Kjære bruker. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen. Redaksjonen

Transkript

1 Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside ( og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen

2 TEKNOLOGI Under streng overvåkning av SS satte fanger i konsentrasjonsleiren Dora sammen V-2-rakettene. Hitler krevde dokumentasjon for at produksjonen foregikk effektivt, og forlangte fargebilder fra leiren. ULLSTEIN BILD Kz-fanger bygget verdens første romrakett

3 ROMFARTENS NY SERIE I TRE DELER FØRSTE MILEPÆLER I de neste numrene: Sovjet var først Kommunistisk supermakt ledet romkappløpet. Turen til månen Bli med på den ultimate reisen Apollo 11. AV IB SALOMON Nazistenes rakettforskere skapte en revolusjonerende ny teknologi. V-2-raketten skulle terrorisere britene, knuse kampviljen deres og føre Det tredje riket til seier. Tusener av tvangsarbeidere måtte derfor bøte med livet i V-2-fabrikken Dora, som lå skjult i dype og fuktige gruveganger i Harzen. Krigen sluttet imidlertid før raketten fikk avgjørende betydning. Men paradoksalt nok førte Hitlers drøm om et supervåpen til en av menneskehetens største prestasjoner. V-2 skjøt verden inn i romalderen. PEENEMÜNDE DORA TYSKLAND TYSKLAND/ Hitlers tropper er presset på alle fronter, og britene tror at seieren snart er sikret. Føreren krever at hans drømmevåpen V-2 får høyeste prioritet. Britene reagerer med sjokk da tyske raketter treffer London. Historie

4 TEKNOLOGI 1 AVFYRING V 2 STÅR KLAR, og kommandøren roper Schlüssel auf Schiessen (kontakt til avfyring). Den flytende alkoholen renner til forbrenningskammeret og blir antent av en elektrisk tennsats. Turbopumpene starter og tilfører ekstra drivstoff. Motoren yter nå 30 tonn løftekraft. 30 sekunder senere bryter raketten lydmuren. London, lørdag 25. november Det er en travel dag i stormagasinet Woolworths. Uten det minste forvarsel blir alle kunder og ansatte blendet av et sterkt lysglimt, etterfulgt av et tordnende brak. Hele bygningen rister, og et sekund senere kollapser den og raser sammen. Resultatet er fryktelig redningsmannskapene graver frem 168 omkomne fra ruinene. Overlevende og vitner til katastrofen var sjokkert, men kjente ikke årsaken til ødeleggelsene: en V-2- rakett. På sin vei fra Tyskland hadde den vært en kort tur i rommet, deretter gikk motoren tom for drivstoff, slik planen var. Det fryktelige våpenet fortsatte sitt dødelige oppdrag med jordens tyngdefelt som drivkraft og falt ned fra himmelen i en ballistisk bue, som endte midt i bygningen full av mennesker. Raketten boret seg ned i stormagasinet med sin 975 kilo tunge sprengladning. Regjeringen tidde om V-2 I motsetning til befolkningen kjente landets regjering til tyskernes nye supervåpen, men var likevel overrasket. Året før hadde britene nemlig gjennomført en vellykket bombing av V-2-basen i Peenemünde ved Østersjøen. Inntil et par uker før eksplosjonen i stormagasinet ante ikke nasjonens ledere at tyskerne til tross for angrepet hadde klart å opprettholde produksjonen av terrorrakettene. Den foregikk nå i lange, mørke og fuktige tunneler under jorden, der sultende konsentrasjonsleirfanger arbeidet døgnet rundt, i konstant fare for å bli henrettet. Den britiske statsministeren Winston Churchill infor- merte nå parlamentet om at England ble angrepet med et helt nytt våpen tyske raketter som kom helt ute fra rommet. Rakettene fløy mye raskere enn lyden, så ingen hørte dem. Først etter nedslaget fulgte lyden både fra raketten og eksplosjonen. På den måten skilte V-2- rakettene seg fra V-1, de små førerløse bombeflyene med jetmotorer som tyskerne også satte inn mot England i stort antall det siste året av krigen. De beveget seg så sakte at de med litt hell kunne skytes ned. I motsetning til disse kom V-2-rakettene bokstavelig talt som lyn fra klar himmel, og dessuten var de så tunge at de vanligvis boret Hemmelig rakettbase seg dypt ned i bakken før de eksploderte. Som regel etterlot de seg et 10 meter