Den moderne pelsdyrfabrikken: Konflikten om legitimiteten

Transkript

1 En redigert versjon av denne teksten er publisert i boken «Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder» (2013). Redigert av Guri Larsen, Morten Tønnesen og Ragnhild Sollund. Den moderne pelsdyrfabrikken: Konflikten om legitimiteten Rune Ellefsen I ti tusen år har mennesker holdt dyr i fangenskap og under kontroll, for å bruke dem til ulike formål (Børresen 2000: 25). I takt med senere samfunnsendringer har både omfanget av og systemene for bruk av dyr og våre holdninger til dyr gjennomgått store endringer (Thomas 1996). I årene etter andre verdenskrig startet imidlertid omveltende endringer innen landbruket ved bruken av nye teknologier og vitenskaper. Forholdet mellom mennesker og dyr ble radikalt omorganisert. Etter 1950 gikk det norske samfunnet inn i hva veterinær og forfatter Bergljot Børresen kaller det industrielle husdyrholdets tidsalder (Børresen 1997). Hva har industrialiseringen i pelsdyrnæringen betydd for reven og minken, og menneskers forhold til disse dyrene? Dette kapitlet beskriver endringene for dyrs liv i pelsdyrnæringen og nyere holdninger til det å holde rev og mink i bur for pelsproduksjon. En rød tråd gjennom kapitlet er debatten om pelsdyrnæringens legitimitet. Næring i berg og dalbane Ifølge historiske skildringer herjet det en pelsfeber over store deler av landet i 1920-årene. Det var en tid hvor alle ville starte med reveoppdrett (Røvik 2005: 5). Etter en mangeårig opptur kom det imidlertid dårligere tider, og i kom det store krakket (ibid: 6) hvor lønnsomheten sank, mange gikk konkurs og måtte avvikle virksomheten. Slike opp- og nedturer har senere preget hele pelsdyrnæringens historie i Norge. Næringen er i dag helt avhengig av det internasjonale markedet, og med skiftende pelsetterspørsel og konjunkturer varierer også lønnsomheten for oppdretterne. Som pelsdyroppdretteren Håkon Lundestad beskriver det er pelsdyrnæringen [ ] fylt av spenning, optimisme, stor økonomisk satsing, nybrottsarbeid, gode inntekter, men og økonomisk ruin (Lundestad 2007). I perioden har imidlertid norske pelsdyroppdrettere fått historisk høye priser for pelsene på de internasjonale skinnauksjonene. Næringen preges igjen av - i hvert fall en økonomisk - optimisme. Næringen i Norge uttaler nå et ønske om å doble pelsproduksjonen, altså antallet dyr som brukes. Men fortsatt er den politiske situasjonen uavklart, og den rød-grønne regjeringens Landbruksmelding fra 2012 varslet en ny gjennomgang og vurdering av pelsdyrnæringen. Regjeringen startet denne prosessen i april 2012, og den vil garantert bli fulgt og påvirket med stor spenning av mange aktører. Debatten om de etiske og dyrevelferdsmessige sidene av pelsdyroppdrett er interessant 1

2 2 av flere grunner; den går rett inn i spørsmålet om hva som er nødvendig eller unødvendig bruk av dyr, og dermed handler det også indirekte om hvor grensen bør trekkes mellom hva som er lovlig og ulovlig å gjøre mot dyr. I dyrevelferdslovens 3 heter det nemlig at [d]yr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. At rev og mink utsettes for påkjenninger og belastninger i oppdrettsanleggene er det få som benekter, spørsmålet er heller hvorvidt disse negative konsekvensene bør anses som nødvendige eller unødvendige (unødige). Dyrevelferdsloven sier også at [d]yr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker ( 3). Et relevant spørsmål blir da hvorvidt bruken av dyr for pelsproduksjon i størst grad gjenspeiler dyrenes egenverdi eller nytteverdien for mennesker? I pelsdyrdebatten er det også sterk strid om hvorvidt revene og minkene som brukes i oppdrett er ville eller tamme. På dette punktet skiller dyrevelferdsdebatten seg fra de andre husdyrnæringene hvor villhet i liten grad diskuteres, fordi husdyrene er temmet over tusenvis av år. Pelsdyrnæringen har på sin side en forholdsvis kort historie. Pelsdyroppdrett er samtidig den eneste husdyrnæringen som driver oppdrett av rovdyr i bur. En historie om industrialisering Den første sølvreven ble importert fra Canada til Norge i 1914 (Norges Pelsdyravlslag [NPA] 1987: 5). Før dette ble viltlevende rev fanget i Nord-Amerika for å avle flere rever i et miljø som kunne kontrolleres. Her hjemme ble det gjort forsøk på å starte oppdrett av norskfanget rev på en øy i Rogaland, men dette lyktes aldri (ibid: 5). Minkoppdrett bygger på den samme historien som reveoppdrettet med innfanging av ville dyr for en kontrollert avl. Den første Nordamerikanske minken ble importert til Norge i 1927 (ibid: 6). Det var sølvreven, en fargevariant av rødreven, som ble mest brukt i den tidlige pelsdyravlen. Ikke før årene etter annen verdenskrig begynte også minkfarmene å bli mer utbredt (ibid). Ved starten på næringen var det en vanlig oppfatning at revenes opphold i fangenskap skulle likne mest mulig på livet i det fri (se bildet under). Derfor startet de fleste pionerene med å lage store innhegninger på 200 kvadratmeter eller mer for hvert revepar (Røvik 2005: 19). Revene ble holdt parvise, en hunn og en hann, for at dyrene skulle formere seg på egenhånd og gi oppdretteren flere pelsdyr. Oppdretternes holdningen var at dyrene skulle få grave huler i innhegningene, slik revens forfedre hadde gjort i tusener av år (ibid: 19). Pelsdyroppdrett i innhegninger ga imidlertid flere praktiske problemer. Etter noen år tok oppdretterne derfor i bruk små hus eller bur med tregulv, som ble plassert inn i de store innhegningene, som reven kunne gå inn og ut av på egenhånd. Formålet var blant annet å forhindre at reven fikk misfarget pels, ved å få revene opp fra bakken som kunne være sølete og inneholde reveurin (ibid: 20).

