anders Olsen Grøvdal f. 1780, Innrullert 31. des. 1803, 14. legd, «fra Røraas hiemkommen» Knut Andersen Dale f. 1782, innrullert 31. des. 1803, 17. legd, 3. musketerdivisjon, «fra Grenaderbataljonen» Ole Knutsen Brevik f. 1792, innrullert 31. des. 1812, 7. legd Halvor Halvorsen Brevik f. 1776, imuullert 31. des Anders Johanessen Kavli f. 1787, innrullert juni legd, 2. musketerkompani Fredrik Rikardsen Tokle f. 1781, innrullert 31. des. 1800, 9. legd, «Ved Grenaderene i Christiansund» Ole Rikardsen Tokle f. 1775, innrullert 31. des. 1797, 9. legd, «Fra Røraas hiemkommen» 243

240 Jon Ingebrigtsen Bredeli f. 1787, innrullert mars 1809, 18 legd, 4. musketerdivisjon Peder Pedersen Tokle f.?,innrullert?, legd?, «blæseret» 18. mai 1808, pensjon frå 1.aug Elling Andersen Grøtta ( f. 1772? ) innrullert?, legd?, «Død Søndenfields 2. Sept: 1808» Hans Pedersen Morstøl f. 1793, innrullert 11. okt. 1814, 15. legd Lars Knutsen Brevik f. 1797, innrullert 11. okt. 1819, 8. legd Ole Olsen Grøvdal f. 1792, innrullert 31. des. 1812, 14. legd Iver Pedersen Unhjem f. 1780, innrullert 31 okt. 1802, 14. legd, 4. musketerdivisjon Ole Børresen Dale f 1774, innrullert?, 17. legd Jon Johanesen Kavli f. 1784, innrullert 1. februar 1806, 13. legd, 4. divisjon, «ved Grenadererne i Cr.sund» Ole Olsen Lien f. 1796, innrullert 31. des. 1818, 18. legd Iver Ellingsen Erstad f. 1781, innrullert 3l.des. 1802, 13. legd, «fra 1. Skarpskytter Divisjon hiemkommen» Jens Jensen Morstøl f. 1792, innrullert 25. febr. 1813, 15. legd, Iver Iversen Dale f. 1791, innrullert 4. mai 1808 Anders Halvorsen Brevik f. 1774, dimmitert til landvern nr. 13, 31. des Erik Olsen Hen f. 1786, Innrullert 31 des. 1805, 10. legd, 3. divisjon, «fra Tronhiem Feldtbatteri» Roe Roesen Remmen f. 1779, innrullert 31. des. 1800, 18. legd, «i Christansund ved Grenadererne» Anders Andersen Dale f. 1778, innrullert 31. des. 1800, 17. legd, «fra 1. Skarpskytter Divisjon» Jørgen Pedersen Unhjem f. 1790, innrullert 31. des. 1810, 9. legd, 4. divisjon Lars Olsen Morstøl f. 1796, innrullert 31. des. 1818, 14. legd Ole Hansen Øyen f. 1797, innrullert 31. des. 1819, 15. legd Peder Pedersen Morstøl f. 1790, innrullert 31. des. 1810, 15. legd, 4. divisjon, «Skudt ved Matranden 5. August 1814» Halvor Jørgensen Bjerkeli f.?, - «Casseret (overstrøke) - indsat til Landvern nr. 7» Paul Børresen Grøvdal f. 1779, innrullert 31. des. 1800, 14. legd, «I Christiaansund ved Grenadererne» Stepen Tronsen Hen f. 1779, innrullert 31. des. 1800, 10. legd, «fra Feldtbatteriet i Tronhiem - Commanderes igjen ved Nødvendighed» 244

241 Knut Ellevsen Brevik f. 1779, innrullert 3 1. des 1800,7. legd, «fra Roraas hiemkommen» Jakob Rikardsen Tokle f. 1778, innrullert 20. april 1802, 9.legd, musketerkompaniet, 4. divisjon Endre Andersen Åsen f. 1792, innrullert 25. febr. 1813, 17. legd Peder Knutsen Unhjem f. 1788, innrullert 10. juli legd, 3. divisjon Peder Pedersen Unhjem f. 1788, innrullert 10. juli 1810, 14. legd, «Avanseret til Underoficeer 17. Noveember» Lars Pedersen Volstad f. 1795, innrullert 5. mai 1818, 10 legd, dimmitert til landvernet Peder Halvorsen Hatlen f. 1777, innrullert 3 1. des. 1797, 11. legd Anders Olsen Dale f. 1788, innrullert 10. juli 1810, 17. legd, 3. divisjon Anders Larsen Unhjem f Innrullert 13. nov. 1800, 15. legd, «fra Roraas hiemkommet» Hans Ørgersen Kavli f. 1780, Innrullert 6. juli 1801, 12. legd, «R.f.m. i Christiansund» Anders Andersen Kavli f. 1789, innrullert 10. juli 1810, 13. legd Hans Jensen Morstøl f. 1789, innrullert 10. juli 1810, 15. legd, 4. divisjon Ole Olsen Øverdale f. 1793, innrullert 31. des. 1812,17. legd Halldor Ellingsen Brevik f. 1786, innmllert 30. okt. 1807,7. legd, 4. divisjon, «i Christiansund» Ole Eriksen Kavli f. 1784, Innrullert 30. okt. 1807, 13. legd, «Røraas-» Iver Knudssen Unhjem f. 1800, innrullert 5. mai 1823 Ole Olsen Morstølen f. 1789, innrullert 10. juli 1810, 15. legd, 2. divisjon Randmo Olsen Dale f. 1786, innrullert 12. mars 1808, 17. legd, 3. divisjon, «MunkholmsDivisjon i Tronhiem» Kjelder: Kongsvinger festnings historie -Krigårene 1807-l 814, av Per Erik Råstad Kompanirulla for Det Romsdahlske Compagnie 1810 Folketeljinga 1801 Knut Foss sine notat, som er i Nordmannsamlinga, Rauma folkebibliotek 245

242 Guri Mittet ( ) Den første frelsessoldat i Molde Av Sverre Mittet Innledning For noen år siden tok jeg fatt på å samle opplysninger om min tante Guri Mittet som i deler av sitt liv var engasjert som offiser i Frelsesarmeen. Under dette arbeide har Romsdals Budstikke gitt meg adgang til mikrofilmer fra årene rundt 1890 og jeg har fått bistund fra FA Hovedkvarter i Oslo og fra biblioteket i Molde og Nesset - og ikke minst fra mine søstre Aase og Palma som har hjulpet meg med opplysninger og bilder Under arbeidet har jeg fått innblikk i den sterke vilje og holdning som Guri Mittet hadde fått med seg fra oppveksten i barndomshjemmet. Denne livsholdning var vel også medvirkende grunnlag for inspirasjon til å gå inn i tjenesten i Frelsesarmeen. I denne lille artikkel vil jeg prøve å analysere hvorfor min tante Guri Mittet ble så inspirert av Frelsesarmeen at hun i sine unge år satset alt for denne tjenesten. Guri Mittet, f. 12. mai 1870 var den nest eldste av en søskenflokk på 11 som ble født på den lille husmannsplassen «Brauten» i Mittet-bygda i Veøy kommune. Foreldrene Serianna og Peder P. Mittet levde under trange økonomiske kår, men bygde et godt hjem og oppdro barna i samsvar med Bibelens lære - og under «en åpen himmel». 246

243 Brauten ca. 1900, Guri Mittets barndomshjem. Hennes foreldre Serianna og Peder P. Mittet står ute på trappa. (Foto utlånt av Palma Malme, Mittet.) På grunn av de trange kår måtte Guri Mittet tidlig ut i arbeidslivet og hun hadde fått seg arbeide på Broderkjedens avholdskafé i N. P. Dahls leiegård i Molde. Under dette oppholdet i byen ble hun kjent med den nye del av kristenlivet som Frelsesarmeen førte med seg -. Guri Mittet fikk kjennskap til den virksomhet som salvasjonistenes grunnlegger William Booth og hans hustru Catherine hadde fått utført i England - «Med erfaringer fra det beryktede London-kvarter Whitechapels forferdelige elendighet grunnet Booth i 1860-årene «den kristne misjon for Øst-London», hvorav Frelsesarmeen er utgått (1877)». Først vil jeg notere litt fra de skriftene jeg har hatt adgang til - og begynner da - selvfølgelig med Salvasjonistenes grunnlegger William Booth. Han skrev en bok mens hans hustru lå på syke- og dødsleiet. Hun hadde holdt sin siste offentlige preken den 21. juni 1888 og døde 4. oktober og så er det referert følgende: «Etter sin død ble hun hyllet som en av det 19. århundres største kvinner. Menneskemassen som dannet espalier ved hennes begravelse strakte seg over fem engel- 247

244 ske mil. Byens veldige maskineri sto stille. Bank of Englands porter var lukket, alle butikker stengte og alle restauranter var tomme». «Scenen ved Mansion House går oss aldri av minne» skrev et engelsk blad. «Et hav av oppadvendte ansikter, men først og sist den høytidelige bevende stillhet som midt i den ellers så buldrende byen falt over disse menneskeskarer da likvognen ble synlig, fulgt av den ensomme skikkelsen - generalen - med himmelens lys over sitt lidende, men fredfulle ansikt. Uvilkårlig blottet hele menneskeskaren, som besto av de forskjellige elementer, sitt hode da sørgetoget passerte gjennom verdensbyens hjerte.» Jeg har referert denne hyllest som ble fru Booth til del - som kanskje var en del av inspirasjonen til at Guri Mittet i sitt senere liv gikk aktivt inn i arbeidet som slumsøster... Videre må Guri Mittet ha fått kjennskap til Frelsesarmeens utbredelse til Norge, til vårt eget fylke og til vår egen by Molde. Dog først i Norge var kommandør Hanna Ouchterlony. Hun begynte Frelsesarmeens arbeide i Norge den 22. januar Hun deltok selv i de første «slagene» på Grønland 9 i gamle Kristiania sammen med de øvrige offiserene som dannet tyngdepunktet i «invasjonen» (referert fra boken «Femti års korstog» v/redaktør T. A. Tandberg.) Det synes ikke å ha vært så rent enkelt å begynne virksomheten i hovedstaden, men det ble også en brytningstid for Frelsesarmeen innen vårt eget fylke Møre og Romsdal. Ifølge de opptegnelser jeg har fått adgang til er det referater fra Ålesund, Kristiansund og så fra Molde - og dermed også til Guri Mittet sin inntreden i Frelsesarmeen. Den virksomhet som ble påbegynt i byene Ålesund og Kristiansund vinteren og våren 1890 er fyldig omhandlet i jubilumsbøkene for FA virke gjennom 50, 75 og 100 år og jeg viser til disse. Om Molde skrives det: Molde korps blev åpnet av kaptein H. W Iversen og løitnant Jensen den 22de april Det syntes her som det ikke skulde lykkes å få utrettet noe. I 1895 fant man også å burde nedlegge virksomheten inntil videre. Flere av våre eldre officerer hadde dog i disse fire år utført et trofast og opofrende arbeide, således kapteinene Tidemann, Ellen Nilsen og Sina Sorensen og løitnant Anne Eilertsen m. fl. Korpset blev gjenåpnet 1ste august Divisjonschefen major 248

245 Wik, fikk leid avholdslokalet Broderkjeden, kaptein Dille og løitnant Borge blev åpningsofficerene. Familiene Witzøe og maler Olsen og frue m. fl. ydet Armeen en god hjelp i de første vanskelige tider Lokalet var lite og ved større møter måtte man ty til lokalet «Uredd», men her var det en kino i kjelleretasjen. Det kunde dog hende at folk der nede blev mer interessert i å lytte til frelsessangene ovenfra enn å følge begivenhetene på det hvite lerret. Et ektepar blev så grepet av denne sang, at de forlot forestillingen før den var slutt og gikk op til møtet, hvor de havnet ved botsbenken. Lokalspørsmålet fikk sin endelige løsning i 1925 da korpset fikk et utmerket lokale bygget. Av troféer vil man særlig minnes gamle Sandbu. Hvor herlig frelst de blev både han og fela! Den første på soldatrullen var Karen Bjørset. Andre veteraner er sersjantmajor Hanna Slutås, sekretær E. Næss, musikkmester Alf Hansen m. fl. Av officerer utgått fra Molde korps er major og fru Lyster major Rønning, adjutant Farkvam, adjutant Haugen og adjutant Eikefjord m..fl. I tillegg til det lille notat fra så har jeg tatt med alt som er skrevet om Molde korps i Frelsesarmeens jubileumsbok «Femti års korstog» for det forteller også noe om den nyåpning som fant sted 1. august 1911 og den videre utvikling. Den 5. mars leser vi følgende: «- Frelsesarmeen. Paa en Forespørgsel fra Bergens Biskop til Kirkedepartementet om det Forhold, hvori Kirkens Tjenere har at stille sig til Frelsesarmeen, er Indløbet en Svarskrivelse, der gaar ud paa, at Tilhængere af Frelsesarmeen ikke bør tilstedes Adgang til Nadverden, ligesaalidt som Børn, tilhørende dette Samfund, bør antages til Konfirmation.» I forbindelse med notisen som var å lese i Romsdals Budstikke den 5. mars 1890 vil jeg ta med referat fra 100-års jubileumsskriftet for FA der biskop Eivind Berggrav forteller at denne bestemmelse ble opphevet i 1902: Et sted truet presten en kvinnelig lærer med avskjed dersom hun ikke sluttet med å besøke armeens møter. Et annet sted ble en ung pike vist bort fra konfirmantforberedelsen fordi hun... ja, nettopp, var frelsesoldat. Begge disse hendelsene hører kanskje med til de mer uskyldige episoder en kunne oppleve i den første tiden. 249

246 Noen av disse beklagelige episodene hadde nok sin årsak i manglende innsikt og forståelse. Men også lovgivningen må ta noe av skylden. I boka Kirkenes lenges (1952) forteller biskop Eivind Berggrav at det 10. februar 1890 ble gitt en bestemmelse som vi i dag kan steile ved. Den lød: «Frelsesarmeens medlemmer skal være utelukket fra nattverden hvis de ikke melder seg ut av Frelsesarmeen.» Dette forbudet, sier Berggrav, sto ved makt i 12 år, og ble høytidelig opphevd den 9. januar Og jeg fortsetter med at det var mange kunngjøringer om møter utover våren, høsten og vinteren og at det skulle være soldatinnvielser den 9. september og den kommende nyttårsdag 1. januar 1891, men det som synes aktuelt i denne forbindelse er soldatinnvielsen som fant høsten I Molde bys historie, bind 2, s er det tatt med litt om Frelsesarmeens første tid i Molde. I Romsdals Budstikke for 6. september 1890 står det å lese at «Frelses-Armeen holder sin første Soldatinnvielse Tirsdag Aften 9de dennes Kl. 8» og jeg viser til kopi av kunngjøringen: Alt taler for at det var Guri Mittet som ble opptatt som frelsessoldat under dette møtet. Dette begrunner jeg med at hun ble opptatt som kadett ved Krigsskolen i Oslo høsten 1890 og uteksaminert som løytnant våren Som jeg allerede har anført i begynnelsen av denne beretning var Guri Mittet i arbeide ved Broderkjedens avholdskafé i Molde da Frelsesanneen begynte sin virksomhet i Molde. Hun ble grepet av det budskapet som Frelsesarmeen sto for - og hun trosset myndighetenes forbud, f.eks. mot å selge Krigsropet. Slikt salg stred mot kravet om «Ro og orden» som det het. Guri Mittet gikk ganske frimodig og solgte Krigsropet i husene... Slike episoder fant sted også andre steder i Norge, bl.a. i Fredrikstad, jfr. følgende referat fra jubileumsskriftet: Krigsropsalget på gata syntes å være en torn i øyet på politiet i Fredrikstad. I kraft av en gammel paragraf ble salget forbudt. Fredrikstad korps var også garnison for de 250

247 Guri Pedersdatter Mittet. (Foto utlånt av Palma Malme, Mittet.) 251

248 kvinnelige kadettene og forbudet rammet korpset følelig. Korpslederen, adjutant Helene Berg, besluttet å fortsette salget, men påla selgerne streng å unngå alt som kunne gi anledning til «uorden». I et brev av 25. november 1946 har tante Guri skrevet til min søster Aase og fortalt følgende: «Jeg var 20 år da jeg kom på Frelsesarmeens skole i Oslo -» og forteller videre om de tjenestesteder hun ble beordret til - og tjenestegjorde på - etter FA-skolen, nemlig Elverum, Sarpsborg, Orkdalsøren, Vardø, Vadsø, Hammerfest, Kabelvåg, Svolvær og Kristiansund. Av tjenesten på disse steder skal jeg nedenfor ta med den spesielle omtale fra tjenesten i Vardø - som også er beskrevet i brev fra FA Hovedkvarter i Oslo. Guri Mittet hadde heltidstjeneste i Frelsesarmeen fra hun ble innviet til soldat og opptatt som kadett ved Krigsskolen i 1890 og helt fram til avreisen til Amerika høsten Opptegnelser som jeg har fått kjennskap til fra brytningsårene viser hvor krevende det var å være soldat i «frelsens hær» i 1890-årene. Av de tjenstesteder som er nevnt foran er det bare enkelte steder jeg har funnet spesiell omtale av Guri Mittet sin virksomhet, men virksomheten, vanskelighetene og et seirende resultat er beskrevet nærmere i omtalen av Vardø der korps ble åpnet den 25. juli 1892 og jeg viser til det som er skrevet i jubileumsboken «Gjennom kamp til seier» - som nå referes nedenfor: 25de juli blev Vardø korps åpnet. Kaptein Eilertsen i Vadsø hadde vært en tur til Vardø og leid lokaler der; og tidlig søndag morgen ankom åpningsofficerene kaptein Anne Olsen og løitnant Guri Mittet til byen. Folk var ikke oppe enda, men officerene fikk sitte inne hos en fløtmann så lenge. De hadde intet losji, og sto temmelig rådville. Da kom en troende kvinne ned til ferjestedet for å følge en predikant som skulde reise. Hos henne fik så officerene bo til de fikk leid sig hus. Det var Grønbæksalen, et nøst, som først blev benyttet. Og her som andre steder blev det varme bataljer men også herlig seier Men ufyselig koldt og rått var det. Når ungdommen gikk ut av lokalet om kvelden laget de sklie ned til utgangen. Kort efter åpningen utbrøt der skarlagensfeber i byen og lokalet blev stengt. Det traff sig så at dette hendte nettop da adjutant Amundsen 252

249 sklude besøke byen. Alle folk var interessert i Armeen og i besøket, og skuffelsen var stor Men så tok adjutanten sin lille hær, han selv og fruen og de to kvinnelige officerer over fjellet til Russeviken for å holde friluftsmøter Folk fulgte i store flokker, op til 1200 mennesker var samlet til møtene der ute og 14 sjele blev vunnet for Gud. Ingen som var til stede ved disse møter vil glemme dem. Det var som ild falt fra himmelen, fortalte en av tilhørerne (avdøde Bernhard Holm), mens adjutant Amundsen stod som forklaret og frembar frelsesbudskapet, og da fru Amundsen med sin klare rene stemme sang: «Vi skal møtes igjen på opstandelsens morgen.» var det ikke ett tørt øie hverken blandt store eller små. Da Grønbæksalen igjen kunde åpnes blev der en herlig innhøstning av sjele.» Jeg har hatt kontakt med Frelsesarmeens Hovedkvarter i Oslo ved Frelsesoffiser Fred. Hansen som også bekrefter det som jeg har referert fra boken «Femti års korstog» (jubileumsboken) og han sier videre: «Jeg tar dette med, som forteller om disse to tapre kvinner som åpnet virksomheten i Vardø - reiste dit uten engang å ha et sted å ta inn - men som fikk oppleve store ting. Jeg har selv vært stasjonert på Vardø, min hustru og jeg kom dit i altså ca. 60 år etter din tante var stasjonert der - og enda da var der folk som husket åpningen av korpset, og denne hendselsen som jeg har referert til.» Avslutning Guri Mittet utvandret til Amerika i året 1895, og giftet seg senere med fotograf Andreas Jakobsen Walacker og etter en kort periode i Norge reiste hun og mannen atter til USA og bosatte seg der. Som farmerkone og husmor opplevde hun sammen med familien vanskelige og trange tider som opptok hele hennes tid i mange år, men den siste tiden av sitt liv fra 1941 til 1953 arbeidet hun som slumsøster sammen med Frelsesarmeen i Seattle. Etter et langt og krevende liv i yrkesaktiv alder kunne Guri Mittet i 1951 unne seg et Norgesbesøk og den 11. august dette året deltok hun i et festmøte i Frelsesarmeen her i Molde - og da sammen med brigader Hans Lyster. Jeg viser her til den annonse i Romsdals Budstikke som kunngjorde festmøtet: 253

250 Under denne festen fortalte Frelsesarmean Guri Mittet om armeens før- I kveld kl. 20 festmøte ledet ste dager i Molde - og om den av brig. Hans Lyster. S.kapt. frimodighet hun hadde hatt Walacker fra Seattle, Washing- under arbeidet som ung frelton deltar, Hun var med om F. A.'s første dager i Molde. Strenses-soldat. gemusikk, solo og duettsang. - Under talen på festen Entre 50 øre. - Kl. 19 møte på understreket hun også de Torget. Mandag kl. 20 Ungdoms- vanskelige tider hun hadde møte. gjennomlevet, men at hun hadde bevart troen og frelsesvissheten - et vidnesbyrd om at det nytter å holde fast ved det man tror på-! Tante Guri Mittet var en høyreist kvinne med en fast og ukuelig livsholdning -. Hun hadde tittel som seniorkaptein da hun var her i år gammel. Hennes arbeide i armeen hadde (som tidligere nevnt) den siste tiden vært slumsøster - og vi har i ettertid fått vite at da hun døde i Seattle 1. mai 1953 var det en stor skare med sørgende venner fra slummen som fulgte henne til graven. 254

251 Reinsfangst i høgfjellet Av Per Einar Strand Dei første jegerane For år sia var Noreg dekt av store ismassar, men nedsmeltinga var komen i gang. Langs heile kysten kom øyar, holmar og skjer til syne. Hit padla dei første menneska frå Nordsjøfastlandet, området mellom Danmark og England, som no ligg på havbotnen. Arkeologiske funn tyder på at kysten av fylket vårt vart tidleg busett. Etter ei mange tusen år lang istid begynte klimaet å bli mildare. Kanskje søkte menneska nordover fordi dei kunne fange fisk i havet, veide sel på skjera og plukke egg i fuglefjella? Ressursane i havet og langs kysten var kanskje viktigare enn reinen i fjellet i første omgang. Men kunnskapen om og røynslene med å fange rein hadde nok dei første innvandrarane med seg sørfrå. Villreinen følgde iskanten nordover etter kvart som storisen smelta ned. Det gjorde menneska og, slik at me kan tenkje oss ei innvandring langs kysten og ei anna innvandring lenger inne i landet. Innvandringa langs kysten kom truleg først igang, for det var dette landområdet som vart bert tidlegast. For 9000 år sia var klimaet mildare enn i dag. Storisen smelta, og landet heva seg. Trollheimen var det første høgfjellsområdet som vart isfritt her i landet. Lenger inne i landet, som t.d. i indre delar av Romsdal, låg det framleis store brear. Etter som dei tunge breane smelta, steig landet opp av havet. 255

252 Slik kunne reinsjakta ha føregått før menneska hadde krutladningsvåpen. Fangstanlegga ligg ofte i skard eller passasjar mellom fjell og vatn, slik som her på teikninga. Henry Finset, Utigard i Eikesdal, fekk i 1967 diplom frå Det Kongelige Norske Videnskab Selskap Museet for å ha funne to flintflekker den eine forma som kniv, i Sandgrovbotnen. Funna er tidfesta til yngre steinalder eller bronsealder frå ca f. Kr Flintflekken kan godt ha vore nytta under reinsjakt. Teikning: Kirsti Fagerslett Frå Trollheimen kjenner me mange arkeologiske funn, opp til 9000 år gamle. Pilespissar og andre gjenstandar er akkurat slik me kjenner dei frå «Fasen-folka» sine buplassar. Funna kan tyde på at kystfolka, eller ein del av dei, dreiv reinsfangst i høgfjellet om sommaren og hausten. Sia det er funne flintspissar med tilhogd tange, kan me gå ut frå at reinsjegerane i steinalderen brukte pil og boge.

253 Å drive dyra ut i vatn for å avlive dei der, er ein annan mogleg fangstmåte. Denne metoden krev god organisering og samarbeid mellom mange menneske. Ei slik jakt vil kunne vere svært effektiv på reinen som er eit typisk flokkdyr. Dei fleste spora etter forfedrane våre er for lengst borte. Likevel er det funne hundrevis av jarnpilespissar i høgfjellet, ikkje minst i Snøhettaområdet. Slike bortskotne piler-, der treet er tært bort, vitnar om jakta i fjellet. På og langs snøfonner er det gjort relativt mange pilefunn. Det er og funne heile piler som har vore konserverte i isen for så å smelte fram i varmeperiodar. I romersk jarnalder (om lag e. Kr.) var det ein varmeperiode i Nord-Europa. Breane smelta ned, slik at alle piler som var hamna på breane, kom fram frå fryselageret. Gradvis vart desse pilene brotne ned. Først frå tida etter ca. 300 e. Kr. er det bevart piler på brear. Jakta trong ikkje vere mindre før den tid, men me kan ikkje gjere rekning med å finne heile piler frå før den tida. Når klimaet er stabilt eller blir kaldare, gjev ikkje fonnene frå seg piler. Dei blir dekte av nye snølag. I folkevandringstida, ca e. Kr., skjedde ei klimaforverring. Breane tok vare på bortskotne piler. I yngre jarnalder, ca e. Kr., vart klimaet mildare, likeins i tidleg mellomalder, ca Frå desse periodane er det få funn frå brear. Omkring 1200 e. Kr. begynte ei klimaforverring som toppar seg omkring I denne perioden bevarte breane pilene effektivt. I varmeperioden på 1900-talet kom mange piler fram att ettersom breane smelta. I Snøhettaområdet er det gjort mange pilefunn som vitnar om villreinjakt i perioden e. Kr. På 1930-talet skal det ha vorte funne ei pil i eit reinskadaver på ein bre i nærleiken av Gravdalen vest for Eikesdalen. Dette har eg ikkje fått stadfesta sikkert. Eit skadeskote dyr kunne ha søkt opp på ein bre, døydd og snøa ned. I ein periode med klimaforverring kunne dyret ha vorte konservert for sia å smelte fram hundrevis av år seinare. Fangstanlegg i høgfjellet Dei fleste spora etter dei som har brukt fjella gjennom hundreåra, er borte. Ein og annan pilespissen blir funnen. Den observante kan sparke borti ein hestesko, ei bjølle eller eit steinsøkkje i ein vasskant. Det fortel

254 oss at folk har ferdast her før oss, og det kan fortelje oss noko om kva dei brukte fjellet til. Mange av funna kan me og greie å tidfeste. Slik er det som regel ikkje med det me kallar fangstanlegg for villrein. Dei er laga av stein. Berre unntaksvis finn me restar av biologisk materiale i fangstanlegga, slik at me kan slå fast alderen på dei. I sørnorske høgfjell finn me restar etter fleire typar fangstanlegg. Vanlegast er dyregraver og bogestøer, som me finn mange av både i Nesset og Rauma sine høgfjellsområde. Dyregruver finst det to slag av. Den ein typen er mura av stein, og den andre sorten er ei enkel jordgrav med sjølvberande vegger. I sistnemnte typen kan sidene ha vore støtta opp av (kløyvde-) trestokkar eller nokre steinar. Slike graver er det funne relativt få av i vestnorske høgfjell. Dei er langt meir vanleg lenger aust, og dei ligg sjeldan høgare enn m.o.h. Einaste staden eg veit om slike dyregraver for rein i Nesset, er ved Fattigbekken på Torbuhalsen ( sjå omtale seinare). Det er dei mura steingravene som er vanlege i høgfjellet i indre Romsdal og elles i vestnorske høgfjellsområde. Desse gravene finn me over skoggrensa. Dei er opprinneleg 2 m lange, 0,7 m breie og 2 m djupe. Veggene i gravene er om lag 0,6-0,7 m tjukke. Måla kan naturlegvis variere noko frå grav til grav. For arbeidet med å mure opp gravene kunne begynne, måtte fangstfolka fjerne m 3 hard, steinfylt grunn. Til vegger i dyregravene valde dei ut så høveleg stein dei kunne, og dei la vinn på at veggene skulle bli jamne og slette. I tverrendane la dei steinheller med overlapp som på skifertak, slik at reinen ikkje skulle få tak med klauvane og klatre opp av gravene. Over tverrendane la dei og steinheller eit stykke innover grava, slik at det vart overheng og uråd for dyra og kome seg opp att. Av og til støytte jegerane på fast fjell før dei hadde fått grava djup nok. Andre gonger begynte dei å byggje graver der dei heilt opplagt visste at dei kom ned på fjellet ganske snart. I slike tilfelle bygde dei gravene heilt eller delvis over bakkenivå, for dei visste at gravene måtte vere 2 m djupe for å fange dyr. I slike tilfelle bar dei stein og jord og fylte inntil murane. Gravene såg då ut som bruer i terrenget. Fram til gravene rydda dei vekk steinen, slik at den enklaste og finaste vegen for reinen førte rett i dyregrava. I tillegg til å rydde fin veg for viltet, sette fangstfolka opp leiegjerder som styrte dyra dit jegerane ville ha dei. 258