dypt og meter bredt krater. De første angrepene med V-2 fant sted i begynnelsen av september 1944, knapt tre måneder før eksplosjonen i Woolworths, men for ikke å skremme befolkningen holdt den britiske regjeringen angrepene hemmelig den første tiden. Det var mulig nettopp fordi nedslagene var så tilfeldige og skjedde med så stor hastighet at ingen rakk å få øye på rakettene. At England var under angrep med et nytt og skremmende våpen, var en bitter pille å svelge for de britiske politikerne, som hadde Rakettbasen Peenemünde ved den tyske østersjøkysten ble opprettet i all hemmelighet i Selv om den vokste raskt fikk ikke fienden nyss om prosjektet. Først i 1943 ble Peenemünde bombet, men det var bare noen få nøkkelpersoner blant de 735 drepte. Tyskerne lot med vilje en hel del ruiner stå. De ønsket at basen skulle se forlatt ut, men sannheten var at utviklingsarbeidet med V-2-rakettene fortsatte for fullt. Nå var det imidlertid bare ingeniører og teknikere som hadde sitt daglige arbeid på basen. Produksjonen ble flyttet. Da britene så de første bildene fra basen ved Peenemünde, trodde de det dreide seg om et forsøk på villedning. ULLSTEIN BILD 16 Historie

5 forsikret befolkningen om at London ikke lenger var i alvorlig fare, og at krigen snart var over. Hitler ga selv ordren Rent teknisk var det snakk om verdens første ballistiske missil altså et missil som fulgte en buet bane gjennom luften, akkurat som en kanonkule, når drivstoffet var brukt opp. Til sammen rakk tyskerne å avfyre 1115 raketter mot England, og 517 av dem traff London-området. I den verste perioden slo 60 raketter ned i London hver uke. Hitler fryktet at V-2 ble brukt altfor tilfeldig og mot sekundære mål, og ga derfor beskjed om at beskytningen skulle konsentreres om London og Antwerpen. Totalt sett ble den belgiske byen truffet av like mange raketter som London. Til tyskernes store ergrelse var Antwerpen blitt befridd av de allierte, og det skulle nå hevnes. Tyskerne var særlig oppsatt på å gjøre havna ubrukelig, men akkurat som i London traff rakettene svært tilfeldig. Noen slo ned uten å forårsake noen særlig skade, andre utløste tragedier. Det siste var ikke minst tilfelle den 16. desember 1944 da en V-2 traff Rex Cinema, en fullsatt kinosal. Bare i dette rakettangrepet ble 561 mennesker drept. Etter den allierte bombingen av rakettbasen i Peenemünde besluttet nazistene å skjule rakettproduksjonen i Harzens mørke gruveganger. Her arbeidet konsentrasjonsleirfanger under fryktelige forhold. ministeren Goebbels ga dem navnet V-2, hvor V står for Vergeltungswaffe, det tyske ordet for gjengjeldelsesvåpen. Sett med tyske øyne var V-2 nemlig en passende gjengjeldelse for de alliertes bombing av Tyskland. Før navneendringen var raketten kjent blant tyske teknikere som A-4. Første fabrikk ble bombet Da de tyske nazistene kom til makten i 1933, la ikke lederne skjul på sin fascinasjon for moderne våpen. Da de snart etter kom i kontakt med en gruppe amatører som eksperimenterte med raketter på fritiden, var ikke nazistene sene om å se perspektivene. Med raketter kunne de få et våpen med større rekkevidde enn selv det beste artilleri. En av de ivrigste rakettamatørene het Wernher von Braun. Han var utdannet fysiker og foreslo for nazistene å opprette en base der man kun- V-2 skulle spre frykt For tyskerne var V-2-rakettene et siste og desperat håp om å snu krigslykken. Formålet var nettopp at rakettene skulle skape frykt blant sivilbefolkningen. De var nemlig så upresise at de ikke kunne siktes inn mot militære mål. Det var derfor også helt bevisst at den tyske propagandane utvikle og teste det nye våpenet. Han fant også det riktige stedet, et øde område ved byen Peenemünde på øya Usedom i Østersjøen. Med Wernher von Braun som leder ble det her bygget opp en hemmelig base. Det skjedde i mai Basen vokste raskt, og sysselsatte en rekke ingeniører og teknikere, i tillegg til tusenvis av arbeidere. Ennå var det snakk om et