Nummer 161 (1/98) 666. årg. kr. 25,-

Transkript

1 Nummer 161 (1/98) 666. årg. kr. 25,- E T S A T A N S P Å S K U D D Beelzebub i Bjugn Dommedag! Spist av Satanister Anarki Bygdehomoer Cannabis&Aids

2 RUSH-TRAFIKK av Thomas Gramstad Jeg tar på meg den harde men smidige LaGrange PolyVinylStål-rustningen min. Skulderpiggene strutter fremover og bakover. En eksplosjon fra gaten utenfor får bygningen til å riste litt. Jeg sjekker at alle gønsa er lada. Klar til å gå Ut. Jeg tar heisen ned og går stille ut oppkjørselen, prøver å unngå å bli en del av rush-trafikken, gli mest mulig ubemerket gjennom og på siden av den. To menn løper på meg og prøver å trampe meg ned. Skulderpiggen min penetrerer halsen på den ene. Blodspruten følges av en gurglende dødsralling idet den døende kroppen siger sammen på asfalten. Den andre rykker seg løs, han ble bare spiddet i låret. Han hinker nedover gaten, men vi vet begge at han er ferdig. En jogger skyter ham rutinemessig ned, uten å komme ut av rytmen eller tempoet sitt. Idet kadaveret velter overende kommer en skoleklasse stormende og tråkker det ned i asfalten. Snart er det bare slintrer, beinrester og en stor våt flekk igjen. Restene av 4-5 sønderknuste kropper ligger på gatehjørnet. Det har vært kø her. Idet jeg kommer frem til hjørnet oppdager jeg at jeg blokker veien for en mann som kommer fra den andre kanten. Han griper etter noe i jakkelommen, men jeg er raskere, har allerede min egen gøn, en heavy Magnum, fremme. Fragmentene fra skallen hans gjør fortauet ekspresjonistisk. alene; en overlevelsesspesialist. Det klør i arret mitt -- en kriblende følelse som strekker seg fra venstre øre til smilehullet i haken; et minne fra E6. Jeg nikker langsomt og respektfullt til henne. Hun ser på meg: over 30, utendørs og i live; enda en overlevelsesspesialist. Hun nikker langsomt tilbake. Vi manøvrerer oss omhyggelig forbi hverandre uten brå bevegelser. Skulle likt å vite hva slags faenskap som er skjult i den stolen. Nå til det viktige ærendet: postkontoret, litt lenger nedi gaten. Jeg småløper nedover gaten med flakkende øyne. Det har oppstått en køsituasjon foran postkontoret. Kulene suser frem og tilbake. Et par lik ligger i døråpningen. Jeg drar frem mitraljøsen og pumper løs. Blodet spruter opp langs de skuddsikre glassdørene og fosser i små bekker nedover fortauet. Endelig er det slutt på køen. Jeg går raskt frem til døren og inn. Blodet renner og plasker rundt bena på meg, men Ultrasug akrylgummi-sålene finner fotfeste uten problemer. Jeg passerer de 10 postvaktene som holder orden inne i postkontoret. Rengjøringspersonalet holder på å vaske vekk noe biologisk avfall fra gulvet. Jeg leverer henteseddelen i luken og får utlevert en middels stor godt forseglet eske. Nå kommer den farligste delen: veien hjem med en arm opptatt. Jeg kaster en håndgranat ut på fortauet. Etter smellet småløper jeg raskt ut og nedover fortauet, slenger en røykbombe bak meg for sikkerhets skyld. Utenfor kiosken holder en gammel dame med laserparaply på å sløye to skinnskaller. Enda en overlevelsesspesialist. Jeg drar frem bazookaen og forbereder meg på å krysse gaten. En pansertrikk passerer. Jeg hører 5-6 skudd inne fra trikken. De har sikkert tatt noen snikere igjen. Enkelte lærer aldri. En bil blokker for trikken, er for sen med å flytte seg. Beltene på pansertrikken ruller over bilen, knuser den mot skinnegangen. Metall skriker i dødsangst der det moses ned i asfalten. De myke våte lydene fra passasjerene overdøves fullstendig. Pansertrikken skaper en liten lomme i trafikken og jeg kaster meg frem og krysser gaten uten problemer. Ser kiosken foran meg, og kommer meg raskt gjennom den elektrisk drevne dobbeltdøren forbi de tungt væpnede kioskvaktene. Dagbladet, og en sorbits. Jeg drar plastikken gjennom terminalen. Etter at handelen er godkjent, glir jeg raskt forbi vaktene og mot døren. Idet jeg går ut av kiosken kommer en rullestolbruker inn. Hun er Fremme ved gatehjørnet. Øynene mine faller på en falmet plakat på en stolpe foran meg: ET VÆPNET SAMFUNN ER ET VELORDNET SAMFUNN - STEM FREMTIDSPARTIET Resten av plakaten er vanskelig å lese på grunn av en stor rødbrun klebrig flekk som dekker teksten. Jeg drar opp bazookaen og venter på grønt lys. Passer på å holde meg i bevegelse. Endelig lyser det grønt. Men naiv er jeg ikke. Jeg ser meg godt rundt før jeg raskt skjærer ut i gaten. Det klør i arret mitt. I en nøye innøvd bevegelse synker jeg ned på knærne idet en tank- 2

3 Volvo kommer for full guffe rundt hjørnet. Jeg støtter bazookaen på låret og fyrer av, samtidig som jeg tviholder på esken med den andre armen -- må for enhver pris ikke miste den. Tank-volvoen forsvinner i et ildhav. Men jeg ser ikke på det, spretter bare opp og kommer meg over gaten så fort som mulig, mens øynene flakker på utkikk etter flere biler. Mer skuddveksling foran meg. Jeg kjenner igjen rullestolen fra isted. En gjeng med Hells Vikings fyrer løs på henne. De ville nok ha veien for seg sjøl. En liten rakett farer ut fra det ene armlenet hennes, og tre motorsykler går opp i røyk sammen med like mange helvetesvikinger. Bare to igjen nå, pluss en som sniker seg inn på henne fra siden. Uten å tenke sikter jeg på ham med Magnumen, trykker av og ser hodet hans forsvinne i en fontene av gørr. Hun hadde jo alt under kontroll, men litt galanteri skader ikke. Litt avveksling i hverdagskjøret lissom. De sier at i gamle dager var det rush-trafikk bare to ganger om dagen, og det var bare fordi alle skulle begynne og slutte på jobb samtidig. Nå er det rush-trafikk hele tiden. Det er så mange av oss. Endelig fremme. Jeg nikker til den tungt væpnede vaktmester- assistenten som holder på å spyle vekk noe søl fra oppkjørselen. Fint med folk som passer jobben sin. Jeg tar heisen opp, går gjennom voice- og fingersjekk-låsene, og er omsider hjemme. Jeg setter pakken forsiktig og forventningsfullt på gulvet, vrenger av meg rust'en og gønsa. Øynene mine faller på VR-utstyret som fyller en god del av den romslige stuen. Det er fristende å droppe treninga idag. Siden jeg har vært Ute. Men nei. Overlevelses-trening må tas alvorlig. Særlig når en begynner å ta på åra. Men det kan vente litt. Jeg åpner esken. 40 små flate bokser glinser matt mot meg. Jeg plukker opp en av dem. Den er lett. Glatt. Kjølig. LaGrange aluminiumplast. Virkelig brukskunst. Jeg leser følgebrevet: innhold#161 Rush-trafikk livet etter verdikommisjonen 2 Satan i Bjugn episode 666 av Bjugn-saken 4 Homoparty på bygda bygdehomoene organiserer seg 7 Flashback undergrunnsmagasinet Flashback utfordrer ytringsfriheten 8 Anarkistbrand i Sverige! magasinet Brand fyller 100 år i år. 14 Mord er gøy intervju med John Marr, redaktør av Murder Can Be Fun 17 Arild Edvardsens eskapader med bibelen under beltestedet 18 Fia Mia grünerløkkas anarkofeminist på ville veier 21 Fengselsfoucault vi ser på utviklingen av dagens fangehull 22 Hjelp jeg er blitt spist av satanister 26 Den store cannabis-bløffen visste vi det ikke 32 De mislykkede endetidsprofetene Jehovas vitner spår videre 34 R.I.P. Svein H. Kristensen 39 Cointelpro USAs skjulte krig mot landets venstreside 40 X-files eller norsk virkelighet? blodprøver blir tatt av alle barn 43 Hvem faen? hvem er egentlig denne satans fyren? 44 Sug eksosrør! pinlig innlegg fra redaktør av Sporveisnytt 47 Aids og cannabis cannabis til hjelp for Aids-sjuke 48 Selg Gateavisa og få en tur til India! 51 Vi takker for Deres bestilling og sender Dem herved 40 bærbare operative taktiske atombomber av merke SBX-1100 A, i henhold til Deres ordre. To måneders garanti. Vi ser frem til fremtidig handel med Dem. Vennlig hilsen, Mickey Finn Steelgrave, Ass. Lager-leder LaGrange Orbit Ventures Unlimited Jeg smiler. Imorgen skal jeg på shoppingrunde i sentrum. Masse salg og greier /98 GATEAVISA Futurum Forlag Hjelmsgate Oslo tlf/fax: epost: gateavisa@online.no web: kontortid: ubegrenset flexitid abonnement: se side 51 trykk: Lobo Grafisk opplag: Redaksjon dette nummeret: Sven Anders Halstensen, Øistein Holen (øhh ), Elisabeth Koren, Are Krishna Hansen, Knut Movik, Per Jakob Skaanes, Torolf Stålvik (StålTor). Forsidebilde: Anders Aabel Takk til: Mona N, Tarjei S, Gunnar M, John Aage N, Sindre U, OGZ Jensenius, Geir Levi N, Bjørn H, Thomas G, Rune B, Robert S, Jan Haugland, Gry, Thomas H, Trond Bjørnerud, Knut B, Jonny A, opyright er bare oppspinn, vi stjeler der vi kan, og det kan du gjøre også. Men oppgi kilde! Savner du en bestemt artikkel på trykk? Skriv den ned og send den til oss! Vi tar imot bidrag med takk, men ikke dikt. Send ditt bidrag, gjerne på diskett eller som . Leve det pengeløse samfunn. Du får din lønn i form av noen gratiseksemplarer eller i himmelen. Manus returneres neppe og dikt brennes! Redaksjonsmøter: Vi samles i vårt moderne salmiakkduftende lokale onsdager klokka Møtet er åpent for alle, og spesielt DU oppfordres til å møte. Er du revolusjonær får du kake. Møtet oppløses av seg selv i sedvanlig forvirring og kaos

