KURS I TREDJEPERSONSVERN

Transkript

1 KURS I TREDJEPERSONSVERN Revidert mars 2006 Tredje avdeling Kurset vil fokusere på følgende temaer: Godtroerverv, hjemmelskonflikten, særlig om tingl. 27 og ulovfestet ekstinksjon Godtroerverv, suksessorkonflikten Kreditorekstinksjon (kreditorvern) Kontrakters stilling i konkurs Omstøtelse Motregning i konkurs Dividenderetten ved solidaransvar Opptrinnsrett og opplåningsrett. Vedlagte oppgaver løses i den angitte rekkefølge, så langt tiden tillater. NB! Vær forberedt fra gang til gang; det gir best utbytte av kurset for alle!

2 2 Innledende småoppgaver Formål: Varme opp; øve opp evnen til å identifisere konflikttype, ekstinksjonstype og formuesgode, for å finne frem til den relevante rettsregel. Oppgave 1: Høvelsaken Kjell Burger, som dreiv ei lita snekkerbedrift, var i ein pressa økonomisk situasjon. Rett før jul var han heilt utan likvide midlar og fall for freistinga og gjennomførde ein del transaksjonar som han burde ha halde seg unna. Han hadde lånt ein elektrisk høvel av ein annan snekker, Roar Rør. Denne høvelen selde han til hobbysnekker Tore Hund som heller ikkje var spesielt smart. Kjell tenkte likevel det var best å halde for seg sjølv kvar høvelen kom frå. Då Roar Rør fekk kjennskap til salet kravde han straks å få høvelen attende frå Tore Hund. Oppgave 2: Hjørneskapsaken Ole hadde eit gamalt rosemåla hjørneskåp til reparasjon hjå Kjell. Etter ei stund kontakta Kjell barndomsvennen Helge som Kjell visste var interessert i slike skåp og spurde om han ville kjøpe det. Helge var sjølvsagt svært interessert og slo til då Kjell berre kravde kr ,- for skåpet. Kjell og Helge bar ut skåpet frå Kjell sine lokale, men det var for stort til å få plass i bilen til Helge. Dei vart då samde om å bera skåpet inn att og at Helge skulle hente skåpet dagen etter. Då Helge kom for å hente skåpet dagen etter, var også Ole tilfeldigvis til stades. Ole og Helge vart rimeleg fort usamde om kven som hadde eigedomsretten til skåpet. Oppgave 3: Lånehai-saken Marte Kirkerud selde i 1990 eigedommen sin til sonen Nils, medan han framleis gjekk på gymnaset. Ikkje før i 1999 hadde Nils gjort opp siste del av kjøpesummen, slik at han fekk overlevert skøyte til eigedommen. Nils fann ikkje grunn til å tinglyse skøytet. Den 3. januar 2000 tok namsmannen utlegg i eigedommen for sikring av Marte si gjeld til Lånehaien AS. Utlegget vart tinglyst same dag. Det var ein gammal klassekompis av Nils som eigde alle aksjane i Lånehaien AS. Må Nils respektere utlegget?