255 Kristian Finset, medlem og ivrig pådrivar i fangstminnegruppa i Nesset, står her ved ei godt bevart dyregrav i Grovåskardet. Foto: Dag Ringstad Leiegjerdene kunne bli forsterka av piggsteinar eller steinvardar, hinder reinen held seg unna. Leiegjerdene kunne bli kombinert med stengegjerde som heldt dyra borte frå område utan fangstanlegg. Å setje opp desse fangstanlegga var eit utruleg tidkrevjande arbeid. Det ligg minst dagsverk i ei enkelt dyregrav. Så mykje arbeid ville neppe forfedrane våre leggje ned i noko som ikkje gav resultat. Før byggjearbeidet starta opp, sette fangstfolka seg nøye inn i kvar reinen trekte. Gravene ligg alltid i gode reintrekk. Vegetasjonen er ofte heilt nedsliten der dyregravene ligg, for reinsflokkane bruker same stigane i dag som for hundre og for tusen år sia. Dyregraver finn me ofte i skar og løfter, mellom vatn og fjell eller i andre naturlege passasjar der dyra måtte gjennom på vandringane sine. Når dyregravene og dei permanente steingjerda var ferdig oppsette, var grovarbeidet unnagjort. Men før fangsten kunne starte, måtte dyregravene tildekkast. Fangstfolka stakk trespiler inn på kryss og tvers under øvste steinomfaret i gravene. Over trespilene la jegerane ris, mose og lav, slik at det heile såg så naturleg ut som råd var. For å få endå fleire dyr inn i områda der fangstanlegga låg, vart det sett opp ulike typar gjerde. Desse stengslene kunne vere lange rader med tynne greiner som var stukke ned i grunnen. I øvste enden av stik- 259

256 Dag Ringstad, medlem i fangstminnegruppa i Nesset og den som har utført dei fleste registreringane i Nessetfjella, står her i ei bogestø i Frusalbotnen. Ei bogestø er ein halvsirkelforma steinmur jegerane skjulte seg bak. Murane kunne vere opp til ein meter høge, diameter i halvsirkelen var oftast 2-3 meter. Foto: Per Einar Strand kene kunne det henge neverkuler som blafra i vinden. Meir skulle det ikkje til for å styre reinen dit ein ville. To jegerar frå Eikesdalen kom ein gong under eller rett etter krigen over ei stor samling knusktørre trespiler under ein hellar i Grovåskardet. Dei ante ikkje kva desse trestikkene hadde vore nytta til, men dei gjorde i alle fall god nytte som kaffebål den gongen (kjelde: Øystein Mølmen: Villreinen i Snøhetta). Kan hende var det restane etter eit gamalt leiegjerde som på denne måten forsvann for alltid. Dei siste som nytta fangstanlegget, kunne ha teke ned trespilene og gøymt dei med tanke på seinare bruk. Bogestøer, hesteskoforma steinmurar som jegerane kunne skjule seg bak, finn me svært mange av i vestnorske høgfjell. Bogestøene er plasserte i gode trekkvegar for reinen: i tronge skard, mellom vatn og fjell eller andre stader der dyra må passere. Dyregraver og bogestøer har altså ofte lik plassering i terrenget. Men det ser ut til å vere ein interessant skilnad: dyregraver er vanlege og talrike langt aust i området. Med bogestøer er det motsett: dei er meir vanlege i vestre delar av området der det var rein. Ofte ligg mange bogestger svært tett. Skyteavstanden fram til reinen kunne vere 4-8 m, sjeldan litt lenger. Der skyteavstanden var 4-5 m vart spyd kanskje like ofte nytta som pil og boge. 260

257 For å gjere fangsten meir effektiv er det sannsynleg at reinen vart driven eller jaga mot bogestøene og dyregravene. På den måten ville menneska kunne styre flokkane meir dit dei ønskte det. Ein reinsflokk som kom roleg gåande mot ei dyregravrekke, ville kanskje snu når første dyra fall ned i gravene, viss det ikkje var drivarar bak dei. Sjansen for at dyra snudde når dei kom inn i eit bemanna fangstanlegg (bogestøer), ville vere endå større dersom det ikkje var folk bak flokken. Når flokkane derimot vart drivne roleg inn i eit fangstanlegg, visste dyra at dei hadde farar bak seg, og dei ville halde fram den vegen dei kom. Under slike forhold kunne fangsten bli stor. Nokre fangstanlegg i Indre Romsdal Frusalbotnen ligg bak fjellet Skjorta på austsida av Eresfjorden (Sunndalsøra 1420 III, kartref ). Frusalbotnen er ein heller stor og svært trong botn, omkransa av bratte fjellsider på mest alle kantar. Inn i Frusalbotnen kan du anten kome ned fjellsida frå sør, altså frå området innover mot Breitæla, eller du kan gå opp langs elva frå Gaddhaugbotn inst i Kandalen. Midt i botnen ligg eit ganske stort vatn (sjå biletet). På begge sider av Frusalvatnet ligg det gamle fangstanlegg, noko som fortel oss at her var det reinstrekk i gamle dagar. På baksida av Skjorta går det ein liten fjellrygg ned mot Frusalvatnet. Denne ryggen flatar ut m frå vatnet, slik at det blir ein fin passasje for reinen. I denne porten ligg det om lag 35 bogestøer i eit finurleg system, slik at alle dyra måtte passere fleire bogestøer i ei strekning på ca m langs vatnet. Naturlegvis er fangstanlegget plassert der avstanden mellom hammaren og vatnet er kortast. I kvar av bogestøene har det vore plass til ein eller to skyttarar. Diameteren på ringmurane varierer frå ca. 2 m til godt over 3 m. På austsida av Frusalvatnet er det og nokre bogestøer, likeins er det eit par stykke inst i botnen. Me vil aldri nokon gong få vite akkurat korleis jakta her føregjekk, men me kan tenkje oss til korleis det skjedde. Eg trur jakta bygde på eit vaktsystem. På den tida av året at reinen var ventande hit (om seinsommaren?), heldt nokon vakt i området, eller folk gjekk opp frå bygda 261

258 Frusalhotnen aust for Skjorta i Eresfjord. Pila viser kvar det store fangstanlegget med 35 bogestøer ligg. Passasjen mellom ein fjellknaus/ei urd og vatnet er om lag 100 m. Foto: Dag Ringstad Neste side: Kart over dei indre delane av Nesset. Dei omtala,fingstanlegga er påmerkt. Henning Austigard har laga kartutsnittet. og såg etter rein. Var det dyr i området, vart folk varsla, t.d. med røyksignal. For å jakte effektivt og utnytte kapasiteten til dette anlegget, kravdest det at mange deltok og at fangsten var godt organisert. Når jegerane frå dalen kom opp, hadde kvar mann si oppgåve. Skyttarane og spydkastarane måtte på plass i bogestøene. Nokre menn måtte stå på utkiksposten og signalisere til skyttarane når dyra kom. Nokre drivarar måtte kome seg inst i botnen, bak dyra. Truleg stod det og att nokre mann inst i botn og hindra dyra å trekke sørover når dei hadde runda vatnet. Likeins måtte det stå ein del folk på nordvestsida av vatnet, ved elva frå vatnet. Dei kunne snu dyra, slik at dei ikkje sprang ut av Frusalbotnen den vegen. 262

259

260 Med ei slik organisering ville reinen praktisk talt bli sperra inne i botnen. Først etter å ha passert gjennom fangstanlegget eit par gonger ville dyra i panikk flykte forbi menneska langs elva og anten runde Skjorta og springe inn Kvidalen eller vidare utover mot Meisalfjellet. Dersom jakta var opplagt slik eg skisserer her, trongst det minst menneske under fangsten. Det heile måtte vere godt organisert, og det var nedlagt ein del arbeid i å byggje bogestøene. Men samanlikna med dyregraver er dette snarlaga fangstanlegg. Det var ikkje langt å gå etter byggjematerial. Stein var det nok av overalt i dette området. Om murane rasa saman litt om vintrane, var vedlikehaldsarbeidet enkelt. Fangstresultatet kunne bli rimeleg bra dei åra og gongene det kom dyreflokkar til området. Kan hende var ikkje reinen årviss så langt vestover? Dette fangstanlegget ligg 4-5 timars gange frå Eresfjorden. Sannsynlegvis var det bønder frå bygda som dreiv jakta i Frusalbotnen. Det var i så fall eit supplement til vanleg jordbruk med korndyrking og husdyrhald. Same menneska fiska nok og laks og aure i elva og torsk og sei i fjorden. Dette fangstanlegget ligg på ca. 890 m.o.h. I normalsommarar som 1998 og 1999 smelta bogestøene fram frå snøen først frå midten av juli. Trollvassosen ligg på austsida av Eikesdalen. Ein fire-fem timars marsj frå garden Seter i Eikesdalen finn me restane etter eit heller stort fangstanlegg med både leiemur, dyregraver og bogestøer (Aursjøen 1419 IV, kartref ), ca m.o.h. Anlegget ligg mellom elvane frå Trollvatnet og Langvatnet, rett for elvane renn saman. I dag kan me telje bogestøer, to dyregraver og ein leiemur på m. Langs elva frå Trollvatnet er det rasa ut ganske mykje stein og annan masse. Det kan altså ha vore fleire dyregraver og bogestøer her. Dette fangstanlegget ligg i eit godt reinstrekk frå Kjøtåbotnen innover mot Trollvatnet og Ramnåhøene. Det har vore lagt ned mykje arbeid i dette systemet. Begge dyregravene er mura oppå bakkenivå. Kan hende var det mindre arbeid å mure ei slik grav enn å byggje ei grav under bakkenivå. Ein kunne starte bok- 264

261 Artikkelforfattaren, som og er leiar i fangstminnegruppa i Nesset, sit i ei av dyregravene ved Trollvassosen. Elva frå Trollvatnet ser me i bakgrunnen Foto: Dag Ringstad. staveleg talt på berr bakke - med å mure grava før ein fylte stein inntil murane, slik at det heile tredde fram som den mest attraktive passasjen for villreinen. For meg er det vanskeleg å skjøne kva funksjon leiemuren kunne ha i forhold til dyregravene og bogestøene. Når reinen kom frå uti fjella, ville muren ligge bak fangstanlegget. Kunne han då ha nokon funksjon? Dersom dyra kom austfrå, ville muren leie dyra rett inn mot bogestøene. Men alle bogestøen er snudde slik at dei skjulte jegerane for reinen som kom vestfrå. Kan hende har me med to eller fleire fangstanlegg å gjere som har vore brukt til ulike tider. Dyregravene og bogstøene kan ha vore ein del av same anlegget. Leiemuren kan ha vore brukt i ein annan tidsperiode, eller den kan ha tent som skjul for jegerar når reinen kom austfrå. Dette blir mest høgttenking. 265

262 Øystein Molmen har ein teori om at enkelte anlegg kan vere så gamle at restane av innlandsisen enno fylte dei djupaste dalane. Denne tanken har han gjort seg etter å ha studert anlegg som ut frå tilhøva i dag har ei meiningslaus plassering, gjerne på kanten av flog eller stup ut mot djupe dalar eller fjordar. Men tenkjer ein seg dalen eller fjorden fylt opp av is vil situasjonen bli ein annan. Då kan ein godt sjå for seg reinstrekk der anlegga ligg. Dette er det døme på m.a. i Norddal kommune. Slik kan det og vere med anlegg i fjella kring Eresfjorden/Eikesdalen, t.d. i Trollvassosen. Dei som har nytta dette anlegget (etter at isen var smelta), har truleg kome frå Eikesdal. Bruksmåten har nok vore om lag som for anlegget i Frusalbotnen. Ein speidar frå bygda kunne ha halde til i fjella og varsla folk når det var dyr i området. Dei andre jegerane kan ha kome opp til jaktfeltet på signal. Med ein eller to menn i kvar bogestø og nokre til å jage dyra inn i området kunne dette ha gjeve bra resultat. Dyregravene vil då kunne ha fanga dyr både på utover- og innovertur. Dyregravene føresette at det var vakt i området, slik at dyra kunne slaktast straks dei var gått i fellene. Dette anlegget ligg på om lag 1230 m.o.h. og smeltar neppe fram før etter midtsommar. Seinsommaren og tidleg på hausten ville vere tida anlegget kunne fange. Ytste Bortre Ramnåløyfta I denne lefta (Aursjøen 1419 IV, kartref ) ligg det ei einsleg dyregrav som framleis er i nokonlunde bra stand. Ho ligg midt i reinstrekket slik det tydeleg visest i terrenget den dag i dag. Andre fangstanlegg er ikkje kjent i nærleiken. Grava ligg heller høgt, om lag 1310 m.o.h. Restane etter leiegjerda av stein er tydelege den dag i dag. Leiegjerda går som forlenga diagonalar 4-6 m frå kvart hjørne av dyregrava. Grava har fanga dyr som trekte begge vegane gjennom lefta. Truleg har denne grava vore brukt i lag med andre fangstanlegg i same fjellområdet, eller i kombinasjon med smygjakt med pil og boge på rein i nærleiken. Fattigbekkvollan på Torbuhalsen (kartref. Aursjøen ) ca. 875 m.o.h. På Fattigbekkvollan ligg det 366

263 Marianne Strand i godt bevart dyregrav i Ytste Bortre Ramnåløyfta. Restane etter leiegardane som skulle føre reinsdya ned i dyregrava, er tydelege ved denne grava. Foto: Per Einar Strand sju dyregraver av jordgroptypen spreidd utover i eit heller flatt lende. Gravene er taktisk godt plassert for å fange best mogleg. I dette området har eit av dei viktigaste reinstrekka mellom villreinområda vest for Torbudalen og dei sentrale Snøhettaområda lenger aust, gått. Delar av området mellom Torbuvatnet og Aursjøen har vore sperra for reinen av langsgåande hamrar og urder. Desse dyregravene er plasserte slik at dei ville fange rein som anten kom austfrå gjennom beste passasjen mellom to langsgåande hammarar, eller dyr som kom vestfrå og skulle gjennom same passasjen. Desse gravene er grovne rett ned i bakken, og dei er i berre liten grad støtta opp av stein. Dei kan tidlegare ha vore støtta opp av trepålar eller -spiler. Det skal ikkje ha vore funne dyregraver av denne typen lenger vest enn dette. Det kan tyde på at dette fangstanlegget er det folk austfrå som brukte (slike dyregraver blir kalla jordgroper eller dyregraver av samisk type). 367

264 Vinterbilete frå Fattigbekkvollan, der Kristin Melheim Strand ser vandringsvegen reinen nytta. Langsgåande hamrar gjer at reinen må passere ein bestemt stad, sjå prikkane på biletet. Foto: Per Einar Strand Liknande dyregraver funne noko lenger aust er daterte til ca. 800 e. Kr.f. (C- 14-metoden). Desse gravene ligg i eit flatt jordvoll- og myrområde. Jegerane må ha sett opp gjerde som leia dyra dit fangstfolka ville. Trespiler med neverkuler i toppen kunne ha gjort nytten som leiegjerder. Slike enkle stengsler ville vere nok til å få dyra til å trekke inn mot dyregravene som då låg akkurat i opningane i gjerda. I Grovåskardet (kartref: Romsdal 1319 I, ), skardet mellom Kalbottinden og Grovåkampen, ligg det eit heller stort fangstanlegg. Heile skardet er stengt av ein lang steinmur. I muren er det plassert åtte dyregraver. Dei er, med eitt unnatak, mura over bakkenivå. Gravene trer fram som naturlege bruer over stengegjerda, som har vore opp til 1,8 m høge. Det har vore lagt ned svært mykje arbeid i dette anlegget. Fleire hundre kubikkmeter steinmasse har vorte flytta for å lage fangstanlegget. Men dei som bygde det, visste nok kva dei gjorde. Fangstanlegget praktisk talt stengjer eit sentralt reinstrekk mot dei vestlegaste delane av Snøhettaområdet (området mellom Romsdalen og Eikesdal-/Eresfjordvassdraget). 268

265 Steinmuren med åtte dyregraver som stengjer Grovåskardet. Den stripla linja følgjer steinmuren. Foto: Dag Ringstad Reinen passerer området på trekk både utover og innover fjella, og det kan vere tett mellom flokkane. På ein enkelt dag tidleg på 1960-talet passerte om lag 1200 reinsdyr dette skardet (kjelde Øystein Mølmen: Villreinen i Snøhetta). Det kunne ha vorte god fangst av det, dersom anlegget hadde vore intakt og i bruk. Om det kom 50, 100 eller 500 dyr i flokken spela kanskje ikkje så stor rolle for fangsten. Alle dyra måtte gjennom fangstanlegget uansett, og mange dyr i kvar grav vart det nok ikkje i noko tilfelle. Når ein flokk hadde passert, var det om å gjere å få opp dei døde dyra, slakte dei og få unna kjøtet. Medan nokre tok seg av fangsten, gjorde kanskje andre dyregravene klare til ny fangst. Desse dyregravene ligg om lag 1425 m.o.h. og kunne med eit klima om lag som i våre dagar, vere bert eit par-tre månader i året ( omkring august-september). På den tida av året var reinen langt vest i fjella på sommarbeite. Det kunne derfor vere jamnt med dyr i området, og slik terrenget er utforma, ville det vere lett å drive dyra mot fangstanlegget.

266 For å utnytte fangstanlegget optimalt, måtte det altså ein del folk til. I nærleiken av dette fangstanlegget vart det funne ei mengd trestavar på vel ein meters lengd. Trestavane minte om dei som vart funne ved Lomseggen. Stavane vart nytta til leiegjerder med grastorv på toppen. Frå fangstanlegget er det knapt ei mil til Finnset i Eikesdalen og til Raudstøl i Romsdalen. Kva kan funna frå fjellet fortelje oss? Bogestøene og dyregravene, og ikkje minst pilefunna i fjellet, fortel oss tydeleg at reinsfangsten måtte ha betydd ein heil del for forfedrane våre. Ein stor del av pilefunna er gjort i nærleiken av snøbrear. Det kan tyde på at smygjakt eller lurjakt på breane var vanleg. Menneska kunne ligge i skjul ved steinar og vente på at reinen skulle kome ut på breane på varme seinsommardagar. På den måten kunne skyteavstanden bli høveleg for pil og boge. Men me står att med mange spørsmål. Når var dei ulike fangstmåtane i bruk? Kvar kom jegerane frå? Dreiv dei fangsten i kombinasjon med jordbruk, eller levde dei berre av fangsten? Kvifor finn me flest dyregraver lengst aust i fjella og flest bogestøer lenger vestover? Eg skal prøve å svare på desse spørsmåla, og må då støtte meg til det forskningsarbeidet andre har gjort på området. Ellen Høigård Hofset har studert pilefunn frå det aktuelle fjellområdet. Det er gjort langt fleire funn i Lesja og Dovre enn kva tilfellet er lenger vest. Ved å samanlikne funna frå fjellet med piler funne i menneskegraver i Nord-Gudbrandsdalen og i Indre-Romsdal, greier ho å vise kvar fangstmennene som skaut bort pilene, kom frå. Dei aller fleste pilespissane som er funne i området, er smidde i fjellbygdene. Konklusjonen hennar er at reinsjakta kunne inngå som ein viktig del av næringsgrunnlaget for folk i innlandet, i alle fall for enkelte familiar. I fjordbygdene hadde truleg jakta mindre betydning. Jordbruket hadde betre forhold, kornet vart moge kvart år. Dessutan var det enklare å hente føda frå fjord og elvar enn frå fjellet. Eg vil støtte hennar konklusjon, men eg tek utgangspunkt i fangstanlegga me finn i fjella. I dei austre fjellområda, t.d. Lesja, Dovre og Oppdal, er det dyregra- 270

267 vene som dominerer. I desse områda finst enkeltgraver, grupper av graver og heile gravanlegg. Det førekjem fangstanlegg med titals for ikkje å seie hundretals graver i samanheng. Når me veit kor arbeidskrevjande det var å byggje ei enkelt dyregrav, må me skjøne at gravfangsten var svært viktig. Ingen ville leggje ned så stor arbeidsinnsats utan at det var rimeleg sikkert at utbyttet vart godt. Fangsten var altså viktig i dette området, i alle fall for dei menneska som deltok i jakta. Dette er sentrale område for reinen i Snøhetta den dag i dag, og det har det truleg vore i tusenar av år. Vestover i fjella blir dyregravene sjeldnare. Bogestøer finn me derimot langt oftare i vestlege fjellstrøk enn i austlege. Bogestøene er ofte snarbygde, men til gjengjeld krevdest det truleg mange jegerar for at fangsten skulle bli god i dei. I dette området kan reinsjakta ha vore meir usikker. Kanskje kom ikkje reinen så langt vestover kvart år? Med godt samarbeid kunne utbyttet av reinsjakta bli bra med fangst i bogestøer. Kyst- og fjordstrøka var tettare befolka enn fjordbygdene. Det kan vere ei forklaring på at vestlendingane kunne føretrekkje snarbygde bogestøer og stort samarbeid om sjølve jakta. I fjellbygden var det mindre folk, og dermed vanskelegare å organisere jakt som kravde mange. Fangstfolka der måtte ta arbeidet med å grave dyregraver. Til gjengjeld trongst færre folk under jakta. Å fastslå nøyaktig når bogestøene og dyregravene er bygde, er heilt uråd. Oddmunn Farbregd skriv at dei store dyregravsanlegga :rundt Hjerkinn truleg er utbygde kring slutten av Vikingetida. Dateringar frå austsida av Aursjøen kan tyde på at ein del dyregraver er bygde noko tidlegare. Alle desse dateringane gjeld dyregraver av jordgroptypen. Det er langt vanskelegare å fastsetje alderen på dei mura dyregravene og på bogestøene. Dei er laga av stein, og me finn ikkje organisk materiale som gjer det mogleg å fastslå alder for byggjearbeidet. Midt på 1300-talet herja svartedauden Europa. Folketalet i landet vårt vart redusert dramatisk. Ei mengd gardar over heile landet vart liggjande aude. Den som ønskte seg jord, kunne ta over ein øydegard. Det vart ikkje lenger naudsynt for nokon å reise til fjells for å livberge seg. Fangstanlegga gjekk truleg derfor ut av bruk i stor målestokk midt på 1300-hundretalet. Men reinsjakt med pil og boge heldt fram etter den tid og, men ho 271

268 betydde etter alt å dømme mindre enn før. Det var lettare og sikrare å dyrke jorda og arbeide for føda i jordbruket enn å dra til fjells og jakte rein. Jakta kunne framleis vere eit supplement i næringssamanheng for enkelte. For andre kunne spenning og oppleving, og ikkje minst trongen etter å kome til fjells bety noko. Spenninga og lengten etter eit fritt liv i naturen freistar framleis folk til å fare til fjells. Kjelder: Lil Gustafson: Steinalderfangstfolk. Trykt i Jakt og fangst i Oppdal. Oddmunn Farbregd: Jakt med pil og boge. Trykt i Jakt og fangst i Oppdal. Ellen Høigård Hofseth: Hvem brukte fjellressursene? Romsdal Sogelag, årsskrift Øystein Mølmen: Villreinen i Snøhettafeltet, Jakt og fangst i Lesja, Jakt og fangst i Oppdal. 272

269 Mer om Utstillingsplassen i Molde Av Rolf Strand I artikkelen min i årsskriftet for 1999 om Reknes-Røysan har jeg et avsnitt om Utstillingsplassen under 2. verdenskrig. Tyskerne tok da over hele området og satte opp en hel rekke brakker der. Det ble ikke plass til å ta med alt stoffet om dette i artikkelen, derfor kommer jeg med et supplement her. Den 29/ ble det tatt opp kart og beskrivelse over brakkeleiren på Utstillingsplassen. Dette er gjort av ingeniørassistenten for Møre og Romsdal i regi av DK-ingeniøren på DKT (Distriktskommando Trøndelag). Beskrivelsen er maskinskrevet og blir her gjengitt i original skrivernåte: «MRA (påskift med blyant DK-ing 1243/45) Rapport over brakkeleiren på utstillingsplassen. Brakkene er nommerert fra 1-13, se situasjonsplanen. 1. Garasje, plass til 3 store lastebiler, eller opptil 6 personbiler, innkjørsel fra begge ender. 2. Garasje og verksted. I østre fløy plass til 3 lastebiler. I vestre fløy (innkjørsel fra nord) 8 lastebiler, i vestenden er det verkstedrom. Der er kontor for kjørekontroll. 3. Proviantlager. I fløyene smårom for kantinevarer o.a. i midten stort lagerrom. Kjelleren er god, der er to store kjellerrom. 273

270 Den 26/ ble det tatt opp kart og beskrivelse over brakkeleiren på Utstillingsplassen. Dette er gjort av ingeniørassistenten for Møre og Romsdal i regi av DK-ingeniøren på DKT (Distriktskommando Trøndelag). (Utlånt fra Romsdalsarkivet)

271 4. Boligbrakke. 8 rom a 12 mann + 5 mindre rom, derav 1 kontor, til befal. Brakken er i bra stand. 5. Vaske og toilettbrakke, i bra stand. 6. Boligbrakke 1 rom 24 mann a 12 mann mann Dertil kommer befalsrom 3 rom a 4 mann 12 mann 2, mann Dertil kommer 1 rom med 6 senger, benyttes som sykesal, og 1 vaske rom med 6 servanter. Brakken er i bra stand. Sykestue. Normalt 10 senger, 1 rom til læge og 1 til sanitetsfolk. Offisershjem. Her er kjøkken, spisesal og salong, og enkeltværelser til offiserer, der ser meget bra ut. Depotbrakke. Her er skredderverksted og skomakerverksted + 1 værelse til befal, og 1 med plass for 4 mann (håndverkere). Dertil et lagerrom på ca. 150 rn² Kjøkken og spisesal. Kjøkkenet har 2 kjeler a 300 liter ved siden av er der kaffekjøkken, og rom til potetskrelling, samt et oppvaskrom. Stor spisesal, i alle fall plass til 200 mann. Ved siden to mindre spisesaler for befal, og kantine. Der er to boligrom for betjening, og et kontorværelse. Kjelleren er bra. Forsamlingssal. Stor sal med scene, fin anledning til kinofremvisning, (maskinrom over inngangspartiet). Ved siden av scenen garderober og lagerrom. Vaktstue. Der er også arrestlokale. Uthus, benyttet som grisehus, var visstnok privat eiendom. Samlet belegg Brakke befal 6 x befal 275

272 Bilder er tatt våren Foto: Konrad Strande. Dertil kommer i offisershjemmet offiserer. Der kan forlegges 200 mann + befal om nødvendig. Leiren er bygget i , og ser relativt bra ut. Det er ikke bragt på det rene om der finnes veggedyr, men brakkene må jo i alle fall desinfiseres før de taes i bruk. For tiden ligger opptil 60 tyskere der. Gårdsplassen kan benyttes som eksersersplass.» I heftet «Romsdal i krig », utgitt av Romsdal Mållag i 1945 står det slik om Utstillingsplassen i kapittelet «Dei tyske styrkane i Romsdal»: «UTSTILLINGSPLASSEN. Molde. 110 marine. Marineforleggjing.» Dersom en sammenligner kartet over Utstillingsplassen i 1945 med et bilde gjengitt i Molde bys historie bind 4 og ovenfor, er det noe som ikke stemmer. Det ene er antall brakker nord for Utstillingshallen, kartet viser en, bildet to. Likedan ser det ut på bildet som det står en brakke i nordvestre hjørne (oppe ved Pebakkenområdet), denne vises ikke på kartet. Jeg har snakket med en del folk fra området, atskillig eldre enn meg, men ingen har hittil gitt noen forklaring på dette. Er det noen som vet noe om dette, vil jeg gjerne ha kontakt. 276