3 3 - FIGUR1(se bildefil)- Bildet viser tidlig pelsdyroppdrett på 1920-tallet, hvor revene holdes to og to i store innhegninger hvor dyrene går på bakken. Bildet er fra Stokkan pelsdyrgård i Nord- Trøndelag. Foto:Ukjent fotograf (trykket i Haller 1930: 106). Først i 1930-årene ble det gjort forsøk med systemer hvor dyrene ble holdt uten muligheter for bakkekontakt, i bur med nettingbunn som ble montert et stykke over bakken. En slik løsning ga pelsdyroppdretterne bedre kontroll over dyrene, en mer effektiv drift og dermed bedre økonomi. I tiden etter andre verdenskrig ble denne driftsformen hvor dyr holdes over bakken i rader av mindre nettingbur den mest brukte. I dag, og flere tiår tilbake i tid, er det utelukkende den effektiviserte burdriftsformen som anvendes i Norge. I lengre tid har det også vært vanlig at de voksne avlsdyrene holdes separat i hvert sitt bur. Kunstig befruktning (inseminering) gjøres på godt over halvparten av revene, mens mink blir paret ved at han og hundyr plasseres sammen i en kort periode. 1 I den nye forskriften for hold av pelsdyr (2011) legges det igjen opp til at revevalper holdes to og to i samme bur, etter at de er avvent moren (ved 8-10 uker) og flyttes til egne bur. 2 I forskrift for hold av pelsdyr ble den nye regelen for rever presentert som et nytt framskritt for dyrevelferden, uten at det kommer fram at dette er tilnærmet likt det som var vanlig praksis i næringens tidlige historie. Mye er endret fra næringens oppstart i 1914 og fram til i dag, og selv om endringene som skjer i vår tid framstilles som framskritt er det umulig å overse de store innskrenkningene i dyrenes utfoldelsesmuligheter og areal om man sammenlikner dagens drift med de store innhegningene i næringens begynnelse. Også andre forhold er radikalt endret over tid, og ser man på utviklingen helt fra starten og fram til i dag blir visse endringer framtredende. Tabellen under illustrerer utviklingen gjennom størstedelen av næringens historie ( ), med hensyn til antall farmer, totalt antall pelsdyr i næringen og gjennomsnittlig antall dyr per pelsdyrfarm. Det er endringene i gjennomsnittlig antall dyr per farm som er det mest påfallende i tabellen. Tabell 1: Antall farmer, pelsdyr og dyr pr farm År Antall farmer Antall pelsdyr (rev & mink) Gj.snitt. antall dyr pr. farm

4 Utregningene i tabellen er basert på tall fra Statens landbruksforvaltning (2012) og Statistisk sentralbyrå: Statistisk årbok 2011 (Tabell 348: Pelsdyr og tamrein) og pelsdyrtellingen i Norge (1934 og 1946). Dagens antall pelsdyrfarmer er sterkt redusert sammenliknet med toppen i 1939, hvor det var godt over farmer. Men antallet dyr som brukes i pelsdyroppdrett er fortsatt høyt. Tabellen viser tydelig hvordan utviklingen har gått fra få dyr per farm i perioden til hele 2873 pelsdyr pr. farm i Økningen har vært tilnærmet konstant i hele perioden, med en spesielt dramatisk økning i periodene og I 2012 er det i underkant av 300 pelsdyrfarmer i drift i Norge, og antallet dyr per farm har fortsatt å øke fra 2010 til I håndboken for pelsdyravl fra 1929 (Pelsdyrboken) skrev Sigvald Salvesen at Det synes uklokt å ha mer enn 30 [reve]par på en farm (Salvesen 1929: 31). Virkeligheten i dag er en helt annen, både når det gjelder antallet dyr, selve driftsformen og dyrenes livsforhold. Utviklingen i retning av stadig færre og større farmer er imidlertid ikke særegent for pelsdyrnæringen, men en tydelig tendens også i andre husdyrnæringer. Tendensen er spesielt synlig i grise- og kyllingoppdrett. I motsetning til annen husdyrproduksjon er imidlertid ikke pelsdyroppdretterne underlagt konsesjonsgrenser. Konsesjonsgrensene setter et øvre tak på antall dyr som kan holdes samtidig (eller slaktes per år) i samme dyrefarm. Hva er endret for dyrene? Pelsdyrenes liv utspiller seg nå i rasjonaliserte nettingbursystemer med mange hundre og tusenvis av dyr i hvert anlegg. Minkfarmene er i dag de største, og her drives det med opptil flere titalls tusen dyr i ett og samme anlegg (Statens landbruksforvaltning 2012). I 2012 holdt

