Pasientjournalen i en særstilling i forhold til offentleglova

Transkript

1 1 Notat fra Liv Sofie Kjønstad, Helse Nord-Trøndelag HF og Hanne Løvereide Årstad, Helse Vest RHF 1. Innledning En arbeidsgruppe med to representanter fra helseforetakene og en representant hver fra Pasient- og brukerombudet, Den norske legeforening, Norsk redaktørforening og Norsk presseforbund fikk i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) å vurdere hvorvidt innholdet i pasientjournaler i framtida (de lege ferenda) bør omfattes av eller unntas fra offentleglovas virkeområde. Helsedirektoratet har vært arbeidsgruppens sekretariat og uttaler i e-post at det på bakgrunn av tilbakemeldingene fra deltakerne i arbeidsgruppen anses som svært vanskelig å lage et samlet og omforent dokument fra gruppen som på en tilfredsstillende måte beskriver argumentene for og mot at dagens rettstilstand skal bestå. Det antas mest hensiktsmessig at alle deltakerne i arbeidsgruppen kommer med sine innspill og at innspillene i sin helhet oversendes HOD som vedlegg til Helsedirektoratets betenkning og tilrådning. Dette notatet er utarbeidet av representantene i arbeidsgruppen fra helseforetakene, Liv Sofie Kjønstad og Hanne Løvereide Årstad. 2. Rettslige utgangspunkter 2.1 Pasientjournal og pasientjournalsystem Pasientens journal eller behandlingsrettet helseregister som det heter i lov om behandling av helseopplysninger (pasientjournalloven) er et vidt begrep som omfatter pasientens opplysninger i hovedjournal, individuell plan og ulike fagsystemer (eks. røntgensystemer, laboratoriesystem) pasientadministrative systemer osv. 1 Opplysninger i pasientjournalen kan være nedtegnet og registrert i flere av disse systemene, men alle opplysningene er en del av eller inngår i pasientens journal. I helseforetak i dag består pasientjournalen av mange ulike system, både elektroniske (EPJ) og papirbaserte, pga. ulike avdelinger, fagområder og spesialiteter se fig. 1. Figur 1- Pasientjournal i helseforetak 1 Prop. L 72 ( ) Pasientjournalloven og helseregisterloven, punkt s. 80

2 2 Bildet kompliseres ytterligere ved at helseforetakene kan avtale felles journal for hele eller deler av pasientjournalen (pasientjournalloven 9). Pasientjournalloven 7 angir krav til at behandlingsrettede helseregistre skal understøtte pasientforløp i klinisk praksis, og skal være utformet slik at krav fastsatt i eller i medhold av lov kan oppfylles. Sentralt i denne sammenhengen er regler om taushetsplikt, pasientens rett til å motsette seg behandling av helseopplysninger og pasientens rett til informasjon og innsyn i sin journal. Pasientjournalen er et redskap for å sikre pasienten forsvarlig helsehjelp ved at relevante og nødvendige opplysninger på en rask og effektiv måte blir tilgjengelig for helsepersonell, samtidig som pasienters personvern, pasientsikkerhet og rett til informasjon og medvirkning skal sikres. Pasientjournalen er dermed først og fremst et arbeidsverktøy for helsepersonell i tilknytning til undersøkelse, utredning, diagnostisering, behandling, oppfølging, pleie- og omsorg av pasienten, og har grunnleggende betydning for helsepersonells mulighet til å gi pasientens faglig forsvarlig helsehjelp. Virksomheter som yter helsehjelp skal sørge for å etablere behandlingsrettede helseregistre, men dette er ikke for at virksomheten som sådan skal ha tilgang til innholdet/dokumentene, men for å sikre at helsepersonellet kan overholde sine profesjonsbaserte plikter. Behandling av helseopplysninger må ha et behandlingsgrunnlag. Pasientjournalloven er en spesiallov. Personopplysningsloven gjelder så langt ikke annet følger av pasientjournalloven. 2.2 Pasientrettigheter og personvern Pasient- og brukerrettighetsloven gir pasienten autonomi og en rekke pasientrettigheter. Blant annet gis pasienten i denne lovens 3-6 en rett til vern mot spredning av opplysninger om legems- og sykdomsforhold og andre personlige opplysninger. Det understrekes at slike opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende regler om taushetsplikt og med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder. Dette er i tråd med den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 som verner retten til privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse. Vi peker også på EUs personvernforordning som trer i kraft i mai Den stiller strengere krav til virksomhetene og gir flere rettigheter til datasubjektene. 