273 Huldresteinen på Otrøya Av Olav Jenset Det var ikkje veg ute i Sundegardane, det vil seie gardane langs Julsundet på Otrøysida. Vegen var berre ein smal gangsti over urer, mellom storstein og bratte svaberg. Kristine Svinnset, f. 1850, hadde så nær vorte bergteka her ein gong i 1870-åra. På heimveg frå Søvika, og kornen fram til ein stor stein nord om Ausphaugen, kjende ho seg med eitt så trøytt og slita. Ved steinen var det ein graspall der ho sette seg for å kvile. Medan ho sat der sovna ho. Etter kvart syntes ho høyre slik uvanleg fin musikk. Langt borte såg ho ein stor sal pynta med fine ting. Det lyste og blenkte i alt som var frå golv til loft. Ei jente sat og spann på ein rokk. Jenta vinka og ville at Kristine skulle kome. For å kome dit måtte ho gjennom ei dør som var så låg at ho måtte krype for å kome inn. Med eit bråvakna ho av at hunden hennar - ho Buffina - sleikte ho i ansiktet. Då ho rådde med seg stod ho på kne med hovudet heilt inn til den store steinen. «Det var ho Buffina som berga meg. Hadde ikkje hunden kome og vekt meg, hadde eg vorte bergteka den gangen!» Dette både sa og trudde ho alle sine leveår etterpå. Ho vart 88 år. Etter denne hendinga vart steinene heitande Huldresteinen. Det var forresten ikkje berre ein stein, men to. Den nærast stien var bratt og tverr på alle kantar. Han kunne vel vere 2,5 m høg og godt 3 m lang i kvar kant - som ein terning på lag. Bak denne steinen låg ein rund, litt flat stein, mykje lågare, om lag 2,5 m i tverrmål. Begge 277

274 steinane hadde torv på toppen så det heile såg ut som eit torvtak. Som gutunge gjekk eg ofte forbi her. Om vinteren gjekk eg vel, men om sommaren sprang eg. Det hadde seg slik at om sommaren var det ormebol under steinen. Det kveste og aula i graset kvar ein trødde. Graset var heller ikkje slik her som andre stader. Det var eit slags bladgras, grønt på eine sida og kvitt på den andre. Kvasst og taggut på kanten. Krøtera åt det heller ikkje. Spurde eg kva slag gras dette var, svara dei «sausprengje». (Kvitbladtistel, red. merknad) I ein flat stein ikkje langt frå Huldresteinen, var det eit djupt merke etter ei kuklauv. Naturen hadde her laga eit merke i steinen så tydeleg som om det var trødd i mjuk leire. Eg undrast på korleis ei ku kunne trø så hardt på steinen at merket etter klauva vart ståande att for alltid. Det var ikkje så rart, meinte dei vaksne, for dette var merke etter klauvene på huldrekua.. Ho som sprang i berg og ur måtte vel ha så skarpe klauver at det vart visande somme stader. «Fanst det ei huldreku?» - Jau, ho Ingeborg på Lønesa hadde sett ho ein sommarkveld ho gjekk for å mjølke kyrne. Då såg ho ei iblå* huldreku som gjekk saman med kyrne hennar. Ho tenkte å kome så nær kua at ho fekk kaste spøtet sitt** over ho. «Då skulle kua vore mi» sa ho. Så nær kom ho ikkje, for kua rømde til fjells. Folk visste det, må vete, at kasta ein stål over noko underjordisk misste det trollskapen og ein fekk råderett over det. Under Huldresteinen rann det ei bekkasikle som aldri vart tør. Ein mann grov brunn der og la inn vatn. Brunnen vart aldri full endå det rann vatn heile tida. Den vesle vass-skvetten som vatn på botnen av brunnen hadde så dårleg smak at det mest ikkje var drikkande. Alltid var det mykje makk og ukrut i brunnen. Etter kort tid grov mannen seg brunn ein annan stad. For nokre år sidan laga ein nabo bilveg opp i tunet sitt. Han skaut vekk Huldresteinen, for han låg akkurat der vegen skulle gå. Lunta var tend og karane sprang i dekning. Etter at skotet gjekk, og karane kom attende fekk dei mangt å tenkje på. Først høyrde dei eit skrik som for rett ned gjennom grunnen. På plassen under den store steinen var det grønt gras. Det såg ut som om steinen aldri hadde lege heilt nedpå marka. Bekkasikla som det alltid var vatn i, vart med eit tør. Om det var huldra som skreik, eller om det var soget i dei gamle vassleidningane som låg att, dei høyrde, kunne ingen svare på. Men huldra og kua hennar vart aldri meir spurd. *) «blålig, som falder i det blå», (Ivar Aasen) **) bundingen. Ingeborg var frå Sunnmøre. 278

275 «- at fremme samarbeide og samhold mellem lærerinderne -» Norges Lærerinneforbund i Møre og Romsdal Av Eivind Hasle Møre og Romsdal Fylkeslag av Norges Lærerinneforbund vart stifta i Ålesund 29. mai Her møtte 6 lærarinner frå Kristiansund, 2 frå Molde, og «de fleste lærerinner i Ålesund og 2 fra distriktet». Møtet vart arrangert i stor optimisme og avslutta med fest på Fjellstua ein vakker vårkveld år seinare, ein haustdag i Molde, vart siste fylkesmøtet halde, 19. september Skoledirektør Anders Stølen heldt her foredrag om «Dei krav som den nye skolen vil stille til lærarane». Men møtet var samtidig prega av resignasjon, og protokollen avsluttar slik: «Interessen for vårt fylkeslag har nok dabbet betydelig av. Vi var bare 9 medlemmer på møtet. 5 frå Ålesund og 4 fra Kristiansund.» Framleis lever det nokre få personar som var med i denne organisasjonen, og som kan vere med og utfylle bildet frå protokollar og avisomtaler. Kva er historia bak fylkeslaget - kvifor vart det oppretta, og kvifor vart det borte igjen? Kven var det som var med, og kvifor synest det som om det er så store skilnader mellom dei ulike delane av fylket når det gjeld oppslutning? Og korleis var det eigentleg å drive fagforeinings- og likestillingsarbeid i grunnskolen i forrige hundreåret fram til 1960-talet? Ålesund Lærerinneforening stifta alt i 1900 Sjølv om fylkeslaget av Norges Lærerinneforbund ikkje vart etablert før

276 Gunhild Friis Petersen ( ) var fødd i Namsos. Ho kom til Ålesund og var først lærar ved Aalesund kommunale pikeskole i 3 år, før ho i 1892 begynte i folkeskolen i Ålesund frå 1892 til I 25 år frå 1902 var ho leiar av Lærerinnelaget i Ålesund. I 1904 var ho saman med lærerkollega Laura Thalberg valt blant dei første kvinnene til bystyret i Ålesnund, på «Avholdslisten». Ho markerte seg som lærerinnenes representant i skolestyret og som ein interessert forkjempar for fråhaldsaka. 60-årsomtalen av henne i Smp 21/ omtaler henne som «elskverdig, kunskapsrik og fremforalt en samvittighetsfull læreinne, som nyter megen anseelse både blandt lærere, elever og foreldre.» i 1946, var det tidleg danna lokale lærarinnelag i Møre og Romsdal. Ålesund Lærerinneforening vart stifta i 1900, som eit av dei første i landet, med Karla Barstad som leiar, og med 17 medlemmar frå starten. Etter Karla Barstad var Gunhild Friis-Petersen leiar i 25 år, frå Ein annan kjent person frå lokallaget i Ålesund er Petrine Stafset, som m.a. markerte seg sterkt både i lokalpolitikken for DNA og i Norges Lærerinneforbund. Andre sterke og markante lærarinner som var aktive både i Lærerinneforbundet og i byen, var Borgny Maaseide, Kaspara Uggedal og Ingrid Ugelvik. Ved 60-årsjubileet 11. oktober 1960 hadde laget ca 50 medlemmar. I Kristiansund vart Kristiansund lærerindeforening formelt stifta 14. september Protokollane for foreininga er bevart frå 1911 og fram så lenge laget eksisterte, og gir eit svært godt innblikk både i skolens liv, i yrkesgruppa og i byhistoria. På landsplan veit vi at den første lærarinneforeininga, Kristiania Lærerindeforening, vart stifta i Det var då den første yrkesorganisasjonen vi kjenner til for kvinner. I 1885 kom det lærerinneforening i Trondheim, og i 1895 i Bergen. Frå 1892 sto lærerinneforeiningane oftast tilslutta Norges Lærerforening. Dei første åra var lærerinneforeiningane likevel først og fremst ein selskapsklubb der lærarinner kunne bli kjent med kvarandre og hygge seg saman. 280

277 Ingen «Landstryger, Qvinder, aftakkede Soldater eller Under-Officerere» som lærar I utgangspunktet var det berre unntaksvis at kvinner fekk slippe til som lærarar i skolen, eller som «læremoder» som dei vart kalla den første tida. «Forordning om Skolerne paa Landet i Norge» frå 1739 påla prosten og soknepresten å i Særdeleshet paa-agte, at ingen ubekjente Landstryger Qvinder aftakkede Soldater eller Under-Officerere bruges til at holde Skole paa Landet, med mindre de selv kiende saadan en gammel Under- Officerere eller Soldat, eller skikkelig Kone, som til Pige-Børnenes Undervisning i Huuset kunde være tienlig, og de havde examineret dem, saa de tør svare til deres Forhold. Dei første kvinnelege lærarane underviste jentene i handarbeid. Det store omslaget kom med Lov om Almueskolevæsenet paa Landet frå Lova gjorde det mogleg for kommunane å tilsette «Lærerinder» til å undervise i «Smaabørnskoler.» Men i debatten rundt lova vart det likevel presisert at det normale var mannlege lærarar. Når det likevel etter kvart vart fleire kvinner i folkeskolen i siste halvdel av 1800-talet, hadde det fleire grunnar. Dei kan formulerast slik: - «det er forat de særegne kvindelige Evner kan komme Børnene til gode» (jf undervisning av dei minste barna, og handarbeid for jenter, som vart obligatorisk i byfolkeskolen i 1848 og landsfolkeskolen i 1889). - «hun arbeider for en mindre Løn end en Mandslærer» Særleg det siste punktet vart nok vesentleg, og kjem til uttrykk i mange samanhengar. Det kan nemnast at fylkestinget i Møre og Romsdal første gong drøfta minsteløn for lærarinner i Ho vart då fastsett til 10 kr. veka for lærarar, og 6 kr. for lærarinner. I 1879 kom spørsmålet opp i fylkestinget om alderstillegg for lærarinner, og lærarinne Sunnøve Koksvik i Øksendal, fast tilsett i mars 1874, var den første som fekk alderstillegg, på 50 kr. året. Eit oversyn frå 1899 viser at det då er 50 lærarar og 13 lærarinner i folkeskolen i Romsdal. Det var forskjell i lønnene både mellom by og land og mellom kvinner og menn. Lærarane i byane hadde høgare lønn enn lærarane på landet. I Bolsøy kommune var det i lærarar og 3 lærarinner. 6 av 281

278 lærarane hadde 36 veker skole med 752 kr i lønn, og den sjuande 40 veker med 800 kr i lønn. Av dei 3 lærarinnene hadde ei 520 kr i lønn for 40 veker, ei 432 kr for 36 veker, og ei 240 kr for 20 veker. I ei fråsegn frå 1908 seier styret i Romsdal Krins-lærarlag seg usamd med landsstyret i Norges Lærerforening i kravet om lønnsauke for lærarinnene: Hverken den enkeltes eller samfundets tarv krever at timebetalingen er like stor for lærerinder som for lærere. Nemnast må det elles at det vart oppretta ein eigen «Lærerindeskole» i Romsdal. Det var ambulerande kurs som vart arrangerte rundt om i landet, og i Romsdal vart det slike kurs mellom 1879 og unge kvinner fekk opplæringa si her. 25 kom frå Romsdal, 21 frå Nordmøre og 19 frå Sunnmøre. Kvinnekamp Anna Rogstad ( ) var den som gjorde lærerinneforeiningane til noko meir enn ein selskapsklubb. Ho vart fødd i Søndre Land, kom som 10-åring til Trondheim der faren vart justissekretær, og ho utdanna seg til lærarinne. I 1876 begynte ho å arbeide i grunnskolen i Kristiania. I 1883 melde ho seg inn i Kristiania Lærerindeforening saman med 27 yngre lærarinner, og saman med Anna Holsen fekk ho snart formulert nye lover for foreininga. 1 kom då til å slå fast at Lærerindeforeningens formaal er væsentlig gjennom foredrag og diskussion at virke til en stedse dybere opfatning af skolens betydning og opgave, at fremme samarbeide og samhold mellem lærerinderne, samt paa et hvert omraade at havde og varetage lærerindestandens interesser. Den første store kampsaka hennar var å få opna lærarskolane for kvinner. Den nye skolelova vart vedtatt i 1889, og ho opna adgang for kvinner til alle stillingar i skolen. I 1890 kom så Seminarlova, som opna lærarskolane for kvinner, og seminara fekk raskt eit vesentleg innslag av kvinner, i 1895 heile 45 prosent av elevane. Anna Rogstad var elles formann i Kristiania Lærindeforening frå 1889, og dette tillitsvervet hadde ho til Ho var og aktivt med i Norsk Kvinnesaksforening frå stiftinga i 1884, og i Kvinnestemmerettsforeningen frå I bystyret i 282

279 Kristiania møtte ho fast frå mars 1911 møtte ho som første kvinne på Stortinget, som vararepresentant for Høire, og før kvinnene fekk allmenn røysterett i Samtidig var Anna Rogstad i 1911 nøkkelperson i ein hard og nasjonal likestillingskamp, som også hadde sosiale undertonar. Norges Lærerforening var stifta i 1892, som ei fagforeining for mannlege og kvinnelege folkeskolelærarar. I det første styret var Anna Rogstad nestleiar, og ho sat i styret til I 1898 vedtok Norges Lærerforening, etter forslag frå Anna Rogstad, at det skulle vere lik fordeling mellom kvinner og menn i styret, dvs. 3 menn og 3 kvinner ved sidan av leiaren. Dette vedtaket provoserte mange menn, ettersom dei framleis var i stort flental blant medlemmane. På landsmøtet i 1911 vart det etter hard debatt og mot styrets tilråding fleirtal for å endre vedtektene - med 191 mot 84 røyster -, slik at styrerepresentasjonen skulle avspegle kjønnsfordelinga i organisasjonen, og gi mennene eit fleirtal på 7 mot 4. Formannen i Norges Lærerlag frå 1892 til 1911, overlæraren og teologen Halfdan Raabe, Kristiania, tok vedtaket som eit personleg nederlag, og forlet formannsplassen med sorg i sinn. Dei kvinnelege lærarane frå Kristiania, Bergen og Trondheim marsjerte ut av møtesalen og gjekk til «Cafe Engebret», der dei vart samde om å skipe ein eigen lærarorganisasjon for kvinner. I januar 1912 vart så Norges Lærerindeforening stifta, med Anna Rogstad samrøystes valt til leiar. Ved starten hadde organisasjonen 1166 medlemmer i 10 lag og med 78 enkeltmedlemmar rundt om i kommunane. Dei fleste medlemmane høyrde heime i dei større byane. Programmet for organisasjonen vart summert opp i følgjande punkt: 1 At støtte og havde lærerindenes arbeide i skolen: a deres anvendelse i storskole som i smaaskole b deres adgang til overordnede stillinger 2 At fremme lærerindenes lønssak 3 At opnaa tilfredsstillende pensionsordning. Sosialt var det frå gammalt ein viss skilnad mellom mannlege og kvinnelege lærarar. Dei mannlege folkeskolelærarane kom i stor grad frå landsbygda, dei var evnerike bondesøner som vart lærarar og ofte Venstrepolitikarar. Dei første kvinnelege lærarane kom helst frå 283

280 borgarskapen i byane, og dei vart i stor grad verande ugifte eller «gift med jobben» - trass i at Høgsterett «under Tvil og sterk Dissens» i 1906 hadde vedtatt at det var usakeleg å seie opp ei lærarinne med den grunngjevinga at ho var gift og skulle ha barn. Mange lærarinner rekna seg som litt «finare» enn mennene. Ofte sokna dei til partiet Høgre. Anna Rogstad, som i så måte er ein typisk representant for desse, skal da også i eit foredrag i Kristiania Lærerinde-forening i 1885 ha omtalt lærarane som «naturens børn» og lærerinnene som «kulturens børn.» («Han står så langt under henne, at hun formelig må være nedlatende for at tale med ham.») Og landsmøtedelegaten som sette fram forslaget som førde til at Norges Lærerlag sprakk, er ein like typisk representant for mennene: bondesonen Anders Kirkhusmo frå Ålen, som var lærar i Kristiania frå 1902 og leiar i Norges Lærerlag Norges Lærerforening eller Norges Lærerindeforening? Protokollen frå Kristiansunds Lærerindeforening gir oss innblikk i den diskusjonen og prosessen som var utløyst av den nasjonale striden. Det første møtet i protokollen er referert slik: 14de september 1911 blev lærerinderne ved Kristiansunds folkeskole samlet til et møte. Frøken Rambech refererte litt fra landslærermøtet i Kristiania. Hun dvelte særlig ved den uenighet som opstod ved valg av fællestyre, og paaviste, hvor nødvendig det er at lærerinderne holder sammen. Samtlige tilstedeværende blev enige om at stifte Kristiansunds lærerindeforening, men se tiden an, om hvorvidt man skulde melde sig ut av landslærerlaget. Medlemmer blev tegnet. En komite bestaaende av frøken Fredrikke Rambech, fru Helga Wold og frøken Guri Wist blev valgt til at utarbeide utkast til foreningens love. Nye møte vart arrangerte 29.september, 24.oktober 23.november og 19.desember, men dei avgjerande møta om organisasjonsspørsmålet blir haldne 31.januar og 22.februar I møtereferatet frå sak 3 31.januar heiter det: Derefter blev ordet git Guri Wist, som hadde i opgave at indlede emnet «Om organisations-saken». Støttet til uttalelser i Skolebladet og Skoletidende gik hun gjennem saken fra først til sidst - Refererte det mest betydningsfulde som var fremført - Og fremholdt at hun nu 284

281 ved at satte sig grundig ind i saken ikke kan finde andet end, at som stillingen nu staar tjener det lærerinderne og deres arbeide bedst at melde sig ind i Norges lærerindeforbund. Tilslut uttalte hun ønsket om, at en og hver nøie overveiet denne sak, saa vi kunde staa sammen i arbeidet for vort fælles bedste. Efterpaa blev ordet git frit til diskussion. Frøken Carlsen uttalte sig mot indmeldelse i Norges lærerindeforbund, da hun mente at det kun var storbylærerinderne som kom til at raade der og da særlig frøken Rogstad. Frøken Rambech paaviste at det var baade rimelig og nødvendig for arbeidet at de ledende inden organisationen var i og omkring Xiania. Fru Wold talte for indmeldelse i Norges lærerinde. f.b. Frøken Alsing opfordret alle til at uttale sig saa man kunde faa vite, hvordan stemningen var Enkelte uttalte at det ideelle var at staa sammen med lærerne, men som saken nu var drevet hen, saa vilde de stemme for indmeldelse i Norges lærerindeforbund, Avgjørelsen blev utsat til næste møte. I eit avsnitt frå møtereferatet 22. februar heiter det: Derefter gik man til avstemning i sak 3 fra forrige møte. Utfaldet av avstemningen blev: 21 stemte for udmeldelse av Norges lærerlag og indmeldelse i Norges Lærerindeforbund. 3 stemte imot, 4 medlemmer fraværende. Formanden meddelte saa, at Kristiansunds ldef. ansees indmeldt i Norges lærerindeforbund, men oplyste samtidig, at man maatte sammenkalde extraordinær generalforsamling, forat faa en paragraf derom ind i lovene. På møtet 12. mars 1912 var referatet frå forrige møtet lese opp og vedtatt. «Derefter blev foreningens love revidert. Alle tillæg og forandringer blev enstemmig vedtat.» Dei nye lovene har 8 paragrafar, og det er 2 som er ny: $1 Lærerindejoreningens,formaal er gjennem foredrag og diskussion at fremme samhold og samarbeide mellem folkeskolens lærerinder; samt paa ethvert omraade at havde og vareta skolens og standens interesser 2 Kristiansunds lærerindeforening slutter sig til Norges lærerindeforbund. 285

282 «Frøken Carlsen uttalte sig mot indmeldelse» På debattmøtet 31. januar 1912 er det «frøken Carlsen» som blir referert først. Dette er truleg den 63-årige Lydia Carlsen, ei av dei mest markante lærerinnene som har vore i folkeskolen i Kristiansund. Ho var tilsett i folkeskolen i Kristiansund frå 1879 til 1915, og deltok også aktivt i politisk arbeid og i fråhaldsarbeid i byen. Frå 1892 til 1898 var ho landsstyremedlem i Norges Lærerlag, der Anna Rogstad samtidig var nestleiar. På den første medlemslista til Kristiansunds lærerindeforening er ho oppført som medlem nr. 2, men etter namnet er ført på «Udmeldt » Lydia Carlsen var i 1912 tydelegvis usamd i strategien til Anna Rogstad og organisasjonskløyvinga, men ho kom i klart mindretal i lokallaget sitt. På den første medlemslista til Kristiansunds Lærerindeforening, frå , er det 32 namn. Etter 10 av dei er det skrive «Utmeldt», men det er berre ved Lydia Carlsens namn at det også står dato. Glimt frå arbeidet og aktiviteten i Kristiansund i mellomkrigsåra Anna Sethne, kjent lærarinne frå Osloskolen, og fornrann i Norges Lærerinneforbund og redaktør av medlemsbladet Vår Skole frå 1912, kom til Kristiansund alt våren 1912 og heldt innlegg om «iagtagelsesundervisningen». I 1916 er Anna Sethne atter 286

283 kumulere kvinner. Frå denne lista vart ho sjølv saman med 2 andre kvinner valt til bystyret. Då Norges Lærerforening vart stifta i Trondheim i 1892, deltok Lydia Carlsen aktivt. Saman med Anna Rogstad, Oslo og Rosa Steen, Trondheim, fekk ho fleire røyster enn han som vart valt som organisasjonens første formann, overlærar Halfdan Raabe og ho var medlem av landsstyret Lydia Carlsen deltok aktivt ved stiftinga av «Nordmøre kreds av Norges Lærerforening» i Det er såleis ikkje unaturleg at ho vart referert tidleg under det avgjerand debattmøtet om lærerinneforbundet i Kristiansund i Lydia Carlsen la og ned stor innsats i fråhaldsarbeidet, som formann i Kristiansunds Totalavholdslags kvinneavdeling, og som leiar av barnelaget fram til Det hadde i Lydia Carlsens tid medlemmar, og fekk namn etter henne, «Lydia Carlsens Minde». I 1902 gav ha ut ei «Avholdssangbok for barn og unge», som vart mykje nytta i barneavholdslaga rundt om i landet. i Kristiansund, og ho har eit hardt program: Torsdag 31-8 foredrag i Folkeakademiet om «Unge pikers undervisning og opdragelse» Fredag 1/9 om eftermiddagen foredrag paa Børsen for lærerpersonalet om iagtagelses-undervisning, og om aften samme dag foredrag i Kvindestemmeretsforeningen om sexuel hygiene i skolen. Lørdag 2/9 kl 5 demonstration - Iagtagelsesundervisning (Bygning av mursten og graasten) Mandag 4/9 kl 4 demonstration - Iagtagelsesundervisning (Egget). Kl. 5 fortsat demonstration i regning efter Dr. Lais metode. Søndag eftermiddag holdt lærerindeforeningen te forfru Sethne i et av skoleværelsene. Tirsdag aften reiste fruen over Batnfjorden til Aalesund. Pikeskolens og middelskolens lærerinder var indbudne til at overvære fru Sethnes foredrag og demonstrationer. Også 21/ er Anna Sethne på besøk, og denne gongen heldt ho foredrag «for det samlede lærerpersonale om «Barnet og boken»: «Fruen la et særskilt godt ord inn for den stille lesning, for samarbeide mellem skolen og bibliotekene og for oprettelse av hyggelige lesestuer; hvor elevene ved hjelp av kartotek 287

284 kan finne frem til bøker som inneholder de oplysninger de behøver for å løse de opgaver som læreren har gitt - -» Årsmeldinga , underskriven av Guri Wist, seinare gift Glærum, gir elles eit innblikk i aktiviteten dei første åra: Aarsberetnina for Kristiansunds lærerindeforening har i forløpne aar holdt 7 møter (aarsmøtet iberegnet). I januar blev intet møte holdt. Isteden deltok foreningen i Camilla Collet-festen. Siden er holdt to fester. Den siste var avskjedsfest for formanden frøken Rambech, som nu er flyttet til Trondhjem. Av emner som har vært oppe til samtale om «Krigsmoralen» indl. Frøken Alsing. Frøken Rambech indledet «om tegneundervisningen i smaaskolen». Et foredrag er holdt av frøken Wist «Om stemmebruk og sprogets mundtlige behandling i skolen». En henvendelse er sendt Inspektøren angaaende sinketimer i de tre nederste klasser Ingen meddelelse desangaaende er mottatt. - Kristiansunds lærerindeforening har nu 28 medlemmer: Herav 3 er medlemmer av hjælpekassen. Kristiansund N. 25 september Guri Wist Mykje av arbeidet i tida rundt 1. verdskrig og utover i mellomkrigsåra dreidde seg om å sikre lønnsutviklinga for lærarinnene i forhold til kostnadsutviklinga, og «om at bevisst arbeide for likelønn ogsaa i alderstillæggene helt til topps» (13. mai 1918). Det gjeld og «at ogsaa de tre gifte lærerinder skulde faa kommunalt dyrtidstillæg» (1. okt. 1917). Dyrtidstillegget er eit viktig tema langt utover 1920-talet. Eksamensordninga og lønns- og arbeidsvilkåra for sensorar ved eksamen vart tatt opp på mange møte. Leseplikta for lærarinnene i småskolen er høg, og dette er ei sak å arbeide med: «Tilslut samtaltes igjen om nedsættelse av læsetiden for de lærerinder som læser i 1ste klasse. Blev overlatt til formanden, som fortiden ogsaa representerer lærerinderne i skolestyre at tale varmt for saken der.» (19. mars 1917). I 1927 er innsparingstiltaka blitt enda hardare, og då heiter det t.d. «Oplest skrivelse fra skolestyrets sparekomite. Denne inneholdt en forespørgsel til lærerinneforeningen om å velge en komite til forhandling om lønnsnedsettelse.» (25/3 1927) På samme møte blir det referert avisoppslag om at det er 288

285 framlegg om å seie opp 5 lærerinner og 1 lærar i byen, og «Lærerinneforeningen syntes at dette forhold var uretferdig da det jo ikke er dobbelt så mange lærerinner som lærere. Men 28 lærere og 35 lærerinner, når skolekjøkkenlærerinnene ikke medregnes.» På neste møtet blir elles foreninga bedt av «inspektøren» om å uttale seg om «de gifte lærerinner, om disse fortrinnsvis burde opsiges først i tilfelde det blev tale om opsigelse.» (26/4-1927). Slike krav påverkar også sjølvsagt lysta til å sitte i styret, og i 1927 er det vanskeleg å få formann «da man likte ilde å måtte tvinge noen til denne stilling i en så vanskelig tid.» (6/9-27). Først på 1930-talet er det stadig nye saker om nedskjering av lønningar og om oppseiingar. I slike saker synest det som det blir stadig meir vanleg at lærarlaget og lærarinnelaget har møte og drøftar strategi saman. Eit anna viktig punkt i arbeidet er faglege kurs, slik Anna Sethnes foredrag er eksempel på. Her er spennvidda stor, frå historiske foredrag om «historiske steder på Nordmør» (26/4-21), «Fosnagården gjennem 300 år» (6/12-22) og minnefest for Ole Vig i Festiviteten, med ca 250 frammøtte (6/2-24), pedagogiske foredrag og debattar som «et foredrag om særskolen» (31/10-22), «særundervisning - om hvad der kunde gjøres for å undgå de overfyldte klasser», «Disiplin» «hjemstedslære» «det sjette bud i skolen» (23/10-29), eller «foredrag med lysbilleder fra Rom» (29/2-1928). Fleire av innlegga og kursa er naturleg retta mot kvinnelege lærarar og elevar, t.d. «kursus i stuegymnastikk» og «demonstration med småpiker fra 2den klasse» (4/12-23). Mange av foredraga er baserte på besøk utanfrå, som t.d. Anna Sethne, eller som «skolebestyrer ved «Særskolen» i Trondheim, frøken Marie Pedersen» (14/3-1931). 22/ heldt «hr Skoledirektør Markhus efter anmodning av Lærerlaget og Lærerinneforeningen et overmåte interresant foredrag om emnet: «Skolen og samfundet»». Fleire av dei emna som vart tatt opp, kan i dag synast merkelege. På møte 26/11-25 er det t.d. «Samtale om desinfeksjon av skolebøker» og i 1925 er det søkt om «at alle folkeskolens barn måtte bli ettersett for utøi f.eks. 4 ganger årlig.» Det sosiale er viktig. På kvart årsmøte blir det valt festkomite, og «en kop the» eller «the-fest» er eit vanleg innslag. Når kolleger reiser, heiter det gjerne «straks før ferien holdt lærerinnene en liten hyggelig avskjedsfest for sine to kolleger - - som skulde reise fra byen»