5 5 landets største minkfarm omtrent mink (Dyrebeskyttelsen Norge 2012: 18). I den gjeldende forskrift for hold av pelsdyr skal reven ha et gulvareal fra 1,2-2 m 2 avhengig av dyrets alder, vekt og antall dyr i samme bur. Minken skal ha mellom 0,27-0,47m 2 i burets gulvareal, også avhengig av alder, vekt og antall dyr som holdes i buret. 4 Fra å bestå av mange og små enheter, til å bevege seg langt i retning av en konsentrert industriproduksjon, har pelsdyrnæringens driftsformer og betydning endret seg over tid. Allerede i 1965 skrev veterinær Inga-Johanne Jebsen Haave i forordet til den første norske boken med dyrevern som tema: Når dyr blir gjort til maskiner, er dette således ett ledd i en større sammenheng. Ser vi på utviklingen slik den har foregått til i dag [fram til 1965], er det grunn til å tro at en videre utvikling, etter de samme linjer som hittil, vil tvinge jordbrukerne til en stadig større industrialisering, ut fra økonomisk tvingende grunner. Eller de kan finne det best å legge produksjonsgrenen ned og la industrien overta (Haave i Harrison 1965: 8). Industrialiseringen som Haave her beskriver slo inn for fullt i det norske husdyrholdet etter annen verdenskrig. Dette skjedde i en tid hvor dyrevelferd var lite i fokus både i landbruksnæringene og i samfunnet for øvrig. Dermed ble fokuset på rasjonelle og effektive produksjonssystemer utviklet og innført uten tungtveiende hensyn til dyrenes opplevelse av livet i disse systemene. I senere tid har fokuset på dyrevelferd økt. Fra å tenke at dyrene må tilpasse seg produksjonssystemet (i tiden etter annen verdenskrig) har den allmenne oppfatningen dreiet mer i retning av at systemene også må tilpasses dyrenes behov. I løpet av de siste årene har det skjedd en stor endring når det gjelder menneskers kunnskap om og forståelse av dyrs ulike evner og behov. Det er mange tegn på at ny kunnskap og industrialiseringen i husdyrholdet har bidratt til å endre menneskers syn på bruken av dyr. Blant annet via fag som etologi, som ble mer allment kjent på 1970-tallet, med pioner-forskere som Jane Goodall 5, har vi fått nye innsikter som setter spørsmålstegn ved tidligere sannheter og vår relasjon til dyr. I boken Through a Window (1990: 245, min oversettelse) skriver hun blant annet: I takt med at vi lærer mer om de ikke-menneskelige dyrenes natur, spesielt de med komplekse hjerner og korresponderende kompleks sosial atferd, reiser det seg flere og flere etiske spørsmål om bruken av dyr i menneskets tjeneste - enten dette er for underholdning, som kjæledyr, for mat, i forskningslaboratorier eller på et hvilket som helst område vi bruker dem. Forskning om dyrs kognitive evner og opplevelse har blitt et stort og internasjonalt tverrfaglig fagfelt i løpet av de siste årene. I tillegg har et eget fagfelt kalt human-animal studies (menneske-dyr studier) vokst fram, og har blant annet satt bruken av dyr og de tradisjonelle systemene for industriell dyreproduksjon i et nytt lys.