2.3 Offentleglova Etter offentleglova kan «enhver» kreve innsyn i saksdokumenter for organet, innsynskrav kan fremmes uten noen begrunnelse og den som ber om innsyn trenger heller ikke å oppgi hvem vedkommende er. Helse- og omsorgsdepartementet har lagt til grunn at pasientjournaler omfattes av offentleglovas virkeområde. Det vises til brev av Opplysninger som er underlagt lovpålagt taushetsplikt skal unntas fra innsyn, jf. offentleglova 13. I forhold til innsyn i pasientjournaler har Helsedirektoratet presisert at offentligheten bare kan få innsyn i anonymiserte opplysninger uten navn, fødselsnummer, adresse og andre opplysninger som kan identifisere den enkelte pasient. Og de kan bare få det i de tilfeller der antall pasienter er så stort at det ikke er noen fare for at opplysningene kan knyttes til identifiserbare personer. Innsyn i anonymiserte pasientjournaler kan kun gis i den grad det ikke er fare for at opplysningene kan

3 3 knyttes til identifiserbare personer. Offentligheten kan derfor ikke be om innsyn i journalen til NN eller en avgrenset gruppe navngitte pasienter. 3. Pasientsikkerhet og pasientens rettssikkerhet Saken i VG har vist at helseforetakene ikke har hatt gode nok rutiner knyttet til registrering av vedtak om mekanisk tvang, samt at kommunikasjonen med og kontrollen fra eksisterende kontrollorganer ikke har vært god nok/tilstrekkelig. Vi finner imidlertid grunn til å presisere at innsyn i tvangsprotokollene alene ikke er tilstrekkelig for å kunne vurdere om tvangsmiddelbruken har vært rettmessig. For å kunne vurdere dette må også løpende pasientjournal og vedtaksdokumenter i andre deler av pasientjournal gjennomgås. Det er derfor viktig at spørsmålet om pasientjournalen skal omfattes av eller unntas fra offentleglovas virkeområde ikke tar utgangspunkt i tvangsprotokollene, som i realiteten er lite egnet som pasientdokumentasjon, men i ordinære pasientjournaldokumenter som inneholder vesentlig mer informasjon enn protokollene. Det er i dag sterkt fokus i spesialisthelsetjenesten på kvalitet og pasientsikkerhet og det arbeides godt på flere plan med forbedringsarbeid for å heve kvaliteten på tjenestene. Den nye forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten fokuserer også i større grad enn tidligere intern kontrollforskrift på kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, samt at dette er et ledelsesansvar. Spesialisthelsetjenestens plikt til systematisk kvalitetsarbeid og selvkontroll gjennom interne kontrollsystemer, interne revisjoner av tjenestetilbudet og krav til avvikssystemer med lav terskel for å melde fra om feil, skal bidra til god pasientbehandling og sikre ivaretakelse av pasientens rettigheter. I tillegg er det etablert en rekke rettsikkerhetsgarantier som skal avdekke feil og mangler begått i spesialisthelsetjenesten. Blant annet er spesialisthelsetjenesten underlagt tilsyn etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Videre er pasient og brukere gitt klagerett etter pasient- og brukerrettighetsloven. I denne forbindelse er det også grunn til å nevne ordningen med pasient- og brukerombud som bistår pasienter i deres møte med blant annet spesialisthelsetjenesten. Innen psykiatrien er det i tillegg til ovenstående etablert en særlig ordning med kontrollkommisjoner som fører kontroll etter lov om psykisk helsevern 6-1, samt opptrer som klageorgan over vedtak etter denne loven. Pasient- og brukerrettighetsloven pålegger også spesialisthelsetjenesten å sende kopi av underretning om vedtak om tvungen helsehjelp til fylkesmannen. Videre har Sivilombudsmannen opprettet en egen enhet (forebyggingsenheten) som regelmessig foretar besøk på steder der mennesker er fratatt friheten. Vi mener at alle disse ordningene, sammen med pressens mulighet for innsyn i saksdokumenter utarbeidet av foretakene (herunder muligheten til å benytte offentleglova 9), samlet sett bør være tilstrekkelig for å ivareta pasientenes rettssikkerhet.