286 (Årsmelding ). På årsmøtet 30. sept 1926 blir 15-årsdagen for foreninga markert, og av dei 34 medlemmane er det då 5 av stiftarane som framleis er i arbeid i Kristiansund. Og 16. januar 1927 heiter det Vår flinke festkomite hadde pyntet det nydeligste julebord for oss med julelys og nisse og alt som til hører. Stemningen uteblev heller ikke og snart istemtes «Deilig er jorden». Krig og fred Medlemstalet i Lærerinnelaget i Kristiansund synest å ha vore på det største rundt 1930, med rundt 35 medlemmar. På slutten av 1930-talet begynte medlemstalet å gå nedover, det var 26 i , og 20 i er talet igjen 33, «derav 12 pensjonister». Lærerinnelaget samarbeider jamt med Lærerlaget i «lønnssaken», og utover 1930-talet ser vi at det årleg blir arrangert 1-2 medlemsmøte saman for å drøfte felles problem. Men samtidig er det også tydeleg nok at her utover i mellomkrigstida kan vere ulike syn i byen på lønnsforholda for dei som arbeider i skolen, slik det m.a. går fram av følgjande avsnitt frå «Årsberetning »: Lærerinneforeningen har sammen med Lærerlaget hatt en skriftveksel i byens aviser for å korrigere endel misvisende oplysninger om lønningsforholdene her. På årsmøtet 6. oktober 1938 opna formannen med å minne «om de vanskelige tider vi har gjennomlevet og gledde seg over at det nu var blitt fred og forlik ute i verden». Men dette inntrykket endrar seg nok raskt. 2. februar 1940 starter møtereferatet slik: Møtet holdtes i anledning et feltlasarett som tenktes oprettet her i byen. Lærerinnene ville gjerne være med og yte sin skjerv. På neste møte (1. mars) er den finske lærarinna fru Vogel til stades og fortel «om finske skoleforhold» og om «hvordan det var gått med skolen og barna etter krigsutbruddet». Etter dette er det skrive ei årsmelding for , og halde 2 møte i Av årsmeldinga går det fram at «Skolene ble stengt 9. april på grunn av at vårt land kom med i krigen, og vi fikk ikke begynne vårt arbeide igjen før 9. september.» På årsmøtet 30. oktober 1940 blir det elles referert 290

287 «Rundskriv fra dep. Med anmodning til lærerstanden om å utvise den største takt og forsiktighet, og i undervisningen ikke komme inn på emner som berører krigssituasjonen i vårt land.» Men alt 9. mai 1945 blir det halde kort medlemsmøte for å velje nytt varamedlem til skolestyret, og i referatet frå årsmøtet 30. oktober heiter det : «Etter begivenhetsrike tider kunne møtet igjen holdes i Allanengen skoles lærerinneværelse. Av foreningens 20 medlemmer var 13 møtt opp.» Møre og Romsdal fylkeslag av Norges Lærerinneforbund Frå hausten 1919 og utover i 1920 vart det oppretta ei rad fylkeslag i Norges Lærerinneforbund. Fleire kom til like etter 2. verdskrigen. Fylkeslaget i Møre og Romsdal er eit av desse. «Vår Skole», medlemsbladet til Norges Lærerinneforbund, har i nr juni 1946 ein stor reportasje om at «Lærerinnene i Møre og Romsdal danner fylkeslag». Fremst er gjengitt Petrine Stavsets prolog frå opningsmøtet, og så følgjer referatet : 29. og 30 mai var vel 50 lærerinner fra Møre og Romsdal samlet i Ålesund for å danne Møre og Romsdal fylkeslag av Norges Lærerinneforbund. Åpningsmøtet onsdag ettermiddag ble holdt i Menighetshuset. Til møtet var innbudt skoleinspektøren, skolebestyrerne og byens skolestyre. Formannen i Ålesund lærerinne-forening, fru Rake1 Nerem Hansen, ønsket velkommen. Frøken Petrine Stavset, Ålesund leste en av henne skrevet prolog. Der ble behandlet et par saker i forbindelse med starten av fylkeslaget, og en nemnd ble nedsatt til å komme med forslag til lover. Så ble frøken Caspara Uggedal valt til formann for fylkeslaget. Onsdag kveld hadde Ålesundslærerinnene fått i stand en meget vellykket fest på Aksla. Derfra hadde en et strålende utsyn over fjord og fjell, og øyer og hav. Til festen var det skrevet flere sanger og mange av lærerinnene holdt tale og hilste fra de forskjellige avdelinger innen fylket. Det var mange år siden vi lærerinner i fylket hadde truffet hverandre, lange og vanskelige 291

288 krigsår med farer og store krav til lærerne og lærerinnene. Men når vi klarte dem så godt som vi gjorde, så kan vi takke det gode samhold lærerpersonalet viste, og først og sist vårt utmerkede, tapre styre for det. Kristi Himmelfartsdag begynte dagen med gudstjeneste i Ålesund kirke, hvoretter det var fellesmiddag i Stjernesalen. Så fortsatte møtet i Menighetshuset. Frk. Uggedal overtok formannsplassen og ledet valget av styre. Til styre ble valt Borgny Måseide, Johanne Mork, Ålesund, Anna Mikkelsen og Margit Wenge, Kristiansund. Suppleanter ble Lisken Eeg, Krsund og Ingrid Uggelvik, Ålesund. Representanter til Fylkesidrettsrådet ble Bertha Vatne, Ålesund og Gina Åkvik, Kr.sund. På møtet var det foredrag av Lærerinneforbundets formann, frøken Herdis Holmboe om organisasjonen. Fru Ragnhild Sohr; Oslo, holdt et interessant foredrag om regneundervisningen, hvor hun bl.a. sa at lærinnenes ønskedrøm var at alle barn i klassen skulle forstå regningen. Hun mente at de tre viktigste tingene ved regneundervisningen var: klare tallbegreper god regneferdighet og øvd regnevett. Det ble sendt en telegrafisk hilsen fra møtet til fru Anna Sethne, som i så mange år tok mangt et skippertak for Norges lærerinner 292

289 Til slutt var det en rekke taler med takk for det utmerkede arrangement og det hyggelige samvær, og med:.å leva det er å elska» sluttet det første fylkeslagsmøte i Møre og Romsdal. Nytt fylkesårsmøte vart halde i Ålesund mai Hovudtema på dette møtet var om framhaldsskolen og om «nye veger i tegneopplæringa», og ca 70 lærarinner var med på festen i Handelsstandens lokale om onsdagskvelden. I 1950 vart fylkesmøtet arrangert i Kristiansund. På møtet deltok «16 forventningsfulle lærerinner fra Ålesund», og dei faglege tema dreidde seg om «heimstadlære og gruppearbeid med enkle midler» ved metodikklærarinne Oline Sukkestad frå Norges lærerhøgskole, og om «vanskene ved overgangen fra folkeskolen til den høgre skolen» ved rektor Sandvei. Da frk. Uggedal bestemt fraba seg gjenvalg, ble Ingeborg Rød, Kr.sund valt som formann. Da frk. Mork og frk. Wenge bestemt fraba seg gjenvalg, ble som nye styremedlemmer valt Jensine Megård, Kr.sund og Kari Krogstad, Ålesund. Frk. Uggedal takket styret for godt samarbeid, og Anna Mikkelsen takket på styrets vegne frk. Uggedal som hadde vært den bærende kraft i fylkeslaget helt siden starten. Om kvelden var det fest i «Musikkens hus»

290 Søndag den 7. holdt Frieda Dalen en orientering om lønnssituasjonen. Til middag var vi Kristiansundlærinnenes gjester på det nye fine «Grand» hotel. Så tok vi avskjed med Kr.sund og våre hyggelige kolleger der og dro hjem, fylt med nye ideer og inntrykk, og oppkvikket av det festlige samværet i disse solfylte maidagene. I 1951 er det møte i Ålesund igjen, og i 1953 i Kristiansund. No overtar Rakel Nerem Hansen som leiar, og hovudtema på møtet dreier seg dette året om talevanskar og lesevanskar, og det er omvisning og lunsj på den nye Nordlandet skole, og fest på Kafe Kristiansund, med overlærar Dorothea Trætteberg frå NLF som festtalar. På slutten av 1950-talet blir det fleire og fleire innlegg i Vår Skole om samling av lærar-organisasjonane, og 5 lærarorganisasjonar møtest til eit første drøftingsmøte 15. april Men det er enno langt fram til ei samling. I Møre og Romsdal går arbeidet jamt og trutt i dei 2 lokallaga i Ålesund og Kristiansund, og med årlege fylkesårsmøte med faglege kurs, og med veksling mellom dei 2 lokallaga om formannsvervet. Slik er t.d. det 11. fylkesmøtet referert i Vår Skole nr 41/61: Møre og Romsdal fylkeslag av Norges Lærerinneforbund holdt sitt årsmøte 30. sept. og 1. okt. i Kristiansund. Møtet begynte på den vakre Dalabrekka skole. Formannen i Kristiansund lærerinnelag, Alfhild Rødal ønsket velkommen på rim. Fylkesformannen, Kari Vik Krogstad, åpnet det 11. fylkesmøte og ønsket særskilt formannen i Landsstyre, Alvhild Vettran, velkommen. Kirsten Lunde holdt andakt ut fra 1. Korinterbrev 15.58: Vær fast og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, fordi dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren. Hun talte varme og manende ord om den betydning lærernes arbeid har, særlig i den utrygge verdenssituasjonen. Møtets foredragsholder, skolepsykolog Ola Bø, Kr.sund, ga så en klar og praktisk orientering om de oppgaver skolepsykologisk kontor har, -- Om kvelden holdt Kristiansund Lærerinnelag i Handelens Hus en stilig fest for å feire sitt 50-årsjubileum. En av stifterne, fru Glærum, var hedersgjest. 294

291 Søndag var deltakerne tilstede ved høymessen. Biskop Godal hadde visitas i Kr.sund for første gang og ledet gudstjenesten. Møtet fortsatte så med en orientering av Alvhild Vettran om viktige punkter i planen for 9-årig skole og om de nye planer for skolebygg. Det var flere ting en måtte undre seg over i disse planene, og der var anledning til å stille spørsmål. Årsmelding og regnskap ble godkjent. Formannsvervet veksler mellom Ålesund og Kristiansund. Kari Vik Krogstad, Ålesund har vært formann i siste 2-årsperiode. De to uttredende styremedlemmer Andrea Haugen, Krsund og Berta Vatne, Ålesund, fraba seg gjenvalg. Det nye styret fikk denne sammensetning: Formann: Karen Storvik, Kristiansund. Kasserer: Olga Granum, Kristiansund. Styremedl.: Valborg Nedrelid, Ålesund. Varamenn: M. Steen-Jensen, Ålesund, Åsta Eriksen, Kr.sund. Fra før gjensto: Gina Åkvik, Kr.sund,sekretær Ragnhild Skålnes, Ålesund, varaform. Revisorer: Andrea Haugen og Randi Hodne Sæther, Kr.sund. Repr. i filmnemnda: Anna Louise Larsen, Ålesund. Kristiansund Lærerinnelag har all ære av det godt arrangerte møtet, som ga friske impulser til videre arbeid i organisasjonen. Medlemmar Lærerinnelaget fekk aldri skikkeleg fotfeste andre stader i fylket enn i Kristiansund og Ålesund. I 1950 hadde fylkeslaget 68 betalande medlemmar, 38 i Ålesund og 24 i Kristiansund, og 6 enkeltmedlemmar utover i fylket. I 1953 var medlemstalet 82, men no er det berre dei 2 byane som har registrerte medlemmar. Mykje av organisasjonsarbeidet går føre seg i desse to lokallaga, og fylkesstyret møtest berre eit par gonger i året. Fylkesmøtet, som frå starten var annankvart år, men seinare vart årleg, var høgdepunktet. Det vart helst lagt til Ålesund eller Kristiansund, men var av og til også i Molde. Møtet hadde form av eit årsmøte, med nokre få organisatoriske innslag, men hovudvekta låg på foredrag om ulike pedagogiske emne. Det sosiale samveret var ein viktig del av samlinga. Når ein spekulerer over kvifor Lærerinneforbundet aldri fekk fotfeste i Molde, må ein ha i mente at Molde fram til kommunesamanslåinga med Bolsøy frå 1. januar 1964 var ein svært liten småby. 295

292 Lærarinneyrket var frå starten først og fremst eit yrke i byane. Då Lærerinne-laget vart stifta i 1912, utgjorde kvinnene nesten 40 % av alle som arbeidde i folkeskolen, men det var stor skilnad på byfolkeskolen og folkeskolen på landet. «Landslærerinnene har jo vondt for å skille lag med lærerne», oppsummerte Anna Sethne i Så seint som i 1948 var det t.d. 18 medlemmar av Romsdal Krinslærarlag i Bolsøy kommune, 10 i Veøy og 12 i Molde. Slik sett er det naturleg at det berre var enkelte få tilflyttarar som hadde medlemskap i Lærerinnelaget frå før, som heldt fram med å vere medlem der. Medlemstalet i Lærerinneforbundet kulminerte i 1926 på landsplan med 2350 medlemmar, og Lærerinneforbundet hadde i heile mellomkrigstida større andel av dei kvinnelege lærarane som medlemmar enn Norges Lærerlag. I 1929 var t.d. forholdet 46 % i Lærerinneforbundet, og 39 % i Lærerlaget. På landsbasis gjekk prosentandelen av lærerinner i folkeskolen ned frå 1920 til 1940, frå 45 til 40 %. Mot slutten av mellomkrigsåra vart det starta mange lands-lærerinneforeiningar, men slike var det ikkje her i fylket, truleg både fordi Lærerlaget hadde ein godt utbygd organisasjon med mange lokallag, fordi talet på lærerinner var lite slik at det verka unaturleg å ha eigne lag for kvinner og for menn, og av ideologiske og kulturelle grunnar: Landslærerinnene følte seg ikkje overbevist om at dei «utgjorde en egen stand i standen, fordi de var kvinner». (Melby) Det må likevel nemnast at sjølv om Romsdal Krinslærarlag først og fremst besto av medlemmar frå landkommunar, kan det likevel sjå ut til at Lærarlaget her også hadde enkelte markante kvinner som gjorde seg tydeleg gjeldande i organisasjonen, og som truleg bidrog til at kvinnene i Romsdal følte at det var mest naturleg å vere organisert i Lærarlaget. Den mest framståande var Gudrun Nesje, formann i Veøy lærarlag og landsstyremedlem i Norges Lærerlag frå 1933 til Elles er Berit Petersen medlem av fylkesstyret , og Inga Moen Kvalsnes frå 1939 til etter I jubileumsskriftet «Romsdal Krinslærarlag » er det likevel berre foregangsmenn som er trekte fram år gamle minne Hedvig Rossbach (Wist), oppvaksen i Molde, flytta til Kristiansund frå Oslo som lærar våren Alfhild Bech (Rødahl) frå Kristiansund 296

293 Gudrun Nesje ( ) frå Nesjestranda tok eksamen ved Volda Hedvig Wist og Alfhild Rødahl, Kristiansund. lærarskule i 1918, Etter kortare opphald i Valsøyfjord, Lesja og hadde begynt som lærar i Begge kom aktivt med i Kristiansund Furnes, vart ho tilsett ved Bergsvik og Nesje skular i Lærerinnelag, og er registrert som Veøy kommune frå 1924, og medlem nr. 25 og 26 på medlemslista frå ho arbeidde som lærar til 1950/51. Skoleåret 1950/51 var elles Ho var formann i Veøy lærarar tilsett i Kristiansundskolen, mot lærarlag , medlem ca 150 i skolejubileumsåret i av landsstyret i Norges Hedvig Wist markerte seg tidleg i laget Lærerlag frå 1933 til 1951, som skribent og sekretær, medan Alfhild og vart seinare æresmedlem i Rødahl etter kvart vart formann Møre og Romsdal Lærarlag. ( ) og nestleiar i det første Ho dreiv elles med fellesstyret i Møre og Romsdal Lærarlag barnefråhaldsarbeid gjennom I Kristiansund var alle dei Romsdal fylke av Det norske kvinnelege lærarane fram til rundt 1960 totalavholdsselskap, og ho var engasjert i politisk medlemmar av Lærerinnelaget. Forarbeid, i misjonsarbeid og i holdet til Lærarlaget var likevel godt, Romsdal Mållag. «Truleg m.a. fordi rundt halvparten av hørde ho til Venstre. Ho lærerinnene var gift med lærarar. levde med i målreisinga all Lærarlaget og Lærerinnelaget hadde sin dag, var glad eller sint elles regelmessig fellesmøte, og i etter som målfolk eller Kursnemnda, som var oppnemnt av riksmålfolk bar seg åt.» skolestyret, sat representantar for begge (Eirik Moen: Romsdal organisasjonane. Dei hadde annankvar Målag 90 år) gang ansvaret for å arrangere pedagogiske kursdagar for lærarane. På Allanengen skole, som var den 297

294 Kroppsøving for jenter, Aspøy skole, Ålesund, Frk. Borghild Maaseide, til høgre, held ballen. Ho var m.a. kroppsøvingslærar, og hadde studert moderne gymnastikkundervisning i Finland. store skolen i sentrum av Kristiansund, var det jenteklasser og guteklasser, og lærarane og lærerinnene førte klassene heilt fram. På mindre skolar, både i Kristiansund og elles i fylket, var det vanleg at lærerinnene underviste i småskolen, med mindre leseplikt og mindre lønn, og at mennene så tok over. Det var ei viktig fagforeiningssak å få utjamna skilnadene i leseplikt og lønn, og å få eins pensjonsalder. I Molde var Mina Sæterhaug på Elvebakken skole lenge aleine som medlem av Lærerinne-laget. Ho hadde kome til byen frå Toten og heldt fram med å stå i Lærerinnelaget, i alle fall nokre år. På talet var det ikkje spesielt radikalt å stå i Lærerinnelaget, Hedvig Wist og Alfhild Rødahl vil heller si at det etter kvart var meir radikalt å gå inn i Lærerlaget. Lærerinnelaget i Kristiansund var «en ytterst korrekt, dannet og pen forening», der ein ikkje sa «du» til kvarandre, men «De». Dei nye medlemmane fekk lære at det var viktig at tekakene vart kjøpt hos den rette bakar Olsen, Oskar Olsen, og at det

295 Svømmedyktigheten blant skolebarn Lærerinnelaget var m.a. opptatt av kroppsøving for jenter Statistikken frå 1929 viser at det var svært stor skilnad på gutar og jenter når det galdt svømmeferdigheiter. Der skolen ikkje tok seg av svømmeopplæringa, var det langt sjeldnare at jentene lærte seg å svømme på eiga hand enn gntane. ikkje vart brukt «råfløte», men kokt fløte. Det var møteplikt i foreininga, ein måtte ha svært gode grunnar for ikkje å vere med på møta. Men samtidig var foreininga ein viktig kulturell og sosial treffstad, ikkje minst for unge kolleger, der nye lærarar vart tatt inn i fellesskapen. Fylkesmøta hugsar dei som faglege og sosiale høgdepunkt. Dei gjekk som regel føre seg ei langhelg i mai, gjerne laurdag og søndag, og då måtte ein ha fri laurdagen. Dette gjekk til vanleg greitt, men i 1957 nekta skoleinspektør og ordførar Ottar Guttelvik å gi permisjon for dei 15 lærerinnene som hadde tenkt seg på årsmøte i Molde 30. april. Søknaden var m.a. grunngitt med at dei helst ville sleppe å halde møte i kyrkjetida søndag formiddag, og det var understreka at lærerinnene ikkje reiste på møtet for moro skuld, men fordi møta gav utbytte som var til nytte for skolearbeidet. Søknaden vart lagt fram for skolestyret, og vekte ifølge referatet i Tidens Krav «visse betenkeligheter hos skolestyremedlemmene, som selv av og til må bruke både netter og søndager 299

296 for å få møter unna.» Slik er årsmøtet referert i protokollen til Kristiansund lærerinneforening: Fylkesmøte 30. april 1957 Møtet skulle holdes på Molde, men da det viste seg at det var vanskelig for lærerinnene her å få fri, ble møtet i siste øyeblikk, flyttet her til byen. Møtene ble holdt i Odd Fellows lokaler og tok til kl 11. Først var det andakt ved prost Seim. Gina Åkvik ønsket velkommen. Marie Støren holdt et meget interessant foredrag om norskopplæringa i folkeskolen. Hun snakket særlig om opplæringa i de øverste klassene. Om ettermiddagen fortsatte møtet med valg pluss referater fra de ulike nemnder og om kvelden var det fest. Resultatet av valget blei: Formann: Gina Aakvik. Varaformann: Kari Vik Krogstad. Kasserer: Berta Vatne. Sekretær: Johanne Rødseth. Styremedlem: Andrea Haugen. Varamann: Karen Storvik. A.B.R. Det var elles langt å reise frå Kristiansund til Ålesund på 1950-talet. Reisa starta med ferje til Gjemnes fredag ettermiddag, og så var det buss til Molde, ny ferje, og så buss til Ålesund, der ein var framme seint fredag kveld. Men medlemmene i Ålesund var annleis enn dei som kom frå Kristiansund, «friere, annerledes, mer belevne. De var så festlige, velkledde og flotte, som Kaspara Uggedal og Signe Thorheim Paulsen, ladies - som kunne føre ordet, så vi satt bare og gapte. Og på festene stilte de i side kjoler og sølvrev -». Mot samanslåing og ny lærarorganisasjon I 1961 vart 50-årsjubileet for Kristiansund Lærerinneforening feira saman med fylkesmøtet og markert med festmiddag - til ein pris av kr 25,- pr. deltakar - i Handelens Hus laurdag 30. september, for «48 feststemte lærerinner». Med på festen var m.a. Guri Glærum, som hadde vore med på stiftinga av foreininga, Alfhild Vettran, formann i Norges Lærerinneforening, og 15 lærerinner frå Ålesund. Alfhild Rødahl var leiar, og hadde m.a. laga ein prolog til jubileumsmarkeringa. Årsmøtet vart halde 24. oktober, og årsmeldinga for 1960/61 viser at lokallaget i Kristiansund har

297 28 medlemmer, derav 8 pensjonistar. Året hadde vore svært aktivt, m.a. med kursarrangement i kristendomsmetodikk, gymnastikk-kurs i «bacedic-movement», og fylkesmøte med 50-årsjubileumsmarkering. Norges Lærerinnelag har landsmøte og 50-årsjubileumsmarkering i Oslo sommaren 1962, og både fylkeslaget og lokallaga er representert her. Men året etter, september 1963 er det skolemøte «på Molde», kombinert med med fylkesmøte i Lærerinnelaget. Og før årsmøtet hadde spørsmålet om nedlegging av fylkeslaget vore drøfta, og dette spørsmålet vart også sentralt under årsmøtet, slik det går fram av protokollen: Fylkeslagets årsmøte ble holdt fredag 20. sept. umiddelbart etter skolemøtets åpning og første foredrag. Deltakerne møttes på Aleksandria hotell ca kl. 22. Fra Ålesund lærerinnelag møtte 7 medl, fra Kristiansund 6 medl. Møtet kom i gang noe sent og vi var alle trøtte og sultne etter full skoledag, reise og foredrag. Karen Storvik frasa seg bestemt gjenvalg og oppfordret ålesunderne til å ta formannsvervet. Valgkomiteen hadde tydeligvis vanskeligheter og nedleggelse av fylkeslaget ble brakt på bane. Men etter ein god kveldsmat tok Åsta Eriksen, Kristiansund på seg leiarvervet. Framfor landsmøtet i Bergen i 1964 er det tydelegvis sendt ut fleire landsmøtesaker som gjeld endringar i organisasjonsforholda og eventuell samanslutning med Norges Lærerlag. Om desse heiter det kort: «Det var delte meninger» (møte 11/6-64). På grunn av landsmøtet vart det heller ikkje arrangert kretsmøte dette året. Men landsmøtet «gav styret fullmakt til å arbeide videre med saken, og sammen med de andre lærerorganisasjonene drøfte muligheten for å danne en felles lærerorganisasjon.» Fylkesmøtet på Knausen i Molde 19. september er så vidt nemnt i protokollen, og fru Steen Stiansen Jensen, Ålesund vart her valt til ny formann. Men elles heldt møta i Kristiansund Lærerinnelag fram jamnt, og det er mange organisasjonssaker å drøfte. Kristiansund Lærerlag fyller 100 år 10. mars 1966, og på jubileumsmarkeringa er også Åsta 301

298 Eriksen, formann i Lærerinnelaget med. I tilknytning til organisasjonssaka og i forkant av det avgjerande landsmøtet i Sandefjord 5-8.juli 1966, blir det halde uravrøysting, og røystetala blir referert på styremøte 23/ og på medlemsmøte 9/5 - med 12 til stades: «21 medl. for sammenslåing. 1 medlem uenig. 1 medl. avholdt seg fra å stemme.» Som landsmøte-utsendingar frå Kristiansund blir valt Randi Hodne Sæther, Ingeborg Rød og Alfhild Rødahl. Den siste årsmeldinga frå Kristiansund Lærerinnelag viser at laget har 23 medlemmar, derav 9 pensjonistar. Dei yngste medlemmane er fødde i 1924 og 1925, men dei fleste er vesentleg eldre. Siste året heldt laget 8 møte, inklusive årsmøtet, derav 2 fellesmøte med Lærerlaget og eitt festmøte. Årsmeldinga refererer elles frå Landsmøtet i Sandefjord, som med 152 mot 35 røyster gjorde vedtak om den nye fellesorganisasjonen: Norsk Lærerlag, bygd på ei samanslutning av Norges Lærerlag, Norges Lærerinneforbund, Norges Skolelederlag og Norsk Øvingslærerlag. Slik er siste møtet i Kristiansund Lærerinnelag referert: Avslutningsfestmøte hos Maritta Thorsen 28/9-66. Maritta Thorsen 302

299 hadde invitert Kristiansund Lærerinnelag i sitt hjem til det avsluttende møte før laget går inn i Norsk Lærerlag også på det lokale plan. Hun ønsket velkommen ved å si at dagen etter den 29. var det 55 år siden lærerinnelaget ble stiftet og 53 år siden hun selv ble medlem. Det ble altså samtidig stiftelsesdagsselskap. Form. takket far innbydelsen - alle hadde gledet seg til dagen. Så ble årsmelding for referert, likeså regnskapet - begge ble godtatt. Eventuell kassabeholdn. og aktiva overføres pr. 1.jan til den nye organisasjonen. Vi sang 50-årssangen. Konst.møte i nye org. holdes antagelig beg. desember Vi går inn for deling av fylket (Ble ikke vedtatt på konst. fylkesmøte i Molde). Det ble ref. skriv ang. den nye org. Så fikk vi nydelig bevertn. Kaffe og smørbrød, senere brus, is, kake. Fru Rødahl ref. fra Landsmøtet i Sandefjord 5-8. juli og fra det historiske møtet i Aulaen i Oslo 9. juli. Den 6. juli bestemte vi å gå inn i den nye org. Samme dato var det da det i 1911 ble brudd og Anna Rogstad gikk. 25-årssangen ble sunget. Memorandum ref. K. Storvik. Det nye fylkeslaget i den nye lærarorganisasjonen, Møre og Romsdal Lærarlag, vart stifta i tilknytning til skolemøtet i Molde 30. september Her gjekk Romsdal krinslærarlag, Sunnmøre Lærarlag, Nordmøre Lærarlag og Møre og Romsdal Lærerinneforbund saman i eitt fylkeslag, Møre og Romsdal Lærarlag. På dette møtet vart Arne Skålnes, Molde /Norges Lærerlag valt til formann, og Alfhild Rødahl, Kristiansund/Norges Lærerinneforbund valt til nestformann. Det var 8 medlemmar i det nye fylkesstyret, 4 menn og 4 kvinner. Om likestillingskampen frå 1911 var sluttført, kan ein nok vanskeleg seie. Men overlærar Halfdan Raabes ønske frå 1911 hadde gått i oppfylling, slik det er referert i Norsk Skoleblad frå 1911: Det han under 19 aars gjerning hadde arbeidet for, det var brustet. Men han hadde tro paa den norske lærerstand. Det som er splittet det skal, det maa bøie sig sammen igjen. Den norske lærerstand forlanger at være ledende i skolens utvikling. Da maa den arbeide med kraft og sikkerhet. Der er mange opgaver at løse, og der trænges forenede kræfter 303

