Den europeiske unionen

Transkript

1 Den europeiske unionen av Lotte Jakobsen, januar 2013 Den europeiske union har nå eksistert i over et halvt århundre, og med både oppturer og nedturer har unionen nå nådd et punkt med økonomiske kriser og en protesterende befolkning. Hva kommer egentlig til å skje med den europeiske union, og bør vår norske nasjon inngå medlemskap? EUs avtaler og fremgang Etter andre verdenskrig, ønsket folk et fredelig Europa, og med en europeisk union skulle man bringe Europa sammen igjen som et samarbeidende fellesskap. Planene var i hovedsak å styrke Europas økonomi og handel, men ettersom flere land meldte seg inn, og unionen ble sterkere, begynte EU også å samarbeide rundt andre politiske spørsmål -alt fra velferds- til miljøpolitikk. Ikke alle er like begeistret for for den type samarbeid. Enkelte europeiske land mener at EU blander seg for mye i hver enkelt nasjons politikk, og dette svekker landets demokrati. Til tross for dette har likevel 27 av 44 europeiske stater sluttet seg til unionen (1). Men EU hadde en enorm fremgang de første årene. EU var en idè som strekker seg helt tilbake til 1920-årene, men det hele startet ikke før i 1950, da Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxemburg og Nederland begynte å samarbeide for fred både økonomisk: via handel og bistand, og på andre områder som utdanningsprogrammer og forbrukervern. De seks landene kalte dette Det europeiske fellesskap (EF). Men ikke før syv år senere, i 1957 inngikk landene Roma-traktaten, som inneholdt hovedretningslinjene, som virkelig var starten på EU. (1,3) Etter dette har flere traktater blitt skrevet, som maastrich-traktaten i 1991, der unionen fikk navnet «Den europeiske union» (EU) (4). Nice-traktaten, av 2003, som ga Europas østlige land, tidligere Sovjetstater, lov til å være med i EU, noe som førte til en enorm utvidelse på ti nye land inn i unionen. I 1986 inngikk EF en handelsavtale, den såkalte Enhetsakten. Dette gikk ut på å utnytte det indre marked så godt som mulig. Denne handelsavtalen ble også videre utviklet, og i 1993 ble grensekontrollene opphevet, noe som førte til fri flyt av arbeidskraft, varer, tjenester og kapital (5). Dette ble etterhvert det vi i dag kjenner som Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), som jeg skal komme tilbake til etterhvert. EU og Norge EU har et ønske om at Norge skal bli medlem, grunnet vår stødige økonomi og oljefond. Med tanke