4 4 4. Særlige forhold som gjør at pasientjournal ikke bør omfattes av offentleglova 4.1 Pasientens autonomi og pasientjournalens formål Helselovgivningen bygger på prinsippet om pasientens autonomi (selvbestemmelse). Pasienten har en rekke rettigheter som underbygger autonomien. Det er også lagt opp til streng kontroll med hvem som skal få taushetsbelagte opplysninger og til hvilke formål de skal få slike opplysninger fra pasientjournal, jf. unntaksbestemmelser fra taushetsplikten og bestemmelser om opplysningsplikt og meldeplikt. I de situasjoner der lovgiver har vurdert at pasientens autonomi skal innskrenkes, går det tydelig frem av helselovgivningen, for eksempel reglene om tvang i kapittel 4a i pasient- og brukerrettighetsloven og i psykisk helsevernloven. Helselovgivningens detaljerte regulering av pasientens autonomi og hvem som kan få opplysninger fra og innsyn i pasientjournaler, harmonerer ikke godt med offentleglova hvoretter formålet med innsyn ikke har noe å si for retten til å se et anonymisert dokument. Det er heller ikke et vilkår at den som ber om innsyn oppgir sin identitet. Det går også et viktig skille mellom innsyn i «helsetjenesten» som offentlig virksomhet som sådan og innsyn i pasientens personlige opplysninger som fremgår av pasientjournalen. Selv om helsetjenesten er offentlig virksomhet, er det ikke slik at pasienten i seg selv er «offentlig virksomhet». Helselovgivningen forbyr innsyn i opplysninger i pasientjournal uten at det foreligger hjemmel i lov eller informert samtykke fra pasient. Men også innsyn i anonymisert pasientjournal skiller seg vesentlig fra innsyn i andre typer «saksdokument, journal og liknande register for organet», jf. offentleglova 3 og 4. Det dreier seg fremdeles om innsyn i pasientens journal og ikke om innsyn i dokumenter for den offentlige virksomheten som sådan. Administrerende direktør i et helseforetak (som ikke selv yter helsehjelp til enkeltpasient) har for eksempel ingen adgang til å lese dokumenter i pasientjournalen til den enkelte pasient. Skillet mellom den offentlige virksomheten som sådan og pasienten vises også gjennom enkelte karakteristika som skiller pasientjournalen fra andre dokumenttyper som omfattes av offentleglovas definisjon av begrepet «saksdokument for organet». Pasientjournalen opprettes første gang en person blir pasient ved en helseinstitusjon, følger pasienten resten av livet og skal oppbevares til det av hensyn til helsehjelpens karakter ikke lenger antas å bli bruk for den. Pasientjournal er et særegent dokument som er opprettet for helt andre formål enn å gi det offentlige innsyn. Pasientens beste og pasientens autonomi må veie tyngre enn offentlighetens ønske om innsyn i anonymiserte pasientjournaler. Det bør være innenfor pasientens autonomi å bestemme hvem som skal lese journalen uavhengig av om opplysningene er anonymisert eller ikke. Det forhold at offentleglova ikke stiller krav til begrunnelse for innsyn i anonymisert pasientjournal og heller ikke krever at den som ber om innsyn skal oppgi sin identitet, styrker dette standpunktet. 4.2 Tilliten til helsetjenesten Helsepersonells taushetsplikt har en langvarig historisk tradisjon. Taushetsplikten innebærer at enhver skal kunne oppsøke helsetjenesten uten frykt for at helsepersonellets rolle er en annen enn å hjelpe. Hovedregelen om taushetsplikt i helsepersonelloven 21 har som formål å verne om pasienters integritet. Den skal sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell og følgelig sikre at pasienter oppsøker helsetjenesten ved behov for helsehjelp uten at de trenger å frykte for at