4 EPISODE NR. 666 Bjugn-saken Bjugn-saken er avviklet og har blitt historie, men den vil alltid dukke opp igjen. Helt siden sakens spede begynnelse for seks år siden og opp til nå har utallige artikler, kronikker, forskningsrapporter og bøker kommet ut om denne merkelige overgrepssaken. Vi lever i en merkelig verden hvor paradokser snart kan anses for å være regelen for all virkelighetsforståelse. Historien har vist oss dette gang på gang, eksempelvis som i tilfellet med Jesus Kristus: Døden gjør deg udødelig. Eller som Columbus viste oss: Ved å seile utenfor verden oppdaget han en ny verden. Likeledes er det med historien: Når en ting har nedfelt seg så dypt i folks bevissthet at det har blitt et historisk faktum og derav kan anses for å være dødt, så vil dette historiske fenomenet leve sitt eget liv fremover. Slik er det med Bjugn-saken. Den er en sak som sent kommer til å gå i glemmeboken, mest på grunn av de mange bisarre og uoppklarte aspektene som ennå ligger kveilet som et spørsmålstegn rundt den. Man er enige om at som overgrepssak var den en tragedie for alle involverte parter. Alle aktørene i denne merkelige saken ble ofre. Barna som ble utsatt for overgrep, de uskyldige som ble anklaget for å ha vært deres overgripere, hjelpeapparatets amatørmessige undersøkelser og politiets klossete etterforskning hvor de diskrediterte seg selv og sine metoder alle sto igjen med svarteper. Bjugn-saken var en komplisert overgrepssak hvor objektiv og saklig redegjørelse fra alle parter burde vært påkrevd. De involverte parter gikk beklageligvis i stedet langt ut over sine oppnevnte referansepunkter. Foreldrene i saken drev sin private etterforskning overfor barna, legene i saken gikk ut over sitt mandat og lekte Sherlock Holmes i stedet for å nøye seg med å gi objektive medisinske fakta, barneombudet Trond Viggo Torgersen gikk ut og sa at han trodde på barnas vitneforklaringer, hvorpå han var med på å demonisere Av Geir Levi Nilsen mennesker hvis spørsmål om skyld og straff ennå ikke hadde blitt bevist, politiet som opprinnelig etterforsket saken havnet selv i fengsel mistenkt for overgrep! Det er farlig å ta opp igjen en så ekstrem sak som denne fordi Bjugn-saken har blitt det motsatte av hva den var da striden raste som verst; fra å være et hett mediatema i perioden har den i ettertid blitt media-anathema. Å gå videre inn på Bjugn-saken nå er nesten like sårbart og ømfintlig som striden rundt nazi-revisjonismen, uten sammenligning forøvrig. Ett tappert forsøk på ny innsikt ble gjort av journalisten Hans Kringstad i boken Bjugn-Formelen, som utkom sent i Denne bokens vektlegging og kritikk av det medisinske materialet som ble brukt som utgangspunkt for Bjugn-rettsaken, har gitt saken ny juridisk aktualitet. Slik det ser ut pr. april 98, ser det ut til å være en viss ny bevegelse i Bjugn-saken. Går den nå mot en endelig oppklaring? Vil man finne ut at Bjugn-saken var en regelrett heksejakt? Eller hadde politiet og hjelpeapparatet rett; at Bjugn må være en bygd som er overrepresentert på Norgeskartet hva pedofile innbyggere angår? Eller...? Herjet Satan i Bjugn? Det er én ting ved Bjugn-saken som aldri ble påpekt hverken mens den raste eller i ettertid, nemlig det okkulte, nærmest sataniske trekket som saken hadde. Dette fordi Bjugn-saken er den første overgrepssaken i Norge hvor man blander inn en rituell kontekst. Barna fortalte om merkelige ritualer med bortførelse, blodofringer (av dyr) og sære seksualritualer. Dette er i seg selv ikke noe usannsynlig element av en overgrepshistorie. Men når politiet og hjelpeapparatet i Bjugn-saken hevdet seg å ha skuet inn i en skjult pedofil ring som praktiserte rituelle overgrep så blandet man med en gang inn et okkult element inn i saken. Hvis disse sexovergrepene hadde skjedd i samsvar med blodritualer, er man inne på den perverterte siden av seksualmagiens okkulte verden. Det finnes en god dokumentasjon både fra medisinens og rettsprotokollenes verden på at overgrep som dette har skjedd, både i USA og Europa, hvor en okkult kontekst eller en satanistisk inspirasjon har vært utslagsgivende for ekstreme overgrep mot kvinner og barn. Av noen eksempler kan vi nevne denne saken: 9. november 1982 ble engelske Malcolm Smith og hans satanistsekt dømt til lange fengselsstraffer. Ringlederen, Malcolm Smith selv, fikk fjorten års fengsel. Susan Smith, hans kone, fikk to års fengsel for aktiv medhjelping. Susans søster, Carole, var gift med Albert Hickman. Disse to var også med i Smiths satanistsekt. Carole Hickman fikk fem års fengsel for voldtekt, sodomi og overfall, og hennes mann fikk ti års fengsel for samme type overgrep. Det ble avslørt i retten hvordan disse fire satanistene hadde begått overgrep mot massevis av barn over en lang periode. Det dreide seg om alt fra spedbarn til jenter og gutter opp i tenårene. Overgrepene hadde vært særdeles brutale og seksualsadistiske. Blant annet hadde Malcolm Smith skåret inn omvendte kors i brystet og underlivet på en mindreårig jente, etterpå hadde han varmet opp en kniv over ilden og brennmerket den samme jenta i hennes vagina med kniven. Dette var bare ett av de mange lignende overgrep denne satanistsekten hadde dyrket sammen. Voldtekt av mindreårige ofre var standard, hvor kvinnene hadde vært like aktive som mennene. Overgrepene ble bevist i rettsalen i teknisk detalj, polititeknisk av etterforskerne og medisinsk av legene som hadde saken. Det var ingen tvil, utrolig som dette var, så hadde ofrene de mindreårige barna snakket sant. Saken var i seg selv utrolig. Malcolm Smith var stolt over sine gjerninger og fornektet seg ikke. I fullt alvor hevdet han at han var inkarnasjonen av Satan på jorden og kritiserte aktoratet og retten forøvrig for at de brukte hans borgerlige navn. Han ville helst bli kalt Lucifer Det som var enda mer ekstremt var at søstrene Susan Smith og Carole Hickman hadde vært tidligere kristne og hadde bakgrunn fra Frelsesarmeen. Var det slike folk vi hadde med å gjøre i Bjugn? Etterforskeren i den engelske Smith/Hickmansaken, en David Cole, insisterte på at den sata- 4

5 nistiske/okkulte konteksten rundt de rituelle overgrepene skulle vektlegges for å dokumentere overgrepenes grove karakter. Men vektleggingen på rituelle overgrep i Bjugn-saken ga saken en implisitt kontekst av okkultisme, noe som ingen var tjent med fordi kjernen i saken - den empiriske dokumentasjon av overgrep - ble mindre viktig i en hysterisk søken etter hvilken kontekst disse overgrepene hadde skjedd i. Sataniske vers Men hvorfor denne troen på en skjult sammensvergende undergrunns-barnepornoring som dyrket merkelige ritualer? Slike ting har skjedd før. Ja, men da har man i ettertid kunne konstatert slike fakta fra polititekniske bevis og fra overgripernes egne tilståelser. I Bjugn-saken ble de antatte overgriperne fremstilt som gjennomført onde mennesker mens saken pågikk, uten at de nødvendige fellende beviser var fremsatt. Slik sett må man også ha det for øye at selv om onde mennesker eksisterer, så eksisterer det også fortellinger om onde mennesker som er en del av europeisk demonologi; om ondskap i menneskeham som sammensverger seg mot samfunnets grunnleggende verdier ved f.eks. angrep på barn. Dette er fortellinger som i skjult form hentyder til og reflekterer moral og etikk i både tanke og handling i sin samtid. Legender, sagn, folkeeventyr og myter forteller ofte om dette i allegorisk og metaforisk form. Rødhette og ulven er ikke bare et eventyr. Sett med dette for øye må vi spørre oss følgende spørsmål: Hvis politiet og hjelpeapparatet var klar over at barna i Bjugn var blitt utsatt for rituelle overgrep, hvorfor ble ikke disse opplysningene fulgt opp etterforskningsmessig sett? Noen av barna fortalte at de hadde blitt bortført til en gård hvor de hadde blitt utsatt for overgrep mens dyr hadde blitt slaktet. Enhver person som har skåret seg selv engang i fingeren vet at det skal ikke store stikket til før blodet fosser og klærne oversprøytes av blod. Og her er det altså snakk om ritualofringer av voksne dyr hvor blodmassen må være betydelig større - hvorfor gikk ikke politiet inn på dette materialet og prøvde å påvise dette f.eks. ved alminnelig polititekniske kjemiske analyser? Hadde noen av disse barnas klesplagg hatt store spor av dyreblod på seg så ville dette vært en grundig dokumentasjon for påstandene. Men dette gjorde ikke politiet. Hvorfor ikke? Dette er i så fall toppen av ansvarsløshet for alle parter involvert. Politiet og hjelpeapparatet bare kastet frem påstander og lot dem henge i lufta. Når de nå engang gjorde det, må man spørre seg selv om motivet her bare var for å demonisere de anklagede ytterligere? Tankene går uvegerlig til nazistene 161 1/98 og deres demonisering av jødene. Å hevde, som Hitler gjorde, at jødene gjennom en internasjonal banksammensvergelse var skyld i Tysklands økonomiske krise på 1930-tallet var noe han ikke trengte å dokumentere. I det hardføre politiske klima som Nazi-Tyskland befant seg i var dette ammunisjon god nok. I Bjugn-saken derimot var påstandene om rituelle overgrep en form for demoniserende ammunisjon som nok eksploderte i hendene på politiet og hjelpeapparatet. Men var da Bjugn-saken en heksejakt i stil med de forfølgelsene som Europa opplevde i middelalderen? Hvis vi ser på det religionshistoriske materialet er Norge et land som har liten tradisjon for heksejakt. Det tilgjengelige materialet på historisk heksejakt i Norge spenner fra «Bjugn-saken er den første overgrepssaken i Norge hvor man blander inn en rituell kontekst. Barna fortalte om merkelige ritualer med bortførelse, blodofringer (av dyr) og sære seksualritualer» 1592 (Oluf Gurdal-saken i Bergen) og til og med 1684, og inkluderer bare ca. to dusin dokumenterte rettssaker hvor ca mennesker ble henrettet. Dette er, for å si det mildt, mikroskopiske tall i forhold til hva som er historisk dokumentert på kontinentet forøvrig. Men Sverige hadde derimot i middelalderen sine heksejakter som er like berømte som andre kontinentale heksejaktsaker. Mest berømt er vel saken fra Mora i Dalarna i 1669, hvor 85 tiltalte ble brent på bålet etter å ha vært anklaget og funnet skyldig i å ha bortført 300 barn til Blokksberg. Vitnemålet kom her fra de svenske barna selv. Barna fortalte her om bortførelser til heksesabbater hvor de hadde opplevd seksuelle overgrep fra demoner og dåp av Satan selv, blant annet. Hva har så dette med Bjugn-saken å gjøre, en sak som kom ca. 325 år etter? En god del, for her er parallellene mange. Morabarnas fortellinger ble troverdighetsklarert av det kristne presteskapet og interessegrupper som var tilknyttet dem. Under Bjugn-saken hadde vi vår tids sekulære presteskap - psykologer, psykiatere, terapeuter og barnepedagoger - som fortalte oss gjennom aviser, radio og TVdebatter at Bjugn-barnas fortellinger måtte være sanne. Barn lyver ikke om overgrep!. Ja vel, ja. Ettersom overgrep mot barn ikke er noe historisk nytt må vi tenke etter følgende perspektiv: Hvis barn aldri lyver om overgrep, er vi oppe i en merkelig situasjon. Det må bety at det kristne virkelighetsbegrep om Gud, Satan og skapelsesberetningen er sant. Dette fordi demoner og djevler da faktisk eksisterer, barn i middelalderen fortalte jo overgrepshistorier knyttet til vesener fra det hinsidige. Det er i så fall en merkelig situasjon hvor sekulære og politiske grupperinger (som mest av alt befinner seg på den politisk korrekte venstresiden) er med å gi troverdighet til en gruppe menneskers virkelighetsoppfatning, de fundamentalistkristne, som i USA sprenger abortklinikker i luften og dreper abortleger. Skjønt, middelalderen var ikke så mørk som man kunne tro; en skeptisk kommentar angående Mora-saken fra 1669 kom fra en biskop Hutchinson som sa: «Er det ikke sannsynlig at folk hadde skremt barna sine med så mange fortellinger at de ikke kunne sove uten å drømme om Djevelen, og så fikk de de stakkars kvinnene i landsbyen til å tilstå det som barna hadde fortalt om dem?»* Med tanke på denne kommentaren er det pinlig å tenke på at den skeptiske motreaksjon kanskje var mer frittalende i middelalderen enn i vår moderne og såkalte opplyste tid. Det bør også være en kommentar til visse feminister som hevder å være en forskningsmessig avantgarde når det gjelder å sette seksuelle overgrep mot barn på dagsorden. Ifølge feministisk retorikk ble dette perspektivet først åpenbart på slutten av 1960-tallet da feminister påpekte dette problemet. Dette er historieløst og selvhevdende sprøyt. Historiske beviser peker på at det er ingenting som har vært mer kontroversielt, gjennomdebattert og jaktet på enn pedofili gjennom de virkelighetsfortolkninger som forskjellige historiske tidspunkter har hatt å fare med som referanserammer. Fortsetter neste side 5

