Sæterbakkens merke. Date : 09/09/2012

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Sæterbakkens merke. Date : 09/09/2012"

Martha Anne Frantzen
6 år siden
Visninger:

1 Sæterbakkens merke Date : 09/09/2012 Natt til døde Stig Sæterbakken.?Seks dager tidligere godkjente han dette intervjuet for publisering. Med de etterlattes samtykke ble det trykket i uendret form i Vagant 1/2012. Vi gjengir det her uten å forandre ordlyd eller verbtid. Skal vårt språks grenser være vår lesnings grenser? Stig Sæterbakken mener nei, og har nå startet en egen bokserie der han selv velger ut hva som skal oversettes. I en artikkel i Morgenbladet mot fjorårets slutt, spekulerte Jan Kjærstad på om dagens nordmenn muligens lever i det han kalte et «oversettelsesparadis»: «Det er nemlig vanskelig å finne betydelige bøker som ikke er oversatt.» Han hevdet at det står langt bedre til med forlagenes oversettelsespolitikk i dag enn på 1980-tallet, da han selv, i egenskap av Vinduet-redaktør, forsøkte å stimulere leserne til å søke utover den norske bokheimen. I kontrast sa Gyldendals mangeårige oversettelsesredaktør Gordon Hølmebakk til Bokmagasinets Karin Haugen i mai 2010 at ingen må være i tvil om at det nå er bokindustri som flagges på Sehesteds Plass: Det er lenge siden forlagene var håndverksbedrifter med filologien i høysetet. I skjæringspunktet mellom disse virkelighetsbeskrivelsene startet nylig Bokvennen forlag ganske i det stille en ny utgivelsesserie, «Stig Sæterbakkens utvalgte». Her skal Stig Sæterbakken plukke ut bøker som han gjennom et essay setter sitt merke på og introduserer for publikum. Foreløpig er én bok utkommet, den neste ventes i løpet av Vagant fikk tak i Sæterbakken mens han satt med korrekturen på sine Essays i utvalg, og spurte ham om hvilken diagnose som etter hans oppfatning er mest treffende: Er dagens oversettelsessituasjon et oppløftende eller et nedslående syn? Jeg tror at både Kjærstad og Hølmebakk har rett. Med til Kjærstads positive beskrivelse hører ikke minst en formidabel innsats fra mindre, uavhengige forlag, både når det gjelder skjønnlitteratur og filosofi. Vi ser det samme i Sverige og Danmark, der små enheter som Arena, Basilisk, Vandkunsten, Alastor Press, Sphinx og Vertigo i en årrekke har lagt ned et kjempearbeid med hensyn til forsømte klassikere og vesentlig samtidslitteratur. Hølmebakks negative beskrivelse rammer de større forlagene, som av og til kan synes å forstrekke synsnervene i sin nistirring på kalkyler. Det er et eller annet i dette som ikke henger på greip. For hvordan klarer de lutfattige virksomhetene det de steinrike sier at de ikke har råd til? Jeg husker da jeg i sin tid forsøkte å pushe Emmanuel Boves debutroman Mes amis (Mine venner) på et av de store forlagene. Da jeg fikk den skriftlige anbefalingen min i retur, hang det ved et internt notat det nok ikke var meningen at jeg skulle se. Der sto det én setning, skrevet med blyant på en liten lapp: «IKKE AKKURAT HVA VI TRENGER NÅ, HVA?» Underforstått, her 1 / 5

2 tråler vi de internasjonale bokmessene etter den neste bestselgeren, og så kommer du med en dyster og totalt ukjent fransk mellomkrigstidsforfatter? Men Mine venner kom da ut til slutt, den også. På Pax Forlag. Samtidig har for eksempel Gyldendal de siste årene gitt oss både flere av Pynchons romaner, Kafkas dagbøker og XS- serien, som i alle fall ønsker å være en mer litterær enn bestselgerorientert satsning? Det er sant. Mye takket være godt plasserte ildsjeler. Og det er antagelig hva det ofte koker ned til, den individuelle entusiasmen. Her er det mange oversettere, ikke minst, som selv skal ha mye av æren. Peter Handke var for eksempel godt ivaretatt i Norge så lenge oversetteren hans Unn Bendeke levde. Men da hun døde, var det slutt. I tilfeller som dette, med et så sentralt samtidig forfatterskap, er det rart at forlaget ikke kjenner et ansvar for å føre det videre. Til den norske litteraturens historie hører ikke minst en rekke markante oversettelsesserier: Den gule serie, Vita-serien, Lanterne Science Fiction, Nye tendenser, PaxLyrikk Mange er de forfatterne som har vitnet om hvordan et nytt litterært bekjentskap i disse seriene virket forløsende for deres egen skriving. Har du selv noen favoritter blant tidligere oversettelseserier? Det må bli Den gule serie. Den viktigste egenskapen ved en bokserie er at den holder en så høy kvalitet at dét blir selve kjennetegnet. Sagt på en annen måte, at man kjøper bøkene usett. Den gule serie fungerte slik, og gjør det forsåvidt fortsatt, tiår etter at den ble avsluttet. Opp gjennom årene, hver gang jeg har fått øye på en av de knallgule omslagsryggene på et antikvariat, har jeg kjøpt boken, uavhengig av om jeg har hørt om forfatteren eller ikke. Det er noe uvurderlig med en bokserie som det går an å ha en slik tillit til. Kan man si at den blir en slags sivilisatorisk målestokk, som andre, både forfattere, lesere og forlag kan strekke seg etter? Ja, dette handler jo om folkeopplysning, rett og slett. Kenzaburo?e kom ut på norsk for første gang i Den gule serie. Etter dette ble det ikke gjort noe mer med?e i Norge på nesten 30 år. Og da det skjedde, var det bare et blaff, på grunn av Nobelprisen. Deretter ingenting, igjen. I den forstand er det fremdeles lett å finne betydelige bøker som ikke er oversatt, og ikke minst betydelige forfattere som ikke er oversatt nok. 2 / 5