6 6 Samtidig som vi får et bedre grunnlag for å se dagens bruk av dyr i et nytt lys, fortsetter også industrialiseringen innen pelsdyr- og andre husdyrnæringer. Perioden etter 1950 kalles det industrielle husdyrholdets tidsalder (Børresen 1997). Men hva bør vi kalle den videre intensiveringen av industrialisert dyreproduksjon som preger vår samtid? En hovedkonsekvens av utviklingen inn i en høyindustriell dyreproduksjon slik vi blant annet ser det i dagens pelsdyroppdrett og slaktekyllingproduksjon blir at enkeltdyrene og individet forsvinner fra bondens blikk. Bondens kontakt, oversikt og hensyn til enkeltindividene blir sterkt redusert når antallet dyr skyter i været og daglig drift utføres ved hjelp av hel- og halvautomatiserte løsninger. Automatisering av den daglige driften gjør at fôring skjer raskt og tidsbruken per dyr minimeres. Når en høyindustriell dyrefarm rommer flere tusen og titalls tusener dyr, minimeres også muligheten for å kunne fange opp sykdom, skader, problemer og behov hos de enkelte dyrene. En praktisk konsekvens av høyindustriell dyreproduksjon, enten den er ønsket eller ikke, er at dyrene i større grad omgjøres til en produksjonsmasse. Dyrevelferdsloven derimot er individrettet og skal gi vern til det enkelte dyr. Men reglene tar i liten grad høyde for at høyindustriell dyreproduksjon gjør individhensynet nærmest umulig. Konflikten om pelsdyrnæringens legitimitet Tilhengere og motstandere av pelsdyroppdrett vektlegger ulike verdier og har forskjellige syn på hva det er legitimt å gjøre mot dyr. Dyrevernbevegelsen har et abolisjonistisk 6 mål overfor pelsdyrnæringen, de ønsker ikke å reformere dyrenes forhold. Målet er tvert i mot å avvikle hele næringen, fordi de mener den aldri kan bli dyrevelferdsmessig akseptabel. Næringen på sin side er derimot åpen for reformer, men endringene kan selvfølgelig bare skje innenfor visse grenser, hvor endringskrav ikke kan innebære for store kostander for oppdretterne. Økonomiske hensyn er en gjennomgående faktor, som setter grenser for hvor store endringer og hva slags fysiske livsbetingelser dyrene gis i oppdrettsanlegget. Også ved utarbeidelse av den nye forskriften for pelsdyrhold, som nå er gjeldende, la tidligere landbruks- og matminister Lars Peder Brekk ned en forutsetning om at pelsdyrnæringen skulle videreføres og at endringer i regelverket dermed måtte ta hensyn til dette. I praksis betød dette at det ikke kunne iverksettes forskriftsendringer som vil koste næringen for mye. Det ble derfor gjort en egen utredning om kostandene av det nye forskriftsforslaget. Næringsøkonomiske hensyn lå altså til grunn for utformingen av forskriften. For tilhengerne av pelsdyrnæringen er økonomiske hensyn naturlig nok viktige. Tilhengerne ser pelsproduksjon som en viktig biinntekt eller som en mulig hovedbeskjeftigelse for bøndene. For mange av tilhengerne er ønsket om å bevare næringen nært knyttet til næringens økonomiske betydning for distriktspolitikken. Distriktspolitiske

7 7 hensyn står sterkt i norsk politikk, og forsvarerne av pelsdyroppdrett mener pelsdyrnæringen er en av flere lovlige næringsveier som er nødvendige bidrag for å opprettholde en spredt befolkning i distriktene. Et argument som framsettes av pelsdyroppdrettere og andre tilhengere handler om dyrenes liv, men også her i en økonomisk sammenheng: Dyrenes pels vil ikke bli optimal om dyrene ikke har det bra. De sier også at oppdretterne selv har den største interessen av å ta seg godt av dyrene, fordi jo bedre dyrene har det, desto bedre produksjon og avkastning får bonden. I dette perspektivet er det i bondens økonomiske egeninteresse å sørge for at dyrene har det best mulig, fordi det også er det som gir best lønnsomhet. Et annet argument for å beholde norsk pelsdyroppdrett er at en avvikling her vil føre til at andre land med dårligere dyrevelferd øker sin produksjon. Dermed mister vi også kontroll og påvirkningsmuligheter, slik tilhengere ser det. I tillegg hevder de at pelsdyrene har tilpasset seg burlivet, fordi de nå er tamme (domestisert) etter nærmere 100 år med kontrollert avl av dyr. Argumentene for en norsk pelsdyrnæring handler ikke i hovedsak om hvorvidt den behandlingen dyr får i pelsdyroppdrett er etisk akseptabel eller dyrevelferdsmessig forsvarlig. Det handler likevel om å forsvare næringens legitimitet, men med argumenter som går langs andre akser enn dem som kommer fra motsatt side i debatten. På dyrevernsiden er det dyrenes livsforhold og hensikten bak selve oppdrettet som er i fokus. Motstanderne av pelsdyroppdrett forsøker å bryte ned- eller vise mangelen på legitimitet i pelsdyrnæringen ved å løfte fram det de beskriver som misbruk av dyr. Næringens motstandere vektlegger at hele næringens hensikt å produsere pels er triviell, fordi ingen av de forbrukerne som pelssalget sikter seg inn mot er avhengige av pels og fordi mye pels selges som luksusprodukter. Pelsdyroppdrett ansees derfor som unødvendig. Siden motstandernes utgangspunkt er at hele produksjonen er unødvendig, hevdes det også at det dyrene utsettes for er uakseptabelt. Det vektlegges også at revene og minkene som brukes er ville og aktive rovdyr som takler fangenskapet dårlig fordi de ikke er domestiserte, og at dette gir utslag i alvorlige dyrevelferdsproblemer 7. Motstandere av pelsdyroppdrett mener denne typen dyrehold har overskredet grensen for hva samfunnet kan akseptere, og at dyreholdet derfor må avvikles. Reform ansees som lite relevant da de, som pelsdyrnæringen selv, innser at radikale dyrevelferdsreformer ikke vil la seg forene med lønnsom pelsdyroppdrett. Motstanderne jobber derfor for et politisk vedtak om å avvikle hele næringen, som i praksis betyr at pelsdyroppdrett bør bli ulovlig. I andre europeiske land har motstandere drevet lobbyvirksomhet som har resultert i reformer, som å gi minken tilgang til badevann og reven tilgang til å grave i bakken. Disse reformene har medført at lønnsom

