Fortellinger fra livet

Transkript

1

2 Stephen Grosz Fortellinger fra livet Hvordan vi mister og finner oss selv Oversatt av Agnete Øye Forlaget Press GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

3 Fortellinger fra livet Originaltittel: The Examined Life Copyright Stephen Grosz 2013 Norsk utgave: Forlaget Press utgave, 1. opplag Omslagsdesign og -foto: Are Kleivan Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige ISBN Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

4 Innhold Forord 9 Begynnelser Om å bli besatt av en historie som ikke kan fortelles 13 Om latter 22 Hvordan ros kan føre til tap av selvtillit 28 Smertens gave 32 Et sikkert hus 36 Om å lyve Om hemmeligheter 45 Om ikke å være et par 49 Trang til uvitenhet 59 Om nærhet 66 Medaljens bakside 70 Kjærlighet Hjemme 75 Hvordan paranoia kan lindre smerte og forhindre en katastrofe 82 Om å finne tilbake til tapte følelser 86 Hvorfor foreldre misunner barna sine 90 Om å ville ha det umulige GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

5 Om hat 98 Hvordan elskovssyke fortrenger kjærlighet 105 Forandring Hvordan frykten for å miste noe kan føre til at vi mister alt 115 Hvordan negativitet hindrer oss i å gi etter for kjærlighet 119 Om å miste lommeboken 123 En forandring i familien 129 Hvorfor vi snubler fra krise til krise 134 Om å være kjedelig 138 Om å sørge over fremtiden 143 Hvordan sinne kan beskytte oss mot sorg 149 Om å være pasient 157 Å reise tilbake 168 Om å tåle døden 177 Å gi slipp Gjennom tausheten 187 Om avslutning 193 Om å våkne fra en drøm 197 Kilder og henvisninger 201 Takk GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

6 Forord De siste tjuefem årene har jeg arbeidet som psykoanalytiker. Jeg har behandlet pasienter på psykiatriske sykehus, i psykoterapi og ved rettspsykiatriske klinikker, på barne- og ungdomsavdelinger og i privat praksis. Jeg har tatt imot barn, ungdommer og voksne til konsultasjoner etter henvisning fra helsevesenet og i ukentlige psykoterapitimer. Størstedelen av arbeidet mitt har imidlertid dreid seg om psykoanalyse med voksne pasienter timer av femti minutters varighet med én person, fire eller fem ganger i uken over flere år. Jeg har tilbrakt mer enn timer sammen med pasienter. Innholdet i dette arbeidet er innholdet i denne boken. Det som står her, er fortellinger hentet fra min daglige praksis. Disse historiene er sanne, men jeg har endret alle detaljer som kan identifisere dem de handler om, for å beskytte den enkeltes privatliv. Før eller siden har de fleste av oss følt oss hemmet av ting vi oppdager at vi tenker eller gjør, at vi sitter fast i våre egne impulser eller tåpelige valg, er fanget i en følelse av sorg eller frykt, innestengt i vår egen historie. Vi føler oss ute av stand til å bevege oss fremover, men tror like fullt at det må finnes en utvei. «Jeg vil forandre meg, men ikke hvis det innebærer forandring,» sa en pasient en gang i all uskyldighet. Fordi arbeidet mitt dreier seg om å hjelpe folk med å forandre seg, handler denne boken om forandring. Og fordi forandring og tap er GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

7 Fortellinger fra livet dypt forbundet med hverandre det finnes ingen forandring uten tap er tap et gjennomgangstema i denne boken. Filosofen Simone Weil beskriver hvordan to fanger i tilstøtende celler over svært lang tid lærer å snakke med hverandre ved å banke i veggen. «Veggen er det som skiller dem, men den er også deres kommunikasjonsmiddel,» skriver hun. «Enhver adskillelse er en forbindelse.» Denne boken handler om den veggen. Den handler om vår trang til å snakke, forstå og bli forstått. Den handler også om å lytte til hverandre, ikke bare til ordene, men til pausene. Det jeg beskriver her, er ingen magisk prosess. Det er noe som er en del av vårt daglige liv vi banker, vi lytter GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

8 [start del] Begynnelser GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

9 Om latter Første arbeidsdagdag etter påskeferien det var varmt, lyst. Jeg satte vinduene på konsultasjonsrommet på gløtt og gikk ut for å hente formiddagens siste pasient. Lily reiste seg så fort hun hørte meg. «For en lettelse det er å være her igjen,» sa hun. «Det var helt sprøtt hjemme.» Lily hadde nettopp kommet tilbake fra en tur til New York for å besøke foreldrene sammen med sin ni måneder gamle datter, Alice. Flyturen fra London hadde vært fryktelig. Etter å ha tråklet seg gjennom lufthavnen i New York sammen med Alice og all bagasjen møtte hun moren på fortauet utenfor. «Hun ga meg en klem på den måten hun alltid gjør,» sa Lili. «Hun lukker øynene og klapper meg på ryggen som om jeg hadde lus.» Moren åpnet bildøren, og Monty, den siklende, store golden retrieveren hennes, bykset ut. «Han presser snuten inn i buksene mine, og det er jo litt pinlig. Og så begynner jeg å lure på hvorfor hun har tatt med seg en hund til flyplassen, de har jo ikke akkurat stasjonsvogn. Så sier mamma: Jeg tenkte dette var en fin anledning til å la dem bli kjent med hverandre. Og dermed sitter Alice i barnesetet i baksetet, jeg ved siden av henne, og Monty foran hos sjåføren.» Ingen av foreldrene til Lily viste særlig stor interesse for livet hennes i løpet av besøket. De lot de to fjernsynsapparatene stå på og spiste måltidene sammentrengt rundt kjøkkenøya. Faren spiste ofte med laptopen åpen ved siden av tallerkenen GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

10 Begynnelser «Den siste kvelden, etter tre glass vin, forteller jeg mamma og pappa at jeg skal sende dem tusen bilder av Alice så fort jeg kommer tilbake til London. Det er nemlig fotografier i hvert eneste rom i huset. Det står en hel armada av bilder på flygelet, men det finnes ikke et eneste bilde av deres første barnebarn noe sted. Og så sier mamma: Du store min, har du ikke sett det? Det er jo yndlingsbildet mitt! Så går hun inn på soverommet, romsterer i kommoden og trekker frem et bilde av Alice. Hun smiler og sier: Åhh, som jeg elsker det bildet. Og så sier jeg: Åhh, jeg elsker det også. Men egentlig tenker jeg: Hva i helvete? Tror hun jeg har røntgenblikk?» Jeg kvalte en latter. Lily tidde et øyeblikk. «Den siste natten jeg var der, hadde jeg en merkelig drøm. Det var egentlig et mareritt. Det som skjedde, var skremmende, men jeg følte meg ikke redd.» I drømmen befant Lily seg i en gruppe mennesker som stod ved en innsjø. Hun så en liten jente svømme ut til en flåte jenta strevde, men kom frem og greide å trekke seg opp. Så kom det et lynglimt og et tordenskrall. Jenta var i fare, men ingen brydde seg hvor var moren til den lille jenta, hvor var faren? Lily ba foreldrene sine om å passe på Alice og svømte ut til jenta. Innsjøen var svart med krappe bølger, det var et slit å holde jentas hode over vann. Da de kom inn til stranden, bar Lily jenta opp av vannet og oppdaget at foreldrene hennes sto der alene Alice var ikke å se. Lily var sikker på at den siste delen Alice var ikke å se måtte handle om det bortgjemte fotografiet. Men hva med alt det andre? «Minner drømmen deg om noe?» spurte jeg. Den minnet henne om innsjøen like ved kostskolen hun GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