2 på eurokrisa som brer seg over EU-landene i dag kunne EU virkelig trengt en nasjon som fremdeles har stødig økonomi, og til og med noen milliarder ekstra til å hjelpe til med å få resten av landene på beina igjen. De norske EU-politikerne har et like stort ønske som Brussel og resten av EUlandene at oljefondet vårt skal gå til å støtte unionen. Men etter å ha sett resten av Europa falle, så frister det lite å sende sparepengene våre til unionen. Selv om eurokrisen preger sør-statene mest, har selv velstående, nordlige nasjoner, som Tyskland, blitt dratt ned grunnet euroen. Som unionsmedlem har de tyske bankene punget ut med store beløp, flere milliarder av kroner, til store kriseland som for eksempel Spania og Italia (12), og dette får store følger for nasjonen siden det i første omgang var ment at det skulle være et lån, men siden statene ikke har penger å gi tilbake, taper Tyskland stort på å være unionsmedlem under en økonomisk krise. Nå er det ikke det at Norge ikke hjelper til overhodet, selv om vi ikke er medlemmer, vi sender milliarder av kroner til EU og land som lider av eurokrisen hvert år. I 2010 ble det dokumentert at Norge ga nærmere 3,5 milliarder kroner til EU. Dette er mer enn hva de fleste relativt velstående EU-land, som Frankrike, gir (målt i euro per innbygger) til unionen sin (2). Pengene vi gir spiller absolutt en rolle for EU og kriselandene, og vi kan jo diskutere om de pengene vi gir rett og slett burde vært en selvfølge fra et såpass veletablert og økonomisk sterkt land som Norge faktisk er, og tross alt står vår nasjon for et sosialistisk system, både i og utenfor Norge. Mens EU ønsker den norske økonomiske støtten, finnes det land som sliter med å få medlemskap grunnet for dårlig økonomi. Albania har lenge søkt om medlemskap, men slipper ikke inn grunnet en synkende økonomi. I Albania kan man få et fantastisk flott måltid for under 50 norske kroner, og 50 NOK tilsvarer rundt 1000 albanske Leke. En slik økonomisk nedgang vil dra med seg et allerede økonomisk slitende EU enda kraftigere nedover. EØS Selv om det norske folk har stemt nei til EU to ganger, har likevel staten bestemt at vi skal samarbeide med EU på enkelte områder. Vi har blant annet sluttet oss til EØS-avtalen, noe det er blandende meninger om er riktig eller galt. Det er tre europeiske land, Liechtenstein, Island og Norge, som har skrevet under EØS-avtalen uten å være medlemmer av EU, og alle EU-landene er automatisk med i EØS-avtalen når de melder seg inn i EU. Noen påstår at Norge tjener på å være med i EØS, og Norges økonomi skal visst, i følge Aftenposten, ha vokst med 60% etter vi inngikk avtalen i 1994 (6).

3 Siden vi ikke har hatt noe folkeavstemning over EØS, er det et brudd på vårt norske demokrati. Debattene går nå om hvordan de norske partiene skal forholde seg til EØS-avtalen, og om det beste hadde vært å forholde seg til EØS som vi forholder oss til EU, altså som en enkeltsak: å holde en folkeavstemning. Sveits var tidligere med i EØS-avtalen, men siden Sveits som kjent har separate folkeavstemninger om det meste, som i gamle Hellas, hadde de naturligvis også folkeavstemning om EØS, og dette endte med at Sveits inngikk en egen friavtale med EU. Kanskje dette hadde vært det ideelle for Norge også? EØS-avtalen er en dynamisk avtale, siden den oppdateres og utvides forløpende, og det er ikke bare handelen som inngår i avtalen lenger. I tillegg inneholder avtalen nå bestemmelser om blant annet sosialpolitikk, forbrukerbeskyttelse, miljøvern og likestilling. Og nå er ikke spørsmålet lenger enveisstilt engang, for EU har begynt å klage på Norges EØSgjennomførelse. Tidligere har Norge vært «flink gutt» og fulgt EUs beslutninger i EØS-avtalen, men nå som vi har begynt å blant annet øke tollsatsene på ost og kjøtt, og avslå flere direktiver EU kommer med, er vi ikke lenger like populære, og EU kan i første omgang svare med straffetoll på den norske laksen, og kanskje vi etterhvert rett og slett risikerer at de bikotter norsk gass og strøm fra vannkraftverkene våre. Dette hadde ikke Norge hatt råd til, med tanke på at EU er Norges største handelspartner. 80% av vår eksport går til EU, og vi importerer 60% av varene vi kjøper utenfra fra EU, så det å miste handelssamarbeidet med EU hadde betydd enorm handelskrise for Norge, og vi hadde tapt stort på det. I tillegg til å ha godtatt EØS-avtalen, er vi også med i Schengen-avtalen, som EU har tatt inn i traktatgrunnlaget i Amsterdam-traktaten av 1997 (7). For Norges del ble vi med i Schengen-avtalen i 2001, og dette har fått en mer positiv omtale av det norske folk, for det skaper en teoretisk lettere måte å reise i Europa på - riktignok bare i de landene som er med i Schengen-avtalen, og dessuten tar avtalen med seg blant annet et stødig politisamarbeid og en felles ytre grensekontroll. I tillegg til disse avtalene, samarbeider vi også med EU innen forskning og kultur, og bidrar med mye penger til begge. EU bringer også med seg utdanningsprogram som gjør at norsk ungdom lett kan utveksle og studere i andre land. Denne fordelen har Norge gjennom avtalene vi tar del i gjennom EU. EUs påvirkning Så selv om Norge ikke er medlemmer av Den europeiske union, deltar vi i en del av avtalene EU har, og det er på grunn av dette vi muligens hadde tjent på medlemskap. Siden vi ikke er