forskningsprosjekt. Wernher von Braun var overbevist om at fremtiden lå i raketter med flytende drivstoff. Tidligere hadde man brukt fast drivstoff, men det var tungt og ikke på langt nær så effektivt. Til gjengjeld skapte det flytende drivstoffet hele tiden problemer, og i basens første år gikk man nærmest fra fiasko til fiasko. Ofte eksploderte rakettene før de kom i luften. Det tok oss et halvt år å bygge raketten, men bare et halvt sekund å ødelegge den, slo Wernher von Braun fast. Britene trodde det var løgn Men det skjedde tross alt tekniske fremskritt, og den 3. oktober 1942 ble det for første gang gjennomført en langdistanseflyging. En rakett fløy 190 km og landet til og med bare fire kilometer fra det utpekte målet. Suksessen førte til at Hitler måneden etter godkjente en plan for serieproduksjon av raketten. De nazistiske lederne knyttet større og større forventninger til V-2, i takt med at de ble presset på alle krigens fronter. I lang tid klarte tyskerne å holde Peenemündebasen hemmelig til tross for størrelsen. Men den 5. november 1939 ble det levert en anonym pakke til den britiske ambassaden i Oslo, signert en tysk forsker som ønsker dere det beste. I pakken lå en nøyaktig beskrivelse av eksperimentene som var i gang i Peenemünde. De virket så utrolige at britene i første omgang mente ULLSTEIN BILD Historie

6 TEKNOLOGI En kontakt registrerte når raketten traff bakken. Sprengladningen besto av amatol en blanding av TNT og ammoniumnitrat. En radio gjorde det mulig å stanse tilførselen av drivstoff og oksygen. En gyro stabiliserte retningen ved å styre finnene. V-2 Lengde: 14 m Diameter: 1,64 m uten finner 3,6 m med finner Vekt ved avfyring: 12,4 tonn Sprenghode: 975 kg Rekkevidde: 370 km Maks. høyde: 93,3 km Hastighet: Etter 30 sek. kom den opp i 1000 km/t. Tankinnhold: Drivstoffet var metylalkohol, og oksidasjonsmiddelet flytende oksygen. Alkoholen ble laget av poteter. Det gikk 30 tonn poteter til en full tank. Oksygen og alkohol veide i alt 8,4 tonn. Styring: Raketten fløy i den retningen den pekte når den ble avfyrt. En gyro kunne til en viss grad stabilisere raketten. Tank til oksidasjonsmiddelet flytende oksygen. Tank til drivstoffet alkohol. En ventil ledet oksygen ned til turbopumpen. Turbopumpen presset både oksygen og alkohol ned i forbrenningskammeret. Slik virket terrorraketten V-2 var både upålitelig og upresis Den 14 meter lange V-2-raketten skapte frykt, men den var ikke et stabilt våpen. Mange eksploderte allerede mens de sto på rampen eller få sekunder etter avgang. Andre detonerte lenge før de nådde målet. Av de 6048 rakettene som ble produsert, ble bare 3225 avfyrt. Selv om V-2-raketten ble rettet mot et mål og finnene stabiliserte kursen, hadde den dårlig treffsikkerhet. På 300 kilometers avstand var det bare 50 prosent sjanse for at den traff innenfor en radius på 17 km fra målet. Derfor var den bedre til å skape frykt enn til å utslette militære mål. V-2-raketten ble i krigens siste måneder forsynt med radiomottakere, slik at de til en viss grad kunne styres fra bakken, men ellers var prinsippet at rakettens kurs lå fast når den var skutt opp. V-2 besto av en lang rekke banebrytende oppfinnelser, som senere gjorde det mulig å bringe satellitter og mennesker ut av jordens atmosfære. OSPREY I forbrenningskammeret ble oksygen blandet med alkohol og antent av en elektrisk gnist. Dyser sørget for innsprøyting av oksidasjonsmiddelet flytende oksygen. Dyser sørget for innsprøyting av drivstoffet alkohol laget av poteter. Under prøveskytingene var V-2 malt med hvite og svarte felt. Forskerne kunne dermed se hvor mye raketten dreide rundt under oppstigningen. ULLSTEIN BILD 18 Historie