11 Fortellinger fra livet hadde gått på. Hver høst ble et par av de nye elevene kastet i sjøen av en av de eldre guttene. De plukket gjerne ut de mest kjepphøye guttene og de peneste jentene. Og i disse første ukene på kostskolen da hun hadde slik hjemlengsel var hun nesten glad for å være blant de utvalgte. I ukene som fulgte, ble hun oppsøkt av noen av de eldre jentene på internathuset. De ertet henne om sex og prøvde å overtale henne til å gå inn på rommet til en av de eldre guttene. Lily var fjorten og hadde aldri kysset en gutt. En kveld etter middag tok en av de eldre jentene henne med inn på toalettet og lærte henne hvordan hun skulle kaste opp ved å stikke fingrene i halsen. «Det er akkurat som å suge en fyr, bare gap opp og kjør den inn,» sa jenta. Internatskolen ble mer og mer overveldende. Lily trøstet seg med at hun var oppvakt og kom til å greie seg fint, at hun om et år eller to kom til å få seg kjæreste, forelske seg alt kom til å gå bra. Men det gikk ikke slik. Lily hadde problemer med å spise og sove. Hun skulket aldri en time, men hun følte seg stadig mer frenetisk. «Jeg ble ikke deprimert; jeg fortsatte bare fortere og fortere. Hjulene var i ferd med å falle av jeg greide ikke å holde hodet over vannet.» «Så jenta i drømmen er altså deg,» sa jeg. «Men hvis det er meg, hvordan skal jeg da kunne passe på Alice?» «Kanskje det er dét drømmen handler om.» Lily innrømmet at hun hadde syntes det var vanskelig å konsentrere seg om Alice mens hun var hos foreldrene. I løpet av oppholdet hadde hun gått bakover hun hadde følt seg mindre og mindre som sitt voksne jeg, mindre og mindre som GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

12 Begynnelser den moren hun faktisk var. «Det var nesten som når kidnappingsofferet glemmer verden utenfor og begynner å tenke som kidnapperen, hvis du skjønner? Stockholmsyndromet.» Det forekom meg at Lily omdannet besøket hos foreldrene til en rekke komiske opptrinn. Ved hver korsvei i fortellingen, akkurat idet jeg forventet at hun skulle si at hun følte seg såret eller sint, fikk jeg en kjapp replikk, en punchline, en fulltreffer «som om jeg har lus»; «tror hun jeg har røntgenblikk?» Fra fortauet utenfor kom det gjennom det åpne vinduet lyder av barn som ropte og lo på vei til en lekeplass i nærheten. Mens Lily og jeg ventet på at barna skulle passere, grep jeg meg i å tenke på ordet «punchline», «fulltreffer» det er så utilslørt voldsomt. Hadde det opphav i marionettdukkene Punch og Judy? Noen måneder tidligere, like før jul, hadde en av forretningene i nabolaget leid inn en Punch og Judy-forestilling. Jeg sto sammen med barna mine og så på forestillingen: Judy gikk ut og lot Punch bli igjen hjemme for å passe barnet. Som vanlig glemte den rotete Punch hele ungen, satte seg på den, ja, bet til og med ungen etter hvert. Judy kom tilbake, kjeppen kom frem, og det ble tid for juling. Jeg var iskald og ville hjem; barna var hypnotisert. Vi ble der til forestillingen var ferdig. «Et av problemene med vitsingen din er at vi kan føle at vi har snakket om noe som uroer deg ankomsten til flyplassen, at bildet av Alice ble oppbevart i kommoden og vi har snakket om det, men vi har egentlig ikke forholdt oss til det,» sa jeg. «Hvis jeg ikke lo av det de driver med, ville jeg ha vært sint nesten hele tiden.» «Vitsene dine er aggressive, du får hevnet deg, og du føler deg litt bedre. Humoren din ser ut til å virke; du har det litt GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

13 Fortellinger fra livet mindre vondt etterpå. Men det virker også som om du mister tilskyndelsen til å ville forstå situasjonen bedre.» «Vitsene virker avvæpnende på sinnet mitt, men de avvæpner det så mye at jeg rett og slett godtar oppførselen til foreldrene mine. Jeg slutter å tenke over den.» «Akkurat,» sa jeg. Lily tidde, og så sa hun at hun ikke var så sikker på det. Hun tenkte faktisk over forholdet til foreldrene det var et mareritt. Men det var ingenting å gjøre med det. Ordet mareritt minnet meg om drømmen hennes. Jeg sa at jeg var slått av det hun hadde sagt like før hun beskrev den «det var et mareritt, det som skjedde var skremmende, men jeg følte meg ikke redd.» «Meningen med drømmen var kanskje at du skulle forsikre deg selv om at du kan befinne deg i et mareritt og likevel ikke kjenne det,» sa jeg. «Ikke bare holde hodet over vannet, men bedøve deg mot dine foreldres mangel på oppmerksomhet.» «Kan du forestille deg hva som ville ha skjedd hvis jeg ikke bedøvet meg selv?» spurte hun. «Hvis foreldrene mine visste hva jeg tenkte, ville det bety slutten på det som er igjen av forholdet oss imellom. Jeg evner ikke å snakke med dem om det som bekymrer meg. Det kom til å bli helt feil. Mamma ville benekte at hun gjorde noe som helst aggressivt Men vennen, det er jo bare et bilde, ville hun si.» Hun ble matt i stemmen. «Det funker, doktor Grosz det funker.» Tidlig i psykoanalysen hadde jeg lagt merke til at Lilys stemme gikk opp mot slutten av setningene, selv når hun ikke stilte et spørsmål. Dette tonefallet presset meg til å si noe. Det skyldtes at min taushet gjorde henne ille til mote, kom vi nå GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