6 Twin Peaks Norges Twin Peaks ble Bjugn-saken kalt mens den pågikk. Og det er neppe noen tilfeldighet, for parallellene er mange. Twin Peaksmytologien gikk opp i Bjugn-saken; etterforskningens siste del endte opp med at Ola Thune, Norges svar på en frilansende Dale Cooper, faktisk dro opp til Bjugn for å finne ut hva som hadde skjedd. Slik endte Bjugn-saken og slik begynte Twin Peaks. Såpeoperaen Twin Peaks psykologiske grep på seeren til å begynne med var den psykologiske tilfredsstillelse at ingenting er hva det ser ut til å være. Men etter en stund ble det for mye av det gode hva såpeopera-komplikasjoner angikk og folk falt fra, og serien ble tatt av plakaten før alle episodene var ferdigviste. Bjugn-saken hadde en lignende utvikling. Den begynte også som en relativ enkel sak og utviklet seg i en mer og mer komplisert retning før riksadvokaten grep inn og tok av plakaten det som hadde utviklet seg til en overgreps-såpeopera. Men før det hadde saken et enormt potensiale for videre fengslinger og flere overgrepsmistenkte. Politiet og hjelpeapparatet hevdet nemlig i Bjugn-sakens begynnelse at dette var en av Norges største sedelighetssaker noensinne, med ca. 200 overgrepsutsatte barn og ca voksne mennesker mistenkte. Senere ble dette slanket ned til seks mistenkte overgripere og 10 barn som barnelegene mente de hadde klare medisinske bevis på å ha vært overgrepsutsatte. Senere ble det bare en mistenkt som måtte møte i retten. Dette typiske og retoriske opp som en løve og ned som en skinnfell -angrepsutspillet er et klassisk trekk fra middelalderens heksejakter hvor barn utpekte overgripere til å stå i ledtog med Satan og å være hekser. Det mest kjente eksemplet er heksejakten i Salem fra USA i 1692 hvor mennesker ble anklaget, men hvor senere tiltalen skrumpet inn til 30. Historien må altså få oss til å spørre oss om spurv kan skytes med kanoner? Men i Bjugn-sakens tilfelle hadde allerede tvilen meldt seg, og folk flest lurte på hva som egentlig foregikk var dette fiksjon eller virkelighet? Enhver god film og TV-serie greier å lage det som på filmspråket heter suspense et element av drama hvor seeren rives med i en serie hendelser hvor seeren selv dikter seg inn i filmen. Tatt til sitt mest ekstreme er såpeoperaen et slikt medium hvor hver episode ender med en ufullstendig avslutning hvor seeren skal spekulere i mellomtiden på hva som egentlig skjer. Men vi må spørre oss: Hvor fiktiv er fiksjonens verden? Tar ikke fiksjonens verden sin inspirasjon fra den virkelige verden? Eller er våre handlinger gjort under påvirkning fra en fiksjonens fantasiverden? Her er svaret på begge spørsmål et ubetinget ja. Hva som påvirker hva er vanskelig å si, men både fiksjon og virkelighet kan gjensidig bekrefte hverandre. Så selv om Bjugn-saken hadde noe uvirkelig over seg, må man likevel være klar over at av og til kan det utrolige være sant, som f.eks. vist i en TVdokumentar hvor FBI infiltrerte pedofile miljøer i USA og man kom over mennesker som var 6 interessert i å betale for å kunne få drepe barn med glødende sigaretter. Eller, som avsløringen av den pedofile drapsligaen fra Belgia har vist oss: Pedofili er big business og kan ha forgreninger opp til de høyeste og øverste sosiale og politiske maktsirkler i samfunnet. Men av og til blandes kortene. Folklorister har avslørt hvordan vandresagn, urbane legender og myter ofte blir presentert i media som faktiske hendelser. Dette burde være en pekepinn om at den menneskelige psyke ikke er for rasjonell, men stiller seg villig til å tro på det meste. Man kan snakke om hvordan middelaldermenneskets sinn ble bombardert av kristen lære om arvesynd, demoner, djevler m.m., men hvor mye blir ikke det tyvende århundres menneske bombardert av elementer fra fiksjonens verden; fra film, bøker, reklame, osv.? Det er et faktum at fiksjonens verden aldri har vært mer tilgjengelig enn nå med stor fritid og multimedia valg for det alminnelige menneske. Har derfor det moderne mennesket et større potensiale for fiktiv tenking enn andre før oss? Fra heksejakten i Salem, USA i 1692 hvor ca mennesker ble anklaget, men hvor senere tiltalen skrumpet inn til 30. «Historien må altså få oss til å spørre oss om spurv kan skytes med kanoner?» Bjugn-saken er en påminnelse om hvor vanskelig det kan være i et høyteknologisk informasjonssamfunn å skille mellom hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Har informasjonssamfunnet i det tyvende århundret bare skapt en sekularisert pluralistisk versjon av den mørke middelalderen? I middelalderen mente man at hekser og jøder forgrep seg på barn på grunn av en satanisk inspirasjon. Men i en moderne verden hvor man ikke lenger tror på Satan som den inkarnerte ondskap, så blir han erstattet med forskjellige sosiale symboler; vår tids Satan er Den Pedofile og Helvete er Barneporno. I Twin Peaks-serien hadde man også innslag av okkultisme og oppfatninger av gjennomført ondskap. Den gjorde seg bruk av typiske hekseforestillinger hvori man finner bilder av onde mennesker som oppsøker og tiltrekker seg onde krefter for å bruke dette til personlig makt og vinning. Bjugn-saken endte som Twin Peaks-serien, i løse luften hvor den etterlot seg flere spørsmål enn svar. Twin Peaks sluttet med at Dale Cooper ble besatt av den samme ånd eller onde paranormale entitet som gjerningsmannen hadde vært besatt av da han drepte Laura Palmer. FBI jaktet altså på ånder og paranormale krefter. Den samme følelsen må Ola Thune ha hatt i Bjugn, at han jaget spøkelser. Eller sagt slik: Bortsett fra heimbrentapparatet i kjelleren og softpornoen på bensinstasjonen, hvor mange hemmeligheter kan et lite bygdesamfunn inneholde? Bjugn-saken er ikke unik internasjonalt sett. Det har vært flere lignende saker både i USA og Europa hvor barn i barnehager har fortalt fantastiske fortellinger om rituelle overgrep. I de fleste tilfeller har man ikke greid å dokumentere dette. I ettertid har da også noen av fortellingene blitt avvist som fiktive. Det er også et faktum at noen av Bjugn-barnas fortellinger har direkte paralleller til McMartin-barnas fortellinger; en amerikansk barnehage-overgrepssak fra 1983 hvor alle tiltalte ble frikjent, og hvor Astrid Heger var involvert som fagperson. Heger, en amerikansk barnelege som brukes mye i overgrepssaker, har også uttalt seg om Bjugn-saken. Om de nevnte ritualene skjedde i Bjugn-saken, er spekulativt sett uinteressant. Dermed sagt er ikke rituelle overgrep nødvendigvis noen fiksjon. Bjugn-saken kommer ikke til å bli glemt fordi den er en moderne horrorfortelling fra virkeligheten. Aktørene, handlingen og konteksten i Bjugn-saken er nok til å lage mange romaner og filmer av. Det er bare det sørgelige faktum at mange slike filmer og romaner allerede er blitt laget. Nemlig fortellingen om det idylliske bygdesamfunnet som ikke er så idyllisk likevel, hvor en pen overflate skjuler et stygt indre. Mange filmer og bøker fra dette århundret, f.eks. noen av H. P. Lovecrafts romaner eller filmen The Texas Chainsaw Massacre handler om skjulte ting som foregår i avsidesliggende bygder. Dette er ingen kulturell tilfeldighet. I en verden som blir mer og mer urban, hvor bymennesket er adferdsmodellen, vil bygdesamfunnet bli noe sært, merkelig og fremmed. Og det fremmede har alltid blitt tolket som noe farlig. Derfor er det kanskje lettere å tro på en pedofil undergrunnspornoring i en umoderne kontekst av bedehus-dobbeltmoral, bensinstasjonskultur og bygdeparanoia enn i en moderne krets av urbane, hippe forstadsstrøk. Med det for øye er det vel sannsynlig at når fortellingen om det siste norske tiåret - vårt etiske decennium - i dette århundre skal skrives, må Bjugn-saken bli nevnt som overgrepssakenes svar på Bermudatrianglet: Alle vet hvor det er, men ingen vet hva som har skjedd der. *) Mora Witches side 348 i Rossell Hope Robbins: Encyclopedia Of Witchcraft & Demonology, Middlesex 1984.

7 RAPPORT FRA BYGDEHOMOENES FESTLIGHETER PÅ LOKALET På kvelden den tredje januar arrangerte Villskudd en forening for unge homofile, lesbiske og bifile i Hedmark fest på Hamar. I praksis var festen for alle interesserte, men spesielt invitert var Villskudds medlemmer med venner og venners venner. I tillegg ba vi kollektivt ungdomsgruppa i Oslo, LLH Hedmark og voksengruppa Stjerneskudd i Kongsvinger. Da kvelden kom var arrangementskomiteen temmelig nervøs. Ville folk gidde å komme? Eller var de blitt skremt av innbydelsene? Innbydelser som sa at dette var "årets største homohappening i Hamar" og som ba "homofober, nysgjerrigperer og sladrehanker" om å være hjemme. Heldigvis bekymret vi oss forgjeves; 75 eksemplarer av arten nyvasket og kjekk ungdom fant veien til festlokalet, sentralt plassert i Hamar sentrum. Noen kom i drag, andre i hot-pants eller lærkostyme. Remedier som lærpisk, politibatong og regnfrakk i latex ble observert ettersom folk skred inn. En hel liten gjeng heterogutter fra Moelv og Brumunddal(!) kom med tung øyesminke og lav moral. Det strøymde på så eg knapt kunne andas! For ordens skyld møtte det helt ordinære folk sånn utseendemessig, men disse gidder jeg ikke å skrive noe om. På dansegulvet var det til tider temmelig fullt av folk som danset mer eller mindre ekstatisk på kryss og tvers av kjønn og legning. Vår høyt ærede DJ Lars Erik, spilte mot øl i betaling, og fyllte dansegulvet med 70-tallsdisco, tekjno og alternativ rock, så det sto etter. De som ikke ville danse satt og vevde kontaktnett i krokene, eller holdt seg fast til halvliteren i baren. Etter bare sju timer var festen over, og alle var enige om at dette hadde vært en fin fest. Derfor planlegger vi allerede en ny en. Enda villere, enda større og enda kulere. Hvis noen av Gateavisas lesere kunne tenke seg å være med på en slik fest, eller bare vil vite litt om Villskudds gjøren og laden kan de: 1. Komme på Hamar Katedralskole tirsdager i partallsuker (eks.2, 4, 6 ) kl Slå opp hjemmesiden vår: http//: (eller bare søk på Villskudd i Alta Vista). På hjemmesiden kan dere lese om vår kamp mot lokale religiøse fanatikere som gjennom radio og aviser har beskyldt oss for voldtekter, og for å være kriminelle Der finner dere også en link til en vår. 3. Skriv oss et godt gammeldags brev: Villskudd Hamar Pb.4268, Midtstranda 2301 Hamar Villskudd Kongsvinger Pb.282, Midtbyen 2201 Kongsvinger Bønna 161 1/98 7