7 2 UNDERVEIS DRIVSTOFFET ER OPPBRUKT etter sekunder. Høyden er omtrent 35 km, og raketten har fart nok til å fortsette i en ballistisk bue til 93,3 km over jordens overflate, noe som er på terskelen til rommet. Så faller raketten mot bakken og treffer med en fart på 3350 km/t. det måtte være lureri for å føre dem på villspor. Men etter utbruddet av 2. verdenskrig kom det inn stadig flere foruroligende meldinger om mystiske aktiviteter ved østersjøkysten. Blant annet rapporterte bornholmske fiskere flere ganger om underlige, flygende gjenstander på himmelen, samtidig som den polske motstandsbevegelsen forsynte engelskmennene med foruroligende informasjon. 520 fly bombet basen I april 1943 sendte engelskmennene rekognoseringsfly inn over basen. Bildene de kom hjem med avslørte med all mulig tydelighet at det foregikk noe stort i Peenemünde. Det ble derfor besluttet å gjennomføre et luftangrep på rakettbasen. Tidspunktet ble satt til natten mellom 17. og 18. august Den natten gjorde fullmånen det lettere å gjennomføre Operasjon Hydra. Det dreide seg om et massivt angrep med 520 bombefly som til sammen slapp 1875 tonn bomber over basen. 735 mennesker omkom, de fleste var polske arbeidere og russiske fanger. 40 britiske fly gikk tapt under raidet, som tross omfanget bare ble en delvis suksess. De greide for eksempel bare å drepe noen få av de tyske ingeniørene som arbeidet med å utvikle raketten. Ikke desto mindre fikk angrepet vidtrekkende følger. Tyskerne innså at anlegget på øya var altfor sårbart. Kz-leir ble ny rakettfabrikk Kort etter bombardementet besluttet den tyske ledelsen å flytte produksjonen av rakettene til et underjordisk anlegg i Harzen. I dette fjellområdet midt i Tyskland fantes det allerede to kilometerlange tunneler som ble gravd ut da det var gruvedrift her. Tunnelene ble nå utpekt til å huse en samlebåndsfabrikk, der man etter planen skulle fremstille 900 av de 14 meter lange V-2-rakettene hver måned. Et regjeringskontrollert firma, Mittelwerk, skulle stå for produksjonen. Ordrene ovenfra var kontante, for rakettene var ifølge Hitler blitt helt avgjørende for utfallet av krigen. Mittelwerk fikk snart store problemer. Et av de største var mangel på arbeidskraft, men det påtok det nazistiske elitekorpset SS seg å løse. SS opprettet konsentrasjonsleiren Dora, i første omgang som en underleir av konsentrasjonsleiren Buchenwald, senere som en selvstendig leir. Inne i de mørke tunnelene ble det satt opp lange rekker med brakker, og i september 1943 begynte leveransene av arbeidskraft å ankomme. Tusenvis av fanger ble sendt til leiren, svært mange av dem var unge ukrainere. De første fire månedene besto arbeidet deres i å klargjøre tunnelene, som dels skulle utvides og forbindes med en rekke tverrtunneler, dels omdannes til fabrikkområde. Helvete på jord Dora ble snart beryktet som et helvete på jord. Og det med god grunn. Når nye fanger ankom, forlot de dagslyset. Gjennom store porter ble de sluset inn i gruvens dunkle underverden, hvor sveiseflammer jevnlig lyste opp, og luften var tykk av støv. Døgnet rundt gjenlød fjellhulen av trykklufthammere og sprenginger som skulle utvide tunnelen. Bergveggene var glatte av fukt, men ellers var det knapt med vann. Tvangsarbeiderne fikk for eksempel ikke vaske seg, så etter 12 timers støvete arbeid måtte de kaste seg uvaskede V-2-rakett falt ned i Sverige Under en av de mange prøveskytingene fra V-2-basen ved Peenemünde i Østersjøen kom en rakett så grundig på avveier at den 13. juni 1944 landet i det sørlige Sverige. Ingen kom til skade. Selv om Sverige var nøytralt, sendte regjeringen i all hemmelighet en teknisk rapport til de allierte om funnet, og utleverte vrakdeler. Også den polske motstandsbevegelsen var til hjelp. Da en V-2- rakett under en test slo ned nær Warszawa, rykket motstandsfolk ut og sikret seg raketten. og fullt påkledde på usle og lusebefengte madrasser, hvor de i beste fall fikk noen få timers søvn som regel forstyrret av bråket og sprengingen. Toalettene besto av primitive latriner laget av overskårne oljetønner, og maten var mildt sagt dårlig. Nepesuppe, en brødblings og en klatt harsk margarin ga langt fra nok energi til fangenes harde fysiske arbeid. Fange etter fange bukket under. Mange døde plutselig, midt under arbeidet. Likene ble stablet i et hjørne og kjørt bort en gang i døgnet. Enkelte dager ble 100 lik transportert til krematoriet i Buchenwald, der de ble brent. Fanger saboterte V-2 Etter fire måneder var tunnelen klar til å huse fabrikken. I desember 1943 sto det hemmelige samlebåndet i tunnelen ferdig, og på årets siste dag rullet de tre første V-2-rakettene ut. Fangene ble delt i grupper, og noen ble satt til tungt, manuelt arbeid med å transportere Ingeniører fra både USA og Storbritannia undersøkte vrakdeler fra V-2-raketten som feilaktig landet i Sverige. Historie