14 Begynnelser frem til. Hun ville at jeg skulle si noe, så hun kunne høre på stemmen min om jeg var enig med henne eller ikke. Jeg sa til Lily at jeg trodde hun ville ha meg til å le av lignende årsaker. Latteren min betydde at vi var på linje at vi var de snille og foreldrene hennes de slemme. Min latter frikjente henne for skyld hun trengte ikke å ha dårlig samvittighet for at hun gjorde narr av foreldrene sine. Hun sa at det var en lettelse når jeg lo, og så tidde hun. En stund sa ingen av oss noe. Etter hvert antok jeg at Lily hadde sett på armbåndsuret og funnet ut at hun skulle gi seg for dagen, ettersom det bare var noen minutter igjen. Det føltes som om hun allerede hadde forlatt rommet. Og så sa hun: «Jeg kom til å huske sammenbruddet jeg hadde på kostskolen, det å ringe hjem midt på natten fra en telefonkiosk bak internathuset mens insektene summet rundt lysrøret. Jeg gråt hysterisk: «Vær så snill, kan jeg ikke få komme hjem, vær så snill, kan jeg ikke få komme hjem?» og fikk høre: «Nei, du kan ikke komme hjem.» Så tvang jeg meg til å bli, mens ting bare ble verre og verre. Men noe hadde forandret seg i meg. Sammenbruddet var som en fyrkjele, og det som brant opp, var all tro på mine egne følelser.» Mens jeg lyttet til erindringen hennes, hørte jeg også drømmen: Jenta var i fare, men ingen brydde seg hvor var moren til den lille jenta, hvor var faren? Hun fortsatte: «Selv nå er det veldig vanskelig for meg å stole på mine egne følelser. Men når du ler, betyr det at du tror på mine følelser, på min virkelighet. Når du ler, vet jeg at du ser ting på nøyaktig samme måte som jeg at du ikke ville ha sagt nei, at du ville ha latt meg komme hjem.» GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

15 [start del] Om å lyve GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

16 Om hemmeligheter Brevet fra legen beskriver ham som en mann med sykelig trang til å lyve om jeg kunne gi en vurdering, eventuelt ta ham inn til psykoterapi? Philip kom til samtale i april for noen år siden. Legen hans hadde bestemt seg for å henvise ham etter å ha støtt på Philips kone i en lokal bokhandel. Hun hadde tatt ham i hånden og blunket bort tårene. Hun lurte på om de kanskje kunne snakke om de behandlingsmulighetene som gjensto for Philips lungekreft? I løpet av den første timen listet Philip (som var frisk som en fisk, akkurat slik fastlegen hadde fortalt meg) opp noen av løgnene han hadde fortalt i det siste. Ved en pengeinnsamling på skolen hadde han sagt til datterens musikklærer at han var sønn av en berømt komponist en mann som var viden kjent for å være ugift og homofil. Like før hadde han sagt til svigerfaren, som var sportsjournalist, at han i sin tid var blitt plukket ut som reserve til det britiske bueskytterlandslaget. Den første løgnen han husket å ha fortalt, var til en klassekamerat. Da Philip var elleve eller tolv år, hadde han insistert på at han var blitt rekruttert til spionopplæring av MI5. Han beskrev rektors irettesettelse: «Men for Guds skyld hvis du først skal lyve, får du i det minste finne på noe bedre.» Rektor hadde rett, Philip var en elendig løgner. Hver løgn syntes å være skreddersydd for å gjøre tilhøreren stum av GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

17 Fortellinger fra livet beundring, men de var samtidig meningsløse overdrivelser hemningsløst risikable. «Det virker ikke som om det plager deg at folk vil tro du lyver,» sa jeg. Han trakk på skuldrene. Han fortalte at tilhørerne sjelden utfordret ham. Kona konfronterte ham ikke med den mirakuløse helbredelsen, akkurat som hun etter alt å dømme hadde tatt beskjeden om at han hadde kreft, for god fisk. Andre, som svigerfaren, var ganske sikkert mer skeptiske, men heller ikke de sa noe. Da jeg spurte om hvordan løgnene påvirket karrieren han jobbet som fjernsynsprodusent sa han at alle i bransjen løy: «Det er en del av fagkunnskapen.» Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke Philip noen medfølelse med dem han hadde løyet for stort sett virket det simpelthen som om han ikke brydde seg. Det vil si, helt til uken før han kom til meg. Den sju år gamle datteren hans hadde bedt om hjelp til franskleksene; han hadde alltid sagt at han snakket språket flytende. I stedet for å innrømme at han ikke kunne fransk, sa han nå at han bare ikke husket navnene på husdyrene i oppgaveboken hennes. Hun tidde og så bort han så hvordan det gikk opp for henne at han hadde løyet. Gjennom hele timen ble jeg slått av Philips oppriktighet. Men jeg visste at hvis han skulle være seg selv sammen med meg hvis han skulle gå inn i arbeidet vårt med hele seg kom han på et eller annet tidspunkt til å lyve for meg. Og det tok ikke lang tid før det skjedde. Etter en måneds behandling sluttet han å betale regningen. Han sa at han hadde forlagt sjekkheftet, men at han skulle gjøre opp så snart han fant det. Måneden etter sa han at han hadde donert hele månedslønnen til Freud-museet GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

18 Om å lyve Etter fem måneder med røverhistorier måtte jeg opplyse ham om at vi ble nødt til å avslutte behandlingen ved slutten av måneden hvis han ikke betalte det han skyldte. Akkurat idet han skulle til å forlate det som skulle ha vært vår siste time, tok han frem en sjekk fra lommen og rakte meg den. Jeg var lettet over å få betaling, men usikker på hva som egentlig hadde skjedd mellom oss. Philip hadde fortalt stadig mer åpenbare løgner, og jeg hadde trukket meg stadig mer tilbake jeg var mer på vakt når jeg sa noe. Det gikk nå opp for meg at han var ekspert på å fange tilhøreren i den sosiale konvensjonen som består i at vi møter løgner med høflig taushet. Men hvorfor? Hva slags psykologisk formål kunne vel dette handlingsmønsteret tjene? Vi strevde med dette spørsmålet hele det neste året av behandlingen. Vi utforsket tanken om at løgnene var en måte å kontrollere andre på, eller en kompensering for en følelse av underlegenhet. Vi snakket om foreldrene hans faren var kirurg og moren hadde vært lærer, helt til hun døde like før Philips tolvårsdag. Og så en dag beskrev Philip et minne fra barndommen som hadde virket for bagatellmessig til å nevnes frem til da. Fra han var tre år, hadde han delt soverom med de to tvillingbrødrene sine, som sov i sprinkelsenger like ved hans egen seng. Det hendte av og til at han våknet midt på natten av roping fra folk som forlot puben på den andre siden av veien. Han kjente ofte at han måtte tisse, og visste at han burde stå opp og gå ut i gangen, men han ble liggende urørlig i sengen. «Jeg pleide å tisse i sengen som barn,» fortalte Philip. Han beskrev hvordan han krøllet sammen den fuktige pyjamasen GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