3 3 Oppgave 4: Saken om den smarte forretningsmannen Aslak Nordheim, en smart forretningsmann, overdro proforma en leiegård verd kr ,- til sin nevø, også han forretningsmann om enn ikke like smart. Overdragelsen var skattemessig motivert. Skjøte ble utstedt og tinglyst på nevøens navn. Nevøen som hadde et enormt pengeforbruk kom tre år senere i likviditetskrise. For å opprettholde sin levestandard opptok han et forbrukslån på kr ,- i DnB. Som sikkerhet for lånet ble det utstedt en tinglyst pantobligasjon i leiegården. Fem år senere ble det åpnet konkurs i nevøens bo. Det oppsto tvist mellom DnB og Aslak Nordheim. DnB begjærte som panthaver leiegården solgt på tvangsauksjon. Nordheim var av den oppfatning at DnB ikke kunne gjøre panteretten gjeldende da det var ham, og ikke nevøen, som var rette eier av leiegården. Videre oppsto det tvist mellom nevøens konkursbo, og Nordheim. Boet mente at leiegården falt inn under boets beslag som følge av at eiendommen etter grunnbøkene var nevøens eiendom. Etter Nordheims oppfatning kunne boet ikke ta beslag i hans eiendom. Oppgave 5: Fjellbo-saken 19. februar 1998 ble det tinglyst en panteheftelse på kr på eiendommen Fjellbo til den lokale sparebanken. Samme dag tinglyste Lars Holm en panterett på kr Det ble ikke avtalt noe om dennes prioritetsmessige stilling. Fra flere år tidligere hvilte det en tinglyst panteheftelse på kr på eiendommen. I januar 1999 begjærte denne foranstående panthaver tvangssalg. Pantekravet til sparebanken var på det tidspunkt med tillegg av forfalte renter og inndrivelseskostnader på til sammen kr Pantekravet til Holm var på kr med tillegg av forfalte renter og inndrivelseskostnader på til sammen kr Eiendommen ble solgt for kr Hvordan skal salgssummen fordeles? Oppgave 5 a: Fjellbo-saken the case continues Hvordan blir fordelingen dersom begge de senere tinglyste heftelser var utleggspant?

4 4 De store oppgavene Formål: Jobbe videre med utgangspunkt i det vi har lært om identifikasjon av konflikter osv, med temaene avtaleekstinksjon ved fast eiendom (særlig om tinglysningslovens regler og om ulovfestet ekstinksjon) (oppgavene 6, 7 og 8), kreditorekstinksjon, kontrakters stilling i konkurs (oppgave 9 og 10), pant, omstøtelse, motregning i konkurs (oppgave 11 og 12), dividenderetten ved solidaransvar og opptrinnsrett og opplåningsrett (oppgavene 13 og 14). Oppgave 6: Tomtesaken I slutten av 1981 solgte Lars Holm tomter fra Holm gård. Blant kjøperne var Peder Ås og Marte Nord. Deres tomter hadde felles grense, og på kartet som fulgte med salgsprospektet, var de begge angitt til kvadratmeter. Prisen var kr pr tomt. Det ble holdt midlertidig forretning, jf delingsloven 2-6 og 4-2. Etter at forretningen var tinglyst, ble skjøtene tinglyst 1 februar Det ble holdt kart- og oppmålingsforretning i Under forretningen ble det begått en feil slik at Peder fikk en tomt på kvadratmeter og Marte en tomt på kvadratmeter. Det skyldes at den felles grense ble trukket for langt syd. I 1984 ble målebrevene tinglyst, og de arealene som målebrevene angav, ble som vanlig anmerket i grunnboken. Peder oppførte i 1984 et mindre hus på sin tomt. Året etter tok han kontakt med Marte og sa at han ville sette opp et gjerde slik at begge tomtene ble på kvadratmeter. Marte innrømmet at målebrevene var feilaktige, men fremholdt at nå var det målebrevene som gjaldt fordi de var tinglyst. Peder og Marte var gamle venner, og derfor ville ikke Peder sette saken på spissen. Han satte derfor opp gjerdet etter målebrevene. Men han skrev til Marte og protesterte mot Martes oppfatning. I brevet uttalte han bl a at inntil videre kunne Marte bruke det omstridte areal, men han forbeholdt seg «alt lovlig». Marte svarte ikke på brevet, og ingen av dem tok senere saken opp. Marte reiste i 1985 til Amerika og var der til Da hun kom hjem, fant hun at hun ville selge eiendommen, og ganske raskt kom hun i kontakt med Nils Syd, som slo til. Under en befaring før salget var Nils og Marte innom Peder og slo av en prat, og Marte presenterte Nils