8 8 pelsdyroppdrett har blitt umulig og dermed tvinges næringen til å avvikle. Slike reformkrav har i liten grad vært omtalt av norske motstandere av pelsdyroppdrett. Kampen om legitimitet i pelsdyrdebatten handler for de involverte partene om å vinne fram med ulike typer argumenter og verdisyn: tilhengernes økonomisk baserte og distriktspolitiske argumenter fokuserer i stor grad på andre forhold enn motstandernes etikkbaserte dyrevelferdsargumentasjon. Utregninger fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) (2008: 1) viste at det totale arbeidsforbruket hos pelsdyroppdretterne tilsvarte 580 årsverk i 2007, når nærmere en million dyr ble holdt i farmene. I perioden økte antallet pelsdyr mens antall årsverk sank. Tiden som brukes per dyr er altså tydelig redusert i denne perioden (NILF 2008, NILF 2006). Formålet med å gjengi argumentene for og mot pelsdyrnæringen er verken å vurdere argumentenes gyldighet eller innhold opp mot hverandre. Heller vil jeg vise hvordan begge parter snakker om flere av de samme forholdene, men med helt ulike fortegn og meningsinnhold. Hvorvidt pelsdyrene er ville eller tamme, om pelsdyrproduksjon er legitim eller illegitim er noe begge parter har som viktige fokuspunkter. Derfor sier dette noe viktig om hvilke spørsmål pelsdyrdebatten dreies rundt, og det viser at partene har vidt forskjellige syn på hvordan næringens legitimitet bør bedømmes. Debatten og den politiske drakampen om pelsdyrnæringen innebefatter ikke bare pelsdyrnæringen og dyrevernorganisasjoner. Flere aktører har engasjert seg i debatten og har interesse av å påvirke debatten i forskjellige retninger. For eksempel har Bondelaget tatt stilling og uttalt støtte til norsk pelsdyrnæring 8, mens Den norske veterinærforening 9 tok standpunkt i motsatt retning når de i 2009 uttalte at [ ] tiden nå er moden for å vurdere avvikling av alt pelsdyrhold i Norge. Når kritikken av og debatten om pelsdyrnæringen har blitt mer framtredende, har flere aktører engasjert seg. Pelsdyrnæringen har også blitt vurdert av flere uavhengige instanser, som blant annet Landbruks- og matdepartementets Rådet for dyreetikk 10, Eidsivating Lagmannsrett (1999) og Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Pelsdyrnæringen har i de siste femten årene vært den kanskje mest omdiskuterte og kritiserte formen for industrialisert husdyrhold her til lands. Grensegangen: Dyrevern eller næringsvern? Formålet med pelsdyroppdrett er å drive næringsvirksomhet hvor dyrenes pels er kilden til inntekt. I den offentlige dyrevelferdspolitikken slik den uttrykkes i Dyrevelferdsmeldingen (St.meld. 12: ) og i forarbeidene til dagens dyrevelferdslov er også utgangspunktet at mennesker bruker dyr for å dra nytte av dem. Bruken av dyr skal ifølge denne politikken skje på en måte som tar hensyn til dyrenes velferd og med respekt for det

9 9 enkelte dyr - i en grad som husdyrnæringene kan leve med. Det ligger en avveining i dyrevelferdspolitikken som hele tiden må vekte dyrevelferd og næringsøkonomi opp mot hverandre. Den nye pelsdyrforskriften, som er utledet fra dyrevelferdsloven, ble utformet med et slikt blandet hensyn til både næring og dyr. I forskriften er det tydelig at kravet til lønnsomhet i pelsdyrnæringen setter rammer og begrensninger for dyrenes livsbetingelser i produksjonssystemet. Det er et gjennomgående element i dyrevelferdslovens forarbeider at hensyn til dyrene må veies mot hensyn til samfunnsinteresser, i vurderinger av hva som kan gjøres mot dyr innen lovens grenser. Motsetningen mellom hensynet til pelsdyrnæringens økonomi og dyrenes velferd ble spesielt tydelig da Dyrebeskyttelsen i 1998 anla privat søksmål mot to pelsdyroppdrettere, med påstand om at pelsdyrnæringen generelt var i strid med den daværende dyrevernlovens 2: dyr skal [ ] ikke lide i utrengsmål [unødvendig]. Rettssakens sentrale spørsmål var hvorvidt lidelsene (påkjenninger og belastninger er begrepene som brukes i dag) som pelsdyrene ble påført i pelsdyroppdrett var å forstå som nødvendige eller unødvendige etter loven. I 1999 avla Eidsivating Lagmannsrett dom i saken, hvor de trakk fram at lovens ( 2) ordlyd gir en sterkt skjønnsmessig norm for hva som skal kunne aksepteres av dyrebehandling, og at en avgjørelse vil bero på en avveining av ulike momenter. Lagmannsretten fastslo videre at loven hviler på en forutsetning om at det ikke er til å unngå at dyr i visse sammenhenger vil lide når samfunnet utnytter dyr av økonomiske eller andre grunner. I rettens vurdering av hva som vil være unødig lidelse sier de at en rekke momenter kommer inn, momenter som til dels ikke er sammenlignbare. Når Lagmannsretten redegjør for sin tolkning av loven viser de til diskusjoner som fant sted under forarbeidene til den tidligere dyrevernloven 11 : Spørsmålene er imidlertid hvilken lidelse som er unødig eller ikke. Her kommer en lang rekke kryssende interesser og hensyn inn, likesom vurderingene baseres på inkommensurable [motstridende] verdier: etiske, moralske, religiøse, økonomiske, emosjonelle. Spørsmålet er uhyre vanskelig å ta stilling til. Komiteen vil i den forbindelse [ ] peke på at moderne pelsdyravl berøver dyrene friheten i en grad som for de fleste pelsdyr antagelig føles som en lidelse. Ser man på nyttehensynet av pelsdyrholdet i etisk lys, skulle pelsdyrholdet [ ] ikke kunne forsvares så fremt tilstrekkelig varme klær kunne skaffes ved hjelp av annet materiale. Komiteen finner det ikke realistisk å trekke så stramme grenser for unødig lidelse at slikt dyrehold blir forbudt. (Eidsivating Lagmannsrett 1999: 12)