19 Fortellinger fra livet og dyttet den langt inn i dynetrekket, bare for å finne den under puten ved sengetid neste kveld, nyvasket og pent sammenbrettet. Han snakket aldri om det med moren, og så vidt han visste, fortalte hun aldri noen om sengevætingen hans, heller ikke faren. «Han ville ha blitt rasende på meg,» sa Philip. «Hun tenkte vel at jeg kom til å vokse det av meg. Og det gjorde jeg, da hun døde.» Philip kunne ikke huske at han hadde vært alene med moren noen gang. Mesteparten av barndommen hans hadde hun hatt nok å gjøre med å ta seg av tvillingene. Han hadde ingen erindring om at han noen gang hadde snakket med henne på tomannshånd; en av brødrene eller faren en eller annen var alltid der. Hans sengevæting og hennes taushet utviklet seg litt etter litt til en fortrolig samtale noe bare de to delte. Denne samtalen ble brått avbrutt av morens død. Dermed begynte Philip å improvisere en annen versjon av utvekslingen deres. Han fortalte løgner som ville skape kaos, og håpet at tilhørerne ville unnlate å si noe og akkurat som moren bli en medsammensvoren i en hemmelig verden. Philips løgner var ikke et angrep på nærhet selv om de noen ganger hadde den virkningen. Det var hans metode for å beholde den nærheten han hadde kjent, hans måte å holde fast i moren på GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

20 Trang til uvitenhet eg hadde lenge hatt en mistanke om at ektemannen til pasienten min hadde en affære, men jeg kunne selvsagt ikke J vite det sikkert. Noen år etter at jeg hadde fått psykoanalytikerbevilling, da jeg var trettini år gammel, tok jeg imot en pasient jeg vil kalle Francesca L. Hun kom etter anbefaling fra fastlegen fordi hun led av fødselsdepresjon. Litt etter litt, i løpet av det første året med analyse, forsvant depresjonen. Men uoverensstemmelser med ektemannen trolig et resultat av deres manglende evne til å tenke som et par gjorde henne ulykkelig og rastløs. Jeg kan bare vite det pasientene forteller meg, men i de første to årene av Francescas analyse kunne jeg likevel ikke unngå å tenke at ektemannen, Henry, var utro. For det første hadde han hatt en rekke affærer i løpet av sitt første ekteskap; han hadde forlatt kona og en tiårig sønn for å gifte seg med Francesca. For det andre var det en rekke små, tilsynelatende ubetydelige detaljer som fikk alarmklokkene til å kime hos meg. Hver kveld etter jobb dro Henry til treningssenteret for å svømme, men ved to anledninger da Francesca hadde dratt til senteret i håp om å finne ham, var han ikke der. Og så var det telefonoppringningene på merkelige tidspunkter, hastetelefoner som måtte besvares i et annet rom, samtaler som fikk Henry til å slippe alt han hadde i hendene og bli borte i to tre timer GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

21 Fortellinger fra livet Ved en anledning fortalte Francesca i all uskyldighet at hun hadde ringt Henry på kontoret. En kollega hadde tatt telefonen. «Han la hånden over røret, men jeg hørte ham rope: Hei, Hingsten, det er til deg.» Jeg ventet, og da Francesca ikke sa noe, spurte jeg hvilken betydning det hadde for henne. «Ingenting jeg syntes bare det var morsomt. Gutteaktig,» sa hun. Jeg tidde. «Kanskje det til og med var ment som en kompliment,» sa hun. «Er du ikke ørlite grann nysgjerrig på hvorfor kollegaen kalte ham Hingsten?» «Nei, egentlig ikke. De snakker slik, alle sammen.» Historiene Francesca fortalte, gjorde meg bekymret på hennes vegne. Etter hvert, time for time, ble jeg stadig mer frustrert over hennes manglende nysgjerrighet. Jeg kunne ikke fatte at hun ikke ville se etter om Henry hadde brukt badebuksene, eller gå igjennom lommeboken hans for å lete etter kvitteringer utenom det vanlige. Hun var ikke bare passiv; det virket som om hun aktivt prøvde å holde seg selv uvitende. Jeg forsøkte på forskjellige måter å ta opp temaet, men jeg var usikker på hvor langt jeg skulle presse henne. Noen netter hadde jeg vanskelig for å sove. Da pleide jeg å stå opp, drikke et glass vann, legge meg igjen og bli liggende våken til jeg sovnet et par timer før daggry. Jeg var sint på grunn av noe som hadde skjedd i mitt eget liv og derfor hendte det kanskje at jeg innlemmet noen av mine egne problemer i Francescas analyse. Like før hun begynte i terapi, hadde jeg GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

22 Om å lyve hatt en vanskelig periode med en kjæreste. Det hadde vært telefonoppringninger mer enn én gang hadde jeg tatt telefonen og opplevd at det ble lagt på i den andre enden. En helg jeg var bortreist på psykoanalytikerkonferanse i København, hadde jeg ringt hjem sent lørdag kveld uten at kjæresten min tok telefonen. Da jeg kom hjem, fortalte hun at hun hadde følt seg dårlig lørdag morgen, trukket ut telefonledningen og tatt seg en lur, og glemt å sette den inn igjen. «Jeg beklager,» sa hun, «jeg husket det ikke før søndag.» En måned senere gjorde vi det slutt, og jeg flyttet ut først da jeg pakket ut klærne mine og hengte dem i skapet, oppdaget jeg en herreskjorte som ikke tilhørte meg. Jeg lå i sengen og tenkte på hvordan jeg var blitt bedratt, og fikk ikke sove. Noen uker etter samtalen om kallenavnet Hingsten hørte Francesca et pling fra mobilen en tekstmelding. Hun tok den opp fra kjøkkenbordet og leste: xxx. Det lignet overhodet ikke Henry å sende et kyss per tekstmelding, og slett ikke tre. Så gikk det opp for henne at det ikke var hennes telefon hun og Henry hadde identiske telefoner; det var hans. Hvem drev og sendte ham kyss, spurte hun. Han sa at det sikkert var en feilsending eller en av karene på jobben som fleipet han kjente ikke igjen nummeret. «Så du på de andre tekstmeldingene hans? Eller samtaleloggen?» spurte jeg. «Nei, jeg trodde jeg gjorde det du ville jeg skulle gjøre jeg spurte ham hva det dreide seg om, og han forklarte det,» sa hun. «Jeg trodde du ville synes at jeg var flink.» Jeg ble motløs. Det ble stadig mer åpenbart at Francesca følte seg tvunget til å fortelle meg historier som ville få meg til GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