5 5 som den nye nabo. Nils tinglyste sitt erverv rett etter at kjøpet var i boks, og søkte så om byggetillatelse for en enebolig som var delvis plassert på det omtvistede areal. Samme året gikk Peder til sak mot Nils og krevde grensen fastsatt slik at begge tomtene ble på kvadratmeter. Han viste til kjøpekontrakten og til kartet fra Nils innrømmet at det var begått en feil under delingsforretningen, men bestred likevel Peders krav. For det første anførte han at målebrevet, som var utstedt av en offentlig myndighet, gikk foran kjøpekontrakten. Dessuten var målebrevet tinglyst. Han påberopte seg også ekstinktivt godtroerverv. Herunder viste han til tinglysningslovens regler og dessuten til alminnelig ekstinksjonsgrunnsetninger. Peder bestred at vilkårene for ekstinktivt godtroerverv var oppfylt, og anførte bl a at verken tinglysningsloven 20 eller 27 kunne anvendes, og at loven var uttømmende. Oppgave 7: Dommer om ulovfestet ekstinksjon Les Rt 1986 s 1210 (Fjellhus), Rt 1992 s 352 (Sigdal) og Rt 2000 s 604 (Betzy Kjelsberg) grundig med vekt på ekstinksjonsspørsmålet: Hva var saksforholdet i Fjellhus; og hva var Høyesteretts vurdering av ekstinksjonsspørsmålet? Hva var saksforholdet i Sigdal; og hva var Høyesteretts vurdering av ekstinksjonsspørsmålet? Hva var saksforholdet i Betzy Kjelsberg; og hva var Høyesteretts vurdering av ekstinksjonsspørsmålet? Hvordan kan vi oppsummere vilkårene for ulovfestet ekstinksjon etter disse dommene? Oppgave 8: Veistripesaken Hans Tastad eide skogparsellen Tastadskogen i Lillevik. Den kommunale veien fra Lillevik sentrum til Myrvika gikk gjennom Tastadskogen, i øst-vestlig retning og i ca. 200 meters lengde. I 1975 ønsket kommunen å utvide Myrvikveien. Ordføreren og kommuneingeniøren ble i den anledning enig med Tastad om at kommunen skulle kjøpe en 5 meter bred stripe langs sydsiden av veien så langt som den krysset hans eiendom, til sammen ca kvadratmeter. Kommunen betalte kr for kjøpet. Den grunnen kommunen kjøpte, ble

6 6 ikke fradelt Tastadskogen. Ervervet ble heller ikke tinglyst. På grunn av kommunens dårlige økonomi ble det imidlertid ikke noe av veiutvidelsen, slik at den stripen kommunen hadde kjøpt, ble liggende som før. Grensen ble heller ikke avmerket i terrenget. I 1978 fikk Tastad landbruksmyndighetenes samtykke til å dele en byggetomt på 3 dekar fra Tastadskogen. Tomten, som lå syd for Myrvikveien, ble ikke oppmålt. I grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen var det opplyst at parsellens nordgrense fulgte veien i 60 meters lengde. Tomten ble solgt til Rolf Andersen og skjøtet ble straks tinglyst. Andersen, som var medlem i Lillevik kommunestyre, hadde vært med på kommunestyrevedtaket i 1975 om utvidelse av veien. Han var imidlertid ikke kjent med at ordføreren og kommuneingeniøren hadde avtalt med Tastad å kjøpe veigrunn gjennom Tastadskogen, da han ikke hadde vært til stede i det kommunestyremøtet der dette ble opplyst. Ved skjøte tinglyst 15. august 1980 overdro Andersen byggetomten til Lars Holm. Holm oppførte en enebolig på tomten. Han og familien flyttet inn like før jul i Sommeren 1982 begynte Holm å opparbeide haven. Han sådde blant annet gressplen helt inn til veikanten. Sommeren 1991 besluttet kommunen å gjennomføre den planlagte utvidelse av Myrvikveien. Holm protesterte umiddelbart da han fikk høre om beslutningen. Han gjorde gjeldende at kommunen ikke kunne utvide veien over hans eiendom, som strakte seg inn til veikanten. Dette fulgte uten videre av grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen. Den rett kommunen hadde fått til grunnen som følge av avtalen med Tastad, falt bort da Andersen kjøpte tomten. Om kommunens eiendomsrett likevel ville ha vært i behold overfor Andersen, måtte den, fremholdt Holm, i ethvert fall ha falt bort da Holm selv kjøpte tomten av Andersen. Kommunen holdt fast ved at den var blitt eier av arealet som følge av avtalen med Tastad, uansett hva som måtte stå i skylddelingsforretningen. Denne eiendomsrett besto fortsatt. Kommunen hevdet videre at tinglysningslovens regler ikke kunne få anvendelse på forhold av denne art, og at de nærmere vilkår for erverv på grunnlag av disse regler ikke i noe fall var oppfylt.