3 Foto: Silje Rindal. Den gule serie orienterte om de nyeste bevegelsene innen samtidslitteraturen. Stig 3 / 5

4 Sæterbakkens utvalgte åpner derimot med en bok fra 1964, Roland Topors Leieboeren. Er tanken med serien å bøte på unnlatelsessynder fra forrige århundres oversettelseslister, eller kommer vi også til å overrumples av samtidige verk? Begge deler. Jeg er akkurat ferdig med å oversette Nikanor Teratologens siste roman, Att hata allt mänskligt liv. Den utkommer på Cappelen Damm, siden det var de, eller Damm, rettere sagt, som i sin tid utga Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen. Denne romanen ville ellers ha passet fint inn i Bokvennen-serien. Neste tittel ut blir enten en kanadisk samtidsroman eller en tyskspråklig moravisk roman fra Hvilken av dem som kommer først avhenger av praktiske omstendigheter. Uansett kjører vi en no limit-profil hva tid og sted angår. Forlaget og jeg har også snakket om å bruke serien til å hente frem en nesten glemt norsk roman fra 1960-tallet. Det behøver med andre ord ikke på død og liv å være oversatt litteratur, heller. For 17 år siden startet du en skriftserie, Marginal, der hver utgave tok for seg en utvalgt forfatter, i form av essays, artikler og oversettelser: August Strindberg, William Faulkner, Peter Handke Ryktet forteller at det skulle ha kommet ti utgaver, mellom 1995 og 1999, men allerede den femte utgaven ble den siste. Marginal ble for tidlig avsluttet, har du flere ganger uttalt. Plukker du med den nye serien opp tråden der du ble tvunget til å slippe den sist? Det dummeste med nedleggingen av Marginal var at den fant sted akkurat idet vi var i ferd med å få på plass et solid skandinavisk nettverk av bidragsytere og samtalepartnere. At alle tekstene ble trykket på originalspråket var et viktig grep i så måte. Målet var å fremheve det skandinaviske, å gjøre Marginal til et dansk-svensk-norsk prosjekt. Og det stemmer, vi jobbet ut fra en femårsplan, det vil si to utgaver i året. Og hadde allerede begynt arbeidet med nummer seks, om Gottfried Benn, da Cappelen snørte igjen pengesekken. Motoren kvalt på full speed ahead, med andre ord. Dermed var det også som om energien og lysten forsvant, i hvert fall for min del, til å ta på seg en slik type redaksjonelt arbeid igjen. Så ja, kanskje denne serien, uten at jeg har tenkt over det, er en slags Marginal II: Dawn of the Dead. Da Bokvennen var et enmannsforlag drevet av Morten Claussen, brukte han deg aktivt som konsulent og etterordskriver; også det nye, større Bokvennen med Gunnar Rebnord Totland som direktør, later til å ha sluppet deg inn i de innerste sirkler. Er Stig Sæterbakkens utvalgte en fortsettelse av det lojalitetsforholdet som oppsto til forlaget i Claussens tid? Ja, det er nok riktig å si. «Stig Sæterbakkens utvalgte» var Gunnars idé. Utgangspunktet var vel at jeg uansett maser så mye på dem om forfatterskap og bøker, at han tenkte, greit, la oss formalisere samarbeidet og lage en serie. Planen er én bok i året, hvis økonomien tillater det. Ingen som har sett deg og din svenske forlegger Carl- Michael Edenborg sammen har kunnet unngå å legge merke til at dere kommuniserer nærmest telepatisk. I den senere tid har du også øvd innflytelse på det amerikanske forlaget Dalkey Archive Press oversettelsesvalg. Nå har du en egen serie på Bokvennen. Hva er hemmeligheten bak forleggernes forkjærlighet for Stig Sæterbakken? Er det fotmassasjen? Fotmassasjen spiller helt klart en avgjørende rolle. Kombinerer man så den med noen utsøkte litterære preferanser, er det nesten ikke grenser for hva man kan få folk med på. 4 / 5

5 Powered by TCPDF ( Vagant Les Carl-Michael Edenborgs tale til Stig Sæterbakken ved hans 25-årsjubileum som forfatter her. Les Vagants minneord om Stig Sæterbakken her. 5 / 5

Like dokumenter

kan vi gjøre det igjen

Geir Gulliksen kan vi gjøre det igjen Tilnærmet samlet sakprosa Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han debuterte i 1986 og har skrevet dikt, essays, skuespill, romaner og barnebøker.