23 Fortellinger fra livet å tro at Henry var utro. Men hver gang jeg prøvde å diskutere muligheten av at han kanskje hadde en affære, ble hun brått tungnem. Ingenting av dette ga mening, og likevel var Francesca så vel tilpass med denne inkonsistensen at jeg trodde det måtte ha en dypere betydning for henne men hvilken? I noen måneder kom vi stadig tilbake til dette problemet. Jeg tok selvsagt med i betraktningen at jeg muligens overidentifiserte meg med Francesca og derfor feiltolket hennes situasjon og så min egen erfaring med å bli bedratt i hennes ekteskap men det hang ikke på greip. Hun diktet ikke opp Henrys handlinger. Var det meningen at jeg skulle overta hennes bekymringer så hun slapp å ha dem? Kanskje hun prøvde å lure meg til å betrakte henne som et offer, en stakkar men hva kunne vel være grunnen til noe slikt? Vi så nærmere på hennes forhold til foreldrene, som alltid hadde vært litt av et mysterium for meg. De virket formelle og fjerne. Faren var svært engasjert i det lille rammemakeriet sitt og hadde lange arbeidsdager. Jeg merket meg også at Francescas mor knapt hadde vært på besøk, selv om de bodde i nærheten. Hun viste liten interesse for barnebarnet Lottie. Da Francescas mor inviterte henne til lunsj alene, antok Francesca derfor at hun hadde noe viktig å fortelle pengeproblemer, kreft? I stedet fortalte moren at Francescas far i over tretti år hadde hatt et forhold til June, forretningspartneren sin. Francescas foreldre prøvde nå å ordne opp i det. Faren skulle selge sin andel av forretningen; de utestengte også June og mannen hennes fra sitt eget sosiale liv. Men moren var fremdeles usikker på hva hun egentlig ville. Jeg spurte Francesca hvordan moren oppdaget forholdet GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

24 Om å lyve «Det gjorde hun ikke,» sa Francesca. «Mannen til June fortalte henne det. Han hadde visst det i flere år. Han sa noe til mamma i den tro at hun også visste om det.» Francesca var slett ikke overrasket over morens nyhet. Hun mintes en rekke situasjoner der hun hadde sett faren og June oppføre seg som om de hadde et intimt forhold. Hun fortalte at hun en dag stakk innom butikken etter skolen på ren impuls. Hun var femten seksten år. Hun kikket inn gjennom vinduet før hun gikk inn, og så dem stå bøyd over et bord med hodene tett sammen og betrakte et bilde i det tomme utstillingslokalet. Hun så faren legge armen om Junes midje. Like etter så han opp og møtte Francescas blikk han ble blek og trakk seg fort unna. Da han fikk summet seg, løp han mot døren, slo ut med armen og ba henne komme inn med altfor høy stemme. Da jeg hørte om farens utroskapshistorie, tenkte jeg at det kunne bidra til å forklare Francescas blindhet overfor Henrys oppførsel at hun av en foreløpig ukjent årsak hadde giftet seg med en variant av sin egen far; hun hadde inntatt morens rolle. Noen dager senere, etter at Francesca nok en gang hadde beskrevet Henrys krumspring han hadde vært ute nesten hele kvelden «med en kunde» pekte jeg på hvor mye hennes eget ekteskap lignet foreldrenes. «Det virker som om Henry har funnet en kone som i liket med moren din lukker øynene for ethvert bevis på utroskap.» «Men jeg ligner overhodet ikke på henne,» svarte Francesca. «Jeg fortalte det jo til mamma jeg fortalte henne om den gangen jeg så dem i butikken. Jeg spurte henne mange ganger om det ikke bekymret henne at pappa og June alltid var sammen? Og hun svarte alltid: Nei, de er bare foretningspartnere. Jeg GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

25 Fortellinger fra livet visste at det foregikk et eller annet, men ingenting av det jeg sa, kunne overbevise henne.» Det virket for meg som om Francesca ikke bare gjentok morens rolle som den bedratte hustru hun satte også meg i den samme situasjonen hun hadde vært i som barn. Formidlet hun ubevisst og ufrivillig til meg den følelsen av frustrasjon og isolasjon hun selv en gang hadde kjent? «På ett nivå må mamma ha visst det,» sa Francesca, «men hun kunne ikke tillate seg å vite det. Hele hennes verden ville ha falt i grus. Hun ville ha mistet familien sin, hjemmet sitt. Hun ville ha fått et sammenbrudd hvis hun ikke fornektet det.» Like fullt hadde morens løsning visse konsekvenser. Francescas mor hadde godtatt ektemannens versjon av hendelsene på bekostning av datterens. Ved ikke å respondere på det Francesca forsøkte å fortelle, hadde hun skapt en uovervinnelig avstand mellom dem. Ved begynnelsen av Francescas tredje år i analyse ble Henry stasjonert i Paris for ett år. Han hadde planlagt å ta Eurostar tidlig mandag morgen, bo i firmaets leilighet i arbeidsuken og reise tilbake til London fredag kveld. Men Henry hadde blitt i Paris flere helger etter overflyttingen han hadde gått glipp av Lotties fødselsdag i januar og valentinshelgen i februar. I mars ble de enige om at Francesca og Lottie skulle tilbringe påsken sammen med ham i leiligheten i Paris. Den første timen etter påskeferien fortalte Francesca om besøket. «Vi kom til Gare du Nord fredag kveld. Henry sto og ventet på oss. Vi tok en drosje til leiligheten i Marais og spiste middag sammen alle tre. Det kjentes godt å være en familie igjen GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

26 Om å lyve Vi la Lottie og gikk ut på kjøkkenet for å rydde opp og ta et glass vin. Jeg åpnet oppvaskmaskinen og visste med én gang at noe var galt, men et øyeblikk skjønte jeg ikke hva det var. Så falt plutselig de hviskende telefonsamtalene, kallenavnet Hingsten, det at han gikk glipp av Lotties fødselsdag alt sammen på plass. Det var akkurat som sånne spionleker. Det kommer alltid et tidspunkt der du har dechiffrert nok bokstaver i budskapet du har ikke funnet ut av alle sammen men plutselig er hele meldingen fullstendig klar. Sånn var det. Jeg trengte ikke flere opplysninger. I oppvaskmaskinen sto to kaffe kopper, to små frokostasjetter, to smørkniver, to glass og to teskjeer, alt på riktig sted ikke bare slengt inn som Henry alltid gjør. Det var som om hun hadde lagt igjen en beskjed til meg. Hvem satte inn i oppvaskmaskinen? spurte jeg. Svar meg, hvem satte inn i oppvaskmaskinen?» GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