7 7 Oppgave 9: Buksesaken Peder Ås drev engrossalg av ungdomsklær i Storby. Våren 1997 kjøpte han 2000 ungdomsbukser fra Hong Kong. Det viste seg vanskelig å få solgt dem, og de lå og tok opp plass på Peders lager. De butikkeiere Peder hadde vært i kontakt med, mente at moten hadde skiftet. På en salgsmesse i februar 1999 traff Peder sin gamle skolekamerat Lars Holm som drev motebutikk for ungdom i Lillevik. Lars mente at det skulle gå an å få solgt buksene hvis de fikk påsydd et iøynefallende merke på venstre ben hvor det stod «Streetwear». Dette var ifølge Lars siste påfunn innen bransjen. De avtalte at Lars skulle kjøpe 1000 av disse buksene. Avtalen gikk ut på at Peder skulle levere buksene påsydd merket i Lars Holms butikk den 1 august Lars understreket at han ikke ville ha dem før, fordi han skulle lansere dem som høstens skolebukse. Lars gikk med på å betale kjøpesummen på kr den 1 juni Under messen inngikk Peder Ås også avtale med Ole Vold om salg av de resterende 1000 buksene med påsydd merke. Ole skulle betale ved overleveringen den 15 juli Peder Ås henvendte seg til skredder Kristian Søm, som den 1 mars 1999 påtok seg å forsyne buksene med merket. Han skulle ha kr 50 pr påsydd merke forskuddsbetalt den 1 april Arbeidet skulle være ferdig 30 april Peder Ås betalte imidlertid ikke skredder Søm som avtalt, men lurte på om han ikke kunne sende buksene til Søm likevel i begynnelsen av april slik at Søm kunne få begynt å sy. Pengene skulle han nok få etter hvert. Etter litt frem og tilbake gjorde Søm det klart den 8 april 1999 at Peder Ås ikke fikk levere buksene til ham hvis han ikke var innstilt på å betale samtidig. Peder hadde penger, men han brukte dem i stedet til å spekulere på børsen. Ole Vold fikk rede på alt dette. Han skrev da til Peder Ås i begynnelsen av mai og forlangte at Peder skulle sørge for å få satt skredder Søms arbeid i gang. Peder var så opptatt av sine aksjetransaksjoner at han ikke svarte på dette brevet. Ole skrev på ny om saken i slutten av mai, men fikk fortsatt ikke svar. Han hevet deretter kontrakten. Ole hadde på det tidspunkt også fått kjennskap til at Peder hadde foretatt uheldige aksjedisposisjoner og var klar over at økonomien var vaklende. Hevingserklæringen ble avsendt 14 juni og kom frem 16 juni Lars Holm solgte 15 april 1999 de 1000 buksene han hadde kjøpt av Peder Ås videre til Hans Tastad for kr juni 1999 betalte Lars Holm kjøpesummen til Peder Ås som avtalt.