300 Kjelder: Brock-Utne, B./Haukaa, R.: Kunnskap uten makt. Kvinner som lærere og elever. Univ.forl Fløystad, Ingeborg: Undervisning som lønnsarbeid for kvinner i Agderregionen Vest-Agder Fylkesmuseum Årbok Hagemann, Gro: Skolefolk. Lærernes historie i Norge. Gyldendal 1992 Lind Meløy, L.: Frå strid til samling. Norges Lærerforening - Norsk Lærarlag. Samlaget 1983 Melby, Kari: Kvinnelighetens strategier. Norges Husmorforbund og Norges Lærerinneforbund Senter for kvinneforsking. NTNU Ness, Einar: Det var en gang - Norsk skole gjennom tidene. Univ. forl Norges Lærerinneforbund (red. F. Berg og C. Thaugland). Oslo 1962 Seland, Bjørg: Pionerer i nye yrkesroller - tre konfliktstudier. (i Vest-Agder Fylkesmuseum. Årbok 1998) «Flere lærer å svømme» (i Statistikk mot år Samfunnsspeilet 1/2000) Kristiansunds historie, bd. V 1963 (v/a. O. Johnsen) Kristiansunds historie, bd. VI 1991 (v/eivind Aass) Bygdebok for Nesjestranda (v/arnold Solemdal) Molde 1995 Pettersen J. R.:«- vår gjerning er fager og stor». Møre og Romsdal Lærerlag si historie Romsdal Krinslærarlag Protokollar trå Kristiansunds lærerindeforening , , «Beretning om Kristiansund Totalavholdslags virksomhet » «Lang skolevirksomhet» (om Frøken Carlsen), Nidaros 8/ «Lydia Carlsens minne» Romsdalsposten 21/ «Lærerinne Gunhild Friis-Petersen 60 år.» Smp. 21/ «Aalesund lærerinnelag har 60-årsfest i dag» Smp «Kvinnene tidleg med i politikken i Ålesund» Smp (jf valresultat i Søndmøre Folketidende nr 145/1904) «Samfunnsmenneske og pedagog - Petrine Stafset» Smp «Kvinner i læraryrket.» (Intervju med Borgny Maaseide) Sunnmøre Museum. Årbok 1984 «Vår Skole» Utgitt av Norges Lærerinneforbund Austigard, B.: Lærarinneskolen i Romsdal Årsskrift for RS Wist, Hedvig: Grunnskolen i Kristiansund. Lokalhistorisk tilbakeblikk Norske skulefolk Norske skolefolk Norske skolefolk Intervju med Arne Skålnes, Molde Intervju med Hedvig Wist og Alfhild Rødahl, Kristiansund Informasjon fra Reidun Dyb, Kristiansund, Gerd Waage og Reidun Havnevik Aarsæther, Ålesund, og Ola Ødegård og Arnold Solemdal, Nesjestranda. Takk til Ålesund Bibliotek, Kristiansund Bibliotek og FylkesFOTOarkivet for god hjelp! 304

301 Langs etter Julsundvegen Litt fra Lillevika og Bjørset og litt til, Kringstad-Haukabø-Mordal følger neste år Av Hans-Henrik Bjørset VEGEN VESTOVER Vegen vestover fra Molde slik jeg (f. 1920) husker den, er rik på minner og opplevelser. Den var riktignok smal og med grusdekke, som ofte var hullet. Men biltrafikken og støvplagen var beskjeden. Det var en trivelig veg, også for barn. Men først litt fra enda tidligere tid. Kjørbare veger har vi ikke hatt så lenge i Norge historisk sett, men alt etter de gamle tinglovene og Magnus Lagabøters landlov i 1273 hadde bøndene plikt til å rydde veger og til å holde dem vedlike. 1 Men det var først mot slutten av 1700-tallet at det ble noe mer fart i bygging av veger som kunne kjøres med vogn. Fra 1824 ble det i ny veglov skilt mellom hovedveger og bygdeveger. Pliktarbeidet, som ble opprettholdt, var for bøndene ei tung bør. Veglova i 1851 fastsatte at Stortinget heretter skulle løyve penger til bygging av hovedveger og herredene til bygdeveger, mens vedlikeholdsplikta i hovedsak fortsatt ble liggende på bøndene helt fram til Post- og skyssruta Trondheim-Bergen ble opprettet ved kgl. res. i Vegarbeidet tok til omlag 1790 og varte til noen år ut over Postruta kom hit gjennom Surnadal, Tingvoll, Angvik og over land til Kringstad, med båt (færing) til Vestnes og så videre derfra over Ørskogfjellet. Eilert Berg, f i Trondheim, gift i 1842 med Olivrikka Margrethe Berg, f. i Molde ( ), hadde bygslet «Bergstøkke» 305

302 under Bjørsetgarden, seinere kjent som «Stuevollen» og «Møretun», ble postfører og kjørte posten mellom Sunndalsfjorden og Kringstad. På Kringstad var det opprettet skysstasjon for å ta seg av farende folk, og vegen ut dit ble i 1839 kalt «Kongsveg». Bolsøy herredsstyre vedtok i 1839 å forlenge Kongsvegen med bygdeveg fram til grensa med Aukra. Denne vegen, som ble ferdig i 1852, gikk over Langskaret, hvor det var både tungt og vanskelig å komme fram, særlig på vinterstid med holkeføre og store snømengder. Med årene overtok sjøtrafikken mer og mer av post- og persontransporten, så postvegen Bergen-Trondheim ble lagt ned våren 1868 som post- og hovedveg og gradert ned til bygdeveg. Det førte til at skysstasjonen på Kringstad ble lagt ned i 1878, Molde hadde vel da tatt over både post- og persontrafikken. Vegen over Langskaret var så utilfredsstillende at det ble satt igang bygging av ny veg fra Kvam til Haukabø. Den ble ferdig i Alf Kringstad, f. 1916, fra Kringstadvorpa, forteller at den nye vegen var det store skillet med lette for alle vegfarende på strekningen. Vedlikehold De enkelte brukene med matrikkelskyld hadde rodestolper av tre eller rodesteiner, som anga for hvert bruk det vegstykke det hadde ansvar for. Størrelsen var avhengig av brukets matrikkelskyld. Jeg husker at det sto slike rodestolper eller -steiner utetter vegen med navn, gards- og bruksnummer påført. Det var fastsatt visse dager etter våronna til vedlikeholdsarbeidet og siste dagen kom gjerne lensmannen for å se etter at det var gjort fullgodt arbeid. Nino Bjørset, f. 1908, forteller at han som gutt, var med på grusing av vegstykket som Storvika hadde ansvaret for. Grus ble spadd fram i fjæra, lesset opp i handvogna og trukket fram til «eget vegstykke», hvor grusen ble spredd utover, hullene fylt og stein raket av. Vegene måtte holdes åpne også om vinteren. Det er uvisst når fast snøbrøyting kom igang, og om det var som pliktarbeid eller som betalt arbeid. Bolsøy herredsstyre hadde i 1861 for første gang snøbrøyting med på budsjettet med 57 spesiedaler. Snøbrøytinga, som ble gjort med en stor, tung treplog og hest(er), var et slit for både hester og karer, særlig når snøen var kram og våt. Alf Kringstad forteller: 306

303 De enkelte gardbrukerne hadde plikt til å vedlikeholde vegene. Rodestolpe eller rodestein for hvert bruk anga det vegstykket bruket hadde ansvarfor: Bildet viser «Strandheims» (eier Johannes Bjordal) rodestein. Strandheim omfattet hele fire bruksnummer Foto H.-H. Bjørset. To hester og tre mann måtte til for å klare jobben da, enda kunne veien bli både krokete og skeiv, og møtte man en kjører i morgentimene, måtte plogen løftes på høgkant. - Et annet problem kunne være at det var snøbart i Julsundet og fra Bjørset til Molde, mens snøen lå dyp fra Mordal til Bjørset. Det problemet ble løst, en hjulgang ble tatt med på lasset og montert på sledemeiene når det ble nødvendig. Mange nye veger og økende trafikk førte til at det ble faste vegvoktere som sto for vedlikeholdet av vegene. Den første vegvokteren, som jeg kan huske, med ansvaret for «vår veg» vestover til Djupdalen, var Anæus Andersen. Han hadde også en sønn med som hjelper, og mye av arbeidet ble gjort for hånd med spade og jernrive. Men etter hvert ble det mer motorisert hjelp å kunne leie både med grusing, høvling av grusdekket og annet. Knut Kringstad fra Kringstadgarden, hadde kjøpt lastebil og ble en hyppig medhjelper til vegvokteren. Knut Kringstad var en kraftig kar, som nok aldri sparte seg for tunge tak og lange dager. Han kjørte grus, trakk grusskrape og veghøvel, og snøplog om vinteren. Da måtte han legge tunge vekter på lasteplanet for å komme fram. Knut hadde ellers også mye kjøring for andre, ikke minst med levering av stein til fyllinger, dreneringer o.a. Etter at han hadde bygd seg grisehus på heimegarden, kjørte han også regelmessig fra Molde matskyller («rask» ble det kalt) som ble brukt til grisefor. Den første delen av «vegen vår» som fikk fast dekke, var strekningen Molde-Kvam, hvor det ble lagt asfalt i

304 HEIMDAL MOTORFABRIKK Vestover hovedvegen fra byen kunne det være litt av hvert å se på for nysjerrige unger, og kanskje andre. Det kunne være motorfabrikken Gideon eller støperiet vegg i vegg. Særlig spennende var det å kikke gjennom støperiets skitne glassruter når støpingen var igang. Da ble det smeltede, glødende jernet tappet fra den store smelteovnen opp i auser båret av to mann, som helte det som en liten, glødende «foss» ned i de ferdiglagede formene i røyk og damp. Var det store deler som skulle støpes, ble det flytende jernet tappet i tilsvarende store auser, som ble manøvrert med traverskran og taljer. Litt lenger vestover hadde Heimdal motorfabrikk sin bossdunge på sjøsida av hovedvegen. Bossdungen besto for en stor del av sammenrustet dreiespon av støpejern, men av og til havnet det her små ting som var litt spennende for oss, f.eks. skruer og biter av messing. Så her på kanten mellom vegen og fjæra fikk jeg mitt første møte med Heimdal. Seinere i livet ble det slik at jeg fikk arbeide på fabrikken ett praksisår, , før jeg kunne begynne på NTH i Trondheim høsten Heimdal ble unnfanget og bygget i ei tid, omkring 1916, med stor industriell aktivitet i Molde. Her var det allerede igang tre motorfabrikker, «Gideon» fra 1907, «Helseth» fra 1909 og «Engstrup» fra Rauma Støberi, som ble satt igang i 1909 med Hans Gjeitvik ( ) som disponent, ble bygd nesten vegg i vegg med Gideon og kjøpte motorkraft derfra via en drivaksling inn i støperibygningen. Farfar, Johan Knutsen Bjørset ( ) var tidlig ute med orientering i sine brev om hva som skjedde i byen og rundt omkring. I et brev fra 2. juli 1916 til sin datter Anna ( ) i USA skrev han bl.a.: «...Jeg vet ikke om jeg har fortalt at Møller har bortforpaktet gaarden, og lever nu som Kaarmand, ogsaa selger han et og andet jordstykke til tomter; her skal nu bli et nyt jern- og metalstøperi nedenfor veien lit indenfor Oxviks hus, og lit indenfor Bernhard Hansen ovenom veien er nu oppført en Motorfabrik som disponeres av Tønnes Haukebø og antagelig snart kommer igang. -» Støperi ble det ikke noe av der. Det farfar ikke skrev om, eller ikke visste om, var at det hadde utviklet seg til konflkt mellom Gideons sjef, Sofus Jørgensen, og støperiets sjef, Hans Gjeitvik. Det gikk så langt at

305 Oversikt over Lillevika (aust og Heimdalområdet. 1. Hågensenhuset, 2. Steinbruddet, 3. Heimdal, 4. Anna Hansen, 5. Oljeberget, 6. Bergvegen, 7. Vestmark, 8. Elvheim, 9. Solvold, 10. Alfheim, 11. Ranvikhuset, 12. De tusen hjem, 13. Røysheim, 14. Fagerheim, 15. Bergheim. Foto: Fjellanger- Widerøe/Romsdalsmuseets fotoarkiv , fra Jørgensen kuttet kraftforbindelsen til støperiet. Men Gjeitvik var forberedt, han hadde kjøpt inn egen motor og sendte ut aksjeinnbydelse til bygging av en ny mototfabrikk, Heimdal Motorfabrikk A/S. Den nye fabrikken ble bygd på fjellknausen, Tinthamran. Fabrikktomta, som grenset helt opp til Bjørsetgardens østgrense, hørte til Vestre Reknes, eier Ole Hovdenak, og lå vest for bygrensa, i Bolsøy kommune. Ole Hovdenak solgte tomta våren 1916 til «Heimdalmotorfabrikk A/S», og alt i 1919 produserte Heimdal seks forskjellige motorstørrelser. Konkurransen ble imidlertid hard også for Heimdalfabrikken. Men Tønnes Haukebø hadde konstruert en ny motortopp som ga «sensasjonelt godt resultat» både på egne og på andre kjente motorer, m.h.t. oljeforbruk og ytelse. Utover i 1920-åra ble imidlertid de økonomiske forholdene stadig vanskeligere, bedriften gikk konkurs og virksonmeten helt innstilt i Tønnes Haukebø ble ansatt som statens bilsakkyndige og tjente i stillingen til oppnådd pensjonsalder. Fire av de tidligere ansatte på Heimdal håpet at bedriften, tross alt, kunne komme igang igjen. Det var Sverre Bjering, Ragnvald Rekdal, Fredrik Tande og Olaf Strande. De fikk ordnet med kjøpekontrakt med

306 Heimdalgjengen 1943: Sittende fra venstre: Lars Brevik, Kaare Strande,v Ragnvald Rekdal, Kristian Småge, Ole A. Westad, Kåre Ukkelberg, Ragnvald Bøe, Nils Rasmussen, Sverre Bjering, Elias Sandøy. Stående fra venstre: Toralf Tande, Fredrik Tande, Alf Nyland, Lars Rekdal, John Dahl. Martin Rishaug, Johan Sanden, Olaf Strande, Otto Torhus, Bjarne Haukebø, Sigurd Madsen. Foto H.-H. Bjørset. Molde og Romsdal Sparebank for «Heimdal Motorfabrikk med eiendomsgrunn, påstående hus, maskiner, verktøy, modeller og inventar» for en kjøpesum på kr Disse fire innbød så til å danne et aksjeselskap, A/S Heimdalmotor. Det ble valgt styre: Hans Gjeitvik, formann, Fredrik Tande, nestformann, medlemmer: Olaf Strande, Sverre Bjering og Johannes Bjordal. Ragnvald Rekdal ble valgt til disponent for selskapet, men lengtet nok etter hvert tilbake til dreiebenken og sa opp dispo- 310

307 Fredrik Tande og Lars Rekdal i «vær beredt» og i godt humør. Foto H.-H. Bjørset. nentstillingen høsten Våren 1932 ble maskintekniker John Dahl fra Vistdal tilsatt som disponent og prokurist. Drift og resultater gikk rett veg, så aksjonærene kunne for første gang få 5% utbytte i Jeg begynte mitt praksisår på Heimdal høsten 1942 og var ganske fornøyd med å få en timelønn på kr. 0,50. Siden far, Lars Bjørset, var modellsnekker hadde jeg fått med meg litt viten om modeller, støping og bearbeiding av støpegods. Siden støpegodset krymper når det avkjøles, måtte modellene lages litt større enn målet som sto på maskintegningen. Modellsnekkeren brukte derfor spesiell meterstokk som hadde en viss prosent forstørrelse. Modellene måtte også være laget slik at det var tykt nok gods for flater som skulle maskineres. For å få hulrom under støpingen måtte det lages sterke sandkjerner, som ble lagt på plass ved hjelp av «anvisere» under oppbyggingen av støpeformen. Oppbyggingen f.eks. av en stor sylinder med kjølekanaler, kunne derfor være ganske krevende arbeid både for modellsnekkeren og formerne. Jeg likte meg svært godt på Heimdal, først og fremst fordi det var en meget trivelig arbeidsgjeng og mye godt humør, flinke karer som likte arbeidet sitt. Jeg ble etter hvert bra ekspert på å dreie pinneskruer, både store og små, til motorene, men jeg fikk også prøve meg på annet, som merking, boring og gjenging av mindre støpegods. En gang ble jeg nokså ille til mote da gjengetappen knakk nede i hullet, så jeg ikke kunne få den ut. Det letnet svært da den alltid blide Toralf Tande fortalte meg at «ingen ting er umulig» og viste hvordan gjengetappen likevel med riktig verktøy kunne skrues ut av hullet. 311

308 Alle karene på bedriften var stolte av produktet de laget. Når en ny motor startet med myke «dunk-dunk» ute på prøverampen og alt virket som det skulle, var det bare blide fjes og stor tilfredshet. Men det kunne også iblant være motgang, som f.eks. når en dreier kanskje hadde hatt en stor sylinder i benken og hadde arbeidet med den i lang tid og så plutselig ved dreiingen kommer inn til en innvendig støpefeil. Da var store verdier både i tid og penger tapt for fabrikken. Det var viktig å få støpegods som var fri for slike støpefeil. I 1947 var økonomien så god og plassen så trang i den gamle bygningen, at styret vedtok å utvide den med nye 500 kv.m. Gideon ble lagt ned i Ingeniør Olav Eidhammer overtok og kjørte videre under navnet Heureka A/S. Men Eidhammer tilbød i 1949 Heimdal hele anlegget for kr Heimdal kjøpte og flyttet over til de «nye» lokalene. Den gamle bygningen med tomt ble da solgt til Molde havnevesen. Heimdalmotorene ble i vesentlig grad solgt på det norske markedet. Fra 1955 av begynte lettbygde dieselmotorer å få økende innpass også på det norske markedet og etterspørselen til Heimdal etter propeller økte. Heimdal satset derfor fullt på utvikling og produksjon av propeller og hydrauliske reverseringer. Fra 1963 også på gir-utvikling og -produksjon. I dette utviklingsarbeidet bidrog Tønnes Haukebø. Den siste Heimdal-motoren ble laget i 1970 til Torbjørn Remmen i Vikan i R. Heimdal hadde en traust arbeidsstyrke. Hele fjorten av de ansatte har fått gullur for lang og tro tjeneste. Vegen videre framover ble ikke helt uten vansker som måtte overvinnes. Firmaet har skiftet navn til Heimdal Propulsion Norway AS og har flyttet til Årødalen. Leder er Svein Fredrik Tande, sønn og sønnesønn av Toralf og Fredrik Tande, så familietradisjonen er ivaretatt. Svein Fredrik eier, sammen med en sønn, 90% av aksjene i firmaet. Det har 12 personer i arbeid i Årødalen, men holder trolig like mange personer i arbeid med underleveranser til firmaet. Det er støpegods, metall, jern og seigjern, fra Oshaug Metall AS i Molde og Sperre støperi, i Hedmark, og maskinering hos Liaaen Mekaniske AS i Ålesund. En god del av produksjonen går til eksport. Omsetningen var i 1999 hele 22 mill. NOK, og det ventes at den for år 2000 vil bli omlag 30 mill. NOK. 312

309 LILLEVIKA Anna Hansen og husmannsplassen «Prøven» I et pent, lite, gult hus like vest for Heimdal, bodde Anna Hansen, f. Lillevik ( ). Hun var en koselig, blid gammel dame - også kjent som Anna på Tinthamran - som hadde vært gift med Hans Bernhard Hansen ( ). Han var også kjent som Hans Lillevik eller, som far sa, «Hans i Holma». De bygslet plassen «Prøven» under Bjørsetgarden. Trolig varplassen ganske bra der den lå syd for Småsundplassen og nedover mot hovedvegen og omfattet en god del av den austlige Lillevika. Folketellinga i 1865 oppgir for Prøven: «Stort kveg 3, får 4. Sed : 1/4 td. byg, 3/4 td. havre, 1 1/2 td. poteter.» Far fortalte at han hadde vært leid som gjetergutt for han Hans i Holma. Plassen gikk trolig tilbake til Bjørsetgarden like før 1916, da Rolf Møller fikk skjøte på Prøven det året. Hustufta som fikk navnet «Vestmark», og som lå litt aust for Bergvegen øverst oppe, ble solgt til C. O. Anderson i Anna og Hans må da ha (satt opp og?) flyttet til det lille huset nede ved hovedvegen noe tidligere enn 1916 og ha bygslet grunnen der. Det var også naust like nedafor vegen. Broren til Anna, Tomas Lillevik, som bodde nær Hestetorget i Molde, kom ofte utover og var flittig bruker av båt og naust. Jacob Tanner ( ) som vokste opp på Cecilienfryd på Bjørset, fortalte ved et besøk i Molde i 1957 at Tannerfamilien hadde lånt båt hos Hans Lillevik når de skulle til sognekirka på Bolsøya. En bror av Jacob ble begravd på kirkegården der. 2 Anna og Hans fikk åtte barn: Harald, Leif Bernhard, Alf, Hanna, Anny, Mikal, Trygve og Lovise. Anny og Mikal døde ganske tidlig. Det er blitt fortalt at Leiv Bernhard som liten, hadde vært ærendsgutt for Nini Roll Anker. Anna var blitt enke alt i 1917 og under tyskernes bombing i 1940 ble det, lille gule huset ødelagt og brent, og Anna mistet alt hun hadde der. Men rett etter krigen kjøpte sønnene Leiv Bernhard og Trygve tomta og bygde hver sin heim der. 313

310 Hustomter Fra omlag 1910 solgte eierne av Bjørsetgarden en rekke hustomter, trolig rundt 50 skjøter ble tinglyst i tida fram til rundt Ganske mange av disse var i Lillevika. Både de som bygget eller kjøpte egne hus og de som leide, var i stor grad arbeidsfolk knyttet til industri- og håndverksbedrifter. Mange ønsket å ha kort veg mellom bolig og arbeidsplass. Det er idag nesten utrolig hvor tettbodd det var både i gamle og nye hus, fra kjeller til loft. Her kan vi bare ta med noen enkelte «kjente langs vegen». Olaf Strande ( ) var fra Strande i Bolsøy og hadde visstnok sin læretid for å bli mekaniker utasunds. Han var muligens med fra starten på Heimdal motorfabrikk, i hvertfall er han med på et bilde av ansatte på Heimdal i 1923, gjengitt i «Molde bys historie III» s.158. Olaf Strande ble etter hvert verksmester og var medeier og styremedlem. Olaf ble gift med Selma, f. Andersen ( ) fra Jendem. De fikk to barn, Kaare ( ) og Anne, f. 1926, gift Bjørnebo. Familien kjøpte i 1925 av Knut O. Kringstad eiendommen «Elvheim» med hus og hage i Lillevika. Kaare ble også knyttet til Heimdal som mekaniker, medeier og styremedlem. Familien Strande utafor huset sitt, Elvheim, i Lillevika i Fra venstre: Anne, Olaf, Selma, f. Andersen og Kaare. Foto utlånt av Anne Bjørnebo, f. Strande. Lars Brevik ( ) kom fra Farstad og var en av de trauste seniorene på Heimdal motorfabrikk. Han var gift med Anna, f. Krogset ( ) fra Holmemstranda ved Rødvenfjorden. De fikk seks sønner: Hans, Knut, Einar, Harald, Olav og Leif. Hans døde 7 år gammel i 1917, Olav omkom til sjøss under krigen i Anna og Lars Brevik kjøpte i 1925 av Martin Tiller eiendommen «Alfheim» med hus og hage i Lillevika. Idag bor fjerde generasjon, Trine Brevik, med barn og samboer i huset. 314

311 Anna, f. Krogset, og Lars Brevik med sønner, fra venstre: Leif, Einar, Knut og Harald. Foto utlånt av sønn av Harald, Hans Erik Brevik. Ingeborg Horsgård med døtrene Ruth t.h. og Ingrid, gift Aasgård, i hagen utafor huset i Lillevika. Sønnen Rolf seilte ute som kokk og mannen Iver var død (1940). Foto utlånt av Ingrid Aasgård. Iver Horsgård ( ) fra Horsgard i Langfjorden var skredder både hos Lars Bugge og på Confectionsfabriken A/S Superb. I Molde møtte han Ingeborg Sætre ( ) fra Stryn. Hun hadde arbeidet ei tid på Landbruksskolen på Gjermundnes og kom seinere til Molde, visstnok til Tofts meieri. De ble gift i 1917 og fikk skjøte på «Solvold» i Lillevika i 1919, hvor det ble hus og hage. Iver og Ingeborg fikk tre barn, Ruth, Ingrid og Rolf. Iver syklet ikke, men gikk til og fra arbeidet, og middagspausen var ikke nok tid til å rekke heim for å spise. Men Ingrid forteller at hun og søsknene gikk med middagsmaten til faren. Hun forteller også at det var svært trivelig å bo i Lillevika. Nysteikte potetkaker var godt påskudd for naboer å møtes. Iver sydde også endel heime, men det var ofte vennearbeid. Han døde alt i Sønnen Rolf utdannet seg til kokk og bor nå som pensjonist, etter mange års utenriksfart, i barndomsheimen i Lillevika. 315

312 Magda og Olav Vaseng kjøpte Røysheim i 1936 og drev «Lillevikens Handel» i flere år. Den lille pjokken på toppen av portstolpen er Arild Vikhagen, nå skolesjef i Molde. Hans «barnepike» er Leif Brevik. Til venstre: Magda Vaseng på altanen, Oddrun Vaseng under Foto utlånt av Oddrun Øvregaard, f. Vaseng. Røysheim og Lillevikens Handel Fra hovedvegen gikk den bratte Bergvegen opp i Lillevika. Et lite stykke oppe lå, på austsida, et ganske stort og staselig hus med mansardtak, «Røysheim». Det ble bygd av Olaf Wicken, skjøte i I 1927 gikk eiendommen over til M. Gausetvik, i 1931 til Ing. Ueland og i januar 1936 til Magda ( ) og Olav ( ) Vaseng. De drev der Lillevikens Handel en rekke år. De hadde datteren Oddrun, f. 1925, gift Øvregaard. Mekaniker Torstensen sin kolonialbutikk fra 1919 i Knut O. Kringstads hus, Elvheim, var trolig den første i Lillevika. I 1924 flyttet Inger Anna Holen sin butikk fra Bekkevoll til Elvheim og derfra etter kort tid, videre til Røysheim. I 1929 flyttet hun så butikken til baker Småges hus i Bjørsetalleen. I Røysheim drev Ing. Ueland og Anton S. Hagen videre med kolonialbutikk, inntil Magda og Olav Vaseng kjøpte eiendommen. Vasengs hadde planer om å bygge egen butikk nede ved hovedvegen.