8 Det svenske magasinet FLASHBACK tøyer ytringsfrihetens grenser til det ytterste så langt at mange finner innholdet uforsvarlig og hinsides enhver moral. FLASHBACK er viet undergrunnsfenomener, og tar ofte opp ubehagelige og kontroversielle temaer. Utgiver Jan Axelsson har lang erfaring med alternative media: Han har gitt ut fanziner siden 1983, har holdt på med alternativ TV-produksjon, og driver nå også som internettleverandør i Sverige. Text: øhh... og StålTor Gateavisa mottok Flashback #1 våren Det var et forseggjort fanzine, trykt i 300 eks., og omhandlet bla. svensk filmsensur, fristaden Christiania, amerikanske Church of Satan, totalnekting, LSD og okkupasjonen av Folkungagatan i Stockholm. I tillegg var det trykt en liste med hundrevis av bilnumre til svenske sivile politibiler. Flashback #2 (1994) fortsatt der nr. 1 slapp, med artikler om bodypiercing, intervjuer med Timothy Leary, Nick Zedd og Ice-T, og mer om filmsensur. Så langt er alt vel, men mange sperret nok øynene opp da de så resten av innholdet; Flashback #2 trykte videre navn, adresser og telefonnumre til mer enn 70 personer som hadde bestilt barneporno, trykte oppskrifter på å ta selvmord, og hadde anmeldelser av naziblader side om side med anarkistblader. Og det skulle bare fortsette Flashback #3 (1995) brakte en oversikt over folk dømt for voldtekt i Stockholm i , komplett med adresser, bilder og telefonnumre, og utdrag fra enkelte av voldtektssakene. Et intervju med en talsmann for den amerikanske pedofili-organisasjonen NAMBLA fikk plass, samt en lang artikkel om White Noise (nazirock). En av Sveriges mest kjente TV-programledere fikk behørig omtale: Han ble på 70-tallet tiltalt for utukt med barn og voldtektsforsøk, men ble frikjent i Flashback #3 ble det trykt 9 sider med utdrag fra de gamle rettssaksdokumentene, med fulle navn. Videre kunne man lese om supermasochisten Bob Flanagan, om Anthony Griffin (en sort advokat som forsvarer Ku Klux Klan), slaveri, IRA osv. Ut fra et så kontroversielt innhold kunne man kanskje tro at Flashback ville forbli et marginalt fenomen, men dengang ei: Ifølge Axelsson har Flashback siden 1993 bare vokst. I 1997 ble Flashback #4/5 trykt i nummererte eksemplarer, og var utsolgt før trykking. Flashbacks papirutgave har nå over abonnenter. Alle abonnentene og andre interesserte har fått tilbud om gratis oppkobling til internett via Flashbacks frihetsserver, og mer enn har benyttet seg av tilbudet. Frihetsserveren er den eneste som tilbyr usensurert usenett i Norden. Hjemmesiden til Flashback har hittil fått over 3 millioner treff, og nyhetsskrivet Flashback News Agency (FNA) som sendes ut på internett har over abonnenter. FNA har kommet ut med 100 nr. Daglig får Axelsson brev og s tilsendt, mange med ønske om abonnement. Oppbyggingen av Flashbacks internett-tjeneste har kostet over 1 million kroner, ifølge Axelssons egne uttalelser til Aftenposten. Han har et par velstående investorer bak seg, men vil ikke si noe om hvem de er. Det har derfor blitt spekulert en del på hvem som finansierer Flashback. I det anarkistiske nyhetsbrevet Motkraft, som distribueres via internett, har det blitt hevdet at Flashback finansieres av por- 8

9 noindustrien. Ingen andre tjener penger på internettet, heter det, så pornoindustrien gir bort gratis oppkobling til folk via Flashback i håp om at bruken av deres kommersielle pornotjenester på internettet skal øke. Imidlertid legges ingen fakta på bordet for å understøtte denne lettere absurde teorien. Axelsson selv avviser påstandene helt. Gateavisa tok en lengre prat med Jan Axelsson i Stockholm; om ytringsfrihet, bladutgivelse og moral - saker han har sterke meninger om. Hva er bakgrunnen for at du gir ut Flashback? - Jeg er utrolig interessert i sakene og miljøene jeg skriver om, og den beste måten jeg kan få tak i all informasjonen om dette er ved å lage Flashback. Jeg lager det bladet jeg selv vil lese! Axelsson har lang erfaring med alternative media: Tidlig på 80-tallet ga han ut punkfanzinene Dead or alive og Skins magazine, og på starten av 90-tallet lagde han og en kamerat Freakout-TV, som handlet om undergrunnsfenomener og ble vist på forskjellige lokale TV-stasjoner. Alt ble gjort til selvkost. Da han litt senere startet opp Flashback, måtte han selge gitaren sin for å finansiere trykkingen. Han sparte imidlertid litt ved å trykke bladet svart. Det gjorde han hos Utenriksdepartementet, om natten. gende på Gateavisas kontor har f.eks. noen funnet det for godt å sensurere litt, intervjuet er blitt revet ut i sin helhet Axelsson avviser at han trykte intervjuet kun for å provosere: - Mye av det jeg er interessert i kan tolkes som sjokkerende, men det er ikke mitt formål: Jeg publiserer ikke intervjuer med folk bare fordi de har ekstreme meninger! NAM- BLA har kanskje ikke så veldig overbevisende meninger, men det finnes hvertfall en tanke bak det de gjør, og det at Allen Ginsberg er støttemedlem gjør saken mer interessant. På internett finnes det mye sjokkerende materiale tilgjengelig; hvordan voldta, hvordan gjøre innbrudd i leiligheter Det er fullt lovlig å spre dette, da det ikke oppfordrer til lovbrudd. Det bare informerer. Men jeg vil aldri publisere slikt, da jeg er totalmotstander av voldtekt, og jeg har lite sans for innbrudd i leiligheter. Axelsson skrev i Flashback #3 at pedofili som tema er uhyre følsomt og kontroversielt, og viste til det svenske bladet Hallå, eid av Bonniers, som ble politianmeldt og anklaget for å spre barneporno fordi de trykte adressen til NAMBLA. Han hevder at han selv legger objektive kriterier til grunn for hva han trykker i sitt bladet, og at han ikke nødvendigvis er Axelsson har også forsøkt seg i etablerte media: - Det var en nyttig erfaring. Jeg fikk innsyn i hvordan profesjonelle mennesker arbeider, og etter å ha gått gjennom hele mølla er det lettere å vende tilbake til utgangspunktet. Jeg vet hvordan det er på den andre siden i etablerte blader får du ikke skrive om hva du vil, og hvis du får skrive om noe du ønsker, så får du ikke skrive om det på den måten du ønsker. Det skal passe inn i bladets profil. Og det passer neppe Axelsson. Han er isteden både redaktør, redaksjon, redaksjonssekretær, desk- og layoutsjef. I hver utgave av Flashback anmelder han tonnevis av fanziner, bootlegs, bøker og blader - forrige nummer (#4/5) hadde 23 slike tettpakkede A4-sider i telefonkatalogskrift. I tillegg skriver han mesteparten av artiklene sine, oversetter, og redigerer - Jeg vil gjerne gjøre mange ting, hjelpe folk med distribusjon osv. Men tiden min er begrenset, og jeg vil ha full kontroll over alt jeg gjør. Slipper jeg andre mennesker til så ville jeg nok rekke å gjøre mye mer, men de ville kanskje gjøre saker som jeg ikke synes er moralsk forsvarlig, sier Axelsson. De færreste av folka vi traff i Stockholm syntes Flashback holdt seg til noen som helst moral. Erklærte anarkister og andre radikale mennesker ble lettere sjokkerte da de hørte at vi skulle intervjue Axelsson, og de beskyldte ham for å drive propaganda for nazisme og pedofili. Anklagene om pedofili-propaganda skyldes, etter hva vi har skjønt, at Flashback #3 trykte et intervju med en representant for den amerikanske organisasjonen NAMBLA (North American Man Boy Love Assosiation), der blant annet Allen Ginsberg var støttemedlem. I intervjuet tok NAMBLA avstand fra sex med småbarn, men gikk inn for å lovliggjøre sex mellom menn og seksuelt modne gutter (helt ned til tolvårsalderen) hvis de har gitt informert samtykke og selv ønsker det. Intervjuet er på ingen måte glorifiserende, spørsmålsstilleren er både nysgjerrig, kritisk og spydig, men mange anser det likevel som totalt uakseptabelt at pedofile får snakke ut. I eksemplaret vi har lig- FLASHBACK MAGAZINE ved redaktøren; Jan Axelsson «Alt som er litt forbudt, og som man ikke finner andre steder, blir interessant. Det tror jeg ikke man blir lei av. Jeg kjenner, hehe jeg blir bare mer sulten hele tiden. Avhengig» enig i budskapet. Men han setter klare grenser; han tipser f.eks. Redd Barna om alle som forsøker å spre barneporno via hans internettjenester. I Flashback #2 ble, som tidligere nevnt, en rekke mennesker som hadde bestilt barnepornofilmer hengt ut med navn, adresse og telefonnumre, og noen med bilde. Bakgrunnen for Flashbacks offentliggjøring var en sak der en pedofiliring som distribuerte barneporno ble avdekket. Ringen ble oppdaget i Stockholm, men etterhvert fant man avleggere rundt omkring i Sverige. Axelsson forteller: - I Sverige er alt rettsmateriale offentlig, så Foto: StålTor 161 1/98 9

10 sant det ikke er gradert, og alle kan bestille kopier av det. Denne rettssaken handlet om barneporno, og filmer var beslaglagt. Filmene ble dermed offentlige, og kunne bestilles fritt fra tingsretten. Dette skapte kjempeoverskrifter i svenske media, og alle mulige folk begynte å bestille filmene. - Men bare Robert Aschbergs redaksjon i TV3 fikk tak i filmer, de andre fikk ingenting. En person saksøkte tingsretten fordi han ble nektet filmer, andre sendte sjekker på kroner. Jeg trykte ei liste over dem som hadde bestilt barneporno, og utdrag fra noen av brevene som ble sendt inn. Axelsson gjentok et lignende eksperiment i Flashback #3. Her trykte han en liste over alle som ble dømt for voldtekt i Stockholm i Også her var det navn, adresser og telefonnumre, men det var i tillegg funnet fram bilder av nesten alle voldtektsforbryterne. I tillegg sto det hvor lang straff de hadde fått, og mer konkret hva de var dømt for. - Jeg trykte dette først i 1995, slik at alle først skulle få muligheten til å anke og få sin rettslige prosess avsluttet. Jeg leste gjennom hver eneste overskrift i hver eneste straffesak i arkivet i Stockholms Tingsrett, det er 19 avdelinger med ca saker pr. avdeling. Det fantes et referat for hver sak. - I to saker publiserte jeg kun saksnumrene. Det ene tilfellet var en fyr som var dømt for voldtekt og utvist fra landet, men som hadde anket. Det så utfra saksdokumentene ikke ut som om han kunne bli frikjent, men det var likevel en liten mulighet. Det andre tilfellet var en person på 25 år som hadde hatt sex med ei jente på 14. De var kjærester, men foreldrene syntes det var uforsvarlig og gikk til politianmeldelse. Siden de var forelsket i hverandre så syntes jeg ikke det var forsvarlig å henge dem ut i en voldtektsartikkel. Faksimile fra Brand #3 av det 4 siders oppslaget om Stockholms voldtektsmenn , med bilde, adresse etc. og hva de er dømt for. En av de dømte har saktsøkt redaktør Axelsson for bl.a ,-. «Når jeg konkretiserer voldtektsforbrytelsene og navngir personer, kommer problemet tettere I USA kan man søke i offentlige databaser og finne ut om det bor dømte seksualforbrytere i nabolaget. Her i Norge har f.eks. journalist Skjalg Fremo i et innlegg for ytringsfrihetskommisjonen argumentert for å offentliggjøre navn på folk som har begått ran, mord, voldtekter og økonomisk kriminalitet Andre har argumentert for å offentliggjøre hvor pedofile bor. Dette vil muligens føre til færre seksualforbrytelser, men det er slett ikke sikkert, og det er stor fare for at det vil ramme uskyldige, f.eks. seksualforbryternes barn eller tidligere samboere. Flashback ble anmeldt til den svenske Justitiekanslern pga. oppslaget om voldtektsmennene. Dokumentene er gjengitt i Flashback #4/5: En mann måtte sone to år i fengsel etter å ha forgrepet seg på konas eldre datter. Ekteparet hadde to sønner sammen, og disse bodde etter skilsmissen hos moren, og visste ikke hvorfor faren satt i fengsel. Noen kopierte opp artikkelen fra Flashback og hengte den i oppgangen der moren bodde, og sønnen som fant lappen fikk naturlig nok sjokk. På bakgrunn av denne saken kontaktet en politiinspektør Justitiekanslern, og ville vite om det var mulig å stoppe Flashback. Justitiekanslern svarte at dette lå utenfor deres myndighetsområde. Axelsson nevner selv et annet lignende eksempel, om ei jente og hennes far i en Stockholmsbutikk. Jenta tittet i Flashback og innpå folk» fikk se sin pappa uthengt. Butikken stoppet salget av bladet etterpå. - Det er klart at slikt kan hende. Men jeg anser det likevel som fullt forsvarlig å henge ut disse personene. Det bør som i USA finnes tilgjengelig informasjon om seksualforbrytere, ikke hvor som helst, ikke på Pressbyrån 1 eller på plakater på gata, men f.eks. i et Nordisk kriminalleksikon eller lignende. - Jeg ville ha trykt oversikten over voldtektsforbrytere også i dag. Hadde jeg skrevet en vanlig artikkel om voldtekt, så ville folk bare tenkt Ja ja, det er forferdelig, men og glemt det straks etterpå. Når jeg isteden konkretiserer voldtektsforbrytelsene og navngir personer, kommer problemet tettere innpå folk, noe som fører til grundigere debatt og meningsdannelse. - Barnepornosaken ville jeg imidlertid ikke ha trykt i dag, siden opplaget mitt nå er mye større enn i I denne saken var det en risiko for at uskyldige mennesker skulle kun- Anmeldelser av naziplater, blader etc. side om side med anti-nazi oppslag (her faksimiler fra et oppslag om AFA - Anti-Fascistisk Aksjon på venstre siden, på høyre siden en artikkel om white noise - nazi-musikk. Fra Flashback #3. 10