8 8 Peder Ås hadde hatt en lykkelig hånd på børsen i mai 1999, men i begynnelsen av juni gikk det galt, og han ble slått konkurs 15 juni Han var da håpløst insolvent. Buksene lå fremdeles på lageret. De ble taksert til en verdi av kr Lars Holm krevet 1000 bukser utlevert av boet under henvisning til sin avtale med Peder Ås. Boet bestred kravet og hevdet at Lars Holm ikke kunne få noen fortrinnsstilling ved å ha betalt kjøpesummen. Dessuten anførte boet at det ikke før konkursen var klarlagt hvilke av buksene som var solgt til ham. For det tilfelle at Lars ikke fikk utlevert buksene, ville han heve kjøpet og kreve dividende i boet av kjøpesummen. Boet hevdet imidlertid at Lars ikke kunne få dividende for mer enn buksenes verdi. Under enhver omstendighet krevde Lars erstatning for tapet av fortjenesten ved videresalget av buksene til Hans Tastad. Uansett om Lars kunne heve eller ikke, mente boet at det ikke var erstatningspliktig. Overfor Ole Vold erklærte boet 1 juli 1999 at det trådte inn i avtalen og ville levere buksene som avtalt 15 juli, med merkene påsydd. Det var på det rene at boet kunne klare dette. Men Ole hevdet at han var ubundet av avtalen. Han anførte at boet ikke hadde rett til å tre inn i en avtale som det ikke var part i. For øvrig viste han til at han hadde vært berettiget til å heve overfor Peder Ås, og at han hadde sendt hevingserklæringen før konkursåpningen. Videre hevdet Ole at han i et tilfelle som dette også kunne heve overfor boet. Oppgave 10: Byggematerialsaken I november 1998 hadde Peder Ås fått i oppdrag å bygge en hytte for Ole Vold på en tomt Vold hadde i Strandbygda. Arbeidet skulle skje etter regning. Ås regnet med å sette opp hytta så snart været ble brukbart våren Ås hadde det meste av de materialene han trengte, på sitt eget lager. Så snart Ås hadde fått oppdraget, ble han enig med Vold om å kjøre materialene til byggetomten, hvor de ble lagret under en presenning. Ås syntes således at det var praktisk å ha dem der hvor de skulle brukes, slik at han kunne begynne å bygge så snart været tillot det. I mars 1999 ble det åpnet konkurs i boet til Vold. Overfor boet, som ikke i noe fall var interessert i å tre inn i Volds avtale med Ås, forlangte Ås å få tilbakelevert de materialer som var lagret på Volds eiendom. Boet avviste kravet.

9 9 Oppgave 11: Motorsykkelsaken Lars Holm hadde våren 1999 begynt med salg av motorsykler. Forretningen gikk ikke godt, og da den beste salgssesongen var slutt høsten 1999, satt han igjen med 10 usolgte sykler og en betydelig gjeld. Hans leverandør, Motor AS, som hadde tilgode kr , truet med inkasso. Holm tilbød seg å returnere motorsykler til dekning av beløpet eller å gi pant i de sykler han hadde på lager. Motor AS avslo av frykt for omstøtelse i tilfelle konkurs og foreslo isteden at Holm skulle søke Lillevik sparebank om det nødvendige lån mot nøkkelpant i motorsyklene og kausjon fra AS Motor. Sparebanken gikk med på å yte et lån på kr på disse vilkår. Holm låste av lageret og sendte den 12 oktober et brev til banken der det het at «nøkkel til mitt nå avlåste varelager inneholdende 10 motorsykler følger vedlagt, og jeg vil be Dem overføre lånebeløpet til Motor AS til dekning av firmaets tilgodehavende hos meg». Lånebeløpet ble overført Motor AS 13 oktober uten at banken hadde foretatt noen inspeksjon av lageret. Holm oppdaget et par dager senere at han hadde i behold en ekstra nøkkel som han hadde trodd at han hadde mistet. Han sa ikke noe til banken om dette. En motorsykkel som Holm i august hadde solgt til Karl Berg, hadde vist seg å ha betydelige rustskader som Holm var ansvarlig for. Holm hadde akseptert å ta sykkelen i retur og betalte kjøpesummen tilbake, men da han manglet kontanter, var tilbakeføring av ytelsene blitt utsatt. Da Holm i slutten av oktober fremdeles ikke kunne skaffe penger, foreslo Berg at saken skulle ordnes ved at han fikk overta en annen og dyrere motorsykkel uten mellomlegg. Han var etter det passerte «ikke egentlig interessert i» Holms sykler, og noe burde han jo ha igjen for å ha ventet så lenge, sa han. Holm gikk med på dette og låste seg inn på lageret og tok ut en ny sykkel til en utsalgspris på kr , men den tidligere, som ble satt inn på lageret, hadde hatt en pris på kr , og i rustskadet stand måtte antas å kunne selges for ca kr Holm gikk konkurs 15 november. Konkursboet hevdet at overføringen av de kr til Motor AS var omstøtelig, og forlangte at beløpet skulle innbetales til boet. Motor AS avviste boets krav. Overfor banken hevdet boet at pantsettelsen av motorsyklene ikke kunne gjøres gjeldende mot det. Pantsettelsen hadde ikke rettsvern, og var - under enhver omstendighet - omstøtelig.