27 [start del] Kjærlighet GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

28 Hvordan paranoia kan lindre smerte og forhindre en katastrofe Amanda P., en tjueåtte år gammel enslig kvinne, kommer hjem til London etter en jobbreise til USA. Hun har vært i New York i ti dager. Hun bor alene. Hun setter dokumentmappen fra seg utenfor døren, og idet hun vrir nøkkelen om i låsen, fester det seg en tanke: «Jeg fikk liksom en fantasi jeg så det som en film: Når jeg vrir om nøkkelen, utløser jeg en slags mekanisme så hele leiligheten flyr i luften, døren blåses av hengslene mot meg og dreper meg på stedet. Jeg forestilte meg at det hadde vært terrorister inne i leiligheten som omhyggelig hadde skrudd sammen en bombe for å drepe meg. Hvorfor skulle jeg få en så vill fantasi?» Eller ta for eksempel disse uklare paranoide fantasiene: En kvinne går bortover gaten og smiler for seg selv; Simon A. en kjekk og velkledd arkitekt blir overbevist om at hun ler av antrekket hans. Eller Lara G. sjefen har bedt henne komme inn på kontoret hans ved slutten av arbeidsdagen. Siden de ikke har vekslet et ord på flere uker, er Lara sikker på at hun kommer til å få sparken. I stedet blir hun helt paff når hun får tilbud om forfremmelse og lønnsøkning. Så har vi George N., som når han dusjer av og til blir redd for at dusjforhenget skal trekkes til side og han bli myrdet «à la Hitchcocks Psycho». «Jeg får hjertebank,» sier George. «Et øyeblikk får jeg fryktelig GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

29 Kjærlighet panikk for at jeg ikke er alene i leiligheten at det har kommet noen for å myrde meg.» De fleste av oss, om ikke alle, har på et eller annet tidspunkt irrasjonelle fantasier. Og likevel inrømmer vi dem svært sjelden ikke engang overfor ektefelle eller venner. Vi finner det vanskelig, til og med umulig, å snakke om dem. Vi vet ikke hva de betyr eller forteller om oss. Er de et tegn på at vi er i ferd med å bryte sammen? Bli rammet av forbigående vanvidd? Det finnes flere psykologiske teorier om hvorfor paranoide fantasier er en del av et normalt sjelsliv. En teori går ut på at paranoia lar oss få utløp for visse aggressive følelser. Sinne blir ubevisst projisert: «Jeg vil ikke skade ham, det er han som vil skade meg.» En annen teori går ut på at paranoia lar oss fornekte våre egne uønskede seksuelle følelser: «Jeg elsker ham ikke, jeg hater ham, og han hater meg.» Begge disse beskrivelsene kan godt stemme, men ingen av dem virker fullt ut tilstrekkelige. Alle kan bli paranoide det vil si utvikle en irrasjonell fantasi om at man blir sviktet, gjort narr av, utnyttet eller krenket men vi er mer utsatt for å bli paranoide hvis vi er usikre, uten kontakt med andre, alene. Paranoide fantasier er fremfor alt en reaksjon på følelsen av at vi behandles med likegyldighet. Paranoide fantasier er med andre ord foruroligende, men de er et forsvar. De beskytter oss mot en mer ødeleggende emosjonell tilstand nemlig følelsen av at ingen er opptatt av oss, at ingen bryr seg. Tanken om at «den og den har sviktet meg» beskytter oss mot den mer smertefulle tanken om at «ingen tenker på meg». Og dette er én av grunnene til at soldater ofte lider av paranoia. Under første verdenskrig ble britiske soldater i skyttergra GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

30 Fortellinger fra livet vene overbevist om at de franske bøndene som fortsatte å pløye jordene sine bak de britiske linjene, egentlig sendte hemmelige signaler til det tyske artilleriet. I The Great War and Modern Memory dokumenterer Paul Fussell soldatenes gjennomgående overbevisning om at bøndene fikk tyskerne til å rette våpnene mot de britiske stillingene. Fussell skriver: «I begge kriger var det en utbredt, men så vidt jeg vet aldri bekreftet, oppfatning blant mange soldater at franskmenn, belgiere eller alsassere som bodde like bak frontlinjen, sendte signaler til det fjerntliggende tyske artilleriet med usannsynlig intrikate, utspekulerte og nøyaktige metoder.» Troppene så skrekkingytende koder i en vindmølles vilkårlige bevegelser, eller i synet av en mann som gjetet to kyr ut på en eng eller en vaskekone som hengte opp tøy på en tørkesnor. Det viser seg at det er mindre smertefullt å føle seg forrådt enn å føle seg glemt. Sannsynligheten for å utvikle alvorlige psykiske lidelser avtar med alderen, men risikoen for å utvikle paranoia øker. Jeg har hørt eldre menn og kvinner på sykehus klage: «Sykepleierne her prøver å forgifte meg.» «Jeg har ikke forlagt brillene mine, datteren min har sikkert stjålet dem.» «Du tror meg ikke, men jeg forsikrer deg: Rommet mitt er avlyttet, de leser posten min.» «Vær så snill og følg meg hjem, jeg er ikke trygg her.» Gamle mennesker blir selvsagt av og til mishandlet, lurt av familiemedlemmer og dårlig behandlet av omsorgspersoner, så det er viktig å lytte skikkelig til engstelsene deres. Men altfor ofte står de gamle akkurat som soldatene i skytter gravene overfor døden med en følelse av å være glemt. Kvinner og menn som en gang var tiltrekkende og betydningsfulle, opp lever at de blir stadig mer oversett. Min erfaring er at GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

31 Kjærlighet paranoide fantasier ofte er en reaksjon på verdens likegyldighet. Den paranoide vet at noen tenker på ham. Jeg ba Amanda P. om å fortelle mer om hjemkomsten fra New York. «Jeg elsker leiligheten min,» sa hun. «Men det å komme hjem etter en reise er en av de tingene jeg virkelig hater med å være singel. Jeg åpner døren, og ti dagers post ligger på matten, kjøleskapet er tomt, huset er kaldt. Ingen har laget mat, så det lukter forlatt det er deprimerende.» Hun tidde. «Det er det stikk motsatte av hvordan det var å komme hjem fra skolen da jeg var liten. Mamma eller bestemor eller begge var hjemme og gjorde i stand ettermiddagsmaten min. Noen ventet alltid på meg.» Mens hun snakket, ble det klart at Amanda P.s plutselige paranoide fantasi at hun vred om nøkkelen og ble sprengt i filler av terrorister ikke var, for å besvare spørsmålet hennes, vill i det hele tatt. Fantasien skremte henne et lite øyeblikk, men i siste instans reddet frykten henne fra å føle seg ensom. Tanken «noen vil drepe meg» ga henne en opplevelse av å være hatet men ikke glemt. Hun eksisterte i terroristens tanker. Paranoiaen skjermet henne mot den katastrofale likegyldigheten GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