10 10 Problemstillingen som understrekes i sitatet, og som preget rettssaken, viser hvor vanskelig det er å avgjøre hvordan begrepet unødig skal tolkes i rettslig sammenheng. Dette problemet eksisterer fortsatt i dagens dyrevelferdslov. Lagmannsrettens vurdering viser at hensynet til samfunnets interesser gis forrang når det står i motsetning til å beskytte dyrs interesser, selv når formålet med lidelsespåføringen er å produsere det som ansees som unyttige pelsprodukter. Eidsivating lagmannsrett skrev i sin domsavsigelse at dersom en kun la en etisk betraktning til grunn for vurderingen av pelsdyravl, så ville slik næringsvirksomhet vanskelig kunne aksepteres. Lagmannsretten la forøvrig til grunn at pelsdyroppdrett av rev og mink skjer i en form som strider mot dyrenes opprinnelige og grunnleggende behov (Eidsivating Lagmannsrett 1999: 12). Rettens begrunnelse for at pelsdyrnæringen likevel ikke kan sies å være i strid med loven gir innblikk i hvilke kriterier som ble lagt til grunn for å vurdere lidelsespåføringen som lovlig: Kriteriene for å akseptere pelsdyroppdrett var virksomhetens distriktspolitiske betydning og argumentasjonen i dyrevernlovens forarbeider som konkluderte med at mink og rev lovlig kan påføres lidelser innen pelsdyravl. Lagmannsrettens avveiinger viser hvordan hensynet til næringens økonomi og samfunnsøkonomiske hensyn veier tyngre enn lidelsen for dyrene som brukes, når retten skal avgjøre hva dyr lovlig kan utsettes for. I forbindelse med utarbeidelsen av den gjeldende dyrevelferdsloven viste Rådet for dyreetikk til dommen fra Eidsivating Lagmannsrett og reiste et viktig spørsmål om dyrevelferdsloven: Eidsivating lagmannsrett konkluderte i rettssaken om lovligheten av pelsdyroppdrett (1998) at pelsdyroppdrett slik det i dag drives ikke er i strid med dyrevernloven, selv om dyreholdet kan karakteriseres som uetisk. Dommen reiser det prinsipielle spørsmålet om verdien av å ha en dyrevernlov som tillater uetisk dyrehold. (St.meld. 12: : 20) Ut fra dette foreslo Rådet at følgende ordlyd burde vært lagt til i dyrevelferdsloven: Dyrehold og øvrige inngrep og regulering som berører dyr, skal skje innenfor rammer som er etisk og faglig akseptable (Rådet for dyreetikk 2008: 4). Noen slik formulering ble aldri tatt inn i loven. Til tross for rettens erkjennelse av tydelige etiske og dyrevelferdsmessige problemer i pelsdyroppdrett tolket ikke lagmannsretten det slik at pelsdyroppdrett var i strid med loven.

11 11 Dyrevelferdsloven har altså ikke, slik myndighetene gir inntrykk av, bare positive virkninger for dyr. Loven brukes og virker også på måter som har lite og ingenting med dyrevelferd å gjøre, men som handler om distrikts-, nærings- og landbrukspolitikk. Men til tross for at pelsdyroppdrett fortsatt er lovlig, ser vi tegn på en politisk situasjon som innebærer en mulighet for at pelsdyroppdrett kan bli avviklet. Både i opinionen, blant visse fagkretser og i politiske partier fremmes ønsket om å avvikle oppdrett av rev og mink for å produsere pels. Oppsummering Dette kapitlet har illustrert hvordan industrialiseringen i landbruket, som virkelig slo inn etter annen verdenskrig, har påvirket pelsdyrnæringens driftssystemer og ikke minst dyrenes livsmuligheter i disse systemene. En viktig og tydelig konsekvens av denne utviklingen er for pelsdyrenes del at anleggene hvor de holdes har blitt færre, men med et mye høyere antall dyr. Den sterke økningen i antall dyr per pelsdyrfarm, gjenspeiler en trend som også preger de andre husdyrnæringene. Hva Bergljot Børresen i perioden etter 1950 kaller det industrielle husdyrholdets tidsalder er i dag ytterligere intensivert, og vi er nå inne i en periode med høyindustrielt husdyrhold. En viktig konsekvens av slikt industridyrehold er at enkeltindividene, de enkelte dyrene i produksjonsanlegget, nærmest blir umulig å holde god oversikt over og tilsyn med. Effektiviseringen av driftsformene samt hel- og halvautomatiske løsninger for daglig fôring gjør at individhensynet nærmest blir umulig. Til tross for at dyrevelferdsloven skal gjelde for enkeltdyrene tar ikke lovverket høyde for denne konsekvensen av det høyindustrielle husdyrholdet som vi nå ser i pelsdyr- og andre husdyrnæringer. Debatten om pelsdyrnæringens legitimitet har også vært et gjennomgående tema i denne teksten. Tilhengerne av pelsdyroppdrett argumenterer i stor grad ut i fra økonomiske og distriktspolitiske hensyn, mens motstanderne vektlegger etikk og dyrevelferdshensyn. De to ulike sidene i debatten vektlegger verdier som ofte står i et motsetningsforhold. I dagens offentlige dyrevelferdspolitikk veies hensynet til næringenes økonomi hele tiden opp mot hensynet til dyrenes ve og vel, men gjennomgående er det hensynet til økonomien i dyreindustriene som blir sterkest vektlagt. Dette har så langt også vært tilfelle i debatten om pelsdyrnæringas legitimitet, hvor konflikten mellom dyrevelferd og næringsøkonomi er spesielt synlig.