10 10 Sparebanken avviste boets krav. Det var på det rene at de pantsatte syklene på konkursåpningstidspunktet hadde en samlet salgsverdi på kr Boet gjorde gjeldende at leveringen av en ny sykkel til Berg representerte oppgjør for et eldre gjeldskrav og kunne omstøtes. Subsidiært måtte boet ha krav på å få innbetalt kr , eller iallfall kr , som var differansen mellom salgsprisen på de to sykler. Berg bestred boets krav. Han hevdet at han under enhver omstendighet hadde ekstingvert boets rett når han var i god tro. Oppgave 12: Mercedes-saken Peder Ås som drev bilforretning i Lilleby, var forhandler av Mercedesbiler. Salget gikk dårlig og Peders økonomi var anstrengt. I august 2005 tok kemneren utlegg i Peders enebolig for skattegjeld på kr Utlegget ble straks tinglyst og fikk prioritet etter kr I desember 2005 kjøpte Peder et parti vinterdekk av Lars Holm for kr Etter anmodning fikk Peder henstand med betaling av kjøpesummen til 1 mai Da Lars i februar 2006 fikk kjennskap til det utlegget hos Peder som kemneren hadde tatt, oppsøkte han Peder. På spørsmål innrømmet Peder at han var insolvent, men at han regnet med en betydelig omsetning når de nye bilmodellene kom i april. Lars ga uttrykk for en viss skepsis i denne sammenheng. Peder hadde da begynt å snakke om en praktisk talt ny Mercedes som han hadde fått til salg. Den hadde vært benyttet av en av direktørene i importselskapet, og hadde bare kjørt km. Peder tilbød Lars bilen for kr , en pris som lå betydelig under prisen for en tilsvarende ny bil, men som svarte sånn noenlunde til det Peder kunne regne med å oppnå ved salg av bilen. Tilbudet kom overraskende på Lars, som hadde en årsgammel Opel Vectra som han var fornøyd med, og som han ikke hadde planer om å selge. Men det ble likevel til at han kjøpte Mercedesen da Peder tilbød å betale kr for hans Opel og å gi henstand med mellomlegget, kr , til 1 mai Lars hentet Mercedesen 1 mars s.å., og leverte samtidig Opelen til Peder. Både bilkjøpet og dekksalget skjedde mellom enkeltmannsforetakene Lars Holm og Peder Ås. I april 2006 truet kemneren Peder med konkurs hvis ikke skattegjelden ble betalt. Peder hadde på dette tidspunkt også en betydelig gjeld til Lillevik Sparebank. Han hadde fått bevilget en kassekreditt på kr , men kassekreditten var overtrukket og viste en saldo på kr