5 5 opplysningene benyttes til annet formål enn det de er innhentet for eller at uvedkommende får tilgang til opplysningene. Uvedkommende er både helsepersonell som ikke har tjenstlig behov og pasientens nærmeste pårørende med mindre pasienten samtykker i at pårørende skal informeres eller forholdene tilsier det. Tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell er sterkt fremhevet i helselovgivningen og er også avgjørende for at helse- og omsorgstjenesten skal kunne gi pasienter forsvarlig behandling og omsorg. I mange sammenhenger er det avgjørende for at befolkningen søker helse- og omsorgstjenester. Tillitsargumentet er også begrunnelsen for at både pasientbehandling og behandling av pasientopplysninger baseres på samtykke og selvbestemmelse. Tillitsforholdet ligger også til grunn for helselovgivningens utgangspunkt om at unntak fra taushetsplikten skal begrunnes. Hensynene som begrunner unntak fra taushetsplikten er også relevante der offentligheten ber om innsyn i anonymiserte opplysninger. Et sentralt hensyn i helselovgivningen er «nødvendighetskriteriet». Formålet med utleveringen skal oppgis og være en sentral del av vurderingen av om opplysninger fra journal skal utleveres. Helselovgivningens taushetsplikt skal verne om retten til privatlivets fred, mens innsyn etter offentleglova kan kreves anonymt og uten begrunnelse. Inntil nylig har store deler av helsetjenesten og publikum ikke vært klar over at det offentlige kan be om innsyn i anonymiserte pasientjournaler. Vissheten om denne muligheten kan i seg selv rokke ved tilliten til helsetjenesten og føre til at terskelen for å oppsøke helsetjenester blir høyere for enkelte. Allerede i dag er det utfordringer knyttet til at pasienter ber om at opplysninger ikke blir dokumentert i pasientjournal eller i «ordinær journal» eller de ønsker ikke sin identitet oppgitt av frykt for at informasjonen skal utleveres. Ved fortsatt å åpne opp for at «enhver» skal kunne få anonymisert innsyn i pasientjournal etter et annet regelverk, kan det forsterke denne frykten og pasientjournalen kan stå i fare for å utspille sin rolle som arbeidsverktøy for helsepersonell. Også saksbehandlingen av et krav om innsyn etter offentleglova vil kunne utfordre tilliten til helsetjenesten. Jo flere personer opplysningene blir utlevert til i forbindelse med saksbehandlingen av innsynskravet og eventuell klagebehandling, dess lettere kan opplysningene komme på avveie og jo mindre tillit til helsetjenesten kan pasienten få. Ved all behandling av helseopplysninger skal pasientens beste være avgjørende. Det vises blant annet til forarbeidene til pasientjournalloven og helseregisterloven (Prop. 72 L ( )), hvor HOD i punkt 16.3 uttaler: «For departementet er det derfor viktig å presisere at ved all behandling av helseopplysninger er det pasientens beste som skal være avgjørende. Videre, dersom det er motstrid mellom hensynet til den enkeltes integritet og andre interesser, skal det være tungtveiende argumenter til for at personvernet og hensyn til enkeltindividet skal vike.» 4.3 Helsepersonelloven 23 nr. 3 og anonymisering gir skjønnsbasert personvern Etter offentleglova 13 er det forbudt å gi ut opplysninger som er underlagt lovpålagt taushetsplikt. I henhold til helsepersonelloven 23 nr. 3 er taushetsplikten etter helsepersonelloven 21 ikke til hinder for at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt. Kravet som ligger i offentleglova 13 er at det ikke skal være mulig å gjenfinne koblingen mellom informasjon om et enkeltindivid selv når man tar i bruk de hjelpemidlene som med rimelighet kan

6 6 tenkes brukt for å identifisere vedkommende(big Data). Det er brudd på taushetsplikten hvis opplysningene ikke blir anonymisert slik at alle individualiserende kjennetegn er utelatt og behovet for beskyttelse er ivaretatt. Brudd på taushetsplikten kan innebære straffereaksjoner og/eller reaksjoner i henhold til helsepersonelloven. Helsepersonelloven 23 nr. 3 henviser til en skjønnsvurdering for å komme frem til hvilke opplysninger som er taushetsbelagte, jf. formuleringen må anses ivaretatt.den journalansvarlige som skal anonymisere vil ikke alltid ha full oversikt over situasjonen og vite hvilke opplysninger som kan koples eller hvilke opplysninger den som ber om innsyn har fra før. Det er derfor en utfordring å vite hvilke opplysninger som er taushetsbelagte. Disse vurderingene vil dermed være overlatt til den enkelte journalansvarliges skjønn, slik at risikoen for feilvurderinger og/eller koplinger og bakveisidentifisering vil være tilstede. Anonymisering som metode for å ivareta pasientens personvern gir derfor et skjønnsbasert personvern. VG