8 TEKNOLOGI materialer og deler til rakettene, mens andre ble satt til å sette sammen delene til hele raketter. De heldigste fangene var de som hadde en utdannelse, for de slapp ofte unna det hardeste fysiske arbeidet. En ung franskmann som hadde studert kunst før krigen, fikk for eksempel fast jobb med å male halefinnene. Alt arbeidet ble inspisert av ingeniører, og SS sørget for knallhard disiplin. Straks SS-soldatene fant noe som helst som de mente var kritikkverdig, falt den grusomme straffen: juling eller døden ved henging. De som ble henrettet hang til skue over hodene på arbeiderne på et tidspunkt hele 200 på en gang. Ikke desto mindre greide tvangsarbeiderne ofte å forsinke produksjonen, enten ved å være bevisst klumsete, eller ganske enkelt ved å arbeide langsomt. Alt i alt var den tyske overkommandoen misfornøyd, både med tempoet på produksjonen og kvaliteten på rakettene. Hundrevis av raketter måtte skrotes. Selv om de mishandlede og sultende tvangsarbeiderne ikke hadde noen interesse av å utføre det teknisk kompliserte arbeidet feilfritt, så insisterte nazistene på å bruke leiren Dora som rakettfabrikk. Avfyringen ble mobil Det var ikke bare selve raketten som avgjorde hvorvidt den nådde frem eller ikke med den dødbringende lasten. Avfyringsmetoden førte til lange diskusjoner blant tyske offiserer allerede før produksjonen begynte i konsentrasjonsleiren. Noen rakettoffiserer var tilhengere av mobile avfyringsanlegg som kunne skjules for fienden, mens andre mente at det beste var faste ramper som var mer stabile. Diskusjonene ble etter hvert brakt opp på høyeste nivå, da Adolf Hitler i mars 1943 skar gjennom og beordret at det skulle oppføres store bunkere så nær Storbritannia som mulig. Herfra skulle rakettene sendes i en jevn strøm, særlig over London. Den første massive bunkeren ble plassert i en skog ved byen Watten. Snart var 4000 mann i arbeid døgnet rundt med å støpe betong og å konstruere bunkeren, som etter planen skulle romme 34 raketter og ha kapasitet til fire utskytinger daglig. Naziingeniør ble tidenes rakettforsker Wernher von Braun var hjernen bak V-2. Da Tyskland kapitulerte, overga han seg til amerikanerne. I USA skapte han raketten som brakte mennesket til månen. Wernher von Braun ble født i 1912, og alt som barn eksperimenterte han med raketter. Fascinasjonen for raketter og rommet fikk ham til å utdanne seg til fysiker. Ved siden av studiene USAs romprogram bygget på Brauns erfaringer. I 1955 ble han amerikansk statsborger. GETTY eksperimenterte han sammen med andre tyske amatører med raketter som de forsynte med flytende drivstoff. De tyske nazistene var generelt svært interessert i moderne våpen. Da nazistene kom til makten foreslo Wernher von Braun å etablere et hemmelig testområde. Han pekte ut øya Usedom ved Østersjøen, og her ble rakettbasen Peenemünde opprettet i Samme år ble Wernher von Braun medlem av nazistpartiet. I årene som fulgte ledet han eksperimentene, hvorav de fleste gikk galt. Men det fantes suksesser også nok til at nazistene bevarte troen på det nye våpenet. Wernher von Braun slapp uskadet fra bombingen av Peenemünde i 1943, og da WHITE SANDS MISSILE RANGE Det første bildet fra rommet ble tatt i 1947 fra en amerikansk beslaglagt V-2-rakett. I 1950 nådde V-2 en høyde på 400 km. produksjonen som en konsekvens flyttet til konsentrasjonsleiren Dora i Harzen, ble Wernher von Braun værende i Peenemünde, der han ledet utviklingsarbeidet. Han besøkte de hemmelige produksjonsanleggene i Harzen flere ganger, og hadde også flere møter med Hitler, som for øvrig utnevnte ham til professor. Da 2. verdenskrig var over valgte Wernher von Braun og teknikerne hans å overgi seg til amerikanerne. De ble fløyet til USA, der von Brauns ekspertise ble tatt i bruk. Wernher von Braun betraktes som grunnleggeren av de amerikanske romprogrammene Mercury, Gemini og særlig Apollo med den gigantiske Saturn-raketten som i 1969 brakte to menn til månen. 20 Historie