313 De eide også tomta der, men Olav døde i 1939, og Magda sluttet med handelen og flyttet i Røysheim ble da kjøpt av en herr Lønset. Han solgte den videre samme året til familien Abe1 Simonsen, som helt bygde om huset. Abel Martin Seberg Simonsen ( ), fiskehandler, og kona Emilie Marie f. Korneliussen ( ), gift i 1904, var begge fra Ibestad i Troms. Med en stor barneflokk og fra trange kår, kom de sydover til Molde i Abel forpaktet først en gard på Lønset, drev så med fiske sammen med de eldste sønnene på Otrøya, men kom snart og slo seg ned i Lillevika, hvor de bodde i omlag Abel Martin Seberg Simonsen og kona 25 år. De leide «Ranvikhuset», Emilie Marie, f. Korneliusen, bodde i Lillevika i omlag 25 år: Huset i bakgrunnen men dette fikk ny eier i 1937, og er Røysheim, som Simonsen kjøpte i familien flyttet over til nabohuset Foto utlånt av Audhild Hol, f. Simonsen. «De tusen hjem». Det var en stor trebygning, kjeller og tre etasjer, og huset mange familier. I 1940 ble «De tusen hjem» tatt til Moldes gamlehjem, og alle leietakere der måtte flytte. Men familien Simonsen kom tilbake til Lillevika da de i 1943 kjøpte eiendommen Røysheim. Barneflokken økte på videre, det ble ialt femten barn, hvorav elleve levde opp og bosatte seg med få unntak i Molde. Abel Simonsen ble en «institusjon» på fisketorget i Molde, etter hvert med hjelp av tre av sønnene. Kommunen hadde satt opp et bølgeblikktak uten vegger nede ved kaikanten på torget. Det ble mange bistre og kalde dager for alle som skulle stå der og selge sin fisk. Jeg kan ennå se for meg de frosne, våte og oppsvulmede nevene til Abel, men han var visst alltid i godt humør og rede for en god replikk. Han syklet gjerne til og fra arbeidet og en dag støtte han mot en dame som kom i motsatt retning. Det gikk galt, og begge havnet utfor vegen i en hage. Abel summet seg fort og utbryter: «Ka farsken gjør du her i hagen?» 317

314 Han og sønnene skaffet seg en dekket motorbåt etter hvert, så de kunne dra utasunds for å få tak i tilstrekkelige forsyninger til sine kunder. Og når freden kom etter krigen, fikk de ordnet med salgslokale i en barakke nede ved kaikanten for «Fiskehandler Simonsen og sønner». Sigvart Dale ( ) brukte oftest sykkelen til og fra arbeidet, også i middagspausen. Han var født i Fræna, men ble foreldreløs i femårsalderen og vokste opp hos Andreas Gjendem på Jendem. Han kom i skredderlære hos Horrem på Fuglset, hvor han møtte Hilborde Marie Chalotte Hamansen ( ) fra Sortland. De giftet seg og fikk to døtre, Borghild f og Tilla f I 1925 kjøpte de av Otto Åshagen eiendommen «Fagerheim» med hus og hage i Lillevika. Sigvart arbeidet for det meste på Confectionsfabriken A/S Superb, mens Hilborde, ved siden av hus- og barnestell, hadde søm heime. De hadde innreid et eget rom for heimearbeid, og det var godt for mange også å kunne få sydd om plagg, som det kunne slites mer på. Særlig kjærkomment var det under krigen da det var både vanskelig og dyrt å få tak i nye stoffer. Familien Hilborde, f. Hamansen, og Sigvart Dale med døtrene Borgbild, til høyre, og Tilla. Foto utlånt av Borghild Bårdset, f. Dale. 318

315 Sigvart gjorde også god innsats i faglig-politisk arbeid. Han fikk bl.a. høve til å studere produksjonstekniske forhold i USA tidlig i For å studere produktiviteten i USA ble det opprettet felles grupper fra Confektionsfabrikantenes Landsforbund og Bekledningsarbeiderforbundet, og disse fikk studere forholdene under reiseopphold på opptil åtte uker. Olav Oksvik ( ) var født i Stranda, der faren forpaktet en plass under prestegarden. Seinere flyttet familien til Ørskog, hvor faren kjøpte et lite bruk, og Olav fikk hele sin skolegang der, todelt folkeskole pluss ett år i fylkesskolen på Ørskog. Han var særlig interessert i fagene norsk og historie. Da Olav Oksvik kom til Molde i 1908 hadde han arbeidet i stein- og murerfaget i Ålesund og Kristiansund. I Molde skulle han arbeide for murmester Hansen med å bygge Molde Sparebanks nye, store bygning i stein. Oksviks faglige og politiske utvikling og virksomhet er svært interessant. Her vil jeg få vise til Ingunn Nordervals gode og velskrevne biografi om Oksvik. Søndags-spasertur med hyggelig møte og en prat. I midten Olav Oksvik med kona Ingeborg. På venstre side Lars Bjørset, på høyre side Hansia Bjørset og Martin Korsbrekke. Foto 1953 H.-H. Bjørset. 319

316 Ingeborg og Olav Oksvik som nygifte i Foto fra Ingunn Norderval: Olav Oksvik..., Tiden Allerede etter tre års tid i Molde kjøpte Oksvik av Bjørsetgarden to tomter i Lillevika, tingleste skjøter fra november Det var «Nylund» og nabotomta i aust, «Bergheim». På Nylund bygde han et stort hus, hvor han og hans trolovede Ingeborg Mittet ( ) flyttet inn da de giftet seg i Ellers var huset leid ut fra kjeller til loft, som vanlig var. På Bergheim ble bygd det som skulle bli heimen deres gjennom 40 år, det fine, laftede tømmerhuset, og etter hvert med en praktfull hage. De flyttet inn der i Ingeborg ble gjennom årene svært mye alene på grunn av Olavs politiske arbeid i partiet og i Stortinget. Men hun var flittig med vevingen og elsket å holde på i sin vevstue. De hadde også bygget «Bergveien kafé», et rundt eller mangekantet trehus rett vest for Bergvegen. Ingeborg drev kaféen i noen år, men jeg kan bare huske det huset låst og med påslåtte lemmer. Olav var en av dem som tidligst bygde bolighus i Lillevika, og han likte å holde på med arbeid på tomta og i hagen når han var heime. Da var det ikke så sjelden å møte ham med trillebår og spade. Og var Ingeborg og han på søndagstur utetter vegen, ble det gjerne en interessant og hyggelig prat når vi møttes. Johan Jørgensen Haukebø ( /35) husker jeg kom ofte utetter vegen fra Lillevika. Han var søskenbarnet til bestefar, Johan Storvik Bjørset, og fikk ha færingen sin i Storviknaustet. Johan Haukebø var født i Haukabøgjerdet og var bror av Peder Haukebø, som var gift med Sara, og bodde på plassen nedafor Kvamskolen på Bjørset. Det ble sagt at Johan hadde vært i Amerika i yngre dager. Det var 320

317 kanskje da han fikk en gullring i det ene øret. Vi syntes det så rart ut. Han bodde ensom i et lite hus, eller hytte, oppe på bakken like nordvest for våningshuset til Mathias Fredriksen, Solheim. Johan fikk skjøte på eiendommen «Norheim» i januar Den ligger like inntil austgrensa til Lillevikplassen. Om Johan bygde hus der vet jeg ikke, men han solgte eiendommen etter få år. Blant seinere eiere gjennom mange år var Mathias Sylte og Kristine og Anders Holtet. Johan var ofte ute med færingen og fisket. Hvordan han alene klarte å få den tunge færingen ut og inn av naustet var en gåte, men han måtte vel ha sine knep. Enkelte ganger hadde Johan med seg haglgeværet og jaktet på skarv langs stranda. Trond Haukebø har fortalt at Johan hadde ei lita hytte eller bu oppe ved Langvatnet. Johan var nok litt gåtefull og ensom og pratet lite, så jeg ble aldri særlig godt kjent med ham. BJØRSET I Romsdal Sogelags årsskrift 1996 og 1997 skrev jeg nokså mye om Bjørset, så her er det rimelig å begrense omfanget. Både i gamle og nye hus var det høy tettboddhet og de fleste familiene var store. Det var derfor mange som bodde her, og som daglig for etter vegen til og fra arbeidet sitt innen en rekke arbeidsområder. Men ofte var det slik at de yngste bodde hos dem eller den som de arbeidet for. Et par eksempler: Bestefar Johan Bjørset ( ) var «tjenestekarl» alt som 11-åring hos sin morbror Ole Olsen på plassen «Årøsaga». Den lå der Vegstasjonen på Årø ligger idag. Sønnen til Johan, Sivert Bjørset ( ) tjente helt borte i to år før konfirmasjonen, ett år hos Knut Nesje på Kringsjå og ett år i Brattlia og ble konfirmert da. Etter dette var han to år, trolig , hos han Elling på Cap Clara, hvor han likte seg spesielt godt. Hver morgen gikk han med handvogn med melkespann til byen for å levere melk. Ellers var det nok vanlig at guttungene på husmannsplasser og andre bruk fra 7-8 års alderen måtte gå til byen både morgen og kveld med melk til faste kunder. Valen i Storvikfjæra var et eventyr for oss som unger. Den var en meget grunn, liten sjø med brakkvatn, hvor Storvikbekken rant ut og ble 321

318 blandet med sjøvatn ved flo sjø. Storvikbekken gikk dengang langs nordsida av hovedvegen og krysset under vegen helt i det sydvestre hjørnet av Ingridplasssen. I Valen var det fint å vasse og seile med barkebåter og fange småkrabber, småfisk og glassål. Glassålen kom forresten langt oppover i bekken. Den søre stranda av Valen besto for det meste av grov grus og Steiner. Her rente vatnet ut eller inn alt etter som det var fjære eller flo sjø. Men ellers var det rundt Valen «våtmark» med fjærekoll, strandsmelle, rødsmelle og mange andre planter. I fjæra forøvrig var det strandrug, engsmelle, markjordbær og busker og trær, or, ask og hassel. Det var et eventyr og ganske trygt for unger. Litt lenger vest lå Storviknaustet med velholdt stø og interessante Steiner. Det var vår barndoms badeplass. Rett nedafor Bjørsetalleen var Bjørset-voren (Møllerbrygga) som nok var resultatet av dumping av stein, til dels også ganske stor stein, som kom fra oppdyrkinga av jordene på garden. Fra voren gikk det an å fiske med stang og agnkrok. Hvis vi ikke hadde agnsild, brukte vi «styggemannsskjel». Problemet var at «tjubryten» var så fæl til å spise opp agnet uten å gape over kroken. «Oppå Bakkå» Denne idylliske plassen lå i nordaust ovafor Storvika. Den var bygslet av Sivert Sivertsen Mordal (1852-), som drev med lær- og skinnhandel på Molde. Han ble gjerne kalt «Sivert på «Le bua» på Molle». Han var gift med Marja. De fikk seks barn; Kristine f. 1886, Iver 1889, Anton 1891, Sigurd 1894, Søren 1897 og Berit. Søren bodde og arbeidet på garden på Mordal, Anton flyttet sørover, ble gift med Astrid og fikk familie. Iver og Sigurd kjøpte plassen, som ble kalt «Heimtun». Iver, som ble gift og fikk sønnen Ivar, bygde et eget lite hus på Heimtun, mens Berit og Sigurd bodde i gamlehuset. Iver og Sigurd var skreddere og arbeidet visstnok på Confectionsfabriken A/S Superb på Molde. Berit var sydame og arbeidet heime i egen stue. Rolf Parelius f. 1915, forteller at hun sydde guttebuksene hans. Venner Det var nok et godt hopehav mellom ungene oppå Bakkå og i Storvika. Anton, som med eller uten familien var på sommerbesøk i barndoms- 322

319 heimen, kom også på besøk i Storvika. Han ga uttrykk for hva han følte i «Gjesteboka» sommeren 1964: Storvika, alt fra jeg var så stor jeg greide å klatre ned berga har jeg ferdes i Storvika. Vi seilte i Valen, svømte i Storvikstøa, fisket på Møllerbrygga. Alltid lek og moro. Det ble ofte langt på dag før vi skjønte at nu hadde vi vært for lenge hjemmeifra og måtte se å komme opp berget igjen. Det er meg alltid kjært å minnes dagene her nede. Anton på Bakkå. Døtrene i Storvika, som seinere ble mine elskede tanter, måtte også, som vanlig var, ganske tidlig ut i tjeneste. Det var ofte husarbeid med lange, harde dager og nesten aldri fri. Men de fikk likevel gode venninner som bodde i byen, og som opp gjennom årene gjerne kom utover på besøk hos vennene i Storvika. Tre av disse var Marie og Johanne Sivertsen og Janne Andersen, som en augustkveld i 1960 skrev dette i Gjesteboka: O hvilket utsyn mot fjell og fjord! Skjønnest å skue av alt på jord for oss som er her fra Molde! Fra morgen til kveld under solens vell - - Og natten med måne og stjerneskinn - - Det må vel give fred til sinn - - Ja, det må vel give til sjelen ro så vakkert å bo - - Vi ønsker fred over alle dager - - Turer etter vegen Det var mange av byboeme som likte å ta turer til Bjørset og videre utover, særlig i godvær og på helgedager. «Storrundt» het det når turen gikk opp Bjørsetalleen til Glomstua og til byen igjen den øvre vegen. Ikke alle brukte «apostlenes hester». Inne på Røysan lå «Hestestallen» hvor familien Melsæter bodde og passet på to militære ridehester. Disse ble luftet av oberst Jørgen Herman Vogt og major Venaas med regelmessige rideturer utover forbi Bjørset. Vi syntes det så veldig høytidelig og rart ut. Byselskapet, som hadde «forskjønnelse» på sitt program, hadde bl.a. 323

320 tidlig plantet asketrær langs hovedvegen til Bjørset og hadde satt opp en rekke solide, «rotfaste» hvilebenker av treplank enda lengere utover. Det var deilig å kunne sette seg ned og hvile og nyte den herlige utsikten mot fjord og fjell. Gamle fru Ibsen med datteren Anna, som bodde like aust for Reknes sanatorium, hadde ofte sine turer utover forbi Storvika, som nok leverte melk og fløte til fruen. Gutten Sivert hadde tidligere levert «kramsfugl» til henne for 5-7 øre stykket, så hun kjente til det navnet. Dagen etter en fløteleveranse, kommer de to på tur utover, stopper opp ned på vegen. Da de ser en av sønnene oppe ved huset, roper Gamlefruen på sitt kraftige bergensmål: «Sivert, Sivert, si til din mor at fløten brast!» Sommerferien 1938 fra Molde høgre skule var jeg medhjelper i resepsjonen på Alexandra Hotel i Molde. En av de fine sommerkveldene, da jeg kom heim etter en normalt lang dag, holdt onklene Nino og Konrad på med ljåslott på marka ned mot bekken og hovedvegen. Der var det den herligste «blomstereng» med prestekrager, rødkløver, blåklokker, tiriltunge og annet. Mens jeg sto og pratet med onklene, kom en av hotellgjestene en kveldstur utover. Han kjente meg igjen, stoppet og pratet med oss. Det var den kjente fotografen Hermann Christian Neupert ( ) fra Oslo. Han fotograferte bl.a. for NSB og Mittet og var særlig skattet for sine fine landskapsbilder fra så mange steder i Norge. Det var mange fotografier og postkort som hadde hans navnetrekk. Det ble en interessant prat sammen i vegkanten. Han ba pent om at alle de vakre blomstene langs vegkanten måtte få stå til glede for alle som gikk forbi. Vi måtte dessverre fortelle ham at det var sett på som slurv ikke å slå alt graset, men den trivelige fotografen hadde gitt oss noe å tenke på og ta med oss videre: «Det å ha øye for og glede av de ville, vakre blomstene langs vegkanten og la dem få vokse der.» Det gjelder også i andre sammenhenger, både konkret og i overført betydning. «Kvam sjømannsforening» Et viktig «sammenbindingsledd» var uten tvil «Kvam forening for Den ytre sjømannsmisjon». Den ble stiftet i 1914 med 47 medlemmer med Ingeborg Antonette Møller, på Kvam som formann. Fra min tid husker jeg mor, Hansia Bjørset, og Sofie Hustad som aktive formenn. Aktive 324

321 Kvam sjømannsmisjonsforening, medlemmer, familier og kretssekretær på tur til Tautra sommeren 1944, fotografert utafor huset på farsgarden til Johan Tautra. Her er også med deltakere fra øya. Foto utlånt av Åge Havnes, trolig tatt av Kristian Småge. 1. Sofie Hustad 2.? 3.? 4. Karl Johan Levinsen 5.? 6. Beate Kringstad 7.? 8. Olav Høivik? 9.? 10. Henry Simonsen? 11. Olaug Gjelsten 12. Ferik Tautra 13.? 14. Jetta Lervold 15. Anne Korsbrekke 16. Åse Havnes 17. Aslaug Gjelsten 18. Anna Havnes ? 21. Marit Mork 22. Jenny Brattås 23. Astrid Småge Gunvor Kringstad 25.? Krinestad 26. Hansia Bjørset 27.? 28.? 29. Alfred Gjelsten 30. Hans Hustad 31. Margot Kringstad 32. Ingrid Øverås 33. Lars Brevik 34. Anna Brevik X. Elisabet Sylte 35. Ragnvald Kringstad 36. Anna Gratta 37. Thea Korsbrekke 38. Konrad Kringstad 39. Martin Korsbrekke 40. Lars Bjørset 41. Kristian Småge, mekaniker 42.? ? 45.? 46. Aase Gjelsten 47.? 48.? 49. Elsa Gjelsten 50.? 51.? 52. Kirsten Hustad 53. Olga Kringstad 54.? 55.? 56. Kristian Småge, baker 325

322 kretssekretærer var Olav Høivik, Ludvik Levinsen og etter ham sønnen Karl Johan Levinsen. Foreningen var flink til å få istand basarer, tilstelninger og turer og fikk vel nesten alltid god oppslutning og god støtte av familiemedlemmene og andre. Men ekstra gildt må det ha vært med turen til Tautra sommeren Det er nesten utrolig at det lot seg gjøre, slik som forholdene var under krigen. Bildet som er vist her, er tatt på Tautra under dette «stevnet» og viser den store deltakelsen, fra Lillevika i aust til Djupdalen i vest og fra Tautra. Det mangler dessverre navn på øyboere som er med på bildet. Ragnvald Kringstad, f. 1927, var med på turen og har fortalt litt om den: En av sønnene til fiskehandler Simonsen brukte fiskeskøyta deres til å frakte deltakerne til og fra øya i strålende sommervær. Han var litt betenkt på turen, for det var egentlig ikke tillatt å bruke båt til slikt, men det gikk bra. Til utskipning og retur ble nyttet kaia på Bjørsetsaga. Simonsen hadde ei jolle på slep for landsetting, for det var ikke kai på Tautra. Gardbruker Mork satte seg til årene for å ro første pulje i land, men rodde seg på en stein. Det fikk Levinsen til å utbryte: «Mork er nok ingen sjømann, la meg få overta årene.» Så kom også lokale færinger til hjelp. Vel på land ønsket formannen i sjømannsforeningen på Tautra velkommen, og Levinsen holdt andakt inne i storstua, teksten var om «den rike bonde». Så ble deltakerne fordelt til alle sju gardene på øya til middag, rømmegraut, som smakte godt. Det var jo heller sjelden kost under krigen. Ragnvald slutter med å fortelle at en så ruslet rundt og så seg om på øya og på alle de sju fine gardene, som var i drift den gangen, og pratet med øyboerne og «alle var enige om at det hadde vært en fin tur.» Sluttmerknad: Det har vært et meget stort tilbud av stoff til Årsskrift Redaksjonen er lei for at det derfor har vært nødvendig å utsette publiseringen av noen av artiklene og at en har måttet dele denne artikkelen. Del 2 kommer derfor i Årsskrift Forfatteren beklager også, men forstår og godtar situasjonen. 326

323 Kilder og henvisninger: Bolsøyboka II. Oversikt over Bolsøy herreds garder og deres historie. Molde Bolsøyboka III, bind 1. En natur- og samfundshistorisk sildring av Bolsøy prestegjeld og herred. Molde Bolsøyboka IV (=Tredje del, bd. 2). Molde Kringstad, Lars og Børset, Dag Erik: Den trondhjemske postvei gjennom Møre og Romsdal. Den gamle postvegen mellom Bergen og Trondheim.. Brosjyre utgitt av Møre og Romsdal fylkeskommune og Posten. Talsethagen, Gunnar: Bergstykket/Stuevolden/Møretun. Romsdalsmuseets Årbok Kringstad, Alf: Brev av 15. september 1999 til H. H. Bj. Kringstad, Ragnvald: Brev av 6. september 2000 til H. H. Bj. A/S Heimdalmotor 50 år Faktahefte, 11 s. Molde Tande, Svein Fredrik, disponent for Heimdal Propulsion Norway AS: Kopi av skjøte av 23. februar 1931 til A/S Heimdalmotor og andre muntlige opplysninger. Abrahamsen, Olav Arild: Molde Bys Historie III Molde Hol, Audhild: Historikk Abel og Emilie. Juni Norderval, Ingunn: Olav Oksvik. Medmenneske og politiker Tiden Norsk Forlag, Oslo Kjølås, Gerhard: Olav Oksvik mannen og politikeren. Rune Forlag, Trondheim Noter: 1. Berg, Einar: Vegar og vegstell. Bolsøyboka IV, s Molde Hattrem, Kjell Ove Nybø: Professor Jacob Tanner forteller fra si ungdomstid i Molde. Romsdal Sogelags årsskrift 1997, s Norderval, Ingunn: Olav Oksvik... Er tatt med i lista foran. Alle som har lånt ut fotografier til artikkelen, er nevnt i teksten. De har også bidratt med relevante opplysninger. Andre som skal takkes for opplysninger, oppklaringer og kontroll av min hukommelse, er bl.a. Finn og Rolf Widing om farmoren Anna Hansen og familien, Nino Bjørset, som jeg har spurt om alt mulig og umulig. Det er nok flere som skulle ha vært med på lista, men takk til alle sammen. Andre informanter for del 2 av artikkelen kommer med neste år 327

324 «Riddarsalen» i Bud og presten Iver Helt Omkring ei datering av Arne Sandøy I 1988 gav Romsdal Sogelag ut boka RIKSMØTET OG «RIDDAR- SALEN» I BUD. Boka er samansett av tre hefte som er utgjevne tidlegare: Riksmøtet i Bud. Eit minneskrift og to hefte om «Riddarsalen» skrivne av brørne Arne M. H. Magerøy og Nils M. H. Magerøy. Magerøybrørne meiner at Riddarsalen som dei skriv om, skriv seg frå 1500 talet og at det var der Riksmøtet vart halde i Huset vart brukt som gjestgjevarstad og vart rive i Tømmeret vart oppattbrukt fleire gonger. Først som «Withbryggja» i 1842, riven og oppattbygd som to mindre brygger i Desse vart rivne i 1896 og då vart tømmeret brukt i driftsbygningar på Farstad, Dammen og Breivik. Av dette finst det i dag to stokkar på Romsdalsmuseet i Molde. Romsdalsmuseet har også ei dør som ber bokstavane til presten Iver Olsen Helt og kona hans, Maren Pedersdotter, og årstalet Dermed trur dei også at Iver Helt må ha budd i dette huset og vore gjestgjevar der til han fekk bygd Ivergarden. Etter tradisjonen stod «Riddarsalen» på haugen aust for Frisneset ved «foten» av Ergan. Fagfolk meiner at det omtalte tømmeret ikkje kan vere så gamalt. Lars Erik Narmo skriv i ein artikkel i Gamalt frå Fræna 1994 side 38 og 39 at Svein Molaug har undersøkt stokkane. I ein rapport frå 1951 kon-

325 kluderer Molaug at laftehogga kan vere frå den seine mellomalder, men at dei rimelegvis er frå etter reformasjonen. Dekorasjon med maling kan vere utført i andre halvdel av 1600 talet. På dette grunnlag meiner Molaug/Narmo at riksmøtet i 1533 ikkje vart halde i den «Riddarsalen» som stokkane og døra skriv seg frå. Narmo skriv vidare at det kan vere mogleg å etterprøve Molaug sine resultat ved dendrokronlogisk datering. Dette har Romsdalsmuseet no gjort og resultatet viser at tømmeret vart hogd i 1657/58. Iver Helt var prest i Bud frå 1642 (1644) Presten i Bud var den gong residerande kapellan under soknepresten i Aukra og Iver Helt tok over etter Hans Andersen Jentoft. Han døydde etter å hatt kallet i tre år. Iver Olsen Helt fekk då tilbod om kallet på to vilkar: Han skulle gifte seg med enkja etter Jentoft og han skulle bygge seg hus sjølv. Almugen i Romsdal vart i 1639 pålagt å skaffe husvære til presten i Bud. Dette var på den tid Hans Andersen Jentoft tok over som prest. I hans tid vart det ikkje bygd nokon prestebustad, men det vart bygsla ein av Hustad gard sine plassar i Bud. Herr Iver tok over både enkja og drifta av plassen og det var nok på denne plassen han bygde Ivergarden. Det vi i dag kjenner som Ivergarden ligg på nordsida av Bergevågen rett ovanfor der det i dag er bryggerestaurant. Dette er i området for den eldste busetnaden i Bud. Det folk hugsar som det siste bustadhuset i Ivergarden vart rive etter påbod frå tyskarane under siste verdskrig. Grunnmurane stod til etter krigen, men vart fjerna då vegen vart ombygd og utretta nokre år seinare. Magerøy meiner at Ivergarden var ferdig i 1661 (jfr. innskrifta på døra), men kvar budde herr Iver og familien hans i mellomtida? Det kunne sjølvsagt ha vore eit hus på plassen frå før, men som nemnt ovanfor meiner Magerøy at han budde i «Riddarsalen» og var gjestgjevar der ved sida av å vere prest. Magerøy meiner også at Helt bygde om og reparerte på «Riddarsalen» slik at han kunne brukast til gjestgjevargard. Dette arbeidet ser ut til å ha gått føre seg omlag samtidig med bygginga i Ivergarden. Segna seier at mykje av hustømmeret kom frå Slutåsen i Fræna. No er det fleire spørsmål som melder seg: Har det stått eit hus på haugen ovanfor Frisneset der riksmøtet vart halde i 1533? 329

326 Flyfoto av Bud på 1930-talet. 1. Etter tradisjonen stod «Riddarsalen» om lag her: 2. Ivergarden, 3. Bud kyrkje. 4. Her stod kyrkja på Iver Helt si tid. (Fjellanger-Widerøe/Romsdalsmuseets fotoarkiv) Neste side: Dør som har tilhøyrt Iver Helt sitt hus. På låsbeslaget står: 1661 HIOH (= Herr Iver Olsen Helt) og MPD (= Maren PedersDatter). Årstalet på beslaget samsvarar godt med den dendrokronologiske dateringa av tømret. (Foto Romsdalsmuseet) Magerøybrørne meiner det. Kvar kjem dei stokkane som no er daterte til å vere hogd i 1657/58, frå? Kjem dei frå «Riddarsalen», må dei vere frå den tid huset vart restaurert av Iver Helt. Stokkane kan også vere frå det huset som herr Iver bygde i Ivergarden. Narmo skriv i Gamalt frå Fræna 1994 at han har grave, men han fann ikkje nokon prestegard. Har den før omtalte døra vore i «Riddarsalen» eller kjem ho frå Ivergarden? Kva veit vi meir om presten Iver Helt som har fått så mange spor etter seg i Bud? Han er truleg fødd på Smørholmen der far hans var gjest- 330

327

328 gjevar. Fødselsåret har eg ikkje funne. N. Parelius skriv i Årsskrift for Romsdals Sogelag 1928 at han var student frå Københavns universitet i år seinare vart han altså kapellan i Bud under soknepresten i Aukra. Dette kallet hadde han til han døydde i 1668/69. Ætta kjem truleg frå Shetland, men er å finne på ytre Nordmøre først på 1500-talet. Det vert også sagt at det var ei velståande ætt. Med første kona si, Sofie, hadde han ei dotter, Margrete. Ho vart i 1661 gift med Johan Nilsen Friis. Sofie døydde i 1646 og Iver gifta seg straks etter med Maren Pedersdotter Stadel. Med henne fekk han i tett rekkefølgje til saman sju born. Nummer tre i rekkja fekk festesetel på Ivergarden 8.juni Både skriftlege kjelder og munnlege overleveringar viser at kyrkjelyden i Bud i tida hadde ein prest som var aktiv og pliktoppfyllande, kanskje litt av ein leiartype. Tilhøva i Bud var ikkje så gode på den tid. Kyrkja hadde dårlege inntekter. Det var berre nokre få gardar og folket elles var fattige fiskarar og fattige enkjer som levde av almisse. Sjøen var ein farleg arbeidsplass. Likevel fekk presten i 1648 gjennomført eit omfattande restaureringsarbeid på kyrkja. Den soga om Iver Helt som er best kjent, handlar om prestens mot og handlekraft då han i 1658 redda Bud frå å bli herja av svenske krigsknektar. Ein flokk svenske soldatar var på plyndretokt og hadde tenkt seg til Bud. Herr Iver fekk greie på dette og sendte ein mann til å møte svenskane. Denne mannen tilbaud seg å lose svenskane til Bud. Han fekk dei til å ta vegen frå garden Hatle gjennom Herskaret nordaust for Skalten. Der låg presten med tre tønner sterkt øl som han selde billeg til svenskane. Det var solskin og varmt, svenskane var tørste og dei vart straks fulle av den sterke drikken til presten. Iver Helt spurde kvar dei hadde tenkt seg og når svaret på dette var Bud, lurte han på kva dei ville i det «filleholet»? Der bur berre nokre fattige, lusete fiskarar sa han. Samtidig peika han på dei store myrane som låg i mellom og skildra dei som endelause diker med løkar og småvatn som ein måtte gå utanom. Svenskane trudde på han og snudde, vert det fortalt. Det er neppe denne soga det vart tenkt mest på då 15 buaværingar i januar 1888 skipa losje «Iver Helts Minde» av IOGT. Eitt moment i namnevalet er nok at losjen vart skipa i nordre stua i Ivergarden. 332

329 To rosemåla stokkar frå same bygningen. Den øvste kom til Romsdalsmuseet i åra medan den nedste kjem frå Per Ståle Sandvik sitt hus i Sandvika, Farstad, bnr. 10. (Foto Romsdalsmuseet) Då det vart aktuelt å setje namn på vegane i Bud, er det heller ikkje så rart at vegen som går gjennom det området i Bud der Ivergarden låg, vart kalla Iver Helts veg. Det var også ein fiskebåt i Bud som hadde namnet Iver Helt. Denne båten vart selt for fleire år sidan. Om han bar same namnet dit han kom, kjenner eg ikkje til. I alle fall har det aldri seinare kome annan båt til Bud som har hatt dette namnet. Kjelder: Riksmøtet og «Riddarsalen» i Bud, samleutgåve Årsskrift Romsdal Sogelag Årsskrift Romsdal Sogelag Gamalt frå Fræna Kyrkjelydane ved Hustadvika/Bud og Hustad menighetsblad nr. 1 B, Papirer fra prestegardsloftet i Bud/Bud og Hustad menighetsblad nr