11 ne bli hengt ut, f.eks. hvis noen hadde bestilt en film i en annens navn, uten at de visste om det. Men siden Flashback #2 bare ble trykt i 1000 eks., så synes jeg det likevel var forsvarlig å trykke det. Så du mener at opplagets størrelse kan avgjøre om det er forsvarlig å trykke en sak? - Ja, det synes jeg. Det kan være forsvarlig å trykke en artikkel i Proletären eller Arbetaren selv om det ikke ville vært forsvarlig å trykke den i Aftonbladet eller Expressen. I store media får artikler en helt annen gjennomslagskraft, og de når alle mennesker. Om du henges ut der vil folk i butikken, naboen, ja alle i samfunnet vite hvem du er. Store media bør derfor sysle med nyheter, mindre nisjeblader kan sysle med det andre. Axelsson forteller videre at en av de uthengte personene, som er dømt for å ha utnytte psykisk utviklingshemmede jenter, har saksøkt Flashback for kroner. I tillegg krever han at Axelsson skal fengsles. Dette har han gjort fordi han mener at dommen hans, som Flashback publiserte, ikke har allmennhetens interesse. Flere store aviser har påpekt det paradoksale i at Axelsson, hvis han blir dømt, vil få større straff enn det mange av de offentliggjorte seksualforbryterne fikk. På Flashbacks websider finnes det for tiden en lang liste over web-sider som støtter Flashback i denne saken. I Flashback #4/5 kan man grafse i lange artikler om Rote Armé Fraktion (RAF), Aleister Crowley, Andy Warhol, pornobransjen, Crass Records, hackergruppen Power Through Resistance og anarkistkollektivet Profane Existence. Men det mest provoserende temaet denne gang var nazisme: Her finnes det intervjuer med den svenske organisasjonen Anti- AFA som kartlegger og bekjemper antifascister, anmeldelser av masse naziblader og -plater, og et komplett opptrykk av det forbudte nazibladet Werwolf (her var alle dødslister og personlige opplysninger imidlertid sladdet pga. hensyn til folks sikkerhet). GA: «Din internettserver, Flashbacks frihetsserver, er den eneste serveren i Sverige som har nasjonalsosialistiske sider liggende på nettet» JA: «Det er den eneste i Europa, såvidt jeg vet. Så fæl er jeg (he, he, he )» Anarkistene vi traff i Stockholm var ikke synderlig opptatt av Flashbacks uthengning av seksualforbrytere. Men de misliker sterkt at han slipper til nazister i spaltene, og hevder sågar at han forfører ungdom med ekstreme og sjokkerende budskap. Axelsson synes på sin side det er viktig å få fram hvordan nazistene selv tenker: - Mange saker omtales ikke i andre media, eller forvrenges der, og det kan være nyttig å selv se hvordan disse menneskene tenker, hva de gjør osv. En venn av meg er halvt jøde og halvt iraner, og er altså den mest tradisjonelle skyteskiven nazistene kan tenke seg. Han fortalte at det beste i siste Flashback nettopp var intervjuet med Anti- AFA. Han sa Jeg hater dem, de er syke i hodet, og deres argument er poengløse, men jeg var glad for å få se hvordan disse menneskene tenker. Men når du sier i anmeldelser at et naziblad er bra, hva legger du i det? - Den er bra fra et nazistisk perspektiv. Skal du fordype deg i tankene til en revisjonist, så må du vite hvilke bøker du bør lese, hva som er bra og hva som ikke bra, hva som er mindre gjennomarbeidet, uleselig osv. Mine anmeldelser av nazistmateriale forteller deg hvilket materiale som er mest informativt. - Intervjuer man en nazist og lar ham tale uimotsagt, så blir det intet intervju, men ren propaganda. Samtidig kan det være verdifullt å trykke propaganda, for da kan leserne kritisere nazismen med utgangspunkt i nazistenes egne poenger. Den eneste måten å få tak i denne informasjonen på ellers er å kontakte nazistene selv. Kildemateriale bør derfor være tilgjengelig. - Ta f.eks. revisjonismen, som nå er forbudt i fem europeiske land. Kun revisjonistene tjener på dette. Forbyr du dem, så sier de: Vi har ingenting å skjule, vi setter bare spørsmål ved saker. Istedet bør man f.eks. spørre dem Hva setter dere som godtagbare bevis på om Holocaust har skjedd eller ikke? - Og den dagen man forbyr disse menneskene, så er jeg den neste som står for tur. Tyskland er det beste eksempelet på dette. Der forbød man først nazister, revisjonister og høyreekstremister, og fortsatte med å forby bladet Radikal og scientologene. Jeg hater riktignok scientologene, men tror likevel ikke et forbud vil gavne noen. På den annen side er det viktig å ikke favorisere informasjon. Jeg forsøker derfor å ha en balanse, å trykke like mye fra begge sider. Foto: StålTor 161 1/98 11

12 - Min egen holdning er at alle mennesker er like mye verdt, uansett om de er katolikker, jøder, pakistanere, homoseksuelle eller hva som helst. Jeg tror heller ikke på grenser: Om alle verdens jøder bodde i Sverige, eller 90% av befolkningen var mørkhudede, så var det greit for meg. Jeg sier ikke at det bør være slik, men at det ville være helt greit for meg. Hva skriver nazibladene om deg? - De synes bladet er interessant og verdt å lese, men understreker at Flashback er alt annet enn et nasjonalt blad. De liker f.eks. ikke omtalen av venstresiden, av homser og dop. Men de er takknemlige fordi de får slippe til med meningene sine. - Men i et nasjonalsosialistisk samfunn ville selvfølgelig ikke mitt blad kunne eksistere. Bauhaus-skolen var noe av det første som ble forbudt i det tredje riket, nazistene misliker jo alt som er annerledes og kunstig Din internettserver, Flashbacks frihetsserver, er den eneste serveren i Sverige som har nasjonalsosialistiske sider liggende på nettet - Det er den eneste i Europa, såvidt jeg vet. Så fæl er jeg (he, he, he ) - Men i USA finnes det en helt annen tradisjon for dette, der har alle retten til å eksistere og mene det de vil. Jeg er den eneste som tillater dette her. Men det er ikke spesielt mange nazistsider igjen hos meg, de fleste har flyttet til USA, fordi de kan tiltales i Sverige hvis sidene ligger her. Det er vanskeligere å tiltale dem i USA. Bør det være grenser for ytringsfrihet? - Grensen bør gå der folk begynner å føle seg truet. Ingen skal behøve å kjenne seg truet når de går på gata. Direkte oppvigleri er ikke forsvarbart. - Barneporno er for meg ikke ytringsfrihet, men bildebevis på at en forbrytelse har skjedd. Dødslister kommer heller ikke under ytringsfriheten, og bør ikke være tillatt. Din liste over voldtektsforbrytere kan lett tas som en direkte oppfordring til å true dem, selv om du ikke oppfordrer til dette eksplisitt. Og mange vil nok bruke det til dette formålet også. - Ja, flere enn hva jeg hadde trodd. Men jeg skrev blant annet i artikkelen at det i alle rettssystem finnes mennesker som er uskyldig dømte Begrenser du hva folk kan ha på hjemmesider hos deg? - Er noe åpenbart ulovlig, så stopper jeg det. Ligger det i gråsonen, stopper jeg det hvis det anmeldes. Etter tips stoppet jeg en navneliste på Radio Islams hjemmeside, den minnet om en dødsliste, og inneholdt mye feilaktig, grovt og nedsettende om forskjellige motstandere av revisjonismen. Jeg krevde at de skulle skaffe en advokat som kunne gå god for innholdet. Radio Islam la deretter siden opp i USA. I et annet tilfelle stoppet jeg omgående et barnepornografisk bilde som ble postet på en av mine nyhetsgrupper. «Mine anmeldelser av nazistmateriale forteller deg hvilket materiale som er mest informativt» Finnes det ingen ulovlige saker du kunne tenke deg å ha på sidene dine? F.eks. oppfordring til totalnekting - Det kommer an på hvordan den ble skrevet, selv om jeg tror jeg ville være ganske tolerant. En slik artikkel kan imidlertid skrives uten at den er ulovlig. I papirutgaven av Flashback kunne jeg tenke meg å trykke ulovlige saker. Men på internettoppkoblingen så må jeg være strengere. Du vil ikke risikere å få tjenesten stengt? - Nei, ikke nå. En del saker folk har lagt ut hos meg ligger på grensen av hva som er tillatt. BSA, Business Software Association i USA, har truet med å saksøke meg for en halv million dollar, fordi det er en hjemmeside hos meg der det ligger serienummere til programmer. Liker dere det ikke, får dere kontakte brukeren og snakke med ham selv sa jeg til dem. Det finnes ingen dom i Sverige som sier at dette er ulovlig. - Men jeg har imidlertid vurdert å publisere scientologibibelen 2 del 1 og 2 på nettet. Selv om dette tenderer til å være ulovlig, så er jeg beredt til å gjøre det, for folk bør ha tilgang til kildene. Kunne du tenke deg å stoppe lovlige ting på internettet fordi du selv mislikte dem? - Jeg stopper ikke materiale som er lovlig, selv om det ellers er moralsk forkastelig og avskyelig. Ta f.eks. alle bildene av lik og overkjørte dyr som legges opp på internettet: Det finnes ingen som helst verdi i å se på disse, det er helt avskyelig. På den annen side bør det ikke forbys. Men jeg forstår ikke helt motivet bak å legge ut slikt. Ja, si det, hvordan klarer folk å holde interessen oppe for slikt? De må da fort gå lei - Vel, det gjøres hele tiden nye ting, som ingen har gjort før. Jeg blir veldig fort mettet av trafikkulykker og overkjørte dyr, for ikke å si med en gang. Men det finnes så mye annet materiale tilgjengelig: Hvordan man svindler med minibankkort osv. Alt som er litt forbudt, og som man ikke finner andre steder, blir interessant. Det tror jeg ikke man blir lei av. Jeg kjenner, hehe jeg blir bare mer sulten hele tiden. Avhengig. 15 years in business - and still going strong er mottoet Axelsson har for Flashback. Nå holder han på å lage film om Flashback og undergrunnskulturen, og den vil bli vist på egne arrangementer. Han har også planer om å etablere seg som internettleverandør i Norge. Kripos har uttalt til Aftenposten at de i så fall vil følge svært nøye med på hva Flashback gjør Noter: 1: tilsv. Narvesen. 2: Scientologene påberoper seg som kjent lover om opphavsrett og åndsverk for å hindre at folk sprer materiale om scientologi. De trakasserer og forfølger alle meningsmotstandere. (Se GA #158 for mer info). Publisering av deres materiale kan være ulovlig i en rekke land, i Sverige foregår det for tiden en politisk kamp om dette. Flashback på internett:

13 - anarkistisk bokkafé Da Gateavisa var innom Kafé 44 i Stockholm slo vi like gjerne av en prat med noen av folka som driver INFO. Bokhandelen INFO ble startet som et kollektiv i 1989, og holdt først til på Hornsgatan. Bokhandelen hadde et bredt utvalg av anarkistisk, politisk og filosofisk litteratur, men ble stengt i september Ildsjelene bak hadde da delvis gått leie, fikk vi høre. INFO hadde vokst til et omfattende prosjekt og krevde heltidsengasjement, mens ingen var villige til å drive stedet profesjonelt og forsøke å leve av bokhandelen de ønsket å fortsette med ideell drift. Samtidig var det et problem med nazister som hadde trakassert INFO-kollektivet i lang tid, med ruteknusing og trusler mot dem som jobba der. Bokpusher i Bokkafeen INFO i Kafé 44, Stockholm. INFO har nå startet opp driften igjen, og har samme lokaler som tradisjonsrike Kafé 44. Plassmangelen gjør at utvalget er litt mer begrenset, med mer fokus på anarkistisk litteratur og mindre på generell politisk litteratur enn tidligere. Men det er fortsatt mye interessant å finne, og GAs utsendte kjøpte en bærepose med blekker da vi var der. Anarkistmiljøet i Stockholm er også i endring, og INFO gjenspeiler dette. De selger fanziner og har nå et større marked hos grupper som er spesielt interessert i enkeltsaker kvinnealmanakker og vegankokebøker f.eks. selger svært bra. Ellers er det som på mange andre bokkaféer, det er lettere å selge effekter som T-skjorter enn litteratur. Er du i Stockholm bør du absolutt stikke innom INFO og Kafé 44. INFO er åpent fra til på fredag og lørdag, og innimellom på konsertarrangementer. INFO ligger i Tjerhovsgatan 46. (Kafé 44 holder åpent samme tid mandag til lørdag.) I floraen av anarkist- og aktivistgrupper med tilhold i Stockholm finner vi "Motkraft". Motkraft fungerer som et epost/internettnyhetsbrev for utenomparlamentariske politiske venstregrupper i Sverige, og kommer ut med 3-4 ukers mellomrom. Folka som står bak Motkraft er tilknyttet Brand, Socialekologisk Aktion, AFA, forskjellige dyreretts- og anarkistgrupper og liknende, forteller Alfred. Han er 18 år, hardt arbeidende i Kafé 44 og en av de mest aktive i Motkraft. I tillegg er han postmann av yrke! Vi traff ham på arbeid i kafeen, og mellom rydderundene la han entusiastisk ut om Motkraft og den brusende anarkistiske bevegelsen i Stockholm Nyhetsbrevet er relativt nystartet, litt over 10 nummer er kommet ut siden starten i De får stadig nye abonnenter, og det blir mer Motkraft Alfred aktiv motkrafter og medarbeider i Kafé 44. og mer stoff i hver nye utgave. Motkraft skaffer stoff på samme måte som Brand og FNA (Flashback News Agency), dvs. at andre sender inn stoff og notiser. Det går i nyheter om anti-fascisme, antisexisme og kvinnekamp, økologi, dyrerettigheter, fagforeningsarbeid, demonstrasjoner etc. fra inn og utland. Nå har Motkraft fått egen hjemmeside på nettet. Der lar de også andre grupperinger få ha hjemmesider; så Motkrafts sider fungerer nå som web-hotell for svenske uavhengige venstregrupper. Både Brand og AFA har lagt seg inn her allerede. Det er gratis å abonnere på Motkraft. Gå til deres hjemmeside: og bestill et abonnement i dag! 161 1/98 13

14 Anarkistisk BRAND over Sverige Etter mye strev fikk Gateavisa endelig en intervjuavtale med et medlem av redaksjonen i Brand, i lokalene deres "et sted i Stockholm". Vi banket gjentatte ganger på det vi antok var rett kjellerdør, og ganske riktig, til slutt kom det en vennlig anarkistsjel og låste opp. Deretter trengte vi oss effektivt inn gjennom ståldøra til det bombesikre sentralkommandorommet. Vi snakket med Mathias som er 26 år og den som har holdt på lengst i den nye redaksjonen. - Anarkistbevegelsen har blitt mer politisk, forteller Mathias når han skal utdype forskjellen mellom den forrige og den nye redaksjonen. - Miljøet har endret seg: Åttitallsanarkismen var mer subkulturell, "jeg gjør hva jeg vil", mer provokativ. Jeg tror Gateavisa står mer i denne tradisjonen enn vi gjør. Vi kjører en mer strikt politisk linje, og går mer kollektivt ut med våre politiske handlinger og standpunkter. Vi er mindre preget av åttitallets livsstilsrevolt. - Den gamle redaksjonen sprang ut fra husokkupasjonsmiljøet. Rundt 1991 begynte folk i redaksjonen å bevege seg bort fra dette miljøet, og det kom inn nye folk fra kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen osv. Brand ble et kulturtidsskrift med statstilskudd, noe vi idag har gått bort ifra. Den forrige redaksjonen jobber i dag innen den syndikalistiske fagbevegelsen o.l., og Eva X Moberg [tidligere sentralt redaksjonsmedlem] skriver i Nordens eldste anarkistblad - BRAND - har reist seg fra asken som en fugl føniks. Brand lå en stund nede etter at den gamle redaksjonen ble oppløst, men nå har nye og friske idealister tatt over stafettpinnen. Den anarkistiske bevegelsen i Sverige er i vekst, noe som også preger Brand som et levende blad. Brand feirer faktisk imponerende hundre år i år, og har vært bortimot kontinuerlig utgitt siden starten. 14 Av øhh og StålTor

15 «Som man vil se i Brand, så er det ganske stor bredde i stoffet, med artikler fra både dogmatiske anarkister, autonome og veganere.» Aftonbladet [en tabloid] Vi i den nye redaksjonen har tatt opp igjen tråden fra slutten av åttitallet, og bladet lages nå av en bevegelse. Hvor mange er dere i redaksjonen, og hvordan fungerer den? - Vi er ca. 10 personer og mer enn 2/3 er kvinner. Tidsskriftet lages i fellesskap, men det er lite redaksjonelt stoff. Brand er et åpent forum, og vi ønsker ikke at Brand skal være en slags propagandaavis der alle artikler skal ha en viss linje og lages av redaksjonen. Vi vil stimulere hele bevegelsen til å skrive. Ulike grupper sender inn stoff, og hver enkelt gruppe eller person står inne for sine artikler. Som man vil se i Brand, så er det ganske stor bredde i stoffet, med artikler fra både dogmatiske anarkister, autonome og veganere. Det har vært uenighet om utformingen av det nye Brand, kan Mathias fortelle, noe som har ført til stor utskiftning siden 1995: - Striden har stått om Brand skal være en agiterende avis som formidler det sanne anarkistiske budskapet, eller om den som i dag skal forsøke å avspeile den levende anarkistiske og autonome bevegelsen i Sverige. Og debatten går livlig: - Et innlegg kan f.eks. kritisere Brand og anarkistbevegelsen for ikke å være konsekvente nok motstandere av sexisme, dyreundertrykkelse eller noe annet. I nummeret etter kommer det så svar på tiltale; "vi må bygge en bred bevegelse og trekke inn mange personer, vi kan derfor ikke være for konsekvente siden de fleste spiser kjøtt" osv. Det er en bra debatt, men jeg tror vi må holde oss et sted midt i mellom disse ytterpunktene. Er meningen at Brand skal være et internt blad? - Ja, på sett og vis. Folkemakt og Direkte Aktion er mer utadretta blader, og f.eks. Inform er mer internt. Brand har siden 1995 forsøkt å fylle en funksjon midt i mellom. Det finnes allerede flere nettverk og organisasjoner, som AFA, Folkmakt, SUF og Anarkafeministene. Brand skal prøve å få til diskusjoner mellom disse gruppene, og avspeile hva som skjer i bevegelsen. Brand legger veldig stor vekt på aksjons- og demoreportasjer etc. Og dere bruker ofte større plass på å fortelle om hva som skjedde ved en aksjon enn om bakgrunnen for den, det politiske innholdet - Vi forsøker å presentere militante aksjoner på en lettere måte, som en motvekt til alle de tunge artiklene. Men aksjonene vi skriver om er alltid satt i en politisk sammenheng. Når Brand skriver om aksjoner mot f.eks. Shell, vil dette føre til at det blir gjennomført flere slike aksjoner, noe som er bra. Dette tar vi politisk ansvar for. Men kobling mellom aksjonene og politisk arbeid kan alltid bli bedre. Ser du noe problem med Brands nye anonyme linje? Få signerer artikler, og dere har ingen navngitt redaksjon Leserne kan jo reagere på at det ikke er noen mennesker som står bak? - Folk velger sjøl om de skal bruke pseudonym eller riktig navn. Målet er at folk skal skrive inn og debattere, og bruken av pseudonymer gjør debattene så kollektive som mulig. Men et problem er at folk lett skriver på en annen måte under pseudonym, de går mye hardere ut mot hverandre, og det kan fort bli et slags statussymbol å vite hvem som skriver under forskjellige pseudonymer. Dette har vi diskusjoner om hele tiden, og det er vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til dette. - Vi vet jo også at nynazistene leser Brand, men på den andre siden har nynazistene ikke vært noe stort problem i Sverige. De har ytterst sjelden gjort aksjoner mot folk. Kanskje er bruken av pseudonymer en grunn til at vi har vært så beskyttet her i Sverige Får dere inn mange aggressive innlegg? - Det kommer inn en del slike innlegg. Vi kjører hardt på debatt-tonen i innleggene, og tar noen ganger kontakt med personen og prøver å få omskrevet innlegget. Det blir dårlig stemning av aggressive innlegg. Se f.eks. på tidsskriftet "Slamm" i København, som endte opp som søppelbøtte for folk som bare ville krangle og hakke på hverandre. Redaksjonen orket til slutt ikke å lage bladet, og det lå nede en stund til nye folk tok over. Vi er redde for å havne i den samme situasjonen. Folk får gjerne ha ulike oppfatninger om anti-imperialisme eller sånt, men det bør være en kreativ diskusjon. «Når Brand skriver om aksjoner mot f.eks. Shell, vil dette føre til at det blir gjennomført flere slike aksjoner, noe som er bra. Dette tar vi politisk ansvar for» I redaksjonen. Brand har ei linje som tilsier anonymitet for redaksjonsmedlemmene, det gjelder også på bilder. Foto: StålTor. Er dere åpne for diskusjoner om strategi i den politiske kampen? - Mye av det som står i Brand handler om strategi og strategivalg. Siden fora som Motkraft og Folkmakt ikke er romslige nok til å gi plass til slike artikler, tar vi på oss å trykke dette i Brand. Neste nummer handler mye om organisering.