32 [start del] Forandring GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

33 Hvordan frykten for å miste noe kan føre til at vi mister alt Da det første flyet traff det nordre tårnet i World Trade Center, sto Marissa Panigrosso og snakket med to medarbeidere i nittiniende etasje i det sørlige tårnet. Hun kjente eksplosjonen like mye som hun hørte den. En strøm av varm luft slo mot ansiktet hennes, som om noen nettopp hadde åpnet en ovnsdør. En bølge av uro feide gjennom kontoret. Marissa Panigrosso stanset ikke for å skru av datamaskinen, ikke engang for å ta med seg vesken. Hun gikk til den nærmeste nødutgangen og forlot bygningen. De to kvinnene hun snakket med blant annet kollegaen hun delte kontoravlukke med gikk ikke. «Jeg husker at jeg gikk, og at hun ikke ble med,» sa Marissa senere i et intervju på American National Public Radio. «Jeg så at hun snakket i telefonen. Og den andre akkurat det samme. Hun satt skrått overfor meg og snakket i telefonen, og ville ikke gå.» Det var faktisk mange på Marissa Panigrossos kontor som ignorerte brannalarmen, og også det de så skje i det nordre tårnet førti meter unna. Noen av dem gikk i møte. En venninne av Marissa, Tamitha Freeman, snudde etter å ha gått ned flere etasjer. «Jeg må opp og hente bildene av barna, sa Tamitha, og så kom hun seg aldri ut.» De to kvinnene som ble sittende og snakke i telefonen, og de som gikk i møte, mistet også livet GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

34 Fortellinger fra livet På Marissa Panigrossos arbeidssted, som på mange andre kontorer i World Trade Center, fikk ikke folk panikk eller hastet med å komme seg ut. «Akkurat dét slo meg som veldig merkelig,» sa Marissa. «Hvorfor står alle bare der? sa jeg til venninnen min.» Det som slo Marissa Panigrosso som rart, er faktisk det vanligste. Forskning har vist at folk ikke reagerer umiddelbart når brannalarmen går. De fortsetter å snakke med hverandre og prøver å skjønne hva som står på. De bare står der. Dette burde være åpenbart for alle som en eller annen gang har deltatt i en brannøvelse. I stedet for å forlate bygningen venter vi. Vi venter på flere stikkord røyklukt, eller veiledning fra noen vi stoler på. Men det har også vist seg at mange av oss ikke reagerer selv når vi får mer informasjon. I 1985 ble femtiseks mennesker drept da det brøt ut brann i tribunen på Valley Parade fotballstadion i Bradford. Da fjernsynsopptakene ble nøye gransket i ettertid, viste det seg at fansen ikke reagerte umiddelbart, og fortsatte å se på både brannen og fotballkampen og unnlot å bevege seg mot utgangene. Forskning har dessuten om og om igjen vist at når vi faktisk begynner å flytte på oss, følger vi gammel vane. Vi stoler ikke på nødutganger. Vi prøver nesten alltid å forlate et rom via den døren vi kom inn gjennom. Rekonstruksjoner etter en mye omtalt restaurantbrann i Beverly Hills Supper Club i Kentucky bekreftet at mange av ofrene forsøkte å betale før de gikk og dermed døde mens de sto i kø. Etter tjuefem år som psykoanalytiker kan jeg ikke si at dette overrasker meg. Vi motsetter oss forandringer. Det å foreta en liten forandring, selv om den helt klart er til det beste for oss, er ofte mer skremmende enn å overse en farlig situasjon GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

35 Forandring Vi er inderlig trofaste mot vårt eget verdensbilde, vår egen historie. Vi vil vite hva slags ny historie vi trer inn i, før vi forlater den gamle. Vi vil ikke ha en utgang hvis vi ikke vet nøyaktig hvor den fører oss, selv eller kanskje særlig i et nødstilfelle. Jeg skynder meg å tilføye at det er slik enten vi er pasienter eller psykoanalytikere. Jeg har tenkt på Marissa Panigrosso utallige ganger siden jeg første gang hørte historien hennes. Jeg ser stadig meg selv på kontoret hennes. Jeg ser pc-skjermen, de store vinduene. Jeg kjenner morgenduftene av parfyme og kaffe, og så det første smellet. Jeg ser henne gå til nødutgangen og forlate lokalene. Tamitha Freeman går også, og vender etter noen minutter tilbake for å hente bildene av barna. Jeg ser meg selv der i det sørlige tårnet og jeg undres: Hva ville jeg ha gjort? Jeg vil gjerne tro at jeg ville ha gått sammen med Marissa Panigrosso, men jeg er ikke helt sikker. Jeg kunne ha tenkt: «Det verste er over nå.» Eller vært redd for at jeg ville ha følt meg dum hvis jeg kom tilbake neste dag og oppdaget at alle andre bare hadde fortsatt å jobbe. Kanskje noen ville si: «Hei, ikke gå. Flyet traff det nordre tårnet sørtårnet må være det tryggeste stedet i New York» og så hadde jeg blitt der. Stilt overfor forandringer blir vi nølende, for forandring er tap. Men hvis vi ikke aksepterer et lite tap for Tamitha tapet av barnebildene kan vi risikere å miste alt. Se bare på Mark A., en trettifire år gammel mann som nettopp har oppdaget en kul i den ene testikkelen, men ikke vil gå til legen før etter ferien i Hellas. I stedet for å møte opp til timen kona har bestilt for ham, gjør han noen ærender, kjøper solkrem og et par T-skjorter til ungene på Baby Gap. «Det er GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

36 Fortellinger fra livet sikkert ingenting,» sier han. «Jeg tar meg av det når vi kommer hjem.» Eller Juliet B., en kvinne på trettiseks som i sju år har vært forlovet med en mann som stadig er utro og går til prostituerte, og som oppfører seg «bøllete» med kunder og medarbeidere. «Jeg kan ikke gå fra ham,» sier hun. «Hvor skulle jeg dra? Hva skulle jeg gjøre?» For Mark A. og Juliet B. ringer brannalarmen. Begge er urolige for sin egen situasjon. Begge vil ha forandring. Hvorfor skulle de ellers snakke med en psykoanalytiker? Men de bare står der og venter på hva? GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

