Lars Mørch Finborud. De svarte skiltene. Roman

Transkript

1

2 Lars Mørch Finborud De svarte skiltene Roman

3

4 «Vårt mørke splitter oss» GUSTIMOLDO

5 I

6 Det sies at i eldre hus finnes verken flekker eller riper, bare gode minner. Jeg tviler på om dette var tilfellet her. Å kalle det et hus er feil, et forlatt tempel eller en utilnærmelig festning er mer på sin plass. Stakittgjerde til mur og uttørket brønn til vollgrav. Rundt bygningen hadde det lagt seg en lomme av usynlig vær. Ingen vind, ingen kulde, ingen fuktighet, ingen varme, intet trykk, som om atmosfæren umerkelig hadde trukket seg tilbake og forlatt oss. Men likevel, i mørkeblå dress og lærveske fylt med sakspapirer, var jeg merkelig bekvem. Beroliget av sommerdagens stillhet kunne jeg ikke tro at det på innsiden av denne borgen var noen som kokte olje i store, svarte kar eller rullet kampesteiner i posisjon. Bygget minnet i grunnen om min avdøde tantes hus, hvor familien samlet seg til hver høytid, vel å merke i betydelig ringere beskaffenhet. Jeg tok fatt på grusveien. For hvert skritt jeg tok, ble jeg oppmerksom på en lavmælt buldring som strømmet ut av bygget. Først trodde jeg den kom fra en anleggsplass lenger borte, for lyden dempet seg av og til, men drønninger kjentes i hele kroppen. Så steg lyden brått, omringet meg og ble stadig mer insisterende. Jeg la hendene over ørene, førte hodet ned mot brystet og knelte blindt. Den buldrende undertonen fosset frem og tilbake før den ble overmannet av en skjærende lyd. Ut av støyveggen steg

7 nå en klar, dirrende tone og krevde luften omkring meg. Det var en kamp mellom motstridende stemmer ertende, klagende, eggende, spørrende, omfavnende, henrykte, rasende. De gikk sammen til en altomfattende lyd som fortærte alt som var livskraftig, og tappet viljen av det. En trist sang sunget med altfor sterk innlevelse. En sørgesang? Hvis jeg hadde vært en fotsoldat i en hær som skulle storme dette herskapshuset, ville jeg sneket meg bakerst i rekkene og knyttet skolissene, mens kavaleriet stormet frem. Siden jeg var en advokat som måtte gjøre opp et dødsbo, var det langt verre stilt. Jeg var en trøstesløs fanebærer som måtte ri fremst over sletten mot fiendens talløse soldater, med fane i den ene hånden og trompet i den andre. Da jeg tok hendene bort fra ørene, var buldringen vekke. Eller, den var der fremdeles et sted, men kroppen må ha blitt vant til den. I enden av grusveien førte en svart port meg til et prangende inngangsparti. Den store mahognidøren så ut som den var lakkert i går, men et par grå, vasne joggesko bar bud om at ingen hadde vært her på lenge. Jeg gikk modig løs. Den store nøkkelen på knippet passet, men selv om jeg vred både den ene og den andre veien, nektet døren plent å gi etter. Etter å ha sjekket at det ikke var montert noen lenker eller sikkerhetslåser, la jeg min tyngde mot døren og gjøv på. Det lød et kort smell, som lyden av en fingernegl som slås mot en tann, men døren rikket seg ikke. Jeg plasserte dressjakken min imellom som beskyttelse, og presset alt jeg kunne mot treverket, støt etter støt. Etter et par kraftanstrengelser innså jeg at enten døren eller skulderen kom til å bli skadet i fortsettelsen. Jeg måtte finne en annen vei inn og

8 beveget meg til kjøkkeninngangen. Låsen gikk like lett, men døren var om mulig enda mer gjenstridig. Det var som om noen hadde sveiset den igjen fra innsiden eller barrikadert huset med et armert skall. Med en prikkende smerte i begge skuldrene bestemte jeg meg nå for å forsøke kjøkkenvinduet ved siden av trappeavsatsen. Om ikke dette ga det ønskede resultat, ville jeg ringe kontoret og få dem til å ordne med en låsesmed eller sende en av ungfolene i firmaet over med et brekkjern. Jeg kakket forsiktig inn glasset på de to nederste rutene, lente meg over rekkverket, stakk hånden inn og følte meg frem til hengslene. Da den siste kroken ble hektet av, slo vinduet utover med stor kraft. Et kaldt, uforløst trykk fra innsiden trengte seg frem. Jeg føk bakover med et voldsomt rykk, men fikk i siste liten klamret meg til gelenderet. Fra nederste trappetrinn, med blikket rettet oppover, så jeg for første gang hva jeg sto overfor. Det jeg hadde trodd var kjøkkenets stummende mørke, viste seg å være en vegg av svarte metallplater, uadskillelige, tett i tett, plassert som en mur foran vinduet. Mistanken om at noen kunne stå på lur bak denne muren, steg i meg. Kanskje jeg ikke var kommet for å gjøre opp et dødsbo, men brøt meg inn hos noen som bestemt ikke ønsket selskap, og sto klar til et overrumplende angrep på enhver som prøvde å gjøre entré. Og jeg, fanebæreren, var den som skulle få pryl. Saksopplysningene for gjennom hodet mitt. Det var over seks måneder siden noen hadde sett eieren, som for to år siden hadde arvet eiendommen av sin bestemor, visstnok en høyt respektert kulturpersonlighet. Det eneste mennesket i nabolaget som hadde møtt