9 Men de alliertes etterretningstjeneste fikk nyss om planene, og den 27. august 1943 ble hele 187 bombefly satt inn. Tidspunktet var valgt med omhu, for mye av betongen var fremdeles våt, og det betydde at ødeleggelsene ble totale. Bombingen tvang tyskerne til å skifte strategi. De valgte nå å konstruere mobile anlegg til avfyring. Men det hjalp ikke stort. Rakettteknologien var ikke ferdigutviklet, og de første prøveskytingene var en total fiasko. Av 57 raketter kom bare 26 i luften, og av dem eksploderte mange kort etter start. Og skjedde ikke det, så eksploderte rakettene på vei tilbake mot jordens overflate. Bare sju av de 57 rakettene fløy noenlunde som planlagt, og av dem var det bare fire som traff det utpekte målområdet. Høsten 1944 hadde ingeniørene kommet så langt at de første mobile avfyringsenhetene var klare. Hver enhet hadde bruk for 32 kjøretøy og tilhengere. Blant de mange kjøretøyene var for eksempel tankvogner med flytende oksygen og tilhengere med pumper. I V-2-manualen som mannskapet var utstyrt med sto det at rakettene skulle behandles like forsiktig som egg, men likevel skjedde det gang på gang at en rakett eksploderte under klargjøringen eller like etter start. Ikke desto mindre viste strategien med de mobile enhetene seg å være riktig sett fra tyskernes side. For selv om enhetene var store, kunne de for eksempel lett skjules i en skog, og de allierte klarte ikke en eneste gang å spore og ødelegge en mobil enhet mens den var i gang med å klargjøre raketter en operasjon som vanligvis tok fire til seks timer. Men det hele var forgjeves. Et halvt år senere var krigen slutt, og nazistenes drøm om å knuse britene med et nytt supervåpen var knust. Kz-fabrikken ble inntatt I april 1945 trengte de første allierte troppene inn i de godt skjulte tunnelene i fjellet. De trodde knapt sine egne øyne. Det var som å stå i trollmannens verksted, sa US Army-major William Castille om det de allierte styrkene fikk se i tunnelen. Det var ikke en levende sjel i fabrikken, men det virket som om det bare var en kort pause i arbeidet, og at det kunne begynne igjen hvert øyeblikk. Det hersket sirlig orden, og under taket hang flere halvferdige raketter. Selv ventilasjonen var i gang. Dessverre hadde alt annet enn orden hersket da fangene ble evakuert like før amerikanernes ankomst. SS ville slette alle spor etter den grusomme behandlingen de hadde gitt fangene. Det hadde utviklet seg til et brutalt kaos hvor fanger ble drept hvis de viste det minste tegn på svakhet. Bare under evakueringen døde flere tusen fanger. Alt i alt mener historikerne at minst tvangsarbeidere døde som følge av V-2- produksjonen, paradoksalt nok var det omtrent tre ganger flere enn de rundt 5000 som ble drept under angrepene med V-2. LES MER: Dungan, T.D.: V-2, A Combat History of the First Ballistic Missile, Westholme Publishing, 2005 Sellier, André: A History of the Dora Camp, Ivan R. Dee, 2003 Zaloga, Steven & Calow: V-2 Ballistic Missile , Osprey, NEDSLAG INGEN HØRER DEN KOMME, for hastigheten er nå nesten fire ganger lydens. Få minutter etter avfyringen fra Tyskland kiler raketten seg 10 m ned i bakken. En tusendel av et sekund etter nedslaget antennes sprengladningen som lager et opp til 15 meter bredt krater. 9. mars 1945: En V-2-rakett traff det travle gatemarkedet i Farringdon Street. 380 døde ble gravd frem av ruinene. GETTY Historie