37 [start del] Å gi slipp GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

38 Om avslutning Ifølge notatene tok jeg imot Alice P. til en konsultasjon i juni Hun innledet samtalen slik: «Jeg har ikke følt at jeg er meg selv på årevis. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det.» Hun fortalte litt om familien sin. Hun og ektemannen ville gi de to døtrene en god start i livet, og «jentene» hadde greid seg bra den yngste skulle avslutte legestudiene ved Oxford samme år. Mot slutten av konsultasjonen lente Alice seg frem i stolen. Hun fortalte at deres tredje barn, Jack, døde helt uventet nitten år tidligere. Han var tre måneder gammel. «Det var en fredag den 27. juni 1969 like etter lunsj. Jeg ga Jack mat og la ham så han skulle få formiddagsluren sin. Da jeg kom tilbake, var han død.» Jeg lyttet mens Alice beskrev et avsnitt i C.S. Lewis A Grief Observed, der Lewis frykter at han litt etter litt skal glemme sin avdøde hustru: «Lik fallende snøflak over erindringen, helt til hennes virkelige omriss er skjult, sier Lewis. Det er ikke slik for meg,» sa Alice. «Jeg husker alt ved Jack lukten av huden hans, smilet, alt.» Hun satt helt urørlig og sa: «For et par dager siden sto jeg på kjøkkenet og lagde frokost og hørte på radio. Det var en forferdelig nyhet om noen barn som ble drept i en båtulykke. Jack er trygg for å drukne, tenkte jeg. Det er på den måten jeg tenker: Jack er trygg for fyllekjørere. Jack kommer aldri til å få kreft eller hjerteattakk ungen min er trygg. Det er helt vilt. Jeg burde ikke tenke slik.» GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

39 Fortellinger fra livet For seks måneder siden ba Edmund K. om en konsultasjon. I en alder av tjueni var Edmund allerede leder for en internasjonal humanitær hjelpeorganisasjon. I løpet av de siste fem årene hadde han besøkt over tretti land og hatt overoppsyn med hjelpearbeid i Afghanistan, Sudan og Irak. Han hadde gått på antidepressiva siden han var nitten, da faren begikk selvmord. «Jeg burde ikke ha behov for antidepressiva,» sa han. «Men hver gang jeg begynner å trappe ned, havner jeg der jeg var da jeg var nitten sint på far fordi han tok livet av seg. Det er så dumt. Jeg burde ha fått en avslutning på dette for flere år siden.» Alice P. og Edmund K. sørger, hver på sin måte. Det de har felles, er dette: De lider mer fordi de henger fast i forestillingen om å få en avslutning. De lider mer fordi de forventer fremskritt, at de skal bevege seg gjennom bestemte sorgstadier. Og når de ikke gjør det, føler de at de gjør noe galt, eller, mer presist, at det er noe galt med dem. De lider dobbelt først av sorg og deretter av et burde-tyranni: «Jeg burde ha kommet meg ut av dette», «jeg burde ikke være så sint», «jeg burde ha kommet meg videre nå» og så videre. Her er det lite rom for følelsesmessig utforskning eller forståelse. Denne væremåten fører til selvforakt, fortvilelse og depresjon. Begrepet avslutning å ha kommet over sorg har trolig opphav i Elisabeth Kübler-Ross forskningsarbeid. Kübler-Ross identifiserte på 1960-tallet fem psykologiske stadier hos dødssyke pasienter, der det siste stadiet er aksept. For om lag tjuefem år siden begynte Kübler-Ross og andre som arbeidet med sorgrådgivning, å bruke de samme fem stadiene for å beskrive erfaringene både hos døende og sørgende GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

40 Å gi slipp Jeg har lenge ment at Kübler-Ross tok feil. De «psykologiske stadiene» i det å dø og det å sørge er vidt forskjellige. For den som skal dø, finnes det en slutt, men slik er det ikke for den som sørger. Den som sørger, fortsetter å leve, og så lenge han lever, finnes det alltid en mulighet til å føle sorg. Vi sørger alle på forskjellig måte, men generelt vil det første sjokket og frykten et dødsfall medfører svekkes med tiden. Gjennom sorgarbeidet føler vi oss litt etter litt bedre, selv om en viss smerte vil bestå. Høytider og merkedager er kjent for å være vanskelige. Sorg kan blekne før den uten forvarsel bølger frem igjen. Tapet av et barn, et tap ved selvmord slike tap og mange andre kan forårsake varig sorg, og ofte gjør de nettopp det. Ikke desto mindre er avslutning nettopp hva rådgivningsbransjen har en tendens til å love. «Sorglitteratur» en spirende undersjanger av «Bli frisk-litteratur» byr på følgende nyere titler: In the Presence of Grief: Helping Family Members Resolve Death, Dying and Bereavement Issues; Grief Steps; Steps to Regroup, Rebuild and Renew After Any Life Loss; og The Grief Recovery Handbook. Den siste boken blir anbefalt på Amazons nettsider: «Dette er den eneste boken om sorghjelp jeg bruker på kursene mine. Den er fantastisk!» skriver en kommentator, og: «La denne boken bli en del av sorgverktøykassen din!» Vi ser tegningen: Sorgen din er noe som kan repareres. Du kan bli frisk. Du kan få en avslutning. Min erfaring er at avslutning er en ualminnelig tiltrekkende fantasi om hva sorg er. Det er en fiksjon om at vi kan elske, miste, lide og deretter gjøre noe for å bli kvitt sorgen for godt. Vi ønsker å tro at vi kan nå en avslutning, for sorg kan komme GRMAT Fortellinger fra livet indd :22

41 Fortellinger fra livet overraskende og skape ubalanse selv flere år etter at vi har lidd et tap. Fredag 15. november 2008 feide en skogbrann gjennom åsene og kløftene ovenfor Montecito i California, skadet mer enn tjue mennesker og ødela 210 boliger. Et av disse husene tilhørte søsteren min. Både hun og ektemannen var uskadd, men de mistet alt annet enn klærne de gikk og sto i. Under en telefonsamtale en måned etter brannen fortalte min søster om hvordan lokalsamfunnet hadde gått sammen om å hjelpe restauranter donerte gratis måltider til de som hadde mistet noe i brannen. Hun beskrev prosessen med å få hjelp fra myndighetene, de forskjellige lånemulighetene som forelå, og fortalte om hvor hjelpsom en statsfunksjonær hadde vært i forbindelse med søknaden hennes. Jeg sa at jeg beundret den pragmatiske innstillingen hun hadde, hennes evne til å ta seg sammen og komme videre. Da sa hun at hun hadde tatt kontakt med en klarsynt. Det overrasket meg, men enda mer overrasket var jeg over min egen reaksjon. Da søsteren min fortalte at hun hadde snakket med mor som hadde vært død i mer enn tjue år ble jeg gråtkvalt og hørte meg selv spørre: «Hva sa mamma?» Etter at vi hadde lagt på, kom jeg til å tenke at vi oppsøker klarsynte når vi trenger våre døde og ikke kan godta dødens endelighet. Vi vil tro at den klarsynte kan bringe våre døde tilbake til de levendes verden. Avslutning er en like villedende forestilling det er et falskt håp om at vi kan bringe vår levende sorg til taushet GRMAT Fortellinger fra livet indd :22