12 12 Noter 1 Dyrevelferd.info (2012): Systematisk avlsarbeid. Url: [lesedato: ]. 2 Forskrift om hold av pelsdyr (2011), 21. Sosial kontakt med andre dyr er ikke inkludert i tabellen fordi tallgrunnlaget her er ufullstendig. Tallet for 2011 ligger rett i overkant av 300 i følge Statens landbruksforvaltning (SLF) sin statistikk fra søknader om produksjonstilskudd i jordbruket. Antallet farmer i 2012 er redusert noe, men SLF sine tall for 2012 er ikke offentliggjort når dette ble skrevet. 4 Burstørrelsene er spesifisert i Forskrift om hold av pelsdyr (2011). Det finnes enkelte unntak der burgulv-areal skal være noe større, for eksempler for avlsdyr utenom valpesesong, og ved høyere antall dyr per bur. 5 Jane Goodall er primatolog, etolog og antropolog. Goodall har publisert en rekke bøker, som er oversatt til mange språk, og hun ansees som en av verdens fremste primat-forskere. 6 Det Gary Francione (2008) omtaler som et abolisjonistisk dyrerettighetsperspektiv har en abolisjonistisk målsetting overfor bruk og utnytting av dyr. Abolisjonisme betyr her total avskaffelse, og begrepet er hentet fra bevegelsen som kjempet for å avskaffe det amerikanske slaveriet. I denne bevegelsen var det et skille mellom de som var abolisjonister (ønsket avskaffelse av menneskeslaveriet) og de som ønsket å forbedre behandling av menneskeslaver gjennom reformer, uten å endre rettsgrunnlaget som muliggjorde slaveriet (slavenes eiendomsstatus). 7 Flere faginnstanser har påpekt og dokumentert slike problemer: Den Norske Veterinærforeningen uttalte i 2009 at [d]agens pelsdyrnæring er basert på hold av aktive rovdyr i små nettingbur, noe som ikke tilfredsstiller deres naturlige adferdsbehov. Uttalelsen er publisert på DNVs nettside: [lesedato: ]. I rapporten The Welfare of Animals Kept for Fur Production : Report of the Scientific Committe on Animal Health and Animal Welfare (European Commission 2001) konkluderer EUs vitenskapskomite om mink: In experimental conditions, farm mink show strong

13 13 preferences for the opportunity to swim. The report concludes that the typical mink cage impairs mink welfare because it does not provide for important needs. Om reveoppdrett i bur står det bl.a.: The report concludes that the typical fox cage does not provide for important needs of foxes. Rådet for dyreetikk (utnevnt av Landbruks- og matdepartemenetet) gjorde også en vurdering av pelsdyrnæringen allerede i Her konkluderte de med: Etikkutvalget peker på at pelsdyroppdrett dreier seg om rovdyr med en begrenset domestiseringsgrad som plasseres i små, stimulifattige nettingbur, der dyra ikke får utløp for mye av sin naturlige adferd. [ ] stereotyp adferd, fryktreaksjoner og valpedrap [tyder ]på at dyra er mistilpassede i miljøet. Rådets vurdering av pelsdyrnæringen er publisert på deres nettside: [lesedato: ]. 8 Se blant annet Bondelaget uttalelse, vedtatt av representantskapet i Norges Bondelag 27. mars 2009: Så lenge det finnes et verdensmarked for pels, er det viktig at Norge opprettholder sin andel av dette markedet. Representantskapet i Norges Bondelag ser det derfor som naturlig at [pelsdyr]næringen fortsatt skal drive under de samme vilkår som annen næring i et levende landbruk. 9 Se Den norske veterinærforening (DNV) sin uttalelse fra 2009, som blant annet konkluderer at: Den norske veterinærforening (DNV) mener tiden er moden for å vurdere avvikling av alt pelsdyrhold i Norge. Uttalelsen er publisert på DNVs nettside: [lesedato: ]. 10 Rådet for dyreetikk kom allerede i 1994 med en uttalelse om pelsdyroppdrett. I uttalelsen konkluderer rådet blant annet med at Legger man avgjørende vekt på dyras ve og vel, er det etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares. På denne bakgrunn bør de derfor avvikles. Uttalelsen er publisert på rådets nettside: [lesedato: ]. 11 Se Ot.prp. nr