330 Husbanken - en «massemorder» Av Sigurd Helseth Da 2. verdenskrig var slutt, rådde det stor boligmangel i Norge. Særlig var det tilfelle i store byer som Oslo og på de steder som var blitt hardt rammet av krigshandlingene, deriblant min barndoms by Molde. Bortsett fra de få som hadde penger fra gammelt av, var det lite velstand blant folk. Å få noe lån av betydning for dem som lite eller ingenting hadde, var nærmest en umulighet, til det hadde låneinstitusjonene bankkrisen i mellomkrigsårene for friskt i minne. Det ble sagt at for å få lån, måtte en nærmest bevise at en ikke hadde bruk for det, og mye sannhet var det i dette. Det sto klart for myndighetene at noe måtte gjøres for å få fart i boligbyggingen, og ved lov av 1946, ble Den Norske Stats Husbank opprettet. Denne banken skulle kunne gi lån på mer sosialt grunnlag til interesserte boligbyggere, relativt store lån med lang avdragstid og lav rente. Det var mange vanlige mennesker som da så muligheten for å skaffe seg egen bolig. Det var også en del arkitekter o.l. som spesialiserte seg på denne mer sosiale byggevirksomhet. I Molde kan jeg huske at bl.a. arkitekt Ivar Bjordal drev stort på dette området, og tilbød seg for en relativt rimelig godtgjørelse å stå for hele byggeprosessen, ordne med tegninger, tillatelser av forskjellig slag, lån, byggmestre m.m.. En viss egeninnsats måtte imidlertid til fra byggherrens side. 334

331 Kontanter til å sette i bygget var det svært mange som ikke hadde, og det ble da å skaffe egeninnsatsen tilveie i form av eget arbeide på huset, fortrinnsvis ved utgraving av tomta, graving av grøfter for vann og kloakk, støping av grunnmurer o.l.. Nå var det for de fleste noe lengre arbeidsdag den gang enn hva tilfellet er i dag, og ikke var det noe som hette lørdagsfri heller. Å arbeide på søndager var heller ikke helt ut akseptert den gang, iallfall ikke i tettbygde strøk. Det ble derfor stort sett å ta kveldene til hjelp. Så sto de der da utover kveldene med hakke og spade, kan jeg erindre, og grov i blåleira i skinnet fra en petromakslampe. Det var butikkbetjenter, kontorfolk av forskjellig slag, lærere, skreddere og andre som var uvant med hardt fysisk arbeide. «Dette kan da ikke gå bra», husker jeg min mor sa mange ganger og ristet på hodet. Og det gjorde det vel heller ikke for mange av dem. Jeg mener således å huske at det på den tiden ble påvist en sterk økning i Molde av hjertelidelser hos middelaldrende menn. Tar jeg ikke aldeles feil, kom det også noen spesialister fra Oslo til byen for å undersøke disse forholdene nærmere, uten at jeg er kjent med hvilken konklusjon de eventuelt kom frem til. På et møte i Trondheim mange år senere, der en av Husbankens direktører var til stede, kom jeg inn på disse sakene, og for riktig å sette det hele på spissen, karakteriserte jeg Husbanken som den største massemorder i landets historie. Som ventet, vakte denne uttalelsen adskillig bestyrtelse, ikke minst hos vedkommende husbankdirektør. Han må imidlertid ha tenkt seg om, for da møtet var slutt, kom han bort til meg og sa omtrent følgende: «Jeg tror faktisk du har rett. Jeg bestyrte Husbankens avdelingskontor i Kristiansund på den tiden, og jeg husker hvor påfallende mange lånetilsagn det var som ble gitt til mannen i huset, og der enken ble stående som låntaker etter at huset var ferdig.» 335

332 Olav Dahle til minne Av Bjørn Austigard Gardbrukar Olav Dahle døydde den 4. mars 2000 etter eit kort sjukeleie. Han var fødd 19. august 1908 og hadde på den måten opplevd mest heile 1900-talet på godt og vondt. Han var samfunnsengasjert og opplyst, og deltok aktivt i styr og stell i Hen kommune. I IOGT var han med frå ungdommen av til sin døyand dag. Før han kjøpte Steffagarden og vart gardbrukar på Hen i 1939, var han handelsbetjent i Isfjorden Handelsforening. Han tok førarkort alt i 1930 og køyrde sjukebåra med handelsforeninga sin bil alt i I åra var han fast ambulansesjåfør for helselaget, noko han har skrive om i ein humørfylt årsskriftsartikkel. Saman med kona Maren bygde han nye, tidsmessige hus på garden, og her voks det opp ein barneflokk på 5. Han var glad i bygda si, og han var interessert i folk og slekter. Med si breie livserfaring, praktiske innsikt og omgjengeleg vesen, vart han i vaksen alder mykje nytta som skjønsmann. Min første kontakt med Olav Dahle var gjennom lokalhistorisk innsamlingsarbeid i 1970-åra. Her var han ein nyttig mann å ha. Om det 336

333 var vadmålsstamper eller utløer, teglverk eller stadnamn, så sende han alltid svar attende. Visste han lite eller ingenting om eit emne, kom han med forslag om andre som kanskje kunne bidra med noko. Ja, det hende fleire gonger at han henta inn opplysningar frå andre, slik at Isfjorden skulle bli godt representert i undersøkingane eg heldt på med. Eg hadde han ofte som tilhøyrar når eg heldt kåseri ulike stader i Rauma kommune, og han kom gjerne med supplerande og underhaldande kommentarar etterpå. Slike tilhøyrarar skulle det ha vore fleire av! Etter litt overtaling kom han med sitt første bidrag til årsskriftet i 1986: «Isen på Isfjorden». Dette inspirerte han til å skrive meir, og til saman vart det 7 verdfulle bidrag som vil leve att etter han. Det var ein mannsalder av år mellom oss, men vi hadde kontakt som om vi var jamgamle. Siste gongen vi møttest, kom han med rullator. Føtene heldt på å svikte, men smilet var der, og tanken var klar til det siste. Det er slik eg vil minnast han! Olav Dahles artiklar i Sogelagets årsskrift: Isen på Isfjorden, 1986, s Litt om Stein i Isfjorden. Folk og forhold på dampskipsekspedisjonen 1987, s Orissa - det tyske dampskipet som stranda i Isfjorden 1920, 1989, s Frå ein annan generasjon. Litt om misjonær Lars Dahle, 1991, s Litt om Øvre Steinsetra og folket der, 1996, s Sjukebilkøyring i Hen , 1997, s Gammalt frå Isfjorden, 1998, s

334 Ny lokallitteratur Vestnes Sogelag. Årsskrift 1999, hefte nr. 3, Vestnes/Molde 1999, 117 s. ISBN Bak bogestelle - Langs bygdaveg. Glimt frå historia i Eikesdal - Eresfjord. Redigert av Arthur Heggem, Guri Myrvang og Per Einar Strand. Utg. av Eresfjord barne- og ungdomsskule. (Salar-serien nr 16) Eidsvåg s. ISBN Oddmunn Brunvoll: Kamp & strid. Om motorer og annen teknisk industri for maritimt miljø gjennom 100 år. Molde 1999, 190 s. ISBN Romsdalsmuseets årbok (Tema: Byggeskikk i Romsdal). Molde 1999, 247 s. ISBN Gammalt frå Fræna Molde 1999, 318 s. ISBN Lars Aarønæs: At man noe vil. Med Romsdal inn i det 21. århundre. Molde 1999,240 s. ISBN Aldo Keel: Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi Oslo 1999, 653 s. ISBN Terje Engås og Øvind Leren: Molde. Kristiansund 1999, 32 s. ISBN Werner S. Weiglhofer: The Summer of the Romsdal Alps. Glasgow 1999, 72 s. Jul i Romsdal. Utgjeve av Romsdal Ungdomssamlag. Molde 1999, 42 s. Molde, Molde som en sang. Moldesangboka. Red: Synnøve Ulleland Talsethagen, Ola Gjendem og Rolf Strand. Molde 2000, 96 s. ISBN Iver Otto Gjelstenli og Øvind Leren: Moldebilder. Molde 2000, 144 s. ISBN Iver Otto Gjelstenli og Øivind Leren: Portraits of Molde. Molde 2000, 144 s. ISBN Alf Johan Hustad og Per Bjørn Ellingseter: Furland Vestnes/Molde 2000, 110 s. Nordvesten. Medlemsblad for Nordre Bjørnsund Velforening. 14. årgang

335 Hustad kirke 125 år: Red. Henry Ståle Farstad. Elnesvågen 2000, 193 s. Tordis og Jo Ørjasæter: Nini Roll Anker. En kvinne i tiden. Oslo 2000, 390 s. ISBN Ola Hola: Folkeliv og tradisjon frå Nesset. Bind 1. Molde 2000, 416 s. ISBN Gunnar Talsethagen: Gatelangs i Molde. Bind 1, Foto: Paul Bjarne Nygard. Molde 2000, 144 s. ISBN Rolf Strand: Lær deg å elske de nære ting. Nasjonalforeningens helselag i Møre og Romsdal gjennom 100 år. Molde 2000, 184 s. ISBN Arne Ødegaard: Mikrobiologisk avdeling ved Fylkessjukehuset i Molde Molde s. ISBN ISSN x Arne Inge Torvik m.fl.: Om samferdsel i Møre og Romsdal. Møre og Romsdal Fylkesbåtar , Del II: Samfunn og ferdsel. Molde 2000,576 s. ISBN

336 Årsmelding 1999 Styret har i meldingsåret hatt følgende sammensetning: Bjørn Austigard, leder Dag Skamtein, nestleder Bjørg Sandøy, kasserer Kristin Storvik, sekretær Rolf Strand, styremedlem Vararepresentanter: Eivind Hasle, Aud Sæbjørnsen, Edmund Søvik Revisor: Konrad Moe Redaktører: Bjørn Austigard og Rolf Strand Valgkomite: Anne Marie Nauste Myhre, Anders Fegth og Gunnar Talsethagen Styret har hatt 3 styremøter. Bjørn Austigard og Bjørg Sandøy har vært medlemmer av styret i Margit og Morten Parelius minnefond. Parelius-seminaret ble avholdt i Gjestestova den 10. april. Temaet var utvandring. Forelesere var Rasmus Sunde fra Høgskolen i Sogndal og vår egen Rolf Strand. Elever fra musikklinja ved Molde videregående skole deltok med to utvandringssanger. Det var 49 deltakere. Sogelaget arrangerte lokalhistoriekvelder i Måndalen og på Vestnes. Begge kveldene ble gjennomført i samarbeid med Romsdalsmuseet og lokale krefter. På Vestnes representerte Per Bjørn Ellingseter og Fiksdal Mannskor stedet, mens Eivind Hasle fra styret hadde et innlegg om åndsvakeomsorg før og etter Hellandheimen. På kvelden i Måndalen var Eivind Vollset og Eirik Moen bidragsytere. Måndalen bygdekvinnelag var medarrangør. Salget av eldre årsskrift og bøker var tilfredsstillende. I håp om å redusere noe på boklageret, ble det arrangett billigsalg på en del årsskrift og bøker. Salget foregikk i Øvre veg 12, og til tross for uvanlig dårlig vær, ble salget godt. På Boktorget under Bjørnsonfestivalen i august hadde Sogelaget egen salgsstand på Torget. Aud Sæbjørnsen og Rolf Strand stod for salget og Jostein Sæbøe signerte sin nye bok «Litteraturen i Romsdal». Opplaget var på 500. Ved årets slutt er knapt halvparten solgt. 340

337 Arbeidet med nyutgivelse av «Syng som folk» (1985) er påbegynt, mens arbeidet med samleutgaven av Bull/Kraft/Owren har fått hvile. Høsten 1998 kom det ut en piratutgave av Olav Rekdal «Eventyr og segner. Folkeminne frå Romsdal» fra Salget ble stoppet av Olav Rekdals arvinger. Etterpå har Sogelaget inngått avtale med Rekdals arvinger v/marit Hoel om å kjøpe hele opplaget av piratutgivelsen. Ca 2/3 av opplaget på 1000 eksemplar er nå mottatt, og halvparten av dette igjen er solgt. Årsskriftet 1999 kom i november i et opplag på Årsskriftet ble på 337 sider, og det er det største i lagets historie. Trykkekostnadene ble derfor ca kr ,- høyere enn året for, men det ble bestemt at utsalgsprisen skulle være uforandret på kr 175,-. Årsskrift 1999 fikk god mottakelse i pressa, og salget har vært noe over et gjennomsnittsår. Som vanlig stilte styret og noen frivillige opp for å pakke og sende ut boka. Det er god tilgang på artikler til årsskriftet. I år 2000 har Sogelaget planlagt å gi ut første bind av «Gatelangs i Molde» av Gunnar Talsethagen. Til denne boka har Bjarne Nygård brukt høsten og vinteren til å gjennomfotografere byens gater. Arbeidet er gjort på Sogelagets regning. En slik samtidig fotografering av alle gater vil i ettertid bli et viktig dokument for byen. Bildematerialet skal arkiveres på Romsdalsmuseet. I 1999 hadde laget en netto tilvekst på 25 medlemmer. Regnskapet viser derimot en dobling av kontingentinnbetalingen fra året før. Ved årsskiftet et medlemstall på 945. Med dagens kontingent skulle det utgjøre vel kr ,-. Regnskapet viser derimot kr ,- i innbetalt kontingent. Dette skyldes at årsskrift 1998 kom seint slik at de fleste betalte kontingent 1999 på nyåret. Årsskrift 1999 kom til gjengjeld i november med den følge at en stor del av kontingenten for 2000 ble med i regnskapet for Driftsresultatet for meldingssåret er på kr ,-. Underskuddet i 1998 var kr ,-. En må ha forskyvninger i kontingentinnbetalingen i tankene når overskuddet i 1999 skal vurderes. Fra Møre og Romsdal fylkeskommune er det mottatt et tilkudd på kr ,- til drift, og fra Margit og Morten Parelius minnefond er det bevilget kr ,- til bokutgivelser. I meldingsåret har styret prioritert publiseringsarbeid og medlemsverving. Boksalget til medlemmene har stagnert, og det er vel ikke an- 341

338 net å vente så mye reklame som publikum blir utsatt for til daglig. Salget gjennom bokhandleme har derimot vist en økende tendens. Aud Sæbjørnsen representerte Romsdal Sogelag på Møre og Romsdal fylkeskonferanse om Tettsted-forum på Vestnes, og Bjørn Austigard deltok på Molde kommunes orientering om 2000-årsjubileet og om framtidige samarbeidsformer mellom lag og organisasjoner i kommunen. Styret vil takke alle som har arbeidet til Sogelagets beste i meldingsåret. Bjørn Austigard (leder), Dag Skarstein, Bjørg Sandøy, Rolf Strand, Kristin Storvik 342

339 Resultatregnskap Driftsinntekter og driftskostnader Salgsinntekter Medlemskontingent Tilskudd Sum driftsinntekter Varekostnader Lønnskostnader Andre driftskostnader Sum driftskostnader Driftsresultat Finansinntekter og finanskostnader Utbytte av grunnfondsbevis Renteinntekter Resultat av finansposter Årsresultat

340 Balanse pr Gjeld og egenkapital Eiendeler Omløpsmidler Kontanter, bank m.v. Grunnfondsbevis Debitorer Til gode MVA Varebeholdning Sum eiendeler Kortsiktig gjeld Leverandørgjeld Off. avgifter, skattetrekk m.m. Sum kortsiktig gjeld Egenkapital Egenkapital Årets resultat Sum egenkapital Note Sum gjeld og egenkapital Note 1. Grunnfondsbevis Navn G.f. kap. Sparebanken Møre Ant. Pålydende Verdi Molde, 31. desember januar 2000 Bjørg Sandøy, kasserer Revidert og funnet i orden, Molde, 6. februar 2000 Konrad Moe, revisor 344

Årønes hus, tun og eiere gjennom 200 år

Årønes hus, tun og eiere gjennom 200 år Årønes hus, tun og eiere gjennom 200 år Av Finn Gjerde Årønes er en forholdsvis ung gård. Den ble fradelt fra Indre Årø midt på 1600-tallet, og var vesentlig mindre enn både Årø og naboen i øst, Røbekk.

Detaljer

SÅ LENGE INGEN SER OSS ANDERS TOTLAND

SÅ LENGE INGEN SER OSS ANDERS TOTLAND SÅ LENGE INGEN SER OSS ANDERS TOTLAND DEL 1 1 Så lenge ingen såg meg, fekk eg vera i fred. Mamma likte ikkje at eg forstyrra når ho hadde besøk. Ho hysja og bad meg stikka av. Av og til kom det folk eg

Detaljer

Bygningene på Årønes fra 1783 og fremover.

Bygningene på Årønes fra 1783 og fremover. Bygningene Gardshistorie for Årønes Side 1 Bygningene på Årønes fra 1783 og fremover. Bygningene på Årønes har i mange år vært omfatta med stor interesse både fra lokalhistorikere og andre. Det skyldes

Detaljer

LIKNINGA OM DEN VERDIFULLE PERLA

LIKNINGA OM DEN VERDIFULLE PERLA LIKNINGA OM DEN VERDIFULLE PERLA TIL LEKSJONEN Fokus: Kjøpmannen og den verdifulle perla. Tekst: Matt 13.45 Likning Kjernepresentasjon MATERIELL: Plassering: Hylle for likningar Deler: Gulleske med kvitt

Detaljer

Jon Fosse. Olavs draumar. Forteljing

Jon Fosse. Olavs draumar. Forteljing Jon Fosse Olavs draumar Forteljing Det Norske Samlaget 2012 www.samlaget.no Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København 2012 ISBN 978-82-521-8123-4 Om denne boka Alida og Asle kom i Andvake til

Detaljer

Samarbeidsmeteorolog 2017: Kva tenkjer ungdomane i Vest-Telemark om eit felles ungdomsråd?

Samarbeidsmeteorolog 2017: Kva tenkjer ungdomane i Vest-Telemark om eit felles ungdomsråd? Samarbeidsmeteorolog 2017: Kva tenkjer ungdomane i Vest-Telemark om eit felles ungdomsråd? Gunhild Kvålseth 15.06.17 Innhald Innleiing... 3 Formålet med undersøkinga... 3 Status i dag... 3 Framgangsmåte...

Detaljer

3 Gjer setningane om til indirekte tale med verba i preteritum. Han fortalde: Ho bur på Cuba. Han fortalde at ho budde på Cuba.

3 Gjer setningane om til indirekte tale med verba i preteritum. Han fortalde: Ho bur på Cuba. Han fortalde at ho budde på Cuba. LEDDSETNINGAR 1 Gjer setningane om til forteljande leddsetningar. Carmen er kona hans. Luisa går på skule i byen. Leo er tolv år. Ålesund er ein fin by. Huset er raudt. Det snør i dag. Bilen er ny. Arne

Detaljer

NAMNET. Av Jon Fosse GUTEN JENTA

NAMNET. Av Jon Fosse GUTEN JENTA NAMNET Av Jon Fosse Handlinga følger eit ungt par som dreg heim til hennar foreldre. Jenta er høggravid og dei manglar bustad. Det er eit drama om kor vanskeleg det er å forstå kvarandre og om lengselen

Detaljer

Birger og bestefar på bytur til Stavanger

Birger og bestefar på bytur til Stavanger Birger og bestefar på bytur til Stavanger Denne dagen var heilt spesiell, for i dag skulle Birger få lov å bli med bestefar frå Hjelmeland der dei bur, til Stavanger, for å selja plommer på torget. Kvelden

Detaljer

OK, seier Hilde og låser.

OK, seier Hilde og låser. 4 Tor Arne, Mie og Markus skal i symjehallen medan Hilde og eg er på kunstutstillinga. Hilde stressar med å sjå etter at dei har fått alt med seg. Eg står og ventar. Eg merkar eg er utolmodig, eg kan ikkje

Detaljer

Tormod Haugland Straumen går Dikt FORLAGET OKTOBER 2012

Tormod Haugland Straumen går Dikt FORLAGET OKTOBER 2012 Tormod Haugland Straumen går Dikt FORLAGET OKTOBER 2012 Straumen går Vatnet kom som regn frå skyene det kom inn frå havet i tunge mørke skyer dei drog seg lågt inn over kysten og lét dropane falle det

Detaljer

Av 6.trinn ved Kuventræ skule. Lærar: Karina Otneim

Av 6.trinn ved Kuventræ skule. Lærar: Karina Otneim Av 6.trinn ved Kuventræ skule. Lærar: Karina Otneim DETTE LURER VI PÅ I år begynte vi nysgjerrigper-prosjektet heilt utan å vita kva vi ville forske på. Vi begynte med og gå rundt i skulegarden og i klasserommet

Detaljer

Jon Fosse. For seint. Libretto

Jon Fosse. For seint. Libretto Jon Fosse For seint Libretto Personar Eldre kvinne, kring seksti-sytti Middelaldrande kvinne, kring førti Mann, kring femti Fylgje Yngre kvinne, kring tretti Med takk til Du Wei 2 Ei seng fremst, godt

Detaljer

Set inn passande preposisjonar. Sjå biletet på førre side. Nokre må du kanskje bruke fleire gonger.

Set inn passande preposisjonar. Sjå biletet på førre side. Nokre må du kanskje bruke fleire gonger. PREPOSISJONAR 1 Set inn passande preposisjonar. Sjå biletet på førre side. Nokre må du kanskje bruke fleire gonger. Luisa går på skule i Ålesund. Skulen ligg midt i byen. Klasserommet ligg i tredje etasje

Detaljer

Minnebok. Minnebok NYNORSK

Minnebok. Minnebok NYNORSK Minnebok NYNORSK 1 Minnebok Dette vesle heftet er til dykk som har mista nokon de er glad i. Det handlar om livet og døden, og ein del om korleis vi kjenner det inni oss når nokon dør. Når vi er triste,

Detaljer

DRAUM OM HAUSTEN av Jon Fosse Scene for mann og kvinne. Manuset får du kjøpt på

DRAUM OM HAUSTEN av Jon Fosse Scene for mann og kvinne. Manuset får du kjøpt på DRAUM OM HAUSTEN av Jon Fosse Scene for mann og kvinne Manuset får du kjøpt på www.adlibris.com Vi møter en mann og en kvinne som forelsker seg i hverandre. De har møttes før, men ikke satt ord på sine

Detaljer

Birger og bestefar På bytur til Stavanger

Birger og bestefar På bytur til Stavanger Birger og bestefar På bytur til Stavanger Små skodespel laga for mellomtrinnet Forfattarar: Ola Skiftun og Sigrun Fister Omarbeidd til skodespel av Stavanger Sjøfartsmuseum Denne dagen var heilt spesiell,

Detaljer

Velkomen til. Dette heftet tilhøyrer:

Velkomen til. Dette heftet tilhøyrer: Velkomen til Dette heftet tilhøyrer: 1. samling: Kva er Bibelen? Skapinga. Babels tårn Forskaroppgåve 1 På denne samlinga har vi snakka om Bibelen. Det er ei gammal bok som har betydd mykje for mange.

Detaljer

Minnebok. Minnebok NYNORSK

Minnebok. Minnebok NYNORSK NYNORSK 1 Dette vesle heftet er til dykk som har mista nokon de er glad i. Det handlar om livet og døden, og ein del om korleis vi kjenner det inni oss når nokon dør. DETTE ER BOKA TIL Her kan de lime

Detaljer

2 Gjenta setningane. Begynn med adverbialet. Leo speler fotball. Kvar onsdag speler Leo fotball.

2 Gjenta setningane. Begynn med adverbialet. Leo speler fotball. Kvar onsdag speler Leo fotball. HEILSETNINGAR 2 Gjenta setningane. Begynn med adverbialet. Leo speler fotball. Kvar onsdag speler Leo fotball. Vi reiser til Cuba. Carmen les ei bok. Arne lagar middag. Luisa er på skulen. Det snør. I

Detaljer

Regnbogen Natur-og kulturbarnehage

Regnbogen Natur-og kulturbarnehage Regnbogen Natur-og kulturbarnehage Om å vera på - vår forståing av vaksenrolla i uterommet Kva vil det seie å vera ein deltakande/engasjert vaksen i ungane sitt læringsmiljø? - Her tenkjer vi at ungane

Detaljer

SEREMONIAR OG FESTAR I SAMBAND MED HUSBYGGING

SEREMONIAR OG FESTAR I SAMBAND MED HUSBYGGING Norsk etnologisk gransking Emne nr. 38 Mai 1953 SEREMONIAR OG FESTAR I SAMBAND MED HUSBYGGING Det har i eldre tid vore ymse seremoniar og festar i samband med husbygginga, og er slik ennå. Vi kjenner tolleg

Detaljer

Forslag. Har du nokon gong lurt på korfor det er så vanskeleg å velja, eller korfor me no og då vel å gjera ting me eigenleg ikkje vil?

Forslag. Har du nokon gong lurt på korfor det er så vanskeleg å velja, eller korfor me no og då vel å gjera ting me eigenleg ikkje vil? Introduksjon av økta Individuelt: Historie om drikkepress Individuelt: Øving med årsaksbilde Par: Hjernetransplantasjon Par: Øving med årsaksbilde Gjengen Ein ungdom som velgjer å drikka eller velgjer

Detaljer

Nokon kjem til å komme (utdrag)

Nokon kjem til å komme (utdrag) Jon Fosse (f. 1959) Nokon kjem til å komme (utdrag) I Nokon kjem til å komme av Jon Fosse møter vi et par som nettopp har kjøpt seg et hus på en bortgjemt plass. De flytter dit for å få tid alene sammen,

Detaljer

Jon Fosse. Kveldsvævd. Forteljing. Oslo

Jon Fosse. Kveldsvævd. Forteljing. Oslo Jon Fosse Kveldsvævd Forteljing Oslo 2014 Det Norske Samlaget www.samlaget.no Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København 2013 ISBN 978-82-521-8585-0 Om denne boka Kveldsvævd er ein frittståande

Detaljer

Veljer vi spesialskule, eller veljer spesialskulen oss?

Veljer vi spesialskule, eller veljer spesialskulen oss? Veljer vi spesialskule, eller veljer spesialskulen oss? Tekst: Olaug Nilssen, e-post: olaugnilssen@gmail.com Artikkelen ble først trykket i Morgenbladet 24.-30. august 2015 s.24 Når D, min son med autisme

Detaljer

JAMNE BØLGJER. også dei grøne greinene i jamn rørsle att og fram er som kjærasten min

JAMNE BØLGJER. også dei grøne greinene i jamn rørsle att og fram er som kjærasten min DET MØRKNAR SVEVNENS KJÆRLEIK JAMNE BØLGJER EIT FJELL I DAGEN eg står og ser på dei to hjortane og dei to hjortane står og ser på meg lenge står vi slik eg står urørleg hjortane står urørlege ikkje noko

Detaljer

Nasjonale prøver. Lesing 5. steget Eksempeloppgåve 2. Nynorsk

Nasjonale prøver. Lesing 5. steget Eksempeloppgåve 2. Nynorsk Nasjonale prøver Lesing 5. steget Eksempeloppgåve 2 Nynorsk Opp-ned musene av Roald ahl et var ein gong ein gamal mann på 87 år som heitte Laban. I heile sitt liv hadde han vore ein stille og roleg person.

Detaljer

Joakim Hunnes. Bøen. noveller

Joakim Hunnes. Bøen. noveller Joakim Hunnes Bøen noveller Preludium Alt er slik det plar vere, kvifor skulle noko vere annleis. Eg sit ved kjøkenvindauget og ser ut. Det snør, det har snødd i dagevis, eg har allereie vore ute og moka.

Detaljer

EN GLAD GUTT. Av Bjørnstjerne Bjørnsson. Øivind og bukken. Øivind mister bukken

EN GLAD GUTT. Av Bjørnstjerne Bjørnsson. Øivind og bukken. Øivind mister bukken EN GLAD GUTT Av Bjørnstjerne Bjørnsson Øivind og bukken Øivind mister bukken Øivind hette han, og gråt da han blev født. Men alt da han satt opreist på morens fang, lo han, og når de tendte lys om kvelden,

Detaljer

Frå dikt til teikneserie

Frå dikt til teikneserie Frå dikt til teikneserie Av Helga Slettebak, Marit Moen og Arne Skadal, Halbrend skule Prosjektet «Frå dikt til teikneserie» vart gjennomført på 6. trinn. Kombinasjonen av dei to sjangrane synest vi er

Detaljer

KOMPLEKS 9900225 Veksthuset Molde

KOMPLEKS 9900225 Veksthuset Molde KOMPLEKS 9900225 Veksthuset Molde Fylke: Møre og Romsdal Kommune: 1502/Molde Gårdsbruk/Villa Rusinstitusjon Foreslått vernekategori: Totalt antall bygg: 4 Bygningsoversikt, omfang vern Byggnr Byggnavn

Detaljer

SONGAR I MINNETEKST I MINNETALER I DØDSANNONSER

SONGAR I MINNETEKST I MINNETALER I DØDSANNONSER SONGAR I MINNETEKST I MINNETALER I DØDSANNONSER SONGAR ALLSONG Blott en dag Bred dina vida vingar Deg være ære Eg veit ei hamn Ein fin liten blome Han er oppstanden Han tek ikkje glansen av livet Hjemme

Detaljer

Vaffelhjarte Lena og eg i Knert-Mathilde

Vaffelhjarte Lena og eg i Knert-Mathilde Maria Parr Vaffelhjarte Lena og eg i Knert-Mathilde Illustrert av Bo Gaustad Det Norske Samlaget Oslo 2005 Det Norske Samlaget www.samlaget.no Tilrettelagt for ebok av eboknorden 2013 ISBN 978-82-521-8583-6

Detaljer

Ircere alle saman! Tusen takk for invitasjonen til å halde stemnetalen. Eg er både stolt og glad for at eg fekk. dette høve å kome hit.