16 «Det toppet seg da en gruppe anarkister gikk inn i [Brand]-redaksjonen med baseballkøller, tok abonnementslistene og skrivemaskinene» Men Mathias kan fortelle at de er ganske trøtte av diskusjonen om ikkevold vs vold som aksjonsstrategi. Problemet med slike diskusjoner, sier han, er at man låser seg fast på et prinsipielt plan; er det feil eller er det rett med vold? De forsøker derfor å ta diskusjonen ned på et taktisk nivå isteden. Mathias samarbeider mye med ikkevoldsfolk, og ifølge ham selv går det ganske bra på grunn av at de hele tiden holder diskusjonen på nettopp det nivået. - I anarkistmiljøet i Stockholm har vi f.eks. Food Not Bombs som jobber med pasifistiske metoder, vi har dyrerettighetsaktivister som bare bruker sivil ulydighet, og vi har antifascister som konfronterer nazistene. Vi var også nysgjerrige på den hundreårige historien bak Brand. Mathias ga noen innblikk i sitt hjertebarns historie: - Brand ble startet av "Ungsosialistene" i 1898, rett etter at de brøyt ut fra Sosialdemokratene. Bladet ble anarkistisk etter noen år, og de som lagde bladet tilhørte den unge litterære avantgarden. Etter tredvetallet holdt den samme generasjonen på med bladet helt fram til sekstitallet. De ble eldre og eldre, og til slutt var det en gjeng gråhårete gamle gubber som ga ut bladet, og det var ikke mye anarkisme igjen i tankegodset deres. De israelske kibbutzene var deres forbilde på anarki i praksis. På midten av sekstitallet kom en ny gjeng inn i redaksjonen, de var inspirert av situasjonisme, av ungdomskulturen og Che Guevara. Det oppsto konflikter, og i 1967 ble bladet ganske enkelt lagt ned. Arbeidet ble tatt opp igjen i Brand fantes altså ikke under perioden med studentopprør på slutten av 60-tallet. Mange andre anarkistblader ble derfor startet: Stockholms Fria Press, Malmös Fria Press, Uppsala Fria Press og flere. Tidlig på 70-tallet forsøkte de gamle anarkistene å ta over Brand igjen. Men da kom den nye 70-tallsgenerasjonen, og det ble fokusert veldig mye på Røde Brigader (RAF), fangekamp og liknende. 16 Så det har vært sammenlagt ca. 6 års avbrudd i utgivelsen av Brand? - Ja, og i tillegg lå Brand nede på slutten av søttitallet p.g.a. mange konflikter om denne terrorist-flørtingen, og det toppet seg da en gruppe anarkister gikk inn i redaksjonslokalet med baseballkøller og tok med abonnementslistene og skrivemaskinene. Hvorfor det? - De likte ikke innholdet i bladet. Mathias humrer og ler da han forteller om dette raidet. - Da de marsjerte inn med baseballkøllene så satt medlemmene i Ebba Grøn intetanende i redaksjonslokalet og spiste på noen brødblingser, de havnet midt i klemma! - Etter dette lå Brand nede i noen år. Det eksisterte riktignok noen små stensilerte blader som ble kalt Brand under den tiden, men de var mer interne. Det var mange konflikter på søttitallet, anarkistene hadde en ide om én stor anarkistføderasjon, og Brand skulle være hele bevegelsens talerør. Men ved overgangen til 80-tallet vokste den autonome strukturen fram, det ble aksept for at bevegelsen ikke måtte være én føderasjon, men isteden kunne være mange ulike nettverk som flyter ihop. Brand feiret sitt 100-årsjubileum på skikkelig vis. Bortsett fra et jubileumsnummer av Brand har de gitt ut en jubileums-cd Hundre år av revolutionär kamp, ny hettejakke og de hadde festival 2. og 3. mai på Kafé 44 i Stockholm. Under festivalen ble det holdt foredrag om Brands historie og om utviklingen av den svenske anarkistiske bevegelsen. Musikk og «I Sverige går det framover for den anarkistiske bevegelsen, i motsetning til Danmark og Tyskland hvor den går tilbake» fest hele 1. mai-helga, for gamle og nye Brand-aktivister Men dere skuer vel litt framover også? - Javisst! Vi funderer på å arrangere et anarkistmøte til høsten og der samle de mange ulike anarkistiske nettverkene som fins i Sverige. Her vil vi diskutere anarkistiske ideer og vise fram vår politiske bevegelse, og se framover. I Sverige går det framover for den anarkistiske bevegelsen, i motsetning til Danmark og Tyskland hvor den går tilbake. I Sverige for 10 år siden var det riktignok flere som demonstrerte i gatene, men det fantes ingen organisering eller organisasjonsstruktur. I dag blir vi bedre og bedre organisert, og vi tiltrekker oss flere og flere personer. Bevegelsen har til tider vært konsentrert i storbyene, men nå har mange folk i mindre byer og steder gått med i det syndikalistiske ungdomsforbundet. Hvor mange mennesker leser Brand? - Brand når i dag ut til omkring tusen personer. På begynnelsen av nittitallet nådde Brand ut til over to tusen personer, men da vi tok over var Brand helt nedkjørt, det var ingen penger igjen, og abonnementsregisteret var ikke vedlikeholdt. Vi holder på å bygge dette opp igjen, og abonnementsmengden øker for tiden. Men situasjonen var også annerledes tidligere, da Brand var alene på sitt felt. I dag finnes det så himla mange konkurrerende tidsskrifter, sier Mathias. Brand fåes kjøpt på Bokkafeen Jaap (Hjelmsgate 3) eller på Blitz. Eller kontakt: Brand, Box , Stockholm. Brand på nettet: epost: brand@motkraft.net

17 AV OLE GUNNAR ZAHL JENSENIUS Mennesket er aggressivt av natur. De fleste som hevder at de ikke er interessert i død og ødeleggelse, lyver, sier John Marr (35) fra San Francisco i California, som gir ut kriminalfanzinenmurder Can Be Fun. John Marr har i flere år dyrket sin brennende interesse for mord, ulykker og naturkatastrofer. Mange psykologer vil si at det å være opptatt av slike tema, er et tegn på passiv og fordekt aggresjon. Marr er kraftig uenig i en slik påstand. Det er det samme som å si at hvis du har en munn, så er det et symptom på taleevne. Mennesker er av natur aggressive! Hvis vi ikke var det, ville vi fortsatt levd ufortørnet på de sørafrikanske gresslettene. De fleste som hevder at de ikke er interessert i død og ødeleggelse, lyver, sier han. Artiklene til Marr er sterkt preget av hans sorte humor, og i det siste nummeret av Murder Can Be Fun (MCBF) er temaet Zoo Deaths. Bladet inneholder historier om personer som har kommet for tett innpå dyrene i dyreparken. Marr lager dessuten hvert år en liten kalender hvor hver dag er markert med en tragedie. Neste nummer skal handle om uskikkelige barn! røper Marr, det gjør meg så utrolig vondt å konstatere at mange fete historier blir glemt med årene. Jeg ønsker å gjøre noe med denne triste utviklingen. Ifølge ham selv er det hans misjon å forhindre at dyktige mordere og flinke forfattere forsvinner inn i glemselen. LIKER IKKE AKTUELLE MORDSAKER John Marr har universitetsutdannelse, og arbeider i den kommunale administrasjonen i San Francisco. Han er ikke imponert over byen når det gjelder større og alvorlige mordsaker. The Zodiac Killer, Zebra og The Trailside Killers er saker som hører fortiden til. Det oppstår likevel mange små, vanvittige episoder, som er svært underholdende. Favoritthistorien min er den om de to homoseksuelle som kranglet om hvor de skulle plassere sofaen i leiligheten. Det endte med at den ene prøvde å 161 1/98 løse problemet med å brenne den opp i peisen, og dermed tok hele huset fyr. Kjempebra, hva? ler Marr. Trass i Marrs interesse for grufulle misgjerninger, bryr han seg ikke om aktuelle mordsaker. Det som blir sagt i massemedia er stort sett bare pølsevev. Jeg er dessuten for lat til å følge med. Hvis det virkelig er en bra mordsak, vil det i løpet av ett år være utgitt en eller to bøker. Da leser jeg om den, sier han. ALLTID ELSKET MORD For seksten år siden begynte Marr seriøst å samle på stoff og bøker om kriminalitet. Likevel er hans interesse for det bisarre eldre enn som så. Jeg har alltid elsket historier om mord og ulykker. Før jeg lærte å lese, koste jeg meg med å se på bilder. Jeg husker fremdeles hvor lykkelig jeg var når bladde gjennom boka Slovenly Peter (tysk original tittel: Der Struwelpeter ), forteller Marr. Hvert nummer av MCBF tar mye tid og krefter. Her gir han oss et lite innblikk i arbeidsprosessen. Oftest kommer ideene fra obskure bøker Frontcoverne på den burleske true crime fanzina Murder Can Be Fun (Privat arkiv). som jeg kommer over. Så bærer det avsted til mange biblioteker og bruktbokhandlere. Jeg leser til jeg blir blå i hodet, og så følger det flere måneder med intens jobbing foran PCen. Når jeg holder på å spy av artiklene mine, er det på tide å stoppe. Da går bladet i trykken, slår Marr fast. Han ønsker ikke å anbefale noen amerikanske kriminalfanziner, fordi de er elendig laget og svært umodne i stilen. De fleste bladene blir utgitt av high school studenter, som fortsatt er våte i underbuksene etter å ha lest Helter Skelter. Dan Kellys fanzine EVIL var meget bra, men eksisterer dessverre ikke lenger. Den eneste fanzinen jeg vil anbefale er ANSWER Me!, selv om den ikke er en kriminalfanzine. Muligens kjenner leserne dine allerede til dette bladet. Kontaktadresse: John Marr, P.O. Box , San Francisco, CA 94164, USA. 17