14 14 Litteratur Børresen, Bergljot (2000): Menneskets medfødte forutsetninger som vertskap for produksjonsdyr i Dyreetikk, Red. Andreas Føllesdal. Oslo: Fagbokforlaget. Børresen, Bergljot (1997): Er respekt for livet forenlig med jegerufølsomhet? i Samtiden 5/6 1997, Dyrebeskyttelsen Norge (2012): En undersøkelse av Mattilsynets kontroll med pelsdyrnæringen. Oslo: Dyrebeskytelsen Norge & Nettverk for dyrs frihet. European Commission (2001): The Welfare of Animals Kept for Fur Production. Report of the Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare. Brussels: European Commission. Goodall, Jane (1990): Through a Window: My Thirty Years with the Chimpanzees of Gombe. London: Weidenfeld & Nicolson; Boston: Houghton Mifflin Haave, Inga-Johanne Jebsen (1965): Forord i Når dyr blir maskiner. Red. Ruth Harrison. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag. Halle, Geo. (1930): Pelsdyravlen med tilknyttede næringer. Oslo: Norges næringsveier i tekst og billeder A/S. Eidsivating lagmannsrett (1999): Dom avsagt 15. desember 1999 på Hamar i Ankesak nr A og A. Hamar: Eidsivating Lagmannsrett. Ellefsen, Rune, Ragnhild Sollund og Guri Larsen (2012): Eco-global Crimes: Contemporary problems and future challenges. USA; UK: Ashgate. Ellefsen, Rune (2009): Ny dyrevelferdslov: Beskyttes dyr eller næring? Masteroppgave i rettssosiologi, Universitetet i Oslo. Francione, Gary (2008): Animals as Persons: Essays on the Abolition of Animal Exploitation. New York; Chichester: West Sussex: Columbia University. Haller, Geo. (1930): Pelsdyravlen med tilknytttede næringer. Oslo: Norges næringsveier i

15 15 tekst og billeder. Lundestad, Håkon (2007): Pelsdyroppdrett i 2007 fra Bønder i tida. Artikkelsamling utgitt av Sogn og Fjordane Landbruksselskap ved 150-årsmarkeringa i 2007, Norges Pelsdyralslag [NPA] (1987): Pelsdyroppdrett : Husdyrproduksjon med ekspansjonsmuligheter. 4. opplag. Oslo: Norges Pelsdyralslag. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (2008): Pelsdyrholdet i Norge Utvalgte emner. Forfatter: Ivar Hovland. Oslo: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (2006): Verdiskapning og sysselsetting i pelsdyrnæringen i Sør-Trøndelag: Notat Forfatter: Otto Sjelmo. Oslo: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Røvik, Sigurd Magnar (2005): Pelsdyr for alle penga så lenge de rakk. Stjørdal: Sigurd Magnar Røvik. Rådet for dyreetikk (2008): Høring om ny lov om dyrevelferd. Høringsinnspill om utkast til lov om dyrevelferd fra Rådet for dyreetikk. Datert Salvesen, Sigvald (1929): Pelsdyrboken : Håndbok i oppdrett av pelsdyr. Oslo: J. W. Cappelens forlag. St.meld. nr. 12 ( ): Om dyrehold og dyrevelferd. Utgitt av Landbruksdepartementet. Oslo: Landbruksforlaget. Statistisk sentralbyrå (2011): Tabell Pelsdyr og tamrein i Statistisk årbok Oslo: Statistisk sentralbyrå. Statistisk sentralbyrå (1948): Pelsdyrtellingen i Norge: 1. September Oslo: Statistisk sentralbyrå.

16 16 Statistisk sentralbyrå (1935): Pelsdyrtellingen i Norge: 1. September Oslo: Statistisk sentralbyrå. Statens landbruksforvaltning (2012): PT Produksjonstilskudd i jordbruket per Statistikk (kode 170 og 171): antall reve- og minktisper i norske pelsdyrfarmer. Oslo: Statens landbruksforvaltning. Thomas, Keith (1996): Man and the Natural World: Changing Attitudes in England USA: Oxford University Press.

17 17 Forslag til stikkord for stikkordregisteret Pelsdyroppdrett Pelsdyrnæringen Dyreetikk Dyrevern Dyrevelferd Dyrs rettigheter Dyrevernbevegelsen Husdyrhold Bio Rune Ellefsen er rettssosiolog og stipendiat ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (UiO). Ellefsen har tidligere studert sosiale bevegelser og lovprosessen forut for dyrevelferdsloven. Hans faglige interesse befinner seg spesielt innen fagfeltene økologiskglobal kriminologi og kritiske dyrestudier. Ellefsens doktorgradsprosjekt omhandler dynamikken mellom sosiale bevegelser og det statlige kontrollapparatet.