4 medlemmer, så har vi heller ingenting å si under EU-møter, og for å kunne være med i EØS og andre avtaler, er vi nødt til å godta det EU bestemmer. Vi kan ikke komme utenfra og bestemme i en union vi ikke er medlem av. Vi har med andre ord avgitt vår suverenitet på utrolig mange områder til unionen vi ikke er medlem av, og vi er som passasjerer på områder vi kunne styrt selv. Professor Fredrik Sejersted uttrykker i Aftenposten at Norge har tettere tilknytning til EU enn det de fleste er klar over. Han sier at nærmere en tredjedel av alle norske lover har større eller mindre innslag av EUs regelverk (8). Gjennom avtaler Norge har med EU, må loven også reguleres for å komme overens. Vår norske lov om grensekontroll måtte endres da vi inngikk i Schengen-avtalen, og Sejersted mener også at EØSavtalen blir som et instrument for å ta EU-retten i norsk rett. På toppen av det hele har vi jo heller ikke mulighet til å være med å vedta disse reglene. Vi har hektet oss på en union vi vet at utvikler seg, uten at vi kan være med å bestemme hvilken retning og hvilke vedtak som blir gjort. Vi må bare godta om vi ønsker å være med i det handelsmarkedet vi ikke hadde klart oss uten. Hvis vi faktisk bruker reservasjonsretten vår og lar være å godta regelendringer eller andre direktiver som blir vedtatt innenfor EU, skal det mye til at EU omvurderer saken for vår skyld. Norge har overhodet ingen vetorett å bruke i sakene EU legger frem. Men Norge har per dags dato ikke brukt reservasjonsretten sin på noen betydelige saker. Våre norske lover blir ikke bare endret på grunn av avtaler og direktiver fra EU. Den norske Jasiden ønsker å forandre Grunnloven 93, som sier: «For at sikre den internationale Fred og Sikkerhed eller fremme international Retsorden og Samarbeide kan Storthinget med tre Fjerdedeles Flertal samtykke i, at en international Sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter sig til, paa et saglig begrænset Omraade, skal kunne udøve Beføielser der efter denne Grundlov ellers tilligge Statens Myndigheder, dog ikke Beføielse til at forandre denne Grundlov» (9). Kort sagt sier paragrafen at tre fjerdedeler må stemme «for» et forslag for at vedtaket skal iverksettes. Dette tilsvarer 75% samtykke. For å lettere kunne vinne folkeavstemningen og bli medlem av EU, er det foreslått å forandre paragrafen så kun 66,6% trenger å stemme «for» forslaget for at det skal kunne holde til å avgjøre et vedtak. Det at 66,6% av Norges befolkning skal stemme Ja er lite sannsynlig i dag, for de seneste meningsmålingene viser at over 70% av nordmenn sier nei til EU, så nei-siden er stor og stabil. Ved å være utenfor EU-medlemskapet kan vi selv bestemme over utenriks-, landbruks- og fiskeripolitikk. Og selv om vi er bundet til en miljøavtale gjennom EØS-avtalen, bestemmer vi fremdeles over oljevirksomheten vår, selv om vi kan si at denne delvis er en del av EU også.