11 11 i bankens favør. Da banken nå forlangte at kontoen skulle nedbetales til den avtalte kredittgrense, kr , foreslo Peder at saken skulle ordnes ved at han belånte sin villa med ytterligere kr , med prioritet etter kr Banken erklærte seg villig til å gi et slikt lån på betingelse av at pantet sikret både lånet og kassekreditten og at Peder forpliktet seg til å la alle fremtidige innebetalinger fra kunder gå inn på kassekredittkontoen i banken. En pantobligasjon i villaen ble dagbokført 15 april 2006, deretter fikk Peder utbetalt lånet, som han straks brukte til å innfri skattegjelden og til å nedbetale kassekredittgjelden, slik at kontoen pr 15 april viste en saldo på kr i bankens favør. I mai solgte Peder Ås en bil til Hans Tastad for kr Tastad skulle levere sin gamle bil i innbytte for kr og betale differansen kr , den 1 juni Peder trengte pengene for å kunne holde unna pågående kreditorer, og avtalte derfor med Hans at kontantbeløpet skulle sendes til ham over postgiro. Hans Tastad var imidlertid litt glemsk, og da han 14 juni kom på at han skulle ha betalt kr til Peder for nesten to uker siden, ble han veldig forskrekket og kom i forfjamselsen til å innbetale beløpet til Peders kassekredittkonto, idet kontonummeret var angitt på Peders brevpapir. Bilsalget tok seg ikke opp utover våren. Den 15 mai 2006 hadde banken sagt opp Peders kassekreditt. Den 15 juni s.å. leverte fylkesskattesjefen konkursbegjæring mot Peder til Lilleby skifterett. Kjennelse om åpning av konkurs ble avsagt 17 juni. I tidsrommet fra 15 april til 15 juni 2006 hadde det gått inn kr på Peders kassekredittkonto. I samme tidsrom hadde det gått ut kr , slik at saldoen ved konkursåpningstidspunktet var kr i bankens favør. Den 25 april hadde saldoen vært oppe i null. Da boet krevde Lars for kr , erklærte han motregning med de kr han hadde til gode fra salget av vinterdekkene. Boet bestred at Lars hadde motregningsrett. Boet bestred videre bankens panterett for kr og anførte at det i realiteten var pant for eldre gjeld som måtte omstøtes, dels pant for de kr som var blitt nedbetalt på kassekredittkontoen, og dels pant for kemnerens krav på kr Banken bestred dette, og

12 12 hevdet dessuten at bevegelsene på kassekredittkontoen etter pantstillelsen iallfall viste at pantobligasjonen nå sikret ny gjeld for kr Det kom også til tvist mellom boet og banken om innbetalingen av kr fra Tastad. Banken erklærte overfor boet at de anså seg berettiget til å motregne i beløpet som kom inn rett etter konkursåpningen. Boet hevdet at motregning fra bankens side var utelukket allerede etter finansavtaleloven 29, mens banken avviste dette, og sa at finansavtaleloven ikke regulerte denne motregningen, og dessuten var deres motregningsrett basert på avtale med Peder Ås. Til dette anførte boet for det første at den motregningsretten under enhver omstendighet måtte anses som bortfalt da banken sa opp kassekredittkontoen og dermed nektet å yte Peder fortsatt kreditt, og for det andre kunne ikke en slik avtalt motregningsrett gjøres gjeldende i konkurs. Oppgave 13: Granheim-saken Enok Ås startet bilforretning i Lillevik i Virksomheten gikk godt de første årene, men omsetningen falt betydelig fra 1987 og utover. Sommeren 1988 fikk Enok, som begynte å få likviditetsvanskeligheter, en kassekreditt på kr i Lillevik Sparebank. Som sikkerhet for kassekreditten fikk han sin far Tobias Ås til å utstede en pantobligasjon på kr med sikkerhet i sin boligeiendom Granheim i Lillevik. Denne obligasjonen fikk prioritet etter kr til Finansbanken. Da sparebanken ville ha ytterligere sikkerhet, fikk Enok også sin søster Oline Ås til å utstede en pantobligasjon på kr i sin eiendom Fjordgløtt i Lillevik, til banken. Olines eiendom var gjeldfri. Etter gjentatte overtrekk fra Enoks side sa banken opp kassekredittkontrakten sommeren Da Enok ikke gjorde opp gjelden, begjærte banken tvangsauksjon over Oline Ås' eiendom. Oline, som ville unngå auksjonen, innbetalte 15. juni 1992 kr med renter og omkostninger til banken. 1. september 1992 ble det åpnet konkurs i Enoks bo. Sparebanken anmeldte kr som fordring i boet. Boet nektet imidlertid å godkjenne banken som konkurskreditor. Det hevdet at kravet måtte reduseres med de kr Oline hadde innbetalt, og som utgjorde hele det beløp hennes eiendom heftet for. Videre måtte kravet reduseres med det beløp det måtte antas at banken ville få ut av pantet i Granheim. Pantet til Finansbanken var fortsatt effektivt for kr , og partene var enige om at eiendommen var verdt minst kr Banken fastholdt sitt krav.