Ircere alle saman! Tusen takk for invitasjonen til å halde stemnetalen. Eg er både stolt og glad for at eg fekk. dette høve å kome hit. her i dag. Ircere alle saman! Tusen takk for invitasjonen til å halde stemnetalen Eg er både stolt og glad for at eg fekk dette høve å kome hit. Hit til Vakre - Røneset - o den storslåtte Stortjorden -

Detaljer

SETNINGSLEDD... 2 Verbal... 2 Subjekt... 2 Objekt... 5 Indirekte objekt... 6 Predikativ... 8 Adverbial... 9

SETNINGSLEDD... 2 Verbal... 2 Subjekt... 2 Objekt... 5 Indirekte objekt... 6 Predikativ... 8 Adverbial... 9 SETNINGSLEDD... 2 Verbal... 2 Subjekt... 2 Objekt... 5 Indirekte objekt... 6 Predikativ... 8 Adverbial... 9 1 SETNINGSLEDD Verbal (V) Eit verbal fortel kva som skjer i ei setning. Verbalet er alltid laga

Detaljer

Info til barn og unge

Info til barn og unge Rein Design Har du vore utsett for seksuelle overgrep, eller kjenner du nokon som har vore det? Det er godt å snakke med nokon du kan stole på, og du treng ikkje sei kven du er. Vi vil hjelpe deg. Kontakt

Detaljer

Minnebok. Minnebok. for born NYNORSK

Minnebok. Minnebok. for born NYNORSK for born 1 NYNORSK Dette vesle heftet er til dykk som har mista nokon de er glad i. Det handlar om livet og døden, og ein del om korleis vi kjenner det inni oss når nokon døyr. DENNE BOKA TILHØYRER Her

Detaljer

Minnebok. Minnebok. for born NYNORSK

Minnebok. Minnebok. for born NYNORSK Minnebok for born 1 NYNORSK Minnebok Dette vesle heftet er til dykk som har mista nokon de er glad i. Det handlar om livet og døden, og ein del om korleis vi kjenner det inni oss når nokon døyr. Når vi

Detaljer

Vurdering av Hedalen mølle. I Sør Aurdal. Tilstand og forslag til utbedring.

Vurdering av Hedalen mølle. I Sør Aurdal. Tilstand og forslag til utbedring. Vurdering av Hedalen mølle I Sør Aurdal Tilstand og forslag til utbedring. Rapporten er utarbeida av bygningsvernrådgjevar ved Valdresmusea Odd Arne Rudi 1 Bakgrunn Det er stiftinga Bautahaugen Samlingar

Detaljer

FORBØN FOR BORGARLEG INNGÅTT EKTESKAP NYNORSK

FORBØN FOR BORGARLEG INNGÅTT EKTESKAP NYNORSK FORBØN FOR BORGARLEG INNGÅTT EKTESKAP NYNORSK INNHALD FORBØN FOR BORGARLEG INNGÅTT EKTESKAP... 2 1. MUSIKK MED EVENTUELL INNGANG... 2 2. SONG/SALME... 2 3. NÅDEHELSING/OPNINGSORD... 2 4. SKRIFTLESING...

Detaljer

Forslag. Har de nokon gong lurt på kva som gjer at ein fest nærast lever sitt eige liv, at du kan planlegga éin ting, men så skjer ein heilt annan?

Forslag. Har de nokon gong lurt på kva som gjer at ein fest nærast lever sitt eige liv, at du kan planlegga éin ting, men så skjer ein heilt annan? Introduksjon av økta Bildet: Klokka er 21.00, kva hender, kven er på bildet og kva er bra? Gruppe: Kva tenkte dei klokka 15.00? Fakta-ark med tilbakemeldingar Gruppe: Det er blitt seint og korleis kan

Detaljer

Elevundersøkinga 2016

Elevundersøkinga 2016 Utvalg År Prikket Sist oppdatert Undarheim skule (Høst 2016)_1 18.11.2016 Elevundersøkinga 2016 Symbolet (-) betyr at resultatet er skjult, se "Prikkeregler" i brukerveiledningen. Prikkeregler De som svarer

Detaljer

SONGAR I MINNETEKST I MINNETALER I DØDSANNONSER

SONGAR I MINNETEKST I MINNETALER I DØDSANNONSER SONGAR I MINNETEKST I MINNETALER I DØDSANNONSER SONGAR ALLSONG Blott en dag Bred dina vida vingar Deg være ære Eg veit ei hamn Ein fin liten blome Han er oppstanden Han tek ikkje glansen av livet Hjemme

Detaljer

Velkomen til minifolkehøgskule i Nordfjord

Velkomen til minifolkehøgskule i Nordfjord Velkomen til minifolkehøgskule i Nordfjord Kjære foreldre, føresette, søsken og vener! I 8 månader har de fått rapport etter rapport frå Nordfjordeleven dykkar. Om flotte fjelltoppar. Store bølgjer. Hav

Detaljer

2016 Det Norske Samlaget

2016 Det Norske Samlaget 2016 Det Norske Samlaget www.samlaget.no Omslag: Trine + Kim designstudio Skrift: Questa Epub-produksjon: Specialtrykkeriet Viborg A/S Isbn: 978-82-521-9388-6 Forfatta ren har mottatt støtte frå Det faglitterære

Detaljer

Molde Domkirke 2016. Konfirmasjonspreike

Molde Domkirke 2016. Konfirmasjonspreike Molde Domkirke 2016 Konfirmasjonspreike Så er altså dagen her. Den store dagen. Dagen eg trur mange av dykk har gleda seg til lenge. Og det er lov å kjenne litt sommarfuglar i magen og både glede og grue

Detaljer

Me har sett opp eit tankekart og mål for dei ulike intelligensane, dette heng som vedlegg.

Me har sett opp eit tankekart og mål for dei ulike intelligensane, dette heng som vedlegg. JANUAR 2015! Ja, i går vart friluftsåret 2015 erklært for opna og me er alle ved godt mot og har store forhåpningar om eit aktivt år. Det gjeld å ha store tankar og arbeida medvite for å gjennomføra dei.

Detaljer

Ein farleg klatretur. Tilrettelegging for norsk utgåve: Mette Eid Løvås Norsk omsetjing: Ivar Kimo

Ein farleg klatretur. Tilrettelegging for norsk utgåve: Mette Eid Løvås Norsk omsetjing: Ivar Kimo Ein farleg klatretur Døveskolernes Materialelaboratorium, 1994 2. udgave 1. oplag Forfatter: H. P. Rismark Illustrationer: Henrik Taarnby Thomsen Tilrettelægging, layout, dtp, repro og tryk: Døveskolernes

Detaljer

NOREG KAPITTEL 15 1 TANKEKART. Cappelen Damm AS NORSK START 8 10 / KAPITTELPRØVE 15 / 1

NOREG KAPITTEL 15 1 TANKEKART. Cappelen Damm AS NORSK START 8 10 / KAPITTELPRØVE 15 / 1 KAPITTEL 15 NOREG 1 TANKEKART Cappelen Damm AS NORSK START 8 10 / KAPITTELPRØVE 15 / 1 2 KVA BETYR ORDA? Langstrekt Arktis Antarktis Midnattssol Vêrmelding Cappelen Damm AS NORSK START 8 10 / KAPITTELPRØVE

Detaljer

2Tim 3:14-17 «Men bli du verande i det du har lært og er overtydd om. For du veit kven du har lært det av, 15 og heilt frå barndomen kjenner du Dei

2Tim 3:14-17 «Men bli du verande i det du har lært og er overtydd om. For du veit kven du har lært det av, 15 og heilt frå barndomen kjenner du Dei Mosby 17.01.2017 2Tim 3:14-17 «Men bli du verande i det du har lært og er overtydd om. For du veit kven du har lært det av, 15 og heilt frå barndomen kjenner du Dei heilage skriftene, som kan gjera deg

Detaljer

1982 Det Norske Samlaget Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København 2010 ISBN

1982 Det Norske Samlaget  Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København 2010 ISBN 1982 Det Norske Samlaget www.samlaget.no Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København 2010 ISBN 978-82-521-7686-5 Om denne boka Du som er slik ein språkekspert, sa eg. Det er noko eg har lurt på.

Detaljer

FORBØN. Forbøn ORDNING FOR. for borgarleg inngått ekteskap. 1 Preludium/Inngang. 2 Inngangsord. Anten A

FORBØN. Forbøn ORDNING FOR. for borgarleg inngått ekteskap. 1 Preludium/Inngang. 2 Inngangsord. Anten A FORBØN ORDNING FOR Forbøn for borgarleg inngått ekteskap Under handlinga kan det gjevast rom for medverknad av ulike slag. Det kan vera medverknad frå festfølgjet ved einskilde av dei liturgiske ledda,

Detaljer

BARNEVERNET. Til beste for barnet

BARNEVERNET. Til beste for barnet BARNEVERNET Til beste for barnet BARNEVERNET I NOREG Barnevernet skal gje barn, unge og familiar hjelp og støtte når det er vanskeleg heime, eller når barnet av andre grunnar har behov for hjelp frå barnevernet

Detaljer

Refleksjon og skriving

Refleksjon og skriving Refleksjon og skriving I denne delen skal vi øve oss på å skrive ein reflekterande tekst om eit av temaa i boka om «Bomulv». Teksten skal presenterast høgt for nokre andre elevar i klassen. 1 Å reflektere

Detaljer

Julebrev 2015 fra familien Jansen

Julebrev 2015 fra familien Jansen Julebrev 2015 fra familien Jansen Nok et år, ja to år faktisk, er gått unna. Hei venner og familie :) Hos oss har de siste 2 årene vært så stadig i endring og travel at vi ikke rakk å skrive noe julebrev

Detaljer

Det Norske Samlaget Omslag: Magnus Osnes. Tilrettelagd for ebok av BookPartnerMedia, København 2015 ISBN

Det Norske Samlaget Omslag: Magnus Osnes. Tilrettelagd for ebok av BookPartnerMedia, København 2015 ISBN Det Norske Samlaget 2015 www.samlaget.no Omslag: Magnus Osnes Tilrettelagd for ebok av BookPartnerMedia, København 2015 ISBN 978-82-521-8839-4 Fire av dikta i denne boka var representert i Galleri Volt,

Detaljer

Vågen, skulestad i 140 år

Vågen, skulestad i 140 år Vågen, skulestad i 140 år Av Sigmund Bøe Når den nye barneskulen i Vågen opnar i år, er det nett 140 år sidan den fyrste skulen kom i gong der i 1862. Ein ser soleis at Vågen har lange tradisjonar som

Detaljer

LOV 1950-12-08 nr 03: Lov om norsk riksborgarrett 1

LOV 1950-12-08 nr 03: Lov om norsk riksborgarrett 1 LOV 1950-12-08 nr 03: Lov om norsk riksborgarrett 1 -------------------------------------------------------------------------------- DATO: LOV-1950-12-08-3 OPPHEVET DEPARTEMENT: AID (Arbeids- og inkluderingsdepartementet)

Detaljer

Ordning for dåp Storsamling Nærbø 06.12.10

Ordning for dåp Storsamling Nærbø 06.12.10 Ordning for dåp Storsamling Nærbø 06.12.10 Velkomsthelsing. Leiar: Forsamlinga skal i dag ta imot dette barnet (bruk gjerne namnet). Vi gjer dette med glede og i bevissthet om det ansvaret dette legg på

Detaljer

ALF KJETIL WALGERMO KJÆRE SØSTER

ALF KJETIL WALGERMO KJÆRE SØSTER ALF KJETIL WALGERMO KJÆRE SØSTER AV ALF KJETIL WALGERMO Mitt bankande hjarte. Ungdomsroman. Cappelen Damm, 2011 Mor og far i himmelen. Illustrert barnebok. Cappelen Damm, 2009 Keegan og sjiraffen. Illustrert

Detaljer

NILS-ØIVIND HAAGENSEN. Er hun din? Roman FORLAGET OKTOBER 2016

NILS-ØIVIND HAAGENSEN. Er hun din? Roman FORLAGET OKTOBER 2016 NILS-ØIVIND HAAGENSEN Er hun din? Roman FORLAGET OKTOBER 2016 til Elvira 1 DEN VOKSNE MANNEN har hatt mye å tenke på i det siste. Så mye å tenke på at han ikke har orket å stå opp. Bare ligget i senga.

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Ser du det? Ved Odd Erling Vik Nordbrønd døveprest i Møre Anne Marie Sødal kateket i døvekirken Nordenfjelske distrikt

Ser du det? Ved Odd Erling Vik Nordbrønd døveprest i Møre Anne Marie Sødal kateket i døvekirken Nordenfjelske distrikt Ser du det? Hvordan jobbe med trosopplæring og bibelfortellinger med hovedvekt på det visuelle. Vi lever i en mer og mer visuell tid, og dette bør få konsekvenser for hvordan kirken kommuniserer med og

Detaljer

Informasjon frå Bore skule skuleåret Nr 6 - Mai. Denne gongen er det Afrika Zambia som me skal ha fokus på. * * *

Informasjon frå Bore skule skuleåret Nr 6 - Mai. Denne gongen er det Afrika Zambia som me skal ha fokus på. * * * Bore Nytt Informasjon frå Bore skule skuleåret 2016 2017 Nr 6 - Mai HEI! Ei enkel og vennleg helsing. No vil me i temaveka vår seia Hei til verden. Som dei fleste veit, så skiftar me verdsdel kvart år

Detaljer

DEN GODE HYRDEN. Det finst mange svar på spørsmålet, og svara våre avheng både av foreldrebileta våre og av erfaringane våre gjennom livet.

DEN GODE HYRDEN. Det finst mange svar på spørsmålet, og svara våre avheng både av foreldrebileta våre og av erfaringane våre gjennom livet. Preike Matt 18, 12-18 Molde Domkirke 5.s i treenigheitstida, 23.06.2013 DEN GODE HYRDEN Eg vil starte med å vise eit bilete i dag. Det er eit bilete som i ein eller annan variant heng i mange heimar og

Detaljer

Apg 9:11 «For sjå, han ber!»

Apg 9:11 «For sjå, han ber!» Mosby 18.01.2017 Luk 18:1-8 1 Han sa ei likning til dei om at dei alltid skulle be og ikkje trøytna. 2 I ein by var det ein domar som ikkje hadde frykt for Gud og ikkje tok omsyn til noko menneske. 3 Og

Detaljer

Forord Ein dag stod eg i stova til ein professor. Han drog fleire tjukke bøker ut av dei velfylte bokhyllene sine og viste meg svære avhandlingar; mange tettskrivne, innhaldsmetta, gjennomtenkte, djuptpløyande

Detaljer

Ei sann (Sand) historie

Ei sann (Sand) historie Ei sann (Sand) historie Mine oldeforeldre på Hustoft kjøpte garden der i 1881. Tollef var født i 1839 på Mæland i Ulladalen, flytta til Rød i Erfjord då foreldra kjøpte gard der i 1841. Oldemor, Inger

Detaljer

3 Set inn adjektiv eller adverb. Carmen er ei fin dame. Ho har alltid på seg fine klede og eit fint sjal. Ho syng fint også.

3 Set inn adjektiv eller adverb. Carmen er ei fin dame. Ho har alltid på seg fine klede og eit fint sjal. Ho syng fint også. ADVERB 1 Set inn adverb med motsett tyding. Luisa skriv pent. Leo skriv stygt. Maten luktar godt. Søpla luktar dårleg/vondt. Han spurde høfleg. Ho svarte uhøfleg. Leo gjekk seint. Luisa gjekk fort. Jentene

Detaljer

Bestefars klokke. Bestefars klokke tikkar i rommet snart vil ho slå ein time er omme

Bestefars klokke. Bestefars klokke tikkar i rommet snart vil ho slå ein time er omme Den største kjempa Ut over fjorden, ut mot havet der vest stima ei skute langs ein vestlandsfjord rak i ryggen, med eit fast grep om roret sette ei kjempe sjøbein der om bord Der stormar kasta saltråka

Detaljer

Neste månad vil me retta fokus mot høgtlesing og språkstimulerande aktivitetar, men dreg sjølvsagt fokus frå denne månaden med oss vidare.

Neste månad vil me retta fokus mot høgtlesing og språkstimulerande aktivitetar, men dreg sjølvsagt fokus frå denne månaden med oss vidare. Denne månaden har me på Marihøno hatt fokus på den frie leiken og leiken si betyding for barna si utvikling og høve til å danne gode venskap. I tillegg har me vaksne hatt fokus på trass og kva dette inneber

Detaljer

Kva vil det seie å vere buddhist?

Kva vil det seie å vere buddhist? KAPITTEL 2 Buddhismen 1 KORTTEKST Side 38 49 i grunnboka Kva vil det seie å vere buddhist? Ein verdsreligion som begynte i Nord-India Buddhismen begynte i Nord-India for nesten 2500 år sidan. På den tida

Detaljer

LITT OM KORLEIS SKULEFANA TIL AUSTRÅTT SKOLE VART TIL. Av Knut Osaland, lærar ved Austrått skole frå 1957, rektor frå 1965 til 1989.

LITT OM KORLEIS SKULEFANA TIL AUSTRÅTT SKOLE VART TIL. Av Knut Osaland, lærar ved Austrått skole frå 1957, rektor frå 1965 til 1989. LITT OM KORLEIS SKULEFANA TIL AUSTRÅTT SKOLE VART TIL. Av Knut Osaland, lærar ved Austrått skole frå 1957, rektor frå 1965 til 1989. Ut på hausten 2001 kontakta professor Røyne Kyllingstad meg. Han arbeidde

Detaljer

Forslag. Her er to bilde av gutar og jenter som har det fint saman.

Forslag. Her er to bilde av gutar og jenter som har det fint saman. Introduksjon av økta Bilda: er dei vener, kva er bra og korleis er det forskjellar? Fakta-ark med tilbakemeldingar Gruppe: Kan alkohol styrkja og svekkja venskap? Gruppe: Kva gjer me for at det skal halda

Detaljer

Månadsbrev for Rosa september 2014

Månadsbrev for Rosa september 2014 Månadsbrev for Rosa september 2014 Oppsummering/ evaluering av september Språkutvikling Omsorg Ser at borna no stort sett er trygge både på rutinane, dei andre barna og dei vaksne på avdelinga. Dette fører

Detaljer

2 Inngangsord. 1 Preludium/Inngang. ORDNING FOR Vigsel. Anten A. L I namnet åt Faderen og Sonen og Den Heilage Ande. Eller B

2 Inngangsord. 1 Preludium/Inngang. ORDNING FOR Vigsel. Anten A. L I namnet åt Faderen og Sonen og Den Heilage Ande. Eller B ORDNING FOR Vigsel Under handlinga kan det gjevast rom for medverknad av ulike slag. Det kan vera medverknad frå bryllaupsfølgjet ved einskilde av dei liturgiske ledda, og det kan vera tillegg til handlinga

Detaljer

Byggnr Byggnavn Oppført Verneklasse Omfang GAB nr Gnr/Bnr

Byggnr Byggnavn Oppført Verneklasse Omfang GAB nr Gnr/Bnr KOMPLEKS 9900225 Veksthuset Molde Fylke: Kommune: Foreslått vernekategori: Totalt antall bygg: 4 Møre og Romsdal 1502/Molde Gårdsbruk Rusinstitusjon Bygningsoversikt, omfang vern Byggnr Byggnavn Oppført

Detaljer

Regnet sit som glanspapir på hender og føter Vinden ser det eg ikkje ser Han som smiler under vindauget. Eg rissar ikkje namn

Regnet sit som glanspapir på hender og føter Vinden ser det eg ikkje ser Han som smiler under vindauget. Eg rissar ikkje namn Dans meg Lat meg sjå deg utan andlet, lat meg gå med deg i skogen utan klede. Vis meg dit du aldri før har vore, sei meg det du aldri før har tenkt. Våg meg utan sko og utan pust. Dans meg dit du vil Hudsong

Detaljer

ÅRSMELDING. for Rasdalen grendalag 2008/2009

ÅRSMELDING. for Rasdalen grendalag 2008/2009 ÅRSMELDING for Rasdalen grendalag 2008/2009 Innleiing Årsmøtet for 2007/08 vart avvikla i grendahuset 20.03.08. På dette årsmøtet vart det vedteke at det sitjande styret skulle halda fram i eitt år til.

Detaljer

Det æ 'kji so lett å gjera eit valg når alt æ på salg Dialektundersøking

Det æ 'kji so lett å gjera eit valg når alt æ på salg Dialektundersøking Det æ 'kji so lett å gjera eit valg når alt æ på salg Dialektundersøking Mål: Elevane skal kjenne til utbreiinga av hallingmålet i nærmiljøet. Dei skal vita noko om korleis hallingmålet har utvikla seg

Detaljer

Den gode gjetaren. Lukas 15:1-7

Den gode gjetaren. Lukas 15:1-7 Den gode gjetaren Lukas 15:1-7 Bakgrunn I denne forteljinga formidlar du noko om kva ei likning er. Difor er delen om gullboksen relativt lang. Det å snakke om dei ulike filtstykka som ligg i boksen, er

Detaljer

Brannsår, rus eller friheit?

Brannsår, rus eller friheit? Brannsår, rus eller friheit? Eg la hendene bak ryggen og kneip meg sjølv i armen. Eg hadde førebudd meg på dette. Førebudd meg for den vonde heksa. Ho sat der, i sofaen, rusa. Alt var gitt opp, og no var

Detaljer

Nasjonale prøver. Lesing på norsk 5. trinn Eksempeloppgåve. Nynorsk

Nasjonale prøver. Lesing på norsk 5. trinn Eksempeloppgåve. Nynorsk Nasjonale prøver Lesing på norsk 5. trinn Eksempeloppgåve Nynorsk Lundefuglnettene av ruce McMillan Kvart år får den islandske øya Heimaøy besøk av svartkvite fuglar med oransjefarga nebb som kjem for

Detaljer

VELSIGNING AV HUS OG HEIM

VELSIGNING AV HUS OG HEIM KR 15.4/12 VELSIGNING AV HUS OG HEIM 1 Denne liturgien kan brukast når folk bed presten eller ein annan kyrkjeleg medarbeidar om å koma og velsigna den nye heimen deira. 2 Dersom presten blir beden om

Detaljer

TEIKNSETJING... 2 Punktum... 2 Spørjeteikn... 2 Utropsteikn... 3 Kolon... 3 Hermeteikn... 3 Komma... 5

TEIKNSETJING... 2 Punktum... 2 Spørjeteikn... 2 Utropsteikn... 3 Kolon... 3 Hermeteikn... 3 Komma... 5 TEIKNSETJING... 2 Punktum... 2 Spørjeteikn... 2 Utropsteikn... 3 Kolon... 3 Hermeteikn... 3 Komma... 5 1 TEIKNSETJING Punktum (.) Vi bruker punktum for å lage pausar i teksta. Mellom to punktum må det

Detaljer

Fransk Spansk Tysk Andre fs. I alt Østfold 13,1 % 30,2 % 27,0 % -

Fransk Spansk Tysk Andre fs. I alt Østfold 13,1 % 30,2 % 27,0 % - Framandspråk i ungdomsskulen: Er fransk i fare? Nasjonalt senter for framandspråk i opplæringa Notat 1/2014 1 Utdanningsdirektoratet har publisert elevtal frå ungdomsskulen for skuleåret 2013 2014, sjå

Detaljer

12/2011 NOTAT. Hallgerd Conradi og Kåre Heggen

12/2011 NOTAT. Hallgerd Conradi og Kåre Heggen 12/11 NOTAT Hallgerd Conradi og Kåre Heggen dei nye studentane på barnevernspedagog- og sosionomstudiet 11 Forord Institutt for sosialfag fekk eit ekstra stort kull med nye studentar på studia i barnevernspedagogikk

Detaljer

EVANGELIE-BØKENE Av Idun og Ingrid

EVANGELIE-BØKENE Av Idun og Ingrid EVANGELIE-BØKENE Av Idun og Ingrid Matteus: Tid: Tidleg på 60-talet e.kr. Forfattar: Apostelen Matteus. Adressat: Jødar. Markus: Tid: En gang på 60- talet e.kr. Forfattar: Johannes Markus Adressat: Romarar

Detaljer

ÅRETS NYSGJERRIGPER 2017

ÅRETS NYSGJERRIGPER 2017 ÅRETS NYSGJERRIGPER 2017 Kva er det som gjer at lærarane ikkje er like strenge? 7.klasse ved Solund barne- og ungdomskule Dei fleste elevar tenker vel på at den og den læraren er streng, og den læraren

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite

Detaljer

Når sjøhesten sviktar. KPI-Notat 4/2006. Av Anne-Sofie Egset, rådgjevar KPI, Helse Midt-Norge

Når sjøhesten sviktar. KPI-Notat 4/2006. Av Anne-Sofie Egset, rådgjevar KPI, Helse Midt-Norge KPI-Notat 4/2006 Når sjøhesten sviktar Av Anne-Sofie Egset, rådgjevar KPI, Helse Midt-Norge En notatserie fra Kompetansesenter for pasientinformasjon og pasientopplæring Side 1 Sjøhesten (eller hippocampus)

Detaljer

SJØPOSTEN OKTOBER Hei!

SJØPOSTEN OKTOBER Hei! SJØPOSTEN OKTOBER 2012 Hei! Nå er me alt kome til oktober månad og me kan merke at hausten er her. Mange ulike ver typar gjere at barna får mange ulike opplevingar med ver og vind på godt og vondt. Haglbyer

Detaljer

MEDLEMSINFO. august 2009

MEDLEMSINFO. august 2009 MEDLEMSINFO august 2009 No er ferien over! Sidan siste medlemsinfo har vi slett ikkje hatt ferie. Denne sommaren har vore veldig aktiv. Tusen takk til alle dokke som har stått på i sommar!! Det har vore

Detaljer

INFORMASJONSHEFTE OM Flatdal barnehage

INFORMASJONSHEFTE OM Flatdal barnehage INFORMASJONSHEFTE OM Flatdal barnehage Seljord kommune Adresse: Flatdalsvegen 1139, 3841 Flatdal Telefon: 350 51365 E-post: heddeli.barnehage@seljord.kommune.no Styrar: Kristin Gaarder Opningstid: Måndag

Detaljer

Minner fra Mariholtet

Minner fra Mariholtet Her sees fjøset, låven, kjelleren og bikubene på Mari holtet. Bildet er tatt siste våren familien Stang bodde på Mari holtet. Den lange skogkledte åsen i bakgrunnen er Lørenskog, altså på andre siden av

Detaljer

Olaug Nilssen. Få meg på, for faen. Roman

Olaug Nilssen. Få meg på, for faen. Roman Olaug Nilssen Få meg på, for faen Roman 2005 Det Norske Samlaget www.samlaget.no Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København 2012 ISBN 978-82-521-8231-6 Om denne boka Ein humorstisk roman om trongen

Detaljer

Undervisningsopplegg for filmen VEGAS

Undervisningsopplegg for filmen VEGAS Undervisningsopplegg for filmen VEGAS Samandrag og stikkord om filmen Det er seinsommar i Bergen. Thomas må flytte til gråsonen, ein omplasseringsheim for unge, som av ulike grunnar ikkje har nokon stad

Detaljer

Norsk etnologisk gransking Bygdøy, august 1963 HEIMANFYLGJE OG BRYLLAUPSGÅVER

Norsk etnologisk gransking Bygdøy, august 1963 HEIMANFYLGJE OG BRYLLAUPSGÅVER Norsk etnologisk gransking Bygdøy, august 1963 Emne nr. 95 HEIMANFYLGJE OG BRYLLAUPSGÅVER 1. Kva slag ord brukar dei i Dykkar bygd for heimanfylgje; brukar dei også orda medgift og utstyr, og tyder desse

Detaljer

Korleis stimulera til ein god språkutvikling hjå barn?

Korleis stimulera til ein god språkutvikling hjå barn? Korleis stimulera til ein god språkutvikling hjå barn? Gode tips og idear, til alle oss som er saman med barn. Korleis stimulera til eit godt talespråk? Bruk språket Snakk med barnet. Snakk tydeleg Bruk

Detaljer