9 barnebarnet ansikt til ansikt, var en filippinsk tjenestepike som jobbet i residensen til den østerrikske ambassadøren. Hun kunne fortelle om intense byggearbeider på tomten for noen år tilbake, og beskrev flere møter med en skikkelse som må ha vært barnebarnet. Denne mannen løp rundt i fullt arbeidsantrekk til alle døgnets tider, og viste vei for trailere som kontinuerlig ankom med materialer. Hun bemerket at han var oppmerksom og hyggelig, nesten litt i overkant, og jo, en ting til: «Han hadde alltid noe hvitt i skjegget sitt.» Ellers var det lite informasjon å hente. Ingen skolekamerater, gjenlevende familie eller arbeidskolleger. Ikke engang bestemoren, som tilsynelatende hadde vært en kjendis i sin tid, var oppført i noen offentlige registre eller ga treff på nettet. At semitrailere fra Vest-Afrika lesset av paller midt på natten, hadde ikke fått naboene til å reagere. Det måtte en skjemmende hage til. Eller, det var egentlig ikke selve den langstrakte og vide hagen som var til sjenanse, for den var godt skjult på alle bauger og kanter av majestetiske lønnetrær, men naboene gremmet seg over at stakittgjerdet flasset. I tillegg blåste mengder av emballasje fra hagen over til naboeiendommene ved sterk vind. Et sted går grensen, og da høsten kom, kunne alle se at hagen var en gedigen forlatt søppeldynge. Eiendommens skikk, kombinert med at løpende regninger ikke ble betalt, gjorde at barnebarnet fikk offisiell status som forsvunnet. Nå sto jeg her, klar til å gjøre opp boet. Mitt advokatkontor hadde ikke arverett som spesiale. Det var min gamle svirebror Rolv Dysthe som dro meg inn i saken. Rolv var et sant mareritt av en hurragutt fra

10 universitetstiden på 60-tallet, og han var ikke kommet et steg videre siden gladdagene. Som eldste sønn i en av Larviks kapitalsterke treforedlingsfamilier hadde han i ung alder opplevd, uforskyldt ifølge ham selv, å bli degradert til familiens sorte får og ikke blitt funnet skikket til å ta over farens direktørstol. Han mottok som seg hør og bør en fornem leilighet i Camilla Colletts gate i hovedstaden som kompensasjon, samt at det den første i hver måned dumpet ned en konvolutt i postkassen som svulmet av effektiv skadekontroll. Dette gjorde at Rolv i en alder av 20 år var i besittelse av et eget stambord på både Bristol og Pigalle, og gjorde om et hvitduket bord på Theatercaféen til fast leseplass i flere år. Mellom karbonadesmørbrød, karamellisert løk og karafler lå jussbøkene strødd, og det ble avholdt kollokvier med kelnere og stamgjester. I tillegg til å gjøre oss vanlig dødelige sjalu med sin lille røde Jaguar og dyrekjøpte direkteimporterte jazzplater fra USA, var han en sann plage for oss andre som måtte spe på studielånet ved å transkribere for professorer på kveldstid eller stable ølkasser på Bislett. Rolv benyttet hver lille anledning til å kalle oss «prostituerte» og «leilendinger for makta», og holdt kledelig munn om hvorfor han hadde til salt på maten. Siden han ikke kunne ta med seg Theatercaféens servitører som medhjelpere, strøk han med glans på de avsluttende eksamener. Dette førte til et sjeldent besøk av faren, som endelig satt med gode argumenter for å sende sin sønn langt vekk. I fire år hørte vi ikke et pip fra Rolv. Men en dag dukket han opp med en privatutdannelse fra Sveits under armen, og nye hvite duker ble lagt på stambordene. Han tok tittelen advokat