18 Pinsekarismatikk og Dommedagsforestillinger. L A D EN S ISTE Vi nærmer oss atter et århundreskifte. Denne gangen kan vi feire ekstra da vi i tillegg går et tusenårskifte i møte. Ved slike skifter hjemsøkes en del av befolkningen gjerne av dommedagsforventninger og lignende forestillinger om at vi enten er i ferd med å gå noe flott eller noe fryktelig i møte. Apokalyptikeren Aril Edvardsen er selvsagt med, og han har regnet ut at Dommedag vil komme omkring år 2000! Overrasket? Det florerer av litteratur om ny verdensordning og at skjebnesvangre tider er i emning, samtidig som markedet proppes fullt av kvasidype bøker. New Age-oppkok preger stadig flere eksistensielle samtaler når man er i livet og havet og udødeligheten -humøret. Endog blant de mest oppegående har enkelte tydeligvis begynt å frykte en - åndelig (?) - katastrofe i årene som kommer. Delvis inspirert av østlig endetidstenkning, delvis inspirert av Jødisk-kristen endetidslære. Selv Jens Bjørneboe spådde en katastrofe av verdensformat opp under totusenårsskiftet, men da med utgangspunkt i astrologi. Veteranen fra Kvinesdal, av Aril Edvardsen omdøpt i litt mer Bibelsk korrekt schwoong Sarons Dal, svikter ikke når Tusenårsriket profeteres å være i anmarsj. Dommedag er like om hjørnet skal vi tro hans spådommer i de heller apokalyptisk befengte bøkene Den siste Basun og Verdensinnhøstingen. Ved hjelp av statistikk over hvor mange han klarer å spre det glade budskap ut til, og prognoser over befolkningsveksten regner han seg enkelt og greit frem til Dommedag omkring år to tusen. Pussig sammentreff det der! Det er imidlertid ikke første gang Dommedag varsles. Nær sagt i ualminnelige tider finner man profeter som mener seg kvalifisert til å gjøre folk oppmerksome på hva som er i emning. Trass i begrenset materiale i de kanoniserte bibelske bøkene - hovedsakelig Daniels bok i GT og Johannes Åpenbaring i NT - har endetidsforestillingene fått de frodigste utforminger og mest sinnrike konsekvenser opp igjennom tidene. Når sant skal sies, må man vedgå at slike profetier har et langt bredere nedslagsfelt enn innad i sine egne eksklusive kretser. Før vi ser nærmere på den godeste Edvardsen og hans disipler, skal vi raskt innom Tusenårsrikets historie innen jøde-kristen tenkning. Opphavet til forestillingene om tusenårsriket Forestillinger om et rike som skal komme, hvor all lidelse skal opphøre og alle de slemme skal få sin velfortjente straff, er ikke noe ukjent fenomen i kristendommens historie. Det florerer av bevegelser og profeter som helt siden hundreårene før Kristi fødsel har preket en Dommedag. Det er i senjødedom profetiene om frelseren begynnte å dukke opp, litt i Jesaja og profetene og for fullt i det lille skriftet Daniels Bok fra Det gamle testamentet. Fra Det nye testamentet blir Åpenbaringsboken den viktigste inspirasjonskilden for slike forestillinger. Denne kom med nød og neppe med i Nye testamentet da innholdet var kanten, og det er jo morsomt at Åpenbaringsboken nå inntar en såpass dominerende rolle som grunnlag for endetidsforventningene som herjer diverse kristne sekter tid om annen. Utover det finnes det en rekke skrifter fra samme perioden, blant annet De Sibyllinske skrifter, herunder spesielt Tiburtina og Pseudometodius (Cohn 1993:19-37). Det som er så artig med disse bøkene, er at forfatterne av dem trolig ville vært totalt fremmed for Edvardsen og Co s lesning av dem og hva de får ut av dem. Både Daniels Bok og Åpenbaringen var opprinnelig ment som kampskrifter i en tid da israelittene ble forfulgt og undertrykket av fremmede folk, romerne og lignende. Vi forstår jo godt at Daniel og Johannes lar sine frustrasjoner få utløp gjennom visjonære historier om den slemme drittsekken av en leder romerne har, som behandler israelittene så urettferdig. Det er her Messiasforventningene kommer inn. For bare vent, snart skal det komme en krigerkonge som er mye større og sterkere enn romernes hærfører Antiochus. Frelseren skal lede israelsfolket til seier i krig mot disse hyklerne og gjenopprette rettferdigheten. Ingen skal få lov til å plage israelittene mer. Disse forventningene var helt konkrete. Ingen hinsidige eller overnaturlige forestillinger får noen fremtredende plass her. De kom først flere hundre år senere. Desto mer undertrykket israelittene ble og jo værre de hadde det, desto sterkere og mer fantasifulle ble forestilling- 18

19 B A SUN L YDE!! ene om Krigerkongen som skulle hjelpe dem. Etterhvert tilskrives han nærmest Supemannegenskaper. Denne skulle etterhvert også holde dom over alle som hadde gjort noe galt, og et enormt slag skulle stå på Harmagheddon (Cohn 1993:20-22). Dette er en stor slette utenfor Jerusalem som var velegnet til oppgjør mellom ulike stammer og som tydeligvis må ha gjort et ubeskrivelig inntrykk på Johannes Åpenbareren. Et annet poeng her er at alle - deriblant Jesus og Paulus var overbevist om at dette riket skulle opprettes i deres levetid. Jesus hevder for eksempel at Guds rike er nær og at mange av dere skal ikke engang smake døden før dette inntreffer (Matt.4:17, Mark 9:1). I brevene tar også Paulus til orde for at folk skal leve rett og gjøre seg klare for nå er det like før altså, vær rede folkens! Det er først senere da folket så at disse spådommene slo feil, og det ikke kom noen krigerfrelser som befridde dem fra romerne, at man begynte å lure. Og da måtte man finne på en annen forklaring, slik at utover i århundrene ble dette paradiset fortolket mer i åndelig symbolsk retning. Først lokaliserte man paradis til å befinne seg bak månen, deretter et sted hinsidig denne virkelighet. Siden har dommedag vært et stadig tilbakevendene innslag i debatter om "hva som skal komme". Luther mente siste tegn på Dommedags komme måtte være trykkekunstens oppfinnelse i Her åpnet det seg uante muligheter til å spre budskaper ut til alle verdens folk. Og når alle hadde hørt budskapet ville Jesus komme igjen, etter hva det står i evangeliene. Verdensinnhøstingen er på vei Broder Aril Edvardsen og hans kumpaner i Sarons Dal jeiner rett inn i denne rekken av Dommedagsforkynnere. Her finner vi omtrent alle kjennetegnene på en ekte millenaristisk bevegelse. GA har faktisk tatt seg bryet å lese igjennom noen av hans bøker som forteller oss hvordan det kommer til å gå for seg i de nærmeste årene fremover. I Broder Aril og hans Pinsevenneners univers finner vi masse folk som får synet tilbake, lamme som plutselig kan gå og stort sett undre i alle fasonger. Det er særlig i den 3. Verden dette skjer, da de der ikke er så ødelagt av store katedraler og tradisjonell kristendom som man er i vesten. Dommedag og enden på denne tidsalder nærmer seg nå med stormskritt i det vi går et nytt årtusen i møte. Det bibelske belegget han trekker frem, sentrerer seg om to hovedtegn. «Hva er tegnet på Kristi gjenkomst og tidsalderens ende?«spør han på side 25 i Den siste Basun. Først må det selvfølgelig komme en masse kriger, jordskjelv, hungersnød og elendighet. Det har vi stort sett hatt hele tiden, men hos Paulus og i evangeliene plukker han frem forskjellige sitater som flettes sammen til en slags profeti: «Og dette Evangeliet skal først bli forkynt over hele jorderiket, til et vitnesbyrd for alle etniske grupper, og så skal tidsalderens fullbyrdelse skje» (Matt. 24:14). Dette skal ifølge Edvardsen forstås bokstavelig før bortrykkelsen kan skje. Det andre Tegnet henter han fra Gamle Testamentet og Joels bok. I sin bok Verdensinnhøstingen «ser han klart» at opprettelsen av staten Israel er profetert som et Tegn på Jesu snarlige gjenkomst - det virker av og til som han mener det hele allerede er i gang; «Verdensinnhøstingen og den store innhøsting på jorden har begynt». Når dette har inntruffet skal Kristus komme igjen og «Gjenreise Davids falne hytte»- hva nå det skal bety - og regjere i tusen år hvor alle er venner og ingen skal være slemme. Man skal til og med «smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver» (Mika 4:1). Dette skal altså skje nå innen kort tid. Det blir liksom ikke skikkelig punch av bibelsitatene alene, derfor tar Aril andre virkemidler til hjelp også, særlig billig retorikk. Med forskningsrapporter og alle samfunnsforskere og analytikere med seg på laget, i tillegg til Bibelens klare ord om endetiden slås det ettertrykkelig fast; «alle tegn tyder på at vi hurtig nærmer oss denne tidsalders slutt, og at den nye tidsalder står for døren» når Fredsfyrsten kommer til vår jord. Etterpå havner alle rettroende i Himmelen, aktuelle - om enn noe kuriøse - spørsmål i den sammenheng er til og med om «befolkningseksplosjonen vil gjøre at himmelen blir full?» (?!) skal vi tro omslagsteksten. Vi får dessverre ikke så mange detaljer og innvielser i hvordan Paradis` vil arte seg, bare at det er like om hjørnet, samt at Stall Aril Edvardsen og Sarons Dal United skal til en Himmel lokalisert et eller annet sted i universet. Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at tidligere Biskop Per Lønning karakteriserer himmelforestillingene som en «naiv hinsidighetsdrømming» og en ren forvrøvling av hva man faktisk kan lese ut av Bibelen. «Forestillingen om himmelen som et samlingssted etter døden har et heller tynt belegg i Bibelen» (Lønning 1995:162). Når man i kristen sammenheng taler om Paradis er det to ting man kan mene, enten Eden slik den er beskrevet i 1 Mosebok, eller «Det nye Jerusalem og den nye jord» som forekommer i Åpenbaringsboken i Nye Testamentet. I tilfelle måtte paradis være noe som skulle komme hit, og ikke noen himmelfart som en kosmisk festfinale et sted i de ytre galakser. Lønning avslutter boken sin slik: «Til himmelen skal jeg ikke. Til tross for alle tankeløse predikanter og alle overfladiske bibellesere» (Lønning 1995:178). Skulle man imidlertid gå god for predikant Edvardsens himmeldrømmeri, er det visse inn- «Dommedag er nær!» 161 1/98 19

20 byrdes uenigheter de ulike bibelforfatterne imellom som burde løses først. Det figurerer for eksempel minst tre forskjellige himmel - forståelser så vidt jeg kan se. Jesaja og dikteren av Salmene beskriver Himmelen som Guds oppholdssted (Jes. 63:15, Sal 2:4). Blar vi oss tilbake til Kongebøkene fortelles vi at ikke engang «himlenes himler kan romme Ham» (Kong. 8:27). Til sist kan vi gå til den første Skapelsesberetningen hvor himmelen degraderes til et stykke skaperverk i tid og rom, «på den første dag skapte Gud himmelen og jorden» (1. Mos.1). Man kan jo spørre seg hvor Gud oppholdt seg før dette. Bøkene flommer ellers over av konspirasjonsteorier, både mot Satan og norske bibeloversettere. To hele kapitler er viet hva som foregår i Helvete, samtaler er gjengitt mellom «Satan og hans hoff» hvor de drøfter strategi og taktikk mot de kristne. Det er tydelig at Edvardsen har vært i konflikt med diverse kirkeledere i Norge. Enkelte av deres standpunkter målbæres her av Satan. Bibeloversettelser han er uenig i forklares også med at «Satan har forført dem som skulle oversette». Et ganske fikst grep det å fremstille sine meningsmotstandere i frikirkemiljøene som selve Djevelens løpegutter. Oppfinnsom er han, mannen fra Kvinesdal. En rekke historiske brølere gjør han seg òg skyldig i, blant annet kan han fortelle oss at Opplysningstiden et 1800-tallsfenomen. Det er blir en skivebom på hundre år. Han siterer freidig Jesus på originalspråket Gresk, mens Jesus i sine taler til folkemasser i Gallilea garantert ikke talte til dem på gresk. Det er i det hele tatt lite trolig at Jesus overhodet kunne gresk. Som forventet slår han også til med en datering av jordens og universets alder til det Herrens år 4150 f.kr.(1993:66). Det florerer av fikse formuleringer og språkblomster her for den som har sansen for en mannens frie rettskrivning og endel standard fraser mot utgrupper og minoriteter og liberale prester. Aril Edvardsen: Verdensinnhøstingen på vei mot oss. Den siste Basun. Logos Forlag. Litteratur: Cohn, Normann: The pursuit of the millennium. Pimlico 1993 London. Edvardsen, Aril: Verdensinnhøstingen på vei mot oss. Logos Forlag 1993 Kvinesdal. Edvardsen, Aril: Den siste Basun. Logos forlag 1995 Kvinesdal. Lønning, Per: Ikke til himmelen? Streiftog i grenselandet tro/vrangtro. Aschehoug forlag 1995 Oslo. PS: Tidligere er Falne Guder og den nye verdensordning av Aril Edvardsen anmeldt i GA 150 og denne kan anbefales på det varmeste - fungerer utmerket til høytlesning, evt. dasslektyre. Av Per Jakob Skaanes Motkultur. Nonprofitt. Noe helt annet. Kan sendes ufrankert i Norge - Giljotin spanderer frimerke SVARSENDING Avtalenr /300 Postterminalen 7008 TRONDHEIM Navn:... Adresse:... Postadr:... Giljotin Giljotin magasinet Nytt nummer ute nå! (Abonnement 120 kroner) JA! Jeg vil ha abonnement på seks nummer av Giljotin Jeg vil sjekke ut hva dette er og får gratis prøvenummer i posten. (Porto kommer i tillegg) Totalnekteren som ikke kunne si nei! Vår Øistein giftet seg med Gordana en dag i februar. Vi gjenværende i Gateavisa gratulerer!