saken viste også at det var forskjell i vurderingene gjort av helseforetakene. Samlet sett vil det være krevende å sikre at taushetsplikten blir godt nok ivaretatt ved utlevering av anonymiserte versjoner av pasientjournaler og risikoen for brudd på taushetsplikten må derfor anses å være stor. Det påhviler det enkelte helsepersonell et strengt individansvar hva gjelder taushetsplikt. Høyesterettsdommen fra 2013 (Rt ) viser hvor streng taushetsplikten er og at aktivitetsplikten, dvs. plikten til å «hindre» at personlige opplysninger spres, går langt. Anonymisering av opplysninger er ressurskrevende. Vi er klar over at ressursargumentet ikke i seg selv er noe godt argument, men vil likevel tillate oss å peke på at arbeidet med innsynskrav vil føre til en dreining av ressursbruken fra pasientrettet arbeid til anonymisering. I avveiningen av argumentene for og imot offentleglovas anvendelse, vil ressursargumentet likevel kunne få betydning. Et eksempel på hvilke utfordringer foretakene står overfor når vi mottar mange innsynskrav på samme område, er de mange innsynskravene mange nå har hatt fra Normal Norge. Disse krever store ressurser som kunne og burde vært brukt til pasientbehandling. 4.4 Tjenesteyting og forvaltning Helseforetakenes formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, jf. helseforetaksloven 1 annet ledd. Det går et skille mellom tjenesteyting og forvaltning som til en viss grad gjenspeiles i pasient- og brukerrettighetsloven 7-6. I helseforetakene drives det først og fremst med tjenesteyting, men noen av oppgavene vil være av forvaltningsmessig karakter. Pasientjournalen inneholder enkelte avgjørelser som har mer karakter av å være enkeltvedtak og som skiller seg fra det som for øvrig dokumenteres i løpende pasientjournal. Disse avgjørelsene er for eksempel vedtak etter psykisk helsevernloven, vedtak om tvungen helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 a og avgjørelse om samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven 4-3. I tillegg tildeles det rett til nødvendig helsehjelp gjennom rettighetsvurderingen som gjøres etter pasient- og brukerrettighetsloven 2-1 b annet ledd jf Men her har lovgiver sagt i pasient- og brukerrettighetsloven 2-7 at forvaltningslovens kapittel IV og V ikke skal gjelde for vedtak truffet etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2. Vi stiller spørsmål ved om det ikke bør være et tilsvarende skille mellom tjenesteyting og forvaltning også knyttet til innsyn etter offentleglova.

7 7 4.5 Pasientjournal og saksdokument praksis i helseforetakene Det er en langvarig tradisjon i helseforetakene for å avgrense pasientjournalbegrepet mot begrepet saksdokument. Sakarkiv og pasientjournal har alltid vært sett på som to helt ulike systemer. Tidligere var det papirbasert sakarkiv og et tilsvarende journalarkiv. I dag er det elektronisk pasientjournalsystem og elektronisk sak- og arkivsystem og disse systemene er ikke integrert. Noen elektroniske pasientjournalsystemer har en saksbehandlingsmodul. Pasientjournalen har i noen grad blitt benyttet som saksbehandlings- og arkivverktøy for henvendelser som skulle vært lagret i sak- og arkivsystemet. En årsak til dette er også at helsepersonell ikke har tilgang til og ikke er opplært i bruk av elektroniske sak- og arkivsystemer. Det har vært jobbet mye med å definere «hva som skal hvor», fordi det har vært og er tvil om hvor dokumenter av mer «saksbehandlingskarakter», for eksempel NPE-saker, meldinger til barneverntjenesten osv. skal arkiveres. Vi viser også til brev av fra Helse- og omsorgsdepartementet og Kirke- og kulturdepartementet hvor forholdet mellom pasientjournal og sakarkiv omtales spesielt i punkt Pasientjournal som saksdokument og forholdet til arkivlova I henhold til offentleglova skal et organ føre postjournal etter reglene i arkivlova, jf. 10. Det innebærer at det skal føres journal over saksdokument, journaler og liknende register til et organ i tråd med arkivlova med forskrifter. Dersom pasientjournalen ses som et saksdokument, fører dette også til at arkivloven med de krav som der stilles til arkivering kommer til