5 Dessuten driver EU å utvikler et enda mer liberalisert Europa, og jernbaner, sykehus, skoler osv blir mer og mer privatisert. Selv om dette gjør så enkelte ting kan bli billigere for kundene, skaper det en enorm konkurranse blant selskapene. Det er også direktiv som kommer fra Brussel om hvorvidt for eksempel polakker, som er en veldig kjent sak i Norge, skal komme og jobbe i andre land. Polakken flytter da fra familien sin, og kommer til Norge hvor vedkommende er lavtlønnet. For ikke å glemme alle disse vikarbyråene som finnes rundt i Europa i dag, som gir ufattelig utrygge arbeidsforhold for folk. Firmaeierne bruker vikarene i en liten periode mens de trenger dem, og deretter sier dem opp når de ikke har bruk for dem lenger. Sosial dumping er en veldig omstridt debatt i Norge, og dette er noe blant annet Nei til EU jobber veldig imot. Eurokrisen Vi kan si at EU i stor grad handler mest om penger, selv om det ble sagt fra begynnelsen av at det i hovedsak skulle være en fredsorganisasjon. Og dette er jo også grunnen til at EU mottok Nobels fredsprisen for 2012 (10). Mange har stilt spørsmål rundt denne nominasjonen, og det med god grunn. EU klarte tross alt å skape et relativt fredelig Europa med mindre konflikt og mer samarbeid, men dette er på vei nedover grunnet den økonomiske krisen EU-landene står ovenfor i dag. Befolkningen er ikke fornøyd, og det blir ført protester og demonstrasjon i store deler av Europa, som for eksempel Hellas, Irland og Portugal, der eurokrisa har ødelagt landenes økonomi fullstendig. Tidligere var landene relativt velstående, og nå har alle tre landene mottatt krisehjelp fra den såkalte troikaen, grunnet medlemskapet i EU som førte dem inn i en enorm økonomisk krise. Dette er ikke mye fredelig, men likevel mottok Europa unionen fredsprisen. På en måte er det ikke helt feil nominert heller, for ideen om et fredelig Europa er veldig god, men det er heller tidspunktet prisen ble delt ut på som ikke passer. Samtidig er det et støttende håndtrykk som oppfordrer EU til å fortsette å jobbe for et forent, samarbeidene Europa uten konflikter. Men om EU vil klare å bygge opp igjen unionen de hadde er ikke sikkert. Grunnet den økonomiske krisen EU-landene lider av i dag kan vi påstå at EU er dødende, og det kan være vanskelig å se noen ende på det. Det finnes teorier om hvordan man skal få slutt på eurokrisen, og det hele kan ende med at unionen rett og slett må splittes for å få orden på hvert enkelt lands økonomi. I hvert fall må euroen taes bort, og landene hver for seg bygge opp økonomien på nytt. En felles valuta kan være veldig vanskelig å lykkes med. Den amerikanske dollaren var vært valutaen til alle statene helt siden USAs utvikling startet, og ingen av statene har noen gang hatt en annen valuta enn dollaren, derfor kan en felles valuta fungere der (til den grad vi kan si at USA har kontroll over økonomien sin, riktignok). I en union der alle statene tidligere har ligget helt