13 13 Oppgave 14: Sjøgløtt-saken Peder Ås kjøpte eiendommen "Sjøgløtt" i Strandbygda, en mils vei fra Lillevik, i Eiendommen var på 5 dekar med et lite, gammelt bolighus, og lå nær sjøen på en pen, vestvendt tomt. Av kjøpesummen, som var på kr , hadde Ås kr i kontanter. De resterende kr lånte han i Lillevik Sparebank, mot 1. prioritets pant i eiendommen, tinglyst 1. desember Han planla å bygge et nytt bolighus på "Sjøgløtt", men ble inntil videre boende i sin gamle leilighet i Lillevik. Ås var eier av Lillevik Trevarefabrikk, og det var for tiden for mye å gjøre i fabrikken til at han hadde tid til å tenke på egen boligbygging. I august 1986 lånte Ås kr i Privatbanken til anskaffelse av nytt maskineri til fabrikken. Lånet ble sikret med en pantobligasjon i "Sjøgløtt", tinglyst 20. august Utover i 1988 og 1989 fikk Lillevik Trevarefabrikk betydelige likviditetsproblemer. Ås kom til at han ikke hadde annet å gjøre enn å selge "Sjøgløtt". En avisannonse i september 1989 ga god respons. Ås fikk blant annet svar fra Lars Holm, og ble enig med ham om at Holm skulle kjøpe eiendommen for kr Holm, som ønsket å bruke eiendommen til sommerbolig, var imidlertid ikke interessert i å overta den ennå. Ås og Holm ble derfor enige om at Holm skulle betale kr som forskudd, og at restbeløpet kr skulle betales sommeren 1990 mot tinglyst skjøte. For forskuddsbeløpet kr utstedte Ås en pantobligasjon til Holm med sikkerhet i "Sjøgløtt". Obligasjonen ble tinglyst 15. oktober 1989, idet tinglysingssekretæren på sorenskriverkontoret overså at den bare var undertegnet av ett vitterlighetsvitne. 20. oktober 1989 tok kommunekassereren i Lillevik utlegg i "Sjøgløtt" for kr , til sikkerhet for Peder Ås restskatt for Utlegget ble tinglyst 25. oktober. Av det forskuddsbeløp Holm hadde betalt, brukte Ås kr til betaling av forfalt gjeld. De gjenværende kr brukte brukte han til kjøp av ny bil, som kostet kr De manglende kr lånte han i Privatbanken 1. november Det lånet han hadde i Privatbanken fra før, var nedbetalt til kr , og han ble enig med banksjefen om at den pantobligasjonen banken allerede hadde i "Sjøgløtt", kunne være sikkerhet også for det nye lånet.

14 14 I februar 1990 begjærte Lillevik Sparebank tvangsauksjon over eiendommen. Den ble solgt på 1. gangs auksjon 15. april 1990 for kr Lånet i Sparebanken var da fortsatt på kr Det oppsto tvist om fordelingen av auksjonssummen. Kommunen gjorde gjeldende at Lars Holm ikke kunne gjøre noen rett gjeldende etter pantobligasjonen på kr , da denne ikke var formelt i orden og derfor ugyldig. Holm avviste dette og anførte at han hadde vært ukjent med manglene ved pantobligasjonen. Dessuten medførte hans avtale med Ås at det nå var han som var eier av eiendommen, og da kunne det ikke i noe fall tas utlegg i den til sikkerhet for Ås restskatt. Kommunen fastholdt utlegget. Under forutsetning av at Holms pantobligasjon og kommunens utlegg sto seg, hevdet begge at bare kr av gjelden til Privatbanken kunne ha prioritet foran deres pant. Kommunen gjorde også gjeldende at dens skattekrav måtte få prioritet foran Holm. Dette godtok ikke Holm. Privatbanken bestred kravene fra Holm og kommunen. Den mente å ha prioritet foran dem begge.