anvendelse. En konsekvens av at pasientjournaldokumenter skal regnes som «saksdokumenter» etter offentleglova, blir da at alle henvisninger til spesialisthelsetjenesten skal journalføres i sakarkivet. Vi stiller oss spørrende til om det er hensiktsmessig at pasientjournalen skal ses som et saksdokument for organet. Dette vil i så fall kreve store endringer både på rutinesiden og når det gjelder IKT-løsninger. Henvisninger, pleie- og omsorgsmeldinger, brev og epikriser registreres ikke i postjournal i dag. Slike dokumenter sendes elektronisk fra pasientens journal i helseforetak til pasientens journal i annen helseinstitusjon og omvendt. Vi er ikke av den mening at våre IKTsystemer skal definere hva som er gjeldende rett, men mener det er viktig med god sammenheng i regelverket. Etter offentlegforskrifta 1 tredje ledd er dokument hos «arbeidsmarknadsføretak godkjent av Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som gjeld enkeltpersonar som får bistand frå føretaket» ikke omfattet av offentleglova. Offentlegforskrifta har også bestemmelser om elektronisk tilgjengeliggjøring av journaler og dokumenter. Etter forskriftas 9 kan det gjøres unntak fra innsyn for journalposter i sakstyper om enkeltsaker om adopsjon, ekteskap, partnarskap, separasjon, skilsmål, farskap, nedstamming, barnefordeling og bidrag og enkeltsaker etter barnevernlova, sosialtenestelova, psykisk helsevernlova og vergemålslova. Unntakene her er knyttet til sakstyper. Spørsmålet er hvorfor det er gjort unntak i disse sakene. Samme begrunnelser vil gjøre seg gjeldene for pasientjournaler. Dersom dokumenter som skal i pasientjournalen, for eksempel henvisninger som kommer inn til helseforetaket fra annen helseinstitusjon, skulle vært journalført i helseforetakets postjournal, mener vi det ville vært naturlig å unnta disse dokumentene i oppregningen i offentlegforskrifta 9.

8 8 4.7 Ulikheter i regelverket knyttet til betaling Som konsekvens av at offentleglova omfatter innsyn i pasientjournaler, slipper pasienter å betale for innsyn etter offentleglova, men etter helselovgivningen må de betale. Pasienter vil da kunne be om innsyn i sin journal med hjemmel i offentleglova og få disse utlevert uten å betale. 4.8 Ulik behandling av offentlig og privat helsetjeneste Offentleglova gjelder ikke for privat helsetjeneste. Offentleglovas anvendelse på pasientjournaler innebærer derfor at det blir et skille mellom offentlig og privat helsetjeneste som kan medføre at både helsepersonell og pasienter trekkes til privat sektor. 5. Oppsummering og anbefalinger Vår oppfatning er at de systemmangler som ble avdekket gjennom innsyn i anonymiserte tvangsprotokoller i 2016 ikke i seg selv er god nok grunn for at pasientjournalen skal omfattes av offentleglova. De fordeler som vil kunne oppnås ved å la offentleglova omfatte pasientjournaler er små, sammenliknet med de negative konsekvensene vi mener dette vil få særlig i forhold til pasientens personvern. Det er grunnleggende viktig at pasienter har god kontroll over egne helse- og personopplysninger for å sikre tilliten til det offentlige helsevesen og slik at pasienter for eksempel ikke holder tilbake opplysninger som er vesentlige i forhold til den helsehjelp de har behov for. Vi viser til de særlige utfordringer vi har pekt på under punkt 4 i dette notatet. Det fremgår også her at vi mener det er manglende harmoni og sammenheng i regelverket i helselovgivningen og offentleglova. Det er vår klare oppfatning at pasientjournaler bør stilles i en særstilling i forhold til begrepet saksdokument i offentleglova. Vår prinsipale anbefaling er derfor at offentleglova for fremtiden ikke bør omfatte pasientjournaler, og at HOD bør be Justisdepartementet utrede dette nærmere og fremme forslag til lovendring som unntar pasientjournaler fra offentleglovas virkeområde. Vår subsidiære anbefaling er det bør være en særskilt regulering av innsyn i anonymisert pasientjournal der det i lovs form fremgår tydelige vilkår ut fra en nødvendighetsvurdering. Dette slik at det blir harmoni med pasientens autonomi og også forutsigbarhet for pasient og dem som skal saksbehandle innsynskrav.