6 forskjellig økonomisk an, med individuell valuta av forskjellig verdi, kan det bli vanskeligere å få samstemt alle statene. Som Den europeiske union nå har vist oss. Nå må EU-landene ta stilling til forslaget om en ny konstitusjon, altså en traktat om ny medlemsavtale (11). Men det hadde ikke nødvendigvis trengt å ende slik, og har det egentlig i det hele tatt endt ennå? Selv om land har begynt å vurdere å trekke seg ut av unionen, er det fremdeles land som ønsker seg inn, som tidligere nevnt: Albania. I tillegg blir det trolig 28 medlemsland fra og med 1. juli 2013, da Kroatia ønsker å bli medlem av unionen (13), noe de har fått tillatelse til. Og så lenge nye stater vil inn i unionen, er det vel ennå håp for en forbedring. Men for å få til dette, må mye gjøres. «Europa vil forsvinne fra historien. På det ene eller andre viset vil Europa visne hvis ingenting blir gjort. Det er ikke bare en hypotese lenger, en vag frykt, et rødt flagg å vifte med opp i ansiktet på gjenstridige og motvillige europeere. Det er et faktum,» stod det i Aftenposten den 28. januar i år (2013) (14). Her omtales altså EU som Europa, og med det menes det europeiske samarbeidet, både mellom EU og landene utenfor som har avtaler med EU. For unionen har som sagt bygd opp et samarbeid både i og utenfor EU som har vært med på å fremme handelsforbindelser med hele verden. Det at unionen oppløses, betyr også at avtalene oppløses, og mye må da jobbes med for å opprette nye avtaler, for eksempel angående handel, med Europa og landene utenfor. Og dette kan det se ut til at kommer som en nødvendighet om ikke noe blir gjort. Utvikling og fremtid EU-politikerne er nødt til å tenke nytt, og ikke like liberalt som de har gjort. Det er den økonomiske politikken som ødelegger for utviklinger, og det blir ikke tatt hensyn til den enorme arbeidsløsheten som brer seg over Europa akkurat nå. Politikken som føres nå er rett og slett ikke god nok for folk flest. Vi kan ta for oss for eksempel arbeidsløsheten blant ungdommen. Det blir over hodet ikke tatt hensyn til arbeidsløse ungdommer, som virkelig ønsker å jobbe. Dette blir veldig historisk, for aldri før i historien har menneskeheten oppført seg på den måten. Ungdommen har alltid blitt tatt vare på. Helt fra begynnelsen av menneskeheten har foreldre tatt med barna på jobb og lært dem opp, og deretter gitt dem ansvaret for at samfunnet skal bestå. I Spania i dag er det over 50% arbeidsledighet (15), og vi kan noen ganger lure på om EUpolitikerne i det hele tatt ser dette, for det blir snakket altfor lite om, og det ser ikke ut til å bli gjort stort med heller. Når halvparten av befolkningen i et land er arbeidsløse, og man endelig får seg jobb, etter relativt høy utdanning, er man så underbetalt at man så vidt kan leve av det. Og alt dette henger sammen, for arbeidsgiver lider også av en økonomisk krise, og det samme gjør bankene. Hundrevis av spanske familier blir kastet ut på gata daglig på grunn av at de ikke har jobb, evt en

7 kraftig underbetalt jobb, og sitter med en enorm gjeld som de ikke har råd til å tilbakebetale til bankene (16). La oss tørre å kalle dette for en evig ond sirkel. Unionen må rett og slett forbedres kraftig for at det skal lønne seg å inngå medlemskap og i det hele tatt å bli værende i unionen. For selv om ideen er god, holder det ikke når den ikke fungerer i praksis. Slik det ser ut nå kan det over hodet ikke lønne seg for Norge å inngå medlemskap i Den europeiske union. Et så økonomisk sterkt land hadde blitt dratt kraftig nedover av resten av landene i unionen, som lider av en så enorm økonomisk krise som det enkelte av dem gjør i dag. Til å med når vi ikke er medlemmer av EU, så merker vi eurokrisen, og den vil nok ramme oss enda sterkere i 2013, med tanke på at det bare går nedover i store deler av resten av Europa. Dessuten ønsker vi nordmenn å være med å bestemme over nasjonen vår, og for å opprettholde det relativt velutviklede demokratiet vi har i Norge, hadde en unionsavtale der flere land skal sitte i Brussel og være med å bestemme vår politikk, ikke lønt seg. Eneste fordelen med å inngå EUmedlemskap hadde vært at vi hadde fått være med å bestemme de få tingene EU faktisk bestemmer over oss, som nevnt ovenfor. Men likevel hadde nok ikke Norge hatt så stor innflytelse, og det er ikke sikkert vi hadde klart å fått til den politiske utviklingen vi hadde ønsket om vi hadde deltatt i et EU-råd som EU-medlemmer heller. Og er det noe EU trenger, så er det utvikling. Og en enorm politisk forandring, for dette går ikke.

8 Kilder (nettsider): (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) html (9) (10) (11) (12) (13) (14) (15) aar/ (16)